NATT&DAG November 2020 Oslo by NATT&DAG

INTERVJU: DORIAN ELECTRA THOMAS SELTZE EILEEN MYLES R

6 & 1 MÃ&#x2DC;TER ANDERS MAGNUS

JOE ROGAENN VS. PRESS

BRUS!

6 11/2020 MUSIKK SAMFUNN POLITIKK FILM KUNST UTELIV LITTERATUR

6 11/ 2020

SJEFREDAKTØR Ida Wammer wammer@nd.no REDAKSJONSSJEF Marco Reinertsen reinertsen@nd.no MUSIKKREDAKTØR Ludvig Furu furu@nd.no JOURNALISTER Yngve Sikko sikko@nd.no ART DIRECTOR Saralinn Hembre Singstad singstad@nd.no

:) <3 Under et besøk til sitt faste lunsjsted ved VG-huset fikk en av redaksjonens medlemmer en hyggelig påminnelse om at tross alle problemer andre steder i verden, har vi det fremdeles ganske fint her i Norge. Finansministeren vinket nemlig til samferdselsministeren, som vinket tilbake. Herlig, gutter! Sånn skal det være! Kanskje det er håp for menneskeheten likevel.

• En flaske vin fra nedbrent californisk vingård • Dr. Pepper Mikses av hatten.

Hver dag er Ramadan om man gir faen En tidligere finansminister som ikke akkurat er kjent for å være like imøtekommende, skal ha skrytt til flere Stortingsansatte at hun har vendt teppet på kontoret sitt vekk fra Mekka. Hykleriminister Som om det ikke var nok med slavebemerkninger om fotballspillere, tråkka samboeren til en teaterhatende nordlending i baret også andre gangen vi møtte han på fotballpub. Denne gangen snakket han og kompisene om et vennepars skilsmisseoppgjør hvor dama hadde fått foreldrerett. Vurderingen av damen var streng, og for alt vi vet, rettferdig: «Ho e jo helt koko»! Likevel: tømmerstokken i sitt eget øye, osv.

THOMAS SELTZERS USA

42 FOTO: ESPEN IDEN

FOTO: MAYA GOLYSHKINA

MAYA GOLYSHKINA: KUNST, HUMOR OG INSTAGRAM

FORBILDE-RAPPEREN ROHAT

ANDERS MAGNUS

ILLUSTRASJON: EMIL JOHNSON ELLEFSEN

FOTO: ANDERS MAGNUS

1 & 6 MØTER

Kemp dem! Redaktøren i et glossy livsstilsmagasin (hvis eneste funksjon å være rike menneskers korrespondent inn i unge menneskers liv på en måte som får dem til å føle seg ikke bare rik, men også trendy) har angivelig fått dilla på å si … «rett i nebbet». Det er vel bare en naturlig konsekvens av å publisere saker om bro dining. Hihi! Vi lener oss tilbake og venter på historien om «døgning»! Døgning rett i nebbet. Klarer du én, klarer du tre Å, ja, ikke nok med det! Vedkommende har visstnok også dina en del selv i det siste, og med det mener vi at han trolig har satt Norgesrekord i The Vandelay™. Målgruppe-strategi OG rett i nebbetfilosofi. Akk.

Administrasjon: okonomi@nd.no Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Utgiver: NATT&DAG AS Trykk: Amedia Trykk AS Lesertall 110 000 distribusjon@nd.no

Bakside Foto: Willa Wathne

RUSTBELTET Kan vi forstå amerikanerne bedre dersom vi smaker på vinen deres?

FOTO: WILLA WATHNE

BRUS, BRUS, BRUS!

DAGLIG LEDER Christian Fure fure@nd.no

Forside Illustrasjon: Emil Johnson Ellefsen

OVERHØRT

ILLUSTRATØRER Ane Barstad Solvang Emil Johnson Ellefsen Herman Breda Enkerud FOTO Emanuel Waal Espen Iden Ida Wammer Ignat Wiig Willa Wathne Pernille Augusta

MÅNEDENS DRINK

FOTO: WILLA WATHNE

SKRIBENTER Are K. Skauby Andreas Dahl Andreas Veie-Rosvoll Anna Krokene Bendik Vada Christophe Boulmer Eirik Kjøs Usterud Erlend Mørch Gift Ida Messel Ida Wammer Joakim Randa Ketsjup Kristoffer Jakobsen Ludvig Furu Marco Reinertsen Magnus V. Sandvoll Maria Navarro Skaranger Ole Torstein Hovig Pernille Reimers Rasmus Hoholm Rasmus Hungnes Ruth E. R. Martinsen Sennep Sigrid Stokker Smil Tobias Sandhaug Torgeir Holljen Thon Yngve Sikko

4 Småstoff 10 Debatt: Rusreformen står i fare 12 Thomas Seltzers USA 16 Joe Rogan vs. pressen 20 GUIDE: Hvordan være en ufordragelig dritt når du snakker om USA 22 Brus, brus, brus! 26 Ketsjup & Sennep på Gatsby-fest 29 Uteliv: Lanseringsfest 31 Vi dro på byen og spurte folk om det vi lurte på 32 Musikkanmeldelser 36 Dorian Electra om incel-memes, liberale verdier og tyggegummibass 38 YLTV bringer skandinavia sammen gjennom hiphop 40 Niilas har laget musikk han selv kan høre på(!) 42 Forbilde-rapperen Rohat 44 Maske-rapperen Velo 46 Litteraturanmeldelser 48 Punk-poet, kult-poet og queer-ikon: Eileen Myles 51 Hva leser folk for å forstå presidentvalget? Og for å tenke på noe annet? 52 Filmanmeldelser 56 Kunst og scenekunst 58 Maya Golyshkina: kunst, humor og instagram 60 Spill: Amnesia, Among Us og Hades 62 Smil & Gift møter Anders Magnus

JOE ROGAN VS. PRESSEN

Høykultur Om bare alt hadde vært litt enklere! Heldigvis finnes det måter å flykte fra virkeligheten på, og nettopp dét gjorde en barnebokforfatter som ikke først og fremst er kjent for barnebøkene sine og en som skriver om rus og kulturen som hefter seg ved det. Vi gleder oss til tripprapporten! Kommer vel ut på Flamme forlag høsten 2021, tenker vi ;) Ode til lysten! Om man forbindes så mye med blomster at man nesten har det i navnet sitt blir man sikkert veldig rik. Tror vi, da. Den personen vi forbinder mest med blomster tilbød i alle fall en produksjonsassistent 15 laken for å ligge med ham på hotellrommet under innspilling av en realityprogram. På den annen side, hvor rik kan man egentlig være om man er med på et sånt program? Bøker, bier og bekymring Det er fullt mulig å bygge karriere på å bekymre seg, men noen ganger kan det bli for mye. En forfatter som har tjent godt på å forklare at vi bør være redde for at biene forsvinner, ble etter slakt i en sørlandsavis så bekymret for at også inntektsgrunnlaget fra den nye boka skulle fordufte at hun ba forlaget «pushe annonsering». Verden vil kanskje ikke overleve, men det går nok bra med lommeboka di frem til apokalypsen.

ANNONSE

Rett fra trykken – rett på døra. Nå kan du få NATT&DAG helt hjem, uten å bære den dit selv. Det er 2020 og Norge er fremdeles så langstrakt at det er vanskelig å ordne distribusjon av NATT&DAG i alle landets kriker og kroker. Det hadde vært lettere om vi bodde i Danmark eller Vatikanstaten, men det hadde ført med seg helt andre (og sikkert mye verre) problemer. Du kan fortsatt lese utgaven digitalt, men som med venner, dyr og kjærester er også aviser bedre i fysisk utgave. NATT&DAG tilbyr å levere alle årets 11 utgaver der du bor, mot at du betaler frakta (40 kr per utgave). Avisa kommer rett på døra, rett fra trykken. Betaling skjer via Vipps, og trekkes noen dager etter at avisa er levert. Du kan avbestille levering hjem når som helst. Det betyr at du slipper du å tråle deg gjennom byens uteliv på leting etter siste utgave. Du slipper å se andre mennesker i øynene, du slipper å ta på deg deodorant og du slipper å si høflig nei takk til gateselgere. Det eneste du trenger er å åpne døra og løfte avisen inn. Det klarer du! Om du bor i en av byene vi allerede har distribusjon kan du selvsagt også bestille hjemlevering, hvis du av forskjellige grunner ikke kommer deg ut av huset. Kanskje står det en stor stein foran døra, kanskje har du pådratt deg Covid-19 eller kanskje gjemmer du deg fra politiet. Vi leverer uansett! Bestill på nattogdag.no/hjemtildeg

SMÅSTOFF

TIDENS ÅND MILITÆRHUNDER MED VR-BRILLER Det er helt forferdelig å være menneske. Kjemiske prosesser i hjernen har fullstendig kontroll over hvor god dag, uke eller år man har, og det er lite eller ingenting man kan gjøre for å kontrollere det. Så hvorfor skal hunder ha det noe lettere enn oss? Ikke bare har vi tvunget hunder til å støtte oss i våre verste perioder i tusenvis av år, nå tvinger vi dem til å være med på tech-revolusjonen og alt det negative det fører med seg også. Våre venner i den amerikanske hæren har nemlig begynt å utstyre militærhundene sine med VR-briller. Dette for å kunne gi kommandoer til hunden uten å kunne være der selv. Det høres jo greit nok ut det, men er ikke litt av poenget med å ha hund at man skal tilbringe tid med den?

ONLYFANS I LOKALAVISER Vi forstår at det kan være vanskelig å fylle opp lokalavisene med relevant og interessant stoff. Spesielt irriterende for de mange små redaksjonene ute i landet er også at «komikere» i Oslo gjør narr av de lokale nyhetene deres. Men her kommer deres største trussel, internett, ironisk nok til unnsetning. Nå er det nemlig mulig for enhver innbygger i bygda å gjøre det stort på nevnte nett, og dermed fortjene en sak i lokalavisa. Spesielt gode er sakene om de lokale jentene som begynner å gjøre det bra på Onlyfans. Å skulle forklare gjennomsnittsleseren på 67 år om hvorfor den 17 år gamle datteren til skolens rektor plutselig har så mye penger krever selvsagt en pedagogisk forklaring, men det betyr bare at avisa får fylt flere sider. Perfekt!

