Den store leken utdrag

Del 2 Anders Haugen Liv og virke tekst og bildedel side 39-68-2.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.32 Side 50

stabbdans og gamle, ærekjære gubber – slike var det mange av i de dager – skulle på stabben, måtte spellmannen sørge for å la hver enkelt få en fin brurmarsj, gjerne en han visste gubben likte spesielt godt. Hvis ikke, fikk han bare et foraktelig blikk fra karen, og bare noen småskillinger ble slengt bort i hatten.

Martnasspellmann

Første gang Anders ble med på martnasspelling på Røros, var i 1879. Det var Christen Dahl som ville ha hjelp, og det ble noen spekulasjoner om han skulle gi seg med. De hadde aldri spelt sammen før, og Anders funderte svært på hvordan dette skulle gå. Det viste seg at Christen var ute etter en «akkompagnatør». Anders fikk til oppgave å bare «hakke hovedtreklangene», som han sjøl sa. Han som hadde engasjert ham, ville ikke la ham «komme til orde».

Men så hendte det at de to spellmennene ble bedt av lensmann Indian Bernhard Herstad om å spelle på et ball han skulle holde for «fiffen» på Røros. Også her ville Dahl stå for førstestemmen alene. Så røk en streng for ham. Anders var høflig og ville vente til Dahl fikk fela i orden igjen, men pausen ble for lang for ballgjestene. De forlangte at «han med fela i orden» måtte spelle. Da Dahl gav sin godkjennelse, spilte Anders en kvikk B-dur-vals, og fra da av måtte han være med og spelle melodien. Dahl var ellers kommet bra opp i åra, så det kan være at han egentlig var glad for å få litt avløsning.

Spell og dans har i alle år vært en viktig del av martnaslivet på Røros. Hva ville martnaen ha vært uten muligheten til å forlyste seg med en svingom, og kanskje få varme i skrotten etter uteliv i gater og bakgårder i mangegradig kulde? Hvordan dette ble organisert og gikk for seg for godt og vel 130 år sia, forteller Anders om i nedtegnelsene sine.

Mens mange drev med handel og vandel, forsøkte spellmennene å tjene noen slanter på sin kunst.

En danseglad gjeng fra Elgå på Rørosmartnan. Året er antakelig 1918. Fra venstre: Johan Ernst Elgåen, Johan Ryvang, Kristina Gutusjøen, ukjent, Sigvard Svendsen, ukjent, Berit Øibakken, ukjent. Felespeller er Helmer Åsen, mens Gustaf Semingsen speller sitter. Kilde: Rørosmuseets samlinger.

50

Del 2 Anders Haugen Liv og virke tekst og bildedel side 39-68-2.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.32 Side 51

Midtvinter i Kjerkgata på Røros omkring 1890. Det har blåst godt om natta, fasadene er hvite av snø. Foto: Iver Olsen/Rørosmuseets samlinger.

Til martnasdansen leide Anders og Christen Dahl et lokale av farver Peder Dahl i Mørkstugata. Det betalte de 64 kroner for. Dansespellet gikk for seg hele uka, fra søndag kveld før martnaen begynte til neste søndagskveld. Utenom den første dagen var hver dag inndelt i to økter: Fra klokka 11.30/12.00 til 15.00, og fra klokka 18.00 til 21.00. Billettprisen var 25 øre for menn og 20 øre for kvinner. Det måtte betales særskilt for hver økt. Ett år viste regnskapet for billettinntektene et samlet resultat på 182,23 kroner. Utgiftene var: Husleie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . kr.

Billettør Adam Krog . . . . . . . . . . . . . . .“ Hjelpebillettør Jon Saksgård, Aalen . . .“ 6 Potter Parafin . . . . . . . . . . . . . . . . . . .“ Samlede utgifter . . . . . . . . . . . . . . . . . kr.

64,– 10,– 8,– 2,13 84,13

Nettoinntekta ble altså 98,10 kroner, eller 49,05 kroner på hver. Med den tids prisnivå var dette ei brukbar inntekt.

I 1880 skulle Anders spelle sammen med Andreas Eggan fra Leinstrand. Eggan ble imidlertid forhindret. Da Anders kom til Røros som vanlig søndag ettermiddag, viste det seg at Nils Krog, som hadde lovet ham dansesal, i stedet hadde leid den bort til Christen Dahl uten å si fra. Dermed måtte han finne seg et annet lokale, og fikk omsider leid ei stuggu av Per Larssen Tørres fra onsdag til lørdag.

Spellmannen må ha vært populær. På ei halv uke tjente han nesten like mye som enslig musiker som i martnan året før. Nå slapp han dessuten å dele på billettinntektene, som kom seg på 88,90 kroner. Noen betalte spellpenger i tillegg til billetten, mens to personer betalte for inngangen med et halstørkle. I dag er det vel verre å komme inn på martnasdansen ved å betale med et klesplagg.

Anders Haugen førte nøyaktig regnskap for hver dag, og torsdag ser alltid ut til å ha vært den mest lønnsomme dagen i martnasuka. Kanskje satt pengene løsere på «farsdagen», eller muligens var det mer folk ute da. Også nå gir utgiftssida et interessant bilde av forholda: 51

Del 2 Anders Haugen Liv og virke tekst og bildedel side 39-68-2.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.32 Side 52

Husleie . . . . . . . . . . . . kr.

«Ituslaatt Vindu». . . . . . “ Belysning . . . . . . . . . . . “ For en laant Lykt. . . . . . “ Til Billettøren . . . . . . . . “ Billettørhjelp . . . . . . . . . “ Utg. tils.: . . . . . . . . . . . kr.

40,– 1,– 1,– 0,20 5,– 1,– 48,20

Nettoinntekta ble da 40,70 kroner. Den samlede inntekta for året 1880 oppgir Anders til 410,10 kroner. At fire dagers martnasspell ble belønnet med cirka en tiendedel av årsinnkomsten, må sies å være bra. Han hadde ellers arbeid på jernbanen, der daglønna stod på 1,60 kroner. Anders’ regnskaper viser at en slåttekar tjente 1,33 kroner per dag på den tida, så spellmannen hadde trolig atskillig bedre råd enn folk flest. Hvis vi likevel antar at årsinntekta hans lå på gjennomsnittet, kan det gi grunn til ettertanke å merke seg at når han kjøpte feler til elevene sine, var prisen omkring 40 kroner stykket.

Folk på begynnerstadiet var altså villige til å bruke ti prosent eller mer av inntekta til å skaffe seg instrument!

Sia ble det martnasspelling på Røros i mange år, ofte alene, men også sammen med Ole Prytz («Klas-Ola») eller Andreas Eggan. Senere spelte han gjerne med Jon J. Saksgård den eldre. I flere år leide de et lokale av madam Larsen, som drev hotell i Kjerkgata, men til slutt nektet hun å leie ut. Hun ville arrangere dans sjøl, og bød dem fem kroner dagen for å spelle. Da sluttet de. I stedet leide madam Larsen «Klemmet-Ola» og «Sulhus-Ola» som spellmenn. Kjøpmann Gustaf Engzelius arrangerte også martnasdans, og leide Jon J. Saksgård som spellmann. Engzelius averterte med «Musikk fra Ålen».

«Det var trivelig å spelle på martnaen», skriver Anders. Der fikk han treffe mange hyggelige spellmenn fra bygdene omkring Hamar og Trondheim, fra Gudbrandsdalen og fra Sverige. Disse ville ha slåtter av ham. Når han og kameratene senere sluttet med martnasspellinga, hang det nok sammen med at lønnsomheten ble dårligere. Det ble etter hvert svært dyrt på Røros. Husleia kom opp i 80 kroner, og de måtte betale godtgjørelser til to politikonstabler og to dørvakter, foruten å dekke utgiftene til olje og lamper med mer. Inntekta oversteg neppe 50 kroner på hver noen gang, mintes Anders.

Spell og dans fortsatte heldigvis med nye spellmenn og nye dansere. Selv fortsatte Anders Haugen også som fast dansespellmann på Røros i mange år, men nå i en annen sammenheng: Hver nyttårskveld arrangerte distriktslege Marius Brostrup Müller ball for «de bedre familier» på Bergstaden, og han ville ikke ha noen annen enn Anders til å forestå musikken. Han kunne imidlertid ha med seg en til å hjelpe seg. De fleste år ble det en av hans egne elever, Ingebrigt Djupdal. Sammen måtte de to framføre variert musikk av «finere» slag, så det var nødvendig at de tok med seg et bra lager med noter: Menuetter, fandangoer, poloneser, galoppader og annet. En årviss foreteelse var at når det led ut på natta, skulle en danse «galoppade med kavallerisjokk». Denne dansen skulle gå gjennom nesten alle rom i doktorboligen.

Anders Haugen ble en av distriktslegens venner. Nå og da når legen besøkte bygda, kom han oppom Haugen, og da sønnen Litj-Anders ble sjuk, kom doktoren rett som det var for å undersøke tilstanden uten at noen bad om det. Undersøkelsen foregikk på ganske originalt vis: Gutten måtte «ta tak» med doktoren. Her lå det sikkert en klok tanke bak: Pasienten ble neppe skremt av kontrollen, og Müller fikk et inntrykk av pasientens krefter.

Distriktslegens nyttårsball fortsatte så lenge Müller levde. Da han døde, var Anders med og bar kista. Han fortalte senere at det aldri før hadde vært så mye folk til stede ved en begravelse på Røros før. Folk strømmet til fra hele distriktet for å hedre den avholdte legen. «Da vi bar kista inn i kirka, var hele Litj-gata svart av folk. De siste kom da ut fra doktorgården», skrev Anders.

Musikksamler og instruktør

Omkring 1880 begynte en ny periode i Anders Haugens musikalske virke. Faren hadde begynt å skrive ned slåtter fra Ålen og Kvikne, der han var lærer og klokker (eller kirkesanger, som var stillingsbenevnelsen den gang) og fra distriktet ellers. Men da han døde i 1872, 46 år gammel, kom mye av det 52

Del 2 Anders Haugen Liv og virke tekst og bildedel side 39-68-2.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.32 Side 53

han hadde samlet på vidvanke.

Så var det at Anders bestemte seg for å fortsette farens arbeid. Han hadde hørt at faren hadde samlet oppimot 200 melodier, men det viste seg at bare en mindre del var å finne. Sammen med det Anders sjøl hadde skrevet ned, fikk han i 1884 gitt ut samlinga 100 Norske Polskdanse (Springdanse) for Violin samlede fra Røros og Omhegn.

Slikt vakte oppsikt i samtida. Dette var den første større samling av folketoner utenom Ludvig Mathias Lindemans utgivelser, Ældre og nyere norske Fjeldmelodier (1853–1867). Men Lindemans hefter var ikke først og fremst beregnet på spellmenn. Slåttene fra Rørosdistriktet fikk stor utbredelse, musikere over hele landet skaffet seg notene. Senere ble samlinga utgitt på nytt. Forleggeren ville da ha en annen tittel, 100 Norske Slaatter og Leker, noe Anders motstrebende gikk med på. Her tok han også med noen egne, nykomponerte polser, framfor alt Frå Ongdomma. Navnet sier sitt om når han laget den.

Det skulle bli flere utgivelser. I samarbeid med søskenbarnet Johannes Reitan ga han ut Norsk Nasjonalmusik Fraa Aalen og Røros i tre hefter. Sjøl publiserte han et hefte med egne komposisjoner, 15 Lette Danse. Flere av disse ble nok laget i forbindelse med opplæringa av yngre spellmenn. Av andre

Sammen med kameraten John A. Renolen, blåste Anders Haugen nytt liv i sangkoret som faren stiftet i 1848.

Her er koret samlet i 1883 i anledning landssangerstevnet i Trondheim. I første rekke fra venstre: Erik Renolen, Solan Renolen, ukjent, Anders J. Reitan og Anders Haugen (dirigent). I andre rekke fra venstre: Kari Støvne (usikker), ukjent, ukjent, Marit Reitan, Berit «Basti» Sundan, ukjent, ukjent. Marit Reitan ble senere gift med Anders Haugen. Kilde: Åse Farestveit.

53

Del 2 Anders Haugen Liv og virke tekst og bildedel side 39-68-2.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.32 Side 54

tidlige, sjølproduserte leker må spesielt nevnes ringlenderne Skytter-festen, komponert til et skytterstevne på Graftås i oktober 1886, og Baronens gjenkomst, laget da ungdomsvennen Peder Storrønning vendte heim fra Amerika. Alle spellmenn fra Ålen har hatt disse slåttene på repertoaret, og de ble ofte brukt når eldre spellmenn satte i gang. Helst var det vel slik at en begynte med disse lekene så snart fela var stemt.

Ved denne tida begynte en ny musikalsk aktivitet for Anders.

Korsangen i bygda hadde ligget nede en del år. Sammen med kameraten John A. Renolen blåste han nytt liv i koret som faren, Anders Reitan, stiftet i 1848. Etter ei tid måtte John forlate heimbygda, han hadde fått en lærerstilling sønnafjells. Instruktøroppgaven falt dermed på Anders, og han kom til å drive som dirigent i minst 30 år.

Sangkoret gikk godt, allerede i 1883 deltok det på Landssangerfesten i Trondheim. Samme år giftet Anders seg med Marit Hansdatter Reitan, som var med i koret. Et lykkelig samliv beForside til førsteutgaven av 100 gynte, og ekteparet fikk etter hvert fem sønner, som alle tok del i Norske Polskdanse fra 1884. Foto: foreldrenes musikalske aktiviteter. Den nest eldste, Anders, viste John Ole Morken. seg å ha absolutt gehør og et stort talent for fela. Men han hadde mange andre interesser også. Han var god til å tegne portretter, og drev innsamling av dialektord. Distriktslege Müller så tidlig begavelsen hans og lovet å bekoste musikkutdannelse på ham når tida kom.

Også den eldste sønnen, Jens, begynte å spelle, men han la fela bort da han hørte hvor god broren var. Jens sa at han ikke ville misbruke et godt instrument, og konsentrerte seg i stedet om sangen. I tillegg var han en god skribent og ble redaktør i lokalavisa Fjell-Ljom.

Den tredje sønnen, Hans, valgte først esskornetten som hovedinstrument, men spelte også cello i en kvartett som faren drev sammen med andre musikere fra Ålen- og Rørosdistriktet. I godt voksen alder ble han organist og overtok koret da faren gav seg. Han dirigerte dessuten et salongorkester og et hornmusikklag, var organist i Ålen kirke i godt og vel 30 år, og fikk Kongens fortjenstmedalje for sitt virke.

Sønn nummer fire, Olav, var også en god fiolinist. Han utdannet seg til lærer og spilte fele i flere orkestre, blant annet i Fredrikstad. Den yngste av de fem, Ragnar, drev òg med fela og viste i tillegg store anlegg for tegning og maling.

Framtida så lys ut for folket på Haugen, men slik skulle den ikke bli når det led utpå.

Korvirksomheten tok etter hvert mye tid for Anders, og det skyldtes ikke bare sangøvelsene. Kormedlemmene var ivrige.

Flere kom hjem til ham om kvelden og ville ha noter på stemmene, og da måtte dirigenten til med penn og papir.

Det er inspirerende for en instruktør at de som er med, er så interesserte. Likevel kunne det bli slitsomt i lengden. Anders hadde jo også et arbeid å skjøtte. Her kom Litj-Anders til hjelp i svært ung alder. Når korsangerne trengte noter, skrev han ganske enkelt ut de forskjellige stemmene rett fra hodet. Ikke trengte han å se originalen, og ikke trengte han noe instrument.

– Jeg begynte å tvile sterkt på min egen musikalitet da jeg så dette, fortalte Anders senere.

«Baronen», alias Peder Storrønning, var Anders Haugens gode venn. Han reiste til USA og var borte i flere år. At Anders savnet ham, kommer fram i leken Baronens hjemkomst, som han spelte på trappa mens toget tøffet opp gjennom dalen med vennen på veg heim. Foto: Børre Svendsen Lien/NTNUs spesialsamlinger.

54

Del 2 Anders Haugen Liv og virke tekst og bildedel side 39-68-2.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.32 Side 55

Et solid sangermiljø vokste fram i de tre grendene som utgjorde rekrutteringsområdet for koret.

Graftås, Renbygda og Reitan leverte sangere i stort antall, sett i forhold til folketallet, og da ungdomshuset på Graftås ble bygd i midten av 1890-åra, ble dette i lang tid det naturlige midtpunktet for sang og musikk i bygda.

Handelsmannen

I 1880–1881 tok Anders’ farbror, Jon Reitan, opp tanken om å starte ei handelsforening i øverbygda i Ålen. Her hadde gårdbrukerne i flere år hatt et smørlag sammen. Til bestemte tider kom de med smøret sitt til et dertil innrettet lokale for å få det eltet sammen i store beholdere og sendt til større forretninger både innalands og utalands.

Idéen til dette «meierisamvirket» kom visstnok som en følge av de nye tankene folk hadde fått kjennskap til under folkehøgskolekursene på Graftås. Tanken om at husdyrholdet ville bli bedre med færre dyr, men bedre fôring, ble gjennomført av mange. Ei handelsforening kunne være en naturlig fortsettelse av dette. Den kunne da også stå for det praktiske med smøromsetninga.

På et møte i 1882 bestemte innvånerne seg for å starte «Ålen Øvre Forbrugsforening». En som hadde drevet litt privat handel i nærheten ei tid, ble ansatt som bestyrer og drev forretninga i noen få år. Omsetninga ble ikke stor, bare omkring 7 000 kroner for året. Ett år nådde en cirka 15 000 kroner.

Den første betjenten gav etter hvert opp, og stillinga ble utlyst. Anders Haugen søkte, og ble ansatt.

– Den største tabben jeg noen gang gjorde, sa han senere.

At han angret, kom ikke av at han ikke egnet seg som forretningsmann. Tvert imot, forretninga gikk godt. Det var fortjeneste og arbeidsforhold Anders tenkte på.

Sjøl skulle han ha tre prosent av salget i lønn, men av dette skulle han også sørge for brensel og vask! Renholdet skulle han riktignok få betalt for etter avtale når forretninga var kommet i gang, men det gikk 18 år før han fikk styret til å ta opp saken, og da med negativt resultat.

