Deichmanbladet # 3

NUMMER 3. HØST 2014.

Bøkenes hamskifte To-permers makeover

Den fyrste song

De beste åpningssporene

Glemte minner Hjernens omstart

I dette nummeret av Deichmanbladet er vi inspirert av nye begynnelser og endring.

Forsiden preges derfor av et egg – et ofte brukt symbol for noe nytt.

En start.

Men det er ikke et hvilket som helst egg.

Det er egget til en Skogringvinge. En sommerfugl.

Dette bittelille egget er allerede programmert for store forandringer som skal komme senere.

Begynnelsen er ikke den eneste starten.

Artikkelen En ganske utrolig historie allerede går undrende ned i denne materien og tar for seg en fascinerende side ved sommerfugllarvens metamorfose. I et mellomstadie er alt du finner i puppen; slim. I denne slimsuppen oppstår en helt ny skapning – sommerfuglen, men med minner og kunnskap fra larvestadiet fortsatt inntakt. Viktig innhold fra den tidligere personligheten blir med over til den nye og utvidede formen. Det kan komme godt med.

Biblioteket må også fornye seg i takt med sine omgivelser, og en rekke hamskifter har allerede vært gjennomgått. For eksempel var konseptet åpne bokhyller en banebrytende

idé. Mange mente det kun var en oppfordring til boktyveri. På den gamle hovedfilialen til Deichman kunne man lese følgende trussel på veggene: Misbrug ikke vores tillid.

Med et visst forbehold tok tok vi altså sats inn i en ny alder.

Det vil vi fortsette med å gjøre. Ta sats.

Forfatteren Kristian Klausen viser i sin bok Mitt liv var et hett bibliotek at gode leseropplevelser kan gi store utslag og bidra til hvilke valg vi tar i livet. Hans roman inspirerte oss til å teste det vi har valgt å kalle Klausens metode, i en artikkel om bøkene som klistret seg til livet og forandret oss.

På baksiden har vi trykket et utklipp fra skoledagboka til bibliotekar Katrine Urke, som både gruer og gleder seg til å begynne i andre klasse. Kanskje fikk hun nye venner eller en annen lærer. Og hva skal hun skrive på det nye pennalet? Viktige avgjørelser må tas.

Skogringvingen, på sin side, bruker mye tid og krefter for å finne et egnet blad til eggene sine. De nye begynnelsene skal selvsagt sikres de aller beste vekstvilkår.

En klok investering, synes vi.

Innhold På vandring i sonen

De er mitt vi

«Alt muterer og er i endring»

4

en stemme.

En ganske utrolig historie allerede «Av disse bestanddelene skal noe nytt bli til»

9

Litteratur på tur istedenfor med Ryanair.»

«Hvordan oppleves det å være fersk, men ikke helt fersk forfatter?»

12

40

Norsk rap-reform «På 80- og tidlig 90-tallet fantes det kun tullerap

Klausens metode

på norsk»

«Fortellinga gav ingen øyeblikkelig halleluja-effekt. Det var mer snakk om en slags osmotisk virking på sikt»

18

44

Velkommen til Gilead «Offred opplever at alt blir snudd på hodet,

Den fyrste song

nærmest over natten»

«Det er bare snakk om sekunder nå. En ørliten knitring er i gang. Så.»

24

48

Glemte minner En fri harddisk må fylles på nytt

Bøkenes hamskifte lurvete permer

28

Slik vi klaprer med brødsaksa!

ILLUSTRASJON

Kord, Deichmanske bibliotek og Ingrid Aarvik Berge

En novelle av Hedda Rosenberg

57

Ikoner i ytterkanten

Via språket fikk du innpass – eller rettere sagt «nubb»

DESIGN OG

54

Flytte

Nøkkelen til bibliotekets videre utviklling funnet mellom

Martin Kristoffer Bråthen og Gilles San Martin.

36

«Jeg måtte nøye meg med å reise med litteraturen

3 om bok nummer 2

FORSIDE

Carson McCullers gav pre-pubertale, eventyrlystne jenter

32

«De stokket om på kortstokken livet hadde gitt dem»

TRYKK

RKGrafisk AS PAPIR

Edixion Offset 250/120 g

SKRIFTTYPER

Adobe Garamond, Guardian Egyptian Text (8/11,5)

58

ANSVARLIG UTGIVER

PÅ VANDRING I SONEN Uforanderlig landskap i stadig endring TEKST / TARJEI WERNER FOTO / TOR AUNE WRIGHT

Av og til skjer det at en fortelling tar oss med inn i et landskap som gjør så sterkt inntrykk at det overskygger handling og karakterer.

Sonen er et slikt sted, et mystisk område hvor naturlovene er snudd på hodet og hvor den som trer inn risikerer å aldri komme ut igjen.

Sonen opptrådte første gang i 1971 i kortromanen Piknik ved veikanten av brødreparet Arkadij og Boris Strugatskij. Romanen ble filmatisert av Andrej Tarkovskij under navnet Stalker i 1979, og har senere blitt adaptert blant annet som pc-spill. Felles i alle versjonene er det omskiftelige terrenget som, selv om det opptrer i nye fortolkninger, alltid synes å forbli det samme.

BOK Piknik ved veikanten ble opprinnelig publisert som føljetong i magasinet Avrora. Teksten måtte imidlertid tilbringe åtte år i det sovjetiske sensurbyråkratiet, hvor den ble gjenstand for en rekke endringer, før den ble tillatt utgitt i bokform. På norsk finnes den i samlingen Kontakt med verdensrommet, oversatt av Natalia Dobrowen.

Utgangspunktet for handlingen er langt fra unikt i science fiction-sammenheng: skapninger fra en annen planet har besøkt jorda. Riktignok har ingen sett dem og de har reist igjen like raskt og umerkelig som de kom. Alt som er igjen etter dem er seks såkalte «besøkssoner» på forskjellige steder i verden, områder hvor naturlovene ikke lenger fungerer slik vi er vant til. Tyngdekraft,

vær, tid og sted: ingenting oppfører seg som normalt. Å bevege seg inn i disse områdene er mildt sagt risikabelt.

Handlingen i boka foregår i området rundt en av disse sonene.

Sonen er stengt av og voktes av militæret, og en rekke forskere arbeider i laboratorier hvor de forsøker å forstå de naturstridige fenomenene. Enkelte dumdristige lykkejegere risikerer liv og lemmer for å hente såkalte «artefakter» ut fra Sonen, gjenstander med varierende egenskaper og uklare formål. Noen av gjenstandene helbreder, andre har destruktive krefter. En av dem synes å være en slags evighetsmaskin, mens andre igjen ser ut til ikke å ha noen annen funksjon enn å gi fra seg underlige lyder nå de berøres. Tittelen på boka er hentet fra en av de ledende teoriene forskerne har kommet opp med: at de besøkende har vært på «piknik» på jordkloden, og at gjenstandene som er tilbake ikke er annet enn skrot de har kastet fra seg.

Boka handler mest om den effekten Sonen har på samfunnet rundt. Resultatet av den mirakuløse hendelsen – bevis på fremmed liv i universet – vises for det meste gjennom korrupsjon, grådighet og frykt. Menneskene vil helst tjene penger eller utvikle våpen av den teknologien de fremmede har lagt igjen.

FILM Sonen er kanskje først og fremst kjent gjennom Andrej Tarkovskijs film Stalker fra 1979.

Manuskriptet er skrevet av de samme forfatterne som sto bak

5

boka, men det er på mange måter en helt annen historie som fortelles i filmen. Der boka tilbringer det meste av tiden i samfunnet i utkanten av Sonen, tar filmen oss med inn i hjertet av det fremmedartede landskapet.

Filmen har kuttet rollebesetningen betraktelig: det meste av tiden tilbringer vi sammen med kun tre personersom går under navnene Stalker, Forfatteren og Professoren. Ordet «stalker» må i denne sammenhengen forstås omtrent som «stifinner».

Tittelpersonen guider de to andre herrene på vei mot et myteomspunnet rom inne i sonen. Det blir sagt at dette rommet oppfyller det innerste ønsket til enhver som trer inn i det.

De tre hovedpersonene har vidt forskjellige motiver og personligheter. Forfatteren er på mange måter en stereotypisk kunstnerfigur: narsissistisk og ute av stand til å holde kjeft. Han ankommer filmen i en fjong bil med en yngre elskerinne på slep.

Ikke at han ser noe gladere ut av den grunn. De endeløse eksistensialistiske utbroderingene hans er tidvis litt slitsomme å høre på.

Professoren er derimot en mer fåmælt og pragmatisk anlagt skapning. Han ser litt ut som som Olav Thon, med lue på hodet og tørr nistepakke i sekken. Så er det Stalker selv, som er frustrert fordi ingen er i stand til å forstå Sonen slik han selv gjør.

IRRGANGER Landskapet som de tre figurene reiser gjennom er tilsynelatende i stadig endring, slik at det er umulig å bevege seg i en rett linje mellom to punkter. Tid og rom vrir og vender på seg og skaper labyrintiske strukturer de risikerer å aldri slippe ut av. Farene lurer overalt: et sted må de gjennom en tunnel som går under navnet «Kjøttkverna». Vi får aldri vite eksakt hva denne tunnelen gjør, men bare navnet er fryktinngytende nok. Andre steder finnes det avvik i tyngdekraften som kan knuse uforsiktige reisende som tomater under en ambolt. Eller slik er det i hvert fall ifølge Stalker. Vi har bare hans ord for at det faktisk stemmer.

Det er påfallende hvordan ingenting egentlig naturstridig hender i filmen. Det handler på mange måter om åndelige temaer som tro og tvil.

Tarkovskij var ortodoks kristen, noe som ofte reflekteres i filmene hans, om ikke alltid direkte. De mange lange tagningene av vind som som blåser gjennom løvverket i trærne, eller av rennende vann, er kanskje ment å skulle forestille Guds hånd

i naturen. Dette er riktignok bare en av flere mulige tolkninger.

Hovedpersonen blir en ensom misjonær som strever med å holde fast ved troen. Han frykter Sonen, men det er også det eneste stedet hvor han føler seg hjemme.

Musikk og lyddesign bidrar til å selge illusjonen om Sonen.

Rumling fra tog, tåkelurer i det fjerne, vann og fuglekvitter får en rytmisk, meditativ kvalitet. Eduard Artemievs komposisjoner lyder menneskelige og fremmedartede på en gang. Et gjennomgående musikalsk tema spilles på en tverrfløyte modulert av en EMS Synthi 100-synthesizer (et instrument som i seg selv ser ut som om det hører hjemme i en science fiction-film).

Strugatskij-brødrene hadde altså skrevet både boka og filmmanuset, men de ga seg ikke med det. Underlig nok forfattet de i 1979 en roman basert på filmen. Var de kanskje inspirert av å ha sett sin egen fortelling gjennom Tarkovskijs øyne? Igjen muterer Sonen og blir til noe nytt.

FIKSJON OG VIRKELIGHET Innspillingen av Stalker gikk ikke akkurat på skinner. Det meste av filmen måtte spilles inn på nytt, etter at en mislykket fremkalling ødela de første filmnegativene. Et år med hardt arbeid var dermed bortkastet, og det var med nød og neppe sovjetiske

styresmakter gikk med på å finansiere ytterligere innspillinger.

Dobbeltarbeidet var likevel ikke det verste. Store deler av filmen er spilt inn i et forurenset industriområde utenfor Tallinn. I en av de mest minneverdige scenene ser det ut som om snøfnugg daler ned på skuespillerne selv om landskapet ellers er grønt og sommerlig. «Snøen» er egentlig kjemiske avfallstoffer fra en fabrikk i nærheten. Senere ble flere av de som arbeidet på filmen rammet av samme type lungekreft, inkludert Tarkovskij selv, som døde av sykdommen i 1986. Her er det en uhyggelig parallell til fiksjonen: både i romanen og i filmen risikerer de som trer inn i Sonen å bli syke eller oppleve andre fysiske endringer.

Men sammenblandingen av fiksjon og virkelighet stopper ikke der. I ettertid har det vært vanskelig å ikke se Stalker i lys av Tsjernobyl-ulykken. Da kjernereaktoren i Ukraina eksploderte tok den flere liv og forandret det nærliggende landskapet for alltid. Området rundt Tsjernobyl blir kalt «Den forbudte sonen», og enkelte av de som begir seg inn i området kaller seg, kanskje halvveis på spøk, for «stalkere».

50 meter uten å dø av radioaktiv stråling. Lyddesignen i spillet gir også et ekko av Eduard Artemievs musikk fra Tarkovskijs film.

DEN FORBUDTE SONEN I DAG Tsjernobyl i dag er ikke et dødt og øde landskap slik man gjerne ser for seg resultatet av en atomulykke. Tvert imot har naturen tatt tilbake området med full kraft, om enn på et noe uforutsett vis. Mange trær og vekster ser avstumpede og asymmetriske ut: fremmedartede, som om de kommer fra en annen planet. Skogen er i ferd med å ta tilbake den nærliggende byen Pripyat, hvor plantene smyger seg inn gjennom vinduer og døråpninger, og vokser opp gjennom gulvene, som om de prøver å fordrive minnene av alt menneskelig. Når trær og blader dør råtner de ikke. Det er flere edderkopper, men færre sommerfugler. Fuglene har fått mindre hjerner. Det er åtte ganger så mange villsvin som før ulykken. Alt muterer og er i endring.

MYTEN LEVER VIDERE Sonen er et sted som hverken Strugatskij-brødrene, Andrei Tarkovskij eller noen andre noensinne har hatt full kontroll over.

Sonen tar til seg fenomener utenfra, absorberer dem og blir til noe nytt, men er likevel den samme. Det er trolig at vi også i fremtiden vil få se nye utgaver av dette merkverdige landskapet.

EN DIGITAL VERSJON Piknik ved veikanten og Stalker har inspirert flere andre bøker og filmer, men en noe uventet adaptasjon dukket opp i 2007. Det ukrainske spillselskapet GSC Game World ga da ut dataspillet S.T.A.L.K.E.R.: Shadow of Chernobyl. Et skytespill inspirert av en Tarkovskij-film er ikke noe man blir utsatt for hver dag, men spillet gjorde stor nok suksess til at det fikk to oppfølgere.

Denne versjonen av Stalker-universet finner sted i det forurensede området rundt Tsjernobyl-anlegget. Men vi befinner oss i et slags alternativt historisk forløp hvor landskapet har fått mystiske egenskaper tilsvarende de vi kjenner fra boka og filmen.

Terrenget fremstår noen steder tomt og livløst, andre steder som en sump. Forlatte fabrikkbygninger og strandete skip i uttørkede elveleier ligger spredt omkring. Den apokalyptiske stemningen gir også assosiasjoner til en mulig global miljøkollaps.

Noe filmen og spillet har felles er at det som finnes av mening formidles ikke så mye gjennom plott men gjennom stemning og kontekst. Pessimismen råder. Skjeggstubbete og slitne typer sitter med kassegitar og mumlesynger på russisk. Alt er vanskelig og litt frustrerende, ikke egentlig «gøy» slik du forventer fra et spill. Det er mer sånn at du puster lettet ut hvis du greier å rusle 7

En ganske utrolig historie allerede TEKST / MARTIN K. BRÅTHEN ILLUSTRASJON / INGRID AARVIK BERGE

Hver time av hver dag består av å spise blader.

Nesten. Kun avbrutt av litt rolig åling opp en stilk for å komme seg til et nytt blad. Spise, spise, spise. Stoppe litt opp og strekke seg så lang man er. Henge så vidt fast i bakføttene og søke rundt i luften. Var det ikke et blad som luktet enda bedre på den andre siden?

Spise, spise, spise.

Spise til man når en vekt omtrent 25 000 ganger større enn utgangspunktet.

Utgangspunktet er nemlig ikke definerende for dit en sommerfugllarve skal. Utgangspunktet skal endres.

Betraktelig.

En larve har jo tross alt sine begrensninger. Så snart skal den bli noe helt annet.

En ganske utrolig historie allerede.

Når en kompis for en tid tilbake spurte meg om jeg visste hvordan en sommerfugl ble til, svarte jeg omtrent noe sånn: «En larve søker arbeidsro i en kokong en stund, skrifter farge og gror flotte vinger.»

«På ingen måte,» sa han og fortsatte: «sannheten om hvordan en larve blir til en sommerfugl er så uendelig mye mer utrolig enn det».

Skjellsettende faktisk.

9

Sommerfugler tilhører nemlig en gruppe insekter som er holometabole. Det vil si at de gjennomgår en fullstendig forandring i løpet av sitt liv. Eller, sine liv, om du vil.

Det er aldri larven som gror vinger. Larven har gjort sitt. Kun en siste kraftanstrengelse idet den omgir seg av sin kokong. Så brytes den bokstavelig ned og reduseres til en suppe av bestanddeler.

Aminosyrer, proteiner. DNA.

Av dette skal noe nytt bli til.

Noe bedre, vil nok de aller fleste mene.

Vel.

Noen vil alltid insistere på at det var bedre før.

Helt uavhengig av hva utgangspunktet var. Som en ryggmargsrefleks.

«Alt var bedre før» duger riktignok ikke når man beskriver larvens ferd til sommerfugl. Det som en gang var er ikke lenger nok. Det vil bli så mye mer.

Etter omtrent 14 uker i sin kokong har nemlig utgangspunktet blitt til noe nytt. Nye forutsetninger og nye muligheter. Og en betraktelig økt rekkevidde.

En praktfull sommerfugl flyr mot solen.

Løsrevet fra tyngdekraften dens forrige form var så begrenset av.

En ganske utrolig historie allerede.

Så hvor mye larve er det det da igjen i sommerfuglen?

Fysisk – særs lite, men hør på dette: En gruppe forskere ville undersøke nærmere og gjennomførte følgende eksperiment:

Et utvalg larver ble introdusert for et ubehagelig, men ufarlig støt samtidig med en kraftig lukt. Etter kort tid lærte larven seg sammenhengen mellom disse to og reagerte som om den fikk støt selv hvis lukten opptrådte alene.

Så kan du kanskje gjette resten?

Larven fikk etterhvert gjennomgå sin utrolige forandring og når sommerfuglen etterhvert fikk presentert samme lukt trakk den seg umiddelbart unna. Mens andre sommerfugler ikke reagerte overhodet.

Hva kan dette bety og hvordan overføres denne erfaringen? Og hvor befinner denne informasjonen seg? Dette vet vi rett og slett ikke. Kanskje noe utenfor larven drar i trådene.

Eller kanskje er det rett som forskerne foreslår, at det finnes en kjemisk arv som forklarer dette. Noe høyst begripelig egentlig.

Vi har bare ikke begrepet det helt enda.

En ganske utrolig historie allerede.

Noen sommerfugler flyr tusen mil i løpet av sitt liv. På veien bestøves minst like mange blomster mens den drikker nektar og vinker rytmisk med sine vinger.

Kanskje med et menneske som bivåner. Et menneske som lar seg begeistre av denne fargerike skapningen.

Sommeren melder virkelig sin ankomst med disse flyvende gledessprederne.

De inspirerer oss til å ta den lyse tiden i mot. En påminnelse om å glede seg over kveldsbadene.

Over jordbærene.

Over alle fargene.

Så flyr sommerfuglen videre. Og legger nye egg før ferden kanskje ender i et stort tre sammen med millioner av artsfrender. Nå skal snart sommerfuglen takke for seg.

Det som, for en stund, dannet dette holometabole vidunderet skal falle stille til jorden.

Til bruk et annet sted.

Kanskje som en liten del av et stort tre.

En ganske utrolig historie.

KILDER: Radiolabs podcast: Black box: Goo and you.

2014.

Retention of Memory through Metamorphosis: Can a Moth Remember What It Learned As A Caterpillar? av Douglas J. Blackiston, Elena Silva Casey, Martha R. Weiss. 2008.

www.snl.no

11

For noen år tilbake skrev forfatter Linn Strømsborg på litteraturbloggen Bokmerker.org om den vanskelige andreboka, om hvordan bok nummer to fort blir gjemt og glemt. Debutanter blir jo forholdsvis godt eksponert ved hjelp av priser, treff og presentasjoner, mens andreboksforfatterne blir mer overlatt til seg selv. Hvordan oppleves det å være fersk, men ikke helt fersk forfatter?

