Mitt Jaktblad nr. 6/2017 by Mitt Jaktblad

ONLINE MAGASINET

Nr. 6 • september 2017 • 4. årgang

- To dager på skytebanen - en god formiddag med jakt - Den svarte sekstakkeren 1

Utgitt av Sofaliv AS, i samarbeid med Taiga Media

Mitt Jaktblad er helt gratis for leserne, og blir finansiert av annonser og samarbeid. I magasinet er det derfor lenker til ulike produsenter, leverandører, butikker og arrangører.

REDAKTØR/GRAFISK DESIGN

Morten Brekke er ansvarlig for å fylle magasinet med redaksjonelt innhold. Ta kontakt med ham hvis du vil levere tekst og/eller bilder til magasinet. Tips gjerne om hva du synes Mitt Jaktblad bør skrive om i kommende utgaver. 920 89 873 morten@brekke.to

DAGLIG LEDER

Når Håkon Kyllesø ikke jakter, tester utstyr eller driver Sofaliv AS, jobber han med samarbeidsavtaler for Mitt Jaktblad. Ta kontakt med ham for en hyggelig samtale og avtale! 909 76 058

hakon@sofaliv.no

UTSTYRSTESTER

Vår nye utstyrstester Frode Kydland er mye ute i skog og mark og er derfor et ideell person for testing av klær og ustyr. Ta kontakt hvis du har nye produkter for uttesting. 986 05 781 frodekydland@hotmail.com

ANNONSER / SALG

Ta kontakt med Fredrik Christiansen og hans team i Deal Brokers for salg og annonser i Mitt Jaktblad. På oppfordring sender vi deg vårt mediekit, med gode tilbud om annonsering og sponsing. 471 76 596

fredrik.christiansen@ deal-brokers.com

Hjelp oss å gjøre Mitt Jaktblad kjent! Lik og del oss på Facebook: facebook.com/MittJaktblad

Mitt Jaktblad tar ikke ansvar for innsendt materiale som vi ikke har bestilt på forhånd. Tekst og bilder blir lagret digitalt, og kan bli brukt til markedsføring eller i våre søstermagasin.

http://jakt123.no

Følg oss på net og les også nyh

LEDEREN Kjære leser av Mitt Jaktblad Jakta er allerede i gang for mange av oss. Enten du er bukkejeger, jakter hjortevilt, fugl eller småvilt - så har vi alle den samme drømmen om å lykkes i år, kanskje litt bedre enn i fjor - men målet for oss alle er å tilstrebe en så human og sikker jakt som mulig. Det har vi alle forutsetninger til å klare med vår «ballast» i bagasjen. Men «shit happens» - og det er her vi må holde hodet kaldt og tenke riktig, om vi skulle være så uheldige og «blemme» litt i utgangspunktet. I denne utgaven av Mitt Jaktblad kan du lese litt om hvordan det kan gå når «alt klaffer» og jaktgudinnen Diana står deg bi og solen nærmest bare skinner. Vel lest! Morten Brekke / redaktør Mitt Jaktblad

ttstedet http://jakt123.no hetssaker der. 3

KLIKK OG

VIND 5GA0VE0KO €RT

Jakke / Kr. 1.699,Bukse / Kr. 1.299,-

seeland.com 4

HAWKER

365 ONE SUIT FOR ALL SEASONS

De viktigste funksjonene til en allround skalldress er å gi beskyttelse mot vær og vind samt inneha god pusteevne. Hawker er laget av et superelastisk materiale for å gi maksimal bevegelsesfrihet. Fôr med vaffelstruktur og meshmateriale på innsiden sørger for god temperaturregulering og økt ventilasjon. Finnes i to farger. Hawker. Beskyttelse for alle årstider.

INNHOLD To To dager dager med med slaraffenliv slaraffenliv ... ... 06 Årets første gåsejakt

En jeger, en hund og 36 lokkegjess i full størrelse. Hvordan går det på året første jakt?

SEPTEMBER 2017

40 06

20 ... en god formiddag på jakt Dårlige jaktdager finnes ikke. Det er enten en god jaktdag eller en god jaktdag med jaktlykke!

28 Småviltguiden: presentasjon av ny bok 30 Den svarte sekstakkeren Nord i Tyskland ligger et revir med svarte rådyrbukker. Mitt Jaktblads medarbeider får jakte her.

40 To dager med Zeiss, Sauer, Hornady og Härkila En av danske Mitt Jaktblads lesere fikk anledning til å tilbringe to dager på skytebanen ...

Historiske jaktbilder

20 30

Vår råeste jaktradio noensinne.. Zodiac Team Pro Waterproof I Zodiac er vi opptatt av å lytte og av å lære. Med jegeren på laget, har vi utviklet det vi mener er markedets beste jaktradio. Med Zodiac Team Pro Waterproof har vi ikke overlatt noe til tilfeldighetene, prøv den så skjønner du hva vi mener!

Zodiac Team Pro+ Brukervennlig meny. IP65.

Enkel tastelås

Vanntett IP67

Uttak for ekstrautstyr

Belyst grafisk display

Mai 2017 Forsidebilde av Christian Rysgaard (hovedbilde) Mitt Jaktblad kommer ut 10 ganger per år. Mitt Jaktblad http://jakt123.no

Zodiac easyHUNT II Liten og enkel i bruk. IP54.

Enkel meny Robust kabinett

Bestill her : Radioen leveres med antenne, batteri, hurtiglader, belteklips, håndleddsreim og brukermanual.

Kontakt Telehuset Stavanger Tlf. 51 82 83 84 stavanger@telehuset.no

Årets

GÅSE

SÅ ENKELT GJØR DU DET!

første

EJAKT

99 8•9

ÅRETS FØRSTE GÅSEJAKT

Med 36 lokkefugler, en hund, en rifle og fremdeles med søvn i øynene ligger jeg og venter på morgentrekket etter kortnebbet gås i det nord-jyske landskapet.

T E K S T O G F O T O : K I M LY N G A A R D V E S T E R

eg våkner av meg selv, uten vekkeklokke – som jeg ofte gjør når jeg skal på jakt. Klokken er cirka 03.00. Det er en halv time tidligere enn hva alarmen er stilt inn på. Greit med litt ekstra tid. Litt frokost, ned i kjelleren og opp i jaktklærne. Kia, min syv-årige «formel-1» labrador hopper ut av kassen og kikker håpefullt på meg med sine brune øyne. Hun er klar! Som ivrig strandjeger har jeg ofte måttet skuffe henne, men i dag skal hun med. Faktisk blir det kun hun og meg i dag. Min sedvanlige jaktkamerat 10

på gåsejakt kan ikke være med i dag. Hund, hagle, jakke og sekk, har jeg med alt jeg trenger? Tror det, ut i bilen og kursen settes nordover.

