Nattergalen

H.C. Andersen (1805−1875)

Nattergalen I Kina, det vet du vel, er keiseren kineser, og alle de han har omkring seg, er kinesere. Det er mange år siden, men nettopp derfor er historien verd å høre, før den blir glemt! Keiserens slott var det flotteste i verden, helt og holdent av fint porselen, så kostbart, men så skjørt at det var farlig å røre det, så man måtte passe seg ordentlig. I hagen så man de forunderligste blomstene, og ved de aller praktfulleste var det bundet sølvklokker som ringte, for at man ikke skulle gå forbi uten å legge merke blomsten. Ja, alt var så utspekulert i keiserens hage, og den strakte seg så langt at gartneren selv ikke visste enden på den. Fortsatte man å gå, kom man inn i den vakreste skog med høye trær og dype sjøer. Skogen gikk helt ned til havet, som var blått og dypt. Store skip kunne seile helt inn under grenene, og oppe mellom dem bodde det en nattergal, som sang så velsignet vakkert at selv en fattig fisker, som hadde så mye annet å gjøre, lå stille og lyttet når han om natten var ute og trakk fiskegarn og fikk høre nattergalen. “Herregud, så vakkert det er” sa han, men så måtte han passe sakene sine og glemte fuglen. Men neste natt, da han kom dit ut igjen, sa han med det samme: “Herregud, så vakkert det er”.

Fra alle verdens land kom folk reisende til keiserens by, og de beundret den, slottet og hagen, men når de fikk høre nattergalen, sa alle sammen: “Den er nå likevel det beste av alt” De reisende fortalte om den når de kom hjem, og de lærde skrev mange bøker om byen, slottet og hagen, men nattergalen glemte de ikke, den ble satt aller øverst. De som kunne dikte, skrev de vakreste dikt, alle sammen om nattergalen i skogen ved den dype sjøen.

Bøkene ble sendt verden rundt, og noen kom også til keiseren. Han satt i gullstolen og leste og leste, og hvert øyeblikk nikket han, for det gledet ham å høre de praktfulle beskrivelsene av byen, slottet og hagen. “Men nattergalen er nå likevel det beste av alt” sto det skrevet.

“Hva for noe!” sa keiseren. “Nattergalen! Den vet jeg ikke noe om! Er det en slik fugl her i keiserdømmet mitt, attpåtil i min egen hage. Det har jeg aldri hørt. Tenk, hva man må lese seg til!”

Så ropte han på hoffmannen sin, som var så fornem at når noen som var under ham i rang, våget å snakke til ham eller spørre om noe, svarte han ikke annet enn “P!” og det betyr jo ingenting.

“Det skal være en høyst merkverdig fugl her som kalles nattergal!” sa keiseren. “Man sier at den er det aller beste i det store riket mitt! Hvorfor er det ingen som har fortalt meg om den?”

“Jeg har aldri hørt om den før!” sa hoffmannen. “Den er aldri blitt presentert ved hoffet!”

“Jeg vil at den skal komme hit i kveld og synge fo rmeg!” sa keiseren. “Her vet hele verden hva jeg har, og så vet jeg det ikke selv”.

“Jeg har adlri hørt om den før” sa hoffmannen. “Jeg skal lete etter den, jeg skal finne den” Men hvor var den? Hoffmannen løp opp og ned alle trappene, gjennom saler og ganger, ingen av dem han støtte på, hadde hørt snakk om nattergalen, og hoffmannen løp igjen til keiseren og sa at det måtte være en fabel av dem

som skrev bøker. “Deres Keiserlige Majestet må ikke tro alt som skrives! Det er påfunn og noe som kalles svartekunster!”

“Men den boken jeg har lest det i,” sa keiseren, “er sendt meg fra den stormektige keiseren av Japan, så det kan ikke være løgn! Jeg vil høre nattergalen, den skal være her i kveld, den har min aller høyeste nåde, og kommer den ikke, skal hele hoffet dunkes på magen etter at det har spist kveldsmat.