OM BOK NUMMER

TEKST / KATRINE JUDIT URKE FOTO / FRANK MICHAELSEN OG AUGON JOHNSEN (GYLDENDAHL)

Linn Strømsborg skrev saken om den vanskelige andreboka året etter at hun selv debuterte med Roskilde (2009). Da hennes egen andrebok, Furuset (2013), utkom, viste det seg at hennes tilfelle skulle bli annerledes enn de hun selv omtalte; Furuset fikk svært gode kritikker, NRK-anmelder Leif Ekle omtalte den til og med som vår tids Sult, og boka fikk lange ventelister på biblioteket.

– Jeg var ekstremt heldig med min andre utgivelse. Det var stor stas og fryktelig fint å få de tilbakemeldingene og anmeldelsene jeg fikk. Men andreboksforfattere generelt blir jo ikke like eksponert som debutanter. Jeg sier ikke at debutanter ikke bør få oppmerksomhet, men er det ikke rom for et lite oppslag om alle som kommer med andrebøkene sine også? De er jo så få!

Under halvparten av alle som debuterer skriver en ny bok. Jeg skjønner at det ikke er plass til alt som skjer i litteratur-Norge i avisene og i media, og derfor jobbet jeg hardt som bokhandler for å løfte frem ukjente navn sammen med de kjente. For i bokhandelen var det plass. Jeg fant i hvert fall plass til både debutanter og andrebøker mellom bestselgerne som bokansvarlig og det fungerte fint. Det er så mye bra som skjer i litteraturen! Så mange flinke folk man aldri leser eller hører om, og der bør bokhandelen komme inn som et sted for å finne ny litteratur, både kjent og ukjent, forteller hun.

Forfatterkollega Charlotte Riise er enig i at debutanter er noe mer

omtalt, men merket ikke selv den store forskjellen på oppmerksomheten omkring første og andre bok.

– Ein er kanskje meir omtalt som debutant, det er ein slags gest og eg synest det skal vere slik, at ein tar dei nye inn. Skjønt, det er ikkje alle debutantar som blir omtalt like mykje. På andreboka er ein nok meir overlate til seg sjølv og omtalen herfrå og ut avhenger kanskje ein god del på førsteboka. No er det ein stund sidan andreboka mi kom ut, men eg føler at merksemda har vore god. Eg har fått omtrent like mange meldingar som sist; eg har fått intervju og eg har blitt invitert til opplesing og samtale. Det kjennes godt at det eg skriv ikkje berre forsvinn inn i ein masse.

Riise debuterte med diktsamlinga Eg treng tid til å sakna deg i 2012. Bok nummer to, Der vi gøymer løyndommar, utkom tidlig i år, også dette en diktsamling.

Forfatter Lars Petter Sveen mener blesten om debutanter er nødvendig.

– Det er flott, for det gir debutantar ein god start. Eg trur det er viktig for alle som debuterer å ta alt til seg,

og bestemme seg for å gjere alt betre neste gong. For neste gong er ein aleine og må kjempe om merksemd, og da bør det berre vere ein ting som tel: At ein skriv godt.

Sveen debuterte i 2008 med novellesamlingen Køyre frå Fræna som han blant annet fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for. I 2011 utkom bok nummer to, romanen Eg kjem tilbake.

– Det var tøft for meg å gi ut bok nummer to. Det som ikkje stemte med mi første bok, vart på ein måte forsterka med andreboka. Eg synes eg skreiv godt, og at boka er god, men eg kunne pressa meg enda meir og gjort teksten betre. Da ho kom ut, var det tøft å få kommentarar frå folk som meinte eg ikkje var god nok, og som sa at prisane eg fekk for førsteboka var ufortent. Men eg prøver å sjå på alt som god motivasjon. Eg vil uansett vise at eg skriv godt, forteller forfatteren som er aktuell med romanen Guds barn nå i høst.

SOM Å MØTE BRØDRE OG SØSTRE Forfattere som har gitt ut to skjønnlitterære bøker kan søke om medlemskap i Forfatterforeningen. Denne typen fellesskap blir satt stor pris på av alle tre; Sveen sammenlikner faktisk forfatterfellesskapet med søskenforhold.

– Eg har ikkje vore så involvert i Forfatterforeningen, men det å møte 13

kollegaer og snakke saman, er heilt unikt. Det er som å møte brødre og søstre, på godt og vondt, eg kan liksom ikkje forklare det.

For Strømsborg var anerkjennelsen ved å bli tatt opp som medlem viktig.

– Det var veldig stas å bli medlem, for det var et slags klapp på skulderen, et slags godkjent-stempel på bøkene mine. Og fellesskap er alltid viktig, uansett hva man driver med, tror jeg, sier Strømsborg.

Riise synes det er viktig å også bli inkludert i andre typer forfatterfellesskap.

– Eg syns sjølvsagt det er stas å bli medlem, men det er jo det mange årsakar til. Først og fremst fagleg, samstundes som det er fint å vere ein del av eit større fellesskap og å bli inkludert av dei menneska som er innanfor.

Generelt føler eg meg veldig inkludert som skrivande menneske, først i miljøet i Bergen, som er heilt unikt, og sidan ved å bli invitert til arrangement. For min del veg det fellesskapet mykje tyngre enn medlemskap i organisasjonar og foreiningar.

TØR IKKE KALLE SEG FORFATTER Riise, Strømsborg og Sveen har alle tre lagt debutantstempelet langt bak seg og begynner å få lang skriveerfaring. Men betyr det at de er etablerte som forfattere?

– Eg er på alle måtar ein fersk forfattar enda, og det trur eg at eg vil sjå på meg sjølv som lenge. Sjølv om eg har skrive i langt fleire enn to år, er eg ikkje etablert i noko, forteller Riise som synes det er vanskelig å forklare hvordan hun skriver.

– Det er vanskeleg å snakke om korleis dikta mine skapast; det er ein mangedelt prosess. Eg skriv først med magen og sidan med hjerna, og mitt forhold til sjanger er på mange plan uvite. Det vil seie, eg skriv andre ting enn poesi, men eg er så uendeleg mykje meir sårbar i det arbeidet enn elles. Eg er utålmodig og sjølvkritisk og eg gir som regel opp lenge før eg har nokon tekst det er mogleg å jobbe vidare med. Når eg skriv er fokuset mitt på detaljar, bilete og fragment, og eg trur sjangeren kjem som ein naturleg konsekvens av det.

Når eg skriv er det små diktformer auga mine ser. Eg er ingen god prosaist. Som regel får dei tankane berre surre og gå, eg utfordrar ikkje motstanden eg møter der, den er ubehageleg.

– Leser du mye annet enn lyrikk?

– Eg les generelt mykje. Lyrikk er for meg ein sjanger der eg les mykje om att, men eg finn også mykje poesi i det som ein elles ville kalla prosa og essays.

Disiplinerte Sveen er i ferd med å bli etablert i rutinene.

– Eg er jo ikkje fersk lenger, men heller ikkje etablert.

Eg har hatt nokre år no med mykje på heimebane, og da har eg fokusert på å etablere gode skrive- og leserutiner. Eg har jobba mykje på kveld og i helger, og levd på minimum økonomisk for å kunne skrive på dagtid.

Da har det vore tider der eg har følt meg veldig fersk.

Samtidig begynner eg å bli etablert i arbeidsmetode, og eg er ganske god på å strukturere meg. Arbeidsmoralen min er god. Så kanskje svaret er at eg begynner å bli etablert med mi eiga skriving.

Både debuten Køyre frå Fræna og andreboka Eg kjem tilbake har fått ros for originalitet. Sveens helt ferske roman, Guds barn, er satt til Jesu tid, og forlaget

omtaler den som «ein roman utanom det vanlege» og lover oss «historier ingen har lest før, frå ein verden alle kjenner til». Men originalitet er likevel ikke det som er lengst fremme i Sveens bevissthet i skrivingen.

– Eg tenkjer aldri på fornying eller slikt, eigentleg heller ikkje på originalitet. Eg har mitt prosjekt, og det ønskjer eg å følgje. Men eg prøver å utfordre meg sjølv kvar gong eg skriv, eg prøver heile tida å presse meg til å skrive betre. Eg har vraka to manus før eg starta å skrive på tekstene som vart til boka som kjem no i haust, så eg veit at eg ikkje har nokon fasit på korleis eg skal komme i gang med idear og skrivinga. Eg ønskjer å skrive om verda vi lev i, eg ønskjer at skrivinga mi skal vere ein del av det vi menneske er ein del av. Eg har aldri skjønt kvifor alt skal vere så realistisk og samtidsbunde. Litteraturen og fantasien er stor. Det er ikkje eg som skal få plass i bøkene mine. Det er verda som skal få plass i bøkene mine.

Strømsborg tør ikke å kalle seg forfatter ennå.

– Jeg tenker fortsatt, sikkert litt feil, egentlig – at man ikke er forfatter før man er forfatter på fulltid. Nå jobber jeg 80 % i Flamme, og så skriver jeg 20 % av tida, så når folk spør meg hva jeg jobber med, så svarer jeg den største jobben. Selv om 20 % sikkert ikke egentlig dekker skrivinga heller, men det er jo noe jeg gjør på fritida. Jeg tør ikke å kalle meg forfatter. Jeg har skrevet to bøker, og jeg skriver når jeg kan, men forfatter – det er de du 15

har hørt om. Lars Saabye Christensen, Linn Ullmann, Karl Ove Knausgård og Trude Marstein, for eksempel. De er forfattere. Før jeg utga andreboka, så sa noen til meg at man kunne kalle seg forfatter etter å ha utgitt to bøker, men jeg tør ikke det helt enda heller. Men kanskje er det jeg som er feig?

Jeg er litt feig, forteller hun.

I skrivingen holder hun fortsatt på å finne seg selv.

– Jeg leter fortsatt etter en slags oppskrift på det å skrive, og har ikke funnet ut hva som fungerer best for meg enda. Noen ganger har jeg et bilde i hodet som blir en historie, en person eller en hendelse, noen ganger skriver jeg noe som er sant og så begynner jeg å dikte videre der jeg kanskje gikk og la meg eller gikk en annen vei, noen ganger hører jeg en låt som jeg tenker jeg må skrive historien til, noen ganger stjeler jeg en historie jeg har hørt og prøver å gjøre den til min egen. I Furuset var det Eva, hovedpersonen, som kom først. Hun gikk alene på et jorde og hørte på Kent i for store hodetelefoner. Det endte opp med å bli hele boka mi, den jenta der, som ligna litt på meg, og som jeg lurte på hvorfor gikk rundt aleine i snøen hver gang jeg satte meg foran PC-en for å skrive noe. Nå prøver jeg å skrive en ny bok, og det er vanskelig, like vanskelig som de to første og de jeg prøvde å skrive før jeg fikk til de to også.

– Kan du fortelle litt om den nye boka?

– Jeg er så pysete når folk spør meg om hva jeg jobber med nå, for tenk om det jeg sier ikke stemmer, at boka mi endrer seg totalt eller at jeg ikke får til å skrive ferdig.

– Får du til tre stikkord?

– Tre ord bør jeg få til. OK: Los Angeles, løping og døden.

BOKHØSTEN Sveen kommer til å bruke bokhøsten på lanseringen av Guds barn og arbeid med nytt bokprosjekt.

– Eg vil prøve å gjere mitt for at Guds barn skal komme ut til lesarar. Det ønskjer eg verkeleg. Men aller mest har eg lyst til å skrive, aller mest har eg lyst til å halde fram på det nye bokprosjektet mitt.

Riise vil også bruke høsten på å skrive, men ser også fram til å lese Tomas Espedals nyeste, Mitt privatliv.

– Bokhausten har eg ikkje undersøkt så nøye enda. Det er ikkje naudsynt for meg å vere den som les det nyaste først, men eg følgjer jo med litt her og der. Det eg veit, er at Tomas Espedal kjem med ei fotobok denne hausten, og det gler eg meg mykje til. Elles skal eg bruke hausten til å skrive, forsøksvis, for kvar bok ein skriv verkar det å bli vanskelegare å skrive den neste.

Strømsborg, som jobber i Flamme forlag og blogger på litteraturbloggen Bokmerker.org, gir mange lesetips til Deichmanbladets lesere.

– Jeg har ikke fått med meg så mye av det som kommer til høsten, men av de jeg har hørt at dukker opp, så er Tina Åmodts roman absolutt øverst på glede seg til-lista. Hun debuterte med Anleggsprosa for noen år siden, en bok jeg har lest igjen og igjen. Simon Stranger kommer visst også med ny roman, og det er alltid en glede. Og av debutanter jeg vet om, må jeg nevne Ingvild Schade på Oktober med Drammens Rekordbok og Thea Trøen Bjertnes som debuterer på Flamme med diktsamlinga Vi står her. Den har jeg alt lest, men den skal jeg nok lese igjen. Og igjen.

I 1934

17

KLAUSENS METODE

Bøkene som klistret seg til livet TEKST OG FOTO / FRANK MICHAELSEN

De fleste biblioteksansatte har stått der. Som forstenet nede i bokmagasinet. Man har et konkret ærend men noe gjør at en blir stående på stedet hvil. En tilfeldig bok på en av de mange hyllene har noe som hefter ved seg.

Du har lest den før og husker dette så alt for godt. Det var boka du leste da du mistet et fly, eller fikk en kjæreste, eller ignorerte en versjon av «I Just Called to Say I Love You» på gatecafé i Lisboa eller opplevde at alle utenom deg så en «viktig» fotballkamp.

Slik er det gjerne med litteratur: den klistrer seg til livet og huskes sjelden alene.

Kristian Klausens roman «Mitt liv var et hett bibliotek» tar dette fenomenet på alvor. I fortellingen følger vi den fiktive karakteren «K» ned i kjelleren på Drammensbiblioteket der han skal katalogisere bøker. Med seg har han en pakke Gjendekjeks og en Aass Bayer.

«K» er langt fra likegyldig til bøkene han skal sortere. Til stadighet lar han seg rive med av minner knyttet til første gang han leste bøkene og slik rulles en livshistorie gradvis opp. Kristian Klausen lar nemlig «K» skape «lokale bilder av den verdenslitteraturen han leser.»

Ja, Deichmanbladet måtte høre med Klausen selv. Hva var grunnen til at du ville bruke dette grepet i en roman?

– Bøkene vi leser åpner opp sansningsrom og hukommelsesrom – dette tror jeg gjelder alle. Jeg tror vi leser på en mye mer kreativ måte enn vi er klar over, og legger noe til teksten som er veldig fascinerende. Disse rommene var jeg nysgjerrig på.» sier Klausen .

KAN BØKENE VI LESER ENDRE OSS? – Bøker kan DEFINITIVT endre oss, og endre hele historiens gang! Man sier jo at Harriet Beecher Stowes roman Onkel Toms hytte var avgjørende i at det kom til et oppgjør med slaveriet i USA. Og en viss Adolfs Min Kamp skapte også endringer i Europa.

I mitt eget liv har – for å bare gi to eksempler – lesningen av Jack Kerouacs Big Sur og Philip Roths The professor of Desire, gitt meg helt nye vinkler på problemer og utfordringer, og jeg kan se tilbake og si: DER var korsveien... den romanen gjorde at jeg gikk den veien og ikke den.

Videre i denne saken vil ansatte ved Deichmanske bibliotek teste teoriene til Klausen. Hvor godt husker vi livet som lesningen har foregått i? Og kan vi se at bøker har endret oss eller påvirket valg vi har tatt?

Vi tester Klausens Metode.

19

Måtehold – i grådighetens tid av Henrik Syse OPPLEVD AV: Astrid Werner

To-ukersferien med kombinert cruise på Nilen og noen dager i et solfylt Hurghada var i gang!

Vi startet oppholdet med vårt aller første (og hittil eneste) møte med allinclusive-konseptet i Hurghada, Egypt. Vi

vandret ned til hotellets strand og kapret to solsenger i halvskyggen og kikket nysgjerrig rundt oss. Omgivelsene var et sjokk! På alle kanter var vi omgitt av digre og til dels overvektige mennesker; overalt med mat og drikke innen behagelig rekkevidde.

Idet vi la oss til rette blant alle de andre turistene, tok jeg opp boka jeg hadde med: Som en skjebnens ironi var det Henrik Syses Måtehold – i grådighetens tid!

Syses bok tar for seg temaet måtehold fra et svært så faglig synspunkt. Han starter med de store filosofenes tilnærming til begrepet. Min første assosiasjon gikk til måtehold i forhold til mat, men Henrik Syse tar opp langt flere temaer enn det som knyttes opp mot det vi kan stappe i oss. Kapitlene i boka kommer inn på den gylne middelvei, måtehold og penger, måtehold og sex, men også måtehold i forbindelse med krig og konflikter og i forhold til miljøet. Til slutt inneholder boka et kapittel om alkohol.

Vi tilbragte to-tre halve dager i skyggen under stråparasollene og jeg fordypet meg i teksten, omgitt av og samtidig en del av en overflodskultur, som var synlig

Munn mot ein frosen fjord av Inger Bråtveit OPPLEVD AV: Katrine Judit Urke

Tarjei Vesaas’ «Regn i Hiroshima» var det aller første diktet, og truleg det første av litteratur i det heile, som gjorde ordentleg inntrykk på meg. Særleg starten opplevde eg som heilt levande: «Idet ho lyfte handa / for å ta tekanna / kom eit blindande ljos – / var ikkje meir / alt var borte / dei var borte / omlaga til damp og sky».

Eg finn ofte att Tarjei Vesaas i tekstar eg les. Bøker eg kan hugse hadde ekstra stor Vesaas-gjenklang er Inger Bråtveit sine.

På interrail sommaren 2010 tok eg med meg berre ei bok, nemleg

rundt meg på alle kanter. Syse greide å få fram at måtehold i denne konteksten blir en måte å sette grenser for adferd på, en slags rammer mer enn en hevet pekefinger. For alle som har lest mye om lidelsene som er forbundet med hat, begjær og uvitenhet burde ikke dette være noe nytt, og sammenhengen mellom begjær og grådighet er vel egentlig ganske tydelig? Ettersom dagene gikk reflekterte jeg da også en del rundt ferieformer som «all-inclusive» med et Nilcruise inkludert, hvor vi; vestlige turister ble fraktet rundt, mette og fornøyde for å se på oldtidskulturen.

Sånn ca. midtveis i oppholdet tok Syses bok slutt (138 sider varer ikke evig!) og det var på tide å ta fram bok nummer to; nemlig Peter Normann Waages bok Steppen og tiden; med undertittelen «min russiske venn Aleksandr og jeg samtaler om hverandres land og kulturer». Nok en gang følte jeg meg innhentet av skjebnen.

For hvilken nasjon utgjorde det absolutte flertallet av folk rundt oss? Russere på alle kanter i sine solsenger, omkranset av utallige små pappbegre med vodka fra den døgnåpne baren. Na zdorovje!

Inger Bråtveits debutbok Munn mot ein frosen fjord, som eg hadde kjøpt på sal i ein bokhandel heime i Ålesund om lag fem år tidlegare. No anar eg ikkje kvifor eg valte akkurat denne, for ei mindre typisk sommarbok trur eg ikkje finst. Boka er kvit og har ordet «frosen» i tittelen. Ikkje er ho i pocket. Og ho er iallfall ikkje lettlest.

Eg kan ikkje hugse at eg las noko som helst på turen, men i reisebloggen står det faktisk at eg las litt på toget medan ho eg reiste med sat i restaurantvogna saman med ein brite. Veninna mi hadde med seg ei novellesamling av Frode Grytten. Ho las ikkje noko særleg ho heller. Men sommaren 2010 tok vi altså med oss Frode Grytten og Inger Bråtveit til Gardermoen, på flyet til København og på toget innom Amsterdam – Praha – Wien – Zagreb – Sarajevo – Beograd – Budapest – Krakow – Berlin – Oslo.

Sjølv om lesinga av Munn mot ein frosen fjord vart fragmentert, var det noko ved romanen som fekk meg til å ville lese meir av forfattaren. Inger Bråtveits andre roman, Siss og Unn, er direkte knytt til Vesaas’ då namna til karakterane i stor grad er henta frå Is-slottet. I Siss og Unn blandast nynorsk, svensk og engelsk, noko som gjorde meg enda meir begeistra for og nysgjerrig på språk og litteratur og mangfaldet i desse. Litt sånn som interrail.

Filifjonka og den store katastrofen av Tove Janson OPPLEVD AV: Åshild Svartis Hva kan en psykolog gjøre?