FOLK HAR BEGYNT Å TENKE PÅ Å GJØRE NOE NYTT Vi har endelig fått litt tid til å tenke de siste månedene. Tenke på hva som er galt med livene våre (mye), hvilke muligheter vi egentlig har (få) og om det ikke kunne vært deilig å bare … gjøre noe nytt! Jo, det kunne vært fint! Hm. Hva med å få reist litt … Nei, faen. Det går jo ikke. Kanskje man endelig skulle få begynt på en aktivitet hvor man er nær fremmede? Nei, stemmer. Øøøh … Nei, nei. Det er jo kult nok å sitte hjemme også, da! Blir en fin vinter, det her! :)

CARETAKER CHALLENGE Noe av det verste som går an å si er «the kids are all right». Slutt med det! Når det er sagt har den britiske eksperimentelle ambient-artisten The Caretaker alias Leyland James Kirby gått viralt på … du gjetta riktig: TikTok! Generasjon Z har nämligen begynt med noe de kaller caretaker challenge, som går ut på å høre det seks timer lange albumet Everywhere At The End Of Time (2016) i sin helhet og deretter reagere (aka «reacte)». Det blir sagt at man blir gal av albumet, trigger warninger og advarsler påklistres i stor skrift, og noen har til alt overmål sagt at this album that will destroy you! Albumet er en utforsking alzheimers, bygget rundt samples fra gamle og forlengst glemte storband-innspillinger og jazzskiver artisten har plukket opp i platesjapper og antikvariater verden rundt. Gradvis, gjennom forvrenginger, oppstykkinger, plutselige skift i takt og tone ender det som en fullstendig forvirrende, veldig eksperimentell og om en ikke er vant med sånt: utfordrende lytteropplevelse – derav challenge. I virkeligheten er det ikke veldig utfordrende musikk (snikskryt :p), men det er nå artig likevel at kidsa har kommet seg videre fra å skru av lyset på badet og si «bloody mary» i speilet tre ganger. For det var ikke skummelt. Ikke … i det … hele … TATT!!!! VRRÆÆÆL.

OVERHØRT @AFFIRMASJONER Affirmasjoner, alias Norsk Selvhypnose har i løpet av bare én måned tatt over Instagramfeeden vår. Uansett når på døgnet vi flekker opp telefonen for å klikke irritert forbi stories er @affirmasjoner der med visdomsordene sine. Og det er enkle og kraftfulle budskap som serveres: «Vi frydes i fredagsfrihet», «Denne fredagen har jeg gledet meg lenge til!», «Samfunnet går fremover – jeg har ikke angst», «Jeg har ikke ruinert fremtiden min», «Jeg blir stadig invitert på kule fester». Som du skjønner er det kaaanskje en viss dose ironi her, og ikke minst et glimt i et visst øye som skjeler til en viss kunstskole en viss besatt toppstilling – alle bildene er geotagget Kunsthøgskolen i Oslo. Hihi! Men hvem som skjuler seg bak denne mystiske kontoen … Det er det ingen som vet, det eneste vi vet er at den er bedre enn @Sannhetsministeriet, den andre Khio-affilierte instagramkontoen som har tiltrukket seg medieoppmerksomhet i høst, noe som også avspeiles i antall følgere. Kjærligheten vinner alltid! @ Affirmasjoner var akkurat det vi trengte, akkurat da vi trengte det. Uten de daglige oppmuntringene hadde vi kanskje ikke klart å riste av oss depresjonen og laget denne avisen.

DN FANTASYFOND DNs jobb er ikke bare å overbevise rike mennesker om at de ikke ødelegger samfunnet ved å ikke betale så mye skatt som de egentlig burde, men også å indoktrinere nye unge kapitalister inn i systemet. Det trenger selvfølgelig ikke å være verken vanskelig eller kjedelig å spekulere i aksjer, det kan til og med være gøy! Derfor har DN av en eller annen merkelig grunn bestemt seg for å lage et slags fantasy-spill for fond. I følge Anita Hoemsnes, økonomikommentator i DN, kan dette være en «god inngang for unge og kvinner som ønsker å investere i aksjer». Det er bare synd at det har gått til helvete med Oslo Børs siden spillet åpnet, og det hele endte bare opp som en utrolig dårlig reklame for fond! =) Men la oss bare håpe kvinner og unge ikke lar seg skremme av at det er dritlett å tape penger på børsen! Kom igjen da, damær, invester litt med gutta, da!

BESTILLE BØKER MED FOODORA Selvbetjeningsautomatene på butikken har, ifølge butikkene selv, ført til at folk kjøper mer usunn mat, fordi det ikke lenger er noen i kassa man må imponere med grønnsaker. Foodora har gjort det et steg enklere å spise usunn mat, men enkelte kan fremdeles kjenne på ubehaget det er at noen ser hva du skal presse i hullet (munnen). Tidligere har man kunnet gjøre fast food-skammen litt mindre ved å late som om man har andre mennesker i leiligheten når man får levert maten på døra, men budet ser jo fremdeles hva du har bestilt. Nå har heldigvis annerledestenkerne i Strawberry

Publishing funnet en bedre måte å imponere sykkelbudene på. Du kan nemlig bestille bøker fra forlaget via Foodora! På menyen står blant annet Yahya Hassan, Sally Rooney, Jojo Moyes eller #metooboka Klubben. Og hvis man leser rasende poesi fra Danmark eller om overgrep i Sverige har man faen meg fortjent en stor pizza. Med ekstra ost! Og dessert! Og brus! LYVE OM SIN EGEN SEKSUALITET FOR Å FÅ LESE BØKER Er det én ting som sliter mer enn de som skriver kulturkritikk, så er det kulturkritikken selv. At influenserne har spist seg inn på journalistikkens marker er knapt nok en nyhet, men nå får det være nok. For å få en såkalt review copy fra de største forlagene i USA må man fylle ut et «press/influencer»skjema med informasjon om hvem man er. Greit nok det, men som objektive journalister følte vi oss ekstra fremmede i eget skinn der vi pliktoppfyllende satt og besvarte personlige spørsmål om kjønnsidentitet, legning og etnisitet (som om det ikke er nok personfokus i journalistikken fra før!!). Etter hvert begynte vi å skjønne at skjemaet er utformet uten å ofre en tanke til den uavhengige, frie journalistikken: det er et skjema utformet i influensernes tegn. Hva i helvete! Vi har forresten ikke fått svar, så det er jo nærliggende å tenke at vi har feil kjønnsidentitet, legning og/eller etnisitet =)

INFLUENSERE SOM ROMANTISERER Å VÆRE HJEMLØS Det går mildt sagt mega-dårlig i USA for tiden, men amerikanere er fullt av nakne kvinner som lærer seg å spinne. I feeden vår den siste tiden har det dukket opp en influenser som på underholdende og lærerikt vis forklarer hvordan det er å være hjemløs. Dette enten til inspirasjon for andre hjemløse, eller som en slags påminnelse om hvor galt det kan gå til de av oss som har et hjem. Om det nå blir vanlig å bygge influenser-karriere på hvor forferdelig man har det, åpner det for mange spørsmål. Vil en uteligger-influenser ta imot spons? Hvem skal sponsen nå ut til? Og mister man følgerne sine om man blir så rik på å rapportere fra livet som uteligger at man blir rik nok til å skaffe seg bolig? … OG har de ikke mer fornuftige ting å gjøre, som for eksempel å ANMELDE BØKER?!

FOTOREDIGERTE EMOSJONER Photoshop har gått fra å være noe man brukte for å fjerne røde øyne og urenheter, til noe som kan velte demokratiet og få deg uskyldig dømt i rettssaker. Adobe lanserte nettopp et nytt produkt som ikke bare gjør det lettere å endre fargen på himmelen, du kan også endre humøret på personer på et blunk. Herlig. Det betyr at man ikke lenger trenger å mase på barn, kjæreste, sex-partner, politiet, advokaten, de på akutten eller alle andre som aldri smiler når du tar bilde av dem, uansett hvor mye du maser og insisterer. Det betyr selvsagt også at vi sannsynligvis er inne i et av de siste årene hvor vi lett klarer å skille mellom hva som er ekte og ikke på internett. Det behøver nødvendigvis ikke å være noe negativt, men det er jo sannsynligvis det!

Boblere: Spise mer frukt pga. korona, projektor (igjen), bli filmet av google street view med petnat i hånda, munnbinddiskurs, Thomas Seltzer er den nye Per Fugelli, smile til dyr mens man har på munnbind, retningslinje-skismaet, Vindu mot avgrunnen, bli tjukk for å slå ihjel tid

What Isah er gift. Andedammen, igjen En journalist i et medie med fokus på den mørkeste, innerste og trangeste delen av medie-navlen (som for ordens skyld har gått videre til et annet medie i ettertid) reagerte på en av landets største aviser sin dårlige anonymisering, og sa ifra. Etter samtalen fikk han plutselig en melding der han ble omtalt som «Ole Alexander filibombomBOMBOM». Som henspilte på fornavnet hans. Meldingen var naturligvis ikke ment til ham, men dette ble jo veldig, veldig flaut for den som hadde et ansvar hen ikke burde hatt. Journalisten hadde jo helt rett. Ole Mat i Magen Den filosofen i Norge som er nærmest å grunnlegge et nytt livssyn basert på fascismen, hedonisme og transhumanisme kan ikke tenke så mye på tom mage. Han ble heldigvis observert på Alexander Kiellands plass med en søppelsekk full av panteklare Red Bull-bokser. Heldigvis! Grei skuring NRK har to kjente meteorologer, og la oss være ærlige: den ene er tynn og den andre er tjukk. En av dem (vi sier ikke hvem) ble nylig observert på et treningsenter, og hadde han bare klart å bruke rygghevapparatet etter instruksen hadde han kanskje fått litt muskler også! Den hodesterkestes rett Hva gjør du når du har vært en av Norges beste fotballspillere uten å prøve særlig hardt? Du blir en av landets verste skuespillere og fotografer uten å prøve særlig hardt, selvfølgelig! At man ønsker å oppfattes som chill og avslappet kan ha sine fordeler, men ikke når man gjør som den tidligere utenlandsproffen og parkerer på handicapplass. Da pleier man som regel å unnskylde seg med at man har dårlig tid, noe det ikke virker som om han på noen måte har. Don’t kiss the cook! Da to NATT&DAG-affilierte dro til Oslos mest sentralt beliggende og dårligste sykkelbar (mulig korrelasjon!) for å bestille det som viste seg å være et par grusomme bloody marys, ble de oppmerksomme på en hoste fra kjøkkenet som selv utenfor les cordoba times ville vært oppsiktsvekkende. Fin de siècle … eller? En kandidat til denne avisas Smil & Gift ønsket ikke å være med fordi han ble nevnt i denne spalten i forrige avis. Han ønsket først at vi var redelige og ringte for å forhøre oss om rykter før vi trykker dem ... og det kan vi da godt gjøre? Men det var visst ikke så interessant å prate om det heller! Hvis han skal fortsette å nekte å snakke med mediehus som vet hva slags bilder han sender til forfatterinner er det kanskje en idé å ta karrieren sin til utlandet eller bare å finne på noe annet å gjøre. Det er kanskje en god idé uansett.

SMÅSTOFF

Ølmageddon

Blå stengte nettopp dørene på ubestemt tid på grunn av røde tall, og resten av Oslos utesteder generelt befinner seg i en økonomisk jernlunge. Vi tok en prat med dem for å finne ut nøyaktig hvor deprimerte vi burde være. 1) På en skala fra én til BLÅ, hvordan ligger dere an nå? 2) Kommer vi noen gang til å ha et normalt uteliv igjen? :) 3) Er dere bekymret for konsekvensene på sikt?

