Sammendragshefte på Norsk

Henrik Ibsens Peer Gynt på Gålå

Sammendrag - 2019

Introduksjon Henrik Ibsen utga dramaet Peer Gynt i 1867. Fem år tidligere gjorde han ei reise i Norge på jakt etter inspirasjon. I Gudbrandsdalen fikk han høre segn og historier om en lokal jeger, fisker og eventyrer kalt Per Gynt. Handlingen i de tre første aktene har han plassert i Gudbrandsdalen og på høyfjellene der omkring.

Da Peer Gynt kom ut, mente Ibsen at dramaet ikke var egnet til å bli oppført på en teaterscene; dette var et lesedrama. Stykket ble raskt svært populært og i 1876 ble stykket oppført for første gang på Christiania Theater (Oslo). Populariteten skyldes nok Ibsens bruk av norske eventyr og fantasifigurer, men stykket var også sarkastisk, og gjorde narr av noen av datidens trender. I 1989 kom Peer Gynt endelig hjem. Drømmen om å framføre dramaet i Gudbrandsdalen, på høyfjellet deromkring ble realisert.

Henrik Ibsens Peer Gynt har inspirert kunstnere i alle verdenshjørner. Omskrevet som ballett og for operascener. Edvard Griegs Peer Gynt musikk er om mulig enda mer kjent enn dramaet, tolket av jazzmusikere som Duke Ellington og rockere som The Who, og benyttet i utallige filmer og reklamer verden over.

Maleren Edvard Munch identifiserte seg sterkt med skikkelsen, og er bare en av mange billedkunstnere som har latt seg inspirere.

Henrik Ibsen (1828 - 1906) er fortsatt ett av de aller største navnene i verdenslitteraturen, og regnes som det moderne dramaets far. Det sies at ved siden av Shakespeare, er Ibsen verdens mest spilte dramatiker.

Foto: Bård Gundersen

Del 1 1. Akt Scene 1 Det er en varm sommer høyt oppe i Gudbrandsdalen tidlig på 1800-tallet, et fattigslig bygdesamfunn av hardtarbeidende bønder og håndverkere.

Peer Gynt, en ung mann i tjueårene, kommer farende med moren sin, Åse, skjellende etter seg. Peer har vært borte fra gården i lange tider og moren insisterer på å få vite hva han har drevet med. Han har jaktet etter vilt på fjellet, påstår han, og gir Peer seg i kast med å fortelle det utrolige som har hendt ham. Åse blir slått av historien.

Peer har nemlig i jakten på en reinsdyrbukk havnet skrevs over ryggen på bukken og ridd ham over den smale, skumle Gjendineggen. Rittet endte utfor fjellkanten og ned i vannet ved fjellets fot. Åse gjenkjenner historien annetstedsfra og avslører Peers løgner. Hun skjeller ham ut og påstår at han kun har vært ute på fest og fanteri. Han burde heller hjelpe henne med gården, som hun alene står for driften av. Åse er nemlig enke, tidligere hustru til Jon, Peers alkoholiserte far. Hun aner at Peer tar etter sin far, når han nå er i ferd med å bli voksen. Hun har nemlig hørt at han nylig deltok i et slagsmål på en fest på Lunde gård. Istedenfor burde Peer heller gifte seg, mener hun, og slå seg til ro. Åse røper at odelsjenta Ingrid på storgården Hægstad, er blitt forlovet mens Peer har vært borte, ei jente han før har vist interesse for. Ingrid skal giftes bort til Mads Moen og et storstilt bondebryllup skal finne sted dagen etter. Åse mener at Ingrid mye heller ville valgt Peer til mann - og Peer tar freidig imot utfordringen. Han bestemmer seg sporenstreks å begi seg til Hægstad for å fri til jenta. Åse forsøker å avverge at sønnen drar og bringer ny skam over familien, men Peer setter henne ut av spill og drar til bryllupsgården.

1. Akt Scene 2 På vei til Hægstad gård begynner Peer å tvile på seg selv og undrer seg: hvordan vil han bli mottatt av det smålige, løsmunnede bygdefolket? Peer tar fantasien til hjelp og ser på de drivende skyene på himmelen: skyene tar form av et ridende hoff der han selv rir først –som en keiser hele verden høyakter.

