Gespenster norsk

GESPENSTER

En opera av Torstein Aagaard-Nilsen basert på «Gjengangere» av Henrik Ibsen

Komponist:

Libretto:

Torstein Aagaard-Nilsen +47 40465005 t.aagaardnilsen@online.no

Malin Kjelsrud +47 92430035 malin@malink.no

1

CAST: HELENE ALVING, dramatisk mezzo-sopran (Hovedrolle. I slutten av 40-årene i nåtid. Osvald’s mor. Har elsket Gabriel siden hun var ung.)

UNGE HELENE, lyrisk mezzo-sopran (Forskjellige aldre i ulike scener: 20-30 år) GABRIEL MANDERS, lyrisk tenor (Pastor, venn av familien og Helenes elsker i fortiden.)

ERIK ALVING, tenor buffo (Helene Alvings ektemann, en playboy i fortiden, nylig død.

Spøkelse, 30-40 år) OSVALD ALVING, mezzo-sopran (ca 25 år, offisielt Erik Alvings sønn, kunstner (maler), nylig returnert fra Paris for å delta i farens begravelse, vet at han er døende. Mulig Gabriel Manders’ sønn.)

REGINE ENGSTRAND, coloratura (Tidlig 20-årene, offisielt Jakob Engstrand og Johanne’s datter, men egentlig er Erik hennes far. Fosterdatter hos Alvingfamilien etter at Johanne døde.)

JOHANNE, lyrisk sopran (Spøkelse, døde ca 35 år gammel. Var Alvings hushjelp i fortiden, ble belønnet for å gifte seg med Engstrand, Regines mor.)

JAKOB ENGSTRAND, bass (En sleip og slem mann, drepte muligens Johanne) En gutt, statist (Osvald 5 år)

2

Noen tanker rundt prosess og en forklaring på hvorfor jeg har skrevet librettoen på denne måten.

Torstein Aagaard-Nilsens opera «Gespenster» basert på Ibsens «Gjengangere», med en libretto av meg, skal settes opp på Meininger Staatstheater i 2020 - det samme teateret som hadde den førte offentlige premieren på teaterstykket i Tyskland i 1886 i regi av teaterets eier, hertug Georg II. Da jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å skrive librettoen, var jeg noe usikker på om «Gjengangere» ville egne seg som opera. Jeg gikk i gang med research; lesning av sekundærlitteratur, i å se de ulike oppsetningene av skuespillet, som finnes i NRKs webarkiv, inklusive Antonio Bibalos operaversjon fra 1984, lesning av anmeldelser av oppsetninger, essayer og artikler. Jeg trengte å vite mer om tiden stykket var skrevet for å lettere bli i stand til å skjelne forskjellene mellom da og nå. Jeg fant forresten ut at Ibsen selv understreket at han ikke ønsket musikk ved taleteater-fremføringene av «Gjengangere».

Oppgaven jeg fikk - å transformere et snart 140 år gammelt 3akters, i sin originaltekst rimelig umoderne skuespill, til en times kammeropera for en liten besetning, har vært en spennende oppgave. Underveis vokste prosjektet, både i lengde, scenestørrelse og antall instrumenter og sangere. Stykket blir fortsatt satt opp på scener verden rundt på svært forskjellige måter, så mange mennesker opplever det åpenbart som fortsatt relevant. Da det ble publisert i 1881, ble det naturalistiske skuespillet avvist av teatre i de nordiske landene fordi det ble sett på som et angrep på den bestående samfunnsordenen, hvilket det jo absolutt var. Samfunnet har endret seg mye fra den gangen, så min motivasjon for å gå i gang med stoffet nå (i skrivende stund 2017), ligger i

å finne og å forsterke sider ved

tekstmaterialet som fortsatt er aktuelt. Det er også noen (innimellom overraskende) forskjeller mellom det moderne Norge og 3

Tyskland, noe som ofte starter spennende samtaler og stiller spørsmål til hvem «vi» er og hvorfor vi kulturelt er som vi er. Å skrive for opera er annerledes enn for skuespill. Å synge en setning tar mye lengre tid enn å snakke. Derfor må teksten klippes ned fra ca 22000 ord til rundt 3-4000 ord, og ordene må ikke bare være gode å synge, de må også beholde både dramatikken og en poetisk-kunstnerisk kvalitet. Min tekst gjendiktes så til tysk (av Dagfinn Koch), så det er i tillegg et ekstra lag med lingvistiske utfordringer.

Jeg fikk, takket være dramaturg Kristian Lykkeslet Strømskag ved Nationaltheatret, tilgang på Ingemar Bergmans omskrevne versjon av «Gjengangere» fra 2001. Bergman har hjulpet meg til å ikke bare forstå hva Ibsen nok har ment, men også å lettere kunne velge ut hva som bør beholdes og hva som kan, om enn smertefullt, strykes.

Ikke bare har jeg valgt å tolke stykket så radikalt jeg har kunnet, jeg har også skrevet inn scener som Ibsen bare muligens antyder at kanskje kan ha skjedd.

Jeg bestemte meg tidlig for å ta stykket fra hverandre og sette det sammen på nytt. Jeg har valgt å fjerne brannen i det nybygde asylet og dermed også fokuset på religion og samfunnets mulige negative reaksjon på en eventuell forsikring, samt Helene Alvings lesning av kontroversiell litteratur. Jeg vil heller fokusere på «interne branner», kvinne- og morsrollen, trekantkjærlighet, tapt kjærlighet, utroskap, sorg, uoppfylt lengsel, seksuell legning, incest, sykdom, aktiv dødshjelp og selvmord. Jeg vil undersøke hvordan hemmeligheter kan forandre og ødelegge individer, og hvordan mennesker kan skade seg selv og andre, både i vanvare og som resultat av relasjoner som har fått gro seg forgiftet.

Jeg har forsøkt så langt mulig å beholde Ibsens ord der det er mulig, men store deler av teksten er mine ord, krydret med utvalgte, bearbeidede setninger hentet fra en 4

«dekonstruksjonspoesi»-prosessering av skuespillet. (Prosessen kan beskrives som en metode for å konstruere nye setninger av ordene i en gitt tekst, og dermed generere nytt tekstmateriale. Jeg har benyttet metoden i et tidligere videoverk; «Nemesis» fra 2015, hvor jeg fotograferte alle ordene i de innstøpte Ibsen-sitatene langs Karl Johans gate i Oslo og satte de sammen til nye setninger (lyddesign av Dagfinn Koch). Noen av tekstfragmentene fra «Nemesis» har også fått plass i librettoen «Gespenster». Jeg brukte denne dekonstruksjonspoesi-metoden også i min første libretto; «Black Days» med musikk av Hartmut Schulz, basert på boken «tilbake til fremtiden» av Sigrid Undset. Se videre min hjemmeside www.malink.no) Musikken til denne operaen er i skrivende stund enda ikke skrevet.

Enkelte steder i librettoen har jeg gitt komponisten noe jeg kaller en ordbank. Dette er ment som kompositoriske muligheter, for eksempel for å gi karakterene som ikke er involvert i den aktuelle scenen noe å synge. Jeg forestiller meg ordene og setningene vevd inn i bakgrunnen som et slags abstrakt kor, som er med på å understreke handlingen og hva karakterene tenker.