JAKTOMRÅDET VED ULVEDYPET

Målet i dag er gjess og primært kortnebbet gås. Jeg har sittet på kveldstrekket i området tidligere i uken og sett en del kortnebbede gjess – som trakk til områdene rundt. Jaktområdet, som ligger i nærheten av vannet Ulvedypet i Nord-Jylland, et nytt jaktterreng for oss og det er første gang det

ÅRETS FØRSTE GÅSEJAKT

skal jaktes gjess her med lokkefugler. Jeg ankommer området i halvmørket. Været er lettskyet med en del vind – greit vær til gåsejakt. Jeg parkerer bilen langs åkeren og får ved hjelp av min smartphone og Google Maps bestemt meg for en plassering ute på åkeren. Det er best å plassere seg midt utpå, da gjessene vil føle seg mest trygge – når de har utsikt til alle sider. Nå kommer det tyngste arbeidet, når gåseskjulet, våpenet, sekken og seks bagger som hver inneholder seks «full size»lokkegjess – samt en bag med 24 stykker med «Slammer Socks» skal bæres bort til skjulestedet. Fra bilen er det cirka 350 meter ut dit og det må fire turer til for å få med seg alt. Med hodelykten på, så får jeg til slutt alt med meg. Jeg har god tid og gjessene begynner primært å trekke fra soloppgang. Men noen ganger og spesielt sent i sesongen begynner de å trekke når skytelyset kommer, det vil si fra cirka halvannen time før soloppgang. Det er ikke særlig lurt å holde på å sette ut lokkefuglene når trekket begynner. Det er bedre å være ut i god tid.

OPPSTILLING AV LOKKEFUGLER

Jeg begynner alltid oppstillingen med å plassere ut gåseskjulet først. Det vil si en Tanglefree Landing Zone-gåseskjul med to klaffer - som kan vippes opp når man skyter. Ellers så har de som funksjon å holde jegeren skjult. Ved hodet er det et kraftig meshnett, som du kan se igjennom og skjulet er med stropper – som du 11

ÅRETS FØRSTE GÅSEJAKT

kan feste vegetasjon på. I dag er det en innhøstet åker jeg skal ligge på, så derfor har jeg tatt med en sekk med halm for å kamuflere skjulet best mulig. Skjulet skal plasseres opp mot vinden, slik at innflyvende fugler kommer inn foran - mot vinden. I dag så lager jeg en U-formet oppstilling, hvor gåseskjulet er plassert i bunnen av U’en litt til høyre, siden jeg er høyrevendt og skyter best på fugl når de kommer litt skrått fra venstre. Det skal være en god åpen landingsplass foran skjulet, da det er her fuglene skal komme inn. Jeg begynner med å sette opp de to beina på U’en. Den lokkegåsen som står lengst ute, står 30 meter fra skjulet. Jeg plasserer også lokkefugler rett bak skjulet og 15 meter ut, for å få skjulet til å fremstå som sikkert for de ville fuglene. Tolv stykk av de medbragte Tanglefree Full Body kanadagjess stilles opp litt til høyre foran og bak skjulet. De resterende 24 Tanglefree Full Body grågjess og 24 stykker av Tanglefree Slammersocks (vindposer) utgjør resten av oppstillingen. Vindposene Slammersocks settes inn blant fuglene av helfigur for å gi bevegelse og for å få en større og en mer synlig oppstilling. De veier og tar liten plass, så det er en fin måte å få et stort oppsett på – uten å måtte slepe på enda flere lokkefugler i helfigur. Når jeg er ferdig med å sette opp lokkegjessene og gåseskjulet er godt kamuflert med medbragt halm, så fjerner jeg veskene til lokkefuglene – slik at det ikke er noe mistenkelig omkring. Gjess er meget sky fugler og det er viktig at en er nøye med detaljene for å få til en vellykket jakt. 12

Felt i ”hullet” med optimalt skuddfelt Innflyvende gjess Lokkegjess

ÅRETS FØRSTE GÅSEJAKT

JEG ER KLAR FOR GJESS

Nå begynner det så smått å lysne og det er kun en halv time til soloppgang. Hunden er trett og jeg ber den om å legge seg i gåseskjulet. Hagla lades med Hyper Steel str. 2. Gjess er skuddsterke fugler, så det kreves stor hagl og helst patroner med en god fart i. Den optimale avstanden for å skyte gjess, er fra 15 til 25 meter, så du må tett innpå for å få optimale skuddsjanser. Jeg kan ennå ikke høre noen avslørende gåsekakkel ute fra Ulvedypet, verken fra grågjess eller kortnebbede gjess – som ville ha avslørt om det var gjess i området. Men de kommer sikkert når det lysner litt til. Mine forventninger stemmer og en halv time senere hører jeg et forferdelig kakkel fra hundrevis av gjess som går på vingene. Men dessverre går det opp for meg at trekkruten ikke fører gjessene over åkeren hvor jeg ligger, men langt til venstre og til en åker som ligger en kilometer borte. Jeg forsøker å fange den nærmeste flokkens interesse ved å forsøke å lokke dem til meg. Det har ingen virkning. De er for langt unna og for målrettet. Gjess følger hverandre og snart er det en stor samling med gjess ute på åkeren til venstre for meg. Det er hovedsakelig grågjess, men det er også noen flokker av kortnebbet gjess imellom.

NY FLOKK PÅ VEI

Plutselig oppdager jeg en stor flokk med gjess langt ute med kurs mot meg. Da de nærmer seg kan jeg både høre og se at det er kortnebbet gjess – en flokk på cirka 60 fugler. Jeg finner raskt frem lokken for kortnebbet gjess og begynner å lokke. Flokken med fugl svarer øyeblikkelig begeistret tilbake og de viser interesse for mine lokkefugler. 13

E LRGE JTASK TF ØIR N Å S TOER RGBÅOS TETJ EA NK T

Nå er de nærme. Flokken er 40 meter oppe, men taper høyde etter hvert som de nærmer seg. 70 meter, 60 meter og til slutt er de bare 50 meter borte, men fremdeles litt for høyt. Flokken har fått øye på den store samlingen med gjess bak meg og passerer over hodet mitt i 30 meters høyde. I det flokken passerer, lander det en enslig kortnebbet gås ti meter foran meg til venstre blant lokkefuglene mine. Jeg ligger helt stille og håper at flokken vil snu, men nei – de fortsetter. Den enslige gåsen kikker litt rundt seg og begynner så å spise. Jeg knipser et bilde av fuglen med mobiltelefonen. Det er et flott syn og jeg har ikke lyst til å skyte denne flotte fuglen. Men det vil være så enkelt å sette seg opp og skyte denne fuglen, tenker jeg. Og da jaktinstinktet igjen tar over, så bestemmer jeg meg for det. Jeg griper haglen og setter meg opp. Gåsen letter ikke med det samme og jeg roper, som til slutt får fuglen på vingene. Årets første kortnebbede gås er i boks da jeg følger den med hagla og trykker på avtrekkeren, men fuglen flyr bare videre! -Hva i huleste? Gåsen flyr lavt over bakken og jeg tenker på hvordan jeg kunne klare å bomme på den avstanden. Først da fuglen er hundre meter borte, detter den rett ned. Jeg sender Kia ut etter fuglen og da hun avleverer den – er den steindød. - Hmm, så fikk jeg det til allikevel! Ofte så er de mest opplagte sjansene at en bommer på, da man her fraviker den instinktive skytingen. 14

- De kommer opp i U’en akkurat s

gjennom hullet som i læreboka.

