Bjørnstjerne Bjørnson
Alf Prøysen
Ludvig Holstein
sammar’n
Sigbjørn Obstfelder
hennes
Fjøslisa
Jens Vankelmodig
Prinsen
Vidar Sandbeck
Grieg
Herman Wildenvey
André Bjerke
Jegeren
Einar Skjæraasen
Det
optimistisk
Gunnar Kaspersen
Slagere
Lyttervalsen
liten
sommerkveld
Inger Hagerup
er
lykkelig
lille sommervenn
et lite bål
I1932 leverte pianisten og komponisten Christian Hartmann et manuskript med tittelen «Ved et lite bål ned’på stranden» til Norsk Musikkforlag. Han hadde skrevet tekst og musikk selv, og arrangert melodien for sang og piano. Christian var 22 år, og verket var en varm kjærlighetshilsen til fire år yngre Else Stolz. Tekst og melodi gjorde nytten og paret giftet seg fem år senere. Forholdet ble en inspirasjons kilde og Christian komponerte flere vakre klaverstykker til sin elskede Else i årene som fulgte.
Forlaget bestemte seg for å gi ut «Ved et lite bål ned’på stranden» som en singlenote, og den ble en publikumssuksess! Plateinnspilling på legendariske Columbia, His Masters Voice, Odeon og Parlaphon bragte musikken inn i de tusen hjem, og hadde man et piano i hus så var sannsynligheten stor for at notene til «Ved et lite bål ned’på stranden» sto i bokhylla. Det er jo ikke alltid like lett å forstå hvordan musikk av og til virkelig treffer, men med denne hiten opplever man Hartmanns magiske enkelthet, ja en finesse. Ord og toner er skrevet slik at man fornemmer at det ikke kan gjøres på noen annen måte. Det er en perfekt formidling av ung kjærlighet.
Kunsten å forme mesterlige melodier ble et særpreg for Christian Hartmann gjen nom hele hans komponistliv, og han skrev orkesterverker, slagere, teatermusikk, klaververker og ikke minst noen av våre aller mest dyrebare og udødelige barneviser - som musikken til Ole Brumm, Hakkebakkeskogen, Karius og Baktus og Doktor Dyregod.
En av de Hartmann komponerte melodier for var Alf Prøysen, en tekstforfatter som også hadde evnen til å skrive tekster som hadde sin styrke i sin enkelhet. Første gang Hartmann møtte Alf Prøysen var i et studio i Norsk Rikskringkasting der Hartmann satt sammen med Otto Nielsen for å gi sine kommentarer til viser som var blitt sendt inn til det umåtelig populære radioprogrammet ”Søndagsposten”. Prøysen var vant til å levere nye tekster på kort varsel for NRK, og han hadde en ny tekst der han utfordret Hartmann til å lage melodien. Den eneste instruksen Prøysen ga til komponisten var at begynnelsen måtte være litt slentrende, og så må den være
ferdig innen to dager. «Æille har et syskenbån på Gjøvik» ble deres første samarbeid og ble spilt inn søndag 18. mai 1969. Dette ble starten på et hyggelig samarbeid og et vennskap som dessverre ble så alt for kort. Hartmanns personlige rekord da det kom til Prøysen og kort deadline var to-timers varsel. Hartmann har selv beskrevet hvordan dette foregikk i forordet av en bok om Prøysen som kom i 1979. Prøysen ringer på døren hos Hartmann. Jeg har skrevet en ny vise du må lage melodi til Christian, men den må være ferdig om to timer for den skal inn i A-Magasinet.
Javel ja, svarte Hartmann, det mener du skal gå? Å ja da. Den er så kort at det greier du fint. Jeg kommer tilbake om to timer og henter den jeg, sa Prøysen med et humoristisk glimt i øyet.
Visen ble kalt «Minnestrofe» og den ble publisert som lovet 20. september 1969.
