‘Kjenn etter hva du gjør!

Forord

Etter å ha holdt på med klaverundervisning i over åtti år, har jeg gjort meg en god porsjon erfaringer Jeg hadde mine første elever som 13-åring, i en tid da jeg var «flink til å spille» Alle kjente alle i Sandefjord, og jeg spilte på alle tenkelige tilstelninger Det ble etter hvert lett å få elever, men i ettertid har jeg ofte tenkt: stakkars elever!

Gjennom et langt liv har jeg hatt alle kategorier elever – fra nybegynnere (barn som voksne), elever som har ønsket å spille «for hyggens skyld», amatørmusikere, frem til såkalte naturbegavelser og utøvere på et høyt profesjonelt nivå Og jeg har undervist mange som har slitt med belastningsskader – jeg tror jeg kan si at jeg har gått gradene som pedagog

Som pianist har jeg selv kjent de fleste problemer på kroppen, og min utøvende virksomhet har utvilsomt vært en grunnpilar i min pedagogiske virksomhet Jeg har kjent gleden ved det å musisere og ikke minst gleden ved å kunne hjelpe elevene mine Men jeg har også møtt utfordringer

Den viktigste oppgaven som lærer, er å hjelpe eleven til å bli bedre; å utvikle sine evner Men elevens utvikling må skje i elevens eget tempo! Det å gi elevene for vanskelige stykker, er som å gi fårikål til spedbarn; det må gå galt! – Du må kunne lytte til eleven, se eleven og være ærlig

Det har også vært viktig for meg å ikke tviholde på elever Ved flere anledninger har jeg sagt: Nå er det på tide at du begynner hos en annen! Man må ikke tro at man selv kan og vet alt best Av egen erfaring vet jeg at man trenger impulser fra flere hold, og det tar år å modnes, både som menneske, musiker og pedagog

Hver eneste elev – enten de har gått hos meg i årevis, hatt timer i en kortere periode eller stukket innom i ny og ne, har bidratt til mine erfaringer som pedagog, og jeg er dem evig takknemlig Svært mange er også blitt mine gode venner for livet

Jeg håper at mine erfaringer kan komme andre til gode!

Oslo i oktober, 2010 Eline Nygaard,

En årelang prosess er over Boken henvender seg i første rekke til klaverpedagoger og studenter, men i likhet med mor selv håper også jeg at en og annen pianist kan finne inspirasjon og tips

Mitt hovedanliggende har vært å formidle hvordan mor arbeidet med selve håndverket Det er en kjent sak at hun hjalp svært mange som slet med belastningsskader i en eller annen form Hun var selv overbevist om at den beste medisinen for å unngå plager, var å være bevisst på hvordan man arbeider, og at man tar seg tid til å kjenne etter hva man gjør

Den største utfordringen har utvilsomt vært å sette ord på og formidle videre hvordan hun tenkte og hvordan hun underviste Nettopp derfor har jeg tatt med svært mange av hennes egne sitater og uttalelser for å vise hvordan hun uttrykte seg med ord og forklarte ting

Under arbeidet med boken er det mange – foruten mor, naturligvis – som fortjener en stor takk:

Takk til Institutt for musikkvitenskap, UiO, for tålmodigheten! Takk til forlaget som ville gi ut boken Takk til Thranes legat, Oslo Musikklærerforening, som i 1993 ga meg stipend til innkjøp av en kassettspiller

Takk til alle i «Elinegruppen» som lot meg gjøre opptak, og for nyttige diskusjoner opp gjennom mange år: Anne Tvedt (1923-2007), Else Haadem Erstad (1925-2019), Astrid Krognes (1932-2019), Rigmor Vatn, Bjørg Julsrud Bjøntegaard, Cecilie Barratt-Due, Anne Magnhild Gaustad, Lars Haugbro, Désirée Paulsen Bakke og Esther-Marie Bastrup

Takk til broren min, Odd, og forlaget som har skrevet ut alle musikkeksemplene

Takk til mine to sønner, Alexander og Andreas, for uvurderlig hjelp med organisering av alle videoklippene og datahjelp i en årrekke