Å ER LEGT JSA KF TØ RI S N T EO RGRÅBSOETJ TA EK NT

EN NY SJANSE

Den første gåsen er i boks, det er en god følelse. Klokken er nå 09.00 og nå begynner gjessene å trekke litt mer spredt. Noen flokker trekker ut foran meg, men passerer ute til høyre. Plutselig ser jeg noen grågjess til høyre for meg. Jeg finner frem grågåslokken og gjessene besvarer lokkingen min. De svinger så i en bue rundt meg og gjør klar til innflygning. Når de nesten er innenfor skuddhold, svinger de utenom. Jeg setter meg opp og ser om det kan være noe galt med oppstillingen av lokkeender – men ser ikke noe usedvanlig. En ny flokk med gjess kommer inn i synsfeltet til høyre. Noen lokkelyder fanger interessen deres og de begynner å fly mot meg. Det er syv gjess i flokken, som dreier opp foran meg og retter seg inn for å kommer rett inn i åpningen. Vil de fortsette på samme kurs eller vil de vike unna, som den forrige flokken gjorde? De kommer opp gjennom hullet i U’en akkurat som i læreboka. Jeg setter meg opp, da den nærmeste er cirka 15 meter borte. Haglemunningen finner den mest opplagte gåsen og jeg trekker av, den detter død til bakken. Deretter følger neste gås med samme resultat. Akkurat slik skal det gjøres! Det er virkelig tilfredsstillende når du lykkes. Kia apporterer gjessene som ligger ute blant lokkeendene med vingene tett til kroppen og nebbet ned i bakken.

REPETISJON AV FORRIGE DOUBLE

Deretter trekker det noen flokker med grågås inn fra Ulvedypet på min venstre side og når de er nærme nok, lokker jeg 15 15

ÅRETS FØRSTE GÅSEJAKT

på dem. To av flokkene passerer bak meg, men enda en flokk ser ut til å ha en bedre kurs enn de forrige. Jeg fanger interessen deres med lokkingen min når de kommer nærmere og de endrer kursen mer mot meg. Det er 15 grågås i flokken og de gjør akkurat som forrige flokk og jeg kvitterer med nok en double. Det er ikke vanskelig å treffe gjess som sikter seg inn mot lokkegjessene, og får man dem først så lang inn – så har man gode sjanser. Klokken er nå 10.30 og det er flott solskinn med en frisk vind. En kan like gjerne skyte gjess i solskinn, så lenge helfigurs lokkegjessene er behandlet med «flock» - noen små fibre som gjør at overflaten ikke skinner i solen på den opprinnelige malte overflaten. Gjess fortsetter å komme fra vannet og en flokk på 20 – 25 grågås har en fin kurs mot meg. Først lager jeg noen høye skrik med gåselokken og da flokken svarer tilbake – fortsetter jeg med noen lavere skrik. Den store flokken har sett mine lokkegjess og viser tydelig interesse og kommer inn fra siden fra høyre. De går opp i vinden og kommer rett mot meg.

VIKTIG MED TIMINGEN

Når du setter deg opp for å skyte, så bryter gjessene av ved å slå kraftig med vingene. Hvis det er en god vind, så kan de fly litt bakover. Det er derfor viktig å sette seg opp for å skyte akkurat på riktig tidspunkt. Som sagt tidligere, så må de komme ganske nærme for å få den optimale skuddsjansen. Jeg lar flokken komme helt inn. Det er et flott syn å ha så mange fugler så tett innpå seg. Første skudd sender en gås ned blant lokkeendene. 16

- Det er nettop jene, som er så lykkes med jak

pp de små detalviktige for å kt på sky gjess.

ÅRETS FØRSTE GÅSEJAKT

Jeg har god tid til å velge ut neste fugl når de kommer så nærme. Halvautomaten lader på nytt med en Hyper Steel str. 2 og jeg får nok en gås med samme resultat. Tre doubler etter hverandre – det er godt når forventningene innfris. Jeg går ut av skjulet og tar i mot gjessene når Kia rapporterer. De skutte fuglene legges også som de andre fuglene ut blant lokkefuglene nærmest skjulet med vingene litt inntil kroppen og hodet stukket ned i bakken tett inntil kroppen. De fjærene som ikke sitter som de skal, rettes opp – slik at det ser så ekte ut som mulig. Det er nettopp de små detaljene, som er så viktige for å lykkes med jakt på sky gjess. Deretter skynder jeg meg på plass i skjulet igjen og hunden kalles inn. Det er flere gjess i luften og selv om jeg egentlig er «mett» for i dag, så vil jeg se om det kommer en siste flokk – før jeg pakker sammen. Det går ikke lenge før en ny flokk er på vei. Igjen er det grågås som letter fra Ulvedypet og har en fin kurs mot meg. Flokken er på omkring 20 gjess og kommer mot meg fra venstre. Igjen lager jeg noen høye skrik med gåselokken og flokken reager prompte og kaller tilbake. Litt mer lokking frem og tilbake, før de setter kursen rett mot mine lokkefugler. Denne gange dreier fuglene litt skjevt inn fra venstre og jeg setter meg etter hvert opp og gjør klar til skudd. Fri fra skjulet og med bedre utsyn kan jeg konstatere at de ikke var så nære som forrige gang. Jeg finner en gås og trykker inn avtrekkeren. Det tegner på et godt skudd og fuglen faller tungt mot bakken. Deretter neste gås, men ingen effekt denne gangen. Flokken flyr videre i høyeste alarmberedskap. Ja, ja – trærne vokser nok ikke alltid inn i himmelen, som de sier. 17

ÅRETS FØRSTE GÅSEJAKT

MISTENKELIGE GJESS

Det er flere gjess på vei, denne gangen i spredte formasjoner. Jeg legger meg raskt ned i skjulet igjen og begynner å lokke. Flere flokker med grågås viser interessen for mine lokkefugler og samler seg til en svær flokk på omkring 60 fugl. Hele flokken dreier rundt på min høyre side og setter kursen mot lokkefuglene. Jeg nyter det fantastiske synet, da himmelen foran meg fylles med fugl med kurs rett mot meg. De nærmer seg og jeg kan nærmest merke hvordan over 100 øyne skanner alle detaljene på bakken for å se etter at alt er som det skal være. Vil du fortsette med samme kurs? I siste øyeblikk bestemmer flokken seg for at grunnen under dem ikke er sikker og de fortsetter forbi istedenfor å slå seg ned blant lokkefuglene. En enkelt fugl passerer innenfor skudd, men det får ingen konsekvenser for gåsa. De trekker rundt og passerer igjen, men uten å lande. Sikkerheten og tryggheten kommer først.

