BERGTATT by Mye i media

BERGTATT

MINERALER OG MENNESKER I NORD

BERGTATT

INNHOLD 4-5 SIBELCO NORDIC AS AVD. STJERNØY Gruvesjef Harald Martinsen 6-7 SKALAND GRAPHITE AS Laboratoriearbeider Ina Ersfjord 8-9 OMYA HUSTADMARMOR AS Operatør på borerigg Bent Wold 10-11 NORCEM AS KALKSTENBRUDD Anleggsmaskinfører og tidligere pensjonist Tommy Hansen 12-13 Behov for fagkompetanse

LEDER

RUNE FINSVEEN prosjektleder, Mineralklynge Nord

14-15 ELKEM MÅRNES AS KVARTSITTBRUDD Driftsleder Roger Limstrand 16-17 THE QUARTZ CORP AS Human resources (HR)-manager Andreas Sørgård Olsen 18-19 BRØNNØY KALK AS Operatør på borerigg Knut Aspaas 20-22 Nordnorsk gruvehistorie 23 Sjødeponi eller landdeponi? 24-25

MILJØKALK AS AVD. BALLANGEN Pensjonist og tidligere hovedtillitsvalgt Tommy Nymo

26-27 RANA GRUBER AS Produksjonsleder for massetransport Eirik Dambakken 28-29 ELKEM TANA AS Produksjonssjef Tom Ivar Utsi 30-31 SYDVARANGER GRUVE AS Lokførerne Tommy Andreassen og Thomas Rundtom

Viktige byggesteiner VISSTE DU AT HVER nordmann i snitt forbruker 13 tonn mineraler i løpet av ett år? Mineraler finnes i nesten alle produkter vi omgir oss med, f.eks. mobiltelefoner, batterier i el-biler, sminke, tannkrem, kunstige kroppsdeler, maling, papir og lignende. Hele infrastrukturen rundt oss med bygninger, veier og transportmidler har også sin basis i mineraler. BERGVERKSDRIFT I NORGE har lang historie - helt siden 1500-tallet har det vært industriell utvinning av mineralske råstoff fra norske fjell. Bergindustrien er en utpreget distriktsnæring som er med å sikre bosetting, skape arbeidsplasser og ringvirkninger. Det er også en stor eksportnæring, og Norge har flere mineralforekomster med unike kvaliteter som har både nasjonal og internasjonal betydning. Totalt sysselsetter næringen over 6 000 årsverk. Årlig produksjon er om lag 100 millioner «Bergindustrien er en tonn, noe som tilsvarer vekten av 18 utpreget distriktsnæring Kheopspyramider.

som er med å sikre bosetting, skape arbeidsplasser og ringvirkninger.»

I BERGTATT kan du lese om bergindustrien i Nord-Norge, både representert med de bergverksbedriftene som har aktivitet i dag, og i et historisk perspektiv. De 11 selskapene som har aktivitet i landsdelen presenteres gjennom stolte og dyktige medarbeidere med sine unike historier. Næringen preges av samhold og et svært godt arbeidsmiljø, hvor folk står i jobb helt frem til pensjonsalder (og i noen tilfeller lengre). God og variert kompetanse og erfaring kjennetegner ansatte i næringen. Samtidig settes det søkelys på saker som deponi, kompetansebehov og gruveindustriens historiske bakgrunn. Hensikten med denne publikasjonen er å synliggjøre bergindustrien i landsdelen på en lettfattelig måte, hva som skapes, samt å vise at det er en attraktiv og spennende næring å jobbe i. DET ER MINERALKLYNGE NORD som står ansvarlig for publikasjonen. Takk til bedriftene som er med, arbeidsgruppen med representanter fra Norsk Bergindustri, Statskog, Sibelco Nordic og Mo Industripark, samt Mye i media for innholdsutforming og layout.

God lesing!

UTGIVELSE FOR MINERALKLYNGE NORD 2. OPPLAG Ansvarlig utgiver: Mineralklynge Nord Prosjektleder: Rune Finsveen, Kunnskapsparken Bodø mobil: 481 41 595 e-post: rf@kpb.no Tekst, foto, design: Mye i media/Daesign, Mo i Rana Tekst side 12-13 og 20-23: MIP Info 1. opplag: 120.000 Trykk: AN Trykk, Bodø 2. opplag: 2.000 Trykk: Merkurtrykk, Oslo

BERGTATT

ELKEM TANA AS KVARTSITT SIBELCO NORDIC AS AVD. STJERNØYA

NEFELIN SYDVARANGER GRUVE AS JERNMALM

SKALAND GRAPHITE AS GRAFITT (KRYSTALLINSK)

MILJØKALK AS

NORCEM AS AVD. KJØPSVIK

AVD. BALLANGEN

KALKSTEIN

DOLOMITT THE QUARTZ CORP AS KVARTS OMYA HUSTAD MARMOR AS AVD. HAMMERFALL

DOLOMITT ELKEM MARNES AS KVARTSITT RANA GRUBER AS JERNMALM BRØNNØY KALK AS KALK

n Mineralklynge Nord er et samarbeid mellom gruveselskaper, leverandører, FoU- og kunnskapsinstitusjoner i Norge for å skape vekst i norsk mineralnæring. n Klyngen ble etablert i 2012 og består av 34 partnere og flere samarbeidsaktører. n Siden oppstarten har klyngesamarbeidet ført til at en rekke teknologi-, kompetanseog omdømmeprosjekter har blitt etablert og gjennomført. n De mest sentrale områdene er mer effektiv gruvedrift og økt utvinning, økt grad av bearbeiding og videreforedling av mineralske råstoff, samt utvikling av en mer bærekraftig og attraktiv næring. n Les mer på www.mineralklyngenord.no

BERGTATT

Drar på Lopphavet Her jobbes det 20 nautiske mil til havs og 640 meter til himmels.

are 50 meter under toppen på majestetiske Nabbaren, som strekker seg 690 meter over havet, ligger dagbruddet til Sibelco Nordic. Gruva er nok en av Norges minst tilgjengelige, ute på Stjernøya i Lopphavet. Om gruvesjef Harald Martinsen og hans kolleger ikke rekker Nefelin V, før hun tøffer ut

fra Alta klokken 06.20 på morgenen, kommer de seg heller ikke på jobb. Veien opp til dagbruddet går i en spiral opp fjellet. Dette er også den underjordiske gruva, hvor Sibelco Nordic utvinner sin nefelin vinterstid fra desember til juni. På tur opp runddansen til toppen av gruva, ligger flere båter langs veien. – Alle spør om båtene, da vi

har folk på omvisning. Svaret er dessverre veldig kjedelig. Vi oppbevarer småbåtene til bedriften i gruva vinterstid, slik at de er beskyttet for vær og skredfare, forteller gruvesjef Harald som sitter bak rattet i de bratte bakkene opp gruva.

YOUTUBE-HIT

Skredfaren er høyst reell. Det er bygget en skredtunnel mellom kaiområdet og oppredningsverket. Flere ganger har det vært gjort kontrollerte sprengninger av snømassene. En av disse videoene er

lagt på Youtube, og har blitt sett hele 183.000 ganger. Harald var bare ett år da pappa Terje i 1968 begynte å jobbe i gruva på Stjernøya. Terje startet sin karriere i Store Norske, verdens nordligste gruveselskap, på Svalbard. Der traff han Randi som jobbet på kontoret, og paret ble viet på øya. Senere ble han ansatt som verksdirektør på Stjernøya i 1973. Den gangen var dagpendling uaktuelt, og pappa var kun hjemme i helgene. – De ble jo et eget samfunn her ute, og det er klart at mye falt på

BERGTATT

SIBELCO NORDIC AS AVD. STJERNØYA Sted for drift: Stjernøy, Alta Etableringsår og historisk etableringsår: 1961 Antall ansatte: 109 Produserer/ utvinner: Nefelin Årlig produksjon (inkl. gråberg/ malm/mineral): 980.000 tonn Bruksområder for det som utvinnes: Glass,keramikk, filler Viktigste kunder og markeder: Produksjon av kvalitetsglass, keramikkindustrien (fliser,porselen, sanitærporselen, maling, plastindustri) Omsetning 2014: Ikke offentlig Sum lokale innkjøp (varer og tjenester), årsbasis: Ikke offentlig

Utsikten fra Sibelco Nordics dagbrudd er til å miste pusten av. Harald Martinsen og de andre gruve arbeiderne jobber her oppe kun om sommeren. kvinnene, som var på land. Vi var jo tre søsken, som var avhengig av å ha noen hjemme sammen med oss, forteller Harald.

80 ÅR VIDERE DRIFT

Selv var han første gang på jobb på Stjernøya, da han gikk på ungdomsskolen, og hadde sommerjobb i lageret. Senere ble han ansatt som gruveoperatør, og jobbet i gruva fram til han valgte å begynne å studere. Han tok teknisk fagskole i Stjørdal og skulle gjerne gått videre på NTNU. Det ble hensynet til sønnen som stoppet

den planen. Det ble kinkig å gå fem år uten lønn. Han dro tilbake til Alta, og ble ansatt som stiger i gruva. Det er anslått at det kan utvinnes fra nefelinåren i Nabbaren i 80 år. Da skal også hatten tas av fjellet. Sibelco Nordic skiper ut 100 fullastede båter i året. De inneholder ti forskjellige produkter av nefelin. De mest grovkornete brukes i glassindustrien, som utgjør 70 prosent av kundemassen. Produktene i mellomklassen selges til bruk i keramikk som er 25 prosent av markedet. Det hviteste og mest finkornete

pulveret brukes i maling. Fargenyansene på nefelin avgjøres kun av størrelsen på mineralfragmentene.

FOKUS PÅ SIKKERHET

Samholdet er sterkt på Stjernøya. Selv om de ansatte nå i hovedsak er pendlere som bor i Alta, blir det flere overnattinger i året. Arbeidsdagen er bare på seks og en halv time. Er de ikke i mål til Nefelin V går fra kai 15.05 finnes ingen annen transport tilbake. De er i stor grad etterlatt til seg selv ute på øya. Sibelco Nordic tar sikkerheten

til sine ansatte svært alvorlig. De rundet nettopp 1000 dager uten et eneste sykefravær grunnet arbeidsulykker. – Om ei ulykke skjer her, er det mer kritisk enn i de fleste andre gruver. Da må vi vente på legebåt fra Øksfjord, eller Seaking fra Lakselv. Det er bare en av grunnene til at vi tar så godt vare på hverandre her langt ute i havet, sier Harald. n

BERGTATT

Grafitten legger seg som en mørk sølvhinne inne i fabrikkområdet, men Ina Ersfjord har også rene dager inne i laboratoriet.