Til tross for at «Gjengangere» fortsatt settes opp rundt omkring i verden, tenker jeg faktisk på det som mindre scenevennlig. Jeg opplever stykket som vagt, arkaisk og omstendelig. Teksten er tilbakeskuende; karakterene snakker egentlig mest om hendelser tilbake i tid, og det er lite handling som skjer på scenen. Det snakkes og snakkes. Jeg velger å skrive inn dramatisk handling som Ibsen bare vagt refererer til. Jeg ønsker å vise Helene Alvings påtrengende, ubehagelige minner. Derfor lar jeg henne være på scenen både som ung og i den alderen hun er i nåtid. Jeg lar også avdøde karakterer få plass på scenen sammen med de levende, som en slags gjengangere for å vise Helenes minner. Jeg ønsket i utgangspunktet å la flere av karakterene, ikke bare Helene, få være i flere aldre samtidig, kanskje til og med fremtidsversjoner, men dette lar seg ikke gjennomføre i denne oppsetningen. Å ha 5

muligheten til å studere en person i ulike tider i dets liv, er en spennende måte å utvikle deres karakter og skape drama både på internt og eksternt plan.

Siden brannen og handlingen rundt den er fjernet, har jeg valgt å legge Erik Alvings dødsfall til nåtid. Handlingen slik jeg har skrevet den foregår i dagene mellom dødsfallet og begravelsen.

Dette gir karakterene en anledning til å være på samme sted.

Det har vært helt avgjørende for meg å betrakte hva ved dette stykket som er aktuelt i en tid som nå. Slik jeg tenker meg det, virker det underlig om Helene Alving og hushjelpen Regine ville bo alene i dette huset i så mange år som de gjør i Ibsens originaltekst; i de lange årene mellom Erik Alving dødsfall og at Osvald plutselig bestemmer seg for å komme hjem. Uten brannen i asylet har heller ikke Pastor Gabriel Manders noen grunn til å være der. Derfor har jeg sett for meg at han kommer for å forrette i en gammel venns begravelse.

Slik Ibsen skrev stykket, ble Osvald som lite barn satt bort på kostskole av sin mor. Ville en mor i dag virkelig sende bort 6åringen for å skåne ham fra sin fars viltre liv, slik Helene hevder grunnen var? Lite trolig, spesielt ikke i Norge hvor mange mødres liv dreier seg helt omkring barnas liv. Uten hemninger eksponerer mange mødre store deler av barnas liv på sosiale medier, omtrent opptrer, spiller et perfekt, glanset familieliv.

Jeg tror at en moderne mor heller ville har skilt seg fra mannen hvis hun virkelig fryktet for barnets liv på den måten. I min libretto blir Helene hindret i å skille seg fra Erik av ruvende hemmeligheter og trusselen om en dramatisk forverret personlig økonomi. Siden de på en måte blir tvunget til å forbli sammen, fordyper de seg med tiden i gjensidig forakt og hat. Jeg tenker meg isteden at Osvald må ha blitt ganske skadet av å vokse opp i denne fryktelige familiesituasjonen;

begge foreldrene konstant

kranglende, men også av at hans mor har kommet altfor nær ham, 6

både psykisk og fysisk. Helene bruker sønnen som en substitutt for ektemannen på alle tenkelige vis. Jeg forestiller meg at denne situasjonen er et vel så sterkt bilde på menneskelig tilgrunnegåing som at han ble sendt på kostskole som liten.

Det er en hårfin balanse mellom en librettists mulighet til å foreslå handling på scenen og hva som er dramaturgens oppgave. I og med at sangerne også er skuespillere, er det fristende for meg å skrive inn ytterligere handling enn bare sang. Når jeg skriver, ser jeg det for meg som en indre film med bevegelser og handlinger. For å selv huske hva jeg har tenkt og kunne forklare hvorfor jeg har skrevet det jeg har gjort, og for å forhindre at teksten blir like snakkete og stedvis stillestående som jeg anser Ibsens original er, føler jeg at jeg behøver å skrive forslag til handling på scenen. Et eksempel: Jeg lar Osvald som barn (barneskuespiller, ikke sanger) gjemme seg og unge Helene lete etter ham (i bakgrunnen mens noe annet pågår. Bare den publikum og den eldre Helene ser dette). Unge Helene finner etter hvert barneOsvald og klemmer ham samtidig som den eldre Helene klemmer voksen-Osvald. Begge Osvaldene rister moren av seg på samme måte, åler seg ut av hennes ubehagelige grep, for å illustrere at dette ikke er noe nytt. Jeg har blitt bedt om å slette scenebeskrivelser som dette. Men manuskriptet vil bli ganske forvirrende og savne mye handling uten dem. Inntil videre lar jeg de gjenværende forslagene stå.

Det er så mye følelser, kjærlighet, hat, gammelt nag, fryktelige handlinger, men også ubrytelige bånd mellom hovedkarakterene i denne operaen, særlig mellom mor og sønn. Jeg velger å la mor og sønn inngå en selvmordspakt istedenfor å følge Ibsens originaltekst. Helene Alving er, på slutten av dette stykket, komplett alene. Ektemann borte, elsker for lengst borte, ingen venner igjen og nå vil til og med fosterdatteren Regine forlate henne. Når hun for alvor innser at Osvald faktisk kan dø, bestemmer hun seg for å følge ham. Hun kan ikke utstå tanken på å 7

være alene, og hun nekter å tillate ham å forlate henne igjen. Det er grunnen til at jeg lar dem begge dø på slutten.

Ibsen ville muligens spunnet i sin grav om han leste min libretto, og jeg antar at Ibsenkjennere vil være kritiske. Men for å gi stykket en større aktualitet, har jeg ikke tatt hensyn til det i skriveprosessen.

8

GESPENSTER (GJENGANGERE) SYNOPSIS Erik Alving er død. Hans kone, Helene Alving befinner seg i en slags sjokktilstand. Selv om Erik er død, er han tilstede på scenen gjennom Helenes minner. Gjennom hele stykket ser Helene også en ung utgave av seg selv, deres sønn Osvald som barn, samt avdøde Johanne. Minner som Helene helst vil slippe å huske, blir tydeligere og krever at hun tar et oppgjør med livet sitt, seg selv og sin egen adferd og tankegang.

Stykket innledes med at Helene begynner å tenke tilbake på hennes og Eriks ekteskap og lange liv sammen. Som ung og nygift forlot hun sin ektemann for å være sammen med sin store kjærlighet, Gabriel Manders. Tidlig om morgenen dagen etter, våkner de i hans seng. Helene, fortsatt lykkelig etter natten de nettopp har tilbrakt sammen, ser for seg at de to skal starte et nytt liv sammen. Gabriel derimot, er bestyrtet og krever at de begge glemmer det som har skjedd. Det nevnes ikke om hun har barn, så muligheten for at hun blir gravid ved denne anledning med sønnen Osvald er tilstede.