“Tsing-pe!” sa hoffmannen og løp igjen opp og ned trapper, gjenom alle saler og ganger, og halve hoffet løp med, for de ville ikke dunkes på magen.

Alle spurte etter den merkelige nattergalen som hele verden kjente, men ingen ved hoffet.

Endelig traff de en liten, fattig pike i kjøkkenet, og hun sa: “Å, Gud, ja!

Nattergalen, den kjenner jeg godt! Sånn som den kan synge! Hver kveld får jeg lov til å ta litt rester fra bordet hjem til den stakkars syke moren min. Hun bor nede ved stranden, og når jeg går tilbake, er trett og hviler i skogen, hører jeg nattergalen synge. Jeg får tårer i øynene når jeg hører den, det er som om mor kysset meg!”

“Lille kokkepike” sa hoffmannen. “Jeg skal skaffe deg fast stilling i kjøkkenet og lov til å se keiseren spise bare du tar oss med til nattergalen, for den er buden til aftens!”

Så dro de alle ut i skogen, hvor nattergalen pleide å synge. Halve hoffet var med. Best som de gikk der, begynte en ku å raute. “Åh” sa hoffjunkerne. “Der har vi den. Merkelig for en kraft det kan være i et slikt lite dyr. Jeg er sikker på at jeg har hørt det før” “Nei, det er kuene som rauter,” sa kokkepiken, “og det er langt igjen ennå.”

Froskene kvekket i sivet.

“Vidunderlig” sa den kinesiske slottsprosten. “Nå hører jeg henne. Det er som små kirkeklokker!”

“Nei, det er froskene” sa den lille kokkepiken. “Men nå tenker jeg vi snart hører den!”

Og så begynte nattergalen å synge.

“Den er det,” sa den lille piken. “hør, hør, der sitter den” Hun pekte på en liten, grå fugl oppe mellom grenene.

“Er det mulig?” sa hoffmannen. “Slik hadde jeg aldri tenkt meg den. Så simpel som den ser ut. Den må ha mistet fargen av å se så mange fornemme folk her ute hos seg!”

“Lille nattergal” ropte den lille kokkepiken ganske høyt. “Vår nådige keiser vil så gjerne at du skal synge for ham” “Med største fornøyelse” sa nattergalen og sang så det var en fryd.

“Det er akkurat som glassklokker!” sa hoffmannen. “Se den lille strupen, som den arbeider. Det er da merkelig at vi aldri har hørt den før. Den kommer til å gjøre stor suksess ved hoffet!”

“Skal jeg synge enda en gang for keiseren?” spurte nattergalen, som trodde at keiseren var med.

“Min fortreffelige lille nattergal!” sa hoffmannen. “Jeg har den store glede å få invitere Dem til en hoffest i aften, hvor De skal fortrylle han høye keiserlige nåde med Deres charmante sang” “Den tar seg best ut i det grønne,” sa nattergalen, men den ble gjerne med da den hørte at keiseren ønsket det.

På slottet hadde de pyntet ordentlig opp. Vegger og gulv, som var av porselen, gnistret i skjæret fra de mange tusen gullampene. De vakreste blomster, som kunne ringe så vakkert, var stilt opp i gangene. Det var liv og røre, og det trakk slik i gangene at alle klokkene klang så man ikke fikk ørenslyd.

Midt inne i den store salen hvor keiseren satt, var det stilt opp en gullpinne, og på den skulle nattergalen sitte. Hele hoffet var der, og den lille kokkepiken hadde fått lov til å stå bak døren, etterson hun nå hadde fått rang som virkelig kokkepike. Alle var i sin fineste stas, og alle så på den grå lille fuglen som keiseren nikket til.

Og nattergalen sang så vakkert at keiseren fikk tårer i øynene, tårene trillet nedover kinnet hans, og da sang nattergalen enda skjønnere, det gikk rett til hjertet, og keiseren var så glad og sa at nattergalen skulle få fulltøffelen hans om halsen. Men nattergalen takket og sa at den allerede hadde fått belønning nok.