Og ikke minst en stor og hjertelig takk til mine to gode venner Tor Guttu, som har lest korrektur, og Lars Haugbro – min sparringspartner under skriveprosessen Både hans kritiske kommentarer og støtte underveis har hatt avgjørende betydning for meg

Jaren i oktober, 2021

Anne Eline Riisnæs

Innledning

«Er det ikke vanskelig å skrive om sin egen mor?» Spørsmålet har dukket opp fra kolleger og bekjente med jevne mellomrom, men det er et tema jeg selv ikke har vært opptatt av Hadde jeg ikke kunnet skille mellom Eline som mor og som klaverpedagog, hadde jeg aldri kunnet skrive denne boken Men pga slektskapet har jeg sett det som en viktig oppgave å stille kritiske spørsmål til alt hun sa og måten hun underviste på

Samtidig må jeg erkjenne at jeg syntes det var problematisk å skrive så lenge hun levde Ved flere anledninger viste jeg henne noen utkast Min opplevelse var at hun aldri ble fornøyd, noe jeg rett og slett håndterte ganske dårlig Jeg måtte finne andre måter å utnytte tiden på: samle informasjon, foreta en rekke intervjuer og gjøre notater

Jeg har hørt og sett mor undervise så lenge jeg kan huske, og jeg føler meg privilegert som er blitt kjent med så mange interessante mennesker Vi bodde i 4 etasje i en bygård fra 1890-tallet på Skillebekk i Oslo Under oss bodde pianisten Kari Arder med familie, gode venner av foreldrene mine; i etasjen over bodde gårdeieren Jeg kan ikke huske at mor noen gang fikk klager på undervisning eller øving, til tross for at det var veldig lytt, men det hendte at det kom klager fra nabogården på mine to saksofonspillende brødre Vi forsøkte å respektere at det skulle være ro mellom kl 16 og 18, men umiddelbart etter ble det arrangert elevaftener og huskonserter, og det hendte titt og ofte at helgefreden ble brutt

På sekstitallet hadde hun en spillegruppe som het «De reddes aften» Den bestod av pianister og klaverpedagoger – flere hadde debutert – og felles for dem var at de slet med nervepress, derav navnet Jeg husker dem alle sammen Det var vel omtrent på denne tiden at far og jeg begynte vår «kjøkkentjeneste»: Vi smurte rundstykker eller smørbrød, og når alle var gått og mor var i seng, stod oppvasken for tur Det var en selsom opplevelse på et meget utslitt og upraktisk kjøkken; vi stod med kost og balje, og halvveis tok varmtvannet slutt Med nødvendige pauser ble det mange fine samtaler med far ut i de sene nattetimer

Et par år før far døde, spurte jeg ham etter en huskonsert hvordan han hadde holdt ut i alle disse årene Det ble stille, han måtte tenke seg om: «Du skjønner, jeg beundrer henne » Et rørende svar, men langt fra det jeg hadde ventet

I januar 1996 tok mor initiativ til «Eline-gruppen»; hun samlet flere av sine tidligere og daværende elever for å repetere det grunnleggende ved klaverspill og gjennomgå sentrale verker i klaverlitteraturen Vi møttes hjemme i Niels Juels gate den andre lørdagen i hver måned, og hun gikk systematisk til verks Etter hvert kom jeg på tanken om å ta i bruk videokamera Jeg lot kamera gå uten å gjøre noe stort nummer ut av det Mor selv

visste utmerket godt hva jeg skulle bruke opptakene til, men hun spurte aldri om å få se på noen av klippene Heldigvis, får jeg vel si, for hun kunne være meget selvkritisk Det viktigste for meg var å få visualisert sider av henne under instruksjonene – i håp om å tydeliggjøre det skriftlige materialet, og for at leseren skulle kunne bli litt bedre kjent med henne Så fikk både lyd- og billedkvalitet være underordnet Mange av opptakene har naturligvis vært til stor hjelp og gitt meg trygghet i selve skriveprosessen På sikt vil flere av opptakene bli lagt ut på forlagets nettsider

Alle samtalene jeg har hatt med mange av elevene hennes, har vært av uvurderlig betydning Spesielt interessant har det vært å snakke med elever som gikk hos henne tidlig på 1950-tallet De har gitt meg innblikk i og bekreftelser på hvordan hun endret enkelte detaljer i undervisningen med henblikk på hennes egen pedagogiske utvikling

