Deichmanbladet #4

NUMMER 4. VÅR 2015

Gone girl

Agatha Christies forsvinningsnummer

Litteraturen bak muren

Eskapisme mellom to permer

Jakten på kjærligheten

Vitenskapelig blind-date

Hva skjuler du?

Deichmanbladet lister seg videre, og denne gangen inn i mystisk territorium.

Vi har latt oss inspirere av begrepet hemmeligheter.

Vi fant det naturlig å først snakke med en av Norges fremste eksperter på emnet: nemlig Cathrine Louise Finstad, kvinnen bak nettstedet norskehemmeligheter.no. Her spleises anonymt innsendte hemmeligheter med forseggjorte illustrasjoner signert Cathrine og hennes illustratør-team.

Vi har fått låne disse illustrasjonene både på forsiden og baksiden av bladet.

«Det er menneskelig å ha hemmeligheter men det er minst like menneskelig å avsløre dem.» sa Philip Roth i sin tid. Mennesker som vi er – skal vi forsøke å avsløre noen i dette bladet. I hvert fall skal vi kikke på forfatterne bak diverse pseudonymer, komme til bunns i omstendighetene rundt Agatha Christies mystiske forsvinning i 1926, det blir avsløring av røverspråkets opprinnelse og ikke minst skal vi finne ut hvordan folk egentlig blir forelsket. Ja, Deichmanbladet dro på date – med penn og papir.

For hva er vel et bibliotek om ikke et sted der hemmeligheter kan avsløres?

FORSIDE

Cathrine Louise Finstad ved Norske Hemmeligheter

DESIGN OG ILLUSTRASJON

Kord og Deichmanske bibliotek

TRYKK

RKGrafisk AS PAPIR

Edixion Offset 250/120 g

SKRIFTTYPER

Adobe Garamond, Guardian Egyptian Text (8/11,5)

ANSVARLIG UTGIVER

INNHOLD

BIDRAGSYTERE

Gone Girl «Det eneste Agatha Christie-mysteriet uten en løsning»

4

Englemakerskene «Det var gode penger i onde handlinger»

8

Litteraturen bak muren «Det er min mulighet til å komme meg litt bort»

14

Pseudonymer Skjulte forfatteridentiteter i norsk litteratur

19

RoRøvoverorsospoproråkoketot!

«Hvor kommer egentlig dette hemmelige språket fra?»

23

Tilslørt by(pike) «Om jeg ikke følte meg fremmedgjort tidligere, så følte jeg det her.»

26

Jakten på kjærligheten «Hva er det som gjør at man faller for noen?»

30

De fattiges katedral «I tungetale snakker ikke mennesker med hverandre, men med Gud.»

34

Skriften på veggen «Vi bad folk skrive opp tittelen på det de leste i smug»

35

Sanntid Utdrag fra romanprosjekt av Ragnhild Eskeland

38

Tankene deres får hun alltid «Det profilbildet der jeg likner minst på meg selv har fått mest likes»

40

Bokas hemmelighet «Ikke visste jeg hvor jeg skulle havne. Jeg var ikke en bestselger»

43

Litteraturen er en gave som må gis videre «Det er alltid jævlig å skrive roman, men denne her var litt mindre jævlig»

45

Godbiter for gode lyttere På sporet av den skjulte låt

47

Mikroøl med stor Ø «… en urstolthet som dukker opp i oss når vi holder på med dette gamle håndverket.»

48

Korleis vere ein hjarteknusar Gjendiktning av «How 2 b a Heartbreaker»

52

Er du klar for å tenke negativt?

«Fra undergrunnshemmelighet til verdensfenomen»

54

Anna Aune (f. 1978) Designer og formgiver hos KORD. Aina Basso (f. 1979) Historiker og forfatter.

Jobber i Oslo Byarkiv.

Kathinka Blümlein (f. 1992) Bibliotekarstudent ved HioA. Utdannet i kulturhistorie og ansatt ved Furuset, Holmlia og Bjørnholt filialer.

Nora Brech (f. 1988) Illustratør og fugleentusiast.

Ingrid Brubaker (f. 1989) Tegneserie-pusher på Grünerløkka filial og journalistspire. «Prøver i alle fall jævlig hardt.»

Ragnhild Eskeland (f. 1986) Student ved Litterär Gestaltning, Gøteborg.

Cathrine Louise Finstad (f. 1980) Skrivende illustratør og kvinnen bak nettstedet norskehemmeligheter.no Robert Høyem (f. 1986) Illustratør og grafisk designer med virke i Bergen. Jobber for byrået Overhaus.

Victor Josefsen Redaktør for Deichmans musikkblogg.

Olivia Jørgensen (f.1988) Animatør og illustratør.

Eleonora Lazzarini (f. 1986) Hovedbiblioteksansatt, bibliotekar-student og illustratør.

Frank Michaelsen (f. 1986) Hovedbiblioteket.

Moonwalker på oppfordring.

Husfotograf.

Ingela Nøding (f. 1984) Redaktør for litteraturbloggen og Hovedbibliotekets særemneheltinne.

Lena Ramberg (f. 1983) Frilansskribent og redaktør for litteraturbloggen Bokmerker.org.

Silje Ramleth (f. 1987) Kvinnen og motkulturen.

Hovedbiblioteket.

Ingrid Rognstad (f. 1987) Illustratør, designer og biblioteksromantiker.

Cathrine Strøm (f.1978) Forlagseier, skribent og programansvarlig på Grünerløkka filial.

Deichmanbladets språkvasker.

Katrine Judit Urke (f. 1987) Spesialbibliotekar og blogger.

Jobber på Oppsal og Bøler filial.

Gunnar Vilberg (f. 1978) Eks-hardrocker og initiativmann bak lego-uka på Lambertseter filial.

Marte Storbråten Ytterbøe (f. 1982) Hovedbiblioteket. Spill- og Margaret Atwood-entusiast.

Bodil Aga Aandstad (f. 1977) Jobber i barneavdelingen på Hovedbiblioteket.

GONE GIRL Det eneste Agatha Christie-mysteriet uten en løsning TEKST / INGRID BRUBAKER ILLUSTRASJON/ROBERT HØYEM

En desemberkveld i 1926 bestemmer Agatha Christie seg for å kjøre en tur. Bilen hennes, en grønn Morris, blir senere funnet tom på et jorde, sammen med noen klær og et utgått førerkort. Hun forteller ingen hvor hun skal, og for resten av livet skal hun heller aldri si til noen hva som virkelig skjedde. 3. desember er begynnelsen på et av Agatha Christies ennå uoppklarte mysterier – hvor hun selv spilte hovedrollen.

1926 er generelt ikke et godt år for Agatha.

Moren er død, og forfatteren er store deler av tiden alene hjemme med den unge datteren Rosalind, i et herskapshus i Berkshire som er altfor svært for den lille familien. Dette skal bli året hun endelig opplever sin første bestselger, The Murder of Roger Ackroyd (Doktoren mister en pasient på norsk), men ellers har året bare medført slit, og det topper seg når ektemannen Archie forteller at han har møtt en annen kvinne og vil skilles, etter fjorten års ekteskap.

Tredje desember legger Agatha igjen et brev til sekretæren sin hvor det står at hun har tenkt seg til Yorkshire, så går hun opp og sier god natt til datteren som har lagt seg, setter seg i bilen, og kjører av gårde. Så er hun sporløst forsvunnet de neste ti dagene, i en forsvinning som er blitt kalt «det eneste

Christie-mysteriet uten en løsning».

Teoriene om hva som kan ha skjedd, er mange. Har Agatha mistet hukommelsen?

Vil hun ta hevn på den utro ektemannen? Har hun hatt et nervøst sammenbrudd? Eller er dette et nøye planlagt PR-stunt? Det er mange løse tråder som ser ut til å kunne nøstes opp til mange forskjellige forklaringer. Men uansett hva det var som skjedde de ti desemberdagene i 1926 – det var god reklame for den da ikke ennå verdenskjente forfatteren. Avisene fattet interesse for henne og skal ha mesket seg i å spekulere på hva som kan ha hendt.

En annen prominent kriminallitteraturskikkelse, Arthur Conan Doyle, skal ha gitt en av Christies hansker til en klarsynt dame, for at hun skulle klare å se hvor forfatteren var blitt av. En tredje krimforfatter fra den tida, Dorothy L. Sayers, som skrev om detektiven Lord Peter Wimsey, ble så engasjert i saken at hun senere brukte den som inspirasjon til en av sine romaner, Unnatural Death.

Til avisene sa Archie at Agatha tidligere hadde diskutert muligheten til å arrangere sin egen forsvinning, og selv mente ektemannen at hun kunne ha mistet hukommelsen. Den kjølige tonen i intervjuene hans fikk folk til å spekulere enda mer – kan han selv ha sørget for at Agatha ble borte, for at han og 5

elskerinnen kunne starte et nytt liv? Flere mistenkte også at hun kunne ha falt i The Silent Pool, et vann som befant seg like ved der bilen hennes ble funnet forlatt, enten med vilje eller ved et uhell. Uansett hva folk mente og spekulerte i: Det forble et mysterium at den britiske krimforfatteren var borte, og de mystiske detaljene rundt det gjorde bare folk enda mer engasjerte i letingen.

Når Agatha elleve dager senere blir funnet på The Old Swan Hotel i Harrogate i Yorkshire, er hun verken død eller skadet.

Hun har hatt det ganske fint, egentlig: Her har hun danset, sunget og kost seg med de andre beboerne. Til slutt ble hun gjenkjent av en av hotellets banjospillere, og det kom for en dag at hun hadde befunnet seg på hotellet hele tiden. Hukommelsestap var en mulig forklaring, men legene på den tiden mente det ikke var særlig sannsynlig, også fordi hun virket oppegående i henhold til detaljene ved hotelloppholdet. Hun hadde ikke sjekket inn under eget navn, men med Theresa Neele – et etternavn som tilhørte Archies nye elskerinne.

Legene mente også at en person som led av akutt hukommelsestap ville oppført seg forvirret, urolig og skremt, ikke syngende og dansende blant andre folk.

Den mest utbredte forklaringen er i dag at hun hadde et nervøst sammenbrudd, ifølge biografier og familieutsagn. Uansett hva forklaringen er – Agatha skapte mystikk både i bøkene sine og i sitt eget liv. Det er laget flere filmdokumentarer om forsvinningen, at tingene hadde hopet seg opp og at det rett og slett ble for mye for henne, en forklaring legen og biografen Andrew Norman sa seg enig i da boka hans The Finished Portrait ble utgitt i 2006. Norman sier at den mest

sannsynlige forklaringen, basert på medisinsk forskning, var at Christie må ha opplevd det han kaller en «fugue state» – en transelignende tilstand man kan glippe ned i etter lange perioder av stress eller depresjon. Han mente Agatha hadde sett bildene og sakene i avisa, men ikke kjent seg selv igjen, eller forstått at det var hun som var savnet.

En annen biograf, Jared Cade, hevder i sin bok Agatha Christie: The Eleven Missing Days fra 1997 at forsvinningen var en plan kokt sammen for å hevne seg på ektemannen, og at hun ikke forutså dramatikken hun forårsaket ved å forsvinne som sunket i jorden.

Også i populærkulturen har forsvinningen blitt utforsket, med en filmatisering fra 1979, Agatha, med Vanessa Redgrave og Timothy Dalton i rollene som Agatha og Archie. Ifølge filmen var Agathas plan å begå selvmord på slikt vis at ektemannens elskerinne kunne anklages for drapet, et plot Christies familie likte særs dårlig selv om filmen åpenbart var fiksjon.

En episode av Dr. Whos fjerde serie, The Unicorn and the Wasp, foreslo en noe alternativ løsning på mysteriet. Ifølge episoden blir Agatha slått bevisstløs av en kjempeveps som egentlig er et romvesen og så transportert ti dager frem i tid av den flyvende tidsmaskinen Tardis. Når hun våkner på Harrogate Hotel, har hun ingen formening om hva som har skjedd, men doktoren mener hun husker noe underbevisst, siden hun på forsiden av Death in the Clouds fra 1935 avbilder en kjempeveps.

Med tanke på alle mysteriene hun selv hadde skapt i bøkene sine, er det kanskje denne forklaringen på mysteriet hun selv hadde likt best, heller enn spekulerende historier om hevngjerrighet og sjalusi.

Foto: Corbis / All Over Press

7

Hemmeligheter, løgner og barnedrap:

Englemakerskene I 1901 kom den alvorligste barnedrapssaken i norsk historie opp for retten i Kristiania.

Tre kvinner var tiltalt for å ha tatt livet av over tjue småbarn.

Det var gode penger i onde handlinger.

TEKST / AINA BASSO FOTO / OSLO BYARKIV

Sommeren 1900 leverte en mann inn en anmeldelse til Kristiania-politiet.

Han hadde satt den lille sønnen sin bort til pleie hos en «Madam Clausen» fra Strømsgodset ved Drammen, men kunne senere verken finne igjen gutten eller «Madam Clausen» noe sted. Politiet begynte sine undersøkelser og fant etter hvert barnet hos Anna Mathea Johansen, som leide to rom, kjøkken og en alkove i et hus på Nordstrand. Hun erkjente at hun hadde faret med løgn og oppgitt falsk navn, hvorpå hun leverte barnet tilbake til sin far.

Undersøkelsene hadde imidlertid fått frem opplysninger som kunne tyde på at Anna hadde hatt befatning med flere barn, og etterforskningen fortsatte i all stillhet. Dette ledet til at Anna, Martha Kristine Andresen og Pauline Olsen i november samme år ble arrestert for bedragerske forhold og falsknerier. Tiltalen ble raskt utvidet til å gjelde vanrøkt og mishandling og endte til sist med tiltale for mord. Da kvinnenes hjem ble ransaket ble det funnet barnelik både i hjemmet til Pauline, og i leiligheten der Anna og Kristine bodde sammen.

DE UTSATTE BARNA Å sette bort fattige barn til pleiefamilier ble i Kristiania satt i system allerede ved Tukthusforordningen av 1741. Barn som var underlagt Fattigvesenets myndighet, skulle forsørges på billigste måte og helst settes bort til familier på landet.

Det var ofte småkårsfolk på landet som ble pleieforeldre. I tillegg til betalingen fra Fattigvesenet fikk de billig arbeidskraft på gården. Mange satte barna bort selv mot privat betaling. Det gjorde det lettere å få tilbake barna når man ville, og de ugifte mødrene kunne holde hemmelig at de hadde fått et barn utenfor ekteskap. Dødeligheten blant de bortsatte barna

var høy, særlig blant de privat utsatte, og dobbelt så høy for uektefødte som for ektefødte barn. Den hyppigste dødsårsaken for barn var tarmsykdommer. Pleiebarna var i større grad ofre for dette enn andre barn, grunnet dårlig ernæring, ofte mat av dårligste sort, kombinert med mangelfull kunnskap om barnestell, urenslighet og overfylte, usunne boliger. Men det var stor etterspørsel etter private, uoffisielle bortsettelser av barn, og det var slik Anna Mathea Johansen og hennes medhjelpere kunne iverksette sin groteske virksomhet.

«SPILLEDE KOMEDIE» Morgenbladet hadde 30. september 1901 et utførlig referat fra rettssaken, som pågikk i en uke denne høsten.

Det var gjennom avisannonser at hovedpersonen i saken, tiltalte «No. 2», Anna Mathea Johansen, fikk tak i de fleste av barna. Hun møtte mødrene, «spillede komedie», oppga falskt navn og avtalte betaling, enten 14–20 kroner månedlig, eller en engangssum på 150–200 kroner, noe som tilsvarte en årslønn for en løsarbeider.

Det var imidlertid bare i starten hun gikk med på å få månedlig betaling kontra en større engangssum for barna, for «da hun saa, hvor daarligt det gik med Børnene, forstod hun, at hun vilde tjene bedre paa disse sidste Betalingsvilkaar.»

Anna Mathea Johansen var i 1900 35 år gammel, og

9

blir i rettssaken omtalt som «den intellektuelt overlegne» av de tre. Hun må ha klart å både inngi tillit og virke troverdig i rollen som omsorgsfull pleiemor. Hun kalte seg ofte Madam Clausen», påstod hun var fra enten Drammen eller Ski, men nevnte aldri Nordstrand, der hun egentlig losjerte.

Hun var noen ganger enke, andre ganger gift, men barnløs kvinne, velstående, med en mann som var håndverker. Hun ønsket seg barna for sin egen del og ikke for fortjenesten, fortalte hun mødrene, for hun var så glad i barn og hadde ikke kunnet få noen selv. Barna skulle attpåtil arve henne.

Alt var selvsagt løgn fra ende til annen. Anna var verken gift eller velstående, og knapt noen av barna overlevde en måned i hennes pleie. I tillegg hadde hun allerede selv to barn, begge født utenfor ekteskap.

Anna tok til sammen til seg nitten pleiebarn i perioden fra oktober 1899 til arrestasjonen et drøyt år senere. Av disse døde seksten hjemme hos henne, under svært mistenkelige omstendigheter, mens ett ble drept hos Pauline Olsen og puttet i en vadsekk. Barnet lå fremdeles i vadsekken i Paulines leilighet da hun ble arrestert tre måneder senere. Av de nitten barna var det to overlevende. Det ene av disse to, et fire år gammelt barn som hadde vært hos Anna i to–fire måneder, var så avmagret at moren vitnet at hun aldri hadde sett noe lignende.

