Paraplyen 03 - 2018 by Molvik

paraplyen n r . 3 · 2 0 1 8 · t i d s s k r i f t f o r h o r d a l a n d o g s o g n o g fj o r d a n e l e g e f o r e n i n g e r

LV S

YLF

I N T E RVJ U

Økt legeutdanning på Vestlandet i regi av UiB

Gidder ikkje å være tillitsvalgt

Givernes Blodbank

Kanskje puster du lettet ut fordi du unnslapp denne gangen.

Vår optimale blodgiver er en kjedelig trebarnsfar som er ”stuck” her.

Det medisinske fakultet (MED) ved UiB foreslår at det opprettes 100 nye plasser på medisinerstudiet i Bergen. SIDE 6

SIDE 12

SIDE 16

Med Server i SKY får du Infodoc Plenario levert i skyen - sikrere og enda mer effektivt enn før!

• • • •

Ingen lokal server Ingen NHN-linje Én leverandør Én pris

Kontakt oss for bestilling og nærmere informasjon:

salg@infodoc.no 415 32 020

Gunnar Ramstad guramst@gmail.com

LEDER

Fastlegene Fastlegeordningen har fått mye oppmerksomhet over de siste to år. Det er berettiget bekymring for utviklingen, og denne bekymring kommer etter hvert fra ﬂere hold. Både fra enkeltkommuner, Kommunenes Sentralforbund, og aller mest fra legene, meldes det om frafall og manglende rekruttering. Dette truer pasientsikkerheten, og kan medføre større belastning for andrelinjetjenesten. Dette er en varslet situasjon. Økonomireguleringer har ikke fulgt med økende arbeidsoppgaver og derav behov for kortere lister, for fastlegene.

Det ble brudd i forhandlingene om fastlegetariffen i vår, og staten fastsatte ensidig dette som forskrift. Staten la i tillegg inn 100 millioner på per capita-tilskuddet, hvilket IKKE er et målrettet tiltak for å hjelpe nye leger med korte lister og oppstartvansker inn i faget. Staten må høre mer på råd fra Legeforeningen når (og ikke om) fastlegeordningen skal styrkes.

Staten neglisjerte det avtalefestede trepartssamarbeid, og mistet således oversikt over utviklingen. Dette arbeidet er nå i gang igjen, og Legeforeningen deltar. Det pågår flere initiativ rundt om i landet, for å sikre rekruttering til faget. ALIS-Vest har hatt 1 års konferanse, og deltakelse fra helseminister, deler av Helse og omsorgskomiteen, Helsedirektoratet, Helsedepartementet, KS-ledelse og Legeforeningens ledelse, samt mange leger og enkeltkommuner, viser at fokuset er riktig for tiden.

Vi følger alle spent med på resultat av pågående budsjettarbeid. Et lyspunkt er at sittende president, Marit Hermansen, har annonsert at hun stiller til valg for en periode til. Også med begrunnelsen av at hun vil følge fastlegeforhandlinger og arbeidet med å styrke ordningen, tett. God høst.

paraplyen

TIDSSKRIFT FOR HORDALAND OG SOGN OG FJORDANE LEGEFORENINGER Paraplyen Ansvarlig redaktør: Katja Løvik katja.lovik@gmail.com Nr. 3 · 2018 — 28. årgang

Hordaland Legeforening Leder: Gunnar Ramstad Legenes hus, Kalfarveien 37, 5022 Bergen Tlf: 913 28 445 post@hordalandlegeforening.no

Sogn og Fjordane Legeforening Leder: Ronny Cassells kuremure@online.no

Annonsering, trykk & Grafisk produksjon: Molvik Grafisk orjan@molvik.no

Design: Haltenbanken

NR. 3 · 2018 — PARAPLYEN

Aleris i Bergen:

Offentlige og private helsetjenester Offentlig avtale: MR • CT • Ultralyd • Røntgen • Gastrokirurgi • Ortopedi Privat tilbud: Allmennmedisin • Gynekologi • Hud • Kardiologi Nevrologi • Revmatologi • Vaksinasjon • Ortopedi Plastikkirurgi • Rygg- og nakkekirurgi • Gastrokirurgi Utredning for slankeoperasjon • Mammografi Beinmassemåling KORT ELLER INGEN VENTETID!

Henvisninger kan sendes via Norsk Helsenett. Røntgen - tlf: 22 43 43 43 Sykehus Marken - tlf: 55 59 99 99 Sykehus Nesttun - tlf: 55 11 80 80 For mer informasjon, se aleris.no Ansvarlig lege: Erik J. Solheim

Katja Løvik katja.lovik@gmail.com

REDAKTØR

Flaskehalsen Norsk helsevesen har behov for flere legespesialister, og universiteter rundt i landet snakker om å åpne for flere studieplasser på medisin. Mellom en økende medisinstudentmasse og behovet for spesialister, kommer LIS1-perioden som på langt nær klarer å ta unna søkermassen. 36% av søkerne ved forrige LIS1-opptak fikk stilling, mot 41% året før.1 Norsk medisinstudentforening og Legeforeningen har tidligere bedt om at det skal opprettes minst 200 flere LIS1-stillinger. Helsemyndighetene skal evaluere LIS1-ordningen i løpet av 2018, og forhåpentligvis vil noe endres. Både opprettelsen av flere plasser, og endring av modellen er vel verdt å vurdere. Kunne det gått an å forlenge LIS1-tiden med et halvår og gi plass til flere, samtidig som vaktkjøret på den enkelte turnuslege blir litt mindre intenst? Universitetet i Bergen, Universitetet i Stavanger og Stavanger Universitetssykehus snakker nå om et samarbeid hvor de ønsker å produsere 100

flere leger årlig – ved å legge preklinikken i Bergen og klinikken til Stavanger. Dette vil nok ikke gjøre LIS1-flaskehalsen mindre trang enn den allerede er. Les mer om samarbeidet på neste side. Det er likevel nyttig å løfte blikket utover eget felt. UiB har som mål at 80% skal være i relevant jobb etter to år. At LIS1 er et krav for å kunne starte en videre spesialisering gjør det selvsagt annerledes enn en hvilken som helst annen jobb, men å jobbe som lege i et halvt eller helt år mens man venter på LIS1-plass er kanskje ikke det verste som kan skje. Verken samfunnsøkonomer, biologer, litteraturvitere eller psykologer forventer at det står en jobb og venter dem i det øyeblikket de er ferdige med utdannelsen. 1 https://www.dagensmedisin.no/ artikler/2018/05/08/nar-tre-sokere-til-hver-lis1stilling/

