7 minute read
Annie er tilbake
by NATT&DAG
Annie herjet den smale indie-kolonnen av popbransjen på begynnelsen av 2000-tallet. Hvorfor gjør hun comeback akkurat nå?
FOTO: MONICA TELLE
Advertisement
TEKST IDA MESSEL
DET ER ELLEVE ÅR siden Annie sist var albumaktuell. Forrige gang var da vi ennå brukte helgene til å overnatte i kjellerstua til hun i vennegjengen som hadde størst hus, mest liberale godteri-regler og PlayStation 2 med Singstar. «Heartbeat» var ikke bare populær blant barn med popstjerneambisjoner, den ble raskt genierklært av internasjonal musikkpresse, der Pitchfork kåret den til en av tiårets beste låter. Det er en av ytterst få låter som får Musikkmagasinet-journalister til å gråte. Mest sannsynlig gjelder det for mange andre som også var unge på 00-tallet (i motsetning til Musikkmagasinet-journalistene).
Låta, sammen med «Chewing Gum», dukket også opp i The Sims 2: Uteliv – selvfølgelig på simlish (tullespråket til simmene, journ.anm.).
– For min del var det mest stas da «Heartbeat» kom med på Singstar.
Annie boret seg inn i norske øreganger med Anniemal i 2004, og Bergen ble etter hvert for trangt for bergenseren. I årene som fulgte turnerte hun en hel del. Hun trekker frem konserter i USA blant høydepunktene.
– Det var også gøy å spille i Japan, de hadde et veldig entusiastisk publikum.
Nå har hun har ganske nylig returnert til Norge etter å ha bodd i Berlin i nesten ti år. Hun hadde slått seg ned i en fin leilighet ved Schönhauser Allee, og i tillegg til å jobbe med musikk, DJet hun også en hel del på store og små klubber, blant annet på *gulp* Panorama Bar.
Så ble moren alvorlig syk og prioriteringene endret seg. Nå trives hun i Bergen, med to små barn og to enda mindre hunder. Anne Lilia Berge Strand sitter på datterens rom og kikker ut på det begredelige bergensværet i det hun får en telefon fra NATT&DAG. Hun synes det å returnere var en sammensatt opplevelse.
– Jeg husker at jeg gikk rundt i byen og hadde en merkelig følelse av at jeg måtte slå meg ned igjen på stedet jeg først egentlig ikke ville dra tilbake til. Det var en kombinasjon av at det kjentes veldig bra, samtidig som det er litt … bittersøtt kanskje. I motsetning til andre popstjernekolleger med lang fartstid, har ikke Annie mer enn to album i bagasjen etter om lag tjue år i gamet. Dark Hearts, laget i samarbeid med produsent Stefan Storm fra The Sound of Arrows, blir hennes tredje når det slippes 16. oktober.
Strand ble gravid to ganger i løpet av prosessen og har derfor syslet med det kommende albumet litt i rykk og napp siden slutten av 2016. Nå er det klart for å gis ut i midten av oktober.
– Det var sikkert litt som et mareritt for Stefan for det ble en del avbrekk innimellom. Men så har det gått ganske radig ellers. Vi var veldig inne i prosjektet mens vi først var i gang. Vi var sikre på hvor vi skulle.
Et fullverdig comeback er det likevel ikke, for hun har ikke vært helt inkognito. På 2010-tallet gav hun ut to EPer og flere singler, deriblant politiske «Russian Kiss» med Bjarne Melgaard. Hun har også bidratt med features i andre musikalske tilstelninger, som med Gerd Janson og Lauers Tuff City Kids-prosjekt. Hun sverger imidlertid til albumformatet.
– Når du lager et album kan du lage en helt egen verden. Det er nesten som å skrive bok.
Annie har aldri før skrevet en bok. Hun har heller aldri vært såpass konseptuelt bevisst i fremgangsmåten som med den kommende utgivelsen. Musikken har et gjennomgående filmatisk preg, og det er noe Angelo Badalamenti- og Lynch-esque over andresingelen «The Bomb». Annie forteller at hver av de tretten sangene er tiltenkt som lydspor til store, følelsesbetingede bilder og scenarioer.