EN VELLYKKET MORGEN MED ÅTTE GJESS

Jeg bestemmer meg for å pakke sammen. Det er også andre ting som står på agendaen i dag og fugl som må tas hånd om. Mine forventninger til dagen og det nye terrenget har blitt innfridd. Klokken er nå 11.30 og det er fremdeles gjess i luften her og der – men ikke helt som tidligere. Ofte dør trekket ut sånn omkring middagstid og tar så til igjen på ettermiddagen. Kia får «fri» og nyter tilværelsen ved å slippe den sammenkrøpne stillingen i gåseskjulet. Hun inspiserer de skutte gjessene, som utgjør syv grågås og en kortnebbet gås. Det ligger ti tomme hylstre på bakken og i skjulet, som vitner om en vellykket dag. Det er solskinn og ikke spesielt kaldt. Nå venter arbeidet med å bære alt tilbake til bilen. Åtte skutte gjess gir meg to ekstraturer frem og tilbake. Jeg kan like gjerne venne meg til gåingen, jaktsesongen har bare så vidt begynt og som man sier: «Hard arbeide betaler seg i lengden». 18

ÅRETS FØRSTE GÅSEJAKT

ELGJAKT I NORRBOTTEN

As Time Goes By

20 20

ELGJAKT I NORRBOTTEN HISTORISKE JAKTBILDER

Jens Ulrik Høgh presenterer

Østlige Afrika 1955 Et fotografi med jegeren Sally Clark og et par flotte hannløver, skutt på Serengeti-slettene. På baksiden av fotografiet har Sally skrevet følgende om begivenheten den dagen: «to løver, to skudd på to minutter». En helt enkel sivil Mauser ’98-rifle var et favorittvåpen blant jegere og gårdbrukerne i Afrika på den tiden - på grunn av dens solide egenskaper og design. En fornuftig pris sammenlignet med håndlagede engelske våpen var også et viktig argument for populariteten. Disse typiske arbeidsriflene kunne leveres i greie kalibere som 7x57, 8x57 og 9,3x62.

21 2211

... en god formiddag DĂĽrlige jaktdager eksisterer ikke. Det finnes jaktdager som er gode og det er jaktdager hvor jegeren har litt ekstra jaktlykke. Dette er historien om en slik sistnevnt og lykkelig dag. TEKST OG FOTO: JENS ULRIK HĂ&#x2DC;GH

23 23

D E LE GT J AF KI NT N IE SN OI KR KR EB ODTÅT RE LNI G E J A K T D A G E R

etri, vår PH (Professional Hunter) på besøket på Omujeve Safaris – var veldig opptatt med å bevise hva P’en i PH stod for. Øverst på hans «to-do» liste denne morgenen var å finne en gammel wildebeest-okse, som de gjerne ville ha skutt ut – for å gi plass til en yngre okse. Hvis vi hadde tid, så var idéen å tynne litt ut i områdets øvrige viltbestander. Fryserommet var nesten tomt og i dette jaktområdet spiser de heller av overskuddet av områdets vilt, enn å gjøre innkjøp hos slakteren. Med mer enn 100 munner å mette pluss en håndfull jaktgjester i uken, så går det store mengder kjøtt til husholdningen. I dag skulle vi først og fremst jakte til grytene! Med på denne turen var min russiske venn Sergei og hans kameramann Egor. Petri stod oppe på Landcruiseren sammen med oss andre, da vi kjørte ut i bushen straks etter soloppgang. Han er en snakkesalig fyr, som deler rundhendig av sin viten om den lokale naturen. I oss hadde han et oppmerksomt publikum. For jo mer man lærer, desto mer interessant blir jakten fremover.

GNU I SIKTE

Vi kjørte langs et tråkk i et lite dalføre, da talestrømmen hans stoppet midt i en setning. Et høyt «psssst!» var signalet til sjåføren om å stoppe. Uten et ord satte han kikkerten mot øynene og studerte et kratt 300 – 400 meter ute. «Wildebeest!», hvisket han og jeg rakk akkurat å se en liten bevegelse i mellom trestammer og greiner – før dyrene forsvant lengre inn i krattet. Jeg kikket spørrende bort på Petri. De foregående dagene hadde vi flere ganger sneket oss inn på wildebeest, men ikke noen av disse forsøkene hadde 24 24

D E T F I N N E S I K KE EL GDJ AÅ KR TL I IG EN OJ AR KR TBDOAT GT EE N R

vært i nærheten av å lykkes. Han ristet oppgitt på hode. Han rakk ikke å se om det var noen okser i gruppen, som først og fremst bestod av hunndyr med kalver. - La oss se om vi kan komme litt nærmere, sa han. – Man vet jo aldri. Vi gikk forsiktig ned fra bilen og jeg sjekket Mauseren. En patron i kammeret, sikringen på, kikkerten på 4x, ballistiktårnet på 170 meter og lyspunktet tent. Rutinen ligger i ryggmargen og det tar meg neppe mer enn fem sekunder å sjekke at utstyret er klart. Dette har blitt en vane og det er ofte det som har ført til min jaktlykke, i situasjoner hvor en skuddsjanse plutselig har oppstått. Flokken av wildebeest dro av garde i en støvsky, som spredte seg over tretoppene og skinte oransje i lyset av den lave morgensolen. Det var tydelig at dyrene var på vei fra natteleie til dagens utvalgte gressganger. De var ikke oppmerksomme på vår tilstedeværelse, men tok raskt av sted – så vi måtte raske på for å holde følge og for å komme langt nok innpå for å finne ut om det var en brukbar okse blant dyrene. For meg så ville dette bli avslutningen på en firedagers jakt – på en av Afrikas mest seiglivede viltarter. Etter å ha sneket 300 meter innpå, fikk vi et glimt av flokken mellom trærne. Avstanden fra oss til gnuene var nå omkring 500 meter, men verken Petri eller sporeren kunne se noen okse i flokken. På den andre siden var det klart for oss at dette var en stor flokk, så det var mange dyr vi ikke kunne se. Planen vår var derfor å komme oss enda nærmere i håp om å få et enda bedre overblikk. De neste 300 meterne foregikk i en ubesværlig sammenkrøpet gangart. Vi 25 25

DET FINNES IKKE DÃ&#x2026;RLIGE JAKTDAGER

DET FINNES IKKE DÅRLIGE JAKTDAGER

gjorde oss så lave, som det var mulig å få til uten å måtte krype på alle fire. Da vi forsiktig hevet hodene over buskene, kunne vi konstatere at flokken ikke hadde beveget seg noe videre. Til gjengjeld ble de oppmerksomme på oss, uten at de helt visste hva det var de hadde sett. Enkelte dyr kom ut av buskene med fronten, ører og øyne mot oss i et forsøk på å vurdere lydene de hadde hørt, eller bevegelsene de hadde sett igjennom de tette tornebuskene som vi hadde håpet skulle dekke opp for vår fremrykking.