NR. 3 · 2018 — PARAPLYEN

FORSKERLEGEN

Økt legeutdanning på Vestlandet i regi av UiB Eva Gerdts professor dr. med., Klinisk institutt 2, Universitetet i Bergen (UiB), seksjonoverlege, hjerteavdelingen, Haukeland Universitetssykehus, HTV Legeforeningen ved UiB. De fire medisinske fakultetene i Norge utdanner nå til sammen under halvparten av legene som norsk helsetjeneste trenger. Det er i statsbudsjettet for 2018 bevilget penger til utredning av ulike modeller for et utvidet studium i klinisk medisin, i samarbeid mellom Stavanger Universitetssykehus (SUS), Universitetet i Stavanger (UiS) og Universitetet i Bergen (UiB), og en arbeidsgruppe ble nylig nedsatt. Fra media ser vi at SUS foreslår hjemhenting av 20 studenter fra læresteder i utlandet til et klinisk studium. Det medisinske fakultet (MED) ved UiB foreslår at det opprettes 100 nye plasser på medisinerstudiet i Bergen, og at disse utdannes i et utvidet samarbeid med SUS og andre sykehus i vår helseregion. Ifølge prodekan for utdanning Steinar Hunskår ved MED, ønsker UiB å utdanne Vestlandslegen; leger på Vestlandet for Vestlandet i form av et stort akademisk kompetanseløft for helsetjenesten i hele landsdelen, med en ny, innovativ og moderne parallell studiemodell i regi av UiB. For oss universitetslærere som strever med logistikk og adekvate undervisningsrom i forbindelse innføring av den nye Medisin 2015 studieplanen for medisin, så vekker utsagnet både glede og skrekk. Glede fordi vi da vil få tilpasset undervisningslokaler til mer moderne og studentaktiviserende undervisning og bedre organisering og administrering enn den ad hoc ordning med autonome semesterstyrer som vi ser i dag. Men også med skrekk fordi en mer desentralisert modell hovedsakelig vil gi økning av desentrale ressurser og vitenskapelig ansatte i bistillinger som hovedsakelig ivaretar klinisk undervisning, mens integrert klinisk undervisning i de 2 første mer basalfag-pregete studieårene må ivaretas av underviserne på campus. Faktisk er en stor del av tidlig klinisk undervisning nettopp gruppeundervisning med praktisk opplæring i propedeutiske ferdigheter, ofte i smågrupper helt ned til 6 studenter, og spredte dager med besøk 6

paraplyen — nr. 3 · 2018

på kliniske avdelinger og hos fastleger. Så mens Medisin 2015 ikke førte til særlige endringer for opplegget med utplassering av medisinerstudenter til sykehusene i Stavanger, Førde og Haugesund, så fikk mange kliniske undervisere på campus og i Bergen en betydelig økning av både gruppeundervisning og undervisningsadministrasjon. 100 nye medisinerstudenter representerer da en formidabel ytterligere økning av undervisningsarbeid. Dette krever både flere hovedstillinger og utvikling av obligatorisk pedagogisk skolering av deltidsansatte undervisere. UiB har allerede en betydelig undervisningsaktivitet ved sykehus og i primærhelsetjenesten på Vestlandet. Ved SUS og primærhelsetjenesten i Rogaland alene tilsvarer dette ca. 30-40 studieplasser. UiB ønsker å utvikle dette videre ved at inntil 3 år av legeutdanningen kan skje ved SUS. Lignende ordninger er allerede etablert mellom NTNU i Trondheim og samarbeidende lokalsykehus. Det er imidlertid klart at en moderne profesjonsutdanning i medisin må organiseres i pakt med moderne kunnskap og ha god integrasjon mellom basalfag og klinikk og mellom primærog spesialisthelsetjeneste, uten et skille mellom «preklinikk» og «klinikk». En modell med «hjemhenting» av norske utenlandsstudenter bygger på en gammeldags preklinikk-klinikk-modell, og denne er forlatt ved landets medisinske fakulteter blant annet for å bedre ruste dagens medisinerstudenter til å utøve personbasert forebygging og behandling, basert på nye basale behandlingsprinsipper som stadig fortere overføre fra basalforskning til klinisk applikasjon både i behandling av kreft og mange kroniske sykdommer. Den nye Vestlandslegen vil ha skreddersydd kompetanse til å inngå i utvidet samhandling nettopp mellom primærhelsetjeneste og spesialisthelsetjenesten i Helse-Vest regionen. Vi ser med spenning fram til høringsrunden når forslagene er utredet.

SAMFUNNSMEDISIN

Samhandling – hvor står vi? Det er en stund siden jeg har skrevet om samhandlingsreformen og de samarbeidsstrukturene som er etablert. Mange av de opprinnelige samarbeidsavtalene fra 2013 mellom kommuner og sykehus har vært reforhandlet. Tord Moltumyr Leger i samfunnsmedisinsk arbeid tordmolt@online.no Det har vært mye fokus på økonomi og jus. Det faglige har dessverre ofte kommet i skyggen av formelle strukturer. Nå skal samhandlingsmodellene granskes og utvikles! Fire samarbeidsutvalg i Helse Bergen-området har, siden etableringen av samhandlingsreformen, hatt den overordnede styring og oversikt over samhandlingsavtalene og de faste samhandlingsarenaene. Undertegnede leder Nordhordlands-utvalget, gjennom min representasjon fra Meland kommune. I strukturen ligger en rekke arbeidsgrupper, assosierte nettverk, samt egne utvalg innen bl.a. akuttmedisinske tjenester, medisinsk-faglig utvalg, IKT-utvalg og DPS-råd for å nevne noe. En viktig innvending mot strukturen er at samhandlingen er blitt topptung og byråkratisk. Videre at evnen til fornying og utvikling henger på enkeltpersoner. Kommunene er representert med bare én representant hver, og de samme 3-4 representantene fra sykehusene går igjen i hvert utvalg. Er det på tide å tenke nytt? Og hva kan vi lære av andre regioner? Helse- og omsorgsdepartementet har derfor finansiert et utviklingsarbeid for utvalgene i Helse Bergen og Agder, drevet av et konsulentfirma, som skal se på samarbeidsutvalgenes funksjoner og arbeidsform, «samhandlingsledelse». Arbeidet er allerede i gang, og skal avsluttes våren 2020. Hensikten er å finne forbedringspunkt og modeller som kan ha overføringsverdi, og kan oppfylle helseministerens mål om «pasientens helsetjeneste». Samtidig skal flere av kommunene slå seg sammen, og nye Vestland fylke vil reise seg. Det sier seg selv at arbeidet med struktur, kultur og organisasjon, samtidig med nye medisinske krav og muligheter, vil være komplekst og utfordrende.

Underveis må vi ikke glemme å spørre: hva er best for pasientene våre? En betent sak for tiden er hvor lenge kvinner trenger å være inneliggende etter fødsel. De fleste både fødende og fagfolk kan nok være enige om at liggetiden kan reduseres, under forutsetning av et forsvarlig og fleksibelt tilbud i kommunene. Men så stopper det. Finansieringssystemene begrenser handlingsrommet, og fagfolkene blir lett gisler for egne lederes krav til økonomistyring. Jeg vil påstå at helsemyndighetene må tettere på banen, slik at finansieringssystemene i større grad kan understøtte en faglig fornuftig og omforent oppgavedeling. Fastlegekrisen kan nok i noen grad tilskrives disse mekanismene. Sykehusene kan gjennom DRG-finansiering f.eks. ansette en diabetessykepleier eller jordmor. Kommunene og fastlegene har ingen slike muligheter, og må ofte «unødig» henvise til sykehus. Slikt blir det lett konflikter av. Også samarbeidsavtalen om pandemi er under en krevende revisjon. Ved en pandemi er det liten tvil om at kommunene vil få det største pasienttrykket, med økte krav til omsorgstjenestene samtidig som bemanningen gjerne er redusert pga. sykdom. Samtidig må sykehusene kunne ha kapasitet til å håndtere langt flere innleggelser og intensivpasienter, med en begrenset stab. Det er lett å skyve arbeid og pasienter til hverandre. Men skal behandling og prioriteringer framstå som faglig fornuftige må det etableres gode system for samhandling, beslutninger og felles øvelser. Dette gjøres best i fredstid!

nr. 3 · 2018 — paraplyen

SOGN OG FJORDANE

Rapport frå haustmøtet og årsmøtet til Sogn og Fjordane legeforening 2018 Den 7. -8. september arrangerte Sogn og Fjordane legeforening sitt haustmøte på Alexandra Hotell i Loen.

Ronny Cassells Leder, Sogn og Fjordane Legeforening kuremure@online.no

Haustmøtet samla i år 72 personar inkludert familie og gjestar.

Det vart under festmiddagen utdeling av Sogn og Fjordane legeforenings hedersteikn til to legar.

Det vart arrangert kurs i lungemedisin for allmennlegar. Professor og tidlegare fylkeslege Per Stensland, og Helen Brandstorp leiar av Nasjonalt Senter for distriktsmedisin heldt kvar sine foredrag om rekruttering av legar i distrikt.

