NATT&DAG Oktober 2020

MUJAFFA 6&1 FLASHMØTER SPILLENE FORSVINNER! DAG SOLSTAD

SINGSTARANNIE ER TILBAKE

ANMELDT: JIHAD-RAP

ELISE BY OLSEN VERDENS YNGSTE ARKIVAR?

GUIDE: SLIK SPARER DU 120 MILLIONER KETSJUP OG SENNEP PÅ THE VANDELAY

INTERVJU: MARIA KJOS FONN

DOUGLAS LAIN VENSTRESIDENS JORDAN PETERSON?

HØSTILLINGEN UTST RAJAS I ABIDPOR FOTS

DEN NYE RUS-NORMALEN

6 10/2020 MUSIKK SAMFUNN POLITIKK FILM KUNST UTELIV LITTERATUR

2

SJEFREDAKTØR Ida Wammer wammer@nd.no REDAKSJONSSJEF Marco Reinertsen reinertsen@nd.no MUSIKKREDAKTØR Ludvig Furu furu@nd.no JOURNALISTER Yngve Sikko sikko@nd.no ART DIRECTOR Saralinn Hembre Singstad singstad@nd.no SKRIBENTER Andreas Dahl Are K. Skauby Ayça Lingaas Christophe Boulmer Eirik Kjøs Usterud Emil Finnerud Gift Hannah Bull Ida Messel Ida Wammer Johanne E. Slaatta Ketsjup Lasse Lokøy Ludvig Furu Marco Reinertsen Marte Storrø Ole Torstein Hovig Pernille Reimers Rasmus Hungnes Ruth E. R. Martinsen Sennep Smil Tiago Gjesdal Tobias Sandhaug Torgeir Holljen Thon Yngve Sikko

1 & 6 MØTTE DAG SOLSTAD

OVERHØRT

MÅNEDENS DRINK BERTHEUSSEN FIRESTARTER

Norges raskeste mann Landets største (ikke fysisk, da) sønn har kanskje innrømmet at han har et problem med rus, men det hindrer ham ikke i å fortsette festen. Vi har forståelse for at det er digg med noe for å ta the edge off alt presset det fører med seg å stå midt i en mediestorm, men hvis han ikke engang klarer å stoppe nå er vi redd for at det ender opp i nye medieoppslag. Ta i det minste taxi når du skal hjem!

• 4cl Fireball Cinnamon Whisky • 12cl Burn original – Serveres i lowball-glass med isbiter, pyntes med dymotape påtrykt konspirasjoner

Høykulturell eskapisme JA, Wachowski-søstrenes sci-fi mesterverk The Matrix står i DVD-hylla til en forfatter som er reddere for elsparkesykler enn han er for å bli cancelled, blant Bergman, Tarkovsky og et Laibach-konsertopptak. Da en av NATT&DAGs utsendte spurte om hva han synes om filmen, svarte forfatteren at han ikke hadde sett den, og at filmen tilhører kona. Det betyr at vi kan fortsette å drømme om å være til stede når han ser den for første gang.

12

TALENTFLUKTEN OG VIRKELIGHETSFLUKTEN

FOTO: RUMI BAUMANN

6 10/ 2020

4 Quiz og tidens ånd 6 NATT&DAG spør journalisten 8 Arkivet: NATT&DAG på Høstutstillingen 11 Tilsvar fra Gaute Drevdal: NATT&DAG i vitneboksen 12 Elise By Olsen gikk fra å være verdens yngste redaktør til verdens yngste arkivar 17 Vi anmelder: Koronatest 18 Rusvaner i disse koronatider 22 GUIDE: Sånn sparer du 120 millioner kroner 23 Vi besøkte landets mest rocka begravelsesbyrå 25 Uteliv: 10 på byen og ølbarometer 26 Kunstanmeldelser: Weinberger og høstutstillingen 28 Ketsjup & Sennep drakk tequila til frokost på The Vandelay 30 Litteraturanmeldelser: Jovanovic og Mermelstein har skrevet hver sin bok 32 INTERVJU: Maria Kjos Fonn 36 Douglas Lain: Marxistisk teori + Rick and Morty = sant!

38 Vi har hørt på musikk igjen (og forteller deg hva vi synes) 42 Jihad-rap: Bedre enn terror!

45 De med verdens største musikksmak 46 Pekula: frihet, likhet, anonymitet 48 Jouska har gitt ut debutalbum 50 Hertz-Hertz-Smerz-Smerz 51 Ultraflex: Klare med OL-musikk 52 Annie er tilbake 54 Filmanmeldelser 56 Spill: Spill: Dommedag, Kafka og den feite rørleggeren 59 Flash er døende, lenge leve Flash (spesielt Mujaffa!)

62 Smil & Gift møter Dag Solstad

32

62

DAGLIG LEDER Christian Fure fure@nd.no ADMINISTRASJON okonomi@nd.no

FOTO: KRISTINE WATHNE

FOTO Benjamin Barron Emanuel Waal Ida Wammer Kristine Wathne Rumi Baumann Shawn Arvind

MARIA KJOS FONN OM DEN TUNGE ANDREBOKA OG DEN TUNGE RUSEN KETSJUP OG SENNEP PÅ THE VANDELAY

18

UTGIVER NATT&DAG AS TRYKK Amedia Trykk AS Lesertall 110 000 distribusjon@nd.no

Bakside Dag Solstad Foto: Kristine Wathne

HVA HAR SKJEDD MED RUSVANENE VÅRE SIDEN DU VET?

FOTO: IDA WAMMER

Forside Elise By Olsen Foto: Rumi Baumann

ILLUSTRASJON: EMIL JOHNSON ELLEFSEN

Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

28

FOTO: KRISTINE WATHNE

ILLUSTRATØR Emil Johnson Ellefsen

Tårn og kjegler Verdens kanskje beste sjakkspiller har ikke kommet dit han er fordi han tenker som alle andre. Da et medlem av den utvidede N&D-redaksjonen skulle bowle med ham, foreslo den tidligere verdensmesteren at de skulle begynne klokka 5 på morgenen. Det ble ikke noe bowling.

Kongen av Stensparken, del 2 En standupkomiker og P3profil som i forrige utgave ble omtalt som en som er glad i å sjekke opp damer ved å vise tissen, sendte redaktøren en melding etter at avisa gikk ut på gata.

Dessverre angret han på meldingen før vi rakk å lese den, men det var kanskje like greit.

Somewhere over the mezzanin Vi blir alltid glade når unge gitarspillende musikere vi skriver mye om dukker opp på lanseringsfestene våre.

En av disse benyttet for eksempel anledningen under vår forrige lanseringsfest og råklina med en dame. Etter hvert tok de til fornuft og rømte opp på mezzaninen, i likhet med alle andre med samme formål. Det var i alle fall det siste vi husker fra kvelden.

… fortsettelse på side 6

ANNONSE

Rett fra trykken – rett på døra.

Nå kan du få NATT&DAG helt hjem, uten å bære den dit selv.

Det er 2020 og Norge er fremdeles så langstrakt at det er vanskelig å ordne distribusjon av NATT&DAG i alle landets kriker og kroker. Det hadde vært lettere om vi bodde i Danmark eller Vatikanstaten, men det hadde ført med seg helt andre (og sikkert mye verre) problemer. Du kan fortsatt lese utgaven digitalt, men som med venner, dyr og kjærester er også aviser bedre i fysisk utgave.

NATT&DAG tilbyr å levere alle årets 11 utgaver der du bor, mot at du betaler frakta (40 kr per utgave). Avisa kommer rett på døra, rett fra trykken. Betaling skjer via Vipps, og trekkes noen dager etter at avisa er levert. Du kan avbestille levering hjem når som helst.

Det betyr at du slipper du å tråle deg gjennom byens uteliv på leting etter siste utgave.

Du slipper å se andre mennesker i øynene, du slipper å ta på deg deodorant og du slipper å si høflig nei takk til gateselgere. Det eneste du trenger er å åpne døra og løfte avisen inn. Det klarer du!

Om du bor i en av byene vi allerede har distribusjon kan du selvsagt også bestille hjemlevering, hvis du av forskjellige grunner ikke kommer deg ut av huset. Kanskje står det en stor stein foran døra, kanskje har du pådratt deg Covid-19 eller kanskje gjemmer du deg fra politiet. Vi leverer uansett!

Bestill på nattogdag.no/hjemtildeg

SMÅSTOFF

QUIZ

TIDENS ÅND SAKER SOM LURER DEG TIL Å TRO AT DU KAN SPARE DEG TIL LEILIGHET I OSLO Jorda rekker knapt å snurre sju ganger rundt sin egen akse uten at det dukker opp sponset innhold i feeden – fra banker eller andre som vil at man skal bruke MYE penger – som forklarer dumme mennesker i 20-årene at det faktisk er lett å komme seg inn på boligmarkedet. Det eneste man trenger å gjøre er å spare litt og være kreativ! Også, som det ofte står litt lengre ned i saken, er det klart at det hjelper å ARVE MANGE MILLIONER KRONER, eller å FÅ EN LEILIGHET AV FORELDRE. Åååja, så det er bare det vi må gjøre? Ja, da skal vi slutte å klage og begynne å spare! Den er grei, vi går fra å leve livet som en evig kamp mot mastercardregningene til å kjøpe leilighet til tre millioner! Takk!

1

QUIZMASTER ANDREAS DAHL KRITIKK DAHL@NATTOGDAG.NO INSTAGRAM @ANDREAS_DAHL_

Brannstiftelse er også en sentral del av saken. Hva er navnet på 1996-hiten av det britiske bandet The Prodigy som omhandler en person som stifter branner? (Trolig i overført betydning).

2

FOTO: OSKAY, FLICKR / WIKIMEDIA COMMONS

Hva er merkenavnet på en type etikettskriver som har produsert en rull med tekst svært sentral i rettssaken mot Laila Bertheussen?

1

Vi holder oss i det herrens år 1996. I hvilken norsk såpeserie som hadde premiere det året ble vi kjent med familien Shah?

3

Spillkonsollen Nintendo 64 ble lansert i 1996, som en del av den femte generasjonen av spillkonsoller.

Den kjempet om markedsandeler med (primært) to andre konsoller, Playstation (1995), og en tredje konsoll, laget av Sega (1994; jeg hadde denne og den var helt elendig, quizm. anm.). Hva heter Segas konsoll?

4

5

Moria er også et sted i Ringenes Herre. Hva slags mektig skapning er det Gandalv beseirer i Moria ifølge boken Ringens brorskap?

6

FOTO: NASA/JPL-CALTECH / WIKIMEDIA COMMONS

I en nylig publisert pre-print mener forskere at de har funnet tegn til liv på en annen mektig skapning, en naboplanet av oss som ikke heter Mars og som visstnok lukter hvitløk og fisk (vet ikke om dette hintet hjelper, bare synes det var en rå diss av forskerne). Hva heter denne planeten?

7

Hvitløk gir ofte dårlig ånde. Hva er det latinske navnet på denne tilstanden?

8

Swaziland byttet navn i 2018. Hva heter landet nå?

9

En anonym leser gjorde meg oppmerksom på at denne quizspalten regelmessig inneholder typiske «guttequizer» og at jeg burde tilstrebe å ha mer kjønnsnøytrale spørsmål. Jeg bøyer meg naturligvis for dette og har derfor googlet «gender neutral quiz google help me». Det første fornuftige som kom opp var et slags internt notat fra en tysk tenketank. Notatet bidrar med følgende spørsmål: Hvilket år fikk Venezia sin første offisielt lisensierte kvinnelige gondolfører? (Gondolist? Gondolør?)

Slingringsmonn: Tre år.

10

SVAR POENGSCORE 10 p 6-9 p 2-5 p 0-1 p

Alle på Litteraturhuset dabber i respekt når du snubler inn døra.

Du er en stødig gondolfører på quizens farvann.

Du er for quiz det Sega Saturn var for spillbransjen - mislykket. ¯\_(ツ)_/¯

LØPE FRA REGNINGEN PÅ UTESERVERINGEN TIL LITTERATURHUSET Etter å ha blitt fullstendig overveldet av alle inntrykkene fra Høstutstillingen drasset vi de utslitte og inntrykksmettede kroppene våre bort til Litteraturhuset for å trøkke ned litt mat og drikke i snakkeog spisehølet (munnen). Her blir vi oppsøkt av en av servitørene, som uoppfordret begynner å fortelle oss at de taper omtrent 15 000 hver dag på at litteraturinteresserte sultne kunder stikker av fra regningen, og at det allerede den dagen var åtte stykker som hadde forlatt stedet uten å betale.

Hadde vi bare visst hvor lett det var å stikke av før vi betalte 300 kroner for en pastrami-sandwich …

2

FOTO: MARKUS RÖNCKE / WIKIMEDIA COMMONS

Tilbake i 2020: På hvilken gresk øy ligger/lå flyktningeleiren Moria?

1 Dymo. 1p 2 «Firestarter». 1p 3 Familiesagaen De syv søstre. 1p 4 Saturn. 1p 5 Lésvos. 1p 6 Balrog. 1p 7 Venus. 1p 8 Halitose. 1p 9 Eswatini. 1p 10 2010. 1p

4

GRUE SEG TIL CHATLOGG-APOKALYPSEN David Runciman i podkasten Talking Politics mener det eneste som kan stoppe big tech er at de driter seg så mye ut av det ender i en katastrofe som er så omfattende at vi ikke lenger har noe annet valg enn å gripe inn.

Innerst inne vet vi akkurat hva denne katastrofen kommer til å være: at alle chatloggene til alle mennesker i hele verden blir tilgjengeliggjort på internett. Ikke bare vil folk (inkludert politikere med makt til å faktisk regulere bedriftene) bli så flaue at de vil ønske å straffe noen for å avsløre deres egen dumskap, det vil faktisk få oss til å innse hvor dumt det er å skrive alt man tenker på internett. Vi gleder oss selvsagt til den kommende chatlogg-apokalypsen, men gruer oss veldig til alle får vite hva vi har skrevet og IKKE satt på trykk.

3

BERHEUSSEN-RETTSAKEN Det er lenge siden vi har hatt et så vilt rettsdrama her i Norge at det nesten uavhengig av situasjon er det mest naturlige å starte en samtale med. Det dukker nemlig opp så mange utrolige detaljer hver dag at det er vanskelig å holde følge. Urin på

4

det ene trusselbrevet, ekteparet Wara-Bertheussen lager og selger pretzler(!) fra garasjen, gruppechatten til Frp-kvinnene het «hækaveh» og for ikke å glemme totebag-forsvarstalen (vi aner konturene av … et eller annet!).

Denne rettssaken har alt, og ennå har ikke dommen falt. *Fotballkommentator-stemme*: FOR en høst vi har i vente!

NOMINERE TRUMP TIL FREDSPRISEN FOR Å FÅ SKRYT Etter at Christian Tybring-Gjedde nominerte USAs verste president siden Andrew Jackson til fredsprisen, fikk han belønningen han ønsket: masse omtale i pressen og en telefonsamtale med Dr. President Donald Trump.

USAs presidents forhold til andre mennesker er, ifølge de titalls bøkene om presidentskapet hans, som om han er deres voldelige far eller kjæreste. Man er aldri bedre enn det siste man har gjort for Trump, og nå har jammen meg Kushner og co. fått en ny konkurrent: Tybring-Gjedde vil bli med i den innerste sirkelen han òg! Men nå er det flere dager siden samtalen, Christian, hva har du gjort for president Trump i det siste?? Hvordan skal du følge opp dette? Og hva skal du gjøre når Trump blir rasende på deg fordi noen andre enn han vinner prisen?

5

#BRUKERJAKT Da Møre- og Romsdal politidistrikt nylig twitret stolt at de hadde anmeldt en mann i Åndalsnes for besittelse av Narkotika, måtte de skru av svar-funksjonen. Det skyldes en kampanje for tiden der folk svarer på politi-tweets med hashtaggen #brukerjakt. Målet er å vise at det politiet ofte sier til media, at de slettes ikke driver og plager vanlige brukere av ulovlige rusmidler lenger, ikke stemmer. For politiet gir seg ikke. Det håper vi at heller ikke de digitale aktivistene gjør.

6

HÅNDDESTILLERT OSLO BREWING DESINFEKSJONSMIDDEL Kårvid har ført til store omveltninger i samfunnet, men heldigvis har vi en regjering med oppheng i gründere, og dermed er det mange firmaer som står klare til å profittere på pandemien. En av

7

dem som gnir seg i hendene nå er Oslo Brewing Company, som har lansert hånddesinfeksjonsmiddelets svar på Aesop-såpe: slight design, hand crafted og får deg til å føle deg mye bedre enn hva du er.

JOURNALISTER SOM SNAKKER MED JOURNALISTER OM Å MØTE VEGGEN Er det noen som elsker å skrive om seg selv er det influensere og journalister. Vi registrerer derfor med skrekk at journalister har tatt selvfokuset til nye høyder og begynt å snakke i podkaster om at de har møtt veggen og begynner å bli utbrent! Dette er, som alt annet vi skriver, farlig nære å bli en Johan Golden-vits, men hvorfor skal vi bry oss om at dere har blitt utbrent av å intervjue kjendiser som har blitt utbrent?

Hvor skal dette ende? Vi vet ikke, men vi foretrekker å gjøre det på gamlemåten: Bli utbrent og møte veggen i stillhet.

8

FÅ DÅRLIG FINN. NO-RATING Det er mange negative sider ved delingsøkonomien. Uforutsigbare arbeidsvilkår, firmaene tar en større del av profitten og folk blir generelt utslitt. Et annet underkommunisert problem er at man blir vurdert av andre mennesker hele tiden. Dette er åpenbart fordi man skal fortsette å jobbe hardt i frykt for å få slemme ting skrevet om seg på internett, men selv om det ikke er personlig, bare business, er det fremdeles vondt å få kritikk :( Da en i redaksjonen solgte noe (hen nekter å si hva) på finn.no, oppdaget vedkommende senere at hen bare fikk ¾ på parameteret «kommunikasjon». Samme person hadde også 4.1 av 5 i rating som passasjer på Uber, noe man skulle tro var vanskelig å ikke få full score på, så det kan selvsagt være noe i det. Det tør vi selvsagt ikke å påpeke (fordi hen er så skjør).

9

Boblere: rasistiske Twitter-algoritmer, glassbord, være omringet av kjempekrabber, ta med alkohol fra byen hjem rett før stengetid, barn som hater kunst, RGB-gaming stol, RBG!, salatbaren på Prix ved Tingretten, føle seg levende på en søndag, «fuh-teh-gri-sehn», uorganisert arbeidsliv(™), hamburgerdebatt, Flash-døden, upassende merch, rave på Dagsrevyen, soft launch av ny kjæreste, debutanter om omsorgssvikt, omsorgssvikt generelt, sonisk hærverk, «ta face reveal, da!», ironisk face reveal, pretzler heter brezel, feire bursdagen til dyr, Espa boller-capsen (igjen!), frivillig høre på podkast om Arbeidslivet, sure oppstøt (igjen), kjefte på underskog i retten, ironien lever, VNMS, Tenet var mindfreak (og dårlig?), Soapkills - Enta Fen, Alexander Sørloth, den brasilianske fotballspilleren Somália,

Kan du tjene penger på likestilling?

Definitivt. Vi kaller det:

Rapporter viser at land taper milliarder av kroner ved å ikke utnytte potensialet som ligger hos kvinner. Samtidig viser flere studier at selskaper med god kjønnsbalanse og høy kvinneandel i ledelse og styrer gjør det bedre enn tilsvarende selskaper med dårlig balanse mellom kjønnene.

Derfor investerer vi i selskaper som tror på likestilling.

Fordi det kan lønne seg, og fordi vi tror på et mer rettferdig arbeidsmarked.

Les mer om Gode penger på storebrand.no/gode-penger

Kilder: «Investing in Gender Equality», PWC for CARE og Storebrand, 2019.

«Women in Business and Management: The business case for change», International Labour Organization, 2019

6

SMÅSTOFF

OVERHØRT

NATT&DAG SPØR

JOURNALISTEN

SVARER

« E

Én gang har jeg intervjuet en person jeg hadde ligget med tidligere.

r du full nå, eller er det forsvarlig å fortsette intervjuet?

– Kjør på!

Neida, det er vel bare en myte at journalister er fulle hele tiden. Men hvor mange ganger drikker du i uka?

– Det varierer selvfølgelig, men det er sjeldent færre enn to ganger i uka. Dessverre!

Hvor mye effektiv arbeidstid har du i løpet av en dag?

– Det kommer helt an på. Om det er stille og jeg har lite på blokka kan det være snakk om én time eller to i løpet av en hel arbeidsdag, mens andre ganger kan jeg sitte tre timer på overtid og jobbe intenst.

Hvorfor fortjener du høyere lønn enn sykepleiere?

– Det gjør jeg nok ikke, men de egenskapene man tilegner seg som journalist er det ganske lett å bruke i langt mer innbringende jobber, så det er nok derfor lønna er såpass høy. Det sagt: det er altfor høyt lønnsnivå (men ikke kutt lønna mi)!

Fullfør denne setningen: «Journalister flest er … » – Selvhøytidelige.

Skjønner du hvor hatet for journalister og norske medier kommer fra?

– Til en viss grad, ja, men jeg har også inntrykk av at dette hatet ikke er så intenst/vanlig som man gjerne tror. Særlig i Norge.

Hvor langt til venstre er du?

– Til venstre for Arbeiderpartiet.

Når man fisker etter rage på SoMe, hvordan føles det å uthule demokratiet én deletekst av gangen?

– Jeg ser for meg at de som driver med sånt synes det er litt tilfredsstillende.

Tror du på objektivitet? Dette er et ja/nei-spørsmål.

– Ja. Tror du på demokratiet? Også et ja/nei-spørsmål.

– Tja. Hva er det mest uredelige du har gjort på jobb?

– Jeg har løyet på meg en kilde for å få bekreftet informasjon jeg anså som svært sannsynlig at stemte. Det funket ikke.

«

Jeg kan avsløre at listen over personer som truer med selvmord for å få saker stoppet er lenger enn man skulle tro.

Hvor ofte plagierer du?

– Jeg har aldri begått direkte plagiat, men det hender at jeg bruker språklige vendinger jeg vet at jeg har lest andre steder, uten at jeg husker hvor jeg har det fra. Dessuten er det nok mange ganger jeg kunne vært flinkere på å sitere andre medier, men det skyldes oftere slurv.

Har du noen gang skrevet noe som ikke er heeelt sant?

– Det har jeg garantert, men aldri med vilje!

Ok, har du noen gang utelatt vesentlig informasjon for å få en bedre story?

– Det hender nok ganske ofte, men aldri på nivå med romkvinnesaken til NRK. Har du noen gang hatt sex med et intervjuobjekt?

– Én gang har jeg intervjuet en person jeg hadde ligget med tidligere.

Hva er den minst politisk korrekte meningen du har om journalistikk?

– At VG kom ufortjent dårlig ut av Sofie-saken.

Hvorfor er journalister så opptatt av å skrive om sitt eget yrke og seg selv? Litt som vi gjør nå!

– Jeg tror det handler mye om at journalister har anledning til det. Det er mange yrker som, dersom jobben gikk ut på å skrive om samfunnet, ville benyttet anledningen til å skrive om seg og sine.

Var du en sladrehank på skolen?

– Litt.

Hva er det sykeste du eller en kollega har opplevd på jobb?

– Vanskelig spørsmål! Det er etter hvert en del av oss som har blitt lurt av NRK Satiriks på jobb, uten at det nødvendigvis er så sykt. De sykeste tingene er det nok Midtøsten-korrespondenter som opplever. En kollega ble tilbudt sladder om en prominent offentlig person mot at hen ble med vedkommende på hotellrommet.

Har du mange sjokkerende hemmeligheter om offentlige personer som du ikke kan skrive om? Hvis ja: nå har du sjansen!

– Det er jo noen ting man får vite, ja. Jeg kan avsløre at listen over personer som truer med selvmord for å få saker stoppet er lenger enn man skulle tro.

Hvorfor skrives det så mye selvsagte og dårlige kommentarer og ledere?

– Det skyldes dels at det er enormt krevende å skulle mene noe smart regelmessig i flere år, og dels at Aftenpostens lesere elsker middelmådighet.

Hva jobber de dårligste journalistene med? Sport?

– Haha, ja. Og kjendisstoff.

Har det hendt at en sak har blitt stoppet av utenrikspolitiske grunner? Kina, USA etc.

– Ikke som jeg kjenner til.

Og sist, men ikke minst: Trump er en skikkelig dust, eller hva?

– Ikke helt god han der Trump, nei!

B-en står for «Blindern»!

Hva gjør man etter å ha mistet både tilliten fra sine ansatte og jobben som redaktør? Man tar etterutdanning, selvfølgelig! En tidligere medieleder som også har jobbet i denne avisen har nemlig begynt å studere idéhistorie på Blindern. Hva hun håper å få ut av det vet vi ikke, men det er vel som alle andre på UiO: få tiden som arbeidsledig til å gå, eller legge grunnlaget for en ny karriere som ender med mediesirkus.

Alkoholmulighet Omtrent samme dag som vi endelig fikk bekreftet at vi hadde en søsteravis i Danmark, prøvde vi å komme i kontakt med en sentral person fra en annen søsterpublikasjon i et annet skandinavisk land. Det viste seg vanskelig da vedkommende hadde satt seg på pub allerede klokken 16, og derfor var utilgjengelig. Åstedsprezler Ikke nok med at et visst Frp-par lager saltkringler aka brezel i GARASJEN, de selger dem også på internett og er dermed gode eksempler på det som skal redde oss: gründervirksomhet! Ifølge dem selv har de til og med fått «solid opplæring fra en av Tysklands mange gode brezelbakere». Man kan til og med bestille saltkringler i forskjellige fasonger! Men ikke hakekors, da ;) Vi er tre Det eneste vi kan si er: klarer du å være fem, klarer du også å være tre.

Da har du faktisk veldig lyst til. Å være tre. Veldig.

Er du hypp på å bli paranoid En artist som har laget kunst om rus som ble så populær at han mistet jobben (!), har fått noe å fylle tiden med, nemlig å spre konspirasjonsteorier om alt fra 9/11 til Epstein på sosiale medier. Men hvem som egentlig kontrollerer alle medier i hele verden, inkludert denne avisa, har han fremdeles ikke funnet ut!

Scenenekt Etter å ha fått kjeft fra både redaktør og politisk redaktør i en stor avis fordi vi påpekte hvor selvsagte lederne deres var, ble vi invitert til å diskutere saken på Dagsnytt 18. Det var bare et problem: de nektet å stille! Det er akkurat som om det er vi som hadde rett …?

Ekkokammeret Om man er en så stor motstander av statlig støttet kunst gjør det garantert enda vondere å få avslag når man først prøver å få støtte selv. Eller kanskje det bare gjør motstanden enda mer innbitt? Om landets mest omtalte jurist-kone faktisk endte opp med å sende inn en søknad til Høstutstillingen eller ikke, er vi litt usikre på, men hun får jo uansett frem budskapet sitt via andre uttrykk, som for eksempel tote bags. Og skulle ikke staten ønske å støtte kunsten sin får man bare tjene penger til å finansiere det selv. For eksempel på pretzel/ brezel/saltkringle-salg!

Foto: Marte Gundersen

RISE AND SHINE - DET ER PÅ TIDE Å FØLGE DRØMMEN! Bilder Nordic School of Photography er en fagskole i hjertet av Oslo som tilbyr utdanninger innen foto, film og innholdsproduksjon.

Ta en kreativ, kort og praktisk utdanning!

Støttet av lånekassen.

OPPSTART JANUAR 2021: Grunnutdanning i videoproduksjon | 1 semester heltid | 30 studiepoeng Grunnutdanning i fotografi | 1 semester heltid | 2 semestre deltid | 30 studiepoeng Grunnutdanning i foto på nett | 2 semestre deltid

Bilder Nordic School of Photography | Nedre Vollgate 8, 0158 Oslo | Tlf 24 14 97 50 | post@bildernordic.no | bildernordic.no | @bildernordic

8

SMÅSTOFF

FRA ARKIVET

NATT&DAG OM HØSTUTSTILLINGEN

« «

Snart er det igjen duket for høstutstillingen. Det blir spennende å se hvem som har snudd en type frukt eller et møbel opp ned i år, eventuelt bare gjort noe veldig drøyt som involverer dverger.» – August 2011.

Bittert oppgulp fra refusert kunstner eller en genial oppskrift på å bli invitert til årets viktigste kunstevent? Det er opp til dere å prøve!

Gymnasiaster, Westerdals-elever, modeller som skal bevise at de er kultiverte, bokklubb-medlemmer og annet skum kommer til å gå rundt med Kunsternes hus-merke på jakkeslaget i månedsvis fremover og vi elsker å hate skiten.

Men du verden, det er herlig dere.» – November 2001.

Ti år før vi hatet utstillingen mest, hatet vi de som gikk dit enda mer. Det er fascinerende hvordan ting forandrer seg! Hva vi synes om Høstutstillingen i år kan du lese på side 27.

Jeg er litt ambivalent til Høstutstillingen. Det er greit at den skal være folkelig, men det blir litt for ille av og til.

Altfor masse slapt der, litt for mye vaginakunst. Nå søker jeg med et gedigent naturalistisk broderi av Dolly Parton, det er vel folkelig nok? - Kunsteren Stefan Govasti om hvorfor han trodde han kom med i årets høstutstilling. – Juni 2003.

I juni 2003 stilte NATT&DAG seg opp på Postkontoret for å intervjue kunstnere som sendte inn søknadene sine i siste liten. Vi finner ingen tegn på at Govasti kom med, hverken da eller senere :/

Hvis du absolutt må vite det fikk jeg mer igjen for å se Harley Davidson and The Marlboro Man (Med Mickey Rourke og Don Jonhston) på video.» - Kunster og Nerdrumelev Anniken Lien på spørsmålet om hva hun fikk ut av Høstutstillingen i 1992. – November 1992.

Ikke engang kunstnerne liker utstillingen! I samme saken fra november 1992 kan man forøvrig også lese at Lien begynte å male «etter en bilulykke hun var utsatt for en kveld hun hadde vært på Waterfront». Kunstens veier er jammen uransakelige!

« « « «

Kritisert fra alle hold og erklært døende, men stadig like populær i media.» – Oktober 1995.

Jeg holder med Odd Nerdrum. Go Odd! Nei, det er bare OL i kunst som holdes hvert år.» - Hank von Helvete i intervju med NATT&DAG i april 1996, hvor han blir bedt om å komme med en assosiasjon til Høstutstillingen.

Tidens ånd 2020!

Vi fant i alle fall noen som forbinder noe positivt med utstillingen til slutt.

Les hele arkivet på nd.no/arkivet

FAST CASUAL RESTAURANT BURRITOS & BOWLS FROM 120 TO 149

STREET TACOS 3 FOR 110,-

THE CHIPOTLE

THE CHEESY

THE NORWEGIAN

THE VEGAN

Grilled chicken, pickled onions, chipotle mayo, choice of salsa on the side

Taco meat, corn, cucumber, sour cream, chice of salsa on the side

Taco meat, crushed nacho chips, corn, nacho cheese, choice of salsa on the side

Los Tacos plant-based protein, pickled onions, salsa fresca, choice of salsa on the side

THE CALI

Steak, pickled onion, salsa fresca, choice of salsa on the side

Mix as you like

See LOSTACOS.NO for a full menu on food & drinks and book your next night out online OSLO • BERGEN • STAVANGER • DRAMMEN • FREDRIKSTAD

Snus og sneip du kaster pĂĽ bakken ender i hav og fisk.

Bruk avfallsdunken.

11

Tilsvar fra Gaute Drevdal:

– GRUNNPREMISSET FOR ARTIKKELEN «NATT&DAG I VITNEBOKSEN» ER FEIL

A

RTIKKELEN «NATT&DAG I vitneboksen» i septembernummeret av Natt&Dag fremstod ved første øyekast som et ønske om å granske avisens sjel og historie i en metoo-kontekst, med saken mot meg som referansepunkt. Det går likevel ikke mange setningene før teksten gjør noe helt annet: Den maler videre på et oppkonstruert bilde av meg og leter med lys og lykte etter noe å ta meg på i mine ni år som sjefredaktør. Den siste jobben overlates til mine gamle venner og kolleger.

Det hele utvikler seg til en slags gjettelek hvor man i fellesskap søker etter noe som kan tas til inntekt for at jeg hadde et dårlig kvinnesyn, eller at jeg kanskje var ekskluderende i forbindelse med invitasjoner til arrangementer. Jeg klarer først ikke å ta det helt seriøst og må le. Men så kommer jeg på at fremstillinger som dette kan bidra til dommer på 13,5 års fengsel, i straffesaker uten håndfaste bevis. Noe av det som ble feil i artikkelen må derfor korrigeres.

Det er ille nok at Natt&Dag ser ut til å ta utgangspunkt i at alle anklagene mot meg er riktige, noe jeg har vært klar på fra dag en at de ikke er. Før en dom er rettskraftig skal man heller ikke skrive konkluderende om skyldspørsmålet. Men også grunnpremisset for artikkelen er direkte feil: «Alle overgrepene, bortsett fra ett, skjedde ifølge dommen mens Drevdal var overordnet de fornærmede.» Dette står ikke i dommen, men baserer seg på en passasje hvor dommerne mener at det å være eldre og «ha goder å tilby» automatisk gir makt og dermed utløser strengere straff. Her må jeg rydde opp på to fronter: 1) Moralske vurderinger som dette har ingenting i en alvorlig straffesak å gjøre. Og det å være gammel i et festmiljø som domineres av folk i 20-årene gir ikke makt, tvert imot. 2) Selv om dette hadde vært riktig gir det ikke dekning for å skrive at jeg var overordnet.

«Overordnet» innebærer at anklagerne var mine ansatte, eller at jeg hadde en eller annen formell makt over dem. Dette er veldig langt fra sannheten.

Uærlig journalistikk er trist. Men jeg har etter hvert forstått at det å konstruere historier i møte med denne saken er en slags kollektiv impuls. Ikke bare fordi målet (å bli kvitt en «overgriper») helliger middelet, men også fordi historiene er helt nødvendige for å få anklager som fremsettes mange år senere til å gå opp. Dommen mot meg holdes oppe av en rekke slike konstruksjoner. Natt&Dag nevner en av dem i artikkelen: «I 2013 nominerte NATT&DAG Gaute Drevdal til Årets Navn, noe en av de fornærmede i rettssaken forteller at hun på den tiden leste i et eksemplar av NATT&DAG som lå på en kafé i Oslo. «De skulle bare visst hvem han egentlig er»,

skulle hun ha sagt til venninnen sin.» At dette er feil kan bevises. Når hun forteller dette til politiet tror hun at nummeret lå på kafébordet i januar/februar 2014. I virkeligheten var prisutdelingen i februar 2013, og nummeret lå altså på cafébordet ett år tidligere, på et tidspunkt hvor hun enda ikke hadde møtt meg. Løgnen gir bare mening dersom man tror at prisutdelingen jeg var nominert til foregikk i januar/ februar 2014, noe man fort kan få inntrykk av dersom man googler «Osloprisen 2013».

Til tross for at dette ble lagt frem i rettssaken mener tingretten at historien likevel kan være sann. Argumentet er at avisbudet ikke «nødvendigvis får med seg hvert eneste eksemplar av den forrige avisutgaven» (min utheving). At det ikke er snakk om forrige utgave, men om fjorårets, og at samme feilen da måtte ha skjedd ti ganger etter hverandre, nevnes ikke. Leseren av dommen vil dermed tro at det var forrige måneds utgave som ligger igjen på bordet. Kan en norsk domsdol gjøre sånt? Ja, det kan de.

Og der løgnen stopper tar ryktene over. I denne saken har det vært påfallende hvordan store og små medier har videreformidlet rykter og påstander uten redaksjonell filtrering. Natt&Dag er ikke noe unntak. I artikkelen blir leseren kjent med at redaksjonen skulle ha et eget kokainrom (feil: vi hadde en ansatt med rusproblemer og eget kontor) eller at vi drev med avlytting av konkurrenter (dette refererer til en ansatt og en konflikt lenge før min tid). Natt&Dag skriver riktignok ikke spesifikt at dette handler om min tid som redaktør, men siden artikkelen handler om meg blir det likevel unaturlig å tro noe annet. Ryktene er likevel bare oppvarmingen til dette: «Det samme gjaldt ryktene om at en tidligere NATT&DAG-redaktør hadde begått flere seksuelle overgrep.» Dette stemmer ikke.

Det er ingen som har klart å dokumentere at disse ryktene eksisterte før to venninner startet en sms-kampanje sommeren 2015.

Selv fem år etter at etterforskningen startet er det fremdeles ingen som kan fremlegge meldinger som beviser at de har tatt dette opp med en venn e.l. før sommeren 2015.

Det samme gjelder dokumentasjon fra lege, psykolog, overgrepsmottak, politi e.l. i perioden 2005-2014, da overgrepene ifølge anklagerne skal ha skjedd. Det som finnes er datert til etter at de har vært i kontakt med advokat, politi eller andre i saken.

Jeg forstår at det kan være lett å huske litt feil, eller se ting i et nytt lys når det har gått lang tid og man ser på fortiden med nåtidens briller. Sett med disse brillene er det derfor betryggende at mine gamle kolleger helt avkrefter at jeg har vært en slags Oslos Harvey Weinstein. Det er likevel noen av deres betraktninger som bør kommenteres:

Septemberutgaven av NATT&DAG.

«Det er klart ikke alle var invitert på festene […] Klart vi var portvoktere.» Dette er faktisk helt feil. Mailinglisten vår baserte seg på påmeldinger per e-post fra leserne selv. Det var ingen filtrering. Døra stod åpen for alle. På 10 årsjubileet vårt på Chateau Neuf i 1998 hadde vi over 6000 på gjesteliste. Få gjorde mer enn Natt&Dag for å demokratisere utelivet på 90-tallet. Ordet “portvoktere” blir derfor feil. Heller ikke når det kom til skribenter. Vi lot alle som ville skrive slippe til, noe som også fremgår av artikkelen.

Det snakkes i artikkelen også om «… gråsoner når det gjaldt ansettelsesforhold, med glidende overganger mellom personlig og profesjonell sfære, og mellom festsituasjoner og jobbsituasjoner.» Det er riktig at noen av oss både festet og jobbet sammen.

Spesielt de av oss som var DJs. Men å snakke om «gråsoner når det gjaldt ansettelsesforhold» er spekulativt. Noen var fast ansatte, andre var frilansere, med faktura som kunne variere fra måned til måned.

Og så denne: «… et maskulint dominert miljø […] med unge, hvite menn av en viss generasjon […] som ikke hadde den samme brede samtalen og bevisstheten rundt ting som empati eller strukturelle ujevnheter i maktbalansen mellom kjønn». Her beveger artikkelen seg over i det parodiske. Selv har jeg alltid hatt minst like mange kvinnelige som mannlige venner, noe som så klart har ført til en kontinuerlig samtale om kjønnspolitikk. Hvis andre hadde mest gangsterrap og gutteklubb i monitor må de nesten ta det på egen kappe.

«Da vi kom inn i Natt&Dag hadde vi lyst til å skrive mer om dette (feministiske temaer journ. anm.) men det var overhodet ikke interessant.» Dette stemmer. Det var viktig for oss å være kjønnsnøytrale, og vi hadde en fast stoffmiks: musikk, film og uteliv. Vi

kunne ikke plutselig begynne å skrive om «mensen, spiseforstyrrelser og at menn var dårlige i senga» (sitat fra artikkelen).