Mirakuløst mineral Ina er den som får grafitten til å danse stepp.

allene står tett i tett, i hundrevis av kolonner og rader foran Ina Ersfjord, på dataskjermen. Det er en svært sindig dame, som holder kontroll på det hele. – Jeg skriver inn prøver og analyser. I tillegg leser jeg av tall på fraksjoner på sikterommet. Det ser mye ut, men vi har formler på maskinen, som avgjør resultatet. Det er ikke så vanskelig, bedyrer hun.

ØKONOMISKE UTFORDRINGER

Grafittproduksjon på Skaland ble startet opp første gang for snart 100 år siden, i 1917. Skaland Graphite AS, som selskapet nå heter, er Europas største grafittgruve, og den eneste i Vest-Europa som er i drift. I den nye gruven i Trælen hentes det ut grafittmalm med cirka 30 prosent karbon. Dette er den rikeste kjente forekomsten av krystallinsk grafitt i verden. Likevel har selskapet sine utfordringer. – Kina har en enorm markedsan-

del, cirka 75 prosent av verdensproduksjonen. De har langt fra de samme miljøkrav som vestlige produsenter, og mye lavere driftskostnader. Det betyr hard konkurranse, også i det europeiske markedet, forklarer direktør Trond Abelsen. Skaland Graphite har tillatelse til å slippe ut inntil 40 000 tonn nedknust stein i sjøen. I fjor slapp de ut knapt 22.000 tonn. – Sjødeponiet er lite, og har ingen negativ påvirkning for livet i fjorden. I vinter ble det tatt flere sildefangster ikke langt fra utskipningskaia, og bare få kilometer ute i havet ligger et oppdrettsanlegg, sier Trond.

NYTT MIRAKELMINERAL

Der salget av grafitt kan være vanskelig, kan de som lykkes i grafénmarkedet skyte gullfuglen. Mirakelmaterialet er det tynneste sjiktet av grafitt. Det er verdens sterkeste kjente materiale, og er uovertruffent som elektrisk leder. Det ble først oppdaget i 2004, og vil få enorm betydning for framtidens produksjon

av superraske computere, touchscreen-skjermer, vindmøller, fly, kjøretøyer, vannfilter, hurtigladete batterier… Bearbeiding av grafitt, som kan anvendes til fremstilling av grafénprodukter, vil gi en vesentlig høyere verdi enn grafitt til tradisjonelle anvendelser. – For oss vil det bety en anselig økning i omsetningen. Skal vi være med på dette kappløpet, må vi være med fra dag én. Det kommer til å eksplodere, sier Trond. Skaland Graphite har allerede inngått et samarbeid med en forsker, i selskapet Abalonyx AS, som skal fremstille grafénoksid. Sammen har de fått godkjent et forskningsprosjekt med støtte fra Forskningsrådet. Ina er født og oppvokst på Skaland, men om det er her hun tilbringer resten av livet, vet hun ikke. – Jeg er jo relativt ung, men foreløpig er dette stedet jeg vil være. Jeg har et veldig interessant arbeide, og kjæresten min her, sier Ina.

ENESTE KVINNE

Det handler om mer enn tall. Laboratoriearbeid er en stor del av jobben. Hun kontrollsikter grafitten for

BERGTATT

SKALAND GRAPHITE AS Sted for drift: Skaland, Berg kommune. Gruve: Trælen Selskapet etablert: 2003, med LNS som eiere. (Opprinnelig drift, først fra 1917. Deretter fra 1932). Antall ansatte: 34 Produserer/ utvinner: Grafitt (krystallinsk) Bruksområder for det som utvinnes: Tilsetting til stål, ildfast stein, smeltedigler, batterier, bremsebånd, blyanter, elektroder, smøremidler +++ Årlig produksjon: 9000 tonn Viktigste kunder og markeder: Europeisk industri (Tyskland, Østerrike, England, Holland osv) og Japan. Omsetning 2014: 43,6 millioner norske kroner. Sum lokale innkjøp, årsbasis: Ikke tilgjengelig.

å være sikker på at rett kvalitet, med rett størrelse, går ut til rett kunde. Med en varmetoleranse på utrolige 4000 grader celsius, er grafitt en selvsagt ingrediens i smeltedigler og støpeformer. Også bestanddeler i batterier, blyanter og bremseband er produsert av grafitt. De mange bruksområdene stiller strenge kvalitetskrav, og for noen kunder er det spesielle egenskaper som må dokumenteres. Det er derfor Ina må få mineralet til å danse stepp for en av kundene. På ei lita maskin, med en plastsylinder på toppen, slås produktet sammen med 1000 kjappe og effektive slag. Prosessen kalles ”tapdancing”. Steppdans. 23-åringen holder på med fagbrev i laboratoriefaget. Den kommer på toppen av grunnfag i mekanikk, men Ina har også studert økonomi og ledelse, samt gått maritim linje for å bli matros. På Skaland Graphite, er hun en av kun seks damer blant 34 ansatte, og er den eneste som jobber hele arbeidsdagen i oppredningsverket. Det tenker hun ikke på. – Jeg var eneste jente i klassen, både da jeg gikk mekanisk- og matroslinja, så det er jeg vant til. Det er faktisk helt perfekt, sier Ina og ler. n

BERGTATT

De mange pilarene som holder oppe taket, og lyset som stråler inn gruveinngangen, gjør Bent Wolds arbeidsplass til et vakkert syn.

Leder an i labyrinten Der ferskinger fort kan havne i en evig runddans, beveger Bent Wold seg uanstrengt.

– Vi som er kjent her tenker aldri over at det skulle være et problem å ta seg fram i gruva. Det er verre for de som er nye. Det blir noen runder med dem, før de begynner å føle seg trygge, sier Bent.

tter å ha tilbrakt 30 år i dolomittgruva, er det Bents minste kunst å finne fram mellom søyler og gruveganger formet i dolomitt. For det utrente øye, synes det nærmest umulig. Omya Hustadmarmor avdeling

DE UNGE SØKER VIDERE

Hammerfall har boret seg ned til 240 meter under havet, og nedstigningen er på det drøyeste 10 prosent. På vei ned i dypet, blir store juv i bakken i neste øyeblikk til åpne gap mot gruverommet over hodet ditt. Vakkert, men absolutt forvirrende.

Det er ikke lenge siden en gjeng yngre krefter ble ansatt i gruva. To av de eldre pensjonerte seg, og med utskiftingen i personell har snittalderen sunket under 40. – Det har vært vanskelig å holde

på de unge. De er her ofte ei stund under lærlingtida, men når de så blir ferdigutdannet, søker de gjerne til anleggsbransjen, hvor lønna er bedre, forteller Bent. Personellet tilknyttet Omya Hustadmarmor avdeling Hammerfall, teller til sammen 38 hoder. Bare en av dem er kvinne. I travle perioder leies det inn flere for å øke produksjonshastigheten. Bent selv er operatør på borerigg i selve gruva, hvor syv av de ansatte holder til. – Vi har alle vårt ansvarsområde,

BERGTATT

OMYA HUSTAD MARMOR AS AVD. HAMMERFALL Sted for drift: Hammerfall, Røsvik Selskapet etablert: Etablert med første produksjon i 1934, men det var folk i området på 1800 tallet som lette etter dolomitt forekomster og kjøpte opp land. Antall ansatte: 1 kvinne og 36 menn Produserer/ utvinner: Dolomitt Bruksområder for det som utvinnes: Fyllstoff til maling etc, brukes i glass produksjon, gjødsel, produksjon av ildfast stein, pyntestein, strøsingel, jordbrukskalk. Årlig produksjon: 550.000 til 600.000 tonn. Viktigste kunder og markeder: Norge og Europa med internt salg til Omya som den største kunden, og RHI og Yara som de størst eksterne kunder. Omsetning 2014: Cirka 60 millioner norske kroner. Sum lokale innkjøp, årsbasis: Ikke tilgjengelig.

men vi er så få at alle må kunne litt av alt. Vi er ikke bare maskinfører eller laster, vi er også poteter, sier Bent.

SNAKKER SAMME SPRÅK

49-åringen er inne i sitt 32. yrkesaktive år. Før han kom til gruva i 1985, var han på fiskebåt og ferge. – Det er en god arbeidsplass. Ikke minst er samholdet i arbeidsgjengen sterkt. Vi er mange som har vært her lenge, og da utvikles det jo en helt egen sjargong, sier Bent og smiler.

Dolomitt er et mykt mineral, som sørger for at Bent og kollegene må utvise særlig forsiktighet inne i gruva. I sprakfjell kan det smelles løs steiner over hodene deres. Heldigvis har det aldri resultert i ulykker. Gruva produserer blå og hvit dolomitt som fraktes til Omya i Porsgrunn, hvor den videreforedles.

FYLLES OPP AV KJØRETØY

Gruva ble etablert i 1934, men har i stor grad topp moderne utstyr. Gammelknuseren er i midlertid fra 1942.

Det er ikke bare maskiner tilknyttet gruvedriften som tar opp plass. Campingvogner, biler, båter, mopeder og sykler ligger strødd i deler av gruva. – Det fløt helt ut en periode, hvem som fikk lov å sette utstyret sitt her. Mange kommer aldri og henter det, så nå har vi sett oss nødt til å begrense lagringsmuligheten til kun å omfatte de ansatte, forteller Bent. I de øvre delene av gruva, skinner dagslyset inn mellom bæresøylene og på den hvite dolomitten.

Det ferdige produktet har svært varierte bruksområder. I både maling, steinull, isolasjon, porselen, glass, tannkrem og fyllstoff i medisin finner du dolomitt. Hvor lenge Omya Hustadmarmor avdeling Hammerfall er med å levere til disse produktene er usikkert. – Siden jeg begynte her, for 30 år tilbake, har jeg fått høre at det er grunnlag for fem års videre drift. Så vi er ikke akkurat videre bekymret for at åren snart er tom, sier Bent Wold og flirer. n

BERGTATT

NORCEM AS AVD. KJØPSVIK

Jobber til han blir jaget Fire år som pensjonist ble i meste laget for Tommy Hansen.

en snart 69 år gamle anleggsmaskinføreren, kunne med god samvittighet ha trukket seg tilbake fra det yrkesaktive livet, etter å ha jobbet kontinuerlig fra 14-årsalderen. Men Tommy synes det er langt mer behagelig å stå opp klokken 04.30 om morgenen. – Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har mistrivdes en eneste dag på jobb, sier Tommy Hansen.