Kommunelege i Leikanger Leiv Erik Husabø fekk «Selepinnen» for sin innsats over mange år, og avdelingsoverlege og ortoped Truls Jellestad ved Lærdal sjukehus. Kollega og ortoped Priit Arro mottok prisen på vegne av han.

Visepresident i legeforeningen Christer Mjåset, og leiar i Allmennlegeforeninga Tom Ole Øren var gjestar, og heldt innleiingstale til årsmøtet.

Frå venstre: Visepresident Christer Mjåset, ortoped Priit Arro, leir Sogn og Fjordane legeforening Ronny Cassells, kommunelege Leiv Erik Husabø, leiar i Allmennlegeforeningen Tom Ole Øren.

PARAPLYEN — NR. 3 · 2018

SOGN OG FJORDANE — Paraplyen retter —

Styret til Sogn og Fjordane legeforening Tre personer fikk feil navn og bilde i presentasjonen til Sogn og Fjordane legeforening i Paraplyen nr. 1, vi beklager dette. Her følger riktig presentasjon.

Tor Vidar Myklebust Representant for AF

Jan Ove Tryti Representant for LSA

Thomas Vingen Vedeld Styremedlem

Født i 1978. Gift, to born. Oppvekst i Førde. Cand.med. fra Bergen/UIB 2004. Turnustjeneste ved Førde sentralsjukehus og i Jølster kommune. Eit år som lege i Sjøforsvaret/kystvakt. Fastlege i Naustdal kommune sidan 2007. Spesialist i allmennmedisin frå 2012. I spesialisering innan samfunnsmedisin. Styremedlem i Sogn og Fjordane legeforening frå 2015.

Cand.med. ved Universitetet i Bergen 2005. Turnus ved Førde Sentralsjukehus og Sogndal kommune. Spesialist i allmennmedisin med sideutdanning i kirurgi. Snart spesialist i samfunnsmedisin. Fastlege i Sogndal frå 2008, kommuneoverlege frå 2011, tenesteleiar legetenester og psykiatri-/ rustenester frå 2018. Praksiskonsulent i Helse Førde frå 2011. Styremedlem og kasserer i Sogn og Fjordane legeforening frå 2011. Fylkestillitsvald i LSA frå 2013. Medlem i regionutvalg Vest frå 2017.

Født i 1977. Gift, tre barn. Oppvokst på Nordfjordeid. Cand. med. fra NTNU i 2003. Turnustjeneste ved Førde sentralsjukehus og i Vågsøy kommune. Ett år som lege i Sanitetsbataljonen. Fastlege i Eid kommune fra 2006. Spesialist i allmennmedisin fra 2011. Kommuneoverlege i 50% stilling i Eid kommune fra 2016. I spesialisering innen samfunnsmedisin. Leder av støttekollegaordningen i Sogn og Fjordane.

Oppteken av utvikling og kvalitet i kommunale helsetenester, særleg fastlegeordning og legevakt, og samarbeid mellom kommunar og helseføretak. Meinar det er viktig at legeforeninga engasjerer seg i medisinskfagleg leiing i kommunar og helseføretak og at me saman jobbar for eit helsevesen der faget står i fokus.

nr. 3 · 2018 — paraplyen

ALLMENNLEGEN

Fastlegeordningen i krise Undertittelen i mitt innlegg i forrige Paraplyen må denne gangen bli hovedtittel. Jeg lurte den gang på om politikerne mente alvor når de sa at fastlegeordningen nå måtte få et skikkelig løft, eller om det bare var tomme ord.

Øivind Wesnes Tillitsvalgt, Allmennlegeforeningen Hordaland owesnes@broadpark.no

Vi vet nå hvordan dette gikk. Legeforeningens krav ble avvist, forhandlingene om Normaltariffen ble brutt, og Staten fastsatte ensidig de nye takstene. Jeg tror ikke dette har skjedd noen gang før. Takstene har alltid blitt satt etter forhandlinger mellom Legeforeningen og Staten. Derfor var årets brudd egentlig ganske dramatisk! Som alt annet, har denne krisen mange årsaker. Jeg vi påpeke noen av dem: For det første har mange av fastlegene pr i dag en helt uakseptabel arbeidssituasjon. Delvis skyldes dette urimelig lange arbeidsuker, men også dårligere trivsel på jobb. Vi er pålagt oppgaver og møtevirksomhet mange opplever som meningsløse, utenfor vårt mandat som allmennleger, eller oppgaver vi ikke har kompetanse til å utføre – jf. oppgaveoverføringen fra sykehusene. Problemene med legevakt er ikke i nærheten av å bli løst. I sum gjør dette at mange nå ønsker å slutte som allmennleger. Videre har fastlegekorpset opplevd en forgubbing over mange år. Dette skyldes manglende rekruttering av yngre fastleger. Gjennomsnittsalderen på fastlegene har dermed blitt ett år eldre 10

paraplyen — nr. 3 · 2018

for hvert år som er gått. En stor del av fastlegene er født på 50-tallet. Dermed vil mange av oss bli pensjonister i løpet av de nærmeste årene, og legemangelen innen allmennpraksis kan bli prekær i store deler av landet. Vi har også nå fått et alvorlig image-problem, spesielt innen egne rekker. Fastlegene har i lang tid sagt fra om de problemer og utfordringer vi møter. Dette har vært helt nødvendig, for å oppnå forståelse fra våre myndigheter, og dermed en løsning på problemene. Dessverre har vi snakket for døve ører, og vi har oppnådd svært lite. Våre klager over arbeidsforholdene har derfor fortsatt år etter år, og spesielt kraftig og tydelig de siste par årene. Det er dermed skapt et inntrykk av at arbeid som fastlege er lite attraktivt, og det er da lett å forstå hvorfor nye leger nøler med å begynne i allmennpraksis. Jeg tror derfor at fastlegekrisen er selvforsterkende. Arbeidsforholdene er blitt forverret, ingen tvil om det. Men når det blir en allment akseptert «sannhet» at arbeid som fastlege er helt forferdelig, vil ingen leger ønske å ta slike jobber. Rekrutteringen stopper opp, stadig flere

ALLMENNLEGEN

NÅR DET BLIR EN ALLMENT AKSEPTERT «SANNHET» AT ARBEID SOM FASTLEGE ER HELT FORFERDELIG, VIL INGEN LEGER ØNSKE Å TA SLIKE JOBBER.

kommuner mangler fastleger, og snøballen ruller videre med stadig større styrke, kanskje mot et fullstendig sammenbrudd. Nå er det startet flere forsøk rundt i landet der unge leger tilbys fastlønnede stillinger, ansatt i kommunen, der de jobber som allmennleger i et strukturert program fram mot spesialitet i allmennmedisin. Såkalt ALIS (allmennleger i spesialisering). Disse stillingene er blitt svært populære, og har stor søkning. Dette er pilotprosjekter, og ingen vet hvordan dette vil påvirke fremtidens allmennmedisin. Hvis fastlønnede stillinger er det legene selv ønsker, tror jeg også det vil bli fremtiden for norske allmennleger. Da vil legevirksomhet som selvstendig fritt yrke dø ut med min generasjon. Personlig vil jeg sterkt beklage en slik utvikling, da jeg ser mange ulemper ved en slik organisering. Vi vil da bli kommunalt ansatte helsearbeidere, uten noen innflytelse på egen arbeidssituasjon. Vår autonomi som leger vil bli sterkt svekket, og kanskje forsvinne helt. Jeg tror også at det vil bli en kostbar ordning. All administrasjon av praksis vil da måtte gjøres av kommunalt ansatte personer. Nå gjør vi jobben selv, gratis for det offentlige. Når man ikke lenger eier sin praksis, kan man ikke lenger selv bestemme over investeringer til nytt