Dette, derimot, er misvisende: «… det ble litt for mye av en gutteavis. Sånn sett var det dårlig redaksjonsledelse.» Antallet kvinnelige skribenter vi rekrutterte var omtrent det samme som antallet mannlige.

Dessverre var det på 90-tallet fremdeles en generell kjønnsubalanse i norsk kulturjournalistikk. Dette førte til at kvinnelige skribenter mye kjappere ble plukket opp av mainstream-media. Vi rekrutterte, andre skummet fløten. Det var frustrerende. For å undersøke om tesen var riktig lot jeg en mannlig skribent gjøre artikler under et kvinnelig pseudonym. Ganske riktig: Det tok bare et par utgaver før folk ringte og ville ha kontaktinfoen til «Anita».

Det som gjør denne rettsprosessen så fortvilende er at påstander og anklager har levd sitt eget liv siden sommeren 2015 uten å bli korrigert av fakta. Mens politiet har rotet rundt i noe de ikke har forstått, har nære venner mistet kontakten og blitt brikker i et spill. Resultatet er katastrofalt.

Og det er en katastrofe som ikke bare har rammet meg.

Det er derfor ekstra viktig at jeg benytter meg av tilsvarsretten og korrigerer påstander som ikke stemmer. Det samme gjelder videreformidling av rykter og personkarakteristikker som ikke er i kontakt med virkeligheten.

Dette ender dermed opp med å bli dobbelt trist: På den ene siden er jeg vitne til at avisa jeg levde og åndet for i så mange år kaster seg inn i den kollektive jakten på meg. På den andre opplever jeg at artikkelen i seg selv skaper et uuttalt behov for å markere avstand fra en medarbeider og en tid som var med på å forme NATT&DAG slik vi kjenner den i dag.

12 MOTE

Elise By Olsen har blitt interessert i bevaring, noe som resulterer i at verden får sitt første motebibliotek. Endelig! Eller?

VERDENS YNGSTE ARKIVAR? TEKST EMIL FINNERUD FOTO RUMI BAUMANN

S

OM NORGES LENGSTLEVENDE blekke for unge voksne var vi naturligvis rasende da Elise By Olsen som 16-åring, globalt omtalt som «Verdens yngste redaktør», også holdt på med et magasin for unge. Vi tok likevel to motvillige ord med henne, og den gang, altså i 2016, ville hun snakke om høflig ungdomsopprør, hvor mye hun hatet at Norge ikke ga finansiell støtte til nytenkende prosjekter og om konservative utstillere. Nå har det gått fire år, og hun har i mellomtiden startet Wallet, et magasin som skulle passe i lomma (pokker, hvorfor tenkte ikke VI på det!), festet lite og blitt interessert i bevaring.

Nå, etter flere år i utlandet, returnerer hun til Oslo og Mellomstasjonen på Vestbanen i nettopp bevaringsøyemed – hun skal lage verdens første offentlige motebibliotek.

Men hvor stor er egentlig interessen for et motebibliotek i bondelandet som avfødte

allværsjakka? Og hvordan i helvete har hun tenkt til å få unge folk opp fra senga, ut av huset og inn på museene?

Ting fortsatt er litt i støpeskjeen, og det er ikke alt du kan avsløre rundt motebiblioteket ditt – og det er greit – men hva kan du si?

– Hvis man ser på utviklingen, fra Recens, som var et mer idealistisk prosjekt som fokuserte på ungdomskultur, til Wallet, som er et mer kritisk og modent prosjekt, så føles nå en arkiveringspraksis naturlig. Jeg har tenkt mye på bevaring i det siste. At det har utviklet seg en bruk og kast mentalitet, i hvert fall i motebransjen.

– Og så fikk jeg en telefon fra min 75-år gamle og mangeårige mentor i New York.

Han er liksom en kjent down town New York-figur, men samtidig veldig anonym.

Han har drevet litt med alt, gæren fyr, var liksom roomie med Jean Michel Basquiat

rett før han døde, og en del av den scenen der.

Den kuleste tiden i New York …

– Den kuleste tiden i New York… megaklisjé, men ja, han har vært min mentor de siste syv, åtte årene. Han har samlet på trykt materiale i lang tid, fra 1975 og fram til i dag. Og faktisk før det, men han ble heroinavhengig på 80-tallet og solgte hele pre-1975 samlingen. Vår samling består av 4-5000 tusen bøker, magasiner, lookbooks, showinvitasjoner, illustrasjoner og annonsemateriale. Så ja, han ringte og ville at jeg skulle arve samlingen. Bevare den.

Biblioteket er jo eldgammelt både som institusjon og idé, finnes det biblioteker av samme art?

– Det er det som er så synd. I de siste tretti årene i mote, så har det vært en akselerert og høyfrekvent produksjon som har gått

«

Jeg har tenkt mye på bevaring i det siste.

MOTE 13

«

Jeg er mye i mitt eget hode.

▶

«

14 MOTE

Jeg håper jeg kan ta en Bjarne Melgaard hvor det liksom er 5-10 år av livet man bare ikke husker.

■

MOTE 15

bekostning av bevaring. Det finnes ikke et eneste åpent og tilgjengelig motebibliotek i verden. Det finnes kostymesamlinger, ja, og biblioteker som er en del av utdanningsinstitusjoner, men alt foregår bak lukkede dører. Tung, tørt og institusjonelt. Det fikk meg til å tenke: hva er et bibliotek for det 21. århundre? Kan det være noe mer enn et mausoleum og et lager for fortiden?

Hvordan kan man gjøre biblioteket til et mer levende utstillingsrom for formidling.

Lage en samtale om fremtiden.

Mitt inntrykk, som også kommer fra kunstbransjen, er at kunstnere ofte tror nordmenn flest bryr seg langt mer om kunst enn de faktisk gjør. Så la oss cut to the chase: hvor genuin og stor interesse er det for et motebibliotek i Norge sånn eeeegentlig?

– Liten tipper jeg. Tror det handler om at mote som kunst er en del av den flexkulturen som skjer på internett, der man tilsynelatende skal være mer involvert og interessert i ting enn det man er. Det virker også som Norge har lav selvtillit når det kommer til mote. Vi ser til Sverige og Danmark, og til deres fashion week.

Og til Ganni, Acne eller whatever… Det er jo masse spennende talenter som blir oppfostret i Norge, men fordi det ikke er noe selvtillit å spore her, stikker disse til utlandet, utdanner seg og gjerne blir der.

Av både eldre og nyere dato har Norge hevdet seg internasjonalt i kunst, litteratur og musikk, men mote derimot … Ligger det noe der?

– Mulig. Men jeg tror også at mote blir sett på som et feminint felt. I Norge er det jo også et spørsmål om vær og klima. Det mest kjente motemerket fra Norge internasjonalt er Helly Hansen. Det har kanskje ikke vært praktisk for oss å ha fokus på design. Jeg får i tillegg et inntrykk av at nordmenn tror at mote er et sånt «gøyalt felt», at det ikke er den tunge industrien det faktisk er.

Det virker som du har en lang vei å gå her hjemme …

– Mm. Ha ha.

Apropos lange veier å gå. Ungdataforskning peker jo også i klar retning av unge i dag leser mindre bøker enn noen gang, samt at de oppsøker institusjoner som for eksempel museer i liten grad. Hva er planen her?

– De dropper jo museumsbesøket når det sitter voksne folk på toppen som skal lage innhold de tror passer unge. Der ligger hemmeligheten: vi må aktivt involvere unge i alle ledd. Sånn har det alltid vært med kommunikasjonen unge mennesker imellom. Vi hører på hverandre, ikke foreldre våre.

Du har jo alltid hatt «ung-målgruppen» som fokusområde, med Recens og Wallet, men jeg tipper at motebiblioteket også har som formål å henvende seg til … voksne?

– Ja. Og til bransjen.

Siden vi først er inne på temaet. Hvordan står det til med motejournalistikken her og i utlandet?

– Da vi begynte å prate om å starte Wallet, og den påfølgende rekrutteringsprosessen, var det interessant å se at det trykte ordet i mote er på et så dårlig sted at vi hadde store problemer med å finne folk som hadde den tunge, kritiske ballasten.

Så det intellektuelle nivået er med andre ord jevnt over lavt?

– Ja. Og hele økonomien til en motejournalist eller kritiker, hele livsstilen som følger, er så basert på bransjen.

Og annonsepenger?

– Annonsepenger, produktplasseringer.

Du kan liksom bli flydd inn til Gucci sin cruise-kolleksjon.

Så alle er i lomma til bransjen?

– Ja. Ellers kunne du ikke hatt råd til det, ikke sant. Du hadde ikke hatt råd til å dekke det showet om du ikke hadde tatt i mot den invitasjonen og blitt hostet.

De hadde kanskje heller aldri fått den invitasjonen i utgangspunktet?

– Nettopp. Og da handler det om å ha ett bein i hver leire. Et slags outsider perspective som jeg føler teamet i Wallet har.

Man blir fort persona non grata i motebransjen om man kommer med en kritisk kommentar eller anmeldelse.

– Det er kanskje en ting som har kommet av sosiale mediers assosiasjons-kultur, det at man liksom skal ha et sånn tydelig cosign. I mote opplever jeg at den kommersielle biten er dobbelmoralsk. På en side er mote verken en næring eller kulturfelt. Den kommersielle delen av næringen er liksom her, og den intellektuelle der. Samtidig er er de avhengige av hverandre.

Hva er grunnen til at du ikke kaller mote en næring?

– Jeg vil kalle det en næring. Men om du søker etter penger med et moteprosjekt i Norge, får du verken penger av Innovasjon Norge eller Kulturrådet. Innovasjon Norge mener det er kultur, mens Kulturrådet mener det er næring. I utlandet er det et annet syn på disse tingene.

Hva med tidsskrifter og publikasjoner, foruten ditt eget, som klarer å holde tunga rett i munnen i balansegangen mellom intellekt og bransje?

– Det nærmeste du kommer er en blekke som heter VESTOJ. For en alminnelig leser oppleves den kanskje som heavy moteteori og akademisk. Den er drevet av en moteteoretiker som heter Anja Cronenberg.

Hun får penger til drift av utdanningsinstitusjoner. Hun har heller ikke annonser, og ingen kommersielle bidragsytere. Jeg tenker at det viktigste du må vite om du velger å gå inn i motebransjen, er at du er en del av et system hvor store penger er i omløp uansett. Jeg har vært såpass naiv at jeg tenker at de Gucci og Pradaannonsepengene er i omløp uansett, og da er det heller bedre at de går til å betale mine skribenter og bidragsyterne. Så lenge man er tydelig og transparent, så tenker jeg at det i utgangspunktet ikke er et stort problem. Man må jo ha penger til å drifte.

Ja. Ingen slipper unna. Vi lever alle i og under et kapitalistisk system. Men det finnes måter å deale med det på, det finnes alternativer.

– Men hva betyr det å være selvstendig?

Hva er en selvstendig blekke i dag?

Over til noe annet. Du virker som en travel person. Hvordan ser en vanlig dag ut? Er du et rutinemenneske, og hvordan kobler du av?

– Jeg er veldig dårlig på rutiner. Liker å

jobbe sent, på natta. For å koble av går jeg mye tur. Det er noe av grunnen til at det har vært deilig å være hjemme i Oslo den siste perioden. Jeg bor rett ved Østmarka.

Vokst opp med fiske og tur. Men jeg er mye i mitt eget hode. Er vanskelig å komme seg ut av det. Jeg fester lite, går lite ut generelt.

Hvorfor det?

– Fordi jeg føler det er mer draining enn det er givende. Jeg vet ikke… kanskje det kommer en periode hvor jeg kjører dødshardt.

Jeg håper jeg kan ta en Bjarne Melgaard hvor det liksom er 5-10 år av livet man bare ikke husker. Ha ha! Men jeg er veldig glad i musikk og konserter. Den type opplevelser.

Jeg bor veldig langt unna alt også. Kjører mye bil. Living the suburban life, ha ha.

Hva tenker du om å trekke seg mer tilbake. Ikke være på alle plattformer. Ikke mene så jævlig mye om alt og alle hele tiden. Være mer privat og sammen med folka sine, og gjøre greia si mer i stillhet.

Den type filosofi.

– Jeg føler det er en filosofi jeg har jobbet mye etter. Jeg har fått mye tilbud om synlighet siden jeg var veldig ung. Hele den pakka om «verdens yngste redaktør». Den ideen om alder, jeg føler det har blitt skvisa så sykt. Jeg må virkelig tenke meg om før jeg forteller hvor gammel jeg er.

Som de fleste av oss. Men det perspektivet er jo heller ikke noe du har bedt om?

– Nei. Og jeg har alltid vært redd for å bli overeksponert. Føler også at når jeg først gjør et offentlig intervju eller opptreden, må prosjektene mine snakke litt for seg selv. Jeg gjør lite presse generelt. Rundt hver utgave av Wallet, som kommer hver 3-4 måneder, gjør jeg noe, men jeg gir sjeldent gir sitater. Men ellers føler jeg at jeg er veldig lite in your face. Jeg bruker Instagram lite, egentlig mindre og mindre.

Ideelt sett skulle jeg gjerne vært foruten de greiene, men det er så linka til jobb og salg.

Business er mer kaldt og instrumentelt.

Men du er ikke privat eller sosial.

– Jeg går nesten aldri på fashion week. Det har jeg så å si aldri gjort. Og det er ikke for å være kjip, jeg setter pris på å bli invitert, selv om jeg nå sjeldent blir invitert fordi jeg aldri dukker opp. Men mye av grunnen er at jeg føler at alle skal ha så mye av deg i deg i den konteksten. Går du på et event så prøver folk å suge så mye ut av deg. De skal ha gratis konsulenttime, og vite alt, og mene alt. Jeg setter mer pris på å heller ta en øl eller en kaffe med folk jeg liker. Jeg har mye bra folk rundt i Oslo jeg setter pris på å møte. Og nå under korona har jeg satt spesielt pris på å være sammen med familien min, eller barndomsvenner fra Høybråten. Det er en måte for meg å koble av alt jeg holder på med. De har ingen formening om noe av det jeg gjør til vanlig.

Ja. Man får andre perspektiver og beina godt plantet på jorda. Man ser det motsatte i for eksempel deler av kunstmiljøet. At de er sammen med kolleger døgnet rundt, som en liten sekt. Virker nesten som de ikke har noe kontakt med verden utenfor.

– Kanskje for noen av dem er det en positiv ting å bli stimulert hele tiden, men om jeg skulle gjort det hadde jeg ikke klart å stå opp om morgenen.

■

«

Det er jo masse spennende talenter som blir oppfostret i Norge, men fordi det ikke er noe selvtillit å spore her, stikker disse til utlandet, utdanner seg og gjerne blir der.

HVA SKAL DU ETTER JUL, A? SoFI - School of Fashion Industry er en fagskole i hjertet av Oslo som tilbyr seks korte, praktiske utdanninger innen mote og interiør.

OPPSTART JANUAR 2021: Motekonsulent | Halvt år heltid | Stedsbasert | 30 Studiepoeng Motekommunikasjon | 1 år deltid | Nettbasert | 30 Studiepoeng Støttet av lånekassen - les mer på sofi.no

SoFI - School of Fashion Industry | Nedre Vollgate 8, 0158 Oslo | Tlf 24 14 97 50 | post@sofi.no | sofi.no | @sofi_school Foto: Ole Martin Halvorsen, Styling: Une Kalbekkdalen, Modell: Faysal Dzaïr

SAMFUNN 17

ILLUSTRASJON EMIL JOHNSON ELLEFSEN

4

TESTE SEG FOR KORONA Sted: Hasle

«Å TESTE SEG» er en normal aktivitet for sportsutøvere, hypokondere og seksuelt aktive. For oss andre er det uvant å benytte seg av denne legeindustriens løgndetektor.

Kina-viruset har gjort at vi som befinner oss i denne minoriteten har måttet ta turen til legen selv ved de minste symptomer for å bli utsatt for en slags lobotomi light – spesielt hvis vi har planer som involverer å være i nærheten av andre mennesker.

Da det gikk opp for meg at bygda jeg skulle på norgesferie til hadde NULL smittede, og en gjennomsnittsalder på 75 år, kom jeg plutselig på at jeg hadde danset tett med opptil flere personer utenfor et utested natten i forveien (snikskryt, red. anm). Etter at bakrusen hadde lagt seg, og jeg skjønte at angsten for å ta livet av noen kom til å vedvare ferien gjennom og enda et par uker etter, sveivet jeg opp modemet på min world wide web-maskin og booket en test. Den oppmerksomme leser vil kanskje merke seg at dette nylig har funnet sted, i og med at det å teste seg for korona ikke ble demokratisert før for et par uker siden.

JEG SKJØNTE IKKE før etter at jeg hadde gått av T-banen at det kanskje ikke var det lureste reisealternativet til Hasle, der teststasjonen befant seg. Fantasien om premier etter overstått test – lykketroll, sjokolade eller bare et varmt smil fra et menneske med skyhøy utdanning – var antakelig for oppslukende.

Det hersker liten tvil om hva som foregår inne på dette legekontoret ut i fra dekorasjonen foran inngangen. Det ser ut som et radioaktivt juletre. De vennlige illustrasjonene på brosjyrene som er hengt opp på døra har desverre ikke mye beroligende effekt i konkurranse med gul teip og uhyggelige skilt. Jeg ringer på videoringeklokka og får beskjed om å vente til noen kommer og henter meg.

KORT TID ETTER åpnes døra. Jeg mener bestemt å huske at en tykk, hvit røyk veltet ut, akkompagnert av industrielle alarm-lyder, men det kan hende jeg tar feil. Uansett er det en person i full hazmat-dress som sier «hei» og «god dag», og ber meg om å vaske hendene med håndsprit, og deretter stige inn. Det er her all statistikken kommer fra, tenkte jeg, og følte meg brått liten. Kødda, jeg følte ingenting da jeg tenkte det.

Legekontoret er det mest sterile rommet jeg noensinne har oppholdt meg i. Alt er hvitt, og det er helt tomt for interiør eller dekor. Den vennlige, småpratende hazmatpersonen får meg til å tenke på et sitat fra en eller annen samtidsforfatter eller noe.

Ifølge den ugooglebare, offentlige personen kommer ikke fremtidsdystopien til å se ut som i cyberpunk-filmer, men heller som en Apple-reklame. Maktovertramp vil manifestere seg i glatte app-brukergrensesnitt, der de vennlig ber deg om å oppgi all autonomi

i bytte mot at du får se hvordan du kommer til å se ut hvis du bytter kjønn (eller noe).

JEG BLIR BEDT om å sette meg ned. Jeg får noen instrukser fra hazmat-personen jeg først nå ser at er en kvinne og ikke en ung mann, og før jeg vet ordet av det får jeg en lang q-tips så langt inn i nesa at jeg er sikker på at den kiler borti delen av hjernen som administrerer nysing og min kjærlighet for ramen (det river i nesa når man suger inn den suppedampen, ass!). Jeg sprer mitt spytt ærefullt utover rommet, mens hazmatkvinnen prøver ikke å se ut som hun synes det er en drittjobb.

Deretter kommer det en ny q-tips, denne gangen ned i matrøret. Jeg brekker meg høflig og sier at det ikke er noe stress. Øynene er fylt av tårer. Hazmat-kvinnen smiler medfølende. Noe hun sikkert har gjort femten ganger tidligere den dagen, allerede.

JEG FÅR INGEN premie, men jeg får en bruksanvisning for hvordan jeg skal sjekke testresultatet. Den kan jeg sikkert stolt vise til barnebarna mine som kommer til å være drittlei av å høre om koronaviruset på et eller annet tidspunkt.

Så langt en svært god opplevelse, alt tatt i betraktning.

Raskt og greit.

Det eneste som trekker ned det å bli testet for korona er brukervennligheten på helsenorge dot no, nettsiden man sjekker resultatet sitt på. Testresultatet skal komme innen to døgn. Jeg oppdaterer innboksen stadig vekk, mens avreisen til den forhåpentligvis ikke snart utryddede bygda nærmer seg. Så, av ren kjedsomhet sjekker jeg hovedmenyen, der de har en adskilt knapp der testresultatene ligger.

Der lå det, og det hadde kommet godt innenfor den estimerte ventetiden. Svaret: positivt.

Bygda lever i beste velgående, takket være fylleangsten min.

Lea Lüster

«

Jeg brekker meg høflig.

18 SAMFUNN

HVORDAN HAR KORONA PÅVIRKET RUSVANENE VÅRE?

SAMFUNN 19

Pandemien herjer, og folk ruser seg som aldri før. Eller gjør de det?

TEKST YNGVE SIKKO ILLUSTRASJON EMIL JOHNSON ELLEFSEN

«E

VERYONE SECRETLY dreams of a scenario that restores urgency and earnestness to human relations». Det tweetet Red Scare-programleder Anna Khachiyan den 6. januar. Kanskje hadde hun de siste to tiårenes oppheng i zombie- og katastrofefilmer i tankene, eller kanskje er tweeten et slags metafysisk forsvar for krigen som renselse. Eller kanskje visste hun noe vi ikke visste. To måneder senere nådde den verste pandemien siden AIDS og spanskesyken Norge.

KORONAÅRET. DISSE KORONATIDER. 2020. Vi har vært mer hjemme, dratt tidligere hjem fra byen, og det har vært færre illegale fester. Samtidig har Vinmonopolets salgstall skutt i været i takt med smittetallene, eller kanskje til og med enda litt raskere.

Jo da, det kan nok forklares delvis med at Tax Free-salget har stupt og at grensehandelen har blitt stengt. Men går det også an å

tenke seg at den dødelige viruspandemien også har påvirket rusvanene våre? Og hvis ikke det – har den kanskje, som Anna Khachiyans tweet hinter til, satt tilværelsen vår på spissen og fått oss til å se oss selv i et klarere lys, og med det – rusvanene våre?

I Thomas Vinterbergs nyeste film, Et glass til, som i disse dager har kinopremiere i Norge (anmeldelse side 54), bestemmer fire lærere seg for å teste Finn Skårderuds beryktede teori om at man er født med minus 0,5 i promille, og at vi derfor føler oss bedre etter ett til to glass vin. Men man føler seg saktens bedre av andre stoffer enn alkohol også. Og dessuten: er egentlig et glass vin eller to nok når det herjer en global viruspandemi utenfor vinduet?

Jeg hører rundt med folk jeg kjenner. En kompis skriver til meg at han har mer enn nok bekjente som har hatt endrede rusvaner under korona – men ikke nødvendigvis til det bedre. Han slenger på den emojien

som ler mens den har en dråpe i panna.

SYMPTOMER PÅ KORONA er kjedsomhet, utrygghet og ensomhet. Tidligere klare grenser har blitt visket ut. Da byen stengte, forsvant grensen mellom ukedag og helg; da hjemmekontoret kom, mellom arbeid og fritid. På toppen av det hele er grensen mellom sykdom og friskhet også plutselig ubetydelig: 80 prosent av koronasmittede har milde eller ingen symptomer.

I påvente av det skredet av rapporter og masteroppgaver som en dag kommer til å komme, spurte vi ut et lite kanskje-ikkehelt-tilfeldig utvalg folk om deres rusvaner og hvordan de har blitt påvirket av koronasituasjonen. Resultatene spriker, men kanskje – kanskje – vil det være mulig å se en tendens. Det ser ut til at 2020 muligens ikke bare vil huskes for korona, men også hasj, hasjtørke, psykedelika-boom – og hvite måneder. ▶

« «

20 SAMFUNN

Jeg har sluttet helt å røyke hasj. Nå er det kun alkohol og kanskje en linje cola hvis jeg blir tilbudt Man blir faktisk litt lei av å være skækk i stua si hele tida, også BRANSJETRYNET (23) Du er inne i en hvit periode. Hvorfor?

– Jeg våknet opp en søndag etter en alvorlig fuktig helg og skjønte at det var på tide å ta grep. Rett og slett et resultat av nedstemthet og fylleangst dagen derpå.

Hva skjedde?

– Vi slapp album! Så var litt sånn klimaks for alt vi hadde jobbet mot.

Det ble en utladning.

Har det vært lettere eller vanskeligere å ta hvit måned nå enn tidligere?

– Lettere. Jeg har tatt det sammen med han jeg bor med, og vi har egentlig laget en fyldig liste der vi blant annet står opp 6 hver morgen, leser én bok i uka og spiser rødt kjøtt bare på lørdager. Så da ble egentlig den delen med drikking veldig grei.

«

Da disse tider™ kom kjente jeg ekstra på behovet for å klarne hjernen og fokusere mer på tilstedeværelse

Hva har du fylt tomrommet etter rus med?

– Prøver å fylle dagene jeg vanligvis hadde drukket med andre ting. Jeg opplever at mange av vennene mine også er i en fase der alkohol ikke står så sentralt, i og med at vi drakk noe voldsomt i sommer. September er en fin detox for hele gjengen.

Har du fått et nytt syn på rusvanene dine i Disse Koronatider?

– Egentlig ikke. Jeg har ruset meg på ganske samme måte som før. Om ikke litt mer på fylla faktisk.

På en god eller dårlig måte?

– Korona har vært en fantastisk periode for meg privat, så jeg er egentlig strålende fornøyd med de siste månedene.

Har du noen tips til andre som vil prøve hvit måned?

– Gjør alt du kan i din makt for å få med dine nærmeste venner hvis du har noen. Spesielt de du bor med om du bor i kollektiv. Den største trusselen mot en hvit måned er en god kamerat som kommer inn med et stort glis om munnen og en pils i hånda i 1730-draget en lørdag.

Hva er inntrykket ditt av folks rusvaner generelt for tiden?

– Jeg henger egentlig mest med folk som ruser seg på alkohol, og de har egentlig bare fortsatt med det i omtrent samme takt. Så sett under ett er min konklusjon at det har endret seg lite blant mine venner.

«

Det er jo uten tvil en del sosiale sammenkomster som trigger et behov for å ruse seg, man slipper unna tendenser til sosial angst når alle uansett er hjemme

RÅDGIVEREN (29) Du har ikke rørt alkohol siden mai.

Hvorfor?

– Jeg så en tydelig sammenheng med mine umodne eller dysfunksjonelle mønstre og alkohol.

Hadde det noe som helst med korona å gjøre? Utelivet ble jo også nedstengt i denne perioden.

– Det som skjedde var at jeg slutta i jobben min som management consultant i vinter og dro til Asia. Der møtte jeg meg selv skikkelig i døra.

Jeg dro på fylla og jaget 21 år gamle jenter. Klassisk opplegg, liksom. Jeg fikk meg selv skikkelig i halsen, og så hvordan mine handlingsmønstre og umodenheter egentlig er veldig ... heslige.

– Så satt jeg der nede og hadde fått meg selv i fleisen, og så kom koronaen. Jeg dro hjem og i karantene begynte jeg å tenke. Jeg hadde ikke så mange andre valg enn å gå innover, fordi det ikke var så mye som skjedde ute.

Hva tenkte du?

– Jeg innså at jeg misbruker alkohol, at jeg ikke klarer å slutte når jeg begynner.

– Oppi alt dette så kom jeg inn i et miljø med en del penger, veldig mye champagne og sånt. 17. mai hadde jeg drukket alkohol hver dag i en uke, så da mentoren min foreslo å ta en pause var det egentlig helt opplagt. Han utfordra meg til å gå uten i 8-12 mnd for å få en tydelig kontrast.

Har du ruset deg på noe annet enn alkohol i Disse Koronatider?

– Cannabis, psilocybin, MDMA, LSD, ketamin, 2CB. Hva skiller måten du bruker disse stoffene på fra hvordan du bruker alkohol?

– Alkohol brukes for å redusere bevisstheten og begrense din evne til å føle hva som er rett og hvem man har lyst til å være. De andre stoffene øker i stor grad forståelsen av hva det vil si å være et helt menneske. Det er også mye mer variasjon! Du kan bruke de forskjellige substansene til ulike formål. Jeg kan også nevne kakao!

Du er en av dem som snorter kakao?

– Haha! Det er rapé du tenker på!

Naturmedisin fra jungelen. Men ja, rå (ceremonial grade) kakao har en sentralstimulerende effekt. Men også denne drikkes varm fra kopp, som på påskefjellet.

Du bor i et kollektiv som har endret rusvaner «ganske mye», sier du?

– Vi er en jævlig interessant gjeng med ledere, en lege, en sosialantropolog og litt forskjellig som velger å bo sammen, selv om vi kunne ha valgt å bo alene. Vi vil omgi oss med folk som er opptatt av personlig utvikling, og ha noen å speile oss i.

Fortell.

– Én har ikke drukket på 5 år og har akkurat begynt å drikke et par glass fancy vin her og der, tre stk drikker ikke i hele tatt (for tiden), og to drikker litt mer typisk norsk, bare mindre og sjeldnere. Vi røyker gjerne en gang i blant sammen, kanskje én gang i uka, tar ketamin (og chanter mantras) sammen kanskje en gang

i måneden, og så mikrodoserer vi sopp og LSD når vi skal produsere kreativt på jobb. Og så har vi en god samtale rundt det. Det er mye fokus på helse, kosthold – vi spiser mye sammen, prøver forskjellige dietter.

Det er en skikkelig lab, kan du si.

Koronastengt samfunn, har det ført til et tettere samhold?

– Det var hovedmotivasjonen til at vi fant hverandre. Vi satt og var ensomme i lockdown, og merket hvor viktig den nære relasjoner er i den fasen. Vi brukte en god del tid på å kuratere det kollektivet.

– Det handler om å trene sammen, spise sammen og være rundt mennesker man tør å være ærlig og sårbar med. Man så i korona at de nærmeste har har mye å si.

Man har kanskje færre mennesker rundt seg, men de man har knytter man dypere bånd til.

Du sa du har en rusmiddelbrannfakkel?

– At jeg forholder meg til fire-fem substanser regelmessig, ville jeg for noen år siden tenkt var helt sjukt.

Men man får utrolig mye mer ut av rus når den brukes på en konstruktiv måte. Jeg har lært masse om meg selv og livet. Men hvor fucka alkohol er – jeg sliter med å ikke dømme folk når jeg går rundt på kveldstid og hvor lite bevisst folk er … At de inntar et rusmiddel som gjør dem dummere.

Jeg har fått mye mer empati med de som er avholds og som jeg har ledd av i alle år. Forhåpentligvis klarer jeg å slippe disse fordommene snart.

Like greit å stenge kranene ved midnatt?

– Det skjer ikke så mye bærekraftig etter klokka 12, hehe. I hvert fall ikke hvis du har drukket siden du var ferdig på jobb.

– Noen ganger savner jeg alkohol. For livet kan være litt mye, og det er greit å dumme seg ned, ta en pause. Men det er litt heftigere å røyke seg en joint, for da konfronterer man usikkerhetene sine, og sånne greier. Det gjør man i mindre grad med alkohol. Snarere tvert i mot. Når man røyker må man man spørre seg selv to ganger: trenger jeg dette?

Hadde det vært alkohol hadde jeg bare tatt meg den ølen. Osv... Hvis det ikke skal bli en belastning trenger man å være bevisst på intensjonen sin bak å ta rusmiddelet. Da blir livet mye rikere. Vi er så heldige som får lov til å leve, og særlig her.

Livet er mer enn Tuborg og Ringnes.

– Ja, Munkholm IPA er også nice.

Der har forbruket gått opp. Mens midjen har gått inn. Pluss jeg har fått meg kjæreste som jeg aldri hadde hatt sjans på hvis jeg hang fast i de umodne mønstrene jeg var i tidligere.

Hva er ditt generelle inntrykk av folks rusvaner i Disse Koronatider?

– At folk er mer bevisste. Man henger ikke igjen i de samme mønstrene. Før var det kanskje sånn at man stakk på Kulturhuset etter jobb og tok en øl, og så ble det mønster. Før var vi konsumenter, nå går det nesten ikke an lenger. Når du ikke kan dra på byen, konsert, kino, teater, festivaler, så må du produsere disse tilstandene og situasjonene selv. Da blir du mer bevisst. Regissør i eget liv!

DESIGNSTUDENTEN (22) – Har røyka mindre weed siden 12. mars. Det var dårlig i starten pga. tørke, men samtidig hadde jeg og alle andre heftig mye fritid og ingenting å gjøre så da ble det til at vi tok mer sopp/trøffel/syre og så videre, da.

– Vi tar sopp og gjør yoga pga. alt utenfor husets fire vegger er dritt Hvorfor akkurat sopp?

– Hmm. Har tatt det jevnlig de siste par årene, men det ble oftere etter det ble lockdown. Vi kjedet oss, og det var lite og dyr tilgang på weed.

Når tok du sist?

– 0,4g cubensis på fredag. Ikke så mye med andre ord … Men jeg liker å ta det hvis jeg har lyst til å male eller tegne eller lage ting.

Har hvilke settinger du tar det i endret seg siden Festen Forsvant?

– Tar det hjemme og i skogen. Den største forskjellen mellom før Festen forsvant og nå, er vel at det har blitt en mye mer introspektiv greie. Jeg føler at både jeg og flere andre har benyttet anledningen som er lockdown til å bli bedre kjent med oss selv og våre egne tankemønstre og sånn. Hvis man tar psykedelika alene eller med bare noen få andre man kjenner godt blir man på en måte tvunget til å møte seg selv.

Har du opplevd noe «rart» på sopptur?

– Tok trøfler i skogen i påsken og vi hadde benket oss til med bål og suppe og hengekøye og akkurat i det det begynner å ta fatt på hjernen kommer det en helt sykt stor familie på andre siden av elven, kanskje sånn 50 meter fra oss, og de spiller heavy indisk musikk typ Bollywood-style. Det føltes helt wild, men sett utenfra var det ganske nøktern opplevelse, haha.

Hvordan har de andre rus-vanene dine forandret seg?

– Røyker mindre cannabis nå enn før corona. Drikker mindre også. Det har sikkert noe å gjøre med at jeg startet på skole og er der hver dag og at jeg har fått kjæreste, men man blir faktisk litt lei av å være skækk i stua si hele tida, også.

Har du vurdert en hvit måned eller lignende?

– Nei. Samtidig føler jeg at jeg praktiserer grei mengde måtehold uansett. Eller at jeg aldri har følt et behov for måtehold på den måten. Men kanskje når jeg blir eldre og merker større konsekvenser av alkohol på kroppen? Jeg er av den oppfatning at det er sunt å kose seg, så jeg får ikke dårlig samvittighet ovenfor meg selv når jeg drikker meg full en gang i uka eller to.

– Jeg tenker forresten også at sånn når det gjelder vennskap etc. så vokser man jo som venner ved å oppleve og gjøre ting sammen, og når man mister de vanlige mulighetene man har til å gjøre ting sammen blir å trippe en måte å gjøre noe sammen på.

Ja, ikke sant.

– Det er selvfølgelig mulig å være nære hverandre uten å trippe, haha!

Men jeg er vant til å feste og møte nye folk og gjøre rare ting. Jeg savner det heftig.

«

SAMFUNN 21

Vi står opp 6 hver morgen, leser én bok i uka og spiser rødt kjøtt bare på lørdager

DJ-EN (23) – Jeg prøvde meg på en hvit måned for en stund siden. Klarte omtrent en uke.

Hvorfor klarte du bare én uke?

– Godt spørsmål. Tror det hadde noe med at det var altfor mange sosiale settinger hvor alkohol ble konsumert, og jeg klarte ikke motstå fristelsen.

Etter to uker var jeg på en bar og en venn spurte om «har ikke du hvit måned?». På det tidspunktet hadde jeg rett og slett glemt helt at jeg skulle ha en hvit måned.

Hvordan endret rusvanene dine seg fra 12. mars?

– Den største endringen var nok at jeg begynte å røyke hasj daglig.

Det har jeg ikke gjort på mange år.

Jeg kom hjem fra klassetur, og rett i karantene. Var ikke så mye å gjøre så mornings, og nættings ble fort en rutine.

– I denne perioden hadde jeg allerede tunge rusproblemer med utspring i selvmedisinering av depresjon og angst. Selv om dette starte lenge før pandemien ble det langt ifra lettere under koronaen.

Hva er inntrykket ditt av folk sitt forbruk av de ulike rusmidlene?

Er det noe du har sett oppsving på spesielt?

– Spesielt en oppsving i cannabis, men også alkohol og psykedelika.

Det var mange som begynte å røyke igjen i vår. En del ble kanskje mer ensomme, noe som førte til mer drikking. Andre igjen brukte tiden i karantene og isolasjon på å eksperimentere med psykedelika hjemme.

I hvilke settinger ruset du deg før, og i hvilke gjør du det nå?

– Det har variert veldig og gått mye i perioder. Jeg har brukt alle mulige rusmidler siden jeg var 16-17. Alt fra ren rekreasjonell bruk til tunge rusproblemer. Før brukte jeg nok rusmidler mer i sosiale settinger, men da landet gikk i lockdown ble det rusmidler hver dag uansett om det var alene eller med venner. Nå ruser jeg meg langt mindre, og nesten utelukkende med venner. Jeg har sluttet helt å røyke hasj. Nå er det kun alkohol og kanskje en linje cola hvis jeg blir tilbudt.

– Selv om jeg ikke drikker alene lenger, synes jeg fortsatt det blir litt for mange turer på bar som ender i altfor lange nachspiel.

«

Vi tar sopp og gjør yoga pga. alt utenfor husets fire vegger er dritt

KULTURARBEIDEREN/ ALENEMOREN (33) – Jeg er litt sånn periode-ruser. Min rus dreier seg i hovedsak om øl når jeg er tørst, halvdyr vin når jeg vil smake noe godt eller enda dyrere drinker når jeg er på byen, vil smake noe godt og bli full samtidig. Siden 12. mars har jeg drukket mye mindre enn vanlig, bortsett fra de varmeste og somreste månedene har jeg nesten ikke drukket i det hele tatt.

Du har tatt hvit måned. Hvorfor?

– Jeg har trappet ganske kraftig ned på egne rusvaner de siste to-tre årene og gått fra å være litt over gjennomsnittet mye på byen eller i sosiale lag med høyt inntak av både gode viner og tam øl. Men da disse tider ™ kom kjente jeg ekstra på behovet for å klarne hjernen og fokusere mer på tilstedeværelse, heller enn å fjerne meg fra hode og kroppen og korona ved å trøste- eller kosedrikke mer.

Har det vært lettere eller vanskeligere å ta hvit måned nå enn tidligere?

– Jeg synes det har vært mye lettere, fordi det har vært mindre events, møtesteder og invitasjoner til hjemmefester der man fort blir revet med eller føler et lite behov for å blende inn og bli like drita som alle andre.

Hva har du fylt tomrommet etter rus med?

– Jeg har trent hyppigere og mer målretta, spesielt med lange løpeturer i skogen. Det er jo sånt som er lettere å drive med når man drikker mindre.

Jeg har levd mer asketisk all over, vært mer bevisst på å spare penger, kjøpt noen aksjer, fastet i perioder – det gir en slags rusfølelse det også.

Og alt som alle andre har vært innom i løpet av disse månedene: bakt brød, plantet planter og dyrket grønnsaker.

Jeg har til og med slutta med snus, fordi det snusbehovet viser seg å være større når jeg drikker.

Har du fått et nytt syn på rusvanene dine i det siste?

– Jeg har jo testa de tingene med hvite perioder tidligere, men har kanskje blitt enda mer bevisst på det nå.

Det er jo uten tvil en del sosiale sammenkomster som trigger et behov for

«

å ruse seg, man slipper unna tendenser til sosial angst når alle uansett er hjemme og man bare ser hverandre gjennom en skjerm.

Hva har vært det beste med å ta hvite måneder?

