Musikkanmeldelser, Astrid S og senkapitalisme

VYBZ KARTEL To Tanesha Short Boss Muzik, 10.01.20

Kongen av dancehall viser den myke siden av seg selv i det som er en ode til hans baby momma, Tanesha Johnson. Vybz Kartel, født Adijah Azim Palmer, har vært og er fortsatt en, av de mest innflytelsesrike og viktige reggae- og dancehall-artistene fra Jamaica siden 90-tall ble til 2000-tallet. De siste årene har han sittet i fengsel, men likevel på mystisk vis klart å være en av bransjens mest produktive.

I 2019 kom nyheten om at Vybz hadde søkt om å bli en del av et rehabiliterende musikkprogram i fengsel, mens han venter på en gjenopptakelse av saken. Resultatet er To Tanesha, hans første offisielle utgivelse siden 2016. Det er et reflektert stykke arbeid fra en fyr som har hatt tid til å reflektere rundt både egne tanker og følelser, og som klarer å anerkjenne feilene han har gjort. Albumet poengterer også hvor kompliserte forhold kan være, og spor nummer ti, «Fell Apart», står som et håp for framtida. Her erkjenner han at ting går bra, til tross for at forholdet ikke funker. Det er spesielt interessant at dette kommer fra en mann som har sittet i fengsel for mord siden 2014.

Tanesha er forøvrig også godt kjent i Dancehallscenen, ettersom Kartel ved flere anledninger har referert til henne i flere sanger. Denne gangen dedikeres ti spor ene og alene til henne og forholdet deres. Og som med alle forhold går ting opp og ned.

Til sist: Det er forfriskende at Vybz tester ut r&b, og at den patoisen er vannet ut med flere engelske ord. Uvant, men jeg kan digge det.

Faduma Mohamud SIRI BYRKJEDAL Songs for a Restless World KOSO, 17.01.20

Songs for a Restless World består av ti sanger med Siri Byrkjedals vokal, en gitar og en synthesizer som sammen fokuserer på klimakrisa. Hvordan lager man musikk om verdenskriser uten at det blir ironisk «Heal the World»-stemning, spør du? Ifølge Songs for a Restless World: ved å bytte ut «there are people dying» med «some days I think a lot about the things I didn’t do». Det vil si: ved å fordele skyldfølelsen/ansvaret og ikke peke finger.

Den positive 90-tallsaktivismen er altså byttet ut med en tristere Simon and Garfunkel-stemning. «A Great Fake Piece of Land» handler om de store plastøyene som flyter rundt omkring på verdenshavene, «What Happens» om fake news og «Some Days» om de dagene man ikke gidder å tenke på klimakrisa og dens konsekvenser. Dette universet er ment for alle som er bekymret for fremtiden, men som fortsatt har troen på at vi kan gjøre verden bedre. Det er vanskelig å lage diskré klimakrise-musikk. Byrkjedal klarer det nesten. Selv om det tidvis kan være fint å høre på, velger jeg likevel å høre på alt annet. Man forblir nemlig like passiv som før av å sitte og høre henne synge om at verden er i ferd med å rakne.

Ruth Emilie Rustad Martinsen SQUAREPUSHER Be Up A Hello Warp Records, 31.01.20

Det irriterer meg alltid noe helt jævlig når jeg ser en anmeldelse av et kultband med en lang historie der anmelderen åpenbart ikke vet eller bryr seg spesielt mye om artisten. Så for å komme eventuell irritasjon i forkjøpet vil jeg innrømme med en gang at jeg aldri har hørt et helt Squarepusher-album før. Jeg har fått med meg at han er en stor favoritt blant folk som digger eksentrisk elektronisk musikk med hyperaktiv trommeprogrammering, men personlig har jeg for det meste fått behovet mitt dekket av Venetian Snares på den fronten.