OSLO MIKROBRYGGERI Frithjof Boye Hungnes – Det er en helt håpløs situasjon. Med under en tredjedel av gjestekapasiteten, sterkt begrensede åpningstider og flere ansatte enn normalt på grunn av alle krav og restriksjoner, er det umulig å drive uten store tap. Når dette i tillegg skjer på et tidspunkt der vi vanligvis skal tjene nok til å drive resten av året, er det klart det er kritisk. – Jeg tror det er veldig få utesteder som har økonomi til å overleve denne situasjonen særlig lenge. Dessuten er det mange som har klart seg i høst ved å utsette avgifter og skatt ut året. Hvis staten faktisk begynner å kreve inn dette 1. januar så tror jeg konkursraset er et faktum, og det vil ta tid for nye steder å stige opp fra ruinene. – De alvorligste konsekvensene på sikt er nok at utelivet blir satt mange år tilbake. Oslo har i dag et variert uteliv av høy kvalitet og med mange seriøse aktører. Faren nå er at bransjen igjen blir dominert av useriøse cowboyer. KAFE HÆRVERK Vegard Heskestad – Litt vanskelig å si. Vi venter på svar på søknader om kompensasjon- og stimuleringsmidler. Om ikke de går inn, ser det mørkt ut. På den annen side har vi lavere driftskostnader enn mange større steder. Vi skal nok klare å sjangle videre en stund til. – Tja, med tid og stunder. Dårlig til å spå. – Vi tar en uke av gangen og tenker å komme styrket ut på den andre siden, om og når det skjer. Jeg tror mye av det arbeidet vi i utelivsbransjen gjør blir tydeliggjort når tilbudet ikke lenger er der. JAEGER Ola Smith-Simonsen – Mens vi venter på Raja (fritt etter Samuel Beckett). Det er vanskelig å si, men vi er avhengig av at Kulturrådet svarer fort. AS-støtten til faste kostnader og lønnstilskuddet har såpass mye liten skrift at det grenser til løgn og bedrag. Det er plaster for beinbrudd. – Ja, om ikke helt det samme – på godt og vondt. Så lenge det er pust i oss skal vi i alle fall faen meg gjøre det vi kan, ikke bare holde liv i de som er rundt oss, men også begynne å bygge opp huset igjen. – Jeg er bekymret for alle som sliter seg ut i bransjen nå, dette koster mer enn bare kroner og øre. Når dette er over kan det fort bli at de beste folka for lengst har funnet seg andre ting å gjøre. MAKULATOR Kjetil Sandlund – Det er vanskelig å si. Så lenge folk

fortsetter å støtte opp om utelivet så skal vi klare oss. Men hvis folk blir hjemme for å være flinke, så står vi der med bartendere på jobb og løpende kostnader, og da er vi fort fucka. – Faren for at vi til slutt står igjen med mye færre og dårligere steder er jo høyst reell, og det kommer nok til å gå lenge før vi får bygd opp utelivsfloraen igjen. Det er utelivets natur at noen steder skal forsvinne og nye komme til, men nå vil det skje på en helt jævlig målestokk. – Jeg er mest bekymret for de nærmeste åra. I et lengre, mer personlig perspektiv er jeg redd for hvor livet mitt bærer hvis jeg må begynne å jobbe på Vinmonopolet. Hart hørt at man må stå opp sykt tidlig om morgenen da, og denslags medfører visstnok rekkehus og Volvo. BOBS Eivind Flognfeldt – Vi er kraftig ned i omsetning og har fått påført en haug med ekstra kostnader, så tilstanden er vel ganske Blå. – Det blir nok ikke helt som før, men vi skal nok klare å kose oss for det :) – Ja. De små aktørene forsvinner og vi sitter igjen med store grupperinger og kjeder. ART BAR Are Skaanes Engebretsen – To. – Ja, om et år. Men da er 25% av de som driver nå borte. – Ikke for Art Bar, vi klarer oss. Men det hadde vært veldig synd om de små aktørene forsvinner og utelivet bare drives av de store kjedene. OSLOVELO Steffen Skau-Linnert – Vi må innrømme at stenging i en periode er noe vi løpende vurderer. I vårt tilfelle er kapasiteten redusert fra godt over 100 til ca 35, og da er det vanskelig å drive med hyggelige tall. Støttepakkene fra regjeringen er bedre enn ingenting, men dette hadde aldri i livet gått uten lojale gjester og venner av huset, fantastiske ansatte og ekstreme mengder med arbeidstimer av oss eiere. – Ja, selv om hva som er et normalt uteliv kanskje er litt annerledes nå enn hva det var for noen måneder siden. – Selvfølgelig! Selv om jeg skjønner at det å løpe rundt på byen ikke akkurat er det beste å gjøre akkurat nå, så mener jeg at bransjen kunne være vist mye mer tillit enn hva vi har fått. Det virker som folka oppover ikke ser verdien av musikk, mat, kunst og kultur, i Oslo, Norge eller internasjonalt. Det faens dunker i denne byen om dagen og det er mildt sagt kjedelig at alt dette henger i en tynn tråd.

NATT&DAG SPØR

DØRVAKTA

SVARER TEKST REDAKSJONEN

DE MÅ TAKLE oss på vårt aller verste, i tillegg må de takle at alle tror de kompenserer for ikke å ha kommet inn på politihøgskolen. Men hvordan er det eeeeeegentlig å være dørvakt? Hva går de rundt og føler på? Blir de redde? Har de sex med gjestene? Elsker de makt? Vi spurte en dørvakt om alt vi lurte på. Hva er det sykeste du har opplevd på jobb? – Det absolutt sykeste var den gangen etter stenging da vi fant en gjenglemt rullestol. Noen hadde blitt helbredet på dansegulvet og kommet seg hjem uten, så ble den henta to dager senere av en veldig flau mann. Som absolutt trengte den. Vi hadde også en leiesoldat som pleide å komme til oss. Han jobba med sikkerhet på skip, så hver gang han var i land hadde han en tendens til å ta enorme mengder kokain og komme til oss for å lage kvalm. En gang han hadde vært innom fant vi igjen en sekk fylt med ting som absolutt ikke burde vært med ut på byen. GPS-utstyr og militært forsvarsmateriell til millioner av kroner. Har du noen gang vært redd på jobb? – Ja, spesielt når det kommer til våpen. Jeg har opplevd både kniver og skytevåpen i døra, og det er like skummelt hver gang. Hva gjør dere med våpnene? – Man tar gjerne en egen risikovurdering på hvordan man skal håndtere det. Med skytevåpen kunne jeg for eksempel finne på å lage en deal med gutta. Om jeg visste de var kriminelle, så kunne jeg be dem om å ta ut patronene, og så sende en annen kar som kunne hente selve gønnern. Jeg har jo ikke lyst til å få den gjengen etter meg fordi jeg har tatt fra dem våpen og ringt snuten. Hva er ditt beste tips for å komme inn et sted, eller komme inn igjen, etter å ha blitt nektet? – Husk at det er et menneske du snakker med. Jeg kan ta feil. Spesielt hvis det er medisinske grunner som ligger bak – hvis du har en sykdom eller er sliten så er det oftest der man som dørvakt kan ta feil. Ikke hiss deg opp, bare snakk rolig og ikke bland inn de jævla kompisene dine. Er det mange dørvakter som skulle ønske de var politi? – Haha nei, skjenkemyndigheten er de som skulle ønske de var politi. Har du noen gang angret på å ha blitt dørvakt? – Ja. Den episoden som fikk meg til å slutte var en situasjon med en stamkunde som var langt oppi åra som slo

Vi hadde en leiesoldat som pleide å komme til oss seg vrang og slo ned kollegaen min. Da løp jeg inn, fikk håndtert situasjonen, la ham i bakken og fikk tilkalt politiet. Dermed trodde jeg situasjonen var over. Dagen etter ble jeg pågrepet og mistenkt for å ha banka ham opp. Han hadde visst gått hjem og slått seg selv blå med en hammer. Jeg var mistenkt i den saken i to måneder før jeg ble frikjent. Har dørvakter ofte sex med gjestene? – Det har skjedd, men aldri på jobb. Det har du ikke tid til. Men selvfølgelig er det lett å bli kjent med folk når man er edru og man har hyggelige samtaler. Telefonnummer, det får man. Er det vanlig å bli tilbudt sex av gjester? – På utsolgte konserter, hver gang. Har du blitt seksuelt trakassert på jobb? – Ja, jeg har både hatt en fyr og en dame som har putta hånda nedi buksa mi mens jeg har stått og snakka med andre gjester. Har du brukt unødvendig vold? – Nei, men (men…!, red.anm) noen ganger må man bruke veldig mye makt. Vi hadde en situasjon hvor vi var seks vektere og åtte politifolk for å få én fyr i en bil.

UforstĂĽelig godt

SMÅSTOFF

QUIZ

FRA ARKIVET

QUIZMASTER ANDREAS DAHL KRITIKK DAHL@NATTOGDAG.NO INSTAGRAM @ANDREAS_DAHL_

QAnon er en populær konspirasjonsteori/bevegelse hos mange amerikanere. Hvor stammer Q’en i navnet fra?

Inspirert av «informasjon» fra QAnon forskanset Matthew Wright seg i 2018 ved et kjent amerikansk landemerke. Landemerket ble fullført i 1936, er navngitt etter en tidligere president, og består nesten utelukkende av betong. Hva heter det?

MARS 1998 Anmeldelse av In & Out «For oss som ikke kommer fra USA fortoner dette anstrengte forholdet til sex seg som noe underlig.» Snikskryt? DESEMBER 1999 Anmeldelse av Very Bad Things «Det er mulig at ironisk distansert vold er det nye store i USA, men for oss virker det i hvert fall håpløst akterutseilt.» Norge, anno 1999, landet som hadde gått lei av ironisk distansert vold på film. Vi var klare for noe mer inderlig vold. Heldigvis kom det et grusomt terrorangrep et par år senere som gjorde at vold på film ble humørløst i årevis etter! FEBRUAR 1997 Anmeldelse av Michael Collins «Det finnes ett land som spiller noen rolle når det gjelder film i den vestlige verden, og det er USA.» Pulsen? Tatt.

Et korollar til QAnon-teorien er at Hollywood-eliten begår straffbare handlinger for å høste det (angivelig) psykoaktive stoffet adrenokrom. Hvordan høster de dette stoffet?

Det har kun hendt én gang at et grunnlovstillegg til den amerikanske grunnloven har blitt opphevet (det 18. grunnlovstillegget). Hva omhandlet dette grunnlovstillegget?

«Alle» vet at det 1. grunnlovstillegget handler om ytringsfrihet og at det 2. grunnlovstillegget omhandler retten til å bære våpen, men hva i alle dager handler det 3. grunnlovstillegget om?

Ved forrige presidentvalg (2016), hvilken stat var den «mest republikanske», altså den staten hvor republikanerne vant med størst margin over demokratene?

Motsatt, hvilken stat var den «mest demokratiske» i 2016-valget?

SVAR

FOTO: ROOTOFALLLIGHT / WIKIMEDIA COMMONS

Hvilken karakter fra Super Mario-universet var det Stormy Daniels sammenlignet Trumps kjønnsorgan med i sitt memoar Full Disclosure?

Ahhh, Amerika! Den kule storebroren som kom i 20-årene og ble til en kriminell junkie.

1994 Intervju med Thomas Hylland Eriksen «NATT&DAG: Hvorfor leter ikke amerikanerne som oss etter hva som skiller folk, men hva man er sammen om?» ? =)

I et møtereferat fra 2018 hevdes det at Trump kalte to land for «shithole countries» (I tillegg til hele Afrika, men ingen av de to landene vi skal frem til befinner seg i Afrika). Hvilke to land?