utstyr, nødvendige oppgraderinger og fornyelser. Selv reparasjoner må avklares med kommunale byråkrater, og alt vil påvirkes av den generelle kommuneøkonomien. (og den er jo alltid dårlig!) I tillegg forsvinner også motivet for å gjøre en ekstra innsats, og effektiviteten vil falle. Færre pasienter vil få behandling per dag, sannsynligvis betydelig færre. Avlønningen som lege er jeg også redd for vil bli gradvis dårligere i et fastlønnssystem. Min erfaring fra Bergen kommune med deres motvilje mot å betale en anstendig lønn til sine ansatte leger ( jf. den elendige avlønning som gis ved kommunalt arbeid her i byen) gjør at jeg ser dette som en svært realistisk konsekvens. Lønnen som utbetales til ALIS-legene er heller ikke spesielt imponerende. Til slutt vil jeg beklage for alle lesere den noe pessimistiske tonen i dagens artikkel. Men jeg, og mange med meg, er nå alvorlig bekymret for yrkets fremtid. Vil Staten møte våre krav med forståelse? Hva vil vi kunne lese av Statsbudsjettet for 2019? Kan fastlegeordningen reddes? Vil legeyrket overleve som selvstendig næring? Det vil bli noen spennende måneder, og vi må ønske vår forening lykke til i sitt krevende arbeide i tiden framover!

nr. 3 · 2018 — paraplyen

YNGRE LEGER

Gidder ikkje å være tillitsvalgt Arleen Aune Varaforetakstillitsvalgt, YLF arleenaune@gmail.com Å utforme en god arbeidsplass krever dialog mellom arbeidsgiver og ansatt. Som tillitsvalgt blir du invitert til dialogen for å tale på vegne av dine medlemmer. Du får innsikt i planlagte og pågående endringsprosesser. Du får delta, og blir hørt. I alle fall noen ganger. Mange LIS ønsker forbedringer, men det er få som stiller til dugnad. Som ny YLF-tillitsvalgt blir du gratulert av Den Norske Legeforening. Det blir løftet frem at valget av deg er en tillitserklæring som uttrykker forventninger til hva du kan bidra med for medlemmer og foreningen. I realiteten er den tillitsvalgte sjelden en person medlemmene har spesiell tillit til, men den eneste som etter desperat overtalelse sa seg villig til å overta jobben. Det er flere grunner til at vervet er upopulært. Med stadig strammere krav til effektivitet er den

kliniske hverdagen allerede presset og det kan virke utenkelig å ta på seg flere oppgaver. Som LIS er man fokusert på å fullføre spesialiseringsløpet og gjøre seg attraktiv hos arbeidsgiver. Tillitsvalgtarbeid hever ikke den faglige kompetansen og stjeler dessuten verdifull tid fra klinikken. Paradoksalt nok opplever flere tillitsvalgte seg som ukollegiale fordi de stadig må skyve arbeid over på andre for å frigjøre tid til møtevirksomhet. Kanskje puster du lettet ut fordi du unnslapp denne gangen, og kan fortsette i passivrollen. Det er ikke lurt. Engasjerte og støttende medlemmer er en forutsetning for at tillitsvalgt skal gjøre et godt arbeid. Gjør en innsats for fellesskapet, still på møtene og si hva du mener.

PSYKIATER MARKEVEIEN PSYKIATRISK KLINIKK Arian Rafii • Allmenn psykiatri • ADHD, psyko-somatiske lidelser • Rusavhengighet • Epilepsirelaterte psykiske lidelser

Kort ventetid, trenger ikke henvisning Pris: kr. 900,- pr. konsultasjon Tlf: 94089005, 90609282 Adresse: Markeveien 4C, 3. etasje, 5012 Bergen. 12

paraplyen — nr. 3 · 2018

LOV

Noen mener at NAV spør oftere om opplysninger… … og det er dessverre riktig! Vi vet at mange leger har et stort arbeidspress, og vi forsøker å unngå unødvendige henvendelser til deg. Samtidig er dine opplysninger svært viktige når vi vurderer pasientens rett til trygdeytelser. Vi opplever et økende antall bestridelser av sykemelding. Både arbeidsgivere og våre kontrollsystem avdekker forhold som gir grunn til å be legen om utfyllende medisinsk informasjon. Dessverre kan vi ikke alltid informere deg om bakgrunnen for vår henvendelse. NAV har rett til å innhente de opplysninger som er nødvendig for å kontrollere trygdevilkårene. Dette kan også inkludere spesifiserte deler av pasientjournalen. Informasjon som ikke er relevant for vår vurdering kan fjernes av legen. Det er kun NAV Kontroll som har myndighet til å innhente fullstendig uredigert legejournal.

ARBEIDSMEDISIN

Arbeidsmedisinere – nå må stemmene lyde! Anne Kristine Jordal Tillitsvalgt, Norsk arbeidsmedisinsk forening · Bedriftslege, Framo AS akj@framo.no Ole Jacob Møllerløkken UiB

Arbeids- og sosialdepartementet har nylig sendt ut rapporten «Hva bør skje med BHT? – En fremtidsrettet bedriftshelsetjeneste med fokus på kjerneoppgaver» på alminnelig høring. Departementet ber om syn på ekspertgruppens vurderinger og forslag til ulike modeller for organisering av bedriftshelsetjenesten. Det er fort gjort å legge den i skuffen og la den støve ned, men da går vi glipp av tidenes sjanse til å virkelig komme på banen og påvirke hvordan vår egen tjeneste skal være i fremtiden. På utallige vårkonferanser, ARV-konferanser og BHT-landskonferanser har temaet dukket opp «Hva skal skje med BHT», og gjentatte ganger har man hørt om tjenester som leverer oppgulpete råd, kostholdsveiledning, trening og annen f…skap. Svaret på hva som skal skje har hittil vært like unnvikende som Northugs skiform de seneste årene og ting har forblitt i status quo. Dette på tross av gjentatte forsøk på å kontrollere BHT gjennom utvidet bransjeforskrift og godkjenningsenhet bl.a. hvorav begge, både ifølge rapporten og ulike seanser på bransjetreff ikke har fungert etter hensikten. Så hva skal man gjøre da? Det er mange problemstillinger som må diskuteres. Den mest innlysende er om man mener det fortsatt bør stilles krav til virksomheter om å tilknytte seg en bedriftshelsetjeneste eller ikke, og i så fall i hvilket omfang? Rapporten diskuterer

paraplyen — nr. 3 · 2018

mulighetene for at virksomheten gjør en vurdering selv, men historien har vel utelukkende vist oss at da er sannsynligheten for at man vurderer et behov som medfører utgifter svært liten. Men like fullt er det nok av eksempler på helt unødvendige bedriftshelseavtaler, der virksomheten får dekket sitt lovkrav, men hvor tjenestene ikke står i henhold til det faktiske risikobildet. Her er det et tydelig behov for myndighetenes oppfølging og rådgivning av både virksomheter og bedriftshelsetjenester. Rapporten peker på flere ulike løsninger for dette. Et annet moment, som Namf/Nfam ofte har påpekt, men som en fint har sett bort fra i Ekspertutvalget er krav til stillingsstørrelser. Å påpeke at det å arbeide proaktivt med arbeidsmiljø krever både tverrfaglighet og stillinger som reflekterer tjenestens omfang. YS sitt arbeidslivsbarometer viste nylig at et stort flertall av de som står utenfor jobb gjør dette av helsemessige årsaker. Nå er det ikke av den grunn sagt at alt dette er arbeidsrelaterte helsemessige årsaker, men en god andel av det er nok det. I hvert fall hvis man skal tro tidligere publiserte rapporter fra blant annet SINTEF som peker på at 1/3 av alt legemeldt fravær hos sykepleiere er arbeidsrelatert. I tillegg er nyhetene fulle av tiltak som er gjennomført uten at man har tenkt igjennom de arbeidsmedisinske aspektene ved tiltaket. Nå nylig varslet sjømenn om risikofylte oppdrag da bemanningen er skrudd ned til et minimum på