Et nytt butikkbygg kom opp ved Engesbrua, men bygginga ble satt bort på anbud og mer enn slett utført. Det blåste gjennom veggene og i kjelleren, og golvkaldt var det så det forslo.

– Det var en helseløs tilværelse, sa Anders.

Det gikk ikke bedre til enn at tre av dem han omsider fikk til å hjelpe seg, døde av tuberkulose i ung alder. Blant dem var hans egen sønn, Jens.

Anders og Marit Haugen fotografert av spellmannskameraten og fotografen Børre Svendsen Lien en gang mellom 1883 og 1895. Kilde: NTNUs spesialsamlinger.

55

Del 2 Anders Haugen Liv og virke tekst og bildedel side 39-68-2.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.32 Side 56

Familien Haugen utenfor bolighuset på gården cirka 1890. Lengst til venstre ser vi Randi Larsdatter Kurås (Anders Haugens mor), deretter Berit Lusia (halvsøster), Marit med sønnen Anders d.y., Anders selv med fela og eldstesønnen Jens. Kilde: Trøndelag folkemuseum.

I førstninga var «Bua» åpen fire dager i uka. Det var lange dager, for etter forretningstid bar han med seg alle bøker heim slik at han kunne gjøre kontorarbeidet med regnskap og korrespondanse om kveldene og nettene. Han regnet ut at for en arbeidsdag på 12–14 timer kunne han ha en fortjeneste på 1,70 kroner. Gjentatte ganger gav Anders styret beskjed om at han ville slutte, men hver gang overtalte de ham til å fortsette, for butikken gikk godt. Årsomsetninga kunne komme opp i cirka 40 000 kroner.

Samtidig som han var bestyrer på Ålen Øvre hadde han i tillegg kommunale verv, som medlem av skolestyret og formann i fattigstyret. Dessuten tegnet han den nye Engan skole, og beregnet kostnadene for bygginga. Og da kommunen skulle bygge nye bruer over Gaula og Rugla i 1905 og 1906, ble han oppnevnt som tilsynsmann for arbeidet, «for han var jo i nærheten likevel». Det var ei billig ordning for kommunen, for vervet var ulønnet! Anders ble også valgt til formann i orgelkomiteen da det skulle anskaffes pipeorgel i Ålen kirke.

I 1908 sluttet Anders omsider på butikken. I løpet av de 22 åra han hadde drevet, hadde forbruksforeninga lagt seg opp et reservefond på 18 000 kroner, og delt ut utbytte på den kontante handel med 9 000 kroner. Ikke dårlig når han hadde startet med gjeld på både hus og innbo, og det også ble bygd ny butikk i perioden.

Det var trange tider. Mange fikk problemer og måtte låne penger i banken for å betale butikkgjelda si. Som regel stod Anders da som første kausjonist. Sjøl mente han at han hadde kausjonert bort gården mer enn 25 ganger, uten å få krav om å innløse et eneste misligholdt lån. Alle gjorde opp bankgjelda.

Tapte han noe, skyldtes det løsarbeidere som stakk fra det de hadde tatt på krita i butikken, eller at noen døde før de rakk å gjøre opp for seg.

56

Del 2 Anders Haugen Liv og virke tekst og bildedel side 39-68-2.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.32 Side 57

Ett forhold skapte store fortredeligheter for ham: Blant folk som tidligere hadde vært hans venner og elever, fantes det noen som stadig forsøkte å så mistanker om at det gikk så som så med forretningsdrifta. En gang gikk det så vidt at det ble forlangt ekstra revisjon, noe styret egentlig ikke ville.

Anders krevde da at om han først skulle gås etter i sømmene, skulle det skje grundig. Det eneste en fant, var at han hadde tatt fem øre for lite i meterpris for vadmelstøy. Da slo den seinere stortingsmannen Svend Skaardal, som var styremedlem, i bordet og sa at nå fikk de gi seg.

Det er ikke godt å si hva som lå bak denne motarbeidinga. Kanskje hadde flere søkt på bestyrerstillinga og følte seg forbigått. Sikkert er det at misnøyen skapte stor utrivsel for ham som ble utsatt for den. Det såret nok Anders sterkt at en forhenværende elev, som han hadde sett på som en god venn, var den som mest iherdig sådde mistankens frø og diskrediterte ham som bestyrer på Ålen Øvre.

Ett moment til kan ha hatt betydning: Anders hadde reddet felespellet og slåttemusikken fra å dø hen i Ålen, og det nettopp i ei tid da sterke krefter forsøkte å stoppe den slags virksomhet. Pietismen sto ikke spesielt sterkt i bygda, men den var framtredende i enkelte grender. Allerede Anders Reitan ble utsatt for svartsynet i sin oppvekst. Han har fortalt at det fór folk rundt og forkynte at det til og med var synd når ungene brukte tid på leik og moro. Mange ganger la han seg om kvelden med vond samvittighet for at han hadde vært ute og rent på kjelke, noe bakkene på Reitan gav gode muligheter for. At han også fiklet med fela, gjorde nok sitt til at han kan ha fått høre om evig fortapelse.

Det kan være at heimgården av enkelte ble betraktet som et syndens sted. Der spelte de jo! En kall i grannelaget passet nøye på å gå i utakt med musikken når han gikk forbi og hørte polsspell fra stuggu der Anders, faren Jørgen og andre trakterte fela. Og da Anders i voksen alder ble kjent som en av landets mest framtredende grundtvigianere, fikk han resten av livet kjempe mot representanter for de pietistiske strømningene. Han søkte andre lærerposter, men fikk avslag. Så ville nordøsterdølene ha ham inn på Stortinget, men det måtte harde tak til før de endelig fikk ham dit. Pietistene stod sterkt i mange bygder og i de politiske miljøene.

Det er lite trolig at synet på fela var blitt noe romsligere blant pietistene på de 40–50 åra som hadde gått siden faren kom i sjelenød for kjelkeakinga si. Anders Haugen har fortalt at emissærer dro rundt i bygda på oppbyggelser og skremte folk. De hadde vekslende hell. Et frilynt sinnelag har alltid preget storparten av bygdefolket i Ålen.

– Men enkelte fikk det så hardt at de ikke kunne synge fedrelandssangen på en søndag, sa Anders.

Kanskje ble han av pietistene, i og med posisjonen han hadde som bygdas fremste representant for den forhatte felemusikken, betraktet som den største hindringa for å få flere til å gå på oppbyggelser.

Ja, kanskje ble han sett på som en Lucifers disippel, ettersom han ikke bare spilte sjøl, men også lærte andre å traktere djevelens instrument. At han måtte kunne anses som grundtvigianer, gjorde neppe saken bedre.

Livslykken skranter

Anders mistet tidlig halvbrødrene sine, og søstera nådde så vidt voksen alder. Likevel, det hadde vært gode år på Haugen inn mot 1900-tallet.

Høsten 1898 kom en meslingepidemi til bygda. «Krigda» la barna til sengs for endes. For de fleste gikk sjukdommen rimelig fort over uten komplikasjoner, men for den nest eldste sønnen på Haugen gikk det verre. Han fikk en infeksjon i det ene øyet og måtte ligge i et helt mørkt rom i ni uker. Smått om senn kom han seg ut igjen, men om våren havnet han i senga igjen, nå med lungebetennelse.

Doktoren kom fort, og Litj-Anders, som alle kalte ham, stod det over. De første par åra på 1900-tallet gikk så uten noen spesiell grunn til uro. Men doktoren kunne ved sine besøk i bygda rett som det var dukke opp på Haugen, eller finne på å hoppe ut av sleden eller karjolen når han traff gutten, og si han ville måle krefter med ham.

I påska 1902 ble Anders-karene på Haugen invitert til ei tilstelning i Dalsbygda. Litj-Anders var blitt kjent som en stor fiolinistbegavelse, og dalsbygdingene ville høre de to både i solo- og samspell.

Alt gikk bra til mot natta etter konserten. Da fikk sønnen plutselig en vold-som hodepine. De kom seg heim dagen etter, men smertene vedvarte. Faren ringte dr. Müller, som kom øyeblikkelig. Han tok spyttprøver av gutten, og etter noen dager kunne doktoren fortelle faren at lungetuberkulose var i 57

Del 2 Anders Haugen Liv og virke tekst og bildedel side 39-68-2.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.32 Side 58

Det vakte stor sorg i spellmannsmiljøet rundt Røros da Litj-Anders døde. Foto fra 1902. Foto: Erik Olsen.

anmarsj. Distriktslegen søkte om plass på Reknes sanatorium ved Molde. Der var det fullt, men etter påtrykk fra dr. Müller fikk Litj-Anders komme dit ut mot høsten.

På Reknes vakte unggutten snart oppsikt blant betjening og belegg med sitt spell og sine evner for øvrig.

Blant pasientene fantes det flere med høg utdanning, og de kunne ikke forstå at en ungdom med bare en landsens folkeskole kunne klare slikt. Enda mer imponert ble de da et flott skip fra den tyske marine gikk forbi på fjorden utafor, og 15-åringen grep papir og blyant og på stående fot skrev ned marsjen som et hornorkester framførte ombord. Kanskje var det skuta Hohenzollern med keiser Wilhelm, som var på sitt årlige besøk til Molde?

Litj-Anders kom seg litt etter å ha blitt tatt under behandling, men på nyåret 1903 fikk faren en telefon fra overlegen om at en ikke kunne utrette mirakler. Han måtte reise til Molde og hente heim sønnen. Det var nok den tyngste reisen Anders Haugen så langt hadde gjort.

Alt håp var ute. Noen måneder etterpå, den 13. mai, døde den begavede gutten, 16 år gammel.

Hans bortgang vakte stor sorg i bygda og i nabobygdene. Utenom å være kjent som musiker, var han et ivrig medlem av Godtemplarordenen, som den gang stod sterkt i distriktet, og hvor mange av dem som hadde interesse for kulturarbeid, var medlemmer. Fra Johan Falkberget kom for eksempel dette minnediktet: Det suser sagte gjennom løvet i den stille, lyse sommerkveld, det hviskes – tungt bedrøvet over høie, mørke fjeld: Nu er vennens øine lukket og dødens bitre beger drukket.

For evigt er de fine toner stilnet som fra dine strænge lød.

Ei mer vi bliver grebet – ildnet af den kunst, som du os bød.

Kun i vore bitre taarer vi atter hører dine strænge daarer.

Forfatteren Johan Falkberget var en av Anders Haugens mange venner. Her er han fotografert i 1906. Foto: Enok O. Simonnæs/Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane.

58

Vi saa dig som en stjærne glitre midt i livets mørke kav.

Nu mindet kun vemodigt sitre med en tak for alt du gav.

En tak i saare smerter, en kjærlig tak fra vore hjerter.

Saa følger vi i bøn og tanker din aandens flugt mod lyset op.

Der hvor fagre engle vanker,

Del 2 Anders Haugen Liv og virke tekst og bildedel side 39-68-2.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.32 Side 59

du smiler som en rosenknop.

Der vil atter dine strænge sitre, der du igjen som stjerne glitre.

I ettertid kan en skjønne at distriktslege Müller lenge gikk med bange anelser. Allerede mens LitjAnders var bare guttungen, da legen sa han ville bekoste utdannelsen hans, skal han ha lagt til noe slikt som: « – hvis han overlever 14-årsalderen». Senere skal Müller ha sagt han mente å ha erfaring for at barn med usedvanlige, medfødte talenter kunne ha svakere motstandskraft når sjukdom kom på. I alle fall, Litj-Anders Haugen fikk «ulivssåret» i den alderen.

Så gikk det bra noen år. Anders og sønnene Hans og Olav var aktive utøvere på hvert sitt instrument, mens eldstesønnen, Jens, deltok i farens kor og skrev inserater i lokalpressa. Jens førte dagbok, og særlig notatene hans fra året 1905 har stor lokalhistorisk interesse. Johan Falkberget kalte ham en framragende stilist. Leveransene til Fjell-Ljom førte til at han fikk tilbud om å overta stillinga som redaktør i bladet etter at han først hadde vært redaksjonssekretær ei tid. Han tok jobben, men etter kort tid ble også han helselaus. Tuberkulose konstatertes på nytt, og i 1908 døde Jens Haugen.

Etter dette nye harde slaget for familien stilnet fela til Anders lenge. Det gikk ei tid før han og kona, Marit, tok opp igjen arbeidet med sangkoret.

Bergensturen

I 1910 skulle det finne sted ei landsutstilling i Bergen. Der ville en også framføre folkemusikk og -danser fra forskjellige deler av Norge. Landets lensmenn fikk oppgaven med å foreslå spellmenn og dansere fra sine distrikter, folk de mente ville gjøre god figur under stevnet. Når denne oppgaven gikk til lovens håndhevere, hang det sammen med at stevnearrangørene ville unngå «artister» som var «glad i flaska». Lensmennene hadde sikkert oversikt over musikere det kunne passe å invitere.

Anders Haugen ble oppfordret til å dra til Bergen og presentere distriktets musikk- og dansetradisjoner. At oppdraget gikk til ham, skyldtes nok ikke at andre spellmenn herfra kunne ha forårsaket skandaler, men at han var den som hadde lengst «ansiennitet» og størst musikalsk ballast. Anders hadde ikke lyst, men etter påtrykk, også fra familien, sa han seg villig til å reise. Som dansere fikk han med seg Oline Flaten fra Rugldalen og Anders Drøyvold fra Haltdalen. Her følger Anders Haugens egen beretning om turen, slik den stod gjengitt i Spelemannsbladet nr. 3 i 1984: I 1910 var jeg til Udstillingen i Bergen. Jeg blev opfordret af Kaptein Os til at komme dit ned og spille Rørospols. Jeg fik Løfte om fri Reise og kr. 3,- pr. Dag fra jeg reiste hjemmefra til jeg var Hjemme igjen. Som Dansere herfra hadde jeg med mig Anders Drøivold, Holtålen og Oline Flaten, Ruggeldal.

Dette var jo en herlig Tur. Der var jo fremmødt Spillemænd og Dansere fra andre Bygdelag ogsaa, saa som fra Hardanger og Telemarken for at fremvise sine Danse paa Udstillingen. Til Udstillingen hadde vi fri Adgang alle Dage medens vi var der. Vi optraadte en Gang hver Dag og hadde stor Søgning. Det stod i Avisen Dagen at der var solgt henimod 7000 Billetter à kr. 0,75. Jo, Bergenserne er Forretningsfolk det. I steden for lokale benyttedes en Militærplads tet ovenfor Haakonshallen. For Spillemændene og de Dansende var opbygt et Hus med tre Vægger i og Aabning mod Publikum.

Da jeg var der, lærte jeg flere gode Spillemænd at kjende. Tor Grimsgaard fra Hallingdal, Peder Helle fra Foldfjord, Sønmør, og Arne Bjørndal. Hos ham var jeg ogsaa i Besøg. Bjørndal er utvilsomt Landets beste Mand til at haandtere Hardingfela. De Tider jeg var ledig, gik jeg meget omkring i Byen og saa mig om. Ved Ole Bull-statuen var jeg mange Gange, jeg blev aldrig lei af at se paa denne. Jeg brak af en liden Kvist som slo ham paa Skulderen naar det blæste, og lagde i min Bog til Minde om de Stunder jeg stod ved hans Side. Jeg angrer at det ikke gaes mig Anledning til at se hans Fele som er opbevart der i Museet. De Tider der var aabent, var jeg optat. Holberg og Christie kunde jeg heller ikke bli fornøid af at se paa, og især da Holberg.

59

Del 2 Anders Haugen Liv og virke tekst og bildedel side 39-68-2.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.32 Side 60

Jeg logerte paa Smebys Hotell og hadde frit Ophold, baade jeg og mine Kamerater. Da hadde jeg ofte Besøg af Avisfolk, som gjerne vilde høre fra Trøndelagen m.m. Især var det en Mand som hette Underdal som besøgte mig ofte.

Bergenserne er et hyggeligt, triveligt og forekommende Folk, er raske i sine Handlinger, som om alt skal gjøres paa samme Dag. Den stolte, storslagne Natur omkring Bergen har nok hatt sin indflytelse paa dette Folk. Folket i Østerdalen er ganske anderledes, ja, i Trøndelagen med. De er mere storfelte, trege og tunge af sig og maa ligesom ofte standse og puste ud i Bakken. Sligt hører ikke hjemme blandt Bergenserne, de gaar Bakken op uden at hvile. Interessen for alt Norsk er stor paa disse Kanter af Landet, norsk Maal, norske Skikke og norsk Klæbunad svermer de svært for; dette gjør de forresten over næsten hele Vestlandet, ja, lige op til det trondhjemske.

Ved Ankomsten til Bergen om Morgenen kl. 10 den 10de Juni, var Ungdomslaget Ervingens Medlemmer opmødt paa Kaien for at modtage os og vise os Logi, for det var Ungdomslaget som paa Udstillingens Vegne hadde paatat sig at ordne med Dansen. Da vi hadde faat os Middag, mødtes Spillemændene og de Dansende i Eldorado, for der skulde holdes Prøve. Det var Kaptein Os som forestod denne. Der maatte vi spille og danse nogle Danse hver. Os sat med Protokollen og skrev. Efterpaa fortalte han os at næste Dag skulde holdes Bondebryllup og at Brudefærden skulde udgaa fra Eldorado og opover til Udstillingen. Saa læste han Ordenen: Anders Haugen og Klarinettisten Peder Helle fra Foldfjord tager Plads paa første Kjøretøi og spiller gamle Brudemarsjer, saa umiddelbart efter «Brudeparret» Drøivold ridende. Saa skulde Spillemænd og Følge fra Hallingdal komme, og derefter fra Telemarken.

Det var en Masse Folk opmødt for at se dette Optog. Gaterne var aldeles sort af Folk lige op til Udstillingen, saa det var næsten Uraad at komme frem. Foran første Hest gik to Konstabler og viftede med hvert sit Sverd for at aabne Veien. En Mand paa hver Side af Hesten gik og leide denne. Alle Mænd og Kvinner i Færden var nationalkledde. Jeg hadde laant Dragt af Anders J. Vongraven. Den bestod i Knæbukser med blanke Knapper og Sølvspenner i ved Knærne. Skjøttrøie og en hjemmebundet Toplue som var tyk og stiv og stod ende bent i

Landsutstillinga i Bergen i 1910 hadde sport og turistvesen som tema. Bergen ungdomslag Ervingen arrangerer «Brudefærd» gjennom Bergen sentrum 10. juni 1910. Foto: Alfred Brundtland.

