Forord
Lillegutt
Lillegull og Bitteliten
Thorbjørn Egner KARIUS OG BAKTUS
Hoggemusikk...............................................
Være glad-melodien
trist-melodien
OLE BRUMM
Det snør, det snør
kommer Ole Brumm
Nå er jeg blitt god og
hvem fant halen?
Kristoffer Robins melodi
Tussis triste melodi
Tussis glade melodi
Hva skal vi gjøre med den vesle Tigergutt
Tigergutts melodi
Ole Brumm har et tenkested
Det hus som ligger i grus
Nasse Nøffs melodi
Dudeli dudeli dudeli
satt vi i ro og
DOKTOR DYREGOD
Doktorsangen
Kjære snille Dyregod
Papegøyens sjømannsvise
Musa i doktorhatten
sang
Hesten med de grønne
storeste min er det
om reisen til Afrika
KLATREMUS
Spillemannsvise
Ekornbarnas
om reven
Klatremus’
Bakemester Harepus
flyvevise
Vaskevise for småbjørner
Ragnhild Knagenhjelm
God morn sang
Lekeløven
Vinden blåser
Kjeledegge
Petter
Marie Takvam
Reisevise
fra flyturen
Andersen
strå
korte
Vinordmenn er glade i å gå på tur og allerede fra barndommen av blir vi med inn i Asbjørnsen og Moes nasjonalromantiske eventyrverden, Egners Hakkebakkeskog og Ole Brumms hundremetersunivers. Tekst og melodi følger oss fra vugge til grav og vi tenker at Thorbjørn Egner har preget alle generasjoner med en identitetsbyggende musikalsk kraft. Og la det være klart, Egner har vir kelig satt sine spor, men han har ikke gjort dette helt på egenhånd. Som barne musikk har disse melodiene en beviselig lang holdbarhetsdato og man oppdager stadig nye vendinger og fraseringer. Og om man tilbringer noe tid inne i denne musikalske skogen kan man få øye på en av Egners staselige samarbeidspartnere. Alltid med finskjorten på, lange velstelte pianofingre og en som tar barnemusik ken på alvor. Christian Magnus Heyn Hartmann, kalt «Kiss» blant venner, er helt klart en som skal regnes med når den norske skattekisten av barnemusikk åpnes.
Fredag 5. desember 1924 kunne en spent Christian (14) høre testsendinger fra det privateide Kringkastingselskapet. Alle lyttet spent på da den første nyhetssendingen ble lest opp. Noen dager senere, 20. desember, kom Barnetimen med Carl «Onkel Bødtker» Bødtker som programleder, og når programmet fadet ut med siste sending i 2010 var det verdens eldste program, som fremdeles hadde sendetid.
Radioamatørene i Kringkastingselskapet ble en del av det statlige radiomonopolet som ble stiftet i 1933, NRK. I 1940 ga reklamemannen Thorbjørn Egner ut debuten «Barneboka». Egner bodde like ved NRK på Majorstua og i 1946 fikk han god kontakt med redaksjonssjefen Lauritz Johnson som etter hvert skulle bli alles «Onkel Lauritz». Samme år etablerte Hartmann seg som en av datidens mest brukte filmkomponister i Norge og allerede i 1947 krysset deres veier da Hartmann tone satte «Prinsesse Vilikke» som Egner fikk spre utover hele landet i det som nå ble kalt Lørdagsbarnetimen. Egner formidlet viser, historier, hørespill og ikke minst klarte han kunststykket å undervise i malerkunst på radio. Ett av de aller første hørespillene var Karius og Baktus som han allerede i 1941 hadde streifet borti, men det skulle fremdeles gå noen år før de to tannkrabatene, ved hjelp av Hartmann og Caprino, skulle bli en del av den kulturelle nasjonalskatten.
Egner fikk en enorm suksess etter at han fremførte «Bamsens fødselsdag» i Barne timen 15. januar 1952. Den ble så populær at Kringkastingsorkesteret og skuespil leren/sangeren Frank Robert spilte den inn til Ønskekonserten. Samtidig jobbet Egner og Hartmann tett sammen og det kreative samarbeidet de to hadde fra 19521954 var enormt.
Egner oversatte barnelitteratur til norsk og A.A. Milnes Ole Brumm ble en suk sess på radio og setter standarden for hva et barneprogram skal være. Hartmann pendler til og fra familien som bor i et gult hus på Hvalstad i Asker, og mellom teatermusikk og filmoppdrag komponerer han det som blir klassikerne «Her kommer Ole Brumm» og «Det snør det snør». Tangentene samarbeider med fingrene, mens de to sønnene Per og Terje ligger under det grønne flygelet og lytter på melodier som skal bli tidløse. I seg selv burde disse tonene fra hundremeterskogen vært nok til evig nasjonal berømmelse for «Kiss», men det er nok de aller færreste som vet at det er Hartmann og ikke Egner som har tonesatt Brumm.
Før neste prosjekt samme år får Hartmann, ifølge Anders Hegers Egner-bok (2012), en enkel, men tydelig beskjed fra Egner; skriv som Prokofjev. Tanken var da at ulike instrument skulle representere forskjellige karakterer slik russeren hadde gjort med Peter og Ulven i 1936. Nå er Egner klar for å bli bedre kjent med de karakterene som møtte opp til bamsens fødselsdag og han er tydelig inspirert av Hundremeter skogen og Asbjørnsen og Moes norske folkeeventyr.
