De med verdens største musikksmak

TEKST LUDVIG FURU

Hvor mye musikk går det an å høre i løpet av et helt liv? Vi har snakket med noen som har viet livet sitt til å finne det ut.

LYTTEGIGANTENE

«Det finnes ingen grenser for hva du er i stand til å oppnå når du skulle gjort noe annet

– Mitt valg om å leve et liv som singel har gitt meg temmelig stor frihet. Folk flest blir tidlig tvunget til ofre sin kulturelle dannelse, til fordel for familie og karriere. Jeg har fortsatt til gode å begi meg ut på sånne slitsomme og tidkrevende faser av livet.

EUPHEMOS ER 38 år, kommer fra Finland og har vært medlem av nettsamfunnet Rateyourmusic siden 2010. RYM er for musikk som Imdb er for film – et sted der man kan vurdere og sortere album man har hørt, oppdage nye, og komme i kontakt med andre som er interessert i samme typen musikk som en selv.

Noen hører mer musikk enn andre, og når antall hørte album kan tallfestes er det noen som for alvor skiller seg fra normalen. Euphemos har i skrivende stund vurdert, eller ratet, 49 128 album.

Han hører i gjennomsnitt 14 album hver dag, og er fornøyd med det.

– Det er et tempo jeg har holdt ved like i et tiår. For å sitere en aforisme, «det finnes ingen grenser for hva du er i stand til å oppnå når du skulle gjort noe annet».

Han mener det å tro på kunsten er det samme som å tro på mennesket. For å opprettholde den troen, og «opprettholde illusjonen om kulturell overflod», er han på evig jakt etter noe nytt og spennende.

livet?

Han mener den langsiktige selvutviklingen er avhengig av fredelige omstendigheter, så han kan holde distraksjonene til et minimum. Han kan høres ut som en munk når han snakker om lyttingen.

– Alle har noe de angrer på, og jeg er intet unntak. Å dagdrømme er tross alt en vital funksjon for å opprettholde en livlig fantasi.

Hvordan vil du beskrive smaken din?

– Jeg vil ydmykt beskrive behemoten – som er min stadig voksende musikksmak – som den mest mangfoldige noe menneske noensinne har vært i besittelse av. Jeg vil fortsette med å pushe grensene for min egen psyke med generøs assistanse fra dedikerte, digitale likemenn.

Han innrømmer imidlertid at den ekstreme eklektisismen har en bakside, og hinter til en usikkerhet knyttet til det å omgi seg med større og større mengder musikk svært få har hørt om.

– Avantgardisme og improvisasjon er viktige verktøy i utforskningen min. Albumet jeg har hører på mest om dagen er Imperial Triumphant av det tekniske death metal-bandet Alphaville. Det er et John Zorn-aktig rekviem for den globale øko

– Når de veletablerte artistene gradvis Hva er det mest obskure du har hørt? mister brodden blir man nødt til å utvikle – Det er hundrevis av album som bare en unormalt nyansert smak. jeg har rated på RYM, men det betyr ikke – Det å utforske personlig ubehag er nødvendigvis at de er obskure. Uansett, så alfa omega for å oppnå en bedre forståer det en hel del koptiske (egyptisk kirke, else og verdsettelse av deg selv og dine tilhører kristendommens aller første troenomgivelser. Når jeg blir sliten eller overde, red.anm.) kor-album som jeg enda ikke stimulert, så tar jeg en blund eller prøver har lagt til i databasen. Alt kildematerialet å konsumere andre former for kultur. er skrevet på arabisk, og det behøver en Stefan med favoritt-T-skjorta si. ordentlig oversettelse før jeg kan avgjøre Hva er det du ofrer for å kunne leve dette om den inneholder brukbar informasjon.

nomiske kollaps.

– Det er en slags pakt med djevelen – å RYM-BRUKEREN SP59 heter egentlig selge sin sjel for ubegrenset kunnskap og Stefan Pelin. Han er 60 år, kommer fra verdslige nytelser. Med kone, barn eller Romania, og er en av de på RYM med kjæledyr hadde det vært vanskelig å få absolutt flest ratings. I skrivende stund har « Jeg vil ydmykt beskrive min stadig voksende musikksmak som den mest mangfoldige noe men noe gjort innenfor dette feltet. han ratet 127 584 album, og fortsetter å neske noensinne har vært i besittelse av

holde tempoet oppe. Han sier han har en kontorjobb som i praksis bare spiser 3-4 timer av dagen hans, så han har tid til å høre 15-16 album om dagen.