– Jeg forstår at mange har et behov for å «kose seg» ekstra eller trøstedrikke for å fylle tomrommet, hvis man er vant til å være mye ute blant folk, for meg har det vært det gøyeste med denne perioden, å kjenne at jeg godt kan la være å drikke hjemme alene, å få bekrefta at jeg klarer å utnytte fritiden min på en mer produktiv måte enn å kose meg hele tida. Jeg koser meg også altså, men det blir liksom enda mer tid til overs til å ligge på sofaen med serier når man kan stå opp tidlig hver søndag og være i toppform, hehe.

Mange drikker nok mer fordi de kjeder seg eller er ensomme. Kjeder ikke du deg, eller er du bare ikke ensom?

– Jo, men det er en del av dette prosjektet for meg det da, å utsette meg sjøl for utfordringer for å teste egen viljestyrke, gjennomføringskraft og potensial, hehe. Jeg prøver å finne ut hvor langt jeg kan strekke strikken i alle retninger, og hvordan jeg må tilrettelegge livet for at det skal holde i lengden.

Har du noen tips til andre som vil prøve hvit måned?

– Du må bare bestemme deg. Og så bestemme deg for hvorfor du vil gjøre det.

Og løpe i skogen!

Hva er inntrykket ditt av folks rusvaner generelt for tiden?

– Folk er jo folk, men folk er forskjellige. I min omgangskrets – dvs folk som begynner å bli voksne men helst ikke vil bli det – så er det mer sofistikert rus enn før, mer fokus på å nyte kanskje enn å bare bli rusa. Jeg har et inntrykk av at mange ruser seg mindre i disse tider, fordi det er færre sosiale settinger. Men så vil jeg tro at den gruppen med folk som har en tendens til å grave seg ned i egen smørje gjør det i større grad. Folk som har lett for å bli deppa, ensomme eller kjede seg – at de ruser seg mer.

Når du ikke kan dra på byen, konsert, kino, teater, festivaler, så må du produsere disse tilstandene og situasjonene selv I HVOR STOR grad stemmer disse opplevelsene overens med vitenskapelige funn? FHI jobber for tiden med en rapport om endrede alkoholvaner. Men da NATT&DAG tar kontakt får vi bare en kort mail tilbake som svar.

– FHI har ingenting å melde fra prosjektet per nå. Vi kan heller ikke si når eller i hvilken form det blir noe å melde. Dette kan fort ta noe tid.

■

22 SAMUNN

TEKST TIAGO GJESDAL

«

Mange millioner kroner i avkastning hver uke kan aldri erstatte bestefar, men det hjelper veldig på sparekontoen.

SLIK SPARTE MARIANNE 120 MILLIONER TIL FORMEL 1-BIL Her er hennes tips.

Å

KJØPE EN FORMEL 1-BIL til 120 millioner kroner i 20-årene, samtidig som du betaler ned studielån, ikke har en medlåntaker eller får hjelp hjemmefra, er ikke enkelt. Men det er heller ikke umulig.

Marianne (22) har kjøpt sin første Formel 1-bil, med penger hun har spart helt selv.

– Det er krevende, men med litt disiplin og dedikasjon er alt mulig. Jo vanskeligere det er, desto morsommere er det å få til, sier hun.

Når man sparer til en 120 millioner kroners racingbil er det ikke de store summene som er avgjørende, men småpengene man sparer her og der. I tillegg må man være litt løsningsorientert, ifølge Marianne. Selv måtte hun spare tre år for å få råd til bilen hun alltid har drømt om.

Hvordan klarte du å spare 120 millioner på tre år?

– Først og fremst sluttet jeg med kafébesøk med jentene. Det høres kanskje tullete ut, men 49 kroner på kaffe hver eneste dag blir ganske mye i lengden.

For å spe på litt ekstra på inntektene valgte Marianne også å leie ut leiligheten i Oslo sentrum som hun fikk gratis av foreldrene.

Det kreative grepet gjorde at hun tjente 13.000 ekstra i måneden.

Marianne har vært flink til å benytte seg av nettverket sitt, og å ta mulighetene som byr seg.

– Dagen før jeg skulle begynne på NHH

fikk jeg et jobbtilbud som kommunikasjonskonsulent i familieselskapet med en startlønn på 700.000 i året. Det var en krevende mental omstilling, men jeg grep sjansen da den dukket opp, og det lønnet seg. Hadde det ikke vært for at jeg hadde et åpent sinn hadde jeg aldri fått denne muligheten.

Har du ting liggende til overs anbefaler Marianne å selge det for å spe på. Familien til Marianne hadde en villa på sørlandet de ikke hadde brukt på flere år, og ingen visste hva de skulle gjøre med den. Da fikk Marianne en idé.

– Jeg tilbød meg å selge den, selv om Pappa mente at ingen ville kjøpe den gamle rønna.

Det ble en slags utfordring hvor jeg fikk pengene om jeg klarte å selge den. Etter to uker fikk jeg et bud på ni millioner. Jeg skulle gjerne hatt mer, men slo til likevel.

Marianne var også kreativ når det kom til å bruke nære relasjoner, og klarte å snu motgang til noe positivt.

– Dagen bestefar døde var en av de tristeste dagene i livet mitt. Stammen i familien forsvinner, og plutselig sitter man med 48 millioner ekstra på konto. Det er mye å ta innover seg. Bestefar var veldig glad i militærhistorie, så jeg valgte å investere alt i våpenindustrien for å hedre hans minne.

Mange millioner kroner i avkastning hver uke kan aldri erstatte bestefar, men det hjelper veldig på sparekontoen, ler hun.

Ifølge Marianne er det kun kreativiteten som setter grenser om man skal spare til Formel 1-bil.

Her er noen konkrete tips. ● Ikke betal for billett på kollektivtransport!

Slå ned vekterne om du må, bare ikke betal de ergerlige 462 kronene månedsbilletten i Oslo koster som student. ● Spør om noen har en øl til overs på nach. Ingen merker om du faktisk drikker den eller ikke. Ta den ekstra ølen med på neste vors, ti av ti ganger har en venn med for få øl og er villige til å kjøpe den! ● Lån penger av venner, og vent til de glemmer lånet. Dermed har du fått gratis cash. Skulle de likevel være kjipe og kreve tilbake pengene, bare lyv og si at du har brukt alt på narkotika eller at du har psykiske problemer! ● Stjel tallerkener, bestikk og glass fra utesteder. De ansatte er som regel for opptatt med å tjene penger på jobben sin til å legge merke til om man stikker hodet inn og sniker med seg en tallerken eller to. Bestikket kan du selge videre på finn! ● Hvis man plukker opp nok sneiper fra bakken vil man til slutt ha nok ha nok til å rulle nitten nye sigaretter. Legg sigarettene i en brukt pakke og selg den neste gang du møter en venn som røyker. De dumme vennene dine kommer garantert ikke til å mistenke noe som helst.

Marianne vervet flere av sine tidligere bestevenner til hennes marketing team hos Lyconet. De rekrutterer igjen sine tidligere bestevenner til deres egne marketing team som ligger under Mariannes marketing team. Slik tjente hun flere millioner kroner.

Du kan også bli en marketer for Lyconet, du kan også tjene millioner av kroner, du kan leve ditt beste liv! Og når du har tjent masse penger får man lov å investere alt tilbake i Lyconet, det er der de store pengene ligger, på 2-3 år får man tidoblet investeringene sine! Bli en del av Lyconetfamilien du også! I dag! Vær så snill!

Nå som du har spart smart og endelig skaffet deg en Formel 1-bil til 120 millioner, hva skal du med den?

– Det er klart, det er ingen praktiske bruksområder for en Formel 1-bil, den kan ikke brukes på offentlige veier, og ingen baner i Norge tillater bilen å yte maksimalt. Men det er jo også det som er sjarmen ved den.

Sitatene i denne saken er løst basert på ekte saker om temaet.

Og skulle dette av en eller annen grunn ikke bli 120 millioner, har Marienne et siste sparetriks: Hun har selv tjent litt ekstra på å lure vennene sine med i et pyramidespill.

■

SAMFUNN 23

PÅ INNSIDEN AV NORGES FREMSTE YAS QUEEN-BEGRAVELSESBYRÅ Hos Oslos mest rocka begravelsesbyrü kan du sende dine nÌrmeste til verdensrommet eller fü laget en diamant av avdøde. Men hvis du vil at asken skal skylles ned i do pü en pub mü du dra et annet sted.

TEKST PERNILLE REIMERS FOTO KRISTINE WATHNE

V

I LEVER I en verden hvor alt kan puttes i støpeskjeen, tilpasses og skreddersys ut fra ønsker, behov og paniske innfall. Døden, som mü vÌre det mest personlige og ensomme et menneske kan oppleve, er intet unntak. Hvorfor skal det siste adjøet vÌre pü begravelsesbyrüenes premisser, strømlinjeformet og robbet for personlighet? En avskjed ute av stand til ü si noe om avdøde? Kort sagt: hvorfor gü for tradisjonell begravelse nür du kan mumifiseres, sendes til verdensrommet eller bli til et korallrev?

Der det finnes etterspørsel, finner du alltid et marked, er det et nytt ordtak som sier.

I kirkeveien pĂĽ Majorstuen finner man BegravelsesbyrĂĽet Den siste reisen.

Det er omgitt av to andre begravelsesbyrĂĽer, og en butikk som selger trofeer.

Kanskje er det en hyllest til livets oppturer og den største nedturen, eller kanskje det bare er tilfeldig. Eier og daglig leder pü Den Siste Reisen, Pia CyrÊn, er uansett ikke bekymret for konkurransen fra de to andre.

For hennes byrü er et rocka og annerledes begravelsesbyrü, og i motsetning til dem, tilbyr hun muligheten til ü gjøre den siste festen personlig.

IdÊen oppstod etter at en kollega pü hennes gamle jobb, et kopimaskinfirma, fikk kreft og beskjed om at han hadde maks tre müneder igjen ü leve. Kollegaen ønsket ü planlegge en litt annerledes begravelse, men fikk nei til de fleste ønskene sine hos de tradisjonelle byrüene. Hun sluttet i jobben og startet opp sitt rocka, annerledes begravelsesbyrü.

Hva slags folk er det som kommer hit? – Alle mulig samfunnslag.

Jeg har alt fra krøsuser med masse masse penger, til de som ikke eier nüla i veggen.

ÂŤ

Jeg hadde en som ønska at asken hans skulle spres i doen pü Vülerenga-puben.

Hva er det mest unike noen har valgt av klÌr de vil ha pü seg? – Brudekjole er nok det mest unike, men ogsü uniformer har jeg tatt pü, bunad, pysjamas.

Aldri joggebukse? – Jo, Juicy-bukse var det en som hadde, lyserosa Juicybukse. Hele dressen med sünn krone pü ryggen med masse Swarovski.

avdøde, for vi ser at vi blir sü mange mennesker. De tar plass. Vi har for fü kirkegürdsplasser i Norge. Derfor mü du kremeres fordi det ikke lenger er plass til kister.

Selv om Pia driver begravelsesbyrĂĽ for alle samfunnslag, har hun grenser for hvilke mennesker hun kunne tenke seg ĂĽ gravlegge. Anders Behring Breivik hadde hun for eksempel ikke gravlagt.

Og om du virkelig vil bidra til ĂĽ ikke ta opp for mye plass pĂĽ og i jorda, kan du fĂĽ asken din sendt til verdensrommet og spredt der.

Det koster rundt 25.000 kroner, og inkluderer en video.

– Hvis han für et ordentlig gravsted kommer det til ü bli herpa.

HUN MENER begravelser skal speile det livet avdøde har levd slik at begravelsen skal bli et sü godt minne for de pürørende som mulig.

Da et par mistet sin sønn som var lidenskapelig opptatt av ski, sørget CyrÊn for ü skaffe tillatelse til ü spre asken pü en fjelltopp. – Der spredde vi asken, ogsü tok kameraten hans urna i sekken og sto siste off pisten ned til afterski, og der ble det afterski. Helt fantastisk.

Selvfølgelig litt dempa, men likevel. Vi satte urna pü peisen og sü var det Ên jäger per tale, og da er det selvfølgelig opp pü bordet og holde den. Kameratene som ikke hadde sagt et kløyva ord i en kirke klatra opp pü bordet, fortalte historier, skülte og var med!

Selv om CyrÊn ønsker ü legge til rette for annerledes og personlige begravelser, hender det at hun für forespørsler selv ikke et rocka byrü som Den siste reisen er villige til ü gjennomføre. – Jeg hadde en som ønska

Byrüets kontor med byrüets sølv-Tesla parkert utenfor.

at asken hans skulle spres i doen pĂĽ VĂĽlerenga-puben.

Men det sa jeg at det für vi ikke gjort. Det kan vi ikke gjøre for det er rett og slett ikke lov.

Noe av det mer utradisjonelle Pia tilbyr er LifeGems hvor man kan betale fra 24.000 kr for ĂĽ fĂĽ kremasjonsasken presset til en liten diamant.

Det er vel ikke lov i Norge? – Gravferdsloven er klinkende klar: jeg har ikke lov til ü üpne urna og ta ut asken og separere aske, men jeg kan sende hele urna til Nederland, for der er det lov.

Er det mange som har villet bli diamant? – Ja, nü er det snart 300 diamanter.

Blir større mennesker større diamanter?

– Hehe, nei nür du blir kremert sü blir det cirka tre kilo med aske, ogsü bruker vi bare noen hundre gram for ü lage diamant.

Kunne jeg fütt gulltann med min hypotetiske bestemors askediamant? – Ja. Det er ikke bare diamanter man kan lage av karbonasken. I Nederland har det ifølge CyrÊn blitt populÌrt ü ta asken og knuse det til støv for sü ü blande det med blekk og lage tatoveringer med det.

Det er trender i begravelse? – Masse trender! – Folk dør jo over hele verden og det er ingen som slutter med det. Sü det er store begravelsesmesser.

Det nye nĂĽ handler om hvordan vi kan kompostere

– Det er sü kuuult, foreløpig har jeg ikke sendt opp noen, sü hvis dere kjenner noen som vil er det bare ü si ifra.

Kan man velge bakgrunnsmusikk pü videoen selv? – Ja, Rocket man av David Bowie, for eksempel. Hehe.

PÅ DETTE TIDSPUNKTET i intervjuet spør CyrÊn om vi vil vÌre med til krematoriet pü Alfaset for ü ta bilder av en innsettelse, altsü ü sette kista i kremasjonsovnen, som skal finne sted dagen püfølgende dag. Men familien til avdøde bestemmer i familierüd sent pü kvelden dagen før, at de ikke ønsket ü ha med NATT&DAG pü kremasjonen.

Har du en funfact om begravelsesbyrü? – Kanskje at hvem som helst kan holde en begravelse. Du kan holde en begravelse om du vil, du trenger ikke vÌre prest. Du kan ha begravelsen hvor som helst ogsü, i hagen eller pü puben for eksempel.

Kunne man hatt begravelse pü rave? – Ja, hvor som helst, ikke i den grotta da, for det er ikke lov. Hehe.

CyrÊn begynner uoppfordret ü snakke om sin egen fremtidige begravelse. Hvis det er sommer skal den holdes pü skybaren Stratos pü Youngstorget (da mü det skje innen utgangen av 2021, for da stenges skybaren for godt, utelivsredaksjonen i N&D.anm.). – Det skal vÌre fest fra morgen til kveld, masse champagne, jeg skal ha DJs, det skal vÌre party og ingen fü lov ü gü hjem før alt er tomt. Det skal virkelig vÌre en feiring av livet og jeg skal ogsü bli en diamant.

Og ha askespredningen i verdensrommet.

Begge deler? Det er queen behaviour! – Ja. Men hva med de som leser NATT&DAG? Hvordan bør deres begravelse vĂŚre? – Litt hippt? Vi kunne hatt den pĂĽ et kult utested. Ă˜l til alle som kommer, egen talerstol med shots. SĂĽ blir det ĂŠn shot til taleren og ĂŠn shot til urna selvfølgelig, det sier seg selv. Mye bra musikk, ikke lov ĂĽ komme i svart dress, masse farger.

OgsĂĽ hadde vi nok festa til siste mann som ble bĂĽret ut derfra hadde vĂŚrt urna.

đ&#x;’…

24 UTELIV

6 LANSERINGSFEST SEPTEMBER 28. august

FOTO KRISTINE WATHNE OG EMANUEL WAAL

UTELIV 25

SEKS PÅ BYEN

ØLBAROMETER

NATT&DAGS ØLBAROMETER

SUNNIVA (21) Barsjef, Pöbel – Du har sett meg i baren min, og kanskje i BIK BOK sin kampanje?

Enkelte utesteder opererer med vennepriser, happy hours, kostyme-rabatt og andre utilgivelige påfunn importert fra kulturkrigen i USA! Men vi ignorerer alle fiksfakserier, og tar ganske enkelt utgangspunkt i ukas vakreste time: fredag klokka 22:00. Vi forholder oss kun til ærlige halvlitere, så pingle-øl (0,4) vil omregnes til 0,5 og markeres med en sånn: *. En stjerne, ja. Akkurat som deg.

JONAS (23) Aktivitetsskolen – På frokostblanding-seksjonen i butikken.

Skål!

HVOR HAR JEG SETT DEG FØR?

STEIN (25) Jobber med meg selv – Du har sett meg utenfor 13-parken utenfor Skur13.

LEJLA (25) Daglig leder, Pöbel – Du har sikkert sett meg på Ostara Bar.

HARPREET (29) Sykkelbud – Café Hardback. Why? Born in the club.

MARKUS (24) Kunststudent – Vogts gate, kanskje?

Nabolagskroa 62 Union Blindern (omregnet fra 0,6) 62,5 Luna 63 Times Bar 65 Stargate 67 Bob's 69 Cafe Marienlyst 72 Ocean 73 Café Lyon 75 Mastermind* 77,5 Sport 33 82 Cacadou 82 Tamara 84 Art Bar 86 Fyrhuset* 86,25 Hærverk 88 Bruket 88 Café Sara 89 Andy's Pub 89 Velo 89 Hør hør 90 Fuglen 90 Makulator 92 Paul's Boutique 92 Bruun-Larsen 92 Last Train 93 Rouleur 94 Kunstnernes hus 94 Gressholmen Kro 96 Internasjonalen 96 BLÅ 96 Parkteatret 96 Peloton* 99 Lorry 106 Dattera til hagen 110

FOTO: WELCOMIA / FREEPIK

FOTO SHAWN ARVIND

26 KUNST

ANMELDELSER KUNST BEST AKKURAT NÅ

BEST AKKURAT NÅ FOTO: PRIVAT

FOTO: PRIVAT

FOTO: MARKUS LI STENSRUD

FOTO: HANNAH WEINBERGER

BEST AKKURAT NÅ

HANNAH WEINBERGER Wedidntwanttoleave.live Schloss 17/9–20/9

W

EDIDNTWANTTOLEAVE.LIVE ER EN digital plattform initiert av den sveitsiske kunstneren Hannah Weinberger (f.1988).

Når man besøker nettsiden, kan man være med på å aktivere algoritmer som utløser ambientlyder: noe som gjør en til både tilskuer og aktør.

For å være aktør må man gi nettsiden tilgang til bevegelsessensoren på smarttelefonen, og bevegelser utløser ambientalgoritmene.

I tillegg til å være en nettside, foregikk lydverket fysisk i 13 gallerier rundt om i verden. Et av dem var galleri Schloss i Oslo. I fire dager, fra 17.- 20. september, mellom kl. 16 og 20, var det mulig å delta i lydinstallasjonen på galleriet. Slik frekventerer verket mellom et fysisk og digitalt format og mellom en global og lokal forankring: et spenn som legger opp til forvirring. Simultant ga nettsiden en oversikt over hvor mange som var på nettsiden, og hvor i verden.

KL. 14.00 DEN 17. SEPTEMBER, mens jeg sitter hjemme foran dataen, viser oversikten at det er 11 stykker i Basel, to i Mexico City, fire i Berlin, to i Oslo og en i Bangladesh. I øreproppene, en svak trommelyd, noen symbaler. Av og til bryter det inn noen kraftigere suselyder. Jeg befinner meg i et nettverk jeg på en eller annen måte er med på å påvirke, selv om det er usikkert nøyaktig hvordan.

Gjennom nettopp muligheten for, og usikkerheten rundt, om det finnes mennesker bak tallene og kropper i bevegelse som påvirker lydbildet, kommenter lydverket til Weinberger kollektivitet som digital og fysisk størrelse. Det blir et forsøk på å iverksette et kollektivt fravær og nærvær der det maskerte ved algoritmers virkemåte tematiseres. Det at det er et premiss for verket at alle må logge seg på gjennom hver sin smarttelefon er problematisk, og kravet om deltagelse er fundert i smarttelefonen. Å godkjenne egen data som råmateriale i kunstverket gjør at problematikken rundt digitale nettverk og personvern summer i kulissene. Man kan spørre seg om verket addresserer nettopp dette, eller snarere blir en del av dataoppsamlingens maskineri. Lydverket i seg selv er også svært monotont, og rammeverket rundt verkets mekanismer og virkemåter er mer virkningsfullt enn selve besøket i installasjonen.

KL. 18.12, NÅR JEG lister meg inn på galleri Schloss, er det 122 påloggede globalt. Fire av dem befinner seg på galleri Schloss. Og ja, det er mer lyd enn tidligere … Det minner litt om noen som leter etter spesiell synteffekt på et gammelt Roland Keyboard, eller kanskje litt klimpring i Garage Band. En jente vifter med iphonen sin.

Hun veiver med armen i den samme rytmen som takten i lydverket. Forbindelsen mellom hennes bevegelse og lyden er bedragersk. Musikken beveger seg videre mens hun, noe forvirret, forsøker å vifte den tilbake til sin egen rytme. Uten hell.

Johanne Edvarda Slaatta

IDA MADSEN FØLLING Kunster og vinner av Osloprisen for Årets beste kunst i 2019 Hvilken utstilling bør alle se akkurat nå?

– Oslos kunstscene leverer massivt om dagen, knapt mulig å gå selektivt til verks akkurat nå. På lista mi nå er Anna Ihle på Podium, Trond Meyer hos Isca Gallery og Tiril Hasselknippe på Billedhuggerforeningen. Kunsthall Oslo serverer nå 6 nye unge kunstnerskap på rappen, i et spennende format hvor man får ett innblikk i atelierpraksisen til disse relativt ferske kunstnerskapene, da de viser arbeider i prosess ved å flytte atelierene sine inn i gallerirommet for en uke av gangen.

Ellers er det kanskje pandemisk smart å komme seg ut av gryta, og da kan man jo forsøke å se Coast Contemporary på Hovedøya eller Elise Storsveens velkurraterte utstilling med verk fra samlingen på Henie Onstad Kunstsenter.

Skandaløst inhabil må jeg også anbefale min manns, Markus Li Stensruds, soloshow ved Bærum Kunsthall. Der får du to andre solo-presentasjoner med på kjøpet, deriblant Terje Nicolaisen som jeg alltid forsøker å få med meg.

Hvilken norsk kunstner burde flere vite om?

– Hvis man ser noe av det overnevnte er man selvfølgelig et godt stykke på vei. Et generelt tips er å sjekke ut Oslo Art Guide’s lister over visningssteder, og følge ekstra godt med på de stedene som står oppført som kunstnerdrevet. Det er ofte der nye kunstnerskap slipper til først, og noe av det som gjør Oslos kunstscene så spennende er at vi har en såpass solid samling gode kunstnerdrevne steder.

Hva synes du om årets Høstutstilling?

– Den har jeg ikke sett enda.

Men forventer at den leverer på et spenn innenfor de to samme motpolene som den alltid gjør: Irriterende sammensauset og et utopiskpoetisk-kollektivt prosjekt på en og samme tid. Det er i hvert fall en solid liste kunstnere, så den er garantert severdig.

INES HØYSÆTER ASSERSON Skuespiller

EIRIK SÆTHER Kunstner

Hva bør alle se på scenen akkurat nå?

– Akkurat nå er det jo ikke endeløst med teater som har åpent, men jeg vil anbefale å se så mye som mulig av det som er. For eksempel Et Dukkehjem på Nationaltheatret med Mattis Herman Nyquist på regi, og Historien om Woundman og Robyn som er en monologforestilling med Brageteateret, regissert av Patrik Asplund Stenseth.

Hvilken utstilling bør alle se akkurat nå?

– Tralala l'antropofago med Maria Storm-Gran ved Santolarosa 25. september - 20. oktober. Gallerist Arild Tveito hvisket meg i øret om lystig kannibalisme og brasiliansk manifest. Husker Maria for hennes samarbeid med klesdesigner Bror August i filmen Orange. Det smalt!

Også Ida Ekblads skulptur foran Kunstnernes Hus i nær fremtid.

Den får Y-blokka til å fremstå som grå og matt.

Hva er noe av det beste du har sett på norske scener de siste årene?

– En forestilling som vg2 på Hartvig Nissen satte opp i 2018. En dramatisering av den svenske filmen Tillsammans, som het Sammen, regissert av Linda Moldal Andersen. Veeeldig bra hele greia. Og Romeo og Julie regissert av Maren E. Bjørseth på det Norske Teateret.

Det var nok det første stykket jeg så som gikk ordentlig inn på meg.

Og til slutt: Vill vestkant regissert av Even Torgan for Antiteatetet. Helt sjukt.

Hvilken norsk skuespiller, regissør eller dramatiker burde flere vite om?

– Jeg tror det hadde gleder mange sjeler å se mer av Antiteatetet.

Måten de lager teater på og eksperimenterer med dramaturgien i forestillingene når virkelig ut til meg. Nå har de jo vunnet Hedda for beste ungdomsforestilling for Før vi dør, så forhåpentligvis er det masse folk som kommer og ser det neste de setter opp.

Hvilken norsk kunstner burde flere vite om?

– En ung byoriginal som sprader løs i våre gater ved navn Leonard Van Vuuren. Vår tids Bendik Riis på en begeistret dag.

Hva synes du om årets Høstutstilling?

– Har ikke rukket å se denne, men for å parafrasere Subjekt+: grove strøk og et salig virrvarr med noen utilgivelige kuratoriske grep. Admir Batlaks skulpturer så imponerende ut i sosiale medier.

KUNST 27

Begeistring, irritasjon og glede på riktig side av gjerdet under lanseringen av årets høstutstilling.

KUNSTNERNES RUS HØSTUTSTILLINGEN 2020 Kunstnernes Hus 19/9–01/11

TEKST MARCO REINERTSEN FOTO IDA WAMMER

D

ET ER LØRDAG formiddag, den 19. september, og pressen, Abid Raja, Knut Olav Åmås, og alle andre som føler at de har noe gjøre her, er inngjerdet i hagen til Kunstnernes Hus. Sammen skal vi oppleve en av de helligste kulturelle opplevelsene vi har her i landet, bortsett fra Grevinnen og Hovmesteren, nemlig åpningen av høstutstilling nr. 133.

DENNE ÅRLIGE TRADISJONEN har fått en slags oppdragende og informerende rolle, et slags lavterskeltilbud til folk som er interesserte nok i samtidskunst til å dra hit, men som kanskje ikke er like interesserte resten av året. En kulturell skolesekk for folk som blir glad hver gang Madrugada gjør comeback. Kunsten skal gjøres tilgjengelig, den skal være for folket.

Skuelystne har stilt seg opp utenfor gjerdet, og overraskende mange av dem prøver å låse fast sykkelen sin til det fysiske skillet som er mellom dem og ny, norsk samtidskunst. Hadde de vært mer insisterende og mindre unnskyldende, kunne det kanskje minnet litt om en slags protest.

Syklistene blir irettesatt av de ansatte, som gjør det på en måte som er umulig å misforstå, nemlig ved å vifte fingeren teatralsk fram og tilbake. To damer i 40-årene prøver på et tidspunkt å bruke syklene som en slags plog for å dytte gjerdet vekk, helt til de møter noe som ikke kan stoppes: den vaiende fingeren. Sikkerhetsvakter og politiet observerer, men trenger ikke gripe inn.

Ifølge nettsiden skal Høstutstillingen «utfordre, forbause, glede, irriterere og begeistre». Men før vi får lov til å føle noen av disse følelsene skal vi høre taler. I en time.

Lederen for Den Nasjonale Jury, den hvite mannen Espen Dietrichson, mener man bør «trekke i nødsnoren» om det blir for dårlig kjønnsbalanse i juryen. I år er fire av seks jurymedlemmer hvite menn. Deretter tar kultur- og likestillingsminister Abid Raja seg opp på podiet, og han vil snakke om hvor viktig det er å støtte kunsten under så uvisse tider. Han skryter av hvor mye

penger som brukes, og som fortsatt skal brukes fremover, på kultur. Lille corvid-19 har i det minste ført til en samtale om hvor mye vi som samfunn verdsetter kunst og kultur. Når Abid Raja og regjeringen legger frem flere hundre millioner for å bevare kunsten, kødder de ikke. Det betyr at myndighetene mener at kunsten må overleve, og at overlevelsen skal prioriteres, selv når operasjoner utsettes, folk mister jobben og en pandemi nok en gang tar tusenvis av liv. To døgn senere kunngjør regjeringen at de vil redusere støtten til selvstendige næringsdrivende og frilansere med 2,2 milliarder kroner. Takk Abid!

Talene er over, og vi slikker oss rundt munnen og gnir oss i hendene. Det er på tide å føle ting. For Høstutstillingen 2020 er i gang, motherfuckers! Nå skal vi se de konkrete resultatene av hva alle disse menneskene jobber for, og bruker livet (og noen år som springbrett på neste steg i karrieren) på å forsvare. Det hele starter med performance-verket Falling Down the Stairs 2020 in A#major av australske Kristy Kross.

DET ER VANSKELIG å lage kunst som med rette kan beskrive som «modig» i 2020.

Derfor er det faktisk noe modig med å starte årets høstutstilling med en performance som med all godvilje lagt til føles en slags parodi på det Frp-ere tror performance er.

Kross er iført et kostyme inspirert av den oransje korall-ørreten. Verket er en videreføring av performancen fra 2017, hvor Kross i ganske likt kostyme falt ned (spoiler alert) trappen inne på Kunstnernes hus. Nå er vi ute, alle sammen, og folket bak gjerdet får se kunst samtidig som eliten. Vi noterer et demokratiserende steg, eller fall, for kunsten. Kross faller og det heises ned bannere laget av noe som ligner på søppelsekker fra taket på hver side av trappene. Etter hvert slippes det også ned en rok som fiskekostymet henges på og heises opp med. En dame har kledd seg ut som en fugl, og later som at hun brenner

opp, på samme måte som australske dyr brant i de voldsomme skogbrannene som rammet landet. Etter hvert gjør Kross en konkluderende bevegelse og vi klapper.

Ifølge nettsiden til kunstneren var det vi akkurat så en performance om oppmerksomhetsøkonomi, økologisk krise og «the rise of the oligarchs». Programmet legger også til at verket handler om individuelle narsissistiske begjær, klimakrisen og konsekvensene av pandemien.

Folk smiler, nikker ettertenksomt eller gestikulerer fornøyd til hverandre. Vi reiser oss i en slags felles performance, walking up the stairs. Inne er det nok av andre uttrykksformer å velge i. Her er det videoinstallasjoner, skulpturer, tegninger, malerier, fotografier, tekstil, kortfilm, mer performance og ting tatt ut av sin kontekst.

Kort sagt, mye kunst. 94 verker fra 136 eldre og yngre kunstnere.

En av fordelene er å se hva andre stopper ved og bruker tid på, og hvilke følelser som eventuelt oppstår i dem. Trekker de andre i rommet også på smilebåndet når de ser 84 år gamle Willibald Storns Jeg skammer meg, eller passerer de også hestehodet på bakken like fort som andre, bortsett fra Mona Pahle Bjerke i NRK som synes det var det beste med hele utstillingen? Ekstra mange følger selvsagt med på hvilke verker landets øverste kunstssjef bruker tid på. Raja smiler, diskuterer og leser beskrivelsene ved siden av verkene.

Noen som også følger med, er Rajas livvakter. Titter de også litt på kunsten? Får de også noe ut av å være her? Klarer de innimellom voktingen å nyte litt kunst de og? Og hva føler de når de ser den? Hva ville de tenkt om Raja ble drept foran Sara Skogøys syden-topp laget av perler med navnet My Dad went to Syden and all I got was this lousy bead-top?

DET ER UTVILSOMT MULIG å føle mange følelser her inne, men mye av årets kunst gjør også at man ikke føler så fryktelig mye, selv også om man setter seg inn i

konteksten. Noe er teknisk imponerende, men ikke mer, mens annet er direkte fantasiløst. Det er kanskje prisen å betale for variasjon.

Eliten ser ikke bare på kunsten, eliten i kunsten ser også tilbake. Spesielt godt er oljemaleriet The Sleepless Elite, av debutant på høstutstillingen, Fredrik Wiig Sørensen, hvor fire mennesker og en slags centurion, alle i bar overkropp og med øyne som nesten renner nedover ansiktet, ser søvnige og utmattede tilbake på oss. Over de deformerte, nesten hovne, kroppene deres smelter restene av en regnbue, rundt dem er en urovekkende og mørk natur utslitt av det vi antar er høye temperaturer. Får dere ikke sove fordi dere vet dere vet at dere burde gjort mer for klimaet, kanskje??

Katalogen gir oss ikke noe mer forklaring, men det trengs heller ikke.

Håkon Holm-Olsens Opp Ned/Ned Opp er et fotografi som roterer rundt og rundt.

Rett ved har Hilmar Eriksen malt masse små bilder, ett av dem er et hvitt toalett.

Inne i to små boder vises det film. I én av dem vasker en dame et folkemuseum, i en annen gjør en nordlending i skinnjakke opprør mot forbrukersamfunnet på en Coop-butikk. I Gunhild Engers kortfilm Play Schengen prøver to menn å lage et dataspill basert på EUs migrasjonspolitikk.

Tankene om kunst avbrytes av en eldre mann som roper høyt på dansk, uten at det ser ut til å være rettet mot noen spesielle. Kanskje ble det bare for mye kunst på en gang. Raja er ikke lenger noe sted å se, og sakte men sikkert skiftes de som var innenfor gjerde klokken 13 med folket som stod utenfor og ventet på sin tur.

Om kunsten vi så på Kunstnernes hus ikke hindrer at Trump vinner valget, ikke stopper oljeboringen eller sørger for at flere får et nyansert forhold til flyktningkrisen er kanskje ikke det så farlig. Midt i en pandemi, klimakrise og begynnelsen på demokratiets fall satte vi av noen timer, la mobilen i lomma, så på kunst og ble ■ irriterte, glade og begeistret.

28 MAT FOTO IDA WAMMER

En bistro med Kate Moss-bilder, skrikende kokker og tequila var det Bjørvika trengte for å endelig bli en ekte bydel.

KETSJUP & SENNEP PÅ

THE VANDELAY «

Dette er andre utgaven på rad hvor vi skriver om at vi drikker tequila på jobb

D

EN NYE BYDELEN Bjørvika har – takket være alle spisestedene og leilighetene – lyktes med det alle bydeler vil: å fremstå som en ekte bydel. Når Ketsjup og Sennep besøker dette ekte stedet i elleve-draget på en helt vanlig tirsdag ser vi en ting som bekrefter nettopp det, tilsynelatende velstående par i 30-årene med barnevogn blant klesbutikkene, bilforretningene og gullsmedene (med James Bond-smykker) – helt sikkert mens de snakker om hvor stygt det nye Munchmuseet er.

Vi kan bare anta disse kjøpesterke normiene regelmessig spiser på et av disse stedene som har vært med på å forandre Bjørvika fra turistfelle til bydelsfelle, fordi det simpelthen er Oslos mest dokumenterte bistro på sosiale medier om dagen.

Maaemo-lillesøsterbistroen The Vandelay tilbyr akkurat det Ketsjup og Sennep liker best: noe å irritere seg over mens de har det godt i munn og mage.

– Dette er smart markedsføring for Maaemo, fastslår Ketsjup, mens de står utenfor en konkav, rosa dør.

Det er derimot ikke noe skilt som røper at de befinner seg utenfor The Vandelay.

– De har sikkert tenkt at døra er så oppsiktsvekkende at den rettferdiggjør uteblivelsen av et deskriptivt skilt, sier en snusfornuftig, men like fullt stedsforvirret, Sennep.

– Få har råd til å dra på Maaemo, men bistroen fungerer som en slags forsmak.

Og om man er et normalt menneske og ikke har råd til å gå på storebroren, kan man lyve og si at det ikke er god mat på The Vandelay.

Ingen av dem vet helt nøyaktig hvordan de to restaurantene er forbundet, bortsett fra veggen som skiller dem. Det de derimot er sikre på er at man skal være rimelig schtøgg i trynet om man omtaler stedet som de selv gjør på nettsidene deres, som et «neighborhood brasserie».

– Bjørvika er kanskje i ferd med å bli en ekte bydel, men et nabolag er det flippern meg ikke, sier en sulten Sennep, som opplever en nyvunnen interesse for sosialisme og byplanlegging.

Utenfor restauranten ligger det et stort lekestativ med EU-asfalt under, ved siden av en piazza med fontener som skyter opp fra bakken med kraften av en halvkram det du vet klokken 04:00 natt til søndag.

Ketsjup er derimot ivrig på Bjørvikas vegne.

– Dette er bra. Stedet forener lek og estetikk! Det kan minne litt om Nice. Byen i

MAT 29

Palomaen smaker masse sitrus, perfekt for dem som tror drinker stort sett handler om nettopp dÊt. Etter en slurk smiler de for første gang hjertelig sammen, og det av tanken pü ü drikke tequila klokka elleve pü formiddagen. Ketsjup og Sennep er begge for trøtte og emosjonelt avstumpede til ü føle skam.

Et ekstremt pent venninnepar pü nabobordet ser bort pü drinkene og spør om det er alkohol i den. – Det er litt tequila nederst, bekrefter Sennep mens han begynner ü svette. – Men den tok vi med selv, forsøker Ketsjup seg.

kommer helt an pü hvem man er, sier den hakket mer klassebevisste Sennep, og bestiller en biff tartar til 195 kr. – Det mü jo vÌre Norges dyreste burger.

Maten kommer omsider, og om det var noen som helst tvil om all selvgranskningen og turen til Bjørvika var verdt det, feies den av banen nür maten endelig nür munnen til kranglefantene. Ketsjup stønner fornøyd idet den hellige treenheten ost, kjøtt, og brød møter smaksløkene hans. Om han bare skal spise Ên burger i uka blir det denne, erklÌrer han andektig.

Sennep gür rett pü sak. – Er det byens beste burger?

De to venninnene ler høflig og ser bort pü det allerede halvtomme ølglasset hans.

Fokuset gür tilbake til alkoholen. Denne gangen er det Ketsjup som har falt i tanker. – Dette er andre utgaven pü rad hvor vi skriver om at vi drikker tequila pü jobb.

Sennep reagerer ikke. Det er ingen av dem som er tjent ved ĂĽ peke fingre pĂĽ hverandres alkoholvaner. Det er ikke det at de to idiotene har en formiddagsdrikkeklubb eller noe, klokken elleve var bare det eneste tidspunktet det var mulig ĂĽ booke bord. Alt er nemlig fullbooket til langt ut i oktober.

ÂŤ

Dette føles litt som ü vÌre inne i en D2-sak

Frankrike, altsü, tilføyer han stolt. – Lekestativer i det offentlige rom er som eggkokere, mener Sennep. De kan bare brukes til Ên ting. Og av fulle mennesker som setter seg fast. Hvorfor ikke ha noe fint der som i tillegg kan brukes til lek?