Et følge av bryllupsgjester anført av Aslak, smeden i bygda, oppdager drømmeren. De erter ham for at bruden, Ingrid, har vraket ham til fordel for den nyslåtte brudgommen. Aslak minner ham på det sagnomsuste slagsmålet mellom dem som fant sted på Lunde seks uker tidligere, men Peer lar seg ikke nevneverdig affisere. Fest, jenter og sterk drikke lokker!

1. Akt Scene 3 På Hægstad gård er festen i gang, det spilles og danses og drikkes, men bruden deltar ikke i selskapelighetene. Hun har i angst låst seg inne på stabburet. Utenfor på tunet står brudgommen og prøver å få henne til å komme ut.

Peer får raskt oppmerksomhet blant gjestene. Ryktet om den svirende ungdommen er godt kjent og ingen av jentene vil danse med ham. Til gården ankommer også bygdas nyinnflyttede familie fra Hedalen, med døtrene Solveig og Helga. Som skikk er, ber Peer faren om lov til å danse med den eldste datteren hans. Solveig fortryller Peer med sitt fromme vesen.

Også hun fatter interesse for ham, men når han tilkjennegir hva han heter, skremmes også Solveig bort.

Skuffet tar Peer imot brennevin fra de andre gjestene og drikker seg til fornyet mot. Med rusen følger skryt og løgner, og de andre gjestene egger ham til å fortelle og underholde. Når Solveig kommer gående over tunet tar Peer påny kontakt med jenta. Solveig fascineres av den unge mannens frihet og fantasi, men er samtidig redd for reaksjonene til foreldrene sine ved å vise seg sammen med ham. Peer går – sterkt påvirket av alkoholen - over streken, og Solveig irettesetter ham og går.

Brudgommen sliter med å få bruden ut av stabburet, og ber Peer nådig om hjelp. Peer ser sitt snitt: han røver bruden med seg opp i høyfjellet mens et sjokkert bryllupslag bivåner det hele. Storbonden på Hægstad lyser Peer Gynt fredløs for ugjerningen, det vil si at han er fritt vilt for alle som vil fakke ham. En gruppe menn væpner seg med børser og stokker og farer etter.

1. Akt Scene 4 Åse står oppgitt alene idet bryllupet bryter opp. Solveig og innflytterfamilien kommer til for å hjelpe henne, og får høre Åse fortelle om sønnen og oppveksten hans. Solveig lærer Peer å kjenne gjennom Åses historier: som et vern mot ektemannen som drakk bort formuen, knyttet moren og sønnen et særlig bånd preget av eventyr og historiefortelling. Solveig tørster etter å vite mer.

2. Akt Scene 1

Høyt oppe i fjellet morgenen etter forsøker Peer å forlate Ingrid, nå kun halvt brudepyntet. Peer angrer seg og ber henne om å forsvinne. Til tross for at Ingrid insisterer på at han må bli med henne tilbake og ekte seg rik, finnes nå kun Solveig i tankene til Peer. I hans bilde er Solveig den uskyldsrene og fromme, den han lengter etter. Ingrid flykter alene tilbake til bygda.

2. Akt Scene 2

På høyfjellet flykter den lovløse Peer fra bygdefolket som jakter etter ham. Ved et fjellvann treffer han på en gjeng desperate seterjenter som lokker på sine svikefulle kjærester. Peer skryter av at han kan ta hånd om dem alle sammen.

2. Akt Scene 3

Yr, tungt beruset og forvillet går det rundt for Peer høyt oppe i Rondane. Han angrer de siste dagers handlinger og rangel, samtidig som han hovmodig bemektiger seg med fjellandskapets storhet og sammenligner seg med det. I fantasien hans endrer landskapet karakter og blir til farfarens staselige gård – Jon og Åse Gynts hus gjenreist til fordums storhet. I fantasien dukker også Vesle-Peer opp med sin samling av eventyrbøker. Oppslukt av sin fantasi, renner Peer i vannet og blir liggende.

