Smistads favoritter

Smistads favoritter

Knut Smistad

Smistads favoritter Illustrert av Arnulf Eilertsen

Utgiver: Bladet Nordlys AS - 2005 Tegninger: Arnulf Eilertsen Montasje: Nordlys Trykk: Peder Norbye Grafisk AS

ISBN: 82-91668-24-8

Innledning Det å plukke ut såkalte favoritter fra egen produksjon er både pinefullt og vanskelig.

Pinefullt fordi du oppdager at sakene kanskje ikke er så spirituelle og morsomme som du har trodd.

Vanskelig fordi du er usikker på hvilke artikler du skal velge.

For å lette utvelgelsen har jeg bare plukket tekster med tilknytning til Tromsø. Med ett unntak: «De kalte han Døden», som er et drama fra nordfylket. Når «Døden» har klart å slåss seg inn mellom disse permene, skyldes det to forhold.

«Døden» er på en måte universell. Der det spilles fotball vil det alltid være en spiller som han.

Viktig var det også at Eilif Pettersen i Nordlys’ IT-avdeling forlangte at «Døden» skulle være med. Hvis ikke kunne jeg bare glemme hjelp til tekstbehandlingen. Han sa ikke direkte at uten «Døden» kunne jeg dra til helvete, men det var det han mente.

Blomsterelskere kjenner fornuften i uttrykket «Man skal la sine uvenner beskjære sine rosenbusker.»

Jeg mener at prinsippet er like genialt for skrivende folk.

Om de som har hjulpet meg med å plukke ut stykkene ikke er direkte uvenner, så har de den avstanden til stoffet som er nødvendig.

Jeg er dem alle takknemlig!

Målet med denne boken?

Det er faktisk flere. Et av dem er at alle som ofrer litt tid på disse småtekstene skal kunne le høyt minst tre ganger.

Innhold

Full rulle ............................................................................................................ 9 Frøkensport for modne menn ................................................... 13 De kalte han Døden .............................................................................. 19 Noen små favoritter ............................................................................ 23 Dørvakt i krig og fred......................................................................... 30 Drama på grov grus ............................................................................. 40 Nyhetsjegeren ............................................................................................. 43 Kinakokken.................................................................................................... 47 En hyllest til Evert Taube................................................................ 54 Kongen på gulvet .................................................................................... 57 Litt ekte drama........................................................................................... 64 Med hendene som våpen ............................................................... 66 KPT ......................................................................................................................... 73 Vær beredt ...................................................................................................... 76 Maratonmennene .................................................................................... 82 Store Stå ............................................................................................................. 85 Karl Johans nese ....................................................................................... 93 Korrekt antrekk ......................................................................................... 99 Fritt fall ............................................................................................................... 106 Smistads siste .............................................................................................. 111 En liten byvandring .............................................................................. 118 Høk over høk ............................................................................................... 123

Full rulle Kjære leser. Er du av dem som tror at underholdningen i Tromsø foregår innendørs?

Ja, så feil kan man ta!

Bare bli med meg til Kongeparken denne ettermiddagen i juli.

Det er to stykker som har fått tildelt roller i dette dramaet: En ungdommelig syklist uten hjelm på veg gjennom lydmuren og hans kamerat på rulleskøyter som jublende henger etter sykkelen. Også han uten hjelm.

Ekvipasjen må ha startet helt oppe på Tromsøya, og farten er derfor, som nevnt, nesten hysterisk da de to krysser Skolegata og suser inn på den asfalterte sykkelstien ned Kongeparken.

De som har vandret ned Kongeparken vet at det øverste partiet av sykkelstien er svært bratt, og det er i dette bratthenget at ting begynner å skje.

Den lattermilde og jublende som henger bak sykkelen, får plutselig laaaaaange armer og begynner gradvis å miste kontrollen over rulleskøytene.

Det har sikkert noe med fysikk eller mekanikk å gjøre, for etter hvert som overkroppen presses bakover av farten, mister han tyngden over skøytene, som forsvinner framover.

Gutten har nå sluttet å juble og prøver fortvilt å dra bena tilbake under seg. Men det er ikke så enkelt. Han på sykkelen både ser og hører at kameraten er i trøbbel, men det bryr han seg lite om. Han trør bare enda fortere.

Overkroppen til kjekkingen på rulleskøytene ligger 9

nå nesten vannrett bakover. Til gjengjeld har rulleskøytene, som nå er helt fremme ved forhjulet på sykkelen, bare bakhjulene i asfalten.

Dette kan umulig gå bra.

Det gjør det da heller ikke.

I bunnen av bratthenget slår baken til rulleskøytefantomet ned på bakskjermen.

Ja, det har jeg glemt å nevne. Sykkelen har ikke bakskjerm. Det er en terrengsykkel. Men om den mangler bakskjerm, har sykkelen til gjengjeld grovmønstrete dekk full av knotter og sugeskåler. Dere skjønner tegninga?!

I samme sekund som denne sirkelsaga av et bakhjul hugger tak i buksebaken til han på rulleskøytene, blir både bukse og underbukse dradd ned og fram dukker to store, hvite skinker.

Bakhjulet lar seg ikke be to ganger. Skrekkslagen ser jeg gummiknottene frese seg inn mellom skinkene mens årets skriiiiiiiiiiiiiiiiik jager gjennom parken.

Da bakhjulet er ferdig med sin roterende puss og polering, henger det en sky av oppskremt småfugl, avsvidd kjønnshår og annet løst materiale over Kongeparken.

Kjekkingen er nå bare opptatt av én ting, å få kjølt ned sine glødende skinker. Det er mens han småløper mot nærmeste regnvåte plen at jeg oppdager at dette løpesettet har jeg sett før.

Bli med meg tredve år tilbake i tid. Vi bodde da på Mortensnes i Tromsø. Vår nabo i nordøst hadde en lundehund ved navn Burre. En kvikk og snill liten kar, og en støver etter damer. Denne morgenen har klokken så vidt avgått åtte, men Burre har allerede sjarmert en 10

forbipasserende tispe inn i oppkjørselen og besteget henne.

Da jeg litt senere kikker over kjøkkengardinene, har Burre prøvd å stige av, men uten hell. Det vil si, han har fått mesteparten av bena på bakken, men han henger fortsatt fast. Hunder har det nå engang slik.

En belest tromsøværing har i et selskap et par helger tidligere fortalt meg at i slike situasjoner er det viktig å tenke med hodet og ikke med hjertet. For, som han sa, det er bare én ting som hjelper; nemlig store mengder iskaldt vann.

Burre og jeg er gode naboer og gode venner, og jeg glemmer aldri øynene hans da han ser meg krysse Redervegen med en rød plastbøtte skvulpende full av isvann.

11

Han får dette skremte, vantro blikket som preger folk som er trengt opp i et hjørne, og jeg kan nesten høre han si: – Er du steike galen, Smistad?! Ser du ikke situasjonen?! Har du tenkt å drepe meg?

– Tvert imot, Burre, det er for å hjelpe deg. Det blir litt vått, det blir det, men det er til ditt og damas beste! trøster jeg – og slår tolv liter isvann rett inn i sammenkoblingen.

Det er som å tenne en kinesisk sol.

Panikkslagne og fortsatt tett omslynget gjør kjærlighetsparet en sammenhengende rekke saltoer nedover oppkjørselen før de med ett står der løsrevet, om enn fortsatt skaket.

Hun tar det mest med fatning.

Hun bare ser på meg med store bebreidende øyne mens hun rister vannet av seg.

Burre derimot, vil lengst mulig vekk fra galningen med plastbøtta dersom det igjen skulle klikke for han.

Han er da også allerede i fullt firsprang nedover Redervegen på vekselvis to og tre bein mens han med jevne mellomrom kikker mellom forbena for å se hva som fortsatt henger der av edle deler.

Akkurat som han med rulleskøytene her i Kongeparken.

Frøkensport for modne menn Kollega Hansen hadde hørt om et herreparti som hver torsdag trener aerobic på et oppusset loft i nordbyen.

– Skal vi hive oss med? Kan være godt for hurtigheta, sa Hansen. Siden vi sist sommer fullførte halvmaraton på to og en halv time, har han vært vanvittig opptatt av å bli et hurtigere menneske. Han har, for eksempel, sluttet å spise kyllinglår fordi kjøttet består av blodfulle, kraftige og langsomme muskelfibrer. Hansen spiser bare kyllingbryst. Kyllingbryst inneholder kontraktil substans, et stoff som gjør kjøttet hvitt og musklene kjappe og eksplosive. Fine saker for å få opp tempoet i halvmaraton. Og nå er turen kommet til aerobic.

Torsdag er vi på plass i garderoben. Partiet består av tjue stykker. De fleste er mellom tretti og femti.

Treningsgrunnlaget varierer. Noen sier de har spilt fotball. Ikke at noen blir skarptrent av det i Tromsø. Alle vet at forberedelsene til fotballsesongen for de fleste begrenser seg til gang rundt juletreet.

Det er flere enn oss to som er nye.

En med pannebånd merket «Solo», kroppsform som en omvendt lyspære og joggesko så nye at de river i øynene sier: – Det var kjerringa som sa jeg skulle begynne.

Men er det nåkka fres i aerobic?! Er ikke det bare helsesport med litt bøy, litt tøy og litt musikk?

Ingen rekker å svare han.

– BALLETTEN STILLER!!! lyder det ned gjennom trappen fra treningslokalet.

13

Og for et lokale! Parketten må være slipt og lakket ti ganger, og hele nordveggen er dekket av speil.

– God dag, jeg heter Kristin, sier instruktøren.

Et yndig lite vesen i tettsittende rosa silkedrakt, tykke ullstrømper rullet oppover leggene og hvite treningssko med ABBA-såle. Hun er like brun som parketten, beveger seg som en villmink og stemmen kan gjøre henne til kaptein på et hvilket som helst australsk rugbylag.

– Jeg er litt hes i dag, sier hun unnskyldende, – derfor kommer jeg til å snakke lavt og drikke mye vann.

Programmet består av en halv times oppvarming og kondisjon, så en halv time styrketrening før vi avslutter med en halv times uttøying. Vi kjører i ett! Ingen får lov til å stoppe. Klarer dere ikke hele øvelsen, skal dere småhoppe opp og ned på stedet. Greit?!

Kollega Hansen smiler fortsatt. Tillitsfull og munter.

Som en hundevalp som blir tilsnakket uten å skjønne alvoret. Med kjappe sveipende steg glir villminken over parketten mot et musikkanlegg i fem etasjer og en høyttaler på størrelse med et utedass fra Tolga. Jeg har sett samme typen på diskotek i utlandet. Med full bass og diskant forvandler den ørevoks til små svevende skyer av gull.

Det blir motbakke med en gang. Alle øvelsene består av flere bevegelser som skal gjøres samtidig. Som denne: Høyre hånd vifter mot taket, den venstre mot gulvet, samtidig løftes høyre kne i et cancan-inspirert moment mot brystet, mens venstre legg legges nitti grader på høyre legg, hver gang høyre fot er i gulvet. Skjønner?! Øvelsene krever rytmefølelse, og det avslører speilene med en gang, ikke alle i salen var på bena da Vårherre delte ut den gaven.

14

God dag, jeg heter Kristin

Men også blant oss rytmeløse er det nyanser. Bakerst i lokalet holder en på for seg selv. De kaller han Dagfinn.

Iført en utvasket fotballtrøye fra bedriftsidretten raver han småhoppende omkring med armene over hodet – uansett hva han får beskjed om å gjøre. Han er som en halvfull indianer som er kommet for sent til krigsdansen og nå prøver å ta igjen de andre. Men sånn som han danser, kan det like gjerne bli fredsforhandlinger.Eller regn!!

Vi har vært i voldsom bevegelse i et kvarter.

Kjekkingen som snakket om helsesport, har sluttet å hoppe. Han bare går på stedet. Øynene er lukket og pannebåndet har hengt seg opp på adamseplet. Og forbudet mot å stoppe til tross: to mann ligger allerede på rygg som østfoldinger etter en cupfinale.

15

– VI ER BARE KOMMET TIL OPPVARMINGEN, INGEN GRUNN TIL Å LIGGE DER OG PESE! brøler hun i rosa med den ødelagte stemmen.

Det er ti minutter siden noen kom med en kvikk bemerkning. Vi har lært oss å spare på pusten. Dessuten vet vi at det er langt igjen. Mens jeg humper rundt, prøver jeg å huske noen av øvelsene. Planen er å skrive et par linjer om menn som prøver seg på et kvinnelig kjerne-område. Men jeg gir opp. Hvem kan beskrive det som foregår i en sentrifuge med fulle omdreininger når man selv er inne i den?

Men nurket i rosa har oss på gaffelen. Intet unngår hennes oppmerksomhet.

– Inn med magen, du der bak! skriker hun til en som, med øynene igjen og ryggen mot veggen, tramper opp og ned på stedet. Stakkaren justerer så godt han kan.

Men etter et øyeblikk er hun der igjen.

– INN MED MAGEN, SIER JEG!!

– HAN ER JO INNE, skriker han fortvilt tilbake.

Stakkaren har dratt bort så mye skinn fra midjen at han ligner en blodhund.

Men hva bryr hun seg om det? Akkompagnert av dunkende trommer huier og herser hun oss rundt.

Bleke, svette og uten evne til å tale rent, humper vi rundt til salsa, lambada og disco. Husker dere han fra Trøndelag med morgengymnastikken i NRK for noen tiår siden? Han som etter stemmen å dømme sto foran mikrofonen i sokkeholdere og lang underbukse med høy linning. Han som startet alle øvelsene med et sørgmodig. «A kjøyr ... » Hvor er det blitt av han?!

Oppvarmingen er over. Hele gulvet er dekket av små dammer med oljeblank svette – som myrpytter etter 16

regnvær. Bak meg ligger en til som trosser forbudet mot pauser. Han har veltet over på siden med havdønninger i brystkassen som en kolikkrammet hest.

– Å herre gud, stønner han ut i luften, – å herre, herre gud! Så blir han liggende taus og se på seg selv i speilet.

Jeg husker lite fra styrketreningen. Men mageøvelsene har festet seg. Midt i «sit-up» nummer 26 kollapser min nabo. Han bare siger bakover mens det kommer en vislende lyd ut av nesen hans. Som en sikkerhetsventil med for mye å jobbe med. Hadde noen våget å måle blodtrykket på han der og da, ville man sannsynligvis funnet rester av eksplodert kvikksølv mellom det femte og sjette lakklaget i parketten. Men han får ligge i fred. I hvite treningsklær og ditto legger minner han mer om en dunge snø enn en dataingeniør.

Flere av oss har sett fram til å få tøye ut, men også det

«A kjøyr ... »

skyldes uforstand. Vi får sitte på gulvet, ja vel, men når vi får beskjed om å legge hodet ned på kneet mens vi sitter der med strake ben, ja, da forsvinner litt av gleden.

Men den hese i rosa strever ikke mye. Kjærlig, som hun legger ansiktet mot kinnet til et sovende barn, stryker hun først pannen mot kneet, deretter legger hun både ansikt og bryst flatt ned mot parketten!!

– Se på ho, stønner en som ikke har sagt et ord på en time. – Ho e pinade skinn- og beinfri!

Er jeg så blitt et hurtigere menneske? Kan jeg sprenge totimersgrensen på halvmaraton?

Bare sommerens Midnight Sun Marathon kan gi svaret på det.

De kalte han Døden Kjære leser, ta imot et par linjer om «Døden». Legendarisk knallback på et lite bygdelag i Vest-Finnmark i årene etter krigen. Nitti kilo bein, brusk og muskler.

Hengeskuldret, hjulbent og legger som skjellbevokste kaistolper. Håret mistet han som tjueåring. Regnvåte fem-baller med snøring og skru ble for hard kost for hårrøtter som fra før sto på karrig grunn.

«Døden» var fryktet og hatet av alle gjestende lag og tilsvarende beundret av et stadig voksende hjemmepublikum. Folk gikk gladelig et par mil for å se idolet drive snauhogst i rekkene av tilreisende angrepsspillere. Han fikk navnet «Døden» allerede etter sin første takling.

Bare de med stort mot og høy smerteterskel tok oppstilling innenfor hjemmelagets 30-meter. Dette var «Døden»s rike. Han patruljerte sitt revir som en skumlagt hingst, og med dennes toleranse overfor tilfeldige inntrengere.

Normalt spilte «Døden» venstre back. Men manglet laget spillere, tok han seg av høyresiden også. Hva han påførte gjestende lag av rene lidelser og utgifter til plaster og sårsalve, vet ingen. For ikke å snakke om flaskevis med jodbensin til rensing av sår der røde kjøttet lå som en nypløyd åker. Gjennom 25 år ble vanligvis halvparten av motstanderne i hver eneste hjemmekamp båret av banen.

I 1948, da det måtte spilles ekstraomganger og omkamp i cupens første runde, måtte høyonna hos rivalene lenger inn i fjorden utsettes nesten til det katastrofale fordi ingen av mannfolkene kunne gå.

19

«Døden» ble aldri brukt i bortekamper. Verken lagledelse eller hjemmepublikum risikerte å få sin juvel steinet i hjel av et hevntørstig bortepublikum. Til gjengjeld tapte «Døden» aldri en hjemmekamp på «Leira», som banen het.

Og bare to ganger kom det baklengsmål. Den ene gangen lå «Døden» nede med skulderen ute av ledd.

Andre gangen feilberegnet han kulingen på tvers av banen som ga den vassjuke lærkula en innoverskru som endte oppe i vinkelen fra 50 meters hold. «Leira» lå nemlig meget utsatt til på en sandmele ut mot storhavet.

Både kastevindene ned dalen og kulingbygene nordvestfra kunne gi overraskelser til spillere med grovt tilhogd teknikk. Det var bare «Døden» som greide å spille på lag med værgudene. Ja, så godt var samarbeidet at han som fast venstreback var lagets toppscorer i tjue år på rad. Alle scoringene kom etter utspark fra egen femmeter! Det var blant annet disse utsparkene hjemmepublikumet kom i store flokker for å se på.

Før kampen fjernet han alltid stein og grov grus i en renne fra femten meter bak dødlinjen og fram til utskytingsrampen. Ved utspark la han ballen på fem-meteren.

Den måtte bestandig hvile mot spissen av en stein som så vidt stakk opp av grusen. Det var viktig for å få rette vinkelen. Så gikk han de femten meterne bak for å hente fart. Men han ventet til fjellbjørka la seg på en bestemt måte for vinden ned dalen. Da sparket han fra, akselererte fram mot ballen og brente til. Fikk han full treff, og det gjorde han nesten bestandig, kunne publikum se gnister og tidvis åpen varme når det håndsmidde tåjernet på fotballskoen slo inn i grushaugen.

Og mål ble det nesten hver gang. Kombinasjonen av 20

lumsk vind, trolsk muskelkraft og hard skru overlistet besøkende keepere gang på gang. Det var spesielt dette at ballen så ut som den skulle gå over, før den plutselig begynte å skru seg nedover, som lurte dem. Ofte slapp de å plukke ballen ut av eget mål. Var vinden god, føk ballen gjennom nettmaskene og fortsatte nye 60 meter – uten å tape høyde. Var det rart at folk syklet med gipset fot for å se han i aksjon?

Det eneste «Døden» fryktet var floa som vasket inn over halve banen når den fant det for godt. Tidspunktet for kamper på «Leira» ble derfor fastsatt i nært samarbeid med tidevannstabellen. Kolliderte storfloa og ekstraomganger, hendte det at ballguttene lå i spissbåt over sidelinja. For «Døden» var problemet at hans hjemmesydde fotballsko ikke tålte så mye sjøvann.

21

Fotballskoene var faktisk like fryktet som han selv.

Foran hver kamp lå de i bløt i tre døgn. Deretter ble de lagt i «sal» i en varm steikeovn for å få den karakteristiske opptuppingen. Litt regn kunne tåles, men sjøvann i større mengder ødela på en måte armeringen. Da kunne det forsmedelige skje at falne motstandere faktisk klarte å reise seg og hinke bort for egen maskin. Feil på utsparkene kunne han også få. Da måtte det settes en større båt på havet som kunne ligge lenger ut og fiske opp prosjektilene hans.

En kamp senhøstes på 50-tallet skulle bli hans siste.

Banen er glatt og sleip, og regnet har vasket fram nye steiner i renna hans. Det er i en slik stein «Døden» snubler da han midt i andre omgang raser fram for å ta utspark fra fem-meteren. Han faller stygt, og publikum kan se at han er litt «dusemang» da han hinker tilbake for å ta ny fart. Men han spiller kampen ut. Ville ikke vært «Døden» ellers. Men det var ikke den vanlige spruten i spillet.

– Lårbensbrudd, sa distriktslegen, og sendte han til Hammerfest sykehus.

Bruddet grodde pent i løpet av vinteren, og neste sommer var han som før. Nesten iallfall, og fortsatt god nok for laget. Men «Døden» mente at kunne man bare yte hundre prosent, fikk det heller være. Så han la opp.

I dag har «Leira» fått grønnskjær, floa vasker ikke lenger inn på banen og slåttonna i nabobygdene får gå som planlagt.