1 Donald Jr. (Don Jr.), Ivanka, Eric, Tiffany Trump og Barron. 1p 2 Haiti og El Salvador. 1p for hver riktig. 3 Toad. 1p 4 «Q clearance», det høyeste nivået av sikkerhetsklarering i det amerikanske Energidepartementet. 1p 5 Hoover Dam. 1p 6 Ved å skremme eller drepe barn for å deretter tappe blodet deres. 1p 7 Forbud om å produsere og selge alkohol. 1p 8 Begrensninger i å innkvartere soldater i private hjem ¯\_(ツ)_/¯. 1p 9 Wyoming. 1p 10 Hawaii. 1p

FOTO: ALI SHAKER/ VOA / WIKIMEDIA COMMONS

Nevn navnet på fire av de fem barna til Donald Trump!

NATT&DAG OM USA

POENGSCORE 10-11p Alle på Litteraturhuset dabber i respekt når du snubler inn døra. 6-9p Q(uiz)-clearance! 2-5p Viktig å følge med «over dammen», men det kan jo bli litt for mye Trump i media det kan jo det :) 0-1p ¯\_(ツ)_/¯

SEPTEMBER 2001 Intervju med fotograf Dusan Reljin «I Amerika er det bare det som synes som gjelder.» Vi lever i et samfunn!!!! JULI 2006 Tidens ånd «AL-QUAIDA(sic!): Først og fremst er det litt skummelt med truslene om terrorangrep mot norske mål, men dernest er vi litt stolte over å bli nevnt i samme åndedrag som tøffe nasjoner som USA, England og Australia. Litt som å bli tatt i å røyke sigg sammen med de store gutta.» APRIL 2010 Reisebrev fra New York, omtale av punke- og new waveklubben CBGB «Dette er langt fra noen hagefest der sidrumpa, norske forfattere drikker hvitvin og hater Amerika.» Er det noe galt i det også, nå?? NOVEMBER 2003 Intervju med Morten Abel «Hva er det verste med USA i dag? – Tankene går med en gang til styresettet. Bush-administrasjonen fungerer ikke i det hele tatt. Historien har ikke lært dem noe.» Abel, på riktig side av historien. 1989 Reportasje fra Norges skatemiljø «Men en «720» er det ingen som klarer her hjemme. I stedet kan man bryne seg på tricks som «Backside Air», «Frontside Grind», «Frontside Fishgrab», «Handplant», «Eggplant», «Ait To Fakie», «Judo Air», «Mad Ollie», «Tuckleg Invert» og «Lip Slide.» Etter en kort prat med guttene i Wackymag har vi fått vite at det antakelig ennå ikke er noen nordmenn som har landet 720. To usle runder rundt om egen akse, eller «McHawk», som det het før, bør faen meg gå an! Send oss en mail hvis du vet om noen som har klart det.

Les hele arkivet på nd.no/arkivet

Snus og sneip du kaster pĂĽ bakken ender i hav og fisk. Bruk avfallsdunken.

10 DEBATT

ILLUSTRASJON HERMAN BREDA ENKERUD

KOMMENTAR:

RUSREFORMEN STÅR I FARE – MEN DU KAN REDDE DEN Rusreformen trues av skremselspropaganda, feilinformasjon og skiftende allianser i Stortinget. 19. DESEMBER 2019 var en gledens dag for alle som mener dagens ruspolitikk er inhuman og feilslått, som den utvilsomt er. Rusreformutvalget leverte en NOU (Norsk offentlig utredning) der de slår fast at grunnlaget for straff, nemlig at den skal være til større nytte enn skade, ikke er oppfylt for bruk og besittelse av narkotika til egen bruk. Nå er derimot utsikten for reformen langt mer usikker. TRE UKER ETTER at rusreformutvalget leverte sin NOU, trakk Frp seg fra regjeringen, som dermed ikke lenger har flertallet som var sikret av Granavolden-plattformen. Det finnes fortsatt håp om at Frp vil støtte regjeringens rusreform, men jeg ville ikke satset pensjonen min på det. Vi snakker tross alt om partiet til Anders Anundsen, justisministeren som på Folkeopplysningen i 2016 uttalte at «forskningen jeg sitter på, sier noe annet». Altså noe annet enn forskningen på cannabis alle andre kan google seg frem til, sier: at alkohol er farligere. Og Sylvi Listhaug mener som kjent at folk skal kunne røyke og drikke så mye de vil, men om man ikke ønsker kreft og velger grønt fyll i røyken, skal man straffes. Å både være et frihetsparti og et «lov og orden»-parti samtidig er ikke lett uten å fremstå hyklerske. De liberale kreftene i partiet, ikke minst FpU, må nå kjenne sin besøkelsestid. For det er vanskelig å komme på et grovere eksempel på uforholdsmessig inngripen i enkeltmenneskers privatliv enn å sende

statens voldsmonopol etter rusavhengige med hensikt å straffe og disiplinere dem. STORE RESSURSER BRUKES på å spre løgner og skremselspropaganda fra reformens motstandere. Et eksempel er «Foreldreoppropet mot narkotika», som like gjerne kunne hett «Gamle og bekymrede mennesker støtter narkotikapolitiet og avholdsbevegelsen». I en SoMe-kampanje for oppropet sier Jan Bøhler, den gang Appolitiker, at det blir «fritt fram for narkotika blant barn og unge» dersom rusreformutvalgets forslag vedtas. All den tid forslaget innebærer beslaglagt narkotika, pliktig rådgivning hos kommunen og involvering av barnevernet der det er nødvendig, er Bøhlers påstand pølsevev. For hver av de tre timene Bøhler daglig bruker på trening, rekker politiet å straffe en østkantungdom, ofte etter å ha blitt ransaket i full offentlighet. Da er veien kort til miljøer der slikt ikke gir tapt status, nemlig kriminelle gjenger. Rune Swahn fra Norsk Narkotikapolitiforening var, ikke overraskende, den eneste av rusreformutvalgets ti medlemmer som tok dissens. Politiet er nok den institusjonen som har investert mest i narrativet om at det er forebyggende og moralsk rett å straffe narkotikabrukere. Et av de «forebyggende» virkemidlene politiet og enkelte politikere ønsker å beholde, er ruskontrakter. Ungdom gis valget mellom å bevise avhold fra cannabis ved å over flere måneder tisse foran en fremmed (ofte av motsatt kjønn), eller å få et stigmatiserende rulleblad som

begrenser tilgangen til utdannelse og jobb i fremtiden. En rapport fra KoRus Øst viser at mange unge opplever urinprøvene som krenkende og invaderende. I tillegg begynner enkelte å bruke farligere rusmidler som ikke vises på prøvene, eksempelvis GHB, alkohol og syntetisk cannabis. Jeg tror ikke det er en god idé å innføre obligatoriske urinprøver på politihøgskolen for dem som er mistenkt for å ikke bruke kondom på knulletorsdag, selv om det kanskje kunne forebygget klamydia. Det ville vært krenkende og invaderende. Nå er det på tide at vi også vektlegger ungdom som bruker narkotika sin rett til privatliv og psykiske helse over en utdatert nullvisjon. Når selv Jan-Erik Bresil, leder i Norsk Narkotikapolitiforening, i sin masteroppgave konkluderer med at det ikke finnes evidens for at ruskontraktene virker, er det på tide å innse at slaget er tapt. ARBEIDERPARTIET VIRKER KANSKJE som en mer sannsynlig skytsengel for rusreformen, men er notorisk vage i sitt nylig publiserte forslag til partiprogram. Riktignok ønsker de en rusreform, men formuleringen «Rusavhengige skal som hovedregel ikke møtes med straff for bruk», er urovekkende. Forhåpentlig er Jan Bøhlers overgang til Senterpartiet et frampek om at Ap lander på riktig side av historien, og sikrer støtte til rusreformen på landsmøtet i april 2021. AUF har vært forbilledlig klare om behovet for en rusreform, og vil få en nøkkelrolle.

TRYGGERE UNGDOM BLE opprettet blant annet for å organisere og gi en politisk stemme til unge personer som ønsker en annen tilnærming til forebygging enn straffeforfølgelse. Det viktigste du kan gjøre for å sikre rusreformen, er å snakke med venner, bekjente og familie om hvorfor reformen er viktig. Prioritér dem med tilknytning til Ap eller Frp. VÅREN 2021 SKAL Stortinget stemme over lovendringene som kan bidra til å dra samfunnet et stort steg i retning av å oppfylle idealet om menneskerettigheter for alle. For fortsatt er det slik at en person som bruker heroin mot traumene etter seksuelle overgrep i barndommen, kan få kroppens hulrom «ransaket» av autoriteter i læruniform. Fortsatt straffeforfølges barn og ungdom i Oslo som er mørke i huden, langt oftere enn hvite til tross for at de bruker halvparten så mye narkotika. Fortsatt unngår enkelte narkotikabrukere å ringe ambulanse av frykt for straff og stigma. Vil du hjelpe oss med å redde rusreformen før det er for sent? _______________________________________ Mikkel Ihle Tande (f. 1995) Leder i Tryggere Ungdom, Foreningen Tryggere Ruspolitikks ungdomsorganisasjon

DEBATT 11

Fortsatt er det slik at en person som bruker heroin mot traumene etter seksuelle overgrep i barndommen, kan få kroppens hulrom «ransaket» av autoriteter i læruniform

12 SAMFUNN

Fire år etter at amerikanerne valgte Trump er hverdagen i USA fullstendig oppslukt av raseopptøyer, en dødelig pandemi og ekstrem polarisering. Thomas Seltzer ser likevel håp for sin første store kjærlighet.

SELTZERS « USA

USA Består av både vippestater og rustbelter. Går ikke bra der. Verdenshistoriens rikeste og mektigste land.

Nå er det nok en skandinavisk, venstrevridd mediefyr som skal vise hvor jævlig Amerika er

TEKST MARCO REINERTSEN FOTO WILLA WATHNE

ORDMENN ELSKER Å gjenta andres innsikter om USA og late som om det er deres egne. En av dem som har gitt oss aller mest å late som om vi har skjønt om Trump og velgerne hans, er Thomas Seltzer. Etter å ha brukt sin egen familie som utgangspunkt for å finne ut hvorfor så mange amerikanere kom til å stemme på Trump, skjønte han, som en av veldig få i medie-Norge, hvor valget i 2016 bar. Fire år senere har Seltzer dratt tilbake for å finne ut hvorfor og hvordan amerikanerne ble så desperate at de stemte på Donald Trump. I NRK-serien UXA legges skylden på den amerikanske drømmens mye omtalte død. Det er riktignok lenge siden den amerikanske drømmen var mer enn en fin idé å trøste seg med, og det var ikke Trump som tok livet av den, men han har tross mange løfter gjort lite for å gjenopplive den. Var det korrupsjonen, kynismen eller kapitalismen som knuste amerikanernes hjerter? Hvor vil den nye amerikanske revolusjonen komme fra? Og hvordan klarer republikanerne å fortsette å vinne valg? Thomas Seltzer har kanskje ikke alle svarene, men det skader vel ikke å spørre. Nordmenns hat mot USA går litt i bølger og er ofte basert på hvem som er president. Hater nordmenn USA mer nå enn før? – Vi flytta til Norge like etter Vietnamkrigen og da var det et helt intenst USA-hat. Det har alltid vært sånn: «USA er kult! Men …». Etter 9/11 var det en del norske kulturkjendiser som spleisa på en annonse i New York Times hvor de fortalte Amerika hvor

mye de elsket de fine tingene med dem, «men vær så snill … skjerp dere», liksom. Haha, hvem signerte? – Petter Nome var frontmannen. Men jeg kan langt på vei være enig. USA har gjort jævlig mye dritt og har en blodig historie. Man forbinder ofte anti-amerikanisme med venstresiden, på grunn av 68-erne og borgerrettsbevegelser, rasisme og Vietnam og de greiene der. Men anti-amerikanisme var i utgangspunktet et europeisk overklassefenomen.

lastebilsjåfør-sønnen Elvis ble kongen av rock. Stålarbeider-sønnen Michael Jackson i Indiana ble kongen av pop.

