No14225a

JOHAN S. SVENDSEN (1840–1911)

Sæterjentens Søndag av Ole Bull (Versjon for fiolin og strykeorkester)

JSV 54

The Herd-Girl’s Sunday by Ole Bull (Version for Violin and String Orchestra)

Utgitt av / Edited by Bjarte Engeset & Jørn Fossheim

JOHAN SVENDSENS VERKER

NMA-JS-II/1D

N.M.O. 14217A

Editorial Commitee: Morten Christophersen, Bjarte Engeset, Jørn Fossheim, Audun Sannes Jonassen, Jørgen Langdalen, Øyvind Norheim Graphic design: Tank design AS Text set in: Calibre and Chronicle English translation and language consultant: Thilo Reinhard Language consultant, norwegian: Gunnhild Wiggen Sponsored by: Kulturrådet (Arts Council of Norway) Published by: NORSK MUSIKFORLAG A/S (www.musikkforlagene.no) This work is published in the following editions: Score (N.M.O. 14217A /ISMN 979-0-065-14792-5) For sale Parts (N.M.O. 14217B /ISMN 979-0-065-14793-2) For sale © 2018 NORSK MUSIKKARV (www.musikkarven.no) All rights reserved

CONTENTS INNHOLD Generelt forord Forord Faksimiler

General preface Preface Facsimile

I V IX

Sæterjentens Søndag av Ole Bull (Versjon for fiolin og strykeorkester)

2

Forkortelser Kritisk rapport

4 5

I V IX

The Herd-Girl’s Sunday by Ole Bull (Version for Violin and String Orchestra)

2

Abbreviations Critical report

4 5

GENERAL PREFACE

J

ohan Svendsen (1840–1911) was a leading figure in late-nineteenth-century Scandinavian music, celebrated as both a composer and a conductor. His works occupy a central position in the musical history of Norway and Scandinavia in general, yet his printed music has become notoriously difficult to obtain. Older editions are often inade­ quate, and many are out of print or abandoned by defunct publishing houses. More than half of his works were never printed at all and exist only in manuscript. A new comprehensive edition of Johan Svendsen’s music has therefore been long anticipated, and the present edition, part of the Johan Svendsen’s Works project, wishes to meet this demand.

Johan Svendsen’s Works is a subproject under the umbrella of the Norwegian Musical Heritage project, and represents a collaboration between the University of Oslo, the Norwegian Academy of Music and the National Library of Norway.

The project was launched in 2011, one hundred years after the composer’s death.

In preparing these editions, many new sources of Svendsen’s music were uncovered. Manuscripts of entirely unknown works have surfaced among the archives, and new biographical knowledge has come to light as well. The result is a richer picture of Svendsen himself, as well as the musical life of his time.

The new Svendsen edition not only provides performance material that greatly improves the basis for new interpretations of well-known works, but also offers the opportunity to experience pieces that have not been played since the composer’s lifetime. Alongside Svendsen’s output of chamber music, symphonies, symphonic poems and concertos—in itself an impressive corpus in the great nineteenth-century European tradition—we find other, lesser-known works, including the unpublished dances and marches for orchestra, written for the mid-century concertgoers of Christiania (Oslo); the celebratory cantatas and marches commissioned for public events in both Norway and Denmark; and his masterful orchestrations of iconic pieces from the international Romantic repertoire.

GENERELT FORORD

J

ohan Svendsen (1840–1911) er en av våre viktigste 1800-tallskomponister. Han inntar en sentral plass i norsk og nordisk musikkhistorie, ikke minst på orkestermusikkens område. Likevel har notematerialet vært vanskelig tilgjengelig. Eldre noteutgaver er ofte mangelfulle, mange er utgått fra forlaget, eller forlaget er nedlagt. Mange verker er aldri utgitt og foreligger bare i manuskript. En ny, samlet utgave av Johan Svendsens musikk har derfor vært etterspurt i lang tid. Den foreliggende noteutgaven, som springer ut fra prosjektet Johan Svendsens Verker, skal imøtekomme dette ønsket.

Johan Svendsens Verker er et delprosjekt under Norsk musikkarv og er gjennomført i et samarbeid mellom Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo, Norges musikkhøgskole og Nasjonalbiblioteket. Prosjektet ble etablert i 2011, hundre år etter komponistens død.

Arbeidet med utgaven har avdekket mange nye kilder til Svendsens musikk. I arkivene har det dukket opp manuskripter til verker vi trodde var tapt, og verker vi ikke visste eksisterte. Mange nye biografiske dokumenter har også kommet for en dag. Resultatet er et mye rikere bilde av Svendsens liv og verk, og også et rikere bilde av musikklivet på Svendsens tid.

Den nye utgaven av Johan Svendsens samlede verker gir ikke bare nye fremføringsmuligheter for verker vi kjenner, men også sjansen til å bli kjent med musikk som aldri ble utgitt, og som ikke har vært spilt på mer enn hundre år. Det gjelder for eksempel mange av Svendsens ungdomsverker, danser og marsjer for orkester, skrevet for underholdnings­ livet i Christiania på 1850- og 1860-tallet. Det gjelder også kantater og marsjer komponert for offisielle begivenheter i både Norge og Danmark, og det gjelder Svendsens mesterlige orkestreringer av verker fra den romantiske tradisjonen.

JOHAN SVENDSENS VERKER

JOHAN SVENDSEN’S WORKS

Johan Svendsens Verker er en utgave som er tilrettelagt både for fremføring og studier. Den formidles både på internett og i trykte utgaver, og den skal være en ressurs for alle med interesse for Johan Svendsens musikk.

Johan Svendsens Verker omfatter nye utgaver av alle

Johan Svendsen’s Works is a comprehensive edition optimized for performance and study. It is available online as well as in printed form, designed to meet the needs of anyone interested in any aspect of Svendsen’s music.

I

JSV features new editions of all known works by Svendsen. Early versions of some of the works are also available in edited scores. Incomplete and fragmentary works, sketches, and variant passages of a certain length are presented as facsimiles and/or transcriptions. Piano scores of works for soloist and orchestra are provided for use in rehearsal.

Johan Svendsen’s Works also includes a critical catalogue of Svendsen’s works, with detailed descriptions of all the sources. In this catalogue each work has been given a unique JSV-number. The sources themselves are reproduced in their entirety and available as online facsimiles.

Each edition offers a preface describing the genesis and reception history of the work in question, as well as its position in the context of Svendsen’s total output.

Svendsens kjente verker. Også tidlige versjoner av enkelte verker er inkludert. Ufullstendige og fragmentariske verker, lengre variantpartier og skisser gjengis i faksimile og/eller transkripsjon. Klaveruttog til verker for solist og orkester blir gjort tilgjengelige til bruk i innstudering.

Johan Svendsens Verker omfatter også en vitenskapelig verkfortegnelse som beskriver kildesituasjonen i detalj. Her har alle verker fått et unikt JSV-nummer. Alle relevante kilder er gjengitt i faksimile på internettsidene.