BORSTUPRAT TIL FROKOST

Formiddagsskiftet hans starter ikke før klokken seks om morgenen. Tommy er der klokka fem. Da slenger han over kaffen, spiser frokost og leser avis, mens han venter på at kollegene skal komme sigende. – Jeg liker ikke å komme heseblesende på jobb. I tillegg er morgenene

med de andre mannfolka så bra. Det er stort sett bare fliring. Norcem AS Kalkstenbrudd i Kjøpsvik, har verdens nordligste sementfabrikk. Selskapet ble etablert i 1918. Bedriften har 115 ansatte. Tommy er blant de tjue som jobber i bergavdelinga. Her har han arbeidet sammen med utrolige fem generasjoner. Sin farfar, sin far og sin egen sønn, samt aldersklassen under avkommet. – Jeg var her da vi tok løs dagbruddet vårt, forteller Tommy, og ser ned i dypet. Det skjedde i 1961. Gruva har fortsatt grunnlag for 100 års drift.

BARNEARBEID

Tommy ble født på prestegården i 1945 og har bodd i Kjøpsvik hele livet. Noe annet kunne han aldri ha tenkt seg. Det er 48 år siden han fikk fast ansettelse i det som den gang het Nordland Portland Cementfabrikk, men

som åtteåring var han med pappa på jobb. Han la papirstrimler i bunnen av togvognene, slik at kalksteinen ikke skulle fryse fast om vinteren. – Det var barnearbeid, men på den tiden helt naturlig. Pappa var fjellmann. Da ble jeg og fjellmann. Han ser enkelt på fargen i kalken hvilken kvalitet den har. Hver dunge som klargjøres for knusing skal inneholde lik mengde av forskjellig kvalitet. 33 prosent av det som tas løs fra bruddet er gråberg, som deponeres på havet i sjøkanten. Resten fraktes med dumpere ned til et eget knuseverk, i utkanten av bruddet. Der deles den ferdig knuste kalken opp i to dunger på 12,5 tusen tonn. Fra fredag til mandag har bergavdelinga fri. Da rives de to dungene ned automatisk, og fraktes på bånd, gjennom en 900 meter lang tunnel, og ned til fabrikken i havna. Denne prosessen overvåkes derfra.

HELLIG FRITID

Norcem AS har hovedsakelig sine kunder i Nordland, Nord-Trøndelag

Sted for drift: Kjøpsvik Selskapet etablert: Nordland Portland Cementfabrikk etablert i 1918, første produksjon av sement i Kjøpsvik i 1920. Antall ansatte: 114. 12 kvinner. Produserer/ utvinner: Industrisement og FA-sement. Utvinner kalkstein. Bruksområder for det som utvinnes: Kalkstein går til sementproduksjon, gråberg til deponi. Årlig produksjon: Cirka 800 000 tonn til produksjon og 500 000 tonn gråberg. Viktigste kunder og markeder: Leveranseområde fra Nord-Vestlandet til Kirkenes innen Norge, samt eksport til Russland. Omsetning 2014: Norcems samlede omsetning i 2013 1480 millioner norske kroner. Sum lokale innkjøp, årsbasis: Cirka 30 millioner norske kroner (Nordland/ Troms).

BERGTATT

Tommy Hansen var der den dagen første salve ble skutt i dagbruddet, og han har ingen planer om å forlate det med det første.

og Møre, men en god del av sementen går også til Murmansk. Tommy pensjonerte seg i 2010, men lengtet tilbake. Kanskje aller mest til det gode arbeidsmiljøet. Han har så absolutt ikke tenkt å gi seg med det første. Han blir så lenge han er ønsket. Men en ting er hellig. Somrene. De skal tilbringes på hytta på Hamarøy. – Da slår jeg av telefonen. Også helgene er ofte reservert hytta. En fergetur fra Kjøpsvik til Drag, og et par mil i bil er nok til å komme til paradiset på Hamarøy. Hytta ”Solhella” har Tommy arvet av foreldrene, og bortsett fra nødvendig arbeid for å restaurere og bevare bygget, er den som den var da det ble reist. Tradisjoner er viktig for Tommy. Tida på hytta er avkobling. Da vil han ikke stresse med oppussing, men lene seg tilbake med en god akevitt og ei gryte velduftende bakalao på ovnen. – Jeg akter å jobbe til jeg blir jaget, men når jeg har fri, da har jeg fri, sier den ungdommelige anleggsmaskinføreren. n

BERGTATT

KOMPETANSE

Omfattende fagkunnskap – Ei gruve er et helt samfunn, sier personalsjef Anita Mikalsen ved Rana Gruber AS.

et er dessuten også et stort kompetansesamfunn. Mikalsen mener de ansatte helst bør være personer som er etablert i regionen. – Storforshei hadde ikke vært det viktige lokalsamfunnet det er i Rana i dag uten virksomheten ved Rana Gruber. Det gjelder butikk og skole, foreningsliv og post, sier hun. Hun mener en gruvebedrift er en viktig pilar i et lokalsamfunn, og lokalsamfunnet er viktig for bedriften. – Vårt mål er å holde på i et partre generasjoner til. Da må det være liv laga å bo og leve i lokalsamfunnet rundt bedriften, med boliger, naturog fritidstilbud og det som ellers hører til, sier hun.

ØNSKER LÆRLINGER

Som eksempel er det ved Rana Gruber AS våren 2015 totalt 237 ansatte. I tillegg er det vel 100 ansatte i underentreprenører. Bedriften har i flere år arbeidet aktivt for å øke fagkompetansen, på et bredest mulig felt. De søker derfor å ha mange lærlinger i bedriften. I dag har de ti, og vurderer å ta inn to til. De ønsker å styrke kompetansen blant annet innenfor anleggsmaskinmekanikerfaget. Et annet satsingsområde er automasjon

og automatikere, da svært mye av aktiviteten i gruva er knyttet opp mot dette. Logistikkfaget er også et viktig felt, blant annet for å styrke kompetansen innenfor forsyningssikkerhet og effektiv logistikk. I gruva er det mange fag, der blant annet anleggsfaget og bergverksfaget er etterspurt. Her skjer videregående utdanning på Fauske, slik at det krever at elevene velger å bo der under utdanningen. For flere av bedriftene innenfor mineralnæringen er nettopp nærhet til utdanningsstedet ei viktig problemstilling, i og med at de har mange fagfelt innenfor egen virksomhet, og utdanningstilbudene sjelden har samme bredde i egen region.

OMFATTENDE KOMPETANSE

Innenfor oppredningsvirksomhet er kjemiprosessfaget prioritert, og nå er også produksjonsteknikkfaget et aktuelt fag. Andre fag som er etterspurt er industrimekanikere og sveisere, samt anleggsfaget og bergverksfaget. De to siste gir kompetanse blant annet knyttet opp mot tilsyn og vedlikehold, for eksempel ved lasting av malmskip. Der kreves det at operatøren har en annen kunnskap ved båtlasting enn anleggsmaskinførerne vanligvis har. Laboratoriefaget er også representert i en mineralbedrift. Ofte kan

de som har denne utdanningen få en litt smalere yrkespraksis i mineralbedriftene, enn i laboratorier, da fagfeltet i disse bedriftene kan være noe smalt. Slik kan det være med flere fag, ut fra hvilken virksomhet som er i bedriften. En bedrift som Rana Gruber AS har flest ansatte innenfor drift i gruve og oppredningsverk, samt innenfor vedlikehold. Bindeleddet mellom disse funksjonene i bedriften, krever også kompetanse og kunnskap, slik at man bedre får til et godt forberedt vedlikehold og god produksjonsstyring. Ved mange bedrifter innen industrien i Nord-Norge, er det i dag ikke uvanlig at flere av de ansatte derfor har flere fagbrev.

SKIFTBASER, STIGERE OG DOKTORGRADER

Mellomlederutdanning er også et viktig felt for mange virksomheter. Dette er i feltet mellom de som har fagbrev og de som har høgskole- og universitetsutdanning. På mellomledersiden er det stigere og skiftbaser. Flere av mineralbedriftene har skiftordning, og i noen er det forskjellig i gruve og i oppredningsverk. Her er det mellomledere, som skiftbaser og produksjonsledere, og driften av ei gruve trenger høy kompetanse på en rekke felt. Innenfor planleggingssiden er det gjerne svært erfarne medarbeidere, som kjenner driften og de spesielle lokale forholdene, samt egenskapene ved fjellet de arbeider med. For de som arbeider med deponering stilles det igjen helt andre krav til kompetanse, der miljøsiden er sterkt representert. Her er det

gjerne personer med sivilingeniørkompetanse som er faglig ansvarlig. Mange mineralbedrifter i Nord-Norge har for tiden flere av sine ansatte som gjennomfører mellomlederutdanning, i et desentralisert tilbud, ved fagskolen ved Fauske videregående skole. Der tar 25 studenter bergverksfag. Studentene har et samlingsbasert opplegg med samlinger over tre år. Flere tar også tilleggsutdanning og videreutdanning på høyere nivå. – For en mineralbedrift, som Rana Gruber AS, er det viktig å ha kompetanse fra høyere utdanning, sier personalsjef Anita Mikalsen. I dag har flere mineralbedrifter ansatte som har doktorgrad. De har også ansatt sivilingeniører og ingeniører. Høyere utdanning er gjerne knyttet til geologi i planavdelingen og i produksjonen. Det er i tillegg en rekke andre fagfelt i mineralnæringen for personer med høyere utdanning. Ved Rana Gruber er det for eksempel nærmere 15 forskjellige slike fag. Det er innenfor forhandlingsledelse, IT, økonomi, personal, logistikk, i tillegg til de som allerede er nevnt. Totalt er det mer enn 25 forskjellige fag representert i en bedrift som Rana Gruber AS. I mineralbedrifter med mindre virksomhet er situasjonen den samme som ved de store – mineralbedriftene er ofte et viktig kompetansesamfunn i lokalmiljøet. Selv om det er færre ansatte i de små virksomhetene, er kravene til kompetanse også her høye. I de små blir også behovet for flerfaglighet desto sterkere. n

BERGTATT

KOMPETANSEBEHOVET Anita Mikalsen, personalsjef hos Rana Gruber, anslår at mer enn 25 ulike fagområder er representert hos bedriften.

n Sivilingeniører, ingeniører og planleggere n Geologer n Gruvemålere n Sprengnings personell n Borere n Maskinoperatører n Gruveteknikere n Knuseroperatører n Lokomotivførere n Mekanisk vedlikeholds personale n Metallurger, prosessingeniører og prosess operatører n Elektro- og auto masjonsingeniører og automatikere n Vedlikeholds planleggere n Elektrikere n Vedlikeholds ingeniører og mekanikere n HMS- og kvalitets-rådgivere, -instruktører, -spesialister og -ingeniører n Miljøingeniører n Sosialøkonomer og regnskapsførere n Personalavdeling med HR-personale, regnskapsrådgivere, regnskapspersonale og administrasjons personale n Innkjøpere, logistikk- og lageransatte

BERGTATT

I ensom majestet Roger Limstrand er den eneste Elkem-ansatte på Sandhornøya.

iktignok er han aldri alene. Gjennom den innleide hovedentreprenøren Veidekke AS anlegg, har han alltid et kollegium i kvartsittgruva Elkem Mårnes AS. I Veidekke er de fem mann, som er fast i gruva. De betjener en dumper, en lastemaskin, boring og sprenging, samt sikting og knusing. Elkem Mårnes kvartsittgruve AS leverer hovedsakelig to typer hovedprodukter. Henholdsvis med størrelse på10-50 millimeter og 50-80 millimeter. En kunde ønsker også biproduktet 0-10 millimeter. Arbeidsgjengen i gruva jobber et skift på 10 timer, mandag til torsdag, før de tar langhelg. På kontorbygget sitter Roger ganske så alene. – Det går egentlig veldig greit å tilbringe tid for meg selv. Jeg er jo mye i lag med de fra Veidekke og SA Anlegg. Selv om de er innleid, er det lite utskiftninger i den arbeidsgjengen som er her, sier Roger, som ikke er i tvil om hvorfor det er mulig å drifte gruva med så få ansatte.