2. Akt Scene 4

I samme stund dukker en grønnkledd kvinne opp som presenterer seg som Dovrekongens datter. For å ikke være dårligere stelt, skryter Peer på seg å også være av kongelig ætt. De er som skapt for hverandre, anser de to, og den grønnkledde inviterer ham inn i fjellet for å inngå ekteskapspakten. En kjempestor gris brukes som brudehest frem til farens slott som befinner seg inne i Ronde-fjellet.

É rispe dé litt i venstre auga, så ser du skjevt; men alt du ser, tykkjest

gildt og gjevt;

2. Akt Scene 5

En stor forsamling av hofftroll og haugmenn tar imot Peer og Den grønnkledte i Dovregubbens kongshall. Peer ber kongen om lov til å gifte seg med datteren hans, men før faren kan akseptere at datteren gifter seg med én av menneskeslekt, blir Peer satt på noen prøver.

Dovregubben spør ham ut om han kjenner til hva som er forskjellen mellom troll og menneske, og viser til trollenes ideelle livsverdi, representert ved mottoet ”Troll, vær deg selv – nok!” Dette egoistiske mantraet skiller seg fra menneskets ideelle leveregel, ”Mann, vær deg selv”. Peer får ikke helt tak i filosofien, men lar det stå til og finner trollenes leveregel fornuftig nok.

I tillegg må Peer føye seg til trollenes skikker og levevis: han spiser og drikker hjemmelaget trollkost bestående av møkk og urin og får bundet en trollhale til baken. Alt virker som å gå rette veien; Peer tilpasser seg trollene. Men når hans kommende brud, Den grønnkledte, mister skjønnheten og viser sitt trollete jeg, reagerer Peer med forskrekkelse. Dovregubben forstår at menneskenaturen i Peer sitter i ham enda, og henter frem noen skarpe redskaper til å forblinde og forvrenge synet hans. Slik vil han se det stygge som skjønt og det onde som godt.

Peer innser galskapen han er i ferd å gi sitt liv til og avstår fra videre ekteskapsforhandlinger. Avslaget blir tatt svært dårlig imot. Den grønnkledte er nemlig allerede svanger med Peers barn, hevder hun. Dovregubben raser og ber trollene om å drepe ham. Peer forsøker å flykte, men overmannes av trollene.

Da høres det kirkeklokker langt borte. Det er Solveig som kimer i klokker og lyden skremmer trollene bort. Hallen styrter sammen; alt forsvinner. Peer er reddet.

2. Akt Scene 6

Peer føler angsten ri ham og forsøker å kjempe mot mørket. Peer hugger og slår om seg og skriker mot en overlegen stemme i hodet sitt. Stemmen kaller seg Bøygen og insisterer på at den er ”seg selv”, et begrep som ble introdusert i forrige scene.

Men er Peer det samme? Bøygen er sterk og virker uovervinnelig. For å unngå et skjebnesvangert valg må Peer ”gå utenom”, sier Bøygen, et uttrykk som her introduseres for første gang.

I angst ber Peer om hjelp fra Solveig og i det samme høres klokker som kimer og salmesang. Bøygen svinner bort og Peer faller sammen.

2. Akt Scene 7

Dypt inne i barskogen står Peer i basketak med en stor grein. Han hugger tømmer og kun den forbaskede fantasien holder ham i vigør. Livet som fredløs tærer på livsmotet hans, mens han samtidig forsøker å reise en enkel nybyggerhytte.. Han føler seg ensom og syns synd på seg selv.

Mens Peer står og drømmer seg bort, dukker det opp en ung mann. Mannen er desertør; for å slippe å bli sendt i krigstjeneste kutter han av seg fingeren og gjør seg ufør. Peer bivåner det hele i skjul, en slik handling uten tilbakevirkende kraft kan han ikke fatte er mulig.

3. akt Scene 1

I stuen hos Åse er alt i uorden. Som bot for Peers bruderov er gården blitt pantsatt og klær og eiendeler er blitt hentet av Hægstadbonden og lensmannen. Åse rydder opp i det som er igjen, blant annet en gammel støpeskje som Peer lekte med og støpte tinnknapper i som liten gutt.

