Vi har all grunn til å glede oss over at det nå utgis et fullstendig Norsk Psalter. Dette er en ny og vesentlig milepæl i vårt felles arbeid med å gjøre gudstjenesten rikere og sterkere. Det vil gjøre det enda mer naturlig å bringe tekster fra Salmenes bok inn i alle gudstjenester. Slik løfter vi frem denne felleskristne tradisjon for gudstjenesteliv, som beriker vårt gudstjenestefellesskap.
Det er vanskelig å tenke seg en gudstjeneste uten musikk eller musiske elementer. Musikken fyller kirkerommet og forener menigheten i salmene, i de liturgiske sangene og i det musikalske uttrykk. Gjennom den får vi kraft til både lovsang og klagesang. Gjennom denne kan vi få øynene åpnet for Guds storhet og bli minnet om hans vakre skaperverk.
Salmenes bok står i en særstilling blant alle de bibelske tekster. Disse tekstene rommer på en ekte, inkluderende og utfordrende måte alt menneskelig til alle tider. De lar oss bli del av den store bønnetradisjonen vi står i. Salmene viser oss at også menneskene før oss har vendt sin sang til Gud i både prøvelser og kamp, men også i takk og i glede.
Ved å synge Salmenes bok blir vi en del av det store pilegrimskor gjennom alle tider. Som del av Den hellige skrift blir salmene Guds ord til oss. De gir oss mange og sterke uttrykk for at Gud omslutter oss og løfter oss fram, gir håp og trøst, mot og glede. Alt dette blir sterkere når vi kan gjøre det sammen med musikk og sang.
Til Guds hus vandret jeg i festskaren med jubelrop og lovsang - en pilegrimsskare i fest (Salme 42, 5)
2. desember 2022
Olav Fykse Tveit
Preses i Den norske kirke
FORORD
Salmenes bok har til alle tider hatt en mer eller mindre sentral plass i den kristne gudstjenesten, og den anglikanske kirke har på en særlig og særegen måte holdt dette i hevd ved at de bibelske salmene i tidebønnene resiteres av koret, i form av såkalt anglican chant.
Den anglikanske gudstjenesteboken Book of Common Prayer, som først ble utgitt i 1549, reduserte antallet daglige tidebønner – det såkalte officiet – fra åtte til to. Den sammenfattet de tre første tidebønnene matins, lauds og prime til en morgenbønn med benevnelsen Morning prayer/mattins og de to siste tidebønnene vespers og compline til en aftenbønn med benevnelsen Evening prayer/evensong (evening prayer kalles ofte evensong når den synges av et kor). Man gikk dermed bort fra de øvrige tidebønnene terce, sext og none. Anglikanske prester er pålagt å be morgen- og kveldsbønn daglig – enten privat for seg selv, eller sammen med menigheten, og de bibelske salmene er en viktig og naturlig del av bønnelivet i den anglikanske kirke.
Som i all annen tidebønnstradisjon, har de bibelske salmene sin faste plass i den anglikanske kirkes ordninger for morning- og evening prayer. Den anglikanske chanten vokste ut av den gregorianske tradisjonen under reformasjonen. De eldste eksemplene vi kjenner er enkel-chanter av John Blow og Henry Purcell, mens de tidligste dobbel-chantene vi kjenner er fra ca 1700. På 1800-tallet var den anglikanske chanten etablert i hele den anglikanske kirke, og det første pointede psalteret vi kjenner ble utgitt av Robert James, som var organist i Elykatedralen, i 1837.
Å «pointe» en salme (av engelsk pointing), innebærer å sette merker i teksten for å angi hvilke stavelser som skal synges på hvilken note. Det finnes svært mange ulike pointede utgaver i England. Katedraler og colleger som synger salmer hver dag, holder seg gjerne med et eget pointet psalter som er stedegent. Noen av de viktigste og mest utbredte trykte utgavene har vært The Cathedral Psalter (1875), The Oxford Psalter (1929) og The Parish Psalter (1932).
Mange norske kirkemusikere og andre har vært på evensong i England og latt seg inspirere av den anglikanske kirkes musikalsk rikt utsmykkede aftensang. Særlig sentral er tidligere domkantor i Oslo domkirke, Terje Kvam. Kvam vokste opp i India og ble jevnlig eksponert for anglikansk chant og kirkemusikk gjennom den presbyterianske kirken hvor familien jevnlig gikk til gudstjeneste. Da han kom til Norge som 14-åring, ble han vikarorganist i St. Edmund’s Church i Oslo, og spilte til evensong en gang i måneden.