USA er så mye at man kan velge litt selv hva man fokuserer på, både negativt og det positivt. – Amerika er en såpass stor idé at det blir et stort lerret. Man projisere sine egne ønsker og visjoner på.

Det funker delvis i kulturlivet ennå. Den veien er kortere. – Det funker fremdeles. Er du ekstremt talentfull, blir du millionær i USA den dag i dag. Er du ekstremt talentfull kan du vinne Nobelpris i fysikk. Det har vært Amerikas bensin: migrasjon som sikrer arbeidskraft, men også hjernekraft og innovasjon. Men de siste 40 årene har dette dabbet helt av. Robert Putnam, Harvard-professoren vi snakker med i serien, mener det er det som kommer til å bli USAs virkelige store tragedie. At «dumb rich kids» får gå på eliteskolene, mens «smart poor kids» ender opp I drittjobber i servicesektoren. Og da er det noe som er knust.

Men har det blitt vanskeligere å projisere de positive sidene nå? Det er som med britene, vi trodde vi kjente dem, så kom Brexit og det viste seg ikke kjente dem så godt likevel. Bush torturerte, åpnet Guantanamo og invaderte Irak, det har tross alt ikke Trump gjort, men likevel føles det hatet mot USA så intenst nå. – USA har fått et mer nasty edge, i alle fall utad. Amerikanerne har fått det mye dårligere. Det var det jeg frykta litt med serien, at nå er det nok en skandinavisk, venstrevridd mediefyr som skal vise hvor jævlig Amerika er. Men for meg er Amerika min første store kjærlighet. Jeg er ikke mer venstrevridd enn at jeg tenker at meritokratiet som USA skulle være, at uavhengig av hvem foreldrene dine er, så skal du få bli president fungerer. USA var landet hvor

Da jeg så hun som kokte og solgte meth for å overleve tenkte at det viser hvor parodisk USA har blitt. Trump serverer McDonalds til idrettsutøvere i Det hvite hus. Det går ikke ann å ta de folka på noe, for de er u-ironiske parodier på seg selv. Bush-æraen skulle være gullalderen for satire. Det var så mye å ta haM på, fordi han faktisk prøvde å oppføre seg som en president. Sånn er det ikke lenger. – Bush prøvde å være presidental og hadde ikke hjernen til det. Han var dum, og kynismen til Cheney, som på en måte var den reelle presidenten, skinte gjennom. Det var noe Simpsonsk over Bush og Cheney. Det vi ser nå er som at en venstreradikal italiensk comedia dell arte-trupp, skulle parodiere USA på 70-tallet. De ville selvsagt funnet en overvektig fyr som er så hvit at

han blir oransje, i dress, som er utrolig vulgær. Det er jo sånn kultur-Europa alltid har latterliggjort USA, for det vulgære. – Det har blitt meta. Men bak dette er jo USA fremdeles verdens største økonomi, og verdens viktigste og mektigste militærmakt. Da er det jo noe med at jeg som gammal ironiker må forholde meg til at det er sånn. USA angår oss alle. EU og USA sliter litt på hver sin måte, men begge har mistet litt fremdrift? – Si hva du vil om kapitalisme, den har vært en gigantisk, svær, skitten, schtøgg maskin, men den har tross alt gjort at vi sitter her og har trådløst internett og iPhone, og penicillin. Det kan man ikke krangle på. Selv Marx var fan av kapitalismen på den måten, og sa at dette er veien til fremtiden, så vil det komme noe etter det, på grunn av de innebygde motsetningene som er i det. Når man møter unge systemkritikere sier de at kapitalisme er noe dritt, men det er ikke det. Det er noe jævla fint, men snakker du med folk på høyresiden så virker det på dem som om kapitalisme er en naturkraft. Det er fullstendig regulerbart og det er en kraft som menneskeheten kan bruke. Det er som å ha en gigantisk, dritsterk, mongoloid venn, som også har et pengetrykkeri. Er ikke det også det beste bilde på USA? En dritsterk mongoloid venn med pengetrykkeri og mye våpen? – På en måte. Caliban var et bilde på et svært beist som var helt ute av kontroll, men også var et slags barn. Det er jo sånn kultureliten i Europa har sett på Amerika, men også brukt det på en måte å ▶

SAMFUNN 13

Amerikansk populisme skapte den norske velferdsstaten

Thomas Seltzer (f. 1969) Bodde sine første seks år i Wisconsin. Har ikke norsk statsborgerskap. En av bassistene i Norge som kan mest om USA.

14 SAMFUNN

Det er klart at når fire-fem hundre tusen folk i Norge er USA-eksperter så legger jo medianen seg ganske lavt latterliggjøre det. Det har alltid vært sånn at USA er en bodybuilder med et barns hjerne. Men det stemmer ikke helt. Det barnet har jo reddet Europa fra det mest dyriske og mest retarde noensinne, fascismen, og den stalinistiske kommunismen. – Så slapp av LITT. Det har vi hørt siden Reagan:8 tullestemme] «å, nå har USA fått en ny cowboy-president, oi oi. Og forresten: vi skal kjøpe en ruin i Toscana! Det er kulturland!». Det de glemmer er at Berlusconi er Rocco Siffredi som har sitt eget parti. Italia og USA er jo egentlig ganske like, italienere har litt samme følelse av fordums storhet. Er det ikke sånn at mye av grunnen til at det går så dårlig i USA er at amerikaneres stolthet er såret? – Ser man på Adorno og analysen av den europeiske fascismen, så er det den sårheten. Det var vel Adorno som sa at brutalitet er sentimentalitetens barn. Der tenker jeg at amerikanere er litt home free. Når italienerne jublet fordi Mussolini invaderte Etiopia så tenkte de «endelig, vi skal ha imperium vi og». Sånn har amerikanere aldri vært. Da de gikk inn i Vietnam sa de at de skulle redde dem fra barbariet fra Moskva og Beijing. Det var ikke «Yes, nå skal vi ha sted vi kan dyrke tobakk og bomull og behandle dem som dritt». Du har sagt at det er bred enighet i USA om at imperiet og verdenspoliti-rollen må ta slutt. Bernie Sanders er heller ikke så veldig fan av intervensjoner eller NATO. Han har jo også, uten sammenligning for øvrig, en America first-holdning. Bare at han vil gjøre det på en ordentlig måte. – Men det er jeg også! Det er noe ved Trumps retorikk jeg liker. Blant annet dette med at hvorfor skal gruvearbeidere, industriarbeidere og amerikanske skattebetalere betale for forsvaret av Tyskland og Sør-Korea. Og Israel, for den saks skyld. Når jeg sier det detter en del høyrefolk av. Det er flere amerikanere som støtter BLM enn som støtter Israel. Når det er sagt så synes jeg at Israel skal eksistere. Det er et bra forbehold å ta! – Venstresiden i Israel er noe av verdens beste folk, høyresiden i Israel er noe av verdens verste folk. Jeg så at du sa til Aftenposten at «nivået på norske USA-eksperter ikke er imponerende». Hva er det du tenker på da? – Det er klart at når fire-fem hundre tusen folk i Norge er USA-eksperter så legger jo medianen seg ganske lavt. Det er lett for meg å hovere, siden jeg var Nostra-Thomas som jeg kaller meg, i 2016. Når folk har sett de episodene vi har lagt ut er tilbakemeldingen fra det norske folk at «fy faen, dette visste vi ikke». De som ser på UXA er jo gjerne interessert i USA fra før. Sier ikke det at ikke vet om de tingene noe om hvor dårlig nivået på informasjonen nordmenn får om USA? – Det gjelder jo på høyresiden og, om man ser på document.no står det at «amerikanere elsker Israel». Det er projisering hele tiden. Alle driver med det. Folk blir USAnerder, fordi lerretet er så svært og det er så mye å ta av. Også popkulturelt. Jeg tror det er vanskelig å ta innover seg. Kognitiv dissonans is a bitch, som Kant sa. – Linda Tirado, fattigdoms-bloggeren

SAMFUNN 15

som vi intervjuer, sa etter intervjuet at «things have become really fucking dickensian in America». Det er East End London i 1850, 1%-en i USA er ikke en myte. Middelklassen er borte, den ble fjerna, de ble ikke tatt med ufoer, men de ble tatt av en finanskrise og fjerna av 40 år med lønnsstagnasjon og outsourcing. Og aggressiv krigføring mot fagforeninger av forskjellige presidenter. – Og ikke minst fra de som styrer presidentene. Nå hører jeg ut som en konspirasjonsteoretiker, men med Citizens United-kjennelsen i Høyesterett forsvant alle brannskott mot penger i politikk i USA. 2/3 av republikanske velgere mener den kjennelsen var feil. Der ligger mitt håp for USA. Anders Magnus bruker jo Andy Ngo som kilde … – Andy Ngo er en svindler … Statskanalen bruker ham som kilde og omtaler ham som en «høyreorientert journalist». – Jeg har ikke noe problem med å kritisere andre NRK-folk. Jeg tenker at det var feil av Anders Magnus å bruke Ngo, fordi han er ikke bare er det. Han fikk jo sparken fra Quilette fordi han jobba aktivt med høyreekstreme og med å kartlegge ekte journalister. Og da er du ikke journalist lenger, da er du en informant og aktivist. – Men på en annen side, i vår siste episode, har vi jo intervjuet Gavin McInnes. Det bør ikke være forbudt. Nei, nei. Men dere sier jo rett ut hvem han er. – Jaa. Vi gjør jo det. All respekt til Anders Magnus, men jeg tenker at Ngo var et dårlig valg. Christina Pletten i Aftenposten sammenlignet Trump og Sanders under det demokratiske primærvalget. Vi var jo inne på at det var noen likheter, men begge ble beskrevet som «populister» som «tilsynelatende står i hver sin ende av det politiske spekteret, men bare tilsynelatende», og sier det er «slående likheter» … – Fy faen, for noe piss. «Det er slående likheter mellom deres populistiske bevegelser, for begge understøttes av en nådeløs bøllekultur». – Faen for noe bullshit. Bernie Sanders kommer fra den stolte bevegelsen som heter populisme, som oppstod på prærien i USA. – Amerika er populismens hjemland. Og var en motreaksjon mot jernbane-eierne som styrte kornprisene og den finansielle kyst-eliten. Det var en bunnsolid sosialdemokratisk bevegelse, det var de som fant opp ordet. De sa «we’re the people's party». Det var et tredjeparti som fikk veldig stor oppslutning. Og den opprinnelige præriepopulismen, som var en allianse mellom småbønder og arbeidere mot stormakten, det er ren Gerhardsen. IWW (Industrial Workers of the World) var en enorm anarkistisk fagbevegelse som Martin Tranmæl besøkte som ung mann og lærte organisasjonsarbeid. Så kom han tilbake til Norge og grunnla norsk arbeiderbevegelse. – Amerikansk populisme skapte den norske velferdsstaten! Har du inntrykk av at pandemien har