Sennep gür nÌrmere stativet og titter opp, som en far som inspiserer et dyrt hageredskap han vurderer ü kjøpe pü loppemarked. – Jeg har faktisk vÌrt oppi der en gang selv, medgir han og ser ettertenksomt og respektfullt opp pü lekestativet.

Her er ikke tid for ĂĽ dvele ved vonde minner, for nĂĽ skal det skapes nye og forhĂĽpentligvis gode.

De beveger seg igjen i retning inngangen, men denne gangen blir de utsatt for en usjenert forbikjøring av to rüskinn, et middelaldrende par iført leopardkjole, sebrajakke og tekniske joggesko som egner seg godt for denne typen oppførsel. – Makan, tenker Ketsjup.

NÅR DET ENDELIG er deres tur i restauranten, blir de møtt av merkelige signaler.

Interiøret er sünn som man bør forvente av et nytt sted med some-hype, lyst og rent med liksom-retro møbler og grønne planter. Veggene er derimot dekorert av provoserende 2010-hipsterfotografier, som tatt ut av en forsømt Tumblr-profil. Pü et av bildene ser man Kate Moss som holder en finger med en pütegnet bart under nesa.

Sennep vurderer ü snu. – Dette føles litt som ü vÌre inne i en D2sak. En slags D2-simulator. Men det er vel kanskje sünn kunst rockekokker liker?

– Det høres ut som noe en alkoholiker ville sagt for ü rettferdiggjøre inntaket, svarer Sennep og rører i drinken. – Ja, kanskje det, mumler Ketsjup.

Ketsjup strekker den feite halsen sin sü godt det lar seg gjøre og ser mot det üpne kjøkkenet.

Kokkene møter ikke blikket, de er opptatt med en slags militÌraktig lek hvor Ên kokk roper yes, chef? og alle svarer yes, chef! i kor tilbake. Flere ganger.

Sennep har falt i tanker. – Tenk om de ropte yass chef sier han drømmende.

đ&#x;’…Âť i stedet,

Bordet er reservert fra halv elleve, en halvtime før man kan bestille fra den beryktede lunsjmenyen. Men kelneren lar de to sultne og trøtte matvrakene drikke kaffe og alkohol en halvtime, mens kokkene leker soldater og forbereder seg til en ny meny. – Menyen er skrevet med typewriter-fonten, mansplainer Sennep, og forteller at fonten brukes av manusforfattere fordi alle bokstavene tar like mye plass, og gjør det lettere ü beregne hvor lang tid det tar ü spille ut Ên side.

Ketsjup er mest opptatt av ĂĽ lese hva bokstavene betyr. Mens han venter pĂĽ at klokken skal bli 11, gĂĽr Ketsjups øyne raskt over drikkemenyen. Ă˜let har lange navn, slik som barna til rike folk.

Sennep bestemmer seg for en bloody mary, men für Norges lover i fleisen. Det er ikke lov til ü kjøpe sprit før klokken ett, mansplainer kelneren. Før han trekker litt pü det. Det er riktignok tequila i palomaen, legger han til. Sennep nikker og ser bort pü Ketsjup, som nettopp har fütt beskjed om at IPAen han sü vidt klarte ü uttale navnet pü er uten alkohol. Vil Ketsjup kanskje ha en like dyr øl MED alkohol? Ja, det vil han.

Brunsj-alkoholen kommer pĂĽ bordet, og gĂĽr raskt ned i kjeften pĂĽ dem begge.

PĂĽ bordet ved siden av har venninene fĂĽtt sine drinker. Den ene gir den andre en gave. En veske. Kanskje fra den fine butikken over gaten?

Sennep løfter blikket og speider utover de andre bordene. Nesten alle drikker vin til mültidet. Det folkelige innsalget til gjengen fra Maaemo ser ut til ü fungere. Det er stort sett vanlige folk ved bordene. Nesten ingen av klientellet er schtøgge i trynet. – Vanlige folk drikker ogsü alkohol til lunsj, det er i alle fall vanlig pü et visst kontinent vi liker ü sammenligne oss med, men ikke ha noe innflytelse over, sier Sennep.

Ketsjup orker ikke ü snakke om EU med Sennep igjen, og lar vÌre ü følge opp. Heldigvis har lunsjmenyen omsider kommet pü bordet, og fokuset skifter til det man har rüderett over: matvalget. – Se her har de jo burger, sier Sennep og peker pü menyens nest øverste rett: cheeseburger.

Ketsjup slikker seg rundt munnen. Sennep vet hvor glad Ketsjup er i burger. Og spesielt burger med hjemmelaget ketsjup. – Hvor ofte spiser du egentlig burger? En gang i uka? – Én gang i uka!? Er du gal? Man kan ikke spise burger hver eneste uke.

Sennep mumler noe om at Ketsjup er for streng med seg selv, og at det er helt normalt ü spise burger 52 ganger i üret. – Man ruinerer seg i alle fall ikke pü The Vandelay, sier Ketsjup og bestemmer seg for at ukens burger skal spises i dag. 225 kr for en burger er overkommelig, selv om man ikke sogner til Bjørvika. – Hvis man sammenlikner med Maaemo, ja. 225 kr for en burger uten fries ‌ Det

– Det er i alle fall ikke noen burgere som er bedre, men det kan jo hende det er noen som er like gode, svarer Ketsjup diplomatisk og kaster seg over resten.

Til tross for at Mr. Bean har gitt biff tartar et svÌrt dürlig rykte, er Sennep fornøyd med bestillingen, selv om han gjerne skulle hatt en eggeplomme pü toppen. I stedet har den en dyne av karse. Den ser beskjeden ut der den ligger alene pü den store tallerkenen, men skal vise seg ü vÌre tung og mettende. – Er det meningen den skal spises bar?

Det hadde vĂŚrt godt med noe man kunne variert med, siden den fungerer som en hovedrett.

Brunsj-hovedrett, i det minste. Til dessert bestemmer Sennep seg for ü bestille pain au chocolat. Hvert møte Sennep har med smørbakst føles som det første, og ender med den samme skuffelsen. Bakverket har flere lag og er vanskelig ü fü dreisen pü.

Akkurat som med god kultur. – Smørbakst er soleklart den mest sofistikerte baksten, smeller det plutselig fra fotografen, før hun für beskjed om ü holde kjeft. Dette er Ketsjup og Senneps show.

ETTER AT DE HAR betalt, takket, bukket dypt (ikke pĂĽbudt) og kommet seg ut av restauranten gĂĽr de forbi gullsmeden som selger James Bond-smykker til 134 000 kr.

Sennep stirrer pü de hjerteformede smykkene og tenker at det var noe ufullendt ved mültidet. – Paloma, biff tartar og smørbakst ‌ Jeg vet ikke. Nür jeg er sliten og/eller bakfull og er fysen pü en brunsj vil jeg ha noe som overgür de romantiske, sosialdemokratiske søndagsfrokostbordene jenter poster pü Instagram. Jeg vil ikke ha restaurant-mat, jeg vil ha noe som skiller seg litt fra normalen, og ikke minst, noe som bugner. Det er derfor alle elsker Nobel Bopel, sier Sennep i god tro om at den bergenske kafeen har tilgitt ham for en gang ü ha sovnet i sofaen deres. – Du kunne bare bestilt noe annet, svarer Ketsjup. – Jeg vil ikke ha noe annet, rent konkret.

Heller ikke mer. Men jeg savnet variasjon pü bordet foran meg. Og her hadde en sünn bestilling blitt sykt dyrt. Ikke for ü gi deg burgerskam, men det er jo litt rart ü spise det runde gull süpass tidlig en hverdag. – Med fries hadde regningen min kommet pü 300 kroner, innser Ketsjup.

Ketsjup begynner ĂĽ grĂĽte og de gĂĽr ned i solnedgangen til Highway to hell mens de â– holder hender.

30 LITTERATUR

ANMELDELSER LITTERATUR

1

2

3

4

5

6

INSTAPOESI

TRIST

GODKJENT

BRA

MEGET BRA

KLASSIKER

#NYC Jeff Mermelstein 160 sider Macbooks, 2020

Det sier seg selv at det kan skje mye galt når alle går med en telefon man både kan bruke til å sende sine mest ufiltrerte tanker og samtidig ta bilde av andres like hemmelige samtaler. Noen som har utnyttet dette er den amerikanske fotografen Jeff Mermelstein, som siden 2017 har snikfotografert mobilskjermene til New Yorkere. Det vi antar er det beste bildene (vi blir skuffet om det er de verste) er nå samlet i den fantastiske boka med den forferdelige tittelen #nyc, som er fullstappet triste, morsomme, og absurde utdrag skriftlige samtaler folk har via meldingstjenester.

Hva slags galskap som beveger seg i hodet på disse menneskene er også den eneste informasjonen vi får om dem, med noen få unntak.

Noen har sprukne skjermer, noen skjermer fremstår som helt nye. De fleste har iPhone men noen har Android, noen har vanlig størrelse på skriften og andre har den karakteristiske store fonten mennesker over 45 bruker. I noen bilder kan vi se konturer av forseggjorte negler og hår.

Til felles har de alle at de garantert er glade for at de ikke er identifisert.

De færreste ville selvsagt kommet spesielt godt ut av det om andre fikk lese chatloggene deres, men det er til tider fascinerende å se nøyaktig hvor mye disse menneskene deler skriftlig med andre. Et par fortviler over at de har blitt gravide igjen, noen slår opp med hverandre, andre avlyser sex-avtaler, noen deler fine øyeblikk med dealeren sin og noen har forferdelige såre krangler.

At man bokstavelig talt kun får et lite vindu og et fragment fra samtalene underbygger bare hvor absurde de er. Sånn sett kan de minne litt om fragmentene av telefonsamtaler man hører når man går langs gatene uten musikk i øret, bare at dette selvsagt er mye bedre. I mange år har vi blitt lært opp til at bedrifter, hackere og myndigheter prøver å få tilgang til det vi skriver på mobilen, men et eller annet sted på veien glemte vi at det skjer analogt også. Bildeboka #nyc er langt ifra det verste som kan skje når alles kommunikasjon er lett tilgjengelig for andre, men det er kanskje det beste..

6

«

Marco Reinertsen

Til felles har de alle at de garantert er glade for at de ikke er identifisert.

FOTO: MACBOOKS

ET MOBILVINDU INN TIL GALSKAPEN

«

LITTERATUR 31

BEST AKKURAT NÅ FOTO: PRIVAT

FOTO: IDA WAMMER

Voldsepisodene blir hardere og hardere, og virker overraskende også når man skjønner at de er i ferd med å skje.

MARIA NAVARRO SKARANGER Forfatter Beste bok akkurat nå?

– Ali Smiths Begge deler.

Den er magisk, leken og ujålete i oppbygging, språk, innhold. Men den er ikke ny, hvis ny: Knausgårds siste bok, Morgenstjernen, som jeg ikke har lest, men skal lese. Den høres ut som Melancholia av Lars von Trier blanda med 2666 av Bolaño og Bibelen. Kan ikke slå feil.

ETTER HVERT VENNER MAN SEG TIL FORSØKENE PÅ SARKASME Men Bruno Jovanovic sin romandebut om vold, utenforskap og dysfunksjonelle relasjoner ville vært mye bedre uten.

ETTER HVERT VIL ØYNENE VENNE SEG TIL MØRKET Bruno Jovanovic 170 sider Cappelen Damm, 2020 I Etter hvert vil øynene venne seg til mørket mikses fine barndomserindringer med grusomme voldsscener, og skaper et sammensatt portrett av en ganske sint mann og hans ganske gærne mor. Med et språklig bilde bygger forfatteren en bro mellom fortid og nåtid, og gjør den 171-siders debuten både stram og velstrukturert. Likevel halter den noe, fordi den preges av hovedpersonen og fortellerens irriterende irritasjonsbetraktninger, som flere ganger tar form som samlebåndssarkasmer.

Romanen er et eksempel på hvor ille det kan gå når psykiatrien ikke fungerer.

Det rutinepregede livet rakner fullstendig for hovedpersonen, Damjan, når han bestemmer seg for å ha sin svært psykisk syke mor boende på gjesterommet sitt.

Mot hennes vilje, og egentlig også mot sin egen. Han forsømmer både jobb og kjæresten Filip (som egentlig skulle ha flyttet inn) og trer inn i en fulltidsjobb som helseassistent og forelder for en mor som kjederøyker i stua og pisser på gulvet.

Alt er med andre ord tilrettelagt for en rekke voldsfantasier og sinneutbrudd.

Og de uteblir heller ikke, men kommer styrtende frem, jevnt og trutt gjennom hele romanen.

4

Sår som gror og rippes opp i. Irritert i bilen på vei hjem fra sykehuset med mammaen i passasjersetet krasjer han med en Tesla på St. Hanshaugen, og må sy tolv sting i panna. Skorpa som legger seg over såret pilles av og rives i flere ganger, side etter side. Med skorpepillinga er det som om Jovanovic forsøker å understreke at livet med en psykisk syk mor innelåst på gjesterommet ripper opp i sårene fra barndommen, med omsorgssvikt og med bakgrunn fra et krigsherjet Bosnia.

Gjentakelsen fungerer ganske godt, til tross for at han nærmer seg grensen for hvor mange ganger man kan gjenta et sånt bilde uten å trette leseren. Men den stadige pillinga på såret setter effektivt en destruktiv stemning, samtidig som nåtid og fortid knyttes sammen på en funksjonell måte. Så det går bra.

Det er i barndomserindringene mange av de beste skildringene er. I et av minnene er Damjan på besøk i hagen til et norsk ektepar som spør hvor han kommer fra, om foreldrene kan norsk, hva slags mat de spiser og om han kan si noe på bosnisk. Han oppfordres til å forsyne seg fra en skål med potetgull, noe han gjør, men av nervøsitet mister han et par flak på gresset. Skamfull tør han ikke spise mer. Den påtatte omsorgen fra naboparet som får frem følelsen av å ikke høre til står i kontrast til et annet minne, der aksept og varme opptrer med omsorgssvikt: Moren sier Damjan ikke må bry seg om slemme jenter, setter på musikk og lar ham danse i sine høyhælte

gullsko, før hun ber ham ta noen drag av sigaretten sin. Gjennom tilbakeblikkene lykkes forfatteren med å portrettere den voldelige og bitre voksne Damjan på en nyansert måte, fordi man får en større forståelse for hvorfor han er som han er.

Og han er frustrert.

De korte, snappy setningene er presise, og skaper en rytme som understreker denne frustrasjonen. Men noe av sarkasmen føles litt for kjent, med vendinger i ren sinnabloggerstil. Om moren tenker han for eksempel: «Alt ville vært enklere hvis hun var død. Sånn som hun røyker er det ikke lenge til». Om leiligheten til en venn av kjæresten blir det beskrevet: «Leiligheten så ut som den var tatt ut av et interiørmagasin, pent innredet, men det så ikke ut som om noen bodde i den.

Den genererer sikkert mange likes på Instagram.» Bemerkningene er platte og lite kreative. Etter hvert venner man seg til den forsøksvis mørke humoristiske tonen, men romanen hadde definitivt gjort seg bedre uten.

Når Jovanovic lar Damjan legger fra seg den spydige irritasjonen for heller å bli skikkelig sint, blir jeg derimot sikker på at forfatteren er en debutant å følge med på. Voldsepisodene blir hardere og hardere, og virker overraskende også når man skjønner at de er i ferd med å skje, i motsetning til hva tittelen kanskje vil ha oss til å tro. Men for Damjan er det nok sant.

Marte Storrø

Beste tekst generelt?

– Er det lov å si nyhetssak fra Se og Hør? Ingeborg Senneset som synes Sophie Elise rekker en langefinger til dem som forsøker å redde liv/de syke/ensomme fordi hun la ut bilde der hun stod for nære Astrid S. Hvilken norske forfatter burde flere vite om?

– Bendik Vada, han kom med sin andre diktsamling nettopp.

32 LITTERATUR

Vi møtte Maria Kjos Fonn for å snakke om veien fra Blindern til Brugata, fra Aschehougs hagefest til rennesteinen og fra debutromanen Kinderwhore til den tunge andreboka om den tunge rusen: Heroin chic.

Maria Kjos Fonn (f. 1990) Forfatter, født i Oslo. Ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris for novellesamlingen Dette har jeg aldri fortalt til noen, og fikk bl.a.

NATT&DAGs Oslopris for romanen Kinderwhore i 2018. Skriver jevnlig for Klassekampen og Aftenposten, særlig om rus og psykisk helse. Er aktuell med romanen Heroin chic som utkommer i oktober.

TEKST HANNAH BULL FOTO KRISTINE WATHNE

FEEL BADFORFATTEREN D

A MOTEFOTOGRAFEN Davide Sorrenti døde i 1997, 21 år gammel, var heroin chic allerede på vei ut. Noen år tidligere hadde Sorrentis grungete fotografier prydet de store motemagasinene, som inntil da hadde frontet et kjernesunt, glossy skjønnhetsideal. Heroin chic var den rake motsetningen. Det var i begravelsen til Sorrenti at estetikken, som ofte tilskrives ham, fikk sitt navn. Interviews redaktør skal ha vendt seg mot moren hans og sagt: «This is heroin, this isn’t chic. This has got to stop, this is heroin chic».

Looken var forførende nihilistisk. Idealet var likblekt, syltynt. Sigarettrøyk var parfyme, og om solbrillene noen gang ble tatt av, sladret mørke ringer under tomme øyne om festens varighet. Men junkie-estetikken var på sin måte glamorøs: Den minnet mer om Vest-Berlins Christiane F. enn vår egen latterliggjorte Boblejakke-Lena på Oslo S. Heroin chic er også tittelen på den nye romanen til Maria Kjos Fonn. Da NATT&DAG traff henne for et års tid siden, var medieoppmerksomheten rundt Kinderwhore akkurat i ferd med å roe seg.

Romanen fulgte Charlotte, et blokkbarn som unnslipper traumer ved å stjele morens sovepiller. I etterkant lurte et samlet Norge på om romanen kunne være selvbiografisk? Om det ikke satte en direkte stopper for spekulasjonene, fikk Fonn i alle fall gitt uttrykk for et standpunkt gjennom å bære en t-skjorte med påskriften «Jeg er ikke Charlotte». I Kinderwhore skrev jeg om overgrep, i Heroin Chic om rus, som jeg begge har erfaring med, men det er ikke mine historier, forteller hun oss når vi møter henne i år.

«Hi! You’ve been clean for 9 months and 1 day and 16 seconds», piper appen CleanTime Counter i Heroin chic. Elise er nå clean, men vi tas tilbake til hennes oppvekst

på Uranienborg. Hun er et bedårende barn, senere en besnærende tenåring. Den overgangen takler hun dårlig. Elise begynner å redusere matinntaket, blir høy på sin egen sult og treffer en langt eldre fyr, som har vært ute en vinternatt før. Gjennom ham får hun en ny besettelse. «Tornerose stikker seg på spinnenåla».

ikke er Janis Joplin og Jim Morrison som står på plata. Samtidig er rusavhengige alt mulig, og kunstnere har en større forekomst av psykiske lidelser og rusproblemer, så hvorfor ikke. Men traumer er jo ganske prosaisk. Man lever med den samme jævla historien på repeat i hodet ditt, kanskje helt fra barndommen til man dør.

Hva er heroin chic for deg?

– Jeg var veldig opptatt av Kate Moss som ung. Jeg kan jo si det at jeg begynte å eksperimentere med kokain som 15-åring, samtidig som Kate Moss mistet modelloppdragene sine. Det var en tilfeldighet, men det føltes veldig kult, nederlagene var på en måte en bragd.

Du skildrer et ritualistisk liv i Heroin Chic.

Dagene går i ett. Det letes etter penger, sølvpapir og Pepsi Max. Det deales, elskes og injiseres. Anoreksi og rusmisbruk har jo det til felles at det tenkes i gram.

– Det er en veldig trygghet i ritene, det handler om å gjøre verden mindre. Sofi Oksanen skrev at for dem som sulter, så er verden på størrelse med en tallerken. Også er heroin et rusmiddel som jeg synes er spesielt interessant. For det første fordi jeg har hatt et problem med det selv, men også på grunn av hvordan det virker. Junkielitteratur, som William Burroughs Junkie eller Jean Cocteaus Opium handler om hvordan man mister livet. Man vegeterer, blir til en plante.

Jeg må tilstå at jeg lenge trodde det var heroin chick. Hvis vi følger den tankerekken, finnes det også en heroin lad?

– Ja, de finnes. En heroin lad er en kjekk, tynn fyr med blodskutte øyne. Det er slik jeg beskriver Elises kjæreste Joakim.

Det er vanskelig å ikke tenke på The Libertines’ Pete Doherty, som i en periode var Kate Moss sin skandalebefengte kjæreste.

– Pete Doherty slår meg ikke som så veldig kjekk. Det man kan si er at heroin chick og heroin lad ser ganske like ut. De er androgyne og tynne, jentene er flatbrystet. Det er en ganske lik skikkelse.

Karakterene dine holder jo i live myten om den beleste, vakre narkisen. Skjønnheter som knekker i hverandres armer etter å ha satt et skudd og deklamert Baudelaire. Er det representativt for rusmiljøet?

– I grunnen ikke, når du sier det sånn. Thomas Seltzer har snakket om at man ikke bør romantisere narkomane, se på dem som misforståtte genier. Han sier at det

«

Å være på Aschehougs hagefest en dag, en annen dag i ... rennesteinen, jeg skal ikke gå i detalj, men det var vanvittige store kontraster i livet mitt.

33

34 LITTERATUR

Man dumper ned til et lavere livsnivå?

– Ja. Burroughs skriver noe jeg synes er fint: Smerten ved abstinens er at man går fra å være en plante til å bli et dyr igjen.

Man går tilbake til sex og instinkter. Man går fra døden, tilbake til livet.

Du skriver om noe ganske annet enn andre samtidsforfattere (som fortsatt baler med egen ennui). Setningene dine er korthugde, umiddelbare.

– Jeg har aldri likt et oppstyltet og pretensiøst språk. Amerikansk litteratur har alltid vært min greie, særlig Toni Morrison. Jeg er også glad i William Vollman og hele den gjengen der.

Du har skrevet om selvopprettholdelsesdriften som ligger i ødeleggelse. Hvis målet er å unnslippe traumer, så er det jo, paradoksalt nok, fornuftig å ruse seg?

Om man forstår det som selvmedisinering.

– Jeg møtte en tidligere rusavhengig som sa noe som andre rusavhengige kan forstå veldig godt, men som andre ikke kan begripe: «Av psykiatriske pasienter og rusavhengige, så prøver i hvert fall rusavhengige å gjøre noe med situasjonen sin.»

Det tenkte jeg det var noe i, humoristisk og satt på spissen, men ikke helt feil. Mange sier at rusen har reddet dem fra selvmord, men det som tar livet av dem er det som også holder dem i live.

Da jeg leste baksiden av boka slo det meg at det høres ut som pikeversjonen av Oslo 31. august. Klassisk musikk og knark på Oslo Vest?

– Jeg har tenkt på det, at den er beslektet med Oslo 31. august. Ikke at jeg har blitt inspirert, i alle fall ikke som jeg vet om, men begge historiene har jo overklasse-tematikk og denne omvendte klassereisen.

Går det en hemmelig rutsjebane fra Blindern til Brugata?

– Haha, jeg tror ikke det! Men jeg kjenner noen som prøvde amfetamin for å studere lenge. De har ikke endt opp på Brugata, men forsto at det ikke fungerte. De ble frynsete.

Forsøkte du å opprettholde en fasade da du studerte litteraturvitenskap på Blindern?

– Jeg vil ikke si en fasade, men jeg hadde mange hemmeligheter. Det var veldig spesielt å leve et slikt dobbeltliv. Å være på Aschehougs hagefest en dag, en annen dag i ... rennesteinen, jeg skal ikke gå i detalj, men det var vanvittige store kontraster i livet mitt. Jeg følte meg nesten som en kriminell som måtte skjule spor fra det ene livet mitt i det ene.

Anorexia nervosa har til alle tider vært en sykdom som har fascinert. Myten om den perfeksjonsbesatte piken lever i beste velgående. Det er ikke helt uten grunn.

Sykdommen er statistisk overrepresentert blant hvite jenter fra middelklassen, og har fått tilnavn som Doctors’ Daughters’ Disease. Er du fascinert?

– Det fascinerer meg egentlig ikke, det er en prosaisk og ekstremt begrensende sykdom.

Men anoreksi er en lidelse som får mye oppmerksomhet. Det er nesten en utskrevet sykdom. Bulimi og overspising rammer langt flere, særlig de med traumer, og Elise begynner å slite med det også. Jeg ville ikke bare skrevet en bok om spiseforstyrrelser, men rus og spiseforstyrrelser henger ofte sammen, særlig for kvinner. For Elise blir dop en forlengelse av å holde vekta nede, når det ble for vanskelig å kontrollere sulten. Og omvendt, det er vanlig å legge fra seg skjea og plukke opp gaffelen.

LITTERATUR 35

«

Kanskje det er grunnen til at jeg ble så innmari opprørsk også, ville revne nettingstrømpene mine og bli narkoman, haha.

Var du redd for å bli anklaget for å estetisere anoreksi?

– Ja, men nei, det vil jeg ikke si at jeg gjør.

Tvert imot, det går jo til helvete. Men klart, det er dessverre for mange noe besnærende ved sykdommen, også for hovedpersonen. Hvis jeg, for eksempel, skrev om en som drev og spiste seg ihjel, ville det ikke gitt det estetiske blikket. Når hun overspiser, så har hun ikke en romantisk visjon om det det er, det er bare skam. Det er en grunn til at det finnes heroin chic og ikke McDonalds chic.

Var det vanskelig å skrive om anoreksi uten å gå for et tumblrsk pro-ana-språk?

– Jeg har vært redd for det. Jeg har sagt til mange at jeg er redd for å få kritikk for det, de tror det ikke kommer til å skje, men det er ikke jeg så sikker på. Jeg ville inn til hennes psyke og logikk. Logikken er pro-ana, det skinner gjennom at hun er besnæret av vekttapet. Jeg ville beskrive det, spiseforstyrrelse som ga et kick.

Tror du noen vil finne det terapeutisk å lese boka di?

– Jeg tror ikke det er terapeutisk for en med spiseforstyrrelse å lese min bok. Tvert imot tror jeg det er triggende. Jeg er redd for at folk får noen opplysninger via min bok, samtidig kan man bare søke opp langt verre ting på internett. Men jeg tror det er veldig terapeutisk å lese bøker, ikke i den forstand at terapi er noe som skal virke og løse problemer, men det gir en større forståelse. Det setter lidelsen i en sammenheng, man ser at man ikke er unik, man føler seg forstått.

Elise presterer selv når hun sulter seg.

Hun blir solist i koret, gjør det bra på skolen. Så begynner hun med rus. Resultatene uteblir.

– Det er det perfekte bilde på selvdestruksjon. Hun innser på et tidspunkt at hun ikke er flinkest, hun er til og med ikke penest.

Da tenker hun at hun heller kan være tynnest, sykest.

Elise ønsker å være best i alt? Mottoet til Ellen West, en berømt pasient som led av spisevegring, var «Aut Caesar, aut nihil»: Enten beseirer man alt, som Cæsar, eller så er det intet.

– Ja, det er veldig svart-hvitt. Det er også derfor boka heter Heroin chic. Det spiller på skjønnheten ved forfallet, å beherske det. Hun holder seg kul og tynn, men så viser det seg at hun ikke gjør det. For å se heroin chic ut må man faktisk være nykter.

Stort sett tror jeg det er en look som skal mye til å holde på. For å si det sånn, hvis jeg var på kjøret nå ville jeg neppe sett så kul ut på denne photoshooten.

Martin Svedman, som også er din fiancé,

har skildret det ekstatiske ved alkoholrusen i sin poesidebut Når jeg drikker. Det er ikke like mye ekstase hos deg?

– Heroin er ikke nødvendigvis er paradis på jord. Man snakker om at det første skuddet for mange er supereuforisk, det kan være det, eller bare oppkast. Det gir en sterk eufori de første gangene, men etter hvert blir det noe veldig prosaisk over det. Jeg er mer opptatt av nummenheten enn euforien.

– En som skrev en bok om en heroinist som jeg ikke trodde på, var Sara Stridsberg i Kjærlighetens Antarktis. Det skurra. Jeg trodde ikke på avhengigheten, det ble noe klisjéaktig over det. Men det hun skrev, som var veldig godt beskrevet om heroin, var at «det var som om alt ble opplyst innenfra».

Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare det, men det er en god beskrivelse.

Det mest urealistiske ved romanen din er at Elise ikke ender opp på Skårderuds divan.

– Haha, ja. Jeg vurderte å skrive inn en psykiater. Hun sier selv at hun ikke går i terapi for å bli frisk, men for å få dette fascinerte blikket på seg selv. Denne oppmerksomheten, spille ut sitt indre drama.

Elise ser på terapirommet som en slags scene?

– Jeg tror terapi kan være så mangt, men man kan bli selvopptatt av det. Særlig hvis man har en viss personlighet som trekkes mot «åå, stakkars deg». Eller de som er på jakt etter en sjokkreaksjon: «Nå skal du høre hva jeg gjorde, jeg tente på leiligheten og ...»

Elise har åpenbar grunn til å plukke opp nåla? Charlotte fra Kinderwhore rusa seg for å flykte fra overgrepstraumer.

– Det hun har til felles med Charlotte er ønsket om å frakoble seg sin egen kropp.

For Elise handler det mer om å bare slippe kravene til eksistensen i seg selv. Hun sier jo, jeg var så forelsket i denne setningen, den er med i boka: At hun er Maria Antoinette, halshugget, ingen forbindelse med hodet og kroppen. Det å gjøre seg nummen, fjerne seg fra seg selv, være ekstern i eget liv. De er redd for følelsene sine, derfor blir de ekstreme.

følelsesregulerende, så tenkte jeg umiddelbart på musikk, som jo også er det.

– Ja, det er ekstremt følelsesregulerende, og mye sunnere. Jeg har suggerert meg med musikk. Særlig i tenårene, da jeg hadde det veldig vanskelig, aggresjon og rastløshet, og jeg gikk og hørte på rasende hip-hop og rock hele tiden. Det var rett og slett destruktivt. Samtidig er det noe fint med all type kunst, at man blir møtt der man er.

Du har vokst opp under harde kår. Et akademikerhjem på Årvoll.

– Jeg føler at jeg har opplevd en omvendt klassereise. Nå er jeg tilbake der jeg var i utgangspunktet, eller over, til og med. I rundt 10 år jeg hadde en omgangskrets man ikke ville forventet av meg, med en sånn bakgrunn, det var en av grunnene til at jeg ville karikere det i Heroin chic.

I et intervju nevner du at du vokste opp under et sterkt konformitetspress.

– Årvoll er et ganske småborgerlig sted.

Det er en stor andel som bor i blokk, mens jeg vokste opp i et villastrøk med folk som gikk i Jean Paul og gikk på snowboard, jeg passa ikke inn. Kanskje det er grunnen til at jeg ble så innmari opprørsk også, ville revne nettingstrømpene mine og bli narkoman, haha.

– Jeg forakter småborgerlighet. Det er så trangt og kjedelig. Det begrenser livet i stor grad. Det er mye det jeg prøver med bøkene mine, å gi innblikk i karakterer som umiddelbart virker veldig provoserende, men det i dem som er sårbart, skjørt og helt vanlig.

Du søkte nylig deltidsjobb?

– Jeg gjorde det, og nå har jeg fått en spaltistjobb i Minerva.

En helt vanlig, nedpå jobb, altså.

– Haha, ja. Jeg hadde skrivesperre, også visste jeg ikke hva jeg skulle skrive om. Jeg lever jo på stipend, og følte meg plutselig litt trygda, uten noe å ta meg til.

Skrivesperre? Heroin chic er ikke ute en gang.

Eller at man bare er så ukomplisert, det er bare så deilig?

– Ja, jeg synes det er veldig kult å eie det på den måten.

[En mann bryter inn i samtalen, fra sidebordet] – Unnskyld, men har dere mulighet til å hjelpe meg med noen kroner på vipps?

Det er litt spesielt å spørre om, men jeg har rett og slett ikke noe annet valg. Det er til =Oslo.

Maria: Hm. Du kan få to hundre.

Nå er jeg veldig snill, men nå sitter jeg også her og snakker min egen fortid som rusavhengig.

– Å, det var snilt. Så bra du har kommet deg, da. Gratulerer med seieren.

Da du snakket om rus og mat som noe

■

Må man alltid ha en grunn til å ruse seg?

– Generelt synes jeg det kan være kult med folk som sier at «det var faktisk ikke det at jeg hadde så vondt oppvekst, jeg bare liker å drikke, jeg. Jeg var bare litt komplisert, jeg.»

«

Jeg har lekt med tanken om at hvis jeg får en dårlig anmeldelse, så kan overskriften være «uutholdelig letthet» eller «bomskudd». De kan kritikerne få gratis.

36 LITTERATUR

DADDY LONGREADS

TEKST YNGVE SIKKO

«

And so on, and so on … Hehe!

Douglas Lain er venstresidens versjon av den Jordan Peterson-ske Youtube-pappaen forvirrede 20-somethings ikke klarer seg uten.

A

LT HÅP ER ikke ute for unge menn (og kvinner) som trenger en internett-pappa etter at Jordan Peterson ble benzoavhengig på et russisk sykehus.

Douglas Lain finnes.

– Det er jo noe som er bra med Peterson. Han prøver å gi folk noen verktøy til å takle livet, slik at man ikke føler seg overveldet av en verden som ikke fungerer slik den burde. Problemet er at han ser samfunnet som noe statisk, og at det er vi som individer som har blitt ledet på den gale vei.

Det du sier er det samme som Peterson sier til unge menn, nemlig at: verden er kjip, livet ditt suger, og here’s why.

– Hehe! Vel, jeg prøver ikke å overbevise folk om at verden er kjip.

– Jeg tar det nok for gitt at de som ser videoene ikke er fornøyde med tingenes tilstand.

Forlagssjef, forfatter, Youtuber og podkaster Douglas Lain sitter på datarommet sitt hjemme i Portland, Oregon i USA. Lain har nettopp stått opp, jeg er snart ferdig for dagen. Vi har styret en del med å få på plass intervjuet. Tidsforskjellen på ni timer har ført til forvirring flere ganger. I bakgrunnen romsterer en av sønnene hans (han har tre, hvorav to fortsatt bor hjemme).

– Peterson tror det er en naturlig orden ved ting som vi må klenge oss til, men jo hardere vi gjør det, ser vi at den naturlige orden er full av selvmotsigelser og problemer. Men det er mer sannsynlig at fornuften vil få oss ut av disse problemene enn at tro gjør.

Is this it? Har venstresiden funnet seg sin pappa-figur av Jorden Petersonsk støpning?

MED LOV SKAL landet bygges, og med Hegel og Žižek skal landet ødes. Slik blir det i alle fall hvis forlagssjef, forfatter, podcaster og youtuber Douglas Lain får det som han vil. De ti siste årene har han vært head-of-operations hos det radikale forlaget Zero Books, som er et imprint under John Hunt

Publishing.

De mest kjente bøkene fra forlaget er Angela Nagles Kill all Normies (2017), som undersøkte hvordan vekselvirkningen mellom chan- og tumblr-kultur førte til fremveksten av alt-right-bevegelsen og Mark Fishers Capitalist realism (2009), hvor den nå avdøde britiske skribenten hevdet at det i dag er lettere å se for seg at verden går under enn at kapitalismen gjør det. I tillegg har de gitt ut en haug andre bøker, mange av dem titulert nesten komisk zeitgeistete, som Mike Watsons Can the Left Learn to Meme?: Adorno, Video Gaming, and Stranger Things fra desember i fjor. For å markedsføre bøkene, som stort sett befinner seg i spennet mellom popfilosofi, sosialistisk teori og nerdekultur, driver Lain både en Youtube-kanal og to podkaster.

Men selv om det i praksis er reklame, føles det ikke som det.

Det føles mer behagelig. Det er ferdigtygd kulturanalyse som etterlater seeren med en følelse av å ha forstått noe komplekst. Livet, samfunnet, kall det hva du vil.

Det er på den måten man kan argumentere for at Douglas Lain er en slags Jordan Peterson.

Begge legger først frem et verdenssyn, for så å si hva det kan ha å si for deg. I én video forklarer han filmen Contagion med den danske eksistensfilosofen Søren Kierkegaard (!) og konkluderer trøstefullt: «What we do know – we are not going back. Whatever your version of normal was, pre 2020, will only ever be a memory from now on.»

I en annen trekker Lain inn den tyske 1900-talls filosofen Max Horkheimer for å forklare hvorfor alt føles meningsløst med eksempler fra nerdehumorserien Rick and Morty.

Kan det bli for clickbaity?

– Youtube-videoen er en sjanger i seg selv som former hvordan man snakker om ting, så det blir litt clickbait-ete. Det er kanskje et av problemene med kanalen, at hvis du faktisk trykker på videoen, så får du ikke noen konkrete råd.

Jeg overvant i alle fall ikke

nihilismen med den Rick and Morty-videoen!

– Det går ikke, ikke sant. For nihilsme er et sosialt problem, ikke et psykologisk. Nihilsme er et problem i et samfunn som ikke er i stand til å produsere mening.

– På en måte hadde Nietzsche rett: den destruktive kraften i opplysningen og rasjonell tenking tok vekk de gamle meningsgivende mytene, og det borgerlige samfunnet er ikke i stand til å gi oss nye meningsgivende myter. Men løsningen er ikke å gå tilbake til et pre-kapitalistisk samfunn og tro på Gud og sånn igjen, men heller å se vår egen kreative kraft som meningsfull. Vi vil alltid være små mennesker fulle av feil, som uansett er fantastiske i vår evne til å forme verden – kollektivt.

Din mest sette Youtube-video heter «How Slavoj Žižek TRIGGERED Jordan Peterson». Den kom for tre år siden. Prøvde du å kopiere alt-right-lingoen, og har du endret tilnærming siden den gang?

– Jeg vet ikke om triggered er alt-right, det er vel mer språket til anti-SJW-Youtuberne, som har røtter i skeptiker-miljøet og nyateistene som var store på nett i gamle dager. Jeg prøvde å snu den tropen rundt. Det var mye Jordan Peterson eller Ben Shapirovideoer med lignende titler.

Den Rick and Morty forklart med Horkheimer-videoen gikk forresten ikke så bra, legger han til.

– En video som derimot gjorde det var en med Sam Harris i thumbnailen. Kanskje folk trodde det var Ben Stiller? Hehehe!

Hehe.

– Det var også en med Zizek og toalettpapir som ikke overraskende gikk veldig bra.

Douglas Lain lager videoer for de som håpet at Bernie Sanders ble USAs neste president. Det skjedde ikke. Momentumet fra i vinter, da Sanders ledet over et splittet demokratisk kandidatfelt, er borte for lengst.

Žižek har gått ut med støtte til Biden. Hva med deg, kommer du til å stemme på ham?

– Jeg hadde stemt på Žižek, ja!

Biden, da?

– Jeg har ikke tenkt så mye på valget egentlig. Jeg bor i Oregon, så det har ikke så mye å si hva jeg stemmer på. Dette er en veldig blå stat som Biden vinner uansett. Og jeg tror han vinner i november også.

– Det som skjedde med Bernie Sanders, er at da korona traff USA ble det politiske livet frosset fast. Folk ble mer konservative, alt ble liksom satt på pause.