Høsten 1970 ligger en kreftsyk Prøysen på Rikshospitalet. Han er 56 år og skal ikke bli eldre, selv om arven etter ham skal vare for evig. I livets høst avslutter Prøysen dikterlivet med teksten «Visa om Fjøslisa og Prinsen av Siam». Historien er om to katter, der den ene er en norsk skogskatt som har et eventyr med en siamesisk rase katt med solid stamtavle. Selv om det er en tekst myntet på barn har den et budskap til voksne der kjærligheten river ned alle kunstige rasemurer. Melodien til Prøysens siste vise var det altså 60 år gamle Christian Hartmann som skulle få æren av å kom ponere. Alt i alt skrev Hartmann melodien til 13 Prøysen-viser.
I 1928 blir TONO stiftet i Norge og to år senere melder den ferske komponisten Christian Hartmann seg inn i det som den gang ble kalt Norsk Komponistfore nings Internasjonale Musikkbyrå. Formålet til TONO er å forvalte de økonomiske opphavsrettighetene til tekst og musikk. Hartmann engasjerte seg i TONO og var viseformann og fikk også den friske tittelen propagandasjef. Men der han engasjer te seg mest var nok i NOPA, en medlemsorganisasjon under TONO. NOPA, som ble stiftet i 1937, sier i dag at de har som formål å fremme norsk skapende tone kunst, norske musikkverk, skape møteplasser og arbeide for låtskriveres kunstneriske og økonomiske interesser. Hartmann ble tidlig tatt opp som medlem og den stadig
voksende gruppen diskuterte høylytt hver gang et nytt medlem skulle få plass i det gode selskap. Etter ti år hadde foreningen 35 medlemmer og en av de som måtte avlegge prøve i 1947 var pianisten Robert Levin. Han ble valgt inn. Nå har NOPA nesten 1300 medlemmer. Christian Hartmann har vært en viktig og engasjert på driver for å legge forholdene til rette for at dagens komponister, de som ofte er i kulissene bak frontfigurer, har gode forutsetninger for å kunne bli ivaretatt. Både økonomisk og gjennom opphavsrettigheter.
I mellomkrigstiden var jazzen og de ulike dansestilene som fulgte med over Atlan teren helt klart den ledende musikksjangeren og satte standarden for populærkultur i Norge. Hartmann studerte musikkteori på slutten av 20-tallet, hos den atonale Fartein Valen, og ble i liten grad påvirket av datidens populærmusikk. Radiosigna lene fra det glade jazz-utland påvirket norske musikere til å starte opp egne band på 20-tallet og restaurantene kunne tilby dansemusikk inspirert av jazzen. En typisk besetning den gangen var saksofon, fiolin, piano og trommer. På 30-tallet kom plate ne som leverte autentiske jazzinnspillinger fra Duke Ellington, Louis Armstrong og Don Redman. Og selv om jazzen ikke var Hartmanns favorittsjanger fikk han san sen for Irving Berlin. Allerede da Hartmann var ett år i 1911 ga Berlin ut sin første store hit, «Alexanders Ragtime Band», som ble en landeplage. En av de som verd satte Berlin høyt, i tillegg til Hartmann, var George Gershwin, som kalte ham den største komponisten som har levd. Da Christian Hartmann som godt voksen fikk en bok om Gershwin måtte han kommentere litt hovmodig, men med et smil, at han som komponist kunne klart å gjøre det Gershwin gjorde, minst like bra selv. Sønnene til Hartmann satte stor pris på og fikk glede av jazzen, mens Hartmann heller lot seg inspirere av og improvisere over musikken til Rachmaninoff og Chopin.
Visene Hartmann komponerte ble laget gjennom et helt liv, og det var ofte lyrikk fra store norske forfattere som ble tonesatt. Alle visene er skrevet ut for piano, og frem står som komplekse tonesettinger, eller sangkomposisjoner der man kan kjenne igjen trekk fra klassiske romanser. Hartmann hadde sin bakgrunn fra Nils Larsen Klaver skole hos pianolærer Erling Westher og teorilærer Fartein Valen. Westher hadde en
intens innlevelse i musikken, og denne egenskapen var nok spesielt vellykket for sam spill, felles forståelse og formidling mellom lærer og elev. Og det er innenfor tonesatt lyrikk Hartmann virkelig briljerer. I melodi, harmonikk, stemmeføringer og rytmikk, ligger det en sikkerhet som vitner om mye kunnskap og en komponist som er trygg på seg selv. Uttrykket er lett, vennlig og tonalt i en tid der jazzen og slagere tok mye plass. Hartmanns musikalske utspring kom i større grad fra klassisk musikk og med visene og sin lekenhet var han helt klart med på å forme den musikalske epoken på 30, 40 og 50-tallet.
