Don Quijote_utdrag

Miguel de Cervantes (1547-1616)

Don Quijote (utdrag) Hovedpersonen i boka, en lutfattig landadelsmann fra provinsen la Mancha i Spania, har forlest seg på gamle ridderfortellinger.

Etter all lesingen får han det for seg at han under navnet Don Quijote de la Mancha skal dra ut i verden som ridder og utføre heltemodige bedrifter. Han eier en gammel og utslitt hest som han gir navnet Rocinante, og som væpner får han med seg en ikke spesielt begavet mann, Sancho Panza, like kortvokst og rund som Don Quijote er lang og mager. Før utdraget nedenfor har Don Quijote slåss mot en rekke vindmøller ute på markene, som han oppfattet som farlige kjemper.

Don Quijote, eller «ridderen av den bedrøvelige skikkelse», og hans stolte væpner Sancho Panza. Malt av Pablo Picasso i 1955.

Fra del 2, kapittel XI Med stor glede, tilfredshet og stolthet fortsatte Don Quijote sin vei og innbilte seg efter denne sin seier å være den tapreste ridder som på den tid fantes i verden. Alle de kamper han for fremtiden måtte få å utkjempe, hadde han allerede vunnet i ånden.

Sancho hadde imens forlatt veien et øyeblikk og begitt seg bort til noen hyrder som holdt på å melke gjeter, for å be om litt melk. Nu fikk Don Quijote øye på en vogn som kom imot dem på veien, prydet med en mengde kongelige bannere. Og da han mente at det her bød seg et nytt eventyr, kalte han med mektig stemme på Sancho for å få sin hjelm igjen. Sancho holdt nettopp på å kjøpe litt surmelk av hyrdene, men da han forstod at det hastet, og ikke visste hvor han skulle gjøre av melken for å få den med seg, og da han hadde betalt den og nødig ville miste den, fant han på å anbringe den i Don Quijotes hjelm. Og med denne fortreffelige proviant vendte han tilbake til sin herre for å høre hva det var han ville. Da han nærmet seg, sa Don Quijote til ham: - Gi meg hjelmen, min venn; ti jeg skulle forstå meg dårlig på eventyr om vi ikke der har et som det gjelder å møte med samlede krefter og våpen.

Sancho så seg om til alle kanter, men kunne ikke oppdage annet enn en vogn som kom imot dem, pyntet med et par flagg, hvorav han sluttet seg til at den kjørte med penger for Hans Majestet, og dette sa han også til Don Quijote. Men ridderen ville ikke høre på ham; han hadde nu engang satt seg i hodet at alt han støtte på, var eventyr - eventyr og atter eventyr.

Og han vendte seg om mot Sancho og bad om hjelmen sin.

Da Sancho ikke kunne finne noe annet sted å gjøre av surmelken, rakte han ham i befippelsen hjelmen som den var. Don Quijote tok den, og uten å legge merke til hva som var i den, satte han den raskt på hodet - og da melken på den måten ble klemt og maset, begynte den å renne nedover ridderens ansikt og skjegg. Han ble selv så forferdet at han sa til Sancho: - Hva kan dette være? Jeg synes det er som om min hjerne er blitt bløt og jeg smelter!

Eller svetter jeg så fryktelig! I så fall er det sannelig angstens sved - skjønt jeg er overbevist om at det eventyr jeg nu går i møte, blir forferdelig. Har du noe jeg kan tørke meg med, Sancho, så la meg få det! Denne sveden gjør meg rent blind.

Sancho sa ikke noe, men gav ham et tørkle, idet han takket sin Gud for at hans herre ikke hadde oppdaget sammenhengen.

Don Quijote tørket seg og tok hjelmen av seg for å undersøke den, da det forekom ham at han ble så kold på hodet. Da han fikk se den hvite massen, luktet han på den og sa: - Ved min herskerinne Dulcinea av Toboso's liv, det er jo surmelk i hjelmen, din skurk, din frekke fyr, din falske våpendrager!

Sancho anstilte seg ganske uskyldig og svarte fullkommen rolig: - Er det surmelk, Eders Nåde, så la meg få den, jeg skal gjerne spise den. Eller nei forresten, fanden skulle spise den - det er vel han som har laget denne streken. Skulle jeg ha begått den frekkhet å søle til Eders Nådes hjelm - jeg? Hvordan kan I tenke slikt? Sannelig, herre, jeg begynner å tro at det er trolldom som forfølger meg også, fordi jeg er Eders Nåde så hengiven, og de må ha plasert dette griseri der for å tirre Eders tålmodighet til vrede og få Eder til å terske min rygg, som I pleier. Men denne gang har de virkelig skutt over målet; for jeg stoler på at min herre i sin visdom vil si seg selv at jeg hverken har surmelk eller annen melk eller noe slikt med meg, og at jeg, om jeg hadde hatt det, heller ville ha puttet det i meg selv enn i hjelmen.