EN SPENT ATMOSFÆRE

Vi visste alle at det bare var et spørsmål om tid før flokken igjen ville sette seg i bevegelse. Spørsmålet var om de ville løpe skremt av gårde eller om de ville bestemme seg for at vi ikke var så farlige og derfor fortsette i raskt gangtempo. Petri tok ikke kikkerten fra øyene og undersøkte omhyggelig hvert eneste av de svarte bevegelsene. - Sett opp skytestokken, slik at du er klar», hvisket han. Jeg svarte på ordren og rettet stokken inn mot et hull mellom trærne, som kunne by på en skuddsjanse. Sergei målte avstanden til de nærmeste dyrene: 208 meter. Avstanden var ikke håpløs. Jeg stilte ikke på kikkerten, men sa til meg selv at jeg måtte skyte i den øverste delen av treffområdet, hvis sjansen skulle by seg. - Der er den! Begeistringen i Petris hviskende stemme var ikke til å ta feil av. - Kan du se den?. Et dyr var på vei igjennom buskene. Jeg skrudde forstørrelsen helt opp, betraktet situasjonen igjennom riflekikkerten og gjorde klart til skudd. Stemningen var intens. Ingen sa noe på flere sek27

DET FINNES IKKE DÅRLIGE JAKTDAGER

under. Jeg kunne høre min egen puls som slo. Dyret gikk ut i et åpent område og jeg var ikke lenger i tvil om at dette var den riktige gnuen. Det var et flott dyr. Stor i kroppen og med et sett med kullsvarte horn som blinket i solen. - Skyt den, hvis du kan, hvisket Petri. Jeg spente opp riflen og det kom et knapt hørbart klikk. Deretter trakk jeg pusten dypt og flyttet fingeren til avtrekkeren. I en glidende bevegelse lot jeg lyspunktet vandre mot brystpartiet på dyret. Det var et langt skudd, men sannsynligvis den eneste sjansen jeg ville få. Oksen gikk langsomt fremover. To eller tre skritt til, så ville hele dyret være blottlagt.

ET LIV BLIR TATT …

Han tok det fatale skrittet i løpet av de neste tre hjerteslagene og skuddet gikk da lysprikken befant seg litt over brystet på dyret – som hadde vendt fronten direkte mot meg. En kunne tydelig høre innslaget av kulen, i det oksen bykset til opp i luften, dreide rundt og galopperte vilt inn i det tette krattet – hvor den nettopp kom fra. Jeg følte meg helt sikker på at kulen satt der den skulle. Alt stemte og det er en deilig følelse. Wildebeesten løp omtrent 50 meter, før den datt i bakken – truffet av en kule rett i hjertet. Det var ikke noe problem å finne dyret. Det var bare å følge det brede sporet av lyst hjerteblod, som den hadde etterlatt seg på bakken de siste sekundene av sitt liv. Det var en gammel okse og akkurat den samme som Petri hadde observert i området noen ganger de siste månedene. Denne oksen måtte ut av flokken for å gi plass til yngre krefter. Jakten 28

på nettopp dette dyret var en naturlig del av viltforvaltningen i området. De gamle dyrene tas ut når de ikke lenger bidrar positivt til avlen, og det er viktig å få gjort det før de begynner å bli avkreftet og syke, slik at de ikke lenger kan benyttes til mat. I dette tilfellet var timingen perfekt. Jeg betraktet det flotte dyret med et lite stikk av vemod. De er så mye flottere når de løper levende rundt i bushen, enn når de ligger livløse på bakken med et tomt blikk i de døde øynene. Jeg kan forstå ikke-jegerens

DET FINNES IKKE DÅRLIGE JAKTDAGER

undring over vår glede av å gå på jakt, hvis det eneste de ser, er det døde dyret sammen med en jeger som smiler bredt. Men historien som det bildet forteller, er ikke komplett. Det rommer verken de mange årene med forvaltning av viltet og området de lever i – eller de mange timene med jakt som er gått forut for hvert suksessfulle skudd. Den nakne sannheten er at disse dyrene ikke ville ha vært her, hvis de ikke ga opphav til spennende opplevelser og kjøtt til grytene. Jeg forstår godt at PH’en stolt og glad, når det lykkes.

Vi fikk oksen opp på Landcruiseren. Det var fremdeles noen timer igjen å jakte på og da vi trengte å fylle opp kjølerommet, så fortsatte vi jakten. Jaktlykken var med oss i dag og da vi vendte tilbake til leiren tre timer senere, hadde vi med oss en Red Hartebeest og to vortesvin tilbake. Gutta på slaktehuset smilte bredt, da vi rullet inn med morgenens fangst. Jeg smiler også bredt, når jeg tenker tilbake. Det var en deilig dag under Namibias blå himmel.

TEKST I BOKEN: BJØRN OLAV TVEIT - ILLUSTRASJONER: ØIVIND EGELAND

En god jeger kjenner sitt bytte. Denne boken forteller hvordan du ser forskjell på de artene du kan felle og hvilke du må la gå. Samtidig får du nyttig informasjon om viltets leveområder og atferd. Væpnet med denne kunnskapen, vil du garantert øke utbyttet av jaktturene dine.

østjakta er allerede i gang blant Norges mange tusen jegere. Det blir stadig flere jegere og jentene kommer også. Nye jegere i dag er mer miljøbevisste og opptatt av økologisk mangfold og bærekraftig naturbruk. 30

Småviltguiden retter seg særlig inn mot disse nye og moderne jegerne. Denne vakre boken lærer deg på en pedagogisk måte hvordan du skiller jaktbart vilt fra fredet. I tillegg vil du også lære mye om viltet, en nyttig suksess på jakt.

Se en liten film om hvordan kunstneren Eivind Egeland maler en orrfugl. Kontakt: Ørn Forlag

Tel. +47 909 60 404 Email: bjorn@ornforlag.no www.ornforlag.no/smavilt-guiden Boken er ført i pennen av Bjørn Olav Tveit, som er en av våre fremste eksperter på artskunnskap. De vakre illustrasjonene i boken er malt av Eivind Egeland, en av våre mest begavede naturkunstnere. Resultatet har blitt en pedagogisk veiviser i jungelen av de mange bøkene om jakt og vilt som er laget i årenes løp. Boken egner seg til bruk om du skal ta jegerprøven eller skal ut på jakt.

Video på YouTube Konklusjon: Småviltguiden - artskunnskap for jegere har blitt en nydelig bok for både jegere og ikke-jegere. Enten du leser til jegerprøven eller du skal ut på fysisk jakt, så er dette en praktisk bok som gir deg mye både kunstnerisk sett og faktisk nytte du kan bruke i felt. I mange tilfeller kan en flott fargetegning gi vel så mye detaljer enn et middelmådig fotografi, og gjennom det estetiske - så gir det mye mer.

Tittel: Småviltguiden - artskunnskap for jegere Tekst: Bjørn Olav Tveit Illustrasjoner: Øivind Egeland Format: 245 x 225 mm Omfang: 136 sider ISBN: 978-82-998062-7-5 Pris: kr. 398,Utgitt: August 2017 Presentert av Morten Brekke

SMYGJAKT PÃ&#x2026; REVIRET

DEN SVARTE SE

SMYGJAKT PÃ&#x2026; REVIRET

SEKSTAKKEREN

DEN SVARTE SEKSTAKKEREN

Etter mange timers kjøring fra Nord-Jylland i Danmark, får jeg en deilig kribling nedover ryggen – i det jeg passerer veiskiltet som viser veien til den legendariske Lucie-skogen ved Lüneburger Heide i Nord-Tyskland. Jeg befinner meg nå i den svarte råbukkens hjemtrakter og allerede i ettermiddag skal jeg jakte på en av de svarte råbukkene. De som tidligere kun var forbeholdt grever og konger.