“Jeg har sett tårer i øynene på keiseren, for meg er det som den rikeste skatt! En keisers tårer har en forunderlig makt. Gud vet at jeg har fått belønning nok” Og så sang den igjen med sin velsignet søte stemme.

“Det er det best bedårende koketteri jeg har hørt!” sa damene rundt omkring, og så tok de vann i munnen for å klukke når noen snakket til dem. De trodde at de også var nattergaler. Ja, lakeiene og kammerpikene meddelte at de også var tilfredse, og det vil ikke si så lite, for de er de aller vanskeligste å gjøre til lags. Jo, nattergalen hadde sannelig gjort lykke!

Nå skulle den bli ved hoffet, ha sitt eget bur og frihet til å spasere ut to ganger om dagen og én gang om natten. Den fikk tolv tjenere med seg, og alle hadde silkebånd rundt benet på den og holdt godt fast. Det var slett ingen fornøyelig tur.

Hele byen snakket om den merkverdige fuglen, og når to mennesker møter hverandre, sa den ene ikke annet enn: “Natt-!” og den andre sa “gal!” og så sukket de og forsto hverandre. Ja, elleve kjøpmannsbarn ble oppkalt etter den, men ikke én av dem eide en tone i livet.

En dag kom det en stor pakke til keiseren, og utenpå sto det skrevet: Nattergal.

“Der har vi en ny bok om den berømte fuglen vår” sa keiseren. Men det var ingen bok, det var et lite kunstverk som lå i en eske, en kunstig nattergal, som skulle ligne den levende, men den var besatt med diamanter, rubiner of safirer overalt. Straks man trakk opp den kunstige fuglen, kunne den synge et av de stykkene den virkelige sang, og så gikk halen opp og ned og glitret av sølv og gull. Rundt halsen hang det et lite bånd, og på det sto det skrevet: “Keiseren av Japans nattergal er fattig sammenlignet med keiseren av Kinas.” “Å, så nydelig!” sa alle sammen, og han som var kommet med den kunstige fuglen, fikk straks tittelen “overkeiserlig nattergalbringer”.

“Nå må de synge sammen! For en duett det vil bli!”

Og så måtte de synge sammen, men det fikk ikke så bra, for den virkelige nattergalen sang på sin måte, og kunstfuglens sang var i valsetakt. “Det er ikke dens skyld” sa spillmesteren. “Den er meget taktfast og helt etter min skole” Så skulle kunstfuglen synge alene. Den gjorde like stor lykke som den virkelige, og så bar den jo mye vakrere å se på. Den glimret jo som armbånd og brystnåler.

Trettitre ganger sang den ett og samme stykke, og den ble ikke trett Folk hadde gjerne hørt den forfra igjen, men keiseren mente at nå skulle også den levende nattergalen synge litt - men hvor var den? Ingen hadde lagt merke til at den var fløyet ut av det åpne vinduet, bort til de grønne skoger.

“Men hva skal dette bety?” sa keiseren, og alle hoffolkene skjente og mente at nattergalen var et høyst utakknemlig dyr. “Den fuglen har vi allikevel

her!” sa de, og så måtte kunstfuglen synge igjen, og det var trettifjerde gang, de fikk det samme stykke, men de kunne det ikke helt ennå, for det var så vanskelig, og spillmesteren roste fuglen så kolossalt og forsikret at den var bedre enn den ordentlige nattergalen, ikke bare hva klærne og alle de vakre diamantene angikk, men også innvendig.

“For dere ser, mine herskaper, keiseren fremfor alle. Hos den virkelige nattergalen kan man aldri beregne hva som vil komme, men hos kunstfuglen er alt bestemt. Slik blir det og ikke annerledes. Man kan gjøre rede for det, man kan sprette den opp og vise den menneskelige tanken bak det hele, hvordan det virker, og hvordan det ene følger av det andre!”

