Jouska har gitt ut debutalbum

DET FULLSTENDIGE BILDET

TEKST TOBIAS SANDHAUG

Etter fire år med singler har Jouska prøvd å finne seg selv med å gi ut debutalbum.

DET VAR INGEN MANGEL på reaksjoner da Trump stilte til valg i 2016, men den chilleste var kanskje Jouska sin debutsingel «Nuclear Pimps» – en rolig lo-fi instrumental som samplet Trump, IS-proopaganda og Saddam Hussein. Diskografien kunne fort endt der.

Heldigvis forble Jouska et uredd og konvensjonsfritt overskuddsprosjekt som slumrende piplet frem singler og fanget oppmerksomheten til de som fulgte med, de som snart skulle skjønne at det nå skjer noe virkelig spennende i norsk indie.

MAN VENTET SPENT på det neste fra duoen, som alltid låt ulikt, alltid oppfinnsomt, lekent, kompetent og energisk. Fire år senere er det definerende debutalbumet endelig her – en variert samling ektefølt og innadvendt RnB. Når vi møter duoen på Vespa og Humla, blant middelaldrende reklamefolk og titalls nybakte mødre, var det enda naturlig å spørre: hva er egentlig Jouska?

– Vanskelig å si … En smeltedigel av all musikken vi har hørt på opp gjennom. Med en rød tråd, det er ikke schizofrent. Noe som binder det sammen, et preg av oss selv. Folk sier sangene er så sykt trademark Jouska, og vi vet ikke helt hva det er.

Jouska er det som har oppstått i samboerskapet til Hans Olav Settem og Marit Othilie Thorvik. Til sammen har de hatt fingre og hele hender i en myriade prosjekter, som Whales & This Lake, Sassy 009, Benedict og The Battery (ikke det amerikanske hardcore-bandet Battery, men The Battery kjent fra MGP jr. 2008, red. anm.). Prosjektet var først et siderom ment for utløp, nyvinning og forsking på sound, som ble såpass gøy å holde på med at Jouska snart ble hovedprosjektet.

Debutalbumet skulle, i utgangspunktet, endelig gi dem svar på hva de egentlig er.

– Finne en retning, i det minste. Det har vært litt ubestemmelig. Albumet er mer introspektivt enn det vi har har gjort før, som gjerne var kommentarer på ting vi opplevde utenfra, politikk og sånn. Nå er det bare nevrotisk. – Vi har tenkt litt at, faen, vi er så nevrotiske at ingen vil høre på det her liksom, men det er fint å lage noe ærlig og. Man innser at mange kanskje føler på de samme tingene. Selv om mange kanskje synes det er slitsomt. Det høres på hvordan vokalen er mikset, som er annerledes og blottlagt, naken forrest i miksen.

– I starten ville vi aldri høres ut som et ekte menneske, vi skulle pitche stemmen på alle slags rare måter, gjerne doble tre forskjellige vocodere eller tre forskjellige pitchede stemmer. Vi har gått litt lei av det.

Hvor kommer teksten fra da?

– Mørke steder. Men ofte er det bare ting som høres kult ut. Selv om det er mye kul listepopfabrikkmusikk synes vi det tekstlige i det universet, hvor hver setning enten skal være moralistisk eller bare si noe så sykt tydelig, er veldig kjedelig. Man blir litt brydd av hvor enkle de tror lytteren er. Det er finere å bare male et bilde med teksten.

Det er mer å hente fra bedroom pop-sjangeren?

– Bedroom er en bra beskrivelse. Vi tar veldig mye fra hiphop, RnB og annen urban musikk vi hører på, men pakker det inn i lo-fi og indie ettersom det er det vi kan best. Ikke at vi er utålmodige, men vi vil at ting skal høres impulsivt ut. Vi kan sitte og knote jævlig lenge med miksing, men hovedideen

«Vi har tenkt litt at, faen, vi er så nevrotiske at ingen vil høre på det her.

skal komme fra et lite gjennomtenkt sted. Lyden er ofte bare et produkt av verktøyene vi har tilgjengelig.

