Bendik og Årolilja I 1 Bendik ri åt Sølondo, ville han skòa møy; han var kje lagje til att’e koma, difyr så laut han døy. – Årolilja, kvi søv’e du så lengje?
2 Bendik ri åt Sølondo, ville han skòa viv; han var kje lagje til att’e koma, difyr så let han liv.
3 Han var kje i konungs-garde meir hell ei liti stund, han vitja uti møyesalen – så brå er belelund.
4 Han var kje i konungs-garde meir hell månar tvo, han vitja kongjens dotter med så stor elskog.
5 Kongjen byggjer gullbrautine både til og ifrå: ”Den som dei i løyndo trør, han skò kje livet få!”
6 Kongjen byggjer gullbrautine både breie og håge: ”Den som dei i løyndo trør, han skò livet låte!” II
7 Til svora raustan Bendik, han var kje guten fælen: ”Eg skò trøa gullbrautine fyre kongjens augo bæ’e!”
8 Om dagjen rir Bendik i skogjen ut og veider den ville hjort, om notti vitjar han jomfruva med åst og elskogs-ord.
9 Om dagjen ri Bendik i skogjen ut og veider den ville rå, om notti vitjar han jomfruva – det gjell’e hass livet på.
10 ”Eg tikje så vent om ditt gule hår, som epli dei dryp på kviste – sæl er den som deg må få, gud bære den som skò misse!”
11 ”Eg tikje så, når eg sit hjå deg, som eg sat uti solskin bjarte; når eg og du me skyljast åt, då rivnar bå’ hug og hjarta.
12 Eg tikje så, når eg sit hjå deg, som eg sat uti solskin bjarte; når eg og du me finnast att, då gledast bå’ hug og hjarta.” 1/4