3. akt Scene 2

Peer har bygget seg en nybyggerhytte i skogen og er fornøyd; med denne skal han starte et nytt liv uten løgner og listigheter. Plutselig dukker Solveig opp. Hun har lengtet og tenkt på Peer, inntil hun til slutt bestemte seg for å bryte med familien sin, forlate bygda og komme som støtte til den fredløse Peer på fjellet. Fjellheimen skal nå bli hennes nye hjem, dersom Peer vil ha henne da. Peer innrømmer at han har lengtet etter henne og kan ikke begripe at Solveig har kommet til ham for å være med ham livet ut.

3. akt Scene 3

Han viser Solveig inn i hytta si da ei gammel kjerring dukker opp med en stygg unge haltende etter seg. Kjerringa hilser på Peer som om de er gamle kjente, men Peer vedkjenner seg henne ikke. Det er Den grønnkledte som er kommet tilbake for å levere fra seg ungen til barnets far. Peer ønsker ikke å ha noe med dem å gjøre, hisser seg opp og truer dem. Den grønnkledte insisterer på at det nok ikke er så enkelt. Hun vil alltid være der – lik fortidens tøylesløse illgjerninger - og prege forholdet mellom Peer og hans nye kjæreste, Solveig.

3. akt Scene 4

Den grønnkledte og ungen forlater Peer; de er ute av syne, men for Peer er de ikke ute av sinn. Han kan ikke fri seg fra minnene om hvordan han har opptrådt tøylesløst og egoistisk og frykter at han ikke får fortiden til å gå i hop med et liv ilag med den uegennyttige Solveig.

Gleden er med ett vendt til sorg. Det nye som skulle komme, synes plutselig knust, umulig å skape vakkert igjen. Han er nødt til å ”gå utenom”, flykte, gi seg selv tid.

Peer forteller Solveig at han ”har noe tungt å hente” og ber henne om å bli igjen mens han må bort en stund. Hun lover ham at hun skal vente.

Men ho ska du akte ære og gjerra det

og

riktig té lags; det kjem ingen hit som e’ bere fra bygdom nå té dags.

3. akt Scene 5

Åse ligger til sengs og føler seg svært dårlig, når Peer plutselig dukker opp. Hun blir overlykkelig over å se sønnen sin og overøser ham med komplimenter. Samtidig er det tydelig at hun ligger på det siste, men Peer ønsker ikke å ta dette faktum inn over seg. Han forsøker i stedet å holde en hverdagslig tone i samtalen, inntil han oppdager at hun ligger i hans egen barneseng.

Minnene om hvordan mor og sønn lekte kanefart, med sengen som slede, strømmer på. Men nå er rollene byttet om: Peer holder tømmene, Åse er skyss-passasjer. De spiller ut rollene slik de husker dem, og Peer kjører i stor fart mot Soria Moria-slottet i det fjerne. Men ettersom Åse blir svakere og svakere, sykere og sykere, gir Peer historien en ny vending: Utenfor Soria Moria-slottet venter Sankt Peter, himmelportens vokter. Han slipper henne inn med ærbødighet, og selv Vårherre ønsker henne velkommen når han får høre Peers vakre skussmål vedrørende sin mor. Åse dør i sengen, mens Peer dikter henne inn himmelrikets port.

Peer velger å flykte fra det hele. Han drar videre, uten plan, uten mål, men reisen vil føre ham langt avsted.

Del 2

4. Akt Scene 1

Peer Gynt befinner seg i Nord-Afrika og er nå blitt en middelaldrende, holden mann med vellykkede, (dog moralsk betenkelige) karrierer bak seg. Peers hovmod gir seg til kjenne når han røper sitt ytterste mål for sin forretningsførsel, et ønske som har fulgt ham fra barnsben av: å bli keiser over hele verden! Peer konkluderer med at mye av hans suksess hviler på at han er fri og frank og uten forpliktelser. Peer hevder dette er å være ”seg selv”.

En lokal, fattig skopusser lytter underdanig til skrytet om Peers forretningsliv.

4. Akt Scene 2 Peer har funnet seg til rette hos en beduinerhøvding i ørkenen, hvor en flokk piker danser og synger for ham. De ærer ham som profet. Peer nyter sin nye stilling, som gir ham myndighet og spillerom. Han kaller Anitra til seg, beduinerhøvdingens datter, som han finner særlig forlokkende. Peer gjør tilnærmelser til henne, og den snartenkte Anitra velger å spille med. Hun utnytter situasjonen og får ham til å gi henne en kostbar smykkesten i gave.