Sammen med Christian Hartmann komponerer han «Klatremus og de andre dyre ne i Hakkebakkeskogen». Radiofortellingen kom i 1953, det samme gjorde boken, men det er plateversjon fra 1966 som er den mest kjente, der musikken er arrangert av Egil Monn-Iversen. Det samme året som Beach Boys ga ut «Pet Sounds», Rolling Stones ga ut «Aftermath», The Beatles ga ut «Revolver» og Bob Dylan kalte sitt studioalbum for «Blonde on Blonde» blir Birgit Strøm foreviget som Klatremus, Knut Risan er den sleipe Mikkel Rev og Sølvi Wang flyr av sted som Bestemor Skogmus.
I 1952 skriver Hartmann seg inn i musikkhistorien og komponerer på kort tid «Vi sen om Reven», «Pepperkakebakesang», «Klatremus-vise», «Bestemor Skogmus vise», «Bakermester Harepus», «Voggevise (So ro lillemann)» og «Nøttplukker-vise» som for øvrig ikke er med i 1966 versjonen. Det er og fascinerende å tenke på at under Monn-Iversens ledelse på 60-tallet sitter en av Europas beste gitarister, Robert Normann, og spiller banjo og gitar på over 100 Hakkebakkskogen-forestillinger. Og om man hører den Django Reinhardt inspirerte gitaristens lyd, så er det gitarlyden man finner i Hartmann og Egners Hakkebakkeskog. En Hakkebakkeskog som lever i beste velgående etter at den åpnet i Dyreparken i Kristiansand i 2015. Qvisten Animation laget «Dyrene i Hakkebakkeskogen» i 2016 og da var det Gaute Storaas og Katzenjammer som ga Christian Hartmanns legendariske melodier et frisk pust.
Men samarbeidet Egner/Hartmann stopper ikke med Klatremus. Egner bestem mer seg for å gjenfortelle Hugh Loftings Dr. Dyregod og gir i 1954 ut en bok med karakteristiske Egner-tegninger, som kanskje ikke tåler tidens tann i dag, der vi blir med på en vandring blant dyr og mennesker i Afrika. Hartmann får oppdraget med å gi melodi til det som kommer ut som singel. På side A finner man visen om «Vesle Hoa som var en Hottentott» og på side B kommer Kaptein Sorte Bill seilende inn med «Sjørøvervise». Den snart 40 år gamle Henki Kolstad får æren av å synge begge to og singelen blir en landeplage. Om man bruker internett til hjelp kan man og få det for seg at Hartmann laget melodien til «Dyrene i Afrika», men den melodien er det danske Åge Stentoft som må si seg skyldig i. Stentoft tonesatte «Molak Molak Mak Mak Mak» i 1937.
«Kiss» fortsetter samarbeidet med Egner og lager Amandus Dokkemann og Løve sangen, men det er i 1955 begge skulle få internasjonal oppmerksomhet. Det norske folk hadde blitt kjent med Karius og Baktus i ulike varianter der den første versjo nen kom under andre verdenskrig. Nå valgte Egner å gi disse to tannkrabatene et liv utenfor bøker og barnetime, de skulle filmes. Ivo Caprino stod for animasjonen, Egner for historien og fortellerstemmen, Statens Filmsentral betalte 79.653 kroner og Christian Hartmann komponerte all musikken. Filmen ble en internasjonal
suksess og både «Trist-vise» og «Glad-vise» skulle bli allemannseie for alltid. Filmen fikk stor oppmerksomhet da den ble vist under Cannes filmfestival, uten å vinne den prestisjetunge Gullpalmen. Dette er for øvrig ikke siste gang Hartmann skal bli for bundet med Cannes, men noe mer samarbeid med Egner blir det ikke.
Christian Hartmann ble medlem av Tono allerede i 1930. Tono sin hovedoppgave er å forvalte rettigheter og opphavsrett til musikere og tekstforfattere. Hartmann ble styremedlem i 1968 og satt der helt til 1981. Og det er en henvendelse til Tono som skal ende samarbeidet mellom Egner og «Kiss». Heger skriver dette i sin Egnerbiografi; Det hadde nærmest kommet til brudd med Christian Hartmann, etter en ganske meningsløs diskusjon om royalty og opphavsrett. Dels dreide det seg om det var et tillitsbrudd, når Hartmann gikk via Tono for å finne ut hva han hadde krav på i honorar. Og dels om hvem som egentlig hadde skrevet melodien til «Sjørøvervisa». Det siste faderullandei fra sjørøverfesten markerte også slutten på et av etterkrigstidens frodigste samarbeid.
Selv om de sluttet å samarbeide er det ingenting som tyder på at de ikke ble forsont.
I 1980 feirer Hartmann 70-årsdag i sin leilighet i Oslo. For øvrig der den Cubanske ambassaden ligger i dag. En av de gjestene som er der for å hedre «Kiss» er Thor bjørn Egner, iført godt humør.
Hartmann var jo en allsidig komponist som satte spor i ulike sjangere, men det er nok musikken for barn som vil gi ham legendestatus. En sommerdag i 2013 sit ter Hartmanns andre kone, Ingrid, på et pleiehjem i Oslo. Hun forteller villig om «Kiss», som har vært død i over 30 år, da en av pleierne spør hvilken melodi han var mest stolt av. Hun ser ut av vinduet og tenker litt, selv om hun vet svaret. «So ro lille mann», sier Ingrid med et mildt smil. Det var den han var mest stolt av, avslutter hun.
Ronnie MAG Larsen