Av pragmatiske grunner går hun tilbake til Erik. Helene lever videre i sitt ekteskap sterkt påvirket av en uovervinnelig og livslang kjærlighetssorg over Gabriel. Men Erik er rik, populær, har en posisjon i samfunnet og en fremtid med muligheter hun gjerne vil ha. Erik skaffer Helene etter hvert posisjon som styremedlem i flere selskaper, eid av ham og hans kompanjonger.

Det er underforstått at posisjon og prestisje følger med ekteskapet. Den høye livsstandarden hun har vennet seg til vil forsvinne ved skilsmisse - en livsstandard hun er klar for å gi fra seg øyeblikkelig om bare Gabriel hadde villet ha henne.

9

Som styremedlem i disse ulike selskapene, oppdaget Helene at Erik har gjort noe ulovlig; en Hemmelighet som gir henne overtaket på Erik. Dersom han vil skille seg fra henne, vil hun røpe Hemmeligheten og han vil ende i fengsel. Men dersom hun røper Hemmeligheten, vil hun selv miste alt. Hemmeligheten brukes som gjensidig trussel. Bitter og skuffet bruker hun derfor livet på å holde fasaden i orden. Sønnen Osvald blir hele hennes livsinnhold.

Når de er unge, elsker Erik faktisk sin kone. I begynnelsen av ekteskapet håper han at han med tiden skal klare å vinne hennes kjærlighet. Samtidig er han ikke villig til å kaste bort livet sitt, så han søker kjærlighet og spenning utenfor ekteskapet.

Helene mest opptatt av fasaden og hva folk vil si. Hun har en skarp tunge og er avvisende og snerpete. Erik er derfor kronisk utro, med årene også helt åpenlyst. Han tviler, muligens med rette, på at Osvald er hans barn. Med tiden forandres ekteskapet til et gjensidig hatforhold hvor de får tilfredsstillelse ved å såre hverandre. De bruker sønnen som våpen mot hverandre. Begge blir grusomme mennesker og skadelige foreldre.

Hos det unge ekteparet Alving jobbet Johanne som hushjelp inntil Erik gjorde henne gravid. Jakob Engstrand og Johanne ble rikt belønnet av ekteparet Alving for å gifte seg og la alle tro at Regine var Engstrand’s datter. Engstrand behandlet Johanne og Regine svært dårlig. Han solgte Johanne som prostituert for å finansiere sitt eget rusproblem. Da Johanne døde, tok Helene og Erik over omsorgen for Regine, som da var ca 11-12 år. Nå, som hun er voksen, har hun en egen hybelleilighet i huset, og hjelper Helene med forefallende arbeid som gjenytelse for et sted å bo. Nå ber Engstrand Regine om å komme og leve og jobbe på et hotell han har tenkt å kjøpe. Regine vil absolutt ikke bli med ham.

Erik og Helenes sønn, Osvald, kommer hjem for å delta i sin fars begravelse. Han forlot barndomshjemmet som 16-åring for å slippe unna foreldrene. Han bor og arbeider nå i Paris som kunstner og 10

drar bare hjem på besøk når han absolutt må. Osvald og Regine gjenopptar flørten de har hatt gående siden forrige gang Osvald var på besøk. Regine har større planer for livet sitt enn å bli værende hos Helene. Uten å nøle bruker hun kroppen sin for å få Osvald til å love å ta henne med til Paris straks faren er begravet. Hun ønsker å leve det hun forestiller seg er hans liv: et festlig, kunstnerlig bohemaktig herlig kaos. Hun vil også bli kunstner, og har vage planer om å skrive en bok eller kanskje male.

Gabriel har kommet for å begrave sin gamle venn. Helene og Gabriel tar oppgjør med deres vonde hemmelighet. Han insisterer fortsatt på at ingenting skjedde mellom dem. Hun hevder at grunnen til at han ikke ville være sammen med henne, var at Gabriel ikke elsket henne, men Erik, noe han skamfullt innrømmer. Fordi Gabriel glorifiserer Erik, bestemmer hun seg for å fortelle sannheten om hvor fryktelig ekteskapet med Erik var. Hun avslører for Gabriel at Erik er Regines egentlige far, ikke Engstrand. Etterpå støter han på Engstrand, som har stått utenfor og tyvlyttet. Engstrand bruker pompøse, rare ordspråk han selv har funnet på og som han synes lyder dypt og klokt. Han har, på en for oss ukjent måte, skaffet seg informasjon om Hemmelighetene de andre ønsker å skjule. Vi får ikke vite hva han vet, vi ser bare hvilket stress han skaper for de andre. Han oppfører seg kryptisk, truende og ubehagelig mot Gabriel. Kanskje Engstrand vet at Gabriel kan være Osvald’s biologiske far? De har en ordveksling, og Gabriel forstår endelig at Engstrand er en fryktelig mann.

Gabriel går, men Engstrand blir stående igjen, svært fornøyd med seg selv. Johanne som spøkelse, kommer og forsøker å konfrontere sin tidligere ektemann, Engstrand. Hun anklager ham for å ha drept henne, men han kan ikke høre henne. Hennes sak vil aldri bli oppklart, for ingen kan høre henne.

Nå, som hun er eldre og Eriks død og minnene fra livet krever oppgjør, begynner Helene å innse at hun har vært altfor nærgående 11

og intim med sønnen. Hun har trådd altfor langt over hans grenser, både mentalt og fysisk. Nå innser hun hvor skadet Osvald er blitt av foreldrenes forskrudde forhold, men enda mer alvorlig, av hennes egne overgrep. Endelig, etter at Erik er død, innser hun sin egen enorme skyld, men også at det egentlig var Erik hun elsket likevel. Samlivet deres kunne ha vært bra, hvis bare hun selv hadde tillatt det.

Osvald’s og Helenes oppgjør med både fortiden og nåtiden er en smertefull opplevelse for dem begge. Han avslører for moren at han er syk og dernest at har tenkt seg ut Regine som livspartner. Men nærheten til moren gjør ham angstfylt og opprørt. Han er svært skadet av alt han har opplevd i barndommen. Helene forsøker å forklare og snakke seg ut av skylden, noe som gjør Osvald rasende.

Helene blir såret og et behov for å straffe og hevne seg oppstår.

Hun ber derfor Regine komme og drikke champagne med dem, - og så forteller hun dem at de har samme far. Da drar Regine.

Skuffet, redd og sint forteller Osvald sin mor mer om sykdommen sin og at det neste anfallet antakelig vil etterlate ham på spedbarnsstadiet. Han nekter å leve på den måten og har sørget for at at han har en mulighet til å slippe unna hvis et anfall kommer: med en overdose morfinpiller. Osvald prøver å overtale moren om å hjelpe ham med å begå selvmord hvis et anfall kommer. Helene makter ikke tanken på å leve resten av livet komplett alene, alle andre enten døde eller borte. Dessuten er jo Osvald hele hennes livsinnhold. De inngår en selvmordspakt. De er begge vant med at hun tar seg til rette i hans liv, så han får ikke engang dø i fred. Hennes grep om hans liv er overalt, til og med der. Når han får det neste anfallet hjelper hun først ham med å ta pillene, deretter tar hun resten av pillene selv og følger ham inn i døden.