Nå som kortene er på bordet kan jeg hvertfall si at Be Up A Hello er et fint første møte med artisten. Jeg har lest at Squarepusher er en virtuos bassist og trommeslager i tillegg til elektroniker og at han henter mye inspirasjon fra jazzfusion, men dette albumet er en ren elektronisk affære. Vi snakker snirklete melodier toppet av ekstremt innfløkte, aggressive breakbeats og gurglende acid-bass. Låtmaterialet har en veldig fin balanse av koselige, snille melodilinjer med klare hint av klassisk og jazz sidestilt med mørkere, mer rent acid-orienterte kutt. Smart nok er det også en fin beat-fri pustepause midt på albumet. Squarepusher konstruerer låtene sine nesten som gode actionsekvenser, der elementene er i perfekt samspill og det alltid dukker opp en ny vending, et nytt element eller enda villere trommer akkurat når det trengs. I likhet med all den beste musikken er dette noe du kommer til å synes er enten toppen av underholdning eller utrolig irriterende, og jeg vet hvertfall hvilken side av gjerdet jeg lander på.

Vet du hva, fuck it, jeg tror jeg skal begynne å høre på Squarepusher i 2020. Jeg har allerede bestemt meg for å begynne å høre på Steely Dan og Skinny Puppy i år, så det er like greit å slenge Squarepusher på haugen. Tenk så mange fete artister det finnes der ute som har en diger katalog du ikke har hørt, da! Hva faen er det du skal gjøre som er så jævla mye viktigere, høre på PODCASTS??? Send meg gjerne et pip hvis du vet hvilke av platene til Squarepusher som er best. Dette blir bra!

Eirik Kjøs Usterud 070 SHAKE Modus Vivendi Def Jam, 17.01.20

Det beste som kom ut av Kanye West-kaoset kjent som albumet Ye, er siste halvdel av sporet «Ghost Town». Det var først her folk fikk øynene opp for Danielle Balbuena, alias 070 Shake. Gåsehudfremkallende, skrev flere anmeldere om outro-refrenget. Det samme kan sies om debutalbumet, Modus Vivendi. Et Google-søk forteller at tittelen er et latinsk begrep som kan bety at motstridende parter avtaler en fredelig sameksistens. Det blir også brukt om en måte å leve på. Det passer godt når vi i løpet av 14 spor får servert en melankolsk og sentimental, men også håpefull og reflektert, Shake. I sameksistens! Til tross for at mange fortsatt prøver å låse henne fast til rap-kategorien, blir det i mine øyne (ører!) feil å putte Shake i bare én bås. Tilnærmingen hennes til musikk er eklektisk. Shake leker seg med alt fra kraftig og buldrende synthbasert produksjon, som for eksempel på det 80-talls-inspirerte pop-sporet «Morrow», til det mer neddempede og drømmende «Divorce», som byr på en liten pause, før Shake tar lytteren med videre til den mørkeste delen av Modus Vivendi, dystre «The Pines». Innholdsmessig veksler albumet mellom emner som farene ved monogami, astrologi, og tilværelsen som flue på veggen, alle ting en utforskende tilnærming fungerer godt med. Samtidig er Shake en ung artist, og det å finne plass i dette svære musikalske universet tar tid. Og hvorfor skal man alltid settes i én kategori? Kan man ikke eksistere i flere? Det er uansett spennende å følge med på hva hun begir seg ut på.

Shake dykker også tungt i stemmemodulering i albumet som helhet. Nylig fortalte hun Pitchfork at dette ble gjort for å gjøre sounden hennes «mer ekte». I noen spor får dette derimot motsatt effekt og det blir en avstand mellom henne og lytteren. Jeg lengter etter en mer nedstrippa stemme, som kunne fungert bedre med de sårbare temaene. Dette tar ikke bort det faktum at det er en jævlig bra debut, fra en artist jeg alltid gleder meg til å høre mer fra.