- Alt er mulig, svarte Don Quijote.

Don Quijote tørket først seg selv og derefter hjelmen, tok den på seg igjen, satte seg til 1/3

rette i stigbøylene, løsnet på sverdet, grep fast om lansen og sa: - Nu komme hva der vil, jeg er parat til å binde an med djevelen.

Imidlertid nærmet vognen med flaggene seg. Kjøreren satt på det ene av muldyrene, og foran i vognen satt det en mann - flere var det ikke. Don Quijote plantet seg midt foran kjøretøyet og sa: - Hvor skal I hen, godtfolk? Hva er dette for en vogn? Hva har I i den? Og hvis bannere er dette?

Kjøreren svarte: - Det er min vogn. Hva vi har i den? Et bur med to ville lover, som kommandanten i Orán sender til hovedstaden som gave til Hans Majestet. Flaggene er kongens merke, til tegn på at vognens innhold er kongelig eiendom.

- Er løvene store? spurte Don Quijote.

- Det er de største som noensinne er kommet fra Afrika til Spania, svarte han som satt foran døren til buret. Og jeg er vokteren; jeg har reist over med mange løver, men make til disse har jeg aldri sett. Det er han og hun; løven er i det forreste buret, løvinnen i det bakerste. De er sultne nu, for de har ikke fått mat i hele dag. Derfor må jeg be Eders Nåde om å gå av veien så vi kan komme videre og skaffe dem noe å ete.

Da sa Don Quijote med et nesten umerkelig smil: - Tror I jeg lar meg imponere av et par latterlige løver? Jeg? Kom bare med dem, så skal de herrer som har sendt dem, få se om jeg er redd! Hei, vokter, lukk opp og få bestene ut! Her ute på åpen mark skal jeg vise dem hvem Don Quijote av la Mancha er, så trollmennene skal ikke få megen glede av den historien.

Da kjøreren så at dette bevæpnede spøkelse mente det alvorlig, sa han: - Nådige herre, vær barmhjertig og tillat meg å spenne muldyrene fra og bringe dem i sikkerhet innen løvene slippes ut; for hvis de blir drept, så er jeg ruinert. Jeg eier ikke annet i verden enn denne vognen og muldyrene.

- O du lite troende! svarte Don Quijote. Spenn fra og gjør hva du vil. Du skal snart få se at du kunne ha spart deg det bryderi.

Kjøreren steg ned og skyndte seg å spenne dyrene fra, mens vokteren sa med høy røst: -Jeg tar alle her tilstedeværende til vidne på at jeg mot min vilje er blitt tvunget til å åpne burene og slippe løvene ut, og at jeg legger alt ansvar for den skade og de ulykker som de måtte anstifte, over på denne herre, likesom han også hefter for den lønn jeg nu går glipp av. Og nu, mine herskaper, se til å komme i sikkerhet innen jeg lukker opp! Meg rører de ikke.

Da Sancho hørte dette, bønnfalt han ham under tårer om å oppgi dette forehavende, som i farefullhet langt overgikk sammenstøtet med vindmøllene og det fryktelige eventyret med valkemøllen, ja alle de heltebedrifter han hittil hadde utført.

- I må huske på, herre, sa Sancho, at her er det ikke noe hekseri eller slikt med i spillet.

Jeg så selv labben på en virkelig løve mellom sprinklene, og efter den å dømme må uhyret være større enn et fjell.

- Din frykt, svarte Don Quijote, gjør den gjerne større enn halve jordkloden. Gå av veien, Sancho, slipp meg, og skulle jeg finne døden her, så husk vår avtale og gå til Dulcinea mere har jeg ikke å si.

Da ridderen atter begynte å bli utålmodig og gjentok sine trusler til vokteren, sporet Sancho sitt esel og kjøreren sine muldyr for å komme så langt bort fra vognen som mulig før burene ble åpnet. Sancho gråt da han anså sin herres død for viss; han så ham allerede i løvenes klør. Han forbannet sin skjebne og den usalige dag da han atter trådte i ridderens tjeneste. Men tross alle tårer og klager glemte han ikke å piske løs på eslet for å komme på avstand fra den farlige vognen.

Da vokteren så at flyktningene var tilstrekkelig langt borte, gjentok han inntrengende sine forestillinger og advarsler overfor ridderen. Don Quijote svarte imidlertid at dette hadde han hørt, og det var til ingen nytte å gjenta det; han skulle bare skynde seg.

Mens vokteren nølende nærmet seg det forreste buret for å lukke det opp, overveide Don Quijote hva som var best, å ta kampen opp til hest eller til fots. Til slutt bestemte han seg for det siste da han var redd for at Rocinante skulle slå seg vill ved synet av løvene. Han sprang derfor ned av hesten, kastet lansen, grep skjoldet, trakk sitt sverd og trådte langsomt, med beundringsverdig fasthet og mot, hen til vognen, idet han av sitt innerste hjerte anbefalte seg til Gud og sin herskerinne Dulcinea.