– Det er fordi alle vet hva de skal gjøre, og jobber svært selvstendig. Hadde det ikke vært slik, ville det vært umulig, forteller han.

ET ELDRE ANLEGG

Entreprenøren har alt ansvar for produksjon. Elkem tar seg av skiping, salg og vedlikehold. Det er et til dels gammelt anlegg, hvor de eldste delene dateres tilbake til 70-tallet. Her inngår blant annet hovedknuseren, mens sekundærknuseren og sikt ble byttet i en omfattende fornying for seks år siden. Vikan sveis er hver fredag og hjelper til at maskineriet fungerer som det skal. – Slitasje på utstyr er vår største utfordring og utgiftspost. Kvartsitt er en hard bergart, som kan generere omfattende ødeleggelser på maskineriet, sier avdelingsleder i Veidekke, John Wilhelm Iversen. Elkem Mårnes kvartsittgruve sin største kunde er LKAB i Kiruna. Det er verdens største jernmalmsgruve under jord. De benytter kvartsitten i sin produksjon av jernpellets.

Roger kom for to år siden til gruva på Sandhornøya, etter å ha jobbet i Marine Harvest. Gruveindustri og oppdrettsanlegg går ikke nødvendigvis hånd i hånd, men Elkem Mårnes har ingen konflikter med næringen. – Vi har ikke fjorddeponi. Vi kjører alt opp i vårt gamle gruveområde, forklarer Roger. I jobben som avdelingsleder på Elkem Mårnes, returnerte Roger til en bransje som ligger nærmere hans utdannelse i maskin og mekanikk. Før jobben i Marine Harvest drev han sitt eget verksted. – Jeg ville prøve noe nytt. Huset mitt er jo bare en kilometer fra arbeidsplassen. Gruva er en viktig del av lokalsamfunnet, sier Roger.

ALDRI ENSOM

Det er ikke stort på Sandhornøya, men om sommeren blomstrer det opp med folk som har sommerhus her. Til hverdags har ikke Roger mye folk rundt seg, verken i jobben eller på fritiden. – Jeg synes jo at jeg bor veldig sentralt. Bodø er jo rett borti høgget, og vi kommer oss lett rundt med båt og buss. Jeg føler meg ikke ensom. Jeg føler meg heldig. n

BERGTATT

ELKEM MÅRNES AS Sted for drift: Gildeskål kommune, Nordland Selskapet etablert: Mindre drift av Norwegian Talc 1934 – 1950. Nye planer om kvartsittbrudd i 1960. Regulær produksjon i Elkemregi fra 1970. Antall ansatte: 1,5 ansatt – 7 årsverk – 0,5 kvinne. Produserer/ utvinner: Kvartsitt Bruksområder for det som utvinnes: Kvartsitt fra Mårnes brukes som tilslagsmateriale i produksjon av manganlegeringer, ferrosilisium, jernpellets, sement. Årlig produksjon: 240 000 tonn. Viktigste kunder og markeder: Viktigste kunde er LKAB, marked for øvrig er Nord-Europeisk prosessindustri. Omsetning 2014: Ikke offentlig. Sum lokale innkjøp, årsbasis: Ikke offentlig.

Det er ikke trangt om plassen på Sand hornøya. Foruten en vasker i halvstilling er Roger Limstrand den eneste ansatte.

BERGTATT

THE QUARTZ CORP AS Sted for drift: Drag, Tysfjord Kommune Selskapet etablert: 1996 Antall ansatte: 70 Produserer/ utvinner: Kvarts Bruksområder for det som utvinnes: Halvledere, solindustrien, fiberoptikk, optikk, lys, keramikk og annet. Årlig produksjon: 12.000 tonn Viktigste kunder og markeder: Ikke offentlig Omsetning 2014: 220 millioner norske kroner. Sum lokale innkjøp, årsbasis: 0

Andreas Sørgård Olsen ansatte i fjor hele åtte mennesker for å dekke den enorme etterspørselen etter kvarts.

BERGTATT

Andreas Sørgård Olsen dro til New York, slik at han kunne få komme hjem til Drag.

Bygda trumfer metropolen

eg måtte ha utdanning, og New York hørtes bra ut, men motivasjonen var å komme hjem, sier Andreas Olsen. Etter karriere som fotballspiller på Hødd, har Andreas tatt utdannelse innen internasjonal økonomi, politikk og ledelse. 29-åringen ble i fjor ansatt som HR Manager i The Quartz Corps AS på Drag, med 70 ansatte fra over ti forskjellige nasjoner. Dette er nesten halvparten av selskapets 160 ansatte på verdensbasis. Det summer blant annet indisk, nederlandsk, tsjekkisk og fransk i gangene på fabrikken. – Da jeg fikk tilbud om jobb her, tok jeg første flyet hjem. New York kan ikke måle seg med Drag. Nord-Salten er det vakreste stedet i verden. Det er trygt å bo her, vi har et utrolig godt tilbud innen kultur, idrett og fritid. Ikke minst er nærheten til naturen viktig for meg.

NEST STØRST I VERDEN

Det er ikke alle som vet at fabrikken på Drag er en del av et selskap som er nest størst i verden innen utvinning og videreforedling av kvarts. The Quartz Corp AS hadde i 2013 et driftsresultat på over 11 millioner kroner. – Folk tenker på oss som ei lita bedrift i Utkant-Norge, men vi er

faktisk en del av et stort internasjonalt selskap. Det er fantastisk å få være med på prosessen i å bygge The Quartz Corp videre, og være med å rekruttere de beste til selskapet. Jeg liker å tro at folk på Drag er stolte av bedriften, og det vi har fått til her, sier den HR-ansvarlige.

ANSETTER I FLENG

I fjor ansatte Andreas hele åtte nye mennesker. De har en stab med mye ungt blod. Gjennomsnittsalderen er på 40. Selskapet er også opptatt av å drive kompetanseheving av de ansatte. De som ikke har fagbrev, får tilbud om å ta det. De som har jobbet i fem år trenger kun å ta en tverrfaglig prøve, samt svenneprøven for å komme i mål med det. Konsernet har sitt hovedkontor i Paris, og søsterfabrikk i USA. De har også kontorer i Oslo og Molde. Andreas har ansvar for de ansatte ved fabrikken på Drag. Han har ingen problemer med å innrømme at det er utfordrende. – Hver dag har jeg ei lang liste over ting jeg må gjøre, med punkter som går på blant annet kompetanseheving, ansettelser og oppfølging av de ansatte. Lista anser jeg som 50 prosent av dagen min. Resten planlegger jeg ikke, forteller Andreas.

– Jeg vil gjerne ha minst to uker i året ute i selve bedriften, for å se de ansatte i sitt daglige virke, men det blir ofte lange dager. Det er svært mange fagfelt å sette seg inn i.

BRUDDET LIGGER I USA

The Quartz Corp sitt brudd på Drag er ikke i daglig drift. Om det skal brytes derfra, leies det folk spesielt inn for å gjøre det. Hovedvirket til bedriften er å videreforedle kvarts, som blir fraktet med båter fra bruddet deres i USA. – Åren i Spruce Pine er den reneste i verden, og vi ønsker selvsagt å levere det aller beste produktet, sier Andreas. Omsetningen i The Quartz Group har blant annet direkte sammenheng med solcellemarkedet, som mineralet benyttes i. Dette markedet øker årlig med 20 prosent, og her har The Quartz Corp alle intensjoner om å dominere. 70 prosent av kvartsen selger de nå til Kina. Ambisjonen er å gå forbi konkurrenten Unimin. – Det som er litt artig er at deres brudd, er på andre siden av fjellet i USA. Det betyr at vi graver oss mot hverandre, og før eller siden kommer til å møtes på midten. Så får vi se hva som skjer da, sier Andreas og ler. n

BERGTATT Knut Aspaas foran det ledelsen spøkefullt kaller Brønnøy kalks beste kontor: Boreriggen hans.

Klangen av kalk Knut Aspaas kan ikke bare se dagbruddet til Brønnøy kalk. Han kan også høre variasjonene i det.

iden er forbi da maskinkjøring var en bråkete og kald opplevelse. Knut Aspaas sitter i et oppvarmet styrerom med aircondition og støyisolering. Det er ingen problem å lytte til radio, uten å måtte ha musikken i lydtette øreklokker. Det jobbes også for å få på plass trådløst internett i hele bruddet. Ledelsen kaller spøkefullt boreriggen for Brønnøy kalks beste kontor. Lokasjon for boring får Knut beskjed om på en boreplan, styrt av GPS. Den gir ikke bare beskjed om skyteretning, slik at Knut borer i rett vinkel. Den forteller også hvor dypt han skal bore. Alt er automatisert.

– Leverandørene av boreriggene var her i fjor, og lagde en reklamefilm om dem. Da var jeg med som en av «skuespillerne». Det var en artig opplevelse. Nesten som å være med i Hotell Cæsar, sier Knut og flirer.

PUPILL AV VANN

– Det er Norges vakreste dagbrudd! Daglig leder Torbjørn Sellæg gløder når han snakker om det hvite bruddet. Han står på det høyeste punktet på nordsiden og ser 120 meter rett ned i dypet. Der nede skinner en turkis pupill av vann. Den grønne lagune, som Torbjørn kaller den. Brønnøy kalk legger sin ære i å ikke være et sår i naturen. Målet er å være usynlig. Rundt hele dagbruddet kan det telles 17 årringer, en for hvert år Brønnøy kalks dagbrudd har vært operativt. Sideberg legges rundt dagbruddet hele året, for så å bli kledd over av 80 centimeter jord hver sommer. Dette skaper de karakteristiske årringene. Det varer ikke lenge før grønt gress og små trær, spirer i skrentene rundt kalkbruddet. Deler av deponiet har også blitt dumpet i et vann ikke langt unna. Der er prosessen i gang med å etablere et jordbruksområde.