Fotballskoene til «Døden» henger med rustne tåjern under taket nede i naustet. Men hver gang fallvinden får dvergbjørka til å legge seg over på siden, er det som det rykker litt i dem...

22

Noen små favoritter…

I 1983 søker jeg jobb i Radio Nordlys. Etter at alle øvrige søkere har takket nei, blir jeg ansatt. Kollega Tore Skoglund sammenligner min ansettelse i Nordlys med ligningsfunksjonæren på Senja som til tross for at han er eneste søker likevel blir innstilt som nummer tre.

Sytten år senere får jeg som blodfersk pensjonist i oppdrag å samle noen av de småmuntre historiene som sitter i veggene i ethvert avishus. Og Nordlys er intet unntak. Tro meg!! Journalister har som kjent en sanseløs evne til å skape rabalder rundt seg.

Finn Steffen Johansen – nå Finn Steffensen – som startet kultstedene Prelaten og Compagniet i Tromsø, sa det slik: «– Gjestene er stort sett greie, men én ting slår aldri feil; samler du mer enn fire journalister i samme rom, så er helvete løs.»

Nedenfor vil dere finne noen små favoritter, alle hentet fra boken «Smistad på Nordlys-safari».

Det er naturlig å starte på toppen. Nemlig med sjefredaktør Ivaaaan Kristoffersen. Sjefredaktøren var i en periode sterkt irritert over at han bestandig var den siste som ble informert når kvinnelige journalister var blitt besvangret og skulle ha permisjon. Dette gikk ut over sjefredaktørens langsiktige planlegging. Han gjør derfor redaksjonens medlemmer oppmerksom på at heretter vil han være den første som blir informert.

Er det klart?!

Påfølgende lørdag kveld ringer telefonen hjemme hos Ivan Kristoffersen: 23

– Ååååå, Ivan … åh …åhh… åhhhh, stønner en kvinne – æ e’ ikke sikker, men æ … åhh … guuuud … æ truuuur æ holder på å bli gravid …

En nydelig liten historie.

Nå er det enkelte som påstår at det var distriktssjef Odd Smith Robertsen i NRK Troms og Finnmark som fikk den telefonen. Men da må jeg si som kollega Tore Skoglund ville sagt: – Men gjør det noe?

Dette hatet mellom journalister og typografer har også gitt meg mye å velge mellom.

Bli med meg til hovedinngangen til Nordlys en vakker junimorgen. Klokken er 0800 og ut av solen kommer journalist og fiskerimedarbeider Gunnar Grytås syklende. Han er iført sykkelshorts av den typen som minner om en avklippet våtdrakt og på hodet har han en sykkelhjelm på størrelse med et halvt piano.

Typograf Enevoldsen fra Narvik, som røyker og inhalerer ved inngangsdøren, lar han akkurat stige av sykkelen før han avleverer følgende på slepen narvikdialekt: «– Du Grytås, hvis du vil beskytte det som kan knuses på dæ, så ska’ du bare gi faen i hjelm og heller kjøpe dæ doble knebeskyttera!»

Typograf Enevoldsen skal være glad for at Grytås har det travelt. For Grytås, som er fra Nordfjord, er beryktet for sine sønderrivende sarkasmer.

Hør bare. Grytås er innom redaksjonen med sin lille datter på to. Plutselig river hun seg løs og springer mot den bratte vindeltrappen ned til «Sporten» i etasjen under. Grytås fanger datteren i et sprang, og idet han svinger henne opp fra gulvet, avleverer han følgende på 24

hel volley: «– Nei du, vel er du ung, kvikk og dårlig i norsk, men det er for tidlig å begynne på «Sporten»!

Rart det der hvordan sarkasmer, malise og møbelproduksjon i grisgrendte strøk preger folket på NordVestlandet.

De opplyste, vi som har lest Snorre, vet at når småkongene rundt Viken dro til Nidaros for å banke dritten ut av trønderjarlene, så stoppet de bestandig på Sunnmøre og i Nordfjord. Der «varmet de opp» med å slå i hjel det de så av folk og fe. Året etter skjer det samme. Men da er ugjerningsmennene revansjelystne trøndere på veg sørover til Viken.

Klart at dette måtte utvikle særegenheter hos et plaget folk som preger etterkommerne den dag i dag.

Det har forresten vært en del av dem innom dørene til Nordlys.

Et hellig journalistisk prinsipp er «balanse».

Derfor må jeg også ha typografene på gaffelen.

Følgende lille historie er definitivt en av mine favoritter fra den siden av gjerdet.

Hør nå bare.

Annonseavdelingen i Nordlys – der jobber det mange typografer – får besøk av en lokal Mercedes-forhandler. Han vil slå et slag for sine utmerkete personbiler og ber om forslag til en annonse som kan kjøres utover våren.

De unge og kreative sliter litt i starten med form og innhold, men under et heftig nachspiel hjemme hos annonsesjefen står alt plutselig klart for dem.

En uke senere får forhandleren tilsendt følgende for25

slag til en helsides annonse på tekstside i Nordlys: Et bilde i sort/hvitt over fem spalter viser Hammerfest i 1945. En by fullstendig i ruiner. Bare en enkel pipe stikker opp fra ruinhaugene som et utropstegn mot himmelen.

Teksten under bildet er prisverdig kort: «Tysk grundighet. Velg Mercedes.»

Jeg kommer heller ikke utenom Dagblad-journalist Terje Myklevoll med en fortid som leder av Dagbladets kontor i Tromsø. Det var ved innvielsen av nye lokaler en gang på 80-tallet at Myklevoll virkelig markerte seg i ishavsbyen.

Av årsaker som bare ledelsen i Dagbladet kjenner, hadde journalist, avdelingsleder og rep.major Myklevoll fått lov til å montere et boblebad på avdelingskontoret.

Til innvielsen med boblebad, øl og snitter hadde Myklevoll invitert alle Tromsøs journalister. Han inviterte også gamle lokalpolitikere fra Venstre. Felles for dem var at de hadde gått i vannet så ofte at alle var tildelt svømmeknappen post festum, etter at perioden i bystyret var over.

Men på innvielsesdagen får Myklevoll høre at de fryktete «legionær-bakteriene» stortrives nettopp i boblebad. Han kjøper derfor en 20-liters kanne med høykonsentrert klor som han tømmer i boblebadet. Han slår også oppi 10 flasker 60 % sprit. For som han sier, skulle noen av gjestene komme i skade for å svelge litt vann, så skal de ikke ha gjort det forgjeves.

Selskapet blir en plaskende suksess. To Nordlys-fotografer som bader iført røde fotball-shorts (hva annet!)

26

kommer opp fra boblebadet iført hver sin rosa G-streng, og VG-journalisten som dagen etter intervjuet fylkeslegen om den planlagte fastlegeordningen ble prompte innlagt på Regionsykehuset for akutt anemi.

Men tilbake fra viddene. Det jeg vil fram til, er at i stedet for Terje Myklevoll kunne jeg skrive Djengis Khan! Dere vet han som skapte frykt ved å halshugge 70 000 persere og bruke hodene til å mure et tårn.

Dagbladjournalist Myklevoll terroriserer sine omgivelser ved hjelp av telefonen. Gutten snakker feilfritt svensk, finlandssvensk, norsksamisk og hans bergensdialekt kan når som helst gjøre han til befal i de bergenske buekorps. Han driver da også sine omgivelser til vanvidd ved å utsette dem for de mest sinnssyke telefonsamtaler.

Dere tror ikke han kan være så ille?

Ha, hA, HA, sier jeg da. La meg gi dere tre små eksempler.

Fra kontoret i Tromsø ringer Myklevoll det norske konsulatet i New York. Han er da en reingjeter Bongo fra Masi som deltar på en etnisk kongress i millionbyen. Nå har han mistet pass, penger og kommager.

Kommagene skal ha blitt stjålet av en eksentrisk samler. Sannsynligvis under et nachspiel etter en samisk kunstutstilling på Manhattan. Nå sitter reingjeteren på hotellrommet, innelåst av hotellets ledelse, som frykter at han skal stikke av fra regningen. En av UDs sekretærer er faktisk på veg over med penger og stiv overleppe da Myklevoll finner det klokest å tone flagg.

En nyhetsfattig romjul ringer telefonen hos 27

Aftenpostens tromsøkorrespondent, Ole Magnus Rapp.

En sterkt opphisset havforsker fra Bergen har mottatt signaler vest av Hekkingen fyr fra radiosenderen til havskilpadden Oddrun. Rimelig sensasjonelt siden ingen har hørt et pip fra damen etter at hun, to år tidligere, ble sluppet i havet vest av Bergen. Ole Magnus Rapp har bestilt både sjøfly og brønnbåt til området og pakket fotobagen da Myklevoll ringer og ber om godt vær.

Men sjefredaktør i bladet Nordlys, Ivan Kristoffersen, er ikke like lettlurt.

En formiddag på 90-tallet får sjefredaktøren en telefon fra den finske kirurg og professor Rolf Nordström ved Regionsykehuset i Tromsø. Professor Nordström, som snakker distinkt og vakkert finlandssvensk, forteller at han neste dag skal utføre en epokegjørende operasjon. Pasienten, en ung pike fra Nord-Troms, skal få operert bort en del svettekjertler. Dette siden hun plages av meget sterk transpirasjon. Det er første gang en slik operasjon utføres i Europa og sjefredaktøren og hans fotografer er derfor velkommen til å overvære operasjonen, sier en vennlig professor Nordström.

– Vet du hva!? Jeg synes heller du skal ringe til den der svettpeisen Terje Myklevoll i Dagbladet, sier sjefredaktør Kristoffersen og slenger på røret.

Den påfølgende lørdag har Dagbladet en rikt illustrert reportasje over to sider fra operasjonen. Hovedbildet i farger viser en smilende professor Nordström på sengekanten til den lykkelige pasienten.

La meg så helt på tampen få avslutte denne medley 28

av små favoritter med mitt journalistiske ideal: Avdøde journalist Sverre Olsen i Nordlys. Byreporter og dyrker av den kjappe og informative notis.

Han hadde denne oppskriften på journalistisk suksess: «– Ei god fetthistorie og toppen av nyhetene. Folk liker ikke langhalm!»

Det mente kanskje også Pascal, den franske matematiker og filosof, som en gang ytret: «Jeg beklager, at jeg ikke hadde tid til å skrive kortere».

Det var byreporter og notisør Sverre Olsen som en gang på 50-tallet dro ut i Storgata for å dekke Sputniks passasje over Tromsø.

Tilbake på Nordlys meislet han ut følgende notis: «Sputnik dukket opp på sørhimmelen over apoteket Renen og kunne følges av de interesserte helt til den forsvant bak kullkrana i Hansjordnesbukta».

Måtte flere journalister følge i Sverre Olsens fotspor.

29

Dørvakt i krig og fred!??!

Speilet tror nesten ikke hva det ser. Jeg står der i sort Levis-bukse, trang på grensen til pustebesvær. Sort belte, sort T-skjorte, blå dongerijakke og ytterst en sort, polstret lærvest med «Blå Rock Café» på ryggen. Selv min gamle mor i Narvik ville ikke åpnet om jeg hadde ringt på hos henne.

Nå er det heller ikke dit jeg skal denne fredagskvelden. I et oppstemt øyeblikk har jeg sagt ja til å «ta døra» på Blå Rock Café, rockens ubesudlete tempel i Tromsø.

Hadde jeg bare ikke gått Storgata den solvarme lørdagen i juli. Jeg må si som narvikjenta som ble påkjørt hjemme i gate 1. Sjåføren som hjelper henne på bena, er meget ulykkelig og påtar seg all skyld. Ja, til de grader at jenta synes det blir i meste laget. For å trøste han sier hun: – Å, det e’ no litt mi skyld også. Æ kunne jo gått gate 2.

Jeg kunne gått Grønnegata. Da hadde jeg ikke møtt Ørjan Holstad, en av de kortklipte rock’n’roll-guttene på Blå Rock Café. Kjører Harley, er tungt tatovert og har ringer nok i ørene til to fag gardiner. Likevel sier folk han har mer peiling på restaurantdrift enn det som vanlig er i bransjen.

– Har du ikke lyst til å prøve deg som dørvakt? spør han.

Jeg svarer som sant er, at i min alder er det tøft nok å ha en haug redaktører på nakken om jeg ikke også skal bli sparket, slått og skjelt ut av andre.

– Våre gjester er veloppdragne stamkunder. Stort sett. Hvorfor ikke ta døra ei helg til høsten når folk er til30

bake i byen, studielånet ligger som en lottogevinst i lomma og examen philosophicum er kommet i gang.

– Hva har ex. phil. eller forberedende med dette å gjøre?

– Blir du skjelt ut, skjer det på latin! sier Holstad.

Det avgjør saken.

Og her står jeg i sakralt sort. Klar til å skille gild fra ugild, promille fra prosent og syttenåringer fra tjueåringer. Det siste frykter jeg mest.

– Ingen problem, trøster Holstad. – Bare spør etter legitimasjon.

Og slipper du inn noen som er for ung, sender vi dem ut igjen.

Som dørvakt har jeg flere stilarter å velge mellom.

Den siste uken har en tegning av Albert Engström stadig meldt seg. Den gamle slåsskjempen ligger på det siste og skal gi sine tre grovbygde sønner som kranser sengen et siste råd før han drar. Han løfter en mager, knyttet neve opp i luften og sier: – Jaha, pojkar, blir dä någe gurgel, så stå inte å resonnera, utan klipp te märesamma!

Men uansett stil er det litt av en arv jeg skal løfte. Det er antakelig bare dørvakten på Blå Rock Café som er blitt nevnt under frokosten på Slottet. Det skjedde for et par år siden da han skilte kronprins Haakon fra livvaktene sine.

Kronprinsen, som da var om bord på en av Marinens MTB-er, var den siste som slapp inn før døra ble lukket et par minutter for å ta unna køen. – Vi skal også inn, sa livvaktene og ville bane seg fram. – Det skal dokker faen ikkje, vent på tur, sa dørvakten, skjøv dem ut med albuen og lukket døra. Først da han Frank i garderoben kjen31

te igjen kronprinsen og sa: – Å faen, e’ de’ du, ble man klar over hvem som sto igjen ute på trappa.

Og der måtte de vente. Ingen sniker i køen på Blå Rock Café.

Klokken er etter hvert blitt 22.00. Som planlagt har jeg fått en rolig åpning på kvelden. Det er mange ting som skal gå seg til.

For eksempel, hvor har en dørvakt hendene?

– Ikke stå med hendene i lomma, det virker så likegyldig, hvisker unge Holstad.

Greit, men hvor skal jeg så ha dem? Med underarmene foldet over brystet leker jeg sterk mann på sirkus.

Med hendene på ryggen ser jeg ut som en fra Arisk Front, og samler jeg dem foran, ser det ut som jeg står i mur og venter frispark fra 20-meteren.

– Hold venstre hånd på døra mellom hver gang du åpner den og hilser gjestene velkommen, sier Holstad.

Han vet litt av hvert, den gutten.

Så var det dette med legitimasjon da. Jeg prøver meg forsiktig på to jentunger som ikke kan være en dag over tolv. Begge blir henrykt. Ikke det minste rart siden førerkortene viser at de er født i 1965. Dette skal bli litt av en kveld!

Litt senere kommer det to jenter i tjueårene, fine i tøyet, blide og smilende. En pryd for stedet. Da jeg spør etter legitimasjon, nesten mest for å få tiden til å gå, smiler de unnskyldende og går uten noe mer diskusjon. Jeg føler meg som en despot da de forsvinner rundt hjørnet.

– Ta det ikke så tungt, trøster han i garderoben. – De er sikkert ikke mer enn sytten.

En time senere kommer kveldens første kvikking.

– Prøve dæm å få Riksantikvaren tel å pusse opp kå32

2. Smistads favoritter

ken siden dem har plassert dæ i døra?! spør han kjekt og lar seg overmanne av sin egen latter.

På forhånd har jeg lest en del gamle vaktjournaler for å få litt peiling på miljøet. En fredag på 90-tallet hadde noen skrevet: «NN flabbet og var ekkel og bør utvises på livstid.

Minimum!» Han bak meg må være samme karen.

Disc-jockeyen har startet musikkanlegget. De sier «disjeien» på Blå Rock Café. Man kan si mye rart om svenskene, men de legger seg ikke på rygg for det utenlandske. «Skivkusk», sier svenskene. Er det ikke poetisk? Uansett, når det gjelder musikken, har jeg klare instrukser. Klager noen over at den er for høy, skal jeg be dem dra til helvete – eller til Le Mirage der de er mer opptatt av verden, nirvana og den kontemplative ro.

Hos oss er det trøkk, driv og ekte rock’n’roll.

Ingen vet det bedre enn jeg etter å ha blitt vist rundt i lokalene av Ørjan Holstad. Flertallsformen skyldes at her er trapper og avsatser som i et inka-tempel.

Dessuten er platecover, bilder av Tom Waits, Nick Cave og Jimi Hendrix samt signerte Gibson-gitarer skutt mot vegger og tak som kardesker.

Blå Rock Café hviler på et grunnfjell av ren og ubesudlet rock. Som fundamentalister betraktet blir presteskapet i Iran som lobotomerte julenisser sammenlignet med Det Høye Råd som plukker musikken på Blå Rock Café. Ryktet sier at en som under en temakveld med Patti Smith ba om en låt med Bon Jovi i pausen, var heldig som slapp med dobbel fatwa og seks måneders adgangsnekt.

Også min karriere som dørvakt holder på å få en brå slutt ved jukeboksen i andre etasje: 34

– Har dere ingen ting med D.D.E.? spør jeg, bare sånn for å vise at jeg ikke er helt blank. Ørjan Holstad stivner i steget. – D.D.E. er noe møl, sier han vennlig.

– Men er ikke D.D.E. også rock’n’roll? innvender jeg forsiktig.

– D.D.E. er distriktsrock! D.D.E. er rock for Harry og vennene hans!! D.D.E. er for jævlig!!! sier Holstad og øreringene lyner.

Blå Rock Café er i det hele tatt ikke stedet hvor man bare kommer der og kommer der. Da NRK 2 sist vår gledestrålende meddelte at de ville la en av sine unge ordbøtter sende en serie program fra stedet, takket man på Blå Rock Café høflig nei. Verken programleder eller musikkform passet inn i stedets profil.

Nå rekker køen helt ut på gata. Men folk er eksemplariske. Jeg slipper som avtalt inn tre og tre. Av og til fire hvis det er tynnkledte jenter. Synes selv det går fint.

– No må du pinade sjekke litt «leg» der ute, ikke bare veive folk inn, lyder det plutselig fra garderoben bak meg. To jenter som jeg trodde var modne for østrogen, blir ikke tjue før i oktober. De slipper inn likevel, men jeg bestemmer meg for en tøffere stil.

– Har du «leg»? sier jeg, og ser strengt på en alvorlig ungdom som høflig rekker meg førerkortet.

– I henhold til dette er du så vidt ferdig med folkeskolen, sier jeg konverserende. Gutten må studere realfag, for han sier: – Et slikt utsagn kan bare medføre riktighet dersom du forveksler utstedelsesdato med fødselsdato.

Men han er grei nok til ikke å sladre på meg i garderoben.

35

Nestemann jeg avkrever legitimasjon, drar fram et Visa-kort. Problemet er bare at fødselsdatoen er grodd igjen, for å si det sånn. Ingen har hørt om dørvakt med lesebriller, så de ligger hjemme. Det humres forsiktig i køen da jeg stadig øker avstanden til kortet. Men selv på en armlengdes avstand forblir han ufødt. Det er bare én ting å gjøre.

– Det ser greit ut, sier jeg, og vinker han inn før det blir virkelig pinlig.

Like etter midnatt står en av byens skrivende frilansere på trappen. Her er det ingen vits å be om legitimasjon.

– Det er forbudt å gå utenom køen, sier jeg.

– Jeg skal ikke inn, sier han og prøver å snakke distinkt. – Jeg er utsendt fra køen på Le Mirage der en gjest nettopp ytret seg slik: Han snur seg mot min kø og skriker: – Veeet dokker kæm som styre døra på Blå Rock?! Han dær gamle, schnaue jævel’n fra Narvik. Han som jobbe i Nordlys... ka det no e’ han hete...»

Frilanseren snur seg mot meg igjen: – Jeg ser at ryktet taler sant, og vender derfor tilbake til køen mot fred og den intelligente samtale. Far vel, sier han og forsvinner.

Det er forresten ikke bare han som prøver seg på utsiden av køen, og alle har fiffige forklaringer.

– Det står en kar her som sier at han kan gå utenom køen fordi han kjenner en av dere, roper jeg mot garderoben.

– Be han drit og dra, sier direktør Holstad.

– Du må stille bakerst i køen, oversetter jeg. En av fordelene med ledelsen på Blå Rock Café er at du aldri trenger å lure på hva de mener.

36

– Ta deg en tur opp i lokalet, plukk tomme glass og snus på atmosfæren. Jeg tar døra så lenge, sier Holstad.