Peer fortsetter kurtisen med spill og musikk og ser for seg en tilværelse som sultan og hersker over prinsessen.

Tilnærmelsene blir simplere og simplere, og for hver tilnærmelse lurer Anitra fra ham kostbarhetene hans: ringer, pengepung, kledning – før hun forsvinner

4. Akt Scene 2 Peer står ribbet tilbake og tenker over de fallgruvene han har havnet i gjennom karrieren. Han konkluderer med at alle prosjektene hadde det til felles at det lå en søken etter sannhet bak. Ergo er det jo forsker og filosof som er hans rette stilling! Nå har han skjønt hva han skal bruke sin energi og sine ressurser til. Peer skal bli historiker og arkeolog.

4. Akt Scene 4

Solveig, en middelaldrende kvinne, synger. Hun lengter etter Peer og insisterer på at hun skal vente på ham, slik hun har lovet.

4. Akt Scene 5

Forskeren Peer har reist til Egypt, arnestedet for oldtidens kultur. Han studerer omgivelsene og ørkenens storhet. Han beundrer en padde og hans evne til å være seg selv nok. Her møter han professor Begriffenfeldt, som umiddelbart fatter interesse for Peer Gynt.

Alt Peer sier til ham oppfatter han som beundringsverdig, dypsindig og kunnskapsrikt, særlig etter at Peer forteller at han kjenner Padden og Padden er ”seg selv”. Begriffenfeldt er henrykt. Peer er den mannen han har ventet på, en fortolkernes keiser –på selvets fundament.

Begriffenfeldt introduserer ham for dårekisten i Kairo, et galehus som han er direktør for og hvor store omveltninger nylig har skjedd. Alt er nemlig snudd på hodet på anstalten: Direktøren er selv blitt gal, mens de gale pasientene ifølge ham er blitt normalen. Idet fornuften nå er død, sier Begriffenfeldt, er Peer keiseren for den nye normaliteten: de gale som er lukket inne i sitt eget hode, sitt eget selv.

Peer får kalde føtter overfor sin nye stilling som keiser, men han blir straks avbrutt av Hussein, en pasient og tidligere kontorist. Pasienten hevder han aldri har blitt tatt for hva han egentlig er – en penn – og som en befriende løsning på galskapen han er fanget i griper Hussein en kniv og snitter seg.

Også for Peer glipper det, det går rundt for ham og i avmakt synker han til bakken. Begriffenfeldt kroner Peer til ”selvets keiser”.

5. Akt Scene 1

Peer Gynt er ombord på et skip utenfor den norske kyst og er blitt en gammel mann. Han er på vei til hjemlandet etter mange års fravær. Han er nok en gang en holden mann, men likefullt bitter. Han kjenner på det faktum at det ikke fins noen som venter på ham i hjemlandet.

Uværet vokser og et vrak med skipbrudne skimtes i sjøen. Peer skjeller mannskapet ut da de ikke våger å redde vraket før det går under. Plutselig dukker en fremmed opp fra intet og hilser på sin medpassasjer. Den fremmede vekker angst hos Peer med morbide spørsmål og et ønske om å kritisk dissekere liket hans. Skikkelsen forsvinner med et urovekkende `på gjensyn´ samtidig som en storm blåser opp. Skipet kantrer.

5. Akt Scene 2

I den urolige sjøen, klamrer Peer seg fast til en koffert. Rundt hamdrukner sjøfolkene, men kokken på skipet har også klart å berge seg. Desperat holder han seg fast i samme båtkjøl som Peer, et hvelvet som kun bærer én. Kampen om hvem som skal reddes tar til og Peer drukner kokken.

Idet kokken synker til bunns, dukker Den fremmede passasjer opp av havet. I angst skriker Peer om å få slippe å dø. Den fremmede passasjer svarer ham nonsjalant tilbake: døden kommer, men ikke enda. Peer overlever og takker Vårherre for å ha vernet om ham.