Knut kom til Brønnøy kalk i 2003 etter å ha jobbet for Statoil med boring, sprenging og transport, på Melkøya, i forbindelse med utvinning av gass fra Barentshavet. Rutinerte borere hører på klangen i boret om det er kalk eller grunnfjell de treffer. Det gjør Knut. – Ja, selvfølgelig gjør jeg det. Det merkes også på hastigheten og boret beveger seg på en annen måte, forklarer Knut.

HJUL GJENNOM BAKKEN

Kalk tåler ikke sur nedbør. Da løser den seg opp og danner groper i bruddet. Om disse synker ned kan det oppstå store grotter inne i bruddet. Den største de har funnet er fem meter høy. For ett år siden gikk et hjul på en lastebil igjennom bakken og ble sittende fast i taket på en uoppdaget grotte. Dette skaper også utfordringer på de tre boreriggene. Plutselig kan boret synke ned i intet. – Vi engster oss lite for den risikoen. Sikkerheten vår er meget godt ivaretatt, og skulle jeg få problemer, roper jeg opp de to andre boreriggene, og får umiddelbart hjelp. Arbeidsgjengen har et fantastisk forhold, sier Knut.

BERGTATT

BRØNNØY KALK AS Sted for drift: Velfjord i Brønnøysund. Selskapet etablert: 30. juli, 1997. Antall ansatte: 46 egne ansatte, cirka 70 årsverk totalt. Produserer/ utvinner: Kalk for foredling til Hydrocarb. Bruksområder for det som utvinnes: Bestrykning av glanset papir. Årlig produksjon:Cirka 3 millioner tonn. Viktigste kunder og markeder:Kunde er Omya Hustadmarmor. Omsetning 2014:132 millioner norske kroner. Sum lokale innkjøp, årsbasis: Cirka 75 millioner norske kroner i året.

Brønnøy kalk har nå boret seg ned til 60 meter under havet. De skal ned til 135. Det er dermed grunnlag for minst 30 års drift. – Det skulle vel akkurat holde til jeg blir pensjonert, sier 52 år gamle Knut med en latter.

SMÅ BLANKE PLASTPOSER

Torbjørn sier at Brønnøy kalk hele tiden jobber mot å ikke ha miljøfarlige utslipp. Målsetningen er at vannet, som renner ut av bruddet, skal kunne brukes som drikkevann, og det kontrolleres mot drikkevannsstandard i pumpesumpen. Selskapet er hovedleverandør av kalkstein til Hustadmarmor AS, i Elnesvågen utenfor Molde. Her prosesseres kalken, for å få ut grafitt, silikater og andre sporelementer, som ligger som fine inneslutninger i kalksteinen, og gir den koksgrå spetter. Det ferdige produktet er helt hvit i fargen, og har en fin pulverkonsistens. Daglig leder Torbjørn Sellæg forteller om kunder som har opplevd å bli stoppet i tollen med produktprøver. – De fraktes jo i små blanke plast poser, så jeg forstår jo i grunn at enkelte tollere synes det er grunn til mistanke, sier Torbjørn og ler. n

BERGTATT

HISTORIE

«Malmen i Norges fjeld skal betale landets gjeld» – På slutten av 1800-tallet var Norge ansett som mulighetenes land; rikt på vannkraft og med mineraler som ennå ikke var utnyttet.

ette var bakgrunnen for at utenlandske investorer og internasjonal kapital kastet sine øyne på rikdommene. Dette skriver Hilde Gunn Slottemo i boka «Malm, makt og mennesker. Ranas historie 1890–2005.» Og Rana var, og er, rikt på malmer og mineraler – slik mange steder i Nord-Norge. Rundt om i Nord-Norge ble det på slutten av 1800-tallet funnet rike forekomster av svovel- og kobberkis, sinkblende, jernmalm og sølvholdig blyglans. Dette ble ei ny næring, som førte til store endringer i flere lokalsamfunn i landsdelen.

SULFIDMALMER MED KOBBER

Gruvehistorien i Norge går helt tilbake til 1200-tallet. Fram til 1600-tallet var gruvedriften i stor grad knyttet til komplekse sulfidmalmer, som inneholdt sølv, kobber, bly og sink. Dette er malmer som også har preget utviklingen av gruvedriften i Nord-Norge. I Nord-Norge kjenner vi til tidlige

malmfunn allerede på 1600-tallet, blant annet fra Rana, Ballangen og Kåfjord. Det åpnet opp for drømmer om å finne rikdommene som lå skjult i berget. Peter Dass skrev sin nidvise – Sølvbergrimet – etter funnet av sølvholdig blyglans i Bertelberget. Det ble også tidlig startet utvinning av sølv på Nasa, like over på svensk side på Saltfjellet, i 1635. I Kåfjord i Finnmark hadde de kjent til malmfunn av kobber allerede på slutten av 1600-tallet. Alten Copper Mines ble etablert i 1826, og ved folketellingen i 1835 hadde Kåfjord 655 innbyggere, mens byene Hammerfest hadde 391, Vadsø 234 og Vardø 173. Ved utgangen av 1840 var Kåfjord kobberverk det største av landets jern- og kobberverk, regnet etter antall ansatte.

KRAFTIG EKSPANSASJON

I tiårene fram mot 1900 vokste det fram en rekke virksomheter for gruvedrift i Nord-Norge. Interessen for å finne gull i gråberget blomstret opp, med leting, skjerping, muting og jobbing. Det forteller mye at det

Svenningdal i Grane kommune fra 1877-1890, og i Rana ble det startet opp uttak av svovelkis på Båsmoen i 1882. Denne gruva kjøpte konsul Nils Persson i 1892, og han bygde den om for industriell drift. Etter få år solgte han gruva, og inntektene investerte han i det som skulle bli det store gruveeventyret i nord: Sulitjelma. mellom 1891 og 1904 ble anmeldt 32.000 skjerp, og av disse ble 9.000 mutet, der muting betyr retten til utnytting av et malmleie. I 1883 var det registrert 44 gruveselskap bare i Nordland. Både innenlandske og utenlandske kapitalinteresser nærmest kappløp om å sikre seg det de antok kunne være store verdier. I tida fra 1890-årene og fram til om lag 1910 ekspanderte bergverksindustrien i Nord-Norge kraftig. Overalt ble det skjerpet etter malm. I tida før 1910 ble det startet opp drift flere steder i Nord-Norge. Noen er nå nedlagt for lenge siden, mens andre fortsatt er godt kjent. Det var blant annet drift i sølvgruver i

KOBBER TRENGTES TIL STRØM

I 1890-årene flyttet tyngdepunktet i norsk bergverksdrift mot Nord-Norge, og rundt 1900 hadde bergverkene i Nordland en andel på 46 prosent av samlet produksjonsverdi i norske bergverk. Nordland var blitt landets største bergverksfylke, og Sulitjelma Gruber vokste fra stiftelsesåret i 1891 og fram til 1900 til å bli landets viktigste bergverk og den 13. største bedriften, med gjennomsnittlig 509 arbeidere. Gruvene i Sulitjelma var i drift helt fram til 1991. I perioden fra 1890-årene og fram til 1904 var bergverksindustrien i Nordland særlig knyttet til framveksten av kobber- og svovelindustri.

BERGTATT

Jernbanebygginga fra Gullsmedvika til Storforshei tilknyttet Dunderlandsverket, 1902-1906. Alle foto: MIP infos bildearkiv

Kobber fikk en rask vekst i etterspørselen, da det brukes i strømledninger. Etter at Edison i 1882 første gang lyste opp London og New York med elektrisk lys, fikk elektrisiteten en rivende utvikling over hele verden, også i Norge. Behovet for svovelkis var knyttet til framveksten av kjemiske industri, ikke minst til fabrikkene for kunstgjødsel, og særlig superfosfat som var de største forbrukerne av svovelsyre. Da celluloseindustrien vokste fram etter 1900 ble det et stort marked for svovelkis. Produksjonen av svovelkis og kobbermalm fra gruver i Nordland, ble nesten tidoblet i perioden fra 1896 til 1913, fra 52.000 tonn til 516.000 tonn

INDUSTRIELL GRUVEDRIFT

En person kom til å bli mer sentral i utviklingen av nordnorsk gruveindustri enn andre. Det var konsul Nils Persson fra Helsingborg i Sverige. I 1886 kjøpte han rettighetene i Sulitjelma, og det ble bygd opp et helt samfunn inne i Sulitjelma. Allerede ved århundreskiftet hadde de telefon og strøm, og det ble brutt malm i

seks gruver. Rundt 1900 ble det årlig utført om lag 265.000 dagsverk ved Sulitjelma Gruber. I 1907 var produksjonen oppe i vel 112.000 tonn, og virksomheten ble omtalt som Norges bergverksjuvel, en moderne og veldrevet virksomhet, som fikk besøk fra hele verden for å lære fra den moderne gruvevirksomheten her. Nils Persson hadde i 1875 etablert en fabrikk, som produserte svovelsyre, der han trengte råstoff. Det førte ham til Nord-Norge. Med produksjon av svovel fra Båsmo og Sulitjelma ble neste steg å utvikle virksomhet innenfor kobber, da malmen fra Sulitjelma også var rik på dette. Suksessen fra Sulitjelma gjorde at Persson økte aktiviteten på malmleting i Nord-Norge. Han var aktiv i hele Nord-Norge, både innenfor svovelkis, kobber og jernmalm. På det meste hadde han registrert hele 2000 mutinger og ble også kalt for «Malmkongen av Norge». Persson var en moderne kapitalist, som utredet muligheter. Der det viste seg å være interessante funn, sørget han for å kjøpe opp rettig-

heter og eiendom. På noen steder utviklet han gruva til industriell drift, som på Båsmoen, i Sulitjelma og i Kåfjord. Andre steder var det nok med utredning av mulighetene, som i Dunderlandsdalen. Det meste solgte han til andre, og spesielt to virksomheter utviklet han og drev i egen regi. Det var gruveanlegget i Sulitjelma og kobberverket i Kåfjord. Etter å ha undersøkt de nedlagte gruvene i Kåfjord og Kvænangen kjøpte Persson eiendom og rettigheter i 1896. Året etter begynte forsøksdriften, med 60 ansatte. De første årene ble malmen ikke smeltet på stedet, men fraktet til Sulitjelma for smelting. Også i Kåfjord ble verket modernisert, og det ble også tatt i bruk elektrisk kraft og belysning, både for oppheising av malmen fra hovedgruva, i verkstedet og i vaskeriet. Kobberverket i Kåfjord var i drift til 1909, da var de eldre gruvene uttømt, og driften ikke lenger lønnsom.

