Michel de Montaigne (1533−1592)
Om kunsten å samtale Den mest naturlige og fruktbare utfoldelse for vår ånd er etter min mening samtalen, som jeg finner behageligere enn noe annet her i livet. Derfor vil jeg – om jeg i dette øyeblikk ble tvunget til å velge – heller gå med på å miste synet enn hørselen eller talen. Atenerne og likens romerne, holdt denne øvelsen høyt i ære i sine akademier. I vår tid har italienerne bevart noen rester av den – til sin store fordel, noe vi kan se når vi sammenligner vår intelligens med deres. Studiet av bøker er et langsommelig og passivt arbeid, som ikke gjør oss varme, mens samtalen både er lærerik og gir øvelse. Hvis jeg samtaler med en betydelig ånd og dyktig lansesvinger, angriper han meg i flanken, støter mot meg fra høyre og venstre. Hans tanker får mine til å velle fram. Misunnelse, æresfølelse, stridslyst ansporer meg og får meg til å overgå meg selv. Og enighet er en helt igjennom kjedelig foreteelse i en samtale … Jeg liker å diskutere og snakke, men med få mennesker og for min egen skyld. Å tjene til underholdning for stormennene og paradere om kapp med sin ånd og sin kakling, det synes jeg er et yrke som passer dårlig for en mann av ære … Jeg har svært lett for å begynne en samtale eller en diskusjon, særlig fordi andres mening i meg finner en jordbunn som det er vanskelig å trenge igjennom og slå dype røtter i. Ingen påstand forskrekker meg, ingen trosretning sårer meg, hvor mye den enn strir mot min egen. Det fins ikke en så overflatisk og ekstravagant tanke at jeg ikke finner den forklarlig som et produkt av den menneskelige hjerne. Når vi gir avkall på retten til å avsi definitive dommer, kan vi uten opphisselse betrakte motstridende meninger, og om vi ikke vil avsi noen dom, hører vi gjerne på andres dom. Når den ene skålen på vekten er helt tom, lar jeg den andre så vidt skjelve under vekten av gammelkonetanker. Det synes meg f. eks. unnskyldelig å foretrekke ulike tall for like, torsdag framfor fredag. Jeg innrømmer at jeg liker meg bedre når jeg er den fjortende eller den tolvte til bords enn når jeg er den trettende, at jeg heller vil se en hare løpe langs veikanten enn tvers over veien og at jeg like bedre å ta støvlen på venstre ben først. Alt den slags hjernespinn som folk omkring oss tror på, fortjener i det minste at man hører på det. For mitt vedkommende er det bare så vidt tyngre enn luft, men det får vektskålen til å synke. Men disse folkelige og tilfeldige forestillingene nyter større anseelse enn noe i naturen. Og de som ikke vil gå med på dem, havner kanskje – fordi de ikke vil bli beskyldt for overtre – i en stedighet som kan være like forkastelig. At meningene strir mot hverandre, hverken støter meg eller influerer på meg. Det bare vekker meg og gir meg øvelse. – Vi vil ikke bli rettet på, men det er nettopp det en burde søke etter og utsette seg for, særlig når det kan skje i samtaleform og ikke med skolemestertone. – Ved hvert motinnlegg undersøker en ikke om det er riktig, men hvordan en kan avlive det – med rette eller urette. Istedenfor å ta imot med åpne armer, tar vi imot med klørne. Det ville gjøre meg ondt å bli hardt tiltalt av mine venner: «Du er et fé; du snakker over deg!» Men blant bra folk syns jeg likevel om at en uttrykker seg motig og at ordene følger tanken. Vi får styrke ørene, herde mot altfor bløtaktige og seremonielle ordelag. Jeg like et sterkt og mandig samkvem og vennskap, et vennskap som finner glede i omgangens barskhet og frodighet, i blødende skrammer og bit. En samtale er ikke kraftig og storsinnet nok hvis den ikke er preget av stridbarhet, hvis den er sivilisert og utstudert, hvis den unngår sammenstøt og blir tvungen. Når noen motsier meg, blir min oppmerksomhet vekket, ikke min vrede. Jeg rykker fram mot ham som motsier meg – og lærer selv. Sannhetens sak burde være felles sak for oss begge. Hva skal han svare? Vreden har alt lammet hans dømmekraft. Forvirringen er kommet fornuften i forkjøpet. Det ville være bra om man arrangerte veddemål i forbindelse med våre diskusjoner, slik at den som hadde rett, vant. På den måten ville våre nederlag bli markert, vi ville legge større vekt på dem, og min tjener ville kunne si: «Det kostet Dem hundre daler siste året, fordelt på tyve ganger, å være uvitende og påståelig.» Jeg mottar sannheten på beste måte, hos hvem jeg enn finner den, og jeg overgir meg muntert og rekker fram de overvunne våpen straks jeg ser den nærme seg …