5. Akt Scene 3

Peer er kommet til sine hjemtrakter og står ved en kirkegård i en høytliggende fjellbygd. Han bivåner et gravfølge, mens han lytter til prestens tale over avdøde. Presten skildrer en mann som levde etter ideelle prinsipper og satte andre foran seg selv. Det viser seg at mannen som begraves er den samme som Peer i sin ungdom så i skogen, desertøren som kuttet av seg fingeren for å slippe å sendes i krigen. Presten konkluderer med at denne mannen er et eksempel til etterfølgelse ettersom han var «seg selv». Forblindet tenker Peer at en slik beskrivelse også passer til ham.

5. Akt Scene 4

Peer er tilbake i bygda han forlot for lenge siden og treffer igjen gamle kjente – Mads Moen og Aslak smed – men de gjenkjenner ham ikke. Hvem Peer Gynt var har så godt som de fleste glemt. Tilbake svirrer rykter og dumme historier.

På Hægstad gård foregår en auksjon etter den nylig avdøde Ingrid. Rundtom flyr gjenstander som Hægstadbonden tok i pant fra Åse etter Peers bruderov: Ingrids brudekjole, en støpeskje, Jon Gynts kremmerskreppe, en reinsdyrskalle. Peer blir mismodig over å se sitt liv stå tilbake som skrap og rarieteter og med fandenivoldsk mine roper han ut en auksjon over eget liv: Varene er tom luft; det er ingenting av verdi tilbake.

Det som han selv opplevde som stort og viktig, møter allmuen med et skuldertrekk.

Du er ingen keiser; du er en løk.

5. Akt Scene 5

Peer har nærmet seg hytta der han forlot Solveig for mange år siden. I et øyeblikk av uvanlig ærlighet til Peer å være, er det tid for å oppsummere sin livsførsel, tid for selvgransking. Han er ikke, og har heller aldri vært keiser eller stor av noe slag, innrømmer han. Nei, han er en løk. Lik løkens mange lag, har Peer spilt mange roller i sitt liv. Men løken har ingen kjerne. Det har heller ikke Peer.

5. Akt Scene 6

Peer takler ikke innsikten han har nådd. Han løper bort, gjennom natten og inn i marerittet. All verden klandrer ham – ja, selv naturen! Stemmer fra fortiden minner Peer på hans mange svik.

Peer hører Solveig synge og innsikten siger på: Han har kastet bort livet sitt. Hos Solveig, som han sviktet, var det at han hadde sin storhet.

5. Akt Scene 7

Peer møter Knappestøperen, som dukker opp med redskapskiste og en stor støpeskje i hånden. Peers tid på jorden er ute. Det er dags for å støpes om, forteller han. Peer nekter, hva skal dette bety?

Peer har aldri vært stor i noen forstand, forklarer Knappestøperen, så han ender hverken i himmelen eller i helvetet – men skal støpes om til masse, lik annet mislykket vrakgods. Peer hevder på sin side at han har vært «seg selv» gjennom hele livet, et prov på storhet. Blir han gitt tid, skal han finne vitner og bevis for dette. Knappestøperen gir etter og gir ham en sjanse.

5. Akt Scene 8

Peer farer av gårde for å fremskaffe et vitne. Han støter på en gammel tigger, som viser seg å være Dovregubben, trollkongen som Peer i sin ungdom var nær ved å bli svigersønn til. Peer ber ham om en attest på at han alltid har vært «seg selv»: Peer satte seg jo imot å skape seg om fra menneske til troll, da Dovregubben sist krevde dette av ham.

Men Dovregubben kan ikke gi fra seg et slikt vitnemål; for det er jo nettopp som troll Peer siden har levd hele livet sitt, forteller han. Trollenes motto «Vær deg selv – nok» har fulgt ham gjennom livet frem til nå.

5. Akt Scene 9

Knappestøperen dukker opp og ber om attesten på at Peer har vært seg selv, men Peer har ingenting å levere fra seg.

Peer grunner på hva det egentlig betyr «å være seg selv»? Knappestøperen forklarer at det er å leve uegennyttig, det er å «seg selv å døde». Hver og en av oss har å forvalte egenskapene og ressursene sine til det beste for skaperverket, det vil si å handle mot andre «med Mesters mening til uthengsskilt».

Peer må innrømme at han ikke har «vært seg selv», men vil nå heller overbevise Knappestøperen om at han har vært stor på annet vis, nemlig en stor synder. Knappestøperen gir ham på ny frist til å bevise dette.