60

Del 2 Anders Haugen Liv og virke tekst og bildedel side 39-68-2.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.32 Side 61

veiret som en Sukkertop. Brudgommen hadde sort, stiv Høihatt med Sølvkjede viklet om denne. Paa Brystet var ogsaa udsmykket med Sølvstas. Bruden hadde Sølvkrone paa Hodet og meget Dingeldangel paa Brystet. Kjolen hun bar, hadde hun laant af Peder Ruggelsjøen.

Sist den var brugt, skulde være omkring 1814.

Da saa vi endelig naaede Udstillingen, var Bryllupsbordene dekket med almindelig gammeldags Bryllupskost, saa som Lefser, Kage, Potetkage og Smørformer og ikke at forglemme Ølbollene og Brændevinsflaskene stod fylte. Da vi saa hadde taget vore Pladser ved Bordet (efter No), kom Kjøgemesteren Os frem og bad Gjesterne forsyne sig af de Sager som var fremsat. Efter Maaltidet talte Os en hel del om den Lykke som fulgte et godt Egteskab, og tilslut opfordrede han Sangeren Digernæs til at synge nogle Vers. Alt gik for sig som i et gammeldags Bondebryllup paa Landsbygden. Saa blev det Brudedans.

Dette var altsaa Første Dagen. De tre andre Dagene vi var der, var bare Spil og Dans.

Drøivold og Oline gjorde sig særlig bemerket med sin Rørospols. Ervingens Medlemmer var svært begeistret for Rørospolsen. Vi maatte møde op et par Timmer hver Dag for at lære dem Pols. At skrive om alt jeg saa og hørte dernede, vil føre for vidt, jeg vil indskrenke mig til at nevne at Spillemændene og Danserne blev budne ud paa et stort, tysk Skoleskib som laa langt ude paa Fjorden, for at spille og danse for Offisererne. Af dem blev vi beværtet med Cigarer og Skjenk.

Bergensturen ble nok ei slags «krone på verket» i et rikt spellmannsliv. Bryllupsspelling og slikt var det helt slutt med nå, andre fikk overta. Sjøl fortsatte Anders Haugen bare med koret, stryke-

Dansere og spellmenn på landsutstillinga på Bergenhus festning. Anders Haugen sitter med topplue ytterst til høyre på første rad. Ålbyggdrakta lånte han av kameraten Anders J. Vongraven. «Brudeparet» Oline Flaten og Anders Drøyvold sitter som nr. 7 og 8 på andre rad. Foto: Alfred Brundtland.

61

Del 2 Anders Haugen Liv og virke tekst og bildedel side 39-68-2.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.32 Side 62

kvartetten og elevene sine. Men ett bryllup stilte han opp i som spellmann samme året, i lag med de andre heimeværende spellmennene i de tre grendene. Det var da spellmannskameraten Ingebrigt Djupdal giftet seg.

For folka på Haugen stabiliserte livet seg på nytt. De to eldste av de tre gjenlevende sønnene måtte ut og søke arbeid, og tok musikken med seg der de kom. I 1914 laget Anders, i samarbeid med lærer Lars Støvne som tekstforfatter, en kantate for mannskor, blandet kor, orgel og strykere til 100-årsjubiléet for Eidsvollsverket og Grunnloven. Markeringa ble innledet med en gudstjeneste i kirka den 17. mai, der kantaten ble framført, og senere på dagen med festforestilling på Graftås. Også her var kantaten ett av innslaga. Dette var for øvrig første gang sønnen Hans satt ved orgelet i Ålen kirke.

Så slo ulykkelige tilstander til på nytt og alt ramlet sammen for Anders.

Vinteren 1914 hadde Marit Haugen vært plaget av en hardnakket og langvarig forkjølelse. Utover våren og sommeren ble hun dårligere, og det viste seg at den fryktede basillen, som hadde forårsaket de to eldste sønnenes død, hadde angrepet henne òg. Noe langt sykeleie fikk heller ikke hun. Marit døde i midten av februar 1915, vel 51 år gammel.

Yngstesønnen, Ragnar, hadde da gått og skrantet ei tid. På vårparten ett år senere måtte Anders følge også ham til graven. 16 år gammel ble han offer for sjukdommen som allerede hadde berøvet faren tre av hans kjære. Ikke rart at fela sia ble lite brukt.

– Ho ha mesta ljøen, sa Anders.

Bryllup mellom Ingebrigt Larsen Djupdal og Elen Marie Storeng på gården Djupdal i Ålen i 1910. De fire spellmennen i første rekke er (fra venstre) Andreas Reitan, Olav Haugen, Ingebrigt Unsgård og Anders Haugen. Kilde: Ivar M. Djupdal.

62

Del 2 Anders Haugen Liv og virke tekst og bildedel side 39-68-2.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.32 Side 63

De siste år

Etter de tunge slag Anders Haugen fikk døye, kunne det være å vente at han nå ikke klarte mer. Slik så han det nok sjøl også til å begynne med. Men nettopp i denne tida kom enda et talent fullt til syne. Før hadde han kanskje ikke hatt tid til å bruke det i noen særlig grad. Allerede i ungdommen hadde han avslørt at han kunne levere rimerier på stående fot. Nå arbeidet han seg gjennom sorgen ved blant annet å skrive minnedikt om dem han mistet. Sommeren etter at Ragnar døde, skrev han denne sangen: Jeg ligger her som vingeskudt, Jeg er saa arm, saa ringe.

Mit Haab, min Trøst, min kjære Gut fløi bort paa lette Vinge.

Jeg kjempet haardt, jeg stridde mod, Jeg vilde ham ei miste; Men snart jeg merket og forstod At Gud det bedre visste.

Han visste godt at Ragnar blot Fikk lide ondt hernede, Og derfor tog han ham saa braat Hjem til sin store Glæde.

Han sitter nu i Mamas Fang Hos Gud i Himmelhaven.

Hun synger der sin Frydesang Og takker Gud for Gaven.

Hun Ragnar vandt, ham tabte jeg, Vi begge om ham strede.

Den tid vi gik den samme Vei Vi delte Sorg og Glæde.

Men Mama nu hun fryder sig For hver som kommer efter.

Hun har alt aabnet Vei for mig, Kun Støvet mit mig hefter.

Hun ved sin Side nu da har Han Jens og Andersguten.

Og nu kom Ragnar, saa kjem Far, Og end er Plads paa Skuden.

Ja herligt skal det blive da, Naar tiden den er inde, At jeg skal vandre her ifra, Igjen de Kjære finde.

Du elsket Far, du elsket Mor, Dig kjært var Fædrelandet.

Du saa i alt at Gud er stor Som intet, intet andet.

63

Del 2 Anders Haugen Liv og virke tekst og bildedel side 39-68-2.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.32 Side 64

Du saa at Alt her falmer af, Det Skygger er af Landet Som venter dig bak Død og Grav, Hvor Alt staar uforandret.

Hav Tak da Gud for det du gav Af Glæde, Sorg og Smerte.

Nu drages jeg til dig derav, Du bøiet har mit Hjerte.

En fortvilet Anders mente at slutten for ham var nær, og skrev en avskjedshilsen til sine sangere: Farvel da Venner, jeg vil flytte Dit hvor mine kjære bor.

Min Gud har lovet at beskytte Eder og mit Sangerkor Indtil vi engang samles kan Hos ham i Aandens Fædreland.

Nu er mit Timeglas udrundet, Og Graven min den aaben staar; Nu har jeg Paradiset fundet, Og lægt er alle mine Saar.

Saa tag da Kisten, bær den ud, Igjen er fundet Barn og Brud.

Noe senere komponerte han i folkemusikkstil et lite verk han kalte De Bortgangne. Dikta avslører at han ikke stod noe tilbake for farens evne til å skrive lyrikk. Det var bare «produksjonsmengden» det var forskjell på. De sangene Anders Haugen skrev, vil være lette å synge, for rytme og rim er uklanderlig. Her tar vi med hans Julesang: Ja, Julen er vor Glædesfest, vi Juletræet tender til Ære for den høye Gjest som nu seg til os vender.

Han fødtes i et fattigt Hjem i lille byen Betlehem.

Nu Stjernen blinker der i øst.

Det kimes i fra Taarne.

Og Barna syng med deilig Røst sin Sang for Guds Enbaarne, som bragte os en Jul saa skjøn og er med os i Lys og Løn.

Som Frelsermand kom Jesus ned og bød os livsens føde.

Han kjempet og han meget led, for os han også døde.

Nu vinker han da fra sin Far: – Kom her, ti nu er Veien klar.

Ettersom han nå hadde sluttet som aktiv musiker, fikk Anders bedre tid til å komponere. Men 64

Del 2 Anders Haugen Liv og virke tekst og bildedel side 39-68-2.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.32 Side 65

slåttene han laget mot slutten av livet, har vært mindre kjent i ettertid. Han arkiverte dem uten å offentliggjøre at han hadde slikt liggende.

Han holdt også fram med samlerarbeidet. Universitetet i Oslo gav ham et stipendium, som resulterte i ei samling med 26 polser og lokale sanger som er arkivert der. Mot slutten av livet skal han også ha hatt et hefte med 20 slåtter klart til trykking med tittelen Fra Fjeld og Li. Heftet skulle ha vært illustrert av Anders Bjørgaard. I likhet med 100-an og hans egne 15 Lette Danse skulle Haakon Zappfe være forlegger for dette heftet også. Dessuten lå et fjerde hefte av Norsk Nationalmusik fraa Aalen og Røros klart til trykking, men ble ikke noe av.

Anders hadde ellers flere slåtter av Anders Sørensen liggende i manuskriptform. Sørensen la igjen komposisjonene på Haugen de gangene han var på besøk der. Disse lekene ble først utgitt etter Anders Haugens død. Dr. Ole Mørk Sandvik skrev forordet, og det var formodentlig han som fikk dem utgitt.

Fortsatt kom det ungdommer til Anders som ville ha undervisning i felespell. Han avviste ingen, men nå gikk det mest i «teknisk» instruksjon. Han ville ikke spille mer, så de som nå gikk i lære, fikk ikke høre hvordan læreren sjøl handterte lekene. De utviklet seg til gode musikere, men det rette preg på polsspellet hadde de ikke ennå. Ifølge Anders ble lekene «for flate», men han mente det ville rette seg etter hvert.

Anders har uttalt at hans fremste elev fra de tidlige åra, Ingebrigt Djupdal, spelte polsen slik de gamle spellmennene hadde gjort. Ingebrigt var atskillig yngre, men på grunn av en skade hadde også han omtrent sluttet å spelle. Hvem skulle de unge lære av nå?

Følgen ble at polsnedtegnelsene fikk en annen og utilsiktet betydning. Sjøl hadde Anders ment at notene, særlig i de gamle slåttene, bare skulle angi et «skjelett». Så fikk hver enkelt spellmann utforme dem i pakt med tradisjonene og etter hva vedkommende dugde til. Strøk er for eksempel sjelden angitt i nedtegnelsene.

Når «nye» spellmenn satte seg til med fela, kunne oppfatninga lett bli at notene måtte følges slavisk.

Anders innså trolig dette sjøl, polsspellet nå var preget av «for mye kultur». Det må kunne tolkes dit hen at han ville ha foretrukket et mer «fritt» spell.

De siste åra var giktplagene slemme. Anders måtte ofte holde senga, og elevene fikk sitte på sengekanten når han gav sine råd. Siden han begynte med denne undervisninga skal han ha hatt cirka 70 elever, og ei tid hang det feler på veggen i annenhver gård i bygda. Mange hygget seg nok med å spelle «til

Anders Haugen fotografert heime hos Lars Aukrust i Alvdal i 1923. På fanget sitter Lars' sønn Odd, mens Kjell Aukrust står bak. Kilde: Maret og Steinar Engan. Foto: O.M. Sandvik.

Ole Mørk Sandvik på besøk på Haugen omkring 1923. Sandvik står bakerst til venstre, ved sida av Anders Haugen. Kilde: Maret og Steinar Haugen.

65

Del 2 Anders Haugen Liv og virke tekst og bildedel side 39-68-2.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.32 Side 66

husbruk», om de ikke ble aktive spellmenn.

Anders Haugens siste utflukt i musikalsk sammenheng gikk til Alvdal. Der arrangerte en sammenslutning som kalte seg Austmannalaget en felekappleik i juni 1923, og Anders var ønsket som medlem i domsnemnda. Han hadde stor lyst til å dra, men unnslo seg lenge, for gikta var plagsom. Etter et lengre påtrykk ble det likevel til at han reiste. Og han hadde stor glede av turen. Meddommere var dr.

O. M. Sandvik og Amund Eggen. Nær slekt bodde på Steien, og Anders fikk treffe igjen mange musikkvenner. Losji fikk han hos rektor Lars Aukrust på Storsteigen landbruksskole.

Anders lo godt når han senere så tilbake på dette oppholdet. Det hadde nok vært mange artige episoder. En kveld han skulle ut i et nødvendig ærend, kom en av husets gutter og sa: – Piss på vasken, det gjør han far òg!

Var det han Kjell som var spissburen, tro?

O.M. Sandvik traff Anders igjen seinere. På sine samleferder besøkte musikkforskeren også Haugen, og fikk Anders til å spelle for seg, noe han ikke hadde gjort for andre på lenge. Kontakten med Sandvik vedvarte så lenge Anders levde, og sia ble det sønnen Hans som sendte folketone- og musikknedtegnelser til den kjente samleren.

Anders Haugen var virksom lenge. Sine åndelige ressurser brukte han også etter at kreftene sviktet. Han forrentet til fulle de talentene han hadde fått, men fikk også kjenne den verste smerte livet kan gi når bunnløs sorg rammer gang etter gang.

Han avslutter beretningen om sitt liv slik, trekvart år før han døde, og med sin vanlige underdrivelse:

Jeg har ikke været aldeles ørkesløs. Men nu lakker det mot Enden. Jeg er nu 74 Aar og ikke mere til for denne Verden. Jeg vil da haabe at mit Arbeide for Musikkens Skyld ikke har været aldeles uten Nytte. Og saa vil jeg overlade til yngre og bedre Kræfter at fortsætte med Sangen og Musikken her i min kjære Hjembygd, til Glæde for sig selv og andre.

Den stafett- og dirigentpinnen kan en si ble tatt godt vare på. Sønnen Hans var for lengst blitt ansvarlig for all sang- og musikkinstruksjon i bygda, som dirigent for Ålen Songlag og Ålen Musikklag, begge med hovedsete på Graftås. I tillegg var han dirigent og esskornettist i Graftås hornmusikklag, kirkeorganist fram til slutten av 1950-åra, og i 1920- og -30-åra hjalp han til med oppstarten av et hornmusikklag i midtbygda. Ei tid dirigerte han dessuten Røros Sangforening. Etter å ha holdt på til ut i 1960-åra, overlot Hans pinnen til sønnen Ragnar, som så var dirigent for kor og orkester i Ålen, på Glåmos og på Røros fram til han døde i 1980. Ålen Musikkorps ledet han også en periode.

Ved Ragnars død hadde altså tre generasjoner Haugen stått for sang og musikk i Ålen sammenhengende i 100 år. Det er neppe mange bygder som kan vise til noe liknende. Anders Haugen døde en brennkald vinterdag på nyåret i 1927, nær 75 år gammel.

Det som hadde berget ham gjennom livets harde slag, var uten tvil musikken og framfor alt en klippefast gudstro. Hans innsats og betydning for musikk, sang og kulturliv for øvrig kan neppe overvurderes. Han stod på til beste for fellesskapet helt til det siste.

66

Del 2 Anders Haugen Liv og virke tekst og bildedel side 39-68-2.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.32 Side 67

67

Del 2 Anders Haugen Liv og virke tekst og bildedel side 39-68-2.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.32 Side 68

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 69

John Ole Morken

–M

H a ´ d u h ørt d e n, d u?

e må sjå åt ti 100-øm!

Dette uttrykket har ofte blitt brukt blant spellmenn i Ålen. Helt siden første utgave i 1884 har 100 Norske Polskdanse, senere 100 Norske Slaatter og Leker, vært en naturlig kilde. Når gamle slåtter skulle læres bort til nye generasjoner, var notesamlingen god å støtte seg til. Polssamlingen, populært forkortet til 100-an, er hovedgrunnen til at Anders Haugen fikk et så stort navn lokalt og nasjonalt. Ikke bare nådde den mange i sin samtid. Lenge etter Anders’ død har polssamlingen beholdt en sentral plass i norsk folkemusikk.

Hvordan så denne samlingen dagens lys? Hvor kom idéen fra og hvor hentet samleren alt sitt materiale?

For å forklare bakgrunnen til 100-an, må vi se Anders Haugens musikalske virke under ett. Han var bred i uttrykket og behersket mange sjangre. Alle de positive tilbakemeldingene han fikk etter utgivelsen i 1884, må ha gitt ham selvtillit og mot i det videre arbeidet. I virket hans som spellmann, innsamler, hefteutgiver, komponist, pedagog, medmusiker og ikke minst som samlingspunkt, har 100an vært et bindeledd. Samlingen ble bærebjelken i hans store virke.

Anders Haugen var som en «gründer». Han trodde på noe, han trodde at den gamle musikken som hans forfedre hadde danset etter, fortjente et større publikum, og at den var liv laga fremdeles.

Ha du hørt den, du? er tittelen på en av polsene i 100-an. Den kan stå som et eksempel på hans iver etter å formidle musikken han levde så tett med gjennom hele sitt liv.

Inspirasjon

Hva former en spellmann og hvilke impulser fikk han gjennom et langt og rikt liv? Å skulle tegne et fullstendig bilde blir vanskelig, men å trekke opp noen linjer er mulig. Det er naturlig å begynne med Da Johannes Reitan giftet seg med Olava Indset i 1907, stilte hele fire spellmenn fra Ålen i bryllupet.

Fra venstre Ingebrigt Djupdal, Anders Haugen, Andreas Reitan og brudgommen selv, Johannes Reitan.

Bryllupet sto i Engan ved Galåen. Kilde: Steinar og Maret Engan.