Du er opptatt av ideer og tenkemåter. Endrer vi måten vi ser og tolker ting på, kan vi også endre samfunnet.

– Spørsmålet om materiell endring vs. ideologisk endring er vanskelig.

Ideologisk endring er per definisjon mer overfladisk enn materiell?

– Det er ikke sikkert at det oppfattes overfladisk for dem som er involvert! For eksempel har kvinners rolle på arbeidsplassen endret seg dramatisk, noe som innebærer en reell endring i folks liv. Det faktum at flere kvinner deltar i arbeidslivet nå enn på 50-tallet er representativt for kvinners frigjøring.

Ikke sant? Men på den den andre siden: det er frihet fra hjemmearbeidet og til lønnsarbeid, så det er ikke den frigjøringen Marx hadde i tankene, akkurat.

Du sier at du ikke er en aktivist.

Betyr det at du er enig i at Youtube-videoene dine sannsynligvis ikke vil endre noe som helst i den virkelige verden?

– Vel, jeg tror nok ikke vi når et punkt der det har skjedd en revolusjon og så vil folk være sånn «vent, hva startet dette?», og så kommer fram til at det var en video jeg laget om Rick and Morty.

Aldri si aldri, og kanskje har det skjedd i en annen dimensjon allerede?

– Hehe. Det jeg tenker er at de materielle forholdene vil bli sånn

«

Youtubevideoen er en sjanger som former hvordan man snakker om ting

«

En video med Zizek og toalettpapir gikk ikke overraskende VELDIG bra

Douglas Lain (f. 1963) Forlagssjef Zero Books, podkaster Zero Squared, Youtuber Zero Books.

Bøker: Bash Bash Revolution (2018), After the Saucers Landed (2015), Billy Moon (2013). Sakprosa: Pick Your Battle (2010).

Bosted: Portland, Oregon, USA.

LITTERATUR 37

at folk kommer til å organisere seg i selvforsvar. Men nøyaktig hvordan dette vil skje er avhengig av en haug med saker – blant annet hvilke ideer som er tilgjengelig for folk.

ET AV HOVEDMÅLENE til Zero Books er å trekke kritisk teori, hjertebarnet til den ganske venstrevridde og veldig ideologikritiske Frankfurt-skolen, fram i lyset igjen. Blant de mest kjente teoretikerne er Theodor Adorno og Max Horkheimer, som begge flyktet fra Nazi-Tyskland og bosatte seg i USA, der de etter hvert la fra seg de mest revolusjonære tankene, noe som har gitt dem image som venstresidens stebarn. Et spesielt beryktet eksempel på dette er episoden der Adorno ringte politiet da han så seg lei på demonstrerende campus-aktivister som viste puppene i forelesningene hans.

I dag er kritisk teori i vinden først og fremst fordi høyresiden, med Donald Trump og visse norske samfunnsdebatanter i spissen, har latt seg provosere av kritisk raseteori, som er i alle fall delvis inspirert av disse tenkerne fra 1900-tallets Tyskland.

Et sentralt poeng hos kritiske teoretikere er dialektikk, kort og enkelt at essensen i et fenomen ligger i spennet mellom dens motsetninger. Alle saker har to sider. Lain aktualiserer: – Se på politimennene som drepte George Floyd og plyndringene og opptøyene som fulgte. På den ene siden – og det er så åpenbart at til og med Donald Trump ville vært enig – det var et drap. En politimann drepte en mann. Det er også åpenbart at drapet har noe med rasisme å gjøre.

Ja. – På den andre siden må vi tenke på det dialektiske motsatte av dette, nemlig: Hva er den rasjonelle kjernen i politimannens frykt? Hva drev ham til å gjøre denne fryktelige handlingen?

– Kjernen er at vi har en fattigdom i USA som har blitt rasialisert, noe som har gjort at politimenn føler at de er i krig mot en desperat underklasse. Også denne desperasjonen er ekte, i den forstand at svarte folk har større sjans for å treffe på politiet. Politibrutalitet har altså noe å gjøre med de underliggende forholdene for svarte i USA. Det er ikke bare politimannens subjektive oppfatninger. Der har du dialektikken din: på den ene siden politimannen som klanderverdig individ som bør straffes, og på den andre siden: det vil ikke endre noe.

Det har skjedd før, det vil skje igjen.

– Altså må vi endre forholdene folk lever under. Og det innebærer at å endre politiets holdninger ikke bør være vår øverste prioritet.

Zero Books Forlag, stiftet i 2009 Publiserer lettlest politisk filosofi og debattbøker med forankring på venstresiden.

Forfattere: Mark Fisher, Angela Nagle, Ben Burgis, Nina Power

#AbolishThePolice?

– For all del, men hvor ville det tatt oss? La oss si at vi legger ned politiet i morgen. Man ville sett ganske raskt at det skjer en del kriminalitet. Og man ville ikke rent faktisk blitt kvitt politiet heller, bare en spesifikk versjon av det. Så lenge

vi har en stat, så vil vi ha et politi.

– Sier du at vi skal kvitte oss med politiet, sier du egentlig at du vil staten til livs. Og hvis du vil det, så … Hvilken av dem? Alle statene? Og i så fall må en finne et nytt grunnlag for det materielle livet, fordi statene er der i dag for å beskytte kapitalismen, altså systemet som reproduserer det materielle livet. Så lenge vi har kapitalistiske relasjoner, kommer vi til å ha stater – eller røverstater.

Vi kan ha orden eller kaos, men vi kommer ikke til å få en ny form for selvstyre.

psykedelika, så ville jeg ikke råde dem fra det. Uten at jeg dermed sier at det å ta syre er et nødvendig skritt mot revolusjonen. Men noe innsikt kan man få.

Er det den innsikten som gjorde at du gikk fra anarkist til marxist, at du innså at alle relasjoner er maktrelasjoner?

– Det er én av innsiktene, ja. Vi trenger en ny form for makt, ikke bare å fjerne den som er her. Det er ikke slik at under overflaten av det «falske samfunnet» vi lever i nå, så finnes det utopiske livet, der relasjonene mennesker i mellom er slik de skal være, og at det bare handler om å komme tilbake til det. Hvis vi stripper vekk sivilisasjonen, kommer vi ikke til å gjenfinne et fredelig og harmonisk landsbyliv.

Hvordan skiller de skjønnlitterære bøkene sine seg fra det andre du jobber med?

– Den største forskjellen er at jeg i skjønnlitterære fortellinger forsøker å begrunne karakterenes valg med ønskene og begjærene deres.

Noen er sterkere enn andre.

Noen er høyere, smartere, yngre, eldre. Det vil alltid være forskjeller mellom folk, og dermed også ulike interesser.

– Og selv uten disse forskjellene mellom folk, ville vi trenge en måte å kommunisere og samarbeide på. Det krever en eller annen form for maktstruktur. Spørsmålet er bare hva slags maktstruktur, og hva slags mål denne skal ha.

DA DOUGLAS LAIN var i 20-årene var han en ung anarkist og han tok psykedelika på campus. Det formet ham til den han er i dag, sier han. Det var psykedelika som gjorde ham obs på hvordan verdenssynet vårt er formet av subjektive oppfatninger, en tanke som slo rot, og mange år senere skulle lede ham til å pushe ideologikritisk nymarxistisk filosofi over Youtube.

Ett øyeblikk står igjen, da han en dag trasket rundt på universitetsområdet, mens han var på noe og plutselig forsto hvordan hans egen barndom påvirket hvordan han oppfattet folk rundt seg akkurat i det øyeblikket.

– Kategoriene folk var i inni hodet mitt stemte ikke med virkeligheten. Jeg skjønte at folk er mye rarere enn det jeg hadde forestilt meg fra før.

Går det virkelig an å kjenne andre fullt ut?

– Nei, og tror heller ikke at en kan kjenne seg selv 100 %. Men å skjønne det, og hvorfor, er et skritt mot bedre selvforståelse.

Og å forstå at denne manglende fullstendigheten i vår egen fornuft og oppfatning har en konstruktiv kvalitet også.

Kan man lese bøker for å forstå dette eller må man ta syre eller sopp?

– Du kan nok forstå det bare ved å lese! Men hvis noen vil ta

Den siste skjønnlitterære boka hans, Bash Bash Revolution, kom i 2018 og er en sci-fi-bok for ungdom der en fraværende far plutselig dukker opp hjemme med en AI han har utviklet sammen med de amerikanske myndighetene og merkelig nok er veldig interessert i å bonde med sønnen over gaming.

Du starter med karakterene og så skriver du ut historien?

– Jeg starter med en idé og så putter jeg karakterer inn karakterer som kan respondere på ulike måter til den ideen.

Hvilke muligheter gir fiksjonen kontra fag- og debattbøker?

– Den gir oss muligheten til å forestille oss at vi var noen andre enn oss selv. Det er en utvidelse av vårt eget individuelle perspektiv.

Også realistiske bøker. Men det er også en mulighet til å tenke gjennom konsekvensen av visse ideer.

I Bash Bash Revolution prøvde jeg å fortelle en sci-fi-historie der verdi slik vi tenker på det er et overflødig konsept, uten å gjøre det til en historie om byråkrati. Det må være en gøy historie.

– Målet mitt har vært å ta Zero Books vekk fra den typen kulturkritikk forlaget var preget av før jeg startet, og mot mer marxisme. Men jeg vil si at vi publiserer masse fine bøker uten Marx også.

Så det finnes, altså?

– Jeg liker å lese bøker som er morsomme og interessante som ikke tar veldig radikale standpunkt. For eksempel en bok om … dronemusikk. Du kan lese en bok om dronemusikk og synes at den er interessant og verdt å diskutere, selv om du ikke tror at den kommer til å forandre verden. (...)

– And so on, and so on … Hehe!

Du har sagt at du i 20-årene så for deg at livet enten ville ende med revolusjon eller selvmord.

Tenker du fortsatt det? Er kritisk teori bare for de depressivt anlagte av oss?

– Det var et sitat som betydde noe for meg på den tiden, men det er ikke det samme som å si at jeg trodde på det. Men for menneskeheten vil jeg si at vi enten ødelegger oss selv ved å fortsette med dagens system, eller så vil vi komme oss videre og vekk fra dagens system. Men jeg har ikke noen tidshorisont her. Jeg bare tror ikke at menneskeheten om 10 000 år, om den ennå finnes, vil holde på med kapitalisme.

■

38 MUSIKK

ANMELDELSER MUSIKK

1

2

3

4

5

6

DETTE ÅRET

TRIST

GODKJENT

BRA

MEGET BRA

KLASSIKER

ULTRAFLEX Visions of Ultraflex Street Pulse, 30.10.20 Har du noen gang lurt på hvordan det er å VÆRE en av de bekymringsfrie, nærmest euforiske damene i reklamene for hygieneprodukter? Den norsk-islandske duogruppen Ultraflex virker som om de har satt seg som mål å gjenskape denne følelsen musikalsk, og i den snaue halvtimen platen deres varer føles det litt som om verden har blitt DIN lekeplass etter at du har funnet en fuktighetskrem tilpasset dine behov.

Kjernen i lyden til Ultraflex er tungt inspirert av åttitalls dico og synthfunk, men det blandes med både myke new age-toner, mer «cutting edge» PC Music-type lyder og mange overraskende jazzete akkorder og melodivendinger som gjør det lett surrealistisk og disorienterende. Låtene er litt for abstrakte og utflytende til å fungere som ren pop, med mer fokus på klubbvennlig bassdrevet groove toppet med atmosfære framfor nynnbare hooks, og det er egentlig like greit – normal pop med retroestetikk finnes det strengt tatt mer enn nok av fra før.

Kombinasjonen av intens, energisk produksjon og innesluttet «ikke vekk naboen»-vokal føles perfekt for en virkelighet der både dans og trim er noe du helst bør ta hjemme. Jeg vet ikke om det egentlig sømmer seg å vurdere denne platen uten å ha prøvd å trene til den, men jeg drakk i det minste Powerade mens jeg hørte på, så det er da noe.

5

A. G. COOK Apple PC Music, 18.09.20

LIDO Peder Because Music, 18.09.20

PC Music-general A. G. Cook er allerede ute med sitt andre album – bare en måned siden det første. Der det forrige albumet, 7G, var ufokusert, løst og eksperimentelt med 49 spor fordelt over 7 «disker», er dette en betydelig mer kortfattet affære.

Der man på 7G kunne høre alle de rare og merkelige innfallene til Alexander Guy, får man nå servert noe mer konvensjonelt. Dette er mer produsert, mer iørefallende og rett og slett lettere å fordøye. Det betyr ikke at det er dårligere eller har noe mindre verdi, snarere tvert imot. Dette føles mer som en oppsummering av alt man fikk høre på 7G. Det er den samme akustiske gitaren, det er supersag, det er de fengende refrengene og øreormene, det er store trommer med massiv gated reverb, men også de skarpe 808-lydene. De eksperimentelle landskapene balanserer også her mellom å være fascinerende stygt og fascinerende vakkert.

I løpet av de knappe førti minuttene dukker det blant annet opp en usedvanlig fin cover av Oneothrix Point Nevers «Animal». Man kjenner igjen Junosynthen som sørgmodig tråkler seg gjennom låta, men det er allikevel en unik signatur over denne versjonen. Den føles betydelig mer menneskelig.

Hvor Daniel Lopatins stemmesynth høres ut som et ensomt romvesen vrælende ut i intet høres dette mer ut som et menneske fanget i elektronikken som forsøker å bryte seg ut.

Den digitale festivalen hans, Appleville, var en god påminner på hvor stor innflytelse PC Music og A. G. Cook har hatt på popmusikken og den elektroniske musikken de siste fem, seks årene.

De har staket ut en vei mellom ironi og en pinlig oppriktighet med en kjærlighet for en estetikk de fleste kanskje hadde avskrevet. De er ikke alene om det – Lorenzi Senni er en annen betydelig aktør, for eksempel – men det er få som har hatt den samme innflytelsen som PC Music, A. G. Cook og Sophie, enten det er snakk om Charli XCX, Porter Robinson, Skrillex eller den yngre garden som 100 gecs, Kim Petras og Dorian Electra.

Der 7G føltes ujevn, hvor alle ideer og eksperimenter var inkludert, føles Apple betydelig mer solid. Denne gangen som et ordentlig album. Du har hitsene som «Oh Yeah» og «Beautiful Superstar».

Du har den obligatoriske albumballaden i «Haunted» hvor smart bruk av vokalmanipulering gjør det som i utgangspunktet føles som en jordnær ballade til å strekke seg mot skyene. Du har også hardere og mer søkende låter, som «Stargon» – en intens og livsbejaende reise. Albumets svakeste spor er «Jumper», som bokstavelig talt hopper mellom tonearter. Det minner om rastløsheten man tydelig kjenner igjen fra 7G. Det er mye godt materiale der, men den rekker ikke å feste seg.

«Xxoplex» viser derimot igjen frem Cooks evne til å manipulere det meste til å lage noe beinhardt, fascinerende og engasjerende. Og «Airhead», da, som høres ut som j-pop-artisten Kyary Pamyu Pamyu hvis hun hadde blitt produsert av Aphex Twin.

Alle norske produsentspirer har en våt drøm om å dra til LA, bli bestevenn med Jaden Smith og signet av Rick Rubin (eller er det bare meg?). Tysværingen Peder Losnegård har gjort bortebane til hjemmebane og har nå gitt ut sitt andre album Peder, fire år etter hans forrige Everything.

Det er ikke overraskende at han på denne platen har holdt seg til sitt etablerte domene som left-to-center-lydfantast, med pent synthgame og slicke linjer av den vokale sorten.

De 12 velpolerte sporene glir godt sammen, noe som imponerer gitt det brede soniske spekteret Lido håndterer. Modulasjonen i «Part Time», tempohoppet i «Yellow Bike» og produksjonssparket i «Please Fasten Your Seatbelt» stikker seg ut av albumets ellers rolige tempo, med et par dristige øyeblikk. Sistnevnte er forøvrig en vakker assosiasjonsvekker til Jaga Jazzist og Dirty Projectors. Man hører Losnegård stråler som en genuin nerd som koser seg – som en slags Jacob Collier-lillebror.

Tekstene på Peder tar for seg ensomhet og kjærlighet anno 2020, hvor touchscreenen og virkeligheten konkurrerer om oppmerksomheten vår. På «Rise» synges «how do you caption the big picture? Who do you follow when your phone dies?». Det er corny og svekker låtene betraktelig.

Albumet er altså et gjennomtenkt og velkomponert soundtrack til treige trikketurer og sene spaserturer i parker, men man blir etterlatt med en slags tomhet. Hvor er den store låten jeg vil høre på ny?

Hvor er den catchy allsangsmelodien som jeg ikke får ut av hodet?

Peder er ikke akkurat fylt med hits (og det er kanskje ikke meningen heller, da få av låtene har konvensjonell pop-struktur), så det blir kanskje ingen karaokecovers i nær fremtid. Men essensen av verket ligger ikke i den ensomme hiten, men velkalkulert og innovativt øresukker. Men med gjennomgående rolig intensitet og konstant oppbygning til ingenting, mangler det et godt, gammeldags høydepunkt.

Det er hardt, men er det hardt nok? Det som er forfriskende med Daufødt er først og fremst vokalen. Teknikken til forsanger Annika Verdal Homme befinner seg i paradigmet hårfønervokal – hele platen med unntak av to korte, isolerte partier fremføres med komplett endimensjonal brølestemme.

Det høres kanskje negativt ut, men det er svært, svært positivt.

Det er få andre norske og/eller kvinnelige vokalister som våger å gå for en så kompromissløs stil som dette, og det matcher det rasende tekstinnholdet perfekt.

Kompet er derimot ikke like blottet for nåde. Dette er et problem. Litt for mye av platen går med til normal scandipunkriffing det allerede finnes mer enn nok av, og dette føles for snilt for raseriet som tydelig ligger bak, som om musikerne holder seg i skinnet. Dette er helt tydelig en gjeng med både idéer, teknikk og grooveforståelse, så det er synd at de ikke utfolder seg mer. Musikken blir bedre jo styggere og mer bråkete den er, og jeg skulle ønske den var det oftere.

Den kunne også med fordel vært produsert skitnere. Mindre Kvelertak, mer Årabrot!

Mange steder på albumet hører man hint av noe mer, men det er for ofte at opptakter til virkelige adrenalinkicks holdes fanget i scandirock-tvangstrøya. Interessen pirres spesielt av kuttet «Kulturarven», som består av bråkete, formløs improrock der noe av vokalen brøles gjennom en vocoder. En hel plate med det ville nok vært slitsomt, men jeg skulle ønske bandet ga seg selv lov til å følge opp denne typen impulser oftere, og vi kan bare håpe at de gjør det i fremtiden. Daufødt er et solid band, men de har potensialet til å bli enda råere og skumlere.

Lasse Lokøy

Eirik Kjøs Usterud

5

Ole Torstein Hovig

3

Eirik Kjøs Usterud

DAUFØDT 1000 Island Fysisk Format, 18.09.20

4

MUSIKK 39

BEST AKKURAT NÅ FOTO: PRIVAT

VNMS VNMS TAPES VNMS Collective, 14.09.20

ELLEN ANDREA WANG Closeness Ropeadope, 18.09.20

Trondheims hiphop-scene er som en viss både elsket og fryktet kroppsdel: delt i to. Størsteparten av byen holder seg til den gamle skolen, mens VNMS står for en mer tidsriktig stil. Den nylig oppståtte supergruppa består av Gerald Ofori – som tidligere holdt seg til engelske tekster, men som nå har lagt om – og Bulmboys, som har vært sentrale i utviklingen av trøndersk på trøndersk de siste par årene.

Begge har vært aktive dette koronaåret. Bulmboy$ slapp albumet Ukjent Hav i mars, og Gerald Ofori fulgte opp med Ultraviolet i april. I løpet av sommeren har de solgt og gitt bort masse merch, hatt online- og offline-konserter, og spilt inn det som ble til VNMS TAPES. Ett ord: Artig! Det går ikke an å lytte til VNMS TAPES uten å trekke på smilebåndet en gang eller to. Enten det er på grunn av morsomme linjer som «Blir det rart om vi e på date og æ har med våpen?», eller vågale produksjonsvalg som gitarsoloen på slutten av «SER SYNER».

Den samme vågale produksjonen er også noe som gjør de siste versene på «DRØMME MÆ BORT» til noe av det rareste på lenge. Låta starter som en alternativ R&B-låt a la The Weeknd, men snur helt på hodet med en intensiv beatswitch som får de neste versene til å minne aller mest om norsk 2000-tallsrap alá Nasty Kutt. Det er aggressive synth-støt og harde linjer. Ved første lytt virker det helt ute å kjøre, men ved flere gjennomlytt viser sporet seg å passe perfekt inn i tapen som helhet. Det skal ikke være særlig forutsigbart, og nettopp det gjør at uttrykket passer bedre med tanken om at VNMS styrer sin egen skute. VNMS-gutta har rukket å allerede bli så komfortable med uttrykket sitt at de både kan skape forventninger og uredd bryte dem – uten å virke vinglete, selv om lytteren kanskje ikke tar det med én gang.

Et annet av albumets høydepunkter er «BLUE LADY». Gerald Ofori er tilbake på engelsk med sin karakteristiske liksom svevende stil. Vokalen på refrenget er hypnotiserende der den suser rundt overalt i lydbildet, og refrenget fanger beaten på akkurat riktig tidspunkt til at det sparker fra seg. Grif, Swang og Xalomon i Bulmboys spiller seg selv gode med tighte vers med hver sine særegne stiler: Grifs perfekte balanse mellom spisse linjer og vokalmelodier, Swangs mer monotone, mørke og rullende flyt, og Xalos hoppende og humoristiske levering. I tillegg til dette kommer Andy, han som vanligvis står for merch-designet i gjengen, med et spansk vers. Låta toppes med en liten skit som understreker grunntanken: «æ ser itj ka som kan gå gæli as».

Nei, hva kan gå galt? I 2020? Riktignok har året inneholdt mye drit. Men fans av energisk trøndersk rap kan få mye trøst fra gjengen i VNMS Collective. VNMS får deg til å ønske at du ga like faen som dem.

For å konkludere bestillingsverket hennes til Nasjonal Jazzscene i august i fjor og den påfølgende norgesturneen med samme materiale, utgis Closeness nå som album. Den folkekjære Ellen Andrea Wang spiller kontrabass og synger med engelske Rob Luft på gitar, og svenske Jon Fält på trommer. Sistnevnte er en merittert improvisatør, utrolig etterspurt etter å ha glimret siden starten av totusentallet, blant annet i Bobo Stensons trio. Rob Luft er også en anerkjent virtuos av en jazzgitarist med egenskaper som til tider minner om personen som har inspirert nettopp Closeness: Charlie Haden.

Musikken er basert på Hadens estetikk og musikalske filosofi, der det enkle skal skinne.

Til tross for at undertegnede ikke har dedikert seg til jazzlytting før dette tiåret, hersker det liten tvil om betydningen Charlie Haden, Ornette Coleman og Don Cherry har hatt for moderne, norsk jazz. 1959-albumet The Shape of Jazz to Come, der alle tre figurerer, slutter ikke å inspirere nye generasjoner med musikere.

Det er lett å føle på tyngden av albumtittelen, og ikke alle forsøkene på å la seg inspirere av den «organiserte disorganisasjonen» har vært like vellykket. Det er derimot denne.

At kunstnerskapene knyttet til denne plata er bautaer for så mange av dagens jazzmusikere, gjør at det ikke alltid er lett å tyde nyskapningen eller originaliteten i det som i dag blir utgitt, i en sjanger der «alt» er nyskapende og originalt. Selv sier hun dette om plata: «Jeg har et ønske om å finne fram til det enkle i musikken, slik Haden gjorde. Roen i basspillet, og la tonene få synge. Det har vært godt å skrive musikk som får lov til å hvile litt fordi livet som musiker kan være heseblesende. Her er det musikk som puster.» «Lonely Woman», en cover fra nettopp The Shape of Jazz to Come, overbeviser om at trioen får til det de prøver på. Åpningssporet «Erasmus» lurer oss inn i et romslig og rolig lydbilde, der enkeltnotene får skinne, før låta skeier ut i rå improvisasjon.

Albumets sterkeste låter kommer når Wang lar musikken bli så «ute» som Hadens musikalske filosofi tilsier at den kan være, selv med en underliggende klarhet og tonenes tyngde.

Det er et godt trekk av Wang å la gitaren ta plass, som på «Strange Flower», der Luft sin nevrotiske, men ømme spilling minner om John McLaughlin. På samme måte får Fält vist hvor sterk feel han har på trommer, enten grooven lengter etter trygghet i tittelsporet, eller kaver og kjemper som på «Lonely Woman».

Coveren av David Bowie og Pat Methenys «This Is Not America», viser innflytelsen Liberation Music Orchestra har hatt på Wang. Ikke minst er sporet relevant sett i lys til dagens protestbevegelser. Men hvor godt fungerer egentlig norsk jazz anno 2020 som protestmusikk? Det spørs, men det viser – også gjennom fremføringen av en tradisjonell spiritual (kristne sanger som reflekterte amerikanske slavers motgang, red.anm) som «Nobody Knows» – respekten Wang har for jazzens fundamenter som spirituell og politisk musikk.

Om denne platen antyder noe om lyden av den fremtidige jazzen, kan vi håpe den oppfordrer vår generasjon jazzmusikere til å delta i sin samtid, selv med bevissthet for sterk tradisjon.

5 NORA SHIKOSWE HOUGSNÆS Artist Beste låt akkurat nå?

– Lafawndah - «You, at the End». Hun har også laget et stykke som heter «Le Renard Bleu» sammen med Midori Takada som jeg er sjeletakknemlig for at jeg sjekket ut.

Beste album?

– Sevdaliza - Shabrang. Linjen «I’m a perfect girl in a perfect world» fra sangen «Darkest Hour» treffer meg hardt.

Beste norske artist?

– Mine favoritter akkurat nå er Vilde Tuv og Egge fordi de er evig classic, og så følte jeg Musti skikkelig da jeg så kortfilmen hennes Riyo.

BEST AKKURAT NÅ FOTO: PRIVAT

Are Kjeldsberg Skauby

FRASSE LEVINSSON Web-redaktør i NATT&DAGs svenske søsteravis Nöjesguiden Beste låt akkurat nå?

– Haim - «Los Angeles».

Beste album?

– Morrissey - I am Not a Dog on a Chain.

Beste svenske artist?

– Håkan Hellström.

5

Christophe Boulmer

40 MUSIKK

UNDERGRUNN Firenze’s Finest 23.09.20 Firenze’s Finest er det såkalte debutalbumet til Undergrunn, Oslo-rapgruppa som består av de seks 18-åringene Loverboy, Marstein, Plaza, Pus, Fretex og Rikpappa. Seks medlemmer er mye, men med 10 spor og en mer fullkommen produksjon enn det vi har fått servert tidligere, kommer alle koblingene innad i klikken frem.

UGs evne til samspill gjelder ikke bare innad i gjengen. De kaster like gjerne ballen over til etablerte veteraner som KingSkurkOne, nykommere som gruppa Kode.59, og helt til Trondheimsbaserte Gerald Ofori og Xalomon fra VNMS Collective.

Firenze’s Finest er et album som verken har, eller trenger, en større sammenheng.

Det er en stolt og kraftig framvisning av talent, følelser, musikalsk teft og generell flexing.

«UG er tilbake» setter lista høyt for resten av skiva. Synth-arpen, sub-bassen og hi-hatsene ruller inn etter hverandre som på samlebånd, før Loverboy erklærer tydelig at UG er tilbake. Tidligere har de sluppet EPene UG SOMMER i 2018, og UG KLIKK i 2019. Firenze’s Finest beviser at de er hypen verdig.

UG er en allsidig gjeng. På den hypnotiserende «112» får man klang i massevis, en avslappet synthwave-inspirert beat, og nesten gråtende linjer om hvor dritt din klikk er om de ringer 112. «Hele Min Gjeng» med KingSkurkOne er rett og slett en intens stramming av muskler både med tanke på vers og en beat som kunne vært basis for en Chess National Cypher. For å runde av albumet er «Svaret» den sterkeste produksjonen på albumet signert Loverboy, med tekst mer ektefølt enn resten av albumet til sammen. Teksten om å prøve å finne fram i eget liv funker som en fin avrunding på et album som prøver å finne det felles uttrykket til gjengen.

Ikke mange andre enn Undergrunn rapper om at de stacker kulturell kapital parallelt med linjer om salg av dop og paracet. Litt som en kidsas Tøyen Holding?

Den andre låta på albumet, «Kom og Betal», åpnes med Marsteins linjer «Alexander McQueen-sko, jeg leser en fin bok». Forfatter-sønnen skinner som ordsmed både her og på den ustrukturerte trippellåta «Nøkkel/Info/Rammer» med Loverboy. Med en lite konvensjonell flow biter hver nye linje den neste i baken. Ordene fosser ut av høyttalerne. Den utdaterte tanken om at den nye skolen i hiphop har mista det lyriske faller ganske gjennom her.

FOTO: PRIVAT

BEST AKKURAT NÅ

5

SHITKID 20/20 ShitKid PNKSLM Recordings, 25.09.20 Sveriges slackerdronning er best uten band.

Ikke overraskende har karanteneplater blitt en greie i løpet av året som har gått. At musikk preges av ytre omstendigheter er jo ikke akkurat noe nytt, men i år ser vi en unik forsterkning av den allerede styrkede posisjonen til nedstrippet hjemmeinnspilling som legitim måte å lage musikk på.

For Shitkid, som i utgangspunktet var et soveromsprosjekt som så ble til et band, har dette ført til at hun går tilbake til røttene. Det viser seg å være positivt.

Tidlig Shitkid var noe av det mest slepphendte som har blitt produsert i indierock siden nittitallet – det var litt som en slags mye dummere, slemmere versjon av slackerrocken til grupper som Pavement og Sebadoh, og det var perfekt. De nyere platene er derimot bygget på middels vellykket sjangereksperimentering – både den vanskeligtolkede emopoppastisjen Detention og det grungy Melvins-samarbeidet Duo Limbo/ Mellan Himmel å Helvete manglet den spydige magien til tidligere bangers som «Sugar Town» og «Tropics». Nå som Åsa Söderqvist er alene igjen blir det tydelig at det ikke funker så bra for henne å ha et band å forholde seg til.

Selv om 20/20 Shitkid på en måte vender tilbake til utgangspunktet ligner den egentlig ikke på de tidlige utgivelsene i det hele tatt. Dette er det minst gitarbaserte Shitkid har laget til nå, og selv om det er snekret alene på rommet bærer det tydelig preg av en oppgradering i både budsjett og kompetanse. Det er fortsatt nonchalant og basert på enkle, catchy melodier, men innpakningen er mer varierte landskap av gitarer og elektronikk. Assosiasjonene til nittitallet står fortsatt sterkt, men det er mindre lo-fi denne gangen.

Söderqvist er like gammel som meg selv, og jeg får inntrykk av at hun nå har gravd i musikk hun har vært for ung til å få med seg tidligere. Eksempelvis har «Farmboy» rett og slett ren og nydelig avleggs trip hop-trommeprogrammering, og det vekkes flere assosiasjoner til både elektronika, shoegaze og punktene der de to overlapper.

I mine øyne er 20/20 Shitkid sammenlignbart med en plate en annen ung svenske slapp tidligere i år, nemlig Starz av Yung Lean. På begge disse platene hører vi et prosjekt som kanskje var lett å avskrive som tullete hobbyopplegg i begynnelsen, men som så utviklet seg til noe som er modent og vakkert. For mange blir det nok nå lettere å ta Shitkid på alvoret hun fortjener.

5

Eirik Kjøs Usterud

Are Kjeldsberg Skauby

SEBASTIAN ZALO RTRO//SPKT Universal, 11.09.20 Sebastian Zalo gjorde seg synlig på den norske hiphop-scenen med noen runder soundcloudrap. Fra debutalbumet På høytid med lavkultur til Levende drøm og frem til sittt nyeste album RTRO// SPKT har Zalos setninger blitt lengre og lengre, og lydbildet poppere og poppere. Med albumet RTRO//SPKT føyer han seg med andre ord til rekken av rappere som melder overgang fra relativt harde bangers med banale bars til mer personlige og retrospektive, sammenhengende historier. Til tross for et forsøk på originalitet i lydbildet, føler man at man har hørt det før: et tilsynelatende heterogent, følelsesladet popalbum med en sjangerblanding.

Albumets første låt «Hvite klær» lover bra. Det er kanskje først på «Tilstede» at man skjønner hva albumet kan minne om. Her bruker Zalo – i likhet med Cezinando på Hore og Madonna – vocoder-effekt, og babystemmen på Hei Mor drar assosiasjoner til Krokodilletårer og det er derfor vanskelig å la være å nevne at RTRO//SPKT i sitt lydmessige konsept kan høres ut som et slags forsøk på å lage noe i nærheten av Et godt stup i et grunt vann.

Et overprodusert album kan, på samme måte som overproduserte filmer med i overkant mye CGI, VFX eller pompøs cinematografi, ha en slags paradoksal bieffekt på den måten at man bruker mer energi på å tenke over hvordan disse effektene har blitt til, enn å følge med på selve handlingen. Slik kan Sebastian Zalos nye album RTRO//SPKT også føles: litt for kalkulert. Det kveler den intensjonelle inderligheten og den personlige historien som Zalo ønsker å fortelle.

Sebastian Zalo har i utgangspunktet en veldig god vokal som fungerer på sitt beste på det mer lavmælte og mindre melodiøse plan, eller rett og slett best helst i bars, for iblant er det som om Zalos vokal bærer for godt frem, at den er for tydelig, som om han undervurderer publikums evne til fortolkning. Informasjonen gis med altfor små baby-teskjeer, noe som gjør at musikken, personlige tekster til tross, føles noe banal.

Hvis man leser lyrics isolert fra musikken, er det som om ordene bærer lenger enn når hører på RTRO//SPKT – fordi vokalen kombinert med lydbildet blir for rent.

Pianoballaden «Puppy Love» kunne vært soundtracket til en Disney-film og den generiske, lettbeinte ukulelen i «Diamant» synes å høre hjemme i en hvilken som helst reklame hvor man bruker feelgood-sanger som et manipulativt verktøy. På «Duracell» har Zalo med seg visesanger Odd Nordstoga. Først og fremst høres det ut som et forsøk på å låne noe fra den ikke-urbane musikkulturen og gjøre det til noe kult mer enn noe eksperimentelt og originalt.

«Ting jeg ikke mener men jeg gjør det likevel» featurer Doglover95, som også har vært med på produksjonen av albumet. Det er RTRO//SPKTs høydepunkt, hvor man i større grad lar seg affisere av den såre vokalen, akkompagnert av et sound som er mer vrengt, og i tråd med Doglover95s egen musikk – samtidig minner det også om det mindre rene lydbildet fra På høytid med lavkultur som harmonerte bedre med Zalos vokal.

2

Ruth Emilie Rustad Martinsen

NATHAN KAHUNGU Deltager i Skal Vi Danse og Love Island, artist i ODD F€LLOW$ Beste låt akkurat nå?

– S1mba, DTG - Rover.

Beste album?

– Yasin - 98.01.11. «Young and heartless» og «Hiphop N RnB» …

BANGERS! Beste norske artist?

– Britz! 10/10.

HØSTENS STØRSTE

NYHETER! «Veldig, veldig fin bok!»

«Ferrante overgår seg selv!»

VG

Dagbladet

349,En frisk roman som skildrer minoritets‑ miljøet på en helt original og særegen måte.

379,Foreldra til Giovanni er ikkje dei ho trur dei er, og ho lærer på den harde måten kva det vil seie å vere vaksen.

379,Mads Hansen letter på sløret om privat‑ livet, og forteller alt om veien til toppen!

«Krim i toppklassen!»

VG

399,Rystende psykologisk drama fra Unni Lindell.

379,-

369,Om store drømmer, kjendisliv og sex, fordommer og selvfølelse, stolthet og skam!

Christine Kohts historie – alt hun ikke har turt å fortelle før!

Kjøp nå på ARK.no – bestill hjem eller Klikk & Hent i nærmeste butikk!

42 MUSIKK

JIHAD + RAP = … musikalsk søppel, vellykket propaganda eller faretegn som burde blitt plukket opp?

TEKST YNGVE SIKKO

G

JENNOMFØRER MAN EN SWOT-analyse (Strength, Weaknesses, Oppurtunities, Threats) av den islamske staten og gruppene som bekjenner seg til den (i overkant?) strenge fortolkningen av islam som råder i kalifatet, vil de ekstreme islamistenes avvisning av musikk føres opp i kolonnen for svakheter. Men kanskje er det slik at den ideologiske fastheten som avvisningen av musikk indikerer, veier opp. Etter nivået på jihadistisk rap å dømme er svaret på det ja – det er like greit at de ikke rapper så mye.

Islamistisk ekstremisme har alltid eksistert i et motsetningsfylt avhengighetsforhold til moderne vestlig kultur.

Osama bin Laden, for eksempel, studerte i Oxford og var glad i fotball. Visstnok var han Arsenal-supporter til sin død. Mens Sayyid Qutb, den moderne

«

islamismens far, studerte i USA i flere år, noe som resulterte i den sterkt kritiske boken The America I Have Seen, utgitt i 1951. Det var ikke en utgivelse USA kom spesielt godt ut av.

Det siste tiåret har den islamske staten forsøkt å lage et nytt kalifat med utgangspunkt i Irak og Syria. Noe av det som gjorde IS eksepsjonelle (i tillegg til det voldsomme ambisjonsnivået) er at de tiltrakk seg tusenvis av entusiastiske tilhengere fra den vestlige verden. Det innebar ikke bare at Brussel-terroristene var tidligere hasjrøykere, gamblere og stordrikkere – i deilig vestlig hedonistisk ånd – men også at en del jihadister har karrierer som rappere. Men hvor bra rapmusikk lager egentlig folk som tror på hellig krig mot de vantro?

I motsetning til Deso Dogg, som musikalsk sett operer i et landskap en kan assosiere med ekstremisme av ulike sorter, er L Jinny på «The Beginning» mer en Oslo-hipster anno tidlig 2010-tall.

DESO DOGG Alle Augen auf mich 2009 Mye av den såkalt samfunnsbevisste hiphopen manøvrerer i et landskap der verdensbildet er farlig nære og eller påvirket av konspirasjonsteorier. Selve det å ha noia nok for mange har vært viktigere enn nøyaktig hva man har hatt noia for. Å være redd til tross for at det går bedre med samfunnet enn noen gang tidligere i verdenshistorien, fører med seg en slags motkulturell kapital. Men der noen rappet om aliens – åpenbart med glimt i det tredje øyet – hang andre seg opp i Bilderberger-gruppen, reptilteorier og 9/11-konspirasjoner.

Deso Dogg lager musikk som minner om denne, men uten å gli helt over i konspiparanoia, skjønt språkøret mitt kanskje går glipp av noen kontekster her og referanser der. Det er seriøse og mørke beats med piano og strykere (litt mer sånn tenkende beaten!), og han

4

synger nidviser over samfunnsutviklingen, med låttitler som «Wer hat angst vom schwarzen Mann» (hvem er redd for den sorte mann?) og «CopKilla».

Deso Dogg har udiskutable musikalske kvaliteter. Det er steinhard gangster-rap, som til tross for at den er veldig tekstdrevet også har en energi og ærgjerrighet som gjør at man føler seg tøff når man hører, selv om man ikke skjønner så mye annet enn hver gang han namedropper Berlin.