Da vokteren så at Don Quijote allerede hadde satt seg i forsvarstilling, og at han ville utsette seg for den hissige og forvovne ridders vrede hvis han ikke slapp løven ut, åpnet han døren til det forreste buret på vid vegg. I dette buret var som sagt hannen; den var uhyre stor og så fæl og fryktinngydende ut. Først snudde den seg rundt om seg selv, så strakte den seg og viste klørne. Derefter gjespet den lenge og velbehagelig og slikket seg over hele ansiktet med tungen, 2/3

som var over en halv alen lang. Da dette var gjort, stakk den hodet ut av buret og så seg om til alle kanter med øyne som var som glødende kull. Det var et syn som måtte kunne slå selv dumdristigheten med forferdelse. Men Don Quijote fulgte den rolig med øynene og ønsket bare at den skulle hoppe ned av vognen, så han kunne få føling med den fiende han aktet å tilintetgjøre.

Så vidt gikk hans galskap. Men den edelmodige løve viste seg heldigvis fra den gemyttlige side. Uten å bry seg med den slags narrestreker snudde den ryggen til Don Quijote og la seg godt og makelig til rette igjen i buret.

Da Don Quijote så dette, bød han vokteren å drive den ut med stokkeslag.

- Nei, det gjør jeg ikke, svarte denne, for blir den sint, så går det ut over meg. Eders Nåde skulle la det være nok nu. I har vist Eders tapperhet, så det er ikke nødvendig å drive det videre.

Nu er buret åpent, løven kan gå ut hvis den vil; men når den ikke har gjort det ennu, så kommer den ikke til å gjøre det i hele dag. Eders Nåde har utfordret den - mere kan man ikke gjøre. I står med palmer i hendene og den med skammen.

- Du har rett, svarte Don Quijote. Steng døren igjen, min venn. Nu er du vidne på at jeg utfordret den og ventet på den, men at den la seg ned igjen istedenfor å komme ut. Jeg kan ikke gjøre mer enn jeg har gjort. Og nu vekk med alle trolldomskunster, og Gud beskytte rett og sannhet og det edle ridderskap! Steng nu buret, som jeg har sagt, så skal jeg gi de andre tegn om å komme tilbake, så de av din munn kan få høre om denne min bedrift.

Vokteren gjorde så, og Don Quijote festet til sin lansespiss tørkleet som han hadde tørket surmelken av seg med, og begynte å vinke på de andre, som fortsatte sin flukt. Endelig fikk Sancho se signalet og sa: - Min herre kaller oss tilbake; jeg skal vedde på at han har seiret over de ville dyrene!

De stanset alle og så at det var Don Quijote som vinket på dem. Deres frykt gikk litt efter litt over, og skritt for skritt kom de nærmere, inntil de tydelig kunne høre hans rop. De kom da helt tilbake til vognen igjen, og Don Quijote sa straks til kjøreren: - Spenn Eders muldyr for igjen, min gode mann, og fortsett Eders reise. Og du, Sancho, gi dem en daler hver for den tiden jeg har oppholdt dem.

- Med glede, svarte Sancho. Men hvor er det blitt av løvene? Er de døde eller levende?

Nu gav vokteren i stakkåndede setninger en utførlig beskrivelse av tvekampens forløp, idet han av beste evne fremhevet Don Quijotes tapperhet, som hadde tatt motet fra løven, så den ikke våget seg ut av buret, skjønt det hadde stått åpent lenge. Og da han, vokteren, hadde sagt til ridderen at det å tvinge løven ut med makt, som han tenkte på, ville være å friste Gud, så hadde ridderen endelig motstrebende gått med på at døren ble lukket igjen.

- Hva synes du om dette, Sancho? sa Don Quijote. Det er nok ingen heksekunster som kan stå seg mot den sanne tapperhet. Min lykke kan trollmennene rane, men min dristighet og mitt mot kan de ikke frata meg.

Sancho gav mennene to daler, kjøreren spente muldyrene for igjen, og vokteren kysset Don Quijotes hånd og lovte ham at han skulle fortelle om denne heltemodige bedrift til kongen selv når han kom til hovedstaden.

- Hvis Hans Majestet så skulle spørre hvem som har utført den, så svar: Løveridderen. For fra nu av vil jeg ikke lenger hete Ridderen av den Bedrøvelige Skikkelse, men Løveridderen.

Således pleide også de vandrende riddere å forandre navn eftersom det passet dem.

(Fra Don Quijote, 1605-1615. Oversatt av Magnus Grønvold, 1937)

3/3