69

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 70

Ellev Holm. Foto: Elen Schomragh/Nordøsterdalsmuseet.

Ole Henriksen Haugen, eller Ole Henriksen Sulhus – «Sulhusgubben». Kilde: Rørosmuseet.

Jens Jonsen Selboe, «SmedJens». Foto: Iver Olsen/Rørosmuseet.

70

Anders Haugens første år. Hva fikk ham til å begynne å spille fele?

Anders bodde sine første ti år i Kuråsen på Jensvold (dagens Glåmos). I nabogården bodde Iver Kristensen Kurås, en mye brukt spellmann i sin tid som ofte spilte sammen med Anders’ bestefar, Jørgen Pedersen Reitan, og en annen nabo på Glåmos, Ellef Ellendsen Wold, oftest kalt Gammel-Stigeren.

Disse karene delte ikke bare et musikalsk bånd, alle tre var også sterkt knyttet til Røros kobberverks gruve på Mugg, i fjellet ovenfor Rugldalen i Sør-Trøndelag. Mugg gruve var den gangen en av de største arbeidsplassene i Rørosdistriktet. Her var Kristen Iversen Sandkjernan arbeidsleder fra 1790 til cirka 1800. Kristen var far til Iver K. Kurås. Etter ham overtok Ellef Ellendsen Wold som arbeidsleder, og var det fram til 1820. Fra 1820 til 1840 var så Jørgen P. Reitan stiger.

Gruvedrift, musikk og felespell var nok naturlige samtaleemner når disse tre karene møttes. Historiene om de tre og de musikalske eventyrene deres var nok også noe Anders ofte fikk høre når var han i nabogården som liten. Kanskje fikk han til og med høre gamle Iver spille.

Iver Kristensen hadde en sønnesønn som også spilte fele, Iver Olsen Kurås. Han og Anders ble nære venner livet ut. I likhet med Anders, ble også Iver en foregangsmann i lokalmiljøet. Han var aktiv i foreningslivet på Glåmos og arbeidet som tilsynsmann ved Rørosbanen. Og som Anders ble han en ivrig folkeminnesamler.

Da Anders ga ut notesamlingen 100 Norske Polskdanse i revidert utgave i 1912, dediserte han den til Iver.

Det var i hovedsak tre markante spellmenn som førte musikken videre etter Ellef, Iver og Jørgen. På Røros bodde Smed-Jens.

Han behersket noter og var fast spellmann i selskapene som «storingene» holdt i bergstaden. I Os i Østerdalen bodde Ellev Holm, ofte kalt Holmen. Han var sønn av førnevnte Ellef Ellendsen Wold. På Sulhus ved Aursunden bodde Ole Henriksen Haugen, i samtiden kalt Sulhus-Ola. Senere fikk han tilnavnet Sulhusgubben. Disse tre karene var de mest brukte spellmennene i distriktet.

Som alle andre gutter i Rørostraktene, måtte Ellev Holm arbeide som vaskarryss på gruva, trolig på Mugg, der faren var stiger. Også Sulhusgubben havnet på Mugg gruve. Der begynte han som grovsmed rundt 1830, og hadde jobben i nærmere 40 år.

Den neste generasjonen spellmenn som var med på å forme miljøet som Anders Haugen vokste opp i, besto av mange personer.

I Tydal bodde Ole Olsen Aune, Spellmann-Ola. Ole var søskenbarnet til Ellev Holm. I Ålen kom sønnen til Jørgen P. Reitan, Anders Reitan, barnebarnet Jørgen Pedersen Wehn og John Bjørnstu til å bli sentrale utøvere. Steffen Henriksen Henningsgård og Henning Jonsen Trøen var de mest brukte spellmennene i Brekken, og på Røros førte Christen Johannesen Dahl, Christen Evensen og Ole Kristensen Hitterdal, kalt Ola Mæla, arven etter Smed-Jens videre. På Glåmos tok brorsønnen til Ellev Holm, Jørgen Ellendsen Vintervold opp arven etter farbroren.

Alle disse spellmennene var antagelig forbilder for Anders Haugen i barne- og ungdomsårene. Mens han bodde på Glåmos fikk han nok flest impulser fra Iver-karene. Iver Kristensen hadde

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 71

nær kontakt med Anders’ slekt på farssida, og det var med på å prege ham. Som guttunger flest syntes han det var stas å besøke eldre folk. De hadde som regel spennende historier å fortelle, og i moras familie var det nære forbindelser til spellmennene. Sulhusgubben var Anders’ grandonkel, eller «gammel-onkel», mens bestefar Lars Kurås’ søster, Ragnhild, ble Sulhusgubbens kone.

Var det her hugen etter å bli spellmann ble tent?

Det var forresten ikke bare spellmennene som inspirerte. Anders’ mor, Randi, var en god trallerske og kunne mange av lekene som Holmen og Sulhusgubben spilte. Sønnen fikk helt fra barnsben av høre mora tralle slåtter mens hun utførte sine daglige gjøremål. På den måten fikk han mange melodier og slåtter prentet i hodet lenge før han begynte med fela.

Den første fela

Da Anders flyttet til Ålen i 1861, begynte et nytt kapittel i livet hans. Nå ble han bedre kjent med farsslekta, der flere spilte fele. Frem til 1869, da Anders kjøpte sin første fele, var livet hans preget av skole og arbeid. Men hugen etter å bli spellmann var sterkt til stede. I dagbøkene sine skrev han om hvordan han fikk tak i den første fela:

En Mand i Polen som het Peder, hadde en sønn som fikk navnet John Råen. Denne ble som voksen mann stiger på en gruve i Nordland. Nu var det så i denne tid at den som var far skulde betale oppfostringsbidrag til sine uekte barn. Faren, som ikke kunde betale med penger, ble av lensmann Ole Hansen pantet i beløpet. Peder, som ikke eide annet enn en gammel fele og noen slitte klær, måtte la lensmannen ta disse ting med seg for å holde auksjon over dem noen dager senere i Bjørgård. Da jeg fikk høre at fela skulle selges, grunnet jeg både natt og dag over hvordan jeg skulde bli eier av den. Skjønt jeg var 17 år, eide jeg intet som kaltes penger. Å gi bud på fela turde jeg ikke, for lensmannen forlangte kontanter eller kausjonist, og dette vilde bli den største skam for meg. Jeg visste godt at kanskje jeg ble den eneste som bød på den. Ja, hva skulde jeg gjøre? Auksjonsdagen kom og jeg ventet hvert øyeblikk at lensmannen var her.

Gode råd var dyre. Jeg begynte å gå nordover for om mulig å møte lensmannen og kanskje komme i tale med ham. Jo, ganske riktig, jeg møtte ham og han stanset hesten og gav seg i prat med meg. – Skal du ikke på auksjon da? sa han. – Det skal bli solgt en fele der, la han til.

– Jo, sa jeg, jeg har nok tenkt på fela, men den skal vel betales kontant, og jeg eier ikke penger. – Heng deg på da, gutt, så skal det bli fele, sa han. Jeg fulgte med, og fela ble mi. Det var kun en som bød med meg, og det var Jon R. Bjørnstu. Fela fikk jeg for 1 ort og 16 skilling.

Så hadde jeg fele, men det manglet strenger på den, så det ble intet spill med det første.

På denne tiden var det ikke så mange aktive spellmenn i Ålen. I dagbøkene Anders etterlot seg nevner han to, Anders Kulbotten ved Eidet og naboen John Bjørnstu, som var med og bød på fela.

Flere av de som var gode spellmenn hadde flyttet ut av bygda. Blant annet hadde faren, Anders Reitan, slått seg ned på Kvikne og søskenbarnet Jørgen P. Wehn i Stjørdal.

Noen tiår tidligere fantes det flere aktive spellmenn i Ålen. Lengst nord bodde Svend Storli. Den som lærte mest av Svend var John J. Skogaas, og av ham igjen Anders Kulbotten. I midtbygda bodde Johannes Kristansen Kirkhus, kalt Spål. Han ble født Fladset og kom fra Frei på Nordmøre. I øverbygda hadde rørosingen Erik Johannesen Skomager bosatt seg på gården Haugen. Erik var Musicus ved Røros Verk, og hadde vært læremester for Jørgen P. Reitan og Iver K. Kurås. Jon J. Gaukvoll, Gauk-Jo, spilte også ofte til dans. Alle sønnene til Jørgen P. Reitan spilte fele, Peder J., Jon J. og Anders J., som skulle bli Anders Haugens far. Den første spellmannen i Hessdalen var ålbyggen John J. Skogaas. En av dem som lærte mye av ham var Ingebrigt Pedersen Gjersvold, kjent som GaukIngebrigt.

Anders fikk musikken i blodet helt fra barnsben av, men det kan ikke ha vært lett for en 17-åring å lære seg å spille fele i Ålen. Det fantes så få å lære av. Kanskje fikk han noe veiledning av faren sin og søskenbarnet Jørgen P. Wehn når de iblant besøkte Ålen?

71

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 72

Mannen på dette bildet fra Sleggveien på Røros er Ola Mæla – skomaker og spellmann. Vegstumpen ligger ved slagghaugene, og en «mæl» var dialektordet for «grushaug». Ola het egentlig Ole Christensen Hitterdal. Han bodde i et av husene her, «Jo-Mæla-stuggu». Kilde: Rørosmuseets samlinger.

I erindringene sine har Anders beskrevet flere spellmenn som han må ha opplevd i de første tiårene av livet. Lyden og fela må ha inspirert. Det gikk ikke mange år før han selv var spellmann i et bryllup.

Første gang var i 1874 på gården Gjære.

Ohyraleken

Anders Haugen etterlot seg en stor notesamling. I den finner vi det meste fra lokale til kontinentale melodier – for fele, orgel, sangkor eller korps. Mye er trykt materiale som Anders fikk tak i på ulike hold i årenes løp. Men det meste er håndskrevne notebøker sirlig ført i pennen av ham selv og sønnene.

En av de eldste bøkene i samlingen skriver seg fra første del av 1870-tallet. Første noteark inneholder tre polser, og arket er datert 14. mars 1874. Polsene finner vi igjen som nr. 79, 80 og 95 i 100 Norske Slaatter og Leker. Disse polsene må være noe av det aller første som Anders hadde noter av fra den lokale musikken. I høyre hjørne har han føyd til navnet «A. Reitan». Polsene er altså avskrifter fra samlingene etter hans far, Anders Reitan. Videre i noteboken finner vi de fleste polsene som er tatt med i 100 Norske Slaatter og Leker. Var det i disse årene at idéen om et notehefte ble sådd?

Utover på 1870-tallet tok Anders Haugen nye skritt som spellmann. Samtidig som han skrev av notene etter faren, kom verdalingen Peder Larsen Aspås til Ålen. Anders og Peder ble gode venner. Ut fra det Anders skriver, utviklet han seg mye som spellmann i disse årene. Peder L. Aspås etterlot seg mange slåtter i Ålen. De bærer preg av en spellmann som hadde god teknikk, noe som inspirerte Anders.

72

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 73

Jørgen Ellevsen Vintervold prøver fela i påskesola rundt 1930. Lufta er ennå skarp, men skinnfellen varmer.

Foto: Iver Olsen/Rørosmuseet.

Anders lærte seg å lese og skrive noter mens han var elev ved folkehøgskolen i Ålen. Samtidig begynte han å knytte et tettere bånd til faren, som besøkte bygda fra tid til annen. Å bevare folkeminnet og gi det videre til nye generasjoner var en grunntanke innen folkehøgskolefilosofien. Her sto Anders Reitan i fremste rekke og inspirerte.

Når begynte Anders Reitan å skrive ned slåtter fra det lokale folkemusikkmiljøet? Nevøen Jørgen P. Wehn skriver litt om dette i en avisartikkel i Fjell-Ljom i 1918. Her forteller han at onkelen skrev ned de første polsene da han var 18 år. Siden Reitan ble født i 1826, må dette ha skjedd rundt 1844.

Wehn forteller også at en av de første polsene han lærte av onkelen var Ohyraleken, en av dem Reitan tidlig skrev ned på noter og som kom med i 100-an.

Musicus ved Røros Værk

Hvor fikk spellmennene i Rørosdistriktet notekunnskapen sin fra?

I 1924 leverte Anders Haugen en gammel notebok til universitetet i Kristiania. Boken ble funnet under en loftsrydding i Ålen hos Anders’ søskenbarn, læreren og bygdebokforfatteren Anders Jonsen Reitan. Boken hadde tilhørt deres felles bestefar, Jørgen Pedersen Reitan. Den er datert til 1781 og har tilhørt Erich Johannesen, Musichus ved Røraas Werk. Hvor fikk Erik J. Haugen denne notekunnskapen fra?

Mye tyder på at da organisten Frederik C. Prøsch begynte sitt virke på Røros i 1761, økte aktiviteten i musikklivet både i gruvebyen og i bygdene rundt. Sammenligner vi skriften i deler av noteboken etter Erik J. Haugen med noter som er skrevet av Frederik C. Prøsch, ser vi at det er en påfallende likhet. Alt tyder på at de må ha hatt en viss kontakt.

Hvordan musikklivet var på Røros før Prøsch kom, er det vanskelig å si noe sikkert om. I Norsk Musikkgransknings årbok for 1954–1955 kan vi lese dette om musikklivet på Røros på 1700-tallet: 73

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 74

Utenkelig er det ikke at de kondisjonerte slo seg sammen i kammerorkestre og arrangerte privatkonserter. Meget opplysende er en bok med notemanuskripter som i dag finnes hos kjøpmann Carl Prøsch på Røros (1955). Carl Gerhardt Prøsch slo seg ned som organist i Bergstaden, og ved hans død gikk stillingen i arv til sønnen Fredrich Christopher Prøsch (1721– 1800). Fra sistnevnte skriver noteboken seg. Innholdet er i høy grad blandet kost: allegro og andante (antagelig sonatesatser) av utenlandske berømtheter dukker opp side om side med komposisjoner av våre egne tonekunstnere. (…) Frederich Christopher Prøsch har selv skrevet inn alle disse komposisjonene og forsynt dem med navn. Hvor han fikk verkene fra, er vanskelig å si. Vi vet i alle fall at han hadde god kontakt med musikere i Trondheim.

Frederik C. Prøsch virket i mange år som musiker under Stadsmusikant Johan Daniel Berlin i Trondheim. Sannsynligvis hadde han musikkutdanningen sin fra København. I Prøsch’ etterlatte notesamling finner vi både liturgisk musikk og mange numre med datidens dansemoter. Broren, Henrik Christian Prøsch, ble organist og forpakter under Stadsmusikant Berlin i Kristiansund. Etter ham finnes det en interessant liste over instrumentene han skal ha hatt i sin besittelse: Et klaver med tilhørende pedal- og stemmehammer, fem fioliner, en alt-fiolin, en bass-fiolin, en stor harpe, en liten harpe, to tverrfløyter, tre andre fløyter, en klarinett, en dulcian, to trompeter og en zinke. Totalt tjue instrumenter. Spørsmålet blir så om broren hadde like mange instrumenter på Røros?

Jørgen P. Wehn fortalte sin livshistorie til Jørgen Jonsen Reitan, som skrev den ned. I denne kommer han med en interessant opplysning: Min slegt var baade paa fædrenes og mødrenes side adskillig musikalsk. Min far spilte i sine unge dage klarinet. Min bedstefar paa Reitan spilte fele; han hadde i sine yngre dage været med i det saakaldte «bergkor», hvor han skal ha spilt klarinet. Iver Christensen Kuraas var ogsaa med i nævnte «kor», hvor han spilte fele.

Wehns bestefar var Jørgen P. Reitan. Han spilte også fele, og skal ha eid den nevnte noteboken etter Erik Johannesen Haugen. Iver Kristensen Kurås på Glåmos var også, som vi husker fra innled-

Fra Erik Johannesen Skomagers (Haugens) notebok. Kilde: Nasjonalbiblioteket.

74

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 75

ningen, kjent som en dyktig felespellmann. Wehns opplysning tyder altså på at det fantes en form for ensemblespill på Røros i siste del av 1700-tallet.

Militære ruller fra Røraasiske Bergjægercorps fra tidsrommet 1794–1799 forteller om personer som spilte på musikkinstrumenter og betegner dem som spellmenn. En av dem var rørosingen Anders Eliasen Prytz. I 1798 står han oppført som valthornist sammen med Erik Johannesen.

At notekunnskapen sto sterkt blant enkelte spellmenn, ser vi av alle de gamle notebøkene som finnes i Rørosdistriktet. En av Anders E. Prytz’ etterkommere, Ole C. Prytz, etterlot seg en stor notesamling der de eldste notene stammer fra 1700-tallet. Den eldste noteboken skal ha tilhørt Elias Eliassen Prytz, faren til Anders E. Prytz. Sistnevntes sønn, Claus Andersen Prytz, var også spellmann og dessuten far til Ole C. Prytz, kalt Klas-Ola. I fotsporene etter Erik Johannesen Haugen finner vi med andre ord en linje med spellmenn som alle hadde oppdrag for overklassen på Røros. Da Erik J. Haugen ble for gammel til å spille, tok Jens J. Smed (Smed-Jens), Christen J. Dahl, Ole C. Prytz og Anders Haugen over. Flere andre bidro også.

Felles for alle var at de spilte etter noter og kunne lære seg nye melodier på kort tid. De holdt seg godt orientert om dansemotene, så veien var kort fra ballsalene i Europa til dansestuene og salene på Røros.

Ifølge det store notematerialet besto datidens motemusikk av menuetter, feiere, engelskdanser, valser med mer. Lokal musikk finnes det lite av i spellmennenes notebøker, men en og annen pols forekommer. I Erik Johannesens notebok finner vi blant annet en «Pols-slot», men det er vanskelig å identifisere hvilken lek dette er. I noteboken etter Smed-Jens finner vi en del polser som har lokal tilknytning og som fortsatt spilles i tradisjonen i dag. Polsene i denne boken er blant de aller tidligste nedtegningene vi kjenner til av polser fra distriktet. Bjørn Aksdal skriver i Spelemann og smed. SmedJens fra Røros og hans notebok: Det synes ut fra en vurdering av innholdet klart at boken er skrevet over en lengre periode, sannsynligvis fra 1846 til omkring 1870.