På et eller annet tidspunkt skjedde det noe med Deso. Han byttet navn fra Denis Mamadou Cuspert til Abu Talha Al-Almani, og plutselig dukket det opp en video av ham der han hyllet Osama Bin-Laden og Mullah Omar (kjent fra Taliban). Han tok etter hvert også avstand fra sin egen syndige musikkarriere, og gjorde det han kunne for å få låtene sine fjernet fra Youtube, til ingen nytte. I 2013 ble han angivelig drept i et luftangrep i Syria.

Låtene? De lever evig.

MUSIKK 43

INVITERER

L JINNY The Beginning 2012 L Jinny ble verdenskjent i 2014 etter at det gikk rykter at han var den hodeavskjærende britisktalende bøddelen i en IS-propaganda-video, populært kalt Jihadi John. Riktignok var det ikke L Jinny som figurerte i videoen, i stedet var det snakk om en Mohamed Emwazi, men helt skivebom var ikke spekulasjonene, for L Jinny vervet seg faktisk for den islamske stat.

Badman!

I motsetning til Deso Dogg, som musikalsk sett operer i et landskap en kan assosiere med ekstremisme av ulike sorter, er L Jinny på «The Beginning» mer en Oslo-hipster anno tidlig 2010tall. Beaten er hentet fra indiefavorittene

3

i The XX og deres majestetiske elektronika-anthem «Intro». Deliveryen er intens, og kombinert med en tekst av godt gammelt keep it real-merke om en oppvekst preget av utenforskap føles det litt som en veldig, veldig mørk X Factor-audition: «I swear the day they came and took my dad / I could’ve killed a cop or two, and I wouldn’t look back, uh / Imagine, back then, I was only 6». Men så var det kanskje ikke helt uten grunn at politiet kom og tok faren hans – Adel Abdel Bari, som han het, drepte til sammen 224 mennesker i en serie bombinger i Afrika på 90-tallet.

Avslutningsvis rapper L Jinny foruroligende «Shouts to my mother, ’cause I seen her raisin’ 8 kids / You always knew what’s best for me / I hope I die before I see you rest in peace». Om L Jinny er i live eller ikke i dag vites ikke.

Kunstneren og Tyven med regissørsamtale

STED: VEGA SCENE TID: 30. SEPTEMBER, KL. 20:30

SHEIKH TERRA FT. THE SOUL SALAH CREW «Dirty Kuffar» 2005 Ah, nostalgi, treng deg på, for her skal du ikke motstand finne!

Bush, Al-Qaeda og Irak-krig …

Det er til å få frysninger av – bare ekte 90-talls-kids kommer til å huske dette!

«Dirty Kuffar» er et tidlig eksempel på jihadistisk rap, og er et nådeløst oppgjør med kuffars, aka de vantro. Tøff-i-trynetholdningen trekker umiddelbart opp.

Og ikke nok med det: beaten er basert på den legendariske «Diwali Riddim» som herjet hitlistene i perioden 2002-2005 med låter som Lumidees «Never Leave You (Uh Oh)», Sean Pauls «Get Busy» og Rihanna med «Pon de Replay». Liker du noen av disse vil du nok også tåle «Dirty Kuffar», om du bare

3

klarer å se bort ifra at den ikke handler om at DJ-en må skru opp lyden, eller at rumper er til for å ristes. Den handler om at det er bra å drepe mennesker som ikke tror på Allah. Nu, vel.

Men! Her på huset vi er ikke like strenge mot annerledestenkere som jihadistene er. Velvillige som vi er, legger vi det hatefulle budskapet til side – forøvrig en ikke uvant øvelse for oss som liker gangster rap – og fokuserer på det musikalske.

Sheik Terra synger på en patoisinspirert britisk. Kombinert med budskapet gir det et komisk uttrykk, en spennende kontrast til det gravalvorlige budskapet. Dessverre forsvinner denne kontrasten halvveis ut i låten, når toastingen må gi seg til fordel for et vers med tradisjonell vestlig rap. Med det mister låten litt av drivet fra første parti.

■

og tyven er norsk dokumentar 5 Kunstneren på sitt beste og er stappfull av imponerende mange oppsiktsvekkende, overraskende og såre øyeblikk som gir deg et litt mer optimistisk syn på dette kaotiske og forvirrende samfunnet vi lever i.

– NATT&DAGs anmelder

Årltk blktl bil 2020 nå i et bilabonnement

Vi har feree Plugnut l-208 på lager. fra kr 5 399,-/mnd

Se fleksnn for mer info

MUSIKK 45

TEKST LUDVIG FURU

Hvor mye musikk går det an å høre i løpet av et helt liv? Vi har snakket med noen som har viet livet sitt til å finne det ut.

LYTTEGIGANTENE «

Det finnes ingen grenser for hva du er i stand til å oppnå når du skulle gjort noe annet

– Mitt valg om å leve et liv som singel har gitt meg temmelig stor frihet. Folk flest blir tidlig tvunget til ofre sin kulturelle dannelse, til fordel for familie og karriere. Jeg har fortsatt til gode å begi meg ut på sånne slitsomme og tidkrevende faser av livet.

EUPHEMOS ER 38 år, kommer fra Finland og har vært medlem av nettsamfunnet Rateyourmusic siden 2010. RYM er for musikk som Imdb er for film – et sted der man kan vurdere og sortere album man har hørt, oppdage nye, og komme i kontakt med andre som er interessert i samme typen musikk som en selv.

Noen hører mer musikk enn andre, og når antall hørte album kan tallfestes er det noen som for alvor skiller seg fra normalen. Euphemos har i skrivende stund vurdert, eller ratet, 49 128 album.

Han hører i gjennomsnitt 14 album hver dag, og er fornøyd med det.

– Det er et tempo jeg har holdt ved like i et tiår. For å sitere en aforisme, «det finnes ingen grenser for hva du er i stand til å oppnå når du skulle gjort noe annet».

Han mener det å tro på kunsten er det samme som å tro på mennesket. For å opprettholde den troen, og «opprettholde illusjonen om kulturell overflod», er han på evig jakt etter noe nytt og spennende.

– Når de veletablerte artistene gradvis mister brodden blir man nødt til å utvikle en unormalt nyansert smak.

– Det å utforske personlig ubehag er alfa omega for å oppnå en bedre forståelse og verdsettelse av deg selv og dine omgivelser. Når jeg blir sliten eller overstimulert, så tar jeg en blund eller prøver å konsumere andre former for kultur.

Stefan med favoritt-T-skjorta si.

«

Hva er det du ofrer for å kunne leve dette livet?

– Det er en slags pakt med djevelen – å selge sin sjel for ubegrenset kunnskap og verdslige nytelser. Med kone, barn eller kjæledyr hadde det vært vanskelig å få noe gjort innenfor dette feltet.

Han mener den langsiktige selvutviklingen er avhengig av fredelige omstendigheter, så han kan holde distraksjonene til et minimum. Han kan høres ut som en munk når han snakker om lyttingen.

– Alle har noe de angrer på, og jeg er intet unntak. Å dagdrømme er tross alt en vital funksjon for å opprettholde en livlig fantasi.

Hvordan vil du beskrive smaken din?

– Jeg vil ydmykt beskrive behemoten – som er min stadig voksende musikksmak – som den mest mangfoldige noe menneske noensinne har vært i besittelse av. Jeg vil fortsette med å pushe grensene for min egen psyke med generøs assistanse fra dedikerte, digitale likemenn.

Han innrømmer imidlertid at den ekstreme eklektisismen har en bakside, og hinter til en usikkerhet knyttet til det å omgi seg med større og større mengder musikk svært få har hørt om.

– Avantgardisme og improvisasjon er viktige verktøy i utforskningen min. Albumet jeg har hører på mest om dagen er Imperial Triumphant av det tekniske death metal-bandet Alphaville. Det er et John Zorn-aktig rekviem for den globale økonomiske kollaps.

Hva er det mest obskure du har hørt?

– Det er hundrevis av album som bare jeg har rated på RYM, men det betyr ikke nødvendigvis at de er obskure. Uansett, så er det en hel del koptiske (egyptisk kirke, tilhører kristendommens aller første troende, red.anm.) kor-album som jeg enda ikke har lagt til i databasen. Alt kildematerialet er skrevet på arabisk, og det behøver en ordentlig oversettelse før jeg kan avgjøre om den inneholder brukbar informasjon.

RYM-BRUKEREN SP59 heter egentlig Stefan Pelin. Han er 60 år, kommer fra Romania, og er en av de på RYM med absolutt flest ratings. I skrivende stund har han ratet 127 584 album, og fortsetter å

Jeg vil ydmykt beskrive min stadig voksende musikksmak som den mest mangfoldige noe menneske noensinne har vært i besittelse av

holde tempoet oppe. Han sier han har en kontorjobb som i praksis bare spiser 3-4 timer av dagen hans, så han har tid til å høre 15-16 album om dagen.

Han har holdt tempoet oppe siden rundt 2002, da han fikk seg sin egen datamaskin og begynte å laste ned store mengder musikk. Kanskje for å kompensere for hvor vanskelig det var å få tak i musikk under jernteppet?

– I kommuniststater som Romania var ikke platebutikkene som i land i den frie verden. Den eneste kilden til vinyl var gjennom piloter og kabinansatte som reiste til vestlige land. Mange musikksamlere hadde «reel-to-reel»- og kassettopptakere, og vinylene ble sendt mellom dem.

Har du dager der du ikke orker å høre på musikk?

– Hehe, for å være ærlig så har jeg dager der jeg ikke er i humør for å høre på musikk i det hele tatt. Men mer enn 90 prosent av tiden nyter jeg virkelig å utforske og oppdage nye band og nye sjangre jeg ikke har hørt om før.

Stefan har ikke tenkt like mye over livsvalget sitt som Euphemos, til tross for at de har omtrent det samme, enorme inntaket av musikk.

– Jeg har ikke tenkt så mye på det …

Men jeg hadde ingen lengre forhold til en kvinne før jeg ble 40. Jeg giftet meg da jeg var 43, og så fikk et barn da jeg var 47.

Er rating av musikk en besettelse?

– Jeg tenker ofte at jeg må rate det jeg har hørt gjennom, men jeg vil ikke kalle det en besettelse.

Hva synes du om at du er en av de på RYM med flest ratings?

– Jeg tenker ikke så mye på det. Det er alt jeg kan si.

Euphemos, på den andre siden, legger ikke skjul på at det er en besettelse han dyrker.

– Folk som er opptatte av bodybuilding liker å si at «besettelse bare er et ord de late bruker for å beskrive de dedikerte».

Når det er sagt tenker jeg på hvor begrenset jeg er til naturens naturlige playback – NATT&DAG-syklusen. Pun intended (ha ha, red.anm).

■

46 MUSIKK

Gjennom å arrangere konserter med nykomponert musikk og hemmelige musikere har Erlend Mokkelbost funnet en måte å unngå støyete innblanding fra bransje og markedsføringskrefter.

FRIHET, LIKHET OG ANONYMITET

–J

EG TRIVES NOK mindre på konserter med artister jeg har hørt mye på, enn artister jeg ikke vet noe om. Forventningene kan slå i hjel konsertopplevelsen. Stygg trommelyd, litt irriterende skikkelse på synth … Hvis man ikke vet hva man går til legger man ikke merke til sånt.

KONSERTSALEN PÅ PARKTEATRET ser ut som en stall.

De har satt opp skillevegger av pleksiglass for å dele opp publikum i rader og kolonner. No offence, men det er ikke til å legge skjul på – man må inngå visse kompromisser for å gå på konsert i koronatiden, uansett hvor godt arrangører legger til rette for praktiske ordninger med servering eller hyggelige interiørløsninger. Uten bevegelsesfriheten føles konserter mer som et gjøremål enn en fritidsaktivitet. Noen ganger, i alle fall.

Derfor er det kanskje ekstra viktig at det du går til føles viktig å få med seg. Det gjør det når konserten er eksklusivt forbeholdt her og nå.

Hydra er det fjerde volumet i bestillingsverk-serien Pekula, som Erlend Mokkelbost skriver, organiserer og viser frem på Parkteatret. Som de tre foregående, ARP, Oneness og Hexagon er alle fremført av uannonserte musikere, skjult i mørket på scenen, med ryggen til publikum. Musikken er komponert for denne, og bare denne, kvelden.

– Med anonymiseringen åpner det seg et rom der man slipper å forholde seg til hvem som er med og forventningene om hva dette skal være. Det eneste som henger i lufta er at du håper det blir en bra opplevelse.

PEKULA UTFORDRER IKKE bare hva man lytter til, men også hvordan man lytter til musikk. Vi møter Mokkelbost i en kitsch rokokko-stol i hjørnet av studioet hans over Revolver i Møllergata, ved siden av vintage synther og gitarer (kjøpt på beleilige, billige, tidspunkter). Man kan forestille seg trafikken inn og ut er større enn i mange andre studioer, da 40-åringen har en produsent-finger på miksene til en rekke produktive artister, i tillegg til egne prosjekter. Pekula har etterhvert utviklet seg til å bli et plateselskap, som gir ut Aiming for Enrike, Amgala Temple og den ferske elektronika-trioen Han Gaiden.

For ikke så alt for mange år siden var Mokkelbost å se på scener rundtom i Europa og resten av verden med pop-bandet Montée. Etter at en plutselig sceneskrekk slo inn, med påfølgende, lammende angst for å skape ny musikk, har et prosjekt som Pekula både vært en personlig utfordring og en redning. Inspirasjonen fikk han fra et liknende konsertkonsept han kom over i Amsterdam mens han var på turné med det eksperimentelle metalbandet KILLL, der de på én kveld delte scene med alt fra ambient-raringer til et indonesisk gamelan-orkester.

Etter første volum var overstått på Parkteatret takket han umiddelbart ja til en ny runde. Senere har opptak av konsertene også blitt spilt inn og utgitt som album.

– Pekula-albumene er for å dokumentere det for ettertiden.

Det er et supplement til konsertene. Jeg håper de sier noe om en spennende tid i norsk musikk. Kanskje alle driver med dette om 30 år. At alle hopper i sengen med hverandre dagen lang, haha.

Selv om Mokkelbost leder prosjektet og komponerer mesteparten av musikken er det samarbeidsånd som driver det fremover. Fordi musikere og grunnideer byttes ut for hver gang høres hvert volum ganske ulikt ut fra det forrige. Første volum, ARP, var en eksplosjon av progressive bråkeriff under skarpe, evige synth-arpeggioer, mens Oneness befinner seg lenger ut i new age-landskapet, med marimbaer og messende, eteriske vokallinjer. Hexagon er ennå ikke gitt ut som album, men det ryktes at det var fullstendig synth-basert.

– Ofte skriver musikerne en del av musikken også. Det er en naturlig videreutvikling av hvordan jeg jobber som produsent. Forskjellen er at jeg er mer vant med at andre kommer med de musikalske ideene.

– Det er nesten sykt at vi får holde på med det her. Alle er vant til å gjøre ting av plikt, så når vi får gjøre noe som er såpass fritt oppleves det kunstnerisk veldig rent.

Pekula kan virke som et radikalt prosjekt i en tid der branding av artister, og ikke bare de største, ofte er like viktig som musikken.

– Absolutt. Den brandingen folk holder på med nå … Det er ikke alle som er komfortable med det, å hype seg selv hele tiden. Men det er en nødvendighet. Jeg tror folk kan bli slitne av det. Man gjør to jobber samtidig. Du skal jo være kreativ oppi det hele og være frittenkende, men så driver du samtidig og selger deg selv. Du tar vekk alt som finnes av mystikk.

Nærhet, åpenhet og ærlighet er overvurdert?

– Se på Astrid S, for eksempel. Det er ikke akkurat magisk å måtte snakke med 40 journalister om et samlivsbrudd.

Det er en marketing-idé det har gått inflasjon i. Artister er tvunget opp i et hjørne der de skal utlevere seg selv dagen lang. Jeg tror det kan gå på akkord med det musikalske, hvordan lytteren føler musikken.

INDIVIDUALISME OG FRIHET. To begreper som har hatt tette forbindelser så lenge det moderne, vestlige mennesket kan huske. I 2020 kan det imidlertid virke som selvrealiseringen har blitt et tyngende krav fremfor en mulighet – så pressende og altoppslukende at du ikke oppnår frihetsfølelsen før du har flyktet fra den. Å oppgi selvet og hengi seg til den større, kollektive kraften har i følge Mokkelbost gjort at musikerne har kunnet utfolde seg på måter de ikke har kunnet i prosjekter de har navnet sitt klistret på. De har spilt på måter som ikke nødvendigvis høres ut som dem selv.

Det er altså lite som kan forberede deg på hva som vil

TEKST LUDVIG FURU FOTO SHAWN ARVIND

komme på en av konsertene, bortsett fra et uttrykk for en kjærlighet for det tydelige, det energiske og maksimalistiske. Fortsatt er det et visst overraskelsesmoment når vi innser at den største andelen musikere som medvirker på Hydra spiller stryk og blås. De simple og bombastiske temaene, sammen med laser-dekorasjoner i bobinett og elektroniske effekter, bygger seg etter hvert mot et klimaks, der en Christopher Nolan-aktig tåkelur får det hele til å bikke over til å likne en slags metakommentar på hele det breiale uttrykket.

– Jeg har også begynt å jobbe med film etterhvert, og da har jeg gått mer inn i den filmatiske lydverdenen. Bruke færre virkemidler, bruke mer tid på å jobbe med dynamikk … Det var det vi var hypp på å dyrke nå. Broren min introduserte meg også for Giacinto Scelsi (italiensk 1900-talls avant garde-komponist, red.anm), som jeg har hørt mye på.

Mokkelbost er i utgangspunktet sterkt tiltrukket av disco, pop og glorete elektronisk musikk, ved siden av abstrakt og vanskelig musikk. På Hydra virker det som disse sidene av ham smeltes sammen.

– I mitt hode er et sånt klimaks noe jeg tenker jeg hadde satt pris på under en sånn konsert. At det blir en forløsning, noe man kan nynne på senere. Det er bare noe jeg liker.

SÅ HVA ER egentlig greia med disse strykerne og blåserne, og hvorfor går assosiasjonene i møte med Hydra først og fremst til filmmusikk?

Folk flest har nok det siste halve århundret forbundet moderne orkestermusikk med noe fremmedgjørende – avansert musikk med et avvikende tonespråk som aldri helt ble seg selv igjen etter to verdenskriger. Med bruk av en nesten barnslig populistisk harmonikk, har derimot den nålevende, tysk-britiske komponisten Max Richter inntatt en diplomatisk rolle de to siste tiårene, i avgrunnen som skiller kultursnobbene som forstår greia og popkonsumentene – best illustrert med hans rekomponerte versjoner av Vivaldis De fire årstider fra 2014. Et verk fra 2004, The Blue Notebooks, ble i fjor utvalgt av The Guardian som et av de viktigste verkene av orkestermusikk fra det 21. århundret, samtidig som han har opplevd massiv popularitet blant folk som normalt ikke hører på klassisk.

Han har også laget musikken til en rekke filmer, blant annet Jiro Dreams of Sushi og Ad Astra.

Men det virker også som at folk flest de siste årene også har opparbeidet seg en høyere toleranse for direkte uhyggelig orkestermusikk – antakelig fordi det er lett å

«

Det er nesten sykt at vi får holde på med det her.

«

MUSIKK 47

Artister er tvunget opp i et hjørne der de skal utlevere seg selv dagen lang

lure inn i lydsporet til noe du sitter og ser på. I 1955 ble premieren av Xenakis klassiske klangflateverk Metastasis erklært en skandale, mens vi i 2020 inviterer den Oscarvinnende Chernobyl-komponisten Hildur Guðnadóttir til konferanse på en pop-orientert festival som Bylarm.

Er Hydra nok et bidrag til poptivismen orkestermusikk opplever gjennom andre medier?

– Strykerne spiller til vanlig mye samtidsmusikk og opera.

Blåserekka gjør mye forskjellig, men det er sjeldent de er med på å backe et såpass enkelt, nesten naivt, tema.

Hva tenker du om dagens lyttevaner? Har folk blitt for dårlige til å høre lengre stykker musikk?

– Det er ingen hemmelighet at folk forholder seg til spillelister. Jeg er selv en iherdig bruker av Spotifys Discover Weekly, og abonnerer på mange lister fra folk med god smak. Det handler mye om tidsklemma. Hjemme hører jeg på vinyl.

– Du ser det på statistikken på album. Første låt har høyest tall, også er det nesten ingen igjen mot slutten. Det er grelt å se på.

Mokkelbost tror folk hører på musikk på en mer variert måte enn før, grunnet variasjonen i det algoritmene kan finne på å velge ut for deg. Spesielt for ham selv, som ikke er interessert i sjangertro musikk.

– Det er ironisk med jazzpuristene som etterstreber renhet i sound og instrumentering og sånne ting. De musikerne man leser om i lærebøkene er der fordi de har strebet etter det motsatte. De har ønsket å fucke opp. De har stått i stormen, blitt slaktet og tatt en kamp for sine abstrakte ideer.

Han påpeker samtidig at det å basere seg på singler er en tradisjon som stammer fra 50-tallet, og at det er naturlig å basere seg på det formatet i vår tid.

– Men jeg elsker å bruke lang tid på å sette låter i riktig rekkefølge, alt det der, selv om jeg har ofte får en følelse av at det er til ingen nytte, fordi folk stort sett hører utdrag.

The kids are alright altså, i alle fall til en viss grad?

– Njæ, jeg er ingen tilhenger av folk som sier ting var bedre før, folk som sier akkordprogresjoner er streitere enn før og alt det der … Det stemmer ikke med min oppfatning.

Vi er på et fantastisk sted musikalsk. Se på mengden av dritbra musikk som kommer fra Norge. Smart, vellydende, gjennomtenkt … Jeg kommer fra en tid der det ikke var noen særlig bra norske band. Nå er det veldig mange bra artister. Det å sutre over at ting var bedre før synes jeg er fullstendig håpløst.

■

48 MUSIKK

DET FULLSTENDIGE BILDET

TEKST TOBIAS SANDHAUG

Etter fire år med singler har Jouska prøvd å finne seg selv med å gi ut debutalbum.

D

ET VAR INGEN MANGEL på reaksjoner da Trump stilte til valg i 2016, men den chilleste var kanskje Jouska sin debutsingel «Nuclear Pimps» – en rolig lo-fi instrumental som samplet Trump, IS-proopaganda og Saddam Hussein. Diskografien kunne fort endt der.

Heldigvis forble Jouska et uredd og konvensjonsfritt overskuddsprosjekt som slumrende piplet frem singler og fanget oppmerksomheten til de som fulgte med, de som snart skulle skjønne at det nå skjer noe virkelig spennende i norsk indie.

MAN VENTET SPENT på det neste fra duoen, som alltid låt ulikt, alltid oppfinnsomt, lekent, kompetent og energisk. Fire år senere er det definerende debutalbumet endelig her – en variert samling ektefølt og innadvendt RnB. Når vi møter duoen på Vespa og Humla, blant middelaldrende reklamefolk og titalls nybakte mødre, var det enda naturlig å spørre: hva er egentlig Jouska?

– Vanskelig å si … En smeltedigel av all musikken vi har hørt på opp gjennom. Med en rød tråd, det er ikke schizofrent. Noe som binder det sammen, et preg av oss selv. Folk sier sangene er så sykt trademark

Jouska, og vi vet ikke helt hva det er.

Jouska er det som har oppstått i samboerskapet til Hans Olav Settem og Marit Othilie Thorvik. Til sammen har de hatt fingre og hele hender i en myriade prosjekter, som Whales & This Lake, Sassy 009, Benedict og The Battery (ikke det amerikanske hardcore-bandet Battery, men The Battery kjent fra MGP jr. 2008, red. anm.).

Prosjektet var først et siderom ment for utløp, nyvinning og forsking på sound, som ble såpass gøy å holde på med at Jouska snart ble hovedprosjektet.

Debutalbumet skulle, i utgangspunktet, endelig gi dem svar på hva de egentlig er.

– Finne en retning, i det minste. Det har vært litt ubestemmelig. Albumet er mer introspektivt enn det vi har har gjort før, som gjerne var kommentarer på ting vi opplevde utenfra, politikk og sånn. Nå er det bare nevrotisk.

– Vi har tenkt litt at, faen, vi er så nevrotiske at ingen vil høre på det her liksom, men det er fint å lage noe ærlig og. Man innser at mange kanskje føler på de samme tingene. Selv om mange kanskje synes det er slitsomt.

Det høres på hvordan vokalen er mikset, som er annerledes og blottlagt, naken forrest i miksen.

– I starten ville vi aldri høres ut som et ekte menneske, vi skulle pitche stemmen på alle slags rare måter, gjerne doble tre forskjellige vocodere eller tre forskjellige pitchede stemmer. Vi har gått litt lei av det.

Hvor kommer teksten fra da?

– Mørke steder. Men ofte er det bare ting som høres kult ut. Selv om det er mye kul listepopfabrikkmusikk synes vi det tekstlige i det universet, hvor hver setning enten skal være moralistisk eller bare si noe så sykt tydelig, er veldig kjedelig. Man blir litt brydd av hvor enkle de tror lytteren er. Det er finere å bare male et bilde med teksten.

Det er mer å hente fra bedroom pop-sjangeren?

– Bedroom er en bra beskrivelse. Vi tar veldig mye fra hiphop, RnB og annen urban musikk vi hører på, men pakker det inn i lo-fi og indie ettersom det er det vi kan best.

Ikke at vi er utålmodige, men vi vil at ting skal høres impulsivt ut. Vi kan sitte og knote jævlig lenge med miksing, men hovedideen

«

Vi har tenkt litt at, faen, vi er så nevrotiske at ingen vil høre på det her. skal komme fra et lite gjennomtenkt sted.

Lyden er ofte bare et produkt av verktøyene vi har tilgjengelig.

Da duoen for to år siden bestemte seg for å lage album startet det også med de spontane ideene. En hel haug av dem.

– Vi satt i Firenze og gjorde ikke noe annet enn å sitte og drikke vin og lage musikk i to uker i strekk. Vi hadde sånn 30-40 ideer.

I ettertid har vi bare sittet i studio og gjort

«

MUSIKK 49

I starten ville vi aldri høres ut som et ekte menneske.

«

Jeg tror vi kan telle på én hånd konserter vi har syntes har vært underholdende og bra fra start til slutt. ferdig ideene vi synes var bra nok.

Dere dro med dere synths helt til Firenze?

– Ja, det var mer enn det, fy faen, det var to tunge kofferter som inneholdt studiomonitorer og synther og litt andre greier ... Det var kanskje ikke såå mye, men det

var veldig mange trapper opp til den leiligheten.

En liten habilitetsdisclaimer: Hun som står bak Jouskas visuelle profil heter Ruth Emilie Rustad Martinsen, og er i tillegg skribent i NATT&DAG. De sier de blir inspirert av arbeidet hun leverer – og vica versa.

– Vi er ikke noe glad i å ta inspirasjon direkte fra musikk, og så gå i studio og etterligne. Du vil ikke lage en halvveis versjon av en låt du synes er fantastisk. Vi blir alltid mer inspirert av filmer eller bilder vi ser. Vi lagde sykt mye musikk etter at vi så Mandy i fjor. Også likte vi estetikken i Euphoria.

for det hadde vært gøy igjen. For vår del er det et hardere slag i ansiktet å få mild kritikk av noen du ser opp til enn en stygg kommentar fra en fremmed.

– Mange som jobber i musikk jobber faktisk ut fra at det skal passe inn i spesifikke moodspillelister på Spotify. Vi tenker aldri på det mens vi lager musikken, men vi kan sitte etterpå og obsesse litt over det.

Her faller vi mellom alle stoler som finnes, liksom.

Hvor kommer nevrotisismen deres fra?

– Man blir jo prega av ting ... Vi sprer mye av musikken vår gjennom Submithub (tjeneste for å promotere musikk, red.anm.) som sender den til blogger. Vi husker en kveld vi sendte ut en ny låt som fikk avslag på avslag på avslag. Ofte får vi bare autosvar som er sånn, «digger det men vokalen kunne vært bedre».

Er norsk musikk for obsessed med sjangere?

– Ja. Ikke at det er en typisk norsk ting, men det er så ofte at noen får suksess, for eksempel Boy Pablo, og så kommer det hundrevis av band som gjør akkurat det samme. Så kommer etablerte artister og gjør den samme greia. Det virker nesten som det ikke er noe flaut, noen ganger kredibelt, å jobbe aktivt bare for å få oppmerksomhet. Det har skjedd med mange artister som vi har likt, de har tatt retninger som er fullstendig uinteressante, fordi de vil tilpasse seg Norge sitt lille musikkmarked.

Noen trolls da?

– Det er ikke så mange av dem, dessverre,

Sellouts! Hvem kunne solgt ut dere? Hvem hadde vært deres Elon Musk?

– Det er bare Grimes som klarer å selge ut på en så fucka måte. Petter Stordalen kanskje, hvis han ville sponsa en turné.

Bare komme inn på scenen på vannscooter med brennende gitar og sånn. Vi skulle hatt mer av hotellåpning-nivået hans i norsk konsertliv, bare tørre å gjøre ting som er så tacky at det er gøy.

De er redde for å drite seg ut også?

– Definitivt. Vi er jo det selv, men samtidig higer vi etter å gjøre fucka ting, for det er ofte jævlig kjedelig å være på konsert. Jeg tror vi kan telle på én hånd konserter vi har syntes har vært underholdende og bra fra start til slutt. Det er så mange band som høres helt like ut live.

Hva gjør dere annerledes?

– Vi tester mye forskjellig. Vi synes det er gøy å ha flere lag, tredimensjonale konserter selv om vi spiller på en liten klubbscene, for eksempel litt gjennomsiktig laken rundt scenen som vi kan vise animasjoner på.

Det er noe man kan bruke masse tid på som ikke koster penger. Også har vi en lystekniker som er en skikkelig skrotnisse.

■

50 MUSIKK

Elektronika-duoen har brukt 2020 til å stikke innom to av landets største festivaler for samtidsmusikk.

DANSESMERZ OG JAZZESMERZ

TEKST IDA MESSEL FOTO BENJAMIN BARRON

S

MERZ HAR ALLTID laget Elektronika Med Høye Kunstneriske Ambisjoner og 2020 har ikke vært noe unntak fra regelen. Ultima, Oslos festival for samtidsmusikk satte i høst opp Smerz/ Carte Blanche-samarbeidet Øy, et bestillingsverk de gjorde for Borealis i Bergen tidligere i år. I samme slengen satte de opp en konsert på Victoria nasjonale jazzscene.

Ultimatronics heter det tydeligvis når det er mye datamusikk involvert. I september inviterte de «publikum med på en reise fra Roma til Oslo, fra barokken gjennom modernismen via tidlig 2000-tall og inn i fremtiden». Og publikum fikk sant som sies høre alt fra trancete synthmelodier til griegsk nasjonalromantikk, forførerisk r&b og sentimental elektropop. Konserten på Jazzscenen komplementerte på mange måter det harde i Øy, i den grad det musikalske her dunkelt, lunt og nedtonet. Det fremstår som en del av et sammenhengende og nyansert musikalsk og estetisk univers.

Det uutgitte materialet som fremføres mens Motzfeldt og Stoltenberg ligger henslengt på et flygel på Victoria, som vanlig iført kostymer av moteskaperen Bror August, er også av en særere og mer maksimalistisk kvalitet enn ellers. Smerz viser de begge er spennende vokalister i ren teknisk forstand, på en måte mange nærstående, hypede, alternative elektropopartister ikke kan skilte med.

Motzfeldt og Stoltenberg er etter alt å dømme fornøyde med innsatsen når vi snakker med dem, og sier det var fint å få mulighet til å arbeide under Ultima-vingen.

– Victoria var et bra sted. Tror likevel det er plass til flere arrangementer i Oslo for kunststøttet og ikke kunststøttet

samtidsmusikk. Men ansvaret for å få det opp og stå deler vi vel alle.

Smerz, som stadig pendler frem og tilbake mellom henholdsvis tigerens og kongens by sier de har arbeidet på materialet i rundt to års tid.

– Og så har vi jobbet med en pianolærer og operasanger for å lære oss å fremføre det selv.

Hva er greia med barokken?

– Det er så mange vakre melodier og morsomme roller i barokkmusikk. Vi er veldig glade i cembaloen (forløperen til pianoet, red.anm). Vi synes det har en så fin karakter.

Hvordan er det mulig å synge med så mye kraft mens man sitter og ligger?

– Vi har lært at man skal ha aktivt diafragma og synge inn i bakhodet mens man spenner noen muskler i kinnet. Der hvor vi lå på magen og sang sammen, synger vi faktisk oppå en innspilling vi har gjort med et kor, bare for å ha vårt på det rene.

Ultima hevdet at mye var improvisert?

– Alt var veldig planlagt og innstudert …

Tror egentlig ingenting var improvisert. Vet at overskriften for kvelden var at konsertene skulle tøye konseptet improvisasjonsmusikk, men vet faktisk ikke helt hvor det kom fra. Haha.

Også sang dere på norsk, er det noe dere vil gjøre mer av?

– Ja! Forestillingen med Carte Blanche var som musikken deres pleier å være – hypnotisk

og eksplosiv. Det får som forventet en ny dimensjon når et helt dansekompani farer rundt i salen og klikker. De syv danserne veiver med armer, ben og rumpe, kaster tegl og steinheller i bakken og triller sløvt rundt på lysinstallasjoner. På et tidspunkt ruller samtlige synkront rundt på gulvet som Neymar i VM-kampen mellom Brasil og Mexico i 2018. Yndigere melodier forekommer også blant støyen, men det er først og fremst villskapen i verket som gjør det så severdig.

Musikken deres har tidligere lydsatt både catwalks og muskelbygging. Hvordan var det å arbeide med samtidsdans?

– Det var ganske vanskelig. Ikke fordi det var samtidsdans, men fordi vi skulle utvikle et uttrykk parallelt sammen med noen andre.

Smerz beskriver hvordan musikken og dansen påvirket hverandre vekselvis i flere ledd til alt satt som det skulle. Selv om de normalt er fremmede for jamming tror de likevel verket resulterte i god musikk de aldri ellers hadde laget.

– Ole (Martin Meland, red.anm) har vært god til å være sjef og ikke-sjef på samme tid. Vi ville jo gjerne lage noe som passet til forestillingen Ole ville lage, men samtidig stole på at det var noen uoppdagede ting som ingen av oss kunne beskrive i starten av prosessen. Han klarte å skape bra rammer for å jobbe på den måten.

– Også elsket vi jo bare å få lov til å bo litt i Bergen og jobbe der. Borealis, Kode 2, Landmark, Blåmanen, Rundemanen, Tinder, Legal, sideveiene opp til Fløyen …

Alt var veldig hyggelig.

Det var Melands ønske å skulle få samarbeide med Smerz under årets Borealisfestival. Sammen utvekslet de ideer i noe han beskriver som en ganske kaotisk, lagpå-lag prosess, når vi når ham på mail.

– Jeg opplevde det som at vi sammen halte og dro, prøvde, feilet og lyttet oss frem til det som ble selve materien i Øy.

Hvorfor ønsket du å arbeide med Smerz?

– Det er noe med det antydende, eksplisitte, rare, harde, historiefortellende og abstrakte som kombineres i Smerz sitt arbeid. De jobber presist med mange sprikende referanser, overraskende vendinger og utfall.

Meland beskriver uforutsigbarheten og det han kaller motstanden i musikken deres som spesielt viktig.

«Worth It» fra 2018 stakk seg plutselig ut blant all den uutgitte musikken?

– Smerz jobbet hovedsakelig med nytt materiale, men «Worth It» sneik seg inn, ja. Det er noe med det stempelet som går, slipper, og går igjen. Det frista meg.

Meland sier at verket ikke tilstreber å si noe om menneskets natur, selv om dansernes til tider voldsomme ekspressive utfoldelse kan virke som et uttrykk for noe urmenneskelig. «Øy» forsøker likevel ikke presse frem statements, mening eller logikk i klartekst.

– For meg ligger kanskje verkets mulighet, og også potensielle havari, i pendlingen mellom det hverdagslige og det sublime.

Jeg tenker at Øy inviterer oss ut på viddene, og inviterer oss til å bli værende der.

■

MUSIKK 51

TEKST RUTH EMILIE RUSTAD MARTINSEN

Ultraflex er klare med soundtracket til neste norske OL.

Singelen «Never forget my baby» – er en slags mashup av Janet Jacksons «Together Again» og Chers «Believe», med strofer som er direkte lån fra 90-talls hitene. Beaten nikker anerkjennende til den i «Together Again» og sythen som slekter til paden i «Believe».

Kari: – Vi har også, med tillatelse, brukt melodien til Maj Britt Andersens klassiker «Sure Sivert» på det kommende albumet.

«

I tillegg til norsk barnemusikk er det mye sovjetisk dansemusikk i miksen. I fjor skrev de et bestillingsverk til Extreme Chill-festivalen på Island sammen, og hadde så meget som åtte dager på seg. Kari hadde 10 GB med den typen musikk, da hun hadde «hatt dilla på det i ganske mange år». Derfor ble det utgangspunktet.

Vi er ganske late.

Kari: – Vi tenker at «Olympic Sweat» er soundtracket til Bjørn Dæhlie som vinner OL på Lillehammer i 1994. Vi har sett en del på videoer av langrennsløpere som passerer målstreken. Den musikken som spilles da – den føler jeg at vi fanget essensen av i den låta. Så vi tenkte å foreslå til NRK at de bruker den som soundtrack neste vinter-OL. Singelen er inspirert av den tyske krautrock-legenden Michael Rother fra bandet Neu! (og Kraftwerk, journ. anm.) som har en veldig triumferende vibe med sine harmoniserte gitarsoloer som bare fortsetter i evigheter.

SOVJETISK AEROBIC OG BARNEVISER – Vi er ganske late. Det er derfor vi følte at vi måtte trene på scenen. Som musiker blir det mye usunn livsstil. Derfor må vi legge opp til at vi trener litt under konsertene.

DISCO, BOOGIE, ELECTRO, RnB og krautrock. Ultraflex kan ydmykt beskrives som et lappeteppe av alt dette, og litt til.

Duoen har bevart denne barnlige eksperimenteringen og fusjonerer sjangre som man nekter å tro på at kan harmonere sammen.

Om du ikke orker å tenke på alle referansene går muligens tankene heller til hvordan man som barn gikk helt berserk på de innebygde backtrack-sporene på Ditt Første Keyboard™, og hamret plasttangentene med kryssede hender så hardt at keyboard-lyden ble overdøvet av selve trykkelyden.

I slutten av oktober slipper de debutalbumet sitt, Visions of Ultraflex (som vi har anmeldt på side 38).

VI SLO PÅ tråden for å prate med dem om akkurat det, og sørger for at intervjuet begynner med et sukk og et «jaja, hva har dere gjort i dag». Kari Jahnsen, også kjent under soloprosjektet Farao, har ligget i en park, drukket matcha mens hun har tenkt store tanker om at at hun vil skaffe seg en gammel nokiatelefon for å logge av.

Ironisk nok foregår dette møtet på Skype: det kjente IP-telefoni-programmet, som forener folk på tvers av landegrenser og er teknologisk sett overlegent små maskiner hvis mest imponerende medfølgende programvare er Snake.

Sammen dekker vi tre hovedsteder på kontinentet. Kari sitter i sofaen hjemme i leiligheten sin i Berlin, hvor det angivelig er 30 grader. Katrín Helga Andrésdóttir, også kjent under aliaset Special-K, jobber på et filmsett som set-dresser i Reykjavík og multitasker under intervjuet. Selv befinner vi oss i Oslo, som er hovedstaden i Norge.