Faduma Mohamud 3 5 5 QUANDO RONDO Qpac 10.01.20

Undertegnede calla både Quando Rondo-året 2018 og Quando Rondo-året 2019. Men karrieren hans tok ikke av i like stor grad som andre rappere som for ett og to år siden, eksempelvis Lil Baby og YoungBoy Never Broke Again, som den gangen befant seg på omtrent samme punkt i karrieren som 20-åringen fra småbyen Savannah, ved Georgias kystlinje, en fire og en halv timers kjøretur fra innlandsbyen og rapmetropolen Atlanta. Qpac er Quando Rondos fjerde lengre prosjekt, og etter tittelen å dømme, også det prosjektet som virkelig skal gi ham ikonstatus. Ikke at 2018-mixtapene Life B4 Fame og Life After Fame eller fjorårets From the Neighbourhood to the Stage var spessielt ydmykt tittulert, de heller.

Jada: Quando Rondo er en tidstypisk syngerapper. Men selv om det ved første lytt kan fremstå som om særegenhetene hans er veldig mange andres særegenheter også, bringer han faktisk noe nytt til bordet. Der en Chicagoartist som Polo G (som gjester spor 7, «Marvelous»), makter å gjøre den selvmedlidende og/eller straight up tragiske sounden til noe enormt patosfullt, noe som passer i katedraler, eller der en New York-melankoliker som Lil Tjay har gatas råhet i alt fra tekster til intens levering og tilstedeværelse, er Quando Rondo mer som en dude som sitter på verandaen utenfor huset og synger lavt for seg selv mens han klimprer på en gitar. Det er mye blues i Quando Rondos hiphop.

Så, hva er problemet? Der det til en viss (ikke veldig stor!) grad skurrer er i vokalen. For er det nok nødvendighet i det Quando Rondo holder med på for øyeblikket? Gir han nok av seg selv? Han er en ryddig rapper, og musikken hans er aldri direkte feil, men skal man være streng så høres han for øyeblikket mer flink enn inspirert ut. Mulig er det også derfor Qpac sklir gjennom høyttalerne uten at man stopper opp ved en spesiell låt og tenker at fyyyyy faeeeen!!!! Kanskje må han ta enda mer farvel med tidsånden for å finne seg selv sånn ordentlig. Og det kan det jo hende han gjør allerede senere i år – eller kanskje heller: i Quando Rondo-året 2021.

Yngve Sikko 4 2

KANAAN The Odense Sessions El Paraiso Records, 14.02.20

OKAY KAYA Watch This Liquid Pour Itself Jagjaguwar, 24.01.20

Ok: hvis Norge er så jævla hjemsøkt av JANTELOVEN, hvorfor har vi så mye bra prog, jazz og impro-virtuoser da? Når sosialdemokratiet er på sitt beste later det til å være perfekt grobunn for å gi litt faen i låtskriving til fordel for groove, improvisasjon og masse, masse gitarsoloer. Kanaan føyer seg fint inn i samme landskap som Jaga Jazzist, Elephant9, Bushman’s Revenge også videre, og viser at dette er en paraply det definitivt er plass til fler under.

Når du kaller platen din “The [sett inn ord her] Sessions” ligger det liksom litt i kortene at dette blir en løssluppen affære. Og godt er det, for selv om Kanaan er helt i stand til å lage gode komposisjoner låter de bedre jo mer utflytende de er. Det finnes en spesiell rå glede i å høre tre musikere som kjenner hverandre utrolig godt (pluss produsent Jonas Munk på ekstra gitar og synth) nærmest male og utforske et landskap sammen og dytte hverandre lenger og lenger oppover i et crescendo som aldri stopper. Dette er klassisk psykedelisk musikk som plasserer seg tydelig innenfor en søttitalls estetikk uten at det låter som det har spesielt mye med narkotika å gjøre, og for meg maner det fram bilder av fjell, hav og generelt utemmet natur. Kanaan får ikke helt fram fleksibiliteten og variasjonen de viste på førstealbumet her, men når de jammer så jævlig hardt som dette syns jeg ikke det gjør noe i det hele tatt. Plata er en flott helhet full av opp- og nedbygninger som sannsynligvis er like diggbar for proggere, jazzfolket og stonerrock-crowden.