Alle de nye utgavene er utstyrt med et forord som beskriver komposisjonens tilblivelses- og resepsjonshistorie samt dens plass i Johan Svendsens samlede produksjon.

GENERAL PRINCIPLES Each edition in Johan Svendsen’s Works is based on a critical examination of all available sources: music manuscripts, early printed editions, as well as other sources relevant to a comprehensive understanding of the work and its musical notation such as letters and diary entries.

Throughout JSV, the central editorial principle has been to realize the composer’s last documented intentions, but it has also been a priority to demonstrate the diversity of the source material. Each edition is therefore accompanied by a description of the sources, including a review of the relationship between the sources in question.

A comprehensive analysis of Svendsen’s style of musical notation has also informed the editing process. Articulation and dynamics, playing instructions and performance markings have been standardized across analogous passages, except where the composer seemed to intend those passages to differ.

The editors chose a single primary source for each work— i.e. the source believed to be closest to the composer’s final intentions. This source constituted the starting point for the editing process. For published works, the primary source is generally the printed edition. Yet, it is possible that Svendsen did not always proofread his editions all that carefully, and in some cases the autograph manuscript contains variants of particular interest.

Deviations from the primary source as well as variants from other sources are documented and discussed measure by measure at the end of the edition. As a rule, the editors do not discuss primary source elements that are missing in other sources (so-called negative variants).

The musical notation is presented without any visible editorial additions or revisions.

GENERELLE EDISJONSPRINSIPPER Johan Svendsens Verker er basert på kritiske edisjonsprinsipper. Det betyr at den bygger på et vitenskapelig studium av alle tilgjengelige kilder, både notemanuskripter og tidligere trykte utgaver samt andre kilder av betydning for forståelsen av verket og for edisjonen av notebildet, for eksempel brev og dagbokopptegnelser.

Det er et viktig prinsipp å få frem de seneste dokumenterte intensjonene til komponisten. Samtidig skal også mangfoldet i kildesituasjonen formidles. Utgavene er utstyrt med en kildebeskrivelse hvor også forholdet mellom kildene blir grundig evaluert og vurdert.

Utgavene av hvert enkelt verk bygger også på en samlet analyse av Johan Svendsens notasjonsstil. Artikulasjon, dynamikk, buer, spilletekniske anvisninger og foredragsbetegnelser har i mange tilfeller blitt tilpasset slik at det er samsvar mellom analoge partier. Der det foreligger en sterk nok mulighet for at komponisten bevisst har gitt analoge partier ulik utforming, er tilpasning likevel unngått.

For hvert verk er det valgt en hovedkilde som er lagt til grunn for den nye utgaven. For utgitte verker er dette normalt en trykt utgave. Imidlertid leste Svendsen trolig ikke alltid grundig korrektur på de trykte utgavene. De egenhendige manuskriptene er derfor også blitt tillagt stor vekt.

Alle avvik fra hovedkilden i den nye utgaven dokumenteres og begrunnes takt for takt i en kommentarliste, der det også redegjøres for alle varianter i de andre kildene.

Med vesentlige varianter menes varianter som vil kunne ha innflytelse på fremføringsmåten. Negative varianter («mangler») i andre kilder er som hovedregel ikke kommentert.

Selve notebildet gjengis uten typografisk markering av redaksjonelle tilføyelser eller endringer.

II

The following general editorial choices are not mentioned in the critical commentaries: • Typography, score layout, and instrument names are to a certain degree standardized in keeping with modern practice.

• Where two notes share a stem, slurs, articulation markings and dynamics should be read as applying to both parts.

• The notation of combinations of slurs and ties has been modernized.

• Markings such as ‘I.’, ‘II.’, and ‘a 2’ are sometimes editorial, but always comply with the general distribution of parts in the primary source, unless otherwise indicated in the commentary.

• Clefs and rehearsal letters have generally been reproduced as they appear in the primary source. Where rehearsal letters are missing in the primary source, they have been added in the new edition.

• Svendsen’s cautionary accidentals have been preserved.

In a few cases, such accidentals have been added for the sake of convenience (specified in the commentary).

• Svendsen almost always marked grace notes with a slash through the note stem and connected to the main note with a slur. In cases where such slurs and slashes are lacking in the primary source, they have been added in the new edition.

• Svendsen quite often used slanted strokes to indicate the repetition of measures or musical patterns. Such passages have been notated in full in the new edition.

• Measured tremolos consisting of no more than two or three notes have been written out in full, and those consisting of more than three notes have also been written out in short passages of one to three measures. In longer passages, measured tremolos of more than three notes have usually been retained.

• In longer triplet passages, the composer typically notated the triplet number above the first group of triplets only.

Svendsen editions published by E. W. Fritzsch generally indicated numerals above the first two groups of triplets.

The new edition includes numerals above all the triplet groups in the first measure of a given passage.

• Dotted lines indicating the continuation of a crescendo or diminuendo in the primary source have been retained.

Moreover, such lines have occasionally been added by analogy, especially in passages lasting several measures, as long as the end point of the dynamic change has also been marked in the source.

• Svendsen employed several spellings of terms like div., cresc. and rit. The spelling of such terms has been standardized in the new edition.

Følgende generelle valg er ikke omtalt i de kritiske kommentarene til det enkelte verket: • Typografi, partituroppsett og instrumentnavn er til en viss grad normalisert i samsvar med moderne praksis.

• Når to stemmer deler notehals, gjelder fraseringsbuer, artikulasjonstegn og dynamikk begge stemmer.

• Notasjonen av kombinasjoner mellom legatobuer og bindebuer er modernisert.

• Markeringer som «I.», «II.», «a 2» kan være redaksjonelle, men er i overensstemmelse med hovedkildens stemmefordeling så sant ikke annet er anmerket i den kritiske kommentaren.

• Nøkler og orienteringsbokstaver er gjengitt som i hovedkilden. Når orienteringsbokstaver ikke finnes i hovedkilden, har vi lagt til slike.

• Svendsens påminnelsesfortegn er beholdt, men i noen få tilfeller har vi funnet det hensiktsmessig å legge til slike fortegn. Dette er det i så fall redegjort for.

• Svendsen knyttet så godt som alltid forslagsnoter til hovednoten(e) med en bue og gav dem en gjennomgående strek gjennom halsen. Når slike buer eller streker likevel mangler i hovedkilden, er de føyd til i de nye utgavene.

• Svendsen brukte ganske ofte streksymboler ved gjentakelse av takter eller notefigurer. I de nye utgavene er slike partier skrevet fullt ut i noteskrift.

• Abbreviaturer ved tonegjentakelse som bare representerer to eller tre noter, er skrevet ut i de nye utgavene.

Abbreviaturer som representerer flere enn tre noter, er også skrevet ut i kortere passasjer, normalt 1–3 takter. I lengre passasjer er slike abbreviaturer beholdt.