For hver uke som passerer har aksjonsradiusen for henne i stolen minska.

Så vidt tippa tredve, fast adresse, samboer, bibliotekarstudent etter flere år på farten, men noe hadde floka seg skikkelig til og det virker som livet har tatt et kraftig tak i kragen.

En uforståelig, snikende angst har begynt å lure seg innpå fra stadig nye kanter, knebler.

Hvordan snu dette? Impulsen til flukt er forståelig når alt i kroppen signaliserer fare.

Men utsikta blir ikke så god for den som bare rømmer lengre inn. Så, hva slags redskaper har en psykolog i skrinet for å bidra til vendepunkt utover det å være tolk i møte med angstens ytringer?

Du som er så glad i å lese, sa psykologen, «Filifjonka og den store katastrofen», har du lest den?

Nei, hæ? Lese ja, jo, absolutt, men barnelektyre, nå?

Vel hadde hun fornemmelsen av å være på størrelse med en teskje i de dager, rett nok sørgelig renska for teskjekjerringas pågangsmot, men skulle det i så fall ikke vært et verk av standsmessige og teksttunge eksistensialister? I det minste en forstandig liten selvhjelpsbok?

Nærmeste bibliotek ble oppsøkt og nevnte Tove Jansson-fortelling bladd opp med en viss nysgjerrighet. Mummidalen var vel og merke et forholdsvis nytt landskap å oppdage, den hadde verken vært en del av barndommens geografi eller vært på radaren i særlig grad før dette. Vel, historien var både òg, en fin fabel med gjenkjennelige trekk, 21

komisk og irriterende som hovedpersonen.

Et noe flagrende vesen denne Filifjonka, høgspent og hyperoppmerksom, virksom, men disiplinert av pliktfølelse.

Kort fortalt spjæres Filifjonkas høysommerstemning og hjemlige sysler i fjæra av redselen om at dette kommer aldri til å vare, det lurer nok et uvær bak denne altfor fine dagen og bare hun er oppmerksom på at det kan bryte ut når som helst. Naboens besøk roer heller ikke. Videre forløp er at det faktisk blåser opp til storm utpå kvelden, men når en skypumpe til sist feier med seg huset på morraparten og det verste hun kunne forestille seg har inntruffet, er det merkelig nok ikke mere å være redd for. En slags befrielse og underlig glede senker seg i Filifjonka.

Fortellinga ga ingen øyeblikkelig hallelujaeffekt, det var mer snakk om en slags osmotisk virkning på sikt. Det helt enkle bildet Tove Jansson stiller opp av det å la det stå til når alarmen går ble lagra, og lett å finne for akutt mobilisering. Iblant er det som trengs bare et dytt når trangen til heller å rygge og snu romsterer, som i den bratte trappa inn til Deichman på vei til det første jobbintervjuet etter langtidsparkeringa. I prosessen med å vikle seg ut av angstgrepet er kanskje nettopp vekslinga mellom refleksjon og erkjennelse, og direkte aksjon vesentlig.

Om biblioteket er det nye apoteket? For henne som en gang satt rådvill og sint og bevegelseshemma i stolen var det sammen med andre gode vesen en gunstig vri. Og ja, Tove Janssons makeløst sammensatte univers fikk en ny glødende fan.

Det som fyller opp hylla OPPLEVD AV: Silje Ramleth

Bøkene i bokhylla som ikke leses, men kun skumleses, kan være vel så interessante som bøkene som leses. Grunnene til det kan i hvert fall være utallige, om enn ofte overfladiske. Etter å ha tatt en grundig titt i mine hyller – og oppdaga opptil flere boksynder på samme runde – kom jeg fram til noen.

1. Bøker kjøpt på tilbuds-impuls på ett eller annet bakgårdssalg den gangen jeg var en nyfrelst og lite opplyst Blindernstudent. Blant annet en av Beckett som jeg trodde var et kupp, men det viste seg at han ikke har skrevet en bok som heter Genesis. Han heter faktisk ikke Bernard til fornavn engang.

2. Pensumlitteratur som jeg ikke har hjerte til å selge fordi jeg en gang kan få

bruk for 477 meget inngående sider om romersk skulptur i tidsrommet 753 før kristen tidsregning og 330 etter kristen tidsregning.

3. Til sist den som fyller det meste av hylleplassen over ulest litteratur: bøker jeg har raska med meg fordi de var gratis.

To somre med jobb blant kasserte bøker i en bokby gjorde en ledig hyllemeter om til en hyllecentimeter. Ofte velger jeg disse bøkene fordi de er vakre, har en fengende tittel eller fordi forfatteren har et navn jeg humrer av.

Det er en bok i den siste kategorien jeg ønsker å trekke frem. Harry Fett ga i 1926 ut boka Historien og Livet. Den havna i min besittelse på grunn av alle de nevnte kriteriene for gratisbøker, men at dr. Fett var en mann med en imponerende CV var jeg ikke klar over da jeg la den i posen.

1926 er i tillegg en god årgang, og jeg liker lukta av eldre bøker. Den er gammel nok til at den har fått den karakteristiske og røykfylte gammelbok-lukta, men den er ikke så gammel at den er antikvarisk

Når kaninen hyler av Truddi Chase OPPLEVD AV: Bodil Aga Aandstad

Trikken som tar meg ned åsene har lyse og mørke toner av gammelrødt. Når jeg endelig går av på siste stopp tar det meg fem minutter å ankomme hovedbiblioteket. Døren inn er tung, og når jeg åpner den siver duften av kanelboller og kaffe mot meg.

Jeg går forbi bibliotek-kafèen, forbi den lille broen over de innglassede skjelettene fra fortiden, bortover gulvet og opp den brede vindeltrappen. Når jeg kommer opp til annen etasje fortsetter jeg rett frem, og inn i hyllene der jeg vet boken står.

Alltid rød i omslaget, uten en særpreget forside. Jeg tar den med

og lukter tyfus. Boka er av den litt mer eksklusive typen trykkekunst sammenligna med pocket og har et omslag av marmorert papir og lerret. Faktisk har den også gullpreget lær på ryggen – jeg vet alt om omslaget. Men, som den gode ikke-leser jeg er, har jeg bladd gjennom den. Historien og livet starter for Fett på Palatinhøyden i romertida. De klassiske idealene herfra tar han tilsynelatende med seg inn i beskrivelsene av oppbyggingen av norske kirker og klostre, og han har også tilføyd et par beskrivende fotografier og litografier inni der – det er det jeg vet om innholdet. Likevel står den stolt blant utleste bøker som har vært med på flyttelasset inn til storbyen. Det er som kjent ikke før man pakker bøkene i kasser og svetter opp trapper man angrer på disse valgene. «Takk», Bokbyen ved Skagerrak!

Endelig har jeg forstått noe av magien ved biblioteket, bøkene du låner derfra slutter å ta opp hylleplass etter en måned.

meg, setter meg ved et av de små studiebordene ved vindusrekken ut mot Peter Egges plass. En dag når jeg kommer er ikke boka der lenger. Hyllene står et annet sted. Jeg spør etter den, og den blir hentet fra kjelleren. Bibliotekaren går inn i heisen, forsvinner, og finner den. Etter det spør jeg ikke etter den mer.

Jeg vil helst hente den selv. Mange år senere finner en skolevenninne et eksemplar til meg fra forlagets overskuddsrom. Jeg setter det i bokhylla. Eksemplaret er ikke rødt.

I dag låste jeg meg inn i hovedbiblioteket i en helt annen by.

Jeg fant en helt annen heis, men også denne rød. Jeg trykker på tallet tre. Ankommer. Går gjennom et magasin, over en trappeavsats og inn i den andre delen av magasinet. Like ved pultene der noen renser lydbøker og filmer står raden med 616. Jeg skal til 616.852, Chase. Min bok heter Når kaninen hyler. I dette magasinet står det tre utgaver. Det eneste røde er et eksemplar som en gang tilhørte Ullevål. Ryggen er så slitt at den brune pappen blomstrer utover toppen. Dette er boka min mor ble forarget over at jeg ville lese. Jeg var bare nysgjerrig på psykiske lidelser, personlighetsspaltning. Fascinert over hjernens strategier for å overleve når livet er tøft, hvordan virkeligheter ikke alltid er slik man tror. Min mor, psykiateren, ville beskytte meg mot bokens beskrivelser av incest. I bibliotekets indre titter jeg på plassene omkring boka jeg har lest så ofte. Cullberg. Den har jeg også lest.

Flere av bøkene her har jeg lest. Men jeg kommer aldri til å tre inn i en uniform på et sykehus for de som sliter psykisk. Bøkene duger. Bøker er nok.

Indianeren Hjortefot av Edward S. Ellis OPPLEVD AV: Gunnar Vilberg

Av alle bøker jeg har lest står historiene om min barndomshelt, indianeren Hjortefot, fram i et skinnende lys. Bøkene ble skrevet av den amerikanske forfatteren Edward S. Ellis på 1800-tallet. På 50-tallet ble bøkene utgitt på norsk for spenningssøkende smågutter, i svært forkortete utgaver. En av disse småguttene var pappa. Da jeg var liten stod bøkene fortsatt framme i bokhylla (noe de forresten gjør fremdeles), og så snart jeg var gammel nok til å forstå et og annet ord ble jeg lest høyt for om Hjortefot. Det varte ikke lenge før jeg ble fan – blodfan kan man vel i grunnen kalle det. At bøkene var fullstendig politisk ukorrekte og til tider direkte rasistiske forsto jeg først da jeg ble eldre. På den tiden ble historiene for meg en fantastisk reise til en verden av dype skoger med krigerske indianere, blafrende leirbål og modige helter. Shawanoen Hjortefot var nemlig den kuleste, tøffeste og greieste indianeren som fantes. Ingen kunne skyte med pil og bue som han og ingen kunne følge et spor og hamle opp med skumle pumaer og forbryterske Wyandot-indianere som han. Ikke minst var han rask – super-rask. Det var jo derfor han het Hjortefot. Han kunne løpe som en vind over prærien, og når han gjorde det var det umulig å følge etter ham eller løpe fra ham.

For Hjortefot slo alle. Hjortefot var en luring også. Noen ganger latet han bare som om han løp det forteste han kunne, for så plutselig å sette alle ut av spill med en fabelaktig og overraskende sprint til slutt. Dette reddet ham ut av flere kniper. Og akkurat det festet jeg meg ved. Kanskje jeg kunne gjøre det samme som helten min? Lure alle med en fabelaktig og overraskende sprint? Dette 23

tenkte jeg mye på og lurte på når jeg kunne få bruk for. En dag skulle jeg få sjansen til å gjennomføre planen og det foran øynene på en god del mennesker. Jeg var vel 8 eller 9 år og det var duket for 60 meter på Fossum Idrettsforenings løpebane. Det var sikkert et sånt kretsmesterskap av noe slag. I alle fall var det alvorlige greier. Dette er dagen, tenkte jeg, der jeg stod og bøyde og tøyde. Jeg lo for meg selv. Nå skulle jeg lure dem alle sammen – både de som så på og de andre guttene som skulle løpe. De første 40-50 meterne skulle jeg ta det med ro og bare jogge rolig, for så å slå til med en helt heidundrende sluttspurt og seirende løpe over målstreken, akkurat som helten Hjortefot. Da skulle alle sammen bli stumme av beundring. Kanskje skulle de lure på om jeg ikke egentlig var en sånn hemmelig indianer også. Så nærmet det seg start og stillheten senket seg over banen. Det var som en evighet. Tiden stod stille. Det eneste som rørte seg var det røde banestøvet som ble virvlet opp av vinden. Kanskje var det til og med noen kvister som blåste som en ball over banen. Ja, jeg tror faktisk det. Så gikk startskuddet. Pang! Avgårde fløy en hel gjeng med gutter – ja, utenom én da.

Det er vel unødvendig å fortelle hvordan det hele gikk. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. For kanskje var det akkurat den dagen at min framtid ble lagt. Det at jeg skulle begynne på bibliotek og ikke bli indianer.

Kanskje var det da jeg fant ut at det er helt fint og bare kunne lese og skrive om ting, men at man ikke behøver å gjøre de tingene man leser og skriver om. At man bare kan drømme seg bort i en fortelling, tenke over den og la det bli med det.

Den fyrste song Enden på visa for åpningssporet?

TEKST / FRANK MICHAELSEN ILLUSTRASJON / INGRID AARVIK BERGE

Luften mellom to sanger blir en egen liten sang, hvis du er med på den.

Men samtalen om låtrekkefølge og åpningsspor er nok allerede litt gammelmodig. Diskursen er strengt tatt knyttet til et fysisk format og lever kanskje best i populær, norsk skjønnlitteratur: «Så la Seb plata på hølet og trykka på ON. Armen glei over rillene, og da den sank, holdt vi pusten, hele verden stod stille, lydene fra gata angikk ikke oss, de kom fra en annen planet.» (Beatles av Lars Saabye Christensen) Face it. Det er få som opplever det her daglig. Må artistene ta andre valg når de plasserer låter på et album, nå som digitalt porsjonsinntak og stykkevis lytting preger musikk-konsumet vårt?

Ja. Ifølge Billboard antyder streamingstatistikk at de fire første låtene på et album får flest avspillinger. Greit nok, sånn hadde vi det gjerne med fysiske plater også – det kunne ta noen forsøk før man kom gjennom.

Dette var av liten betydning for artisten ettersom vi allerede eide platen. Men i nettets daglige klikk-kamp gir slike lyttevaner nye utfall og muligheter for tilpasning. Et godt eksempel er det siste albumet til folkrockgjengen Mumford and Sons. Her finnes et totalt samsvar mellom låtenes plassering på albumet og plasseringene på Billboards On-Demand Songs-hitliste. Spor nummer én fikk høyeste listeplassering, spor nummer to fikk nest høyeste og så videre.

Nå kaster ikke alle seg inn i klikk-kamper med like stor iver – heldigvis. Men dersom utviklingen faktisk betyr takk og farvel til det nøye utvalgte åpningssporet; får vi bare ta John Lennons råd – noe han sa på 70-tallet da han var lei av sitt gamle band: «You know, you have all the old records there, if you want to reminisce».

En god albumåpning skal helst by på noe av det man føler når sirkuset er kommet til torgs men ennå ikke er ferdig med å spenne opp teltene. Eller opplevelsen av den stigende kakofonien fra orkesteret idet instrumentene stemmes. I åpningslåta brenner man ikke alt kruttet på en gang – men man avser tilstrekkelig med godsaker til at en viss dragning oppstår. Det første kuttet kan også gi taletid for en slags programerklæring: man setter tonen og introduserer noen av stemningene som vil prege resten av albumet. Og noen ganger skal den første sangen bare kicke ass.

Det sies at i en novelle-antologi bør man plassere den beste teksten først – og den nest beste til sist. Da vil den første teksten få leseren til å lese hele boka og den siste få henne til å glede seg til neste utgivelse.

I musikk gjelder egne regler. Helt siden albumet ble rådende format for pop og rock har artisten valgt låtrekkefølgen sin med stor omhu. I musikkdokumentarene mimres det ofte om hvor krevende sequencing-prosessen var. I en ordentlig god rockehistorie skal sequencing helst ha bydd på noen seriøse krangler i arbeidslaget og som et minimum inkludere smelling i studiodører. Dette med låtrekkefølge var basert på en eller fleres magefølelse og kunstnerisk kompass. Ofte vanskelig.

Rekorden innehas antagelig av Carol Kings Tapestry fra 1970. Der skal det ha gått med drøye to uker til sequencing. Til gjengjeld har låtrekkefølgen på Tapestry dannet skole for singer-songwritere i ettertid. Her tok man ikke bare hensyn til narrativet låtene var en del av, man lyktes med å spleise spor som hadde et heldig harmonisk forhold til hverandre. Den siste akkorden i én låt, skulle korrespondere med den første akkorden i neste låt: forhold som enten kunne gi lytteren opplevelsen av å bli løftet eller sluppet.

25

Tom Waits’ Underground Første spor på Swordfishtrombones, 1983 TEKST / THOR ARNE SÆTERHOLEN

Da jeg gikk på ungdomsskolen var jeg virkelig sulten på ny musikk. Jeg leste musikkbladene Puls og Beat fra perm til perm i dypeste alvor. Den gangen kunne jeg kjøpe plater utelukkende på bakgrunn av omtalen, uten å ha hørt en tone av artisten – utenkelig i dag.

Men slik er altså situasjonen når jeg i 1983 lar stiften treffe rillene og skal høre Tom Waits synge for første gang. Anmeldelsene av plata Swordfishtrombones har vært panegyriske (som det heter), så denne må jeg bare sjekke ut. Det er bare snakk om sekunder nå.

En ørliten knitring er i gang.

Så.

Det kommer brått: Marimba og horn.

Trommer, men ikke vanlige rocketrommer.

Det er noe primitivt som foregår her. Og stemmen – stemmen – vel …

Antagelig skjønte jeg ikke filla. Og det blir litt rart å innbille seg at man virkelig kan huske den opplevelsen fra over tretti år tilbake. Men at dette var et såkalt skjellsettende øyeblikk, er jeg imidlertid sikker på. Dette var nytt, annerledes, utvidende.

Urovekkende. Jeg likte vel ikke plata ved første gjennomlytting, men jeg var fascinert, og det fantes også vakre melodier her, som In the neighborhood, noe som gjorde resten av

sangene enklere å svelge.

I løpet av høsten ble albumet som en besettelse for meg. Slik jeg husker det, løp jeg hjem i hvert eneste storefri, fikk mamma til å smøre et par skiver til meg, og satte meg ned og lyttet. Til slutt kjente jeg alle de skjeve gitartemaene, alle de merkelige kling-klanglydene, hver frasering og hver lille avskygning av rust på Waits’ stemmebånd. Verden var blitt større, og samtidig vokste jeg selv – jeg ble en annen enn den sjenerte skolegutten, han som grudde seg til både gym og skolekjøkken, og som bare ble trist inni seg av alle de pene jentene. Det var mer der ute; sannelig.

Noen år senere, på videregående, husker jeg at Underground ble spilt for en av jentene i klassen, og hun utbrøt (sitert etter minnet): «Hæ? Hva er det for no’? Sånn sirkus slavemusikk?» Treffende sagt, synes jeg. Musikken er teatralsk, kabaret- og sirkusaktig, men den er fylt av lidende, slitende mennesker, på siden av samfunnet. Det er død og fordervelse, blod og tårer, men en storstilt feiring av livet uansett.

There’s a world going on – underground.

* Foto: Synne Øverland Knudsen

«Ved første tone står pelsen opp fra armene» FOTO / FRANK MICHAELSEN *

LUGN – Åpningssporet på albumet Smile av Brian Wilson (Beach Boys), er noe av det drøyeste man kan tenke seg i denne kategorien. «Our Prayer» heter låten, og er en ren a cappella med de mest fantastiske vokalharmonier. Nydelig skrevet og fremført. Allerede ved første tone står pelsen opp fra armene og lista er lagt for både resten av låta og albumet. Anbefales sterkt!

DANIEL KVAMMEN Wilcos «I am trying to break your heart» på albumet Yankee foxtrot hotel. Ein albumintro som på mange måtar er eit lite mikrounivers i seg sjølv. Orgel og synthloopane som først entrar sporadisk, og så setter seg i eit hypnotiserande mønster over lette trommer og perk. Beatles og Sgt. Pepperrefererande ringeklokker og piano som deretter så å si erstattar lydbildet, for at looptangentane så returnerer med kassegitaren drivande på topp. Eit trommeslag, ein bass som slidar inn, så settast det som mykje mulig er ein av 2000-tallets mest kreative balladegroovar. Deretter erklærer Jeff Tweedy «I am an American aquarium drinker, I assassin down the avenue,» og så er heile herligheten i gong!

KAJA GUNNUFSEN – Lauryn Hills The Miseducation of Lauryn Hill.

Hvorfor: hele albumet har et «klasseromtema» som kommer igjen mellom hver låt. Introen er klasseopprop hvor Lauryn Hill ikke er tilstede. Jeg hørte sykt mye på denne plata da den kom ut og jeg gikk på ungdomsskolen. Det var noe med gjenkjennelsesfaktoren i klasseromsituasjonen som traff meg veldig.

ØYSTEIN GRENI (BIGBANG) Jeg liker ofte at det skjer en liten reise gjennom noe kaotisk, før universet albumet skal være åpner seg. Sgt. Pepper tror jeg gjør dette ganske bra ... har forsøkt selv med mindre hell, men åpningssporet «How Things Rot» fra Epic Scrap Metal er OK.

