Portrettet: Vidar Løfshus - Fra landslaget til ved-skauen

Portrettet Vidar Løfshus

Løfshus har fortsatt stor glede av å gå på ski

Fra landslaget til VEd-SKaUEN

Når Vidar Løfshus (52) skal slappe av og la tankene fare fritt, tar han med seg ryddesaga og går inn i Vestby-skogen for å hogge ved. Skikunnskapene har han tatt med seg til skigruppa i Drøbak hvor han trener 11-12 åringer i det han betegner som et fantastisk skianlegg.

Pål Mørk

Det er bare stubben som viser seg på jordene på grensen mellom Frogn og Vestby. Skisporene har mildværet forsynt seg av. Helt innerst i Drøbakveien, med tidlig soloppgang i øst og sen solnedgang over Hurumåsen langt i vest, har den tidligere sukesesslandslagstreneren i langrenn funnet sin nye hverdag. Han lengter ikke tilbake til midtsidene av VG og alt mediekjøret trenerjobben innebar. – Jeg er godt fornøyd med tilværelsen, og et oppslag i Vestby Nytt er mer en nok oppmerksomhet, sier han smilende.

Mistet motivasjon

Løfshus ga seg som landslagstrener etter 2019-sesongen. Da hadde han åtte suksessrike år bak seg med en tropp som hadde vunnet det meste som var å vinne i VM, OL og verdenscuper. – Skal du være landslagstrener må du være 100 prosent motivert. Jeg var bare 97, og det holder ikke. Jeg trengte en pause og ikke minst ta del i familielivet med to flotte barn i stallen. Jeg hadde opplevd mye, og så for meg at det var behov for nye krefter med nye tanker og ideer. – Og skal jeg være ærlig fristet OL i Beijing heller ikke. Lysten på å dra til Kina, med alt hva det landet står for, ikke minst manglende respekt for enkeltindivider, var ikke spesielt stor. Jeg er overrasket over valget av Kina som OL-nasjon, og mener IOC bør finne bedre kandidater til å søke om å få arrangere et så viktig mesterskap som et OL. Vidar innrømmer at han har et horn i siden til internasjonale idretts-topper som aldri tar kritikk, og som har organisert seg på en måte få forstår. Og han er sjelden redd for å si hva han mener. – Det har ført til endel avisopplag, men jeg mener det er viktig å være åpen, transparent og ærlig med det du driver med. Så får det heller komme noen litt for kjappe konklusjoner og uttalelser som kanskje hadde tålt en og annen justering. Men jeg er ikke redd for å be om unnskyldning.

Angrer ikke

– Nei, jeg angrer ikke, og har aldri lengtet tilbake til landslagsjobben. Jeg sa fra ganske tidlig at det var slutt etter 2019 sesongen. Hvis det er noe jeg savner så må det være selve idretten, og pulsen det gir av å være med på toppnivå. – Jeg er født inn i langrenn og har konkurrert siden jeg var 14 år gammel. I 1994 sesongen var jeg blant de 12-13 beste i landet. En tredjeplass i Vasaloppet er kanskje den beste presentasjonen min, men jeg deltok i mange nasjonale renn og var på nippet til å bli OL-uttatt. Trenertilværelsen har preget mye av mitt voksne liv fra jeg var kretstrener på slutten av 90-tallet til jeg dro til USA som sprint-trener for det amerikanske landslaget i 2004/2005.

Bygge relasjoner

På spørsmål om hva det vil vi si å være en god leder for langrennslandslaget svarer han ganske raskt: – Det er viktig å kunne toppidrett, og å ha evnen til å bygge gode relasjoner. Få med seg de riktige menneskene. Samtidig må du være ydmyk og ha respekt for all den jobbingen som legges ned på klubbnivå rundt om i landet. Det er på grasrota talentene skapes. Å bygge gode klubber er helt avgjørende. – Marit Bjørgen har sagt det ganske så treffende. Nemlig at kua en gang har vært kalv, og at det er viktig å vite hvor du kommer fra. Det er bare noen få som lykkes, og som får lov til å være sammen med verdens beste utøvere. Det gjelder for alle idretter. Derfor er vi avhengig av mennesker rundt oss, og av gode mentorer. – Jeg har alltid satt meg klare og tydelige mål, og for et lag er det en slags fellesfølelse når noen av de vinner. Det er laget som skal lykkes i å vinne, og det gjør laget når enkeltpersoner lykkes i de riktige øyeblikkene. Langrennssporten har mye å lære bort når det gjelder lagfølelse.

To dopingsaker på nakken

Løfshus innrømmer gjerne at det var tøft med dopingsakene til Johaug og Sundby. Det var noe han måtte takle, og som kom svært uventet. – Jeg ble dratt inn i disse sakene med hud og hår, og det var tøffe