Jeg aner ikke hva klokken er. Ser ingen heller. Med den musikken de spiller her, henger vel ikke viserne på tallskiva.

Jeg begynner en forsiktig vandring mellom utstrakte ben og plukker tomme glass. Skjønt hva er et tomt glass?

Idet jeg løfter en tom halvliter, tar eieren glasset forsiktig tilbake. Han skrår det slik at jeg kan se et basseng på en tre, fire milliliter mot glassveggen hvoretter han veiver bebreidende med pekefingeren og setter glasset tilbake på bordet. Å krysse gulvet i tredje etasje er som en vandring gjennom frontlinjene under slaget om Stalingrad i 1943.

Raketter fra russiske Stalin-orgel flammer ustanselig over østhimmelen, hylende tyske Stukas i fritt fall og under det hele en rytmisk torden fra tusenvis av kanoner som avfyres samtidig to ganger i sekundet. Mitt eneste våpen er en stabel tomme ølglass som klirrer nervøst hver gang gulvet skjelver.

– Kan du gi meg det glasset der? sier jeg til en som sitter under høyttaleren.

– Ministry, skriker han tilbake. – Jævla bra band. Hør på det sataniske drivet.

Jeg løfter tommelfingeren samtykkende og fortsetter videre innover i jungelen av armer og ben.

Gode gjerninger blir det også tid til. Med hodet hvilende på sofaryggen og med korsfestete armer sitter en mors sønn og sover med åpen munn. Nok et offer for lesesalenes umenneskelige press, tenker jeg, og får stoppet en vakker kvinne i dongerioverall som vil bruke han som askebeger.

37

Selv om barndommens utallige ørebetennelser har gitt meg trommehinner av seilduk, blir dette vel voldsomt, og etter ti minutter er jeg tilbake i døra.

Ingen problemer å være dørvakt i kveld. Noen må ut og noen kommer ikke inn, men det er lite å snakke om.

Bortsett fra at etter som timene blir mindre, blir folk større og større i kjeften.

En høy, tynn kar med hals nummer tredve, snipp nummer femti og adamseple som en brukket kneskål henvender seg direkte til dem i garderoben. – Tør dokker la han dær i døra være oppe så lenge? Gamle folk kommer jo lett ut av rytmen. Får problem både med søvn og avføring...

Jeg hørte han nok, men det var lite jeg kunne gjøre.

Greiere da med han som vil inn etter at serveringen er slutt. Han kan ikke skjønne problemet. Jeg antyder at han heller bør gå hjem.

Jeg kunne fortalt om han fra nordbyen som kom hjem klokka 05.00 en lørdag morgen. – No kommer du hjem, ja! Koffør kommer du hjem først no?! murrer hustruen.

– Men kjære dæ, Frida, svarer nordbygutten – det hær e’ jo eneste plassen som e’ åpen!

Men jeg forteller ikke historien. Det er nok like bra.

For da han runder hjørnet, roper han bakover: – Du er dørvakt, du. I mine og andres øyne står du nederst på samfunnsstigen. Ikke glem det!!

Aldri i verden om jeg skal. Jeg trodde den plassen var opptatt av politikere, aksjemeglere og journalister.

To minutter før vi stenger, kommer han som sov med åpen munn ned trappene. Han har fortsatt øynene igjen, ganglaget tyder på at noen har kappet knehasene på 38

han, og han endrer kurs bare hver gang han møter en vegg.

– Takk for i kveld, sier jeg, og svinger opp døra for han. Han åpner ett øye, fanger meg inn og svarer belevent: – Takk, det har vært svært koselig, og forsvinner ut i resten av natten.

Ja, det er akkurat hva det har vært. Bare synd at kronprins Haakon og livvaktene hans ikke kom.

39

Drama på grov grus…

Ta imot et drama fra 80-tallet. Fra old-boys-klassen i fotball. Vi skal til grusbanen på Alfheim stadion der TIL møter Skarp på egen grus. Liv og røre som vanlig.

Flabben på vid vegg og puls som fuglehjerter.

Dramaet starter et stykke ut i andre omgang. TIL leder da 2–0 og synes å ha kontroll på det meste. Men så skyer det til.

TILs keeper Hans-Thore «Boa» Hanssen plukker rolig og verdig opp et tilbakespill. Han er et syn i sin nye blå-sorte keepertrøye. Vaktsomt holder han øye med Skarps Håkon Hemmingsen, som lurer ute på 30-meteren som en tiger ved vannhullet.

«Boa» tar likevel sjansen og kaster ballen ut til sin midtstopper Arne «Pøsen» Andreassen. Han er heller ingen hvem som helst. «Pøsen» trente TIL-laget som i 1986 slo Lillestrøm i cupfinalen. Det var da han sendte TIL-laget ut på Ullevål med følgende legendariske beskjed: «– Ja, dokker e’ no voksen, guta. Dokker ser no sjøl!»

Men slike beskjeder passer ikke i klasse old boys.

«Boa» kaster for kort!! Ballen treffer bakken nærmere gamle Hemmingsen enn gamle «Pøsen». Og spydspissen til Skarp lar seg ikke be to ganger. Han kobler inn turboen og kommer inn mot ballen med skum om baugen. «Boa», som ser hva han har stelt i stand, ruser ut i tjue for å få sparket ballen unna. Men lykken smiler til Skarp og gamle Hemmingsen som når ballen først.

«Boa» blir fintet ut. Som en supertanker med «Full stopp» på maskintelegrafen fortsetter han ufortrødent 40

rett fram. «Pøsen» stakkars har ikke en sjanse. Han skriker som en sparket hund da «Boa» treffer han midtskips og sender han hodestups ut over sidelinjen. Der blir han liggende i tørrdokk, mens supertankeren selv stopper opp halvveis nede i spagat.

Målet er altså tomt!

Herr Hemmingsen har all den tid han trenger. Men skuddet han sender mot høyre hjørne er likevel løst.

Han vil nyte hvert sekund av scoringen.

Jeg har ikke nevnt det før, men det er altså en tilskuer på Alfheim denne kvelden. Charles «Charlie Pride» 41

Hansen. Han med «Bona ser æ, bona sær æ, kor æ snur mæ».

Han står lent mot TILs høyre målstang. Som TIL-gutt og Bukta-gutt av hele sitt hjerte skjønner han at nå trenger TIL sine beste menn. Så han stopper ballen med foten. To centimeter fra målstreken til det tomme målet.

Og der blir ballen liggende.

Ord strekker ikke til for å beskrive reaksjonen blant Skarps spillere. Men skrikene fra de sortkledte fikk sulten svartbak helt fra søppelfyllinga i Tromsdalen til å flokke seg over Alfheim stadion.

Men dommer Ole Martin Sørbøe lar seg ikke bringe ut av fatning. Regelverket er klart. Han kan ikke dømme mål fordi ballen ikke har vært over målstreken. Myndig gjør han det som situasjonen krever. Han starter med å rydde tribunene. Det er fort gjort. «Charlie Pride» går med verdighet. Som det sømmer seg en som har stilt opp for klubben da det så som mørkest ut.

Da han går ut gjennom porten, kauker Skarps midtstopper Harald Dahl, som også jobber i renovasjonen: – Charlie, neste gang æ tømme i Bukta fyk du i kværna.

Tvært!

Nå vel, ballen blir droppet og spillet settes i gang.

Senere reduserer Skarp slik at sluttresultatet blir 2–1 til TIL. Også dette vil nok gå over.

Men bare så det er sagt: Harald Dahl og gutan i renovasjonen tømmer i Bukta hver mandag!

42

Nyhetsjegeren...

Radio Nordlys er nedlagt etter en tiljublet prøveperiode, og jeg er overført til avisens hovedredaksjon. Der visste de ikke helt hva de skulle gjøre med meg. Det sier jeg i grunnen ikke noe på. Jeg var godt over førti og hadde zero erfaring som skrivende journalist. Men siden de hadde ansatt meg som radioreporter, følte de kanskje et visst ansvar, og ville gi meg en sjanse. For å se hvordan jeg reagerte på roterende blått lys hadde nyhetsredaktøren, under meget sterk tvil, satt meg opp på ettermiddagsvakt med ansvar for brann, innbrudd og politisjekken.

Klokken 19.50 kommer meldingen: Det brenner i Tromsdalen skole.

En kveldsvaktsjef, som kunne vært min sønn, klapper meg på skulderen og sier oppmuntrende: – Knut, verden vil ha nyheter. Dra til Tromsdalen og skap deg en framtid i Nordlys.

Ett minutt senere er jeg på veg over Tromsøbrua. Jeg er blitt utlevert til en ung fotograf som kjører som om det er i hans bil det brenner. Fotografer tror at jo fortere de kjører, desto bedre blir bildene.

Vi er da også de første pressefolkene på brannstedet, bare slått av to brannbiler og en tjenestevogn fra Tromsø politikammer.

Men det er lite dramatikk som møter oss. Ingen åpen ild å se, men ut fra en knust rute i skolekjøkkenet i andre etasje siver det ut litt sur vasstrukken røyk. En smilende brannmann som jeg kjenner fra bedriftsidretten, står der 43

med en slange og stråler vann inn gjennom det istykkerslåtte vinduet.

Jeg går bort til han og ber om en kvikk rapport.

– Dette er ikke mye å skrive om, sier han nesten beklagende. – En nedsmeltet kasserolle med avglemt grøt har antent veggen bak ovnen på skolekjøkkenet, men nå er alt under kontroll.

Jeg takker forsynet for mitt hell. Nå når jeg kampen.

For i kveld møtes bokselegendene Sugar Ray Leonards og Marvin Hagler.

– Så her er alt kult, sier jeg, for å vise at jeg mestrer nyhetssjargongen.

– Det er i alle fall slokket, sier brannmannen. Har du god tid, kan du jo slenge rundt her, men vi har situasjonen under kontroll.

Fotografen tar bilder av det knuste vinduet og en svartsvidd vinduskarm hvoretter vi setter oss i bilen.

På veg over skoleplassen møter vi bilen til Bladet «Tromsø» med fotograf og journalist.

– Jævla treige amatører, sier fotografen, og jeg nikker.

– En svartsvidd vegg og litt forkullet risengrynsgrøt, ikke mye å skrive om, sier jeg forklarende til kveldsvaktsjefen da vi er tilbake i avisen.

Ett kvarter senere har jeg ferdig en notis der det står at et branntilløp i skolekjøkkenet på Tromsdalen skole ble slokket av brannvesenet, som raskt kom til stedet.

Selv om jeg ikke har snakket med skolens rektor, lar jeg han uttale – bare sånn at nyhetsredaktøren skal se at det er driv i meg – at undervisningen neste dag vil gå som normalt. Deretter kjører jeg hjem til sacco-sekken og «århundrets boksekamp».

44

Klokken 23.30 kommer min hustru hjem fra rødvin og kvinneglam.

– Har du hørt om brannen i Tromsdalen? spør hun og henger av seg ute i gangen.

– Klart jeg har. Hvem tror du dekket brannen for Nordlys? Ikke at det var så mye å skrive om.

Brannvesenet hadde full kontroll klokka åtte.

– Full kontroll!?! kommer det ute fra gangen. – Da jeg passerte for ti minutter siden, var hele Tromsdalstinden rosa!

Plutselig er det flere som henger i repene.

Da jeg har fått stemmen tilbake, ringer jeg brannvakta.

Der bekrefter en lystig stemme at jo da, de hadde hatt kontroll, men plutselig hadde en ulmende skillevegg blitt gjennombrent og hele halve helvete hadde sluppet løs, som han uttrykte det. – Det er ikke så greit å være brannmann bestandig, la han til.

Trodde han det var enklere å være journalist?!

45

Vel var jeg grønn som nyhetsjournalist, men jeg visste hva det å miste en nyhet til en konkurrerende avis gjør med magesåret og adrenalinproduksjonen til en nyhetsredaktør. Å si at Tromsøs to aviser neste dag har en ulik dekning av brannen er en underdrivelse. Bladet «Tromsø»s førsteside domineres av en flammeomspunnet skole og teksten: «Tromsdalen skole brant ned til grunnen».

Nordlys har viet sin førsteside til kvoter og fisk med et nærbilde av ei sild som etter øynene å dømme har gått på fylla i to uker. Brannen i Tromsdalen blir først omtalt på siste side, og da som en notis med tittelen «Branntilløp på Tromsdalen skole».

Klokken 08.00 stikker jeg hodet inn i bua til nyhetsredaktøren og hilser han med et muntert «HALLAISEN».

Min tid er likevel omme, jeg er klar over det.

Nyhetsredaktøren kommer fra det blide Sørlandet, men ikke i dag. Han får begge avisene på døra i sekstiden, og har antakelig startet dagen med valium intravenøst og analt. Nå sitter han med begge avisene foran seg og skarrer som om han har et insekt i halsen: – Å i helvede e’ de’ du har gjorrrrrrt... å i HELLVEDE e’ de’ du har gjorrrrrrt..? osv...osv.

Dagen etter blir jeg overført til lørdagsbilaget.

Jeg får også med et brev til min nye sjef, Tore Skoglund. Der står det at om så hele Tromsø by skulle stå i brann, så skal ikke den der jævla narvikværingen ha noe med den saken å gjøre.

En brann kan skape så mange slags sår.

46

Kinakokken – Har du hørt om «Kinakokken»?

Pensjonert uteseiler Ingomar Kjeldsen gløtter inn gjennom kontordøra. Med sine brunbarkete kinn, sitt gråsprengte fippskjegg og de sydlandske øynene kan han være noe ved mafiaen. Men han er ekte tromsøgutt.

Maskinist til lands og til vanns. Dessuten er han blitt hobbyoppfinner på sine eldre dager.

– Men jeg vil faen ikke fotograferes! legger han til.

Rart hvordan ting sitter i. Det er vel nå snart to år siden han var oppom sist. Med sine forrevne maskinisthender hadde han tegnet en del av gamle Tromsø slik han husket det fra sine guttedager. Tegningen, som han hadde fått trykt opp til en plakat, var et lite mirakel.

Hver vannpost, hvert vindu og hvert plankegjerde sto der som for seksti år siden. «Vassbruna» losset favnved i Torghuken, fra den åpne inngangsdøra til «Café Nøden» kom duften av nystekte vafler og på gårdsplassen til vognmann Widding manglet bare hesten.

Fotografen kommanderte Ingomar Kjeldsen opp på mønet av et treetasjes hus hvorfra han skulle beskue det området han så vakkert hadde tegnet. Først da maskinist Kjeldsen kom ned fra taket med store fliser fra vannbordet stikkende ut fra sine stramt knyttete never, ble det klart at han ikke trivdes i høyden.

Men da jeg forteller han at alle fotografene er ute på jobb, blir han fort kjekk igjen.

– Selv om du er en halvsvenske fra Narvik, har du kanskje hørt om «Kinakokken»?

Han venter ikke på svar.

47

– I gamle Tromsø fikk folk utnavn enten de ville det eller ikke. Et spesielt utseende, en avvikende væremåte eller en spesiell episode kunne være nok. Folkevittigheten reagerte raskt og nådeløst. Likevel ble de fleste utnavnene båret med stolthet. De var et slags våpenskjold, og kunne følge familien i generasjoner. Var bestefedrene kalt «Skarven» og «Sveskar’n», ble barnebarna like sikkert kalt Jan «Sveskar» og Erling «Skarven». Etternavnet var det ingen som brydde seg med.

Like sikkert er det at ikke alle var glad i utnavnet sitt.

Noen av dem åpnet ugrodde sår hver gang de ble brukt.

Nesten like galt var det å være fri for utnavn. Da var man ikke estimert. Hadde dere forresten utnavn i Narvik?

Han strekker seg etter kaffen, mens han venter på svaret.

– Vi hadde en sjauer med stivt kne, han ble kalt «Tango-Jens» og så hadde vi ...

– Jeg har hørt at det var lite utnavn i Narvik.

Han har svelget unna kaffen og vil ha ordet tilbake.

– I Tromsø var det hoinntjokt. Ikke alle kan stå på trykk, men du skal få et par av de mer uskyldige.

For eksempel «Lutfesken», «Skistav-Olsen» og han «Ti på to» som gikk sånn med beina litt fra hverandre. Så hadde vi «Greven», «Kaffe-Lars» og han «Herman Lystigfyr».

Han trekker pusten, og jeg prøver meg igjen.

– Har du hørt om «Kristian Langfart»? Han mønstra på en båt ved nordsjeteen i Tromsø, men drakk seg full og ble kastet på land på sørsjeteen samme dag da båten gikk sørover. Da han kom opp i Storgata, ropte han over til en gjeng kompiser: – «Jeg kommer fra langfart, lever min gamle mor?»

48

– Aldri hørt om han, svarer Ingomar Kjeldsen. – Du tenker ikke på han «Karl i Spanien»? Han seilte til sjøs.

Jeg svarer at jeg ikke tenker på «Karl i Spanien».

– Ja, skit i det, sier han og kler av en finsk sukkerbit. – Har du hørt om han «Kalle Hes»?

Jeg rister på hodet.

– Jo, han Kalle hadde drukket etsende væske som barn. Både spiserør og stemmebånd var ødelagt. På en sangerfest før krigen på gamle Alfheim kom alle med sangerlue gratis inn. «Kalle Hes» hadde dårlig råd, og kameratene hadde skaffet han en ekstra sangerlue. Han hadde sikkert kommet inn hvis han hadde holdt kjeft og ikke hvisket «sanger» da han kom til billettkontrollen.

Ingomar Kjeldsen ler og fyller på med mer kaffe.

– Ja, hvem faen har vi flere, undrer han og lar blikket hvile på mine tre lettkledde kvinner som gir spenst og løft til kontorets oppslagstavle.

– Jo, så var det ho «Stor-Kristina», han «Brus-Martin» og ho «Syvrosinern» som bestandig ga sju rosiner til ungene som gikk ærend for henne.

Så har vi han «Dubbedeia», «Dokkarn» og «Kristian Glødehode».

«Dokkarn» hadde lastebil og glassøye, mens «Kristian Glødehode» var hestekjører og glad i en dram.

En dag møttes de to i kollkransvingen. «Dokkarn» med glassøye rullet ned vinduet og skrek til «Kristian Glødehode» som satt på langvogna: – No må du kjøre på rett sia av veien!

– Æ må jo førr faen kjøre på den sia kor du har øye! skrek Kristian tilbake.

– Kanskje vi skulle komme til «Kinakokken», Kjeldsen?

49

– Enn «Volgas sønner», har du hørt om dem? De var mannskap på russeprammene som leverte bunkers og proviant på havna. «Skarven» var en av dem. Han hadde så lang hals at folk så han først. Andre av Volgas sønner var «Pinken», senere skraphandler. Ingen i Tromsø visste hvem Øivind Michelsen var, men alle kjente «Pinken».

En annen original var han «Hans Grenader». Han gikk med norsk militær vadmelsuniform under hele krigen. Han hilste på tyskerne og tyskerne hilste på han.

Han Hans var den eneste tromsøværingen som høyere tyske offiserer gjorde honnør for.

Maskinist Kjeldsens blikk fanges atter av de tre lettkledde på oppslagstavla, og jeg benytter sjansen.

– Kinakokken, Kjeldsen, når i himmelens navn kommer du til Kinakokken?

– Jo, no skal du høre. Det er faderen som har fortalt meg denne historien. På 20-tallet var han maskinist om bord på steameren «Eidsfoss» av Oslo. Båten var spesialbygd for trelastfart. Om sommeren gikk de mellom Arkhangelsk og Preston i England, om vinteren mellom Vest-Afrika og England med mahognistokker. Logs, som det heter på fagspråket.

På en sommertur fra Arkhangelsk til Preston ble kokken om bord syk og satt på land i Tromsø. Ryktet sier at det var nervene. Han ble mye mobba fordi han ikke kunne bake brød. Han prøvde og prøvde, men det endte bestandig med at deigen forsvant ut ventilen. Mannskapet påsto at det ikke var en måse i luften sør for Vardø fyr. De lå på sjøen med diaré hele gjengen.

Den nye kokken fant de på Ølhallen. Han manglet papirer, men hadde seilt som kokk på Ishavet. Han var 50

fra en av småbygdene i nordfylket og snakket dårlig norsk. Men brød kunne han bake!

Turen over til Preston i England gikk derfor fint.

Første kvelden gikk kokken, byssegutten og et par matroser på land. Neste morgen var ikke kokken på lugaren. Han dukket heller ikke opp senere på dagen. Men da kokkelugaren var tom også tredje dag, syntes skipperen det var nok. Han gikk selv på land for å finne synderen.

Men kokken var søkk borte. På veg tilbake til båten fant skipperen ut at han skulle forhøre seg i «gaten», eller vaktbua, til havneområdet. Der fikk han høre om en episode utenfor bua den natten kokken forsvant. Politiet hadde arrestert en kar under mye rop og skrik og tatt han med seg til politistasjonen lenger ned i gata.

Skipperen kunne prøve der.

På politistasjonen får skipperen høre at den arresterte var en kineser som manglet nummer på ryggen.