Mer systematikk i noteskrivingen ble det da Anders Reitan begynte å skrive ned lokal tradisjonsmusikk i begynnelsen av 1860-årene. Sannsynligvis lærte han notekunsten av sin far, Jørgen, som igjen hadde lært den av Erik J. Haugen. Det var for øvrig ikke bare i hans familie at de kunne noter. En kar i nabolaget, klokkeren Anders Andersen Reitan, hadde også gått i lære hos Erik J. Haugen. Å se slåttene feste seg til papiret virket nok inspirerende, i alle fall fortsatte Reitan å skrive ned polser. Samlingen hans skulle bli til stor inspirasjon for sønnen, Anders Haugen, og dannet grunnlaget for de to heftene som utgjør 100 Norske Polskdanse for Violin, som så dagens lys i 1884.

Fars opptegnelser

I notesamlingen etter Anders Haugen er det den eldste håndskrevne noteboken fra 1870-årene som sier oss mest om hvordan disse kjente heftene ble til. Her finner vi de fleste polsene som utgjør 100 Norske Polskdanse. De eldste notene daterer seg fra 1874, og er avskrifter av farens nedtegninger. Disse fikk Anders låne av sin lærer på folkehøgskolen, Hans Storeng. Anders forteller: Far hadde allerede i 1870 optegnet en hel del polser. Jon Bobak på Kvikne fortalte mig at far hadde sagt at han hadde nedtegnet ca. 200, og han vilde fortsette til han nådde 300. Da far døde i 1872, kom denne samlingen på «viåk». Jeg kom da paa den tanke at jeg skulde forsøke å samle dem igjen; men for mig var det umulig å finne flere enn 60 stkr. ennskjønt jeg skrev både til den ene og den andre. De 60 hadde Hans Storeng.

Frøet til en notesamling var sådd. En tur til Trondheim i 1875 ga frøet næring, for på den turen kjøpte Anders ny fele.

Min fele kjøpte jeg hos Løveng i Trondheim antakelig i 1875 og betalte den med kr. 40,-, samt en bue til kr. 4,- . Peder Larsen Aspås var med meg og tok ut denne. Denne fele var det jo jeg 75

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 76

brukte i alle bryllupper og baller jeg spilte i.

Anders tok ikke bare med seg ny fele og ny bue tilbake til Ålen, men også flere notehefter med dansemusikk. Mest interessant var en samling med Femtio Polskor från Wermland och Dal, en av de første samlingene med solo folkemusikk fra Sverige. I tillegg hadde han med seg et duetthefte med 132 tyske folkemelodier. Året før Trondheimsturen kom heftene med Ludvig M. Lindemans folkemusikksamlinger ut på nytt. Mon tro om Anders så disse i Trondheim?

Blar vi videre i noteboken fra 1870-tallet, finner vi enda flere polser som Anders har skrevet av etter far sin. Disse ble skrevet av i mars 1880, mens Anders var i Trondheim og tok timer i fiolinspill.

Fra den turen hadde han for øvrig med seg noen polser fra Ditlev Blom som skal være etter Dølguten, Jakup Lom. Deretter følger en del polser som han komponerte selv noen år tidligere.

Anders hadde altså tilgang på farens nedtegninger, som i alt talte 50 stykker. Videre viser notesamlingen at han skrev opp mange slåtter på egenhånd, de fleste hadde han lært av sin mor.

Farens bortkomne notesamling motiverte Anders til å fortsette innsamlingsarbeidet. Han reiste til Kvikne, der faren hadde bodd og virket.

I 1878 var jeg til Kvikne i søk, og da traff jeg mange av spillemennene der. Men ingen hadde noe rede paa polsene – ikke engang Storeng kunde finne de hefter han var ansvarlig for, så jeg kunne få skrive av de manglende 10. Antagelig vil dansene med tiden komme utfra en annen hånd; isåfall er de da ikke borte.

Anders fant ikke farens slåtter på Kvikne, og kom til å jakte på dem resten av livet. Likevel dro han ikke tomhendt hjem igjen. Han møtte flere av spellmennene på stedet; John Støen og John Bobak, som sammen bare ble kalt Jo’an. Begge hadde lært av Anders Reitan. Av Støen fikk Anders med seg to polser, som ble med i den første utgaven av 100 Norske Polskdanse; Fraa Kvikne (se nr. 44) og en variant av polsen Brura på Stabba (se nr. 48).

Etter denne turen begynte Anders Haugen for alvor å samle slåtter. Målet var å nå 100 stykker. Han skriver:

Jeg hadde da 50 av fars slåtter, og så begynte jeg å opptegne slåtter selv. Men dette var et vanskelig arbeide. Her i bygden fantes næsten ingen spillemann som dugde stort. Den eneste som

Et av de svært få notebladene som finnes etter Anders Reitan. Kilde: Nasjonalbiblioteket.

76

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 77

kunde endel av de gamle slåtter var John Bjørnstu, født Holdbak. Av ham fikk jeg fatt paa noen. Mor, som var født i Kuraasen, kunde en hel del av lekene til Sulhus-Ola og Ellef Holm (født Vintervold). Hun var jo nabo med disse flinke spillemenn og hadde således god anledning til aa lære deres danser. Av mor, som var meget musikalsk, fikk jeg lære en mængde polser. Men en ulempe var det jo aa optegne efter henne, som bare sang dansene for mig, for jeg kunde ikke få buestrøket med. Buestrøket er svært viktig aa få med, skal slåtten faa sitt kjente gamle preg; ti det er jo hovedsakelig strøket som skiller mellem den nasjonale og moderne musikk. Mitt søskenbarn Jørgen Wehn, som da var stasjonsmester i Holtaalen, besøkte jeg flere ganger. Han spilte de gamle polser ganske godt, og saaledes nedtegnet jeg en hel del efter ham.

John Bjørnstu og Jørgen Wehn ble Anders’ viktigste lokale kilder. Bjørnstu bodde i nabolaget på Graftås, så ham hadde Anders god anledning til å lære slåtter av. Trolig var det Bjørnstu som veiledet ham i hvordan han skulle spille farens nedtegninger. Wehn, som bodde i nabobygda Haltdalen, lærte han også av. I de etterlatte notene har Anders skrevet ned flere polser som han fikk av ham. Ikke minst var moren, Randi, en stor kilde.

I årene før 100-an kom ut, avla Anders et besøk hos Ole Henriksen Haugen, Sulhusgubben, ved Aursunden. Første gang var i 1882. I dagboken skriver han: Paa tilbaketuren var vi om Sulhus (Haugen). Ole spillede en hel del gamle Polsdanse. Ole er over 70 aar, men enda spiller han nok saa godt.

Det er ikke utenkelig at Anders snappet en pols fra den gamle mester under dette besøket. Siste gang han fikk treffe Sulhusgubben, var på Holm på Os i 1886. Dette møtet skildret han på en rørende måte i en artikkelserie i lokalavisa Fjell-Ljom i 1925, i takknemlighet over det han fikk lære:

Eksempel på Anders Haugens noteskrift. Pols nr. 86 bærer det noe anonyme navnet «Polsdans». Legg merke til at nedtegnelsen er datert 14. juni 1875, og at Anders kaller seg «A. Renolen». På denne tiden var han dreng hos Jens Renolen, og tok navn etter gården.

77

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 78

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 79

Sulhusen var en lun, beskjeden og bramfri mann. Han lot seg aldri merke med at han sto over noen, og bestandig når han spilte sammen med andre lempet han sitt spill etter dem. Det var en ren hugnad å høre på Ole når han stemte sin fele og begynte å pretendere. Man hørte straks hvilken lek han tenkte å komme med.

Hans bue var en tryllestav, som tonen ren og vakker gav.

Vi ble så løftet ved hans spill, vi syntes høre himlen til.

Jeg mener ikke at Oles spill ble like kunstnerisk utført som av dem som har musikken til levevei. Det var heller ikke å vente. Hans daglige yrke som gruvesmed, ved siden av å drive et større gårdsbruk, ga ikke betingelser for det; men hans spill røpet en kunstnernatur som ikke var blitt utviklet.

Noen undervisning hadde han aldri hatt; men han tok til seg mye etter Jens Smed på Røros. En gang han besøkte Smed’en lærte han seks polser. Ole kunne ikke noter, og således måtte Jens spille lekene inntil Ole lærte dem. Han satte Smed-Jens høyt som spellmann.

Anders J. Reitan var i Oles øyne den aller beste. – Han var rent umulig, han, sa Ole. Ole Sulhus’ utseende var vakkert. Med andre ord; han var en staut skikkelse, for hans ytre og indre vesen harmoniserte så godt. Han hadde dét ved seg at man måtte følge ham med øynene, hvor han sto og gikk.

Mon tro om ikke Sulhusen med tiden bør få seg en bauta? Det er han verdt.

Siste gangen jeg hørte Sulhusen spille var hos Ellev Holm på Os. Både Ole Sulhus og jeg var der i besøk, og det var den eneste gangen jeg spilte sammen med dem. Ellev Holm var født på Vintervollen på Glåmos 25. juli 1812 og døde 23. oktober 1890. Han ble gift med gårdjenten på Holm i Os. Av Ellev Holm gikk det stort ry som spellmann. Skulle det være et riktig stort, gildt bryllup, måtte Holm’en spille, for han fikk slikt «lø» i fela. Og i den tiden kunne det sannelig også trenges. I sånne storbrylluper manglet det ikke sterke drikker. Det hendte ikke så sjelden at hele tønnen, ja, opptil halvannen med brennevin fikk sette livet til, og da ville det gjerne bli en del høyrøstet tale i dansestuen. Men Holmens fele hørtes gjennom all støyen. Jeg har hørt fortelle at felen hans kunne høres en halv mil.

Sulhusen og Holmen var stor på hver sin måte.

Sulhusen måtte spille leken igjennom minst én gang før danselysten kom. Folk ville gjerne høre på musikken en stund før de klemte i vei. Annerledes var det når Holmen blåste opp – da var danserne klare med én gang. Han spilte enklere, sterkere og mer bent frem, som man sier. Sulhusen spilte svakere og med mer foredrag og følelse. Når Holmen var riktig «på godføra», kunne han si at lekene kom så klare og rene at det var som om de kom fra himmelen. Jeg må beklage at jeg ikke besøkte disse mennene før, for det ville ha vært til stort hjelp for meg, som holdt på å samle slåtter. Nå var det i grunnen for sent.

På Holm møtte en mengde mennesker, og begge gamlingene måtte spille opp til dans. De var da begge cirka 75 år gamle. De spilte ganske godt, især da de hadde holdt på en stund.

Neste morgen måtte jeg reise hjem, og det ble da siste gangen jeg var med de staute bondemennene. Da jeg skulle ta avskjed med dem, sto tårene i våre øyne, for vi hadde nok en anelse om at det var siste gangen vi så hverandre. Og det ble det også.

De to gamle med sølvkronen på hodet sto lenge i gårdsleet på Holm og vinket etter meg.

Sådanne hjertelige møter glemmes aldri.

Omkring 130 år etter at eierne deres møttes på gården Holm i Os, var felene igjen samlet på trappa til det gamle våningshuset. Fra venstre fela til Ole Henriksen Sulhus, Ellev Holm og Anders Haugen. Foto: Einar Gjærevold.

79

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 80

Utgivelsen

Sommeren 1884 var manuset til 100-an klart. Om utgivelsen skriver Anders:

I 1884 hadde jeg en samling på 100 stykker. Musikkhandler Petter Håkonsen påtok sig aa forelegge samlingen under navnet «100 norske polskdanser – samlet av A. Reitan og A. Haugen». Samlingen blev revidert av Ludv. Lindeman.

Anders’ farbror, stortingsmannen Jon Reitan, tok med seg manuset for Anders til Kristiania.

Materialet ble levert til Petter Håkonsen den 24. juni 1884.

Hvorfor valgte Anders å gi ut polssamlingen på Petter Håkonsens forlag? Svaret finner vi blant Håkonsens tidligere utgivelser. I 1880 hadde rørosingen Magnus Engzelius fått organisten Martin Andreas Udbye i Trondheim til å arrangere to polser for seg for fele og piano, Storhurven og Faens polskdans. Disse arrangementene ble utgitt av Håkonsen, og Anders fikk tak i dem under Trondheimsoppholdet i 1880. Siden Håkonsens forlag ga ut folkemusikk, ble det et naturlig valg. Kontrakten ble underskrevet den 22. oktober. Den forteller at Anders skulle få 10 prosent av bruttosalget og at han måtte betale inn kr. 200,– eller skaffe kjøpere til 100 eksemplarer. Videre fikk han 20 gratiseksemplarer og 25 prosent rabatt på heftene han selv bestilte fra forlaget.

I løpet av 1884 sendte Anders Haugen inn et skriv til avisene for å reklamere for samlingen som skulle komme, og forsøke å få interesserte kjøpere til å forhåndsbestille heftene. I avisen Fedraheimen fra 30. august 1884 fikk han følgende inserat på trykk: Norsk Folkemusik. 100 Springdansar for fele. Anders Haugen i Aalen hev sendt oss nedadstanande, som me be Folk merka seg: Blandt afdøde Kirkesanger A. Reitans efterladte Papirer findes Optegnelser af 50 Springdanse eller Polskdanse, som de kaldes i det Trondhjemske.

Disse agter Undertegnende at utgive i Trykken, forsaavidt et tilstrækkelig Antal Subskribenter melder sig. Dansene er af Reitan samlede fra forskjellige Bygder Nordenfjelds, derhos fra Romsdalen og Gudbrandsdalen. Fra sidstnævnte Dal var der en Mand som man kaldte «Døl-

Forlagskontrakten mellom Anders Haugen og forlagsdirektør Petter Håkonsen over utgivelsen av 100 Norske Polskdanse. Kilde: Nasjonalbiblioteket.

80

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 81

Gutten» (han hedte Jakob og var fra Lom), som i Firtiaarene vandrede om i de Trondhjemske Bygder med sin Violin, og med denne vistnok utmerkede Violonist stiftede Reitan Bekjentskab og lærte en hel Del af hans Slaatter. De fleste af Dansene har dog Reitan selv optegnet fra Røros og Omhegn, hvor de antagelig har gaaet i Arv fra den Tid Værket blev opfundet.

Musikalsk som Reitan var, har Dansene under hans Behandling undergaaet adskillelige Forbedringer, hvor dette trængtes, thi Reitan var en udmærket Violinspiller. Han dyrkede Musiken med stor Iver ligefra han var liden Gut. Hans Fader, der ogsaa spillede, saa han havde adskillig Øvelse, allerede før han var stor nok til at behandle et ordentlig Instrument. De fleste af Slaattene er forsynede med Overskrift eller Navn, der enten betegner fra hvilken Kant den er kommen, eller hvilken Andledning den helst spilledes i, som f. Ex. Nordfjordingen, Døl-GutLeken, Gruelig gammel osv. Til de overnævnte 50 stykker har Undertegnende føiet 50 andre, saa Samlingen kommer til at udgjøre 100 Danse, der agtes udgivet i 2 Hefter, a 1 Kr. pr. Hefte for Subskribenter. Samlingen er revideret af Hr. Organist Ludv. M. Lindeman. Hr. Musikhandler Petter Håkonsen i Kristiania besørger Udgivelsen og modtager Subskripsjon. Aalen i August 1884, Anders Haugen.

Responsen var stor. Anders etterlot seg en liste over interesserte, og vi ser at de første skrev seg opp allerede i mars 1884. Disse var stort sett hans egne elever. På dette tidspunktet var ikke alle slåttene nedtegnet ennå. Likevel fikk han bestillinger fra alle kanter av landet; Oslo, Fredrikshald, Rendalen, Trondheim, Rakkestad, Leikanger, Øystese, Skodje, Seljord, Stokke, Molde, Bardu, Trysil, Kongsberg og Askim. Dette var med på å gi Anders Haugen et navn utenfor Rørosdistriktet.

I sin artikkelserie fra 1925 har Anders skrevet litt om bakgrunnen for heftene:

I mine unge dager blev det saa ofte sagt at vår folkemusikk med tiden vilde dø ut, og dette var nok alt for sant. Hver gammel kvinne og mann som førtes til graven, tok gjerne med sig en eller annen melodi eller slått. Verst var det med slåttemusikken; det er jo færre som sysler med den slags musikk. Litt anderledes er det med melodiene, for disse er jo knyttet til tekst og har lettere for å gå i arv. Ludvig Lindeman m.fl. sa at vi eide en stor skatt i vaar folkemusikk, og noe måtte gjøres for aa redde den fra glemselen. Lindeman drog ut på bygdene for aa samle melodier og slåtter, og efter noen års forløp hadde han en samling på ca. 700 nummer. Dette hans arbeide smittet og flere begynte aa optegne især slåtter. Saavidt jeg vet var det ingen som gjorde noe for å redde den nasjonale musikken på Røros og bygdene heromkring, før far begynte aa nedskrive polsdanser. Av disse fantes en hel masse, men det var mindre av melodier å finne. Det var først på 1860-årene at far begynte med dette arbeide. Han så jo og forstod at skulde det bli gjort, så måtte han ta fatt; for her fantes neppe noen annen som dugde til det.

Disse tankene hadde Anders med seg fra tiden på folkehøgskolen. De ble ytterligere forsterket da faren døde. Anders Reitan hadde selv sett verdien av opptegnelsene, og ønsket at flere skulle få glede av dem. I et brev til Lindeman i 1869 får vi et lite gløtt inn i hans tanker om innsamlingsvirksomheten:

Jeg er saa fri at tilsende Dem inlagte Brur-Mars og 2 Polsdanse, som Bjørnstjerne Bjørnson blev saa intaget i, da han var her nys, og jeg spilte dem for ham. Det er min Bøn, at De vil utsette den Første for Piano, da Fru Schult har bedt mig om at faa den. Polsdansene beholder De som en Prøve; jeg har nemlig en saan Mengde (på 100-vis) af saadanne, som jeg har kunnet fra Barnsben, og som jeg er villig til at afskrive og sende Dem, hvis De skulde have Brug for dem.