endret de politiske meningene til de du møtte nå og for fire år siden? – Jeg vet ikke. Men amerikanernes tro på systemet ble knust av juginga rundt Irakkrigen, fake news og finanskrisa. Som fetteren min Kelly sa da jeg besøkte dem i den første dokumentaren, han sa det veldig poetisk til å være en gammel fallskjermjeger og combat veteran, «the financial crisis broke Americas heart». Jeg fikk litt gåsehud av det. Amerika har kjærlighetssorg, det er en ren sorgprosess over at systemet har svikta. Når du spør kusina di i serien hvordan de siste årene med Trump har vært sier hun at det har vært dritbra, og trekker frem at hun har fått litt høyere trygd. Jeg tror du sa et sted at dette bare er en automatisk justering? – Ja, hun er på Medicaid, som er den grunnleggende uføretrygda i USA. Da jeg møtte henne i 2016 sa hun at hun stemte på Obama i 2008 for han lova change, men «trygda mi har bare økt med 8 dollar på 8 år». For øvrig er jeg enig i at det er fuckings hårreisende. Medicaid er indeksregulert, det går automatisk. Det sier litt om hvordan mindsettet har blitt. «Jeg fikk 8 dollar økning under Obama, fuck han. Jeg fikk 12 dollar mer med Trump, yes!». Man jo lure på hvorfor de er så klare til å gi Trump og republikanerne så mye ære for noe han egentlig ikke styrer, og som han sannsynligvis ville ødelagt om han var litt flinkere, og hvorfor så kritiske til Obama for omtrent det samme? – At det er en racial bias der? Nei, ikke racial nødvendigvis. Men det er en slags bias, om man skal bruke et amerikansk ord. – Jo, rase spiller en veldig stor rolle i USA. Men den spiller ikke så stor rolle som man skulle tro. – Kim og familien vet ikke hva høyre og venstre er. Men de vet at Hillary gjorde narr av folk som shoppa på Walmart. De vet jævlig godt hva klasse er. Og der er republikanerne vært jævlig flinke, og der har demokratene vært jævlig dårlige. – Hillary sitter i styret til Walmart. Bill var Arkansaas-guvernør, og Walton-ekteparet (Grunnleggerne av Walmart, journ.anm) var jo ganske tungt på høyresiden, men da han døde begynte kona å gi penger til unge demokrater. Walmart-familien har sponsa hele karrieren til Bill og Hillary. Walmart er USAs største private arbeidsgiver. Når ufoene kommer i en science fiction film i svære romskip og skygger over en by og sender ned tentakler og suger ut livet av byen, er det Walmart. Det er en enorm fattigdomsmaskin. Walmart har nesten fått en slags moralsk og politisk rolle også. Hvis Metallica ikke sier fuck på et album så kan de selge cdene på Walmart. Og Walmart er så stort at de måtte selge der. – Det er corporate cancel culture. CCC! Folk er stort sett enige om poltiet må reformeres, men så klarer republikanerne igjen å gjøre politisk jiu-jitsu og få det til å handle om at demokratene skal ødelegge sikkerheten til folk ved å ta penger fra politiet. Hvorfor er de så flinke til det? – Det er en orwelliansk greie. Richard Ojeda

som til og med stemte Trump i 2016, sa om ord som Citizens united og right to work, som er for å ødelegge siste resten av fagforeningene, at «Republicans are fucking good at coming up with catchy names». Og da tenker jeg: ja, det er 1984. Demokratene kunne ha kommet opp med det, de òg. Det er som enhanced interrogation og PATRIOT act. Amerikansk politikk er jo å få ting til å ikke høres fascistisk ut. – Det er jo mye lettere å selge frykt enn håp. Det er mye lettere å selge splittelse enn enhet. Republikanerne har vært flinke til å lage klassekamp. Det er us versus the elites. «Socialism never took root in America because the poor see themselves not as an exploited proletariat but as temporarily embarrassed millionaires». Du er jo team Bernie … – Jeg er Bernie bro deluxe. Når kameraene er av, prøver du å overbevise de du møter? – Egentlig ikke. Men de vet at vi i Norge har det bra. Fetteren min Kelly sa til meg, «Thomas you always had a lot of wonder in your eyes». Fy faen det er … Det tenker jeg de også hadde, men de fikk andre liv. Og da føler man at the wonder in my eyes ble til mitt liv. Fy faen, det er jeg så glad for. Og han hadde også wonder in his eyes. Men alle vennene mine og alle i familien min i USA vet at det er gratis helsetjenester i Norge. Og de bare: «that’s fucking awesome». Når kommer Bernie-revolusjonen? Med AOC? – USA trenger ikke en AOC, de trenger en bondegutt. Det er en sånn bevegelse som heter Trillbilly Workers Party, en podkast. Det er folk fra Harlan county. Det er gruvearbeider-unger som rett og slett har blitt marxister. Republikanere er også flinke til å få sinnsyke våpenlover til å høres fornuftige ut. – Jeg er litt second amendment man jeg, ass. Broren min har alltid vært det og faren min hadde rifler. Jeg skøyt ofte da jeg bodde i USA. Det er en naturlig del av prærielivet og nybyggerlivet. Bernie er jo også ganske pro våpen? – NRA greier ikke å ta ham helt, men de vil gjerne gjøre det. Wayne La Pierre, den tidligere formannen, hata Bernie. Men Bernie er senator for villmarks-staten Vermont, han har aldri styra med de greiene. En venn av meg som er navy-veteran og trump-entusiast, sa at Bernie har vært helt kul med våpen. Det er sånn demokratene kan vinne valg. – Vi hadde våpen hjemme vi, som faren min tok med fra USA. Det var ikke noe big deal. Om jeg skulle bodd i USA nå hadde jeg hatt både håndvåpen og … For å beskytte familien. Men det er jo en konsekvens av at samfunnet der ikke er som det burde være? – Ja, nettopp. Sivilsamfunnet har jo brutt sammen i USA. Og den frykten du snakket om som republikanerne er så flinke til å piske opp, er veldig reell. – Ja, USA er ikke Norge. ■

Det har alltid vært sånn at USA er en bodybuilder med et barns hjerne. Men det stemmer ikke helt. Det barnet har jo reddet Europa fra det mest dyriske og mest retarde noensinne, fascismen, og den stalinistiske kommunismen

16 SAMFUNN

SAMFUNN 17

AVERAGE Amerikansk presse er en profittstyrt, partisk og polariserende eliteinstutisjon. Ikke rart folk stoler mer på en selverklært idiot.

JOE

TEKST ERLEND MØRCH ILLUSTRASJON EMIL JOHNSON ELLEFSEN

«I

DO!». Disse ordene vil jeg tro Donald Trump sa da han giftet seg i 1977, 1993 og 2005, men han sa dem også på Twitter nylig. Denne gangen handlet det ikke om kjærlighet, men om hvorvidt han var villig til å stille opp i en fire timer lang debatt mot Joe Biden på podkasten The Joe Rogan Experience. USA SKAL NÅ velge hvem som skal lede dem gjennom pandemi, klimakrise og rasekrig, og valget står mellom to gamle menn som begge beskyldes for korrupsjon og for å være demente. Behovet for en troverdig presse er større enn noen gang, men amerikaneres tillit til mediene har aldri vært lavere. Idet imperiet går opp i limingen og sprekkene i befolkningen er i ferd med å bli til dype kløfter, snur flere og flere seg til én mann for å få vite sannheten om hva som skjer: En skalla kampsportkommentator som røyker weed og drikker whiskey med gjestene sine. Podkasten The Joe Rogan Experience (JRE), ledet av den tidligere Fear Factorprogramlederen og MMA-kommentatoren Joe Rogan, har blitt et av de mest sette programmene i USA. Et over én time langt intervju med Bernie Sanders har, hvis man legger sammen tall fra flere plattformer, trolig blitt sett og hørt av over 20 millioner mennesker. Til sammenligning ligger de mest sette nyhetsprogrammene på tradisjonell TV på rundt 4 millioner. Det er slike tall som skal ha fått Spotify til å bla

opp en milliard for eksklusive rettigheter til Rogans podkast fra nyttår. Om ikke annet, tyder Rogans voldsomme suksess på at han dekker et behov de etablerte mediene ikke tilfredsstiller. Men hva? En som har markert seg med gode analyser av amerikansk presse er den 91 år gamle legenden, lingvisten og politiske aktivisten Noam Chomsky. I 1998 skrev Chomsky, sammen med økonomen Edward S. Herman, boken Manufacturing Consent. The Political Economy of Mass Media. Boken beskriver mekanismer i amerikansk presse som beskytter dem som sitter med økonomisk makt i landet: Kommersielle medier vil aldri vil gå etter den økonomiske eliten som finansierer dem på noen betydningsfull måte. Boken beskriver blant annet en seleksjonsprosess der journalister med synspunkter som faller utenfor et bestemt spekter av meninger blir marginalisert i form av manglende jobbtilbud, nedgraderinger og dårlig rykte i bransjen. Et eksempel er da New York Times-journalisten Chris Hedges uttalte seg kritisk til invasjonen av Irak, og fikk beskjed av avisen om at hvis han skulle fortsette i jobben, måtte han slutte å uttale seg offentlig om krigen, ettersom det kunne «skade avisens omdømme som objektiv nyhetskilde.» Hedges sluttet i jobben. Joe Rogan har også sine sponsorer, men er langt mindre avhengige av dem. De første årene var han sponset av et selskap

Det er ikke optimalt at folk bruker en full, stein, synsende MMA-kommentator som primærkilde til sannhet om hva som foregår i verden

som lagde fleshlights, også kjent som juksefitter. Men jeg tviler på at juksefitteselskapet styrte mye av Rogans innhold utover at han kan ha mistet tilgang på enkelte gjester som ønsket å bli tatt seriøst. En ting er likevel sikkert, ingen våpenprodusenter eller legemiddelselskaper eier Rogan, og i motsetning til noen av journalistene i storbyene har Rogan et variert sosialt nettverk, der alt er lov å si. Dette gir ham muligheten til å gå i motsatt retning av de store mediehusene. Han trenger ikke velge side, og han kan snakke med alle, så lenge han vil. Mange av Rogans episoder varer i flere timer. Gjestene får fritt spillerom til å si hva de har på hjertet, fullføre lange resonnementer og ta opp temaer de ikke slipper til med på TV-kanalene. ▶

Joe Rogan (f. 1967) Stand up-komiker, UFCkommentator og podkaster Spotify skal ha betalt rundt 100 millioner dollar for eksklusive rettigheter til videopodkasten The Joe Rogan Experience fra 2021 Podkasten har snart 10 millioner abonnenter på Youtube Rogans Intervju med Elon Musk har 37 millioner visninger på Youtube