12

Rollene på scenen: KARAKTER

Scene 1

Scene 2 Scene 3 Scene 4

Scene 5

Scene 6 Scene 7

HELENE ALVING

x

x

x

x

x

UNGE HELENE

x

x

x

x

x

GABRIEL MANDERS

x

x

x

ERIK ALVING

x

JOHANNE

x

x x

ENGSTRAND

x

x

REGINE

x

x

x

OSVALD

x

x

x

OSVALD SOM BARN

x

x

x

13

SCENE 1 PÅ SCENEN: HELENE, UNGE HELENE, GABRIEL (Helene Alving kommer inn i rommet, stenger døren bak seg. Hennes mann, Erik Alving, nettopp har dødd. Den eldre Helene Alving står alene på scenen. Det er mørkt ellers. Eriks død bringer gamle minner hun ikke klarer å skjerme seg mot.)

HELENE Han er død. Jeg kan ikke glemme det jeg ikke kan huske. Liv levd om natten gjemmes i brustne hjerter. Kan ikke glemme. Vil ikke huske.

(Morgenlyset kommer sakte og viser et av Helenes minner. Det viser seg at vi er hjemme hos Pastor Gabriel Manders. Gabriel våkner i sengen ved siden av unge Helene.)

GABRIEL Helene! Du må våkne! Helene!

UNGE HELENE Er det allerede morgen? Min kjære, jeg er så lykkelig! Jeg elsker deg! Jeg har elsket deg bestandig.

GABRIEL Hva har vi gjort? Du kan ikke være her! Dette skulle aldri ha skjedd. Jeg var for svak! Kunne ikke motstå begjærets kraft! Jeg tenkte ikke klart.

UNGE HELENE Morgenlyset har formørket ditt sinn.

GABRIEL Du forførte meg!

14

UNGE HELENE Jeg? GABRIEL (Med et spekter av skiftende følelser) Nei, vi ble forført! Ledet feil! Djevelens verk… Gud har testet meg, og jeg feilet! Å Gud, hva har jeg gjort!? Dette må glemmes!

HELENE Hold nå for Guds skyld Gud utenfor! Han kan da ikke lastes for din svake karakter.

UNGE HELENE Helt siden vi var barn har vi begge visst: Det skulle vært oss.

Min mor presset meg: Et godt parti ble servert. Men det er deg jeg vil ha! I natt elsket du meg også! I natt la vi planer. Har du allerede glemt? Jeg skal jo gå fra Erik og være hos deg?

GABRIEL Du og jeg kan aldri… Jeg? Og DU? Nei, det blir for vanskelig for meg. Ingenting godt kan komme av dette! Ingenting! Dra hjem til din mann.

HELENE Å utsette deg for andres meninger det ville du ikke! Så lett det er å love fremtid, kjærlighet og lykke. Like lett er det å glemme løftene man ga. Så lett kan man bli lurt. Like lett kan man lure seg selv.

15

SCENE 2 PÅ SCENEN: HELENE, UNGE HELENE, ERIK, JOHANNE, OSVALD SOM BARN [ORDBANK: Luksus hverdagsmat. Cellulitter. Perfeksjon. Kake. Trygge barn.

Temafest. Meditasjon. Glutenfri. Sommerkroppen. Bryllup.

Selvhelbredelse. Wishboard. Gluteus. Bliss. Vakre barn. Thigh gap.

Smarte barn. Tidsklemma. Tannbleking. Kildesortering. Selvtillit nå! Jentetur. Blow job. Rynkefri. Gardiner. Egenomsorg. Hvilepuls.

Gulvbelegg. Fitness. Løp! Perfekte øyenbryn. Mammas kjærlighetsbevis. Prinsen! Prinsessen! Velvære. Skjønnhet.

Karbohydrater. Slik gjør du suksess. Omsorg. Shopping.

Stjernetegndietten. Botox. Benzo. Brudekjole. Baby. BMW.] (Helene betrakter en scene fra sin hukommelse. I stuen. Osvald (5 år) sitter på pappas fang) HELENE Forvillede gamle minner nekter å slippe taket. I dette hus har vi levd som levende døde, sammen i våre synder.

ERIK (Tenner en pipe. Osvald griper den og putter den i munnen) Nå ser du stor ut, Osvald! Røk, gutt! Røk i vei!

(Osvald hoster, blir dårlig, faren ler. Johanne kommer inn i rommet. Erik reiser seg, setter sønnen på stolen, griper Johanne og svinger henne rundt og nynner) Kom, Johanne! La oss danse! I dette hus har fryd og liv lenge manglet.

JOHANNE (Først motvillig, løsner opp, ler. Påtatt streng.) Erik! Hva er det du gjør?

16

ERIK Helene vil aldri danse med meg. (hermer Helene) «Slikt sømmer seg ikke». Dans med meg, Johanne! (De danser. Det banker på døren, unge Helene kommer inn, Erik slipper Johanne.)

UNGE HELENE (Bråstanser rett innenfor døren) Er det slik det er fatt.

(Konstaterer tørt) ERIK (griper unge Helene og forsøker å svinge henne rundt på samme måte.) Dans med meg, Helene! Livet er ikke bare en lek, det er også en dans på roser. (Helene åler seg ut av grepet) Du strenge, alvorlige kone, som et spøkelse… Vil du ikke heller være med blant oss levende? (Erik prøver enda en gang å nærme seg Helene, smilende, dansende) Dans med meg, Helene! Kyss meg på gaten slik at alle kan se! Dans med meg i dag, i morgen, for alltid!

UNGE HELENE Slipp meg! Dette passer seg ikke! Hva skal folk tro? Johanne, du kan gå nå.

ERIK (Mot Johanne, som er på vei ut) Hva var det jeg sa, Johanne?

JOHANNE (Ambivalent: forelsket i Erik, kjenner lojalitet mot Helene, men er samtidig irritert, forvirret og opprørt) Du sa det.

HELENE Kjærligheten ble skrøpelig oppdratt. Jeg støtte deg fra meg, tviholdt på mine gale drømmer. Mitt svik er åpenbart nå.

ERIK Du har aldri brakt med deg søndagsvær! Dette er intet hjem lenger.

17

UNGE HELENE Før vi ble gift var dette bare et hus. Alene mot din utferdsdrift har jeg kjempet for å fylle tomrommet mellom disse veggene med kjærlighet og velstand.

ERIK Kostbar fasadepussingskonkurranse med venninnene dine har ingenting med kjærlighet å gjøre.

UNGE HELENE Du ba meg skape et vakkert hjem. Det skulle speile vår kjærlighet!

ERIK «Vår kjærlighet». Hah! Vår kjærlighet, et skrekkabinett - dyrt og vulgært. Vår kjærlighet - en blass kopi av dine venninners fernisstynne liksomliv…

UNGE HELENE Jeg har i det minste gitt deg et praktfullt mannlig avkom.

(Sarkastisk) ERIK En sønn skylder sin far å speile ham! Osvalds fødselsattest er en livsløgn skrevet på altfor hvitt papir!

HELENE Mitt hjerte gjorde seg skyldig i bitter uoppriktighet. Ditt hjerte var ungt og kjærlig. Våre hjerter vokste seg harde og lukkede for hverandre.