27

NO. 4 Hvorfor vi synes «We Belong Together» fra Pirates med Rickie Lee Jones er den beste åpningslåten: Vi liker så godt tvetydigheten i taktfølelsen litt ut i introen. Det veksler antydningsvis mellom 6/8 og 4/4 og det er så superdigg når det lander og setter i gang. Pluss at teksten er kul og musikerne er bra. Og Rickie Lee Jones er best.

FILIP ROSHAUW (THE SWITCH) Mercury Revs «Holes» fra Deserter’s songs.

Det er uklart om orkesteret som spiller en fiss-moll som går over til å bli en d-dur på starten av Deserter’s songs er ekte vare, studiotriksing eller en blanding av de to, og det er vel noe av poenget. Det høres uvirkelig ut, som et forsøk på å feste hvordan et orkester låter inni huet ditt, eller inni drømmene dine, på tape. På den andre siden er det en nokså standard åpning, som noe du kunne funnet på en balladeskive fra 50-tallet (den store referanseskiva for Mercury Rev på denne skiva var visstnok Lady in satin med Billie Holiday). Sånn sett er det en lyd som innevarsler hele skivas karakter. Det er til enhver tid vrient å bli ordentlig klok på om du hører noe som er hi-fi eller lo-fi, høybudsjett eller jukset sammen. Det er en påminnelse om at den aller, aller beste musikken foregår inni folks fantasi.

Bøkenes hamskifte To-permers makeover TEKST / ODDVAR THORSEN BOKOMSLAG / STUDENTENE VED KHIO

Hvis man tenker tilbake til bibliotekets nære førdigitale fortid kan man forholdsvis enkelt skissere opp tre grunnsituasjoner der det var aktuelt for folk å gå på biblioteket. Den vanligste var trolig den der man trengte en bok, enten for å skaffe seg mer kunnskap om et bestemt tema eller til ren underholdning, også kjent som utlånstjenesten.

Før Google gjorde oss alle til allvitende orakler med direkte kontakt til øvre makter på innerlomma, var det heller ikke uvanlig å legge turen til biblioteket for å få svar på et helt konkret faktaspørsmål. I bibliotekets

veilednings- og referansetjeneste satt bibliotekaren klar til å hjelpe deg med å finne svaret på spørsmålene som holdt deg våken om natta, enten det dreide seg om det tredje høyeste fjellet i Afrika eller antall slektsledd mellom deg og kong Sverre.

Den tredje situasjonen som bragte folket til biblioteket var behovet for et stille rom, et sted å jobbe, lese eller slappe av, alene eller i grupper, uten at noen stilte spørsmål ved hvorfor man var der eller forventet at man skulle kjøpe en kaffe annenhver time.

Den digitale revolusjonen har endret dette

FØR:

ETTER:

Hvit perm på gråhvitt omslag. Sier lite om innholdet.

Sier noe om innholdet.

bildet radikalt. Man kan for bibliotekets del snakke om et tapt informasjonsmonopol i den forstand at biblioteket tidligere satt på en stor mengde informasjon som i liten grad var tilgjengelig andre steder. I dagens mediehverdag er «all verdens» informasjon bare noen tastetrykk unna – en for øvrig positiv utvikling for samfunnet.

I første omgang har dette nærmest utradert behovet for referansetjenesten, men skal man tro dommedagsprofetene vil utlånstjenesten følge hakk i hæl. Det eneste som virkelig kan ta opp kampen med gratis later til å være tilgjengelighet – spesielt i et overflodssamfunn som det norske.

Alt dette tatt i betraktning bør det ikke overraske noen at det er det tredje alternativet – selve rommet – som stadig oftere blir trukket fram som bibliotekets viktigste ressurs.

Biblioteket er et av samfunnets mest offentlige rom.

Dørene står åpne for alle, og arealene kan brukes fritt til de fleste formål. Bibliotekets brukere har svært ulik sosial og økonomisk bakgrunn, og omtrent halvparten av dagens besøkende kommer ikke for å låne bøker.

Dette har banet vei for oppfatningen at biblioteket kan og bør spille en viktig rolle som arena for integrasjon og dialog, og nye funksjoner og tjenester tenkes stadig inn i bibliotekrommet. Så å si all bibliotekutvikling er i dag utvikling av bibliotekrommet.

FØR: Velkjent motiv med halvveis bortvendte kvinneskikkelser og pittoresk natur leder tankene mot en type litteratur forfatteren trolig ikke hadde ønsket å bli assosiert med.

MEN BOKA VAR IKKE DØD. Selv om det kan virke forlokkende å tenke all verdens nye tjenester og tilbud inn der bøkene engang sto, må man òg vurdere hva det var med biblioteket som gjorde det attraktivt for så mange ulike brukergrupper i første omgang.

Kanskje var det nettopp fraværet av andre tilbud som var den avgjørende faktoren. Underholdning og distraksjoner er strengt tatt ikke en mangelvare i dagens samfunn, heller ikke steder der man kan møtes og samarbeide med andre (de kalles kafeer og finnes på annethvert hjørne).

Uavhengig av hva som måtte være årsaken til tidligere suksess, kommer man ikke utenom det faktum at det eksisterer et sterkt bånd mellom den fysiske boka og 29

ETTER: Marmorering i nyanser av rosa, hvit og blått. Spennende kontrast oppstår mellom den forgjengelige pocketboka og det klassiske marmoreringsuttrykket.

institusjonen biblioteket. Man kan riktignok eie en bok uten å være et bibliotek, men den allmenne oppfatningen er at det motsatte ikke tilfelle, man kan ikke være et bibliotek uten å eie en bok.

Hvis man fjerner bibliotekets viktigste identitetsbærer, altså den fysiske boka, fra ligningen, risikerer man at det blir lite som gjenstår som skiller biblioteket fra museet eller kulturhuset. De fysiske bøkene er med andre ord av avgjørende betydning for biblioteket, nettopp fordi de identifiserer biblioteket som et eget sted. Å avskrive de fysiske bøkene som en

FØR: Det mørkegrønne skinnomslaget på boka «Psychopathia sexualis […]» lykkes ikke helt med å formidle innholdet til den nysgjerrige (tyskkyndige) leser.

teknologisk blindvei er en forhastet konklusjon som kan få uforutsette konsekvenser.

For at biblioteket skal være gjenkjennelig er det nødvendig med et fast holdepunkt og den trykte boka kan være et godt utgangspunkt.

Et slikt holdepunkt stenger ikke veien for bibliotekets nye og planlagte funksjoner. Å si at bibliotekets fundament må være boka, er ikke det samme som å si at nye teknologier og aktiviteter ikke hører hjemme i biblioteket.

Poenget er snarere at boka, i kraft av både form og innhold, bør bidra til denne utviklingen.

Den trykte boka framstår ved første

ETTER: Med utgangspunkt i teorien om at første linje på side 69 kan gi en god pekepinn om bokas innhold har designeren plassert dette innholdet på forsida. Beskjeden tyskkunnskap avslører at det her dreier seg om å skjære gjennom de «fleischigen» delene av kroppen.

øyekast ikke som noen etterlengtet Messias som ved et trylleslag kan bringe biblioteket inn i et nytt århundre.

De gamle bøkene er slitt, desperat analoge, kan verken deles på Facebook eller Twitter og lukter ofte rart.

Likevel er det kanskje mellom akkurat disse lurvete permene man kan finne nøkkelen til boka og bibliotekets videre utvikling. Med noen forholdsvis enkle grep kan en glemt og slitt utgivelse fra 1950 bli til et interessant objekt som binder fortid og nåtid sammen i et nytt og moderne uttrykk.

HVA ER DET MED BIBLIOTEKSBOKA? For å forklare denne nokså vågale påstanden, er det nødvendig å ta biblioteksboka i nærmere øyensyn, og undersøke hvordan hun skiller seg fra sin nære slektning «kjøpeboka».

Biblioteket styres i stor grad av andre mekanismer enn de man finner i bokhandelen. Folkeopplysningsideen og rollen som offentlig hukommelse gir andre behov enn det som er tilfelle for de kommersielle aktørene. Bestselgeren er like etterspurt i biblioteket, men nettopp det resulterer i at de mest populære bøkene sjelden er å se på hyllene.

I motsetning til bokhandelen, som arrangerer fargerike og forseggjorte utstillinger basert på et relativt lite bokutvalg med mål om maksimal profitt, har bibliotekenes estetiske utrykk vært underordnet behovet for gjenfinning, etterrettelighet og kontroll.

Selv om teknologiske nyvinninger gradvis har endret denne situasjonen, og biblioteket i dag er mindre bundet av slike hensyn, er de fleste av bøkene fortsatt lite egnet til bruk i utstillinger, ganske enkelt fordi de er medtatte, ombundet og anonyme.

Som tidligere nevnt er biblioteket et eget sted, definert av nettopp tilstedeværelsen av bøker fra alle tider, men selv om disse bøkene er bibliotekets viktigste identitetsbærer, er de alle uten unntak utformet for å være et annet sted – i bokhandelens bugnende hyller og det private hjem.

For at bøkene skal kunne være løsningen på bibliotekets mange utfordringer, er det nødvendig å bryte med dette privatstyrte overherredømmet. Bøkene må med andre ord tilpasses et liv i offentligheten.

Biblioteksbøkene trenger en ny ham.

31

FØR:

ETTER:

Anonym bok uten smussomslag

Alt annet enn anonym

Slik vi klaprer med brødsaksa!

TEKST / GUNNAR VILBERG ILLUSTRASJON: TIDSSKRIFTET URD OG SKIKK OG BRUK (GYLDENDAHL 1960)

– Slang og sjargong er av de ord som folk i moden alder gjerne rynker på nesen av. I sin grønne ungdom drev de kanskje med slikt tøv og tant, men nå er de for lengst vokset fra det, skriver Ingvald Marm i boka Slang og sjargong fra 1962. Slang er og vil alltid være kidsas kreative språk. Ungdommelige termer som dritsjmø og walla din Cola-konge blir i dag møtt med de samme eldre hevede øyebryn som femti-tallets bonnlekker og honki-donki din strit-gut gjorde.

Slang er da heller ikke ment for alle. Slang er ungdommens virile og flyktige sjargong, og en del av deres naturlige og identitetsskapende opprør mot det bestående. I et av sine Pariserbreve fra 1900 beskriver forfatter og journalist Gunnar Heiberg tørsten etter språklig identitet på denne fargerike måten: «Sjargong som poesi, slang som sang, ord nede fra gaten og oppe fra teateret, hakkende stortingsord og flytende prestetale. Man lengter etter sin nasjons lyd, etter sin stammes hyl.»

Norsk slang ble for første gang beskrevet og kartlagt som en språklig underdog på 1950- og 60-tallet. Tidligere hadde man riktignok i vitenskapelige kretser påpekt såkalt faglig sjargong og humørfylte vendinger. Men da handlet det om bestemte yrkesgrupper, sosial tilhørighet eller sosiolekter. Skjønnlitteraturen, og kanskje særlig bohemlitteraturen fra 1880-årene, hadde presentert sitt publikum for sjargongen som uttrykksform. Men selve den språkvitenskapelige verdien i slang, fantes det ikke interesse for blant de lærde. Slang ble sett på som det totale brudd på de lover og normer et normalt kulturspråk var tuftet på og knapt verd arrogansen man levnet den. I 1939 kom rett nok et hederlig unntak. Da utga språkforsker og professor Ragnvald Iversen boka

Lånord og lønnord hos folk og fant: første samling. I løpet av 11 år hadde han, uten noen form for systematikk, og på eget initiativ og interesse, samlet inn sjargong og slangord fra hele landet. Men selv han ser seg nødt til i forordet å forsvare utgivelsen av boka: «Det er nå engang likevel så at ord av dette slaget (sjargong, slang) også lever, eller i alle fall har levd på norsk tunge, i by eller bygd.

Men derved har de også krav på interesse og studium.»

Selv om slang og sjargong ble feid under det vitenskapssømmelige teppet, kan man ikke påstå at ungdomsslang var helt utelatt i norsk språkforskning før femti-tallet. I 1863 publiserte Edward Bartholin Waldemar Wittrup, lærer og Cand.theol. og kordegn ved Arendals Middel- og Realskole, en framtidsrettet artikkel som behandler Slang og Cant. Her skrives det blant annet: «Det (slang) kan yderligere forklares som et sprog eller Udtryk, der reise sig af en vis Lyst – især hos unge Mennesker – til at lægge for Dagen et fortroelig Bekjentdtskab med Livet, eller vise muntert Kammeradskab.» Riktignok er det engelsk slang han omtaler, men konklusjonene må også ha blitt vekket av erfaringer han gjorde som lærer og dermed sin daglige omgang med tenåringer.

Men det var først med den ungdommelige optimismens oppstandelse etter andre verdenskrig at norsk-slang, og da særlig Oslo-slangen, endelig skulle bli kartlagt og få sin egen ordbok.

I 1952 utgav forfatter og reklamemann Ulf Gleditsch den sagnomsuste slangordboka Det får'n si. Gleditsch tok ikke sikte på å presentere boka som et direkte vitenskapelig slangleksikon, snarere ville han skape et fundament som senere lingvister kunne bygge videre på. Dessuten ville han more sine lesere. For slang er

i grunnen humor: «Og humor har vi ikke for meget av i dette land,» skriver han. Videre påpeker han viktigheten av å forstå slangen som ungdommens uttrykksmåte. Man må heller ikke under noen omstendighet undervurdere den. «Det (slang) betyr at ungdommen har humor. Det er en egenskap som har nasjonal verdi. Blant andre årsaker til tyskernes nederlag var deres mangel på humor. De alliertes meget fine evne til å holde stillingen også mentalt bunner også blant annet i slangen,» kan han fortelle. Språkets makt er stor må vite.

Det er et sympatisk trekk han viser oss. I andre land, som for eksempel Danmark, ble det utgitt slangordbøker nesten hundre år tidligere. Men de aller fleste utgivelsene hadde en underliggende misjon om å advare mot denne type språkbruk. Gleditsch anser derimot slang som naturlig og viktig for ungdommen, og også for landet. Han så det som sin oppgave å samle inn slang fra det daglige liv i Oslo og av boka kan vi bare ane alle de interessante samtalene han må ha hatt med et mer eller mindre animert kildemateriale.

I dag er mange av ordene som Gleditsch samlet blitt vanlig i dagligtalen og kan derfor ikke lenger oppfattes som slang.

Eksempler er sveis – om frisyre, og polet – om Vinmonopolet.

Mange av slanguttrykkene vil også virke gammelmodige og kanskje tvert imot skape inntrykk av en person med kulturelt og språklig fundament av en viss verdi, snarere enn en «tåpelig ungdomsforbryter» i fritt fall. Eksempler på slike ord kan være Kjøre ut i geografien – kjøre galt og Kle seg som pingvin – kjole og hvitt. Andre ord er fullstendig uforståelige for oss. Svært få vil skjønne hva man snakker om man har bonntubb med blodspiss,

englevinger og grønt baklys – stygg hoste, eller skal skjære tynne skiver av Abelhaugen – råkjøre i Oslo.

Observasjonene rundt slang på 50- og 60-tallet er i grunnen påfallende lik den vi har i dag. Det forteller oss at slangens vesen ikke forandrer seg, bare ordene. Ingvald Marm skriver i Slang og sjargong, for øvrig kalt den første sammenhengende fremstilling av norsk slang, at ungdommen nå brukte ordet skrabbers istedenfor gratulerer. Skrabbers hadde utviklet seg fra det tidligere skrabbelars som var en omdannelse av slabberas – altså kaffeselskap med livlig prat. Men dette utrykket for gratulerer eksisterer ikke dag. Det har som mange slangord blitt borte. Som motsetning hadde det tidligere slangordet tufs allerede på 50-tallet gått inn i den vanlige tale. Det var en beskrivelse man da anså for å ha blitt konvensjonell for en person som var litt lurvet, ubetenksom, slurvet og naiv. Når tufs var blitt stuerent, kan vi i boka til Gleditsch oppdage en mot-reaksjon. Nye slangord måtte nemlig trå til, og hvis du ikke var helt snippeske, sa du isteden nisse, klovn, drittstøvel, ølgjøk, brødgjøk, møkkamann, tøysekopp, fjompenisse, fjols, gjøk, flabb eller bøtteknoll (bøtteknoll betød for øvrig også tullebukk og må ikke forveksles med bøtteknott som er omtale av en mindre person).

Det er også spennende hvordan nyansene i slanguttrykkene gjorde at man virkelig måtte være en av de innvidde for fullt ut å forstå dem. Ordet dum ble ikke brukt av de kule på 50-tallet. Man sa heller grønn overledning, tett i bolesen, lus på hjernen, tjukk i huet, nils på pæra, snerk på hjernen, trang i nøtta, trang i fletta, tett i knollen eller kålhue. Kålhue hadde sin særegenhet ved at den 33

var av hannkjønn. Det vil si at kålhue ikke bare betydde dum, men spesifikt dum fyr. Og kanskje har kålhue fortsatt i samme form og bruk frem til i dag. Da forfatter Bjørn F. Rørvik i 2012 skrev barneboka og krimmysteriet Purriot og den usynlige mannen, ville han at Purriots kone skulle hete Kålhue. Det ryktes at forlaget satte foten ned – noe slikt kunne man da ikke kalle sin kone. Hun ble hetende det mer flatterende (og kvinnelige?) Paprika. Dermed kan vi konstatere at Kålhue fortsatt har den samme betydning i dag som på 50-tallet.

Slang har skapt mange heftige debatter opp gjennom tidene, både blant språkvitere og mellom yngre og eldre generasjoner.

Språket er en stor del av hvordan vi definerer oss selv, vår kultur og vårt samfunn. Når dette blir truet vil vi forsvare oss, mens ungdommer vil skape noe nytt. Dette fyrer opp under en evig språklig dynamikk vi skal være glade for. Når disse debattene nødvendigvis aldri vil ende, bare skifte form, er det interessant å se hvordan Georges Abel i boka Skikk og bruk i dagligtalen fra 1962, ofte er bekymret og skeptisk over det vi i dag ville kalt en

sunn fornorsking av språket. For eksempel sier han om ordet Jazz at det bør uttales på engelsk vis (dsjæss), og ikke på den nye måten (jass) som har trengt igjennom hos den yngre generasjon.

Så hvordan ligger det an i dag? Slang har vel i grunnen ikke blitt så mye mer stuerent og har heller ikke vekket den store interessen som forskningsfelt. Uten språkforsker Tone Trytis innsamling av norske slangord og utgivelse av to slangordbøker, ville vår språklige kulturarv vært adskillig mer øde. Men kanskje er det også sånn at slangen skal være fri og vill, og til stadig indignasjon for «de eldre». Ville vi ikke følt oss fattige dersom ungdommen ble så streit at den ikke hadde sitt eget språk. Uansett vil ordene om noen år mistet sin kraft. Tenk bare på 90-tallets kemborå.

Ordet er ikke lenger en ungdommelig identitetsskaper og provokatør ovenfor den gjeldende språklige kultur. Kemborå vil i dag til nød ha en sjarmerende og nerdete klang, og kanskje vil ordet vekke latter og nostalgi – eller hva? Men slikt tøv og tant har du vel for lengst vokst ifra.

SMELL I BOKSEN Slik skulle du klapre med brødsaksa for å få nubb blant de kuleste pikene og guttene i Oslo på femti-tallet.

Maddikker på spekeskinke Skvær emmaljert Tara Gjøre en langside Plysj Grønn genser med hals Bølgedemper Brei over deg en hyssing Sig i sirrupen Rådhustårn Lukte dyne Topplue i halsen med dusken ned Blåse opp til 'e helv ei Distingvert pjolterkule Å føre en proper lakksko

folk på bar meget forelsket liten badedrakt gå på Karl Johan amerikansk collegehår portvin og pils sammen brystholder hold opp å tulle gå langsomt full tallerken festpike i sving dagen derpå hals det er rangel i sikte begynnende mage danse godt

35

DE ER MITT VI Carson McCullers og de unge TEKST / INGRID BRUBAKER ILLUSTRASJON / INGRID AARVIK BERGE (RETTIGHETER ORIGINALFOTO: CORBIS/ALL OVER PRESS)

I en stue på tjuetallet i Georgia, USA, står tenåringen Carson McCullers og kjefter etter søsknene som har løpt ut i hagen. Det er fortsatt noen år til hun skal publisere sin første roman, men hun har allerede skrevet flere skuespill, iscenesatt i familiens stue med søsknene som skuespillere og møblene som kulisser.