Anna holdt hemmelig at hun hadde pleiebarn, «fordi hun altid havde syntes, det var saadan Skam at drive den Slags Forretning», som hun selv forklarte. En av grunnene til at husvertene ikke oppdaget virksomheten, kan ha vært at både Anna og Martha hadde egne barn, som laget nok lyd til å dempe de skrikene fra pleiebarna som ikke ble kvalt av puter, «Gamascher» eller filler stappet i munnen på dem.

DRUKNET BARN Saken ble i avisene omtalt som «Pleiemødre-Sagen» og allerede fra de tre hovedtiltalte ble arrestert i november 1900, gikk det ville rykter i byen, ifølge Aftenposten 6. desember. Tiltalt «No. 1» var Pauline Olsen, som i likhet med Anna Mathea Johansen fylte 35 år i 1900. Hun bistod med å skaffe barn gjennom forskjellige bedragerier, og sørget for å skaffe dødsattest og få begravd barna etter at de var døde, noe hun fikk en spesiell godtgjørelse for.

«Efterat Aftale var truffet med Barnemoderen, tog No. 2 Børnene ud

til Nordstrand. Her døde de efter kortere eller længere Tid. Hun pakkede saa Liget ind, lagde det ned i en Vadsæk og drog ind til Christiania til Pauline Olsen.

Denne henvendte sig saa til Læger, for hvem Barneliget blev synet, og paastod, at det var død i Christiania, og kom med andre urigtige Opgivender om Sygdom og Dødsaarsag. De benyttede flere Læger, da naturligvis ellers de hyppige Dødsfald vilde vække Mistanke og fik da af disse Dødsattest. Et Barnelig – der saa godt ud – blev forevist under forskjellige Navne for 3 forskjellige Læger, og de fik herved 3 Dødsattester, hvoraf de 2 kunde benyttes til andre Børnelig.»

Pauline tilstod å ha drept Asta Landbergs barn Astrid, fordi hun etter å ha vært i pleie hos Anna og hennes ti år yngre medhjelper Martha Kristine Andresen, kom tilbake til Pauline «yderst vanstelt».

Hun forklarte i retten hvordan hun hadde tatt livet av jenta: «Hun tog en Morgen og hældte i Barnet en Spiseske Nafta, og da dette ikke strax virkede, puttede hun det ned i en med Vand fyldt Balje og holdt det der, til det var dødt. Oprindelig paastod hun, at No. 2 Anna Johansen havde været med derpaa, men har senere fra-

gaaet dette og erklæret at have udført Gjerningen alene.

Liget puttede hun i en Vadsæk, som blev staaende i leiligheden til hendes Arrestation i November 1900.»

Pauline vitnet om at flere av barnelikene hun hadde mottatt fra Anna til begravelse, luktet nafta eller konjakk. Anna ga også barna kaffe og bayersk øl og oppfordret Pauline til å gjøre det samme, da dette ville fremskynde døden. Anna ga barna skummet melk, fordi de skulle få magesyke og dø. Hun pleide også å dekke barna med tunge puter og dyner dersom de skrek, angivelig for å få dem til å tie stille. Pauline forklarte at de døde barna var utmagrede da de kom til henne fra Anna, og ofte såre og hudløse på kroppen, fordi Anna bare skiftet på dem to ganger for dagen, morgen og kveld.

«ET GLÆDENS BUDSKAB» Pauline Olsen tilsto å ha drept ett barn, men døde før domfellelsen og fikk således ingen annen straff for det hun hadde gjort enn et ni måneders opphold i kretsfengselet i Møllergata 19. Verken Anna Mathea Johansen eller Martha Kristine Andresen, som i rettssaken omtales som «et redskab» for Annas hånd, og som også tjente mindre på ugjerningene enn Anna selv, tilstod å ha drept noen av barna med overlegg. Martha forklarte seg i retten om hvert enkelt av de fjorten barna hun hadde vært med på å pleie, om forpleiningsmåten

og om dødsmåten. Hun tilstod at hun skjønte det kunne være galt å gi barna skummet melk, men at «hun maatte gjøre det saa billigt som muligt for at leve.» Seks av hennes ni pleiebarn døde og dødsårsaken ble angitt til krampe eller diaré. Hun forklarte i likhet med Anna at engangsbetalingen lønte seg fordi barna ofte døde fort, og forklarte at Anna lot et av barna ligge under tunge puter oppimot to og en halv time, så det ble helt blått og «det dampede af det.»

Pauline forklarte videre at «[e]n Gang, en af Børnene var død, kom No. 2 til Pauline og sagde, at idag havde hun et Glædens Budskab til hende, for nu var en af Børnene død, og hun tillagde, at det ikke var nogen Sag, om det vilde gaa ligesaa fort med de andre.»

Anna påstod på sin side at Pauline flere ganger hadde «opfordret hende til ligefrem at ’pille Livet’ ud af Børn, som No. 2 for deres fælles Regning havde i Pleie, og havde kaldt hende en ‘Jaale’, fordi Børnene ikke hurtig nok blev expederede over i en anden Verden.»

Anna nektet for å ha drept barna og syntes det var besynderlig at så mange barn skulle dø så fort. Både Anna og Martha påstod at en del av barna led av venerisk sykdom da de kom til dem i pleie. Til tross for dette lot de andre barn ligge sammen med disse og benytte de samme klesplaggene. Anna sa i sin vitneforklaring at hun alltid ga barna kokt og nysilt melk, som var utblandet med vann. Hun sørget alltid for rene flasker og kokte smokkene. Barna fikk ikke mat til bestemte tider, men når de våknet og skrek, og hun vasket vanligvis barna hver morgen over hele kroppen. Barna lå i en kasse, som innvendig og utvendig var foret med grønn duk. Nyankomne barn ble lagt i kassen, men uten at denne ble rengjort etter de som var døde.

STRAFFARBEID PÅ LIVSTID Årsaken til at Anna startet forretningen var at hun hadde hatt smått med penger, så hun bestemte seg for å ta til seg pleiebarn. Dette var en periode i norsk historie med høy fattigdom og massearbeidsledighet etter krakket i 1899. Folk gjorde seg til forbrytere for et brød og det var vanskelig å få fattigstøtte dersom du var arbeidsfør – selv om det ikke var arbeid å finne eller særlig å tjene som arbeider. Om man tjente 150 kroner per pleiebarn og tok til seg 20 barn, beløp inntekten seg til 3000 kroner – en svært anselig 11

sum i 1900. Når bare ett eneste pleiebarn ga en vanlig årslønn for en løsarbeider, var det gode penger å tjene på onde handlinger. Anna Mathea Johansen og Martha Kristine Andresen ble begge dømt for mord til straffarbeid på livstid, samt å betale erstatning til statskassen på 50 kroner hver.

Hvor de biologiske barna deres ble av sier kildene ingenting om, men de ble kanskje bortsatt til pleie. Man kan alltids håpe de fikk et bedre liv enn deres mødre ga sine pleiebarn.

Lagrettsdommen lister opp alle barna ved navn, samt navnet på deres mødre, men mødrenes navn ble ikke offentliggjort i avisene, etter at lagmannen under domsavsigelsen henstilte referentene til «at vise Hensynsfuldhed mod de ulykkelige Barnemødre.» Ifølge Morgenbladet 30. september, forklarte flere av mødrene at Anna Mathea Johansen hadde henvendt seg til dem etter at barna deres var døde, for å heve den månedlige summen. Hun påstod da at barna deres hadde det godt og var sterke og raske. Ifølge mødrenes vitnemål var de fleste barna absolutt friske og sterke da Anna fikk dem i forpleining. Men innen 14 dager var omme var de fleste av dem avgått ved døden.

ENGLEMAKERSKER Det var stor barnedødelighet i Kristiania rundt 1900, og tuberkulosen herjet. Professor Ellen Schrumpf skriver at barnedød i arbeidermiljøene på Kristianias østkant trolig ble erfart i tråd med gamle forestillinger om at mennesket ikke hadde noen innflytelse over døden: Det var nedfelt en forventning om at man ikke kunne hente barnedødsfall ut av skjebnens klør. Legebesøk kostet svært mye og det hørte trolig til sjeldenhetene at lege ble tilkalt.

Det var Sunnhetskommisjonen som skulle føre tilsyn med pleiebarn som ble utsatt utenom Fattigvesenet, men dette pleiehjemstilsynet var ifølge historiker Anne-Lise Seip illusorisk. Det vakte offentlig forargelse at englemakerskene, som kvinnene som tok til seg pleiebarn for så å drepe dem ble kalt i samtidens medier fordi de gjorde engler av barna, så enkelt hadde klart å unndra seg tilsyn. I Morgenbladet, to dager etter domfellelsen, skrev «Medicus» inn et leserbrev der han foreslo at likene av utsatte pleiebarn alltid skulle bli obdusert, slik at «[b]ehandlingen af disse Ulykkelige [vilde] blive bedre, og Forbrydelser, som de i disse Dage afslørede, blive sjeldnere.»

Ille var det ellers at distriktslegen i Aker, Hennum, faktisk hadde vært på inspeksjon hos Anna Mathea Johansen ved et tilfelle, uten å finne noe å bemerke: «Distriktslægen fandt Forholdene der hverken verre eller bedre, end det pleier at være i den Slags Anstalter.

Børnene hos hende var magre, som udsatte Børn pleier at være.»

I kjølvannet av saken ble det i 1902 nedsatt en komité som skulle utarbeide utkast til ny lov om tilsyn av pleiebarn.

Artikkelen har stått på trykk i Tobias. Tidsskrift for oslohistorie.

I 1945

13

Litteraturen bak muren Eskapisme mellom to permer TEKST/ MARTE STORBRÅTEN YTTERBØE FOTO/ FRANK MICHAELSEN

Du skulle kanskje tro at det var helt stille i et fengsel. Nei, her er det hele tiden dører som slamrer, nøkler som klirrer, musikk og roping. Derfor er biblioteket en kjærkommen plass for mange.

Biblioteket på Bredtveit kvinnefengsel er ikke så stort, men det gir en mulighet for noen timer med frihet for de innsatte. Jeg legger merke til et par utstilte bøker, en om Kina og en om praktfulle hager. Bøker det er lett å drømme seg bort i, bøker som gir et lite vindu til noe helt annet. I et hjørne henger en liten drømmefanger med rosa og gule fjær. Her jobber bibliotekaren Liv, ei skikkelig kul dame med langt grått hår og med mye medfølelse for de innsatte. To av disse innsatte heter Aleksandra og «Kristine», og de er begge ivrige brukere av biblioteket.

HAR DU IKKE LEST DOPPLER! Aleksandra er ung. Hun er tydelig rastløs og sier vi kan både ta bilde og bruke navnet hennes i reportasjen. «Det er ingen jeg kjenner som kommer til å lese Deichmanbladet likevel», sier hun.

Vi ler, og spør om de kanskje kommer til å begynne nå? «Næ», hun drar på det, hun har ikke helt troa på at omgangskretsen hennes kommer til å plukke opp et bibliotekstidskrift.

Aleksandra er morsom og en person det er lett å like. Vi har forstyrret henne i hundekurset hennes, en sårt tiltrengt avveksling fra det ellers rutinemessige livet i fengselet. Likevel har Aleksandra tatt seg tid til oss, og hun beskriver seg som en ivrig bruker av fengselsbiblioteket. Det vi lurer på er om hun kommer til å bruke biblioteket mye når hun kommer ut igjen.

– Jeg er jo rusmisbruker, så jeg er så redd for å glemme å levere tilbake. Jeg vil ikke ødelegge den sjansen. Jeg vil vente med å bruke biblioteket til jeg blir nykter. Av erfaring vet jeg at ting blir lett borte i rusmiljøet. Står det bibliotek på det, så stjæler dem det bare for å ødelegge for deg. De er jo helt gærne.

Er det på cella du leser?

–Ja, også sitter vi jo innelåst i helga. Fra halv fem på kvelden, da er det god natt, til kvart over elleve på morra’n neste dag. På den

15

tida ser du ikke en kjeft med mindre du skal ha kveldsmedisiner.

Det er helt drøyt, men det er flere ansatte som klager over det også.

Hva er den fineste boka du har lest?

– Den fineste boka jeg har lest er Den lille prinsen. Jeg fikk den i julegave av søstera mi, også leste jeg den for ikke å være frekk.

Hun spurte meg hva jeg syntes, og jeg bare eh, skal jeg synes noe?

Les den en gang til, sa hun. Da gjorde jeg det og skjønte at den var mye dypere enn jeg først trodde.

Vi prøver alle å si Den lille prinsen på fransk uten helt å få det til. Ingen av oss kan skryte på seg spesielt gode franskkunnskaper.

Den unge jenta har en så tillitsfull framtoning, og hun betror oss at hun sliter en del med å begynne med Ringenes Herre. «Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd», sier hun med et sukk.

Det er derimot et par andre bøker som får henne til å fortelle i et rasende tempo.

– Jeg synes Doppler av Erlend Loe er veldig morsom. Jeg har holdt på å le meg ihjæl! Jeg har lest den tre ganger og hørt den på lydbok også. Den ene gangen gikk jeg på skolen på en institusjon jeg bodde på, der ble jeg sendt på gangen for å lese fordi jeg lo så høyt.

Aleksandra nærmest hopper opp og ned på stolen når hun snakker om Doppler. Det samme gjør fotografen som tilstår at dette også er en av hans favoritter. Deretter følger en ivrig samtale om den ene absurde detaljen i Doppler etter den andre.

Jeg får virkelig på pukkelen for ikke å ha lest den. Plutselig fniser Aleksandra høylytt når hun husker hvor sinnsykt bra skildra det er når hovedpersonen kjører en kniv gjennom skallen på en elg.

Her har jeg tydeligvis gått glipp av noe. Aleksandra hopper fort videre: – Også er det en helt annen type bøker som jeg liker, av Ole Robert Sunde. Det er en hvit bok, Kalypso, og den starter med at han begynner midt i en setning fordi han skriver for lange setninger.

Han gikk nedover en gate i Oslo, du kjenner deg igjen hvis du har gått i den gata før, men på veien møter han forskjellige greske filosofer. Det er litt tungt, men det er bra. Han kan la en setning gå over en halv side før han setter punktum.

Skriver du noe selv?

–Jeg har alltid vært veldig flink til å skrive på skolen og har skrevet veldig mye dikt. Jeg er barnevernsbarn, og har opplevd littegrann. Det var en som jobbet i en fosterhjemsorganisasjon som hadde en bror som var forlegger. Han sa at når boka di er ferdig, så skal jeg gi den ut. Men jeg har ikke for vane å bli ferdig med det jeg driver med. Ting blir ofte liggende.

Vi kommer med lavmælte protester. Kan du ikke prøve å få boka di ferdig, spør vi.

– Men hva skal det bli for noe, Hard asfalt nummer 1000?

IKKE SOM I ORANGE IS THE NEW BLACK Foran oss sitter «Kristine». Hun vil helst ikke bruke sitt virkelige navn. Der ute sitter familien hennes og venter. Egentlig ville hun studere sosialantroplogi i fengselet, men det ble istedenfor økonomi. «Kristine» har sittet inne en stund, men bruker tiden sin flittig til å ta en utdannelse. Førsteinntrykket er en rolig og sindig voksen dame, og «Kristine» forteller at hun er mye på biblioteket. Det har stor betydning for de innsatte.

Fritidslederen på fengselet har tatt initiativ til at innsatte med barn skal få lese inn lydbøker til dem. Et fint tiltak, som kan være et fint plaster på såret de manglende lesestundene ved sengekanten.

Hva skal du lese inn?

– Vet du, jeg er litt usikker. Jeg har sitti inne i tre og et halvt år, og sønnen min var ganske liten, seks år, da jeg kom inn. Men nå er han jo ni. Jeg kan jo ikke lese en kjempetjukk bok, som Harry Potter, for da blir jeg brått sittende der. Nei, så jeg vet ikke enda.

Men jeg håper jeg får lese inn noe, jeg skal jo være her litt til, så det kan være hyggelig å få gjort det.

Hva leser du akkurat nå?

– Jeg har begynt på den siste boka til Hosseini, men det går litt i rykk og napp. Jeg får litt dårlig samvittighet når jeg leser noe annet enn pensum akkurat nå. Ellers leser jeg mest krimbøker.

Det har jeg alltid gjort, det begynte med Frøken Detektiv.

«Kristine» forteller også om Millenium-bøkene og Victoria Hislops Øya som «ble veldig klissete andre gangen jeg leste den.

Etter det har jeg tenkt på å lese flere bøker om igjen, for å se om det er noe som endrer seg.» Ellers er «Kristine» nådeløs når det kommer til å gi opp bøker. «Jeg prøver alltid, men hvis jeg er kommet til side 30 og ingenting klaffer er det ikke noe vits i.»

Hvor liker du best å lese?

– Når jeg er ute liker jeg å bare ta med meg boka på stranda eller i parken. Da blir det en egen boble. Her inne er det cella. Vi har ganske store rom. Det er litt deilig, for da kan du trekke deg tilbake. Du kan jo tenke deg selv når det er masse damer på ett sted. Det blir fryktelig mye kakling.

«Kristine» spør om vi har sett Orange is the New Black. Vi nikker ivrig og lurer litt på om det er noe å kjenne seg igjen i.

Akkurat det vil nok ikke Kristine gå med på. Hun synes den virker ganske overdrevet, egentlig. Også er det en stor forskjell i forholdene mellom innsatte og fengselsbetjenter. I USA skal du ikke ha noe personlig forhold til de ansatte, mens dette er ganske så annerledes i Norge. Men én ting samsvarer med Orange is the New Black, nemlig biblioteket.