• I lengre passasjer med trioler skrev Svendsen gjerne siffer bare over den første triolen. Svendsen-utgavene fra forlaget E.W. Fritzsch har derimot som oftest siffer over de to første triolene. De nye utgavene har siffer over alle triolene i hele første takt i slike passasjer.

• Stiplede linjer i crescendo- og/eller diminuendoforløp som finnes i hovedkilden, er beholdt. Slike linjer er også noen ganger føyd til ut fra analogiargument, særlig i forløp over flere takter. Dette gjelder så lenge sluttpunktet for den dynamiske endringen likevel er angitt med et dynamisk tegn.

• Svendsen brukte flere skrivemåter i termer som div., cresc., og rit. Han noterte for eksempel crescendo ofte slik: cresc (uten punktum). I tidlige manuskripter skrev han cres. I de nye utgavene er skrivemåten normalisert for disse og andre standarduttrykk.

III

The editon is organized in the following way: SERIES I: Orchestral Works 1. Symphony no. 1 in D major, Op. 4 2. Symphony no. 2 in B-flat major, Op. 15 3. Norwegian Rhapsodies 4. Orchestral Works I 5. Orchestral Works II 6. Orchestral Works III 7. Early Dances and Marches I 8. Early Dances and Marches II 9. Arrangements for Orchestra I 10. Arrangements for Orchestra II 11. Arrangements for Orchestra III

Utgaven er disponert på følgende måte: SERIE I: Orkesterverker 1. Symfoni nr. 1 i D-dur, op. 4 2. Symfoni nr. 2 i B-dur, op. 15 3. Norske rapsodier 4. Orkesterverker I 5. Orkesterverker II 6. Orkesterverker III 7. Tidlige danser og marsjer I 8. Tidlige danser og marsjer II 9. Arrangementer for orkester I 10. Arrangementer for orkester II 11. Arrangementer for orkester III

SERIES II: Works for Soloist and Orchestra 1. Works for Violin and Orchestra 2. Cello Concerto in D major, Op. 7

SERIES III: Works for String Orchestra

SERIE II: Verker for soloinstrument og orkester

SERIES IV: Chamber Music

1. Verker for fiolin og orkester 2. Cellokonsert i D-dur, op. 7

SERIE III: Verker for strykeorkester

1. String Quartet, String Octet and String Quintet 2. Miscellaneous Chamber Works 3. Arrangementes for String Quartet I 4. Arrangementes for String Quartet II

SERIE IV: Kammermusikk

SERIES V: Piano Works

1. Strykekvartett, strykeoktett og strykekvintett 2. Annen kammermusikk 3. Arrangementer for strykekvartett I 4. Arrangementer for strykekvartett II

1. Cantatas and Choral Works 2. Songs

SERIE V: Klaververker

SERIES VII: Ballet

SERIES VI: Vocal Works

Spring is coming, Op. 33

SERIE VI: Vokalverker

SERIES VIII: Sketches and Varia

1. Kantater og korverker 2. Sanger

SERIE VII: Ballett Foraaret kommer, op. 33

SERIE VIII: Skisser og varia

IV

PREFACE

S

æterjentens Søndag was originally part of Ole Bull’s composition Et Sæterbesøg (A Visit to the Mountain Pasture), a potpourri of melodies without lyrics or title written in 1849. Shortly after, Johan Diederich Behrens (1820–1890) equipped Bull’s melody with a text by Jørgen Moe (1813–1882), ‘Paa solen jeg ser’ (I look at the sun), and called it Sætergjentens Søndag. Friedrich August Reissiger (1809–1883) arranged the song for men’s choir and piano in 1851.

Several versions of Et Sæterbesøg are preserved in Bull’s own handwriting, but the work remained unpublished during his lifetime and had consequently not appeared in print when Svendsen orchestrated Sæterjentens Søndag for string orchestra in 1872 or 1873. Svendsen may have gotten to know the melody through his teacher Fredrik Ursin (1825–1890), who owned a manuscript version for violin and piano.10 Svendsen’s diary tells us that in 1867, during his journey to Scotland, the Faroe Islands and Iceland, he played Et Sæterbesøg on his violin for a group of French naval officers stationed on the frigate Pandore during a public audience with Iceland’s senior magistrate on 28 June 1867:

FORORD

J

ohan Svendsen (1840–1911) arrangerte Ole Bulls (1810– 1880) Sæterjentens Søndag for tre ulike besetninger: For strykeorkester, for solo fiolin og strykeorkester og for fiolin og klaver.

Dette var opprinnelig en av flere melodier uten tekst eller tittel i Ole Bulls komposisjon Et Sæterbesøg, skrevet i 1849.

Ikke lenge etterpå brukte Johan Diederich Behrens (1820– 1890) en tekst av Jørgen Moe (1813–1882), «Paa solen jeg ser», sammen med Bulls melodi og gav sangen navnet Sætergjen­ tens Søndag. Friedrich August Reissiger (1809–1883) arrangerte sangen for mannskor og piano i 1851. Det er bevart flere ulike versjoner fra Bulls hånd av verket Et Sæterbesøg, men det ble ikke publisert i Bulls levetid. Det var altså ikke publisert da Svendsen orkestrerte Sæter­jentens søndag for strykeorkester i 1872 eller 1873. Svendsen kan ha lært melodien å kjenne gjennom læreren Fredrik Ursins (1825–1890) manuskriptversjon for fiolin og piano.1 Vi vet fra dagboken Svendsen skrev under sin reise til Skottland, Færøyene og Island i 1867, at han spilte Et Sæterbesøg på solo fiolin for en gruppe franske marineoffiserer fra fregatten Pandore ved en offentlig audiens hos stiftamtmannen på Island 28. juni 1867:

Then I was asked to play a solo, a request with which I complied by serving up Ole Bull’s Sæterbesög. It pleased me no end to see what an impression these melodies made on the Frenchmen.11 Svendsen later contributed to the melody’s popularity by arranging it in three versions: for string orchestra, for solo violin and string orchestra, and for violin and piano. Norwegian musicologists and Svendsen scholars Finn Benestad and Dag Schjelderup-Ebbe find Svendsen’s harmonization far richer than Bull’s original version.

Siden blev jeg opfordret til at spille noget alene, hvilken Opfordring jeg, idet jeg opdiskede med Ole Bulls Sæter­ besög, ogsaa efterkom. Det morede mig meget at see hvor stor Magt disse Melodier har udøvet paa Franskmændene.2 Svendsen bidro senere til å gjøre melodien berømt gjennom sine arrangement. Finn Benestad og Dag Schjelderup-Ebbe mener Svendsens harmonisering er mye rikere enn i Bulls original.