Da duoen for to år siden bestemte seg for å lage album startet det også med de spontane ideene. En hel haug av dem.

– Vi satt i Firenze og gjorde ikke noe annet enn å sitte og drikke vin og lage musikk i to uker i strekk. Vi hadde sånn 30-40 ideer. I ettertid har vi bare sittet i studio og gjort

«MUSIKK I starten ville vi aldri høres ut som et ekte menneske.

«Jeg tror vi kan telle på én hånd konserter vi har syntes har vært underholdende og bra fra start til slutt.

ferdig ideene vi synes var bra nok.

Dere dro med dere synths helt til Firenze?

– Ja, det var mer enn det, fy faen, det var to tunge kofferter som inneholdt studiomonitorer og synther og litt andre greier ... Det var kanskje ikke såå mye, men det var veldig mange trapper opp til den leiligheten.

En liten habilitetsdisclaimer: Hun som står bak Jouskas visuelle profil heter Ruth Emilie Rustad Martinsen, og er i tillegg skribent i NATT&DAG. De sier de blir inspirert av arbeidet hun leverer – og vica versa.

– Vi er ikke noe glad i å ta inspirasjon direkte fra musikk, og så gå i studio og etterligne. Du vil ikke lage en halvveis versjon av en låt du synes er fantastisk. Vi blir alltid mer inspirert av filmer eller bilder vi ser. Vi lagde sykt mye musikk etter at vi så Mandy i fjor. Også likte vi estetikken i Euphoria.

Hvor kommer nevrotisismen deres fra?

– Man blir jo prega av ting ... Vi sprer mye av musikken vår gjennom Submithub (tjeneste for å promotere musikk, red.anm.) som sender den til blogger. Vi husker en kveld vi sendte ut en ny låt som fikk avslag på avslag på avslag. Ofte får vi bare autosvar som er sånn, «digger det men vokalen kunne vært bedre». for det hadde vært gøy igjen. For vår del er det et hardere slag i ansiktet å få mild kritikk av noen du ser opp til enn en stygg kommentar fra en fremmed. –Mange som jobber i musikk jobber faktisk ut fra at det skal passe inn i spesifikke moodspillelister på Spotify. Vi tenker aldri på det mens vi lager musikken, men vi kan sitte etterpå og obsesse litt over det. Her faller vi mellom alle stoler som finnes, liksom.

Er norsk musikk for obsessed med sjangere?

–Ja. Ikke at det er en typisk norsk ting, men det er så ofte at noen får suksess, for eksempel Boy Pablo, og så kommer det hundrevis av band som gjør akkurat det samme. Så kommer etablerte artister og gjør den samme greia. Det virker nesten som det ikke er noe flaut, noen ganger kredibelt, å jobbe aktivt bare for å få oppmerksomhet. Det har skjedd med mange artister som vi har likt, de har tatt retninger som er fullstendig uinteressante, fordi de vil tilpasse seg Norge sitt lille musikkmarked. – Det er bare Grimes som klarer å selge ut på en så fucka måte. Petter Stordalen kanskje, hvis han ville sponsa en turné. Bare komme inn på scenen på vannscooter med brennende gitar og sånn. Vi skulle hatt mer av hotellåpning-nivået hans i norsk konsertliv, bare tørre å gjøre ting som er så tacky at det er gøy.

De er redde for å drite seg ut også?

– Definitivt. Vi er jo det selv, men samtidig higer vi etter å gjøre fucka ting, for det er ofte jævlig kjedelig å være på konsert. Jeg tror vi kan telle på én hånd konserter vi har syntes har vært underholdende og bra fra start til slutt. Det er så mange band som høres helt like ut live.

Hva gjør dere annerledes?

– Vi tester mye forskjellig. Vi synes det er gøy å ha flere lag, tredimensjonale konserter selv om vi spiller på en liten klubbscene, for eksempel litt gjennomsiktig laken rundt scenen som vi kan vise animasjoner på. Det er noe man kan bruke masse tid på som ikke koster penger. Også har vi en lystekniker som er en skikkelig skrotnisse.