Engelske myndigheter var på den tiden plaget med kinesiske sjøfolk som rømte fra båtene sine. Alle kinesere ble utstyrt med nummer på ryggen når de gikk på land. De uten nummer på ryggen ble arrestert av politiet. Siden den arresterte hadde svimet omkring uten nummer, var han brakt til en interneringsleir nord for Manchester. Savnet skipperen en kineser, kunne han prøve der oppe. Men han måtte være rask. Allerede neste dag skulle en skipslast internerte kinesere sendes til Kina med båt fra Liverpool.

Skipperen skjønte alvoret og tok neste lokaltog til Manchester.

Leiren var omgitt av fem meter høye piggtrådgjerder, og rundt en stor åpen plass lå det fem brakker. Det vrim51

let av kinesere, men kokken var ikke å se. Skipperen har faktisk gitt opp håpet og er på veg ut porten da han plutselig ser en hånd vinke febrilsk bak et skittent vindu i et lite skur innerst i leiren.

Leirkommandanten ber han være forsiktig, for i skuret sitter det kriminelle eller folk som har gjort et dårlig inntrykk under avhørene.

Men det er der inne skipperen finner kokken sin.

Skitten og med istykkerrevet jakke, men ellers i god form.

52

– Han der er en tøffing, sier kommandanten. – Han skjønner ikke kantonesisk. Tolken tror han kommer fra en av provinsene mot Tibet. Han klarte nesten å rive ned leiren den kvelden han kom hit.

– Han der kommer ikke fra Tibet, men fra Norge, sier skipperen. Men hvorfor trodde dere han var kineser når han ikke snakket kinesisk?

– Dette med kinesisk er ikke så enkelt, svarte leirkommandanten. Det finnes over to hundre forskjellige språk og dialekter i Kina. Folk fra ulike distrikt forstår ofte ikke hverandre. Dessuten mente tolken at denne karen hadde noe å skjule siden han var så aggressiv.

Det var en lykkelig kokk som sto og bakte brød da «Eidsfoss» tre dager senere ble tauet ut fra Preston.

Han ble med opp til Arkhangelsk. Men på sørtur mønstret han av i Tromsø, og han var senere i livet aldri lenger sør enn Harstad.

Dette var den opprinnelige «Kinakokken», sier Ingomar Kjeldsen med et smil.

– Men senere er uttrykket brukt som utnavn på tromsøværinger som har vært til sjøs og er litt utenom det vanlige.

Sånn sett er Ingomar Kjeldsen en liten kinakokk, han også.

En hyllest til Evert Taube Dette er historien om en jente på 63 og hennes litt besværlige vei til Kulturhuset i Tromsø og en kabaret om Evert Taube.

En stuntpreget hyllest til en stor visekunstner, men også til kvinner generelt.

Den dag i dag aner jeg ikke hvem hun er. Jeg fikk detaljene fra svigerdatteren mot løfte om full diskresjon.

Det starter med hårvask på badet. Idet hun lukker døren bak seg, faller dørhåndtaket av på utsiden. Hun er innelåst. Klokken er halv fem. For å nå forestillingen må hun være på bussholdeplassen om en time.

Baderommet ligger i andre etasje. Hun åpner vinduet for å telle antall meter ned til bakken. Da hun kommer til fem og ser at det er flere igjen, lukker hun vinduet.

I et skap på badet finner hun fem håndklær. Knyttet sammen når de nesten ned til bakken. En genial løsning.

Bare spør norsk fengselsvesen.

Fire knuter senere er tauet ferdig. Enden festes til vannledningsrøret inn til vaskemaskinen. Hun er klar til nedstigning.

Jeg har ikke sagt noe om antrekket. Men det må fram.

Hun er i ferd med å klatre ut av badevinduet iført sort strømpebukse. Det er alt. Og ute er det lyse dagen! Hun tenker på naboene. Ser de henne henge halvnaken i et tau fra andre etasje, kan de tro det er nyttårsaften. Hun svøper derfor en håndduk rundt skuldrene før hun svinger sine silke-kledde ben ut av vinduet.

Vannledningsrøret holder. Men ikke den andre knuten. Da hun slipper vinduskarmen og belaster tauet med 54

sine femti små kilo, åpner knuten seg som en blomst for solen.

Som en sirkusartist som har bommet på trapesen etter en tredobbel salto, raser damen på sekstitre mot jorden.

Hun lander i blomsterbedet ved sørveggen. Et par våryre hestehov og fjorten tulipanløker bombes brutalt tilbake til steinalderen. Selv er hun også småskadet. Blør fra et dypt kutt i underarmen, har en hoven leppe og noe som kjennes ut som et blått øye. Men ingen ben er brukket. Og strømpebuksen er like hel!

55

Ytterdøren er selvfølgelig låst. Fortsatt med håndduken over skuldrene lister hun seg rundt huset til bakgården. Finner en kasse, knuser kjøkkenvinduet og klatrer inn.

Nå går det unna. Et kvarter senere er hun klar.

Relativt nykrøllet på håret, iført pen kjole og med en kjøkkenhåndduk surret rundt kuttet i underarmen når hun bussen. Etter først å ha spikret igjen kjøkkenvinduet!

I byen finner hun et apotek. Hun trenger bandasje til kuttet som fortsatt blør, og en dekkstift til øyet som blir mer og mer blått. Overleppen er det ikke noe å gjøre med.

Tre minutter før teppet går opp, er hun på plass i salen.

Ingen reagerer på utseendet hennes. Hvorfor skal de det? Kvinner har ofte styggere skader etter et vanlig vårsalg.

Hennes kjære Evert Taube og ensemblet er på sitt beste. Glemt er fritt fall, blått øye og hoven leppe. Hun storkoser seg gjennom forestillingen. Og da jubelen har lagt seg, rusler hun bort til Legevakten der de syr ti sting i armen hennes.

Er det noe å si på at Vårherre lar kvinnene føde våre barn?

Kongen på gulvet Å få en avtale med Alfon Kræmer – i Tromsø bare kjent som «han Alfon» – er som å skyte leirduer. Hver gang jeg drar i avtrekkeren, er han et annet sted. Da jeg omsider treffer fabrikkeieren, er han ikke i humør. En lege har dristet seg til å antyde at siden han er 78 år bør han kanskje ta det litt roligere. Dessuten har hans elskede TIL helt unødvendig tapt to fotballkamper på rad.

Var det rart at han følte seg dusement og lite opplagt til et intervju?

– Mist ikke motet, sa en bekjent. – Han Alfon kan være litt nedfor. Han plages av 40-årskrisa. Den har ikke nådd tak i han før nå. Neste gang du ringer sier han ja.

Og det gjorde han. Litt over åtte om morgenen den 18. mai svinger fotografen og jeg inn oppkjørselen midtveis nede i den stupbratte Kræmerbakken. Huset er langt, blått og i to etasjer. Det aerodynamiske landskapet passer sikkert den sterkt idrettsinteresserte, og gavmilde, fabrikkeier. Som en havørn på reir skuer han Alfon utover sitt rike av kaier, trålere og fiskeanlegg. Og som verdens eneste havørn i firhjulstrekker kommer han deisende ned bakken når han ser noe å slå ned på. Og det gjør han rett som det er.

Men hvordan er han i humøret. Har han dreid nordlig i løpet av natten, kan vi snart gå kast i kast nedover bakken. Jeg trøster meg med at TIL slo Bodø-Glimt 2–1 i Bodø den 16. mai.

Og ganske riktig, han Alfon er til å smøre på maten.

Da ytterdøren glir opp, står han der med vannkjemmet hår, sørlig smil og utstrakte, gjestfrie hender.

57

– Det ble tre poeng! Kom inn, kom inn, sier han, og veiver oss inn i entreen.

Da først ser han fotografen. – Har du med deg fotograf?! sier han og skyer litt over. – Hun må komme i morgen. Jeg har ikke tid i dag!

Jeg forklarer hvorfor det ikke går an.

– Men da må jeg jo barbere meg! Han sukker. – Ja, ja, gå opp i stua og skjenk dere en kopp kaffe mens jeg går på badet.

Etter fem minutter er han der igjen. Mer vann i håret, nystrøket sportsskjorte og slipsnål med gullmerket til Tromsø Idrettslag. Han setter seg i positur bak skrivebordet, smiler skjelmsk til fotografen og kunngjør: – Fotografer mæ no!!

Lydig knipser hun av et par-tre bilder.

– Stopp! Det der får være nok, sier han Alfon. – Du skal ta flere bilder senere og må spare på filmen.

Han henvender seg til meg: – Du blir ikke rik av det du tjener, men av det du sparer. Skriv det.

– Du elsker TIL og du elsker fotball. Hvis du, Kræmer, som Aladdin hadde en tjenende ånd som kunne ordne deg en plass på TIL-laget, hvor ville du spilt?

– Venstre half. Jeg liker å fighte. Han smiler ved tanken, og plutselig ser han ut som på bildet på skrivebordet foran seg. Sekstenåringen som med totomlinger og blafrende loslue smiler til verden fra hekken på en selfanger oppe i Kvitsjøen.

Etter morgenkaffen er det omvisning på anlegget.

Diamanten er filetanlegget. Besøkt og beundret av all verdens statsministere, guvernører og presidenter.

Men dit vil han ikke. Det har noe å gjøre med at be58

søkende må skylle fottøyet i to kar med desinfiserende væske. Også fabrikkeieren selv! Dessuten må han kle på seg hvit frakk og plasthette. Så i stedet for å svinse rundt som en nydusjet husmor holder han seg heller unna.

Oppkjøp av omliggende bedrifter og et åpent, visjonært syn skaper et preg av improvisasjon på anlegget.

For han Alfon kan være både snill og ubyråkratisk når det kniper.

For mange år siden møtte en dekkselgende disponent uten lokaler opp hos han Alfon. – Hvor mye plass trenger du? spurte han Alfon.

Da han hadde fått rede på det, skrittet han opp det nødvendige antall meter. Der stoppet han og ropte til formannen sin: – Her skal det stå en søyle!

– Hva med bygningsrådet? ropte formannen tilbake.

– Det tar vi etterpå! svarte han Alfon.

– Du vil vel se hvordan gutan bor?

Han verker tydelig etter å vise meg leilighetene til de seks TIL-guttene som, med Sigurd Rushfeldt i spissen, bor i hans nye bolig- og forretningsbygg.

– Her er plassen skikkelig utnyttet, skryter han da vi trasker opp trappene. – Vi private kan ikke sløse slik med plassen som det staten gjør. Jeg var invitert til åpningen av Norges fiskerihøgskole her i Tromsø. Pinade bare glass, stein og tom luft. Til 18.000 kroner kvadratmeteren! Var like før jeg tok med meg sjekken og gikk hjem.

Ingen TIL-spillere er til stede. De er nok på trening.

Det stopper ikke den gamle høvding. Han dundrer på en dør lenger nede i gangen. En smilende kar med en kopp kaffe i hånden åpner.

– Hei, båsen, sier han Alfon. – Kan du skalke luka til 59

soverommet og kvinnfolkan, så pressen kan få se dusjen din?

Det får vi lov til.

– No skal du se, sier han Alfon og peker på den røkfargete glassdøra inn til dusjen. Døra er over meteren bred. En vertikal stolpe midt på døra fester den til gulv og tak.

PANG! Han knaller knyttneven i døra, som begynner å rotere. PANG!!

Han slår en gang til og døra inn til dusjen raser nå rundt som kosten i en bilvaskemaskin.

– Har du sett på helvete!? kauker han beskjedent. – Det er ikke alle i Tromsø som har svingdør i dusjen!

Utenfor leilighetsfløyen kommer vi til en stor, luftig forstue. Den er nesten hundre kvadratmeter og går åtte meter opp i luften til de store takvinduene. Sittegrupper av lakkert bjørk og masse halvkvalte grønnplanter er dandert rundt omkring.

– Jeg trodde det var Norges fiskerihøgskole som sløste med plassen, sier jeg forsiktig.

Han ser bebreidende på meg under sin romerske pannelugg.

– Men det her er jo vinterhagen til gutan! Et lite innsmett må no dem også ha.

Nede på kaia er det et yrende liv. Alle må avlegge rapport når vi kommer. Også de som bare leier lokaler hos han. Alle får de klare råd og vink, enten de ber om det eller ikke.

Den gamle fabrikkeier ramler nesten på havet da han ser forskningsfartøyet «Jan Mayen» ved kai. Skulle ikke det være oppe i Barentshavet?! Mannskapet snakker om havari på en kran. Men hva slags unnskyldning er det?

60

Han farer opp på brua der skipperen – en sønn av en utmerket mann som murte svømmebassenget til han Alfon – må avgi privat sjøforklaring.

På veg forbi messa ser han en del forskere av begge kjønn som drikker kaffe. Han går fram til gruppen, forankrer seg med begge nevene i bordet og kommer med følgende betraktning: – God dag, det her e' «han far». Dokker e' nån fine kara! Ikkje før har dokker avbrutt toktet på grunn av en bagatell før dokker sett her og klemme i dokker kaffe og wienerbrød i stedet for å jobbe.

Han peker på meg og fortsetter: – Han karen der borte i døra er fra Statens Effektivitetskontroll! Ka dokker trur han sier til at dokker sløser med forskningsmidler og skattebetalernes penger?

Kvinnene smiler, men en tysker som må ha et par dråper dobermann på farssiden, sitter der med halvåpen munn. Han er helt tydelig ikke vant til å bli forstyrret i vitenskapelige diskusjoner av fabrikkeiere i dongeribukse, vindjakke og bustet hår.

Spiller for så vidt ingen rolle. Han Alfon er allerede nede på kaia.

– Det der er tenkeboksene mine, sier han og peker på to Ferguson hjullastere som står parkert mot kaikanten.

– Det e’ æ som brøyte!!

Akkurat det vet både jeg og resten av Tromsø.

Vinterstid er det ingen som kjører forbi Hagb. Kræmer A/S som ikke har hatt han Alfon og hjullasteren susende forbi forskjermen. Da han for en del år siden ryddet snø nede på anlegget, oppdaget han rent tilfeldig en bil i skuffa akkurat da han skulle tømme snøen på sjøen.

Hva han Alfon gjorde? Det som alle brøytesjåfører 61

gjør i slike situasjoner. Han slapp ned bilen og dekket den til med et par skuffer snø.

– Det är ingen barnlek när hestar knullar, sier svenskene. Da skulle de sett han Alfon brøyte.

Men han er like brå på sommerføre. En junidag trengte han plutselig ei skuffe sand. Inn i hjullasteren og full gass. Sekunder senere så arbeiderne han Alfon og hjullasteren i silhuett mot sørhimmelen da de dundret over en to meter høy forstøtningsmur rett ned i fjæra. Der sto hjullasteren til midt på hjulene i leire.

Som vanlig når han Alfon er uheldig, later omgivelsene som de verken hører eller ser.

– Vi lot han no spring omkring på hjullasteren i tøflan sine mens han ropte og skreik, men da dem begge holdt på å forsvinne ned i leira, henta vi vegskrapa.

Sier en som hadde stått bak nærmeste hjørne. Neste dag sto hjullasteren der med gummiflåte surret fast på taket, og inne i hytta sto det et par årer!

Nå vil han vise meg kontorene sine. Det er ikke ofte han har tid å være der.

– Hvor var du klokka sju i morges? spør han barnebarnet Morten, som jobber deltid når han ikke trener og spiller for TIL. – Da sto jeg i dusjen! Var det du som ringte på? spør barnebarnet.

Alfon må innrømme det. Men så hadde han plutselig kommet på noe, og måtte bare springe.

– Når du ringer på, må du vente til noen lukker opp.

Det er bare unger som ringer på og så stikker av, sier barnebarnet.

Alfon hører på han med tindrende øyne. Så drar han meg av gårde mens han hvisker henrykt: 62

– Der kan du bare høre hvordan dem behandler «han far».

En halv time senere avblåser han intervjuet.

Fotografen har fått de bildene hun trenger!

Dessuten skal han snart gi de ansatte en orientering.

For tretti år siden hadde han ringt med skipsklokka og samlet dem i saltfisklageret. Der fikk de både kjeft og ros. I dag skal han bruke kantina til å fortelle dem at på grunn av delingsmodellen overtar sønnene Kjell og Helge som henholdsvis styreleder og disponent.

– Du får fem minutter. Ikke ett minutt mer, sier Kjell Kræmer og ser strengt på sin far.

– Æ tar den tia æ træng! svarer han Alfon.

Litt ekte drama – Hallo, din jævla asylsøker fra Narvik! Æ ser i Nordlys at Tromsø har over 170 skjenkesteder.

– Ja, og så…?

– Lørdag var æ innom alle sammen. Vil du ha et lite referat? Litt ekte drama kan vel ikke skade den der stalinistblekka di!

– Mulig det, men skal vi komme til saken?

– Jo, æ hadde vært ute på et tolv timers race og var på veg hjem til katta. Maroder dritings i småsko og dress.

Det gikk greit nede i Storgata, men i bakken opp forbi Brannstasjonen kom den første spagaten. Småsko med lærsåla er et skrik om hjelp på hålka. Ikke hadde æ klør’n ute heller.

– Klør’n?

– Isbrodda, for faen. Ka dokker si i Narvik?! Åkei, æ klorte mæ opp bakken mens meldingen hagla.

– Meldinger?

– Ja, meldinger. Hele jævla Brannstasjonen er jo full av røyk- og hjerneskada humorista som heng i hvert sitt vindu med kjeften kollåpen når folk går forbi. Du skjønne? Åkei, men her er nye problem på gang. Da æ står hjemme på trappa til farsgården, så finn æ ikke husnøklan. Men æ høre dem! Skjønne du?! Æ står foran mi private ytterdør som et tre i storm og høre nøkla som klirre, men æ finn faen ikke nøkkelhanka.

Det er bare én ting å gjøre: Æ må tilbake til Papagena og finne dørvakta som har gitt mæ gal jakke. Æ hadde hoinner i timen på lærsålan ned forbi 64

Brannstasjonen. Æ hadde hørt nok fra de der gnagsåran for ei natt. Men på Papagena var det stengt. Ja, æ måtte pinade slå i døra. Til slutt kom det ut en liten, tynn faen.

Som et sugerør med negla. Men stor i kjeften. Ka i røde helvete æ ville.

– Ka æ vil?! Dokker har gitt mæ en jakke med gjensydde lomme, din knallbone, si æ.

Vet du hva han gjør?! Han tar av mæ dressjakka, så vrenge han hele jakken så fôret kommer inn, og så si han: – Hut dæ hjem!

Har du hørt på helvete?

3. Smistads favoritter

Med hendene som våpen – Skal du tel han Stokke!? Han kiropraktoren. Stygg sak, stygg sak, sier drosjesjåføren og stopper taksametret. – Sist æ va hos han Stokke, skreik æ så stygt at vaktmesteren heiv flagget på halv stang. Just in case. Skjønne du tegninga?

Jeg klarer ikke å svare. Smertene nede i ryggen er vanvittige. Et lite kremt, og løse ryggskiver farer opp og ned langs ryggmargen som kuler på en kuleramme.

Med vekslepengene i neven raver jeg mot inngangen.

Jeg skal opp i fjerde etasje. Heisen bærer preg av at det er mennesker med smerter som oppsøker kiropraktorer.

Respatex-belegget på veggene er fullt av kloremerker.

Heller ikke gulvbelegget er uskadd. I hjørnet ved døra ser man ned på blanke stålet. Skaden skal ha blitt påført heisen av en eldre manufakturhandler. Han hadde feriert alene på hytta da en rakett med isjias traff han i ryggen. Etter to timers gråtkvalt kjøring når han Tromsø og kiropraktor-klinikken. Med høyre fot slepende etter seg som en knekket vinge drar han seg mot hoveddøra. Det er da han slår høyre fot inn i fortauskanten. Jamrende av smerte forsøker han å gjenvinne balansen. Ingen med isjias tør falle. Et mannlig finsk reiseselskap, som kjenner flatfyll når de ser det, følger han med beundrende øyne der han raver sidelengs ned mot hurtigrutekaia. To vennlige sjeler hjalp han senere inn i heisen, og det var da han laget ripemerkene i stålbelegget.

Venteværelset er halvfullt. Der sitter også en av byens børsemakere. Han har vært plaget med ryggen siden 66

han hoppet førti meter i Gebhardt-bakken – en bakke som har et kritisk punkt rundt atten meter.

Han er kommet til nedslaget på sletta da jeg ropes opp i høyttaleren. Jeg skal inn på bås nummer fire. Den har to dører. En mot venterommet og en mot en korridor som fører til behandlingsrommet.

– Kiropraktor Stokke henter deg når tiden er inne, hadde hun i hvitt sagt. Og her sitter jeg da med naken overkropp i en trang bås og føler meg som revemat i en fôringsautomat.

Det hele startet kvelden i forveien. Utkommandert i egen hage skulle jeg sage toppen av et tre. Det er slik kvinner forandrer bjørk til poppel. Alle moret seg da stigen gled og jeg landet på rygg i kompostdungen. Men neste morgen lå jeg bare der. Eneste måten å komme ut av senga på var å rulle sidelengs. Jeg dundrer i gulvet som en feststemt totning, og smerten er så intens at jeg glefser etter reinskinnet foran senga.