Flere Brur-Marser og Hallinger kan jeg også. Vedlagte Brur-Mars har jeg hørt spilt på mangfoldige Maade, idet hver Spilmann gjør de Forandringe som han liker best og spiller snart saa snart anderledes. Jeg har nedskrevet den saadan, som jeg har brugt den, maaske vil De finde andre Spillemaader at være bedre, naar De hører dem.

Neste sider: Reitangrenda slik den så ut rundt 1900. Fire gårder lå tett sammen i et klyngetun. Nærmest ligger Ustu Reitan, deretter Stigran og Nordstu (med altan). På utsiden av veien i bakgrunnen ligger Nordlien. I Stigran vokste folkeopplyseren og spellmannen Anders Reitan opp. Kilde: Anders J. Reitan.

81

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 82

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 83

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 84

Brevet byr på mange interessante opplysninger. Reitan forteller at han har skrevet ned flere hundre polser. Flere har vært i tvil om dette kan være riktig, men vi får tro Reitan på hans ord. Han hadde også halling på repertoaret. Flere kilder forteller at det ble danset halling i Rørostraktene i gamle dager. Den engelske eventyreren Edward Daniel Clarke reiste gjennom distriktet i 1790-årene og skrev en skildring av besøket på Røros i 1799: Neste dag (søndag) var det en god del festing, for bergmennene hadde fått sin månedslønn. Om kvelden hadde de en dansetilsteldning, som vi overvar. De norske folkedansene skiller seg fra de svenske. De vanligste er Halling og Polsk. Vi fikk studere Begge disse Dansene på Røråås.

Anders Reitan var en kjent mann i norsk samfunnsliv midt på 1800-tallet. Sønnen Anders Haugen har i liten grad beskrevet forholdet til faren, men det er grunn til å tro at han var et forbilde som han prøvde å leve opp til lenge etter at faren døde.

Foto: C.C. Wischmann.

Annonse i Fjell Ljom 7. februar 1890.

Anders Haugen har fortsatt noen eksemplarer av sitt første notehefte igjen.

Det er mulig at man kunne oppleve en siste rest av halling i Anders Reitans ungdomstid. Da sønnen Anders Haugen begynte å spille, var det imidlertid kun pols og brurmarsj man hørte i den levende tradisjonen.

Det store forbildet

Anders Haugen ble født utenfor ekteskap. Man skulle tro at det skapte avstand mellom far og sønn, men vi får snarere inntrykk av at de hadde et godt forhold. I erindringene sine skriver Anders lite om faren som person. Han blir helst nevnt i forbindelse med musikk. Men de få gangene Anders nevner ham, er det tydelig at han er et forbilde. I anledning 100-årsjubileet for Reitans fødsel i 1926, fikk Anders besøk av en journalist fra avisa Fjell-Ljom. I intervjuet får vi et inntrykk av Anders’ tanker om faren. På dette tidspunktet var Anders Haugen selv en aldrende mann.

– Du husker vel din far godt?

– Ja, det gjør jeg. Han pleiet å stryke mig over skallen og håret, og stirret lenge inn i øinene mine, omtrent som han vilde spørre: Hvad bor der bak pannen din, gutten min?

– Han var en stor og staslig mann?

– Jeg syntes iallefall det, sier han stille og beskjedent, og under sterk bevegelse. Og han lukker øinene et øieblikk, som han i erindringen forsøker å fremkalle farens billed.

Anders Haugens varme ord levner ingen tvil om at Reitan var en inspirasjon og et stort forbilde for sønnen.

De årene Anders var elev ved folkehøgskolen, fikk far og sønn anledning til å bli bedre kjent. Anders hadde da begynt å spille fele, noe som sikkert gledet faren. Reitans død i 1872 skapte et tomrom for mange. Mannen hadde vært en 84

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 85

markant kulturpersonlighet i bygd og by. Da Anders besøkte Kvikne i håp om å finne notene etter faren, fant han ikke det han søkte, men han fikk møte minnet om faren, noe som preget ham i årene som kom. Anders skriver:

I påsken 1878 (onsdag 17. april) var jeg, John Dypdal og Maret Findland til Kvikne i besøk.

Det var stemor Margrete Reitan og mine søstre vi skulde gjeste. Det var noen gilde dager for oss og da især for meg som har hatt min far der. Det var rørende for meg å høre alle de vakre uttalelser om far og hans arbeid der borte. Jeg så mange, både menn og koner, som gråt når far kom på tale. Det var nu ikke slike ting jeg mente å skrive om, men da denne tur står i forbindelse med en fele, så kom jeg til å nevne ett og andet.

Da påsken var over, måtte vi begynde å tenke på hjemreisen, og 4. dag påske måtte vi avgårde igjen, for jeg skulde hjem til begravelsen til gamle Marie Renolen, mor til Jens, som døde 13. april. Da vi sto ferdig, kom stemor og gav meg overfrakken etter far, og den fela som far hadde brukt siden han var gutten inntil han fikk en ny fele av skolekretsen der. Den gamle var svært ramponert, men jeg satte stor pris på den fordi denne hadde tilhørt far.

Da jeg kom hjem begynte jeg å sette den istand. Jeg limte sammen det som kunde limes, og satte inn nytt der hvor det manglet noe, og fikk den således istand. Så fikk jeg Sven Holden til å lakkere den. Jeg forsøkte å spille på den før den ble lakkert, og tonen var ren, klar og lys.

Men siden den ble lakkert, kunde jeg ikke få en ren tone ut av den. Sven hadde brukt lakk med fettstoff i, og dette var grunnen til at den ble målløs. Jeg hengte felen ut, og således ble den hengende som ubrukbar i ca. 20 år.

Da nu min sønn Anders begynte å gjøre krav på en voksen fele, syntes jeg det var ergerlig å kjøpe en ny, når jeg hadde fars gamle fele hengende. Det skulle jo passe bra at Anders fik den, han som heter etter bestefaren. Jeg tok fela inn og kledde den av, vasket den i sprit flere ganger, og skuret den med sandpapir så den ble hvit som et bleket håndklæ, og så gav jeg den et strøk med russisk stryklakk. Fra den dag ble fela god.

Straks etter kom en fiolonist som het Olaf Frøiså hit. Han prøvde fela, og spurte meg om jeg vilde selge den. Dertil svarte jeg at det hadde jeg liten lyst til. – Du skal få god betaling, fortsatte han. Men da han fikk høre jeg hadde den i arv etter min far, gav han seg. Han fortsatte å spille på den lenge, og tilslutt utbrøt han: – Har du hørt slik tone da? En ting vil jeg si deg, Anders, (at) hvis du vil koste ny hals på den og få den godt oppusset, så blir fela verdt 7 á 800 kr.

Jeg hadde svært liten lyst til å gjøre noe med den, da jeg var bange for at den kunde ta skade. Men så en dag var noen gutter her som holdt på å kaste langball, og den traff fela og knuste overfjelen på den. Så ble fela sendt til Gunnar Røstad i Kristiania til reparasjon (6/12 1906). Røstad satte inn ny hals og pusset den opp, så jeg nesten ikke kunde kjenne den igjen.

En ulempe var det jo med den, den blev jo aldri så god etter denne tur, merkelig nok. Denne fele kjøpte stiger Jørgen Reitan, min bestefar altså, til far da han var gutten, hos Amneus og betalte den med 7 ort. Et uheld inntraff med felen. Far hadde lagt den fra seg på en seng, og i mørkingen kom gamle John Vivold og satte seg på senga og knuste halsen på felen. Svend Holden gjorde ny hals til den, og denne beholdt fela inntil Røstad byttet den ut. Den gamle er opbevart her på Haugen, og likeså fela.

Fela og alle minnene inspirerte Anders til å følge etter faren i musikkens og kulturens tjeneste.

Hvilke tanker gjorde han seg om Reitan som spellmann? I Anders Haugens siste leveår utkom en bok om faren: Anders Reitan. Liv og virke. Forfattere var Johan Falkberget og Elisabeth Wexelsen Jahn. Til Jahn skrev Anders et brev der han kommenterte faren som spellmann:

Da han døde i 1872, var jeg bare 20 år og hadde enda mindre forstand på musikk enn jeg har nu. Men jeg glemmer aldri når han tok felen og spilte sine gamle polser. Stuen ble jo full av musikk. Det samme sa John Støen på Kvikne. (...) Far la tidlig for dagen at han hadde særlige anlegg for sang og musikk. Faren Jørgen Reitan, som selv var en god spillemann, la merke til 85

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 86

dette. Så snart det kom en flink spillemann til bygden, måtte han til Reitan for å lære gutten, det sørget gamlingen for. Især var det en flink mann fra Gudbrandsdalen som man kaldte «Dølguten» som reiste her nogen ganger og som gutten fikk lære meget av. Han var på Reitan i hele 14 dager engang og underviste gutten. Far, som var meget lærenem, blev ganske tidlig en flink spillemann som det gikk ry om. Jeg skal her citere hvad gamle Sulhus-Ola, som selv var en overlag god spillemann, sa om ham: – Reitan er helt umulig han, det er ikke nok med at han spiller slåttene bedre end mig og de andre, men han får frem så meget andet som vi andre ikke kan noget med.

Sitatet fra Sulhus-Ola er interessant. Her får vi en indirekte bekreftelse på at Reitan hadde god teknikk, og at han behersket musikken som var moderne i siste halvdel av 1800-tallet. Dette var musikk som krevde en helt annen teknikk enn den som trengtes for å spille pols i tradisjonell stil.

Far og sønn møtte hverandre bare noen få ganger, men møtene gjorde dypt inntrykk på Anders.

Tonene fra farens fele spilte videre i sønnens hjerte. Det var en melodi som inspirerte og ga mot til det videre arbeidet.

Norsk Nasjonalmusik og nyutgivelse

Rundt 1900 ser det ser ut til at Anders Haugen fikk en ny giv når det gjaldt å nedtegne og samle. Nå begynte flere av elevene hans å bli selvstendige spellmenn. Ikke bare hadde de lært felespill av ham, de hadde også fått god opplæring i notekunnskap. I likhet med læremesteren, tok også elevene til å skrive ned slåtter. Materialet delte de senere med hverandre, enten via brev eller når de møttes.

De mest sentrale elevene var Jon J. Saksgård, Ingebrigt Djupdal og brødrene Johannes og Jørgen Reitan. Når vi sammenligner notesamlingene etter disse fire, forstår vi at de hadde et felles repertoar.

Av dette kan vi slutte at Anders var og ble den store inspiratoren og bindeleddet for elevene. Ivrigst var søskenbarnet Johannes Reitan. Han var lærer og sønn av Anders Haugens farbror, Jon Reitan.

I 1904 gikk Anders og Johannes sammen om å gi ut hefteserien Norsk Nasjonalmusik fraa Aalen og Røros, bestående av ni polser og resten valser, ringlendere og en brurmarsj.

Utover på 1900-tallet vokste notesamlingen på Haugen. Snart begynte også sønnene Anders og Hans å bidra med slåtter de hadde skrevet ned og samlet. Flere kom med i Norsk Nasjonalmusik.

I et brev som Anders skrev til Torgeir Torgeirson den 24. mars 1908, finner vi en interessant opplysning: Anders ber Torgeirson om å gå innom forleggeren Håkon Zapffe i Oslo og spørre om han vil gi ut 100-an på nytt. Torgeirson skriver tilbake at han har vært innom og at svaret var «ja!». I brevene som Anders etterlater seg, kan vi se at han flere ganger spurte forlag om de ikke kunne trykke opp heftene på nytt. Petter Håkonsens forlag, som ga ut heftene i 1884, ble tre år senere oppkjøpt av forlaget Brødrene Hals. Forlaget forteller at de gjerne vil kjøpe eiendomsretten til heftene, men det avslår Anders. I stedet spør han om forlaget vil trykke dem opp igjen i en ny utgave med piano-akkompagnement. Brødrene Hals sier «nei». Senere blir Brødrene Hals kjøpt opp av forlaget Norsk Notestikk.

I 1909 var Anders i gang med det nye manuset til 100-an. 10. november var en revidert utgave klar, med nye slåtter og nye utforminger. Ikke desto mindre skulle det gå mange år før de nye heftene kom i handelen. Anders skriver litt om den historien i Fjell-Ljom: Annet oplag blev forlagt av Håkon Zapffe, Oslo. Det nye oplag fikk navnet 100 Norske Slaatter og Leker. Jeg hadde svært imot det nye navn, men Zapffe holdt fast på det, og det blev da så jeg gav efter. Sannsynligvis var dette et handelsknep av Zapffe. Denne utgave blev jo forandret noe, idet endel polser blev utbyttet med mere verdifulle. Ligesaa blev første hefte i den gamle utgave satt som annet hefte i den nye.

I brevvekslingen mellom Zapffe og Anders ser vi at de diskuterte navn, rettigheter og oppgjør.

Først i desember i 1912 blir de enige, og til jul kom de nye heftene for salg.

Hvorfor valgte han Håkon Zapffe som forlegger? Svaret ligger i utgivelsen Dans! ropte fela, som kom ut i 10 hefter fra 1902 til 1910. Disse ble utgitt av Zapffe. Ålbygg-spellmennene tørstet etter nye 86

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 87

slåtter, og det tok ikke lang tid før heftene var i Ålen. Flere av slåttene som står her, ble en del av tradisjonen i Rørosdistriktet.

I samme periode kom det ut to hefter i serien Norsk Nasjonalmusik, som Anders publiserte sammen med Johannes Reitan. Hefte nr. 2 ble utgitt i 1907 og det tredje i 1913. Manuset til det siste heftet hadde nok ligget lenge, for flere av polsene her kom også med i den nye utgaven av 100-an.

Nye slåtter

Sammenligner vi de to utgavene av 100 Norske Polskdanse, den ene fra 1884 og den andre fra 1912, finner vi store forandringer. Ikke minst er flere slåtter i den opprinnelige versjonen byttet ut med nye.

Det mest interessante er at Anders Haugen har blitt mer detaljrik i notasjonen. Hvor fikk han denne kunnskapen fra?

For å prøve å besvare akkurat dette, må vi tilbake til de årene Anders lærte å spille. Det han hadde tilgang på av noter med lokal musikk, var farens nedtegninger. Disse ble en mal for Anders’ egne nedtegninger. I notesamlingen Anders etterlot seg, forteller noteboken fra 1870-årene litt om hvordan faren skrev ned slåttene. Reitans nedtegninger er melodibaserte, noe som er i pakt med andre nedtegninger vi kjenner til fra samme tid. Det er stort sett bare melodien som er notert, med enkle ornamenter og noen buestrøk. Anders Reitan satte en standard for nedtegning av slåtter, noe sønnen har etterstrevet å følge opp. Anders Haugens nedtegninger fra 1880 og framover bygger stort sett på en melodilinje, med noen dobbeltgrep her og der.

Rundt 1900 blir Anders mer detaljert i notasjonen. Gjennom vennskapet med Myllargutens sønn, Torgeir Torgeirson, lærte han mer om transkripsjon av feleslåtter. Torgeirson var første gang i Ålen i 1892, og siden holdt han kontakt med Anders så lenge han levde. Som musiker behersket Torgeirson såvel blåseinstrumenter som fiolin og hardingfele. I Telemark gikk han under navnet «Targjei Byen».

Han hadde fått musikkopplæring i det militære i Kristiania, senere var han en periode fiolinist i National-teaterets orkester, der Johan Halvorsen var dirigent.

Med Myllarguten som far, hadde Torgeirson et stort repertoar av hardingfeleslåtter. I Anders Haugens notearkiv finner vi en interessant nedtegning som Torgeirson har gjort, datert 17. februar 1896. Her har han skrevet ned Kivlemøyane og Fanitullen etter far sin. Lyarslåtten Et Sæterbesøg paa Vikafjeldet av Sjur Helgeland er også opptegnet. Dette er den tidligste nedtegningen vi kjenner til av dette stykket. Helgeland spilte komposisjonen da han vant den første landskappleiken i Norge som ble arrangert i Bergen i 1896. Også Anders’ begavede sønn, Anders d.y., lærte seg Sæterbesøget. I dagboken sin forteller han at han spilte stykket under oppholdet på Reknes sanatorium i 1902:

Her er svært pent, svær udsigt over det romsdalske fjeldpanorama. Her kan ein sjaa Troldtindene, Romsdalshorn og mange andre høge fjell. Eg hev med ei «skissebok», og fær eg lov til aa spasera nokon gong, og det vert bra ver, lyt eg opp paa Reknæshaugen og prøva og teikna litt. Eg fær lite fred her, dei vil eg skal spela i eit renne. Ein av pasientane her, Andersen fra Kria, er aldeles «begeistret». Han seier han hev ikkje høyrt fleire enn Arve Arvesen som er betre enn eg. Det dei likar best er «Sæterbesøket» af Sjur Helgeland, «Über den wellen» og det themaet som Frøysaa spelte.

At Litj-Anders var opptatt av et «nasjonalt» repertoar, kommer tydelig til uttrykk i notene vi har etter ham. Her finner vi mange slåtter med detaljert notasjon. Mange har lurt på om han skrev ned disse selv etter Torgeirsons spill. Svaret finner vi i notesamlingen etter Johannes Reitan. Den inneholder flere hefter utgitt av fiolinisten og komponisten Johan Halvorsen. I heftene står slåttene som Anders Haugen d.y. skrev av og som han sannsynligvis spilte. Halvorsens hefter var det eneste som fantes rundt 1900 av detaljerte nedtegninger for hardingfele, med unntak av Carl Scharts nedtegninger etter Myllarguten som han ga ut i 1865.

Inspirert av Halvorsen og Torgeirson ga Anders Haugen seg i kast med mer detaljerte nedtegninger av det lokale slåttematerialet. Omkring 1900 hadde han fått flere slåtter på plass med en rikere utforming enn dem som var med i heftene fra 1884. Spesielt gjaldt det polsene Storhurven, Litjhurven, Leken

87

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 88

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 89

aat Bønsa, Hass John Saksgård, Hass Per-fabro, Leken aat Drøyvolla, Fraa Kvikne og Afskedsleken.