18 SAMFUNN

AMERIKANSK PRESSE BLIR ofte beskyldt for å bare ville kjøre underholdende saker, og aldri gå i dybden. Men noen ganger forsvinner også de underholdende sakene. I boken Hate Inc. viser journalisten Matt Taibbi (som har vært gjest hos Joe Rogan to ganger) til en endring i medienes forretningsmodell de senere årene. Taibbi omtaler selv boken som en moderne versjon av Manufacturing Consent, og mener de har gått fra å forsøke å appellere både til demokrater og republikanere, ettersom det potensielt dobler seertallene, til å heller være 100% lojale mot den ene siden, i kampen mot den andre. Denne modellen, formet av Fox News, har vist seg så effektiv at nyhetskanalene unngår saker som ikke kan hektes på et narrativ om at de andre er onde. Taibbi nevner Jeffrey Epsteins dødsfall som eksempel, der man i utgangspunktet har alle ingredienser til det som kunne blitt tiårets mediesak. At det ikke skjedde, forklarer han med at begge leirer i amerikansk politikk var berørt av skandalen, og at den dermed ikke passet inn i dagens polariserte nyhetsbilde. Joe Rogan, som tilsynelatende ikke føler lojalitet til noen, trenger ikke ta hensyn til dette, og tar stadig opp saken med ulike gjester. Klippet «Rogan reacts to new Epstein information» har over fem millioner views på Youtube. En amerikaner som setter seg ned for å se nyheter på tradisjonell TV har altså to valg. Han kan velge CNN eller MSNBC, som sier republikanerne er onde, eller Fox News, der demokratene er de onde. Det er

lett å se for seg frustrasjonen hos en som simpelthen vil vite hvorfor det ikke holder med to fulltidsjobber for å betale for egenandelen på helseforsikringa si. Det er mye som skiller Rogan fra dem man ser på amerikanske nyhetskanaler. Den største forskjellen er at han kan være vanskelig å plassere politisk. Han står stort sett trygt på venstresiden når det kommer til økonomi, helse, arbeidspolitikk og kriger. Under demokratenes primærvalgkamp, da alle kandidatene skal ha ønsket å være gjester i podkasten, var venstrefløyens kandidater Sanders, Gabbard og Yang de eneste som ble invitert. Men han kan også finne på å si at han nekter å stemme Biden når han ser en video av den tidligere visepresidenten som kobler ut midt i en setning. Jeg mistenker at nettopp denne uforutsigbarheten gir ham en troverdighet som mangler i de tradisjonelle mediene. Rogan reagerer som mange andre på verdens begivenheter, og justerer sin posisjon fortløpende. Der journalister spekulerer i «hvordan folk kommer til å reagere» på ting som skjer under valgkampen, er Joe Rogan selv den som reagerer. Litt som en vanlig person. En annen forskjell er variasjonen i gjestenes synspunkter og i temaene som tas opp. En hjerneforsker snakker i to timer om hjernen, konspi-kokko Alex Jones kommer forbi, en NASCAR-sjåfør snakker om biler, en kampsportfyr om kampsport, Miley Cyrus snakker om oppveksten sin, og Elon Musk stikker innom og styrter Teslakursen ved å takke ja til en joint. Jimmy

Frykten for, og kritikken av Joe Rogan, er i seg selv symptomer på et større problem hos amerikansk venstreside og liberale journalistkretser, og det er disse problemene som har vært selve drivstoffet for raketten Joe Rogan

Dore, som er så langt til venstre at han nekter å stemme Biden og beskriver det demokratiske partiet som minst like korrupt som republikanerne, kontres av den konservative internettstjernen Ben Shapiro som er mot abort, og mener at enhver fattig person stort sett kan takke seg selv for sine lidelser. En billig form for journalistikk er å ha et fast panel med synsere som umiddelbart og uten videre refleksjon deler sine tanker om det som rapporteres. Slik får du to saker for prisen av én: Selve saken og saken om saken. Dette er en form som har blitt standard på de største liberale nyhetskanalene i USA. Få mennesker har så tydelig gått gjennom Chomskys filter

som disse, og deres uærlige dekning av Bernie Sanders under primærvalgkampen var slående. Men det er ikke bare jeg som norsk sosialdemokrat som har reagert på hvor urettferdig Sanders blir fremstilt av disse menneskene. I fjor høst intervjuet MSNBC en gammel dame i valglokalene i New Hampshire, som sa at hun egentlig ikke hadde tenkt å stemme Sanders, men gjorde det likevel, på grunn av kanalens urettferdige dekning av ham. DEN GAMLE DAMEN hadde kanskje funnet en bedre nyhetskilde i Joe Rogan. Som norsk Sanders-sympatisør er det lett å bli frustrert over hvordan han stadig måtte forsvare sosialdemokratiet som styreform

FOTO: TOM BEAR

SAMFUNN 19

i lys av mislykkede sosialistiske diktaturer i møte med amerikansk, liberal presse. Men som gjest hos Joe Rogan fikk Sanders gått i dybden, og satte den selverklærte idioten Joe Rogan inn i kompleksiteten rundt temaer som forholdet mellom legemiddelindustrien og dens finansiering av politikeres kampanjer, fordelene de mottar til gjengjeld, kommersielle krefters evne til å påvirke institusjoner som universiteter, medier og domstoler. Rogan lyttet oppmerksomt og stilte oppfølgingsspørsmål som hjalp publikum til å forstå hva Sanders faktisk snakket om. Sammenligner man dette med begrensningene politikere får på tradisjonell TV, spesielt i debatter, er det forståelig at mange ønsker å høre presidentkandidatene snakke ut i en annen setting. Rogan endte med å erklære sin støtte til Bernies kandidatur. Da Sanders fremhevet Rogans støtte på Twitter, omtalte CNN Rogan som en «populær podkaster med en fortid fylt med rasistiske, homofobe og transfobe uttalelser.» Denne tanken om at Rogan er et slags alt-right internettroll med svakt moralsk kompass, er utbredt i liberale sirkler i USA. Da Spotify kjøpte Rogans podkast skal flere ansatte i selskapets New York-kontor ha protestert, og truet med å streike. Dette til tross for at Rogan er tilsynelatende ganske langt til venstre på nesten alle områder. Mangeårig Rogan-lytter og tidligere digital strateg for Obamas 2008-kampanje, Shant Mesrobian, forklarer det med at Rogan er «kulturelt konservativ». Joda, han er for

kvinners rett til abort, en mer egalitær økonomisk distribusjon, gratis helsetjenester, gratis utdanning og så videre. Men han liker også slåssing, raske biler, jakt, drøye vitser og guttastemning. Det er ikke nok at Rogan sier han stemmer Bernie, for han fremstår likevel som en av de andre. Dette antydet også Edward Snowden da han gjestet programmet på videolink fra Russland: «Jeg må si du har en grusom logo hvis du ønsker å få inn folk som vil bli tatt på alvor politisk [...] En skallet mann med et manisk glis, og det tredje øyet i pannen, jeg tenkte «Ånei, det programmet!» Det ser ikke bra ut, Men når man faktisk ser på programmet, så er det jo strålende.» Ikke all kritikk av Rogan og podkasten hans kan avskrives som ignorant, estetisk aversjon. I løpet av sine mange tusen timer med live-sendinger, som ofte gjøres i enten alkohol- eller weedrus, og begge deler en gang iblant, har det blitt sagt dumme ting. Rogan har ved flere anledninger brukt n-ordet, dog alltid i kontekst av å snakke om selve ordet. Han lo også voldsomt av en kjip historie fra en komikerkollega om å kreve blowjobs fra damer for at de skulle få opptre på scenen han var portvokter for. Et annet spørsmål er om ikke en så populær podkast bør forholde seg til enkelte presseetiske prinsipper. Hvor lett bør man for eksempel ta på feilinformasjon som får gå uimotsagt når mange millioner mennesker hører på? Er det forsvarlig å la så ytterliggående stemmer som Alex Jones eller Gavin McGinnes spekulere om

konspirasjonsteorier og raseteori, uten å bli utfordret tilstrekkelig av noen med kunnskap på området? Nylig refererte Rogan til en sak han hadde lest, om at «venstreekstremister» hadde blitt arrestert for å starte skogbranner i Portland. FBI avviste dette, og Rogan publiserte dagen etter en video på Instagram hvor han beklaget at han hadde oppført seg uansvarlig, og at han skulle lære av dette. Rogan har siden steppet opp med løpende faktasjekking i sine siste programmer, trolig som reaksjon på kritikken, og sagt at han har blitt mer bevisst sin innflytelse. Så har vi dette med å «gi plattform» til «farlige stemmer» i det hele tatt. Alle som har en plattform har et visst ansvar for hva som kommuniseres gjennom den. Men hvem skal få avgjøre hva som er en farlig stemme? Terskelen for hvem som er «farlige» flyttes hele tiden, og hvert enkelt boblesamfunn på internett har sine egne tanker om hvem som er innafor og ikke. Kanskje går grensen ved Alex Jones, men andre vil mene det er uforsvarlig å la J. K. Rowling få snakke, og selv tror jeg Sam Harris, som tidligere har forsvart både tortur og amerikansk intervensjon i Midtøsten, er langt farligere enn Alex Jones, selv om sistnevnte er mer smakløs. Likevel tror jeg folk er i stand til å tenke selv. Og følger de Joe Rogans podkast er det greit at de hører Sam Harris den ene dagen, for neste gang kommer en fyr som Michael Moore og mener det stikk motsatte. Teknologiske omveltninger har ført til et

voldsomt økonomisk press på amerikansk presse, som kombinert med uheldige mekanismer og polarisering i samfunnet fører til svært magert meningsmangfold og manglende evne til å peke på virkelige problemer. Frustrerte seere og lesere med en forståelig mangel på tillit til mediene har søkt til alternative kanaler, hvor mange har funnet Joe Rogan som den mest tillitsvekkende figuren. Frykten for, og kritikken av Joe Rogan, er i seg selv symptomer på et større problem hos amerikansk venstreside og liberale journalistkretser, og det er disse problemene som har vært selve drivstoffet for raketten Joe Rogan. Med stort publikum kommer stort ansvar, men tross enkelte svakheter, er Rogans posisjon og format bedre egnet for opplysende samtaler enn dem amerikanerne får på TV. Det er ikke optimalt at folk bruker en full, stein, synsende MMAkommentator som primærkilde til informasjon om hva som foregår i verden, men amerikansk presse kan takke seg selv for at det nå er tilfellet. De sitter tross alt selv med det beste fartøyet for å dra utviklingen i en annen retning. Om de prioriterer tillitsskapende journalistikk og åpenhet, uten frykt for hva som kan komme til å skje, vil Rogans podkast bli redusert til det den burde være: Et underholdende supplement til en fungerende, undersøkende nyhetspresse. Men selv med en mer troverdig presse på plass hadde det vært sykt gøy med presidentdebatt hos Joe Rogan uansett da, haha. ■

20 SAMFUNN

TEKST MARCO REINERTSEN ILLUSTRASJON ANE BARSTAD SOLVANG

Hvordan være en ufordragelig dritt når du snakker om USA Det er mange måter å vise at du kan mye om amerikanere. Dette er ikke måtene å gjøre det på.