Kari har under sitt soloprosjekt Farao har tidligere blitt beskrevet av magasinet SPIN med ord som «[..] chilly, northern lights and icy, droning synths» mens norske journalister har gitt etter for trangen til å sette henne i bås med artister som Emilie Nicolas og Susanne Sundfør, men også Fever Ray og Björk. Har hun greid å riste av seg kategorien som «nordisk sangerinne»?

Kari: – Definitivt. Det er deilig ikke å ha den merkelappen lenger. Men musikken min lignet jo mer på den sjangeren før, så jeg skjønner hvorfor når jeg ser på det i retrospekt. Den musikken vi gir ut nå er jo noe helt annet.

De traff hverandre på Myspace da Katrín

ved en tilfeldighet fant Karis musikk. Det er allerede blitt tolv år siden. Siden har de vært i kontakt, men ikke jobbet sammen før de begge hadde slått seg til ro i Berlin.

Hvem gjør hva i Ultraflex?

Katrín: – Kari er ekspert på beats og bass og en utrolig flink produsent. Vi lager melodier og akkordprogresjoner sammen.

Kari har mest ansvar for produksjon, også har jeg kanskje litt mer ansvar for tekst og visuals. Men mye gjøres sammen.

Hva kan forventes av albumet?

Kari: – Det er mye humor. Vi har hatt det gøy og tullet, og føler det er en viktig del av hele prosjektet.

Hva med navnet, hvordan kom dere frem til det?

Kari: – Vi hadde lyst på noe som referer til trening, så det kom egentlig ut av ingenting en morgen vi tenkte over hva vi burde hete.

Så likte vi ordet Ultra. Vi var også inne på Infinite Welness.

Katrín: – Det kan hende vi bruker det navnet senere.

Vi skulle til å dibse.

Kari: – Jeg tror det blir tittelen på vårt neste album.

«Krautrock» ble brukt av engelsktalende journalister som en nedsettende betegnelse for tyske band på 60-70-tallet inspirert av psykedelisk, avantgardistisk og elektronisk musikk, funk og jazz, og forgjengeren til ambient og synthpop. Det er ikke vanskelig å høre at Ultraflex er inspirert av krautrockens sjangerblanding. I musikkvideoen til «Olympic Sweat» løper Kari og Katrín ikledd noe som kan minne om astronautdrakter i slow motion rundt minnesmerket for polske og tyske antifascister i Berlin.

Kari: – Det er et av våre favorittsteder i Berlin, med monumental, sovjet-inspirert arkitektur. Det står i stil med musikken.

Musikkvideoene deres omfavner 90-tallets dårlige videooppløsning og disponerer en camp estetisk undertone. Med apatiske, deprimerte ansiktsuttrykk og skjørt i kombinasjon med Adidas-outfit, lipsyncer duoen til overtydelige, semi-komiske, seksuelle metaforer.

Samtidig er det en uskyldighet over uttrykket deres. Som de er tenåringer som ikke har lært engelsk og derfor ikke vet at de synger om noe pervo. I bioen på Instagram står det at de er «your new favourite teen sensation». Kanskje er det også årsaken til at konseptet fungerer så godt – kombinasjonen mellom den ironiske distansen til musikkindustriens kommerse teen sensations og sex som virkemiddel i musikken, og det faktum at de har produsert og gitt ut alt selv.

Kari: – Det er for det meste humor som ligger bak. Det viktigste da vi lagde albumet har vært å ha det gøy, ikke ta ting så seriøst.

Katrín: – Kari sa at man vet musikken er bra hvis man ler når man lager den.

Kari: – Ja, det var ganske mye latter i studio.

Katrín: Jeg tror nok seksualitet i musikk kan brukes på forskjellige måter, men det er befriende å ta det all the way. … sier Katrín mens hun tar en stor slurk av kaffen.

■

52 MUSIKK

FOTO: MONICA TELLE

Annie herjet den smale indie-kolonnen av popbransjen på begynnelsen av 2000-tallet.

Hvorfor gjør hun comeback akkurat nå?

«

Var jeg en undergrunnsartist eller var jeg Kylie Minogue?

MUSIKK 53

TEKST IDA MESSEL

SINGSTARANNIE ER « TILBAKE

For min del var det mest stas da «Heartbeat» kom med på Singstar.

D

ET ER ELLEVE ÅR siden Annie sist var albumaktuell. Forrige gang var da vi ennå brukte helgene til å overnatte i kjellerstua til hun i vennegjengen som hadde størst hus, mest liberale godteri-regler og PlayStation 2 med Singstar. «Heartbeat» var ikke bare populær blant barn med popstjerneambisjoner, den ble raskt genierklært av internasjonal musikkpresse, der Pitchfork kåret den til en av tiårets beste låter. Det er en av ytterst få låter som får Musikkmagasinet-journalister til å gråte. Mest sannsynlig gjelder det for mange andre som også var unge på 00-tallet (i motsetning til Musikkmagasinet-journalistene).

Låta, sammen med «Chewing Gum», dukket også opp i The Sims 2: Uteliv – selvfølgelig på simlish (tullespråket til simmene, journ.anm.).

– For min del var det mest stas da «Heartbeat» kom med på Singstar.

Annie boret seg inn i norske øreganger med Anniemal i 2004, og Bergen ble etter hvert for trangt for bergenseren. I årene som fulgte turnerte hun en hel del. Hun trekker frem konserter i USA blant høydepunktene.

– Det var også gøy å spille i Japan, de hadde et veldig entusiastisk publikum.

Nå har hun har ganske nylig returnert til Norge etter å ha bodd i Berlin i nesten ti år. Hun hadde slått seg ned i en fin leilighet ved Schönhauser Allee, og i tillegg til å jobbe med musikk, DJet hun også en hel del på store og små klubber, blant annet på *gulp* Panorama Bar. Så ble moren alvorlig syk og prioriteringene endret seg. Nå trives hun i Bergen, med to små barn og to enda mindre hunder. Anne Lilia Berge Strand sitter på datterens rom og kikker ut på det begredelige bergensværet i det hun får en telefon fra NATT&DAG. Hun synes det å returnere var en sammensatt opplevelse.

– Jeg husker at jeg gikk rundt i byen og hadde en merkelig følelse av at jeg måtte slå meg ned igjen på stedet jeg først egentlig ikke ville dra tilbake til. Det var en kombinasjon av at det kjentes veldig bra, samtidig som det er litt … bittersøtt kanskje.

I motsetning til andre popstjernekolleger med lang fartstid, har ikke Annie mer enn to album i bagasjen etter om lag tjue år i gamet. Dark Hearts, laget i samarbeid med produsent Stefan Storm fra The Sound of Arrows, blir hennes tredje når det slippes 16. oktober.

Strand ble gravid to ganger i løpet av prosessen og har derfor syslet med det kommende albumet litt i rykk og napp siden slutten av 2016. Nå er det klart for å gis ut i midten av oktober.

– Det var sikkert litt som et mareritt for Stefan for det ble en del avbrekk innimellom.

Men så har det gått ganske radig ellers. Vi var veldig inne i prosjektet mens vi først var i gang. Vi var sikre på hvor vi skulle.

Et fullverdig comeback er det likevel ikke, for hun har ikke vært helt inkognito. På 2010-tallet gav hun ut to EPer og flere singler, deriblant politiske «Russian Kiss» med Bjarne Melgaard. Hun har også bidratt med features i andre musikalske tilstelninger, som med Gerd Janson og Lauers Tuff City Kids-prosjekt.

Hun sverger imidlertid til albumformatet.

– Når du lager et album kan du lage en helt egen verden. Det er nesten som å skrive bok.

Annie har aldri før skrevet en bok. Hun har heller aldri vært såpass konseptuelt bevisst i fremgangsmåten som med den kommende utgivelsen. Musikken har et gjennomgående filmatisk preg, og det er noe Angelo Badalamenti- og Lynch-esque over andresingelen «The Bomb». Annie forteller at hver av de tretten sangene er tiltenkt som lydspor til store, følelsesbetingede bilder og scenarioer.

– Vi tenkte vi skulle lage filmmusikk til en film som egentlig ikke eksisterer, så vi tok utgangspunkt i filmer som vi begge liker.

Jeg er også veldig glad i Vangelis, som jeg har hørt på siden jeg var ungdom.

– Denne gangen har jeg ikke vært så opptatt av klubbmusikk og den slags. Det handlet mer å lage noe man kan lytte til.

Noe litt roligere.

Men du kommer ikke helt vekk fra klubben heller?

– Den henter meg jo alltid inn igjen ... Og det kjennes naturlig også. Noen låter har tendenser til å være dansbare, men jeg vil på ingen måte si at det er et klubbalbum.

Men det er klubben hun kommer fra – utelivet i Bergen over tusenårsskiftet. Scenen dreide seg rundt plateselskapet Tellé, der betydningsfulle produsenter som Bjørn Torske, Röyksopp og Ralph Myerz And The Jack Herren Band tok sine tidlige steg. Tellé records har med det vært blant de viktigste katalysatorene for det som noe omdiskutert omtales som «den tredje Bergensbølgen».

– Til å være en så liten by var det ganske stort klubbmiljø, mange konsepter, mye raveparties og mye annet som skjedde.

Men Bergen som klubb-by har gått veldig opp og ned. Det har vært gode perioder, så har det dabbet litt av.

Annie, som hadde DJet siden slutten av nittitallet, fikk utløp for fascinasjonen for house og disco da hun slapp sine første singler på Tellé Records. Selv om hele det musikalske prosjektet sto i fare for å havarere med Erots (Tore Kroknes, red. anm) plutselige bortgang, ble hun likevel popstjerne og signerte mot alle odds med 679 i London, indie sub-labelet til Warner, blant annet kjent for The Streets.

NÅ FOR TIDEN applauderer man gjerne når artister bryter med det man er vant med. I tiden rundt årtusenskiftet så terrenget annerledes ut. Det var vanskeligere enn antatt å skulle navigere seg i et poplandskap når hun fremdeles hadde ett bein plassert i undergrunnen.

– Jeg husker veldig godt at jeg hadde et møte med labelet hvor de syntes det fortsatt var et stort dilemma at de ikke helt klarte kategorisere meg som artist. Var jeg en undergrunnsartist eller var jeg Kylie Minogue? Hvor sto jeg?

– De senere årene har det blitt vanlig med artister som har gjort begge deler. Det er ikke en så big deal lenger.

Det er ikke så big deal å lage undergrunnsmusikk om for eksempel tyggis lenger?

– Nettopp. Haha.

Tross en viss forundring i bransjen hadde hun mange tilhengere etter Anniemal. I Norge mottok hun to gjeve nykommerpriser fra Spellemann- og Alarmprisen etter albumslippet, og høstet gode anmeldelser internasjonalt. På denne tiden begynte kritikere så smått å mene at pop skulle vurderes på lik linje som rock. Annie befant seg midt i poptimisme-bølgen, og høstet forbausende mye indie-kred for en så distinkt poppete utgivelse. Pitchfork ga albumet en 8.8/10. BBC skrev at «this is what pop music should sound like in 2005».

Og det ble på mange måter også det popmusikk hørtes ut som i årene som fulgte. Siden kom La Roux, The Ting Tings, Little Boots, Calvin Harris’ I Created Disco, Chromeos Fancy Footwork … Annie solgte ikke så mange plater at hun kan ta æren for alle disse utgivelsene, men hun dynket poppen sin i disco og house før de aller fleste – også Madonnas Confessions on a Dancefloor, som i ettertid er aller mest kjent for å ha tatt klubben inn i popmusikken.

Det er vanskelig å komme unna Anniemal hvis man skal oppsummere det norske 2000-tallet. Annie beskriver seg imidlertid som en alt for dårlig businessperson til å holde momentum oppe som popstjerne. Hun betviler dessuten sin egen musikkhistoriske innflytelse, til tross for at hun også for noen år siden ble samplet av hiphop-produsenten Metro Boomin på «Overdue» med Travis Scott.

– Det var aldri min intensjon at jeg skulle bryte frem og gjøre noe nytt.

Den kommende Dark Hearts-plata er på mange måter mer tilbakeskuende og nostalgisk, særlig i tekstmaterialet, med «Corridors of Time» og «The Streets Where I Belong».

Hvilke gater er det du tilhører?

– Jeg har alltid hatt gode venner familie i Bergen, så det har alltid vært en god by å komme tilbake til.

Hvor lenge kommer du til å gi ut musikk?

– Jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet … Når jeg lager en låt tenker jeg alltid på om det er bra nok. «Er det såpass bra at noen kanskje vil høre det?», og så håper jeg bare at svaret fortsetter å være «ja». ■

54 FILM

ANMELDELSER FILM

1

2

3

4

5

6

DETTE ÅRET

TRIST

GODKJENT

BRA

MEGET BRA

KLASSIKER

FOTO: PAAL AUDESTAD

BEST AKKURAT NÅ

DAG JOHAN HAUGERUD Regissør

OM DET UENDELIGE Roy Andersson 1t18min Premiere 09.10.20

Vinteren 2018 fikk jeg nyss om at selveste Roy Andersson skulle spille inn en scene til sin kommende film i Norge, og at han trengte statister. Med planer om å få møte en av de virkelig store, nålevende europeiske filmskaperne, kontaktet jeg castingen og satte meg en iskald marsmorgen på t-banen ut til Filmparken på Jar. Det første vi fikk vite da vi ankom settet var at Roy Andersson hadde valgt å bli hjemme i Sverige, på grunn av et «dårlig kne». Deretter fikk vi utdelt militærkostymer foran en lang, utendørs greenscreen, som vi ble bedt om å gå foran mange ganger, frem og tilbake. Senere skulle opptakene klippes sammen for å gi en illusjon av at vi var en mye større mengde krigsfanger enn det vi egentlig var.

Etter hvert opptak kom det noen og sprayet kaldt vann på kostymene våre, og dekket dem med snø. «For at det skal se autentisk ut», forklarte en av mine medstatister. Den overvektige gutten hadde tatt med seg sitt eget kostyme, visstnok helt tidsriktig – også hva gjaldt de utgåtte rasjonene som lå i sekken hans.

4

Han fortalte de var en liten gjeng i Oslo-området som drev med reenactments. Det hørtes mest ut som å gå tur i skogen bare at med gamle, dårlige klær. En varm papptallerken-lunsj klarte såvidt å bære kroppstemperaturen vår, der vi fortsatte å traske frem og tilbake foran greenscreenen inn i ettermiddagen.

Mot slutten av dagen fikk vi beskjed av produsenten om at vi trengte enda noen flere opptak.

En eldre statist ropte fra bakerst av forsamlingen at vi da krevde mer lønn. Produsenten dro på det, og en annen statist sa høyt at han var enig om en høyere lønn. Ok da, så fikk vi et par hundrelapper ekstra. Undertøyet mitt var på dette tidspunktet blitt stivfrossent, så det var ikke godt å si om det bare var mikro-arbeiderrevolusjonen jeg stod og tok del i som forårsaket frysningene som gikk over ryggen min.

Etter at jeg hadde blitt frisk fra forkjølelsen, i september 2019, hadde filmen min, Om det uendelige, premiere på Filmfestivalen i Venezia til stående applaus. Selv så jeg den på Vega Scene tidligere i år, uten å klappe. Jeg syntes den liknet mye på tre foregående filmene hans. Stødig og velkomponert nok til å la seg behage, men ikke morsom, underfundig eller original nok til å la seg begeistre.

Ludvig Furu

ET GLASS TIL Thomas Vinterberg 1t 55min Premiere: 23.10.20

Fester i Thomas Vinterbergs filmer har det med å gå over styr. I Festen fra 1998, kjent som den første dogmefilmen, går familieselskapet til helvete når hemmeligheter løftes frem i lyset. I Et glass til er det ikke dunkle historier fra barndommen som kaster skygge over tilværelsen, det klarer tilværelsen helt fint selv.

5

Fire kolleger møtes til 40-årsfeiring, og når flaskene etter hvert kommer på bordet, den ene mer eksklusiv og velsmakende enn den andre, står den bitre sannheten klart frem for de middelaldrende mennene: livet suger, og etter reisen til 40-årsmerket å dømme, kommer det ikke til å bli bedre fremover heller. Men å drikke, det er digg.

Det er da den ene forteller om Finn Skårderuds teori fra essayet Ånden i flasken som ble skrevet som forord til en utgave av Edmondo De Amicis Om vinens psykologiske virkninger i 2000. Teorien går som følger: mennesket er født med minus 0,5 i promille. Altså er det ikke uten grunn at du føler deg bedre etter 2-3 glass vin. Du er nemlig blitt normal. De fire lærerene bestemmer seg for å prøve teorien ut i praksis. Reglene: oppretthold 0,5 promille hele dagen og stans drikkingen klokken 20, slik som Hemingway. For å gi alkoprosjektet et skinn av verdighet blir de også enige om å skrive en rapport om erfaringene de gjør seg under prosjektet.

Et glass til er en utforsking av drikking som kulturelt fenomen. I Danmark er drikkingen helt sentral, kanskje i enda større grad enn her på ‘bjerge, men hvorfor er det sånn? Det er ikke tilfeldig at filmens karakterer er lærere.

For det første er de i daglig kontakt med ungdom – som også drikker og slik minner lærerne på at ikke alt må være så seriøst, edruelig og kjedelig hele tiden.

Det er også slik at ungdommene sitt forhold til drikking slår over på drikkingen i seg selv, slik drikkingen påvirker dem: når du er full åpner verden seg for deg og du åpner deg for verden. Prosessen er ikke helt ulik den når ungdom blir til unge voksne. Alkohol representerer lettsindighet og mulighet, det gjør ungdom også!

Det er på et dette analytiske planet at Et glass til er god, treffende og øyeåpnende. Men konklusjonen som følger av det litt uengasjerende narrativet som ligger i bånn, noe sånt som: alkohol – både litt bra og litt dårlig? er ikke den mest interessante.

Det føles rett og slett ikke som om like mye står på spill som i tidligere Vinterberg-filmer som Jakten og Festen. Men! Nærbilder av Mads Mikkelsens ansikt, mørk humor og alltid tilstedeværende såre undertoner gjør dette til en severdig, om ikke banebrytende, liten fortelling om livet og hvordan det befinner seg i spennet mellom godt og ondt, nøysomhet og eksesse – samma hva som er i glasset.

Hvis døden er et kjærtegn er livet en fernetshot. Det kan gå til helvete, det kan ende med en legendarisk kveld.

Yngve Sikko

Hva er den beste nye filmen akkurat nå?

– Av de som går på kino nå vil jeg si Unge Ahmed. Det er kanskje ikke Dardennebrødrenes aller, aller beste, men den er uansett verdt å se.

Tenet har jeg ikke sett, men den innbiller jeg meg at jeg vil like. Ellers vil jeg anbefale John Was Trying to Contact Aliens på Netflix. Den varer bare et kvarter, men er en av de mest overraskende filmene jeg har sett på en stund. Den har gode karakterer, uventet fine bilder, og er dessuten morsom og veldig rørende.

Hva med den beste eldre filmen?

– Det er et umulig spørsmål.

Du skulle spurt om de hundre beste. Selv det hadde vært umulig. Men i farten kommer jeg på tre som jeg har lyst til å se igjen: 1. Symbiopsychotaxiplasm - take one av William Greaves. Den har en oppløst dramaturgi og eksperimentell form som det nesten alltid er inspirerende å se.

2. Crimes and misdemeanors av Woody Allen er kanskje hans mest dyptpløyende film, som dessuten balanserer sylskarpt og forbilledlig mellom komedie og tragedie.

3. Le genou de Claire av Eric Rohmer. Den har jeg ikke noe å si om, den er bare veldig god. Det er ikke sikkert noen av disse er verdens beste film, men de er verdt å se. Også Milos Formans Hair, hvis du er mer i form til å se en musical.

Hvilken norsk film bør flere se?

– Jeg usikker på om folk bør se noe som helst. Det kommer an på hva de liker og har lyst til å gjøre. Men både Streik av Oddvar Bull Tuhus, Arven av Anja Breien og Time passes av Ane Hjort Guttu er veldig gode filmer.

BEST AKKURAT NÅ FOTO: PRIVAT

LARS OLE KRISTIANSEN Redaktør for Montages Hva er den beste nye filmen akkurat nå?

– Med sin monumentale analoge stil vasker Tenet gulvet med alle de halvhjertede blockbusterne som spys ut av Hollywood og dessverre mottar altfor gode kritikker. De dype svartnivåene og teksturene i 70mm-fotoet holder i massevis for meg, men det er også gøy at filmen kan beskrives som «Alain Resnais' 007». Og synthmusikken er bare helt ubeskrivelig vakker.

En film som ikke er ny som du liker spesielt godt for tiden?

– De siste månedene har jeg sett Dario Argentos Tenebre igjen og igjen, nesten som en flaske sprit jeg tar ut og inn av skapet. Det er den soleklart feteste og kanskje mest brutale gialloen. Pure cinema de multi-mega-lux, porno for cinefile etc.

Hvilken norsk film bør flere se?

– Flere burde se de mindre kjente Wam & Vennerød-filmene, som Svartere enn natten, Hvem har bestemt? og Sebastian.

Ellers håper jeg absolutt alle koster på seg 1 time og 5 minutter med Dag Johan Haugeruds Lyset fra sjokoladefabrikken, som er tilgjengelig på NRK nett-TV.

BEST AKKURAT NÅ FOTO: PRIVAT

ROSKVA KORITZINSKY Forfatter og fast deltaker på Filmfrelst Hva er den beste nye filmen akkurat nå?

– Tenet av Christopher Nolan. Filosofi, kunst, teologi og naturvitenskap i ett og samme operakor. Jeg blir gira av alle de små detaljene.

Hva med den beste eldre filmen?

– Det er jo nesten umulig å svare på, men Speil (Tarkovskij), E.T. (Spielberg), Fanny och Alexander (Bergman) og Titanic (Cameron) er fire vidt forskjellige filmer som jeg setter veldig høyt.

Hvilken norsk film bør flere se?

– Tja. Bare skyer beveger stjernene av Torun Lian, kanskje?

FOTO: NETFLIX

FILM 55

THE SOCIAL DILEMMA Jeff Orlowski Netflix, 26.01.20

UNDINE Christian Petzold 18.09.2020

Visste du at sosiale medier er bygget sånn at vi skal bli avhengige av dem? Mest sannsynlig, ja, men Netflix har likevel gitt oss enda en dokumentar om det. Gjennom talking heads-intervjuer med teknologi-dropouts og et parallelt fiktivt drama blir vi minnet på det vi allerede vet, men kanskje har lyst til å glemme: Sosiale medier stjeler tiden vår og tjener seg rike på dataen vi gir fra oss.

Er det verdt å ta på alvor? Det kan virke sånn. I The Social Dilemma møter vi ekspert etter ekspert som vrikker ukomfortabelt på stolen mens de forteller om sine etiske forseelser i sitt tidligere liv som ansatte i Big Tech. En av disse angrende er Tristan Harris, tidligere etisk designer hos Google og selverklært mail-avhengig. Han forteller om sin åpenbaring: En liten gruppe hvite menn bestemmer hvordan en hele den påkoblede verdensordenen skal interagere på Internett! Her trengs det vel et moralsk kompass? Realiseringen omgjorde han til en presentasjon, den ble distribuert (antakelig via mail!) rundt på kontoret, fram til den til slutt nådde Larry Page – via TRE forskjellige kilder – som Harris (litt stolt?) forteller. Alle var enige om at dette var dårlig, men lite ble gjort og snart ble det glemt. Det minner i det hele tatt om et vanlig reaksjonsmønster på internett, der et samlet folk får et akutt, ensrettet fokus på noe som (alltid) har skjedd, før det rolig, men taktfast glir over i ingenting.

Sitatet «If you’re not paying for the product, you are the product» siger mot oss på svart skjerm med skummel musikk i bakgrunnen. Ikke bare har vi blitt avhengige av tech, selskapene tjener penger på hvert minutt vi kaster bort også. En ny tech-bro dukker opp. Mannen bak VRteknologi, Jaron Lanier, utfordrer sitatet og mener heller at det er den snikende og umerkelige endringen av oss selv som er produktet. Ekkelt! Shoshana Zuboff, professor og forfatter av The Age of Surveillance Capitalism, setter seg fattet ned og forklarer at det er dette techindustrien alltid har hatt som mål: Å bli søkkrike på data vi gir fra oss. Noe de selvfølgelig har alle forutsetninger til, for internettets malverk er, som den angrende google-ansatte Tristan Harris sier, dypt, dypt avhengighetsskapende. Dokumentaren løfter sånn sett ikke fram noe nytt, for dette perspektivet er godt etablert: Kina var allerede i 2008 først ute med å klassifisere Internett-avhengighet og dokumentaren Web Junkie tok for seg fenomenet i 2013.

Vi blir introdusert for poenget om at software- og dopindustrien er de eneste som kaller kundene sine «brukere», og den unge yngste datteren i det parallelle dramaet er i så måte en heavy bruker. Under morens desperate forsøk på en uforstyrret middag knuser hun en tidsbegrenset oppbevaringsboks hvor mobilen er fanget.

Realistisk? Kanskje! Sønnen derimot er foreløpig tankeløs og bedagelig som de fleste av oss, men blir utfordret til å holde seg unna mobilen i en uke. Dette går fint frem til tre kyniske menn som styrer mobilen hans sender en notifikasjon om at eksen har fått ny kjæreste. Her hadde vi alle sprukket! Likevel er ikke dramatiseringen effektiv for å illustrere det dokumentaren prøver å si noe om, den er tvert imot en irriterende påminner om hva som er dens tenkte funksjon: å forhindre deg i å se på mobilen din, fordi alt det andre blir for tørt.

Filmen ebber ut i et forsøk på oppløfting, folk smiler krampaktig og det blir et musikalsk stemningsskifte. Hva er løsningen på alle de teknologiske og etiske dilemmaene? Spoiler alert: regulering og skattekrav! Wuhu! Kanskje ligger litt ansvar i våre egne små hender, men staten kan ta av seg resten. Om ikke annet fikk dokumentaren meg til å sjekke skjermtid, men nå er jeg tilbake på mobilen og kjenner ikke noe ubehag knyttet til akkurat dét.

Hovedpersonen i Christian Petzolds Undine jobber som omviser på et museum for byutvikling. Hun (Paula Beer!) er iferd med å slå opp med kjæresten da en vann-relatert hendelse (et akvarium går i tusen knas) fører henne sammen med en ny mann, den Joaquin Phoenix-aktige Christoph (Franz Rogowski). Han jobber som dykker (også vann-relatert!) og vil vise seg å være en kjærlig om enn vel intens kjæreste. Kan det vare?

Undine er en kjærlighetshistorie. Det er også en historie om hvordan vi er i elementenes vold, alltid underlagt instinktene som til enhver tid finner det for godt å tvinge seg fram i oss. Men det er også en historie om fortid, om hvordan vi forholder oss til minner, om hvordan gode og dårlige tider lever videre i oss.

Men filmen, gjør den det? Tja. Er den ikke smått forglemmelig?

Sikkert er det i alle fall at plottet havner i bakgrunnen, og at det sentrale i stedet idéene, symbolikken og temaene som dukker opp fra overflaten. Det starter med tittelen.

En undine (eller ondine) er ifølge gammel folketro en slags vann-fe eller -nymfe som gjennom sitt nære forhold til vann har stor og destruktiv makt over menn. Et tysk folkeeventyr forteller om en undine som er både vakker og udødelig, men som mister disse egenskapene idet hun blir gravid med en mann. Mannen mister etter hvert interessen i takt med at skjønnheten hennes forsvinner, og da undinen til slutt ser mannen i hendene på en annen kvinne, forbanner hun ham; hvis han sovner mister han evnen til å puste. Dette eventyret har også gitt navnet til en sykdom, ondines syndrom, der pasienten mister evnen til å puste i søvne. Og ikke nok med det, skal en tro Paracelsus alkymistiske teorier er en undine en såkalt elementærånd, som råder over det våteste av de fire elementene. Det er derfor ikke tilfeldig at filmen Undine er satt til Berlin, byen som ligger midt i et gigantisk våtmarkområde, og som ble grunnlagt som trygg havn for handelsreisende europeere for 800-900 år siden. Men hvor trygt er det egentlig i Berlin?

Tider skal henrulle, heter det jo, og er det noe sted det er spesielt sant er det Berlin. Blant de sentrale motivene i filmen er det gamle slottet i byens historiske sentrum, som Undine snakker om i omvisningene sine. Slottet ble bombet under andre verdenskrig og senere revet av Øst-Tyskerne for å gi plass til det sosialisme-modernistiske signalbygget Palast der Republik (Republikkens palass) som innenfor de oransje vindusflatene huset DDRs parliament. Bare to uker før Tysklands gjenforening ble palasset erklært helseskadelig (asbest!), og foruten en konsert med Einsturzende Neubauten og en utstilling med den 8000-mann store, og 2000 år gamle, terrakotta-hæren som ble oppdaget av noen kinesiske bønder i 1974, stod bygget tomt helt til det på 2000-tallet ble jevnet med jorda. Fra ruinene samlet man 30 000 tonn stål og sendte det til Dubai, der de trengte materialer for å bygge verdens høyeste bygg, det 828 meter høye Burj Khalifa.

Sånn lever historien videre. Forvridd, forkvaklet, ikke minst skjult for oss. Men den er alltid er tilstede. Den hjemsøker oss.

Man slipper ikke unna. Ikke historien, ikke naturen.

I filmen eksemplifiseres dette med gjenoppbyggingen av det gamle slottet. I år stod det nye Berliner Stadtschloss ferdig.

Flunkende nytt, men i Wilhelminsk stil, som om Weimar, som om Hitler, som om resten av 1900-tallet aldri skjedde.

Tilbake til selve filmen. Undine verken fugl eller fisk. Det er fint skuespill – skal man driste seg til å bruke ordet nært mon tro? – og filmen er fin å se på, men den er bare akkurat engasjerende nok. De overnaturlige elementene blir for subtile til at filmen får flick-ete kvaliteter, og historien i seg selv har ikke nok tyngde eller følelse av nødvendighet til at den engasjerer utover minimumet som kreves for at en skal hensette rumpa si i en kinosal i disse tross-alt-koronatider. Nei, Petzolds arbeid blir rett og slett så nedstrippet og flinkt at det ikke føles som noe står på spill, verken i selve historien eller i filmen som prosjekt. Men misforstå for guds skyld ikke alle disse ordene jeg har skrevet: Undine er ganske god. Det er bare det at den ikke vil ta pusten fra deg..

3

Ayça Lingaas

4

Yngve Sikko

56 SPILL

ANMELDELSER SPILL

1

2

3

4

5

6

DETTE ÅRET

TRIST

GODKJENT

BRA

MEGET BRA

KLASSIKER

FOTO: ALL IN! GAMES

FOTO: KAIZEN GAME WORKS

GRASROTLAUS DOMEDAG PARADISE KILLER Nintendo Switch, Microsoft Windows, macOS Fargesprakande, surrealistisk sci-fimordetterforsking med både stil og innhald. Vaporwave som bare det.

Tilrådast.

RH

FOTO: QUEEN BEE GAMES

TEKST RASMUS HUNGNES

Om insektoide spelopplevingar og den uutgrunnelege djupna hos Franz Kafka, Cosmo Kramer, Albert Camus og Kjære, Jeg Krympet Barna.

S

Noreg går med grønkapitalistiske skylappar. Skogane brenn, grashoppesvermar øydelegg avlingar og pestilensen herjar. Vi lev i ei verd som openbart er annleis enn ho var på starten av året og som aldri kjem til å returnere den mytiske «normalen».

Om den framtidige normalen post-pandemi (ikkje usannsynleg at det først blir om fire år, trist men leit) blir berekraftig eller eit eksplosivt, siste kapitalistisk hurra med påfølgjande elende og apokalyptisk dystopi er opp til deg, meg og dei andre. Ovid Works’ nye eventyrplattformspel i førsteinsektperspektiv, Metamorphosis, er òg laust basert på Kafkas forteljing.

Det ville, kan hende, vore utfordrande å hamre i hop eit engasjerande spel om å vakne opp og berre vere ei gigantisk bille i eit lite rom, så her blir du heller til eit mindre insekt i ei større verd skjult bak grammafonplatespelaren, inni kontorpulten og i dimensjonane bak veggpanela, og i periferien speler delar av andre kafkaske historier seg ut, til dømes Prosessen, som karakteren Cottard i Pesten (1947) av Albert Camus omtalar som ei soge om «menneske som bryr seg for å skape problem for andre.» «Ein må ikkje halde seg inne for lenge», svarte legen Rieux. «Du må kome deg ut.»

Ja, den litterære djupna er uutgrunneleg, i likskap med liknande soger som Min Mikropartner (1987), der ein ubåtkøyrande Dennis Quaid blir krympa og injisert inn i blodstraumen til ein hypokonder og lyt kjempe ein indre kamp mot ytre krefter, og i det svært lovande overlevingsspelet Grounded, som er spelbart nett no i forvitneleg early access-utgåve, får ein freiste livet i ein slik krympa lekam og utforske kva som finst på bakkenivå, nærare grasrota, lik ein interaktiv variant av storverk om småfolket numero uno, nemleg Kjære, Jeg Krympet Barna (1989).

Som Cosmo Kramer ein gong sa (og Lick NAND nylig sampla i låta «Seinfeld Breakcore Jazz»): «Kva seier den vesle mannen inni deg? Du må høyre på den vesle mannen.» «Veslemannen min veit ikkje», svarte George Costanza. «Veslemannen veit alt», sa Kramer.

Teikneserieskaparen Jesse Jacobs står bak dette psykedeliske og intense plattformspelet. Det er ok å vere frustrert når det ser og høyrast så bra ut som dette. Og ta og så les Jacobs’ Safari Honeymoon, då, det er gode ting.

RH

FOTO: OBSIDIAN ENTERTAINMENT

PEKULATIV PÅSTAND: Ebolaepidemien kring midten av nittitalet bidrog til å løfte mikroverset opp og fram i det kollektive kulturelle medvitet. I 1996 kom til dømes Marie Pérennou og Claude Nuridsanys dokumentarfilm Microcosmos: Le peuple de l'herbe (Mikrokosmos: Folket Frå Graset) ut. Dette banebrytande verket blei laga i løpet av tre år ved hjelp av avanserte makrolinser og (mikroskopiske?) mikrofonar, og gir eit besnærande nærblikk i livet ned mot grasrota: Sneglar gnukkar sine slimete undersider mot kvarandre i erotisk samkvem medan skarabear rullar smakfull møkk heim til middagsbordet.

Same år blei Star Trek: Voyager-episoden Macrocosm vist på TV. Her veks eit interplanetarisk patogen til om lag ein milliard gonger sin vanlege storleik. Det gigantiske monsterviruset svevar rundt i den kunstige romskipsatmosfæren og set størsteparten av besetninga ut av spel. I 1996 kom òg det makelause eventyrspelet Bad Mojo ut på PC CD-ROM. Her trer ein inn i rolla som den forbitra leigetakaren Roger Samms i det han blir forvandla til kakerlakk. Derifrå er det berre å kravle rundt i ei fotorealistisk verd fylt med farlige farar som til dømes glødande sigarettsneipar, skrubbsvoltne rotter som ligg døyande i fella, sugande støvsugarar, klissete maling og katten Franz. Kafkas Forvandlinga (1915), der Gregor Samsa vaknar opp ute av stand til å gå på jobb av di han har blitt til insekt over natta, var inspirasjonskjelda, og korkje før eller sidan har insektspel vore så gode som dette – Bee Simulator frå fjoråret var diverre ikkje særleg skarpt med sitt heller grunne, arcade-aktige gameplay – inntil no! Just når det mikroskopiske er av enorm, synleg og påtakeleg konsekvens.

Franz Kafkas hundre og fem år gamle novelle er ei hyperstatisk og ultradynamisk soge om distanse, isolasjon og endringar – abrupte og sjokkarta endringar, og endringar som hender så til dei grader gradvis at ein knapt merkar at ein har blitt van med dei førstnemnde. I dag havarerer makthavarar i konfliktar mellom økonomiske interesser og gradersmål medan miljøorganisasjonane som dominerer ordskiftet i dinosaurbrensellandet

SPINCH Nintendo Switch, Microsoft Windows, macOS

THE OUTER WORLDS: PERIL ON GORGON Nintendo Switch, PlayStation 4, Xbox One, Microsoft Windows Verdsaltet sitt satiriske favorittantikapitalismerollespel har fått sin første dose DLC, og godt er det. Her får ein utforske ruinane etter den store farmasøytindustrien og kan hende gjere ein god drug deal.

RH

SPILL 57

FOTO: NINTENDO

BEST AKKURAT NÅ FOTO: PRIVAT

MIKKEL NIVA Programleder og podkaster Beste spill akkurat nå?

– Call of duty Warzone.

Elsker battle royal.

Hvilket eldre spill spiller du mest nå?

– CS: GO. Uansett hva jeg spiller, faller jeg alltid tilbake til noen timer med gode gamle Counter Strike.

Hvem er den beste norske streameren?

– Jeg spiller helst selv altså. Gidder ikke se på andre som spiller spill jeg vil spille.

BEST AKKURAT NÅ

Nintendo feirer 35 år med Super Mario, og gir ut tre av de klassiske spillene på nytt. Det kunne lett blitt en bedre fest.

FOTO: PRIVAT

EKKO FRA ET FORDUMS SOPPKONGEDØMME TEKST OLE TORSTEIN HOVIG

DET ER FÅ TING som har gjort meg så nostalgisk som det å starte opp Switchen min denne helgen. Det er noe spesielt med hver gang man starter opp et spill og hører den gebrokne italienskengelsken. Selv nå, 35 år etter det første spillet, og kanskje 20 år siden første gang jeg prøvde et Mario-spill.

Det er mange grunner til at jeg alltid kommer tilbake til den feite rørleggeren og det absurde universet med skrikende dverger med hatter av sopp, kloakkrør og prinsesser i nød. En av dem er kanskje nettopp på grunn av alt det absurde – det er et vennlig univers som med bruk av sterke farger, spretten og iørefallende musikk, kreativ utforming og en tydelig barnlig strek alltid inviterer deg inn. Selv i lavabefengte fjelltunneller eller spøkelseshus.

Det kan også være det at de fleste, i hvert fall de beste, Mario-spillene aldri dikterer hvordan du skal spille, spesielt etter Mario gikk fra to til tre dimensjoner. Det er alltid mange ulike måter å tilnærme seg problemene man blir servert. Man kan velge den lineære ruten, eller hvis man kjenner på akrobatiske tendenser, ta et saltohopp. Man kan hoppe fra plattform til plattform, eller noe helt annet.

Det føles rart å si dette, men etter flere år med tunge og overtydelige narrativt drevne spill er det er noe forfriskende med spill som ikke alltid forteller deg hva du skal gjøre. Super Mario kan noen ganger gi noen vennlige dytt, de kan komme med hint og de kan ha en løs fortalt historie som dytter det i riktig retning, men de tvinger deg aldri. De låser deg aldri inn i et eventyr eller en historie du

4 HASSE HOPE Komiker og programleder Beste nye spill akkurat nå?

– The Last of Us 2.

Hvilket eldre spill spiller du mest nå?

– Diablo 2, et spill der du skal overvinne djevelen. Og nei, jeg snakker ikke om Donald Trump;) Hvem er den beste norske streameren?

– Den eneste jeg har hørt om er Noobwork, men jeg ville sagt Noobwork uansett om jeg kjente til alle norske streamere.

kanskje ikke er så interessert i akkurat nå.