DUNDERLANDSVERKET

Samtidig med at Sulitjelma vokste fram til å bli det største gruvesam-

funnet i nord, med Nils Persson som eier, ble det påbegynt anleggsarbeid for et annet stort gruveprosjekt i Rana; Dunderlandsverket. Jernmalmleiene i Dunderlandsdalen ble påvist allerede på slutten av 1700-tallet. Konsul Nils Persson, med sin driftige medarbeider ingeniør Alfred Hasselbom, hadde gjort systematiske undersøkelser av disse områdene gjennom 1890-tallet. Prøver av malmen ble sendt til England for analyse, og resultatene var så lovende at Persson kjøpte opp de aktuelle landområdene for en framtidig gruvedrift. I 1899 solgte han alle rettigheter, anlegg og utstyr til Edisonsyndikatet. Fra 1902 til 1906, var det et omfattende anleggsarbeid, der det deltok opp mot 2000 mann. Dunderland Iron Ore Company (DIOC) startet driften i 1906, men drømmen om å forsyne engelsk stålindustri med jernmalm fra Rana ble knust allerede etter to år. Til tross for massiv investering i ny elektrisk teknologi for utvinning av jernmalmen i Rana, som geniet Thomas Alva Edison sto bak, gikk driften dårlig. Teknologien klarte >>>

BERGTATT

HISTORIE

>>> ikke å knekke koden for å utvinne den problematiske jernmalmen i Rana. Fram til 1916 gikk driften på et minimum. Så fulgte tre korte driftsperioder frem til 1939. Fra 1964 har Rana Gruber tatt ut malm fra de samme malmleiene som DIOC startet opp.

SYDVARANGER

Et annet viktig gruveforetak i Nord-Norge var A/S Sydvaranger, der anleggsarbeid i Kirkenesområdet startet i 1906. Samtidig ble en helt ny by bygd opp rundt gruve og oppredningsanlegg. I 1910 startet driften, som skulle bli en av hjørnestensbedriftene i Finnmark gjennom hele 1900-tallet. Malmen ble brutt i dagbrudd først og fremst i Bjørnevatnfeltet. Her ble den grovknust og fraktet med jernbane til separasjonsverk i Kirkenes, der det ble produsert jernslig. Under krigen ble gruve- og produksjonsanlegget ødelagt. Selskapet startet på ny produksjon i 1952, da med stor statlig eierandel og etter hvert også med store offentlige tilskudd. Det ble også bygd et pelletsverk, slik at sligen kunne videreforedles til pellets før utskiping. Malmbrytingen ble innstilt i 1996 og produksjonsmidlene solgt. Totalt ble det produsert ca. 170 mill. tonn råmalm i perioden fra 1910 til 1996. Bidjovagge Gruber i Kautokeino var datterbedrift av A/S Sydvaranger. Det ble utvunnet gull basert på gullførende kobbermalm i Bidjovagge i perioden 1970-75, og senere fra 1985 til 1991. Etter oppgangen i verdensmarkedene like etter 2000 ble gruvevirksomheten i Kirkenes gjenåpnet i 2006.

ANDRE GRUVER

En rekke malm- og mineralvirksomheter var i drift i Nord-Norge gjennom 1900-tallet. Bjørkåsen i Ballangen var en av disse, der ble det gjort funn av svovelkis på 1890-tallet og drift startet i 1909. Alt i 1911 var det 70 mann i arbeid, og i årene som fulgte ble gruvedriften økt og anlegget ble mer utbygd. Også i Ballangen-området ble det påvist kobbermalm alt på 1600-tallet, og det ble også utvunnet små mengder. Gruvedriften i Ballangen pågikk helt til 1964. Fra midten av 1930-tallet, og fram til slutten, hadde denne gruva rundt 300 ansatte. Gruvevirksomheten i Mofjellet startet før 1900, med flere korte driftsperioder med forskjellige selskap fram til 1920. I 1926 overtok Bergverkselskapet Nord-Norge gruvene, og de hadde drift fram til de ble lagt med i 1987.

ENORME VERDIER

Det er en rekke andre virksomheter som er, eller har vært i drift, med uttak av malmer, mineraler og prydstein. Noen er i full virksomhet ennå, noe som omtales i andre artikler i magasinet. I denne artikkelen har vi hatt hovedfokus først og fremst på fremveksten til gruvedriften i Nord-Norge, der historien til noen viktige bedrifter er belyst. Helt frem til 1960-årene hadde Norge en betydelig gruveindustri. I dag drives det gruvedrift flere steder i Norge på ressurser som pukk, forskjellige malmer og industrimineraler. GeoNor publiserte for noen år siden en rapport om mineraler i Norge, der det står at det makrogeologiske bildet tilsier at det nord i Norge ligger store uoppdagede reserver. NGU har anslått verdien av dette til å ligge på 2.000 milliarder kroner. EU mener også at Barentsregionen er et av de mest spennende og prospektive området for å sikre forsyningssikkerheten i årene som kommer. n

DEPONI

Stiller stre – Norge har store uutnyttede mineralressurser. Likevel importerer vi det aller meste vi bruker av metaller og industrimineraler.

ette skriver professorene Rolf Arne Kleiv og Sunniva Haugen ved Institutt for geologi og bergteknikk, NTNU, i en kronikk i Dagens Næringsliv den 19. mai om sjødeponi. Her peker de på at mesteparten av miljøkostnadene ved forbruket av livsviktige mineraler vi bruker i dag, tas utenfor Norge. Det skjer ikke sjelden ved bruk av lite miljøvennlige produksjonsprosesser i land der miljøvern, arbeidsmiljø og menneskerettigheter står svakt. De to spør om vi ikke burde ta en større del av ansvaret selv? Dette er også et europeisk problem, i og med at Europa forbruker 20 prosent av verdens mineraler, mens det produseres kun tre prosent. I ei tid der klimaspørsmål og miljøbevissthet er blitt helt nødvendig for videre utvikling, vekst og sysselsetting, vil også slike spørsmål være viktig å forholde seg til i norsk samtidsdebatt.

HELT ANDRE TIDER

Gruveindustrien utvinner og bearbeider mineraler og bergarter som er viktige for samfunnet. Gjennom prosessen med bearbeiding av dette, til konsentrat for videre industriell utnytting, kan det oppstå forurensning både fra virksomheten i gruver og fra deponier. Det er direktoratet for mineralforvaltning som forvalter mineralloven og gir tillatelser og fører tilsyn, mens det er Miljødirektoratet og Fylkesmannen som er myndighet på forurensningsområdet. Kravene fra miljømyndighetene har endret seg betydelig fra 1950og 1960-tallet og til i dag. Det som mange norske gruveselskap fikk av krav til miljøet den gang, var svært begrenset. Et eksempel er konsesjonsvilkåret som AS Bleikvassli Gruber i Nordland fikk for gruvedrift i 1952. De eneste punktene om miljø og forurensing, som var med i konsesjonen, var korte og generelle, og knyttet opp mot at det ”... kan skje uten særlig vanskeligheter og utgifter”, og om det ikke kan unngås, så ”... skal departementet i betimelig tid på forhånd underrettes om saken.” I dag stiles det klare krav fra myndighetene, både til dokumentasjon, prosedyrer under produksjon og for

Brønnøy Kalk i Velfjorden er en av virksomhetene i Nord-Norge som benytter landdeponier. Sideberg legges til side hele året og dekkes hver sommer med 80 centimeter jord. Foto: Brønnøy Kalk AS

tiltak samt grenser for tillatte utslipp. I søknadene fra selskapene om konsesjon skal det framgå ulemper i form av støy, støv, bruk av kjemikalier og deponiløsning. Likeledes skal det redegjøres for hvilke fordeler gruvevirksomheten kan gi for inntekter til både storsamfunn og lokalsamfunn, hvilken sysselsetting selskapet skaper, samt behovet for produktet både i Norge og internasjonalt.

SJØDEPONI ELLER LANDDEPONI

Utvinningen av metaller og mineraler skaper store mengder gråberg og avgang, og slike masser

BERGTATT

enge miljøkrav

må deponeres på en miljømessig forsvarlig måte. I utgangspunktet er det to alternativ for avgangsmassene, enten landdeponi eller sjødeponi. Det har vært fremmet forslag om å bruke mest mulig av overskuddsmassene til andre formål. Dette er noe man forsker aktivt på, blant annet ved NTNU. Likevel vil det alltid være nødvendig å deponere betydelig mengder med masser. Kleiv og Haugen ved NTNU mener mineralindustri i Norge er god miljøpolitikk, og hevder at bruk av sjødeponi kan gjøre den enda bedre. I dag er det seks aktive sjødeponier i Nord-Norge. I tillegg er det søkt tillatelse til ett til, og to av de eksisterende har søkt om utvidet tillatelse.

SØKER GODE LØSNINGER

I Nordland er det deponiet til Rana Gruber AS i Ranfjorden, deponiet til The Quartz Corp AS og Norcem AS

Kjøpsvik i Tysfjord. I Troms er det deponiet til Skaland Graphite AS i Bergsfjorden, mens det i Finnmark er fjorddeponiet til Sibelco Nordic AS i Stjernsundet ved Alta, og til Sydvaranger Gruve AS i Bøkfjorden ved Kirkenes. – Vi har et ansvar for å finne de beste deponiløsningene, og dette kan kun oppnås ved å gjennomføre en grundig konsekvensanalyse i hvert enkelt tilfelle. Ingen forekomster eller resipienter er like. Enkelte steder vil sjødeponering være uakseptabelt, mens det andre steder vil kunne representere en klar miljøgevinst. Det ville derfor vært både uansvarlig og misforstått å innføre et generelt forbud mot deponering i sjø, skriver Rolf Arne Kleiv og Sunniva Haugen i sin kronikk. De to mener at et sjødeponi kan representere en trygg og stabil plassering av overskuddsmassene

i et kjemisk miljø, som gir minimal forvitring og utlekking av tungmetaller. – Der forholdene ligger til rette vil mineralproduksjon i Norge, med deponering i sjø være god og ansvarlig miljøpolitikk. Slik kan vi ta en større del av ansvaret for miljøeffektene av vårt eget forbruk, og sørge for at disse ikke blir større enn nødvendig, skriver Rolf Arne Kleiv og Sunniva Haugen.