Han har holdt tempoet oppe siden rundt 2002, da han fikk seg sin egen datamaskin og begynte å laste ned store mengder musikk. Kanskje for å kompensere for hvor vanskelig det var å få tak i musikk under jernteppet?

– I kommuniststater som Romania var ikke platebutikkene som i land i den frie verden. Den eneste kilden til vinyl var gjennom piloter og kabinansatte som reiste til vestlige land. Mange musikksamlere hadde «reel-to-reel»- og kassettopptakere, og vinylene ble sendt mellom dem.

Har du dager der du ikke orker å høre på musikk?

– Hehe, for å være ærlig så har jeg dager der jeg ikke er i humør for å høre på musikk i det hele tatt. Men mer enn 90 prosent av tiden nyter jeg virkelig å utforske og oppdage nye band og nye sjangre jeg ikke har hørt om før.

Stefan har ikke tenkt like mye over livsvalget sitt som Euphemos, til tross for at de har omtrent det samme, enorme inntaket av musikk.

– Jeg har ikke tenkt så mye på det … Men jeg hadde ingen lengre forhold til en kvinne før jeg ble 40. Jeg giftet meg da jeg var 43, og så fikk et barn da jeg var 47.

Er rating av musikk en besettelse?

– Jeg tenker ofte at jeg må rate det jeg har hørt gjennom, men jeg vil ikke kalle det en besettelse.

Hva synes du om at du er en av de på RYM med flest ratings?

– Jeg tenker ikke så mye på det. Det er alt jeg kan si.

Euphemos, på den andre siden, legger ikke skjul på at det er en besettelse han dyrker.

– Folk som er opptatte av bodybuilding liker å si at «besettelse bare er et ord de late bruker for å beskrive de dedikerte». Når det er sagt tenker jeg på hvor begrenset jeg er til naturens naturlige playback – NATT&DAG-syklusen. Pun intended (ha ha, red.anm). ■

Gjennom å arrangere konserter med nykomponert musikk og hemmelige musikere har Erlend Mokkelbost funnet en måte å unngå støyete innblanding fra bransje og markedsføringskrefter.

FRIHET, LIKHET OG ANONYMITET

konsertopplevelsen. Stygg trommelyd, litt irriterende skikkelse på synth … Hvis man ikke vet hva man går til legger man ikke merke til sånt. KONSERTSALEN PÅ PARKTEATRET ser ut som en stall. De har satt opp skillevegger av pleksiglass for å dele opp publikum i rader og kolonner. No offence, men det er ikke til å legge skjul på – man må inngå visse kompromisser for å gå på konsert i koronatiden, uansett hvor godt arrangører legger til rette for praktiske ordninger med servering eller hyggelige interiørløsninger. Uten bevegelsesfriheten føles konserter mer som et gjøremål enn en fritidsaktivitet. Noen ganger, i alle fall.

Derfor er det kanskje ekstra viktig at det du går til føles viktig å få med seg. Det gjør det når konserten er eksklusivt forbeholdt her og nå. Hydra er det fjerde volumet i bestillingsverk-serien Pekula, som Erlend Mokkelbost skriver, organiserer og viser frem på Parkteatret. Som de tre foregående, ARP, Oneness og Hexagon er alle fremført av uannonserte musikere, skjult i mørket på scenen, med ryggen til publikum. Musikken er komponert for denne, og bare denne, kvelden. – Med anonymiseringen åpner det seg et rom der man slipper å forholde seg til hvem som er med og forventningene om hva dette skal være. Det eneste som henger i lufta er at du håper det blir en bra opplevelse. PEKULA UTFORDRER IKKE bare hva man lytter til, men også hvordan man lytter til musikk. Vi møter Mokkelbost i en kitsch rokokko-stol i hjørnet av studioet hans over Revolver i Møllergata, ved siden av vintage synther og gitarer (kjøpt på beleilige, billige, tidspunkter). Man kan forestille seg trafikken inn og ut er større enn i mange andre studioer, da 40-åringen har en produsent-finger på miksene til en rekke produktive artister, i tillegg til egne prosjekter. Pekula har etterhvert utviklet seg til å bli et plateselskap, som gir ut Aiming for Enrike, Amgala Temple og den ferske elektronika-trioen Han Gaiden.