ARBEIDSMEDISIN fire ansatte som skal håndtere en eventuell krisesituasjon med 400 passasjerer! Et annet eksempel er de gjentatte bruddene på lovverket på byggeplasser og det stadig økende antallet henvisninger til de arbeidsmedisinske avdelingene. Vi trengs, og vi trengs å brukes riktig! Det vil være av avgjørende betydning å opprettholde det konkurransefortrinnet som arbeidsmiljøforhold har utgjort så langt for norsk arbeidsliv. Dersom arbeidslivet endrer seg, vil arbeidsinnhold og arbeidsmiljø endre seg i takt med dette. Dette vil kreve en aktiv tilnærming og høy bevissthet i arbeidsmiljøarbeidet med vurdering av eksponeringsscenarier fremover. Dette vil også stille nye og høyere krav til bedriftshelsetjenesten sin kompetanse og arbeidsform. Forebyggende arbeidsmiljøarbeid er derfor et svært viktig virkemiddel i arbeidet med å styrke

arbeidslinja i Norge. Hvordan dette arbeidet innrettes og tilpasses særskilte utfordringer på den enkelte arbeidsplass vil være viktig for å kunne opprettholde høy yrkesdeltakelse. Dette vil stille krav til behovsprøvde, kunnskapsbaserte, og systematiske tiltak som i utgangspunktet vil kunne være forskjellige fra arbeidsplass til arbeidsplass. Bedriftshelsetjenestens arbeid skal ha en klar forebyggende profil med helsefremmende, forebyggende og rehabiliterende funksjoner. Bedriftshelsetjenesten har med det en viktig ekspertrolle overfor virksomhetene i arbeidslivet og det er viktig at tjenestene påpeker nettopp dette i høringen! Dette er tidenes sjanse til selv å påvirke vårt egen arbeidshverdag og arbeidsmiljø for fremtiden. Vi er alle på invitasjonslisten til myndighetene, la stemmene deres lyde NÅ!

Se vårt utvalg på swm.no

ARBEIDSTØY OG TEKSTILER

TIL HELSE- OG OMSORGSARBEIDERE

55 94 52 00 nr. 3 · 2018 — paraplyen

HOVEDSAKEN

Givernes Blodbank Katja Løvik katja.lovik@gmail.com

- Så her kommer altså pasientene inn jevnt og trutt, sier jeg, og blir med det samme avbrutt. - Givere heter det her. Selvfølgelig. Lekre lokaler møter de hengivne blodgiverne idet de krysser over fra gangbroen mellom Sentralblokken og Bygg for biologiske basalfag, og kommer over i Laboratoriebygget og inn i Blodbanken. Mummi-kopper, ølglass og Einar Klæboe Kristoffersen lakriskuler står fremme bak resepsjonsdisken. Gaver til giverne ved gjentatte donasjoner. Det er god stemning å komme til Blodbanken. - Folk kommer jo hit helt frivillig. De har krysset dørstokkmilen og tropper opp, alltid med en positiv innstilling. De redder liv. Da må vi i det minste gjøre vårt beste for å skape en god opplevelse, sier Einar Klæboe Kristoffersen, avdelingssjef for Blodbanken og avdeling for immunologi og transfusjonsmedisin. Hver gang giverne møter opp i Blodbanken må

paraplyen — nr. 3 · 2018

de svare på et spørreskjema og gjennomgå en samtale. Det hender ofte at givere må i karantene etter reise eller sykdom. - Det er mulig å gi blod opptil fire ganger årlig, men de fleste gir sjeldnere enn dette, sier Kristoffersen. Blodgiverordningen er nær helt tillitsbasert. Når du har gitt tidligere, testes blodet kun for hiv, hepatitt B og C. - Skjemaet man signerer på er jo likevel et juridisk dokument, så vi velger å tro at det ikke foregår så mye feilopplysning. Paraplyen får være med på omvisning i Blodbanken. Einar forteller om hele veien fra giver til mottaker. Nytappet blod legges på kjøleplater kontrollert ned til 10 grader. Så sentrifugeres det og separeres til enkeltkomponenter. Etter 20 min i sentrifuge er det laget en pose plasma, en pose med røde erytrocytter, en pose med plater samt noe reststoffer. Disse får hver sine forløp videre. Platene er de mest utfordrende, og de med kortest holdbarhetstid. - Det tar minst 12 timer å lage blodplatekonsentrat, og det har syv dagers holdbarhet. Går vi tom for det, har vi et problem. Da må man velge mellom at pasienten dør – eller noe annet.

HOVEDSAKEN

Og dette ”noe annet” er leukocyttfiltrert fullblod – som inneholder både plasma og erytrocytter, og gis direkte til den storblødende pasient. Denne praksisen har Blodbanken holdt på med i kun et par år. Transfusjonsmedisinen er i stadig utvikling. I sommer figurerte avdelingssjefen i Bergens Tidende under overskrifter som ”Halve kriseblod-lageret brukt”. – Noen umiddelbar krise var det ikke, men det er lurt å fylle opp lageret før folk drar på ferie – og gjerne får påfølgende karantene, sier han. - Vi har aldri hatt mangel på blod eller blodprodukter så det har gått utover pasientene. Det vi har mangel på er blodgivere.

Omtrent 2% av befolkningen er blodgivere. Blant dem som jobber på Haukeland sykehus er andelen litt høyere, 3%. - Det er jo spesielt denne gruppen vi gjerne skulle hatt flere givere fra, sier Kristoffersen. Det som er viktig for oss er å være tilgjengelig for giverne våre. For dem som jobber eller bor på campusområdet er det enkelt å komme seg til oss. For våre andre givere har Blodbussen som vi fikk i 2007 vært et stort løft. Ca. 30% av blodet vi mottar kommer fra bussen, som stopper på flere nøkkelsteder i byen. Studenter er en viktig gruppe, men mange har et mindre blodgiver-stabilt liv – gjerne med flere seksualpartnere og en del reising. - Vår optimale blodgiver er en kjedelig trebarnsfar

nr. 3 · 2018 — paraplyen

HOVEDSAKEN

som er ”stuck” her, smiler Kristoffersen. Kjønnsspesifikasjonen handler om blodprosenten, det hender oftere blant kvinner enn menn at Hb-nivået er for lavt til å få lov til å gi. - Blodbanking er strengt regulert, det må det være for at det skal være helsemessig forsvarlig. Å gi blod skal ikke gå utover giverens helse. Men man kan jo alltids komme tilbake senere, kanskje Hb-en er på plass igjen. At Einar Klæboe Kristoffersen endte opp som avdelingssjef for immunologi og transfusjonsmedisin, i en laboratoriespesialitet, var ikke helt utenkelig. - Min far var forsker, så jeg var ikke veldig

paraplyen — nr. 3 · 2018

gammel før jeg satt og kikket i mikroskop. Da jeg begynte på medisinstudiet i 1982 hadde jeg allerede studert noen år, og publisert en artikkel sammen med min far, som var tannlege. På studiet fikk jeg kontakt med et miljø innenfor immunologi, hvor jeg begynte å tilbringe tid allerede første uken. Jeg gikk på en måte en slags forskerlinje, langt mindre formalisert, men hvor jeg fikk forske i et godt og aktivt forskningsmiljø og til og med hadde et års permisjon på studentstipend. Etter turnus, militærtjeneste og fire år til med forskning fikk jeg doktorgrad, og så postdoc. Så fikk jeg endelig en stilling på immunologisk seksjon, for så vidt ganske nær det samme forskningsmiljøet jeg hadde tatt graden med. Men det var ikke den eneste stil-