Hun vet det ikke ennå, men snart skal hun gå om bord i et dampskip som tar henne til New York, der hun skal ta den amerikanske litteraturscenen med storm.

PÅVIRKET AV MUSIKK Den amerikanske forfatteren Lula Carson Smith ble født 19. februar 1917. For norske lesere vil hun være kjent for romanene Hjertet er en ensom jeger og Bryllupsgjesten, samt tekstsamlingen Balladen om den bedrøvelige kafé, alle bøker der handlingen stort sett er satt til sørstatene i USA. Under hele oppveksten var det egentlig konsertpianist Carson – og den ambisiøse moren – ville at hun skulle bli, men på grunn av en feildiagnostisert giktfeber slet hun med dårlig helse som senere skulle gi henne tre hjerneslag før hun fylte tretti år, samt andre helseproblemer livet gjennom.

På et punkt i tenårene skal hun ha fortalt en venn at hun heller ville bli forfatter enn pianist, men musikken ville for alltid spille en stor rolle i tekstene hennes.

Den første historien hun fikk på trykk, en novelle kalt «Wunderkind» som ble publisert i magasinet Story i 1936, skildrer en ung pianist, og var første møte med en karaktertype som skulle vise seg å være McCullers’ spesialitet: det unge mennesket.

EVIG UNG Fokuset på alder og ungdom er alltid tilstedeværende når det snakkes om Carson McCullers, både i tekstene og i livshistorien hennes generelt.

Hun giftet seg ung, debuterte litterært ung, og døde ung. Det er kanskje derfor hun oftest er avbildet 37

nærmest frosset i ungdommen: den korte, skeive panneluggen, de mørke, seriøse øynene og den løse manneskjorta – alt gir henne et utseende tilsynelatende yngre enn de tjuetre årene hun hadde da den første boka hennes, The Heart is a Lonely Hunter, ble utgitt i 1940.

Anmeldere av boka pekte på skillet mellom det de kalte en forbløffende forståelse for menneskesinnet, og forfatterens alder. Hennes evne til å sette ord på følelser skaper enkle, men betydningsfulle setninger: «You know it’s still hard for me,» sier Frankie, hovedpersonen i The Member of the Wedding, «to realize that the world turns around at the rate of about a thousand miles an hour.»

SINE EGNE MOTIVER Kanskje var det den unge alderen hennes, kanskje var det noe annet: Carson McCullers skrev alltid så bra om unge jenter på terskelen til voksenlivet, både rollen de slet med å finne i samfunnet rundt seg, og det de slet med i å finne seg selv. I nevnte «Wunderkind» skildrer hun den (muligens selvopplevde) skuffelsen i ikke lenger å være ung og lovende, men det er i hennes første og tredje bok at de unge kvinnelige karakterene får skinne.

Om seg selv og sine karakterer sa hun at hun alltid ble til personene i bøkene sine, så fordypet i dem var hun at deres motiver var hennes motiver. Det er ekstra tydelig i The Heart is a Lonely Hunter (1941) og The Member of the Wedding (1946), der hovedpersonene i begge bøker er jenter på randen av voksenheten: Nevnte Frankie, i Member, og Mick Kelly i Heart.

«Of all the characters in the work of Carson McCullers, the one who seemed to her family and friends most like the author herself was Frankie Addams,» sier søsteren Margarita G. Smith i The Mortgaged Heart, en samling av McCullers tidlige tekster, essays og dikt som ble gitt ut fire år etter hennes død, i 1971.

Tolvåringen Frankie er oppslukt i brorens nær-

stående bryllup, og vil helst ta del i ekteskapet som en tredje part.

Det var muligens denne fordypningen i karakterene sine som gjorde at McCullers så tydelig klarte å formidle usikkerheten, sårbarheten og forvirringen rundt det å befinne seg midt i mellom barndom og voksenliv.

«Nothing much happened that she could describe to herself in thoughts or words,» står det om Frankie i del to i The Member of the Wedding, «but there was a feeling of change.»

EN GAVE TIL LITTERATUREN Ifølge Tennessee Williams – han var en av McCullers’ største tilhengere og senere også en god venn – bodde McCullers, visstnok uvitende, på en bordell da hun først kom til New York i 1934 for å studere musikk. Der ble hun kjent med en jente som tilbød seg å vise henne rundt i byen. Jenta skulle vise henne veien til Juilliard School of Music, men stakk ifra henne på undergrunnen med alle McCullers’ penger.

McCullers skal ifølge historien ha blitt værende under bakken i flere uker uten å finne veien ut, og da hun kom seg ut igjen, var det i Brooklyn, et sted hun stadig vekk vendte tilbake til å løpet av livet. Sant eller ei: det er flere som har pekt ut gaven den litterære verden fikk i at hun aldri kom seg til Juilliard.

NATUR OG PUBERTET I skrivingen brukte McCullers ofte vær og årstider som symboler for de vanskelige og ofte ubeskrivelige prepubertale følelsene. På mange måter anså og skildret hun overgangen til voksenlivet som en slags død, eller en krig, oftest mot seg selv, preget av en overhengende følelse av forvirring og usikkerhet.

Hun setter ord på følelser man ikke vet hvordan man skal forklare, som er virkningsfullt nok når man er på randen av voksenlivet, som Mick og Frankie er, men som i tillegg appellerer til lesere langt eldre enn Frankies tolv og Micks tretten år. Mick i The Heart is a Lonely Hunter er oppslukt av musikk, hun kjenner den i hjertet, men forstår ikke helt hva hun føler, og skriver en sang om det: «This Thing I Want, I Know Not What».

Vi møter både Frankie og Mick i sørstatsbygder der solen, varmen og svetten står sentralt – begge jentene sliter med ubehaget forårsaket av den hete sommeren som ikke lar dem være i fred. De er gjennom hver sine romaner svette, skitne, plaget av å få solen i øynene, med kroppen på ett sted og sinnet på et annet – noe som kan sees som et symbol på alderen deres også.

Begge fantaserer om å komme seg vekk: Frankie drømmer om Alaska, snøen og kulden, og har helt fra

starten av romanen en ferdigpakket koffert på rommet sitt, i fall hun kan reise dit broren og hans vordende brud er. Mick vil bli voksen så hun kan reise vekk og returnere berømt til hjemstedet, i en fin bil med initialene brodert på lommetørklene sine.

MØTET MED SEX Også den gryende seksualiteten kommer som et sjokk på både Frankie og Mick, men på forskjellig vis.

Frankie møter en av soldatene som er plassert i byen på en bar, og forstår ikke hva som egentlig foregår når han vil ta henne med opp på hotellrommet sitt, selv om det ikke går noe lenger enn at hun klarer å stikke når intensjonen hans, i alle fall for leseren, blir tydelig.

Mick opplever sitt første møte med sex som en slags død for barndommens naivitet.

Rett etter hun har hatt sex med vennen Henry, har Henry dårlig samvittighet for det han opplever som å ende Mick’s barndom. Han kaller henne for et barn, men Mick sier «No, I wasn’t. I wasn’t any kid. But now I wish I was, though.»

Selve sexscenen er også uvanlig smakfullt skrevet, med nærgående beskrivelser av samspillet mellom Mick og Henry helt til den faktiske kontakten oppstår.

McCullers lar avsnittets siste setninger, «And then this was the way. This was how it was.» impliserer det nær ubeskrivelige.

IVRIG LESER Frankie i The Heart is a Lonely Hunter har blitt sammenlignet med J.D. Salingers Holden Caulfield og Mark Twains Huck Finn, og de litterære påvirkningene kom fra alle hold for McCullers. Hun var en flittig leser – en anekdote forteller at hun var så oppslukt i Katherine Mansfield at hun en gang gikk frem og tilbake til butikken med boka foran nesa, og ikke sluttet å lese selv da hun plukket varer.

(Etter å ha lest Eugene O’Neill for første gang i tenårene, skriver hun i essayet «How I Began to Write», ble skrivingen hennes brått mer alvorstynget: «The sittingroom shows ended when I first discovered Eugene O’Neill (…) By autumn I was writing a three-acter about revenge and incest.»)

Blant de store navnene i litteraturen navnga hun også inspirasjoner som Flaubert, Tsjekhov, Faulkner, Tolstoj, Dostojevskij, Joyce, Hemingway og Fitzgerald.

Hele livet hadde McCullers også en forståelse for viktigheten av det barnlige. Søsteren Margarita G. Smith sier i forordet til «The Mortgaged Heart» at Carson selv i voksen alder alltid staset seg opp på bursdagene sine og ventet på at kort, gaver og gratulasjoner skulle

CARSON McCULLERS •

Amerikansk forfatter født 19. februar 1917.

•

Debuterte litterært som tjuetreåring i New York med The Heart is a Lonely Hunter i 1941. Skrev hovedsakelig om sørstats-USA på førti-, og femti- og sekstitallet.

•

Forfatterskapet inkluderer romanene Reflections in a Golden Eye (1941), The Member of the Wedding (1946) og Clock Without Hands (1961). Hun skrev i tillegg noveller, poesi og prosa.

•

Bøkene hennes ble oversatt til norsk og publisert på sekstitallet.

39

komme på døren. Hun likte ikke kort, sa søsteren, for det betydde ofte at hun ikke fikk gave.

MENNESKELIGHET McCullers talent for å gi pre-pubertale, eventyrlystne jenter en stemme – hun har blitt kalt «the gifted bard of adolescent girls» – er også et talent som strekker seg lenger og favner hele menneskeheten.

McCullers hadde en usammenlignbar forståelse for mellommenneskelige og det indre, og fikk flere ganger både hyllest og kritikk for menneskeskildringene sine.

Ku Klux Klan la igjen en beskjed på svareren til McCullers etter hun hadde gitt ut sin andre roman i 1941, Reflections in a Golden Eye, hvor de sa at verken likte «queers» eller «nigger-lovers». Det var dog noe helt spesielt i måten hun skrev utenfor sin rase og sitt kjønn, sa forfatteren Richard Wright på den tiden, og pekte ut at hun beskrev alle karakterer like godt og rettferdig. The Member of the Wedding har også i senere år blitt anerkjent som en skildring av gryende lesbisk kjærlighet.

THE WE OF ME «De er mitt vi,» sier Frankie i The Member of the Wedding når hun tenker på broren og bruden. Hun vil inkluderes i noe, et samhold, og selv om hun ikke er gammel nok til å forstå eksklusiviteten av ekteskapet, at det kun er plass til to, lengter hun etter følelsen av å tilhøre noe, på ordentlig.

McCullers eget kjærlighetsliv var til tider turbulent.

I tillegg til sykdommen hun slet med hele livet, hadde hun et dramatisk av-og-på-ekteskap med James Reeves McCullers (som endte i at han forsøkte å få med seg henne i en selvmordspakt i Paris i 1953, et selvmord han fullbyrdet alene). Selv døde hun i en alder av 50 etter en hjerneblødning.

Det som står igjen er likevel et forfatterskap som vitner om at McCullers helt enkelt forstår noe essensielt i det menneskelige.

«What she wrote was beautiful and real to those of us who are willing to go with her to explore the human heart,» skriver søsteren om henne i The Mortgaged Heart.

Mennesker, og særlig de som står på terskelen mellom å være barn og voksen, var McCullers’ «vi» – hun forsto det menneskelige, og gjenkjente noe i folk som hun klarte å sette ord på.

Eller, som hun lånte fra den romerske forfatteren Terents, og ifølge søsteren sa ofte: «Nothing human is alien to me.»

De har reisefeber. De er maniske, depressive eller begge deler.

De er: Litteraturens Rastløse Helter.

TEKST / INGELA NØDING

«Dannelsesreisen» eller «The Grand Tour» forbindes gjerne med 1700- og 1800-tallets hipster-ungdom på studietur. Reiser for de bemidlede, beleste og begavede til Italia for å studere klassiske penselstrøk og skulpturer. Flokker av unge menn med silketørkle og runde briller på Akropolis. Kvinner med stråhattkyse og skinnbundne permer blant ruiner i Campagna. Trenden har imidlertid fortsatt i ulike former.

SPRÅKREISE OG SY-FABRIKKER Beatles dro på heisatur til Østen, og på 80- og 90-tallet dro vel de fleste av oss på språkreise til Syd-England med STS og EF. Interrail var en gang for ungdom, nå har jeg hørt på radioen at det er pensjonistene som ruller rundt på skinner i Europa. Backpackerne har haiket, svettet og trasket i årtier i Australia og på Bali. I dag drar mange på bistands-turisme for å bygge brønner og skoler i land med lav BNP, eller sendes avgårde av TV-produsenter for å sy klær under kummerlige forhold et par uker i Kambodsja. Vi reiser og forflytter oss til den store gullmedalje, men hva får vi ut av alle disse utenlandsoppholdene? Lærer vi noe?

Noen unge mennesker forlater fremdeles brunost og studenthybel i Norge for å lære seg et fag. I dag er

det stabilt ca. 7 % av norske studenter som velger å reise til utlandet for å studere. Det er ikke et tall som oser av internasjonal kompetanse og tap av norsk identitet. 7 %? Hva skjedde med globaliseringen? Er folk blitt livende redde for å stemples som sydenstudenter? Er dette på grunn av traumatiske minner om tyske kasus og glosebøker? Eller er det bare slik at vi, og ikke minst våre arbeidsgivere, er så fornøyde med UiB, HiOA og NTNU at det ikke er vits i å gå over bekken etter vann fra kunnskapens kilde? (ANSA – Association of Norwegian Students Abroad oppgir at grunnen ofte er den store studiegjelden man pådrar seg, men ærlig talt, det er da lenge siden Ola Nordmann begynte å bruke penger på seg selv!)

DRØMMEFAKULTETET Da jeg var tenåring drømte jeg om å bli student i alle storbyer jeg besøkte.

Det var ikke så mange da. Vi snakker kanskje Köln, Køben, Oslo og Stockholm.

Også Lillesand, for der det var så fine små, hvite hus. Jeg aner ikke hva man kan studere i Lillesand. Jeg endte i stedet opp i Oslo med bolle i ovnen, så slik gikk det med min planlagte flanørtilværelse i Nord-Europas metropoler.

Jeg måtte nøye meg med å reise med litteraturen istedenfor med Ryanair.

Studievalget ble dermed såre enkelt: Litteraturvitenskap på Blindern.

Og siden jeg hadde fått nevnte bolle i ovnen, og den bollen etter hvert kom ut av ovnen og fortsatte å ese, ble det mye tegnefilm. Dag ut og dag inn. Det er utrolig hvor mye tegnefilm smårollinger ser på. Spesielt når mødrene deres ikke orker å leke med dem hele tiden. Dessuten er tegnefilmer i likhet med de fleste andre filmer ofte basert på litterære forelegg.

41

Det passet meg ypperlig. Vi så mye på Disneys Bambi: den lille flekkete rådyrkalven, som drar ut i den store skogen, lukter på blomster og lærer at mennesker er noe dritt. Dannelsesprosessen var i gang for både junior og meg.

Bambis litterære forelegg er nemlig ikke Disneys manus, men en tysk roman for voksne, skrevet av en østerriksk journalist og kritiker: Felix Salten. Bambi. Eine Lebensgeschichte aus dem Walde ble utgitt i 1923 og regnes som en av de første vaskeekte miljø-romanene. Gjennom rådyret introduseres leseren for flora og fauna i datidens sentral-Europa. Bambi var på mange måter en oppdager med pels, selv om han egentlig aldri prøvde å stå på isen. Det er noe Disney har funnet på.

CAMILLA ELLER PADDA? Så sto masteroppgaven for døren, og hva skulle jeg skrive om? Valgmulighetene var mange, jeg kunne fordypet meg i Viktor Sjklovskij eller Camilla Collett. Jeg var imidlertid blitt så påvirket av mine barnslige omgivelser og denne omfattende rastløsheten i barnekulturen (alle barnebøker/-filmer/-fortellinger handler om (dannelses)reiser i ulike former). Dessuten var jeg ganske barnslig fra før av. Dermed ble den utkårede en annen barnebok-klassiker hvis adapsjon sto på repeat i VHS(!)-spilleren hjemme hos oss: The Wind in the Willows eller Det suser i sivet, som den heter på norsk.

Vi snakker nok en gang dyr på tur. En padde på kriminell roadtrip, en muldvarp som legger ut på langtur i nabolaget og en vannrotte som drømmer om Syden. Kanskje var det fordi jeg kjente meg igjen i sjelslivet til disse amfibie- og skadedyrene. Min egen dannelsesreise forble med en togtur på 1 time og 45 minutter fra Halden til Oslo. Dermed var saken biff: Jeg skulle skrive om folk med store reiseplaner og liten viljestyrke.

THERE AND BACK AGAIN The Wind in the Willows ble utgitt i 1908 av en britisk bankfunksjonær som dro en Æsop: Han beskrev velkjente mennesketyper ved å fremstille dem som dyr. Bokas tre hovedkarakterer, Padda, Mold og Vann (Rotte), finner du egentlig igjen i mye av verdenslitteraturen. For ikke å snakke om i de norske klassikerne. Litteraturhistorien er full av personer som reiser ut på eventyr, med mer eller mindre sosial kompetanse i bagasjen. Og med mer eller mindre dannelse å fortolle på tilbakeveien. Fra bygd til by. Fra by til storby. Og fra storby tilbake til hjembygda igjen. Litteraturen beskriver også lassevis av folk med store drømmer og ekspedisjonsplaner som aldri kommer seg ut av saccosekken. Og så har vi dem da, som tar på seg crocs og tusler en tur rundt kvartalet, oppi veien, bort til naboen og tilbake, og er fornøyde med det. La oss illustrere med noen eksempler fra den litterære kanon: (DANNELSES)REISE 1: «PADDA TRAVELS» Du har sikkert møtt typen: Dem som aldri får nok. Dem som alltid har et prosjekt, et reisemål, er på farten, alltid beveger seg verdensvant gjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen, ferierer i Nord-Korea og har et eiendomsutviklingsprosjekt i Peru. I litteraturen møter vi dem i ulike forkledninger: The Wind in the Willows beskriver den farts- og stormannsgale Padda. Forenkle setningen: Han er tro mot sin natur og blåser seg opp til et ego med svært gjenkjennelige menneskelige trekk. Som eier av Paddeborg, et herskapshus av dimensjoner, og en arvet formue, kjøper og stjeler han til seg stadig nye farkoster for å komme seg opp og fram: båt, vogn, bil, hest og tog.

Paddas selvbilde og ambisjoner er like virkelighetsfjerne som Don

Quijotes. Mursteinen Don Quijote fra 1605 regnes som den første europeiske romanen og beskriver den spanske godseieren Alonso Quijano som forleser seg på ridderromaner og rir av sted for å slåss mot de velkjente vindmøllene og andre illusjoner. Han gir seg ikke og er blind og døv for virkelighet og fornuft gjennom hundrevis av boksider.

Takket være gode venner ender det likevel forholdsvis godt med både Padda og Quijote: De oppnår en viss form for selvinnsikt og dannet adferd, og roer seg ned i heimen. Quijote dør, da. Stort roligere går det jo ikke an å bli. Padda nøyer seg med å holde fest på Paddeborg for sine venner i pels og tversover.

(DANNELSES)REISE 2: «EKSPEDISJON NABOLAGET» Paddas venn og beundrer Mold har et langt mer britisk, for ikke å si nordisk lynne. Her snakker vi stillferdig hagestell, mye fremmedfrykt og hyttekos. Mold er i grunnen et slags alterego til hovedpersonen i Erlend Loes Naiv.Super (1996), en moderne klassiker.

Mens Mold skeier ut med å droppe vårrengjøringen

hjemme og flytte til sin nabo vannrotta Vann, selger vår helt i Naiv.Super alt han eier, flytter inn i sin brors leilighet og frykter verden. Begge tar seg noen småturer i nabolaget og pusler mest med sylting eller bankebrett i stua, men drister seg til slutt på en avgjørende tur i verden. I Erlend Loes bestselger kommer jeg-personen nærmere sin bror og meningen med livet ved å besøke ham i New York. Mold oppnår på sin side livserfaring og evig vennskap ved å gjøre noe han ikke tør: å oppsøke Grevling i Den Ville Skogen (skumle skoger er det mange av i vår kulturarv, jf. Bambi).