For litt siden gjorde min venn Raymond (ja, han fra Beglomeg!!) meg oppmerksom på at det en gang var positivt ladet å si at musikk SUGER. Dette er på tide å ta tilbake, og dette albumet er en perfekt anledning til å bruke det om. Det drar deg med på en reise og det er en tur som er vanskelig å rive seg bort fra.

Eirik Kjøs Usterud Watch This Liquid Pour Itself fortoner seg som en terapitime hvor Kaya Wilkins selv både er pasient og terapeut. Med vann og annen væske (svette, mensen) som gjennomgående metaforer for angst, formidler Okay Kaya først og fremst til seg selv – dernest til andre som eventuelt gidder å høre på – en fortelling som gir assosiasjoner til en kontrollert, men splittet personlighet. Først og fremst fordi albumet består av så mange dualiteter, der Kaya blant annet utnytter sitt brede stemmeregister til overraskende vekslinger mellom lys og dyp vokal som gjør det vanskelig å høre at disse lydene kommer fra samme menneske. Som på sitt forrige album holder hun fast på kontrasten mellom den ironiske lystigheten i melodien og de melankolske, depressive tekstene som fremføres med en ofte naiv, drømmende vokal. På Helsevesen, som eneste norske innslag, høres hun ut som det som kunne vært kjærlighetsbarnet til Øystein Sunde og Julee Cruise, idet hun formidler sine mest trivielle tanker som om det skulle vært profetier: «Jeg har blødd igjennom hele min blå pysjamas / faen heller jeg håper det går av i vask».

I tillegg til det med mensen bekrefter Okay Kaya at hun er blant oss vanlige dødelige ved å dra nytte av relaterbare meme-formater: «you don’t love me at my guttural sounds, you don’t deserve me at my guttural sounds». Hun viser også selvironi og ærlighet gjennom one-liners som «on my way to the nearest AA-meeting» og «sex with me is mediocre».

I samsvar med den splittede personligheten er albumet i det hele tatt preget av sjangerskifter, som for å representere de abrupte skiftene i sinnsstemningene hennes. Der «Insert Generic Name», i tråd med sangtittelen selv, kunne vært en hvilken som helst generisk poplåt, beveger «Psych Ward» seg i retning rock og gir assosiasjoner til Angel Olsen som er representert av samme plateselskap. På den discoinspirerte «Mother Nature’s Bitch» introduserer Kaya Wilkins sitt eget mood med en klisjéaktig, amerikansk programleder-stemme: «everybody / please give a warm welcome to / this current mood».

Selv om det til tider gjennom lyttingen er fristende å lengte etter et mer fullstendig album og en større sjangermessig begrensning godtar man sakte, men sikkert at sjangerskiftene, og de ironiske lagene som følger med, har en eller annen form for terapeutisk funksjon.

Ruth Emilie Rustad Martinsen 5 4

ASTRID A/S

DET SKAL IKKE være lett å være kvinnelig musiker. Når kritikerne endelig har sluttet å stille spørsmål ved en ung kvinnelig artists integritet, talent og autentisitet, så skal man bli kritisert for å ikke pumpe ut nok støy.

I VG 25. januar klager anmelder Tor Martin Bøe over at Astrid S ennå ikke har gitt ut debutalbumet. Nylig besluttet hun også å avlyse alle konserter frem til sommeren for å jobbe fokusert fram mot det ventede albumslippet. Artistmanager Silje Larsen Borgan svarte med noen velplasserte ballespark i en kronikk, og vi kan konkludere med at det til tross for at det er noen haters der ute, så har kvinnene seiret over Den Slemme Kritikken. Så hvorfor sitter jeg da igjen med denne ugne følelsen av at noe er galt? Hele mitt liv har jeg ønsket å se kvinner dominere hitlistene med selvskrevne låter, hvorfor føler jeg ikke for å applaudere Astrid S for hennes artistiske integritet?

