Piken og eneboeren

Giovanni Boccaccio (1313-1375)

Piken og eneboeren Dette er en av de hundre fortellingene i Decameronen. Rammefortellingen er at ti unge kvinner og menn rømte fra pesten i Firenze, og fordrev tida med å fortelle hverandre muntre, ofte erotiske, historier.

I byen Capsa i Barbariet bodde det en rik mann som hadde mange sønner, og dessuten en meget vakker datter ved navn Alibech. Hun var ikke selv en kristen, men det bodde mange kristne i byen, og hun hørte stadig av dem hvor storartet det var å være en kristen og kunne tjene Gud på den eneste rette måte. En dag spurte hun derfor en av dem hvordan hun kunne bli en kristen og tjene Gud uten at det var forbundet med altfor mange vanskeligheter, og fikk til svar at den beste måten å tjene Gud på var å gi avkall på verden og slå seg ned ute i Tebaida-ørkenen. Piken var bare fjorten år gammel og temmelig barnslig og impulsiv av seg. Hun visste derfor ikke noe om de vanskeligheter hun utsatte seg for, men dro derfor hemmelig av sted en morgen for å reise til Tebaida-ørkenen. Hun måtte gå til fots hele veien og ble nokså fort trett, men hun hadde satt seg dette i hodet, og gav seg derfor ikke før hun var fremme. Da hun hadde gått i noen dager, fikk hun se et lite hus langt borte.

Hun gikk dit bort, og fikk se en eneboer stå i døren. Denne ble meget forbauset over å se henne her, og spurte henne hvem hun var, og hvor hun kom fra. Alibech svarte at hun ønsket å bli en kristen og var kommet hit for å lære hvordan hun kunne tjene Gud på beste måte. Den hellige mann så at hun både var ung og vakker, og var redd for at djevelen ville friste ham hvis han lot henne bli hos seg. Han roste henne allikevel for hennes gode forsett, og satte frem for henne et enkelt måltid som bestod av røtter, ville epler og dadler. Mens hun spiste disse simple tingene og drakk litt vann, sa han til henne: "Det bor en hellig mann ikke langt herfra, og han er mye bedre i stand til å lære deg det du trenger enn jeg. Det er derfor best du går dit."

Han viste henne veien, og litt senere kom hun frem til den hellige eneboerens hus. Men her fikk hun samme svar som hun hadde fått hos den første, og måtte derfor gå enda videre. Endelig kom hun frem til en hytte hvor det bodde en meget hellig ung mann ved navn Rustico, og hun forklarte ham hvem hun var, og hvorfor hun var kommet. Rustico ønsket å sette sin egen karakterstyrke på prøve, derfor sendte han henne ikke vekk slik som de andre hadde gjort, men lot henne bli. Da natten falt på, gjorde han i stand en seng av palmeblader og sa til henne at hun kunne sove der. Men neppe hadde hun lagt seg, før djevelen begynte å friste den hellige mann, som vel var sterk i ånden, men ikke vant til den slags fristelser; det varte derfor ikke lenge før han innså at kjødet nok var sterkere enn

ånden allikevel, og at det ikke ville nytte å fortsette kampen. Han kapitulerte derfor like godt først som sist, og oppgav å speke sitt kjød og tenke på åndens tarv; i stedet husket han på at Alibech var både ung og vakker, og spekulerte en stund på hvordan han skulle få i gang en passende samtale med henne. Hun måtte for all del ikke få noen mistanke om at han kanskje ikke var så hellig allikevel, selv om hun kanskje kunne overtales til å gi ham det han ønsket av henne. Han klekket derfor ut en plan for å få henne til å innse at det gikk an å tjene både Gud og ham selv samtidig. Først spurte han henne forsiktig ut for å få greie på om hun noen gang hadde kjent en mann, og av hennes svar forstod han at hun var like uskyldig som hun så ut; derfor nølte han ikke med å iverksette sin plan. Han begynte med å forklare henne lenge og inngående at Gud og djevelen var fiender, og at den største tjenesten hun kunne vise Gud, var å jage djevelen tilbake til helvete, hvor Gud hadde dømt ham til å være. Piken spurte ham hvordan dette kunne gjøres, og Rustico svarte: "Det er ikke vanskelig, og jeg kan snart vise deg det; bare gjør slik som du ser jeg gjør."

Han tok av seg munkedrakten og kastet seg på kne, slik som han gjorde når han skulle be; og piken tok også av seg klærne og kastet seg på kne foran ham.

Da Rustico så hvor vakker hun var uten klær på, kjente han kjødets lyst sterkere enn noen gang før, og dette ble synlig på en ganske bestemt måte. Selv den uskyldige Alibech kunne ikke la være å legge merke til det, og spurte derfor: "Rustico, hva er det der som står rett ut i luften, og som jeg ikke har?" "Å, det," svarte Rustico, "det er jo djevelen, han som jeg nettopp fortalte deg om! Ser du det, nå plager han meg ille, det er nesten ikke til å holde ut!"

"Gud være lovet," svarte den unge piken, "da er jeg heldigere enn deg, for jeg har ikke noen sånn djevel, jeg."