Bjørnstjerne Bjørnson, Inger Hagerup, Arnulf Øverland, Herman Wildenvey og Andre Bjerke var noen som inspirerte Hartmann. ”Jegeren” med tekst av André Bjerke er et eksempel som er verdt å merke seg. Forspill og etterspill er bygget over samme lest, men med forskjellig taktart. Første del av verset er skrevet i en stram, marsj-aktig stil der teksten skildrer jegerens gange. Men like etter endres karakteren med taktskifte fra 2/4 til 6/8 når teksten endrer karakter fra håndfaste til det subli me, overnaturlige og mystiske.
Innhold og budskap i de lyriske tekstene er vakkert og nennsomt behandlet. Det er som om Hartmann ”maler” diktets stemning med en stødig og fin musikalsk pensel. Melodier, harmonikk og rytmikk løfter frem og understreker tekstene med konti nuerlig tilstedeværelse. Et annet eksempel er ”Helga” av Sigbjørn Obstfelder som virkelig er besnærende tonesatt. Melodien trekker oss inn i en stemning av fokusert undring og fascinasjon, og musikken lar spørsmålene bli hengende i luften. Skiften de taktarter og overraskende modulasjoner holder lytterne i ånde og demonstrerer Hartmanns unike nærhet til, og forståelse av, teksten.
”Rosen”, tonesatt etter en annen av Obstfelders vakre tekster, er også et godt eksem pel på Hartmanns inderlighet. Forspillet leder via nedadgående bevegelser frem til Bb6/9 som ligger under tekstens første ord: ”Rosen”. Akkorden skal illustrere rosens duft, og enhver av oss dveler nok like gjerne ved duften som ved denne klangen! Videre understrekes ordene ”rosen elsker jeg” med en oppgang fra D til F, videre
punktert rytme understreker ”elsker”. Lenger ut i sangen kan man og legge merke til hvordan Hartmann lar melodien bevege seg i bølgende bevegelser ved teksten ”skjelven” på to steder. I samme strofe peker han nese til tradisjonelle harmonise ringsregler, og legger kompet i trinnvis nedadgående kvinter før taktskifte og bøl gende, brutte akkorder maler sterke følelser mot slutten. Det lille etterspillet speiler forspillet med stigende åttedelsbevegelser som lander i en Bb6/9.
I tillegg til Alf Prøysen var det musikeren Vidar Sandbeck og dikteren Einar Skjær aasen sine tekstlinjer som Hartmann skrev flest melodier til. Noen av de Sandbeckvisene som Hartmann hadde satt sitt stempel på var «Jens Vankelmodig», «Vår natt» og «Lykkebergvisa». Skjæraasen ga ut 11 diktsamlinger i perioden 1936-1966. «Danse mi vise», «Onga Våre» og «Trubadurvise» ble tonesatt av Christian Heyn «Kiss» Hartmann. En komponist som gjennom et helt liv lekte seg med ulike sjan gere, populærmusikk, filmmusikk og klassiske melodier. Han så like stor verdi av å skrive en barnevise som da han skrev til Sigbjørn Obstfelder eller Ludvig Holstein sine tekster.
Den 29. mai 1985 trekker en 74 år gammel komponist og pianist sine aller siste åndedrag. Ingen flere toner. Under bisettelsen noen dager senere spilles en av hans egne komposisjoner. Valget falt på melodien «Høstvise» som han gjorde til en av Einar Skjæraasens tekster. «Høstvise» får bli med og ta et siste farvel. Arven skal leve videre på sitt trygge og beskjedne vis. Slik som hovedpersonen selv.
Ronnie MAG Larsen
Norsk slagerkomponistforenings årsmøte på Rosekjelleren i 1942. Christian Hartmann er nummer to fra høyre på bakerste rad. For øvrig på bildet: Reidar Thommessen, Kikkan Schjørn, Carsten Carlsen, Bjarne Amdahl, Arne Tvenge, Willy Johansn, Kristian Hauger, Jolly Kramer-Johansen, Thode Fagelund