TRENGER VI EGENTLIG flere Astrid S-hits? Er det gubbete av meg å spørre? Misforstå meg rett, jeg ønsker artister som Astrid S og Sigrid alt vel, og jeg stiller absolutt ikke spørsmål ved verken talentet deres, det harde arbeidet og aller minst suksessen. Det er kanskje tåpelig å bolke disse artistene sammen bare fordi de er unge kvinner, men de blir jo gjerne trukket frem som eksempler på at nå er det jentene som bestemmer. Likestillingen har seiret. Strømmetallene lyver ikke – markedet har talt, og de vil ha KVINNER! Men etter å ha mislyktes i å skille mellom dem på musikk-quiz for n-te gang, så har jeg funnet ut av hva som plager meg: de representerer en form for ufarlig, kapitalismevennlig feminisme. I et samfunn der alt er til salgs, har også feminisme blitt omsettelig. Det tydeligste eksemplet på dette er bruken av «Don’t Kill My Vibe» i Dnbs reklame for kampanjen #huninvesterer. Låta har blitt den type feminist-anthem kvinner kan høre på mens de løper på tredemølla, for å føle seg freshe når de senere gynger nedover gangen på stiletthæler på vei til styremøtet. Det lille ekstra dyttet som får influenseren til å tørke av seg sminken, ta en selfie og poste et bilde på Instagram under den modige hashtaggen #nomakeup.

Jeg anklager ikke Sigrid for å bevisst pushe en NHO-vennlig feminisme, og jeg klandrer heller ikke Aurora for at hun hylles som vår tids Björk, selv om Björk var hakket mindre bilreklamevennlig. For disse Gen Z-erne hadde aldri noe valg.

Mye tyder nemlig på at vi har endt opp med et snevrere spillerom for kvinner i popmusikken. Hvordan kunne det frie markedet fasilitere dette?

PÅ 80- OG 90-tallet, under musikkanalen MTVs storhetsperiode, fantes det et mylder av kvinnelige forbilder i popmusikken man kunne velge mellom. Alt fra sjefen sjøl, Madonna, til rap-og r&b-gruppene TLC, Salt-N-Pepa og En Vogue, vokalister i band som The Cranberries, Roxette, Hole, androgyne Annie Lennox, kule Neneh Cherry, Linda Perry fra 4 Non Blondes med sin svære munn og rare bomse-flosshatt. Popmusikken var et fat du kunne forsyne deg av, og bruke til å mikse en passende identitet.

I 1999 ble det solgt flere plater enn noensinne. Det samme året ble fildelingstjenesten Napster lansert og panikken var snart et faktum. Det som fulgte var på mange måter en homogenisering av kvinnelige artister på MTV.

Jeg lider ikke under noen vrangforestilling om at 80- og 90-tallets musikkbransje var drevet av feministisk idealisme, men på denne tiden lønnet det seg å satse på både små og mellomstore artister, og man kunne investere i eksisterende talent uten å måtte forme en artist fra bunnen av. Man hadde råd til å ta risikoer, og la personlighet diktere image i større grad.

Men hvor skal pengene komme fra?

Så lenge kapitalismen approprierer feminismen er ingen kvinne fri.

ikke bare å være flink til å synge og danse, for kravene til autentisitet har forandret seg – følelsen at vi har med en fabrikkert artist fyller oss med ubehag. I tillegg til å være ung, dyktig og talentfull, så skal kvinnelige artister i dag helst også være samfunnsbevisste og selvstendig tenkende. Problemer oppstår når de blir for selvstendig tenkende eller frittalende, når de risikerer å fremmedgjøre målgruppa til Norrøna eller Obos. De kan gjerne ha integritet nok til å ville fokusere på å lage et godt og personlig album, men ikke så mye integritet at de risikerer å falle ut av hitlistene. De skal være frie kvinner, men ikke så frie at de utfordrer dagens markedsorienterte status quo. Tverre kjerringer selger ikke vindjakker.

