Hertz-Hertz-Smerz-Smerz

Elektronika-duoen har brukt 2020 til å stikke innom to av landets største festivaler for samtidsmusikk.

DANSESMERZ OG JAZZESMERZ

TEKST IDA MESSEL FOTO BENJAMIN BARRON

SMERZ HAR ALLTID laget Elektronika Med Høye Kunstneriske Ambisjoner og 2020 har ikke vært noe unntak fra regelen. Ultima, Oslos festival for samtidsmusikk satte i høst opp Smerz/ Carte Blanche-samarbeidet Øy, et bestillingsverk de gjorde for Borealis i Bergen tidligere i år. I samme slengen satte de opp en konsert på Victoria nasjonale jazzscene.

Ultimatronics heter det tydeligvis når det er mye datamusikk involvert. I september inviterte de «publikum med på en reise fra Roma til Oslo, fra barokken gjennom modernismen via tidlig 2000-tall og inn i fremtiden». Og publikum fikk sant som sies høre alt fra trancete synthmelodier til griegsk nasjonalromantikk, forførerisk r&b og sentimental elektropop. Konserten på Jazzscenen komplementerte på mange måter det harde i Øy, i den grad det musikalske her dunkelt, lunt og nedtonet. Det fremstår som en del av et sammenhengende og nyansert musikalsk og estetisk univers.

Det uutgitte materialet som fremføres mens Motzfeldt og Stoltenberg ligger henslengt på et flygel på Victoria, som vanlig iført kostymer av moteskaperen Bror August, er også av en særere og mer maksimalistisk kvalitet enn ellers. Smerz viser de begge er spennende vokalister i ren teknisk forstand, på en måte mange nærstående, hypede, alternative elektropopartister ikke kan skilte med.

Motzfeldt og Stoltenberg er etter alt å dømme fornøyde med innsatsen når vi snakker med dem, og sier det var fint å få mulighet til å arbeide under Ultima-vingen.

– Victoria var et bra sted. Tror likevel det er plass til flere arrangementer i Oslo for kunststøttet og ikke kunststøttet samtidsmusikk. Men ansvaret for å få det opp og stå deler vi vel alle.

Smerz, som stadig pendler frem og tilbake mellom henholdsvis tigerens og kongens by sier de har arbeidet på materialet i rundt to års tid.

– Og så har vi jobbet med en pianolærer og operasanger for å lære oss å fremføre det selv.

Hva er greia med barokken?

– Det er så mange vakre melodier og morsomme roller i barokkmusikk. Vi er veldig glade i cembaloen (forløperen til pianoet, red.anm). Vi synes det har en så fin karakter.

Hvordan er det mulig å synge med så mye kraft mens man sitter og ligger?

– Vi har lært at man skal ha aktivt diafragma og synge inn i bakhodet mens man spenner noen muskler i kinnet. Der hvor vi lå på magen og sang sammen, synger vi faktisk oppå en innspilling vi har gjort med et kor, bare for å ha vårt på det rene.

Ultima hevdet at mye var improvisert?

– Alt var veldig planlagt og innstudert … Tror egentlig ingenting var improvisert. Vet at overskriften for kvelden var at konsertene skulle tøye konseptet improvisasjonsmusikk, men vet faktisk ikke helt hvor det kom fra. Haha.

Også sang dere på norsk, er det noe dere vil gjøre mer av?

– Ja! og eksplosiv. Det får som forventet en ny dimensjon når et helt dansekompani farer rundt i salen og klikker. De syv danserne veiver med armer, ben og rumpe, kaster tegl og steinheller i bakken og triller sløvt rundt på lysinstallasjoner. På et tidspunkt ruller samtlige synkront rundt på gulvet som Neymar i VM-kampen mellom Brasil og Mexico i 2018. Yndigere melodier forekommer også blant støyen, men det er først og fremst villskapen i verket som gjør det så severdig.

Musikken deres har tidligere lydsatt både catwalks og muskelbygging. Hvordan var det å arbeide med samtidsdans?

– Det var ganske vanskelig. Ikke fordi det var samtidsdans, men fordi vi skulle utvikle et uttrykk parallelt sammen med noen andre.

Smerz beskriver hvordan musikken og dansen påvirket hverandre vekselvis i flere ledd til alt satt som det skulle. Selv om de normalt er fremmede for jamming tror de likevel verket resulterte i god musikk de aldri ellers hadde laget.