Sju minutter senere, og fortsatt med munnen full av reinhår, når jeg telefonen.

– Har du vært hos kiropraktor før, spør hun som tildeler timer.

– Nei, men jeg har vært hos homøopat. Går ikke det for det samme?

Sånn kan man miste en time før man har fått den.

Men hun roer seg etter hvert, og da hun hører at jeg opp gjennom årene har vært hos flere fysioterapeuter uten å bli bra, så er alt i orden mellom oss.

– Velkommen til oss. Mannen i døra er så mager og skranglete at han sannsynligvis sliter skjortene fra innsiden. Men han smiler, nesten litt sjenert, da han rekker fram hånden og presenterer seg som kiropraktor Stokke.

67

Plutselig er jeg tjue år tilbake i tid. Til norgesmesterskapet i bryting for seniorer som det året gikk i Tromsø.

Man er kommet til klassen for mellomvektere, og to mann stanger hverandre rundt i gymsalen på Sommerlyst skole. Den ene er fra Kristiansund. Nordmøring, oppvokst på klippfisk og sørvest kuling. Den andre er fra Tønsberg og har frisyre som en tørrflue. Med hakespissen stukket inn i motstanderens høyre øre går han der og famler etter fast grep.

Men nordmøringen lykkes først. Med en venstrearm som leggen på en elefant låser han motstanderens hode i et perfekt halsgrep. Han klemmer og klemmer og da blåfargen i Tønsberg-guttens ansikt begynner å gli over i sosionomlilla, sender han ut et brunstdryppende brøl og kaster seg bakover slik at bena på den halvkvalte Tønsberg-gutten nesten subber i taket før han drønner på rygg.

Det går et ynk gjennom tilskuerne. Ja, selv lysrørene i taket blunker medfølende. Et øyeblikk er det stille, men så stiger et nytt brøl fra nordmøringen mot taket. Denne gang i smerte. Han slipper halsgrepet, ruller rundt på rygg, og blir liggende som livløs ved siden av motstanderen, som fortsatt er svakt blå og ikke orientert verken om tid eller sted.

Et spørsmålstegn farer gjennom salen da en høy og mager mann, iført hvit skjorte, brun vest og ditto bukse, reiser seg fra første benk og går mot brytermatten. Der går han ned på kne og kjører armene under halsen og knehasene på nordmøringen. Det er som å se en gaffeltruck snuse seg fram.

Det er nå helt stille i salen. Det blir ikke mindre stille da vi plutselig ser galningen klappe nordmøringen sam68

men til en stor U. Jeg har sett fluktstoler bli slått sammen på den måten.

Da skriker nordmøringen for tredje gang. Klagende, gutturalt og remjende.

Bare en gang tidligere har jeg hørt noe lignende. I 1957 da en matros fra Bergen, etter to måneder i sjøen, ble nektet adgang til et horehus i Tripolis.

Men hva skjer ikke?! Ennå mens skrekkslagne spurver på utsiden av vinduene kaver seg på vingene, reiser bryteren fra Nordmøre seg og begynner å gå rundt brytermatten. Vel går han som en moskusku med veer, men han går! Et mirakel, som normalt må betales med kollekt og salmesang, har skjedd i en profan gymnastikksal.

Og nå, tjue år senere, står han foran meg, trollmannen med de magiske fingrene. Ikke i brunt denne gangen, men i blå dongeriskjorte og bukse.

Mens jeg humper foran han nedover korridoren, spør jeg om han husker episoden. Han gjør det.

De var begge fra Kristiansund. Bryteren, som var plaget med at ryggen kunne låse seg, hadde bedt Stokke være til stede.

Det ble for øvrig sølvmedalje, husker han. Takket være kiropraktikken!

Midt på gulvet står det en benk trukket med rødt kunstig skinn. Ser ut som et rettersted. Han vil ha meg på mage og med nese og munn ned i hullet i benken.

Det er vel der skrikene mine skal slippe ut. Jeg prøver å dra ut tiden.

– Agnar Mykle sier at selv om man spikrer en sunnmøring fast til låveveggen vil han fortsette å vokse.

Hvordan er det med dere nordmøringer? spør jeg nede fra hullet.

69

– På Nordmøre er vi et ajnna folk. Spikre du en nordmøring fast i veggen, vil han bare aksle seg godt til rette og ta livet med ro. På den måten er vi lik dere nordlendinger!

Plutselig har jeg han på ryggen! Med to overdådig spisse knær presser han meg ned på benken mens han samtidig sliter for å snu overkroppen min 180 grader.

Hver gang jeg stønner, sier han oppmuntrende: – Du bli' nok bra du også, ska' du sjå. En eller ajnna gang.

Han ler hjertelig, men jeg kjenner at fingrene hans har funnet et interessant punkt nede i korsryggen. Jeg skjønner at «Sannhetens øyeblikk» nærmer seg.

Smertene er like ille, likevel forsøker jeg feigt å få en ny utsettelse: – Jeg har hørt at du skal være en hardhendt tater, mumler jeg med trutmunn ned i hullet.

Han svarer ikke med det samme. Konsentrerer seg bare om punktet der nede. Jeg kjenner han plasserer hendene nede i korsryggen på hver side av ryggsøylen.

Så begynner han å snakke med mild, beroligende stemme.

– Du ska' ijt hør på ajlt folk si. En spinkel majnn som mæ tørs ijt vær TRÅILLAT...

Ubevisst hever han stemmen da han kaster seg framover og kjører håndflatene inn i korsryggen min. I en rød tåke av smerte kjenner jeg at mageskinnet rakner under meg og blir dradd bakover skinkene og videre oppover ryggen. Jeg åpner munnen for å skrike, men det kommer ikke en lyd. Galningen freser det jeg har av skinn og fastlåste muskler foran seg som en 30-årsbølge.

Tre sekunder senere ligger jeg der med nakke som en 70

vannbøffel og med restene av pung og testikler blafrende som museører mellom skulderbladene.

Jeg er lemlestet og tilintetgjort med ett eneste grep.

Men vent litt! Inne i den røde tåken et sted har noe løst seg opp. Langsomt faller det en slags varm ro over ryggen.

Muskler og sener som så lenge har hengt i vinkelarm, kan slappe av.

– Et par behandlinger til, så kain du springe maraton, sier den glade nordmøring, og stryker skinnet tilbake der det kom fra.

Så plukker han 150 kroner ut av min bleke, knyttete hånd og styrer meg ut i korridoren.

Da jeg litt senere hinker ut hoveddøra, svinger en varebil opp foran inngangen. En smilende sjåfør åpner bakdøra. Inne på gulvet ligger en eldre sjarkfisker i parkas, boots og med et blått polnett i hver neve. Han ligger på magen med armene strukket framover som på 71

en skihopper på 50-tallet. Han stønner tungt og regelmessig og sjåføren forteller de plukket han opp på indre havn. Mannen hadde fått en låsing i ryggen akkurat da han skulle klyve om bord i sjarken sin med et polnett rundt hvert håndledd. Det kunne bare gå på en måte.

Med begge bena på kaia, nevene i rekka på sjarken og en fastlåst rygg hadde han lite å stille opp med da sjarken begynte å sige fra kai. Sjåføren forteller at sekunder før sjarkfiskeren måtte slippe taket minnet han sterkt om en colombiansk hengebru.

Men han slapp aldri polnettene!! Det holdt på å bli hans bane, men de hadde fått båtshaken i han akkurat da polnettene begynte å ta inn vann.

Nå bæres han forsiktig inn i heisen. Jeg vet ikke, men kanskje får heisen i dag et nytt kloremerke. Derimot vet jeg hva stakkaren får høre på benken oppe hos kiropraktor Stokke: – Du bli’ nok bra du også, ska’ du sjå. En eller ajnna gang!

KPT – Hallo, det her e’ en liten sukkertøy-handler nord i Storgata. Du, det e’ bort i helvete korsen vi tar vare på turistan her i byen. Det er jo ikke merka! Folk som skal til campingplassen i Tromsdalen, havne i hangaren på Skattøra. Og folk som vil se Tirpitz-monumentet på Håkøya, blir lagt inn på AA-klinikken. Ja, e’du helvete.

Det var en tysker. En hel dag hadde han leita Håkøya roint. Fant verken skilt eller monument. Så han går inn på AA-klinikken og fyre seg opp. Skjelle dæm ut. Han i resepsjonen trodde tyskern va en av klientan som hadde havna på fylla igjen. At det var en liten delir på gang. Så han heiv tyskern inn på et rom i kjellern. Ja, e’du helvete.

Kjøpmann Knut Petter Tessem er på tråden. Kjent som KPT midt i byen. Et av mine faste holdepunkt i moderne Tromsø-historie. Folk i Tromsø sier at han var snill, men vilter, som barn. Snill er han fortsatt. Meget snill, faktisk. Hvis bare folk hadde ant. Men nå er det manglende skilting for turister i Tromsø som bekymrer han.

– Æ har fått tyske turista hjem tel mæ i Tromsdalen klokka to om natta. Om dæm koinne få campe utfor huset. Klart det, men vi har campingplass i Tromsø, si æ.

Niks, si dem. Det har dokker faen ikke. Moment, si æ, og så kjøre æ fremfor dem tel campingplassen i Tromsdalen. Flott campingplass, men ka faen hjelpe det når ingen jævel finn veien dit. I alle fall ingen turista.

Kor æ var hen… jo, og handelsstanden i Tromsø røpe ingen hemmeligheter. I København kan du gå inn på en 73

kristen bokhandel og spørre kor horene hoill tel. Det vet dem ikke, klart det, men dem har brosjyra som vise kor du kan leite!! Korsen brosjyre har vi i Tromsø?!

Vet du, at på skolen i gamle daga… dæven der kommer hurtigruta, fem over to, da er ho litt forsinka… æ huske da kongeskipet gikk oinner Tromsøbrua. Det var i 1960. Brua va faen ikke ferdig. Men æ hadde vært over! Æ va førstemann over Tromsøbrua. Slengte mæ fra det ene brukaret tel det andre..., men det va ikke det æ skulle si…jo, kongen sto på båtdekket og så opp på brua. Æ og han «Skjenna» hang oinner brua i ei korg og renska forskaling. Så da vi så kongen, så ropte vi: RATENTAT…RATENTAT. Skjønne du? Liksom attentat. Vi onga brukte rope RATENTAT. Vi tenkte på han Franz Ferdinand. Han som ble skutt. Forstår du?!

– Franz Ferdinand?

– Å ja, du vet ikke det. Årsaken til første verdenskrig.

Nei, Narvik var vel ikke berørt der. Men kongen bare flirte. Det var jo bare toill han «Skjenna» og æ fant på…kor æ va hen? Jo, på folkeskolen i gamle daga lærte han lærer Arne Bjørnset oss at vi skulle ta vare på turistan. Være høflig mot dem og sånn. Ikke kasta vi papir på gata heller. Da var det to tette og plukk opp, din makk. I dag kaste foreldran papir på gata mens ongan står og ser på. Jo, en gang æ sto utfør butikken i Storgata kom det ei kjerring og spurte etter veien tel jernbanestasjonen. Ho va vel fra Narvik. Tjokke lesta, svart skjørt og en stor, helvetes koffert. Æ va en liten gammelerik da, så æ sendte ho tel Kollkrana i Bukta. Men så kom æ tel å tenke på han Bjørnset og det her med å ta vare på turistan, så æ henta varesykkeln og trødde etter kjerringa. Fikk ho snudd og avlevert på bussholdeplassen. Det var dit 74

ho skulle… dæven kor mye turista det va med hurtigruta i dag.

I gamle dager kom dem med Stella Polaris. En kar som nu bor i Bergen, eller kor i helvete det va, glemme aldri da æ kom i land med barkassen fra Stella Polaris.

Dæm hadde plukka mæ opp fra en tom kveitekasse mett i soinnet. Det va vanlig å ha sin egen kveitekasse som vi kunne padle i. Men du, nu hoill ikke stemmen lenger. Æ må hente et glass vann… (pause) – e du dær? Du klare å ta oinna? Jo, vi va høflig og grei mot turistan. Men ikke mot bonan. Æ huske at æ laga et stort helvetes granatslag som æ slapp ned i røykrøret på ei skøyte som lå rett neffør butikken. Og der eksploderte hele mainnskiten. Dem hadde en sånn båtovn der nede. Dæven kor det smalt. Og opp kom det en stor, nesota jævel med en ovnsring roint halsen. Han kom rett mot mæ, så æ var nødt tel å peike på en gubbe lenger bort på kaia og så rope æ, ja, e’ du faen, så rope æ: «Det va han… det va han!»

Og han med ovnsringen roint halsen spring bort og slår gubben rett ned. Ja, e’ du helvete.

Men det va ikke det æ skoille si, kor æ … jo, det va den hær skiltinga i byen…

Vær beredt Det er viktig å være forberedt på det uventete. Det er det uventete som skaper problem. Bare spør skrankeadvokatene. De stiller aldri spørsmål i retten som de ikke allerede vet svaret på.

Men det er ikke bestandig man får tid til å forberede seg.

Jeg tenker på familiefaren i Tromsdalen. Han som skulle rydde hustaket sitt for snø. Siden det var langt ned, fester han et tau rundt livet og kaster enden ned til sønnen på ti med beskjed om å feste den skikkelig.

Etter en stund vil han muntre sin andre sønn, femåringen, som leker i hagen bak huset. Godt sikret med stramt tau rundt livet henger faren seg som en skiflyger ut i løse luften, omkring fire meter over hagen.

Akkurat da kjører kona Volvo-en ut porten for å handle kolonial på Pyramiden.

Dere har sett Ivo Caprinos dukkefilm om mannen med sjumilsstøvlene? Han som svever gjennom luften med lange, laaaaaange steg. Like lange steg tar plutselig vår venn i Tromsdalen – men han tar dem baklengs!!

Sønnen hadde nemlig festet tauet i slepekroken på Volvo-en.

Hadde ikke en snømåkende nabo fått stoppet kona idet hun skulle gire opp i tredje, hadde mannen blitt slept med til Pyramiden.

Jeg tenker på direktøren som jeg nå ser komme ut fra Vinmonopolet med et dannet nett rødvin. Også han ble hardt rammet av det uventete. En sommer for et par år 76

siden skulle han bære en sponplate fra naustet og opp til hytta. Sponplata var to meter lang og vel meteren bred.

Han hadde stavret seg tjue meter bortover svaberget med plata på ryggen da en leken, liten fallvind kom huiende ned skaret og hogg tak. Men direktøren var som direktører flest. Hadde han fått nevene i noe, så slapp han det ikke. Fallvinden løftet han og sponplata ti meter rett til værs der ekvipasjen utførte halsbrekkende rotasjoner både i vertikal- og horisontalplanet før den plasket i havet femti meter fra land.

Der lå han halvt druknet til huslyden kom fossroende.

Sponplata var merket for livet, men Tromsø hadde fått sin første hangglider.

Jeg er selv blitt rammet av det uventete. Etter femten år som journalist planla jeg en rolig pensjonisttilværelse i ly for det piskende nyhetsregnet.

Jeg vet faktisk ikke hvorfor, men jeg valgte altså å sprite opp pensjonisttilværelsen med noen timer som krovert på Markens Grøde.

Dere vet den koselige lille kafeen sør i Storgata. Den 77

som minner om en flomrammet landhandel anno 1947 med varebeholdningen hengende under taket.

Som omskolert journalist skal jeg plutselig kunne ulike varianter av "Caffe latte", det forventes at jeg kan forløse en "Café au lait" i røyk og damp og mekke en "Dobbel espresso" med kenyansk i forladningen og colombiansk i bakstussen. Med forsiktig bruk av vislende damp skal jeg kunne trylle fram det luftige melkeskummet som kroner en kopp cappuccino toppet med kanel og revet sjokolade.

Jeg må i detalj kjenne oppskrifter som: "Iskaffe on the rocks", "Americano", "Steamer", "Nutty Caramel Coffee", "Macchiato" (espresso med en dråpe geitmelk) og "Liberian Ballcruncher".

Jeg glemmer aldri min første vakt alene. For første gang skulle jeg klare meg på egen hånd. Ingen diskré kvinne i bakgrunnen som kommer ilende når min gamle hukommelse forvandles til et sort hull.

Men jeg var selvsikker og optimistisk. Og hvorfor ikke?! Jeg var godt forberedt. Jeg hadde pugget, pugget og pugget. Jeg kunne alt. Hører dere, alt!!

Så kom hun da, min første kunde.

Hun er liten og kraftig. Håret sliter ennå med en to år gammel permanent, og på bena har hun sandaler som fletter seg oppover leggene. Dere vet den typen som bruker stå igjen på bakken når vår venn Obelix har slått seg gjennom en fortropp romerske legionærer.

– Jaaaaaaaaaaa, hva kan jeg så friste deg med da? gurgler jeg henrykt med venstre hånd hvilende på kaffemaskinen.

Hun virker noe overrasket over min entusiasme, men etter et vurderende blikk visler hun kjølig: 78

– En "Mocha", takk!

– ??????

Der var jeg truffet av et av skjebnens mange svingslag.

"Mocha"?! Jeg har ikke engang hørt navnet!!

– En "Mocha"?? gjentar jeg, og kjører harddiscen i revers, men der er det null treff. Det er nesten sinnssykt.

Jeg har pugget kaffevarianter i en måned, og så kommer folk inn fra gata og kjører meg rett ut i baret.

Jeg kjenner hvordan øynene mine forvandles til to tomme brønner. "Det er lys, men ingen hjemme!", som de sier i Statene. Følelsen av avmektighet er øredøvende.

Og verst av alt, det er bare to dager siden jeg hadde stått der på samme måten. En frossen liten kvinne kom inn fra gaten og ba om lov til å fyre opp i kafeens store vedovn. Jeg svarte at det skulle jeg gjøre. Skulle bare mangle. To krøllete VG i bunnen, fire knusktørre bjørkepinner og litt lampeolje. Så en fyrstikk. Bjørkeveden må ha ventet lenge på denne anledningen, for etter sekunder ser det ut som en middels bybrann inne i ovnen.

Det var da jeg oppdaget at røykrøret ikke gikk inn i pipa. Det var bare limt fast til brannmuren. Hele ovnen var bare en effekt. Etter to minutter sto alle gjestene hostende ute i Storgata, mens kroverten sprang til og fra gjennom sur, grågul røyk med isvann i en mugge. Etter den fjerde muggen var alt slokket.

– Ja, en "Mocha", gjentar hun nådeløst og knipser skarpt mot kaffekartet.

Og der, gjemt mellom "Steamer" og "Americano", står den.

Sjokoladesirup, kokt melk, espresso kaffe med en 79

topp av vispet krem pyntet med revet sjokolade til en bagatell av 26 kroner.

Etter slike opplevelser gir det trøst når også andre får et rapp over ryggen av det uventete.

Jeg tenker på den kommunale delegasjonen fra Tromsø som sist vår gjestet filmfestivalen i Cannes. Men først et par ord om vår alles Kåre Sørensen. I dag er han kultursjef i Tromsø. For en del år siden var han NRKprodusenten som fikk deler av Sør- og Vestlandet til å ta stående telling med TV-programmet "Hotel Excelsior".

En underholdningsserie i beste sendetid som får "Hotel Cæsar" til å framstå som et læstadiansk vandrerhjem.

Sjekk bare denne tilfeldig valgte scenen fra hotellets resepsjon: Olga Marie Mikalsen synger en romanse av Schubert akkompagnert av en lettere sjokkskadet Sergej Osadchuk, nylig ankommet fra Moskva for å undervise i pianospill ved Musikkonservatoriet. Hadde ikke honoraret vært som det var, hadde han rømt til Sibir etter første prøven.

Nåvel, ned trappen fra andre etasje kommer det en neger kun iført en truse som prydes av hodet til elefantungen Dumbo. Store ører var sydd fast på hver side av trusa og snabelen var det ingen ting å si på!

Problemene begynte da alle kunne se at det var en omskåret snabel!

Det var da de tok strømmen i Kvinesdal.

Alle vet at Kåre sammen med sin elskelige hustru Trine fører et av Tromsøs mest gjestfrie hus, at han er en god far, en glitrende taler og en hengiven banjospiller.

Mindre kjent er det kanskje at hver gang han skal fotografere alvorlige menn, så bruker han å si: 80

– Tenk på fetta!

For da smiler og ler mannfolk bestandig.

Men så endelig av sted til Cannes.

En kveld Kåre Sørensen og kinosjef Hans Henrik Berg flanerer gjennom en gate med fortausrestauranter, blir de anropt på engelsk av tre hollandske kvinner. Vil en av herrene ta et bilde av damene? Kinosjef Berg melder seg frivillig, og får overlevert damenes kamera.

Da Berg vel har fått kvinnene i fokus, blinker han til Kåre Sørensen og sier henvendt til damene: – Tenk på kuken!

– Oh, you are from Norway!! stråler en av de hollandske damene.

Hun forteller at hun har bodd ett deilig år i Norge, og fått med seg det vesentligste av språket vårt.

Som sagt, det er viktig å være forberedt på det uventete.