HOVEDSAKEN

lingen jeg søkte, så litt tilfeldigheter er det jo også. Einars stilling er en laboratoriestilling, som kan føles fjern fra klinikk og pasientkontakt. - Det er et paradigmeskifte å gå inn i en laboratoriespesialitet etter et studium og en turnustjeneste full av klinikk. Man må velge det aktivt, og mange innser at det ikke er riktig for dem, og faller fra. Noe av det artigste jeg gjør er når jeg får telefon fra kolleger som vil ha hjelp av meg nettopp inn i klinikken, for å se på blodprøver eller vurdere blodprodukter i behandlingen. Pasienter ser jeg sjelden, men det hender. Det er ikke vanskelig å se at Einar Klæboe

Kristoffersen trives i jobben sin. Alt han forteller er med den største ro, iblandet stor iver. - Når jeg forteller folk hvor jeg jobber, sier nesten alle ”Åh, jeg har jo alltid tenkt på...” Som Ibsen sier, tenke det, ønske det, ville det med, men gjøre det! Så det er bare å hive seg utpå – bli blodgiver. Hadde jeg hatt muligheten til det... Jeg skulle gjerne hatt den restauranten nede på Festplassen. Michelsen! Der skulle jeg hatt et fast tappested. Gjerne med restaurant også! Det kunne blitt et fint samarbeid. Er redd kvadratmeterleien er altfor høy der, dessverre.

Hver gang giverne kommer til Blodbanken må de fylle ut et spørreskjema.

nr. 3 · 2018 — paraplyen

GJESTEINNLEGG

Svimmel? Mange er det, og årsakene er mange. Ein del av tilfella er relaterte til balanseorgana i det indre øyret med sine sentrale samband.

Otto Inge Molvær ØNH-spesialist, prof.emerit., dr.med.

Alt frå ØNH-avdelinga ved HUS vart opna i 1961 har ein prøvt å diagnostisere og behandle svimle pasientar, men fyrst i 1990 vart det utpeikt personell som hadde denne forsømde pasientgruppa som hovudfokus, og balanselaboratoriet vart gradvis utvikla og forbetra med omsyn til personell og utstyr. I 2001 vart laboratoriet utnemnt til Nasjonalt kompetansesenter for vestibulære lidingar, der det var sjukepleiar, fysioterapeut, sivilingeniør og legar. Sosial- og helsedepartementet endra så ”senter” til ”teneste”, med fokus på forsking, utvikling og spreiing av kunnskap om denne pasientgruppa. Nasjonal kompetanseteneste for vestibulære lidingar har ein overlege som administrativ leiar og ein professor som fagleg leiar. Aktiviteten har nær tilknyting til Balanselaboratoriet ved ØNH/ HUS. Det er lagt ned eit stort arbeid på dette feltet siste åra, til stor nytte og glede for ei tidlegare forsømd pasientgruppe. Det er nær kontakt med pasientorganisasjonar, som Hørselshemmedes

paraplyen — nr. 3 · 2018

landsforbund og Landsforeningen for vestibulære sykdommer. Overlege Goplen har gitt ut ei informativ og oversiktleg bok om emnet: Svimmelhet. Diagnostikk og behandling, Helse Bergen 2009. Det er og utvikla ei innhaldsrik heimeside på internett: www.balanselaboratoriet.no som er vel verd å sjå innom. Ei norsk lærebok i otonevrologi med utgangspunkt i denne tenesta kjem (kanskje) ut alt i år. Tenesta har tilsyn av ei referansegruppe med representantar frå alle helseføretaka. Eg representerer Helse Vest (HV) i denne gruppa, og har som oppgåve å finne ut om tenesta er godt nok kjend og tilgjengeleg i HV. Derfor dette innlegget i Paraplyen. Har nokon synspunkt på korleis kompetansenivået om mogleg kan hevast og pasienthandsaminga betrast, tar eg gjerne med slike moment i den årlege rapporten frå referansegruppa til departementet. Slike tilbakemeldingar kan sendast til oim@marinmed.com.

GJESTEINNLEGG

nr. 3 · 2018 — paraplyen

UNIVERSITETSLEGEN

Gull og sølv til fastlegane, men kven tok bronsemedaljen? Steinar Hunskår Faggruppe for Allmennmedisin (ALFA) Steinarhunskar@uib.no

Helseminister Bent Høie opna den nasjonale legevaktkonferansen på Gardermoen 6. september 2018. I eit engasjert innlegg delte han ut medaljar med raus hand. Han fortalte at han var blitt overtydd om at «gullet» i primærhelsetenesta, ja kanskje i heile helsetenesta, var fastlegeordninga, og at det no var naudsynt med nye tiltak for å sikre ordninga mot samanbrot. Han garanterte at han var på ballen, og at han i det såkalla tre-partsamarbeidet med legeforeninga og KS, både ville vere ein aktiv part og stille med løysingar og pengar. Han nemnde ny oppgåvefordeling i høve til sjukehusa, avlasting av attestveldet, men også reell erkjenning av at arbeidsmengda var blitt for stor med same pasientpopulasjon i høve til før. Primærhelseteam vart denne gongen ikkje halde fram som eit viktig krisetiltak. Han lova vidare satsing på ALIS-stillingar, og anerkjente at nye generasjonar unge legar kan ha andre prioriteringar enn dei over 50. Meir overraskande tildelte han sølvmedaljen i helsetenesta til legevakttenesta, men han var jo på legevaktkonferansen! Grunnane var fleire. Mest la han vekt på tryggleik for folk flest, det sikringsnettet det er å ha ein plass å vende seg døgnet rundt med alle slags akutte plager, psykiske vanskar, skader og med barn som er febersjuke. Hjelp for andre kommunale tenester er også ei viktig oppgåve for legevakta. Effekten av alt dette

paraplyen — nr. 3 · 2018

måtte vi ikkje undervurdere. Fastlegane er dei heilt sentrale, og fungerer ikkje fastlegeordninga på dagtid, så vert legevakta også dysfunksjonell om ettermiddagen. At visse krav til kurs, kompetanse og bakvakt måtte utsettast ei tid, såg han på som ei naudsynt, men midlertidig avlastning av fastlegane. Samtidig måtte utviklinga halde fram, med kvalitetskrav og auka kompetanse som klare mål for framtida. Helseministeren delte ikkje ut nokon bronsemedalje. Ingen kandidatar vart nemnt. Eg synes Høie tala truverdig og med ny innsikt. Statsbudsjettet kjem 8. oktober. Der får vi sjå om medaljane vert verdsette!

Ph.d. om livets slutt i sykehjem

Anette Fosse disputerte 14. juni 2018 ved UiB med avhandlingen «Livets slutt i sykehjem – pasientens ønsker og legens rolle». Nesten halvparten av alle dødsfall i Norge skjer i sykehjem. I nært samarbeid med pleiepersonalet skal sykehjemslegen bidra til at pasientens verdighet ivaretas i livet med døden i sikte. En metasyntese av kvalitative studier viste at pasienter og pårørende ønsker en tilgjengelig sykehjemslege som gjenkjenner sykdomsforløp og forutser behov for informasjon og lindring. I en fokusgruppestudie sa turnusleger i sykehjem at de lærte nye sider ved legerollen og tverrfaglig samarbeid i møte med døden. En undersøkelse

UNIVERSITETSLEGEN

blant norske og nederlandske sykehjemsleger viste at barrierer for god behandling ved livets slutt var lav pleierbemanning, lite lege-tid og mangelfull kompetanse. Avhandlingen viste at legeutdanningen bør legge større vekt på refleksjon rundt døden for å sette leger i stand til å tåle faglige og eksistensielle dilemma i livets sluttfase, og at sykehjem med fordel kan tas i bruk som læringsarena. Anette Fosse (f.1962) er utdannet lege fra Universitetet i Trondheim i 1987. Hun er spesialist i allmennmedisin og arbeider som fastlege og sykehjemslege i Mo i Rana. Avhandlingen utgår fra Allmennmedisinsk Forskningsenhet og Forskningsgruppe for allmennmedisin ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin, UiB. Seniorforsker Margrethe Aase Schaufel, professor Kirsti Malterud og professor Sabine Ruths har vært veiledere.