18

ERIK (Begynner å pakke ting i en stresskoffert og skal tydelig forlate huset) Du har dine Hemmeligheter, jeg har mine. De binder oss dessverre sammen. Dette ekteskapet er en hekseknute. Jeg går til kontoret.

UNGE HELENE Tenk på Osvald! Han er den som må lide for dine «kontorrutiner»!

(Spydig) Av hvem skal han lære å bli en anstendig mann når du ikke vil eller kan?

ERIK Du har satt ham opp mot meg! Osvald liker meg ikke i konkurransen med deg. Han blir en pyse uten ryggrad. Å, hvor alminnelig du er.

HELENE Nei, Nei. Dette er for mye.

UNGE HELENE Hysj, pass på hva du sier! Osvald hører.

ERIK Det er jo sannheten! Idioti, ekteskap og Hemmeligheter volder alle ulykkene. Adjø. (forlater huset) HELENE Jeg kastet nøkkelen til lykken fra meg med glede. Min skyld, mine gjerninger ødela alt og bandt oss sammen til en hekseknute.

19

SCENE 3 PÅ SCENEN: OSVALD, REGINE [Ordbank: Kyss meg. La oss dra. Paris; vårt Paradis. Ditt liv er min drøm. Ta meg. Elsk meg. Min muse.]

(Osvald har kommet tilbake til barndomshjemmet i anledning sin fars

begravelse, som skal være om noen dager. Regine er alene i

stuen. Osvald kommer inn) OSVALD Der er du jo, jeg har lett etter deg. (Går raskt frem til Regine, så nært at vi forstår at det allerede har skjedd ting mellom dem) REGINE (Forførerisk og flørtende kroppsspråk) Den som leter skal finne.

Kom hit og distraher meg! Se meg! Du fascinerer meg!

OSVALD Jeg kom hit tom for drømmer og håp. Fremtiden lå som et sort lokk over en fargerik fortid. Men nå…

REGINE Noen menn får hele verden i fødselsgave. Du derimot, bygget din verden på asken av barndommens ensomhet. Med talentets byrde og kunstnerens lidenskap står du støtt blant de store.

OSVALD (Smigret, ler ertende) Jeg får følelsen av at du har følelser for meg?

REGINE Du fyller en gammel tomhet i meg, men elsk meg som om jeg var helt ny. Jeg ber deg, ta sjansen på oss. Kall det hva du vil, dette er det jeg vil.

20

OSVALD Morgendagen truer med sitt fravær, så hva har vi vel å miste? Ditt smil vekker livet fra dvale. Dine kyss gir meg puls og kroppen min våkner. Jeg puster deg inn. Helt inn, til du fyller mitt hjerte.

REGINE Alt det du er… Å leve ditt liv har alltid vært min drøm. Sammen med deg kan drømmen bli virkelig.

OSVALD Jeg har savnet en muses inspirasjon og pasjon. Vil du…? Min muse?

Vil du sitte modell for meg?

REGINE For deg kaster jeg gjerne klærne. (Heftig flørtende) OSVALD Nå?

REGINE Du har sett dette før, men en repetisjon skader ikke. (Kler av seg på en sexy måte, sakte) Din mor… (Kler fortsatt av seg, avleder samtidig) Hun klynger seg til deg. Spillet hun spiller holder deg liten og svak.

OSVALD Min mor er så ensom.

REGINE (konfronterende) Din mor dikterer livet ditt! Hun eier deg og tankene dine. Hun bestemmer hva du skal føle.

OSVALD (Stemningsskifte, distrahert, irritert) Må vi snakke om mamma akkurat nå?

21

REGINE (Raskt skifte tilbake til flørt) Snakk heller om Paris! Fortell meg om livet vi skal leve der!

OSVALD Paris?

REGINE Når vi kommer til Paris, slik du lovet sist - da skal vi leve i sannhet, sammen om kunsten. Dine venner, festene, kjærligheten, kunsten vi skal lage. Å! (Drømmende lykkelig) Ta meg med inn i din verden. Gjør meg levende og fri. I Paris skal vi jobbe, male, elske, skrive, leve. Paris, Paris, vårt Paradis.

OSVALD Oss to i Paris? Ja, kanskje det? Elske, male og leve - og glemme.

REGINE La oss dra nå! Straks din far er i jorden er det ingenting som binder oss hit. Din mor? Vekk med hennes blekksprutarmer! Hun må hindres i å forgifte ditt sinn! La oss dra herfra.

Nå! La oss dra. Paris, vårt Paradis. La oss leve i Paradis. Male og skrive, jobbe og elske. La oss dra! La oss leve ut kunsten i Paris.

22

SCENE 4 PÅ SCENEN: HELENE, UNGE HELENE, OSVALD SOM BARN (Unge Helene går inn i sønnens rom og setter seg på sengekanten hos sin sovende sønn. Helene står en bit unna og betrakter dem).

UNGE HELENE Du og jeg. Alene mot verden. Pappa bryr seg ikke. Andre kvinner lokker ham mer. Men jeg skal alltid være hos deg.

HELENE Min lille sønn. Tiden gikk så altfor fort. Du forlot meg også, Osvald… Du ble stor og trakk deg vekk. Alle forlater meg.

UNGE HELENE Uten deg er jeg ingenting. Du er min! Du tilhører meg, jeg tilhører deg. Så vakker - som din far! Du er den eneste virkelige mannen i mitt liv. Vi to sammen mot verden. Den eneste som er glad i deg er meg. Kroppen min skapte deg av kjærligheten min. Et barn skylder sin mor å speile hennes kjærlighet. (Legger seg ned ved siden av ham i sengen) Min vakre sønn! Jeg elsker deg. Du er min.

Jeg er din. Og vi to skal aldri ha hemmeligheter for hverandre.

HELENE Jeg vil ikke, absolutt ikke, vil ikke huske.

UNGE HELENE Kom nær meg, Osvald. Din far har frosset min sjel i stykker. Bare du, bare du kan få meg varm igjen, kan få meg hel igjen.

HELENE Nå forstår jeg hva jeg har gjort.

23

SCENE 5 PÅ SCENEN: REGINE, ENGSTRAND, GABRIEL, HELENE, UNGE HELENE, OSVALD, OSVALD SOM BARN, JOHANNE [ORDBANK: Sannheten. Aldri. Et nytt menneske. Min/din plikt. Utro.

Bedrag. Kjærlighet. Hat. Hemmeligheten. Jeg vet. Glem det.

Fristelse. Lyst. Kyss meg! Ta meg! Elsk meg! Fasaden. Hellig ekteskap. Å Gud. Far. Mor. Tortur. Grusomhet. Seier. Hva snakker du om? Samvittighet. Adjø.]

(Regine kommer inn i stua med Engstrand gående etter, de er midt i en samtale.)

REGINE Glem det, pappa! Jeg blir aldri med deg hjem! Du din… pied de mouton! Du var alltid full og slem mot stakkars mamma og mot meg.

Fi donc!

ENGSTRAND Jeg er blitt et nytt og bedre menneske. Gi din gamle far en sjanse! For sparepengene skal jeg kjøpe et hotell. Der skal du leve som en dronning!

REGINE (sarkastisk) Det samme dronninglivet som min mor fikk?