Mange hjemmekjære protagonister tråler med andre ord ikke bare nabolaget. De drar også på én skjebnesvanger langtur i livet, en tur som utdanner både protagonisten og leseren. Denne typen er det mange av. Jeg nevner i fleng: norske Askeladden, fantasy-Bilbo (og -Frodo), Ludvig Holbergs Niels Klim, sudanske Mustafa i Trekket mot nord eller Charles Dickens klassereisende helter og heltinner. Blant dagens bestselgere treffer vi ofte kvinner som pakker vadsekken på let etter sine familiære røtter. De smalere utgivelsene derimot handler i all hovedsak om kvinner og menn med samlivsproblemer, eller bare generelle mentale problemer, som (i motsetning til Naiv.Supers antihelt) først drar til Lisboa eller Paris for å studere, men deretter ender opp med å sture inne på sin musespiste hybel. Jeg dropper å nevne navn og titler her.

(DANNELSES)REISE 3: «MENTAL FLUKT» Til slutt har vi bøkene som omhandler folk som Vann (Rotte). Vann elsker sitt hjem. Han bor i et hull ved

K I LD ER • Håskoll-Haugen, Anne. «Den nye dannelsesreisen».

Dagsavisen.no. Publisert 15. mai 2013. www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/ cat1002/subcat1041/thread274926/#post_274926 • ANSAs årsberetning 2012/2013. Publisert: 31. juli 2013. www.ansa.no/Documents/Hovedstyrets%20 %C3%A5rsberetning.pdf • Lauritzen, Fredrik. «Ta Standford-kurs helt gratis».

NRK.no. Publisert: 28. juni 2013. www.nrk.no/norge/ ta-stanford-kurs-helt-gratis-1.11104924

elvebredden og tilbringer sitt liv som en jordnær vestkantsnobb: «messing about in boats». Elven gir ham alt han trenger: mat og adspredelse. Til en dag i august. Når svalene gjør som naboer flest: begynner å skryte av sin forestående sydentur. Hvor mye de gleder seg, hvor mye digg mat det er der og hvor mange selfies de skal ta av føttene sine på en strand. Vann begynner å drømme. Plutselig virker elven litt grå og kjip. Festing med skipsrotter i Venezia virker fetere.

Vann minner i grunnen litt om Madame Bovary. Gustave Flauberts klassiker fra 1856 gjør oss kjent med rikmannsdatter Emma Bovary som gifter seg godt, men kjeder seg til døde ved å drømme om alle de festene hun ikke får vært på. Som don Quijote har hun forlest seg på kiosklitteratur og fått griller i hodet. Hun vil rømme med sin elsker og rulle i lavendel og silkeputer. Når tilværelsen ikke stemmer med drømmene, går det meste nedoverbakke. I motsetning til Quijotes omfattende ekspedisjoner begrenser Bovary seg til pendling mellom elsker og ektemann, og ellers sturer hun mye hjemme, så det går ikke likere enn at også hun tar kvelden til slutt.

I Norge har vi Hanne Ørstaviks Like sant som jeg er virkelig (1999), romanen om den unge psykologistudenten Johanne som forelsker seg og planlegger tur til USA med kjæresten. Hele romanen sitter hun imidlertid og tenker på kjæresten som må ta flyet uten henne fordi hennes psykopatiske mor har stengt henne inne på rommet.

BOLLER OG BREMSEKLOSSER Da går det bedre med vår venn vannrotta. Hans kamerat og samboer Mole minner ham på all grønnsakskonserveringen og hobby-poesien de skal kose seg med til høsten og reisepsykosen avtar. Så enkelt kan det gjøres.

Kanskje det er derfor så få av oss studerer i utlandet? Rett før vi skal til å søke Erasmus-stipend, er det noen som drar oss i ermet og minner om fredagstacoen, gullrekka og trenden med å følge kurs ved Stanford over internett? Ikke vet jeg. En ting er i hvert fall sikkert: Det er ikke slik at 93% av Norges studenter får bolle i ovnen.

V I DE R E

L ESN I NG

– ET TILFELDIG UTVALG: Perrottet, Tony The sinner's grand tour : a journey throught the historical underbelly of Europe / Tony Perrottet. – New York: Broadway Paperbacks, 2011.

Bond, Michael, 1926«Paddington på tur i London» / Michael Bond; [oversatt av Tom Thorsteinsen]. – [Oslo]: Libretto, 2008.

Originaltittel: Paddington and the grand tour

Spurkland, Marte, 1977– «Førstedamer: en dannelsesreise i kvinneliv» /Marte Spurkland.

– Oslo: Aschehoug, 2005.

Pedersen, Torgeir Rebolledo, 1949– «Dattera som datt ut av et vindu» Torgeir Rebolledo Pedersen; illustrert av Per Dybvig. – [Oslo]: Cappelen Damm, 2013. Bæibi krabber på en aldri så liten dannelsesreise og erfarer verden på glupsk og nysgjerrig barnevis.

43

NORSK RAP-REFORM fra sharia til lovløse tilstander TEKST / ANDERS KRANMO SMESTAD

«Nei, men har’u sett på makan/så bleik du er i kjakan!»

Sitatet kunne vært hentet fra Ole Ivars sin omfattende katalog, men kommer fra rapperen Katastrofe sin populære låt «Bleik og Sur» (2014). Låta er i skrivende stund streamet over seks millioner ganger på Spotify. Var det slike rimpar folk var redd for på 90-tallet, i den perioden da «alle» norske rappere rappet på engelsk? Eller er det sånn at det er dette som virkelig er hundre prosent norsk rap? Fri for referanser til amerikansk hiphop, både tekstmessig og musikalsk.

Jeg begynte å rappe på norsk i 1991. Kameraten min og jeg vant en rap-konkurranse i regi av den lokale nærradioen. Teksten vår handlet om naboen som daua etter å ha blitt bitt i ræva av en pitbull. I finalen konkurrerte vi mot noen eldre gutter fra Oslo som rappet på engelsk. Men det var vår låt som traff publikum best, og vi stakk av med premien – en Nintento 8-bitsmaskin og gratisbilletter til Tusenfryd.

På 80- og tidlig 90-tallet fantes det kun tullerap på norsk. Carl I. Hagen. Vidar Teisen. Midt i smørøyet. Den beryktede pizzafyll-reklamen. Dette bidro til at det virket helt utenkelig at hiphop på norsk kunne bli tatt seriøst. Jeg var nok selv en del av problemet via mine innslag i NRK P3 der jeg fremførte låter som «Artige Rolfkombinasjoner å kalle venner å kjente» og «Zare er en pepperkakemann». Noen få utgivelser med norsk hiphop, som ikke var laget av komikere eller værmeldere, fantes (Gatas Parlament, Ellers Det), men det var ingen bølge med norske rappere eller en enighet om at rap på norsk kunne fungere. Martin Bjørnersen (tidligere kjent som DJ Lada, nå DJ Hele Fitta) utgjorde duoen Ellers Det sammen med Opaque, som senere

ble med i Tee Productions. Bjørnersen forteller at Ellers Det-EPen, som kom ut i 1995, fikk lunkne anmeldelser og lite presse. Hiphop-miljøet møtte duoen med likegyldighet. Han hadde inntrykk av at det ikke var «lov» å like Ellers Det innad i miljøet, det var kun på tomannshånd at folk kunne si til ham at de likte EPen. Noen år etter utgivelsen oppdaget han at musikken deres hadde oppnådd regional popularitet – i Mjøsdistriktene av alle steder.

At det ikke var «lov» å rappe på norsk var en av mange «lover» innen norsk hiphop. Utover 90-tallet vekslet jeg selv mellom engelsk og norsk, men når jeg fremførte mine norske låter var det alltid mange som spurte meg om hvorfor jeg rappet på norsk. Hiphop-miljøets lover på denne tiden var strenge som sharialovene. Det var forbudt å rappe på norsk,

forbudt å ha syngerefrenget, forbudt å rappe på annet en østkyst-beats, forbudt å lage radiofrierier. Du burde ha med scratching fra en DJ på låtene dine. Et annet krav var at du ikke skulle høres ut som noen andre, noe som ironisk nok var en utfordring hvis alle skulle følge reglene.

Først når svenske Petter ga ut sitt kritikerroste debutalbum Mitt sjätte sinne i 1998 begynte norske rappere å se lyset.

Petter hadde knekt koden. I låtene hans kom det tydelig frem at han var stolt av å holde på med hiphop. Selv om han var hvit. Selv om han var svensk. Du hørte på Petter at han tok hiphop blodseriøst. Null tull. Som han rappet på singlen «Vinden har vänt: «Jag har hiphop i blodet». Og ingen lo av det.

Norske musikkjournalister fikk blod på tann av Petters suksess og ønsket sterkt at det skulle dukke opp en norsk Petter. Norge fikk ikke umiddelbart noen Petter – en autentisk, toneangivende og autoritær artist som var alene på toppen – men vi fikk en bølge med rappere som var inspirert av ham. De var selvsagt også inspirert av hiphop fra USA, men mange rappere valgte å svitsje fra engelsk til norsk i denne perioden. Gruppa Blazer

gjorde det bokstavelig talt ved å skifte navn til Pen Jakke. Og som de svenske rapperne var de norske særdeles opptatt av å holde det ekte. Drev du med hiphop på 90-tallet var du en outsider og del av en motkultur. At et av hiphopens elementer, graffiti, var ulovlig, gjorde miljøet edgy og spennende. Skulle du virkelig holde det ekte drev du både med graffiti, breakdance og rappet eller var DJ. Tidlig på 2000-tallet var det stor entusiasme rundt hiphop på norsk. Tommy Tee og hans Tee Productions hadde blitt populære gjennom sine utgivelser på engelsk (Warlocks, N-Light-N, Diaz, TP All Stars), men var ikke blitt komfortable med å rappe på norsk enda. De som valgte morsmålet fikk nå mye oppmerksomhet i pressen og flere ble spilt på P3. Tungtvann, Pen Jakke, Uro, Klovner i Kamp og Apollo. Veteranene i Gatas Parlament fikk en ny vår. Alle hadde et østkyst-inspirert lydbilde og forholdt seg til hold det ekte-reglene. Jeg ga ut et album i 2001 med syngerefrenger, humor, selvironi og West Coast-beats. Stilen provoserte det militante hiphop-Norge og ble jevnt over slaktet i pressen.

Rundt om i landet begynte mange unge menn å rappe på norsk i denne perioden og de var ofte aktive på nettstedet hip-hop.no, et forum som virkelig holdt liv i «lovene».

Styrken ved å rappe på morsmålet kom uansett tydelig frem – tekstene hørtes mer personlige ut enn de engelske og referansene var enklere å ta. Diaz tok oss med til rånerne på Jessheim, Tungtvann rappet om å bli trakassert av politiet i Bodø fordi man gikk i hiphopklær, og Side Brok tok oss med til bensinstasjonen på bygda. Flere rapgrupper fikk stor lokal suksess, som Spetakkel i Bergen og Fremmed Rase i Trondheim. Kids identifiserte seg med de unge rapperne.

Diaz fra Tee Productions fikk flere hitsingler etter at han gikk over fra engelsk til norsk. Equicez dukket opp og ga mediene et sjokk med sin kontroversielle «fuck you»stil. Cast i Equicez rappa på norsk, hans makker F’em One på engelsk. De hadde dystre klaustrofobiske tekster om dop og livets skyggesider. Men det var glad-låta «Barnslig», med en plystrende Atle Antonsen, som virkelig ble en hit.

Selv om norsk hiphop var ganske populært gikk mediene fortsatt og ventet på «den norske Petter», eller noen som virkelig skulle bli storselgere. Det var store forventninger til Apollo, som fikk en lukrativ avtale med Universal, men albumet solgte ikke bra. Da Cast fra Equicez skulle ut med soloalbum var det en voldsom hype, men heller ikke den utgivelsen ble en blockbuster hos platebutikkene. Christine Dancke var den første kvinnelige rapperen som rappet på norsk og fikk platekontrakt. Hennes album ble heller ingen salgssuksess, og det mannsdominerte hiphop-miljøet slaktet henne.

De det knyttet seg størst forventninger til i norsk hiphop i 2003-2004 var Jaa9 & OnklP fra kollektivet Dirty Oppland. De representerte noe nytt. De tok seg ikke selv

45

så seriøst, hadde mye humor, selvironi og frekke punchlines i tekstene, men det kom tydelig frem at gutta var hundre prosent hiphop. Deres første single var «Kjendisparty», en glad partylåt der de sang refrenget på en gammel Dag Spantell-låt. I 2004 skulle de ut med sitt første album på Christer Falcks C+C Records og utifra den voldsomme forhåndsomtalen i media virket det nesten som om musikkjournalistene forventet at de skulle selge 100 000 eksemplarer i løpet av noen uker. «Kjendisparty» ble en hit og albumet solgte rundt 15 000 eksemplarer, som var bra, men langt fra det noen forventet.

Ulovlig nedlasting hadde også tatt av i denne perioden og gjorde nok sitt til at salget ikke ble større.

«Om det ikke hersker dommedagsstemning i den norske hiphop-bransjen, begynner det i hvert fall å røyne på optimismen.» (Aftenposten 14.12.2004) I desember 2004 hadde Aftenposten en sak med overskriften «Norsk hiphop i stampe». Christer Falck fastslår i artikkelen at ingen norske hiphop-artister vil kunne selge over 20 000 album. Uttalelsen var basert på salget til Jaa9 & OnklP. Han begrunner det med at så mange kids laster ned norsk hiphop ulovlig. Yngve Næss fra Universal Records opplyser at Apollo-albumet Satans Sirkus solgte 2000 eksemplarer. Han uttaler at etter at Eminem solgte 100 000 album i Norge, så var det stor optimisme i platebransjen rundt at en norsk rapper skulle kunne gjøre det samme.

Etter dette virket det som om både plateselskapene, radio og aviser ikke lenger var så ivrige etter å pushe norsk hiphop. De norske rapperne hadde ikke levd opp til forventningene når det gjaldt salgstall. Men under radaren ga Karpe Diem ut Glasskår EP (2004). Og duoen Tier’n og Lars (med Lars Vaular) ga ut albumet Kulturcrash i 2006, der de blant annet samarbeidet med Jan Eggum, uten at det skapte nasjonal furore.

«Er norsk rap poulært eller, er det blitt sånn at kun tull- og kødde-rap selger?» Magdi, Karpe Diem («Eksamen» fra albumet Rett fra hjertet, 2006) De selverklærte «vestkantsvartinga» i Karpe Diem hadde et nytt perspektiv på ting

og rappet om alt fra å dra på stranda til politikk og religion. Debut-EPen deres og deres første album fulgte mange av de strenge norske hiphop-reglene (bortsett fra at de smilte på scenen og hadde tendenser til syngerefrenger), men på sitt andre album Fire Vegger (2008) begynte de med mer melodiske beats og popinspirerte refrenger. Noe de fikk enorm suksess med. Albumet Aldri solgt en løgn (2010) ble det første norske hiphopalbumet som toppet VG-lista. I 2013 solgte de ut Oslo Spektrum! Nå er de i en posisjon som gjør at de kan gi ut en hard single som «Toyota’n til Magdi» og fortsatt bli spilt hissig på radio.

Lars Vaulars solo-debut, La Hat – Et Nytt Dagslys (2007), hentet musikalsk inspirasjon fra de amerikanske sørstatene og vestkysten. Lyrisk imponerte han som historieforteller, og han er etter hvert blitt den mest kritikerroste rapperen i norsk hiphop-historie. Debuten fikk lite oppmerksomhet, men alle oppfølgerne ble omfavnet av pressen. I 2010 fikk han en superhit med den techno-inspirerte låta «Rett opp og ned». Og hans venner og samarbeidspartnere i A-Laget har styrt undergrunnen i flere år med sin sørstatsinspirerte klubbmusikk. A-Lagets Store P fikk terningkast 6 av nesten alle avisene for sin solo-debut Regnmannen tidligere i år.

Erik & Kriss – som kom fra enda lenger vest enn Karpe Diem – var blitt populære i Bærum med mixstapes og russelåter.

Mens Karpe ble likt av både hiphopmiljøet og av «mainstreamen», så fikk Erik & Kriss null kjærlighet fra hiphop-Norge.

De hadde selvironiske tekster om Bærum («Putt juveler opp», «Bærumsgramatikk») og en poppete party-stil der fokuset ikke var på komplekse tekster og flows. Mens Karpe Diem åpenbart elsket amerikansk hiphop, hentet Erik & Kriss inspirasjon fra andre steder. I intervjuer uttalte de at på vorspiel hørte de på Jahn Teigen og DDE. De jobbet hardt (fra 2007 til 2013 ga de ut

fem album) og fikk etter hvert flere store hits. Den eurodance-inspirerte «Ølbriller» (2011) ble en diger slager og åpnet dører for artister som Robin & Bugge, JokR, Cir.Cuz, Katastrofe og dance-duoen DJ Broiler, som de siste årene har fått hits med låter som er litt i samme gate.

Forskjellen mellom hiphop på norsk fra starten av 2000-tallet og 2014 er enorm. Sharialovene har de fleste kastet ut av vinduet, det meste er lov. Vinni fra Paperboys (som var en av de mest populære norske rapperne som rappet på engelsk) gikk over til norsk og fikk en hit med en coverversjon av Halvdan Sivertsens «Sommerfuggel i vinterland».

Noe slikt ville vært helt utenkelig for noen år siden. OnklP er aktuell med sitt kritikerroste rockeprosjekt OnklP & De Fjerne Slektningene. Nykommeren Kaveh, som i år fikk en stor hit med «Snufs» (med gjestevers fra OnklP) har et sideprosjekt med elektronisk dansemusikk med produsenten AutoLaser.

Lars Vaular og Vinni har gitt ut visesangaktige singler med barnekor. Arif kjører en kompromissløs stil med mye slang i tekstene og ga ut en single i år basert på sørstatsrapperen Juvenile sin flow.

Shitrich fra Trondheim rapper om livet som dopselger over harde trap-beats.

Klish og Oter er også gateorienterte rappere med kjærlighet for sørstatsbeats. De underholdene YoGuttene har mye humor, går med masker og rapper om dop, festing og fred på jord.

Drammens DRM Klikk er en av få som kjører en stil som ville blitt akseptert med «år 2000»-øyne. Veteranen Don Martin hadde heller ikke blitt uglesett med slike øyne. Han leverte det kritikerroste Tommy Tee-produserte En gang romsåsgutt alltid romsåsgutt i 2013. Hvis DRM

Klikk og Don Martin er i den ene enden av spekteret er de skamløse Østfold-rapperne Katastrofe, Cir.Cuz og JokR, Oslo-rapperne Robin & Bugge og KeSera og Nord-Norges Bøbben & Yogi helt i den helt andre enden. De rapper ofte på eurodance-inspirerte beats, mer inspirert av David Guetta enn DJ Premier. Og som jeg nevnte innledningsvis minner tekstene ofte om dansebandenes lyriske univers. Det handler om «kjerringa som skal på sydentur» eller «dama som har munndiaré». Men disse gutta er blitt svært populære og har millioner av streams på Spotify. De lager partymusikk.

Så hvordan gikk det med den første bølgen med norske rappere? Pen Jakke ga seg etter kort tid. Uro forsvant. Klovner i Kamp ble oppløst i 2006 og flere av medlemmene startet rockebandet Yoga Fire sammen med Apollo, som heller ikke rapper lenger.

Tungtvann ga seg i 2007 og fortsatte hver for seg. Både de og Klovner i Kamp har hatt populære gjenforeningskonserter. Diaz pensjonerte seg som rapper i 2006. Equicez ble oppløst, så gjenforent, så nylig oppløst igjen. Side Brok holder fortsatt på. Jeg og mitt team Da Playboy Foundation har holdt det gående hele veien og fikk i høst for første gang en single listet på P3 («Tennis»).

Fikk mediene noen gang sin «norske Petter»? Ja, de fikk vel opptil flere? Både Karpe Diem, OnklP og Lars Vaular er gode kandidater.