Maratonmennene – Han der helvetes Jack Waitz! Er det flere som heie på mæ no, så dør æ!

Han har hvitt superundertøy, hjerteslag som en skremt spurv og joggesko av den typen du får slengt etter deg når du kjøper kjøttdeig i finske grensebutikker.

Også han er i femtiårene. Sammen henger vi innover bordet på drikkestasjonen like etter vending på halvmaraton. Klokken er 01.10 natt til søndag. Midnight Sun Marathon i Tromsø er i gang.

Jeg har drukket for lite, for sent og er dehydrert som en skolesvamp i juli. Men mangel på væske er ikke den største utfordringen. Hovedproblemet er tempoet. Et altfor høyt tempo.

Og det er Jack Waitz sin skyld! I dagens Nordlys oppfordrer han tromsøværingene til å fylle opp langs løypa og heie på løperne. Utbroderer hvordan kvikke og muntre tilrop kan gi nytt liv til brustne blikk, slitne bein og hjerter som nesten slår tørt.

Men det herr Waitz ikke nevner med et ord, er faren for å bli drevet rett inn i besvimelsen! Det kreves nemlig en vanvittig selvdisiplin for ikke å øke tempoet når kjentfolk heier deg fram i kilometer etter kilometer.

Det begynte så fint. Jeg løp ut med kollega Jonny Hansen. Gammel keeper med lårmuskler som fenderputer. I tettsittende lilla tights ser han ut som en utforkjører på avveier. Etter startskuddet lot vi bare teten rase av gårde. De unge og ambisiøse. De som springer med stoppeklokke, lukter sterkt av tigerbalsam og har overarmer som C-strenger.

82

Sørover Storgata hilser vi alle tilrop med hevet hånd og muntre svar tilbake. Fem kilometer senere slutter vi å løfte hånden, og ved vending er også smilet blitt stivt.

På en bølge av tilrop har vi sprunget de første elleve kilometerne på en time. Det er sannsynligvis ti minutter for raskt.

Nå kommer straffen. Kollega Hansens enorme lårmuskler forvandles til spennbetong. Da vi passerer skiltet «15 km» glir han inn i tungsinn. Svarer ikke på tilrop fra nær familie, og begynner å minne om en pitbullterrier i angrepsfasen.

Likevel er det nettopp kommentarene som nå hjelper oss. Den kreditt skal Jack Waitz ha. De muntre tilrop som først fikk oss til å løpe for fort, berger oss nå fra kollaps.

Jeg tenker på han som rullet ned bilvinduet og sa: – No går det bedre, guta. Dokker e ikkje så blå lenger...

Så var det han i politibilen. Hans Jakob et eller annet.

Kraftkar fra Senja som elsker volleyball. Når han går opp for å smashe, skjer det to ting. Enten bommer han på ballen og slår av wiren som holder nettet oppe. Eller 83

han treffer ballen og knuser lysrør i taket for tusenvis av kroner.

Det er han som siger opp på siden av oss, ruller ned vinduet på UP-bilen og sier: – Dokker har no slutta å gi utslag på radaren, guta!

Meter for meter sliter vi oss fram. Nedenfor museet er det en som bøyer seg fram for å si noe morsomt. Men da han ser ansiktet til kollega Hansen, svikter motet.

To timer og femten minutter etter start ser vi målområdet langt nord i Storgata.

– Viii gjeeer faaaaaen iiii åååhhh spuuuuurtee, stønner Hansen.

Pupillene hans er som to tomme brønner. I maratonmiljøet kalles det astralblikket. Bare en gang tidligere har jeg sett noe lignende. Det var under en spiritistisk seanse like før kontakten med avdøde ble opprettet.

Det blir som Hansen vil. Vi kutter spurten. Med skumlagt ansikt, utstående øyne og stive kjever humper vi mot mål. Nesten døv og blind. Men bare nesten. Vi hører hun som sier: – Herregud, hadde jeg blitt bitt av de to der, ville jeg oppsøkt lege for å få sprøyte mot stivkrampe!

Store stå…

Det er en halv time til avspark. Ståtribunen på Alfheim er nesten full. Rundt meg står det kuule jenter og kuule gutter. Alle med solbriller og rullings.

Dongeribukse, T-skjorte og dressjakke er hovedantrekket. Jeg står midt i den verbalt harde kjernen av TIL-tilhengere. De som sier det som trengs. Og litt til!

To svensker under opplæring får også lov til å stå der.

Den ene saktmodig. Den andre litt mer aggressiv. Alle i denne gjengen er enig i at Tromsø Idrettslag er verdens beste lag på Alfheim.

På ståtribunen står de rene av hjertet. De som har fulgt TIL i solskinn og regn, i dobbel forstand. Fra tredje divisjon til Tippeligaen. Som sto der da gutan trengte dem. Ikke all verdens regn får dem under taket på sittetribunen på motsatt side. «Lamme bonan», som min sidemann uttrykker det.

Bare det å ta med paraply blir sett på som et svakhetstegn. Regner det på laget, skal det regne på dem også.

I dag er det også litt regn i luften, men ikke et øye er vendt mot de tørre setene til silkefansen.

Spillerne kommer nå ut for å varme opp. Det summer rundt meg på tribunen.

– Kor i hælvete e’ han Trond? E’ han skada eller har han skanken på sørrvis for å justere bombesiktet?

– Isi guta, isi. Guten kommer. Han e’ bare blitt hefta hos han Stenersen. Det e’ der dem får shaina håret.

Struktur og greier. Hele laget ser ut som dem har vært 85

kobla på lysnettet. Oinntatt han Tor Pedersen. Da dæm kobla strøm på håret hannes, gikk det som va’ av sikringer i sørbyen. Nei, slæpp åff, han Trond kommer.

De slår seg til ro med dette, men så dukker det opp et nytt problem – Spelle han Erik Pedersen i dag?

– Ævetdafaen, har han tatt stingan?

– Korsen sting?

– Vet du ingen ting?! Etter det siste røde kortet sydde han Tommy Svensson igjen flabben på han. Ti sting!

Han Boa si at dem bare ska’ la kjeften gro igjen på han.

Ingen sier noe spesielt til dette heller. Det er bare slik det er.

Etter et kvarter er oppvarmingen ferdig. Lagene forsvinner inn i garderoben. Ute på gresset overtar reklamen. En sørlending med egen mikrofon snakker skarrende om en garasjeport av tre som skal være så enestående. Ikke alle har sansen for det.

– Få no den dær jævla misjonæren av banen så vi kan komme i gang! Bussen tel Dirty River går klokka åtte.

Presis!

Skriker en med solbriller, svart dressjakke og rosa silkeskjerf.

– Han e’ redd bonan fra Skittenelv ikke ska komme sæ hjem. At dæm må overnatte på sittetribunen, sier min sidemann forklarende.

Speakeren avslutter innslaget med litt lokal reklame: «Etter kampen er det tid for TIL-pizza! Med sjampinjong, pepperoni-pølse og …og…» Han leter etter ordene – och opphakka bona fra Lillestrøm.

Det er den minste svensken. Han får behersket applaus. Mest for forsøket på å snakke tromsødialekt.

86

Så kommer dommer, linjemenn og lagene på banen.

Gamle kjente alle sammen.

– Å, æ veit mæ en Heim langt der oppe mot nord, synger fire mann fra Bukta ned til linjemannen. Han bare smiler. Fornuftig kar.

Men andre av oss er mer forutinntatt. Kan ikke vente til kampen starter.

– Fy faen, du e’ dårlig, skriker en fra sørbyen og retter en skjelvende, rødblå pekefinger mot dommeren, som ennå ikke har fått opp fløyta.

Men alt er i trygge hender. På en benk mellom laglederne sitter Norges Fotballforbunds inspektør Geir «Bergen» Paulsen. Han dømte da TIL 17. mai i 1984 spilte vennskapskamp mot Norwich på Valhall med fire meter høye snøhauger bak hvert mål.

Et stykke ut i første omgang dømmer han frispark for 87

TIL. Ville engelske protester. Kapteinen på Norwich, Mike Channon, kommer stormende med overleppa i hårfestet og begynner med grov kjeft. Ikke bare å huske gammel skoleengelsk i en slik situasjon. Men «Bergen» ser han rett inn i øynene og sier med engelsk sleng: – You, hoill flæbben!

Det var nok. Overleppa til gamle Channon datt ned som en persienne, og resten av kampen var han stille og tenksom.

Men nå har dommer Heim blåst i gang her på Alfheim.

Gjestene får det første oppløpet. Livsfarlig! Men linjemannen foran oss dømmer offside. Han fra sørbyen bringer videre vår velvilje da han brøler: – Bra dømming! No e’ du ijnne i kampen.

Men det går ikke mer enn fem minutter før vi alle skjønner at dommeren holder med gjestene. Er kommet opp med samme flyet. Kjøpt og betalt! For hva ser vi ikke. Tore Nilsen går inn i ei takling mot gjestenes spiss.

Klippet rett ut av læreboka. Man kan selvfølgelig si at spissen får litt spinn. Blir ullen og utydelig i kantene der han suser gjennom lufta. Men ærlig talt, er det noe å pirke i?

– Kamp om ballen, roper de bak meg.

Men hva gjør dommeren? Dømmer frispark og åpner lomma til kortene. Ren provokasjon.

Like etterpå er det Nils «Sunny» Solstad som er uheldig. Han treffer et knesvakt lite avskjær fra en av potetbygdene nord for Karl Johan. «Sunny» er nesten ikke an i han. Likevel ligger filmhelten der og vrir seg som om alle ti tærne er ute av ledd. Og stakkars Solstad får tilsnakk av dommeren. Typisk!

88

Etter å ha fått sprayet is på de der to utropstegnene han vakler rundt på, kommer karen seg endelig på bena.

Men han fortsetter å filme. Nå gjør han som han halter!!

En liten kvinne i vindjakke og marsjstøvler roper det vi alle tenker: – Du må no klare å hoille dæ på skankan, gut. Plages du med eppelepsi, får du begynne med alpint. Det er plass nok på det norske landslaget.

Vi andre nikker samtykkende.

En fra Vannøya tar opp dette med ising: – Det er praktisk med is. I 6. divisjon ute på øyen ise vi ned alt opp tel reine brudd. Men vi tar ingen sjangsa.

Kjæm beinpipen ut gjønna skinnet, bruke vi teipe før vi ise. Da spelle dæm kor lenge det ska’ være.

Det blir ikke mer snakk om ising. For plutselig scorer TIL. Det er Trond Johansen. Han får et overlegg fra venstre og kliner til på direkten. Det er umulig å følge ballen med øynene. Keeperen står fortsatt i lav grunnstilling selv etter at ballen har slått to ganger i bakken bak han.

To stykker begynner å krangle om hvor ballen gikk inn.

Hun i marsjstøvler skjærer gjennom: – I krysset tel høyre. Ser dokker no vel på kondensstripa.

TIL leder 1–0 ved pause. Vi rister løs og kommenterer resultatene fra de andre arenaene. Lillestrøm ligger under, sier speakeren, og vi jubler. Like etter er han der igjen: – Vi har en beskjed til deg som telefon-overfører kampen her på Alfheim sørover. Du må ringe klubbhuset ditt øyeblikkelig. De sier at de har mistet forbindelsen med deg. En med solbriller med speilglass og hestehale tar ordet: – Takke faen førr det! Det e’ jo pause, sajnt. Ka dæm no fatte dær nede?!

89

Gjestene må ha fått kjeft i pausen, for de kjører på for å utligne. Men TILs forsvar jobber kontant. «Crash kontant», som de sier rundt meg. En liten ytreløper mener Tore Rismo tar han for hardt, og blir irritert på dommeren som ikke gir han frispark.

Da våkner en med vindjakke og fjellsko og roper ned til spilleren: – No må du hoille flabben, di åma! Ellers blir du med på isfeske. Vi frys dæ ned i ei kvit T-skjorte og bruke dæ som eggeskall!

– Straff! Straff!! Straff!!! skriker den lille svensken ironisk. Og legger til: – Du e’ ei jävla skata. Han får bedre og bedre tak på tromsødialekten.

Like etter får TIL frispark. Motstanderne danner mur.

– Spark i marka så dæm får måjll i øyan, roper en som er vokst opp på løkka i Fogd Dreyers gate.

Vi ler og morer oss, men stemningen er likevel spent.

Ett mål er for liten ledelse. Vi kjenner alle TILs forsvar. Får en av dem en hard ball i skallen, faller han ut og begynner å spille på tvers. Det har vi sett før!

Der får Lars Espejord en stikkball. Lojalt løper han det han kan – uten at det hjelper noe særlig. Også han får ord med på vegen: – Se på lynet! Ikke ta i han, guta, før da får dokker støt!

– Gje no faen i å mobb han Lars. Han har trent hurtighet i hele vinter. Har hatt egne økte på Veitasentret.

– På Veitasentret?!

– Ja, han har prøvd å nå igjen rulletrappa!

Jo da, de er i sannhet en lystig gjeng. Helt til TILs irske baker McCabe, eller McKneip som han kalles på Alfheim, klippes ned av en halvvill vandal. Bare det røde håret på irlenderen stikker opp av Alfheims grønne gress.

90

– Han la sæ ned … han la sæ ned, skriker den lille svensken henrykt.

Det blir pinlig taushet. – No må du pinade skjærpe dæ, gut, ellers får du gå bort på settetribunen og blajnne dæ med bonan, sier han fra Vannøya.

PANG! Et granatslag smeller på sittetribunen.

– Dær gikk faen mæ nitro-glasset tel en av knallbonan på rødt der borte, sier min sidemann alvorlig.

Men det er flere som bråker der borte.

Det er akkurat som om noen slår på stortromme øverst på sittetribunen. Tunge, monotone og rytmiske slag. Men ingen heiarop.

– Er det ekte TIL-supportere der borte også? spør jeg forsiktig.

Hun lille i marsjstøvler hugger i før de andre får åpnet munnen.

– Vet dokker ikkje en skit i Narvik. Det der er ramfjordinga som har ondt i haue. Med den heimbrenten dæm har, høres det sånn ut!

Akkurat da, kom mål nummer to.

– Guds død!! skriker svensken, da Trond Johansen tre ffer en retur på hel volley. Som en komet fyker ballen mot mål. Treffer på undersiden av tverrliggeren der fire lag aluminiumsmaling forvandles til et blåsvart punkt. Derfra slår ballen ned bak streken der den åpner et krater på en god kubikk før den faller til ro borte i venstre hjørne.

Finnes det noe bedre i verden enn en scoring på Alfheim?! Store stå forvandles til et vekkelsesmøte i Sarons Dal. Vi står der som helbredete krøplinger med armene over hodet og skriker jaaaaaa…jaaaaaaa…JAAAAAAA. 91

Men da armene kommer ned og jubelen har stilnet, er det en bak meg som begynner å snakke om banemesteren.

– Dævven, han Lukken kommer tel å bli hysterisk. Se på det hålle i matta!

Andre igjen bryr seg mindre. Foran meg står det en kjenning fra Mortensnes, Tromsøs svar på Beverly Hills.

Han sto med armene i kors da TIL scoret.

– Hva synes du om kampen? skriker jeg i øret hans, samtidig som Tore Nilsen styrer en motstander ut av banen og nesten gjennom et reklameskilt for Bjørnbygg.

– Tamme greier, svarer han. – Jeg har kabel- TV og ser mye på australsk fotball. Dette blir i peneste laget for meg.

Men det er faktisk ikke udramatisk på Alfheim heller.

Trond Johansen bommer med en pasning og treffer en av bortelagets forsvarere i bakhodet. Karen får gyrofeil og blir krypende rundt i en sirkel på gressmatta.

– Har du sett på hælvete. Han Trond skøyt nesten haue av han. Å ejnda va’ de’ bare et innlegg!

Selv tilhengere av australsk fotball kan altså bli imponert på Alfheim.

Men også dette har en ende.

Til trommene fra feststemte ramfjordinger siger vi langsomt ut stadionporten.

Det ble 2–0 til TIL. Det kunne vært 10–0.

Hadde det ikke vært for dommeren.

EIATIL…

Karl Johans nese Skal vi gå på Blåmajnn, guta?! Vi bile helt frem. Spare masse tid. Vi er oppe på to små tima!

Sier en kollega som har fast plass på toppen av Hamperokken og egen fil i New York Marathon. Sleip er han også. To uker tidligere hadde han lurt en usigelig utrent kollega opp på Tromsdalstinden ved stadig å gjenta: – Jonny, når vi bare kommer over den haugen der oppe, så begynner det å gå nedover!

Jonny Hansen, Fløyas målmann på 70-tallet, er den eneste som har slitt seg opp til 1300 meters høyde i den tro at han har gått i nedoverbakke.

Denne gangen er vi fem som har latt oss lure. En ettermiddag i august parkerer vi i Blåmannvika.

Solskinn og rundt tjue grader.

Med nakken i nitti grader står vi nede på vegen og ser opp på Blåmannen. Eller Karl Johans nese, som de sier oppe på Tromsøen. Uansett er det 1044 meter til toppen. Og det er bratte meter!! Det er som å se opp i Trollveggen.

Men her står vi nå. Antrekkene varierer fra shorts og joggesko til vindbukse og feltstøvler. Vår fysiske form varierer like mye. En sier at formen er så god at når de først er kommet i gang er det bare én måte å stoppe han på: skudd i kneet. Vi andre trenger kanskje skuddene i bakken – like bak oss.

Etter å ha oppmuntret hverandre med fornærmende tilrop er vi klar. Først går det nedover. To skritt. Men fra 93

bunnen av veggrøfta går det oppover. Bare oppover. Det er ikke en flat meter å se. Bena går som stempler. Opp og ned. Opp og ned.

Vi kravler som maur i motbakke. Over glatte flog.

Opp gjennom trange renner. Under og over kjempestore steiner. Men oppover går det. Langsomt. Siste stopp før toppen tar vi på et lite platå. Vi er nesten tusen meter til værs. «Småluftig», sier de som er dus med Hamperokken. For meg føles det tryggest å sitte. Mitt fryktsomme blikk fanger inn fiskemerdene langt, langt der nede i Blåmannvik. De ser ut som to tiøringer. Små tiøringer. Her skal vi nedover! Med ansiktet rett ut mot avgrunnen. Jeg kjenner at kjøttet løsner litt på grepet rundt ryggen.

Det er flere som har problem med å nyte utsikten. En har lagt seg på rygg. Ser paralysert rett opp i luften og sier: – Dratesteinko, at æ ikke heller blei hjemme.

Mer er det ikke å si. En halv time senere er vi helt under toppen. To mann går for langt til venstre. Etter ropingen å dømme står de på et sva der det ikke finnes annet feste enn mønstret på joggeskoene.

«Friksjonsklatring», kalles det på Hamperokken. De to bryr seg ikke med det. Har nok med å skjelle ut hverandre. Men de kommer da til slutt tilbake til flokken, og klokken halv åtte er vi på toppen. Tre timer etter starten.

Her oppe skinner solen, og utsikten er vanvittig. Vi ser nesten Narvik! Ja, vi ser litt av Tromsø også. Men ikke så mye, for der regner det. Vi teller sju regnbyger.

De fire som ikke plages av høydeskrekk, kommer nå helt ut av bane. Kravler opp og ned av varden på kanten av nordveggen. Der går det over 600 meter rett ned. Som 94

fjellgeiter balanserer de bortover kanten av stupet mens de hele tiden skriker i munnen på hverandre: – Se på mæ, se på mæ! Dævven førr et suuuuuug...

– Tar æ springfart, e’ æ nede på to sekund.

– Ta bilde av mæ. lkke av han, din peis!! Av mæ… av mæ!!

De er som ustyrlige barn. Med min velutviklete skrekk for alt som er høyere enn gardintrapper, søker jeg tilflukt ved vardens fot. Herfra er det ikke mulig å se et eneste stup. Men gjesteboken får jeg øye på. Den ligger inne i varden i et futteral av kobber. Jeg kan lese at den ble båret opp 11. august 1955. Plutselig sitter jeg her med 34 års historie i hendene.

Her finner man alt fra politiske resolusjoner til hjertesukk som: «Jeg trodde dette var veien til Harstad!» Det 95

er også tydelig at fjellets gjester kommer året rundt.

Julaften, nyttårsaften eller 17. mai spiller ingen rolle.

Menigheten møter fram uansett.

Og hva mister de ikke her oppe! Kikkerter, sko og ektefeller. Alt står i boken.

En har med skjelvende hånd skriblet: «Dette er vanvittig! Først risikerer jeg livet for å komme opp. Når jeg så er kommet opp, tør jeg ikke åpne øynene».

Men også dette har en ende. To hundre bilder og en liter te senere starter vi på nedturen.

Første bøygen er et flog som synes gå rett ut i avgrunnen. De erfarne sier at når man står ytterst på kanten mot avgrunnen kan man se en liten hylle like nedenfor, og der kan man plassere en skjelvende fot. Men hyllen er ikke så lett å se når man kommer akende på buksebaken med tomme øyne og stive bein.

En av de fra Hamperokken går ned på fjellhyllen. Det ser ut som han står i løse luften med bare overkroppen synlig. Likevel klarer han å godsnakke oss ned til seg, en etter en. Nesten utrolig.