STERKERE MILJØKRAV

I Norge som helhet ligger det flere deponier fra tidligere gruvevirksomhet. Det er 26 deponier i fjorder i Norge fra tidligere gruver som nå er nedlagte. Mange av disse var i drift i ei tid da miljøkravene var like svake som eksemplet over fra Bleikvassli gruber. Landdeponi har vært fremsatt av enkelte som et bedre alternativ enn

sjødeponi. Likeledes tilbakefylling til gruva. For landdeponi er det en rekke andre problemstillinger som framtrer. En viktig faktor er mulighet til egnet plass på land, noe som i stor grad er mangelvare. Likeledes

«Vi har et ansvar for å finne de beste deponi løsningene» vil høydeforskjeller mellom gruve og oppredningsverk, eller utskiping, ha betydning, på samme måte som mulig utsiving fra deponi til ferskvann, med mer. Det gjør at landdeponi i mange tilfeller er en dårligere løsning for miljøet enn sjødeponi. n

BERGTATT

MILJØKALK AS

AVD. BALLANGEN

Hjemmekjær Tommy Nymos familie teller 140 mennesker.

an har vært sjømann, mekaniker og reiseoperatør i Sydvaranger gruve, Salten Verk og Sibelco Nordic på Stjernøya. Så kom Tommy Nymo til det som fram til 1. mai i år het Franzefoss miljøkalk avdeling Ballangen, og plantet røttene dypt ned i bakken. Her ble han ut hele arbeidskarrieren. – Det er arbeidsmiljøet som gjør at folk står løpet ut i gruvene. Vi kunne tjent mer hadde vi jobbet i anleggsbransjen, men jeg ville aldri ha byttet kameratskapet her i de ekstra kronene, sier Tommy med ettertrykk. – Vi har mistet to mann her. Den ene kjørte i sjøen, og den andre veltet i en dumper i dagbruddet. Det preget oss sterkt. Samholdet i selskapet er usedvanlig fint. Vi i Franzefoss minerals er en stor familie. Jeg kjenner så mange gjennom min periode som hovedtillitsvalgt. Jeg har gode venner i hele selskapet. Men i periodene hvor vi har forhandlet lønn har vi selvfølgelig vært bitre fiender, sier Tommy og smiler mens han lager hermetegn med fingrene.

KAFFEBESØK

Tommy tror følelsen av å være viktig er grunnleggende. Alle har sitt ansvarsområde, og om din oppgave ikke blir gjort, får det betydning

for hele prosessen. At han nå er pensjonist forhindrer ikke Tommy fra å valfarte til den gamle arbeidsplassen. – Jeg er her ute minst et par ganger i uka og drikker kaffe. Det er flere av pensjonistene som også tar et skift eller to her ute om det trengs. Vi jobber i et farlig yrke, hvor vi burde slitt oss ut og pensjonert oss tidligere. Slik er det ikke.

VAR MED FRA BEGYNNELSEN

Tommy var der da portene åpnet for aller første gang i Ballangen i 1979. – Det har vært en spennende reise, med mange omveltninger. Den største var da vi gikk fra dagbrudd til undergrunndrift. Det ble en helt ny hverdag, minnes Tommy. Dolomitt, som utvinnes i Miljøkalk AS, benyttes til et vidt spekter av produkter. Tannkrem, plastikk, maling og gummi inneholder alle dolomitt. Det gjør også de hvite og gule stripene på veien, og når isen legger seg, blir det strødd med sand som inneholder dolomitt. Hovedkunden er likevel landbruket. Dette har sørget for et kjør fra jul til påske. I den perioden er det ikke snakk om fri. Til gjengjeld har de gruveansatte åtte uker ferie. – Jeg hadde lengre ferie enn kona, selv om hun er lærer, sier Tommy og flirer. Han var en sterkt engasjert forbundsmann. Han har også sittet i kommunestyret for arbeiderpartiet i tre perioder. – Familien min har lange tradisjoner for dette. Jeg hadde mulig-

heten til å være med å påvirke egen arbeidsplass, da måtte jeg gjøre det. Det som er vanskelig i gruvene er at vi må forsvare det vi gjør på forsidene av avisene, mens journalistene ikke tar seg bryet med å framheve hvor viktig næringen er. Her må politikerne komme på banen. Det er satt en norsk standard. Vi følger den. Da må det være stilt! Alle vil ha arbeidsplasser, men vil ha dem hos naboen rundt neste odde.

DOBBEL DOSE TIL LEGEVAKTA

Franzefoss sitt aller viktigste fokusområde er helse og sikkerhet. Målet er at alle de ansatte, deres største ressurs, skal komme friske hjem hver dag. Sikkerheten tas på største alvor, men Tommy kan ikke unngå å le litt galgenhumoristisk av en episode for mange år tilbake. – En gang var det en mann som skadet hånden på en vifte. Arbeidskollegaen skulle så vise hvordan det skjedde. «Tjopp», sa det, også sendte vi to mann til legevakta med akkurat samme skade, sier Tommy og ler. Den tidligere gruvearbeideren har også en sterk kulturell interesse. Han har vært leder av musikkorpset siden 1982, og har like lenge båret på en drøm om å gjøre en konsert inne i en av de store hallene i gruva, men det blir komplisert sikkerhetsmessig. – Jeg hadde en fantastisk opplevelse i en saltgruve på Mallorca. Musikerne kom inn med båter på vannet og fylte hele hallen med musikk. Slike ting treffer meg midt i hjertet. n

Sted for drift: Ballangen Hamar, Bøverbru, Verdal og Sandvika Selskapet etablert: 1919 Antall ansatte: 145 Produserer/ utvinner: kalkstein, brent kalk, dolomitt Bruksområder for det som utvinnes: Tilsetning til kunstgjødsel, veisand, tannkrem, plastikk, maling og gummi. Årlig produksjon: Drøye 1.500.000 tonn kalkstein, cirka 250.000 tonn brentkalk. Omsetning: 550 millioner norske kroner, inkl NorFraKalk. Lokale innkjøp: 220 millioner norske kroner.

BERGTATT

Så ofte han har mulighet drar Tommy Nymo (t.h.) ut for å møte Hannu Mäkitalo og de andre kollegene på Miljøkalk AS avdeling i Ballangen.

BERGTATT

Savner et monster Eirik Dambakken er bare 718 tonn unna lykken.

irik var bare 18 år, da han sammen med pappa, begynte å kjøre hjullaster på Rana Gruber. Hadde man en far, som jobbet i gruve, så hadde man det. Og bodde man på Storforsheia, så gjorde man det. Det

lå i blodet å bli gruvearbeider. Eirik husker godt å ha stått ved siden av pappa i maskina som liten pjokk. Det var stort. Skolebenken var aldri noe for han, og siden faren alt hadde bedrift, med to hjullastere, var veien til fast jobb kort. Han begynte bare. Det var først i 2004 at hans tid som autodidakt var over. Med Rana Grubers velsignelse og finansiering, hev han seg på et desentralisert studie i Luleå, hvor han gjennom to år ikke bare ble skolert i geologi

og gruvedrift, men også bedrifts ledelse. – Jeg hadde godt utbytte av videreutdanningen. Jeg kunne det praktiske. Så lærte jeg det teoretiske. Jeg har fått en større forståelse, sier Eirik.

SMERTEGRENSA ER NÅDD

Nå er han produksjonsleder for massetransport, med personalansvar for 50 av de 220 ansatte. Tidligere var de 270, men har nettopp vært igjennom en nedbe-

manningsprosess. Det er ingen hemmelighet av prisen på jernmalm er historisk lav. Selv om selskapet er en av Norges største innen gruvedrift og utvinning av jernmalm, med en årlig produksjon på 1,8 millioner tonn hematittkonsentrat og 100 000 tonn magnetittkonsentrat, er det i internasjonal sammenheng et lite selskap. Det har liten påvirkningskraft på prisnivået i verden. Det spares inn, der spares kan, men smertegrensa er nådd.

BERGTATT

RANA GRUBER AS Sted for drift: Mo i Rana og Storforshei Selskapet etablert: 1902 (Dunderland Iron Ore Company) Antall ansatte: 320 inkludert fast innleie Produserer/ utvinner: Jernmalm konsentrater Bruksområder for det som utvinnes: Framstilling av stål, kjemisk industri, vannrensing, fargepigmenter, tekniske jernoksider. Årlig produksjon: 5 millioner tonn råmalm, 1,8 millioner tonn konsentrater. Viktigste kunder og markeder: Stålindustrien i Europa. Omsetning 2014: 634 millioner norske kroner. Sum lokale innkjøp, årsbasis: Cirka 400 millioner norske kroner.

Det er ikke samme dimensjonene på maskinene etter Rana Gruber la om til undergrunndrift. Det er et savn for Eirik Dambakken.

– Vi må tenke oss om hele tiden. Hva kan vi unnvære? Det var ingen hyggelig prosess å si opp 50 mennesker, men hoveddelen gikk med naturlig avgang. Jeg setter utrolig pris på det gode arbeidsmiljøet vi har her. Det er en lett og ledig tone. Jeg er glad hver dag jeg våkner, fordi jeg skal på jobb, sier Eirik.

MEKANISKE UTFORDRINGER Utvinning av jernmalm i Dunderlandsdalen startet for over hundre år siden. Rana Gruber gikk i 2010

over til brytningsmetoden skiveras. Jernmalmen som utvinnes dumpes i en 55 meter dyp sjakt. Deretter går den videre gjennom en grovknuser, som er montert inne i gruva. Den knuste malmen fra siloen lastes om bord i jernbanevogner, og fraktes til Gullsmedvika i havna. – Det er havari på det mekaniske og elektriske som er den største utfordringen. Om ei maskin blir ødelagt, må vi avbestille toget til Vika. Det forplanter seg fort, sier Eirik.

Eirik var med da Rana Gruber kun drev dagbrudd. Nå går mye av driften inne i fjellet. Han elsket å jobbe med de svære maskinene. – Graveren jeg kjørte var 718 tonn, og jeg satt åtte meter over bakken. Jeg var utrolig fascinert. Vi var ute og jobbet uansett vær. Det kunne være tøft, innrømmer han.

ØRSMÅ LEKEMASKINER

Første salve i den underjordiske gruva var i 1997. Der er det ingen monstermaskiner.

