36
KUNST
TEKST YNGVE SIKKO
Norges første utstilling av mensenkunst er et faktum. Kurator Una Mathiesen Gjerde driter i om det provoserer eller ikke.
S
kien, Telemark. Ikke lenger bare hjembyen til en viss Peer Gynt-skrivende legende fra norskboka, nå er byen også åsted for Norges første utstilling av kunst som tematiserer menstruasjon.
SYKLUS. Telemark Kunstsenter, 01.02 – 22.03.20 Kunstnere: Wencke Mühleisen (NO), Monica Englund (SE), Stense Andrea Lind-Valdan (DK), Ane Barstad Solvang (NO), Maria Pasenau (NO), Marin Håskjold (NO). Kurator: Una Mathiesen Gjerde.
BLODFOSSEN
MEN ER MENSENKUNST virkelig kult og grenseoverskridende i det herrans år 2020? Kurator-debutant Una Mathiesen Gjerde trekker fram at mensen nettopp ikke lenger er tabu eller provoserende. – De siste årene har det eksplodert. At Erna Solberg står på FN-toppmøte og snakker om mensen, det hadde ikke skjedd da Jens Stoltenberg var statsminister, og ikke bare fordi Erna Solberg er kvinne og Stoltenberg mann. – Mensen er så i vinden at hvem som helst kan bruke det som en greie for å få kred og kudos, sier Gjerde. OG TREKKER fram at Karl Ove «ikke veldig feminist» Knausgård i boken Så mye lengsel på så liten flate, som utkom i forbindelse med at forfatteren kuraterte en utstilling på Munch-museet, fortolket Munchs Blodfossen som et symbol på menstruasjon. Munch hadde jo både et komplekst og tosidig forhold til Kvinnen. Gjerde på sin side setter sin lit til brev han skrev i perioden, der det kommer frem at tema for maleriet er første verdenskrig og blodutgytelsene på de europeiske slagmarkene. Litt mer troverdig, kanskje, med tanke på at mensen var et fortiet tema på Munchs tid. Men i vår tid er det ikke det, og ting har endret seg mye bare de siste årene. – Rundt 2017 var det noe som skjedde. Det siste året har det også nådd idretten, P3 lager en serie, DR i Danmark lager en serie. Og Telemark Kunstsenter lager mensenutstilling. Tittelen er SYKLUS. Utstillingen viser frem seks kunstneres (fire norske, én svensk og én dansk) mensen-relaterte arbeider fra 1982 frem til i dag. Det er alt fra danske Stense-Andrea Lind Valdans malerier der hun bruker sitt eget mensblod som pigment til Maria Pasenaus selvutleverende fotografier, og så er det keramiske arbeider, skulpturer, film og performance. ET AV VERKENE er et opptak fra en performance Wencke Mühleisen gjorde i Amsterdam i 1982. Hun kledde seg naken mens hun snakket om nazisme og fascisme, før hun helt ut av det blå helte rød maling over underlivet sitt. Å nei, så flaut, utbryter hun, hun har fått mensen! Da hun spør publikum om en tampong reagerer de med flau stillhet. – Det er en veldig liten del av hele performancen, men det er veldig eksplisitt og, vil jeg si, grenseoverskridende. Men er det sånn i dag? Ting har jo skjedd siden 1982. Vann har rent gjennom elver, pils har glugget seg forbi strupehoder og rødt blod har … ja, det har kommet ut av kvinner. – Mange vil si at mensenkunst var relevant, fordi det var tabu. Det er den tanken om at kunst skal provosere. Men skal man begrense det slik at det kun er kunst som provoserer som er interessant, så får vi et snevert bilde på kunst. Ingenting provoserer lenger, uansett. – Ikke noe i min utstilling, nødvendigvis. Og det er heller ikke derfor jeg har laget den. Skulle jeg provosert, skulle jeg laget denne utstillingen for ti år siden. Provokasjon kan være et nyttig verktøy og en samtalestarter. Men tenker man på hva som blir omtalt som store utstillinger de siste 10-20 årene sånn generelt så er ikke provokasjon det første ordet jeg tenker på. Hva tenker du på da? – En fellesnevner er at noe er samtalestartere. Det kan være mange ting. I alle møter med kunst vil hvert enkelt publikum ha sitt eget møte med verket. Noen kan bli provosert, andre ikke, noen kan synes noe er fint, mens andre synes det samme verket er gravstøgt.
«
Mensen er så i vinden at hvem som helst kan bruke det som en greie for å få kred og kudos. Mensenkunst. Foto: Maria Pasenau, fotografi fra publikasjon Whit Kind Regrets Pasenau (2015-2018)
Valgte du en historisk vinkling på utstillingen slik at folk ikke skulle kunne avfeie den med: aaah mensenkunst er så mainstream! Kjedelig! – Det har jo blitt mainstream! Det er derfor det er viktig for meg at det historiske er med. Litt av poenget er å løfte det faktum at dette ikke bare er en trend. Det må sees i en kontekst. HER ER LITT kontekst: De første kunstnerne med tydelige
menstruelle referanser som det heter, dukket opp i New York på 60-tallet. Shigeko Kubota festet en pensel i skrittet som hun malte med og Gunvor Nelson laget filmen Schmeerguntz, der hun kryssklippet polerte reklamefilmkvinner med en kvinne som dro en tampong ut av skjeden. På 70-tallet får også andre vestlige land sine menstruelle kunstverk, og allerede i 1973 er det en mensenkunstutstilling i Göteborg. På 80-tallet dabbet det litt av, før det rundt tusenårsskiftet ble et oppsving, denne gangen også