This ingenious melody, only supported by makeshift harmo­nies in Bull’s original version, was given a distinctive lift in Svendsen’s colourful harmonization.12

Denne geniale melodien, som i Bulls originalversjon bare har et nødtørftig akkordu­nderlag, fikk i Svendsens farge­ rike harmonisering en egenartet løftning.3

Ole Bull, ‘the Nordic Paganini’, was a great inspiration to Svendsen, as he was to Edvard Grieg (1843–1907). As a young man, Svendsen met the world-famous violin virtuoso on several occasions in Norway and Germany. Twenty years old at the time, Svendsen wrote to his mother from Christiania:

Ole Bull, «Den nordiske Paganini», var en stor inspirator for Svendsen, slik han også var det for Edvard Grieg (1843– 1907). Som ung mann møtte Svendsen den verdensberømte fiolinvirtuosen ved flere anledninger, både i Norge og Tyskland. Som 20-åring skrev Svendsen følgende til moren sin fra Christiania:

V

You would not believe how many good acquaintances I have made lately. I have even talked to Ole Bull. What an honour for me, a poor and insignificant musician, to be able to say that I have shaken the hand of this great man.

LETTER FROM JOHAN SVENDSEN TO HIS MOTHER, PERNILLE SVENDSEN (1815–1890), 4 JANUARY 1860. NATIONAL LIBRARY OF NORWAY.

Du kan tro at jeg i den sidste Tid har gjort mange gode Be­­ kjendskaber. Jeg har endog talt med Ole Bull. Hvilken Ære mig, den fattige og ubetydelige Musikus at kunne sige at jeg har trykket denne store Mands Haand.

Five years later, Svendsen wrote to his father about a meeting with Bull in Dessau: Last week I was in Dessau to participate in the composers’ music festival there. […] In Dessau I also spoke with Ole Bull, he looks very well, and was very kind to me.

BREV FRA JOHAN SVENDSEN TIL MOREN, PERNILLE SVENDSEN (18151890), 4. JANUAR 1860. NASJONALBIBLIOTEKET.

Fem år senere skrev Svendsen til faren og fortalte om et møte med Bull i Dessau:

LETTER FROM JOHN SVENDSEN TO HIS FATHER GULBRAND SVENDSEN (1817–1900), LEIPZIG, 6 JUNE 1865. NATIONAL LIBRARY OF NORWAY.

Jeg var i forrige Uge i Dessau for der at deltage i Ton­ kunstnernes der foranstaltede Musikfest. [...] I Dessau talte jeg ogsaa med Ole Bull, han seer meget godt ud, og var meget venlig imod mig.

In 1901, looking back on his life in a letter to the Norwegian music teacher, organist and composer Catharinus Elling (1858–1942), Svendsen wrote: Ole Bull’s playing, and namely his treatment of Norwegian melodies and dances, also affected me strongly and aroused me, […]

BREV FRA JOHAN SVENDSEN TIL FAREN, GULBRAND SVENDSEN (18171900), LEIPZIG, 6 JUNI 1865. NASJONALBIBLIOTEKET.

Med tilbakeblikk på livet omtalte Svendsen Ole Bull på denne måten til Catharinus Elling (1858–1942) i 1901:

LETTER FROM JOHN SVENDSEN TO CATHARINUS ELLING, 12 MAY 1901.

NATIONAL LIBRARY OF NORWAY.

Ole Bulls Spil, og navnlig hans Behandling af norske Melodier og Danse virkede ogsaa stærkt betagende og vækkende paa mig, [...]

But the most important source of insight into Svendsen’s relation­ship with Ole Bull is an interview with Charles Kjerulf (1858–1919), published in the Copenhagen daily Politiken on 30 December 1910:

BREV FRA JOHAN SVENDSEN TIL CATHARINUS ELLING, 12. MAI 1901.

NASJONALBIBLIOTEKET.

‘But the violin was your favourite instrument, Kapelmester?’

‘Absolutely – I was a fully trained violinist when I began composing, and I have performed as both soloist and concert musician. My ideal was – and is at this very moment – Ole Bull.

‘ He was a wonderful man and a wonder­ful artist.

Never have I been so exhilarated as when I was about to meet him for the first time, my God! How handsome and charm­ ing he was, in his tight-sitting clothes and that characteristic toss of his head – of course, we talked about violin playing, and I already knew enough at the time to take the liberty of talking with – well, to differ with him on certain points … he became animated … picked up his violin – and the bow (that enormous, heavy, heavy bow, which hardly anyone else would have been able to use) – and then he played … (Johan Svendsen’s eyes radiate) … so you thought you were going out of your mind … double harmonics or a simple, sustained melody amidst a confusion of pizzicato … mind-bogglingly

Det er likevel i et intervju med Charles Kjerulf (1858–1919) i København-avisen Politiken 30. desember 1910 at vi virkelig får innblikk i Svendsens forhold til Ole Bull: «Violinen var dog Deres kæreste Instrument, Kapelmester?»

«Ubetinget – jeg var fuldt uddannet som Violinist da jeg begyndte at komponere, og er optraadt baade som Soloog Koncertspiller. Mit Ideal var – og er det i dette Øjeblik – O le B u ll.

Det var en vidunderlig Mand og en vidunder­lig Kunstner. Aldrig har jeg været saa betaget, som da jeg første Gang skulde op til ham, min Gud! Hvor var han ikke smuk og Indtagende, i sine stramtsiddende Klæder og dette Kast med Hovedet – vi talte selvfølgelig om Vio­ linspil, og jeg kunde allerede da saa mæget, at jeg havde Lov at snakke med – ja, jeg sagde ham paa enkelte Punkter imod ... han blev ivrig ... greb Violinen –og Buen (denne store, tunge, tunge Bue, som næppe nogen anden kunde bruge) – og saa spillede han ... (Johan Svendsens Øjne straaler) ... saa man holdt paa at blive galen ... dobbelte Flageoletter eller

VI

difficult, but like child’s play – and so beautiful! ‘ As a composer, too, he was a genius – self-taught as he was, without any proper theoretical knowledge. But what a musical poet! He played something he called “A Night in Seville” … it was strangely beautiful. He also had an orchestral composition, “Niagara”, which began with a single note in the viola, then others joined, the rest of the strings … a mighty crescendo, until the torrent came plunging down with all its might … and suddenly you hear a Norwegian standing by the waterfall, singing a song from his homeland (a Norwegian always had to be part of the picture, as it were) … indeed, one can smile, but the song, the melody was ravishing. Just think of “The Herd-Girl’s Sunday” … so simple and yet so strong. Only a genius can write such a – bagatelle. ‘ What a shame – there was a plan that never came to anything. It was proposed by Ole Bull’s widow, his second wife, an American lady, daughter of a senator. She corre­ sponded with me about a considerable number of Ole Bull’s compositions that he had left in manu­script … I was famil­ iar with his manuscripts and his notation, which were barely readable. The intention was for me to review, revise and publish them. I believe I would have been able to go through it all and get somewhere with it. Unfortunately, it ran into the sand. ‘ It certainly would not have been an easy task, as little as it was easy for orchestra and conductor to follow him in his own pieces. For right in the middle of the evening, he could suddenly get the idea of improvising all kinds of things, not even a hint of which was to be found in the score – that’s when you had to have presence of mind. ‘ And what an imagination he had! Not so rarely, it ran away with him, both when he built the wildest cas­ tles in the air, or – to put it bluntly – told lies. He was just as much a virtuoso at lying – but mostly for fun and in all innocence. Even when there was no apparent reason. Thus, he firmly and categorically insisted to me that he had never heard Paganini play … his great, international “Brother in Spirit”. Of course I believed him. Later, thanks to letters Bull himself had written, a lady of our common acquaint­ ance was able to prove beyond any doubt that he had heard Paganini in Paris and was in seventh heaven over his playing. ‘ I also remember an evening when Bull attended a gathering at the home of a major Norwegian magnate and – contrary to habit – had brought his violin. Bull displayed and explained the instrument … and began to talk about the history and construction of the violin … that is to say, he lied, like never before … lied with the pleasure of a Till Eulenspiegel behind a mask of utter seriousness. When he

en enkelt, baaret Melodi midt i et Virvar af pizzicato ... rent sindsvagt vanskeligt, men som Barneleg – og saa skønt!