Men forseringen av dette floget gir resten av nedturen en ny dimensjon. Det kan liksom ikke bli verre.

Den nyopererte for hemoroider som blir pådyttet et sønderrivende klyster skriker ikke om han senere skulle få en flis i fingeren. Skjønner!?

Et stykke lenger ned kommer vi over et ungt par.

Hun har fått mer enn en flis i fingeren. Hun har glidd, og ligger muligens med brukket ankel. Heldigvis har vi med to som har svar på det meste her i verden. Jeg snakker selvfølgelig om en journalist og en typograf.

Men de to kan ikke bli enig om behandlingsmåten.

Skal jenta lindes, spjelkes eller slås i svime og bæres 96

ned på ryggen? Argumentene må høres helt ned til vegen. Men pasienten har vært på sykehus før. Hun ligger taus og tålmodig mens de krangler over hodet hennes.

– E’ dokker lega begge to? spør hun forsiktig da de begge drar pusten samtidig.

Det ender med støttebandasje. En som plages med viltvoksende hemoroider og derfor stiller med sitteunderlag ofrer en bit av dette, og se!!

Jenta reiser seg og går. Med brukket fot! Det sier noe om alternativene.

Situasjonen minner meg om en scene fra Alfheim stadion. Under en fotballkamp mot Lillestrøm blir en av TIL-guttene sparket rett ned. Det er nå en gang slik de kommuniserer på Lillestrøm siden det verbale ikke er så utviklet. Nåvel, TIL-gutten ligger der nesten død.

Men da han ser hvilken lege som reiser seg fra egen 97 4. Smistads favoritter

benk, kommer han seg på bena og hinker vekk med foten slepende etter seg. Et bilde på ren skrekk!

Pasientens takksigelser blander seg med fuktige tåkedotter og et gryende mørke. Det er langt ned, så vi må videre. Flogene som venter er tøffe nok i tørr tilstand.

Men regnet kommer ikke før vi står nede i veggrøfta i Blåmannvik.

Du verden hvor slitne vi er. Et par stykker forsøker å tøye ut. Men Fløyas gamle målmann bare står der.

Urørlig, mens melkesyren pipler rett ut av lårmusklene hans, som sevje fra våryr bjørk.

Med få dagers mellomrom har han vært på Tromsdalstinden og på Blåmannen. Han som før bare har stått i mål. Er det rart han ser ut som noe fra den geriatriske delen av Vigelandsanlegget?

Men hva gjør det at vi er slitne? Vi har vært på toppen av Blåmannen. Det er det som betyr noe.

Nå er det bare å vente på fortsettelsen.

– Skal vi gå på Hamperokken, guta? Vi bile helt frem til fjellet og oppover er det nesten flatt!!

Korrekt antrekk...

– Skal du selge narkotika på gata...?! spør sjefredaktør Kristoffersen da vi møtes i heisen en tidlig morgen. Han kan være en ironisk faen når han vil. Og det vil han ofte.

Han er ikke fornøyd med antrekket mitt. Helt siden jeg på slutten av 80-tallet ramlet inn i norsk presse som en tilårskommen mann, har jeg jobbet med antrekket.

Før Nordlys jobbet jeg atten år i et oljeselskap med engelske røtter. Der ble man definert som terrorist og ransaket for bomber og granater hvis man kom på jobb uten slips. Da er det ikke så greit for en stakkar å kle seg inn i et journalistisk miljø der antrekket slingrer mellom tverrsløyfe, Fretex og et allmannamøte i Norsk Sosionomforbund.

I dag har jeg valgt dongeribukse, en romslig genser og et par utløpte joggesko. Normalt dekker man alt fra bispemøter til statsministrer på gamlehjem med et slikt antrekk.

Men i dag er altså kong Harald i byen! I anledning Tromsøs 200-årsjubileum skal han avduke en statue av sin far, og pressen er anmodet om å pynte seg litt med jakke, pen bukse og kanskje slips. Det hadde ikke jeg fått med meg.

– Du får dekke salutten! Da holder vi deg i alle fall borte fra sentrum og kongen, sier sjefredaktøren.

Saluttbatteriet på sjømannsskolen består av to russiske 76,2 millimeters feltkanoner fra 1902. Begge peker utover Tromsøysundet fra den åpne plassen foran sjømannsskolen. Ildleder er secondløytnant Arne H. Jensen 99

fra Tromsø. Han er i alle fall kledd for anledningen. Med en praktfull rød uniform, tresnutet hatt og hvite hansker lyser han opp hele området.

Et par tilskuere har også møtt fram til salutten. I fremste rekke står pensjonert HV-løytnant Hjalmar Holmboe. Det er ingen bombe. Det har ikke vært avfyrt et skudd eller en sprengladning i Tromsø etter 1926 uten at han har stått midt i røyken.

Under en HV-øvelse ved Grøtsund fort på 60-tallet hadde løytnant Holmboe fått tillatelse til å skyte med skarpt fordi, som det sto i søknaden hans til Distriktskommandoen i Harstad, han måtte skyte bort noe rust i et av kanonløpene.

På grunn av skipstrafikken rettet Holmboe kanonen mot flogene bak fortet. Der hadde intet levende til da satt sin fot. Og slett ikke senere.

En ellevill løytnant Holmboe fyrer av granat etter granat som alle eksploderer i ei renne i fjellet fylt av grus og forvitret fjell. Men så skjer uhellet. En forspist senjaværing som velter seg inn i skytterstolen ødelegger siktet fullstendig slik at neste granat går altfor høyt. Den rikosjetterer i et gnistregn mot en glatt granittvegg og forsvinner ulende over mot Movika.

En patrulje blir omgående sendt til området, men heldigvis, ingen mennesker er i lendet. Derimot står det en noe fortumlet elgokse og sturer under en berghylle ved Movikvannet med halve geviret bortskutt. Folk påstår at der sto elgen til Hjalmar Holmboe hadde dimittert.

Klokken er blitt 12.00, og elleve skudd drønner utover Tromsøysundet. Såkalt kommandørsalutt. Har intet med kong Harald å gjøre. Bare en hilsen til byen Tromsø i anledning fødselsdagen.

100

– Bare helvetes fis, sier secondløytnant Arne H. Jensen og børster kruttslam av sine hvite hansker.

Han er tydelig misfornøyd med at ladningene bare er på 500 gram.

– Ja, hvem faen blir skremt av ei halvkilos ladning?

Det er det æ bruke i oinnboksa om morran for å få rettekaren på beina!!

101

Istemmer HV-løytnant Hjalmar Holmboe. Han er kommet bort for å inspisere kanonen. Dessuten vil han fortelle meg hva som skjedde da han og broren Tor på 30-tallet stjal et granatslag på to kilo fra en selfanger ved kai.

– Granatslag ble brukt til å sprenge råk når skutene frøs inne, men siden de hadde en kasse full, regnet vi med at de ville klare seg uansett, sier Hjalmar Holmboe.

– Vi gjemte tyvegodset i et hemmelig rom i kjellermuren.

Der lå det så mye sprengstoff at hadde uhellet vært ute, ville farsgården skiftet både gårds- og bruksnummer.

Granatslaget ble som en skatt for oss. Hver kveld tok vi det opp på gutterommet der vi satt og drømte om det store smellet. Lunta som stakk ut av surringa ble nøye undersøkt. Kanskje var det finesser vi kunne lære av.

Men hver gang vi plukket på lunta, løsnet det litt krutt slik at den ble mindre og mindre. Men vi hadde god tid.

Vi ville dra ut forventningens sødme lengst mulig. Det hadde vi lært av inuittene. Når en eskimo kommer hjem etter uker på fangst, går han i timevis og later som han ikke ser familien sin. På den måten øker han gleden ved gjenforeningen.

Men alt har en grense. En høstdag i oktober da snøen har lagt seg helt ned i fjæra, sier Tor plutselig: – Dæven, i dag fyre vi!

Dermed er det avgjort. Kompisen vår, han Ingomar Kjeldsen oppe i Storskogen, skal også få del i gleden, så vi tar med granatslaget opp til han. Men familien Kjeldsen spiser middag, og vi blir bedt om å vente.

De første fem minuttene virket som timer. De neste som år.

– Helvetes Ingomar, kor sein han e’! No fyre vi uan102

sett!! Han Ingomar høre når det smell. Sier broder Tor, og drar granatslaget fram fra genseren.

Det som nå skal skje, har vi gjennomgått tusen ganger på gutterommet.

Tor trer høyre pekefinger inn på løkka i surringa, skotter over mot vidjekrattet som er utpekt som målområde og ber meg tenne lunta.

Da lunta freser, ser han mot vidjekrattet og lar armen begynne å rotere. Men da han etter femte rotasjon åpner neven for å slippe granatslaget, henger det fortsatt fast på en halvkvalt, blå pekefinger.

– Kast no, din helvetes toilling, skriker jeg. Plutselig er det blitt alvor, og det skjønner Tor også, som febrilsk forsøker å lirke løkka over knoken på fingeren. Lunta har sluttet å frese, gloa er på veg gjennom surringa inn til svartkruttet og min bror er snart en enarmet banditt.

Høyrearmen hans roterer som en propell og er sannsynligvis i ferd med å løsne fra skulderen da løkka på gra103

natslaget plutselig sliter seg fra en blødende og skinnløs pekefinger.

Lettet ser vi to kilo krutt suse over utedassen til familien Kjeldsen og gjerdet til naboen.

Da vi kommer stormende rundt hushjørnet, ser vi at utenfor trappa til naboen står vognmann Stenvolds trofaste hest med et lass kull på sleden. Hesten småspiser av en sekk høy på bakken, mens Stenvold er inne for å ordne med renna gjennom kjellervinduet og ned i kullbingen.

Men vår lettelse forvandles til ny skrekk da vi ser at granatslaget har landet på høysekken til hesten.

Gampen snuser nysgjerrig, men da den sure kruttrøyken driver inn i neseborene, rykker den hodet opp fra høysekken. Det skal vi alle være glade for. For da eksploderer djevelskapet!

Han søkke være!! Hesten, huset og halve Storskogen forsvinner i en sky av snø, kullstøv og virvlende høy.

Da huset igjen kommer til syne, er hesten borte. Bare to brukne skjæker stikker ut fra sleden, som hender som ber om hjelp. Høysekken henger oppe i ei bjørk, og tre skjæreunger som vakler rundt på taket til utedassen er så fulle av kullstøv at de minner om ravnunger.

Nå slites ytterdøra hos naboen opp. Han må ha sittet ved middagsbordet han også, for han har rød saftsuppe nedover hele brystet og ei skje i neven. Da han får se oss, skriker han bakover skulderen: – Ka de’ va æ sa!? Det e’ Holmboe-gutan!! Så snur han seg mot oss igjen og fortsetter: – E’ dokker blitt steike aldeles helvetes toillat!?!

Sprænge dokker med dynamitt åsså no, skriker han og veiver mot oss med skjeen.

104

– Det va’kje dynamitt. Det va’ et uhell, sier broderen.

Men naboen hører ikke. Han er helt vill.

– Å kor i jessu faderens navn e’ hesten? roper han, og ser opp i lufta og trærne omkring.

Det samme lurer også vognmann Stenvold på. Han er kommet opp fra kjelleren og er nå i ferd med å springe rundt huset for tredje gang.

Senere på kvelden får faderen besøk av Stenvold.

Vognmannen vil ha erstattet skjækene på sleden, og det får han.

Men faderen slipper å betale for hesten. Den ble funnet i fjæra på nordøya. Der sto den og samlet krefter til svømmeturen over Tromsøysundet for å kunne søke ro og fred på fastlandet.

Moralen i alt dette?

Man kan ha det svært så trivelig selv om antrekket ikke er korrekt.

I alle fall når man er sammen med Hjalmar Holmboe.

Fritt fall…

Det er kommet brev fra den lokale flyklubben. Journalist og fotograf inviteres med på en tur over fjellheimen rundt Tromsø. Det vil bli anledning til å ta spektakulære bilder og piloten vil, om nødvendig, åpne flydøra i lufta.

Hvem er interessert?

Nyhetsredaktøren ser spørrende på oss rundt bordet.

Det er redaksjonsmøte i Nordlys og dagens oppgaver skal fordeles. Men jeg er ikke interessert i spektakulære bilder. Jeg har nesten klart å glemme sist jeg var oppe i et småfly. Men bare nesten.

Det var en påske for en del år siden. Jeg jobbet frilans for NRK Troms og var på veg til Harstad. Der skulle jeg drive fjordfiske i påskesol og intervjue en gammel fisker som hadde vært «kokkeglunt på Finnmarska».

Jeg skulle også stoppe ved Evenes flyplass der fallskjermhoppere fra hele Troms sto i kø for å få kaste seg ut fra tusenvis av meters høyde. Meningen var å snakke med en del av ungdommene etter hvert som de kom ned fra sin himmel.

– Hvorfor blir du ikke heller med opp? spør hoppsjefen, som vil ha mest mulig blest om sporten sin.

Jeg vet jeg bør si nei, men motet svikter.

– Flott, sier hoppsjefen, – da betaler du for en seteplass og blir med opp på neste tur. Men du må ha på deg denne.

Han løfter opp en fallskjerm fra gulvet.

– Fallskjerm?! Et øyeblikk er jeg på veg inn i stemmeskiftet, men jeg klarer å kontrollere meg. – Hva skal jeg med fallskjerm? Jeg skal jo ikke hoppe!

106

– Nei, men denne flytypen krever at alle som blir med opp skal ha fallskjerm. Ser du den ringen der? Han peker på en stålring som henger fast i den ene selen. – Blir det krise, drar du i den. Bare pass på at du er på utsiden av flyet når du gjør det.

Humorister finnes overalt.

Radioen knitrer og forteller at flyet har kvittet seg med tre hoppere og er på veg ned. Det vil ikke ta lang tid før han er på bakken, sier piloten. Hoppsjefen hjelper meg på med fallskjermen med rutinerte og bestemte bevegelser. Da han strammer bukgjordet nede i skrittet, kjenner jeg at normal gange vil bli vanskelig.

Flyet, en liten Cessna, står nå på rullebanen med motoren i gang og venter på oss. Vi er tre som skal opp.

Hoppsjefen, en yngling fra Tromsø som skal ha fritt fall i ti sekunder, og så er det jeg.

Nå er det ingen veg tilbake. Jeg vralter utover rullebanen med båndopptakeren over skulderen og mikrofonen i høyre hånd mens jeg hilser kjekt til ungdom jeg kjenner fra Storgata i Tromsø. Utenfor flyet står han som skal ha fritt fall. Han står der med armer og ben formet som en stor X og skriker manisk ut i luften: Ettusen…totusen… tretusen…

Det er slik de teller sekunder i fritt fall.

Flygeren er en lærerskolestudent fra Tromsø. Jeg har hørt at han jobber som utkaster og har halv stilling i et begravelsesbyrå. Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest.

Bak setet til flygeren er det en kvadratmeter ledig gulvplass. Med ryggen mot flysetet sitter jeg og han med fritt fall. På kne mot oss står hoppsjefen som skal gi instrukser og svare på spørsmål.

107

Vi kommer oss kjapt i luften, og mens flyet skrur seg oppover, starter jeg båndopptakeren og skriker ut mitt første spørsmål til Tromsøs svar på Batman. Bråket fra motoren er såpass at samtalen neppe kan sendes i radio, men det er viktig å få med flystøyen som en effekt.

Kontentum, som de sier i NRK. Og alt går greit. Jeg spør og de to andre svarer.

Helt til hoppsjefen åpner døra i 1200 meters høyde.

Den døra er en halv meter fra min venstre skinke, og med vinden susende rundt ørene ser jeg langt der nede rullebanen på Evenes flyplass som en linjal i landskapet.

Da opphører også all samtale fra min side.

Plutselig skjønner jeg hvorfor jeg må ha på fallskjerm av sikkerhetsmessige årsaker. Det finnes ingen dørstokk! Ingen sikkerhetsseler!! Bare en åpen dør rett ut i katastrofen!!! Og den veien kan bli kort.

For den flydørken jeg sitter på er av glatt aluminium.

Skulle flyet skake litt på seg, vil jeg like glatt seile rett ut døråpningen som ferdig frankert pakkepost. Er det rart jeg sitter der med øyne som en paralysert hane.

Kjekkingen med fritt fall kravler over meg og finner sin plass ute i det fri med bena på stativet over høyre landingshjul og med hendene fast i vingen. Han står der et øyeblikk mens vinden sliter i klærne, så smiler han lykkelig og slipper taket. I samme sekund er han forsvunnet. Men jeg hører aloen av han fra dypet: ettusen…totusen…tretusen…

Nå viser det seg at hoppsjefen er like morsom foran et lite publikum. Han bøyer seg fram og skriker inn i mitt høyre øre: – Du, jeg stoler ikke helt på han begravelsesagenten foran der. Han er så dårlig på å fly nedover og lander 108

gjør han som loddet på en pælemaskin. Så jeg hopper jeg også, sier han, og forsvinner ut døra.

Og der sitter jeg alene med en nesten ubrukt båndopptaker på en speilblank flydørk en halv meter fra en fortsatt åpen flydør – uten dørstokk.

Jeg kjenner at et lite skrik begynner å bygge seg opp.

Begravelsesagenten har nå lagt flyet i tilnærmet stup for å komme raskest mulig ned. Plutselig dundrer vi inn i et parti med urolig luft. Flyet skaker og rister. Det føles som jeg sitter i magen på en lyngshest som urinerer på et 109

elektrisk gjerde, og for gud vet hvilken gang ser jeg etter noe å holde meg fast i. Men det eneste mine tomme øyne finner, er enden av en liten metallskrue som stikker ut fra veggen.

Jeg er glad ingen i familien ser meg der jeg sitter med en fot på hver side av den åpne døra mens jeg med tommel- og pekefinger krampholder på fem millimeter med gjenger.

Jeg lukker øynene. Kanskje vil det gjøre nedfarten lettere. Men da jeg etter en liten evighet lurer opp et kvart øye, er det bare flaks at jeg ikke besvimer. Mellom bena har jeg et lite fjellvann! Avstanden ned kan ikke være mer enn hundre meter. Da biter jeg hodet av all skam.

– Døra, piper jeg mot ryggen der fremme. – Kan du ikke i Den Hellige Ånds navn lukke døra!?!?

– Å faen, døra ja, sier han, og så vipper han flyet over mot venstre mens han smeller igjen døra med høyre hånds pekefinger.

Neste gang jeg åpner øynene, er da døra rives opp fra utsiden.

– Va’ det ikke artig, jubler et lite sukkertøy med lyse krøller og rød hjelm.

Artig?

Jeg åpner munnen for å si noe morsomt, men det kommer ikke en lyd. Jeg står der fortsatt med munn som en beitende gullfisk da begravelsesagenten drar igjen døra og ruser opp motoren.

Siden den dagen har jeg ikke vært oppe i småfly.

Og det vet nyhetsredaktøren!

Smistads siste...

– Hva i all verden gjør en overårig 50-åring som du i Bamseløypa sammen med en masse unger?

Han som spør så kjekt står der med hvite slalåmski, rosa staver og en kjøredress som må være kreert under innflytelse av LSD. Hva jeg gjør i Bamseløypa? Jeg deltar på slalåmkurs for nybegynnere. Lærer om tyngdeoverføring og trykk på ytre ski. Selv om jeg akkurat nå ligger på alle fire etter en mislykket bestigning av en stolheis. Jeg feilberegnet farten og fikk en kilevink nede i stemmeskiftet.

Det hele startet i påsken. Langfredag ettermiddag sto plutselig en bekjent av familien inne på stuegulvet: – Skal dere være med på en liten skitur i morgen?

Buss til Snarby og tilbake over fjellet til Tromsdalen.

Flott tur i nydelig terreng.

Jeg sitter fortsatt med åpen munn og prøver å regne ut antall mil da huslyden skjærer gjennom: – Ja, du verden, det vil vi da gjerne!

Neste morgen klokken 08.45 forlater jeg byen i en fullstappet buss der duften av skoimpregnering, skareklister og hundefis river i nesen. En god time senere kravler vi ut på Snarbyeidet. Jeg tilhører en gruppe på fire par, inkludert en tolvåring som heller ikke har noe lyst, og en golden retriever med snille øyne og urolig mage.

Det fine med å gå fra Snarby til Tromsdalen er at man har sola i ansiktet hele tiden. Det som ikke er fullt så bra er avstanden. Nesten fem norske mil. Turen bruker gå 111

greit når man har god tid, og er i god form. Jeg er ikke i god form.

Dessuten har jeg et annet problem. På lange turer bruker jeg svette så voldsomt at det er på grensen til styrtblødning. Svetten sildrer som om jeg har vært slått ned på en spikermatte med slegge. Jeg må derfor ha mye væske for ikke å bli slapp. Faktisk så mye at fyller jeg sekken med det jeg trenger av drikke, klarer jeg ikke å løfte den fra bakken. Skiturer for meg blir derfor en avveiing mellom å tørste i hjel eller å stupe av utmattelse.