Det store gjennombruddet for anglikansk chant og kirkemusikk i Norge skjedde en kveld i Sandefjord kirke i 1973. Nordstrand kirkekor, dirigert av Terje Kvam,
var engasjert til å synge en anglikansk evensong. På programmet stod, foruten bibelske salmer, Versicles and Responses av Leighton, Magnificat og nunc dimittis i C av Stanford, Te Lucis ante terminum av Gardiner, og det hele ble avsluttet med hymnen Den dag du gav oss med Kvams diskant. Kirken var fullpakket og stemningen var magisk. Dette var musikk fra en tradisjon som på denne tiden var fullstendig ukjent for publikum, og møtet med den gjorde et dypt inntrykk på alle som var tilstede.
Ikke bare var Terje Kvam den første i Norge som jevnlig fremførte evensong med sine kor, men han innførte også bibelsk salme sunget som anglikansk chant som fast graduale i høymessen i Nordstrand kirke og senere i Oslo domkirke. Kvam var dermed også den første i Norge som i noen grad pointet salmene for praktisk bruk. Cirka halvparten av de 150 salmene var tilrettelagt, pointet og klare for utgivelse, da det oppstod brann i Norsk Musikforlags lokaler på Grønland, og manuskriptet gikk tapt. (Som om det ikke var nok med dette, ble et ferdig opptak av en chant-plate med Oslo domkor borte i forbindelse med et innbrudd hos lydteknikeren noen år senere…)
Takket være Kvams viktige pionérarbeid, har tradisjonen med anglikansk chant blitt en del av mange generasjoner norske kirkemusikeres (ut)dannelse. Mange som har blitt fascinert av denne tradisjonen gjennom å synge i kor eller gjennom utdannelsen ved Norges musikkhøgskole, har kopier av Terjes pointinger fra 1970-tallet i skuffer og skap. I 1993 ga Kvam ut heftet «Chants for advent, jul og åpenbaringstid» på Oslo Domkirke – Bokhandelens noteutgivelser, og dette er det eneste trykte materialet som er utgitt i Norge før denne utgaven.
Det er derfor med stolthet at vi med dette presenterer første del av det som skal utgjøre et fullstendig Norsk Psalter.
Denne utgivelsen tar utgangspunkt i The Anglican Psalter. Tittelen på dette var i førsteutgaven fra 1997 The New St. Paul’s Cathedral Psalter, og er pointet, samlet og tilrettelagt av John Scott (1956-2015). Scott begynte i St. Paul-katedralen i London som assisterende organist allerede i 1978, ble director of Music i 1990 og var i stillingen frem til 2004. Han tok over ansvaret for katedralkoret i 1985, og arbeidet med The Anglican Psalter startet der allerede i 1986. Andre utgave av psalteret kom i 2009 og er fortsatt i salg hos Canterbury Press Norwich (ISBN 978-1-85311-988-0).
Det største særtrekket ved The Anglican Psalter (og nå også Norsk Psalter) i forhold til tidligere utgitte psaltere, er utelatelse av en del av resitasjonsformelen i noen vers. Årsaken til at én eller flere akkorder utelates er ønsket om, i størst mulig grad, å unngå melismer i resitasjonen, altså at en stavelse synges over flere toner/akkorder. Mange melismer hindrer tekstflyten og favoriserer musikalske hensyn fremfor tekstlige. I motsetning til i hymner eller annen kunstmusikk, er
ikke poenget ved fremføringen av en salme tone- eller tekstmaleri, men god resitasjon og gjengivelse av teksten. Erfaringene gjennom arbeidet med Norsk Psalter er at prinsippet med utelatelse av akkorder er enda mer meningsfylt i møte med de norske tekstene, enn med den langt mer poetiske engelske Coverdale-oversettelsen. Vi har likevel forsøkt å ikke la fravær av melismer bli et dogme. Enkelte ganger kan en melisme være både meningsfull og nødvendig.
Bibelselskapets Bibel 2011 er valgt som tekstgrunnlag for Norsk Psalter. Den åpenbare grunnen til dette er at det er denne oversettelsen vi leser fra i gudstjenesten i dag, og at språket i de sungne salmene derfor vil korrespondere med de leste tekstene. Enkelte vers fra denne oversettelsen fungerer etter vår vurdering ikke optimalt sammen med resitasjonsformen anglikansk chant, og redaksjonen har i disse tilfellene forsøkt å finne bedre løsninger fra andre autoriserte bibeloversettelser. Henvisning til disse er angitt under hver salme. Der vi ikke har funnet gode alternativer, er redaksjonens endring angitt.