Kurs om variasjon i allmennpraksis

Som et ledd i kontakten mellom Universitetet i Bergen og våre universitetslektorer og praksislærere i allmennmedisin, arrangeres det regelmessige kurs for allmennleger og universitetslektorer som veileder - eller planlegger å veilede legestudenter, turnusleger og yngre kolleger. Neste kurs skal nå arrangeres på Scandic Flesland Airport 17-18. januar 2019. Tema er «Ønsket og uønsket variasjon i allmennpraksis.» Kurset er åpent for alle, men universitetslektorer ved UiB får dekket kursavgiften. Kurset er godkjent med 15 poeng som klinisk emnekurs. Kursets målsetning er å bidra til å heve allmennlegens kompetanse på flere kliniske tema som er relevante for egen praksis og for undervisning av studenter og yngre leger. Kurset baserer seg på forelesninger og gruppearbeid, der

deltakerne organiseres i grupper på 8 personer. Påmeldingsfristen er 1. november 2018.

Pilotprosjekt om legevakt til Førde

Sunnfjord og Ytre Sogn Interkommunale legevakt (SYS IKL) med legevaktstasjon i Førde er av Helsedirektoratet utpeikt til å vere eitt av to legevaktdistrikt i landet som skal gjennomføre eit tre-årig pilotprosjekt om ny organisering av legevakta. Sentralt i modellen er ein forsterka legevaktstasjon og legevaktsentral der ein lege med bakvaktkompetanse er tilgjengeleg kontinuerleg for raske avklaringar og dermed kan vere støtte både for sjukepleiarar i sentralen og for anna helsepersonell i kommunane. Denne «nye» legen på vakt er unntatt for utrykningsplikta som ellers ligg til bakvakta. Ein ny funksjon som skal prøvast ut i pilotprosjektet er kalla legevaktsatellitt. Her skal for eksempel sjukepleiarar eller ambulansepersonell, gjere både diagnostiske og terapeutiske oppgåver i samråd med legen i legevaktsentralen. Slike satellittar skal plasserast der det ikkje er nok legar eller praktisk å ha eigen lege på vakt. Opplegget gir grunnlag for avklaring lokalt ved trong for akutthjelp, sjølv når vaktlege ikkje er fysisk til stades. For at drifta av satellittane skal vere forsvarleg, krevst det kommunikasjonsutstyr og videoutstyr samt opplæring i klinisk vurdering og bruk av diagnostisk utstyr for nye medarbeidarar ute i kommunane. Prosjektet skal evaluerast og det skal vere følgeforsking. Etter offentleg konkurranse er oppdraget gitt til Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin i Bergen. Verdien av oppdraget er om lag 6 millionar kroner.

nr. 3 · 2018 — paraplyen

AVTALESPESIALISTEN

Kjære kolleger i avtalepraksis! Karin Stang Volden Tillitsvalgt, Praktiserende Spesialisters Landsforening Hordaland karin.stang.volden@gmail.com

Det er mulig du nå har festet blikket på PSL sin side i Paraplyen på let etter store nyheter for vår yrkesforening så langt i 2018. Nei, store fete overskrifter vil du ikke finne. Men saker som gjelder fag, takster og drift av praksis, juss, rammeavtale, - og forholdet til helsebyråkrater og helsepolitikere er det mange av til enhver tid. Helse Vest holder oss som tillitsvalgte lite orientert om planer fremover for avtalespesialisthjemler -hvor det tenkes flere eller eventuelt færre hjemler og i hvilke fag, om hvordan man vil bruke avtalespesialistordningen fremover. Denne mangelen på orientering er ikke i samsvar med Rammeavtalen. Helse Vest har heller ikke, i motsetning til de andre tre helseregionene, lagt ut på høring sin regionale utviklingsplan for spesialisthelsetjenesten frem mot 2035. Disse utviklingsplanene skal sette retningslinjer fremover også for spesialisthelsetjenesten utenfor sykehus og er viktige for oss avtalespesialister. I Helse Sør-Øst RHF er det i så måte prinsipielle, dramatiske endringer som foreslås; les om det på Legeforeningens og PSLs hjemmesider. I vår region er det så stille fra Helse Vest RHF at vi undrer oss på hva som egentlig foregår av planer i kulissene. En gang i året gjennomgår vi alle regnskapet for oss selv privat og for våre praksiser. Vi kolleger har også andre årlige rutiner - for medarbeidersamtaler, for service på utstyret vi bruker, vi gjennomgår branninstruksene på jobben og internkontrollen vi har fått på plass. På samme måte har man årlig en mulighet til å gjennomå

paraplyen — nr. 3 · 2018

viktige forhold rundt det å drive avtalepraksis, nemlig på PSLs høstkurs i august/september. Du kan lese programmet for PSL kurset som ble holdt i år på www.legeforeningen.no/psl for å få et inntrykk av hva som er i fokus. Helfo har nær årlig en svært nyttig, praktisk rettet to-times repetisjon på kurset om takstbruk og vilkår rundt det å forvalte offentlige midler via Normaltariffen. Vi snakker med kolleger fra hele landet som driver i samme fag som oss selv og utveksler nyttige erfaringer om mangt og mye, deriblant om journalsystemer og fagutvikling. Vi justerer oss inn i forhold til regelverk (les Kollektivavtalen) og til kollegers gjengse praksis på hvert eneste PSL-kurs. Vi løfter blikket litt fra vårt eget skrivebord og får reflektert over arbeidsformen vi har etablert. Å få gode kvalifiserte foredrag om kommunikasjon, om ledelse, om EPJ verktøy, kvalitetssystemer i legekontor og om avvikshåndtering; tittel «når feil skjer», er fantastisk nyttig. Det er mye «valuta» for en og en halv dags fravær fra praksis. I tillegg til nytteverdien er det faktisk også hyggelig å treffe kolleger på høstkurset. Jeg skriver ikke om lønnsoppgjøret vårt i år, -våre normaltarifforhandlinger, det ligger tilgjengelig informasjon om resultatet på Legeforeningens sider. Vi brøt forhandlingene i solidaritet med Allmennlegeforeningen på bakgrunn av fastlegekrisens innvirkning på oppgjøret. Solidaritet tilbake fra allmennlegene blir viktig for oss hvis RHF-ene beslutter å svekke deler av avtalespesialistordningen i tiden fremover – les og følg med på hva som skjer. Vi sees.