– Vi tenkte vi skulle lage filmmusikk til en film som egentlig ikke eksisterer, så vi tok utgangspunkt i filmer som vi begge liker. Jeg er også veldig glad i Vangelis, som jeg har hørt på siden jeg var ungdom. – Denne gangen har jeg ikke vært så opptatt av klubbmusikk og den slags. Det handlet mer å lage noe man kan lytte til. Noe litt roligere. – Den henter meg jo alltid inn igjen ... Og det kjennes naturlig også. Noen låter har tendenser til å være dansbare, men jeg vil på ingen måte si at det er et klubbalbum.
Men det er klubben hun kommer fra – utelivet i Bergen over tusenårsskiftet. Scenen dreide seg rundt plateselskapet Tellé, der betydningsfulle produsenter som Bjørn Torske, Röyksopp og Ralph Myerz And The Jack Herren Band tok sine tidlige steg. Tellé records har med det vært blant de viktigste katalysatorene for det som noe omdiskutert omtales som «den tredje Bergensbølgen».
– Til å være en så liten by var det ganske stort klubbmiljø, mange konsepter, mye raveparties og mye annet som skjedde. Men Bergen som klubb-by har gått veldig opp og ned. Det har vært gode perioder, så har det dabbet litt av.
Annie, som hadde DJet siden slutten av nittitallet, fikk utløp for fascinasjonen for house og disco da hun slapp sine første singler på Tellé Records. Selv om hele det musikalske prosjektet sto i fare for å havarere med Erots (Tore Kroknes, red. anm) plutselige bortgang, ble hun likevel popstjerne og signerte mot alle odds med 679 i London, indie sub-labelet til Warner, blant annet kjent for The Streets.
NÅ FOR TIDEN applauderer man gjerne når artister bryter med det man er vant med. I tiden rundt årtusenskiftet så terrenget annerledes ut. Det var vanskeligere enn antatt å skulle navigere seg i et poplandskap når hun fremdeles hadde ett bein plassert i undergrunnen.
– Jeg husker veldig godt at jeg hadde et møte med labelet hvor de syntes det fortsatt var et stort dilemma at de ikke helt klarte kategorisere meg som artist. Var jeg en undergrunnsartist eller var jeg Kylie Minogue? Hvor sto jeg?
– De senere årene har det blitt vanlig med artister som har gjort begge deler. Det er ikke en så big deal lenger.
Det er ikke så big deal å lage undergrunnsmusikk om for eksempel tyggis lenger?
– Nettopp. Haha. Tross en viss forundring i bransjen hadde hun mange tilhengere etter Anniemal. I Norge mottok hun to gjeve nykommerpriser fra Spellemann- og Alarmprisen etter albumslippet, og høstet gode anmeldelser internasjonalt. På denne tiden begynte kritikere så smått å mene at pop skulle vurderes på lik linje som rock. Annie befant seg midt i poptimisme-bølgen, og høstet forbausende mye indie-kred for en så distinkt poppete utgivelse. Pitchfork ga albumet en 8.8/10. BBC skrev at «this is what pop music should sound like in 2005».
Og det ble på mange måter også det popmusikk hørtes ut som i årene som fulgte. Siden kom La Roux, The Ting Tings, Little Boots, Calvin Harris’ I Created Disco, Chromeos Fancy Footwork … Annie solgte ikke så mange plater at hun kan ta æren for alle disse utgivelsene, men hun dynket poppen sin i disco og house før de aller fleste – også Madonnas Confessions on a Dancefloor, som i ettertid er aller mest kjent for å ha tatt klubben inn i popmusikken.
Det er vanskelig å komme unna Anniemal hvis man skal oppsummere det norske 2000-tallet. Annie beskriver seg imidlertid som en alt for dårlig businessperson til å holde momentum oppe som popstjerne. Hun betviler dessuten sin egen musikkhistoriske innflytelse, til tross for at hun også for noen år siden ble samplet av hiphop-produsenten Metro Boomin på «Overdue» med Travis Scott.
– Det var aldri min intensjon at jeg skulle bryte frem og gjøre noe nytt.
Den kommende Dark Hearts-plata er på mange måter mer tilbakeskuende og nostalgisk, særlig i tekstmaterialet, med «Corridors of Time» og «The Streets Where I Belong».
Hvilke gater er det du tilhører?
– Jeg har alltid hatt gode venner familie i Bergen, så det har alltid vært en god by å komme tilbake til.
Hvor lenge kommer du til å gi ut musikk? – Jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet … Når jeg lager en låt tenker jeg alltid på om det er bra nok. «Er det såpass bra at noen kanskje vil høre det?», og så håper jeg bare at svaret fortsetter å være «ja». ■