"Sant nok," svarte Rustico, "men så har du noe annet som jeg ikke har, og det er i stedet for denne djevelen."

"Hva er det, da?" spurte Alibech.

"Du har helvete," svarte Rustico, "og jeg tror virkelig Gud har sendt deg hit for å frelse min sjel; for når du ser at djevelen plager meg, så kanskje du synes synd på meg og lar meg få lov til å jage ham tilbake til helvete. Hvis du lar meg få gjøre det, så hjelper du meg veldig, og da gjør du en stor velgjerning mot Gud også."

"Hvis det virkelig er slik at jeg har helvete, så får vi jage ham dit," sa piken naivt.

"Gud velsigne deg," sa Rustico, "da får vi skynde oss å jage ham dit hvor han hører hjemme, så kanskje han holder opp med å plage meg."

Han tok piken ved hånden og førte henne bort til en av sengene, og så gav han henne grundig undervisning i å jage djevelen tilbake til helvete.

Piken hadde aldri vært med på dette før, og syntes til å begynne med at det gjorde litt vondt; derfor sa hun til Rustico: "Denne djevelen må være virkelig ond og hate Gud siden det til og med gjør vondt i helvete når han er der inne."

"Ja, men det blir ikke alltid slik, forstår du," svarte Rustico. Han tenkte nå han skulle sørge for at det ikke skulle gjøre vondt mer, og mens de lå og kastet seg frem og tilbake på sengen, jaget han djevelen sju ganger til helvete for at han skulle holde opp med å reise hodet, og heller la ham få være i fred.

Men det varte ikke mange timene før djevelen tok til å reise hodet igjen, og da piken hadde hjulpet han noen ganger med å jage ham til helvete, begynte hun å finne behag i leken, og sa til Rustico: "Nå forstår jeg det de bra menneskene i Capsa sa om at det er velbehagelig å tjene Gud.

Jeg tror ikke jeg noen gang har vært med på noe som jeg likte så godt som å sende djevelen til helvete. Det må være usle mennesker som nekter å tjene Gud!" I den tiden som fulgte, gikk hun ofte etter Rustico og sa til ham: "Hellige far, jeg er kommet hit for å tjene Gud og ikke for å drive lediggang; kom la oss jage djevelen til helvete."

En gang mens de var ivrig opptatt med dette, sa hun: " Jeg skjønner bare ikke hvorfor djevelen ikke vil holde seg i helvete, for hvis han likte seg likeså godt der som helvete liker å ta imot ham, ville han bli der bestandig."

Hun ville nå oftere og oftere at de skulle leke denne leken, for hun likte tanken på at hun både kunne trøste Rustico og tjene Gud samtidig. Men nå hadde hun alt tatt så mye kraft fra ham at han kjent seg kald og likeglad ved det som en annen mann ville blitt i ekstase over. Derfor fant han det nødvendig å si til henne at djevelen ikke kunne straffes og jages tilbake til helvete uten når han var hovmodig og reiste hodet. Når han var ydmyk og hang med hodet, betydde det at de hadde straffet han så grundig at han bad Gud om å la ham være i fred.

"Det kan godt være at din djevel nå er så grundig straffet at han ikke tør reise hodet igjen, men mitt helvete lar meg slett ikke få fred. Derfor må du være snill og la din djevel slukke ilden i mitt helvete, for du må huske på at jeg hjalp deg å straffe ham da han var så slem til å plage deg!"

Rustico var vant til å leve av røtter og frukter og drikke vann, og det var ikke næring som gav meget kraft. Han svarte derfor at det var nok mange djevler som mer enn gjerne ville hjelpe til med å slukke ilden i helvete, men han selv kunne ikke gjøre det når det var umulig for han. Han tok seg sammen og hjalp henne så ofte han kunne, men det var som en dråpe i havet, og piken ble misfornøyd og syntes han slett ikke var så ivrig til å tjene Gud som han burde.

Da hendte det at huset til Alibechs far brant ned, og han og hele hans husstand omkom i flammene, slik at Alibech ble enearving til alle hans rikdommer. En ung mann ved navn Neerbale som hadde ødslet bort alle sine penger fikk greie på at hun var i live, og gjorde alt han kunne for å komme på sporet etter henne. Han fant henne, og til Rusticos store lettelse tok han henne med seg tilbake til Capsa og giftet seg med henne. Men før han var sammen med henne, kom hennes oppvartende damer og spurte hva hun hadde gjort for å tjene Gud. Hun svarte at hun hadde tilbrakt tiden med å jage djevelen til helvete, og at Neerbale hadde gjort stor synd da han tok henne med seg hjem, så hun ikke fikk fortsette dette arbeidet, som hun visste behaget Gud. Damene ville vite hvordan hun hadde båret seg at, og piken fortalte. Da begynte damene å le så de nesten ikke kunne holde opp igjen, og sa at hun ikke skulle være bekymret, for det var noe de kjente til her også, og Neerbale ville nok hjelpe henne med det.

Denne historien gikk fra munn til munn til den var kjent over hele byen, og til slutt ble det en ganske alminnelig talemåte at den beste måten å tjene Gud på er å jage djevelen til helvete.

(Fra Decameronen, 1348-53)