(Det banker på. Regine åpner. Gabriel kommer inn. Regine hjelper Manders med yttertøyet) ENGSTRAND (tvetydig) Man finner selvfølgelig Manders i dette hus.

24

GABRIEL Døden har lusket rundt disse veggene lenge i håp om å plukke den vakreste.

ENGSTRAND Hverken profet, Herregud, fanden eller tusen kloke mennesker råder over dødens endelige makt.

(Tar tak i Regine) Fortell henne, Manders, at jeg er blitt et bedre menneske!

GABRIEL (litt avmålt) En datter plikter normalt å ta vare på sin aldrende far.

REGINE Bli med ham? Aldri! Jeg har store planer. Magnifique! Kjærligheten venter på meg. Bientôt, bientôt. (forlater rommet, lar Engstrand og Gabriel stå igjen alene.)

ENGSTRAND Når den ene siden i en trekant fjernes står man igjen med en åpen vinkel.

GABRIEL Hva snakker du om, Engstrand?

ENGSTRAND De farligste fiender er oss selv.

GABRIEL Jeg har da ikke gjort noe galt! Det er jeg som bærer andre menneskers hemmeligheter gjemt i mitt hjerte.

ENGSTRAND (ler) Men jeg vet noe om deg (ser lur ut) - og Helene… og Erik.

25

GABRIEL (opprørt) Den er virkelig fortapt som med lett hjerte kan se mennesker lide.

ENGSTRAND Jeg er i det minste ærlig. Det du ser er det du får. Adjø. (går. Manders står igjen alene, forvirret. Helene kommer inn i stuen.)

HELENE Gabriel! Så fint at du er kommet.

GABRIEL Det blir aldri en vane å begrave gamle venner. Erik blir dypt savnet.

(Osvald har kommet inn i rommet mens de snakket. Helene oppdager ham. Barne-Osvald smyger seg inn og gjemmer seg bak Helene. Den unge Helene kommer inn og leter tydelig etter sønnen) UNGE HELENE (går rundt i rommet og leter etter barne-Osvald) Osvald? Hvor er du? Hvis du er glad i mamma, kom frem. Vil du at mamma skal bli lei seg igjen?

HELENE (iler bort og omfavner Osvald) Osvald, det er så godt å ha deg hjemme!

(Den unge Helene finner barne-Osvald og omfavner ham.)

OSVALD (rister av seg moren og grøsser. Barne-Osvald gjør akkurat det samme) Pastor Manders.

26

GABRIEL Kondolerer!

HELENE (& UNGE HELENE spøkelsessynge) (henvendt til Pastoren, strålende) Er han ikke flott?

GABRIEL (mot Osvald) Hjemme hos mor. Der er det fint å være. Du dro tidlig ut i verden, du.

OSVALD Jeg måtte ut. Her ble for trangt. Det er det visst fortsatt. (gjør en avskjedsgest og forlater rommet) HELENE (& UNGE HELENE spøkelsessynge) Han har rett. Det er trangt her. Svineri, hemmeligheter og løgner.

GABRIEL Hva mener du, Helene?

HELENE Jeg må visst minne deg om den gangen, da…

GABRIEL Den gangen da du oppsøkte meg, flyktet fra din mann? Ville at vi skulle være sammen?

HELENE (& UNGE HELENE spøkelsessynge) Vi var sammen!

DEN UNGE HELENE (& HELENE spøkelsessynge?)

Gabriel! Jeg elsker deg jo!

27

GABRIEL Bare i all anstendighet, Helene. Du sa at Erik var deg utro, men du har en bedragerisk natur!

HELENE (& UNGE HELENE spøkelsessynge) Jeg kunne aldri elske Erik, for jeg elsket deg!

GABRIEL Hvilken rett har vi mennesker til å kreve lykken?

HELENE (& UNGE HELENE spøkelsessynge) Har du glemt hvordan vi den natten lå i hverandres armer og lovet hverandre en fremtid? Når morgenlyset kom kastet du meg på dør.

GABRIEL Det skjedde aldri! Jeg sendte deg rett hjem til din mann.

DEN UNGE HELENE Jeg kan gjøre regnskap for hver eneste tåre!

HELENE Du lyver!

GABRIEL Vi har nok ikke noe mer å si til hverandre. (Gjør antydning til å gå) HELENE Tilgi meg. Det er ikke så viktig lenger. Ditt vennskap er viktigere.

GABRIEL Du tvang meg til å være streng! Jeg takker min Gud for at jeg klarte å si stopp. Erik levde med deg i kjærlighet og omsorg alle disse årene.

28

HELENE Du vet ingenting! Mine plikter! Hah! Din anseelse! Og ryktene, Gabriel! Vi har alltid vært for opptatt av fasaden til å leve i sannhet.

GABRIEL Jeg var meget glad i dere begge.

HELENE Du forstår vel at jeg vet? Du elsket Erik, ikke meg.

GABRIEL Jeg… elsket… Bare som deres felles venn kunne jeg beholde mine forbindelser til Erik. (smertefull innrømmelse) HELENE Din elskede Erik ble hensynsløs og slem. Ondskapsfull og hjerteløs.

GABRIEL Mot deg?

HELENE Jeg ble også slem. Man blir det når man lever slik. Redd for å være alene aksepterte jeg hans utsvevende liv inntil… Jeg så ham og Johanne. Men da tok jeg makten i huset! Fasaden vår holdt.

Ingen visste. Før nå. Osvald skulle slippe å vite hva slags foreldre han hadde. Og så oppdaget jeg Hemmeligheten…

GABRIEL (Svært rystet) Hemmelighet?

29

HELENE Jeg oppdaget noe som burde ha sendt ham i fengsel. Men jeg tidde.

Hemmeligheten ble således også min, for jeg ville ikke miste alt.

GABRIEL & HELENE Men nå er det over. Nå er han død.

(Dører åpnes. De to parene Johanne og Erik og Regine og Osvald kommer inn på scenen og flørter, koser, danser) JOHANNE & REGINE (leende) Du er ikke klok! Ikke her, slipp meg, Helene kan se oss.

HELENE (trett) Gjengangere. Jeg ser gjengangere!

GABRIEL Regine og Osvald? (Dypt sjokkert) Engstrand, som forbarmet seg over henne, tok på seg farskapet. For en vakker gest! Nå må hun da flytte til sin far.

HELENE Engstrand? Han har aldri vært noen far for henne. En selvmedlidende, voldelig fyllik. Da Johanne ble gravid kunne ikke Erik nekte for det. Hun diktet opp en trist historie. Så giftet hun seg med Engstrand. De ble begge godt belønnet for det! Jeg har løyet for Osvald hele hans liv. Så jeg skal si til dem: Gift dere hvis dere vil. Hovedsaken er at dere er lykkelige.

GABRIEL Det hellige Ekteskap! De kan da ikke gifte seg!

HELENE Jeg har jo også levet et helt liv i løgn.

30

GABRIEL Du elsket Erik.

HELENE Jeg kjente ikke Erik! Jeg skulle ha gjort alt annerledes. Glemme deg, gjemme deg, komme over deg. Ekteskapet kunne ha vært vakkert og levende, hvis bare jeg…

GABRIEL Du gjorde det rette og ble hos ham. Da du kom til meg den natten: «her er jeg, ta meg, elsk meg!» Det var mitt livs største seier!