«Kristine» ler forsiktig. Jeg ser for meg de ulike innsatte, med stor variasjon i bakgrunn og nasjonalitet, som møtes over et slag ludo. Det er noe fint ved den scenen.

Hva representerer biblioteket her i fengselet for deg?

Det blir en liten pause hvor «Kristine» leter etter ordene.

– Det hadde ikke vært så veldig ålreit uten biblioteket. Da hadde vi ikke hatt mulighet til å låne hverken filmer, musikk eller bøker. Nei, jeg synes det er veldig deilig at det finnes.

På hvilken måte er bruken av biblioteket her inne forskjellig fra når du bruker biblioteket utenfor fengselet?

– Jeg brukte hovedbiblioteket mye sammen med sønnen min, men jeg bruker det nok mer her i fengselet. Det er veldig greit med bibliotekaren her som en kan spørre. Også har jeg aldri spilt så mye ludo som i fengselet!

Er biblioteket som en portal ut?

– Ihvertfall til en annen verden. Det er min mulighet til å komme meg litt bort.

17

Pseudonymer

Skjulte forfatteridentiteter i norsk litteratur

TEKST/KATHINKA BLÜMLEIN ILLUSTRASJON/NORA BRECH

en følge av at forfatteren fikk eiendomsrett til sine egne verker, og med eiendomsretten ble også tankegodset som kom til uttrykk gjennom litteraturen knyttet til forfatternavnet. Dermed ble grunnlaget lagt for en utstrakt bruk av pseudonymer. Århundret etter blomstret de pseudonyme (og anonyme) forfatterskapene opp.

Enkelte fingerede navne vækker liden opmerksomhed, da intet ved dem skiller dem fra de almindelige, dagligdagse, medens andre straks viser sig som det de er: en for anledningen paataget maske.

Norsk anonym- og pseudonymlexikon (1924) av Hjalmar Pettersen I litteraturens verden har det kanskje oftere enn man skulle tro hendt at forfattere har brukt ett eller flere oppdiktede navn, også kalt pseudonymer, i forbindelse med sine utgivelser. Likevel finnes det lite litteratur om fenomenet. Et av de få verkene om norsk pseudonymbruk er Hjalmar Pettersens Norsk anonym- og pseudonymlexikon fra 1924.

Pettersen, som kalte boka «min skandalebog», skriver i innledningen at «Kritiken vil vel finde, (…) at enkelte «afsløringer» overskrider grænsen for det tilladelige». Det samme kan vel ikke sies om denne artikkelen, men det den vil inneholde er noen forsøk på å finne ut hvorfor pseudonymer har blitt brukt og fortsatt blir brukt i litteraturen.

Det var først i Europa på 1700-tallet at forfatternavnet ble viktig. Dette kom som

Henrik Wergeland (1808–1845) brukte flere pseudonymer i sin store og mangfoldige litterære produksjon, med Siful Sifadda som det mest brukte. Dette pseudonymet ble brukt som dekknavn i forbindelse med utgivelsen av farser, men også i forbindelse med avisinnlegg. Wergeland går så langt som å kalle Siful sin «uregjerlige halvbror».

Der har boet to himmelvidt forskjellige, omendskjønt beslektede genier i denne skalle: Jeg, Henrik Arnold Wergeland, og min halvbroder Siful Sifadda(…) Det er ikke en linie af den første, som ikke er elegisk, alvorlig; ikke en av den sidste, uten den er spøgende, satirisk, koboldagtig. Jeg befattede mig derfor ikke egentlig selv saa 19

meget med kampene; thi jeg lod min halvbroder drage ud; og han oppførte sig altid tappert; men da jeg døde, forbød jeg ham at gjøre mig følge, før han havde udgivet sine mange farcer i et bind med træsnit, men med sløifning af det værste personlige. Men endnu har jeg ikke seet til ham, saa han maa drive om her endnu.

«Et frænologiskt foredrag» fra Henrik Wergelands Hassel-Nødder (1845) I farsene tar Siful for seg aktuell samfunnsproblematikk og sosiale konvensjoner, men de inneholder også angrep på motstandere av hans politiske synspunkter og litterære virke.

Et eksempel på dette er Irreparabile tempus (Uerstattelige tid) fra 1828 hvor Wergeland kritiserer datidens oppdragelsessystem. Med sine farser snur Siful opp-ned på ting og skaper karikaturer som utfordret datidens vedtatte normer, og nettopp i dette karnevaleske og «unormale» universet kan Wergelands pseudonymbruk og janusansikt sees på som et passende element.

Camilla Collett (1813–1895), Henrik Wergelands lillesøster, utga sin gjennombruddsroman og hovedverk Amtmandens Døttre anonymt i 1854–55. I henholdsvis 1860 og 1862 utkom Fortællinger og I de lange Nætter, begge under pseudonymet Forfatteren til Amtmandens Døttre, om man i det hele tatt kan kalle det et pseudonym. I likhet med Wergelands farser utfordret disse bøkene datidens normer, men i hennes verk er det kvinnens stilling i ekteskapet og i samfunnet som er det sentrale temaet.

På 1800-tallet var det ingen overflod av litteratur som gikk i mot moralske, religiøse eller sosiale normer, og svært sjeldent var det at en kvinne utga slikt. Et pseudonym kunne være nødvendig for at bøkene skulle bli lest og tatt alvorlig, eller i det hele tatt publisert. De engelske Brontë-søstrene brukte maskuline navn på grunn av fordommene mot kvinnelige forfattere, selv om pseudonymene deres fort ble avslørt. Av de tretten norske kvinnelige prosaforfatterne som debuterte fram til 1870 var det bare to som utga alle romanene under sitt eget navn – Marie Colban og Magdalene Thoresen. Når det gjelder mannlige forfatteres bruk av kvinnelige pseudonymer har dette av forståelige grunner ikke vært på langt nær en så utbredt praksis som kvinners bruk av mannsnavn.

Sara Fabricius (1880–1974), bedre kjent under pseudonymet Cora Sandel, oppnådde en plass i den norske litterære kanon med bøker som Alberte-trilogien (1926, 1931 og 1939) og Kranes konditori (1945). Fra utgivelsen av debutromanen Alberte og Jakob i 1926 og gjennom hele forfatterskapet brukte hun pseudonym som en følge av et ønske om å unngå oppmerksomhet og offentlig publisitet. I takt med debutromanens økende

Foto: Corbis / All Over Press

nettopp dette navnet var forlagets tro på at et engelskklingende navn skulle få salget til å gå unna. Under en navnekonkurranse arrangert på kaféen, foreslo en av forfatterkollegaene navnet Stein Riverton – Riverto(w)n som en engelsk versjon av Elvestad. En av Elvestads biografer mener at pseudonymet var et tegn på hans ambisjoner utover «bare» å produsere detektivfortellinger som avisføljetonger.

Ifølge en av Elvestads venner helligholdt han Riverton-navnet, og under pseudonymet publiserte han kun fortellinger som han selv anså for å ha litterær kvalitet. I 1910 utga Elvestad for første gang en bok, Angsten, under sitt eget navn. Dette var ikke krim, men en roman som kan beskrives som en psykologisk studie. De mange reportasjene, artiklene og portrettene ble også publisert uten bruk av pseudonym.

popularitet og anerkjennelse ble jakten på forfatterens sanne natur intensivert, noe hun kommenterer selv:

André Bjerke (1918-1985) brukte sitt fødenavn når han skrev lyrikk, sakprosa og i gjendiktninger, men de første krimromanene signerte han med Bernhard Borge. Året etter sin debut med diktsamlingen Syngende jord i 1940 ble Borges Nattmennesket utgitt.

Deretter fulgte De dødes tjern i 1942, Døde

Hvad min anonymitet angaar er den vist i største fare. Fru Grepp skriver at den er en saga blott. Jeg har ogsaa faat nogen lykønskninger fra folk, som mistænker mig, men saalenge jeg ikke tilstaar, er der ialfald tvil om tingen. Og jeg har ikke i sinde at tilstaa. Det er blit noget av et principspørsmaal. Jeg synes, man har ret til at være anonym, saalenge man ikke begaar nedrigheter. Man kan ha mangeslags grunder for det, og det bør respekteres.

«Brev til Ida Fabricius Vogt» (1927) Det at omfanget av pseudonym-spekulasjonene ble såpass stort mente hun var typisk norsk, og så det som en sport «å lure dem alle sammen».

Sven Elvestad (1884–1934), også kjent under navnet Stein Riverton, huskes i dag kanskje best for sine krimromaner, deriblant Jernvognen (1909) og fortellingene med detektiven Knut Gribb i hovedrollen. Elvestad debuterte anonymt med Skjebergmysteriet i 1902. Det var da to av hans føljetonger ble publisert i bokform i 1907 at Elvestad for første gang signerte med Rivertonpseudonymet. Bakgrunnen for valget av 21

menn går i land i 1947 og Skjult mønster i 1950.

Noe som er verdt å merke seg i dette tilfellet er at Borge, i tillegg til å være et pseudonym, er jeg-fortelleren i enkelte av bøkene. Dette grepet kan ha den effekten at fortellingene framstår mer troverdige enn de ellers ville gjort. Likevel kan det sies at Bjerkes hovedformål med å benytte pseudonym var at han ønsket å skille ut rollen som krimforfatter fra sine øvrige verk. Dette finnes det mange eksempler på i litteraturhistorien, ettersom krimsjangeren tradisjonelt har vært mindre prestisjefylt enn mange andre sjangre.

Samtidig er det flere biografer som tydeliggjør at Bjerke på ingen måte hadde et «krimforfatterkompleks», men at han ville være trofast mot sitt alter ego.

Samuel Bjørk er pseudonymet til Frode Sander Øien (1969-) som i 2014 sto fram som forfatter av den bestselgende krimromanen Det henger en engel alene i skogen fra 2013. Øien har uttalt at han egentlig aldri hadde tenkt til å avsløre hvem Samuel Bjørk var, men at han etter hvert så seg nødt til det når de utenlandske forlagene krevde et ansikt. I forbindelse med boklanseringen i Norge kan det se ut til at pseudonymet var en klar fordel: Suksessen førte til at spekulasjonene rundt hvem som skjulte seg bak pseudonymet florerte. Men man kan også spørre seg om ikke noe av salgssuksessen ble forårsaket nettopp av pseudonymbruken.

Det er ikke til å stikke under en stol at spekulasjonene og mystikken rundt pseudonymer er god PR. I et stort bokmarked kan det være vanskelig å få oppmerksomhet i pressen, dermed kan pseudonymer være et virkemiddel for å bli bedre lagt merke til. Den paradoksale tiltrekningen mot en forfatter som skjuler seg bak et pseudonym har den franske litteraturteoretikeren Gérard Genette (1930-) kalt pseudonymeffekten.

Siden slutten av andre verdenskrig har tallet på norske forfatterpseudonymer sunket

betraktelig. I dag er det blant krimforfattere at pseudonymbruk er mest utbredt, og på én måte kan deres pseudonymer sees på som en naturlig ramme rundt krimgåtene de representerer. Genette mener at man gjennom å analysere et litterært verks paratekster, slik som forord, noter og forfatternavn, bedre kan forstå forfatterens intensjoner. Dette vil si at også tolkninger av pseudonymer kan være en betydningsfull del av forfatterforståelsen og tekstfortolkningen; for eksempel har valget av et svært uvanlig pseudonym sannsynligvis som formål å vekke oppmerksomhet.

Det som er sikkert er at forfattere har hatt og har mange ulike grunner til å bruke pseudonym; for å skåne seg mot oppstyr og ubehageligheter, for å skille mellom ulike forfatterroller, anonymitet som hovedintensjon, markedsføringsfordeler og lek med identiteter er noen av dem. Ved å tilegne seg kunnskap om hvorfor forfattere har valgt å bruke en «paataget maske» kan man forhåpentligvis komme et skritt nærmere å få innsikt i forfatterens litteratur, mentalitet og samtid.

ANDRE LITTERÆRE PSEUDONYMER: George Orwell – Eric Arthur Blair Lewis Carroll – Charles Lutwidge Dodgson Francoise Sagan – Francoise Quoirez John Le Carré – David John Moore Cornwell Mark Twain – Samuel Langhorne Clemens Molière – Jean-Baptiste Poquelin Lars Kepler – Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril Ford Madox Ford – Ford Hermann Hueffer Maria Lang – Dagmar Lange Mumle Gåsegg – Johan Borgen Truman Capote – Truman Streckfus Persons Sophie Kinsella – Madeleine Wickham Robert Galbraith – Joanne («J. K.») Rowling Carolyn Keene – Mildred Wirt Benson/Walter Karig etc.

George Eliot – Mary Ann Evans P. L. Travers – Helen Lyndon Goff Pablo Neruda – Neftali Ricardo Reyes Basoalto

! t o t e k o k å r o r p o p s o s r o r e v o v ø R Ro RoRøvovero rsospoprorå

koketot!

RoRøvoverorsospoproråkoketot, eller Røverspråket som det heter, ble for alvor kjent gjennom Astrid Lindgrens bøker om mesterdetektiv Blomquist. Men hvor og hvordan oppstod egentlig dette kodete og hemmelige språket?

TEKST/GUNNAR VILBERG

Sosskokkaloll vovvi foffinonnnonne poppå nonnoe i kokkvovvelolldodd sossomomm foffororrelolldoddrorrenonne vovvårorre ikokkkokke bobbørorr vovvitotte omomm?

Forfatter Levi Henriksen forteller om da han var liten gutt og opplevde spennende røverspråkeventyr. – Fred og jeg fikk alltid noe Hardyguttene-aktig over oss når vi snakket røverspråket, enda vi – eller i hvert fall jeg – hadde lært det av Astrid Lindgrens bøker om mesterdetektiven Blomquist. Det ble nærmest en åpenbaring for Fred og meg, å kunne kommunisere på denne måten, slik at ingen andre forsto oss. I hvert fall var det hva vi likte å

tro, da vi snek oss rundt i de store innlandsskogene på Granli som ennå ikke hadde blitt Skogli, mens vi løste mysterier ingen andre enn oss kunne se. Fred og Levi Hardy.

Røverspråket ble kjent og populært i Norge på 40-, 50- og 60-tallet, særlig takket være Astrid Lindgren. Også andre forfattere lot seg inspirere. Et barnerim fra 1966 av André Bjerke åpner for eksempel på denne måten: Tenk så flink er Åge: Han kan røversproget.

Hvis en røver utenfor snakker rorr-ø-vovv-erorr soss-popp-rorr-o-gogg-e-tott, skjønner han det meget godt. Men begynner røverspråkets historie med Lindgrens Blomquist,

23

eller finnes det andre forklaringer? For hvor kommer egentlig dette hemmelige språket fra? Og ikke minst, er det en svensk oppfinnelse for barn?

– Nei, det finnes mange forskjellige røverspråk, svarer Rolf Theil, professor og lingvist ved Universitetet i Oslo. Rolf kan over 50 språk, så er det noen som kan svare på dette, må det være han. – La oss begynne med rövarspråket som Astrid Lindgren skildrer i bokserien om Kalle Blomquist. Ordet rövarspråket blir der til rorövovarorsospoproråkoketot, ved at alle konsonanter blir uttalt to ganger, med en o mellom. Astrid Lindgren fant ikke på dette språket, men lærte det visstnok av mannen sin, Sture Lindgren, som hadde brukt det i barndommen når han lekte med kameratene sine.

Rolf forteller videre at røverspråket er en type hemmelig språk, og i boka Hemmelige språk og tegn (1945) har forfatter Øyvin Ribsskog et kapittel om «gategutt-språkene», der han blant annet skildrer et hemmelig språk som han kaller «a-språket». – Det er litt mer komplisert enn det rövarspråk vi kjenner fra Astrid Lindgren, fortsetter lingvisten.

Ordet sigarett blir til såssarårragåggatått, etter disse prinsippene: Del ordet i opp i stavinger pluss final konsonantisme: si-ga-re-tt. Flytt tredje staving før andre staving i ord med tre eller flere stavinger: si-re-ga-tt. Gjør alle vokaler til a: sa-ra-ga-tt. Gjør alle konsonanter (K) til KåKK: såssa-rårra-gågga-tått.

Det er vanskelig å si hvor gammelt røverspråket er, sier Rolf, men denne type ordkamuflasje vil jeg tippe er tusenvis av år, og med ordkamuflasje mener jeg fenomenet med at en vrir og vrenger på ord i storsamfunnet for å gjøre det uforståelig. Slike språk er kjent fra alle deler av verden med egne lokale dialekter.

Røverspråket er altså ikke noe Astrid Lindgren har funnet på helt alene. Men hvorfor har vi et behov for å bruke røverspråk?

– Jo, hemmelige språk har til alle tider blitt brukt av ulike «utgrupper» som forbrytere (røvere!), gategutter, omstreifere, omvandrende kramkarer, sirkus- og tivolifolk, tatere og andre, forteller språkprofessoren. – Alt for å holde «de andre» unna.

Så røverspråket er rett og slett et kodespråk for å oppnå en fordel og hemmeligholde opplysninger i forhold til de uinnvidde.

Ikke er det nødvendigvis bare brukt av barn heller. Men hvor sikkert er det? Eller sagt på en annen måte – hvor mye kan man komme unna med hvis man tyr til dette middelet for hemmelighold?

– Det største problemet med røverspråket, er nok at det er litt for mange som vet om hemmeligheten, sier doktor i kryptografi, Tor Erling Bjørstad. –Den kjente sikkerhetseksperten Bruce Schneier har sagt det slik: There are two kinds of cryptography in this world: cryptography that will stop your kid sister from reading your files, and cryptography that will stop major governments from reading your

kanskje har eksistert i tusenvis av år. Det er lett å lære, vanskelig å forstå, bare en lar være å skrive det ned. Det lever fortsatt og blir muntlig overført mellom mennesker.