TEKST OG FOTO: PER KAUFFMANN

i er i slutten av mai og hele veien nedover har været vært bra med sol, bortsett fra den siste halvtimen da regnet lavet ned. Nå har regnværet stoppet og solen har kommet frem igjen. Det dufter av sommer, slik det bare gjør etter en regnskyll. I dette forvaltningsområdet på cirka 10.000 hektar skytes det 10 – 12 svarte bukker hvert år. Det er ikke mye sett i forhold til arealet, men husk at det kun er 6-7 prosent av rådyrene som avviker i fargen. Nå skal jeg ikke bare

lete etter en skytbar sekstakker, men jeg skal lete etter en femtedel av sekstakkerne, de som er svarte! En formidabel utfordring. Det hjelper godt på at de lokale godseierne har god kontroll på, hvor de skytbare, svarte bukkene befinner seg. Det bukken jeg skal gå på de neste dagene, er sett flere ganger det siste året og holder til i et ganske lite område. Den var allerede en sekstakker i fjor, men det er først nå den er frigitt til avskyting. Jeg gleder meg over å ha fått en mulighet til å skyte denne

DEN SVARTE SEKSTAKKEREN

spesielle bukken og det kiler litt i magen, da jeg gjør riflen og utstyret klar til jakta.

EN PERFEKT BIOTOP

I det frodige landbruksområdet som utgjør mitt jaktområde, er det store flater områder med knehøyt hvete og skjulesteder med flere dype grøfter og områder med vegetasjon. Den svarte sekstakkeren holder etter sigende til i et vegetasjonsområde med hveteåkrer på den ene siden og udyrket mark på den andre siden. Jeg sniker meg forsiktig frem til randområdet med vegetasjon, slik at jeg kan se både hveteåkeren og enga samtidig. To rådyrgeiter gresser rolig i engområdet. Litt senere kommer to dyr ut av skogsområdet, begge med normale farger. Bukken må være i nærheten, så det er kun et spørsmål om tålmodighet og å bruke kikkerten flittig. Vinden har vært på hele ettermiddagen, men akkurat nå har den stilnet litt av. Samtidig

kommer den svarte bukken med seks takker, frem av skogen nede til venstre – cirka 400 meter borte. Jeg ser ut til å ha hellet med meg i dag. Bukken bevegert seg meget langsomt oppover mot meg, mens den ser ut til å nyte tilværelsen. Den spiser litt, feier geviret, går litt og stopper opp. Det er lite dekning mellom meg og bukken, så fremrykkingen går langsomt – alt for sakte. Mens bukken er gjemt i noe buskas, rekker jeg å rykke et godt stykke fremover og kommer etter hvert inn på et par hundre meter. Bukken kommer ut på andre siden av vegetasjonen i buskaset og ut på en grønn mark.

ENDA NÆRMERE

Jeg kommer enda nærmere i små etapper, når bukken har hodet nede i hveteåkeren. Den er fremdeles for langt borte, men jeg stiller opp skytestokken for å ta bukken nærmere i øyesyn gjennom riflekikkerten. Det er faktisk

DEN SVARTE SEKSTAKKEREN

en riktig så flott bukk, kullsvart i hodet med litt mer grått på resten av kroppen. Den har ennå ikke felt hele vinterpelsen. Det endrer allikevel ikke min mening om bukken, for den som gjemmer til natten, gjemmer til katten. Nå er det 150 meter ned til bukken, som er et langt skudd stående. Jeg må enda nærmere, det er tross alt bare ettermiddag den første jaktdagen. Mislykkes jeg i dag, så er det en ny dag i morgen. Jeg krabber baklengs bakover og inn i en krattskog og har nå ganske bra skjul i den tette vegetasjonen. Jeg finner en brukbar åpning i vegetasjonen og kommer meg forsiktig nærmere der jeg tror bukken er. Bukken er der fremdeles og nå er den kun 80 meter borte. Bare sekunder etter har jeg riflen på skytestokken og da dyret beveger seg langsomt med bredsiden mot meg, da er det ikke behov for noe mer betenkningstid.

SANNHETENS ØYEBLIKK

Bukken stopper plutselig opp. Den løfter hodet og ser rett mot meg. Hva det nå er den har sett, men jeg må vel anta at det er meg den har fått øye på. I neste øyeblikk vil den springe i fullt sprang over åkeren uten at jeg får en skuddsjanse. Men slik kommer det ikke til å gå. Sikringen har vært av i flere sekunder allerede, så jeg er klar til skudd. Jeg ser tydelig at kulen slår inn og bukken springer opp og frem, akkurat som teorien sier om et bogskudd. Den løper tjue meter, dreier 180 grader og stiller seg opp igjen med den andre bredsiden til. Jeg drøyer med å gi den et nytt skudd, for jeg har sett skuddreaksjonen i bukken – men jeg 36

holder meg klar til å skyte i tilfelle. Bukken står ett sekund eller to, før den snubler og faller overende i kornåkeren. Halsen kommer opp et kort øyeblikk, før den forsvinner for godt. Den ligger der den falt, steindød. Det er en veldig flott sekstakker med et flott gevir. Det er symmetrisk med 8 – 9 centimeter lange forstenger og en høyde på et par og tjue centimeter og kraftig nedentil. Tre av takkene har

DEN SVARTE SEKSTAKKEREN

små arr etter revirkamper, men geviret er helt feid og til og med feid med en mørk farge. Hodet, halsen og bogen er i helsvart sommerpels, men ryggen derimot, samt sidene og buken har fremdeles en del grå vinterhår. Det meste sitter løst og det er tilsynelatende en ferdig sommerpels under. Pelsen er veldig bra til en skuldermontasje, kanskje også til en helmontasje.

HISTORISK TILBAKEBLIKK

Det svarte råbukken nevnes for første gang i år 991 i en korrespondanse mellom den tysk-romerske keiser og en tysk biskop. De neste 900 år finnes det kun sparsom dokumentasjon på at det fremdeles finnes svarte råbukker og at det var et spesielt vilt som hadde kongenes og adelens oppmerksomhet. En beretning fra grevskapet Schaumburg fra 1771 nevner at det kun er en 37

DEN SVARTE SEKSTAKKEREN

eneste svart bukk i området og at de er oppmerksom på at det kan være den siste svarte bukken i området. Heldigvis lykkes det denne bukken å spre sine gener videre og umiddelbart etter øker bestanden i to områder i Nord-Tyskland – dels i Haste (hvor jeg er) og i Lüchow. Det er i dag disse to områdene som regnes som kjerneområdet for det svarte rådyrets utbredelse.