Ogsaa som Komponist var han et Geni – Avtodidakt, som han var, uden virkelige teoretiske Kundskaber. Men hvilken Tonedigter! Han spillede noget, han kaldte «En Nat i Sevilla» ... der var forunderlig smukt. Han havde ogsaa en Orkester-Komposition, «Niagara», der begynte med en enkelt Tone i Bratschen, saa kom flere til, de andre Strygere ... et mægtigt cre s c e n d o, indtil Vandfaldet styrtede ned i al sin Vælde ... da hører man med ét en Nordmand, der staar ved «Fossen», synger en Hjemlands-Sang (en Nord­ mand maatte han nu altid have med paa Billedet) ... man kan jo smile, men Sangen, Melodien var henrivende. Tag blot «Sæterjentens Søndag»... saa enkel og dog saa stærk.

Kun Geniet skriver en saadan – Bagatel.

Skade, der aldrig blev noget af en Plan, som udgik fra Ole Bulls efterlevende anden Hustru, en amerikansk Dame, Datter af en Senator. Hun korresponderede med mig om en hel Del af Ole Bulls Kompositioner, som han havde efterladt i Manuskript ... jeg kendte hans Manuskript og hans Noder, der knapt var til at læse. Meningen var, jeg skulde gennem­ set, revideret og udgivet dem. Jeg skulde nok være kommet igennem det og have faaet noget ud af det. Desverre løb det i Sandet.

Noget let Arbejde var det nu ikke blevet, saa lidt som det var let for Orkester og Dirigent at følge ham til hans egne Ting. For midt i kunde det om Aftenen godt falde ham ind at improvisere en hel Mængde, som der ikke stod et Muk om i Noderne – saa gjaldt det om at have Konduite.

Og hvilken Fantasi, han havde! Den løb ikke saa sjældent løbsk med ham, baade naar han byggede de vild­ este Luftkasteller eller rent ud sagt – løj. Han var ligefrem Virtuos i at lyve – som oftest for Løjer og i al Uskyldighed.

Ogsa uden paaviselig Grund. Saaledes paastod han bestemt og kate­gorisk overfor mig, at han aldrig nogen­ sinde havde hørt Pa g a n i n i spille ... hans store, Inter­ nationale «Broder i Aanden». Naturligvis troede jeg det.

Senere kunde en Dame af vort fælles Bekendtskab af Bulls egne Breve absolut b evi s e, at han havde hørt Paganini i Paris og var i den syvende Himmel over hans Spill.

Jeg mindes ogsaa en Aften, da Bull var i Selskab hos en stor, norsk Magnat og –imod Sædvane – havde sin Violin med. Instrumentet blev af Bull forevist og forklaret ... og Bull begyndte at fortælle om Violinens Historie og Byg­ning ... det vil sige, han løj, som aldrig før ... løj med en Till Uglespils Lystighed under gravalvorlig Maske. Da han kom til Violinens Hoved, tabte han ganske Traaden,

VII

got to the head of the violin, he fairly lost his thread and was unable to find his way among his own lies … then he slyly and with a certain understanding glanced over at me (who by that time had already made a name for myself ); of course I had to try to come to his aid … to the best of my ability. ‘ But his playing …’

kunde ikke hitte rede i sine egne Løgne ... blinkede saa polisk og forstaaende hen til mig (der allerede da havde faaet Navn); saa maatte jeg jo se at komme ham til Hjælp ... etter fattig Evne.

Men som han spillede ...»

Although Benestad and Schjelderup-Ebbe date the work to 1872, there is no substantial source to corroborate this, since the first manuscript (the version for string orchestra) is no longer extant. Therefore, the work may have been completed in 1873, perhaps not too long before Svendsen conducted the premiere on 18 February in the large hall of Logen in Christiania. The critic for the Norwegian daily Aftenposten called attention to Svendsen’s ‘brilliant harmonization’:

Benestad og Schjelderup-Ebbe daterer verket til 1872, men vi har ingen konkrete kilder å bygge på, siden det første manuskriptet til strykeorkesterversjonen er tapt. Det er derfor også mulig at verket først ble ferdig året etter, i 1873, kanskje ikke så lenge før ur­­fremføringen 18. februar. Den fant sted ved en konsert i Logens Store Sal i Christiania, dirigert av Johan Svendsen selv. Kritikeren i Aftenposten pekte på en «genial harmonisering»:

For the occasion, Mr Svendsen had also prepared a char­ acteristically brilliant harmonization of ‘Sæterjentens Søndag’ by Ole Bull, a work that earned the unanimous approval of the audience, as did ‘Aftensang’ by Schumann, arranged for orchestra by Mr Svendsen.

Hr. Svendsen havde for Aftenen ogsaa paa sin eien­ dommelige geniale Maade harmoniseret «Sæterjen­ tens Søndag» af Ole Bull, et Arbeide der vant Publikums udelte Bifald, ligesom ogsaa «Aftensang» af Schumann, der var arrangeret for Orkester af Hr. Svendsen.

AFTENPOSTEN, 19 FEBRUARY 1873.

Svendsen subsequently included the work in many of the programmes he conducted. Following the first concert of the Norwegian Music Society’s 1880/1881 season on 6 November 1880, the monthly music journal Nordisk Musik-Tidende wrote:

AFTENPOSTEN, 19. FEBRUAR 1873.

Svendsen fant også senere plass til verket på mange av konsertene han dirigerte. Etter Musikforeningens første konsert i sesongen 1880–1881, 6. november 1880, skrev Nordisk Musik-ti­ dende dette:

With great refinement, the string orchestra performed Svendsen’s enticingly beautiful arrangement of Ole Bull’s ‘Sæterjentens Søndag’ and an ‘Andante cantabile’ by Tchai­ kovsky – an interesting and appealing composition, – both of which were received with applause.

Af Strygeorkestret foredrogs med megen smag Svendsens ind­ smigrende skjønne Bearbeidelse af Ole Bulls «Sæter­jentens Søndag» og en «Andante cantabile» af Tshaikowsky – en interessant og anslaaende Komposition, – der begge modtoges med Bifald.