For ikke så alt for mange år siden var Mokkelbost å se på scener rundtom i Europa og resten av verden med pop-bandet Montée. Etter at en plutselig sceneskrekk slo inn, med påfølgende, lammende angst for å skape ny musikk, har et prosjekt som Pekula både vært en personlig utfordring og en redning. Inspirasjonen fikk han fra et liknende konsertkonsept han kom over i Amsterdam mens han var på turné med det eksperimentelle metalbandet KILLL, der de på én kveld delte scene med alt fra ambient-raringer til et indonesisk gamelan-orkester.

Etter første volum var overstått på Parkteatret takket han umiddelbart ja til en ny runde. Senere har opptak av konsertene også blitt spilt inn og utgitt som album. – Pekula-albumene er for å dokumentere det for ettertiden. Det er et supplement til konsertene. Jeg håper de sier noe om en spennende tid i norsk musikk. Kanskje alle driver med dette om 30 år. At alle hopper i sengen med hverandre dagen lang, haha. Selv om Mokkelbost leder prosjektet og komponerer mesteparten av musikken er det samarbeidsånd som driver det fremover. Fordi musikere og grunnideer byttes ut for hver gang høres hvert volum ganske ulikt ut fra det forrige. Første volum, ARP, var en eksplosjon av progressive bråkeriff under skarpe, evige synth-arpeggioer, mens Oneness befinner seg lenger ut i new age-landskapet, med marimbaer og messende, eteriske vokallinjer. Hexagon er ennå ikke gitt ut som album, men det ryktes at det var fullstendig synth-basert. – Ofte skriver musikerne en del av musikken også. Det er en naturlig videreutvikling av hvordan jeg jobber som produsent. Forskjellen er at jeg er mer vant med at andre kommer med de musikalske ideene. – Det er nesten sykt at vi får holde på med det her. Alle er vant til å gjøre ting av plikt, så når vi får gjøre noe som er såpass fritt oppleves det kunstnerisk veldig rent.

Pekula kan virke som et radikalt prosjekt i en tid der branding av artister, og ikke bare de største, ofte er like viktig som musikken.

– Absolutt. Den brandingen folk holder på med nå … Det er ikke alle som er komfortable med det, å hype seg selv hele tiden. Men det er en nødvendighet. Jeg tror folk kan bli slitne av det. Man gjør to jobber samtidig. Du skal jo være kreativ oppi det hele og være frittenkende, men så driver du samtidig og selger deg selv. Du tar vekk alt som finnes av mystikk.

Nærhet, åpenhet og ærlighet er overvurdert?

– Se på Astrid S, for eksempel. Det er ikke akkurat magisk å måtte snakke med 40 journalister om et samlivsbrudd. Det er en marketing-idé det har gått inflasjon i. Artister er tvunget opp i et hjørne der de skal utlevere seg selv dagen lang. Jeg tror det kan gå på akkord med det musikalske, hvordan lytteren føler musikken. INDIVIDUALISME OG FRIHET. To begreper som har hatt tette forbindelser så lenge det moderne, vestlige mennesket kan huske. I 2020 kan det imidlertid virke som selvrealiseringen har blitt et tyngende krav fremfor en mulighet – så pressende og altoppslukende at du ikke oppnår frihetsfølelsen før du har flyktet fra den. Å oppgi selvet og hengi seg til den større, kollektive kraften har i følge Mokkelbost gjort at musikerne har kunnet utfolde seg på måter de ikke har kunnet i prosjekter de har navnet sitt klistret på. De har spilt på måter som ikke nødvendigvis høres ut som dem selv. Det er altså lite som kan forberede deg på hva som vil TEKST LUDVIG FURU

–J EG TRIVES NOK mindre på konserter med artister jeg har hørt mye på, enn artister jeg ikke vet noe om. Forventningene kan slå i hjel

FOTO SHAWN ARVIND komme på en av konsertene, bortsett fra et uttrykk for en kjærlighet for det tydelige, det energiske og maksimalistiske. Fortsatt er det et visst overraskelsesmoment når vi innser at den største andelen musikere som medvirker på Hydra spiller stryk og blås. De simple og bombastiske temaene, sammen med laser-dekorasjoner i bobinett og elektroniske effekter, bygger seg etter hvert mot et klimaks, der en Christopher Nolan-aktig tåkelur får det hele til å bikke over til å likne en slags metakommentar på hele det breiale uttrykket.

– Jeg har også begynt å jobbe med film etterhvert, og da har jeg gått mer inn i den filmatiske lydverdenen. Bruke færre virkemidler, bruke mer tid på å jobbe med dynamikk … Det var det vi var hypp på å dyrke nå. Broren min introduserte meg også for Giacinto Scelsi (italiensk 1900-talls avant garde-komponist, red.anm), som jeg har hørt mye på.

