MUSIKKMAGASINET
KLASSEKAMPEN
BAUMANNVARIASJONER
Egil Baumann er musikkviter og skriver om klassisk musikk i Musikkmagasinet hver fjerde uke.
Mandag 6. mai 2019
Forunderlig finstemt ALBUM
larmpris i åpen klasse samme år, og «Åra» (2017). Ja, og Spellemann-nominert ble for øvrig også soloprosjektet «Nattsongar» (2017). I fjor gjestet Apneseth komponist og trekkspiller Frode Haltlis utgivelse med den beskrivende tittelen «Avant Folk», og nå gjengjelder Haltli besøket i lokalene til Bergen Kjøtt, der albumet er spilt inn. «Avant Folk» er for øvrig kanskje det nærmeste «Salika, Molika» har noe referanseverk (også som overført betydning). Ikke minst i det nesten sjeldent fruktbare samspillet mellom hardingfele og akkordion. Det bærende element i de skittenvakre lydbildene er nemlig hvordan disse forenes utover hva man kan kalle en høyere slåtteenhet, det være seg teknisk eller tonalt. Og uten forringelse for helheten, der gitarist Stephan Meidell i tillegg trakterer sitar og samplinger, mens trommis Øyvind Hegg-Lunde blander nordiske tradisjoner med innslag av arabiske taktarter i perkusjonen.
Går inn i sin tid ALBUM
Erlend Apneseth Trio with Frode Haltli «Salika, Molika» Hubro/Grappa
#####$
Cecilie Ore «Come to the Edge!» Ensemble 96, dirigent Nina Karlsen, Nordic Voices og Eir Inderhaug (sopran) Aurora Music
«Det er noe iveien med verden.» Denne setningen av Jens Bjørneboe, i et essay om Heinrich von Kleist, treffer verkene på Cecile Ores siste utgivelse helt presist. For dette er engasjert musikk, nesten i Hanns Eislers forstand som nettopp tok i bruk tekst for å gjøre det venstrepolitiske budskapet klarest mulig. Eisler forenklet også musikken sin for å nå flere enn han kunne gjøre med den modernistiske musikken han hadde blitt opplært i av sin lærer, Arnold Schönberg. Og noe tilsvarende har også skjedd med Ore. På nittitallet framstod hun med noen ekstremt komplekse instrumentalpartiturer, som på «Codex Temporis». På «Come to the Edge!» komponerer hun derimot enklere. Hun setter «den språklige meningen i sentrum», som Geir Johnson skriver i tekstheftet. For i disse vokalkomposisjonene skal teksten kunne oppfattes av lytterne. Ore gjør dette for å flytte samtidsmusikken fra å dreie seg om estetiske problemstillinger til å dreie seg om det etiske, det vil si at hun gjennom sine komposisjoner vil delta i den samfunnskritiske debatten fordi det er, og har vært, noe i veien med verden.
«
POLITISK: Cecilie Ore med hardtslående verker.
med sitater av alle fra Harry Belafonte til Shakespeare, og der tittelen på verket tar i bruk et dikt av Christopher Logue. Andre verk ut, «Who Do You Think You Are?», er laget for én sopranstemme og faktisk framført i Stortinget – den musikalske talen, der kvinnenes situasjon historisk og i samtidens netthetsklima framstilles ironisk, ble holdt i forbindelse med 200-årsjubileet for den norske grunnloven. Det tredje verket, «The Vatican Trilogy» framført av Nordic Voices, er en sarkastisk uthengning av Den katolske kirke, gjennom et dykk ned i tre episoder i dens historie, som sett gjennom Ores nåtidige øyne virker skremmende. Og er det. Alle tekstene er satt sammen, eventuelt skrevet, av Ore og Bibbi Moslet.
Jeg er enig i utsagnene, men er jeg enig i hva musikken gjør med dem?