Men, sånn på tampen, går det an lure røverspråket inn i en roman tro? – Gjennom et ganske langt forfatterliv kan jeg aldri huske å ha brukt røverspråket i noe av det jeg har skrevet. Levi Henriksen tenker seg om, – men senere forsøkte jeg å lære det til min kone, når vi skulle si noe barna ikke skulle forstå.

Dessverre fant ikke hun gleden i røverspråket på samme måte som Fred og meg, og vi endte i stedet med å snakke engelsk og etter hvert som barna lærte det på skolen gikk vi over til et slags liksom engelsk. Dog er det noe med røverspråket som fortsatt får hjertet mitt til å slå litt fortere. Det vil alltid minne meg om å være barn, og å leve i en hverdag full av mysterier.

files. Siden sikker kryptering handler om å holde på hemmeligheter, betyr det at røverspråket dessverre ikke er så veldig sikkert.

Det er også ganske lett å lese røverspråket.

Men det kan være vanskelig å forstå røverspråk om man snakker fort, og det samtidig ikke er mulig å ta notater eller opptak av hva som blir sagt. Selve ideen om å bruke et hemmelig språk er derimot ikke så dum. USA brukte f.eks. indianer-språket Navajo som grunnlag for en av sine beste koder under andre verdenskrig. Det viste seg å være svært vanskelig for utenforstående å begripe noe særlig av.

Tor Erling forteller videre at den største styrken til røverspråket nok nettopp er at det er veldig lett å lære, og at det kan høres ganske uforståelig ut hvis man lærer seg å snakke det fort. Men problemet er altså at det er litt for mange som kan hemmeligheten, og at det er lett å forstå røverspråk som er skrevet ned.

Men hvordan står det til med røverspråket i dag? Er det liv laga? – Joda, sier Karla på 11 år. Jeg bruker det til å snakke med vennene mine når vi ikke har noe å gjøre og ønsker å si noe som voksne ikke forstår. Jeg lærte det av en venninne da jeg var 9. Kanskje får jeg bruk for det en gang jeg for eksempel skal komme meg ut av en knipe også? Det var vanskelig i starten å snakke fort, men etter hvert ble jeg flinkere og flinkere. Nå snakker jeg flytende røverspråk!

Vi kan altså oppsummere med at former av røverspråket finnes over hele verden og 25

Tilslørt by(pike) TEKST/SILJE RAMLETH FOTO/FRANK MICHAELSEN

Ruter hadde i vinter en kampanje der de oppfordra byens borgere til å sende inn tips om hva som befant seg av hemmeligheter og severdigheter ved hvert busstrikk- og t-banestopp. Jeg likte idéen, men tipsene som kom inn var for det meste disse efemeriske butikkene og kaféene, en del av byen som endres så ofte og som bestemmes av livsstil og trender. Hva med det konstante?

Jeg ønsket å finne det som var under fasadene av symboler, reklame og kommersiell påvirkning. Kan man se byen uten utstillingsvinduene? Hva finnes der stien ikke er opptråkka? Kan jeg finne byens, og mine egne ubevisste hemmeligheter der?

For å finne ut av dette ønsket jeg å bruke en metode kalt dérive. Dérive er en teori eller et verktøy som ble utvikla av en gruppe kulturkritikere som kalte seg L'internationale situationniste. Frontfiguren og den viktigste pådriveren i denne gruppa var franskmannen Guy Debord, sammen med blant andre den danske kunstneren Asger Jorn.

Situasjonistene var aktive fra slutten av 50-tallet til begynnelsen av 70-tallet, og er for mange regna for å ha nådd sitt høydepunkt under '68-oppgjøret i Paris.

De var sentrale i protestene og ønsket å ta opp kampen mot de gjeldene lovene for hva kultur og dagligliv i det moderne samfunn angår. Ved å bli bevisst på hvordan kapitalen hadde fått full dominans i etterkrigstida, i deres øyne, og dens struktur, kunne man bryte ut av dens kjedsommelige og tankedrepende lenker. De la all sin lit til at individet selv kunne klare å trå ut av vanene.

Du måtte bare bli bevisst på dem, og gjerne vise det med revolt og protester – revolusjon var ikke et fremmedord for gruppa. Spesielt var det populærkultur og kommersialiseringen av den urbane hverdagen hvor vi ofte får tredd sannheter over hodet som var kampsaken deres.

For å kunne endre på slike tankesett tenkte Debord at man måtte ta utgangspunkt i situasjonen, og derav navnet på bevegelsen. I de selvbevisste, men uplanlagte, øyeblikkene vil det forhåpentligvis oppstå en forskyvning av ikke-virkelige virkeligheten. Det er her vi kan få bruk for dériven. Hjelp til selvhjelp, om du vil.

«In a dérive one or more persons during a certain period drop their relations, their work and leisure activities, and all their other usual motives for movement and action, and let themselves be drawn by the attractions of the terrain and the encounters they find there.

Chance is a less important factor in this activity than one might think: from a dérive point of view cities have psychogeographical contours, with constant currents, fixed points and vortexes that strongly discourage entry into or exit from certain zones.» 1 Det var dette utgangspunktet jeg brukte da jeg en solfylt søndag formiddag i april snørte joggeskoene, plasserte ørepluggene i øra og la ut på en urban vandring på jakt etter hemmeligheter. Jeg ville gå rett på, samme hva jeg møtte. La meg dra mot det som er vakkert, stygt eller bare fanger min interesse. Det viktigste: jeg skal reflektere over

27

det jeg ser. Dette skal ikke være en transportetappe fra A til B eller bare en hyggelig søndagstur i sola.

Min første utfordring kom allerede da jeg lukka porten til leiligheten bak meg og sto på fortauet: høyre eller venstre, vest eller øst?

Jeg valgte den veien jeg tar mest sjelden og som jeg har flest fordommer mot – det bar vestover. Bare femti meter borti Sporveisgata hevet jeg blikket og oppdaget et hus av typen Kråkeslott jeg ikke hadde lagt merke til før. Det er dette det handler om, tenkte jeg, og vred om for å undersøke. Da jeg kom frem til huset var det selvsagt inngjerdet og ikke tilgjengelig, så jeg fortsatte ned den brosteinslagte veien og havna midt i Underhaugsveien. En liten sjarmerende gate jeg aldri før har gått i, til tross for at jeg kjenner godt det som er i begge ender av gatestubben. Hjørnet av Bislett stadion i den ene og Bogstadveien i den andre. Snarveien er herved notert.

Jeg fortsatte videre vestover mot Briskeby. Disse veiene er traska

tidligere, men da har jeg som oftest holdt meg til gatene der 12-trikken går, så jeg lot arkitekturen og magefølelsen lede meg ut i sidegatene. Det slo meg ganske raskt at i disse områdene er det mye som er avsperret fordi det er privat eiendom. Uten tvil et boligområde for den øvre middelklasse. Forbudsskilt møtte meg overalt da jeg først ble bevisst på dem, men i stedet for å snu valgte jeg å trosse dem, så langt det lot seg gjøre. Det er ikke så lite lovlydig som det kanskje høres ut som, for skiltene er strengt talt ment for biltrafikk. Likevel ble det både en og to bomturer inn i innkjørsler det var umulig å forsere på grunn av gjerder. Føler jeg kan si sammen med Debord: slike borgerlige til småborgerlige stengsler gjør meg bare mer trass. Oppdagelsen av et knippe fine funkishus blant sveitservillaene i Professor Dahls gate var alt som skulle til for å føle meg klar til å dra videre.

Jeg ville dypere inn i djevelens hule, for å ta litt hardt i, og ned mot Frogner.

Om jeg ikke følte meg fremmedgjort tidligere, så følte jeg det her. Kafékulturen står sterkt på Frogner, i hvert fall på en av årets første vårsøndager. Alt i området føles likt. Menneskene går likt kledd, arkitekturen er så og si den samme over alt, butikkene selger stort sett det samme interiøret, og det er i overkant ryddig og pent. Det mest interessante funnet var det ene bygget i art deco-stil inspirert av norrøn mytologi med drager og mytologiske vesener. Hemmelighet? Nope.

Fordommene mine kan nok ikke bekjempes i dag, så jeg følte det ble nok småhunder i diamanthalskjede, barnevogner, hvite joggesko og sorte skinnjakker – jeg ville videre. Nedenfor Nasjonalbiblioteket oppdaga jeg plutselig et skilt som viste veien til det gamle Observatoriet. Det eies av Universitetet i Oslo. Perfekt.

Universitetet oppfatter jeg som en åpen institusjon der jeg kan føle meg velkommen. Joda, det sto noen

benker i den lille hagen utenfor de tilhørende boligene der, men fortsatt ingen uoppdaget oase å rapportere om.

Da telefonen ringte og musikken ble avbrutt på vei nedover mot Aker Brygge gikk det opp for meg at lydene i byen er en viktig del av dette urbane prosjektet mitt. Jeg forsto at jeg måtte bruke blikket på en annen måte og satte meg ned på en benk ved Rådhusplassen og lot inntrykkene der få strømme. Her ferdes det mange, både Osloborgere og turister, så lydene ble overveldende da jeg nå hørte etter. Måker, barn, motorsykler, diskusjoner om et eventuelt barn nummer to, turister med et uforståelig språk, raslende sparkesykler og ikke minst lyden av «Hava Nagila» på saksofon i det fjerne. Det var vanskelig å gå videre siden sola varma så godt på de sorte strømpebuksene. Kun den slitne klovnen som prøver å tjene noen kroner ved å lure barn til å kjøpe ballongfigurer gjorde at jeg kjente det var på tide komme meg bort fra turistfella ved Aker Brygge og gå videre østover.

Rundt Havnepromenaden møtte jeg folk som åpenbart var ute og søndagsspankulerte. Det nye navnet på området, som per dags dato er en anleggsplass, tyder på at det er nettopp dét kommunen vil vi skal bruke området til. Lukta av sjø, synet av fortøyde båter og frisk vind i håret kan friste de fleste til å sette seg ned på bryggekanten, men jeg

fulgte Promenaden videre i mangel av veivalg. Forbi Akershus festing og danskebåten, mot Bjørvika.

Jeg ble i større grad oppmerksom på folka jeg møtte etter tenkepausen på Rådhusplassen.

Hvordan bruker de byen? Det var ved Operaen jeg havnet bak et par med hver sin corgi i bånd. De diskuterte hvor de kunne finne bussholdeplassen nå, for den er flyttet fra Jernbanetorget. Jeg bet meg merke i hvor usikre de virket i sine påstander, nesten som om de var nyforelska. Borte ved Barcode, var mannens forslag, og jeg fulgte etter dem på en minst mulig ubehagelig måte.

Områdene mellom bygningene i Barcode fremstår fortsatt folketomme, selv om det er tilrettelagt for lek og som sosial møteplass.

Utbyggere kan nok takke seg selv som selger til kommersielle aktører, for de er de eneste som har råd til å kjøpe seg inn her, men når et nytt og inviterende bibliotek finner sin plass i Bjørvika i 2019 vil nok området fremstå som mer tilgjengelig for alle. Hele byen gleder seg! Bjørvika og Grønland er godt kjent for meg, så jeg gikk videre – rett fram mot Middelalderparken og Gamlebyen.

Her er jeg sjelden og ble litt overraska over hvor sterkt og raskt kontrasten fra Bjørvika kom.

Togskinnene, rustne gjerder, ærverdige Oslo ladegård og spesielt skateparken Gamlebyen Sport og Fritid hvor lukta av spraymaling

kjennes på lang avstand. Dette føles mer ekte enn andre steder langs dagens ferd. Folkene jeg møter bor her. Dette er deres område, ikke utbyggernes eller butikkenes. Kun et kirkespir i stein på toppen av heia langt fremme dro meg videre oppover Lodalen. Her er jeg totalt ukjent, så jeg hadde lite å gå etter, noe jeg tenkte bare var bra. En lang og trafikkert vei var ikke det mest interessante, men med togskinner som går parallelt med veien uten kryssende bro hadde jeg ikke annet valg enn å følge på. Jeg kryssa etterhvert E6 og sto til min store overraskelse plutselig i Kværnerbyen.

Dette er en av de store OBOSbyene i kommunen. Det føltes ikke som så mange bodde her, på tross av at denne bydelen har vært planlagt og delvis ferdigstilt i flere år. Noen satt ute og slikka sol på benkene i hovedgata Smeltedigelen som den noe misvisende heter. Jeg så til og med paret med corgiene fra Operaen. De hadde tydeligvis kommet seg på riktig bussholdeplass og til et hjem som må være relativt nyetablert. Stedet føltes mer som et mislykket og kjølig Nydalen, men jeg kan ha kommet på feil tidspunkt. Området er som nevnt fortsatt ikke ferdig, og jeg vil tro folk ønsker å tilbringe søndager som dette andre steder enn i en liksom-futuristisk asfaltjungel.

Nei, Kværnerbyen var mer ubehagelig enn hyggelig, så jeg tok fatt på Jernbanetrappa og prøvde å finne kirkespiret.

På toppen av trappa sto skiltet som minnet meg på hvor vanskelig det er å finne områder i byen som kan oppleves nyoppdaga – Oslo kommunes turvei-skilt som viser gode ruter og deres avstand til bydeler. Norge er og blir en turnasjon. Ikke noe liker vi bedre enn å gå, og nesten hver eneste vei eller sti er oppmerka. Det opprinnelige prosjektet mitt føltes uoppnåelig.

Ved en dérive kan jeg finne hemmeligheter i byen jeg ikke har sett før, men alle bærer de så klart preg av å ha vært berørt av noen før meg. Jeg klarer ikke finne noe som overrasker meg eller setter meg ut av spill utover de utallige forbudsskilta og mine egne fordommer over steder som enten bekreftes eller avkreftes.

Siden jeg først var kommet så langt, ville jeg bare finne kirka som tilhører kirkespiret.

«Vålerenga park», sa skiltet.

Kirkespiret tilhører jo Vålerenga kirke! Etter å ha bodd i byen i snart fem år har jeg faktisk aldri vært på Vålerenga, men for et vakkert område det er. De gamle, sjarmerende og fargerike husa som ligger på rekke og rad ga en spesielt varmende godfølelse etter den kalde Kværnerbyen.

Småbarnsfamiler satt i parken, hunder løp etter pinner, folk gikk i gatene og var glade. Det var da det slo meg – hemmelighetene til Oslo er menneskene som bor her og bydelenes individuelle karakter.

Det er ikke langt mellom dem, og det kan føles som to forskjellige

29

verdener å passere to kvartaler. Menneskene man finner på disse stedene er også helt unike.

Den gamle mannen som speidet lengtende ut over Jordal Idrettsplass der ungdom spilte fotball, paret med corgiene som bor i et boligområde de kanskje ikke visste hva ville inneholde på kjøpetidspunktet, far og sønn som kræsjer det nye elektriske flyet i treet i parken, den barfote mannen ved siden av meg på benken der jeg satt og reflekterte litt over turen, det eldre venneparet med samme dialekt som meg som satt og drakk kaffe på Grønland – det er dette det hele grunner i. Det er i de små historiene som finnes på steder jeg aldri før har vært og personene jeg aldri før har møtt, kanskje også kontrastene som kan oppstår. Det er her jeg finner hemmelighetene i byen, i disse mellommenneskelige situasjonene. Byen er der for oss, men det er vårt ansvar å oppsøke den og kanskje til og med endre vårt syn på den og fordommene vi har til byområdene. Nå kjente jeg at dagen var fullendt og farta fornøyd nedover mot Grønlands Torg for å handle en stor pose med hel pepper og andre godsaker.

Fra å være et prosjekt for å prøve å avdekke kommersialismen og populærkulturens tilsløringer av byen i Guy Debords ånd, ble det hele til en studie i sosiale forhold, boforhold og menneskeobservasjoner.

Det ble kanskje slik fordi det var det jeg trengte?

Ford, Simon. The situationist international: A user's Guide. Black Dog Publishing, 2005. London.

1 Debord, Guy. Theory of the Dérive, publisert i Les Lèvres Nues #9. November 1956), og kan leses her: www.cddc.vt.edu/sionline/si/theory.html

Jakten på kjærligheten Spør du meg, så spør jeg deg TEKST/INGRID BRUBAKER FOTO/FRANK MICHAELSEN

forskningsgruppen blant bryllupsgjestene.

For min egen del har svaret på det store romantiske spørsmålet – hva er det som gjør at man faller for noen? – hele veien vært enkelt, men ikke særlig konstruktivt: Jeg aner ikke. Flerfoldige ganger har jeg reflektert over grunnene bak tidligere større eller mindre forelskelser. En av dem hadde så triste øyne.

En annen hadde sagt han pleide å se på bilene nede på veiene og tenke på menneskene inni dem hver gang han tok fly. En tredje igjen var så fascinert av fugler. I tillegg sa en kjæreste en gang at han først hadde blitt tiltrukket av øyenbrynene mine, før noe som helst annet.

Kjærlighetens veier er som kjent uransakelige, og jeg skjønner til stadighet ikke hvordan man i det hele tatt ender opp på dem.

Og derfor falt Arons prosjekt i god jord hos meg da jeg først leste om det i New York Times i vinter. Etter år med spekulering og forvirring var det en lettelse å lære at noen faktisk hadde tatt konkret ansvar for å nøste opp i rotet. Tenk så praktisk det kunne være, om det lå et enkelt vitenskapelig svar bak det hele. Jeg stolte på Aron og forskningen hans. Han virket som en grepa kar som ville finne ut av ting. Jeg ville la ham lede meg til lykken.