TOR MARTIN BØE har tidligere vist, ehm, «sunn skepsis» til at Astrid S vant Årets spellemann i 2018, da han mente at «den legger et enormt press på en artist som ikke engang har gitt ut debutalbumet sitt». Nesten to år etter bestemmer han seg for å få litt fortgang i sakene og legge litt press selv. «Hvor vanskelig kan det være å spille inn ti låter, få det ut i verden og komme seg videre? Det blir i alle fall ikke lettere av å utsette det igjen og igjen».

Ja, hvor blir det av albumet, Astrid S? Nå er du 23 år, skynd deg før egga dine skrumper inn! Som svar på hvorfor det har tatt tid, og hvorfor Astrid S nylig har besluttet å avlyse alle konserter frem til sommeren for å jobbe med debutalbumet, svarer manager Halvor Marstrander at Astrid S ønsker at «albumet skal bli best mulig og musikalsk sett være noe hun kan stå inne for hundre prosent, som er henne».

Selv forstår jeg godt hvis Astrid S trenger en pust i bakken. Et raskt søk på Spotify viser at hun kanskje ikke ga ut et album i fjor, men til gjengjeld ni (!) singler, samt flere remixer. Det burde dessuten vært nesten rørende for et gubbehjerte at en ung musiker ønsker å rydde timeplanen for å jobbe med noe så uhipt og markedsmessig ulogisk som et fullengders album i 2020.

Men Tor Martin Bøe er ikke fornøyd med denne forklaringen. Målt opp mot markedsplanen til de andre revenue-genererende kvinnelige ledestjernene på Norges pophimmel, Sigrid og Aurora, så er Astrid S sin progresjon ikke god nok for Norges nye næringsorienterte kulturstrategi. I fjor meldte VG at «prosjektet» Astrid S går i rødt (til tross for at initialene hennes er AS ;-)). Han avslutter innlegget med å skrive at hun trenger en hit. «Helst flere. Og hun trenger det snart».

FOR EN ÅRVÅKEN kvinnelig musiker som har rusla rundt blokka noen ganger, er denne formen for stresspåføring en gjenkjennelig felle som legges ut av menn. De står der med vidåpen dør til musikkbransjen, ferdigveltet patriarkat – det er bare for damene å gå rett inn. Hva er det dere venter på, egentlig? At neglelakken skal tørke?!

Hvis vi kvinner så mislykkes i å marsjere inn og feie opp all suksessen som mennene nå har gitt oss tilgang på, så fortjente vi kanskje ikke den Spellemannen? Og kanskje vi endelig slutter å klage om kjønnsbalansen i festival-lineups i samme slengen?

Til tross for Bøes misogyne undertoner lykkes han likevel i å tegne en ganske presis karikatur av kultursynet som råder i Norge anno 2020. Fokuset er verken integritet eller kvalitet, men profitt. Platebransjen har også for lengst lært at så lenge de skyver unge kvinners suksess foran seg, kan de avfeie kritikk av deres kalkulerte samlebåndsmusikk som anti-feministisk og usolidarisk. Det er viktig å ikke la suksessen til disse artistene bli en sovepute, eller forveksle den med makt og reéll fremgang. Etter å ha hørt den ene Astrid S-klonen etter den andre under en demosession ved en norsk bransjefestival i fjor, ble det åpenbart for meg at denne nye arenaen for unge kvinnelige artister ikke kan være særlig romslig. Da er det i grunn helt likegyldig hvorvidt Astrid S har kunstnerisk integritet eller ikke. Det blir til slutt bare nok et salgsargument.