Aftenposten’s review of 9 November commented on the morendo effect:

Aftenposten anmeldte konserten 9. november og la merke til morendo-virkningen:

Mr Svendsen’s arrangement of ‘Sæterjentens Søndag’ and an ‘Andante cantabile’ by P. Tchaikovsky played con sor­ dino; the way in which Mr Svendsen understands to draw a morendo and a piano pianissimo from the orchestra is worthy of general admiration.

Hr. Svendsens Arrangement af «Sæterjentens Søndag» og en «Andante cantabile» med Sordiner af P. Tschaikowsky; den Maade hvorpaa Hr. Svendsen forstaar at faa Orkesteret til at frembringe et morendo og et piano pianissimo maa vække almindelig Beundring.

In 1882, when Svendsen presented his music in Copenhagen, the work was scheduled for the second of two concerts Svendsen gave that autumn. The critics wrote:

Da Svendsen skulle presentere seg i København i 1882, ble verket fremført på den andre av to konserter som Svendsen holdt denne høsten. Kritikerne mottok stykket med følgende omtaler:

Here, one immediately realizes what a fine and brilliant musician Svendsen is. How wonderfully these little pieces are made!

DAGSAVISEN, 23 OCTOBER 1882.

VIII

Among Johan Svendsen’s specialties are his beautifully crafted arrangements of folk songs and other small melo­ dies; Sæterjentens Søndag and Norwegian Folk Dance were given a superb performance by the string orchestra; DAGBLADET, 23 OCTOBER 1882.

Der ser man ret, hvor fin og aandring en Musiker Svendsen er. Hvor fint og skønt er ikke disse Smaating gjort.

Thus, the reviews were extremely positive, and in the spring of 1883, Svendsen was offered the post of music director at the Royal Theatre in Copenhagen. That spring, Svendsen held a farewell concert in Christiania which included Sæterjentens Søndag and I Fjol gjætt’e Gjeitinn. The critic for the Nor­wegian daily Dagen wrote:

DAGSAVISEN, 28. OKTOBER 1882.

En Specialitet har Johan Svendsen i sine fint anlagte Bearbejdelser af Folkesange og andre smaa Melodier; Sæterjentens Søndag og Norsk Folkedans udførtes for­ trinlig af Srygeorkesteret;

[…] these arrangements are small masterpieces as regards the use of the string instruments’ resources and cannot be listened to often enough when they are performed as splendid­­ly as under the leadership of Mr Svendsen.

DAGBLADET, 23. OKTOBER 1882.

Mottakelsen var med andre ord svært god, og våren 1883 fikk Svendsen tilbud om å bli kapellmester ved Det Kongelige Teater i København. Ved en avskjedskonsert i Christiania samme vår ble Sæterjentens søndag og I Fjol gjætt’e Gjeitinn mottatt slik av avisen Dagens kritiker:

DAGEN, 9 APRIL 1883.

The arrangement of Bull’s melody met with the same enthusiasm when Svendsen presented his music in Stockholm the following year, also this time with two concerts dedicated to his own compositions.

[...] hvilke Bearbeidelser ere smaa Mesterverker i Henseende til Udnyttelsen af Strygeinstrumenternes Resourcer og som ikke kan høres ofte nok, naar de foredrages paa en saa udmærket Maade, som under Hr. Svendsens Ledelse.

The string arrangements of the Norwegian melodies ‘Sæterjentens Søndag’ and ‘I fjol gjette gjeitin’ revealed the composer’s exceptional ability to craft profound and at the same time easily intelligible harmonizations. The former of these led to rousing cheers, not least thanks to a superb per­ formance, and had to be repeated on account of bravo calls and storming applause.

DAGEN, 9. APRIL 1883.

Like godt ble arrangementet av Bulls melodi mottatt da Svendsen presenterte seg i Stockholm året etter, også der med to hele konserter med egen musikk.

STOCKHOLMS DAGBLAD, 9 MAY 1883.

Utomordentlig förmåga i på samma gång djupsinnig och lättfattlig harmonisering ådagalade tonsättaren i de för stråkinstrument arrangerade norska melodierna «Sæter­ jentens Söndag» og «I fjol gjette gjeitin». Den förra af dessa visor, som väckte stormande jubel, hvilket vel äfven gälde det förträffliga utförandet, måste i följd af bravoropen och de starka aplåderna omtagas.

‘Sæterjentens Söndag’ by Bull emerged as if transfigured, its sombre Sunday mood emanating ever so clearly.

NY ILLUSTRERAD TIDNING, 12 MAY 1883.

The only surviving score is a fair copy Svendsen made while staying in Rome in March 1878, five years after the premiere.

This fair copy provided the basis for publisher Carl Warmuth, who later that year printed the work under the title Sæterjen­ tens Søndag Melodie von Ole Bull; für Streich­orchester har­ monisiert von Johan S. Svendsen (Solitude sur la montagne).

Today, the manuscript is kept at the Royal Library in Copenhagen, which also holds a version for violin and piano in Svendsen’s handwriting; the latter is not included in Benestad and Schjelderup-Ebbe’s work list. It was published in 1900

by Wilhelm Hansen, with Svendsen’s manuscript serving as the basis for the piano part. Hansen’s edition for solo violin and string orchestra, published the same year, was probably

STOCKHOLMS DAGBLAD, 9. MAI 1883.

«Sæterjentens Söndag» af Bull framstod här liksom för­klarad, hela den allvarliga helgdagsstämningen framträdde så klart.

NY ILLUSTRERAD TIDNING, 12. MAI 1883.

Vi har i dag bare en renskrift av et partitur som Svendsen lagde i Roma fem år etter urfremføringen, i mars 1878. Dette manuskriptet oppbevares i samlingene ved Det Kongelige Bibliotek i København. Partituret ble brukt da forleggeren Carl Warmuth trykte verket i 1878 med tittelen Sæterjentens Søndag Melodie von Ole Bull; für Streichorchester harmoni­ sirt von Johan S. Svendsen (Solitude sur la montagne). Ved

IX

also prepared or approved by Svendsen. Here, the original top divisi part of the second violins was moved to the first violins, since the melody was assigned to the soloist. A letter from Svendsen to Alfred Wilhelm Hansen (1854–1923) shows that the ageing composer corresponded with his publisher about the publication of the two versions: Det Kongelige Bibliotek finner vi også en versjon for fiolin og klaver i Svendsens håndskrift. Denne versjonen er ikke med i Benestad og Schjelderup-Ebbes verkliste. Wilhelm Hansen utgav versjonen i 1900, med Svendsens manuskript som utgangspunkt for klaverstemmen. Trolig er versjonen som Wilhelm Hansen trykte samme år for solo fiolin og strykeorkester, også tilrettelagt eller godkjent av Svendsen selv. Her er den stemmen som var øverste divisi i andrefiolin i strykeorkesterversjonen, lagt i førstefiolin, siden melodien er lagt til solisten. Et brev fra Svendsen til Alfred Wilhelm Hansen (1854–1923) viser at det var kontakt mellom den aldrende Svendsen og forlaget ved utgivelsen av de to versjonene:

Here you have the new score to Bull’s melody. I would like to talk to you regarding the front cover and other things, but I dare not and must not go out, and would therefore be grateful if you could come to see me in the course of the day.

LETTER FROM JOHAN SVENDSEN TO ALFRED WILHELM HANSEN, 13 MARCH 1900. ROYAL DANISH LIBRARY

Svendsen dedicated the work to one of his good friends in Christiania, Alexius Ræder, who had supported the composer throughout his career. In 1864, Ræder tried to obtain a study grant for Svendsen, and in 1907 he engaged himself in the reinstatement of Svendsen’s composer’s salary from the Norwegian government. Ræder was also central in the organization and funding of Christiania’s Music Society and Quartet Society.

Bjarte Engeset

Translation: Thilo Reinhard

Her har Du det nye Partitur til Bulls Melodi. Angaaende Titelbladet og andre Ting vilde jeg gjerne tale med Dig, men jeg tör og maa ikke gaa ud, og vil derfor være glad dersom Du kunde se til mig i Löbet af Dagen.

BREV FRA JOHAN SVENDSEN TIL ALFRED WILHELM HANSEN, 13 MARS 1900. DET KONGELIGE BIBLIOTEK

Svendsen dediserte verket til en god venn i Christiania, Alexius Ræder. Ræder var en støtte for Svendsen gjennom hele karrieren. I 1864 prøvde Ræder å skaffe studie­stipend til Svendsen, og i 1907 kjempet han for at Svendsen skulle få tilbake sin norske komponistgasje. Ræder var også en av de sentrale personene bak organiseringen og finansieringen av Musikforeningen og Kvartetforeningen i Christiania.

Arrangementet av Sæterjentens Søndag har fått opus­ nummer 29 i Olav Gurvin og Øyvind Ankers musikkleksikon7.

Men Gurvin tok verket ut igjen av opusnummereringen da han laget Svendsen-verklisten for Die Musik in Geschichte und Gegenwart8 i 1965, og plasserte det under overskriften «Be­­ arbeitungen für Streichorchester». Det finnes ingen holde­ punkter i Svendsen-kilder for å gi det opusnummer 29.

NOTES Fredrik Ursin’s (1825–1890) manuscript version of Et Sæterbesøg for violin and piano is kept at the National Library of Norway, Oslo, Mus.ms. 186. 7 Olav Gurvin and Øyvind Anker: Musikkleksikon. New revised edition, Oslo, 1959.

6

Benestad and Schjelderup-Ebbe, p. 73. The date specified here, 20 June, is incorrect.

7

8

Finn Benestad and Dag Schjelderup-Ebbe (1990): Johan Svendsen: Mennesket og kunstneren, Oslo, p. 314.

10

NOTER Fredrik Ursins (1825–1890) manuskriptversjon av Et Sæterbesøg for fiolin og piano er oppbevart ved Nasjonalbiblioteket i Oslo, Mus.ms. 186.

1

Benestad og Schjelderup-Ebbe, s. 73. Her er datoen 20. juni feilaktig oppgitt.

3

Benestad og Schjelderup-Ebbe, s. 112.

4

Olav Gurvin og Øyvind Anker: Musikkleksikon. Ny revidert utgave, Oslo, 1959.

5

Die Musik in Geschichte und Gegenwart, first edition. (1949–1968, suppl. 1973–1986).

Olav Gurvin og Øyvind Anker: Musikkleksikon. Ny revidert utgave, Oslo, 1959.

Musik in Geschichte und Gegenwart, first edition (1949–1968, supplement 1973–1986).

11

Bjarte Engeset

2

Benestad and Schjelderup-Ebbe, p. 112.

9

X

THE HERD-GIRL’S SUNDAY BY OLE BULL, JSV 54, VERSION FOR SOLO VIOLIN AND STRING ORCHESTRA, PRINTED SCORE, COVER. WILHELM HANSEN, KØBENHAVN & LEIPZIG 1900. SOURCE A.

XI

THE HERD-GIRL’S SUNDAY BY OLE BULL, JSV 54, VERSION FOR SOLO VIOLIN AND STRING ORCHESTRA, PRINTED SCORE, FIRST PAGE. WILHELM HANSEN, KØBENHAVN & LEIPZIG 1900. SOURCE A.

XII

THE HERD-GIRL’S SUNDAY BY OLE BULL, JSV 54, VERSION FOR SOLO VIOLIN AND STRING ORCHESTRA, PRINTED SOLO PART. WILHELM HANSEN, KØBENHAVN & LEIPZIG 1900. SOURCE A PTS.

XIII

Sæterjentens Søndag av Ole Bull (Versjon for fiolin og strykeorkester)

JSV 54

The Herd-Girl’s Sunday by Ole Bull (Version for Violin and String Orchestra)

Sæterjentens søndag (Ole Bull) [JSV 56c]

# & # c

∑

##

∑

Adagio

Violino solo

&

I.

Adagio

c

# & # c

Violini II.

B ## c

p

? ## c w p ? ## c w p ? ## c ∑

Violoncelli

Contrabbassi

# œ. œ œ. & # œ

8

Vln. solo

I. Vln. II.

Vle.

Vc.

Cb.

& &

## ##

 w

B ## w B ##



? ##  ? ## ? ##

œ #œ

w 



p

∑

w p

w

 

w w

w

œ #œ œ #œ



.

#œ

w 

nœ œ







nœ œ

π

π







π







π

w

π





π



œ œ œ. œ J œ œ . œ œj ‰ 

#œ



w



p

.

π



w

∑

w œ #œ



p

∑

∑

w

Œ œ p

∑

∑

B ## c

Viole



œ. œ œ œ. œ œ œ . œ œ . œj œ œ . œ J œ œ. œ œ 

f

œ-

j

œœ ‰ 

π j‰ œ  π j‰

π j‰

œ

π bœ ‰  J π j‰

œ

f œf œ-

  

π bœ ‰  J π

π œ-

π

œ



f œB B

f œfœ f Œ

w



œ- œ œ ten.   œ- œ œ ten.

œ- # œ œ œ œ œ- œ œ œ # œ œ œ- œ œ œ œ œ- œ œ œ

N.M.O.14225 A



w

œ- # œ- œ- œ .

Copyright © 2018 by Norsk musikkarv. Published by Norsk Musikforlag A/S, Oslo.



w



∑

œ œ. œ œ.

p

# n

w

w

œ

Johan S. Svendsen



p

w



p





p

# n





 





p

w



p





p

w



œ œ- n œ- œ- . œ J cresc.

œ œ œ œ œ œ œ œ

cresc.

œ œ #œ œ

cresc.

œ œ #œ œ

cresc.

œ œ#œ œ nœ

cresc.