Så da sitter jeg der, noen uker senere, i et tomt konsertlokale (det nærmeste jeg kom

I 1997 gjennomførte psykolog og kjærlighetsforsker (!) Arthur Aron fra State University of New York et forskningsprosjekt som hadde som mål å grave i den dypeste menneskeligheten og der forsøke å komme frem til et svar på et av de vanskeligste spørsmålene som finnes: HVA ER DET SOM GJØR AT VI FORELSKER OSS? Aron har skrevet mange bøker om emnet, med titler som Understanding Love and Attraction og The Handbook of Closeness and Intimacy. I forsøket «The Experimental Generation of Interpersonal Closeness» plasserte Aron helt fremmede mennesker parvis sammen i et laboratorium og ga dem en liste med 36 spørsmål. Teorien hans var at svarene ville avdekke en felles sårbarhet og skape en følelse av samhold. Når spørsmålene var stilt, skulle man se hverandre inn i øynene i fire sammenhengende minutter, og dermed legge grunnlaget for et godt, mellommenneskelig kjærlighetsforhold.

Kanskje et vagt forsøk på å gjøre noe abstrakt håndgripelig – kunne løsningen være så enkel, at en håndfull spørsmål kunne få deg til å føle nærhet med hvem som helst?

– men da forsøket var loggført, hadde i alle fall ett av parene gjort seg sårbare nok sammen til at de endte opp med å gifte seg, med hele 31

en lab) på et norsk universitet, og svetter litt over lista med spørsmål. Foran meg sitter en kompis av en venninne, så ukjent som man kan bli i den digitale tidsalder. Jeg har aldri møtt ham før. For å gjøre prosjektet så tro som mulig, har vi hatt minimal kontakt. Det han vet om meg er at jeg har forandret på avtalen to ganger, og dermed kanskje er litt uforutsigbar. Jeg mistenker også at han tror jeg er ganske desperat. («Date meg for forskningens skyld, liksom, heh.») Det jeg vet om ham er at han skriver masteroppgave og ikke alltid bruker tegnsetting i Facebook-meldingene sine. Vi er praktisk talt fremmede.

«Har du med noe snacks?» spør han. «Jeg kommer til å trenge sjokolade når du tar toget hjem igjen og forlater meg med hjertesorg.»

Spørsmålet står ikke på lista, men får meg til å like ham umiddelbart likevel. Jeg har lest gjennom spørsmålene på forhånd og kjent en gryende ubekvemhet bare ved det, for nå sitter jeg her og skal snakke med denne fremmede fyren om alt fra mitt forhold til min mor til hvem i verden jeg helst ville spist middag med. (Akkurat den er lett, da: J.K. Rowling.)

Spørsmålene strekker seg fra småpratemner som «Hva består en perfekt dag av for deg?» og «Hva i livet ditt er du mest takknemlig for?» til større temaer som «Hvis du skulle dø i kveld, hva ville du angret mest på å aldri ha fortalt til noen?» og «Av alle menneskene i familien din, hvem sin død ville du synes var verst?» Det er ikke bare rom for å bli kjent med andre mennesker her – man kan også bli temmelig godt kjent med seg selv.

Arons spørsmål skal skape en følelse av å dele. Allerede i nummer åtte skal man nevne tre ting man tilsynelatende har til felles med den man sitter med. Tjue spørsmål senere skal man i ærlig detalj beskrive hva man liker med partneren sin, og prate som om man ikke nettopp har møtt hverandre. Min date og jeg har i utgangspunktet små, artige greier til felles. Det viser seg at vi begge er glade i kaffe, og at våre perfekte dager, om vi fikk velge, ville begynt med at noen andre hadde satt på trakteren så vi kunne stå opp og få en kopp umiddelbart. Vi liker ikke skrekkfilmer.

Vi har begge litt sans for det morbide – som svar på spørsmål sju, «Har du en anelse om hvordan du kommer til å dø?» har han svart at han sikkert kommer til miste livet i en eller

annen usannsynlig ulykke, som å falle og lande på en gaffel, og jeg har med entusiasme fulgt opp dette ved å fortelle om en artikkel jeg nettopp leste, der en dame hadde sklidd på kjøkkengulvet med et glass i hånda, knust det i fallet, og så dødd etter å ha landa på det med hovedpulsåren først. Det kommer også for en dag at vi begge spiste meksikansk gryte til middag, rett før vi møttes.

ER DET DETTE SOM ER KJÆRLIGHET? Om ikke annet er det i alle fall en øvelse i å åpne seg og umiddelbart finne det positive i andre mennesker. Vi snakker om mye forskjellig, deler våre beste og verste minner og det oppstår en spontan intimitet som jeg opplever som noe forvirrende, fordi den føles lånt, på samme tid fremmed og velkjent. Det er lenge siden jeg har opplevd å kommunisere med noen så direkte. Selv om vi på bare noen timer har nådd et punkt man vanligvis når etter flere uker eller måneder og det føles merkelig, er det som om vi kjenner hverandre godt nå. Han vet at jeg holdt den lille labben til den fjortenårige katten min i hånda mens den ble avlivet, og jeg vet at hans beste venn begikk selvmord for en tid tilbake siden. Han vet at sist gang jeg grein ordentlig var da jeg satt på kjøkkengulvet overmannet av en kjærlighetssorg som akutt hadde slått inn der jeg sto og kutta opp hvitløk, og jeg vet at det han er mest stolt over i livet er å ha hjulpet broren sin gjennom skolegangen. Han vet at jeg er takknemlig for at jeg har velfungerende armer og bein, og jeg vet at han verdsetter familien sin mest av alt. Det føles rart, men ikke helt unaturlig.

Når spørsmålene fire timer senere er ferdigstilt og daten snart er over, er det bare de fire minutters øyenkontakt igjen, som skal lede oss inn i – vel, kanskje – ekteskapelig lykke.

Og jeg har lyst til å få det til, jeg har så lyst til at Aron skal ha rett igjen – hva om det faktisk funker? – men jeg feiger ut. Fire minutters øyekontakt er rett og slett det siste jeg vil, og i utgangspunktet det jeg har vært mest nervøs for. Hvilke normale mennesker stirrer hverandre inn i øynene i fire hele minutter? Utenom tilsynelatende min date.

«Vi burde gjøre det,» sier han, «for vitenskapens skyld,» men jeg sier blankt nei. Selv ikke forskningen kan få meg til å sitte stille og se

inn i øynene på dette mennesket som jeg nå på merkelig vis kan kalle en nær venn, men som jeg også møtte for bare noen timer siden.

Og det er kanskje derfor vi ikke er hodestups forelsket eller forlovet, der vi står ute på plassen, der våre veier skal skilles. Kanskje prosjektet ikke fungerer om man ikke gir seg hen til hele pakka. «Er du forelska i meg nå?» sjekker jeg. «Hm,» sier han. «Nei.» Men det kan jo hende vi sees igjen? Vi kan jo ta en øl eller noe, kanskje. Eller spise på et av disse burgerstedene han snakka om, da vi diskuterte spørsmålet om hva en perfekt dag besto av for han. Han visste om noen bra burgersteder i byen. «Ja, jeg spiser gjerne burger med min nye, nære venn, jeg,» sier han før han går.

Og det er kanskje mer enn noen kan tørre å håpe på, det.

Hvordan forelske seg i hvem som helst: Utvalgte mer eller mindre personlige spørsmål 10. Hvis du kunne forandre noe som helst med måten du ble oppdratt på, hva ville det vært?

12. Hvis du kunne våkne opp i morgen og ha fått en ny egenskap eller evne, hva ville det vært?

14. Er det noe du har drømt om å gjøre lenge? Hvorfor har du ikke gjort det?

16. Hva verdsetter du mest når det kommer til vennskap?

17. Hva er ditt beste minne?

33

19. Hvis du visste at du kom til å dø plutselig om et år, ville du forandret noe med måten du lever på? Hvorfor?

29. Del med partneren din et pinlig øyeblikk fra livet ditt.

33. Hvis du skulle dø i kveld uten å få kommunisert med noen, hva er tingen du angrer mest på å ikke ha fortalt noen? Hvorfor har du ikke fortalt dem det?

35. Av alle menneskene i familien din, hvem sin død ville du synes var verst? Hvorfor?

De fattiges katedral Det antas at det eksisterer mellom 6000 og 7500 ulike språk i dag, avhengig av hvilken definisjon man legger til grunn.

Et språk som ikke er med i den statistikken, er tungetalen.

TEKST/LENA RAMBERG

I tungetale snakker ikke mennesker med hverandre, men med Gud. Eller, man videreformidler budskap fra Gud. I Bibelen er det apostelen Paulus som snakker mest om tungetalen. I sitt første brev til korinterne skriver Paulus at han «taler hemmeligheter i ånden», og videre at «Den som taler i tunger, oppbygger seg selv, men den som taler profetisk, bygger opp menigheten.» (1. Kor. 14,2-5). Disse hemmelighetene i ånden skal altså deles med resten av menigheten – alle som ønsker kan ta del i dette. Den forkynnende tungetalen er en nådegave, både det å tale et budskap rett fra Den Hellige Ånd og å tolke det som blir sagt for resten av forsamlingen. Troen på at relasjonen med Gud er for alle, uavhengig av ytre faktorer som hudfarge eller klassetilhørighet, står sterkt i pinsebevegelsen.

Pastor i pinsemenigheten Filadelfia i Oslo, Andreas Hegertun, er stolt av pinsebevegelsens historie. Han forteller om en viktig pioner, William Seymore, sønn av frigitte slaver i USA på slutten av 1800-tallet. Med sitt ene blinde øye og afroamerikanske avstamning skilte han seg ut, og ble bedt om å følge undervisningen på bibelskolen fra gangen. Seymore ønsket et trossamfunn som skulle være samlende på tvers av samfunnslag, hvor alle kunne delta og hvor alle stemmer skulle høres. Dette ble en av de første pinsemenighetene, og tungetalen fikk en sentral rolle.

Man skiller mellom to typer tungetale: den private og den forkynnende eller profetiske. Den private tungetalen forekommer i bønnen, i tilbedelsen. Hegertun forklarer at det rett og slett handler om at man kan gå tom for ord mens man ber, og at tungetalen dermed blir et uttrykk for å be rett fra hjertet. Dette er en intuitiv handling, en tilstand man kanskje kan sammenligne med meditasjon eller annen form for mental fordypning. I en slik tilstand kan man oppleve å si ord man ikke selv forstår. Den forkynnende eller profetiske tungetalen, hvor hele forsamlinga

er inkludert, er i dag mest utbredt i de fattige delene av verden.

Hegertun er opptatt av at det ikke skal være noe show-preg over tungetalen, og viser blant annet til en uttalelse fra februar i år fra lederen for Pinsebevegelsens lederråd, Sigmund Kristoffersen: «Pinsebevegelsen er ikke en tungetale-bevegelse, men en Jesus-bevegelse.»

Det er gjort forsøk på å kartlegge tungetalen, systematisere og se om man finner et mønster, men man har ikke vært i stand til å påvise noen klar lingvistisk struktur. Hegertun forteller om en episode hvor en i menigheten talte i tunger, og en annen i forsamlingen hadde en tydning av budskapet. I samme rom satt en kvinne som hadde bodd flere år i Kongo. Hun gjenkjente tungetalen som et av stammespråkene fra området hun hadde bodd i, og kunne bekrefte at tolkningen samsvarte med det hun hørte.

Pinsebevegelsen er det raskest voksende trossamfunnet i verden i dag, og ifølge Pinsebevegelsen i Norge ligger medlemstallet på verdensbasis nå på over 600 millioner. Med så mange pinsevenner kan man kanskje anta at tungetalen er mer utbredt enn noen gang? Hegertun forteller at tungetalen alltid har vært en del av troen, men at det har variert i perioder hvor mye det har vært praktisert. I dag praktiseres ikke den profetiske tungetalen under gudstjenestene i Filadelfia, den er nå forbeholdt mindre gruppesamlinger.

Man kan jo undre seg over hvordan man selv kan velge når og hvor Den Hellige Ånd opptrer. Den profetiske tungetalen er derimot klart mer utbredt i de fattige delene av verden. Hvorfor det er slik vites ikke, men det kan jo forklare hvorfor den sveitsiske teologen Walter Hollenweger omtaler tungetalen som «de fattiges katedral».

Skriften på veggen TEKST/INGELA NØDING ILLUSTRASJON/OLIVIA JØRGENSEN

Jeg har spurt Morgenbladet hvorfor de skrev det. At: «Mange tror begrepet guilty pleasures, altså ukredible kulturuttrykk man elsker i smug, døde og ble begravet idet skillene mellom høy- og lavkultur plutselig så nye ut». Hvor hadde de det fra? Kunne de gi meg en kommentar? Nei. Intet pling i innboksen.

Jeg ropte på Twitter: «Er guilty pleasures ut? Hjelp! Anyone! #idetørke». Ikkeno svar.

Forvirringen hadde en forhistorie. Vi hadde nemlig hengt opp en plansje på Hovedbiblioteket, der vi ba folk skrive opp tittelen på det de leste i smug. De gule postit-lappene formerte seg for hver dag som gikk. Jeg så aldri et menneske stå og skrive der. Det var magisk. «Alkymisten av Paulo Coelho,» sto det på en, med tilleggskommentaren «Får deg til å gå riktig vei». Neste dag: «Tore Renberg «Yngve» – Han er så kjekk». Det virket som om folk gladelig delte sine synder.

Så hadde dette begrepet virkelig forsvunnet? Var alle blitt så skamløse at alle litterære masker var falt? Ble Coelho nå nevnt i samme

setning som Coetzee? Hvorfor spredde da disse moderne avlatsbrevene seg som gult høstløv utover det hvite plakatlerretet?

Jeg søkte svar hos Google. Disse to artiklene sto midt på trefflista: «50 Awesome Guilty Pleasure Songs We're Ashamed to Like» og «Guilty pleasure er et feigt og vinglete begrep». Begge handlet om musikk.

Var det blitt teit å skamme seg over «The Final Countdown», men ikke Kari Bøge?

Ifølge skrifteveggen på biblioteket holdt ikke denne teorien heller. «Rammstein,» sto det på en lapp. «JA» hadde noen skrevet inn på samme papirstykke. Inni en opptegnet snakkeboble med hjerteutropstegn. En tredje person(?) hadde føyd til: «–Ohne Dich Kann Ich nicht sein»...

Det var med andre ord mennesker der ute som fremdeles ikke flagget høyt at de hørte på tyske metal-band med forkjærlighet for enstavelsesord. Bortsett fra hvis de fikk skrive det på en vegg i biblioteket. Da kom alskens grums fra 90-tallet opp i neonlyset.

35

«Grøsserne,» hadde noen til og med fått seg til å notere ned. Etterfulgt av følgende utbrudd: «Ehrmegehrd!»

Nei, ifølge bibliotekgjengerne var dette med «guilty pleasures» et fenomen som ikke kjente noen grenser når det gjaldt kunstform.

Egentlig trengte det ikke ha noe med kulturuttrykk å gjøre i det hele tatt, så det ut til.

«Tisser i dusjen,» hadde noen innrømmet svart på gult. «ÆSJ!!» var kommentaren under. «Haha, da er vi to!» hadde en annen notert solidarisk til slutt. «Lukte på mitt eget navlelo,» betrodde en tredje. Det var tydelig at ordene «skyldig nytelse» frambrakte bekjennelser fra alle livets sider.

På tross av alt dette ser jeg ikke skriften på veggen helt enda. Disse søte betroelsene gir meg fornyet tro på katarsiskraften i beskjeden på en av lappene: «I sometimes write in library books – Forgive me Please!». Og denne: «Jo Nesbø – Brukt i påska til å komme bort fra svigermor». Om så skam er ut, er det likevel deilig å skamme seg sammen!

Det blir litt som da Erna viste fram egen stue med furumøbler og keramikkengler i Dagbladet; vi kan peke og le og får samtidig sjansen til å fortelle om de tørkede rosene vi selv har hengende på soveromsveggen.

Kanskje. Eller kanskje ikke? For Erna skammet seg jo ikke? Jeg er forvirret. Er det bare de kule og vellykkede akademikerne som kan eksponere sine guilty pleasures (uten å kalle det det, vel å merke), mens vi andre må fortsette å gjøre det anonymt?

Det eneste jeg vet er at noen kanskje burde droppe å dele sine skjulte gleder med oss andre. Noe denne gule lappen vitner om: «Min guilty pleasure: Sex, rage, power, hight speeding cars, expressing anger, money – lots of it. Kommentar: It’s just pleasure.

Something bad happens, then guilty pleasure. Or when someone gets hurt» ...

Og ikke minst var det påfallende hvordan folk yndet å kommentere hverandres utskeielser. «Animorphs – K. Applegte,» hadde en stakkar prøvd seg etter beste evne. Bare for å oppleve at en kritiker uten selvinnsikt hadde kladdet på under: «Du skriver stgkt» og under der igjen «du er en gutt» (!).

37

SANNTID Utdrag fra romanprosjekt av Ragnhild Eskeland FOTO/FRANK MICHAELSEN

Jeg skjuler for mamma at jeg ikke tar insulin. Jeg tenker det verste vil være om hun finner ut av det. Samtidig skjuler jeg at jeg har fått kjæreste. Tenker at det verste vil være om hun finner ut av det.

Jeg sprøyter ut insulin i do fra sprøytene så hun ikke skal merke at insulin ikke forsvinner.