Men en suksessfull kvinnelig rapper som rapper på norsk har fortsatt ikke dukket opp. Stella Mwangi har av og til rappet på norsk, men virker å være mest komfortabel på engelsk. Alaien fra Bergen, som kalte seg «den slemmeste tøs», hadde noe på gang, men forsvant. I Sverige har flere kvinnelige rappere lykkes. P3 og nettstedet 730.no hadde en konkurranse for å kåre landets beste kvinnelige rapper, men etter kåringen har det vært stille. Kanskje noen unge jenter lar seg inspirere av Nicki Minaj og Iggy Azaelas suksess?

Vil du lese om Anders Kranmo Smedstad aka Oral Bees erfaringer fra sitt liv som hiphopartist i Norge kan du låne selvbiografien Livet til en norsk boss på alle landets biblioteker. Den er også tilgjengelig i paperback-utgave i bokhandelen.

47

VELKOMMEN TIL GILEAD Tilpass deg, eller dø TEKST / MARTE STORBRÅTEN YTTERBØE ILLUSTRASJON / ANNA OG ELENA BALBUSSO

Forestill deg at du våkner opp en dag og plutselig ikke kan ta ut penger i minibanken. At du faktisk ikke har tilgang på en eneste bankkonto lenger. Forestill deg at du våkner opp og ikke lenger har kontroll over ditt eget liv. Din egen kropp. Du prøver å flykte, men det er for sent. Du blir innhentet, tatt til fange og fratatt din tidligere frihet. Forestill deg at du våkner opp og blir redusert til å være en rugemaskin i et totalitært samfunn med helt nye lover. Du må tilpasse deg eller dø. Velkommen til Gilead.

Skal vi se, hva var det undersøkelsene viste, var du fruktbar eller ufruktbar? Fruktbar, ja. Det er ikke så mange igjen av dere. Du er heldig. Vær så god, her er den røde kjolen alle fruktbare må bære. Og hodeplagget, selvfølgelig. Ja, det er svært upraktisk, og nei, jeg vet at du nesten ikke kan se til siden på grunn av bremmen, men dette er nå en gang det du skal gå med. Nei, du får ikke velge selv. Du skal bo sammen med de andre fruktbare kvinnene og din datter får du aldri mer se igjen, hun tilhører oss nå. Sminke og fuktighetskrem er forbudt, du har ikke lov til å eie noe. Kjærlighet er forbudt. Ditt oppdrag er å føde barn, og nei, du får ikke velge hvem du skal få disse barna med. Barna du skal føde tilhører selvsagt ikke deg, de tilhører oss.

Hvis du nekter blir du straffet med døden. Kommandøren din heter Fred, og du tilhører ham, bare ham. Fra nå av heter du Offred, ditt gamle navn eksisterer ikke lenger. Glem navnet, glem fortiden din, glem deg selv.

SNIKENDE UHYGGE Skremmende? Slik er faktisk virkeligheten for vår heltinne Offred i Margaret Atwoods roman fra 1985, The Handmaid’s Tale. Offred opplever at alt blir snudd på hodet, nærmest over natten.

Hun har ikke noe annet valg enn å tilpasse seg. For hva annet kan hun gjøre? Hva ville du gjort i Offreds sted? Ville du gått inn i rollen som tjenerinne og føderske? Jeg lurer på hva jeg selv ville ha våget å gjøre, antageligvis ville det vært fint lite. Denne fortellingen tar deg med til en nær framtid hvor absolutt alt har gått galt. Demokratiet er avskaffet, bryter du loven vanker det dødsstraff, bare noen ytterst få kvinner er fruktbare og de få som er det blir satt til å føde.

Respekten for individet er forsvinnende liten. Selv om The Handmaid’s Tale er nesten 20 år gammel føles den likvel så aktuell. Hvorfor? Hva er det egentlig ved denne romanen som skaper denne snikende uhyggen? Hvem er egentlig Offred i alt dette mylderet?

FRA VIRKELIGHETEN I forordet deler Atwood selv noen av sine tanker rundt romanen. Vi får vite at hun påbegynte arbeidet med The Handmaid’s Tale i Vest-Berlin i 1984, da muren fortsatt eksisterte.

49

«The Handmaid’s Tale beskriver et slags kvinnesamfunn hvor kvinnene er satt til å overvåke og ta vare på hverandre»

Det er nesten så en grøsser litt på ryggen. Var det tilfeldig? Hun kan vel ikke ha ant omfanget av den massive overvåkingen som foregikk? Eller hadde hun en følelse av at noe var i ferd med å eksplodere, der hun satt ved siden av den grå og massive muren? Videre forteller Atwood at hun laget en regel for seg selv. Romanen skulle ikke inneholde noe som ikke allerede var utført av mennesker, eller noe som ikke teknologien allerede kunne gjøre på den tiden. Alle fenomenene beskrevet i The Handmaid’s Tale har eksistert, eller eksisterer fortsatt til en viss grad i noen kulturer. Noen elementer er nok litt overdrevet eller satt på spissen, men resultatet blir at romanen oppleves så troverdig. Som Atwood påpeker; dette er ikke science fiction med flyvende romskip og utenomjordiske vesener, dette er «speculative fiction». Dette kunne faktisk ha skjedd.

Den kanadiske forfatteren har tenkt seg republikken Gilead innenfor USAs grenser. I ett av tilbakeblikkene i romanen får vi vite at Offred prøver å rømme til Canada sammen med mannen og datteren. Fluktforsøket er mislykket. Som i så mange av Atwoods romaner er hovedpersonen en fremmed, en som ikke passer inn i samfunnet. I Alias Grace drar Grace Marks fra Irland til Canada og i Lady Oracle rømmer Joan fra Canada til Italia. Offred, Grace og Joan er alle utlendinger, ja, til og med flyktninger. De kjemper alle en desperat kamp om å overleve og om å fortelle sin egen historie. Atwood skriver gjerne fra underdogens ståsted, hun skriver om den nye jenta i klassen som prøver å forstå alle kodene, men aldri helt får det til.

Atwood er i tillegg inspirert av flere bibelhistorier og faktiske fødselsritualer fra Nord-Amerika. Historien gjentar seg som kjent. I sin essaysamling om Margaret Atwoods forfatterskap skriver Carol Ann Howells at Gilead «is a society haunted by the past». Det nye regimet er sterkt inspirert av sin puritanske arv, og Atwood har selv påpekt likhetene mellom Gilead og 1600-tallets New England. Howells skriver videre at disse ritualene blir en grotesk parodi på historien. Måten barna lages på og fødes finner du i det gamle testamentet hvor tjenestejentene fødte barna sine i husfruens fang, for å markere at barnet tilhørte herskapet. Offred overværer blant annet denne fødselen: The Commandor’s Wife hurries in, in her ridiculous white cotton nightgown, her spindly legs sticking out beneath it. Two of the Wives in their blue dresses and veils hold her by the arms, as if she needs it; she has a tight little smile on her face, like a hostess at a party she’d rather not be giving. She must know what we think of her. She scrambles onto the Birthing Stool, sits on the seat behind and above Janine, so that Janine is framed by her: her skinny legs come down on either side, like the arms of an eccentric chair. Oddly enough, she’s wearing white cotton socks, and bedroom slippers, blue ones made of fuzzy material, like toilet-seat covers.

Det er tydelig at ingen av tjenerinnene har noe særlig til overs for de privilegerte konene som haster inn og ut for å delta i disse underlige seremoniene knyttet til befruktning og fødsel. Denne fødselsstolen som blir beskrevet er faktisk ikke et påfunn fra forfatterens side, men noe som ble brukt på 1600-tallet i New England. Når Offred, eller noen av de andre tjenerinnene, skal befruktes må hun ha samleie med en av kommandørene samtidig som konen hans ligger bak henne og holder henne i hendene. Vi får det fortalt kun fra Offreds perspektiv, men det er klart at dette er en ydmykende handling for alle parter. Til og med mennene lider under de strikte reglene til det puritanske Gilead.

DEN RØDE KJOLEN Atwood bruker klær og farger til å fremheve karakterenes roller i det nye samfunnet. På effektivt vis klarer forfatteren å understreke hvordan bekledning blir en del av undertrykkelsen. Uniformeringen av kvinnene fratar dem all personlighet, tjenerinnene blir til objekter der de duver rundt i sine røde habitter og hvite hatter. Den sterke fargen gjør dem lett gjenkjennelige, antageligvis gjør fargen dem lettere å overvåke i tillegg. Det røde er jo også blodets farge, og kjolene til tjenerinnene gir meg assosiasjoner til menstruerende kvinner. Urene kvinner. De ufruktbare konene til menn av høyere rang bærer blått, en svalere og kaldere farge enn rødt. Jomfru Marias farge. Hvitt er kun tillatt for konenes adopterte døtre, uskyldens og brudens farge. På den måten blir kvinnene delt opp i kategorier, og alle kan tydelig se hvem som er hvem. Tidlig i boka får vi Offreds beskrivelse av seg selv idet hun får et glimt av sitt eget speilbilde: If I turn my head so that the white wings framing my face direct my vision towards it, I can see it as I go down the stairs, round, convex, a pier-glass, like the eye of a fish, and myself in it like a distorted shadow, a parody of something, some fairytale figure in a red cloak, descending towards a moment of carelessness that is the same as danger. A Sister, dipped in blood.

Offreds assosiasjoner går i retning av en blodig nonne. Hun er en parodi på Lille Rødhette i kåpen sin, Lille Rødhette som snart skal bli spist opp av ulven med de store skarpe tennene. Språket her insinuerer at volden aldri er langt unna. Offreds kjole minner ikke bare om en blodig kappe, men også om et faresignal. Kroppen hennes er strengt kontrollert, men samtidig har hun en egenskap som ytterst få har i Gilead og det gjør henne farlig i tillegg til verdifull. Den røde kjolen fungerer også som en konstant påminnelse om menstruasjonen, og et symbol for mislykkethet. For hver gang Offred begynner å menstruere har hun feilet i sin eneste oppgave, å bli befruktet.

Dette gjør henne reddere og reddere, og hun får stadig dårligere tid.

Klokken tikker, og hun vet at noe må skje.

TJENERINNENE Det er ikke noe liv Offred lever, det er en tilstand av apati og fortvilelse.

Hun har blitt omgjort til denne kroppen som skal føde barn, og intet annet: We are for breeding purposes: we aren’t concubines, geisha girls, courtesans. On the contrary: everything possible has been done to remove us from that category. There is supposed to be nothing entertaining about us, no room is to be permitted for the flowering of secret lusts; no special favours are to be wheedled, by them or us, there are to be no toeholds for love. We are two-legged wombs, that’s all: sacred vessels, ambulatory chalices.

Disse kvinnene i rødt blir ikke en gang sett på som mennesker. De er levende rugemaskiner, og skal hverken begjære eller begjæres. Språket er presist her, og beskriver godt dualiteten til tjenerinnene. De fruktbare kvinnene er dyrebare, hellige begre laget av kjøtt og blod. Så dyrebare at de må leve uten friheten de tidligere tok for gitt.

I siste halvdel av romanen blir Offred innlemmet i en underlig undergrunnsverden. Hun blir tatt med til en hemmelig klubb kalt Jezebel’s, hvor utstøtte kvinner livnærer seg via prostitusjon. Hos Jezebel’s er kvinnene kledd opp i absurde kaninkostymer, badedrakter og gammeldags undertøy.

De bruker sminke, drikker og røyker, alt som egentlig er strengt forbudt i Gilead. Dette er likevel ikke et fristed for disse kvinnene, de er snarere 51

mennenes håndplukkede objekter.

At first glance there’s a cheerfulness to this scene. It’s like a masquerade party: they are like oversized children, dressed up in togs they’ve rummaged from trunks.

Som tjenerinnene i rødt er de like mye utkledd og til utstilling. Offred synes de ligner klovner med sine altfor hardt malte fjes. Det er noe tilgjort over denne scenen, kvinnene spiller bare sine roller som fristerinner, kvinner som tidligere var advokater, sosiologer og leger. De er en samling eksotiske fugler som disse mennene morer seg over å ha buret inne. Bordellscenen blir et kvalmende vrengebilde.

KVINNESAMFUNN? The Handmaid’s Tale beskriver et slags kvinnesamfunn hvor kvinnene er satt til å overvåke og ta vare på hverandre. «Mother, I think. Wherever you may be. Can you hear me? You wanted a woman’s culture. Well, now there is one. It isn’t what you meant, but it exists,» tenker Offred tidlig i fortellingen. Kvinnene er sammen om de små og store ritualene, og tjenerinnene har ikke lov til å menge seg med mennene. De ufruktbare og eldre kvinnene er satt til å ta seg av de unge. På den måten har Offred rett i at det er et kvinnesamfunn. Kritikere har understreket at romanen innehar en moderne feminisme, hvor hovedpoenget ikke bare er at det er kvinnene som er fratatt alle rettigheter og redusert til vandrende livmødre, men at Atwood setter fokus på den sosiale kjønnskonstruksjonen og menneskerettigheter i allmennhet. Det gir romanen en kompleksitet utenom det vanlige. De fleste mennene i Gilead er også undertrykte. Det er for eksempel ikke lov å være homofil, og bryter du Gileads seksuallov blir du drept. På en godt synlig mur henger henrettede menn i hopetall. Det er et skremmende syn, og det er en klar advarsel om at det ikke er lov å elske hvem du vil eller tenke som du vil.

STILLE OPPRØR Språket til Atwood er presist. Det vil ikke være helt korrekt å kalle det sterilt, slik flere kritikere har gjort, for det vil antyde at det er kaldt og uten følelse, men, det er uten tvil en anelse klinisk og hardt. Fortvilelsen er aldri langt unna, den befinner seg til enhver tid like under overflaten. «I feel buried,» sier Offred til seg selv. Bare denne enkle tanken, denne korte setningen, reflekterer klaustrofobien i romanen. For dette er en klaustrofobisk roman.

Offred stenges inne i klærne sine, hun stenges inne på rommet sitt, til og med hjernen og hjertet stenges inne. Bare om natten rømmer hun tilbake til fortiden i tankene sine, til dagene hun var fri og hvor verden nesten umerkelig nærmet seg den store katastrofen.

Offred har en tydelig utvikling i løpet av fortellingen. Hun kjemper stille, for seg selv, om nettene og i fantasiene. Til å begynne med nekter hun å kalle rommet hun bor på for sitt eget rom, det er jo ikke egentlig hennes, det er bare værelset hun oppholder seg i. Etterhvert tar hun seg i å tenke nettopp på det som sitt rom. Det er skremmende hvor lett det er å gi etter, hvor lett en flyter inn i de mønstrene en er tiltenkt. Til slutt skjer det nærmest automatisk: «I am a blank, here, between parantheses. Between other people.» Gilead har klart å redusere vår Offred til en liten ubetydelig maur, hun er ikke en gang en parentes, bare et mellomrom mellom parentesene. Diktaturet har fått has på henne. Eller?

HAR VI HENNE NÅ?

Da jeg først leste The Handmaid’s Tale ble jeg litt befippet over at Atwood

ikke avslørte hvordan det går med Offred til slutt. Slutten er åpen, det kan gå begge veier. Det vi vet er at Offred blir tilbudt hjelp til å rømme, men hun har ingen garanti for at dette faktisk skjer. Enten blir hun arrestert og dømt til døden, eller hun klarer å flykte og får tilbake sin etterlengtede frihet. Jeg må ha merket meg at det faktisk var et etterord, men jeg vet at jeg ikke leste det. Etter å ha lest en artikkel om Atwoods roman skjønte jeg at det var et poeng som hadde gått meg hus forbi, nemlig dette etterordet.

Jeg fant fram boken igjen, og skjønte endelig at fortellingen sluttet ikke der jeg trodde at den sluttet. Etter at Offred går en ukjent fremtid i møte har Atwood skrevet en forelesning, lagt i munnen på en professor Pieixito, og forelesningen foregår i 2195, lang tid etter at Gilead-perioden er overstått.

Denne forelesningen bidrar til romanens forsøk på å virke så autentisk som mulig. I forelesningen får vi vite at Offreds historie ikke er ført i pennen av henne selv, men transkribert fra kassettbånd som ble funnet.

På barnslig vis er det en stor skuffelse at premisset for romanen endrer seg etter å ha lest etterordet. Det blir også klart at Offred selv ikke har skrevet historien sin med egne ord, vi får kun lese en tolket versjon av disse båndene som ikke var nummerert eller satt i en spesiell rekkefølge. Det at disse båndene faktisk blir funnet indikerer at Offred rømte til slutt, men vi får aldri vite om hun ble funnet igjen, eller om hun klarte å bryte helt ut og starte livet sitt på nytt. Fant hun tilbake til sitt originale navn som lå så dypt begravet i hukommelsen hennes? Fant hun tilbake til sin egen personlighet?

Professor Coomi S. Vevaina påpeker i sitt essay «Margaret Atwood and History» at Offred selv hverken kaller historien sin en dagbok eller rapport, det er en subjektiv fortelling om hva som har skjedd. Vi har altså ikke helt taket på Offred eller historien hennes: We may call Eurydice forth from the world of the dead, but we cannot make her answer; and when we turn to look at her we glimpse her only for a moment, before she slips from our grasp and flees.

Vi får aldri vite sannheten om Offred. Historikerne i romanen har prøvd å finne hennes virkelige identitet, men det har vist seg umulig. Professor Piexeito sammenligner Offred med Evrydike fra den greske fortellingen, hun som skulle bli hentet opp fra dødsriket av sin mann, men fordi han snur seg og ser tilbake på vei opp til de levendes land, mister han henne igjen. Det er kanskje ikke meningen at vi skal få vite hvordan det går med Offred, usikkerheten om hennes skjebne gjør også at historien framstår som enda mer autentisk og uhyggelig. Atwood har en tendens til å avslutte sine romaner med et spørsmål, med rom for videre tolkning. Jeg pleier gjerne å velge den lykkelige slutten for mine romanheltinner. Jeg liker å tro at de lyktes i sine opprør.

Vi vinker farvel til Gilead for denne gang. De røde kjolene vaier i vinden langt der borte, det er umulig å gjenkjenne noen av kvinnene du har hilst på. De er for langt borte til at du gjenkjenner ansiktstrekkene bak de store hvite hattene eller ser kroppsformen i den løse kjolen. Du skimter så vidt muren med de ille tilredte mannskroppene, og der får du også øye på et blått slør. Vi ses?

Illustrasjoner av Anna og Elena Balbusso. Hentet fra The Folio Societys utgave av Margaret Atwoods The Handmaid's Tale med ny introduksjon skrevet av forfatteren. Kun tilgjengelig på www.foliosociety.com

53

«De er levende rugemaskiner, og skal hverken begjære eller begjæres.»

Glemte minner Når hjernen må starte på nytt

TEKST / INGRID BRUBAKER ILLUSTRASJON / TOR AUNE WRIGHT

Midt i desember i fjor ble det funnet en mann i en snøhaug på Hasle i Oslo.

Han var forkommen og nedkjølt, ute av stand til å fortelle hvem han var, hvor kan kom fra, eller hvordan han hadde endt opp i snøhaugen.

Han snakket fem øst-europeiske språk, men var ikke i stand til å kjenne igjen speilbildet sitt. Han kalte seg, i mangel av et ekte navn, for John Smith.

Hva er det som skjer når et menneske mister hukommelsen og glemmer sin identitet?

GAMLE OG NYE MINNER Det kan skilles mellom to typer amnesi, eller hukommelsestap.

Det ene er retrograd amnesi, en tilstand hvor en person er ute av stand til å huske noe som har skjedd før en konkret hendelse eller dato. Den andre er anterograd amnesi, hvor hjernen ikke klarer å lagre korttidsminner – ting du nettopp har opplevd eller lært – til langtidsminner.

MYE FORSKNING PÅ TEMAET Theodule-Armand Ribot var en fransk forsker som var den første som studerte hukommelsestap. Seint på attenhundretallet utviklet han «Ribots lov», en lov som forklarer hvordan man mister minner. Først, sa Ribot, mistet man de nyeste minnene. Så går de personlige, og så de intellektuelle.

I dag vet vi også at vi har flere ulike hukommelsessystemer i hjernen, ifølge Kristine Walhovd, forsker og professor i psykologi ved Universitetet i Oslo. Ved sykdom eller skade, sier hun, kan ulike former for hukommelse rammes i ulik grad. Kristine og kollegene hennes er deltagere i forsknings-

gruppen «Livsløpsendringer i hjerne og kognisjon» ved UiO, som forsker på forholdet mellom kognitive prosesser og hjernen.