Spørsmålet som melder seg er om disse nedtegningene sier noe om Anders’ egen spillestil, eller om de heller ligner på en «nasjonal» stil? Svaret finner vi ved å sammenligne nedtegningene med den levende tradisjonen. Her ser vi at polsene i Anders Haugens hefter i stor grad samsvarer med den særegne utformingen de har i Rørostraktene. Blant de «nye» slåttene som ble med i den nye utgaven, finner vi polsene Gilleråsingen, Sulhusgubben, Venskapsleken, Nordlandlek, Når ponsen kjem, Tydalsleken, Kaggleken og Til Tora Reitan. Blant dem som ble byttet ut, var slåttene Anders hadde fått av Ditlev Blom. De ble regnet for å være «Dølgut-slåtter». Flesteparten av de nye hører hjemme i Rørosdistriktet, og er utstyrt med en større detaljrikdom enn dem som ble byttet ut.

15 Lette Danse og andre nedtegninger

Ikke lenge etter at 100-an kom ut i ny drakt, var Anders Haugen aktuell med enda et nytt hefte, 15 Lette Danse for violin. Heftet var tilegnet «Hr. Torgeir Torgeirson (Möllarguttens Sön)». Utgivelsen fant sted i november 1914, men manuset var blitt levert til forleggeren Håkon Zapffe allerede i februar fire år tidligere. I en brevkladd som finnes etter Anders, leser vi at tittelen opprinnelig var en annen: Angaaende Deres Forespørsel om Tittelen paa de indsendte Danser, har jeg tænkt mig den saaledes: Spil Op! 15 lette Danser for Violin af Anders Haugen. I Hengivenhed tilegnet Torgeir Torgeirson.

Zapffe kuttet ned på tittelen og ventet helt til 1914 før han ga ut heftet. Det må ha vært frustrerende for Anders. Brevvekslingen mellom dem røper at de har vært uenige om honoraret for 100-an, og at Anders gikk ned på kravene sine. For ham var det viktigere at heftene kom ut enn at han tjente penger på dem. Ikke desto mindre førte han et nøyaktig regnskap over salget de første årene. Akkurat som det seg hør og bør for en handelsmann! Han noterte hvem som fikk gratiseksemplarer og hvem som betalte. Stort sett var det familie og spellmannskamerater som fikk heftene gratis. De som betalte, var stort sett elever.

I løpet av kort tid hadde det nå kommet tre hefter fra Anders Haugens hånd; 100-an, den tredje utgaven av Norsk Nasjonalmusik og 15 Lette Danse. Man skulle tro at han var fornøyd med dette, men iveren etter å samle mer bare fortsatte. I 1913 hadde han skrevet ned en hel del nye polser som ikke hadde vært dokumentert på noter tidligere. Selv kalte han dette for «tillegget til 100-an».

Gikk Anders med planer om enda en utgivelse? I så fall ble de ingenting av. Familien ble rammet av sykdom, og det krevde alle hans krefter. På få år utsatte skjebnen ham for harde menneskelige prøvelser. Han hadde allerede mistet sønnene sønnene Anders og Jens, henholdsvis i 1903 og 1908. I 1915 døde kona Marit, og i 1916 yngstesønnen Ragnar.

Noen år senere ser Anders ut til å ha kommet til hektene igjen. I 1919 skrev han melodier til en rekke lokale tekster. Samme år fikk han stipend fra Universitetet til å samle inn mer lokalt folketonestoff. I 1920 fikk Anders tak i Ole Mørk Sandviks bok Gudbrandsdalsmusikken, og studerte den iherdig. I papirene han etterlot seg finner vi et eget hefte med avskrifter fra boka. De fleste er slåtter som Anders allerede kjente fra Rørosdistriktet. I avisartiklene fra 1925 skriver han: Jeg burde jo ha uttalt mig om verdien av polsene i de forskjellige landsdeler; men som lægmann paa området vil jeg ikke innlate mig paa dette. Kun vil jeg si at alle landsdeler har sine glansnummer, og jeg sier som kraaka: «Mine barn er vakrest». Mest likhet er det mellem Røros- og Gudbrandsdalspolsen. Og det er saa rimelig, da omgangen mellem folkene her og der attover i tidene har vært noksaa stor, og da især i anleggstiden. Slaatter er ofte blitt byttet

Forsidene på Anders Haugens fire notehefter; 100 Norske Polskdanse for Violin (1884), Norsk Nasjonalmusik fraa Aalen og Røros (1902–1913), 100 Norske Slaatter og Leker for Violin (1914) og 15 Lette Danse for Violin (1914).

89

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 90

mellem spillemennene i de to dalfører. Den tid da Dølguten reiste her, blev en hel del polser igjen efter ham, og han paa sin side reiste nok ikke hjem snau heller. Og ikke tok den fyren det simpleste han fant i de bygder han besøkte. Det viser sig nemlig fra dr. Sandviks slaattesamling fra Gudbrandsdalen at spillemennene der i dalen nok har vært «utomsig». Jeg kjenner nemlig fra den samling en hel mengde polser som utvilsomt er kommet herfra. Riktignok har vi også den del derfra, men ikke paa langt nær saa mange som de fra oss. Innrømmes skal det at slaattemusikken derborte staar høit, kanskje høiere enn her. Den er ikke saa pavirket av «kulturen». Her hjemme er nok polsen blitt noe forvansket av de yngre spillemenn, og belgespillet har i høi grad ødelagt mange, fine polser. Polsdansen her var en tid gaatt ganske av mote.

I 1870-årene kom jernbanearbeiderne med en hel del nye danser, som fortrengte polsen.

Det var vals, reinlender, galopp og polket som kom paa moten da. Polsen blev ikke fin nok; den var for «bondsk» for ungdommen. Men de eldre foretrakk polsen, som de var kjent med fra ungdommen av. Jeg begynte da aa spille pols igjen paa dansene og i brylluppene, men jeg fikk mange vondord for det. Ikke desto mindre fortsatte jeg, for jeg visste jeg hadde de eldre paa min side. Og efter noen aars forløp hadde polsen igjen inntatt sin plass; den var kommet paa mote att.

Her hører vi litt om hvordan Anders Haugen selv tenkte om polsens rolle i forhold til andre distrikter der folkemusikken også sto sterkt. Anders var nå blitt en eldre mann, og hadde god oversikt over utviklingen og impulsene.

Ole Mørk Sandviks bok ble til stor inspirasjon for Anders utover i 1920-årene. I boken fant han et avsnitt om marsjen Brudeslåtten som fikk ham til å sperre øynene opp:

Nr. 8 finnes i omtrent samme skikkelse i Haugens og Reitans Norsk Nasjonalmusik. Etter sagnet skal Bjørnson ha skrevet sin Brudeslaaten i den stemning han kom i da han hørte A. Reitan spille den prektige musikk. Og det stemmer med opplysninger i Lindemans utrykte samlinger. Her finnes nemlig et brev fra A. Reitan (av 28/9 1869), hvori det blant annet heter: «Jeg er saa fri at tilsende Dem inlagte Brur-Mars og 2 Polsdanse, som Bjørnstjerne Bjørnson blev saa intaget i, da han var her nys, og jeg spilte dem for ham.»

Her fant Anders endelig et spor etter farens arbeid. Helt siden 1870-årene hadde han søkt høyt og lavt etter nedtegningene Anders Reitan gjorde, men de var og ble borte. Omtalen i Sandviks bok fikk Anders til å ta motet til seg og skrive til forfatteren:

Reitan 12/2 1922. Jeg ser i Deres Beretning om Gudbrandsdalsmusikken at De har i Universitetets Arkiv den Brudemars og de to Polsdanse, som A. Reitan spilede for Bjørnson under et Besøg paa Kvikne af ham. Vil De være venlig at sige mig om disse Slaatter findes i mine samlinger? Ja, Brudeslaatten har jeg, som De ved. Jeg har i Tilfelde haft stor Lyst paa at haft dem. Paa hvilken maade kan jeg faa fat paa dem?

Haugen fikk tilsendt en avskrift av slåttene. Dessverre fantes det ikke flere noter etter Reitan i Lindemans etterlatte samlinger. Faktisk har ikke Reitans samling kommet til rette den dag i dag. Med dette brevet fikk i alle fall Ole Mørk Sandvik og Anders Haugen kontakt, og det ble kimen til et vennskap som varte livet ut for Anders. Han begynte nå for alvor å komponere igjen, og å systematisere samlingene sine.

Noen av spellmennene i Rørostraktene som var aktive samtidig med Anders Haugen. Fra øverste venstre til nederste høyre (kilder i parentes): Per O. Vaarhus (Ingebrigt Vårhus), Johannes Reitan (John O. Morken), Børre Svendsen Lien (NTNUs spesialsamlinger), Ole Solhus (Anders Sakrisvoll), John B. Aas/«SpellmannJo» (Tydal kommune), Jørgen Reitan (John O. Morken), Ole C. Prytz/«Klas-Ola» (Steinar Prytz), Andreas Reitan (Petra Grønli) og Ole Aune/«Spellmann-Ola» (Tydal kommune).

90

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 91

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 92

Komponisten

Folkemusikktradisjonen i Norge er rik, og det musikalske stoffet kan føres mange slektsledd tilbake.

Noen ganger dukker det opp nye melodier som man ikke har hørt før. De ligner kanskje noe man selv har på repertoaret, men vendingene i melodiene er nye og kan føles fremmede når de kommer. Anders Haugen var også en av de mange spellmennene som laget egne slåtter. Han etterlater seg en stor produksjon av polser, valser, ringlendere, polkaer og masurkaer. Dessuten laget han melodier til mange sanger, og noen større verker for kor og orkester. Hvor hentet han inspirasjonen til å komponere?

Spellmannen Reidar Johnsen fra Singsås har beskrevet dette på en flott måte: Det er sånt «som kjem og fer» som ei flue. Jeg tenkte at skal jeg bli musiker, må jeg ha noe som kalles mitt. Noen komponister snur og vender på musikk og setter sitt eget navn på den for å tjene penger, men jeg tror at musikken er nedlagt i mennesket. Det er bare om å gjøre at den våkner opp no og da.

Anders’ første komposisjon var en vals, og den laget han i 1872. Inspirasjonen kan han ha fått fra den typiske «engelske vals», som ble særlig ofte brukt på Røros. Smed-Jens hadde mange engelske valser på sitt repertoar. I 1872 begynte byggingen av Støren-Aamotbanen (senere kalt Rørosbanen), og rallaren og slusken kom til bygda med «nye» slåtter. Kanskje ble Anders inspirert til å lage denne valsen etter å ha hørt en rallar spille på enrader?

Det skulle gå noen år før neste slått kom. Den ble også en vals, datert 1877. Like etter komponerte han en del polser, som alle kom med i førsteutgaven av 100-an. Utover 1880-tallet kom det flere, mest kjent er ringlenderen Hilsen til skytterfesten, som var tilegnet skytterlaget Mjølners fest på Graftås den 7. oktober 1886.

Anders Haugen var det musikalske midtpunktet både i grenda Graftås og i bygda Ålen. Det var ham folk henvende seg til når de trengte hjelp i musikalske spørsmål. Ungdomslaget på Graftås var svært aktivt i 1890-åra, og bygde et ungdomshus som sto ferdig i 1894. Samme år satte laget opp sangfarsen Soldaterløjer av Jens Christian Hostrup. De manglet imidlertid musikk, og da ble Anders redningen. Han komponerte flere melodier til stykket, og sangspillet ble en stor suksess!

Dette var første gang Anders skrev melodier til sangtekster. Erfaringen ga mersmak, og utover 1890-årene komponerte han flere melodier til tekster som faren Anders Reitan hadde skrevet. I disse årene lærte han seg dessuten å harmonisere. Flere av melodiene kom raskt på repertoaret til songlaget han var dirigent for.

I 1906 satte han melodi til diktet Ålen, som faren skrev til hjembygda. Diktet er i dag best kjent som Ålbyggsongen. Samme år fikk bygdas kirke et nytt orgel. Anders Haugen var formann i innkjøpskomitéen, og i desember ble orgelet innviet med en egen konsert. På orgelkrakken satt Kristian Lindeman, barnebarn av Ludvig Mathias Lindeman. Under denne konserten ble Ålen fremført for første gang med kor og orgel. Siden har sangen vært et fast innslag som avslutning på en endeløs rekke arrangementer i bygda – brylluper, barnedåper, begravelser, gebursdager og annet.

Tidlig på sommeren i 1907 skulle bygdefolket avduke en bauta over Anders Haugens far og farbror, Anders og Jon Reitan. Søndag 23. juni samlet mange mennesker seg på Reitan for å bivåne det hele. Anders og Torgeir Torgeirson hadde planlagt det musikalske innslaget i et års tid allerede, og Torgeirson hadde arrangert en Minde-Arie til allsangen. Første sang ut var Ålen, deretter fulgte Anders’ melodi til Bjørnsons dikt Hans milde, store øine lo. Til slutt kom Anders’ melodi til farens sang, Normanna-aanden. Hornmusikklaget spilte, mens songlaget var forsangere. Torgeirson hadde i tillegg komponert en festmarsj, som ble fremført av hornmusikken.

Dette var en stor dag i Anders Haugens liv. Brødrene Anders og Jon Reitan hadde satt dype spor etter seg. Begge var delaktige i oppstarten av folkehøgskolen på Graftås i 1870, og sterkt engasjert i hvert sitt lokalmiljø. Anders på Kvikne, der han virket store deler av livet, og Jon i Ålen, der han var ordfører og lærer i mange år. Begge ble stortingsmenn. På bautaen står det: Jon J. Reitan (1822–1903) og Anders J. Reitan (1826–1872). Folkeupplysning, Framstig og Fridom.

Om kvelden holdt Torgeir Torgeirson konsert i ungdomshuset på Graftås. Fjell-Ljom refererte den på denne måten: 92

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 93

Torgeir Torgeirsons koncert paa Graftaas i Aalen søndag hadde samlet saa mange folk, som huset kunne rumme. Det var en sand nydelse at paahøre alle de gamle slaatter og lundar. Særlig blev hans potpurri over norske folkemelodier betagende vakkert utført. Foruten nationalmusik gav han ogsaa en del nyere moderne stykker.

Anders Haugen og Torgeirson kom godt ut av samarbeidet. Leser vi korrespondansen dem imellom, ser vi at Torgeirson var imponert over Anders’ komposisjoner og øvrige virke.

I 1914 var det 100 år siden Norge fikk sin egen grunnlov. Dette skulle feires over hele landet, også i Ålen. På Graftås bodde Lars Støve. Han var lærer i det daglige, men også lyriker og en dyktig skribent. Til jubiléet skrev han et Festkvæde, som Anders satte musikk til. Verket ble fremført i Ålen kirke 17. mai. Som forspill til kvedet brukte Anders marsjen Arnljot Gelline, fremført på orgel av sønnen Hans. Besetningen besto av kor, strykere og orgel. Fjell-Ljom oppsummerte stykket slik: Torgeir Torgeirson fra Rauland var sønn av «Myllarguten», og ga Anders Haugen innI Aalen feiredes dagen med koralmusikk fra føring i kunsten å transkribere slåtter. Torkirketårnet om morgenen. Barnetoget talte ca. geirson ble en nær venn og besøkte Anders 100 deltagere. Ved skolen blev barna beværtet flere ganger. Kilde: Graftås samfunnshus. paa kommunens regning. Ved festgudstjenesten var kirken fylt til siste plads. Pastor Flood fra Trondhjem præket, og et sangkor sang et for anledningen av lærer Støvne forfattet festkvæde med tone av Anders Haugen. Fra kirken gik folketoget oppover til Graftaas ungdomslokale, hvor fest holdtes om kvelden med taler av lærer Reitan, Støvne og Renolen. Dessuten var der sang og beværtning, likesom Støvnes kvæde igjen blev fremført.

Siden begynnelsen av 1900-tallet hadde Anders Haugen pleid kontakt med komponisten og pianisten Jakop Adolf Hägg. Hägg var fra Sverige og bodde en periode ved Aursunden. Av ham lærte Anders mye om harmonisering og arrangering. Brevene mellom de to inneholder mange diskusjoner om musikkteori. Haugen sendte arrangementer til Hägg for vurdering, og Hägg rettet og kom med forslag til nye løsninger. På denne tiden begynte Anders også å arrangere slåtter fra Rørostraktene, de fleste for to feler. Mange av disse arrangementene er komposisjoner i seg selv.

En god venn var spellmannen Klas-Ola, Ole C. Prytz fra Galåen ved Røros. De var jevngamle, møttes regelmessig, spilte på martnan sammen og utvekslet noter for lokale slåtter og egne komposisjoner. Akkurat som Anders var Ole Prytz en ivrig samler av lokal musikk,

John Bjørnstu med kona Guri i 1880-årene.

John var den som hjalp unge Anders Haugen i gang med felespillingen. Kilde: Jørgen Nyrønning.

93

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 94

Anders bidro selv til tradisjonsmusikken med nye slåtter. Han var en flittig komponist, men kvaliteten på det han skrev kan være ujevn. Illustrasjonsfoto: Einar Gjærevold.

og Anders fikk flere slåtter av ham som han tok med i sine utgivelser. Om Ole skriver Anders:

Han var nokså meget benyttet som spellmann i brylluper og dansemoroer i sin tid, og dessuten spilte han i flere år på markedet sammen med Kristen J. Dahl. Han var interessert i folkemusikken, og har ikke opptegnet så få polser og berget dem fra forglemmelse.

Anders må ha sett opp til Ole, for i notesamlingen som Ole etterlater seg finner vi flere noteark med slåtter som Anders komponerte i 1890-årene. Under en av slåttene skriver Anders til Ole:

Dette er en Reinlender som jeg nu har laget, om det er noget i den ved jeg ikke. Du faar se den igjennem.

I 1915 og 1916 døde Marit og yngstesønnen Ragnar. Man skulle tro at dette ville sette en stopper for komponeringen, men det ser ut til at Anders rett og slett skrev og komponerte seg gjennom sorgen.

Han satte melodier til sanger, helst til farens dikt, og skrev en større komposisjon som han kalte De bortgagne. Verket er en samling melodier i valsetakt som organisten og arrangøren Adolf Gustavsen arrangerte for orgel.

Da sønnen Hans giftet seg med Olava Reitan i 1915, skrev Anders en egen brurmarsj til dem. Han laget dessuten en vals som han kalte for Den siste vals til minne om sin kone.

I 1922 må Anders ha følt seg meget inspirert. Frem mot 1925 trillet det i alle fall nærmere 40 slåtter ut av ham. Flere av disse ønsket han å samle i et nytt hefte, Fra Fjeld og Li. Heftet skulle illustreres av sambygdingen Anders Bjørgaard, som senere skulle bli kjent som kunstneren bak tegneserien om Jens von Bustenskiold. Håkon Zapffe lovet å få heftet utgitt i 1924, men det ble aldri noe av.

De siste årene han levde, lå Anders til sengs på grunn av gikt. I naborommet hang en klokke, en «regulator». Tikkingen inspirerte og ble til marsjen Regulatoren. Den ble hans siste komposisjon.

Like etter nyttår i 1927 døde Anders Haugen, og etterlot seg nærmere 100 slåtter og et utall melodier til sanger. I tillegg kommer alle arrangementene han laget over tradisjonelle slåtter og sanger.

Det er stor variasjon mellom komposisjonene. Et fellestrekk er likevel at alle er lette i tonen. De har en lys klang, og de fleste går i dur. Slåttene bærer preg av å stå med én fot i den gamle tiden og én 94

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 95

i den nye. Mange har trekk som minner om gamle slåtter, andre har en oppbygning som minner om runddans slik den ble praktisert mens Anders levde. På den måten var Anders en samtidskomponist.

Han laget datidens «popmusikk» i en verden som utenlandske rytmer ikke hadde ikke nådd frem til ennå. Ringlenderne Hilsen til skytterfesten og Baronens hjemkomst sto fast på repertoaret til spellmennene i Ålen i mange år fremover. Faktisk blir dansegulvene den dag i dag fylt med liv når Anders Haugens pols Frå ongdomma triller ut av feler og trekkspill.

I boken I forbifarten skriver Johan Falkberget litt om Anders’ skaperevne:

Haugen var et av de mest kundskapstørste mennesker, som har levet i fjeldet. «E’ bli itno anna enn discipel i nerste klassen,» pleiet han aa si. «E’ ha netop bynt aa staavaa!» Hans evne for musik, som hittil nærmest hadde lekt bare som en svak drøm, som et solgyldent eventyr i tanken, helt fra han stod mellem gammelsnøfonnene sør i Stigershagen og lyttet til sildrebækkens manende og kallende stemme, vaaknet med ett til fuld klarhet: Han ville bli spillemand, som Sulhus-Ola – gjerne grovsmed, og hvad som helst ved siden av, bare han en gang kunde naa frem til aa faa ridderslaget i tonekunstens forjættede rike. Han fik det, men neppe paa den maaten han tænkte sig muligheten av at det vilde ske. Det store ridderslag i kunstens verden kommer ikke til en med flyvende faner og skingrende trompeter – nei, det kommer til en i det stille, gjennem ydmykelse, i kamp paa knæ, i selverkjendelsens smerte; det hjemsøker en i støvet. Han begynte nu aa lytte efter æsolsharpens toner - de, som er saa nær og samtidig saa uendelig langt borte.

Pedagogen

Som eldre mann kunne Anders se tilbake på et innholdsrikt liv. Hele tiden hadde musikken vært hans følgesvenn. Han hadde utrettet mye, og mange fulgte i hans fotspor. Gjennom livet hadde han hatt innpå 70 elever. Flesteparten ble markante og gode spellmenn, bærebjelker for tradisjonen i Ålen. I mellomkrigstiden spilte de på dansefester og i brylluper. Stort sett alle som spilte fele i det som etter hvert ble Ålen Musikklag, hadde vært elever hos Anders Haugen.

Allerede i ungdomsårene hadde han inspirert sine jevnaldrende til å lære å spille fele.

Fela var med overalt der han ferdes, og vennene ble godt kjent med instrumentet. Den første eleven han fikk, var naboen Jon J. Saksgård. Han hadde først begynt å spille durspill da Anders spurte om han ikke heller ville spille fele. Saksgård svarte at han manglet fele, men Anders hadde flere og dermed var opplæringen i gang. I dagboken skriver Anders at Jon første gang kom på besøk for å lære kunsten den 19. november 1879.

Jon lærte fort. Anders hadde fått organist Udbye i Trondheim til å arrangere slåtter for to feler, og det gikk ikke lang tid før de kunne spille slåtter tostemt sammen. Ikke lenge etterpå meldte en elev til seg på, Hans Hansen Engan. Snart ble også han så god at karene kunne spille trestemt.

Hvordan foregikk opplæringen? Jon J. Saksgård etterlater seg en notebok som er datert 22/12 1880, omlag ett år etter at han begynte i lære hos Anders. Repertoaret består for det meste av avskrifter fra Anders Haugens notebøker: Polser som senere kom med i 100-an og runddanser som var populære på den tiden. Det gikk ikke lang tid før Saksgård sto på egne ben som spellmann. En av de første gangene han spilte til dans alene var den 14. mai 1881. Festen var lagt til gården Trondalen på Rugldalen, og honoraret var 4 kroner og 4 øre.

Ikke lenge etter at Jon J. Saksgård og Hans H. Engan begynte hos ham, innså Anders at han kunne for lite om pedagogikk. Dessuten følte han at han hadde en del hull i sin egen fiolinteknikk. I mars 1880 dro han derfor til Trondheim og fikk undervisning hos en fiolinist Berg. Berg var en ettertraktet fiolinist i disse årene, og tok imot flere elever i tillegg til at han spilte i teaterorkesteret i byen. Hos Berg fikk Anders rettet på de verste «feilene» sine.

På denne tiden var Fredrik Ursins lærebok, Violinskole for begyndere, populær i Norge. Det var dette heftet Anders lærte fra også. Da han reiste hjem igjen, hadde han fått et grunnlag som skulle bli viktig for den kommende generasjonen av spellmenn i Ålen.

Engan og Saksgård var de første som fikk nyte godt av kompetansen Anders skaffet seg i trønder95

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 96

Jens Haugen. Anders' eldste sønn. Foto: Iver Olsen/Rørosmuseets samlinger.

«Bikkje-Fredriks» fele. Foto: Einar Gjærevold.

96

hovedstaden. Snart kom flere elever til: Børre Svendsen Lien/Kåsen, Jon B. Lillegjære, Peder Larsen Reitan, Ole Lillevold og Einar Jørgensen Wehn, for å nevne noen. Fra Hessdalen kom Peder Olsen Vårhus. Plutselig hadde bygda fått et miljø av felespillere. I løpet av noen få tiår økte antall spellmenn med det mangedobbelte fra den gangen Anders begynte å spille. Da John Bjørnstu døde i 1889, sto plutselig Anders Haugen selv igjen som primærkilde for det eldre felespillet, og han så det som sin oppgave å lære opp de neste generasjonene.

Lite notemateriale er bevart fra det første spellmannskullet som kan fortelle hvordan opplæringen foregikk på Haugen. Børre S. Lien/Kåsen har imidlertid etterlatt seg en håndskrevet notebok som forteller litt. Opplæringen Anders fikk hos fiolinist Berg i Trondheim ser ut til å ha dannet mal for fiolinteknikken. I Børres bok finnes det nemlig avskrifter fra Ursins fiolinskole. Sentralt i undervisningen sto også de gamle polsene som Anders hadde etter sin far og de øvrige kildene han brukte i 100-an. Alle elevene kunne kjøpe polsheftene læreren utga, og etterlot seg disse i fine innbindinger.

Av det første kullet var det Jon J. Saksgård som nådde lengst og ble mest brukt som dansespellmann etterpå. Han ble også Anders’ faste samspillpartner. I slutten av 1880-årene var et nytt kull utlært på Haugen. Nå var også sønnene til Anders’ farbror, Jon Reitan; Jørgen, Johannes og Andreas, modne for fela. Alle ble gode spellmenn, spesielt var Johannes og Andreas etterspurt. Jørgen og Johannes ble lærere som faren sin og onkelen, Anders Reitan. Alle tre ble oppfordret av Anders Haugen til å skrive ned slåtter som ikke fantes på noter fra før. Oppfordringen resulterte i flere leker som er å finne i denne boken du holder i hendene.

En annen elev som Anders kom til å spille mye sammen med, var Ingebrigt Djupdal. Ingebrigts far, Lars, gikk sammen med Anders på folkehøgskolen vinteren 1870–1871. Ingebrigt hadde ikke bare pols og runddans på repertoaret, men også lettere klassisk musikk. Han var blant annet med i en strykekvartett som Anders tok initiativ til rundt 1900. Også Ingebrigt etterlot seg en stor notesamling.

I det neste kullet som Anders lærte opp, finner vi hans egne sønner. Først ut var Jens. Han var ikke gamle karen da han fikk sin første fele. Anders hadde nemlig ei fele som hadde tilhørt hans avdøde halvbror, som også het Jens. Denne fela var mindre enn ei normal fele, og egnet seg godt til opplæring.

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 97

Alle sønnene brukte denne som sitt første instrument. Anders har skrevet dette om hvordan fela havnet i Ålen:

En fele til har jeg etter min bror Jens Haugen, som døde den 29. august 1877 av vattersott. I anleggstiden reiste ofte en spillemann som man kaldte BikkjeFredrik. Hans rette navn var Fredrik Moe (Karl Fredrik Andreassen, forf. anm.) og han hadde taterblod i seg.

Som sagt reiste denne fyr her og spilte til dans for arbeiderne. Første gang jeg hørte ham spille var i Unsgård. Han fortalte at hans fele var betalt med kr. 40,og bød den til salgs, da han hadde en annen som kostet kr. 200,-. Hans Larsen Skredderhaug fra Folldalen kjøpte den og betalte den med kr. 7,- . Da Hans forlot anlegget her, kjøpte min bror Jens fela av ham for samme pris. Dette var antagelig i 1875. Etter Jens’ død har jeg beholdt fela, og denne skal være i min eiendom inntil min død.

Nestemann ut var Anders. Han var rene vidunderbarnet, og det gikk ikke lang tid før han tok igjen både storebroren og Anders’ eldre elever.

Olav, som var sønn nummer fire, begynte også tidlig med fela.

Dette var aktive år for Anders. Han var travelt opptatt både som spellmann, dirigent og samler. I tillegg var han handelsbestyrer på grendabutikken Ålen Øvre.

Fra 1910 og fremover fikk Anders stadig nye elever. Disse var jevnaldringer med sønnene. De mest markante i dette kullet var Bersvend Bårdstu, Birger Reitan, Erling Saksvold, Harald Renolen, Ole Rønning, John J. Grønli, Iver Larstuvoll og Bjarne Renolen.

Opplæringsboken som er bevart etter John J. Grønli røper litt om hvordan Anders arbeidet med elevene. Grønli fortalte til sønnen Anders at læreren sjelden spilte selv på de kveldene undervisningen foregikk. Han kunne demonstrere måter å bruke buen på i enkelte slåtter, men stort sett var det fiolinteknikk og noter de lærte. Aller først fikk de kjennskap til toneartene med eksempler på kvintsirkel og kvartsirkel. Den første melodien i Grønlis bok er en enkel sang, og den neste en liten marsj – begge tostemte. Videre kommer en del enkle komposisjoner som Anders laget selv, og en rekke polser hentet fra 100-an. Grønlis notebok

Anders Haugens elev: Jon Jonsen Saksgård. Kilde: Åse Farestveit.

Anders Haugens elev: Jenny Grønli (senere Farestveit), en av svært få jenter som lærte å spille fele. Kilde: Åse Farestveit.

97

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 98

stammer fra 1912, det samme året som 100-an kom ut på nytt. Elevene fikk tidlig kunnskap om å spille i kryss- og b-tonearter.

Etter 1916 var det færre som ville lære å spille fele, men utetter 1920-årene meldte nye ungdommer seg på: John J. Holden, John O. Sundt, Kari Kirkbakk, Agnar Sundan, John A. Sundan, John Finnland, Arnljot Østeng, Kristen Nesgård, Jens Bjerkestrand, Ingebrigt Engan, Olav Renolen, Jenny Grønli og Per Grønli Støvne. Mange av disse ble mye brukt som dansespellmenn og flere var senere aktive i Ålen Musikklag.

Anders tok imot elever så lenge han levde. Jenny Grønli (Farestveit) og Per Grønli Støvne var av de siste. Jenny forteller om dette i et intervju med Sven Nyhus i Norsk Folkemusikksamling i 1969: Når e bynte å spælle hos han, va’n en gammel mann som bodde førr det meste oppå i loft. Han va så giktisk så han greide itj å gå nii stuggu i første etasje nå lenger. Han bynte å lere oss å holde fela, så lerde han oss da notan, verdian tå notan og å skrive lite nota, og se bynte me snart å spælle slåtta, spælle polsa og slikt. Han låg førr det meste oppi i seng. E kjæm på at når me kom på øvels’, me to ongan, se mått me dråg ‘n ut tu sengen. Han låg der me store labbsko. Han va en lang mann. Se fikk me ‘n bortpå stolen, og det lyste humor ti øgøm på a.

Han va en stille og rolig mann, en sindig humorist. Det ‘n merka først ‘n kom inn der, det va at ‘n virka så veldig rolig. Fikk slik tillit te han me en gång. E tykte han likna så veldig på Wergeland, han va slik me hadde sett bilda tå a Wergeland. Hele typen og måten han såg ned på gjennøm brillan. Klart blikk hadde ‘n, sindig og rolig tale og en veldig fin psykolog. Han merka med en gang «hvor hunden lå begravet» når det va nå me itj fikk te.

De siste elevene Anders Haugen hadde, var guttene Guttorm Nyrønning og Olav Saksgård høsten 1926. Guttorm var 11 år og Olav sju år. Anders fikk ellers ofte besøk av sine gamle elever. Noen trengte kanskje nye strenger, andre ville ha noter på en slått og atter andre ville bare slå av en prat med en gammel venn. Anders sa sjelden nei. Han hadde som regel et svar og et godt råd å gi. Alle som gikk i lære hos ham fikk med seg noe fint, og flere av elevene lærte senere opp sine egne barn i felekunsten. Da var Anders borte, men metodene hans levde videre. Den dagen Ålen Spellmannslag ble stiftet i 1962 var det med elever av Anders Haugen og barna deres.

Samspill

Med Anders Haugen ble det tradisjon for mer samspill i Ålen. Før hans tid var det stort sett enslige spellmenn som hadde stått for musikk i hverdag og fest. Vi har få overleveringer som forteller om samspill mellom de gamle mestre, vi hører helst om hvem som lærte hva av hvem. Men spellmenn har hele tiden møttes der den gamle folkemusikken ble dyrket. Anders beretter om et slikt møte på Glåmos i sine omtaler av slåttene i 100-an: Nr. 77, Påskleken, har gamle Iver Kirstensen Kurås laget. Han levde samtidig med min bestefar Jørgen Reitan og var bestefar til den for få år siden avdøde Ivar Kurås. Iver skrev til bestefar, og bad ham besøke sig i påskehelgen og lovte ham 2 nye polsdanser, som han hadde laget. Jørgen reiste og fikk dansene. De blev kalt Påskelekene.

Det var flere spellmenn til stede på dette treffet. Ellef Ellendsen Wold, som ble kalt GammelStigeren, var også til stede. Diskusjonene gikk nok høyt og entusiasmen var sikkert stor. Dette treffet må ha funnet sted rundt 1800.

Utover 1800-tallet oppstod flere «duoer». Sulhusgubben og Holmen var én, Smed-Jens og Kresten Jehannissa en annen. Det fortelles at de to sistnevnte begynte med samspillmåten «grovt og grant», det vil si at de spilte i oktavavstand. Denne samspillmåten ble veldig populær, og har siden vært den vanligste i Rørosdistriktet. Den gang Anders Haugen begynte å spille til dans, spilte han for det meste alene. Noen ganger spilte han sammen med sine læremestre Jørgen P. Wehn og John Bjørnstu, og med Peder Larsen Aspås når han var i Ålen. Når Anders spilte i lag med Bjørnstu og Wehn, spilte de i 98

Del 3 Anders Haugen Har du hørt, Side 69-114- 3.qxp_Layout 1 17.01.2018 16.29 Side 99

samme leie – eller «grovt og grant». Aspås kunne noter, og slåttene som Anders skrev ned etter ham har en slags understemme. Nedskrivningen er bare en kladd, men spillemåten ligner på det vi kaller sekundering eller etterslag.

I 1878 var Anders på Kvikne og møtte John Bobak og John Støen – kalt Jo´an. Der fikk han oppleve lokal musikk fremført i et arrangement for flere feler. Slåttene var arrangert av organisten Martin Andreas Udbye, som bodde i Trondheim. En spellmannskollega av Bobak og Støen, Kristoffer Framstad, hadde noen år tidligere tatt timer hos Udbye. I samarbeid med ham fikk Framstad arrangert lokale slåtter fra Kvikne.

Det har vært stilt spørsmål ved om det egentlig var Framstad selv som arrangerte slåttene, eller om han bare hadde dem til vurdering hos Udbye, men tradisjonen vil ha det til at Udbye sto for arrangementene. Disse inspirerte i alle fall Anders Haugen, som tok kontakt med Udbye og fikk ham til å arrangere en del slåtter for to feler: Dette var galopper, valser og en pols. Anders skriver dette om saken: For lengre tid siden fikk jeg Martin Udby, Trondhjem, til aa harmonisere endel danser, deriblant 2 polser av Iver K. Kuraas. Udbye sa at hvis jeg vilde sende flere maatte det være polser, for disse fortjente fortrinnet. Dette var ikke saa daarlig skudsmaal for komponisten.

Rundt 1880 slo Anders og elevene Jon J. Saksgård og Hans H. Engan seg sammen til en trio, som spilte arrangementene til Udbye. Da Anders var i Trondheim i 1880 for å lære mer om felespill, fikk han høre teaterorkesteret i aksjon. Dermed var idéen om et ensemble i Ålen også tent.

En av de første gangene en trio sto for bryllupsmusikken i Ålen var i 1893. Det skjedde i forbind-

Bryllupsspellmenn i Skottgården, Brekken, i 1917. Foran står Karl Fredrik Andreassen («Bikkje-Fredrik»). I bakgrunnen fra venstre: Anders Myrmo (Mo-Anders), Ole Pedersen Skott (Skott-Ola), Iver Henningsen Strickert (Strickert-Iver) og Hans Elven (Gammel-Hans Elven). Kilde: Rørosmuseets samlinger.

99