Jeg møter kjæresten min om natten. Vi sniker oss begge ut og sitter bak garasjen og snakker.

Mamma spør hvorfor jeg er så trøtt.

Mamma spør om jeg røyker hasj.

Mamma tar meg i å røyke på bussholdeplassen.

Mamma tar meg i lyve om at jeg skal til en venninne når jeg egentlig skal møte typen.

En dag sier mamma at hun vet jeg har sex. For hun har lest dagboken min.

Senere samme dag sier søsteren min at jeg ikke må være sint på mamma for det var hun selv som leste dagboken min.

Jeg er skikkelig syk. Jeg kaster opp hele tiden og det er bare om jeg ligger på en bestemt måte i sofaen at jeg har det godt. Jeg er så trøtt. Jeg har vært så trøtt så lenge, men nå er det enda verre.

Likevel orker jeg å dra på kino med Stine en lørdag.

Vi ser den Julia Roberts-filmen hvor hun prøver å ødelegge et bryllup. Stine hvisker at hun en gang fikk høre at hun ligner på Cameron Diaz.

Når vi kommer ut fra filmen står plutselig mamma

der. Vi må ta en urinprøve, sier hun. Jeg blir fryktelig flau. Stine sier hun går hjem. Sorry, sier jeg. Mamma og jeg går opp trappen og inn på do. Hun har med sånne strips man kan tisse på. Når jeg kommer ut av doen ser vi på hvordan stripsen skifter farge fra hvit til grønn til mørk lilla. Jeg har ketoner i urinen.

Mamma sier hun satt på jobb da hun plutselig skjønte det. Hvorfor jeg har vært så dårlig. At jeg selvfølgelig har syreforgiftning. Men det er ikke selvfølgelig for meg. Inni meg håper jeg at jeg heller har fått en spiseforstyrrelse. At noen har smittet meg.

Vi kjører taxi til sykehuset.

De legger insulin inn intravenøst. Jeg sovner med en gang. Jeg våkner om natten av at en legestudent vekker meg for få meg til å spise en banan og drikke et glass melk. Du har føling, sier han. I sengen ved siden av sover mamma oppå dyna med alle klærne på. Når studenten går ut, våkner hun.

Unnskyld, sier jeg.

Ikke tenk på det, sier hun.

Neste dag kommer legen inn. Det er den samme legen som var på diabetikerleiren. I stedet for å spørre meg om jeg tar insulin, som de andre legene pleier, sier han bare: Hei Ragnhild, (han setter seg på sengekanten) du tar ikke insulin du, det er helt tydelig. Og jeg bare svarer: Nei, jeg gjør ikke det.

39

Tankene deres f책r hun alltid Rikets hemmelige tilstand

TEKST/FRANK MICHAELSEN ILLUSTRASJONER/NORSKEHEMMELIGHETER.NO

Hemmeligheter holder vi gjerne for oss selv. Eventuelt betror vi et selektert utvalg til noen venner vi stoler på?

Vel. Mellom 30 og 60 nordmenn henvender seg daglig til illustratør og hemmelighets-innsamler Cathrine Louise Finstad med sine innerste tanker. Disse illustreres for deretter å bli publisert på nettstedet norskehemmeligheter.no.

Hemmelighetenes alvorlighetsgrad varierer fra «Posta akkurat min første selfie på Instagram. Mista ti følgere» til «Hver dag i fire år har jeg angret på at jeg valgte å beholde henne. En abort hadde gjort livet så jævla mye enklere». Sistnevnte etterfulgt av en lang hale sinte og engasjerte kommentarer.

SELVMORDSTANKER Cathrine og jeg sitter på Fuglen i Henrik Wergelands gate. Hun strekker frem mobilen sin for å vise noen innsendte tekster. Ja, noe av materialet befinner seg helt klart på den mørke siden, fastslår jeg fra det vesle utdraget. – Hender det du tenker at folk heller bør oppsøke hjelp enn å sitte på Internett?

– Kanskje kan Internett være første skritt på veien for noen? Målet med prosjektet er å fjerne tabuet rundt problemene folk har. Problemene vi alle har. Helst vil vi åpne for at det er lov å ha tanker som er litt annerledes.

Dere kjenner altså ikke noen overbærende lyst til å gripe inn? – Nei, vi er veldig klare på at vi er illustratører og ingen hjelpeorganisasjon. Men selvsagt, når noen skriver om selvmordstanker og åpenbart ikke har det bra, da håper vi jo intenst at det hjelper dem å sende inn en hemmelighet. Kanskje kan det bidra til at de reflekterer litt ekstra rundt situasjonen og får styrken

til å søke hjelp. Vi har fått tilbakemeldinger fra psykologer som har sagt at det kan være et skritt i riktig retning for noen, å skrive til oss. Men vi er på ingen måte noe mer enn en nettside, og alle som behøver hjelp bør søke dette hos folk med fagkompetanse, sier Cathrine.

STARTEN Prosjektet begynte i 2009 etter inspirasjon av amerikanske PostSecret, der hemmeligheter ble sendt inn per postkort. Cathrine ønsket å lage noe liknende og nettbasert for et norsk publikum.

– Det tok litt tid å finne formen. I starten brukte vi collage blant annet.

Det sluttet vi med da det ble for vanskelig å finne riktige bilder i magasinene vi klipte fra. For mange glossy bilder av vellykkede unge blonde, rynkefrie kvinner, minnes Cathrine fra prosjektets første periode.

Med egne illustrasjoner fikk man etablert en mer særegen stil samtidig som man skapte et utstillingsvindu for flere dyktige illustratører. Over tid har stadig flere besøkt nettstedet – for å lese andres hemmeligheter og for å sende inn egne. – Det første året fikk vi inn 60 hemmeligheter. Det syntes vi var helt fantastisk. I dag mottar vi mellom 30 og 60 per dag.

PROFILBILDEANGST Cathrines forfriskende «ingenting er for drøyt»-holdning har sikret et høyt nivå av ærlighet på nettstedet. – Hva har du lært om det norske folk gjennom å samle inn hemmelighetene deres?

– At myten om den lukkede nordmannen ikke stemmer. Kan vi komme denne myten til livs, så er det veldig fint.

I sosiale medier snikskryter vi jo en hel del. Jeg tenker at Norske Hemmeligheter-konseptet er «naturlig utsatt» for snikskryt? – Vi fikk en hemmelighet der det stod «Når jeg får et kompliment har jeg mest lyst til 41

å si takk jeg vet.» Her måtte jeg tenke litt før jeg skjønte hva det egentlig handlet om. «Er denne overfladisk?,» lurte jeg på først. Men dette er jo en person som av en eller annen grunn ikke klarer å motta komplimenter og det er jo litt synd. Ellers er vi alltid på jakt etter det aktuelle. Vi merker hva folk interesserer seg for. Nylig var det noen som hadde sett TV-serien Orange is the new black som ønsket å bli satt i kvinnefengsel.

At tidene endrer seg får man også merke når man sanker inn folkets innerste tanker. Etterhvert som sosiale medier har blitt en del av virkeligheten vår har dette også preget hemmelighetene vi bærer på. I følge Cathrine har antallet SoMe-relaterte bidrag skutt i været siden 2009. Særlig mye angst har nordmenn i forbindelse mye det nye profilbildet. – «Det profilbildet der jeg likner minst på meg selv har fått mest likes,» er jo en betroelse vi har fått, husker Cathrine.

Likevel er det største stemningsskiftet noe som skjedde etter terrorangrepene den 22. juli. – Etter dette fikk vi se en helt ny form for angst.

Mannen i gata skrev om frykt på en mye mer generell måte. Det hadde vi ikke hatt så mye av tidligere.

Sånn sett sitter dere jo egentlig på et historisk, veldig interessant materiale? – Ja, nå venter vi bare på at en sosiolog eller forsker skal gå gjennom alle tekstene våre!

BOKEN ER SKJULT Da dere bad om litteratur-relaterte hemmeligheter, kom det inn ganske mye. Hva hadde folk å tilstå her?

– Da fikk vi inn mye interessant. For eksempel «Jeg er en norsklærer som hater å lese» og «Husmorporno er min flukt fra virkeligheten,» ler Cathrine.

Hvorfor traff dere en nerve akkurat her?

– Med alt som blir sagt om bøker og litteratur blir det vel sånn at man tolker hverandre ut ifra hva man leser. De fleste har noen bøker de

leser på bussen og andre bøker de leser hjemme.

Hemmeligheten «Jeg leser de rette bøkene for å ha kulturell kapital i min krets,» sier vel kanskje en del.

ABORT Hemmeligheten om abort som ble nevnt innledningsvis i denne artikkelen fikk en strøm av kommentarer etter seg. Noen er kritiske mot nettstedet: «Denne skulle dere ikke ha publisert», Mens andre er støttende: «Hallo. Det er jo det denne siden er til for. Få utløp for hemmeligheter man ikke får ut noen andre steder.» I kjølvannet av denne ambivalensen fra publikum skjønner Cathrine inderlig godt hvorfor hun vil fortsette å verne om prosjektet sitt.

– Det er akkurat denne typen ærlighet vi vil åpne for.

Det kan umulig bare være ett menneske som har disse tankene. Tenk om noen betrodde seg på denne måten i en lunsj eller en familie-middag og fikk svaret «Hei, det der må du holde for deg selv». Vi håper prosjektet vil kunne omvende dem som ville protestert på den måten, sier hun.

Cathrine og jeg tar farvel og jeg tenker på min egen hemmelighet. Den som liksom oppsummerer alt jeg ikke vil at noen skal vite om meg. Den som jeg klipper ut av dette Word-dokumentet og limer inn i tekstfeltet på norskehemmeligheter.no. Sånn ja. SEND. Det var deilig.

TEKST/BODIL AGA AANDSTAD

Jeg ligger i ditt fang. Din bukse av lin mot min perm. Dette er hva jeg lever for: kontakten med deg. Da jeg lå i maskinen, da de bant meg sammen, da tenkte jeg på deg.

Visste ikke hvem du var. Så bare så vidt hvem jeg selv var. Jeg følte meg så liten i den store sammenhengen. Så bar det ut i verden. Sammen med alle de andre i esken. Ut på hyllene. Se meg! Se akkurat meg! Men vi var så mange om beinet. Ikke visste jeg hvor jeg skulle havne. Jeg var ikke en bestselger. Det var ikke de andre heller. Ville vi bli kastet? Ville vi bli stuet ned på et lager, gitt til billene som liker oss best? Aldri føle en hånd på vår kropp, fingre som finner våre sider, bla dem med sin ømhet?

Så kom du. Jeg havnet i din veske. Spenningen dirret i meg. Hvor havnet jeg nå? Lenge lå jeg der. Tror jeg. Tid er irrelevant. Kanskje? Men så skjedde det. Dine hender omfavnet meg. Dine øyne fant mine ord. Og jeg fikk se deg.

Noen ganger, når du rynker nesen, faller det litt støv fra din nese inn i min perm.

Da vet jeg om du snart blir forkjølet. Jeg har fått en colaflekk på det ene omslaget.

Det var helt i orden. Det er jo bare et omslag. Jeg er penere uten. Du sa det selv. Du kjente på meg, viste meg fram. Så sa du, stolt som du var av meg, «jeg er mest glad i den uten omslag, men jeg må jo ta vare på den fine permen. Tenk om jeg hadde fått cola på den.» Da knitret det av glede i meg.

I går var jeg i veska di igjen. Da fikk jeg være med et sted med mange menn. Noen spurte om de ville forsake alle trosretninger uten den ene. Jeg ble redd. Skulle du forsake meg? Er jeg en tro? Men stemmen som kom var ikke din. En mann, ja. En eldre sådan, ja visst. Men ikke din. Vedkommende svarte nei flere ganger! Det var merkelig å høre på. Likevel var det som det ikke gjorde noe. Senere hørte jeg deg prate med noen. Selvfølgelig kunne han ikke forsake menigheten han var aktiv i!

Duften av middag snek seg inn i vesken. Smuler av dessertsøt bakst havnet på mine sider når dere feiret mannens ankomst i deres flokk. Du snakket om meg igjen. Jeg ble varm i din veske. Det gjorde ingenting at du ikke viste meg fram.

Nå har du lest meg ferdig. Jeg har fått ligge på et deilig bord. Her ligger jeg og lytter. Lurer på om de andre bøkene er våkne. Hører de det jeg hører? Det er så mye rart på denne kloden! Det rareste er at du forteller hemmeligheter i et rom som egentlig ikke er hemmelig, og jeg hører dem alle. Noen ganger tror jeg noen hvisker til meg at dette er det morsomste ved å være bok, at vi er jammen meg heldige, vi som får ligge her og lytte. Ingen våger tro at vi har ører. Akkurat nå skulle jeg ønske jeg hadde et lite trykkeri. Da skulle jeg skrevet alt du fortalte uten å si noe. Alt jeg vet uten at du forstår jeg hører. For den boka du kjøpte den dagen, min herre. Den boka kjenner deg nå veldig godt. Jeg elsker hver gang du ser litt på meg igjen. Eller nevner meg i rommet fullt av folks fortellinger. Der de lukker din dør og forteller deg det vemmeligste, vakreste. Fra en sofa full av hemmeligheter.

43

Litteraturen er en gave som må gis videre TEKST/LENA RAMBERG FOTO/FRANK MICHAELSEN

Monica Isakstuens andre roman, Om igjen, begynte tilbake i 2007, da forfatteren leste i avisa om ei historie så spektakulær at hun måtte finne frem saksa og klippe den ut. Overskrifta: «Pianist lurte hele verden».

Aller først må vi gå enda lenger tilbake i tid, la oss stoppe i 2003. Vi er i England, tusler nedover ei gate i et boligområde, og plutselig høres pianomusikk. I et garasjestudio sitter ei gammel dame og spiller, med innlevelse og engasjement, hun lukker øynene og er i musikken. Det er vakkert, bevares, men dama er gammel, tydelig skrøpelig, fingrene ikke like smidige som før.

Ved siden av står ektemannen hennes, han jubler og oppmuntrer – dette ble fantastisk! – mens han klipper inn andre pianisters innspillinger i opptaket.

Pianisten er Joyce Hatto, og i løpet av de kommende årene skal nevnte ektemann gi ut 120 cd-plater i hennes navn, hvor man kan anta at svært lite faktisk var spilt av kona. Hatto dør i 2006, nekrologene er fulle av hyllende ord.

Avsløringen av dette vanvittige plagieringsstuntet kom for en dag i 2007.

– Når man forteller historien om henne blir alle veldig fascinert, forteller Isakstuen.

Det høres jo nesten ferdigskrevet ut. Så fantastisk er historien, at Isakstuen i arbeidet med romanen bestemte seg for at det måtte en annen person inn. Noen med et mer virkelighetsnært blikk på verden. Lystløgneren Hatto kunne ikke alene fortelle denne historien. Slik kom romanens fortellerstemme, Ida, til.

– Gjennom Ida fikk jeg utløp for noe av min egen frustrasjon over alle de ulike historiene og versjonene som fantes, og kunne tillate meg å ha et blikk på Joyce gjennom en annen person.

På et tidspunkt hadde Isakstuen flere hundre sider med artikler om Joyce Hatto, og anekdotene var like ville og livlige som dama selv gikk for å være. Hvordan skriver man om livet til en lystløgner, med et sånt vanvittig fantasibibliotek av historier å velge fra?

– Jeg har brukt flere sitater fra Joyce selv, og dermed er hun jo med i romanen. Hun sier blant annet dette med at «musikken er en gave som må gis videre».

Det forklarer jo en hel del.

– Jeg ville ikke at det skulle være en oppnøsting av Joyce Hattos liv, ikke en biografisk roman i lineær form, sier Isakstuen. Jeg hadde det så klart for meg hva den ikke skulle bli, og det førte til at jeg var fryktelig streng med meg selv underveis. Jeg hadde lyst til å lyve, lyst til å skrive og finne på, trikse og mikse. Men tvilen til å ta i bruk elementer fra virkeligheten på den måten jeg selv ville dukket opp flere ganger. Det er der den åpne formen med mange tekstbrokker dukka opp. I tillegg hadde jeg blitt veldig glad i den frie stemmen jeg brukte da jeg skrev dikt.

Isakstuen forteller at hun følte seg ufri da hun skrev den første romanen sin, Avstand2. Det var noe tvungent og flinkt over den, sier hun.

– Jeg er nok litt skadet fra mitt tidligere liv som tekstforfatter. I reklamebransjen skal alt gå opp og det er trommevirvler hele tida. Det var vanskelig for meg å komme vekk fra trangen til å gi svar på alt. Men det følte jeg at jeg greide med denne romanen, smiler hun. Det ble befriende for meg.

Det er alltid jævlig å skrive roman, men denne her var litt mindre jævlig.

Utgivelsene fra Hatto var rent plagiat, ren stjeling. Jeg spør

45

Isakstuen om hun selv stjeler når hun skriver.

– Ja, er du gal. En av setningene som står bak på boka har jeg jo stjålet, fra en bok av Jeanette Winterson: «Vi er alle historikere på vår egen lille måte.» Da Mattis (Øybø, redaktør i Tiden) sa at han syntes vi skulle bruke den på omslaget, turte jeg ikke si at jeg hadde stjålet den, så jeg skrev det til ham i en mail etterpå.

Isakstuen ler – Jeg blir fortsatt flau når jeg tenker på det.

– Noen leser ikke noe annet mens de skriver selv, fordi de er så redde for å bli påvirka. Det tror jeg er en misforståelse. Det er veldig lite litteratur jeg leser bare for å hygge meg, jeg føler egentlig at jeg er på jobb hele tiden.