Jeg vant over meg selv.

HELENE Du drepte kjærligheten og sannheten.

GABRIEL Jeg vet hva som er sant. Jeg har ingenting å innrømme!

HELENE La oss glemme gamle dager. (De omfavner hverandre) GABRIEL Da sier jeg farvel.

(Gabriel forlater rommet, treffer på Engstrand, som tydelig har stått utenfor og tyvlyttet) ENGSTRAND Her møter man visst både fristelser og faenskap med samme sinn.

GABRIEL Hvordan står det egentlig til med din samvittighet?

31

ENGSTRAND Fordulgt samvittighet henger sammen med forvrengning av sannheten.

Det står i min makt å dømme sannheten skyldig. Hvordan føles det av kjærlighet - å gråte en ond manns navn i ære?

GABRIEL Du iskalde Alfons! Et forfallent menneske uten moral.

(Gabriel går, Engstrand blir stående og smile fornøyd. Johannes stemme høres før hun synes.)

JOHANNE Ingen vet. Ingen vet hva du gjorde. Ingen vil se med mine øyne.

(Trer frem fra skyggene) ENGSTRAND (Hører og ser åpenbart ikke Johanne) Å, som dagen kan smile til en profet som sprer tvil.

JOHANNE (Konfronterer Engstrand, går foran ham og prøver å tvinge ham til å se henne) Du frarøvet meg alt, rev tiden i stykker! Du ødela lyset, lot mørket stå på. Du har forstyrret universet! Her på livets grense, danser det døde mellom oss.

Hvordan kan du stå her uberørt og smile?

ENGSTRAND (Går bare unna Johanne. Godt humør, fornøyd med seg selv) Jeg lener meg lykkelig på en uendelig rekke morgendager, for fremskritt heter glemsel. Jeg kan leve uten uskyld, for den sterkeste mann i tiden eier verden!

JOHANNE Rettferdighetens hjul skifter aldri kurs. Jeg går hånd i hånd med demonene Forgjeves og For sent. Nå er jeg ingen, og ingen fortjener et meningsløst liv.

32

SCENE 6 PÅ SCENEN: HELENE, ERIK, UNGE HELENE, JOHANNE [ORDBANK: Han er død! Så utrolig trist! De beste dør først. Slik en flott mann. Ditt livs kjærlighet er død! Stakkars deg! Klippen i ditt liv har rast. Død! Nå er du alene] (Helene går ut i entreen og begynner å kaste Eriks klær på gulvet.

Hun finner en pose og legger klærne i den. Hysterisk rydder hun vekk alt som kan minne om Erik. Unge Helene, Erik og Johanne entrer scenen. Johanne klenger på Erik når unge Helene ikke ser.)

HELENE Så forlot du meg for godt, Erik. Det er så mye jeg ikke fikk sagt.

(Imens plukker Erik klærne sine ut av posen og henger de tilbake, rydder sine ting tilbake på plass).

ERIK Helene HELENE Erik! Kan du tilgi meg? Jeg kunne elsket deg, hvis bare …

ERIK Helene? Du er mitt livs kjærlighet! Jeg elsker deg.

UNGE HELENE Du elsker alle andre, ikke meg.

JOHANNE (Såret, mot Erik) Du sa at du elsket meg.

33

ERIK (Mot UNGE HELENE) Jeg elsker bare deg, men du er kald og fjern.

Det er ikke plass til meg i ditt sømmelige liv.

JOHANNE I mitt liv er det plass til deg. (Forstår etter hvert at hun ikke blir hørt, og forsvinner inn i bakgrunnen) HELENE Vi har plaget hverandre alle disse år! Først nå forstår jeg at kjærlighet var årsaken.

UNGE HELENE Du krever en villskap av meg som jeg ikke eier.

ERIK (griper tak i unge Helene og beføler henne heftig) Helene! Vær hos meg! Det er gleden som adler sinnene!

UNGE HELENE (Vrir seg unna) Jeg leker ikke kjærlighet! Du har aldri elsket noen annen enn deg selv.

HELENE Gleden og lykken må man være to om. Hvis jeg bare hadde våget å elske deg. Isteden sparte jeg min kjærlighet vissen, tørr og gammel for en annen! Han ville ikke engang ha meg. Tåpelig!

Bittert. Erik! Jeg elsket deg visst likevel. For sent! For sent.

UNGE HELENE Du har ditt liv. Jeg har mitt.

HELENE Jeg sender dette sterke ønsket gjennom tid og rom: Kan du tilgi meg?

34

ERIK Jeg venter og lider, drukner tristheten i vin og fremmed kjærlighet. Jeg hengir meg til fortrøstende galskap. Dagene går.

Jeg snur tidevannet, dreper all min stolthet for deg. Jeg ga deg jorden, stjernehimmelen og solen! Men det er ikke nok. Til mine dagers ende vil det være et du-formet tomrom i mitt hjerte.

UNGE HELENE (Fnyser, himler med øynene og forlater rommet) ERIK (Stirrer desperat og fortapt etter henne, knekker sammen på gulvet og gråter) Hun kommer aldri til å elske meg!

HELENE (forsøker å holde rundt ham og trøste, men det er umulig å nå ham) Jeg elsker deg nå! Min største synd var å drepe kjærligheten. Nå har du forlatt meg for alltid. Jeg bryr meg ikke om friheten! Hva skal jeg bruke den til? Jeg er fri, men ensom. I kveld vil jeg skrike så lenge jeg kan. (knekker også sammen og gråter)

35

SCENE 7 PÅ SCENEN: HELENE, OSVALD, REGINE [ORDBANK: Jeg elsker deg. Jeg hater deg. Solen. Håndsrekning. Gjengangere.

Levende død. De beste dør først. Slik en flott mann. Nå er du alene.]

HELENE Osvald? Osvald! Hvordan har du det egentlig, min sønn?

OSVALD Jeg er så forbannet trett! Noe i meg har gått i stykker. Jeg kommer aldri mer til å klare å arbeide! Nå er jeg en slags levende død, en gjenganger. Kraften er borte! Voldsomme smerter! Som en jernring! Jeg ble som lammet og kunne ikke tenke. Anfallene kom og gikk.

HELENE Har du blitt undersøkt av en lege?

OSVALD De kan ikke gjøre noe. (tenkepause) Dette konstante regnet. Dag ut og dag inn, år etter år. Bare tåke og regn. (brått stemningsskifte) Regine - (tankefull) Hun er vidunderlig. Hun kan bli min redning. Hennes lys kan veie opp for mitt mørke. Med henne kan jeg glemme… (plutselig) Jeg kan ikke bli her! Jeg holder det ikke ut!

HELENE Men du sa jo OSVALD Her hos deg bor angsten. Den er så sterk her.

36

HELENE Du er jo her hos meg nå, hos mamma! (omfavner) Angsten? Hva slags angst?

OSVALD Jeg vet ikke! En angst som kan velte selv det sterkeste sinn. Jeg slipper ikke unna og ingen slipper inn - hit. (Legger hånden på hjertet, fyller glasset nok en gang og drikker) HELENE Du burde ikke drikke så mye.

