8 minute read

Nisseluelandet Norge har endelig fått sin første

Norges første utstilling av mensenkunst er et faktum. Kurator Una Mathiesen Gjerde driter i om det provoserer eller ikke.

BLODFOSSEN SYKLUS. Telemark Kunstsenter, 01.02 – 22.03.20 Kunstnere: Wencke Mühleisen (NO), Monica Englund (SE), Stense Andrea Lind-Valdan (DK), Ane Barstad Solvang (NO), Maria Pasenau (NO), Marin Håskjold (NO). Kurator: Una Mathiesen Gjerde.

Advertisement

kien, Telemark. Ikke lenger bare hjembyen til en viss Peer Gynt-skrivende legende fra norskboka, nå er byen også åsted for Norges første utstilling av kunst som tematiserer menstruasjon. S

MEN ER MENSENKUNST virkelig kult og grenseoverskridende i det herrans år 2020? Kurator-debutant Una Mathiesen Gjerde trekker fram at mensen nettopp ikke lenger er tabu eller provoserende.

– De siste årene har det eksplodert. At Erna Solberg står på FN-toppmøte og snakker om mensen, det hadde ikke skjedd da Jens Stoltenberg var statsminister, og ikke bare fordi Erna Solberg er kvinne og Stoltenberg mann. – Mensen er så i vinden at hvem som helst kan bruke det som en greie for å få kred og kudos, sier Gjerde.

OG TREKKER fram at Karl Ove «ikke veldig feminist» Knausgård i boken Så mye lengsel på så liten flate, som utkom i forbindelse med at forfatteren kuraterte en utstilling på Munch-museet, fortolket Munchs Blodfossen som et symbol på menstruasjon. Munch hadde jo både et komplekst og tosidig forhold til Kvinnen.

Gjerde på sin side setter sin lit til brev han skrev i perioden, der det kommer frem at tema for maleriet er første verdenskrig og blodutgytelsene på de europeiske slagmarkene. Litt mer troverdig, kanskje, med tanke på at mensen var et fortiet tema på Munchs tid. Men i vår tid er det ikke det, og ting har endret seg mye bare de siste årene.

– Rundt 2017 var det noe som skjedde. Det siste året har det også nådd idretten, P3 lager en serie, DR i Danmark lager en serie.

Og Telemark Kunstsenter lager mensenutstilling. Tittelen er SYKLUS. Utstillingen viser frem seks kunstneres (fire norske, én svensk og én dansk) mensen-relaterte arbeider fra 1982 frem til i dag. Det er alt fra danske Stense-Andrea Lind Valdans malerier der hun bruker sitt eget mensblod som pigment til Maria Pasenaus selvutleverende fotografier, og så er det keramiske arbeider, skulpturer, film og performance.

ET AV VERKENE er et opptak fra en performance Wencke Mühleisen gjorde i Amsterdam i 1982. Hun kledde seg naken mens hun snakket om nazisme og fascisme, før hun helt ut av det blå helte rød maling over underlivet sitt. Å nei, så flaut, utbryter hun, hun har fått mensen! Da hun spør publikum om en tampong reagerer de med flau stillhet. – Det er en veldig liten del av hele performancen, men det er veldig eksplisitt og, vil jeg si, grenseoverskridende. Men er det sånn i dag? Ting har jo skjedd siden 1982. Vann har rent gjennom elver, pils har glugget seg forbi strupehoder og rødt blod har … ja, det har kommet ut av kvinner.

– Mange vil si at mensenkunst var relevant, fordi det var tabu. Det er den tanken om at kunst skal provosere. Men skal man begrense det slik at det kun er kunst som provoserer som er interessant, så får vi et snevert bilde på kunst.

Ingenting provoserer lenger, uansett. – Ikke noe i min utstilling, nødvendigvis. Og det er heller ikke derfor jeg har laget den. Skulle jeg provosert, skulle jeg laget denne utstillingen for ti år siden. Provokasjon kan være et nyttig verktøy og en samtalestarter. Men tenker man på hva som blir omtalt som store utstillinger de siste 10-20 årene sånn generelt så er ikke provokasjon det første ordet jeg tenker på.

Hva tenker du på da? – En fellesnevner er at noe er samtalestartere. Det kan være mange ting. I alle møter med kunst vil hvert enkelt publikum ha sitt eget møte med verket. Noen kan bli provosert, andre ikke, noen kan synes noe er fint, mens andre synes det samme verket er gravstøgt.

«Mensen er så i vinden at hvem som helst kan bruke det som en greie for å få kred og kudos.

Mensenkunst. Foto: Maria Pasenau, fotografi fra publikasjon Whit Kind Regrets Pasenau (2015-2018)

Valgte du en historisk vinkling på utstillingen slik at folk ikke skulle kunne avfeie den med: aaah mensenkunst er så mainstream! Kjedelig! –Det har jo blitt mainstream! Det er derfor det er viktig for meg at det historiske er med. Litt av poenget er å løfte det faktum at dette ikke bare er en trend. Det må sees i en kontekst.