SKOGSREVIRET HASTE

Skogsreviret Haste ligger 30 kilometer vest for Hannover. I 1876 anslo man rådyrbestanden til å være på omkring 300 dyr, hvorav halvparten var svarte. På denne tiden ble det kun skutt røde rådyr i ett forsøk på å beskytte og utvikle den svarte andelen. Av den grunn fortsetter andelen av svarte dyr å øke og omkring 1905 var det en tiendedel som var normalfarvet. Den valgte avskytningspolitikken ble opprettholdt og omkring 1933 var det røde råviltet en sjeldenhet i området. Deretter fulgte noen vanskelige år for de svarte dyrene. Førkrigstiden var fylt med holdninger som gikk i mot alt som skilte seg ut fra det normale. Den holdningen som gjennomsyret hele Tyskland på den tiden, gikk ut på å holde landet «rent». Så fra å være en ønsket sjeldenhet, så ble det svarte rådyret oppfattet som en mindreverdig rase og var derfor uønsket som et foruroligende element i faunaen. Kun hos skogvokteren i Haste forsøkte man å holde stand mot de endrede holdningene, mens de i alle andre områder i omegnen bekjempet de svarte rådyrene med alle midler. Området er derfor vendenskjent for sine svarte råbukker og den forsiktige forvaltningen av dette mer sjeldne viltet. 38

DEN SVARTE SEKSTAKKEREN

SKOGSREVIRET LÜCHOW

Skogsreviret Lüchow ligger rett øst for Luneburger Heide og dekker 3.240 hektar inklusive skogen som kalles Lucieskogen. Distansen til Haste er 140 kilometer. På mange måter minner historien om det svarte rådyret her, det vi kjenner til fra Haste-området. Omkring midten av 1800-tallet, så ble det halvparten av råviltet anslått å være svarte. Området var sterkt krigsrammet opp til like etter århundreskiftet, som igjen gikk hardt ut over rådyrene. I perioden fra 1877 til 1912, så ble det verken skutt eller sett noen svarte rådyr. Etter den andre verdenskrig utviklet bestanden seg igjen, og i 1965 var det 300 rådyr i Lucieskogen, hvorav 22 var svarte. Det tilsvarte syv prosent.

FOREKOMSTER AV SVARTE RÅDYR I RESTEN AV VERDEN

Fra disse to kjerneområder har det skjedd en viss spredning, spesielt vestover inn i Holland og nordover til Nordsjøen. Det første svarte rådyret i Holland ble ført inn i protokollen i 1895. I dag vites det at bestanden utgjør noen få prosent av rådyrene i området mellom Emmen i nord. Zwolle i vest, Arnheim i syd og den tyske grensen mot øst. Over et lengre tidsløp kan det dukke opp melanistisk, altså svarte rådyr – hvor som helst der det finnes en bestand av rådyr. I Danmark finnes det et eksempel fra Kastager på Nordvest Lolland, hvor det i 2008 ble skutt et svart lam. Det var i følge med en rød geit og et normalfarget lam. Hårene var svarte, men synlig lysere ved roten. Fra 1874 finnes det beretning om en svart råbukk som ble skutt nær Sønderborg. Ut over dette er det rapportert om sporadiske forekomster flere steder i Øst-Europa, men i alle tilfellene kun enkeltdyr. I Frankrike ble det skutt en svart bukk i 1871 og fra Østerrike er det rapportert om 40

DEN SVARTE SEKSTAKKEREN

forekomster av svarte rådyr, og i Skottland er det også sett et eksemplar. Men det er langt mellom tilfellene og ikke på noen av disse stedene har det ført til en fast bestand av dyr.

MELANISME OG ALBINISME

Svarte forekomster av dyr (som ikke normalt er svarte) er mer eller mindre utbredt hos forskjellige arter. Dette skyldes at dyret produserer for mye melanin, som igjen resulterer i den mørke pelsen. Melanisme er mer sjeldent en albonisme, som igjen skyldes et «recessivt» gen, som igjen betyr at hvis begge foreldrene har dette sjeldne genet – kan avkommet bli albinoer. Albinoer mangler det enzymet som er nødvendig for å produsere det mørke fargestoffet / pigment, som er kalt melanin i cellene. Slik at alt hår, klauver, øyne, neser og skinn er uten fargepigment. Pigmenter mangler også i øynene og betyr at dyrene ikke kan utelukke sollyset, som igjen er grunnen til at de vil unngå direkte sollys. Svarte, melanistiske dyr – kan enten være mørke overalt, men vanligvis er buken en anelse lysere eller med helt hvite hår under halen og ved speilet. Melanisme skyldes et avvikende gen hos foreldrene, men i følge forskerne kan det også være mer komplekse årsaker til den svarte fargen. Noen arter har vanskeligere for å vise til melanistiske eksemplarer enn andre arter. Løver har meget vanskelig for det og det kjennes kun til ett enkelt svart eksemplar og likedan kun ett enkelt albino-eksemplar. Tigeren finnes også meget sjeldent i den svarte varianten, men til gjengjeld finnes en del hvite. Det har aldri vært dokumentert et tilfelle av en melanistisk puma, men derimot er det ofte hos jaguarer og leoparder. Blant kronhjorter ses det kun sjeldent svarte individer og det finnes kun noen enkelte eksempler. Det finnes flere hvite eksemplarer, men de er også å betrakte som sjeldent forekommende. Dåhjorten derimot, har tendens til å benytte fargeskalaen litt oftere og litt mer. Helt kullsvarte eksemplarer finnes, men det er mer normalt å se dyr som er litt mørkere eller litt lysere enn de normaltfargede. 41

TIL KAMP FOR RYPEBIOTOPENE

To dager i sl

TIL KAMP FOR RYPEBIOTOPENE

laraffenland - med Zeiss, Sauer, Hornady og Härkila

Det ble to meget begivenhetsrike dager i Ulfborg for vinneren av det danske Mitt Jaktblads leserplass på dette intensive skytearrangementet. TEKST OG FOTO: JENS ULRIK HØGH

43 43

TO BEGIVENHETSRIKE DAGER PÅ SKYTEBANEN

om leser av Mitt Jaktblad fikk Julie Bonne Hansen muligheten til å være med på to dagers rifleskyting i slutten av juni. Hun kan ikke sies å være en erfaren jeger. Ikke desto mindre har hun to danske rådyrbukker på samvittigheten etter likeså mange sesonger. Det hun måtte mangle av erfaring, tar hun rikelig igjen i sin iver etter å få den. Det var derfor med store forventninger at vi innfant oss blant våpen-, optikk-, ammunisjon- og bekledningsfabrikanter, samt flere mannlige magasinelesere og journalister fra forskjellige europeiske jaktblader i Ulfborg. Ingen av de andre landene hadde til arrangørenes forundring, fått idéen å velge ut en kvinnelig leser, så Julie ble den eneste representanten av Europas 6-7 prosent kvinnelige jegere i den godt 50 manns store forsamlingen. Det var ikke noe problem – jegere er som bekjent umåtelig siviliserte mennesker.

