48 MUSIKK
DET FULLSTENDIGE BILDET
TEKST TOBIAS SANDHAUG
Etter fire år med singler har Jouska prøvd å finne seg selv med å gi ut debutalbum.
D
ET VAR INGEN MANGEL på reaksjoner da Trump stilte til valg i 2016, men den chilleste var kanskje Jouska sin debutsingel «Nuclear Pimps» – en rolig lo-fi instrumental som samplet Trump, IS-proopaganda og Saddam Hussein. Diskografien kunne fort endt der. Heldigvis forble Jouska et uredd og konvensjonsfritt overskuddsprosjekt som slumrende piplet frem singler og fanget oppmerksomheten til de som fulgte med, de som snart skulle skjønne at det nå skjer noe virkelig spennende i norsk indie. MAN VENTET SPENT på det neste fra duoen, som alltid låt ulikt, alltid oppfinnsomt, lekent, kompetent og energisk. Fire år senere er det definerende debutalbumet endelig her – en variert samling ektefølt og innadvendt RnB. Når vi møter duoen på Vespa og Humla, blant middelaldrende reklamefolk og titalls nybakte mødre, var det enda naturlig å spørre: hva er egentlig Jouska? – Vanskelig å si … En smeltedigel av all musikken vi har hørt på opp gjennom. Med en rød tråd, det er ikke schizofrent. Noe som binder det sammen, et preg av oss selv. Folk sier sangene er så sykt trademark
Jouska, og vi vet ikke helt hva det er. Jouska er det som har oppstått i samboerskapet til Hans Olav Settem og Marit Othilie Thorvik. Til sammen har de hatt fingre og hele hender i en myriade prosjekter, som Whales & This Lake, Sassy 009, Benedict og The Battery (ikke det amerikanske hardcore-bandet Battery, men The Battery kjent fra MGP jr. 2008, red. anm.). Prosjektet var først et siderom ment for utløp, nyvinning og forsking på sound, som ble såpass gøy å holde på med at Jouska snart ble hovedprosjektet. Debutalbumet skulle, i utgangspunktet, endelig gi dem svar på hva de egentlig er. – Finne en retning, i det minste. Det har vært litt ubestemmelig. Albumet er mer introspektivt enn det vi har har gjort før, som gjerne var kommentarer på ting vi opplevde utenfra, politikk og sånn. Nå er det bare nevrotisk. – Vi har tenkt litt at, faen, vi er så nevrotiske at ingen vil høre på det her liksom, men det er fint å lage noe ærlig og. Man innser at mange kanskje føler på de samme tingene. Selv om mange kanskje synes det er slitsomt.
Det høres på hvordan vokalen er mikset, som er annerledes og blottlagt, naken forrest i miksen. – I starten ville vi aldri høres ut som et ekte menneske, vi skulle pitche stemmen på alle slags rare måter, gjerne doble tre forskjellige vocodere eller tre forskjellige pitchede stemmer. Vi har gått litt lei av det. Hvor kommer teksten fra da? – Mørke steder. Men ofte er det bare ting som høres kult ut. Selv om det er mye kul listepopfabrikkmusikk synes vi det tekstlige i det universet, hvor hver setning enten skal være moralistisk eller bare si noe så sykt tydelig, er veldig kjedelig. Man blir litt brydd av hvor enkle de tror lytteren er. Det er finere å bare male et bilde med teksten. Det er mer å hente fra bedroom pop-sjangeren? – Bedroom er en bra beskrivelse. Vi tar veldig mye fra hiphop, RnB og annen urban musikk vi hører på, men pakker det inn i lo-fi og indie ettersom det er det vi kan best. Ikke at vi er utålmodige, men vi vil at ting skal høres impulsivt ut. Vi kan sitte og knote jævlig lenge med miksing, men hovedideen
«
Vi har tenkt litt at, faen, vi er så nevrotiske at ingen vil høre på det her. skal komme fra et lite gjennomtenkt sted. Lyden er ofte bare et produkt av verktøyene vi har tilgjengelig. Da duoen for to år siden bestemte seg for å lage album startet det også med de spontane ideene. En hel haug av dem. – Vi satt i Firenze og gjorde ikke noe annet enn å sitte og drikke vin og lage musikk i to uker i strekk. Vi hadde sånn 30-40 ideer. I ettertid har vi bare sittet i studio og gjort