FILMSTOFF Det dukker opp historier som den om John Smith en gang i blant, om folk som blir funnet ute av stand til å gjøre rede for hvem de er eller hvordan de kom seg dit.

I noen av historiene er hukommelsestap brukt som en fluktstrategi – som i tilfellet om «Skoggutten Ray».

Han dukket opp i Berlin i 2012 og påsto han hadde bodd i skogen med sin far, og ikke var i stand til å huske noe om sitt liv. Etter hvert kom det for en dag at tyske Ray egentlig var nederlandske Robin, som selv var blitt far, men hadde villet rømme fra livet sitt for å begynne på nytt i Tyskland, og fant det mest praktisk å bare late som han ikke husket noe om seg selv.

Langt oftere enn faktiske tilfeller har hukommelsestap har også vært grunnlag for mer eller mindre tullete romantiske komedier hvor hovedpersonene våkner av koma eller en ulykke, og ikke klarer å huske hvem de har vært forelsket i.

I The Vow fra 2012 våkner Rachel McAdams’ karakter opp etter en bilulykke og kjenner ikke igjen

ektemannen, som må kjempe for å minne henne på at det er han hun er forelsket i, og ikke eks-forloveden. I 50 First Dates er konseptet dratt enda lenger – Drew Barrymore våkner hver eneste dag i den tro at det er 13. oktober.

SLETTEDE ERFARINGER Men blant mer seriøse filmer om emnet ble i 2009 dokumentaren Jakten på hukommelsen satt opp på norske kinoer. Filmen handler om Øyvind «Vind» Aamot, som i 2000 våknet på et tog i Kina uten å vite hvor han var, hvem han var, eller hva noe som helst var.

Han hadde glemt alle minner opp til denne togturen og måtte lære alt på nytt: navn og ansikter på venner og familie, hvordan man pusset tennene, skrev på datamaskin, spilte gitar, eller sto på snowboard.

En venninne av ham refererer i filmen til hjernen hans som er «fri harddisk» som måtte fylles på nytt – nye minner måtte skapes, men gamle minner måtte gjenopprettes. Heller enn å være ting han husket å ha opplevd, ble minnene til Øyvind rekonstruert gjennom ting han hørte, leste, så bilder av eller ble fortalt.

Nesten femten år etter reiser han rundt og foreleser om sine opplevelser.

FLERE GRUNNER TIL TAP Man vet ikke alltid hva som forårsaker hukommelsestap. Øyvind Aamot og menneskene rundt ham mente han hadde blitt utsatt for en matforgiftning, en sjokktilstand eller et fall, som kunne ha resultert i at minnet hans var blitt slettet.

Ifølge forsker Walhovd kan man tenke seg at det er både nevrale og ikke-nevrale forhold som gjør at folk svekker eller mister hukommelsen.

Nevrologiske grunner til hukommelsestap er fysiske traumer mot hjernen, som et slag eller støt mot hodet.

I hjernen er det strukturer som fungerer slik at minnene kan kodes inn for bevaring over lang tid, også kjent som hippocampus – navngitt etter det latinske ordet for sjøhest, på grunn av formen. Hippocampus er avgjørende for at man kan lære seg informasjon om nye hendelser. Om hippocampus eller andre avgjørende strukturer blir fjernet eller ødelagt, er grunnlaget for å danne det Walhovd kaller «minnespor» i hjernen borte.

Ikke-nevrale grunner til hukommelsestap, også kjent som psykogene grunner, kan være følelsesmessige sjokk eller traumer så sterke at hjernen bruker et hukommelsestap som en forsvarsmekanisme for å beskytte seg selv.

Det finnes også noe som kalles «hysterical amnesia», ikke ulikt det John Smith og Øyvind Aamot opplevde – et hukommelsestap så alvorlig at man mister all evne til å identifisere noe som helst med seg selv. Dette er ofte forårsaket av en hendelse så alvorlig at menneskesinnet ikke klarer å håndtere det, og heller blokkerer ut all informasjon overhodet.

EN KJENT PASIENT Et av de mest kjente tilfellene av hukommelsestap, og et viktig gjennombrudd i forskningen på emnet, hendte på femtitallet, da forskere utførte eksperimenter på den amerikanske pasienten Henry Molaison, også kjent som HM. HM hadde alvorlig epilepsi, og som et forsøk på å stoppe anfallene hans, fikk han fjernet de midtre delene av tinninglappene, samt flere deler som er relevante for lagringen av minner.

Etter operasjonen var HMs epilepsi helt kurert, men han led nå i stedet av et alvorlig tilfelle av anterograd amnesi, ute av stand til å lagre noe av det som skjedde i tiden etter operasjonen.

Han kunne, i motsetning til John Smith i snøhaugen, navngi foreldrene sine og adressa si, men var ute av stand til å lagre nye sanseinntrykk. Det interessante var også at han etter trening, som tegning, begynte å lære seg motoriske evner. Tegningene hans ble bedre, med andre ord, selv om han ikke kunne huske at han noensinne hadde tegnet før.

Det er svært sjelden at folk får et så stort hukommelsesproblem som HM, forteller forsker Walhovd.

Men det er altså i hippocampus og i hjernebarken rundt at man ser svekkelser hos pasienter som lider av hukommelsesrelaterte sykdommer, som Alzheimer.

Pasienter med denne sykdommen, sier Walhovd, har særlig svinn av hjernevev i disse områdene.

GJENKJENT SOM TSJEKKER I april i år var det fortsatt ingen som visste hvem John Smith hadde vært før han ble funnet i snøhaugen.

Politiet gikk ut med bildet hans i media, og gjennom Interpol fikk de kontakt med noen som hevdet å kjenne foreldrene hans, som kom fra Praha.

Han ble vist et bilde av dem, og ble fortalt sitt angivelige navn, men sa i et avisintervju at ingenting av dette hadde trigget noen minner. Etter en DNA-test ble det klart at han var tsjekkisk borger. Om det var fysiske eller psykogene grunner til at hans minne ble borte, er det likevel ennå ingen som vet.

Flytte Novelle av Hedda Rosenberg Da jeg hadde beskrevet størrelsen på flyttelasset ville flyttebyrået egentlig bare sende én mann. Men jeg forklarte situasjonen med Emma. Jeg sa jeg måtte passe på datteren min, jeg kunne ikke hjelpe til så mye selv.

Flyttebyrået sendte en ung og en eldre mann. Jeg slapp dem inn i den gamle leiligheten. Den eldre så på meg. Jeg hadde Emma på armen. Han spurte om det var noen andre der. Han så seg rundt i leiligheten. Jeg ristet på hodet. Han nikket. Han strakk frem hånden mot oss, jeg rygget. Han ville bare stryke Emma, men fordi jeg rygget ble det bare tuppene av fingrene hans som traff ryggen hennes. Han rørte ved hånden min også. Jeg holdt henne på en annen måte, slik at han fikk se ansiktet hennes. Hun festet blikket på han. Han så på henne. Så snudde han seg mot den yngre kollegaen sin, som gikk inn, tok en eske og bar den ned til flyttebilen.

Fremme i den nye leiligheten satte jeg meg på soverommet for å montere barnesengen. Emma lå i liggestolen ved siden av meg. De to fra flyttebyrået bar esker opp til leiligheten og gikk så rolig ned trappene. De snakket med hverandre, men ikke på norsk. Jeg hørte stemmene deres imens de gikk nedover, og så lyden av døren som smalt nederst i gangen. Det ble stille, før skrittene kom oppover trappen igjen. Den eldste stilte seg i døren inn til soverommet. Jeg så opp på han. Han nikket til meg, snudde og gikk. Jeg hørte en lyd fra inngangsdøren til leiligheten, døren som lukket seg.

Jeg rev av emballasjen rundt den nye rammemadrassen min, det luktet støv og plast av madrassen. Jeg la meg rett på den, uten å ta på laken eller montere føttene på den. Den hadde kostet mer enn jeg trodde, selv om jeg kjøpte den billigste og smaleste de hadde. Emma sovnet tidlig. Jeg tenkte at vi kom til å trives her.

Morgenen etter våknet jeg før Emma. Lukten av plast og støv fra madrassen var fortsatt der. Jeg lurte på om hun også merket det. Jeg gikk ut i gangen.

Døren inn til leiligheten stod åpen. Jeg hørte skritt i trappeoppgangen og så ytterdøren som smalt igjen. Jeg lukket døren inn til soverommet bak meg.

Det kom et svakt trekk fra den åpne inngangsdøren. Det var ingen skader på den. Det kom en lyd, et klikk fra smekklåsen da jeg lukket døren inntil.

Jeg gikk inn på badet, det var ingen der. Jeg trakk dusjforhenget til side, det var ingen der. Så gikk jeg inn på kjøkkenet. Det stod to pappesker merket «Emmas klær» på kjøkkenbordet, ellers var det tomt. Jeg gikk inn i stuen, dørkarmen knirket da jeg tråkket på den. Det var ingen der inne. Jeg satte meg ned på gulvet. Esker med mine ting stod stablet langs den ene veggen.

Sofaen stod inntil den andre. Det så feil ut. Veggene var hvite, de så skitne ut. Det var merker etter bilder som hadde hengt der tidligere. Det føltes ikke helt riktig likevel. Så hørte jeg Emma gråte inne på soverommet.

57

IKONER I YTTERK ANTEN Andy Warhols Superstars

Det var et svært så dekadent miljø rundt Andy Warhols Factory-scene, og det vrimlet av Superstars. Men, de som virkelig var Superstars i dette miljøet, var verken millionærarvinger eller eksentriske artister, og de blir sjelden trukket frem i spotlyset. De inspirerte generasjoner med musikere, kunstnere og designere – og skapte kunstverk av sine liv. Dette er deres historie.

TEKST / VICTOR JOSEFSEN ILLUSTRASJON / INGRID AARVIK BERGE

Holly came from Miami F.L.A. Hitch-hiked her way across the U.S.A. Plucked her eyebrows on the way Shaved her legs and then he was a she She said, hey babe, take a walk on the wild side Slik går de første linjene i Lou Reeds klassiker «Walk on the Wild Side». Og Holly som han synger om, heter Woodlawn til etternavn. Sammen med glemte stjerner som Jackie Curtis og Candy Darling var hun del av en relativt liten gruppe outsidere – kunstnersjeler og rotløse, unge romantikere som bestemte seg for å stokke om på kortstokken livet hadde gitt dem.

De ville noe mer enn det sekstitallets amerikanske kjernefamilie kunne gi dem. De drømte om å bli sett for hvem de egentlig var. Så de skapte seg om, og gjorde livene sine til kunstverk. De var ikke drag queens i vanlig forstand. De var levende kunstverk, og levende bevis på at du kan gjøre hva som helst med livet ditt, hvis du bare har mot nok. De var ikke kvinner, ikke menn, de bare var.

I lugubre rockebarer på Manhattans nederste, skitneste halvdel holdt de hoff. Max’s Kansas City var deres lekegrind. Der var de superstjerner og delte bord (og seng) med filmlegender, rockestjerner og kritikerroste forfattere. Hos Andy Warhol ble de udødeliggjort på film, og på Manhattans mange showscener ble de tiljublet for kabaretshow og selvutleverende monologer.

Sekstitallets seksuelle frigjorthet skapte takhøyde nok til at de kunne slå ut fjærboaene sine i all sin prakt, og både drikke som en kar og kurre som en dame. Manhattans Superstars trengte uansett ingen merkelapper.

Jackie Curtis is not a drag queen. Jackie is an artist.

A pioneer without a frontier Andy Warhol Jackie Curtis var en av de mest fargerike, vittigste og mest munnrappe i Superstar-gjengen. Han opptrådde både som kvinne og mann, som skuespiller og som poet. Og han var en av Warhols definitive Superstars. Født i Manhattans gettomiljø på Lower East Side, med en alenemor som var stripper, brukte han mye av tiden på bestemorens skjønnhetssalong

på Second Avenue. Og Jackie trengte ingen Andy for å finne frem til sin indre superstjerne, for han hadde for lenge siden oppdaget gledene som følger med leppestift og øyenskygge. Jackie var ingen feminin gutt. Tvert imot var han kraftig bygget, som en fotballspiller, og han kunne gjerne gå ut med både leppestift og skjeggstubber på en gang. Han brukte ikke falske øyenvipper som sine venninner Candy Darling og Holly Woodlawn, i stedet spilte han på sin egen seksualitet, uavhengig av kjønn. Det viktigste var ikke å passe inn i folks bilde av hvordan en mann eller kvinne skulle være. Det viktigste var å være den han selv ville være.

I am not a boy, not a girl, I am not gay, not straight. I´m not a drag queen, not a transsexual... I´m just me. Jackie Jackie Curtis Jackie ble gjort til legende av sin lille hvithårede mentor i filmen «Women in Revolt», sammen med Candy Darling og Holly Woodlawn, og forble en av Andy Warhols mest lojale følgesvenner. Han tatoverte til og med navnet på regissøren på armen sin.

Det blir sagt om Jackie Curtis: «He stunk up the room, but lit up a stage», og livet hans var alt annet enn pent og pyntelig. Han tok for seg av både gutter og jenter, alkohol og dop, og døde av overdose 38 år gammel i 1985. Men før det rakk han å skrive teaterstykker, spille kabareter (der han særlig blir husket for opptredener med «I Enjoy Being a Girl»), delta i flere Warhol-filmer, som «Flesh» (som skapte furore da den ble satt opp på norske kinoer i 1970).

Dog, mest kjent er Jackie Curtis for å være «A pioneer without a frontier». Han lot ikke konvensjoner som kjønn eller moral stå i veien på sin ferd mot definere seg selv som Superstar. Filmbiografien Superstar in a Housedress av Craig B. Highberger anbefales for videre lesning.

Omtrent samtidig med Jackie, ble en annen

superstjerne født i New York. Stedet denne gang var Forrest Hills, og oppvekstvilkårene var ikke særlig bedre for James Lawrence Slattery, som senere døpte seg om til Candy Darling. Med en voldelig, alkoholisert far havnet James tidlig på gata, og med sitt engleaktige utseende og sin gatesmarte personlighet ble han snart en karakter i New Yorks kunstneriske underverden, og en ny person. Candy Darling sminket og kledde seg som en filmstjerne, omga seg med spritstinkende rockestjerner som New York Dolls og Iggy Pop, og hadde sex for penger. Det er blitt sagt om Candy Darling at hun var punkrock før punkrock i det hele tatt eksisterte, og at hun var vel så stor kunst utenfor kameraet som foran det.

Hun var en av de få som kom overens med Warhol. Kanskje fordi de var de eneste som ikke proppet i seg dop, og derfor heller ikke hadde nedturer. I motsetning til sine Warhol-medsøstre (og rivaler) Jackie og Holly, var Candy feminin til fingerspissene, og hun fikk mange til å tro at hun var født som kvinne. Men livet som Candy ble aldri slik hun hadde håpet på.

Hun drømte om å gjennomføre en kjønnsskifteoperasjon, men gikk i stedet på hormonpiller, som til slutt ga henne kreft. I dagboken, som senere ble utgitt i bokform, skrev hun også mye om hvor umulig det var for henne å finne en mann som ville elske henne for den kvinnen hun egentlig var. Å være transseksuell prostituert var omtrent så lavt du kunne komme på samfunnets rangstige i sekstitallets New York, men på filmlerretet og klubbene var Candy en av de største. Og som en sann superstjerne var hun en av de få fra The Factory som gjorde det bra på «utsiden», hun spilte i filmer sammen med både Jane Fonda og Sophia Loren. Selv om hun døde før hun fylte tretti, er hun fortsatt et ikon (også stilikon), og en av filmhistoriens ytterst få transseksuelle heltinner. Åpningssporet på The Velvet Undergrounds tredje og selvtitulerte album, «Candy Says», handler om Candy Darling. The Smiths har brukt et bilde av Candy på singelen «Sheila Take a Bow» (1987). Anthony and the Johnsons brukte et omslag fra hennes dødsleie på omslaget til «I'm a Bird Now» (2005).

You must be true to yourself no matter what the cost, it is the highest form of morality Jackie Curtis ANBEFALING: Les My Face for the World to See: the Diaries, letters and drawings. Se filmen «Beautiful Darling».

Men det endte ikke tragisk for alle Warhols kjønnsoverskridende, og kunstverk-av-sine-liv-pionerer. Den med mest humor, guts og selvironi av 61

dem alle sammen, Holly Woodlawn, er fortsatt i full vigør, og dukker fra tid til annen opp i filmer og kabareter. Hun er også ansvarlig for kanskje den beste beskrivelsen av Factory-miljøet og livet som Superstar i selvbiografien A Low Life in High Heels. Hun overlevde all sexen, dopet og festingen, og, som hun sier selv, «jeg overlevde Andy Warhol». Som resten av Factorygjengen var hennes bakgrunn alt annet enn rosenrød, og hun haiket (rømte) fra Miami til New York sammen med en gjeng cubanske dragqueen. Dette ble en historie som inspirerte Lou Reed til å lage «Walk on the Wild Side». I New York levde Holly som kvinne, og det var først i 1971 da hun ble arrestert for butikknasking, og først plassert (og deretter kastet ut av) kvinneavdelingen på politistasjonen, at hennes hemmelige liv som transvestitt ble avslørt for omverdenen. Holly lever stadig og kan fortelle historien videre, mens de fleste fra The Factory-scenen er forsvunnet fra oss.

– Jeg dro til fantastiske fester i limousin og spiste kaviar, før jeg dro hjem til Lower East Side og var trygdet, forteller hun i et intervju.

HOLLY WOODLAWN Holly spilte i to Warhol-filmer («Trash» og «Women in Revolt»), og bestemte seg til å reise til New York da filmskaperen døde. Den kjendisspekkede, og i hennes øyne falske, begravelsen i Manhattans St. Patrick Cathedral, ble slutten på en æra for henne. Spesielt mislikte hun at Yoko Ono holdt en tale under seremonien, for «Andy hatet henne, akkurat slik jeg hater henne». Så i stedet for å bli med på kjendislunsjen etter begravelsen, snek Holly seg ut en sideinngang, og løp til Saks Fifth Avenue, der hun kjøpte «nok sminke til å male hele Frihetsgudinnen». Ikke lenge etter forlot hun New York for godt.

If I'm wearing pants, call me a man.

If I'm wearing a dress, call me a cab!

Biografien A Low Life in High Heels anbefales på det varmeste, den beste selvbiografien du noensinne vil lese fra noen som putter glamour inn i yrkestittelen sin. Sjekk også ut filmen «Trash», der Holly improviserer seg gjennom herlige scener med Joe Allesandro (som hun sier: «we didn’t need scripts, we had faces then»).

Woodland ble morsomt nok leid inn som «trannie coach» da Dustin Hoffman skulle forberede seg til rollen som Tootsie i filmen med samme navn.

I etterkant av den ikke helt vellykka filmen «Factory Girl», der Sienna Miller spiller Edie Sedgwick, bør det i hvert fall være tid for en film som forteller historien om noen av tidenes spektakulære, banebrytende og uredde stjerner. Stjerner som skapte kunstverk av sine liv, og som skinte så sterkt at vi fortsatt kan la oss blende.

ANDY WARHOL (1928–1987): Filmskaper, kunstner, illustratør og en av popart-æraens frontfigur. Grunnla magasinet Interview og skapte studioet The Factory.

THE FACTORY: Andy Warhols studio fra 1963 til 1966, som lå på 231 East 47th Street. Her gjorde han sine litografier, men det var også her tidens kunstneriske innekrets festet. Det opprinnelige studioet kaltes ofte Silver Factory på grunn av innredningen. Noen av de som gjestet stedet var Lou Reed, Bob Dylan, Salvador Dali, Allen Ginsberg, Truman Capote og Mick Jagger.

MAX’S KANSAS CITY: En nattklubb på 213 Park Avenue South i New York, som åpnet i 1965. Her debuterte folk som Bruce Springsteen, Aerosmith, Bob Marley, David Bowie, Iggy Pop, og Lou Reed og The Velvet Underground. Andy Warhol og hans følge var stamgjester. Med tiden ble Max’s også viktig for punkrocken. Klubben stengte i 1981.

Kilde: En stor takk til DJ WhoreMore.

Illustrasjoner basert på fotografier av Jack Mitchell (s. 61) og en ukjent fotograf (s. 59).

63

Katrine Judit Urke begynner i andre klasse 17.08.1994