AVTALESPESIALISTEN

nr. 3 · 2018 — paraplyen

STUDENTEN

Nytt studieår – nye muligheter! Ambisjonene mine før oppstart av et nytt semester er alltid høye. Jeg skal møte godt forberedt til forelesninger. Jeg skal ha med meg lunsj hver dag for å unngå sløsing på overpriset kantinemat. Lene DæHlin, Leder, Nmf Bergen. lene.daehlin@medisinstudent.no Jeg skal sitte på lesesalen til i alle fall klokka 16 hver dag. Jeg skal tilbringe mindre tid med mobilen i hånda. Jeg skal opp på et av Bergens mange fjell mer enn en gang i løpet av semesteret. Sannheten er at det ikke tar mange dager før du innser at det hadde vært deilig med enda flere varme og solrike sommerferiedager. Hjemme hos mamma og pappa, uten store forpliktelser. Det er når middagen ikke lenger lager seg selv, og de møkkete klærne plutselig hoper seg opp at du innser at du liksom er blitt voksen. Voksenlivet fører med seg en hel del forpliktelser, men også mye frihet. Frihet til å kunne droppe forelesningen 08.15. Frihet til å kunne kjøpe en bagett i kantina fordi brødskiva med svett salami ikke frister. Frihet til å kunne reise hjem igjen etter forelesning klokka 12 for å tilbringe resten av dagen på sofaen. Frihet til å kunne pådra seg senebetennelse i tommelen av overdreven instagram-scrolling. Noen uker ut i det nye semesteret innser du dessverre at verken farmakologi eller patologi leser seg selv, og at det er på tide å ta ansvar for egen læring (som det så fint heter). Du innser også at ambisjonene du hadde før semesterstart må jekkes betraktelig ned. Sannsynligvis kom de til deg i et svakt øyeblikk av fullkommen ferierus. Så da sitter jeg her da, og tenker at i januar. I januar, da skal jeg være en flittig og flink student

PARAPLYEN — NR. 3 · 2018

fra dag en. I mellomtiden trøster jeg meg med at jeg mest sannsynlig ikke er alene om å mislykkes i jakten på mine høye ambisjoner. I prokrastineringens ånd ønsker jeg derfor alle medstudenter en fin studiehøst!

HAR DU PASIENTER SOM PLAGES AV SVIMMELHET?

Da kan vårt prosjekt være løsningen!

Vi mangler 20 deltakere til et forskningsprosjekt som tester ut et nytt lovende behandlingsopplegg i en randomisert kontrollert studie. Behandlingen skjer i grupper ledet av fysioterapeut og består av balanseøvelser og kognitiv terapi, to timer en gang i uken i til sammen åtte uker. Behandlingen er gratis for pasientene. Pasienten egner seg for deltakelse dersom • Svimmelheten har vart mer enn 3 måneder • Pasienten er mellom 18 og 70 år • Svimmelheten blir verre ved bevegelse av hodet Mer info på: www.svimmelogaktiv.no Dersom dette er aktuelt, lag en henvisning til fysioterpi, og be din pasient ta kontakt med oss ved Høgskulen på Vestlandet, Institutt for helse og funksjon. e-post: svimmelogaktiv@gmail.com telefon: 94807419

NY PRØVETAKINGSSTASJON I BERGEN SENTRUM Kvalitet og service Adresse: Strandkaien 16, 1. etasje Åpningstider: Mandag–fredag kl. 0800–1500 Vi kan avlaste legekontoret med blodprøvetaking – uten timebestilling Fürst tilbyr: • Rask svaroverføring av alle prøvesvar direkte inn i journal • Effektiv kundestøtte • Tilgjengelige legespesialister • Marked -og IT avdeling gir teknisk support • Hentetjeneste For mer informasjon om elektronisk rekvirering ta kontakt med marked_support@furst.no, tlf. 22 90 96 69, eller se våre nettsider.

furst.no furstforum.no NR. X · XXXX — PARAPLYEN 27

SOGN OG FJORDANE

Yrke: Lege Partane i arbeidslivet må ha tillit til kvarandre for å løyse utfordringane sjukehusa står overfor.

Ronny Cassells Leder, Sogn og Fjordane Legeforening kuremure@online.no

Regionsutvalg Vest hadde møte med den nye leiinga i Helse Førde i mars. Dette etter eit år med krise, mistillit og direktørbyter. Vi opplevde no god kontakt og forståing, samstundes som direktørane var opptatt av gode relasjonar og samarbeid framover. Likevel tok det ikkje mange månadane før det vart brot i lokale forhandlingar. Utfordringa til Helse Førde er og vil vere rekruttering og stabilisering av overlegar. I nesten alle fagområde er det for få spesialistar til å bere den utruleg viktige oppgåva dei har. Spøkelset er forvitring av fagmiljø grunna utbrenning av gode engasjerte legar. Eg trur oppriktig at den nye leiinga ser dette, men vi har ei felles utfordring i ein føretaksmodell som enn så lenge ikkje lett taklar den regionale skeivfordelinga. Det er no til dømes sannsynleg at det vert ferre ambulansar i vårt avstandsfylke. Økono-

PARAPLYEN — NR. 3 · 2018

mien tvingar helseforetaket til å gjere vanskelege kompromiss mellom drift og prehospitalt. Vi har fått ein legevaktspilot som skal sjå på muligheiter for å gje kunnskapsstøtte til legevaktsdistrikt med uerfarne legar, og kommunar med korkje vaktlege eller ambulanse. Legeforeningen har i alle ledd vore meget skeptisk til ein slik legevaktspilot, men er takknemleg for at det er dyktige og fornuftige folk som skal jobbe med dette, og sørge for at det til slutt ender opp med et betre tilbod for pasientane. Ei rolle kan definerast ut i frå summen av forventningane til den det gjeld. Fastlegerolla er gjenstand for mange ulike forventningar, og opplever at det ofte er sprik mellom forventningar og ressursar. I slike tilfelle kan problemet løysast med meir ressursar, eller reduserte krav. Fastlegeordninga blør. Oppgåvemangfaldet som eigentleg

SOGN OG FJORDANE

nr. 3 · 2018 — paraplyen

SOGN OG FJORDANE

er fastlegeordningas styrke, ser ut til potensielt å kunne vere dens bane. Rett og slett fordi fastlegane no er så alt for alt for få til å løyse volumkrisen. Regjeringa la for to år sidan fram ei stortingsmelding om primærhelsetenesta. Meldinga har ei god problemskildring. Dei ser antakeleg dei same utfordringane som vi ser. Det er likevel ikkje skildra nokon verkemiddel for å auke kapasiteten i legetenesta i legevakt eller på sjukeheimane. Behovet for kompetanse på diagnostikk og behandling er i sensasjonell liten grad erkjent.

prosjektet syne det motsette, og difor er mange fastlegar i Norge ambivalent til dette prosjektet. Eg meiner bestemt at spanande prosjekt som primærhelseteam vil ikkje lette arbeidsmengda til fastlegane, men heller helst gjere det betre for utvalde pasientar. Likeledes grep som fastlønn vil på kort sikt ikkje lette den kollektive arbeidsmengden, men eg trur det er eit riktig grep for å få fleire legar inn i fastlegeordninga. Drifts- og organisasjonsform må til ei kvar tid vere friviljug for den einskilde lege.

Ei utvikling i den retninga stortingsmeldinga peikar vil redusere fastlegens høve til å fungere som ein koordinator for pasientane. Inspirasjonen til endringane er i stor grad henta i Sverige og England. England har horrible arbeidsvilkår for eit allmennlegekorps no på flukt, og Sverige vil no kopiere oss.

Arbeidslivet er tøffare kvart år, og merkelig nok er det verst i offentleg sektor. Krav til sentralisering og sparing går stadig ut over det faglege. Vi ser det hjå lærarar, sosionomar, og det siste skrekkeksempelet er Aleris sin konflikt med omsorgsarbeidarar som er påtvinga å vere sjølvstendig næringsdrivande.

Prosjektet primærhelseteam balanserer på Besseggen. Vi håpar at kommunane som piloterar primærhelseteam vil syne myndighetene at vegen dei har gått dei siste åra er feil veg. Brukt feil vil dette

Det som i overskodeleg framtid vil vere legers styrke er at ingen har vår kunnskap og oversikt over det sjuke menneske. Slik sett trur eg at vårt yrke vil vere det mest givande yrke også i framtida.

paraplyen — nr. 3 · 2018

Trykk det!

SI DET

TRYKK DET VIS DET www.molvik.no

Ditt lokale trykkeri i Bergen!

Lekende læring på VilVite På vitensenteret kan barn og voksne utforske og ha det gøy sammen i den store utstillingen mens dere lærer om naturvitenskap og teknologi.

Årskort

- årets julegave?

vilvite.no