En salme sunget på anglikansk chant skal fremføres på en måte som ligger nær slik man ville lest teksten. Det er imidlertid ikke snakk om et tempo man ville brukt i dagligtale, men heller et tempo en god taler ville brukt i en stor sal. Tempoet på resitasjonen skal være jevnt, men samtidig må man unngå at alle stavelsene blir like lette eller like tunge. Som om man ville lest teksten, må man passe på at de viktige ordene får trykk og lengde, mens de mindre viktige blir lette og korte. Når dette er sagt, har vi likevel valgt å ikke angi hvilke ord som skal være de viktigste. Dette ønsker vi å overlate til den enkelte kirkemusiker eller dirigent, eventuelt i samarbeid med sine sangere.
Når det gjelder tempo på salmene generelt, siterer vi en av Englands mest fremtredende kirkemusikere, da han for noen år tilbake fikk spørsmål om dette: «De raske salmene fremfører vi raskt, og de langsomme langsomt.» Her er det med andre ord rom for variasjon ut fra tekstinnhold, gudstjenestens karakter, kirkens akustiske forhold, hvor godt sangerne behersker salmen, og så videre. Lovsangssalmene kan med fordel ha et gjennomgående raskere tempo enn de mer reflektive salmene og botssalmene.
De engelske katedral- og collegekorene synger salmene antifonalt, det vil si at de deler koret i to halvkor, som deler på versene. Den generelle tradisjonen er da at de to første versene, samt Gloria Patri («Ære være Faderen og Sønnen […]») synges tutti og at de to halvkorene (kalt henholdsvis Decani og Cantoris) synger annethvert av versene fra vers 3. Det er selvsagt ingenting i veien for å synge hele salmen tutti.
En enkel dynamikk er angitt for hver salme. Eksempel: Dersom p er angitt i vers 3 og f i vers 6, gjelder angivelsen av p frem til endringen i vers 6. Disse angivelsene er kun ment som en indikasjon, og vi oppfordrer brukerne av psalteret til å gjøre egne, gjennomtenkte valg.
For å skape variasjon, brukes også andre virkemidler enn antifonal utførelse og variert dynamikk. Man kan synge enkelte vers unisont, unisont menn/ kvinner, man kan snu satsen, slik at tenor synger sopranstemmen og sopran tenorstemmen, og så videre.
Det er ingen tradisjon i England for å bryte resitasjonen på kommaene i teksten. Resitasjonen bindes sammen og synges legato, og de viktige ordene får større lengde eller mer tyngde. Som i The Anglican Psalter, er teksten i Norsk Psalter gjengitt uten tegnsetting, bortsett fra på slutten av hvert vers. Dette er gjort for å gjøre det grafiske bildet mer oversiktlig for sangerne. Der vi mener at resitasjonen unntaksvis skal brytes, angis dette i teksten med * (stjerne).
Med hensyn til utvalget av chanter, følger Norsk Psalter i all hovedsak utvalget fra The Anglican Psalter. Der vi har funnet chanter av norske komponister er disse satt inn sammen med de engelske til samme tekst. Vi oppfordrer sterkt til å bruke de norske chantene, og håper at denne utgivelsen vil inspirere flere norske komponister til å skrive chanter.
Anglikansk chant er tradisjonelt akkompagnert av orgel. Orgelakkompagnementet tilfører farge og dramatikk, og det å akkompagnere en chant er en egen kunst, som det ikke er rom for å gå inn på i dette forordet. Ved å gå inn på www.chant.no kan du finne ressurser for organister, så vel som for dirigenter og sangere, for opplæring og hjelp med anglikansk chant. Her vil vi også legge ut korrigeringer av eventuelle trykkfeil, samt nye, norske chanter som måtte komme til.
Gjennom en utgivelse som denne er det mange prinsipielle valg som må taes, uten at det finnes noen utbredt norsk tradisjon eller praksis å støtte seg til. Gjennom studiereiser, utallige evensonger som utøver og tilhører, og gjennom konsultasjoner med kolleger i England, er min vurdering at de valgene som er tatt er de mest hensiktsmessige for dette første norske psalteret. Samtidig ønsker jeg velkommen all fruktbar diskusjon og engasjement som måtte oppstå rundt ønsket om og viljen til å bruke anglikansk chant mer aktivt i norsk gudstjenstlig sammenheng.
Jeg vil først og fremst takke Þröstur Eiriksson og Magne H. Draagen, som har vært mine aller viktigste støttespillere i arbeidet med Norsk Psalter – med utrettelig iver og stort engasjement har de lagt ned et enormt arbeid i dette prosjektet gjennom mange år. De har utgjort redaksjonen for Norsk Psalter i tillegg til meg selv.
Takk til Olav Leden Nytrøen for et skarpt korrekturblikk og til Kristine Langøe Vevatne for utarbeidelse av omslaget til Norsk Psalter.