5. Akt Scene 10

Peer ser seg om etter en prest å skrifte til og motta en attest på disse illgjerningene. En mager person i prestekjole kommer farende – selveste djevelen på jakt etter onde sjeler. Peer hinter om at hans plass kanskje i grunnen er i helvetet, men Den magre blåser av de synder Peer ramser opp, og anser dem for småtterier å regne.

Den magre er på farten, han skal hente et menneske som har vært «seg selv» konstant. Peer stusser; hører den slags folk under hos djevelen? Man kan være «seg selv» på to slags vis, forklarer Den magre, nemlig på vrangen eller retten. Han er nå på vei for å spore opp en Peter Gynt, som lever som seg selv, men på vrangen. Peer grøsser ved tanken på Helvete og tilkjennegir seg ikke ved sitt (utenlandske) navn, og han smetter unna.

5. Akt Scene 11

Allting er ute for Peer. Han kjenner seg ufattelig motløs og tom. Knappestøperen dukker opp. Fristen er ute og Peer har ikke et synderegister å melde.

I daggryet hører de med ett sang, fra en stue skinner et lys og innenfor synger en kvinne. Der inne i hytta finnes synderegisteret, erklærer Peer. Han kan ikke lenger «gå utenom», men må inn og motta dommen fra henne han sviktet aller mest.

Knappestøperen gir ham en tredje frist. Om ikke dette redder Peer, så er det ute med ham.

5. Akt Scene 12

Solveig møter Peer, hun har trofast ventet på ham og gledes over gjensynet. Hun visste at han kom til å komme! Peer gir slipp og ber henne innstendig om å anklage ham: hun må skrifte hvor syndefullt han har forbrutt seg mot henne. Men Solveig anklager ham ikke for noe, hun har tilgitt ham for lenge siden. I Solveigs tro, i hennes håp og kjærlighet har Peer vært «seg selv», hos henne har han levd sitt sanne jeg alle sine dager. I hennes trofaste kjærlighet ligger Peers redning.

Peer hviler hodet i fanget til Solveig, og hun synger sakte en vuggesang for ham. Knappestøperen trekker seg unna, men lover Peer at han engang vil komme tilbake.

Skrevet av Njål Helge Mjøs

Karakterer Peer Gynt Odelsgutt på en storgård, der han bor sammen med sin mor. Det har gått nedover med familien: gården er forfallen og forgjeldet. Peer er en sammensatt skikkelse: kreativ, full av fantasi og eventyrlyst, med et sprudlende humør, men samtidig arbeidssky, ansvarsløs og med tendens til å trekke seg unna alle utfordringer og vanskeligheter. Etter et bruderov blir han dømt fredløs, og det ender med at han rømmer landet. Han flakker vidt om i verden, både i Amerika og Afrika, kanskje også i Alaska og Kina. Ved hjelp av samvittighetsløs forretningsmoral blir Peer grunnrik, men han mister formuen sin igjen, og vender som en fattig gammel mann tilbake til bygden han kom fra. Der møter han ulike skikkelser som stiller spørsmål ved hvordan han har levd, og han blir satt på en siste, avgjørende prøve. Åse Enke etter den rike storbonden Jon Gynt, som hadde drukket og festet helt til gården forfalt og familien nærmest havner på bar bakke. Aase føler seg utstøtt i bygdesamfunnet, men trøster seg med et nært forhold til sitt eneste barn, odelsgutten Peer, som hun forteller eventyr og regler for å lyse opp i den triste hverdagen.

Ingrid Datter på storgården Hegstad, vakker, rik, stolt og kry. Ingrid skal motvillig gifte seg med den stakkarslige, men rike Mads Moen fra en annen stor gård i bygden. I stedet blir hun røvet av Peer, som bærer henne med seg til fjells.

Straks han har fått sin vilje med henne, går han lei, og sender henne fra seg igjen. Dermed er Ingrids rykte ødelagt.

