Reisefortelling av Robert Hagen
Når krybba er tom.... Warung Kecil, som kan oversettes til den lille kaféen, er rett over gata fra der jeg daglig spiser min frokost. Den er inkludert i husleia. Warung Kecil er like tom som der jeg sitter nå. Men, det er ikke kaféen som har fanget min interesse. Like ved inngangspartiet er det en rottefamilie som gjør det den kan for å finne mat. Først ser jeg bare mor. Etter hvert kommer også barna. De er sultne og venter spent mens mamma tar risken med å løpe opp på fortauet. Innimellom varebiler som kommer med drikkevann på digre kanner, gassflasker, frukt og grønnsaker osv. Alt det som skal til for å drifte en kafé. Rottene lever i dreneringen under fortauet. Ei rist som skal hindre plast og annen søppel å tette dreneringa, er fjernet. Når monsunregnet kommer og skyller med seg
32
VESTBY NYTT NR. 6/7 - 2020
alt tenkelig og utenkelig ned i disse dype grøftene, er slike rister høyst nødvendige. Folket på denne øya har imidlertid et svært vennlig forhold til rottene og sørger diskret for at de har mat nok hvor nå enn de lever sine liv. Det er antagelig derfor disse ristene er tatt bort mange steder i denne småbyen. Hvis du ser deg godt om, er det rotter over alt. Da jeg tidligere på denne turen reiste rundt på Flores la jeg merke akkurat til dette. I løpet av hele november, desember og halve januar så jeg ikke ei eneste rotte. Uvisst om det har
noe med religion å gjøre, er katolikker helt dominerende på Flores. Her på Bali er det Hinduene som er i stort flertall. De har ofte en offerplass hjemme og der de arbeider. Det de ofrer er diverse mat, og gjett hvem som spiser den? Hinduer har som sikkert mange vet, et helt spesielt forhold til mange dyr. I India er kuene ansett som hellige. Her er det apene som har samme status. Rottene, sier de, er nesten like hellige. For alt de du vet kan de godt være din reinkarnerte bestemor eller bestefar som forlengst er død. Hvis jeg spør om det, benekter de at de nå og da spiser rotter. De benekter at de spiser hunder også. På landsbygda har jeg sett begge deler. I disse korona tider forsvinner turistene fort. De reiser hjem. Da går det dårlig for alle de som lever av oss som kommer hit. Gatene er nesten
tomme. Kaféene like ens. Noen av de ansatte på restauranter, hoteller og kaféer er så heldige at de får beholde halve lønna til de kan komme tilbake på jobb igjen. I hvert fall inntil videre. De aller fleste får ingen ting. En del av disse arbeidsplassene vil gå konkurs. Da har de ingen ting å gå tilbake til. Dette er en hard lærepenge og det er for sent å angre for de som allerede har tatt kreditt på mobiltelefoner eller klær. Hjemme i Norge har vi i alle fall et sosialt sikkerhetsnett som kan hjelpe mange. I Indonesia finnes det ikke noen tilsvarende ordninger. De unge som har reist til noen av de andre øyene i landet på jobb eller studier, må reise hjem til foreldrene sine, hvis de kan. Noen ganger har de ikke engang penger til hjemreisa. Med ei månedslønn på 650 kroner, blir det knapt. Mange har ikke