Helt siden jeg bestemte meg for å skrive, har jeg vært bevisst på hva jeg skulle presentere: Elines tanker og metoder i oppbyggingen av det klavertekniske håndverket I mange, mange år har jeg opplevd hvordan hennes instruksjoner gav elevene større trygghet og et godt grunnlag, for å si det svært enkelt Dette har i seg selv vært den største og viktigste drivkraften i mitt ønske om å formidle dette videre

Mors viktigste bidrag som pedagog er etter min mening måten hun lærte elevene å tenke og arbeide på under øving, og – ikke minst – hvordan hun fikk dem til å kjenne instruksjonene på kroppen: «Det er ikke nok å vite, eller bli bedt om, hva du skal gjøre; du må kjenne det på kroppen » Av erfaring var hun overbevist om at det var en absolutt sammenheng mellom kropp, sinn og musisering Og jeg vil påstå at hun ikke var opptatt av prestisje, hverken på egne eller elevenes vegne, noe jeg er overbevist om skapte en helt spesiell ro og trygghet på spilletimene

Hun uttrykte seg ikke alltid i korrekte termer, men formulerte seg med enkle ord, formuleringer som til tider kunne grense til det banale Elevene forstod imidlertid hva hun mente Jeg har bevisst valgt å bruke hennes eget ordvalg i den grad jeg har funnet det hensiktsmessig, i håp om at dette kan gi et tydeligere bilde av henne som pedagog

Da jeg tidlig på syttitallet bestemte meg for å studere musikk, var jeg fast bestemt på å gå hos andre lærere enn min egen mor Men i og med at jeg bodde hjemme mesteparten av studietiden, var hun tilgjengelig for råd og veiledning nær sagt til alle døgnets tider Det slo meg ganske tidlig at hun alltid hadde løsninger på de utfordringene og spørsmålene jeg selv hadde, løsninger som ofte var basert på sunn fornuft, slik jeg opplevde det

Jeg har ikke tall på alle spilletimene jeg har hatt med henne, men om jeg skal trekke frem én av dem, må det bli den gangen jeg holdt på med å øve inn Appassionata av Beethoven

Jeg var kommet til tremolostedet i 1 sats (t 51) og hadde fått beskjed om «å få til en fin bevegelse i albuene» Det ble en strevsom affære, og jeg var i ferd med å stivne full-

stendig da mor kom stormende inn i flygelstuen: «Men kjære deg, det er da så enkelt!»

Hun var kommet hjem fra jobb og hørte fra entreen at jeg hadde problemer Før hun hadde fått av seg yttertøyet, var hun i gang med å gi meg en uforglemmelig leksjon i tremolo Etter timen sa hun: «Nå vet du årsakene til problemene, nå har du kjent på kroppen hvor enkelt og behagelig det er – hvor lite du behøver å gjøre Du vet hvordan du skal tenke, du vet hva du skal gjøre, og det er nå selve arbeidet begynner; alt er opp til deg!» – Klar tale! Det ble en usedvanlig kort, men uhyre effektiv og lærerik spilletime

Over en femtenårsperiode hadde jeg flere lengre intervjuer med henne Da vi kom til krigsårene, ble hun imidlertid taus; hun måtte ha en pause, eller «vi får fortsette i morgen » Det var åpenbart noe som plaget henne og som var vanskelig å snakke om

I mars 1940 giftet hun seg med Kjell Asbjørn Riisnæs (1909-1996) Han var elektroingeniør av yrke, men også meget musikalsk og en solid hobbypianist Da mor skulle være solist med Filharmonisk Selskaps Orkester 4 oktober 1943, må det samtidig ha blitt satt ut et rykte om at hun var svigerdatteren til justisministeren i nazi-regjeringen Da konserten var over, var det enkelte sentrale musikere i orkesteret som ikke ville håndhilse, noen snudde demonstrativt ryggen til, og i årene som fulgte opplevde hun svært mange ubehagelige hendelser Først i 1968 fikk hun en passende anledning til å avkrefte ryktet; det var overhodet ikke noe slektskapsforhold Hun greide imidlertid aldri å legge dette bak seg Vi som stod henne nærmest, vet at hun slet med dette livet ut Selv sa hun ved flere anledninger at dette var den egentlige årsaken til at hun drastisk trappet ned konsertvirksomheten på midten av femtitallet

Hvem var hun som menneske, musiker og pedagog?