– Ole (Martin Meland, red.anm) har vært god til å være sjef og ikke-sjef på samme tid. Vi ville jo gjerne lage noe som passet til forestillingen Ole ville lage, men samtidig stole på at det var noen uoppdagede ting som ingen av oss kunne beskrive i starten av prosessen. Han klarte å skape bra rammer for å jobbe på den måten. – Også elsket vi jo bare å få lov til å bo litt i Bergen og jobbe der. Borealis, Kode 2, Landmark, Blåmanen, Rundemanen, Tinder, Legal, sideveiene opp til Fløyen … Alt var veldig hyggelig. Det var Melands ønske å skulle få samarbeide med Smerz under årets Borealisfestival. Sammen utvekslet de ideer i noe han beskriver som en ganske kaotisk, lagpå-lag prosess, når vi når ham på mail.

– Jeg opplevde det som at vi sammen halte og dro, prøvde, feilet og lyttet oss frem til det som ble selve materien i Øy.

Hvorfor ønsket du å arbeide med Smerz? – Det er noe med det antydende, eksplisitte, rare, harde, historiefortellende og abstrakte som kombineres i Smerz sitt arbeid. De jobber presist med mange sprikende referanser, overraskende vendinger og utfall.

Meland beskriver uforutsigbarheten og det han kaller motstanden i musikken deres som spesielt viktig.

«Worth It» fra 2018 stakk seg plutselig ut blant all den uutgitte musikken?

– Smerz jobbet hovedsakelig med nytt materiale, men «Worth It» sneik seg inn, ja. Det er noe med det stempelet som går, slipper, og går igjen. Det frista meg.

Meland sier at verket ikke tilstreber å si noe om menneskets natur, selv om dansernes til tider voldsomme ekspressive utfoldelse kan virke som et uttrykk for noe urmenneskelig. «Øy» forsøker likevel ikke presse frem statements, mening eller logikk i klartekst.

– For meg ligger kanskje verkets mulighet, og også potensielle havari, i pendlingen mellom det hverdagslige og det sublime. Jeg tenker at Øy inviterer oss ut på viddene, og inviterer oss til å bli værende der. ■

TEKST RUTH EMILIE RUSTAD MARTINSEN

Ultraflex er klare med soundtracket til neste norske OL.

«V i er ganske late.

SOVJETISK AEROBIC OG BARNEVISER

– Vi er ganske late. Det er derfor vi følte at vi måtte trene på scenen. Som musiker blir det mye usunn livsstil. Derfor må vi legge opp til at vi trener litt under konsertene.

DISCO, BOOGIE, ELECTRO, RnB og krautrock. Ultraflex kan ydmykt beskrives som et lappeteppe av alt dette, og litt til. Duoen har bevart denne barnlige eksperimenteringen og fusjonerer sjangre som man nekter å tro på at kan harmonere sammen.

Om du ikke orker å tenke på alle referansene går muligens tankene heller til hvordan man som barn gikk helt berserk på de innebygde backtrack-sporene på Ditt Første Keyboard™, og hamret plasttangentene med kryssede hender så hardt at keyboard-lyden ble overdøvet av selve trykkelyden.

I slutten av oktober slipper de debutalbumet sitt, Visions of Ultraflex (som vi har anmeldt på side 38).

VI SLO PÅ tråden for å prate med dem om akkurat det, og sørger for at intervjuet begynner med et sukk og et «jaja, hva har dere gjort i dag». Kari Jahnsen, også kjent under soloprosjektet Farao, har ligget i en park, drukket matcha mens hun har tenkt gammel nokiatelefon for å logge av.

Ironisk nok foregår dette møtet på Skype: det kjente IP-telefoni-programmet, som forener folk på tvers av landegrenser og er teknologisk sett overlegent små maskiner hvis mest imponerende medfølgende store tanker om at at hun vil skaffe seg en

programvare er Snake.

Sammen dekker vi tre hovedsteder på kontinentet. Kari sitter i sofaen hjemme i leiligheten sin i Berlin, hvor det angivelig er 30 grader. Katrín Helga Andrésdóttir, også kjent under aliaset Special-K, jobber på et filmsett som set-dresser i Reykjavík og multitasker under intervjuet. Selv befinner vi oss i Oslo, som er hovedstaden i Norge.

Kari har under sitt soloprosjekt Farao har tidligere blitt beskrevet av magasinet SPIN med ord som «[..] chilly, northern lights and icy, droning synths» mens norske journalister har gitt etter for trangen til å sette henne i bås med artister som Emilie Nicolas og Susanne Sundfør, men også Fever Ray og Björk. Har hun greid å riste av seg kategorien som «nordisk sangerinne»?

Kari: – Definitivt. Det er deilig ikke å ha den merkelappen lenger. Men musikken min lignet jo mer på den sjangeren før, så jeg skjønner hvorfor når jeg ser på det i retrospekt. Den musikken vi gir ut nå er jo noe helt annet. ved en tilfeldighet fant Karis musikk. Det er allerede blitt tolv år siden. Siden har de vært i kontakt, men ikke jobbet sammen før de begge hadde slått seg til ro i Berlin.

Hvem gjør hva i Ultraflex?

Katrín: – Kari er ekspert på beats og bass og en utrolig flink produsent. Vi lager melodier og akkordprogresjoner sammen. Kari har mest ansvar for produksjon, også har jeg kanskje litt mer ansvar for tekst og visuals. Men mye gjøres sammen.

Hva kan forventes av albumet?

Kari: – Det er mye humor. Vi har hatt det gøy og tullet, og føler det er en viktig del av hele prosjektet.

Hva med navnet, hvordan kom dere frem til det?

Kari: – Vi hadde lyst på noe som referer til trening, så det kom egentlig ut av ingenting en morgen vi tenkte over hva vi burde hete. Så likte vi ordet Ultra. Vi var også inne på Infinite Welness.

Katrín: – Det kan hende vi bruker det navnet senere.

Vi skulle til å dibse.

Kari: – Jeg tror det blir tittelen på vårt neste album. Singelen «Never forget my baby» – er en slags mashup av Janet Jacksons «Together Again» og Chers «Believe», med strofer som er direkte lån fra 90-talls hitene. Beaten nikker anerkjennende til den i «Together Again» og sythen som slekter til paden i «Believe».

Kari: – Vi har også, med tillatelse, brukt melodien til Maj Britt Andersens klassiker «Sure Sivert» på det kommende albumet.

I tillegg til norsk barnemusikk er det mye sovjetisk dansemusikk i miksen. I fjor skrev de et bestillingsverk til Extreme Chill-festivalen på Island sammen, og hadde så meget som åtte dager på seg. Kari hadde 10 GB med den typen musikk, da hun hadde «hatt dilla på det i ganske mange år». Derfor ble det utgangspunktet.

Kari: – Vi tenker at «Olympic Sweat» er soundtracket til Bjørn Dæhlie som vinner OL på Lillehammer i 1994. Vi har sett en del på videoer av langrennsløpere som passerer målstreken. Den musikken som spilles da – den føler jeg at vi fanget essensen av i den låta. Så vi tenkte å foreslå til NRK at de bruker den som soundtrack neste vinter-OL. Singelen er inspirert av den tyske krautrock-legenden Michael Rother fra bandet Neu! (og Kraftwerk, journ. anm.) som har en veldig triumferende vibe med sine harmoniserte gitarsoloer som bare fortsetter i evigheter.

«Krautrock» ble brukt av engelsktalende journalister som en nedsettende betegnelse for tyske band på 60-70-tallet inspirert av psykedelisk, avantgardistisk og elektronisk musikk, funk og jazz, og forgjengeren til ambient og synthpop. Det er ikke vanskelig å høre at Ultraflex er inspirert av krautrockens sjangerblanding. I musikkvideoen til «Olympic Sweat» løper Kari og Katrín ikledd noe som kan minne om astronautdrakter i slow motion rundt minnesmerket for polske og tyske antifascister i Berlin.

Kari: – Det er et av våre favorittsteder i Berlin, med monumental, sovjet-inspirert arkitektur. Det står i stil med musikken.

Musikkvideoene deres omfavner 90-tallets dårlige videooppløsning og disponerer en camp estetisk undertone. Med apatiske, deprimerte ansiktsuttrykk og skjørt i kombinasjon med Adidas-outfit, lipsyncer duoen til overtydelige, semi-komiske, seksuelle metaforer.

Samtidig er det en uskyldighet over uttrykket deres. Som de er tenåringer som ikke har lært engelsk og derfor ikke vet at de synger om noe pervo. I bioen på Instagram står det at de er «your new favourite teen sensation». Kanskje er det også årsaken til at konseptet fungerer så godt – kombinasjonen mellom den ironiske distansen til musikkindustriens kommerse teen sensations og sex som virkemiddel i musikken, og det faktum at de har produsert og gitt ut alt selv.

Kari: – Det er for det meste humor som ligger bak. Det viktigste da vi lagde albumet har vært å ha det gøy, ikke ta ting så seriøst.

Katrín: – Kari sa at man vet musikken er bra hvis man ler når man lager den.

Kari: – Ja, det var ganske mye latter i studio.

Katrín: Jeg tror nok seksualitet i musikk kan brukes på forskjellige måter, men det er befriende å ta det all the way.