HER ER LITT kontekst: De første kunstnerne med tydelige menstruelle referanser som det heter, dukket opp i New York på 60-tallet. Shigeko Kubota festet en pensel i skrittet som hun malte med og Gunvor Nelson laget filmen Schmeerguntz, der hun kryssklippet polerte reklamefilmkvinner med en kvinne som dro en tampong ut av skjeden. På 70-tallet får også andre vestlige land sine menstruelle kunstverk, og allerede i 1973 er det en mensenkunstutstilling i Göteborg. På 80-tallet dabbet det litt av, før det rundt tusenårsskiftet ble et oppsving, denne gangen også

PT. 2

«Skulle jeg provosert, skulle jeg laget denne utstillingen for ti år siden.

Ikke mensenkunst. Edvard Munch, Blodfossen (1915). CC BY 4.0 Munchmuseet

utenfor den vestlige verden. Og sånn har pendelen svinget, i takt med de mye omtalte feministiske bølgene.

Men på 2010-tallet har det tatt helt av. Mange feministiske kampsaker var allerede tatt, påpeker Gjerde. Men likestilt er vi ennå ikke. Hvorfor har mensenkunst blitt mainstream akkurat nå?

– Det som er interessant når man snakker og leser om mensen, er at man finner ganske konkrete sammenhenger fra antikken og fram til i dag mellom hvordan kvinner har blitt undertrykket og hvordan man har snakket om mensen. Aristoteles hadde en idé om kjønnet der kvinnen var en motsatt mann. Det kvinnelige kjønnsorganet var en penis som gikk innover, og da ble menstruasjonen lest som kvinnelig sæd. Og så var det idéen om at kvinnen kom med materien og mannen med intellektet. Så kvinnen kunne i teorien produsert et barn helt selv, men det barnet ville vært hjernedødt. Haha. – I tredje mosebok står det at kvinner skal holde seg innendørs i to uker når de menstruerer. Når de er ferdig skal de komme til synagogen med to offerduer. For å bøte på den syndige utfloden.

MYE JOBB! Men også i vår egen tid blir menstruasjon omtalt som noe negativt. Et kjent eksempel: I 2015 ble Donald Trump intervjuet av Megan Kelly, en pågående journalist fra Fox News. I etterkant sa han til CNN: «There was blood coming out of her eyes, blood coming out of her wherever.».

– Mensen har altså blitt brukt både for å undertrykke kvinner og som hersketeknikk. Litt derfor tenker jeg at det faktisk er relevant fortsatt. Uavhengig av om det er et menstruelt stigma eller ikke.

Det er med andre ord ikke til å komme unna at det er mye politikk i det. Uavhengig av at du sier det ikke er et politisk statement. – Men det er ikke den eneste lesningen av det! Det er også veldig privat og utleverende.

INTET MENNESKELIG er meg fremmed, het det i det gamle romerriket. Men for menn er mensen egentlig det. Samtidig er jo kunsten i sin natur et redskap for å kommunisere erfaring eller innsikt på tvers av nettopp slike uoverkommelige skiller. Er mensenkunsten rettet mot menn?

– Jeg kan heller aldri forstå en sædutløsning. Takashi Murakami har en skulptur der en en animelignende karakter får utløsning og det er sædvirvel som liksom bøyer seg opp i lufta. Når jeg ser det verket så tenker jo jeg noe annet enn deg. Ikke bare fordi vi er to forskjellige personer, men også fordi du skjønner hvordan det føles å komme på den måten. Jeg har ingen forståelse av en mannlig orgasme i og med at jeg aldri har erfart den selv.

Trist! – Ja, men jeg har jo forståelse for en kvinnelig orgasme.

Det som er trist er at vi aldri egentlig kan forstå hverandre. – Haha. Joda. Men kunsten er heldigvis et virkemiddel som gjør det lettere.

I 2020 DRIVER også menn med mensenkunst. Britiske Anish Kapoor er ikke bare en av verdens mest kjente nålevende kunstnere, han er også en mann som har laget mensenkunst. I praksis en rekke dryppende røde, ikke spesielt interessante bilder, som han lanserte med sitater som handlet om at han utforsket sitt feminine jeg. – Det er greit om menn lager kunst om mensen også! De fleste heterofile menn, sett at de lever i parforhold en eller annen gang i løpet av livet, eller vokser opp med en mor eller søster, må forholde seg til menstruasjon. Det er helt klart en større del av en kvinnes liv, men man skal ikke si sånn: Øhhhh, dere får ikke røre vårt territorium!

– Man burde egentlig ikke begrense dette til å handle om kjønn. Det handler mer om individuelle erfaringer. Alle menstruasjonssykluser er helt unike.

– Noen deler mye om mensen, andre lite. Noen er interessert i mensen på et politisk eller filosofisk plan. Andre vil bare snakke om sin egen menstruasjon, om hvor sykt mye eller lite de blør.

Og noen lager kunstutstillinger! Tror du dette intervjuet hadde blitt bedre om det ble gjennomført av en kvinne? – Det er helt greit at det gjøres av en mann. Det spiller ingen rolle. Kanskje det er bra til og med? For da sitter ikke jeg bare og snakker om kvinnelige erfaringer, men blir tvunget til å reflektere over hva menn tenker også.

– Det er fint at menn kan snakke om mensen også. Derfor er jeg glad det er en mannlig intervjuer. Selv om du virker litt ubekvem der du sitter i hjørnet.

This article is from: