Historiker Richard Landes: Hvorfor Israel er det siste aktive frontavsnitt

«De som ikke forstår at Israel er den siste aktive fronten av andre verdenskrig, forstår verken dynamikken av den psykotiske episoden blant nasjonene for et århundre siden, eller hvordan disse dynamikkene har overlevd til denne dag i Midtøsten,» skriver historikeren Richard Landes.

Historikeren Richard Landes var professor ved Boston University frem til 2015. Siden den gang har han vært tilknyttet Bar-Ilan University i Israel. I mai publiserte Fathom Journal en lang artikkel (The Disorientations of Lethal Journalism: On Western Media and the Arab-Israeli Conflict) av Landes (9300 ord), og her gjengir MIFF noen forkortede hovedpoeng (2200 ord).

Hva er det som driver palestinerne? Er det desperasjon eller aspirasjon?

Desperasjon gir rett til motstand

De som svarer desperasjon, beskriver konflikten med Israel som en nasjonal kamp, palestinerne er den svake part som kjemper med lengsel for selvstendighet. Palestinerne er ofre for en bevegelse som har invadert fra Vesten, og de kjemper en heltemodig motstandskamp mot okkupasjonen. Deres voldelige kamp kommer av desperasjon. Palestinerne er den modige David som står opp mot den israelske Goliat, som stjal deres land. Desperasjonsmodellen har en enkel løsning. Dersom Israel avslutter okkupasjonen, vil det bli fred. Pales- tinerne har allerede gjort sine kompromisser. Palestinerne kan kjempe som de vil, motstandskamp er ikke terror.

Israels ødeleggelse er målet

De som svarer aspirasjon, beskriver konflikten som en religiøs konflikt. Muslimsk triumfalistisk tankegang («fordi vi har rett, må vi være synlig overlegne») kan ikke godta at ikke-muslimer har selvstendighet i islams land (dar al-islam). Israels eksistens, et land hvor jøder er et fritt folk, er blasfemi mot Allah. Palestinernes første religiøse og politiske leder, Haj Amin al Husseini, var ivrig alliert av nazistene, og på en veldig konkret måte er den palestinske front det siste aktive frontavsnittet av andre verdenskrig. Her er Israel den modige David, som står opp mot den arabisk-muslimske Goliat.

De fleste i Vesten unngår å ta sterkt parti for desperasjon eller aspirasjon som forklaring, men foretrekker å si at det er «feil på begge sider», at «voldsspiralen må opphøre» og at «tostatsløsning og land for fred er eneste løsning». Men dette er prøvd nå i 30 år, uten gode resultater, innvender Richard Landes.

Målet ble tildekket av sovjetisk propaganda

Sovjetunionens propagandaeksperter fant en teknikk som skjuler palestinernes aspirasjon, argumenterer historikeren. Det muslimske fiendskapet mot jødene ble gjort stuerent i Vesten ved å framstille konflikten som «palestinernes sak», en nasjonal frigjøringsbevegelse. «Ved å legge vekt på et sekulært, vestlig mål, ble det et dekke for det viktige religiøse prinsippet om at ødeleggelse av Israel er det eneste akseptable mål.» Når palestinernes talsmenn i Vesten sier at palestinerne har gitt avkall på 78 prosent av landet, glemmer de at disse prosentene ble tapt i gjentatte kamper for å vinne alt. Når de snakker om bosetninger, glemmer de at palestinerne ser på alleisraelske byer og tettsteder som bosetninger, ikke bare de på Vestbredden. Når de sier okkupasjonen, er det ikke bare den militære kontrollen av Judea og Samaria, men alt territorium under israelsk kontroll tilbake til 1948. Når palestinske ledere kommuniserer på arabisk, blir det tydelig at aspirasjonen er Israels ødeleggelse. Oslo-prosessen blir beskrevet som en midlertidig avtale for å vinne en taktisk fordel i fortsettelsen av krigen. Det overordnede målet er et muslimsk Palestina «fra elven til havet».

Jihad-stat

Dersom man tar palestinske ledere, når de snakker arabisk, på alvor, vil ikke nye israelske kompromisser gi fred, det vil sannsynligvis gi mer krig, argumenterer Landes. Dersom Israel trekker seg ut fra Vestbredden, vil det bli en jihad-stat lignende Hamas-regimet i Gaza. Men denne jihad-staten vil også ha åpne grenser til den arabiske og muslimske verden, med mulighet til å rekruttere jihadister fra hele Ummah. De israelske velgernes motstand mot å «inngå fred» med palestinerne er ikke en pervers og uheldig «høyredreining», men en forståelse av hvor farlig og høy risikoen er. Blant akademikere og journalister i Vesten er det en nesten unison enighet om å støtte desperasjonsforklaringen. Aspi- rasjonsforklaringen blir avvist, ofte med en fiendtlig respons. Dermed blir ikke befolkningen gjort oppmerksom på hva palestinske ledere sier på arabisk. Ukjent forblir også rollen til triumfialistisk religion og ære/ skam i arabisk politisk kultur. Resultatet blir at «alle» ser på tostatsløsningen som eneste vei til fred, og den israelske okkupasjonen som det eneste eller det største hinderet.

Hva forklarer det falske bildet?

Hvordan har dette store gapet oppstått, mellom det som venstreorienterte og progressive tenker om Midtøsten-konflikten og det som virkelig motiverer aktørene? Landes gir fem forklaringer.

1. Kognitiv egoisme

Kognitiv egoisme er tendensen til å projektere sin egen mentalitet over på andre, å tro at alle tenker likt som deg selv. På 2000-tallet finner man noen av de mest dogmatiske kognitive egoister blant de som tenker varmt og positivt og tror alle er opptatt av å finne løsninger som er gode for alle parter, men som ikke kan forestille seg at an- dre mennesker ikke tenker slik. Landes nevner Barack Obama og Shimon Peres blant eksempler på ledere som gjorde kognitiv egoisme til politikk. Slike ledere er ikke villig til å innse at palestinerne nekter å inngå fredsavtaler med Israel fordi palestinerne er styrt av prinsipper hvor kompromiss innebærer skam og bare seier innebærer heder.

Mange lever i et dobbelt bedrag. De fornekter, ignorerer og avviser de mange eksempler på en annen mentalitet hos palestinske ledere, enten det er religiøse eller «sekulære». Samtidig ser de på israelerne som de uforsonlige. At palestinerne kjemper for å vinne alle landområder, konstant oppvigler til folkemord og at selvstendighet for den politiske kulturen på Vestbredden vil lede til krig, blir avvist som «israelsk propaganda». Folk som bare følger de store medier vil være tilnærmet ukjent med palestinsk oppvigleri.

2. De lave forventningers rasisme

For at kognitiv egoisme skal fungere slik anti-israelsk propa-