DET ALLER SISTE AV UTSTYR PÅ MARKEDET

Lørdagen ble vi presentert for det siste i utstyr fra arrangørene Zeiss, Sauer, Hornady og Härkila. Julie fikk en Sauer 404 i kaliber .308 Win med syntetisk skjefte utlevert til bruk de neste par dagene. Den var montert med en Zeiss V6 2-12x50 med kulebanekompensator. Ammunisjonen var Hornady Precision Hunter, som er ladet med ELD-X prosjektiler og sies å være usedvanlig presis. Vi fikk dessuten anledning til å prøve den nye Moose Hunter Fleece-jakken fra Härkila. Undertegnede «måtte nøye» seg med en Sauer 101 i samme kaliber, men ellers så hadde jeg det samme utstyret å jobbe med. Allerede under innskytingen kom det klart frem, at Julie ikke stod fullstendig på bar bakke – når det kommer til rifleskyting. Med en noenlunde greit anlegg var hennes presisjon på skivene 100 meter ute faktisk bedre enn gjennomsnittet på deltakernes prestasjoner. De siste tre skuddene hennes satt på en lillefingernegl. Et riktig så godt utgangspunkt! 44

TO BEGIVENHETSRIKE DAGER PÃ&#x2026; SKYTEBANEN

TO BEGIVENHETSRIKE DAGER PÅ SKYTEBANEN

PRODUKTDEMONSTRASJONER

Lørdagen gikk med til produktdemonstrasjoner på forskjellige skytebaner i terrenget. Zeiss-kikkerten hadde hovedrollen på to baner. Den ene var en bane med mange selvmarkerende «viltstålsskiver» på avstander fra omkring 100 til 540 meter, hvor samspillet mellom klikktårnet og kulebanetabellen hentet fra Zeiss’ mobilapp ble testet til det ytterste. På denne banen ble det mulighet for å avfyre opp i mot 50 skudd og for alvor bli klok på langdistanseskytingens utfordringer. Den andre Zeiss-banen var en 600 meter bane, hvor det innledningsvis ble skutt på 100 meter og deretter arbeidet tilbake til man nådde 600. På Hornady’s bane fikk deltakerne mulighet til å teste den imponerende praktiske presisjonen i det relativt nye kaliberet 6,5 Creedmoor. Det ble skutt fra en skytebenk mot små selvmarkerende mål på forskjellige avstander. Det rekylsvake kaliberet levde opp til sitt rykte for ekstrem presisjon på ganske imponerende avstander. Sauer stod for fluktskytingen med deres relativt nye «over og under» Apollon, og på en annen stand kunne deltakerne skyte med Sauers 303 halvautomat på banen med løpende villsvin. Ut over dette kunne deltakerne prøve både pistoler og halvautomatiske rifler av litt mer militær karakter enn det vi er vant til på jaktrevirene. Det meste var for moro, men ikke mindre lærerikt i ren skytemessig forstand.

200 SKUDD MED RIFLE

I løpet av dagen fikk alle deltakerne bokstavelig avfyrt omkring 200 skudd – de fleste med rifle. Et sant intensivkurs som ikke etterlot en eneste deltaker mindre erfaren. For Julie ble dagen, både på grunn av antall skudd og på grunn av den store variasjonen i de 46

TO BEGIVENHETSRIKE DAGER PÃ&#x2026; SKYTEBANEN

TO BEGIVENHETSRIKE DAGER PÅ SKYTEBANEN

mange skytesituasjonene – lærerikt langt utover det vanlige. Vi nådde dessverre ikke rundt på alle standene og Julie rakk derfor ikke å få prøvd skyting på løpende vilt før søndagens skytekonkurranse. Det var ikke optimalt, men vi var på den andre siden meget klar over at vårt tospann ikke nødvendigvis var favoritter til «mesterskapstittelen» - og det var heller ikke derfor den primære årsak til at vi var der.

FELTSKYTING

Arrangementet ble avsluttet søndag formiddag med en feltskytingskonkurranse, hvor det var resultatene fra de enkelte jaktmagasinenes to-spann som telte. Alt i alt skulle hver deltaker rundt på i alt åtte stands rundt på skytebanen og i skogen omkring skytesenteret. Banene bød på en lang rekke varierende utfordringer. Først og fremst i form av rifleskyting i forskjellige forhåndsbestemte skytestillinger på viltskiver på forskjellige avstander, men også skyting på løpende vilt og skyting med hagle. Julie og jeg fulgte et par særdeles velskytende nordmenn, men vi hadde nå ikke noe særlig å skamme oss over rent skytemessig. Selvfølgelig avspeiles erfaring i skyteresultater, særlig i frie stillinger – som de fleste av oss ville gjøre mye for å unngå på praktisk jakt. Det gjelder for eksempel i en knelende stilling og sittende med støtte mot et enkelt bein på skytestokken. Ikke helt uventet gikk det ikke så bra for oss på løpende hjort, hvor Julie ga sitt livs første rifleskudd på løpende mål – men på alle de andre banene gikk det faktisk ganske bra. Den store gevinsten, en masse praktisk erfaring for en ny jeger – var i boks under alle omstendigheter. 48

Da dagen gikk mot slutten, viste det seg faktisk at vi på tross av vårt handikap med den ubetingete minst erfarne rifleskytteren i feltet, så oppnådde vi å ikke komme med den aller dårligste plasseringen i feltet av erfarne jegere og rifleskyttere. Det kan en fundere litt over!

TYSKE VINNERE MED NORDMENN LIKE BAK

Konkurransen ble vunnet i flott stil av et tysk lag, og hovedpremien var en Sauer 101 med en Zeiss V6 kikkert og en fryktelig masse Hornady ammunisjon pluss et lekkert sett med jakttøy fra Härkila. En virkelig flott premie! Våre velskytende norske «turkamerater» lå kun et enkelt poeng (av totalt 600) etter det vinnende tyske laget. De leverte virkelig stabil skyting. Med en blå skulder etter nesten 300 skudd, et bredt smil om munnen og masse praktisk skyteerfaring, som faktisk ville tatt flere år å sanke – så kunne Mitt Jaktblads leser Julie Bonne Hansen dra tilbake til Fyn og allerede dagen etter sette seg på flyet til Australia med utsikt til en privatarrangert jakt på sambarhjort. Jeg er helt overbevist på at Julie er betydelig farligere for alt annet vilt som venter henne – etter denne weekendens intense skytetrening. Jeg lærte også selv en hel del denne weekenden. Hvis alle jegere, meg selv inkludert – hadde den samme viljen til å lære og til å lytte som kvinner ofte demonstrerer, så ville vi alle ha vært mer velskytende tidligere i vårt jegerliv, enn vi vanligvis er. Det er virkelig effektivt å være i stand til å lære av andres erfaringer uten nødvendigvis å måtte gjøre alle feilene selv. Det er garantert ingen tilfeldighet at en stor del av Sovjetunionens beste skarpskyttere under den andre verdenskrig var kvinner.

T O B E G I V E N H E T S R I K EG RD OA UG SE ER PSÃ&#x2026;L ASM K Y IT EABL AA NS EK N A

49 49

http://jakt123.no 50