#œ œ #œ œ #œ œ

- - œ- œ- œ- œœ- œ œ J

ƒ







# 

ƒ ƒ



ƒ



# 



ƒ



ƒ

cresc.

ƒ

∑

#œ œ

p

cresc.

œ œ#œ œ nœ

j

œ





 ∑

14

Vln. solo

I. Vln. II.

Vle.

Vc.

Cb.

&

I. Vln. II.

Vle.

Vc.

Cb.

> œ‰ J

œ

π

# œ. & # œ. ‰  π ## & œœ .. ‰  π œ . œ B ## . ‰ n  π B ## œ . ‰  π B # œ. ‰ ?  # π B # œ. ‰ ? #  π ? ##  

&

&

# # #  

&

B ## B ## ? ## ? ## ? ##

sempre

   

n  n  div.

∑ ∑ ∑ ∑ ∑



w



sempre

w

 

 

 n π   π   π   π   π

π

sempre

π

sempre

π

sempre

π





π

sempre



w

π

π







sempre



w

 

π

sempre

w

œ œœœ œœ œ 

##

##

œ. œ œ œ. œ œ. œ œ . œ œ . œj œ œ . œ J œ œ œ  .

w

π

21

Vln. solo

##

œ œ œ œ





w



œ œ



w



p

div. œ œœ 

œ 

œ œ œ œ . œ .    



œœ 

œ œ . 

  

 œ . w

.

œ 

œ nœ œ œ 

œ œ œ nœ œ  œ 3

œ nœ œ œ.

œœ œœ n œœ 

œJ

œœ

œ œ œœ #œ nœ #œ œ #œ œ

.

p

.

Œ

∑

∑

.

Œ Œ

∑

∑

.

Œ

∑

∑

Œ

∑

∑

.

œ œ œ . œ œ . j œ œ . œ œ . œJ œ œ . œ œ œ . œ  œ œ

œ

J

p

.

w



.

œ

œ #œ œ œ.

œ

œ œ  b œ w

 b

œ  

œœ   œœ     œœ

∑

Œ

∑

∑

Œ  œ π rit.

rit.

w

w

w

 

π π

w

π

w

π

w

π

w

π ∑

w w w w w

π

U

w

∏

morendo

U

w

∏ morendo U

w

∏ morendo U

w

∏ morendo U

w

∏ morendo U

w

∏ morendo U

w

∏ morendo U

w

∏ morendo

ABBREVIATIONS b. bar bb. bars Pl. No. plate number stacc. staccato marking(s) str. strings ten. tenuto marking(s) Vle. Viole Vc. Violoncelli Vln. Violini

4

SOURCES

CRITICAL REPORT

The Herd-Girl’s Sunday by Ole Bull (Version for Violin and String Orchestra) A Printed score, first edition APTS Printed parts, first edition SPT A Printed solo part, first edition

A

specific primary source is defined for each work in JSV. This primary source is the point of reference in the list with the header ‘Editorial emendations and alternative readings’. The comments in this list refer to either revisions or variants. Comments about variants always start with a source letter. Any comments NOT starting with a source letter refer to revisions of the primary source.

Source A Printed score, Hansen edition (Version for Violin solo and String Orchestra) Wilhelm Hansen, København & Leipzig 1900 Title page: Solitude sur la Montagne. / Sæterjentens Søndag.

Sehnsucht der Sennerin. ( MELODIE / von / OLE BULL / harmonisirt von / JOHAN S. SVENDSEN. / [...] Nr. 2 Für Violine solo mit Streichinstrumente Pl. No. 12772

The following conventions have been used: • ‘By analogy with’ is used when something has been added, emended or omitted by analogy with another passage in the primary source. The analogy may be vertical: When something has been added ‘by analogy with’ one or more instruments, it is understood that the analogy involves the corresponding place within the same bar(s). Or it may be horizontal: When something is added ‘by analogy with’ one or more bars, it is understood that the analogy involves a parallel passage in the same instrument(s).

• ‘As in’ is used when something is added, emended or omitted to correspond to the same place in another source.

• ‘In accordance with’ is used when something is added, emended or omitted to correspond with a secondary source.

• When JS uses the term ten., it is set in italics. Tenuto markings are written as ‘ten.’

• Very small variations in the placement of dynamics have been left uncommented.

• In the ‘bar number’ column, the symbol ‘+’ is used to indicate an upbeat to the bar in question.

• ‘Note 1’ means ‘main note 1’ (grace notes are not included in the numbering sequence).

• Pitch is expressed as written in the parts. A written g’’ in a transposing Clarinet (B) part is thus described as g” (sounding f ”).

• Middle c is defined as c’. Octave positions above middle c are specified as c’’, c’’’, etc. Octave positions below middle c are specified as c, C, C1, C2, etc.

Source APTS Printed parts, Hansen edition (Version for Violin solo and String Orchestra) Wilhelm Hansen, København & Leipzig 1900 Title page: Solitude sur la Montagne. / Sæterjentens Søndag.

Sehnsucht der Sennerin. ( MELODIE / von / OLE BULL / harmonisirt von / JOHAN S. SVENDSEN. / [...] Nr. 2 Für Violine solo mit Streichinstrumente Pl. No. 12772

Source ASPT Printed solo part, Hansen edition (Version for Violin solo and String Orchestra) Wilhelm Hansen, København & Leipzig 1900 Title page: Solitude sur la Montagne. / Sæterjentens Søndag.

Sehnsucht der Sennerin. ( MELODIE / von / OLE BULL / harmonisirt von / JOHAN S. SVENDSEN. / [...] Nr. 2 Für Violine solo mit Streichinstrumente Pl. No. 12772

5

EVALUATION OF THE SOURCES

EDITORIAL EMENDATIONS AND ALTERNATIVE READINGS

No manuscript sources of Svendsen’s The Herd-Girl’s Sunday survive in the version for violin and orchestra, but the versions for string orchestra and for violin and piano are extant in autograph scores. The string orchestra version was printed

by Warmuth and later by Wilhelm Hansen, using identical plates. The two versions for violin with accompaniment (string orchestra resp. piano) were only printed by Wilhelm Hansen.

Ole Bull’s Et Sæterbesøk, which includes The Herd-Girl’s Sunday, did not significantly figure into our editorial work, due to two main reasons: Bull was mainly an improviser and performer, rather than a composer in the traditional sense, and wrote down many different versions of the work, none of which were particularly detailed or consistent. In addition, Svendsen gave the melody an entirely new harmonic setting.

Wilhelm Hansen printed the first edition score and parts of The Herd-Girl’s Sunday, JSV 54 (sources A and APTS). Our primary source has been A.

Particularly important and/or problematic remarks have bar numbers in bold types.

Primary source: A

The Herd-Girl’s Sunday by Ole Bull (Version for Violin and String Orchestra)

6

Bar

Instr.

Comment

10

Vle. lower part

APTS: note 1: cautionary accidental

12

Vle.

APTS:

28

Cb.

pp added by analogy with the other parts and as in APTS