Det går greit opp de første slake stigningene. Sola varmer, og langt der framme i fjellheimen skyter Tromsdalstinden rygg. Betenkelig langt unna, synes jeg, men jeg trøster meg med at avstandsbedømmelse aldri har vært min sterke side.

Vi har bare gått en god time da jeg kjenner at to gnagsår er i ferd med å knoppe seg. Ett på hver hæl.

Lestene til jul er blitt i meste laget i trange, gamle skisko.

Hunden har også sine problem. I tillegg til småfisingen tråkker den stadig gjennom skaren slik at is og snø henger seg fast i potene. Jeg hjelper den flere ganger med å rense unna og får vennlige blikk som takk. I tillegg takker den meg ved å gå bakerst.

Første stopp er Trollvassbu. Nå er det tid for forfriskninger.

Vårherre har gjort oss så forskjellig. Ved siden av meg sitter en som klarer seg med en appelsin. Han skreller den dannet og spiser pent båt etter båt. Tørr og fin i tøyet er han også. Jeg har allerede drukket to liter saft og er våt som et svin. Når jeg vrir underskjorten, drypper svetten ned på snøen. Og like tørst er jeg. Har allerede begynt å spise snø for å spare på saften.

112

Etter nye to timer kan vi renne ned til Nonsbu øverst i Skittenelvdalen. Jeg stormer inn. Villig til å betale opp til hundre kroner for en flaske frisk, kald Solo. Men Troms Turlag driver ikke café på hyttene sine.

Jeg drikker resten av saften og klemmer ned den sjuende appelsinen. Heretter må det gå på snø, viljestyrke og hjemlengsel.

Men jeg er ikke kommet langt før jeg kjenner at jeg har gått over fire timer på ski.

Tankene mine har begynt å kretse rundt «Dræpar'n».

Bakken over alle bakker. Det fjelletappene er i Tour de France, er «Dræpar'n» på denne turen. Uten skånsel knekker bakken dårlig trente turgåere både fysisk og psykisk. Fysisk fordi den er vanvittig lang og bratt.

Psykisk fordi hver gang du tror du har nådd toppen, åpenbarer det seg en ny et par kilometer nærmere himmelen.

Ved foten av «Dræpar'n» venter hovedfeltet. De har solt seg en halvtime og lesket seg dannet med te. Nå vil de videre. Jeg får beskjed om at de venter i Skarvassbu, som er siste hytte før nedkjøringen til Tromsdalen.

De får bare gå fra meg. Jeg er nødt til å ta meg igjen.

Jeg inneholder like mye væske som en kork, har gnagsår som sjøstjerner og en kroppstemperatur på rundt tjue grader på grunn av all snøen jeg har spist.

Mens jeg henger på stavene, lytter jeg intenst etter lyden av Røde Kors Hjelpekorps' snøscooter. Den bruker patruljere over fjellet i påsken. Jeg skammer meg litt når jeg tenker på hva jeg ville dikte sammen for å bli trukket opp av dette marerittet. Men ingen snøscooter kommer.

Venner og familie er allerede over første toppen da jeg omsider tar løs. Etter et kvarter går tolvåringen fra 113

meg. Jeg går så sakte at han holder på å fryse i hjel, sier han.

Nå er det bare hunden og jeg tilbake. Det eneste som bryter den snøhvite monotoni, er røde vegstikker som står med 50 meters mellomrom. Satt der for å vise veg for snøscootere i dårlig vær. Jeg må nå ta pause ved hver annen vegstikke. Likevel kjennes det som hjertet henger på utsiden av anorakken og stadig nye formasjoner av prikker danser foran øynene mine.

Halvveis til toppen forlater også hunden meg. Med dyrenes klarsyn har den sett at jeg vil bukke under. Nå vil den ta igjen matmor langt der framme. Den sender meg et varmt blikk, slipper en siste oppmuntrende fis og humper videre på egen hånd. Jeg bebreider den ikke.

Mens jeg står der med bøyd hode, hører jeg plutselig en svak, subbende lyd som gradvis øker i styrke: tss... tsss...tssSS....TSSSS....

Først tror jeg lyden kommer fra brystet mitt. Men så vokser det en skygge i venstre øyekrok og jeg aner en ung, vakker kvinne. Da jeg tørker svetten ut av øynene, ser jeg også hvem det er. Hun er sykepleier på Regionsykehuset i Tromsø. Det var bilde av henne i avisen etter hjemkomsten fra Libanon.

Hun flyter uanstrengt opp bakken iført lett bluse, oppbrettete ermer og genseren løst knyttet over skuldrene. Et bilde på renhet, sunnhet og styrke. Hun er ikke andpusten engang!

Hun smiler på den måten jenter smiler i slike situasjoner, sier et eller annet om været og er borte.

– Hadde vi visst at du var så tørst, skulle vi ikke slått ut den siste literen med saft! sier en skøyer i røde vindklær da jeg en evighet senere står i døra til Skarvassbu 114

og lurer på om det er noe drikkende å få kjøpt. Det er det selvfølgelig ikke. Måtte faen hente hele Troms Turlag.

Når jeg har lest dramatiske beretninger fra Arktis, har jeg ofte lurt på om også jeg ville klare å drikke varmt blod fra en slaktet sel. I døra til Skarvassbu får jeg svaret på det.

Jeg vet ikke hvordan jeg klarer det, men klokken 17.00 står jeg ved foten av Tromsdalstinden og ser nedover utforkjøringen mot Tromsdalselva langt der nede.

Jeg har gått på ski i sju timer, og bena kjennes som nymonterte proteser.

Det er to løypealternativ. I det ytterst til høyre kan man bare krype sammen og la det stå til rett nedover.

Det våger jeg ikke.

I det andre kan man ploge seg nedover. Men selv det å ploge er en påkjenning når vindbuksa er hvitflekket av melkesyre.

Forsiktig begynner jeg å ploge meg nedover.

– Løype...LØYPE...LØYYYPE!!!

To unge jenter med nesten parallelle ski tar meg igjen, og jeg må ut i terrenget for ikke å bli kjørt flat.

Men all plogingen har formet løypa til rene bob-banen, og da jeg kjører over kanten, spretter jeg rett til værs og lander på baken på stålskaren to meter unna løypa.

Da jeg kravler meg på bena for sjette gang, står det en tiåring der sammen med mamma og hund. Han ser litt undrende på meg, og så spør han slik bare tiåringer kan: – Du, koffør tar du ikkje av dæ skien og går ned på beina?

Hvorfor møtte jeg han ikke på toppen?!

Utenfor Ishavskatedralen sitter det en drosjesjåfør og 116

leser Morgan Kane. De to kjører meg hjem. Jeg venter til drosjen har kjørt før jeg omsorgsfullt brekker begge skiene i to. Den ene bakparten med Rottefella-bindingen fryser jeg fast i snøskavlen foran bilen. Der henger nå ledningen til motorvarmeren. Et passende monument over min siste tur på langrennsski.

Nå venter et slalåmliv i preparerte fjellsider.

Bare jeg kommer meg opp i stolheisen.

En liten byvandring…

I dag ser vi sola. To måneder har den vært borte. Men denne lørdagen er den tilbake i Storgata. Et rødgult løfte om solvarme sørvegger, skiturer og den sommeren vi alle drømmer om. Men soldagen er også en påminnelse om alt det andre vi har å være takknemlig for.

Mennesker vi har rundt oss hele året. Som vi er glad i og avhengig av. Mennesker som varmer oss året rundt.

Som ikke forlater oss to måneder i året. Slik sola kan tillate seg.

Men jeg er ikke ute for å se på sola.

Jeg er på veg til Rorbua og mitt ukentlige slag whist, da jeg på et hjørne i Sjøgata blir anropt av den tidligere stortings- og fylkesmannen Martin Buvik. Han vil bare si et par vennlige ord i anledning en nekrolog jeg hadde skrevet. Den var kanskje litt friere i formen enn det nekrologer vanligvis er, ja, noen fant den kanskje litt vilter.

Men Martin Buvik likte den. Det gleder meg, siden han selv er en lysende taler og historieforteller. Vi har snakket en stund om ordenes valør og bruken av bilder i språket, da han plutselig husker ishavsskipper Isak Isaksen.

– Har du hørt historien om da Isak Isaksen var i fin middag på Grand hotell i Tromsø?

Martin Buvik ser spørrende på meg gjennom disse brilleglassene som må være trykksikker helt ned til Titanic.

118

Jeg har ikke hørt historien, men jeg har både hørt og lest om Isak Isaksen.

De som har levd en stund, husker kanskje boken «A/S Norkap II av Tromsø»? En nasjonal bestselger fra 30-tallet. Skrevet av den kanadiske rikmannssønnen Dudley Vaill Talcott, som gjennom sitt giftermål med vakre Martha fra Balsfjord og Tromsø fikk den legendariske Isak Isaksen til svigerfar. Boken beskriver alle prøvelsene unge Talcott måtte gjennom etter at han kjøpte frakte- og fiskebåten «Norkap II av Tromsø» sammen med sin svært så fargerike svigerfar.

I boken finner man også følgende lille skisse av ishavsskipper Isak Isaksen.

«Isak var ikke noen almindelig mann. Jeg har sett han drikke så meget øl på en aften, at da tomflaskene ble lagt i rad og rekke ved siden av hverandre, så rakk de langs hele køiens lengde og et godt stykke tilbake. Ved den anledning kunne han ikke stå på bena. Han kunne ikke sitte heller. Han bare knurret vedholdende. Til slutt datt han baklengs inn i køien der han falt i søvn med alle flaskene under korsryggen. Klokken var da tre om morgenen. Men klokken syv var han på benene igjen, like frisk og spretten som noen sinne.»

Men altså, hva skjedde da han spiste middag på Grand?

– Isak var invitert i fint selskap og middagen ble servert i hotellets flotte spisesal, begynner Buvik. – Det ble servert rødvin til maten, men Isak hadde liten sans for rødvin. Han kunne faktisk tenke seg helt andre typer flasker på bordet. Men til tross for flere, delvis klare, hentydninger fortsatte serveringsdamen å skjenke rødvin i glasset hans.

119

På den tiden gikk serveringsdamene på Grand rundt i sort silke pyntet med hvit krone på hodet, hvit krage og mansjetter og et lite hvitt forkle på magen.

Serveringsdamen var som nevnt døv for Isaks ønsker om øl og dram, og da hun kommer seilende med rødvinsflasken for fjerde gang, synes Isak at det er nok. Han lener seg tilbake i stolen og lar blikket dvele en stund ved det lille pynteforkleet hun har på magen, og så kommer det: – Du, de’ e’ ikkje rare presenninga du har over storluka!!

Men nå må jeg forlate både sola, Martin Buvik og Isak Isaksen.

Klokken er kvart på tolv, og det er på tide å køe utenfor Rorbua. Vil du spille whist på Rorbua, må du være tidlig ute. De fire første i køen tar bordet. De som kommer senere, er dømt til å bli bakspillere. En trist og bitter skjebne. Det er derfor bakspillerne slenger så mye dritt og befester myten om at whist betyr taushet – alle andre steder enn på Rorbua.

Hva de slenger dritt om?

Om spillernes enfoldige kortføring, deres mangel på intelligens og den katastrofale mangel på evner til å vurdere egne kort.

«– Melle du grand på de kortan dær, di nepa. E’ du helt lam i haue?

I det hele tatt.

Det skal sterk rygg og en teflonbehandlet psyke til for å hevde seg ved whistbordet på Rorbua.

120

Det verste er likevel ikke fokusert utskjelling.

Det som virkelig kan skape kaos i «boksen», er en bakspiller som begynner å plapre i veg om ting du motvillig blir interessert i! Da er det lett å miste oversikten over konger og ess og antall hjerter som er spilt.

Sist lørdag fikk jeg selv føle dette på kroppen.

Jeg satt der med trange kort. Jeg hadde meldt pass, men burde antakelig meldt grand. Skjønner?

Skulle jeg unngå katastrofen, måtte jeg beholde kontrollen med hjerter, og hjerter to var min eneste veg ut av uføret. Men det var små marginer. En feil, og jeg kunne sitte der med alle stikkene.

Da vet alle hva som kommer til å skje. Makkeren min vil da klaske alle tretten stikkene i bordet og henvende seg til resten av lokalet med høy og lett skjelvende røst: – Ka faen har æ gjort før å fortjene en sånn makker.

Hva??!! Ikke ser han, ikke høre han og ikke kan han telle til tretten. Æ sett her å spelle mot søtten majnn! Men den største feilen er jo at han er her og ikke hjemme!!

Alt dette visste jeg. Likevel maktet jeg ikke å holde fokus på egne kort da bakspilleren til venstre begynte på en liten historie fra en av Tromsøs rettssaler.

En ung kvinne fra byen hadde fått et barn, fortalte han, men det var uenighet om farskapet. Saken endte med at ikke mindre enn seks tromsøgutter ble stevnet inn for retten. Den første som måtte svare for seg i en fullsatt rettssal var en fra nordbyen: 121

Dommeren:

Nu må du snakke sant, gutt! Husk at du er tatt i ed. Er det greit?

Tromsøgutten (med hevet høyre hånd): Ja, det e’ greit!

Dommeren: Kjenner du kvinnen som er barnets mor?

Tromsøgutten: Ja. Dommeren: Vet du hvor hun bor?

Tromsøgutten: Ja. Dommeren: Har du vært hjemme hos henne?

Tromsøgutten: Ja. Dommeren: Hadde du da seksuelt samkvem med henne?

Tromsøgutten: Nei. Dommeren (litt triumferende): Hva gjorde du da i huset?

Tromsøgutten: Æ pulte søstra.

Skjønner dere nå hva jeg snakker om. Hvem kan holde styr på tretten hjerter når små drama som dette rusler fritt omkring under spillets gang?

Det gikk da også slik som det måtte gå.

Høk over høk Frekke forretninger har lange tradisjoner i Tromsø. Da en ung og kvikk journalist ba direktør William «Wille» Pettersen i Troms Fylkes Dampskibsselskap beskrive – gjerne så kort som mulig – det som skjedde da TFDS kjøpte Bergenske Dampskibsselskabs hurtigruter, svarte «Wille»: – Vi kjøpte hele skiten for demmes egne penga. Var det kort nok?

Men det er ikke bare direktører og disponenter som avleverer pekuniære lyskespark.

Både skraphandler Ole Hermansen og bilselger Hjalmar Holmboe var forankret i den samme tradisjonen.

Skraphandler Hermansen er ikke bare kjent for å forsyne unge tromsøgutter med fargeglade preventiver.

Han er like berømt for sin evne til å kjøpe, og ikke minst selge videre, de mest forunderlige ting.

Hjalmar Holmboe på sin side har vel ennå norgesrekorden i bilsalg: 273 biler på ett år – og halvparten brukt! Hjalmar var den første i Norge som solgte biler til vegløse bygder.

«Jo flere biler, desto fortere kommer det veg», sa Hjalmar.

Det påstås at flere av fintene til Ole Hermansen og Hjalmar Holmboe fortsatt praktiseres i Kairos basarer.

Dette er historien om det som skjedde da skjebnen en gang på 50-tallet plasserte disse to i samme ring.

Hjalmar Holmboe hadde nemlig lenge ønsket seg en 123

saluttkanon til 17. mai. En han kunne knalle og dundre naboene ut av senga med. For Hjalmar Holmboe, som også var både instruktør og løytnant i Heimevernet, elsket dunder og brak. Folk i Tromsø snakker ennå om da han under en HV-øvelse nord på øya omsorgsfullt dirigerte bombekasterilden slik at den traff en av Vegvesenets arbeidsbrakker – full av dynamitt.

Da røyken la seg, var en gamling i nabohuset som hadde vært sengeliggende i to år, på veg mot sentrum på sykkel.

Stor er derfor gleden da bilselger Hjalmar en aprildag stikker innom skraphandler Ole og får se en gammel skipskanon i messing under taket.

I gamle dager måtte alle skuter over en viss størrelse ha en slik saluttkanon på akterdekket.

Dette for å kunne gi lyd fra seg i tett tåke, eller be om assistanse når de drev inn mot brenningen med knekket formast.

Kanonen som henger under taket hos Ole Hermansen, kommer fra barken «Mathilde», også kalt «SkitMathilde», siden hun henseilte sine siste år langs kysten av Troms med litt av hvert i lasterommet.

Eieren hadde solgt kanonen til Ole Hermansen, og fått betalt etter kiloprisen for messing. Ikke all verden altså. Det var vel derfor eieren hadde tatt med seg kanonlavetten hjem og brukt den til slipsteinsoppsett.

– Hva skal du ha for kanonen? spør Hjalmar og forsøker å virke likegyldig.

Han kunne spart seg skuespillet. Ole Hermansen ser at Hjalmar Holmboe er i kruttbrunst, og at det er selgers marked.

124

– Et par-tre tusen kroner må jeg vel ha, sier Ole rolig.

– Er du steike aldeles helvetes toillat, svarer Hjalmar like rolig. – Hvem trur du har råd til å betale det i Tromsø!?

– Hvem snakker om Tromsø? svarer Ole. – Tar jeg kanonen med til Oslo, finnes det alltids en knallbone i Bærum som betaler tre-fire tusen. Ja, kanskje det dobbelte.

Hjalmar Holmboe ser poenget, men som familiemann kan han ikke bruke så mye penger for å lage fart og leven i nabolaget. Med små unger i huset står det andre ting øverst på listen til 17. mai.

Da er det Hjalmar igjen rammes av sin guddommelige inspirasjon.

Han visste at på det militære lageret på Skattøra lå det en del ubrukt røykdykkerutstyr fra krigens dager.

Hvert sett besto av gassmaske med slange til ei flaske med surstoff. Surstofflasken var montert på en bærbar meis med rustfrie brytere for å åpne og lukke surstofftilførselen. Så riktig imponerende ut.

– Ole, æ har nåkka som du kan selge til en god pris, hvis du vil. Sier Hjalmar.

– Hjalmar, det sier alle som kommer til meg, svarer Ole. Han er mest opptatt med å fjerne kork og ring fra gamle brennevinsflasker.

– Ka du si tel et sett lettdykkerutstyr som tyskeran brukte da dæm inspiserte ubåtnettet rundt «Tirpitz».

Spone nytt.

Har faen ikkje vært i havet i det hele tatt! Æ bytte det jevnt om jevnt med kanonen din. Sier HV-løytnant Holmboe.

– La oss se på sakene, svarer Ole Hermansen.

125

En halv time senere er Hjalmar Holmboe tilbake med «dykkerutstyret».

Han har vært heldig og funnet ei flaske med en god slump surstoff på.

Han får Ole med seg inn på kontoret, og der reimer han på Ole gassmasken, henger meis med surstofflaske på ryggen hans og åpner for surstoffet slik at Ole kan kjenne surstoffet strømme inn gjennom munnstykket.

– Har du kjent maken til helvetes flott utstyr?! kauker Hjalmar. – Med en passe stein i nevvan er du nede på botn på et blunk. Slæpp å jævles med dykkerdrakt, blysko og slanga. Si ka du vil om tyskeran, men dykkerutstyr kunne dem lage.

Ole er imponert. Dessuten vet han allerede hvem han skal selge utstyret til.

Ikke før er Hjalmar ute av døra med messingkanonen på skulderen, før Ole Hermansen ringer til Torleif Markussen i Tromsø kommune.

Torleif er hjelmdykker og er ofte nede på tretti-førti meter i Tromsøysundet for å sjekke at vannledningen over til Tromsdalen ligger der hel og pen.

– Torleif, har æ vært dæ, har æ sprunge som bare helvete, sier Ole Hermansen.

– Ka de’ no e’, undrer hjelmdykker Markussen.

– Torleif, en fantastisk sak!! En strøken lettdykkerdrakt. Komplett! No kan du hive hjelmen og den der gamle mainnskiten du må sale på dæ i dag.

No er du nede på eins, zwei, drei. Kan gå hvor faen du vil. Og de to bonan oppe på lektern som pumpe luft i baillan på dæ, kain du sende hjem. Penga spart. Siden det er du, Torleif, skal han Ole selge det for bare tre små 126

tusenlappa. Men du m책 kjappe deg. Her er mange om beinet.

Da en nysgjerrig Torleif Markussen ankommer skraphandelen, har Ole Hermansen kledd utstyret p책 sin assistent. Med gassmaske minner gutten mest om ei spyflue i dvale.

127

Torleif Markussen blir målløs. Som medlem av reservekorpset i Tromsø Brannvesen ser han øyeblikkelig hva han har foran seg.

– Hvem har fortalt at det der er lettdykker-utstyr? spør han forsiktig.

– Ja, e’ det ikkje de’ da? spør han inne i gassmaska.

Ole er plutselig blitt taus.

– Nei, det er det ikke. Det der er noe livsfarlig røykdykkerutstyr som tyskerne etterlot seg. Heimevernet har flere hundre av dem ute på Skattøra. De betaler femti øre stykket til dem som kjører hele dritten på fyllinga.

– Du helvetes Hjalmar, sa Ole Hermansen. – Du helvetes, helvetes Hjalmar.

Og det var det han sa på en time.