“Ja, akkurat det mener jeg også!” sa alle sammen, og spillemesteren fikk lov til å vise fuglen frem for folket neste søndag. De skulle også høre den synge, sa keiseren. Og de hørte den og ble så blide og fornøyde, som om de hadde drukket seg glade på tevannm, for det er jo så ekte kinesisk, og alle sa “Å” og stakk den fingeren i været som kalles slikkepott, og så nikket de. Men de fattige fiskerne, som hadde hørt den ordentlige nattergalen, sa: “Det lyder fint nok, det ligner også, men det mangler noe, jeg vet ikke hva.”

Den ordentlige nattergalen var forvist fra land og rike.

Kunstfuglen fikk sin plass på en silkepute ved keiserens seng. Alle de presangene den hadde fått, gull og edelstener, lå rundt omkring den, og i tittel var den steget til “høykeiserlig nattbordssanger”, i rang nummer én til venstre, for keiseren regnet den siden for å være den fornemste, der hvor hjertet satt, og hjertet sitter til venstre også hos en keiser. Og spillemesteren skrev tjuefem bind om kunstfuglen, og det var så lærd og så langt og med de aller vanskeligste kinesiske ord, så alle folk sa at de hadde lest og forstått det, for ellers hadde de jo vært dumme, og da ville de blitt dunket på magen.

Slik gikk det et helt år. Keiseren, hoffet og alle de andre kineserne kunne hvert lille klukk i kunstfuglens sang utenat, men nettopp derfor likte de den aller best. De kunne synge med, og det gjorde de. Gateguttene sang “zizizi! klukkklukkklukk” og keiseren sang det - jo, det var sikkert nydelig.

Men en kveld kunstfuglen sang som best, og keiseren lå i sengen og hørte på den, sa det “svupp” inni fuglen, det var noe som sprang, “surrrrrr” alle hjulene svirret rundt, og så gikk musikken i stå.

Keiseren spratt opp av sengen og sendte bud på livlegen sin, men hva kunne han gjøre? Så fikk de tak i en urmaker, og etter mye snakk og kikking var fuglen noenlunde i stand, men han sa at det måtte spares på den, for den var så slitt i tappene, og det var ikke mulig å sette inn nye slik at musikken gikk stødig. Det var vel sørgelig. Bare én gang i året torde de la kunstfuglen synge, og snaut nok det. Men så holdt spillemesteren en liten tale med mange vanskelige ord og sa at alt var like bra som før, og da var det like bra som før.

Nå var det gått fem år, og hele landet fikk en stor sorg, for de var i grunnen så glade i keiseren sin, og nå var han syk og kunne ikke leve, sa man. En ny keiser var allerede valgt, og folk sto ute på gaten og spurte hoffmannen hvordan det var med keiseren.

“P!” sa han og ristet på hodet.

Kald og blek lå keiseren i den store, fine sengen. Hele hoffet trodde han var død, og alle skyndte seg bort for å hilse på den nye keiseren. Kammertjenerne løp ut for å snakke om det, og slottspikene hadde et stort kaffeslabberas. Rundt om i alle saler og ganger var det lagt klede, for at man ikke skulle høre noen gå, og derfor var det så stille, så stille. Men keiseren var ikke død ennå. Stiv og blek lå han i den fine sengen med de lange fløyelsgardinene og de tunge gullduskene. Høyt oppe sto et vindu åpent, og månen skinte inn på keiseren og kunstfuglen.

Den stakkars keiseren kunne nesten ikke puste lenger, det var som om det satt noe på brystet hans. Han slo øynene opp, og da så han at det var Døden som satt på brystet hans og hadde tatt på seg gullkronen. I den ene hånden holdt han keiserens gullsabel, i den andre den praktfulle fanen. Og rundt om i foldene på de store fløyels sengegardinene stakk det frem underlige hoder, noen ganske fæle, andre så velsignet milde. Det var alle keiserens onde gjerninger som så på han, nå da Døden satt på hjertet hans.

“Husker du det?” hvisket den ene etter den andre. “Husker du det!” Og så fortalte de ham så mye at svetten sprang fram på pannen.