Så er da også de tre vokalverkene i høy grad politiske verk. Tittelverket med Ensemble 96 tar utgangspunkt i rettssaken mot den opposisjonelle aktivistgruppa Pussy Riot, der sitater fra rettssaken sidestilles
Så er spørsmålet: fungerer dette musikalsk? Jeg innrømmer gjerne at jeg er enig i utsagnene, men er jeg enig i hva musikken gjør med dem? Til det er svaret ja, i hvert fall delvis. Tittelverket og trilogien er hardtslående verker med et trøkk og en pågåenhet som er imponerende. Tekstene tonesettes ofte gjennom en tidvis etablert puls. I «Come to the Edge!» fungerer diktet som et slags refreng som slyn-
FOTO: BRIAN CLIFF OLGUIN
ges mot lytteren. Vatikantriologien er litt mer subtil, mer detaljert og må forstås som en slags videreføring av madrigalen. Her er flere passasjer der sangerne sukker, stiller spørsmål i talespråk og partier der musikken tar tak i ordene og maler dem ut. Som når teksten sier many times og koret synger many mange ganger. Dette er et enkelt eksempel på hvordan musikken kan tydeliggjøre en tekst. Samtidig er det begrenset hva Ore kan gjøre med korstemmene siden teksten skal kunne oppfattes. En viss monotoni ligger farlig nær. Samtidig er det denne eventuelle monotonien som gjør disse korkomposisjonene nærmest til kampsanger med en sterk utsagnskraft. Det eneste som ikke helt fungerer er «Who Do You Think You Are», og det til tross for Eir Indrehaugs flotte framførelse. Det fungerte sikkert veldig bra på Stortinget, men ikke her. Musikken gjør ingenting med teksten. Her tar det etiske overhånd. Og til sist, noe som egentlig kommer først: Med utøvere som Ensemble 96 og Nordic Voices blir dette en vokalfest uten like. Skillet mellom det estetiske og det etiske viskes ut selv om teksten oppfattes klart. Muligens viser det at dette skillet er lettere å opprettholde teoretisk enn musikalsk? musikk@klassekampen.no
11
Når mor ikkje sang. Då var det grunn til å vere engsteleg. Sitatet er hentet fra et arkivopptak med Audun Takle, og avrunder åpningssporet «Mor song». Linja åpner for en fornemmelse av musikkens potensielle betydning for så vel oppvekst som indre eller ytre vekst. Men over minimalistisk-melankolske melodilinjer avslutter den også en historie om hvilke kreative muligheter Siste særlig tydelig i tittelsom tidligere gjerne ikke sporet, som før også byr på fantes for en mor, uavhengig det som trolig er opptak av kulokk, av talent. fremført av Tekstinnslaget bærer Karen Hatdermed bud leberg. Den om at dette påfølgende langt fra er «Cirkus» er noen instrunok likevel mentell nosdet som tøytalgiromaner seg mest tisering, bemerkelmen snarer sesverdig ut et lekent over sjanflettverk der gergrensefortidsminne, med et ner forenes rytmisk med samtema som tidskunst og for øvrig elektronisk gjentas i APNESETH: På Kongsberg 2018. fremtid. FOTO: TORE SÆTRE/WIKIMEDIA «Takle», to Dette er spor etter, før øvrig det ene av tre spor da med disruptive regle-vomed slike opptak på Erlend kalopptak av Harald Takle. Apneseth Trios tredje sjan- Stavemåten peker tilbake gerutvidende utgivelse; «Sa- mot de omreisende underlika, Molika». Et alholdningstruppene bum kledd i en enda for rundt hundreåret mer fornøyelig retrosiden, det gjøglende futuristisk folkeuttrykket likeså. drakt enn trioens to I den grad det går foregående utgivelan å forestille seg et ser. soundtrack til datidige varietéoppsetninDet er ikke så veldig ger med ville visjomange år siden bener om eklektisk grepet nyskaping og elektronika anno tradisjonsmusikk lå neste år, er det akkunærmere antonymer rat hva dette låter enn synonymer. Men som. Forunderlig finde siste årene har noe stemt, men i likhet av den mer interessante mu- med albumet for øvrig, ikke sikalske utviklingen nett- uten skygger, råskap eller opp skjedd innenfor dette flertydig underholdningsfeltet. Felespilleren Erlend verdi. For selv om dette Apneseth fra Jølster er en av utvilsomt er kunst av høytde fremste representantene hengende, utfordrende merfor denne endringen. Med ke, er det også folkelig, på sin trio har han gitt ut to den tilgjengelige musikkens Spellemann-nominerte al- premisser. bum: «Det andre rommet» Aslaug Olette Klausen (2016), som også fikk Folkemusikk@klassekampen.no
«
Kledd i en fornøyelig retrofuturistisk folkedrakt.