Solveig Den mest trofaste kvinneskikkelsen i norsk litteratur! Solveig er datter av innflyttere til bygden der Peer bor. De er såkalte ”lesere”, det vil si svært religiøse. Selv er hun ung og uskyldig, og tydeligvis ikke fullt integrert blant andre ungdommer. Men hun har et skarpt blikk for mennesker – i alle fall for Peer, som hun straks føler et intuitivt slektskap med. Her kan vi snakke om kjærlighet ved første blikk. Hun lover å bli hans, men må vente et helt liv på ham og bli gammel og blind før Peer vender tilbake til henne.

Bøygen Stykkets mest gåtefulle ”person”! Noe formløst, sleipt og usynlig, uten begynnelse, uten ende – hva slags vesen er dette? Bøygen lærer Peer den livsvisdommen han siden gjør til sitt motto, og som blir hans ulykke: alltid å ”gå utenom”. Derfor har noen tenkt at Bøygen kanskje er egenskaper i Peer selv, ikke et fysisk vesen eller en konkret motstander.

Den Grønnkledde Dovregubbens datter er en eventyrskikkelse, og har lånt mange trekk fra forestillinger om huldra. Peer blir bergtatt, og lokkes inn i fjellet. Men når Peer nekter å se verden som et troll, klarner blikket hans slik at trolldatteren blir et avskyelig vesen som han flykter fra. Men begjæret etter trolldatteren har fått følger, og Peer blir far til en sønn som er halvt troll, halvt menneske.

Dovregubben Trollkongen er fullstendig innestengt i tanker om egen storhet og makt, og alt i fjellverdenen er hjemmelaget. Mottoet er ”å være seg selv nok”, et godt uttrykk for en slik holdning. For å sikre at Peer får en ”trolsk” oppfatning og livsholdning ønsker han å snitte ham i øyet.

Knappestøperen Han er på jakt etter alle som har drevet formålsløst gjennom livet og aldri utnyttet sine evner og gode egenskaper på en måte som er i pakt med deres menneskelige muligheter. Han vil bruke sjelene deres som råstoff ved å smelte dem om. Da vil individet og personligheten gå i oppløsning, men sjelestoffet kan gjøre nytte i fremtidige mennesker.

Vigdis Ystad, ”Snarveg til Peer Gynt”, Aschehoug, 2011

Henrik Ibsen Biografi Henrik Johan Ibsen ble født i Skien i 1828. Faren var en velstående kjøpmann, men mistet sin formue da sønnen var 8 år. Dette preget Ibsen gjennom hele hans forfatterskap. Som 15 åring flyttet han til Grimstad for å starte som apotekerlærling. Der fikk han et barn med en 10 år eldre tjenestepike. I årene som fulgte ble han flere ganger truet med tvangsarbeid for ubetalte barnebidrag. Dette har også satt tydelig spor i Ibsens virke.

Henrik Ibsen ble etterhvert en produktiv forfatter, og hans første drama Catalina, kom ut i 1850. Ole Bull hadde nettopp grunnlagt Det norske Theater i Bergen, og han hentet Henrik Ibsen til teatret som forfatter, og etter å ha studert scenekunst i København, ble han sceneinstruktør ved teateret i Bergen. Dette hadde nok mye å si for Ibsens utvikling. Her lærte han å kjenne teatret, og flere av hans tidlige stykker ble satt opp de neste årene. Etter Bergen dro Ibsen til Oslo. Han giftet seg med Suzanna Thoresen, og etter en strevsom og økonomisk vanskelig tid som teatersjef ved Christiania Norske Theater, fikk han et reisestipend som førte han til Italia. Dette var starten på et utenlandsopphold som skulle vare, med noen små unntak, i 27 år. Og nå fikk Ibsen igjen fart på pennen. Først med stykket Brand, om den kompromissløse, presten som krever “intet eller alt”, og året etter fulgte Peer Gynt - Brands rake motsetning på alle måter. Sjarmerende unnasluntrer og eventyreren som på slutten frelses av sin Solveig. Sitt endelige internasjonale gjennombrudd fikk Ibsen i 1876 med Et Dukkehjem.

I 1891 bosatte Ibsen seg igjen i Kristiania, og her bodde han fram til sin død i 1906. Henrik Ibsen fikk aldri Nobels litteraturpris. Han ble for nedbrytende og lite ”idealistisk” for komiteen. Men ettertiden har vist oss at Ibsen faktisk er blant de største av dem alle.

Peer Gynt

på Gålå www.peergynt.no