“Det har jeg aldri visst” sa keiseren.

“Musikk, musikk” Kom med den store kinesiske trommen,” ropte han, “så jeg slipper å høre alt de sier!”

Og de fortsatte, og Døden nikket akkurat som en kineser til alt som ble sagt.

“Musikk, musikk!” skrek keiseren. “Du lille, velsignede gullfugl! Syng da, syng! Jeg har gitt deg gull og kostbarheter, jeg har selv hengt gulltøffelen min om halsen på deg, syng da, syng!”

Men fuglen sto stille, det var ingen der til å trekke den opp, og ellers sang den ikke. Men Døden fortsatte å se på keiseren med de store, tomme øyehulene sine, og det var så stille, så uhyggelig stille!

I det samme lød den vidunderligste sang rett overnfor vinduet. Det var den lille, levende nattergalen som satt på grenen utenfor. Den hadde hørt om keiserens nød og var kommet for å synge og gi ham trøst og håp. Og mens den sang, ble skikkelsene mer og mer bleke, blodet strømmet raskere og raskere gjennom keiserens svake lemmer, og Døden selv lyttet og sa: “Bare fortsett, lille nattergal! Bare fortsett!”

“Ja, hvis du vil gi meg den flotte gullsabelen! Ja, hvis du vil gi meg den prektige fanen! Hvis du vil gi meg keiserens krone!”

Og Døden ga hvert klenodium fra seg for en sang, og nattergalen fortsatte å synge, den sang om den stille kirkegården, hvor de hvite rosene vokser, hvor hylletreet dufter og det friske gresset blir vannet av de etterlattes tårer. Da lengtet Døden etter hagen sin og svevde som en kald, hvit tåke ut av vinduet.

“Takk, takk” sa keiseren. “Du himmelske, lille fugl, jeg kjenner deg nok.

Deg har jeg jaget fra land og rike, og likevel har du sunget de onde syndene bort fra sengen min, ført Døden bort fra hjertet mitt! Hvordan skal jeg lønne deg?”

“Du har lønnet meg” sa nattergalen. “Jeg har fått tårer av øynene dine den første gang jeg sang, og det glemmer jeg aldri. Det er slike juveler som gjør et sanghjerte godt. Men sov nå og bli frisk og sterk! Jeg skal synge en sang til deg.”

Og den sang - og keiseren falt i søvn, og det var en mild og velgjørende søvn.

Solen skinte inn gjennom vinduene til ham da han våknet, styrket og frisk.

Ingen av tjenerne var kommet tilbake enda, for de trodde han var død, men nattergalen satt enda og sang.

“Du må bli hos meg bestandig,” sa keiseren, “du skal bare synge når du selv vil, og kunstfuglen slår jeg i tusen stykker.”

“Ikke gjør det” sa nattergalen. “Den har gjort så godt den kunne. Behold den som du har gjort. Jeg kan ikke bygge og bo på slottet, men la meg komme når jeg selv har lyst, da vil jeg om kvelden sitte på grenen ved vinduet og synge for deg, så du blir både glad og tankefull! Jeg skal synge om de lykkelige og om dem som lider. Jeg skal synge om ondt og godt, alt det som holdes skjult omkring deg. Den lille sangfuglen flyr vidt omkring, til den fattige fiskeren, til bondens tak, til alle dem som er langt fra deg og hoffet. Jeg elsker hjertet ditt mer enn kronen, og likevel har kronen en duft av noe hellig - jeg kommer, jeg synger for deg - men én ting må du love meg!”

“Alt” sa keiseren, og sto der i den keiserlige drakten som han selv hadde tatt på seg, og holdt sabelen som var tung av gull, opp mot hjertet. “Én ting ber jeg deg om: Ikke si til noen at du har en liten fugl som forteller deg alt, så vil det gå enda bedre!”

Så fløy nattergalen bort.

Tjenerne kom inn for å se til den døde keiseren. Ja, der sto de, og keiseren sa: “God morgen!”

Publisert i 1843