OSVALD Alkohol er det eneste som demper angsten. Det lindrer smertene.

HELENE Du snakket om Regine.

OSVALD Den fantastiske, makeløse kvinnen! Jeg har liksom aldri sett henne ordentlig før nå. Og her går hun og venter på meg med åpen favn.

HELENE Osvald, nei.

OSVALD Vi er voksne og trenger ikke din velsignelse. Jeg bryr meg ikke om hva du synes. Jeg gir faen i hele deg.

HELENE Du er sint på meg.

OSVALD Ikke bare på deg, men på angsten og mitt eget sinne. Alt er umulig.

37

HELENE Regine? Kan du hente en flaske champagne og tre glass?

REGINE (dukker opp i døren) Tre glass?

HELENE Og så setter vi oss ved bordet alle sammen. (Helene stryker sønnen over ryggen) Du har feber, Osvald.

OSVALD Det går nok over. (rister av seg morens berøring) HELENE Du er syk, min sønn. Skal du ikke forsøke å sove litt?

OSVALD Jeg sover aldri. Jeg bare later som.

(Regine kommer med champagneflaske og glass) HELENE Kom og sett deg. (heller i champagne) OSVALD (Underlig humør) Skål, Regine! Når den dagen kommer da jeg behøver hjelp, vil jeg at det skal være deg.

REGINE Jeg hjelper deg med hva du vil.

HELENE (Smiler) Skål, dere!

38

REGINE Skål!

OSVALD (mot sin mor) Hva flirer du av?

HELENE Da Erik var på din alder eide han selve livsgleden. Det var som et søndagsvær bare å se på ham. Og så giftet vi oss. Men jeg ga ham aldri noen glede. Jeg var for opptatt av å passe inn. Vi spilte et lykkelig ekteskap. Jeg ga ham et hjem. Et trist hjem. Din far OSVALD (Avbryter) Jeg har aldri hatt noen far! Eller mor for den del.

Minnene gjør meg syk. Det jeg husker får meg til å kaste opp.

HELENE Hater du meg så mye?

OSVALD Jeg husker nok til å hate deg, men har glemt nok til å fortsatt savne en mor.

HELENE En mors hjerte skal ha skylden for all ting.

OSVALD En mors hjerte må overleves! Om det finnes en skyld så er den din.

Du finnes ikke lenger, bare løgnene.

HELENE (Blir såret og frustrert, føler plutselig behov for å straffe) Regine burde få vite.

REGINE Jeg? Hva burde jeg vite?

39

HELENE Dette er like mye ditt hjem som vårt. Du hører til her på samme måte som Osvald gjør.

REGINE Hva sier du egentlig?

HELENE Engstrand er ikke din far.

OSVALD (Sjokkert) Regine? Regine?! Pappa?!

HELENE Nå vet dere begge to.

REGINE (Bittert) Så min mor var en jævla hore.

HELENE Din mor var et godt menneske. Hun var tankeløs og ung, men god.

REGINE Jeg flytter allerede i morgen.

OSVALD Men du skal jo være hos meg?

REGINE Jeg hadde begynt å håpe at vi to hørte sammen. Det er umulig nå.

Alle mine vakre drømmer… med dette brast alt håp! Jeg har ikke tenkt å kaste bort livet mitt i dette spøkelseshuset.

OSVALD Ikke gå! Ingen behøver å få vite noe. Vi kan gifte oss likevel.

40

REGINE Du er virkelig sjuk, du! Jeg er altfor glad i livet mitt til å gifte meg med broren min! Er du gal?

HELENE Pass på deg selv. Lov meg det. Du har alltid en hjem her hos meg dersom du behøver det.

REGINE Du kunne behandlet meg bedre alle disse årene, Helene. Jeg var tross alt bedre manns barn!

OSVALD Ikke gå! Bli hos meg! Kan jeg bli med deg?

REGINE Heller går jeg til Engstrand’s hotell enn å bli her. En fattig pike får utnytte sin ungdom. Champagne kan jeg få andre steder. (går) OSVALD (til seg selv) Alt er ødelagt nå. Alt burde brenne. Jeg også.

Ellers blir jeg værende her som levende død i hennes skjød, sammen om foreldrenes synder. Tapt kjærlighet smerter mer enn ingen kjærlighet.

HELENE Men jeg elsker deg!

OSVALD Det ordet får du ikke lov å bruke! Du kan ikke elske noen! Ikke engang deg selv. Det er du som er den virkelige gjengangeren her.

41

HELENE Du slipper ikke unna kjærligheten min! Kan du tilgi meg for alt galt jeg har gjort mot deg?

OSVALD Er det morgen nå?

HELENE Det lysner ute og det regner ikke mer. I dag får vi se solen. Du blir snart frisk igjen.

OSVALD (Iskald, med tilfredsstillelse/hat) Legen sa at jeg har en arvet sykdom. Jeg ble smittet i mors liv. Det neste anfallet blir dødelig. Angsten holder meg konstant med selskap.

HELENE Så forferdelig!

OSVALD Denne uverdige sykdommen kommer til å forandre meg. Tiden eier kun det tapte. Jeg kan trenge spebarnsstell til jeg dør. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg vil så gjerne leve!

HELENE Ja, Osvald, du skal leve! Jeg skal bli hos deg for alltid.

OSVALD Det finnes ingen medisiner. Bortsett fra disse… (Tar ut en liten eske fra skjortelommen) Morfintabletter.

HELENE Osvald. Gi meg esken.

42

OSVALD Jeg hadde tenkt at Regine skulle gi meg håndsrekningen. Nå blir det din oppgave.

HELENE Du går ikke fra meg en gang til! Om det noengang blir nødvendig blir jeg med deg! Jeg kan ikke være alene, uten deg er jeg ingen.

Det er du som er mitt liv. Hvis du går, blir jeg med.

OSVALD Mor, mener du alvor? Er det et løfte? Da har vi en pakt!

HELENE Ja, min sønn. Vi har en pakt.

(Morgenlyset bryter inn gjennom vinduet) HELENE Bedre nå, Osvald?

OSVALD Ja. Angsten er borte.

HELENE Min stakkars forpinte gutt. Jeg skal ta hånd om deg som da du var liten. Jeg elsker deg.

OSVALD Mor HELENE Ja OSVALD Mor, gi meg solen.

43

HELENE Hva er det du sier?

OSVALD Du skal gi meg solen.

HELENE Osvald?

OSVALD Solen. (Osvald synker sammen på gulvet i et anfall. Helene iler til og holder ham) HELENE Se på meg! Osvald!

OSVALD (Smiler, ellers uttrykksløs) Mor. Du må gi meg solen nå.

(Helene sitter først helt stille og holder rundt Osvald. Så begynner hun å lete etter esken med morfintabletter. Hun finner den, henter et glass vin fra bordet. Så setter hun seg tilbake og plasserer Osvald i fanget. Hun mater ham med halvparten av tablettene i boksen og heller vin i munnen hans.

Han gaper og svelger lydig. Hun heller resten av tablettene i hånden og svelger dem) OSVALD Solen.

Teppe.

44