Det var under et skriveopphold i Terracina i Italia våren 2013, hvor hun leste masse Vigdis Hjorth, at ting virkelig løsnet.

– Jeg føler at jeg skylder henne veldig mye, særlig fra Om bare, som beskriver et nevrotisk kjærlighetsforhold. Min Ida er kalt opp etter Ida i den boka, det er en hommage til Vigdis Hjorth. Henne har jeg jo tatt en par setninger fra, som jeg synes har vært veldig flotte. Og Sara Stridsberg. Hun har en ekstremt fri og rå form som jeg til tider har følt at jeg har kopiert, spesielt i dialogene, drømmedialogene mellom Ida og Joyce. Men det må være lov.

Så ja, hele denne boka har vært veldig frigjørende for skrivemåten min.

Kunne du skrevet boka hvis Joyce fortsatt var i live?

– Jeg vet ikke. Den største forskjellen ville vært at hun ikke døde som en stjerne. Joyce ville ikke dø uten å ha vært noen, og hun syntes vel ikke at hun var noen nok.

– Nå skal boka settes opp på teater, som monolog. Det gir meg mulighet til å skrive videre på karakterene i boka, undersøke videre, se hva som skjer med Ida på en scene, juge mer – noe jeg gleder meg veldig til.

MONICA ISAKSTUEN • Født 1976 i Oslo, oppvokst i Asker, nå bosatt i Fredrikstad • Debuterte med diktsamlinga Sånn, borte i 2008, deretter kom romanen Avstand2 i 2009, og romanen Om igjen i 2014 • Var selv en lovende pianist som ung • Skriver nå på sin neste roman, holder skrivekurs og jobber ved Litteraturhuset i Fredrikstad.

Godbiter for gode lyttere På sporet av den skjulte låt TEKST/FRANK MICHAELSEN

Jammen får ikke Beatles æren for å ha startet denne praksisen også. Nemlig dette med å inkludere et skjult spor på et album. Det hele oppstod som god gammeldags art by accident på følgende måte: Da låt-medleyen som skulle avslutte albumet Abbey Road (1969) ble redigert sammen, bestemte Paul McCartney seg for at han ville fjerne den korte sangen «Her Majesty». Denne befant seg mellom to andre låter og det var den unge teknikeren John Kurlander som fikk beskjed om å klippe den ut. Heldigvis fulgte han skikken som sa «aldri slett opptak med Beatles», så han kopierte låtstubben inn igjen helt på slutten av båndet – etter avslutningslåta «The End».

Da bandet hørte gjennom en tidlig miks av Abbey Road fikk de seg en overraskelse da «Her Majesty» plutselig ble spilt 14 sekunder etter at de trodde albumet var ferdig. Svake som de var for «happy accidents» kommanderte de at feilen fikk forbli på platen. Det opprinnelige coveret til Abbey Road hadde ikke «Her Majesty» på albumets sporliste – altså fikk man pophistoriens første skjulte spor.

Men også før dette hadde band moret seg ved å plassere musikk på uventede steder.

Vinylplatens innerste rille er konstruert for at platenålen skal ha et sted å ligge etter at musikken er slutt. Har man en manuell spiller blir nålen i praksis liggende her og spille lyden av ingenting – i en evighet. Så hvorfor ikke legge lyd der? Nevnte Beatles plasserte en rar gibrish-beskjed i oppjustert hastighet på slutten av Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band (1967), The Who messet labelnavnet «Track Records» til krampa tok på The Who Sell Out (1967) og ABBA hyllet seg selv med en evigvarende applaus i den innerste rillen på Super Trouper-LP’en (1980).

Da CD'en kom fikk man nye måter å skjule

musikk på. Noen plasserte hemmeligheten før spor 1, slik at du måtte spole bakover for å høre noe. Motorpsychos Blissard (1996) benytter denne pre-gap-teknikken. Det vanligste var at man måtte spole en stund fremover etter siste sang for å oppdage albumets bonuskutt. I 1999 Grammy-nomineres et skjult spor for første gang. Det var Lauryn Hills coverversjon av «Can't Take My Eyes Off You» fra albumet The Miseducation of Lauryn Hill (1998).

Etter hvert oppstod også et behov for å harselere med hele praksisen slik vi hører det på Ben Folds Fives klassiker Whatever and Ever Amen (1997): «I got you hidden track right here baby, and guess what: Ben Folds is an asshole!» roper en av bandets venner.

Pop-punk bandet Boris the Sprinkler inkluderte en avspilling av hele albumet om igjen som skjult spor. Slik kunne fansen velge låta på en jukebox (der det fantes) og høre en hel plate for prisen av én låt.

I dag er vinylformatet nok en gang gjenstand for utforskning av gjemmeteknikker og Jack Whites Lazaretto (2014) setter rekord med et imponerende antall: Den skjuler musikk under papirlabelet på midten av platen, den har musikk for både 45 rpm og 78 rpm avspillingshastighet og kan spilles fra innsiden ut i tillegg til utsiden inn.

Den benytter seg også av «Dual Groovetechnology», som lar deg høre to forskjellige introer til låten «Just One Drink» avhengig av hvor du har plassert platestiften.

Riktignok fungerer det ikke helt etter intensjonen når Jack White markedsfører den gjemte musikken som et av albumets attraksjoner. Skjulte låter skal jo være en fotflørting mellom artist og lytter som ikke alle får med seg. En ekstra liten godbit for de gode lytterne.

47

Mikroøl med stor Ø

Nøgne Ø, Kinn, Atna, Lervig, Austmann, Ægir, Balder, Bådin, Lindheim. Dette kunne vært svartmetallband. Men dette er mikrobryggerier. Og bare et knippe av alle som finnes i Norge.

TEKST/KATRINE JUDIT URKE FOTO/FRANK MICHAELSEN OG LINDHEIM

Det popper stadig opp nye mikrobryggerier her til lands, og bøker som Den norske ølrevolusjonen og Ølboka: en guide til øl i Skandinavia beskriver en stigende begeistring for mikrobrygg blant folk.

Deichmanbladet tok en prat med Espen Smith som underviser i øl ved Norsk Sommelierutdannelse og har skrevet om øl i sammenheng med mat og reise. Han gir oss litt mikrobyggerihistorie.

– Vi kan si at det hele startet i USA på bakgrunn av utviklingen innen bryggeindustrien i etterkrigstiden.

Over hele den vestlige verden så vi det samme, industrien brygget tynnere og lettere øl, og stadig flere spesialøl forsvant ut av markedet. Jimmy Carters lillebror, Billy, foreslo for presidenten å legalisere hjemmebrygging i USA. Hjemmebrygging ble således legalisert i 1979, og hobbyen tok helt av. Dette førte til mye godt brygg, og snart så de første kommersielle håndverksbryggeriene dagens lys. Dette smittet over til Europa og deretter til andre kontinenter etter hvert som mulighetene ble lagt til rette og etterspørselen økte, forteller Smith.

Her hjemme var det hovedstaden som fikk det første mikrobryggeriet.

– I Norge fikk vi vårt første mikrobryggeri i 1989, etablert av to driftige karer som hadde studert i USA, og latt seg inspirere av småskala håndverksbrygg.

Oslo Mikrobryggeri i Holtegata er fortsatt Oslos eldste mikrobryggeri i daglig drift, og et godt bevis på at vi foretrekker øl med mer smak og aroma, ikke bare som lys leskedrikk.

I nyere tid har det derimot dukket opp flerfoldige mikrobryggerier i hele landet. Brorparten av ølet som lages, er inspirert av amerikanske, belgiske og britiske typer. Men så godt som alle bryggeriene har norske navn, gjerne stedsnavn, noe som fører til en lokal og nærmest bonderomantisk markedsføringsprofil.

Bryggeriene ender opp med å framstå som ganske like. Kan hende er denne navnetrenden en smitte fra Nøgne Øs suksess; eksotiske æ, ø og å selger kanskje bra. Eller kanskje er årsaken en urstolthet som dukker opp i oss når vi holder på med dette gamle håndverket; ølbryggingen er jo en tradisjon helt tilbake fra oldtiden, og i Norge var det til og med på et tidspunkt forbudt å ikke brygge øl.

LOKAL FORANKRING MED NASJONALE AMBISJONER Thomas Christian Strøm er en av seks som står bak Bodø-baserte Bådin.

Bådin ble startet på tampen av 2012 etter en idé som kom med smaken av vellykkede hjemmebrygg og savnet etter Bodø-produsert øl. Ambisjonene er å levere kvalitetsøl til Bodø-regionen og å ekspandere gradvis, noe de har lyktes med: Bådin-øl er nå å finne i Oslo på serveringssteder og på flere av Vinmonopolets butikker.

– Det hele startet med hjemmebrygging. Vår daglige leder og sjefsbrygger Andreas Myrvold hadde sammen med to av medeierne brygget hjemme i noen år og bryggene vakte stor entusiasme hos de som fikk smake. Bodø har ikke hatt bryggeri siden Nordlandsbryggeriet ble lagt ned og produksjonen av Nordlandspils ble flyttet til Trondheim for over ti år siden, sier Strøm.

Den største motivasjonen for å satse, var nettopp savnet etter et eget Bodø-bryggeri.

– Inspirert av tilbakemeldingene på hjemmebryggene og med et ønske om å tilføre Bodø noe byen savnet, begynte vi iherdig informasjonservervelse av hva som må på plass av utstyr, kompetanse og ikke minst papirarbeid før man kan kalle seg et bryggeri. Underveis oppdaget vi at utgiftene og arbeidsmengden involvert i å starte opp var såpass betydelige at vi bestemte oss for å satse større enn opprinnelig planlagt.

Som Egon Holstad sier: Du kan ikke kalle deg en by før du har en domkirke, et eliteserielag i fotball og et bryggeri. Nå er Bodø by igjen og vi er stolte over å bidra til det. Ambisjonsnivået har inntil nylig vært lagt på et nivå som reflekterer det faktum at vi alle seks har fulltidsjobber ved siden av, utdyper han.

Bådin merker imidlertid et behov for å heve ambisjonene.

– Så høy som etterspørselen har vært hittil, måtte vi øke produksjonen og ha folk i heltids arbeid for å klare å vokse og etablere oss i markedet.

Dermed har vi fra 1. februar fått inn vår første heltidsansatte brygger, og vi ekspanderer gradvis. Vi satser på å være tilgjengelige over hele landet om kort tid, selv om distribusjon er en utfordring når vi er så små. Norge er et langstrakt land, men vi ønsker jo selvfølgelig å være tilgjengelig i

49

Oslo og andre byer så snart som mulig. Interessen for øl fra små bryggerier er enorm i hovedstaden og resten av landet, og vi ønsker å ta del i å bidra til den interessen. Bedriften vår er inne i en svært viktig periode om dagen, så vi får bare brette opp ermene og brygge videre som aldri før. ØLHUNDER ETTER ÅRGANGSØL Lindheim Ølkompani i Gvarv startet opp sommeren 2013. Lindheim gård har lange tradisjoner med frukt og bærdyrking, og da Ingeborg Lindheim og samboer Eivin Eilertsen overtok gården, bestemte de seg for å starte mikrobryggeri i tillegg.

– Frukt er godt og sunt. Øl ikke like sunt, men minst like godt. Etter en katastrofeavling i frukthagen noen år tilbake, fant vi ut at vi måtte tenke litt annerledes for å kunne leve av gårdsdriften. Og siden vi jo er øl-hunder begge to, var valget enkelt… Vi har reist mye på vestkysten i USA hvor vi har besøkt og knyttet kontakter med noen fantastiske bryggerier. Å få lære av de beste er utrolig inspirerende. Vi ønsker å bygge oss opp steg for steg, samt å være en kvalitetsaktør på det norske ølmarkedet. Siden oppstart har vi blitt mer og mer

interessert i tønnelagret øl. Så i årene fremover blir det en del «årgangsøl», forteller paret.

BRANSJE MED ÅPNE ARMER Bådin anser det åpne bryggemiljøet som unikt. Mens andre bransjer gjerne har en konkurransekultur, legges det her vekt på samarbeid og erfaringsutveksling, noe som gjør det behagelig å være nykommer. Å gi Bådin en så lokal tilknytning gjør dem dessuten synlige i nærmiljøet.

– Vi står sammen om å spre bevissthet rundt smaksrikt øl, håndverk og mangfold, og samarbeidet og samholdet blant mikrobryggeriene er intuitivt og sterkt. Dette viser seg spesielt gjennom kulturen for å brygge samarbeids- og gjestebrygg. Noe av det første vi opplevde da vi startet opp, var den åpne og inkluderende holdningen mellom bryggeriene, og vi har fått uvurderlige erfaringer og tips gjennom besøk og samtaler med erfarne mikrobryggerier både i inn- og utland. Sammen fronter vi den gode sak.

Eller den gode smak, i dette tilfellet. For vår del er vi i en spesiell situasjon da vi er et av svært få mikrobryggerier i Nord-Norge. Vi merker at folk i Bodø og regionen rundt er svært entusiastiske til det vi leverer, og det gir mersmak. Vi er både ydmyke og stolte over mottakelsen, og det motiverer oss til å kjøre på videre, utdyper Thomas Christian Strøm.

Lindheim Ølkompani er også positive til å være nye i bryggemiljøet.

Krysningen mellom gårdsdrift og bryggeri er Lindheims triks for å skille

seg ut. Konseptet har båret frukter; paret har full agenda med ulike festivaler og et samarbeidsbrygg med Stavanger-bryggeriet Lervig og danske Mikkeller blir snart lansert.

– Det virker som at interessen for øl blir større jo flere mikrobryggerier som starter opp. Foreløpig er det plass nok til oss alle. Bryggebransjen er en meget hyggelig bransje å være i, og vi har fått mange gode «rådgivere».

Både i inn- og utland. Vi er jo bønder, og det prøver vi å ta med oss inn i bryggeriet. Vi bruker mye frukt og bær fra gården i våre brygg, og fokuserer på råvarer og smak, sier Lindheim og Eilertsen.

EKSOTISKE Æ, Ø OG Å Bådin har kalt opp bryggeriet etter en gammel skrivemåte av Bodø, og ølet har navn fra forskjellige steder i området. Thomas Christian Strøm deler noen tanker om trenden og om årsaken til Bådins lokale navneprofil. – Jeg tror at mikrobryggeriene i Norge i dag ønsker å ta tilbake litt av tradisjonene ved å brygge øl. Utviklingen hos de store bryggeriene gjorde at det knapt fantes en by i Norge med sitt eget bryggeri. De største kjøpte opp de nest største, og til slutt satt man igjen med noen få gigantkonsern. Lokaltilhørigheten var borte, og vi fikk en situasjon som var helt motsatt av det gamle romantiske bildet av gårdsbryggerier og lokaltilhørighet.

– Den nasjonalromantiske tilnærmingen til mat og drikke her til lands har nok også gjort sitt til at vi ser en trend med urnorske navn på bryggerier. De norske vokalene oppleves for ikke-skandinaver som eksotiske og den dagen vi forhåpentligvis kommer i posisjon til å eksportere Bådin, tror vi a-en med runding over gjør mer godt for oss enn det motsatte. Vi ønsket å ha et navn bodøværingen ville trykke til sitt bryst.

Våre første ølsorter har fått navn etter kjente og kjære samlingssteder i kommunen. Vår pale ale heter «Rensåsen», oppkalt etter byparken vår, vår wit heter «Mjelle», oppkalt etter den ubeskrivelig vakre stranden rett nord for byen. Juleølen vår heter «Stille Dal», saisonen vår «Moloen» og sånn har vi planer om å fortsette til vi har en god samling med standard- og sesongbrygg, forteller han.

HELNORSK MED UTENLANDSK TOUCH Lindheim og Eilertsen har valgt å bruke gårdsnavnet som bryggerinavn. Paret tror at en særnorsk profil hjelper norske bryggerier både på markedet hjemme og i utlandet.

– Norge har jo altfor lenge blitt bombardert med øl fra de store utenlandske bryggeriene. Kanskje det er et forsøk på å skille seg mest mulig fra disse. Og så appellerer det jo mer til Ola og Kari Nordmann med de gode, gamle norske navnene. Vi har alltid vært klare på at bryggeriet skal bli en del av fruktgården Lindheim.

Det skal ikke være to forskjellige bedrifter. Og da var

navnevalget relativt enkelt, sier Lindheim-paret.

Selve ølet fra Lindheim har derimot ikke en helnorsk språkprofil.

– Flere av våre brygg er samarbeidsprosjekter med bryggerier fra vestkysten av USA. Vår «Nacho Libre» IPA er oppkalt etter en brygger fra Port Brewing i San Diego, porteren vår, «Vince of Change», er navngitt etter eieren av The Lost Abbey, Vince. Og vår amber ale, «Dirty Alfred», er oppkalt etter vår altmuligmann på gården, «Alfred fra Litauen». Med så mange «internasjonale» hjelpere, har det bare føltes naturlig å gi ølene engelske navn. Noen av ølnavnene våre har forøvrig blitt til litt i panikk.

Når vi tapper øl på fat, og må ha et navn på etiketten med én gang, blir det fort litt rare navn. For eksempel «Dåbbel Bondeknøl», «Tropisk Belgenser» og den rareste – «Veggpapp, Takpapp og Tapet».

– En god språkblanding her, altså. Og selve ølet er stort sett inspirert av amerikanske og belgiske typer?