Jeg tror dette er en designfilosofi selv Nintendo glemte på et tidspunkt, men som de endelig har funnet tilbake til. Det ser man godt på spillene de har utviklet de siste årene, blant annet Super Mario Odyssey, Zelda: Breath Of The Wild og Animal Crossing.

De har også funnet tilbake til balansen mellom det som på overflaten er lett og inkluderende, men som også kan være så vanskelig du gjør det til. Det kan samtidig kan det gi deg noen ordentlige utfordringer du kan bruke mange timer på. Selv brukte jeg kanskje 4 timer på å få til et spesielt hopp i Super Mario Sunshine denne helgen, selv om jeg kunne gått en helt annen vei. Det handlet ikke om å få stjernen som var på toppen, men å få til det vanskelige og presise trippelhoppet. Så opphengt blir jeg sjelden i spill.

Tror kanskje sist gang jeg ble så opphengt i et spill (ved siden av min årelange besettelse av Hearthstone) var Super Mario Odyssey. Det er ikke bare det første ordentlig gode Mario-spillet siden Super Mario Galaxy, men kanskje et av Nintendos beste gjennom tidene. Det er også et uhyre suksessrikt spill som har solgt – som Switch-konsollen i seg selv – ekstremt godt.

Med det i bakhodet gir det mening at de nå velger å gi ut ikke bare Super Mario 64, men også Super Mario Sunshine og Super Mario Galaxy på nytt. Tre usedvanlige gode plattformer en hel generasjon spillere sikkert aldri har fått prøvd seg på, i tillegg til at det er en hel generasjon av spillere som ikke har spilt dem på 20 år. Tre genre- og generasjonsdefinerende spill.

Derfor synes jeg det er rart Nintendo ikke har gjort mer enn det de har gjort. Allerede før lansering ble det lekket at dette ikke er en remaster eller en ordentlig port, men kun emuleringer. Uten at noen teksturer – sånn som på noen vannflater og planker – er oppgradert, er dette mer eller mindre akkurat sånn det var å spille Super Mario 64 i 1997, på godt og vondt. Det føles overraskende gammeldags og klønete, spesielt på Super Mario 64 hvor perspektivet føles utdatert.

Spesielt når det en gang ikke er sånn som den var originalt, men med invertert y-akse, som gjør det hele ekstra klønete. Super Mario Galaxy er definitivt spillet som er mest polert av de tre, men det er jo også det nyeste, og med kontrollere som er mer forenlige med Switchen.

Det føles litt billig, og jeg tror vi hadde fortjent enda mer. I hvert fall hvis de som ikke vokste opp med disse spillene skal orke å spille de i sin helhet, og spesielt med tanke på prisen for alle tre spill: 550 kr.

Samtidig er dette snakk om noen av tidenes beste spill, og en måte å spille de på som ikke involverer enten ulovlige emuleringer eller tre ulike retrokonsoller som bare blir dyrere og dyrere. Relanseringen gir deg en enkel, tilgjengelig og ikke minst lovlig måte å spille på.

Dette her er altså muligheten for å bli minnet på hva godt spilldesign er og hvorfor Nintendo er så gode på det. Dette er muligheten til å ha det så gøy du ikke har hatt det siden første gang du skrudde på Nintendoen din for å spille Super Mario 64. Dessverre til en alt for stiv prislapp.

SPILL 59

TEKST YNGVE SIKKO

Du har bare tre måneder på deg til å game deg gjennom barndommen din. 31. desember 2020 forsvinner Flash for godt.

Flash Animasjonsverktøy, kjent for lav filstørrelse og vektorbasert grafikk – og mange sikkerhetshull.

Startet som tegneappen SmartSketch i 1993.

Kjøpt av MacroMedia i 1996 og Adobe i 2005.

Legges ned 31. desember 2020.

FLASHDØDEN « ER NÆR

Hva skjer med alle Flash-spillerne?

Hva skjer med kulturarven?

V

OKSTE DU OPP på 2000-tallet har du med ett hundre prosent sikkerhet spilt et Flash-spill. MiniClip, 1001spill og 123spill var fulle av dem. Spillene het Yetisports, Playing With Fire, Holmenkollen Ski Jump, Line Rider, Leo Steel, Bike Mania og Sports Heads: Football. Og så var det Gorillaz-spillet, med «19-2000» på repeat som soundtrack Mike Jones (!)-spillet, der man spilte som rapperen på bilflukt fra lovens lange arm. I tillegg var det tidtrøyter som Bloons, Icy Tower og uendelig mange varianter av Tower Defence … Hva er den lyden, en bjelle som ringer?

ELLER ER DET en varsellampe? Har du brukt en nettleser de siste par årene, er

det en viss sjanse for at du har fått med deg at Adobe Flash vil slutte å virke fra 31. desember 2020. I begynnelsen virket advarselen som poppet opp i nettleseren som et omen fra en fjern fremtid, som Mayaene som for hundrevis av år siden tenkte at 2012 var et fint tidspunkt å avslutte tidsregningen sin på.

Flash vokste fra å være et skarve tegneprogram eid av selskapet FutureWave på begynnelsen av 90-tallet, til å bli kjøpt opp av Macromedia i 1996, og av Adobe – kjent for blant annet Photoshop – ni år senere. Samme år, altså 2005, dukket en viss nettside opp. Den het Youtube og brukte Flash for å spille av videoene sine. I tillegg var hele hjørner av internett dedikert til

enkle, kreative spill som man kunne spille i nettleseren. Flash hadde tatt over verden.

Men slik 2012 etter hvert inntraff – og heldigvis ikke medførte verdens undergang – gjør også 31. desember 2020 det. Veldig snart, faktisk. I motsetning til verden går Flash faktisk under. Apple gikk til angrep på Flash så langt tilbake som i 2010. Youtube gikk over til teknisk overlegne HTML5 i 2015. Og i 2017 ble dødsdatoen satt.

Nå som den siste reisen nærmer seg seg: Hva skjer med alle Flash-spillene? Hva skjer med kulturarven?

Men først må vi spole 20 år tilbake i tid og bevege oss noen titalls mil sørover, null mil vest og bortover: Til Danmark.

«

I motsetning til verden går Flash faktisk under

60 SPILL

«

FOTO: JAN INGE LARSEN

I tillegg til å være skandinaviske barns de facto første introduksjon til fenomenet «sex», skapte Mujaffa stor debatt om grensene for humor og satire ÅRET ER 2000, og det er agurktid da Dansk Radio lanserer et nytt spill på sine nettsider. Spillet er ganske enkelt: det går ut på at man er en innvandrermann som cruiser gjennom København i en BMW på jakt etter gullenker og blonde danske piger. Spillet heter Perker-spillet, som betyr noe sånt som «pakkis-spillet», men bytter navn to uker etter lansering på grunn av en massiv klagestorm.

Mujaffa-spillet, som det ble hetende, skapte store kontroverser, men også mange klikk. På et tidspunkt stod det lille Flashspillet for 30% (!) av trafikken til DR.dk (danske NRK).

– Selv folk jeg møter i dag vet ofte om spillet, og venner av meg introduserer meg fortsatt med «Der er Thomas, han som lagde Mujaffa-spillet»!

Thomas, han som lagde Mujaffa-spillet, heter Løfgren til etternavn. Da spillet kom var han 22 år, og hadde allerede arbeidet to år i DR-Ungs redaksjon som praktikant. De skulle produseres innhold til tre medier på én gang: TV, radio og internett. Sammen med en annen praktikant utgjorde Løfgren nettredaksjonen.

Rollen deres: å være internett-nerdene.

Nettavdelingen var en eksperimenterende avdeling med unge mennesker som hele tiden testet grenser for ville konsepter, forteller Løfgren. På nettsiden satset de på spill og satire. Det slo an, og avdelingen ble langsomt større. Rundt tiden da Mujaffa kom var de 5-6 personer.

– Jeg husker tiden i DR-Ung som nesten konstant spennende, sier han i dag.

Nå er han 42 år og bor med kone og to barn like utenfor København.

– Det var et travelt arbeide blandet med fest. Jeg elsket å være der og det gikk ikke an å sende meg hjem. Jeg satt til langt på natt – når det ikke var onsdags-, torsdags-, eller fredagsbar, da, eller at en fra redaksjonen spilte med bandet sitt i København.

AT MUJAFFA-SPILLET ble til, kan man takke en rekke tilfeldigheter for. Det startet med at det som ikke skulle skje, skjedde.

Løfgren måtte ta en pause fra jobben i DR og avtjene verneplikten. Men han var en militær-nægter, og fikk siviltjeneste i stedet.

Heldigvis fikk han utføre sin nægter-gjerning som hjelpelærer på samme mediaskole han selv var utdannet, MouseDriver

i Roskilde. Der møtte han de to studentene Jeppe Sloth-Olsen, som kunne programmere Flash og Sørem Amstrup, som var en tegner. De kom godt overens og begynte å lage Flash-spill sammen. Etter hvert fikk også Jeppe og Søren jobb i DR-Ung som praktikanter.

Det første spillet de prøvde å lage sammen var et bartender-inspirert spill hvor man skulle servere likør på en «skummel bar/likør-stue». Men det ble aldri sjovt, forteller Løfgren. Spillet var inspirert av satiregruppen Banjo’s Likørstue som bestod av Jan Elhøj og Simon Jul. Sistnevnte er i dag dommer på X Factor i Danmark.

– På det tidspunktet lagde Banjo’s Likørstue sangen «Perker Rap», som vi hørte og straks tenkte kunne bli et gøy spill.

Sangen handlet om å «pimpe sin BMW», så vi dro rundt til bilforhandlere i Roskilde og plukket opp brosjyrer og kikket på spoilers, eksospotter og så videre.

Spillet skrev seg selv derfra. En måneds tid senere hadde Thomas, Søren og Jeppe prototypen klar.

– Simon og Jan syntes det var en gøyal idé og spilte inn stemmer og musikk til spillet.

I tillegg til å være skandinaviske barns de facto første introduksjon til fenomenet «sex», skapte Mujaffa stor debatt om grensene for humor og satire. Var humoren inkluderende eller ekskluderende? Var det ok å si «perker»? Debatten kulminerte i at spillet byttet navn. Navnebyttet skapte selvsagt enda mer debatt.

– Etter Mujaffa laget vi mange andre Flash-spill (og oversatte spillene til norsk i samarbeid med NRK). Søren, Jeppe og jeg fortsatte å arbeide sammen på den måten vi hadde gjort med Mujaffa. Vi snakket om ideer, Søren tegnet skisser for hånd, scannet og konverterte til vektor-illustrationer i Flash eller Illustrator. Jeppe programmerte i Flash og jeg samlet de forskjellige delene og laget UI (User Interface, red.anm) grafikk, og hadde ansvar for testing og prosjektledelse.

– Det tok typisk 1-2 måneder å lage spillet i første utgave og kanskje 1-2 måneder til før det var klart til lansering. Men da gjorde vi andre ting ved siden av også.

Hva gjorde Flash til den foretrukne plattformen for nettspill?

– Flash hadde en veldig lav dørterskel. Verken jeg eller Jeppe hadde noen trening i programmering, men med Flash kunne vi likevel komme i gang relativt lett. Man kunne prøve seg fram og samtidig «vokse» med språket som også ble mer avansert hele tiden. Det startet med enkle startstopp-animasjoner, og endte med ganske avanserte spill.

Selv om Løfgren beskriver arbeidet i DR-Ung redaksjonen og spesielt Mujaffaperioden som et «kæmpe højdepunkt i mit ungdomsliv», har han ikke noen sterke følelser når Flash nå forsvinner.

– Alle teknologier har sin tid. Flash har ikke vært uten problemer med hensyn til sikkerhet og har hatt cross-platformutfordringer. HTML5 har overtatt rollen. Det har dessuten kommet masse fantastiske game engines, som Unreal, Unity, og verktøyer som Game Maker som gjør det lett, og ofte gratis, å komme i gang med å lage spill.

– Men jeg vil nok savne evnen til hurtigt at åbne Flash og få noget til at bevæge sig på skærmen på 5 minutter.

Verden går videre. Kanskje har den allerede gjort det.

– Jeg merker at mange av de unge ikke lenger kjenner til spillet når jeg for eksempel underviser. Min street cred løper snart ut, sier Løfgren.

Sånn er det med street cred også. Den har en utløpsdato.

I 2010 PUBLISERTE Apple-sjef Steve Jobs et åpent brev med tittelen «Thoughts on Flash». Brevet var et frontalangrep. Sikkerheten var for dårlig, støtte til touchskjermer manglet, plattformen var for energikrevende, den førte til at enheter kræsjet, og dessuten var den, ifølge Jobs, et fordyrende mellomledd mellom utviklerne og publiseringsplattformen, Apples egen App Store.

Konklusjonen: Apple ville ikke tillate Flash på sine produkter.

Kanskje hadde Jobs rett. Men det var også liten tvil om at det i stor grad var et utslag av Apples alltid tilstedeværende vilje til å nekte andre selskaper makt innad i Apple-systemet. Faktisk var det snakk om at tiltakene brøt anti-monopol-lovgivningen, og at det skulle åpnes en etterforskning.

Det rant ut i sanden. Ett år senere, i november 2011, annonserte Adobe at de

avsluttet arbeidet med å videreutvikle Flash for å heller satse direkte på apputvikling til mobile enheter.

Det var starten på slutten. Hvorfor har ikke arbeidet med å bevare disse spillene skutt fart før nå – og det kun på privat initiativ?

– AT FLASH FORSVINNER har ligget litt i kortene en stund.

Svein Arne Solbakk er direktør for Nasjonalbibliotekets avdeling for Digitial biblioteksutvikling. Han er er av rundt 200 ansatte i Nasjonalbibliotekets avdeling i Mo I Rana – som ble opprettet i 1989 som plaster på såret for at staten la ned jernverket året før.

– Veldig mange dataspill, ikke bare Flash-baserte, er avhengige av spesielle plattformer for å fungere. Mange av spillene som kom for så kort tid tilbake som for fem til ti år siden, vil man etter hvert få problemer med å kjøre på dagens plattformer.

Operativsystemer endrer seg, omgivelsene forandrer seg … Dette er en grunnleggende utfordring for dataspill og programvare generelt.

– Og nå er det ikke så lenge siden pliktavleveringsloven ble vedtatt til å også omfatte spill. Det skjedde i 2016, og så har det vært jobb med forskriften frem til 2018. Etter at disse forskriftene kom, har vi jobbet systematisk med å implementere digital pliktavlevering. Men vi har fokusert på de materialtypene som gir størst gevinst først.

Og det er?

– Tidsskrifter, bøker, musikk og aviser.

Fra og med når var det dere begynte å få en ganske total dekning av disse andre medietypene?

– Det er spesielt aviser vi har klart det på.

De andre typene media er vi på ingen måte nær 100 % dekning på. Det er det vi jobber med å få på plass løsninger for nå.

Så det er ikke bare en spill-problemstilling, det er generelt sånn at det produseres så mye informasjon at man gjerne kunne hatt et nasjonalbibliotek til.

– Hehe, det vil jeg nok ikke si, men det tar tid å implementere ting og få det på plass.

I evighetens perspektiv så går det jo ikke

SPILL 61

så sakte. Men man kan føle selv at det er vanskelig å gjøre alt på én gang.

Dette er en problemstilling også i dag, der de fleste av dagens spill utvikles i rene ikke-fysiske formater. Solbakk sukker.

Den beste måten er å lage emulatorer som etter beste evne gjenskaper spillopplevelsen. Men det har ikke Nasjonalbiblioteket ressurser til.

– Det er ikke så lett å ta vare på et nettbasert spill.

IKKE ALLE GIR opp av den grunn. Blue Maxima er en mystisk skikkelse. Han holder til i Australia, er 27 år, og beskriver seg selv som «bare en fyr» som spiller masse forskjellige spill, i tillegg til å være en slags digital bevaringsaktivist, inspirert av folk som Jason Scott og the Internet Archive.

Da han fikk nyss om at Flash skulle forsvinne, bestemte han seg for å ta ansvar for kulturarven.

– Jeg leste en artikkel i Ars Technica tilbake i 2017 og tenkte: «er det noen som skal redde denne arven?». Det viste seg at svaret på det var … nei. Så da gjorde jeg det da.

Flashpoint har på nåværende tidspunkt samlet og bevart 59 000 (!) spill. Når han skal si hva som var så bra med Flash-spillene trekker han frem de demokratiske kvalitetene: – Du trengte ikke en konsoll eller en gaming-PC for å spille Flash-spill! Du kunne spille de rett i nettleseren. Likevel var typen spill ganske jævla nære konsoll-spillene på den tiden.

Dessuten brukte Flash vektorer (linjer i stedet for pixler) til å lage grafikken.

Det betydde at et velprodusert spill kunne være relativt lite i størrelse, noe som var en fordel i en tid der internettmarkedet fortsatt var dominert av dial up-tilkoblinger.

– Og nesten alle spillene gratis. Ikke i dagens free-to-play eller free-to-try-forstand, men faktisk gratis. Det gjorde at man fikk et meritokratisk spillmarked der de aller beste spillene også ble de mest populære.

Det oppstod store communitier knyttet til denne typen spill. Sider som Newgrounds, Kongregate og ArmorGames var enorme. I Norge hadde Dagbladet stor suksess med 123spill.no.

– Enorme mengder kreativitet og masse ulike uttrykk fikk utløp. Som et resultat av det fikk man ikke bare spill i etablerte sjangre, men også helt nye, sånn som Tower Defense og endeløse løpespill.

Men nå forsvinner det. Gjør Adobe en tabbe?

– I øynene til folk som meg, som bryr seg om historien til spill og historien til spillbarhet som konsept – absolutt. Men tenk på det fra deres perspektiv: Flash har vært på vei ut i årevis, til fordel for andre standarder som HTML5, for ikke å glemme konkuransen Flash har fått fra casual-markedet for mobilspill. På PC er Flash fortsatt en enorm sikkerhetsrisiko. For Adobe leverer Flash rett og slett sviktende resultater over hele linja. De bare følger markedet.

Det verste med Flash var det uendelige antallet sikkerhetshull. Men i takt med at Flash har blitt faset ut, har det problemet minket. Flashpoint kan patche de hullene som er igjen i ro og mak. Dessuten: For at Flashpoint skal fungere kobles spillene til en egen falsk server, uten å være i kontakt med internett per se. Det er positivt for sikkerheten.

Har du selv et nostalgisk forhold til Flash?

Fikk familie- og skole-PC-en kjørt seg?

– Jeg spilte ikke så mye hjemme. Vi hadde bare en veldig treig dial-up-tilgang, så det meste av Flash-spillingen for min del har

foregikk på datarommet på skolen, der vi delte .swf-filer (Shockwave Flash-filer) oss i mellom på minnepinner.

Du beskriver Flashpoint som både et spill-bevaringsprosjekt og et museum. Tar myndighetene og de offentlige museene og arkivene internettkultur seriøst nok?

– Hell no! Selv om internett er nummer én måte folk interagerer med hverandre i dag, er internett drastisk underrepresentert.

– Allerede er det sånn at vi har mistet tusenvis av nettsider, være det seg sosiale nettverk, forumer, eller hva som helst midt i mellom. Det er fordi det er en antagelse om at «med én gang noe havner på internett, så er det der for alltid». Det har aldri vært sant, noe selskaper gjør et tydelig poeng ut av når de stenger ned én-gang-gigantiske sider uten å si fra på forhånd (les: GeoCities). De gjør det til en mekanisk greie: «all din data forsvinner om 30 dager».

Her i Norge har ikke myndighetene noen plan for å ta vare på kulturarven som Flash-spillene representerer. Hvorfor er det slik, tror du?

– Kanskje tenker de at det bare er et spill?

At det er noe som et billig leketøy fra en 2$-sjappe? Det har krevd mye å få regjeringer til å se spill som en verdig form for underholdning, til tross for at industrien generer flere milliarder mer enn Hollywood.

Den eneste instansen jeg vet om som bryr seg litt er Kongressbiblioteket.

Dere da? Får dere får ikke penger fra noe sted?

– Vi gjør ikke det, og vi tjener heller ingenting. Det er sikkert mange som pleide å tjene penger på disse spille som ville blitt skikkelig, skikkelig sure hvis vi gjorde det. Å SPILLE FLASH-spill er 2020s ultimate mimre-aktivitet. Ikke bare i kraft av spillene i seg selv, og fordums bragder med tastatur og mus, og det faktum at det ikke blir mulig neste år. Men også at en kan drømme seg tilbake til en tid da internett i alle fall i prinsippet var fritt, gratis og ikke totaldominert av de store tech-gigantene.

Den opprørske og individualistiske mennesketypen som skapte denne frie epoken har kanskje utspilt sin rolle som premissleverandører for Det Store Internett, men vår kollektive hukommelse trenger piratene mer enn noen gang. Folk som Blue Maxima holder tradisjonen i hevd.

– Den eneste grunnen til at vi fortsatt har tilgang til mange av spillene fra pre-Playstation-æraen er piratkopier. Vi i Flashpoint er neste generasjons pirater.

Noe av den samme opprørske frihetstankegangen som preget internett piratmiljøet kan man kjenne igjen i Mujaffa. Det er tvilsomt om spillet lever opp til dagens etiske standarder, men arven blir vi ikke kvitt. Heller ikke det uomtvistelige faktum at Mujaffa var mange nordmenns første møte med sex.

– Haha! Jeg håper at unge nordmenn også fant andre kilder til viten om sex i tillegg til Mujaffa, sier Løfgren.

– Men jeg må si jeg er stolt hvis jeg har vært med å bryte tabuer, selv om spillet ikke er den beste kilden til informasjon om et godt seksualliv. Altså, Mujaffa er kul, men han holder ikke særlig lenge. Han bruker gummi, da!

PS: Idet NATT&DAG gikk i trykken var ikke Mujaffa tilgjengelig i Flashpoint. Men de neste tre månedene kommer vi til å drive intens lobbyvirksomhet for å sikre spillets eksistens inn i evigheten. Red.

Mo I Rana: Automatlageret i depotbiblioteket.

Avdelingsdirektør på Nasjonalbiblioteket Svein Arne Solbakk. Foto: Nasjonalbiblioteket

Mujaffa-skaper Thomas Løfgren. Foto: privat

«

Min street cred løper snart ut ■

62 SMIL & GIFT

DAG SOLSTAD

FOTO KRISTINE WATHNE

Dag Solstad er mer redd for å bli drept av en elsparkesykkel enn for å bli cancelled. Smil & Gift møtte ham på scenen på Litteraturhuset.

Dag Solstad, hva skjer?

Hvordan har dagen din vært?

– Ganske bra. Jeg dro tidlig fra Veierlandet. Vi har bodd der siden påske. Men katten ville ikke være med hjem til Oslo. Den skjønte at vi skulle dra, men den viste seg ikke.

6

Så den driver og reker rundt på Veierland fortsatt?

– Ja, men Therese, kona mi, skal hente den på mandag.

1

Hvordan står det til med helsa?

– Ja … Den er ganske vanlig for en mann på 80 år, tenker jeg? Det er klart, man har sine plager, og jeg har hatt litt operasjoner og litt forskjellig, men jeg synes stort sett at det er til å leve med.

6

Hvorfor gidder du egentlig å gjøre intervjuer? Du svarer ofte rart på spørsmål og du trenger jo ikke promotere bøkene dine.

– Nei, jeg vet ikke … På en måte så liker jeg bedre intervjusituasjonen nå enn før. Nå trives jeg.

1

Hvorfor det?

– Nei, gudene vet. Når man har et yrke som er veldig isolert, så er det faktisk litt avvekslende å bli intervjuet.

6

Og du liker å snakke om bøkene dine?

– Ja, jeg kan jo aldri ta feil. Det jeg sier er jo riktig, enda så gærent det kan høres ut. Så det er en trygg situasjon. Da jeg var yngre var jeg nok mer engstelig og stivere, passet meg for ikke å si noe galt.

1

Vet du hva ditt mest populære videointervju på inter– [avbryter] Nei.

1

-nett? Det er det fotballintervjuet du gjorde i Italia i 1990.

Du snakker om at fotball er den eneste sporten der man kan se helter mislykkes, og at det ikke er noen pene damer i England.

– Neivel, høhø.

1 1 1 1

Er det fortsatt sånn, synes du?

– Hva?

1

Hvorfor drakk du så mye før, var det for å glemme Akp-tiden?

Er det fortsatt sånn?

– Jeg tror nok det, høhøhø.

Stemmer det at du har sluttet å drikke?

– Nei. Men jeg er veldig sjeldent full lenger.

– Nei, den har jeg ingen grunn til å glemme. Nei, jeg begynte vel å drikke fordi jeg synes jeg ble litt modigere, da jeg var 16.

6 6

Hva trengte du mot til?

– Det var vel å snakke med jenter.

Hva er det beste med å være full?

– Å føle at du kan gi faen. Det er en lettelse.

Hva er det fulleste du har vært her vi sitter nå, på scenen på Litteraturhuset?

– Jeg kan ikke huske å ha vært så veldig full her.

1

Alkohol pleier å ha den virkningen.

– Her drikker jeg vel en halv flaske rødvin eller noe sånt, men det synes jeg en mann i min alder bør tåle.

1

Har du drukket deg opp før dette intervjuet her da?

– Nei, det er litt for tidlig på dagen. Jeg liker ikke å drikke så tidlig. Egentlig er det grunnen til at jeg ikke har utvandret til København for godt. Det er veldig deilig med de danske frokostene med øl og akevitt, det er herlig. Det ville jeg gjort hver dag hvis jeg hadde bodd der. Og da ville det ikke blitt noe forfatterskap.

6

Du har aldri likt at folk kaller deg morsom, men du er jo veldig morsom?

– Jeg synes ikke det.

6

Hvorfor liker du det ikke?

– Hadde det ikke vært for at det er blitt et så jævla honnørord, så ville det ikke gjort meg noe.

1 1 6

Er du deprimert?

– Ikke fast. Men jeg kan være det.

Hva gjør du da?

– Nei, da liker jeg vel å sitte å glo i veggen, tenker jeg. Depresjonen får gå sin gang.

Føler du deg fanget av din egen samtid?

– Jeg er nok mer fanget enn mange skulle tro. Det virker kanskje som jeg står fritt og er uavhengig, men vi er alle fanget av vår egen samtid, og det er veldig vanskelig å slippe unna.

1

Har du noen gang følt deg hjemme i samtiden?

– Nei, jeg tror ikke det? Men jeg har aldri lett etter det heller.

6

Hvilken tid skulle du helst levd i?

– Nei … jeg synes egentlig alle tider har sin sjarm.

6

Selv tiden vi lever i nå?

– Ja, når alt kommer til alt så er det jo den tiden jeg kjenner best til.

1

Hva er det som er sjarmerende med 2020?

– Nei, det … det er … nei, det er veldig mye jeg ikke blir så sjarmert av der.

1 1 6

Elsparkesyklene, synes du de er sjarmerende?

– Hva da?

De elektriske sparkesyklene?

– Har jeg sagt noe om

det?

Nei, jeg lurer på om du synes de er sjarmerende?

– Nei. De er … Jeg er redd for dem.

1

Du har ikke prøvd dem selv?

– Nei, men jeg er redd for å bli kjørt på, rett og slett.

Og det tåler jeg ikke. Jeg er en gammel mann. Hvis jeg blir påkjørt av en sånn og faller, det betyr at jeg sannsynligvis er ferdig.

6

Det hadde vært stusselig.

– Ja, det ville vært veldig trist.

1 6 1

En uverdig måte å ende det på?

– Ja, det vil jeg si.

Oslo sentrum har jo begynt å ligne på en leketøysbutikk?

– Ja, det er helt forferdelig. Nå har jeg ikke vært så mye i Oslo det siste halve året, da. Men det lille jeg har vært her har vært forferdelig. Jeg skjønner det ikke. Men hvis folk vil ha disse syklene så … Men det er klart, det er jo bare å forby dem. Det er ikke noe verre.

Man kan jo slenge dem ut i elvene, ødelegge dem, litt ordentlig aktivisme?

– Ja da, ja da. Det er kanskje det som er løsningen.

1

Hvordan da?

– Nei, det er klart at, jeg er for rettssystemet vi har, og det anerkjenner ikke tilhengerne av metoo.

1

Du har for eksempel sagt at metoo-greier var en av de få tingene du reagerte på og hadde noe imot da du var medlem av Akp? – Ja, da var det også en tendens til å henge ut menn. Hvis man var så uheldig å ... f.eks. prøve å få tak i en hore. Det skulle du ikke gjøre. Men det finnes jo verre handlinger.

6

6 1

Eller å se på puppene til sin sønnesønns kjæreste?

– Ja. Så Bjørn Hansen på puppene til kjæresten til barnebarnet i din nyeste bok, Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen?

– Det er vel litt uklart, er det ikke det?

1

Jo. – Ja, men det kan jo være. Det er ikke noen umulighet. Og det ville han selv synes var ganske greit. Jeg tror nok han brisket seg litt da hun sa til sønnesønnen at farfaren din ser på puppene mine, høhø.

1 1

Det er jo lov å titte litt på damene?

– Ja, det må jo være

det.

6 6

Titter du noe på damene nå?

– Hm?

Titter du noe på damene nå for tiden?

– Det er ikke så mye … Jeg lever jo veldig isolert da.

Men jeg har ikke noe imot å gjøre det. Det hender vel jeg gjør det, jeg går ut fra det.

1 1

Har du selv vært redd for å bli cancelled?

– Hm?

Har du vært redd for å bli cancelled?

– Hva er det for noe, cancelled?

Synes du metoo har gått for langt?

– Hva?

1

Synes du metoo har gått for langt?

– Ja, det gjør jeg. Det gjør jeg nok.

1

1 1

Enn å kjøpe seg en hore?

– Ja.

Bannlyst fra det offentlige ordskiftet, fordi man har gått for langt.

– Nei, jeg tror ikke det.

Du er ikke redd for at noen skal komme trekkende med en gammel historie?

– Det høres ikke så sannsynlig ut, nei.

I fjor ble du sint på Klassekampen og skrev at de kunne kysse deg i ræva fordi de mente du hadde mange skrivefeil i boka di. Har du tilgitt dem for den smålige kommakritikken?

– Ja, det har jeg. De ga seg.

6

Du vant debatten?

– Ja, men jeg skulle gjerne ikke ha hatt den debatten.

1

Hva er det verste med norsk offentlighet?

– Jeg begynner å bli veldig lei av kommentarfeltet.

1

Å, så du er på internett?

– Nei, jeg trodde kommentarfeltet var de som skrev i alle avisene, de skriver nesten helt likt alle sammen.

6

Hvordan da?

– Nei jeg husker da jeg skrev fotballbøkene sammen med Jon Michelet, da ble det sagt at sportsjournalister, de går alltid i kø. Men det er jo ingenting i forhold til hva de politiske kommentatorene driver med.

6

Er det noen politiske meninger du savner, i avisene?

– Ja, det hender jo.

6

Har du noen eksempler?

– Nei, jeg kommer ikke på noe i farta. Men når man ser f.eks. at unge folk uttaler seg om ting som har skjedd i min levetid, som jeg ikke kjenner meg igjen i, som åpenbart er helt …

6

Må de unge jekke seg litt ned?

– Unge folk har aldri jekket seg ned, dessverre. Men jeg jekket meg ikke ned da jeg var ung heller.

Ser du på unge mennesker som en type romvesener?

– De må passe seg så jeg ikke gjør det ja, høhø. Jeg ser dem på disse sparkesyklene og de har det sikkert veldig moro. Men det virker veldig … Ja …

1 1 6 6 6

Var du hipster da du var ung?

– Nei. Men vi har hørt at du var en damemagnet?

– Hm?

At du var en damemagnet?

– Nei, det er ikke sant, høhøhø. Det er regelrett løgn!

Høhøhø.

1 6

Du var rar og keitete da også?

– Ja.

I et intervju med det kristne magasinet Korsets Seier sa du nylig at du fortsatt kaller deg kommunist, men det kommer litt an på dagsformen?

– Nei … I dag kan jeg godt være kommunist, ja.

[Kona til Dag Solstad kommer inn i salen og sier at Dag Solstad må skynde seg. De skal på kino.]

[Tre dager senere, i Dag Solstads hjem på Skillebekk.]

I dag da, er dagsformen like kommunistisk som sist?

– Nei, i dag er jeg vel ikke i så godt humør.

6

1 1 6

Så jo dårligere humør, jo mindre kommunist?

– Ja. Javel. For meg er det litt omvendt.

– Javel, høhø.

Leser du noe ny norsk skjønnlitteratur?

– Mindre enn før, men jeg prøver å følge med littegrann.

Hva er siste gode norske boka du leste?

– Hm … Ja … Siste vet jeg ikke, men f.eks. Kjersti Annesdatter Skomsvolds bøker liker jeg veldig godt.

6

6 1

Du har sagt– Og Trude Marstein.

Ok. Du har også sagt at du har lest de bøkene du skal lese i ditt liv?

– Å?

Ja, jeg har notert det så da må du ha sagt det.

– Ja, da må jeg vel det. Ja vel, men det bryter jeg da.

1

Det er kanskje litt som at du sa at forfatterskapet ditt endte med T. Singer men så fortsatte du å skrive bøker likevel?

– Det kan godt være det er en sammenheng der, ja.

1

Hva er den beste boka du har skrevet?

– Det vet jeg ikke. Det tenker jeg ikke på. Jeg tror jeg har sansen for alle de bøkene jeg har skrevet. Jeg kunne neppe ha skrevet noen bedre bok på det tidspunktet jeg skrev dem. Jeg vil nødig rangere dem.

Det har ingen hensikt.

6

«

1 6

63

Depresjonen får gå sin gang

Og det er ingen bøker du angrer på?

– Nei, det er det vel ikke.

Har du lest noen av dem i ettertid?

– Jeg har vel blitt tvunget til å lese de fleste om igjen for en eller annen jobb.

Hvem av de fire store identifiserer du deg mest med?

– Det er nok Ibsen som står meg nærmest.

6

På hvilket tidspunkt føler du at du nådde ditt toppunkt?

– Jeg sa jo det at da jeg hadde skrevet T. Singer så følte jeg at hvis jeg skulle skrive mer, så ville jeg på en måte måtte begynne på nytt igjen, og at de etterfølgende bøkene ble en slags bonus.

1

Hva med personlig?

– Nei, hver tid har jo sin rytme. Så det blir rart å gå tilbake å si.

6 6 6

Du lever i nuet?

– Ja, jeg gjør nok det.

Hva synes du om doktorgraden til Inger Østenstad om deg og ditt forfatterskap?

– Den var jeg nok ganske skeptisk til.

Var det derfor du halvsov i disputasen?

– Nei, det gjorde jeg nok ikke.

1

Men hvorfor var du skeptisk?

– Nei, det husker jeg ikke helt nå. Hun legger alt for mye vekt på dette med rollespill og slike ting. At jeg liksom har skapt meg en karriere ved å lage merkevaren Dag Solstad.

Og det er ikke noe … Jeg er lite glad i sånne ting.

6

Hva består merkevaren Dag Solstad av?

– Nei, det har visst skiftet veldig. I en periode var det visst det at jeg ikke hadde humor, og så var det det at jeg var så veldig morsom.

1

Hva er verst, å være humørløs eller å være for morsom?

– Heller humørløs, høhø.

6

Du har alltid vært skeptisk til USA. Hva tenker du om det som skjer der borte nå?

– Vi får håpe at han Jo Bidden, at han vinner, rett og slett.

Jeg skjønner ikke noe av det.

I hvilket som helst annet land ville man jo aldri tenkt at Trump kunne vinne. Men i USA er flertallet av hvite folk for ham. Jeg skjønner ikke noe av det.

6

6 6

Bernie Sanders da?

– Ja, han heide jeg på.

Tror du du og Bernie kunne blitt gode venner?

– Ja, det tror jeg nok. Jeg kunne blitt gode venner med mange jeg.

Har du noen venner som er veldig langt fra deg politisk?

– Jeg har nok det.

1 1 6

Det ville ikke plaget deg i hvert fall?

– Nei, tvert imot.

Tvert imot?

– Ja, jeg har veldig vanskelig for å forstå konservative og høyrefolk. Så derfor liker jeg å treffe de som er sympatiske.

For å skjønne mer av dem?

– Ja. Det er kanskje noe som kommer med alderen, høhø.

1

Hva tenker du om at fascismen er tilbake da?

– Hvem?

6

1 6

Fascismen!

– Nei … i Norge?

Kanskje ikke i Norge, men i verden?

– Ja, det har jo alltid

Dag Solstad (f. 1941) er en gammel mann som har skrevet mer enn 30 bøker, og nesten alle er bra. Han har lenge blitt kalt Norges fremste nålevende forfatter, og nålevende er han stadig. Han er ikke aktuell med annet, men det er da heller ikke bare bare.

vært tendenser til fascisme i Europa. Men jeg har vanskelig for å være i alarmberedskap.

Jeg synes jo det er fælt det som skjer i Ungarn og Tyrkia. Men jeg prøver å unngå å være i alarmberedskap.

Angår det ikke deg?

– Nei, det gjør det jo ikke. Det er synd for ungarerne, og hvis det skjer i hele Europa, da er det selvfølgelig katastrofe. Men det tror jeg ikke.

1

Hva gjør du når du går i alarmberedskap?

– Nei, da går man jo på barrikadene.

6

Har du det i deg ennå, å kaste stein på den amerikanske ambassaden osv?

– Nei, det har jeg aldri gjort, dessverre. Jeg har aldri kastet stein. Jeg er ganske dårlig til å kaste og da.

1

Du har ikke så mye til felles med DJ-er, bortsett fra at du har vært DJ en gang selv.

– Stemmer det.

6

Og at du delvis bor i Berlin da, som mange DJ-er gjør. Hva er det med den byen som Oslo mangler?

– Ja, jeg kjenner faktisk i hvert fall en d … deejay, der. Jeg tror

6

han er ganske kjent, i Norge i hvert fall.

Hva heter han?

– … Jeg husker ikke helt, men han er i familie med Lindbæk i hvert fall.

1 1 6

Lindbæk?

– Ja

Og han driver og spiller på klubbene?

– Han drev og spilte sammen med to andre, i et band eller hva det heter.

Men du husker ikke hva han heter?

– Nei, men jeg husker jeg traff ham en gang på flyet da jeg skulle til Østerrike, og han skulle til Slovenia tror jeg …

1 6 1

Ja ja, kanskje vi finner ut av det senere.

1 6 1

Øye?

I Professor Andersens natt ser hovedpersonen …

– Øye! Het han Øye?

Erlend Øye!

Det kan stemme, han har jo et tysk band. I Professor Andersens natt ser hovedpersonen et mord over gaten fra sitt hjem på Skillebekk.

– Her.

6

Ja, her ja. Jeg bodde faktisk selv rett over gaten herfra for bare et par år siden. Derfor lurer jeg på, har du selv sett noe sånt skje noen gang?

– Nei. Det var bare fantasi. Men det var det vinduet der. *peker*

6

6 1

Ok, men det var bra, da føler jeg meg frikjent.

Er du enig i at dusjing er ståing som føles som ligging?

– Ligging? Nei, jeg har ikke den oppfatningen selv. Jeg synes dusjing føles som ståing.

Har du prøvd noe narkotika?

– Nei, aldri. Da jeg var ung og var i København var studentene der veldig opptatt av at de skulle frelse meg til hasjen.

1

Men du hadde ikke lyst?

– Nei, jeg har nok laster, for å si det sånn.

6

Han bor i Berlin?

1

Til slutt, har ting gått for langt? *tenker* – Ja, høhøhø.