Mokkelbost er i utgangspunktet sterkt tiltrukket av disco, pop og glorete elektronisk musikk, ved siden av abstrakt og vanskelig musikk. På Hydra virker det som disse sidene av ham smeltes sammen.

– I mitt hode er et sånt klimaks noe jeg tenker jeg hadde satt pris på under en sånn konsert. At det blir en forløsning, noe man kan nynne på senere. Det er bare noe jeg liker.

SÅ HVA ER egentlig greia med disse strykerne og blåserne, og hvorfor går assosiasjonene i møte med Hydra først og fremst til filmmusikk?

Folk flest har nok det siste halve århundret forbundet moderne orkestermusikk med noe fremmedgjørende – avansert musikk med et avvikende tonespråk som aldri helt ble seg selv igjen etter to verdenskriger. Med bruk av en nesten barnslig populistisk harmonikk, har derimot den nålevende, tysk-britiske komponisten Max Richter inntatt en diplomatisk rolle de to siste tiårene, i avgrunnen som skiller kultursnobbene som forstår greia og popkonsumentene – best illustrert med hans rekomponerte versjoner av Vivaldis De fire årstider fra 2014. Et verk fra 2004, The Blue Notebooks, ble i fjor utvalgt av The Guardian som et av de viktigste verkene av orkestermusikk fra det 21. århundret, samtidig som han har opplevd massiv popularitet blant folk som normalt ikke hører på klassisk. Han har også laget musikken til en rekke filmer, blant annet Jiro Dreams of Sushi og Ad Astra.

Men det virker også som at folk flest de siste årene også har opparbeidet seg en høyere toleranse for direkte uhyggelig orkestermusikk – antakelig fordi det er lett å « Det er nesten sykt at vi får holde på med det her.

«Artister er tvunget opp i et hjørne der de skal utlevere seg selv dagen lang

lure inn i lydsporet til noe du sitter og ser på. I 1955 ble premieren av Xenakis klassiske klangflateverk Metastasis erklært en skandale, mens vi i 2020 inviterer den Oscarvinnende Chernobyl-komponisten Hildur Guðnadóttir til konferanse på en pop-orientert festival som Bylarm.

Er Hydra nok et bidrag til poptivismen orkestermusikk opplever gjennom andre medier?

– Strykerne spiller til vanlig mye samtidsmusikk og opera. Blåserekka gjør mye forskjellig, men det er sjeldent de er med på å backe et såpass enkelt, nesten naivt, tema.

Hva tenker du om dagens lyttevaner? Har folk blitt for dårlige til å høre lengre stykker musikk?

– Det er ingen hemmelighet at folk forholder seg til spillelister. Jeg er selv en iherdig bruker av Spotifys Discover Weekly, og abonnerer på mange lister fra folk med god smak. Det handler mye om tidsklemma. Hjemme hører jeg på vinyl.

– Du ser det på statistikken på album. Første låt har høyest tall, også er det nesten ingen igjen mot slutten. Det er grelt å se på.

Mokkelbost tror folk hører på musikk på en mer variert måte enn før, grunnet variasjonen i det algoritmene kan finne på å velge ut for deg. Spesielt for ham selv, som ikke er interessert i sjangertro musikk.

– Det er ironisk med jazzpuristene som etterstreber renhet i sound og instrumentering og sånne ting. De musikerne man leser om i lærebøkene er der fordi de har strebet etter det motsatte. De har ønsket å fucke opp. De har stått i stormen, blitt slaktet og tatt en kamp for sine abstrakte ideer.

Han påpeker samtidig at det å basere seg på singler er en tradisjon som stammer fra 50-tallet, og at det er naturlig å basere seg på det formatet i vår tid.

– Men jeg elsker å bruke lang tid på å sette låter i riktig rekkefølge, alt det der, selv om jeg har ofte får en følelse av at det er til ingen nytte, fordi folk stort sett hører utdrag.

The kids are alright altså, i alle fall til en viss grad?

– Njæ, jeg er ingen tilhenger av folk som sier ting var bedre før, folk som sier akkordprogresjoner er streitere enn før og alt det der … Det stemmer ikke med min oppfatning. Vi er på et fantastisk sted musikalsk. Se på mengden av dritbra musikk som kommer fra Norge. Smart, vellydende, gjennomtenkt … Jeg kommer fra en tid der det ikke var noen særlig bra norske band. Nå er det veldig mange bra artister. Det å sutre over at ting var bedre før synes jeg er fullstendig håpløst.