– Grunnen til at vi brygger mest amerikanske og belgiske øltyper er først og fremst fordi det er disse ølstilene vi liker best selv. Bruk av frukt og bær faller seg naturlig når vi bor midt i frukthovedstaden i Norge – sorry, Hardanger! Samtidig passer frukten svært godt sammen med spesielt de belgiske øltypene. Når det er sagt, er vi nøye på at ølet fremdeles skal smake øl. Smak og aroma fra frukten skal lure litt i bakgrunnen, forklarer Lindheim-paret. ØL ER IKKE SNOBBETE Espen Smith tror det kan være mange årsaker til mikrobryggerienes nærmest urnorske profil.

– For det første må vi ikke glemme at Norge har mange århundres tradisjon på ølbrygging bak seg. Ølbrygging på korn og mjødbrygging på honning er dokumentert tilbake til norrøn tid, men lignende gjærbaserte brygg var kanskje etablert lenge før det. Ølet var en del av kostholdet, og respektert som en hellig drikk, en gave fra gudene, og senere den hellige.

Før den industrielle revolusjon, og ølets utvikling i kvalitet på kontinentet, brygget vi øl på all verdens urter og røtter som var tilgjengelig. Vi kjente til de enkeltes egenskaper og brygget øl for forskjellige anledninger, inkludert øl som medisin, helbredende og forebyggende. Eksempelvis brygget vikingene kjærlighetsøl krydret med cannabis, noe som skulle øke sexlysten og kjødets lyster. De brygget øl på rosmarin og timian som virket desinfiserende, og øl på Johannesurt for å motvirke depresjoner, forklarer han.

Når det gjelder dagens markedsføringstrender minner Smith oss om at øl er mindre pretensiøst enn for eksempel vin.

– I dag er ølstilene inspirert av klassiske stiler fra Storbritannia og Belgia spesielt. At vi er mer nasjonalromantiske enn våre naboer tror jeg ikke, de benevner også sine øl og bryggerier med historiske navn og personer som har satt sitt preg på landets historie. Det er viktig for markedsføringen å finne referanser, bygge en historie rundt bryggeriet og ølet, gjerne med noen røverhistorier og halvsannheter. Øl er mer humor og glede enn vin. Øl er ikke snobbete, det er kjensgjerning.

NYT NOE NYTT Espen Smiths siste bok, Espens ølsafari, omhandler hans favorittdestinasjoner for ølreise. Vi ba eksperten gi Deichmanbladets lesere noen reiseog drikkeanbefalinger, og det viste seg at den belgiske landsbygda er en storfavoritt.

– Med flere hundre småskala tradisjonsbryggerier å velge mellom kan man for eksempel sykle fra bryggeri til bryggeri med innlagte kulinariske stopp på lokale restauranter og vertshus i verdensklasse. Deretter bør man

51

oppsøke pilsens opprinnelse i Tsjekkia, i byen Plzeň, for så å sette kursen mot Sør-Tyskland og hveteølets vugge. Uansett hvor du reiser, vil du nok finne lokalt øl, og ikke minst lokal mat som egner seg som ledsager.

Vær nysgjerrig og nyt noe nytt hver gang.

For Smith er smaken av øl kontekstavhengig, og han nevner derfor flere favorittbrygg.

– Etter et kveldsbad på sommeren lesker jeg meg gjerne med en «Kjellerpils» fra Sundbytunet, etter skituren anbefaler jeg et glass «Bøvelen» fra Kinn, ledsaget av blåmuggost og en god bok foran peisen, og om jeg er på skogstur en høstdag, fyrer jeg opp et bål, varmrøyker nytrukket ørret og nyter en flaske «Stjørdalsøl» fra Klostergården bryggeri. Det viktigste er å være nysgjerrig, prøv nye øl og les deg opp på hva de anbefales til, øl smaker alltid godt med tiltygg, forteller han.

– Brygger du selv?

– Med familie på Vestlandet ble jeg raskt oppmerksom på hjemmebrygget øl, og etter hvert brygget jeg også selv. Det ble ymse resultater, men et rimelig alternativ til butikkøl som fattig student. I voksen alder lærte jeg å brygge profesjonelt, på et kurs i Skottland, men jeg har aldri brygget kommersielt, ennå. Kanskje når jeg pensjonerer meg?

ANBEFALT LESNING: • Den norske ølrevolusjonen av Hugo Hatland, Gahr Smith-Gahrsen og Skjalg Ekeland (2014).

• Ølbrygging fra hånd til munn av Thomas Horne og Colin Eick (2013).

• Ølboka: en guide til øl i Skandinavia av Jørn Idar Almås Kvig (2014) • Ikke bare øl av Espen Smith (2006).

• Espens Ølsafari: de beste turene og den beste ølmaten av Espen Smith (2013).

Korleis vere ein hjarteknusar GJENDIKTING/INGRID BRUBAKER ILLUSTRASJON/INGRID ROGNSTAD

regel nummer ein er: du må ha overtaket og overleppa over underleppa og så få deg for faen bort derifrå regel nummer to er: hald deg i hans åsyn men om det blir for mykje, blir det øydelagt gli kjapt forbi du vil ha jentemoroa av å tvinne krøller rundt fingrane lokke dei inn, og så vrake dei så viss de terser deg så gjer du det feil men du kan lære å snu det rundt og trekke dei med deg regel nummer tre er: tru ikkje på lagnaden høyr ikkje på hjartet ditt og ber det ikkje på ermet gjer kva du vil ha ikkje som mål å gjere tilfreds det får vere det same om du må ta ein slurk for å etterlikne sjølvtru korleis vere ein hjarteknusar: gutar liker eit blikk med fare du får dei til å falle for ein framand, ein spelar syng, «eg el-el-elskar deg» korleis vere ein hjarteknusar: gutar liker litt fare du får dei til å falle for ein framand ein spelar syng, «eg el-el-elskar deg»

eg trur i alle fall det eg trur i alle fall det (i alle fall kjem han til å tru det) ein blunk vil gjere han mjuk i knea rosenraud og tullete kring deg men spidd han heil ikkje ver tørst berre driv la det ringe tekst han tregt

korleis vere ein hjarteknusar: gutar liker eit farleg blikk du får dei til å falle for ein framand, ein spelar syng, «eg el-el-elskar deg» korleis vere ein hjarteknusar gutar liker litt fare du får dei til å falle for ein framand ein spelar syng, «eg el-el-elskar deg» eg trur i alle fall det

regel nummer fire er: forlat han alltid tørstande lat han følgje deg til døra hugs at du er premien berre sjå uinteressert ut og plutseleg sit du der med han, cocktail i hand og han tenkjer, «eg kyssa ho ikkje men det skulle eg ha gjort» men gud forby du gløymde lokket på glaset du har han i sei til han, «kom an» no køddar han med ein unge få han hekta nok til at han ikkje vil kvittes med deg men: sei ikkje du elskar hald dét gøymd

Gjendikting av «How 2 b a heartbreaker» av Marina and the Diamonds x Kitty Pryde

ER DU KLAR FOR Ă… TENKE NEGATIVT? Fra undergrunnshemmelighet til verdensfenomen.

Vi minnes grungens stigning og fall.

TEKST/VICTOR JOSEFSEN FOTO/CORBIS / ALL OVER PRESS

New grunge. Neo grunge. Glamour grunge. Ordene er blitt plukket fram igjen i løpet av de siste årene, sammen med nye tilskudd som modern grunge, glam grunge og soft grunge. Men hva er egentlig grunge?

For å forstå grungen må vi gå tilbake i tid. Åttitall har nettopp blitt nittitall. Jappetiden har kommet og gått igjen. Den kalde krigen er over, og fiendebildet er ikke lenger svart-hvitt.

Aggressive nyhetskanaler har for første gang brakt amerikanske soldaters inntog i Irak inn i de varme stuene våre.

Regnskogen i Amazonas er ikke lenger bare et tropisk paradis som gir oss fine salongbord i teak. På forsiden av motemagasinene er det ikke lenger solbrune, atletiske supermodeller som smiler mot oss. Innhulte kinn, sløve blikk og maskara som ligger sotet under øynene er den nye stilen, denne kalles «Heroin chic», og frontes av den unge engelske modellen Kate Moss som nettopp har signert kontrakt med Calvin Klein.

Den vestlige verden blir stadig rikere, men når folk flest bruker tiden sin på å skaffe seg mer av alt, begynner stadig flere tenåringer å føle seg fremmedgjort. De er ikke interessert i å jobbe i reklamebransjen, studere grafisk design, få sitt eget TV-program eller bli advokater. De vil ikke tjene mest mulig penger på kortest mulig tid, og de ser med forakt på massene. De

tar avstand både i klesveien og i musikken. De kaller seg ingenting, men resten av verden kaller dem grunge.

ROTLØS UNGDOM Ikke siden punken på syttitallet hadde vi sett en så klar ungdomsbevegelse. Med sin egen stil, sin egen musikk, sitt eget språk og sitt eget sett med verdier. Den nye musikkformen ble til da punkere og metallhoder møttes. Gruppene ble forent i felles opprør da det konservative bystyret i Seattle forbød konsertplakater i byrommet. Klesstilen ble til som en reaksjon mot Seattles mange unge, nyrike japper. Siden Seattle var en gammel tømmerhoggerby gjemt mellom fjellene, var det minst kule du kunne være nettopp tømmerhogger. Grungerne la dermed sin elsk på denne stilen, med rutete flanellskjorter, slitte jeans, store klumpete boots og langt, uvasket hår. Store skjerf, lange anorakker og store strikkeluer var andre favorittplagg. Og siden de, i motsetning til jappene, ikke hadde noen videre interesse av å tjene penger, ble musikken deres liggende så langt unna listepop som overhodet mulig.

TAPERE BLIR BIG BUSINESS Men, som med de fleste andre undergrunnsbevegelser, tok det

55

ikke lang tid før noen begynte å tjene penger på grungen også.

Det lille plateselskapet Sub Pop ga ut platene til de lokale heltene Mudhoney og Nirvana, og trykket T-skjorter som proklamerte «LOSER» på brystet. Og snart var det flere, og langt større plateselskaper som begynte å lukte penger. Nirvana ble det første grunge-bandet med kontrakt på et stort, internasjonalt plateselskap. Musikken deres nådde nå ut til et stort antall frustrerte tenåringer, mens de tidlige supporterne kalte dem forrædere.

«Nevermind» gikk til topps på salgslistene, og MTV kjørte videoen «Smells Like Teen Spirit» på høyrotasjon julen 1991. Året etter var navn som Soundgarden, Pearl Jam, Alice in Chains og Stone Temple Pilots blant de mestselgende bandene i verden. I New York satt det på samme tid en designer som sugde til seg det nye.

En designer som noen år tidligere var den yngste som noensinne hadde mottatt den høyeste utmerkelsen for nye designtalent i USA, som nå jobbet for sportwear-labelen Perry Ellis, og som sultet etter noe nytt og spektakulært. Det fant han i grungen.

Marc Jacobs var mannen som snart skulle bringe musikken ut på catwalken.

GRUNGE-GURUEN – Dette er min beste kolleksjon noensinne. Jeg har prøvd å overføre Pearl Jam og Nirvanas musikk til mønstre og farger, sa Marc Jacobs etter visningen av sin kolleksjon i 1992. Og dermed ble han døpt til «guruen av grunge». Moteredaktørene ble nesten blåst av stolen da Jacobs modeller tramper ned catwalken i tykke militærstøvler, rutete skjorter, slitte sommerkjoler og røffe gensere, mens Nirvana og Pearl Jam øste ut av høyttalerne.

Undergrunnsscenen som kokte hissig i Seattle ble med lysets hastighet overført til motejournalister verden over, og Jacobs kolleksjon ble hyllet av en overbegeistret Anna Wintour. Aldri tidligere hadde verden sett en så sterk kombinasjon av opprør og mote, av musikk og design. Og at det skulle dukke opp på catwalken til den klassiske sportswear-labelen Perry Ellis, var det ingen som kunne drømme om. Revolusjonen som startet på gatene i Seattle var allerede i ferd med å vokse seg stor gjennom band som Nirvana og Pearl Jam, men den enorme interessen verden nå viste for artistene som levde og skapte i denne byen, var en anerkjent motedesigner i det minste delvis ansvarlig for.

I’m so happy. Cause today I found my friends.

They’re in my head.

I’m so ugly. But that’s ok.

‘Cause so are you... («Lithium», Nirvana)

GRUNGE IN FASHION Men, det var slett ikke alle som syntes at den voldsomme interessen for grunge var et gode. For nå var de opprinnelige verdiene, som anti-kommersialisme og outsider-mentalitet, snudd til det motsatte. Hollywoods søte grunge-komedie «Singles», med Bridget Fonda i en av hovedrollene, ble en kjempesuksess, med band som Pearl Jam, Mudhoney og Mother Love Bone på soundtracket. Seattle-scenen grøsset.

Den harde kjernens grøss ble forvandlet til vantro i desember 1992, da Vogue trykket en moteserie tatt av den anerkjente fotografen Steven Meisel, med toppmodeller som Nadja Auermann i grunge couture. På forsiden av bladet fikk vi spørsmålet «Are you ready for grunge?», og i moteserien, som het «Grunge and Glory», ble grunge-inspirerte plagg fra Ralph Lauren og Calvin Klein vist frem. Modellene stirret livstrett og passe rocka mot oss i ferdigrevne kasjmir-gensere til 10 000 kroner, og snart ble flanellskjorter å finne i alle butikkjeder i USA og Europa.

Mens den harde kjernen gnisset tenner, jublet mange ellers i verden. For MTV-generasjonen hadde endelig funnet sin egen stil. Der syttitallet hadde punken, og sekstitallet hadde rocken, hadde nittitallsungdommen nå et sted med verdier som bare var deres. Og den nye kultens lederskikkelse var selvsagt Kurt Cobain.

som var skrevet mot vold og rasisme, ble tolket og brukt i motsatt mening. Cobain ble sterkt opprørt da han fikk vite at sangen «Polly», som hadde et klart ironisk budskap mot voldtekt, ble brukt som bakgrunnsmusikk når en gjeng tenåringsgutter voldtok ei jente.

«If any of you don't like gays or women or blacks, please leave us the fuck alone», skrev han senere i albumcoveret til «Incestiside».

SELVMORDET OG SLUTTEN På privaten gikk det heller ikke så bra med grungens Messias.

Den stormfulle romansen med Hole-vokalisten Courtney Love (som selv hadde alt annet enn en rosenrød fortid) førte etter hvert til barn og ekteskap, men i 1994 endte det likevel med tragedie.

Etter flere mislykkede selvmordsforsøk med smertestillende piller, tok Cobain sitt eget liv med avsagd hagle.

Kurt Cobains selvmord markerte på mange måter slutten på grunge-bevegelsen. Etter tre år i rampelyset, både på musikk og motescenen, var verden klar for noe nytt. Verden ville ha mer farger, gladere musikk og fantastiske kreasjoner på catwalken.

Og grungen gikk i glemmeboken. Inntil for sju år siden, og dagens nittitalls-revival.

NEO-GRUNGE I 2007 begynte de første modellene på nytt å trampe nedover catwalken med is i blikket og klumpete boots på føttene. Marc Jacob relanserte grungen, med Kate Moss som ga den et ansikt.

Balenciaga viste en polert, skoleblazer-bærende versjon av grungen. Benetton pøste på med strikk, lag på lag med tykke boots, og Mads Nørgaard hadde en punka, neonfarga vri på trenden.

Klubbgrunge. På makeupfronten snakket man om «grunge-glamour», som betyr en litt mer rufsete versjon av naturlig utseende: uflidd hår, naturlig øyesminke og ville bryn. Modeller troppet opp på moteuken i New York med rocka grungestil på første rad.

I fjor kjørte Vogue artikkelen «Why Kurt Cobain Was One of the Most Influential Style Icons of Our Times», der de nevner Heidi Slimanes høstkolleksjon, en uforbeholden hyllest til grungen, med luksuriøse utgaver av fillete mohair gensere og falsk pels.

Raf Simons skapte en helt ny og moderne herrekolleksjon basert på Cobains rutete skjorter og baggy jeans.

Grungen har altså vokst opp og blitt en stil i likhet med andre stiler i motebildet (hvis vi ikke skal tro Chloé-dronningen Phoebe Philo, som mente at grunge ikke var mote i det hele tatt, bare «a very sloppy way of dressing»). Borte er klassiske elementer som store boots, rufsete hår og store gensere. Borte er de lidende rockestjernene og den tunge musikken, men kanskje burde man gjenopplive noen av holdningene deres i år? Kanskje det igjen er på tide å våkne opp, se verden rundt seg og synge ut? Du trenger ikke bli apatisk i møte med urettferdighet og elendighet. Du kan velge å bli sint i stedet. Og gjøre noe. Kanskje det er den nye generasjonen grunge? De ser den samme urettferdigheten som nittitallets ungdommer gjorde, men lar seg ikke overmanne og pasifisere av den. De sier ifra. De gjør noe. Tja, det er lov å håpe.

Come as you are, as you were, as I want you to be As a friend, as a friend, as an old enemy («Lithium», Nirvana)

SELVPINENDE MESSIAS En mer motvillig leder skal man imidlertid lete lenge etter, for Kurt Cobain fant seg aldri til rette som talsmann for en hel generasjon, og særlig ikke som merkevare eller som popstjerne. Men, uansett hvor mye han prøvde å gjøre opprør mot sin egen status, så var det nettopp det han var.

Som artist har du ingen kontroll over hva slags fans du har, eller hvordan musikken din blir brukt, og slik var det også for Kurt Cobain. Etter hvert som grungen ble stor og mainstream, ble Nirvana-fansen også mindre og mindre lik han selv. Tekster

57

Illustrasjon: Eleonora Lazzarini