Vi går inn i diktet der frankerne med Oliver og Roland i spissen kjemper mot «de vantro» i Spania. Hæren til Roland og Oliver danner en baktropp som er underlegen i forhold til fienden, men av stolthet har Roland nektet å tilkalle hjelp. Oliver og Roland vet derfor at kampen er håpløs.
Rolandssangen (utdrag) 145
146
De vantro så at frankerne var få, og dette fylte dem med trøst og glede. En av dem mælte: «Keiseren har tapt.» Da kommer Marganice på en rødbrun hest − han sporer den med sporene av gull − og sverdet rammer Oliver i ryggen og skjærer gjennom brynjens tette masker. Så plantet han sitt spyd med kraft i brystet og sa til Oliver: «Der fikk du bane. Gal var kong Karl den gang han dro fra dere. Han herjet her, men aldri skal han prale. Jeg hevnet våre da jeg felte deg.»
Nu kjenner Oliver at døden kommer. Han holder Halteclere med blodig klinge og rammer Marganice over hjelmen så både pryd og edelstener faller. Han kløver hodet helt til tennene: et veldig hugg, og fienden falt død. Så mælte han: «Deg gikk det ille, hedning. Karl har lidd tap, det kan jeg ikke nekte. Men aldri skal du prale av det hjemme − for fruer eller jomfruer du møter − at du har vunnet noen ting fra meg og rammet meg og drept en frankisk ridder.» Så roper han til Roland etter hjelp AOI
147
148
Oliver vet han har fått banesår, og sinn og hjerte tørster efter hevn. Han hugger tappert inn i fiendeflokken, og kløver lanseskaft og skjold og verge og hugger ben og hender, sadler, sider. Enhver som så ham lemleste de vantro og kaste døde fiender på døde vil alltid minnes ham som tapper ridder. Og ikke glemmer han sin konges kamprop, men roper høyt «Munjoie» med kraftig røst. Han kaller på sin venn og like, Roland: «Kom venn og herre, ta meg i din favn, For vi skal skilles snart, i bitter smerte.» AOI
Nu ser grev Roland på sin felles ansikt: Han blekner, han er farveløs og hvit. Han blør fra mange sår på hele kroppen, og blodet faller, dråpevis til jorden. «Gud,» sier Roland, «kan jeg hjelpe nu? Ditt mot har voldt din bane, edle frende, og ingen ridder måler seg med deg. Se, Frankrike det fagre ligger øde og ensomt, når dets tapre sønner dør. Vårt mannefall ble keiseren til skade.» Og nu besvimte han på hesteryggen. AOI
149
150
Se, Roland sitter der, besvimt, på hesten, og Oliver har fått sitt banesår. Så meget blødde han at synet sviktet. Han hadde ikke kjent sin verste fiende om han sto nært for hånden eller fjernt. Han hørte Roland og slo efter ham og traff ham over gullhjelmen med stener og kløvet hjelmen ned til nesevernet, men ikke såret han sin venn i hodet.
Nu gripes Oliver av dødens angst. Det er som lyset i hans øye slukkes: Han mister hørsel og han mister syn. Han stiger av og kneler fromt på jorden, og høyt og klart bekjenner han sin synd. Han hever begge hendene mot himlen, ber Gud å gi seg plass i paradis, og signe kongen og det fagre Frankrik og vennen Roland fremfor alle menn. Så brister hjertet, hjelmen faller av. Så segner han og faller om på marken. Slik døde Oliver. Hans tid var ute. Den tapre Roland gråter over ham. En større sorg enn hans får ingen se.
Da slaget falt, så Roland på sin venn og sa til ham så mildt og stilt han kunne: «Var det med vilje at du slo meg, venn? Jeg er jo Roland, bror, din venn og frende, og du har slått meg, uten utfordring.» Sa Oliver: «Nu kjenner jeg din stemme. Jeg ser deg ikke. Herren se for meg! Hvis jeg har slått deg, må du tilgi det.» Da svarte Roland: «Jeg er ikke skadet og tilgir både her og hist hos Herren.» Så omfavner da ridderne hverandre I vennskaps varme, men de skilles snart. 151
Ordforklaringer:
Nu ser grev Roland at hans venn er død: Han ligger der med ansiktet mot jorden, Og sakte klager Roland over venne: «Ditt mot ble deg til fall, min edle frende. Vi kjempet sammen hele sytten år. Du sviktet aldri meg, jeg aldri deg. Nu er du død. Det blir en sorg å leve.» Slik talte Roland. Så falt han i avmakt På hesten som han kaller Veillanttif. Hans fot er fast i stigbøylen av gull. La hesten bare gå. Han faller ikke.
Gjendiktning ved Helge Nordahl (1985)
Marganice: en av motstanderne til frankerne prale: skryte kong Karl: Karl den store Halteclere: navnet på Olivers sverd AOI: et merkelig refreng som går igjen mange ganger. Betydningen er ikke kjent. felle: person som en har eller gjør noe sammen med (ektefelle)