– Det er det jeg savner mest her under jorda. Det er det ikke tvil om, sier Eirik, som også har kontoret sitt langt nede i gruva. Selvsagt pyntet med ørsmå gule lekemaskiner på pulten. – Det er mange som har problemer med å være her inne. De tenker på hvor mye fjell som er over dem. For meg spiller det ingen rolle om det er ti meter eller tusen meter. Men det er en labyrint her nede. Dere finner aldri ut herfra uten meg, sier Eirik Dambakken og flirer. n

BERGTATT

ELKEM TANA AS Sted: Austertana, ved utløpet av Tanaelvea Selskapet etablert: Sydvaranger startet prøvedrift i 1973. Elkem overtok bedriften i 1983. Antall ansatte: 42 ved bedriften fordelt på 22 hos Elkem Tana som driver knuseverket i egenregi og 20 hos underentreprenør LNS som leverer bergfangst.Av dette er det 5 kvinner. Produserer/ utvinner: Kvartsitt. Bruksområder for det som utvinnes: Hovedmengden går til smelteverks industrien. En del blir også solgt til produksjon av jernpellets i Sverige. Smelteverkene produserer ferrosilisium og silisium for verdensmarkedet. Årlig produksjon: Cirka 1,1 millioner tonn og av dette selges/skipes cirka 900.000 tonn. Viktigste kunder og markeder: Smelteverks industrien i Norge og på Island. Overskuddet på cirka 200.000 tonn lagres i bruddet. Omsetning 2014: Cirka 130 millioner norske kroner. Sum lokale innkjøp: Cirka 3 millioner norske kroner.

Tom Ivar Utsi har i likhet med deg tre gram kvartsitt i sin smarttelefon.

BERGTATT

Tre gram av din Iphone kommer herfra.

Kvartsittens hovedkvarter

et gjelder for så vidt også om du har en Samsung, eller en annen smarttelefon. Tre gram av komponentene som brukes i elektronikken i disse telefonene er nemlig fra kvartsittbruddet til Elkem Tana. Det er de som bryter den største delen av kvartsitten, som det utvinnes silisium og ferrosilisium i fra. Dette er stoffer som inngår i alt fra datachiper og silikon, til kosmetikk og solcellepanel.

VERDENS STØRSTE

Jern-, aluminium- og titaninnhold i kvartsitten har mye å si for hvilke produkter den benyttes til. Kvartsitten i bruddet varierer i farge fra område til område. Jo hvitere den er, jo mindre jern er det i den. Her spiller laben en viktig rolle i forhold til hvilken produkter som går ut til de respektive kundene. Hovedproduktet inneholder 0,6 prosent aluminium og 0,45 prosent jern. Elkem Tana kan smykke seg med tittelen som verdens største kvartsittbrudd. – Jeg vet i hvert fall ikke om noen som er større, sier produksjonssjef Tom Ivar Utsi. Selskapet har 22 ansatte, som er ansvarlig for knusing, sikting og lasting av de 175 årlige skipsanløpene. Boring, sprenging og transport, er

satt bort til driftsentreprenør Leonard Nilsen & sønner (LNS), som har 20 ansatte i bruddet. Kvartsittbruddet er regulert for 25 års videre drift.

oppe absolutt hele året. Som en del av sikkerhetstiltakene har de blant annet bygd en helårsvei, hvor dumperne er beskyttet for nordavinden.

KUNNE HAVNET PÅ HAVET

REKORDLAVT SYKEFRAVÆR

Det fraktes årlig ut 1,2 millioner tonn kvartsitt fra dagbruddet, som ligger på 350 meter over havet. Derfra er det 290 meter ned til knuseverket. Veien til bruddet har 10 prosent stigning, og er en av de tøffeste i Norge å kjøre ned på. – Vi tar sikkerheten svært alvorlig, og det har vært få ulykker her. Den mest alvorlige skjedde, da bremsene røk på en dumper. Det var en meget rutinert sjåfør, som klarte å manøvrere det tungt lastede kjøretøyet gjennom to skarpe svinger. Da dumperen før tredje sving, hadde oppnådd en fart på over 70 kilometer i timen, hadde han to valg: Kjøre i bergveggen eller havne på fjorden. Da valgte han det første. Heldigvis slapp han unna det hele med blåmerker på lårene, der han traff rattet. Jeg ønsker selvfølgelig ikke ei slik ulykke på noen, men når det først skulle skje, er jeg glad det var en så garvet og dyktig sjåfør. Det kunne endt opp langt verre, sier Utsi. – Det er viktig å holde en ro her oppe. Om dumperen begynner å skli på isen, og du har 100 tonn i ryggen, må du kunne puste rolig, fortsetter han. Bruddet til Elkem Tana holdes

Elkem Tana ble av Idébanken i 2012 dratt fram som et skoleeksempel på oppfølging av sine ansatte, og sitt grundige HMS-arbeid. På fem år reduserte de sitt sykefravær fra 12 til bare to prosent. HR-ansvarlig, Tove Brandtzæg Utsi sin suksessformel er enkel: – Det er bare å ta vare på folk. Det koster så lite, sier hun. Tom Ivar Utsi begynte som maskinfører i Elkem Tana allerede som 17-åring. Han tok senere fagbrev og teknisk fagskole, før han gikk til en jobb i tunnel for Mesta i tre år. Så ble hjemlengselen for sterk. Tom Ivar flyttet hjem til Austertana, som i dag har 250 innbyggere. Her bor rundt 30 prosent av de ansatte i Elkem Tana. Brordelen bor i selve Tana. – Vi skulle jo ønske at flere valgte å bo her i Austertana, sier Tom Ivar. Det er mye reindrift i området rundt dagbruddet, men i motsetning til andre steder, har ikke Elkem Tana hatt noen konflikter med dem. – Nei, her er det bare snille reineiere, sier Tom Ivar Utsi spøkefullt. – De er jo i familie med meg alle sammen. n

BERGTATT

Jobbkonene i Sydvaranger gruve AS tilbringer halve dagen med tjue vogner mellom seg.

Er øyne for hverandre

å er jeg avhengig av Thomas sine øyne. Jeg ser ingenting. Jeg sitter egentlig bare her og gir gass, sier lokfører Tommy Andreassen. Tjue vogner lengre fram sitter konduktør Thomas Rundtom, og følger med at ikke noe uforutsett skjer på verdens nordligste jernbane. De holder kontakt med hverandre via radio, hvor det også kan bli en del slarv. De er avhengige av å gå godt sammen, og tar vare på hverandre. Når vognene er fylt opp i tappetunnelen, i enden av den ni kilometer lange jernbanen, klatrer Thomas inn i styrerommet. På anlegget spilles det alltid rock n`roll. – Jeg har alltid tappet en kopp kaffe klar til han, og serverer kjeks. Da blir han så fornøyd, sier Tommy. Slik forløper de rundt 15 daglige turene på Barents Expressen seg. I døgnet fraktes cirka 1300 tonn med jernmalm på lokomotivet. Hvert skiftlag rekker over mellom fem og seks turer. Annenhver dag bytter de roller. I morgen er det Tommys tur å være øyne.

TJUE UKERS FERIE

Sydvaranger gruve utvinner magnetisk jernmalm fra sitt dagbrudd i Bjørnevatn. Upåvirket av vær og temperaturforhold, holder Sydvaranger bruddet åpent også i vinterhalvåret.

Før malmen fraktes med Barents Expressen fra Bjørnevatn til Kirkenes, har den vært gjennom primærknuseren, som er lokalisert der oppe. Derfra fraktes den videre til mere knusing og magnetisk prosessering , som skiller jernmalmen fra gråberg. Solstrålene treffer de støvete vinduene. Ute er det helt vindstille. Slike dager er det fint å være lokfører. I piskende snø i mørketida er det ikke like kult. Barents Expressen kjører uansett forhold. – Det er klart det kan være ensformig, men tida går kjapt. Det hjelper jo også på at jeg har tjue ukers ferie. På grunn av skiftordningen jobber lokførerne seg opp svært mye fritid. Alle nattskiftene, som de går hver tredje uke, er tolv timer lange. Uka de går ettermiddagsskift, jobber de dessuten 12 timers skift både lørdag og søndag.

FASTE JOBBKONER

Det er ett år siden Tommy flyttet fra Oslo og hjem til Kirkenes. Thomas har jobbet på toget siden Sydvaranger gruve startet opp driften igjen for seks år siden, under nye eiere. Til vanlig går de ikke skift sammen, men på grunn av ei sykemelding har det blitt gjort omrokkeringer.

– Jobbkona mi heter Jørn, mens Tommys heter Glenn Gunnar, sier Thomas spøkefullt, og fortsetter. – Det var egentlig fantastisk flaks da vi ble delt inn i par, alle sammensetningene klikket perfekt sammen, forteller Thomas. Det første malmtoget gikk fra Bjørnevatn til Kirkenes allerede i 1910. Togbanen fikk sitt endelige navn etter en konkurranse i 2009 blant lokalbefolkninga. Alle som reiser med banen får diplom, for å ha tatt en tur med verdens nordligste jernbane.

RØRT AV LOKVOGNER

Leder for logistikk, Freid Sæther, forteller at jernbanen har en solid forankring i de som bor i Kirkenes. – Selv de lokale synes det er spesielt å få reise med denne banen. I rette været er det en spektakulær opplevelse, sier han. Hver desember pyntes toget opp med lys, og blir på folkemunne kalt juletoget. Freid avslører at selv de mest garva i Sydvaranger gruve har et sterkt forhold til toget. – Under Barentsspetakkel for noen år tilbake, stilte de ut gamle lokvogner fra 1957 og 58 på torget, med ei fantastisk belysning. Da ble til og med vi fascinerte. Det var rett og slett litt rørende, sier lederen for logistikk. n

BERGTATT

SYDVARANGER GRUVE AS Sted for drift: Gruve i Bjørnevatn og prosessanlegg i Kirkenes, de to sammenbundet med egen jernbane. Selskapet etablert: I 2007 og er børsnotert i Australia under moderselskapet Northern Iron Ltd.Opprinnelige Sydvaranger AS ble etablert i 1906 og nedlagt i 1997. Antall ansatte: Cirka 400 pluss cirka 130 faste kontraktører. Produserer/ utvinner: Jern malmkonsentrat Bruksområder for det som utvinnes: Råvare til stålproduksjon. Årlig produksjon: Produksjon av jernmalmkonsentrat i 2014 var 2.340.000 tonn. Viktigste kunder og markeder: Europa og Tata Steel er viktigste marked/ kunde, noe går også til Kina. Omsetning 2014: Cirka 200 millioner amerikanske dollar. Sum lokale innkjøp, årsbasis: Ikke tilgjengelig.

Tommy Andreassen (t.v.) og Thomas Rundtom er helt avhengige av hverandre for å få utført jobben sin.

Foto: Petter Aspdal Hansen, MIP info

– JEG VIL! MED DETTE SESAM-SESAM KAN DU LUKKE OPP DE STØRSTE BERG. HANS BØRLI