litteratur, renessanse, astronomi, humanisme, Nilsson, kometen

Om den illevarslende kometen som i fjor viste seg med en fryktinngytende stjerne som det, ifølge Plinius, er vanskelig å gi sonoffer for Denne kometen ble sett og iakttatt i Oslo i Norge for første gang ifjor, tiende november 1577, mellom den fjerde og femte time efter solnedgang.

Nylig da Cynthius hadde vandret gjennom dyrekretsen med en forferdelig, forgiftet pilespiss og han hadde båret Chirons hode mot himmelbuenes pilkoggere, og hadde solnedgangens føtter i det salte havet, da viste en fryktelig, glødende komet seg i den sydlige himmelegn, flammende og fryktinngytende.

Den var enorm, gylden i fargen, lik deg DELISKE jomfru.

Men den var frykteligere å se på, og styggere, med et blodig ansikt, truende, med fiendtlige flammer overalt.

Den strakte strålene ut, lik en slagrekke av bjørnbærkvister, og sendte dem like til Østhavets strender.

Men da den var nær Polstjernen, var den ikke så grusom og brant heller ikke så voldsomt.

For selv om den strålte med en forunderlig glans, den var jo ny og aldri før sett, og selv om Venus og Jupiters skinnende stjerner overgår alle i glans, kunne de ikke sammenlignes med kometen, med utstrekningen av dens lys, med dens enorme størrelse og bevegelser.

Men heller ikke GRADIUS, som ellers er så skrekkelig, har slike branner eller ildspyende kuler.

Slik brant ikke den gule Løvens hovne legemer, heller ikke den ville Tyrens truende øyne.

Ja, ingen stjerne hadde slikt skjelvende lys.

Men denne fløy gjennom det tomme rom og antente store branner, den lyste lenge, overmåte forunderlige stjerne.

Overmåte forunderlige stjerne, som med rødgule flammer kappes med gullhårete Phoebe, overmåte forunderlige stjerne.

Ja, brennende drev den seg fram med en skinnende fakkel, den som ennå er synlig ved den skinnende pol.

Han førte nylig fakkelen ut, han som ødsel tømmer elver, og som ung mann heller ut kalde vannmasser fra en krukke.

Her, hvor den ville maenaliske binne teller femtini evige grader.

Kanhende Steinbukken med ville ildsluer var dens begynnelse, med din ild, Sigdbærer, på den urolige tiden da Phoebus og Phoebe 1/4

fornyes og Skorpionen forsøkte å forgifte deres forening. Nesten hit jaget den de to stjernene med sitt angrep.

På samme tid styrer Fiskene de nabaltheiske riker.

Nå stryker den den gyldne fellen til væren Phrixus og tar veien til den hornprydete Tyrens stjerner.

Nå hjelper det ikke å tale om de krefter den hadde, om dens opphav, om hvor den først ble synlig med sin halepryd.

Den som over alt gransker naturens skjulte årsaker pleier å fortelle slikt.

Det eneste jeg i korte trekk har lyst til å fortelle er hvorfor denne stjernen ikke har lyst forgjeves: Enten den er frambrakt av en langsomt fordampning idet stjerneilden brenner lenge, eller den må regnes til de evige stjerner, eller den er nyskapt ved guddomsmakt, så åpenbarer den guddommens vrede og viser til umåtelige mannefall og forferdelige tap.

Se, fromheten blir landsforvist! Se, den store ærefrykt for sedene drar fra landet sammen med dyder som tillit og rett.

Ingen priser dem som har gjort seg fortjent til ros og heder, eller hjelper dem med velvilje og tjenester.

Ingen dyrker de ferdigheter som sømmer seg en fri mann eller dem som er overlevert, men alle ønsker å fjerne dem fra staten.

Ingen respekterer felles lover og statens beste, enhver gjør bare det som er gunstig for ham. Havesyken, denne fordervelige last, bestemmer og hersker over alle. Den fordervelige havesyken, roten til alle onder, hersker.

Derfra kommer den tvedrakt som kaster om på livet og driver det ut i en kraftig storm.

Herfra stammer tvister, krig og blodig urett, tap, drap, sammenstøt, tyveri, rov og raseri.

Herfra stammer de andre landeplagene, herfra misunnelse, lidenskap, nid, nytelser, skitten vellyst og fråtsing.

Likeså hovmot, skinnende løgnaktighet, narreri, svik, vold, bedrageri og all urett.

Det er derfor ikke underlig hvis GUD selv, med sin hevnende høyre hånd krever bot som hevn for så mange forbrytelser.

Han vil utvilsomt kreve bot (hvilken sorg!), våre hjerter er skyldige i alt det onde.

Og hvor mange er det som forbedrer sine liv, helbreder sine plager og utfører sine plikter på lovlig vis?

Stadig kaller Gud oss med sin røst og sine tegn til et liv i fred og sømmelighet.

Han vil vi skal legge av oss våre laster og gjøre det gode og følge hans vilje.

Men selv Gud kaller forgjeves på oss, vi bryr oss ikke om disse tegn, ikke en gang om de fryktelige ordene til den levende GUD. Derfor henger hevnen tungt over våre hoder, en forferdelig sult, sverd, og du også, fryktelige farsott.

2/4

Fra nå vil vi hver eneste dag rammes av ulykker og farer som tidligere har vært skjult.

For ett er sikkert, aldri har en komets brennende luer strålet fram på den klare himmelen uten at ulykkene har kommet. Årbøker, lang tids erfaring og bevis viser oss dette.

Sjelen forutsier fortapelsen. Derfor skjelver våre hjerter voldsomt i frykt.

Men det er ikke bare på østhavets kyster den nye stjernen vil utøse sine ødeleggende virkninger. Den vil sende sine tegn under den rimdekte Store Bjørn og under de sørlige og vestlige himmelstrøk.

Hele menneskeheten, spredt over hele kloden, vil uten tvil merke dette på en kulde som trykker hjertene deres.

KRISTUS, GUD, hjelp oss, helbred vår sorg, jeg ber, skån og ha miskunn med denne din hjord.

Fra De portentoso cometa, Rostock 1578 Oversatt av Bjørn Qviller

3/4

Ordforklaringer: Cynthius: Apollon, solen dyrekretsen: belte av 12 stjernebilder som solen beveger seg gjennom i løpet av et år Chiron: kentaur i gresk mytologi, halvt menneske, halvt hest; stjernebilde på den sørlige halvkule Gradius: krigsguden Mars, lyssterk planet Løven (Leo): stjernebilde Tyrens truende øyne: den lyssterke stjerne Albebaran i stjernebildet Tyren (Taurus) Phoebe: månegudinnen Sigdbærer: planeten Saturn Skorpionen (Scorpio): stjernebilde Fiskene (Pisces): stjernebilde nabaltheiske riker: arabiske riker Store Bjørn: stjernebilde, også kalt Karlsvogna. Ikke med i dyrekretsen

4/4