«Eline Nygaard var en av de virkelige gigantene i norsk musikkliv I tillegg til en glitrende karriere som pianist fra slutten av 30-årene var hun antagelig den mest betydelige klaverpedagog i Norge etter krigen, en pedagog og pianist av det ypperste internasjonale format,» skriver Lars Haugbro i sin nekrolog1, selv mangeårig elev av Eline, og fortsetter:

«[…] Det kan være vanskelig å si noe om en slik kraft i norsk musikkliv uten å virke pretensiøs, et karaktertrekk som var helt fraværende hos Eline Nygaard selv Hun var norsk musikklivs største «doldis»; i kraft av sitt arbeid kunne hun ha vært kjent av alle, hvis hun noen gang hadde brydd seg om å oppnå en slik celebritetsstatus

1 Musikkpedagogen, Oslo Musikklærerforening (OMLF), nr 1, 2011

Hun utviklet en undervisning som bygger på en absolutt og nødvendig sammenheng mellom musikk og teknikk, en enorm kunstnerisk innsikt og en stor empati med eleven

I sin undervisning gjorde Eline Nygaard det vanskelige lett og det «lette» vanskelig, hun hadde en egen evne til å plukke fra hverandre de store, virtuose verkene og påpeke nøyaktig hvilke tekniske og musikalske løsninger som skulle til for å mestre dem Samtidig gjorde hun elevene oppmerksom på den dybde og detaljrikdom som fantes i all musikk Hun satte høye krav til utførelsen av selv det minste klaverstykke og ble sjelden helt fornøyd, uten at det på noen måte tok motet fra elevene Snarere tvert imot; desto mer hun «pirket», jo mer inspirert ble eleven

Elines undervisning var på alle måter hva man i klaverdidaktikken kaller en «hands on approach» Hun satt aldri ved «det andre flygelet» og gav instruksjoner fra 3-4 meters hold Om nødvendig var hun med deg i hver eneste bevegelse inntil du fikk både musikk og teknikk solid forankret i kroppen

Hun underviste på den for læreren aller mest krevende måte – det å ta alle elever helt på alvor Hennes evne til å skille mellom sak og person gjorde at en alltid følte seg verdsatt og tatt på alvor, uansett hva som foregikk på tangentene Aldri lettvinte bemerkninger fra andre siden av rommet, men en rolig, stillfarende tilstedeværelse Hun underviste fra alle kanter Hendene hennes ledet elevens, og eleven fikk kjenne hvordan Elines armer, hender og fingre beveget seg, ned til den minste detalj

Eline hadde de mest vidunderlige hender; sterke og fleksible med et overraskende stort spenn Hun var kanskje født med hender skapt for klaveret, men det var hennes eget arbeid som forvandlet dem til selve instrumentet Når sangere sier at de bærer instrumentet med seg, så kan jeg ikke si annet enn at det gjør da vi også, - hendene ble instrumentet vårt etter å ha arbeidet med Eline Nygaard

Eline satte meget store krav til den enkeltes engasjement i spillet, noe hun også formidlet ved å demonstrere nettopp hva som skulle til for å oppnå dette

Aldri teoretisk, alltid praktisk; innstuderingen var som å legge sten på sten inntil byggverket stod der, solid som et fjell «Du skal ikke grue deg for noe sted, alt skal jobbes med slik at du aldri tenker om et verk eller en passasje at «bare jeg kommer gjennom den, så …»

Først når alt kjennes godt, så kan en være helt fri, helt seg selv Viktigere enn noe annet var arbeidet en la ned for å våge å være seg selv på podiet

[…] Eline Nygaard formulerte aldri selv noen metode «Metaplanet» lå ikke for henne Hun kunne ikke fortelle deg hva hun gjorde på et generelt plan, det måtte vises i praksis, detalj for detalj […]»