I ER ET land av USA-eksperter som ikke vet noen ting om USA, men som elsker å snakke om USA og vise at man er opptatt av den konspirasjonsteorielskende supermakten. Å vise «kunnskapen» vår gjør vi som regel ved å gulpe opp det vi hører fra journalister og andre meningsbærere. At folk faktisk ikke vet så mye om USA som man liker å tro, gjør egentlig ikke så mye. Det betyr nemlig at du hvis man leter litt kan man finne ting som teknisk sett sikkert er sant, men egentlig ikke så relevant, og kanskje verre: du fremstår som en sykt irriterende drittsekk. Men som i amerikansk politikk er det nemlig ikke det å ha rett som er poenget når man diskuterer USA, men å vise at man kan noe. Og som vi alle vet, det beste folk som elsker å snakke om USA liker å gjøre, er å vise hvor mye de kan om USA, og hvor lite de kan om sosiale situasjoner. Derfor har vi laget en guide til hvordan man kan være en ufordragelig drittsekk og vinne diskusjonen for enhver pris når man snakker om USA med venner, fiender og andre som ikke rekker å gjemme seg før du kommer inn i rommet.

OMFAVNE KONSPIRASJONSTEORIER AMERIKANERNE LIKER USA-eksperten følger selvsagt med på amerikanske medier, ikke norske. Derfor har også den rare falske balansen mange medier «over there» har til alt, enten det er hvorvidt det er bra at alle kan ha maskingevær, at ingen får helsehjelp eller hvorvidt en pedofiliring styrer landet. Det har selvsagt brutt ned USA-ekspertens hjerne, og nå mener hen også at, ja jo, kanskje global varming er en «hoax». Dette skal også du bruke i samtale på fest. Når folk fortvilet lurer på hvorfor ikke flere stemte på Hilleri, skal du selvsikkert trekke frem Benghazi, og når folk lurer på hvorfor ikke Biden er mer populær skal du trekke frem helt sinnsyke og usammenhengende konspirasjonsteorier for å vise at det kanskje ikke er SÅ lurt å la landet styres av de bloddrikkende øglene i det demokratiske partiet.

USA HAR VÆRT MER POLARISERT! Folk uttrykker forståelig nok bekymring over at USA nå er så uenige seg imellom at de frykter for konsekvensene. Men i stedet for å uttrykke empati og delta i samtalen gjør du selvsagt noe annet om du vil fremstå som en bedrevitende dritt. «Øøh…», sier du og himler med øynene. «Så USA har aldri vært mer polarisert, nei. Sier du det, ja». Så venter du litt mens du rister på hodet og lar de andre tro de har sagt noe du tar alvorlig. Vent gjerne til de begynner å snakke om noe annet, før du avbryter dem og roper «TROR KANSKJE DU GLEMMER EN VISS BORGERKRIG SOM STARTET I 1861?? VAR KANSKJE LITT MER POLARISERTE DA, AMERIKANERNE? HÆ? DA DE DREPTE HVERANDRE I EN FUCKINGS BORGERKRIG???» Du skal ikke se bort ifra at denne kommentaren også vil starte en slags borgerkrig på festen, med deg alene på den ene siden. Lykke til!

SAMFUNN 21

TRUMP ER IKKE DEN VERSTE PRESIDENTEN USA HAR HATT! «Trump er utvilsomt en forferdelig president, men det har vært mye verre ledere av landet før han», sier du og legger de stygge, møkkete sokkeløse beina dine fulle av dype infiserte sår på bordet, så ølen til alle velter ned på gulvet. Hva med Andrew Johnson som tok over etter drapet på Lincoln og ga sørstatene lov til å gjøre stort sett hva de ville med de tidligere slavene landet akkurat hadde kjempet en borgerkrig om? Eller hva med måten Franklin Pierce og James Buchanan ofret slavers frihet for å vinne på det politisk? Det er jo lett å si at også William Henry Harrison, som døde 31 dager etter å ha blitt innsatt heller ikke var en god president? Ja, da skal du se at de holder kjeft om sak, og heller sier irrelevante ting bare folk som har tapt diskusjonen sier, som f.eks: «Ja, okei, det er jo selvfølgelig en subjektiv vurdering, men du er enig i at han er en av de verste presidentene noensinne, da? Din jævla kverulant. Hvem var det som inviterte deg egentlig? Kjenner du egentlig noen her? Var det du som knuste vinduet? Har du brutt deg inn her?» Du: 1 De andre: 0.

EH, TROR IKKE EGENTLIG GEORGE W. BUSH ER SÅ DUM Det er vanlig å beskrive det som utvilsomt var en av de verste presidentene USA har hatt for «dum» eller «uintelligent». Men, som du kan påpeke med et irriterende flir rundt munnen, mannen var ikke bare jagerflypilot, han ble faktisk fuckings presidentmann over USA og leser ekstremt mye. Bare de to siste årene av presidentskapet sitt leste han 186(!) bøker, de aller fleste om historie og biografier. Hele 14 av disse var Lincoln-biografier. Kan man være dum selv om man gjør disse tingene? Helt klart. Kan det være han ikke leste bøkene, men bare stirret på sidene, så han kunne få litt pause fra jobben? Ja, det kan jo hende. Og det er liten tvil om at Bush tok ekstremt mange dårlige avgjørelser og ofte slet med å vite hva han skulle si. Men han var sikkert litt smartere enn alle ville ha det til, i motsetning til deg!

OPPRIKTIG MENE AT TRUMP VET HVA HAN DRIVER MED OG LURER ALLE For vanlige mennesker kan det virke som om Trump er en gal narsissist uten impulskontroll og som styrer landet deretter. Men en ufordragelig selverklært USA-ekspert følger folk på Twitter som mener det Trump driver med er 4D-chess, trolling eller genialt. Eller, alt på en gang. Det er det selvsagt ikke, men det stopper deg ikke fra å smile lurt og stille irriterende Sokratiske spørsmål når folk begynner å snakke om at Trump har gjort et eller annet sinnsykt dumt. «Åja, hvorfor tror du han valgte å falle ned den trappa da? ;) Du har ikke tenkt på at det kanskje er en grunn til at han ikke klarte å drikke vann etter at han angrep Iran, eller? ;)»

NÅR FOLK SIER AT DE IKKE SKJØNNER HVORFOR FOLK STEMMER PÅ «HAN» Hev øyenbrynene, kryss armene og smil overbærende mens du sier «Åja, så du er overrasket over det, ja? Okei!» Så forklarer belærende at du at den hvite middelklassen er redde for jobbene sine og det å overleve. Ja, faktisk, insisterer du, er det eneste LOGISKE for disse menneskene å stemme på det alvorlig psykisk syke monsteret Donald Trump! Også avslutter du med at du også hadde stemt på Trump om du var amerikaner, og at du regner med at han stiller til valg igjen om fire år. Og vinner.

BLI IRRITERT FORDI FOLK IKKE VET NOE OM UINTERESSANTE LOKALVALG En virkelig ufordragelig USA-ekspert vil se ned på folk fordi de bare er opptatt av Trump, Bernie og AOC. Du vil så påpeke at andre, helt ukjente politiske kamper som foregår er mye mer interessante. Når vanlige mennesker snakker om Biden, vil du gjespe og si noe sånt som at tidligere sheriff og krigsveteran Tom «Dildo» Cotton i Pennsylvania faktisk har en veldig spennende politisk plattform og stiller til gjenvalg i det 41. Distriktet i den lokale kongressen i 2023! DET blir et valg å følge det! Og du har allerede booket bord på Brygg. Nå gjelder det bare å finne noen å se resultatene med!

SI AT DU SLITER PSYKISK Om du får et spørsmål om noe du ikke vet noe om, eller blir tatt i løgn, bare skift samtalen over på noe annet, som for eksempel ved å si at du sliter psykisk. De aller færreste orker å høre på at andre forteller om sin angst, depresjon eller spiseforstyrrelser, og du kan etter kort tid løsrive deg fra den kunnskapsrike, men lite empatiske «unionen» av folk som tror de er så kule, og flyte videre til neste gjeng og starte en ny samtale om USA med dem. Som en parasitt.

22 SAMFUNN

SAMFUNN 23

TEKST YNGVE SIKKO FOTO WILLA WATHNE

BRUS, BRUS, BRUS

Oral Bee har skrevet bok om brus, 612 har rappet om brus, og flere gamle hiphop-stjerner trekker i brusmarkedets tråder. Hva er det med rappere og brus?

OSLO ER DET ikke vanskelig å finne brus av den mer eksotiske sorten. I grønnsakssjapper og i baguette-kiosker, i VG-bodegaer og i godteributikker med Willy Wonka-aktige fargepaletter står de stablet, de rare brusene. På Japan-butikken Neo Tokyo på Arkaden fører de stinkende Dorian-brus. På en sjappe ved Oslo spektrum er det visstnok mulig å få tak i en brus brygget på fuglespytt som smaker høgg. Norge er ikke et nisseland, Norge er et brusland. Den gjennomsnittlige nordmannen drikker 87 liter brus i året. Om rusmidler heter det gjerne at et mindretall av brukerne står for mesteparten av konsumet. Er det også slik også med brusmidler? Det er i alle fall én gruppe som tilsynelatende stikker seg ut: rapperne. – Mountain Dew Mystery Flavor kom i posten her om dagen, og så kommer Mountain Dew Frostbite nå snart, sier rapperen Oral Bee, alias Anders K. Smedstad. NATT&DAG har han på tråden og vi snakker naturligvis om brus, den andre av rapperens to store interesser (etter rap). Smedstad forteller at han nettopp har brukt et par tusen på importbrus via Ebay. – Det er dritdyrt, men jeg kan skrive det av på skatten. DET ER IKKE bare ham. Oslo-rapper Siyabång, for eksempel, må ha Urge når han er i studio, mens 612 flittig har tydd til den meksikanske brusen Jarritos som identitetsmarkør. Selskapet som importerer Jarritos har også forbindelseslinjer til hiphopen. Bak Paafyll AS står blant andre Morten Aasdahl Eliassen, som de siste 20 årene har vært anerkjent som en av de mest talentfulle og særegne norske rapperne, først på engelsk under aliaset Opaque og senere på norsk som Mae. Og ikke nok med det: Mannen bak de siste årenes suksesshistorie Tøyen-Cola, Jarle Hollerud,

er for mange bedre kjent som Pope Dawg, og kanskje enda bedre enn det igjen, kjent som «han andre» i Paperboys. Men det er Oral Bee som er brus-rappernes Primus inter pares – den fremste blant likemenn. Rapperen med det i denne sammenhengen ironiske navnet (Oral Bee som i tannbørsten) har brusdrikking som en helt sentral del av sin veldig overdrevne westcoast-rapper persona. I år har han gitt ut to album som handler eksplisitt om brus. Smedstad driver også en brusblogg, i tillegg til at i disse dager er aktuell med Brusboka, som kom ut på Kontur Forlag i slutten av oktober. – Jeg vokste opp lenge før havrevaflene og smoothies gjorde inntog i barnebursdager, forteller han da vi spør hvordan det hele startet. – Det var alltid fri flyt av godsaker, Donald-brus, Cola og sånne ting. Det var da jeg begynte å bli hekta. Brusinteressen tok for alvor av på 90-tallet en gang, da Smedstad dro til USA og så Forrest Gump på kino. Han var akkurat blitt tenåring, og spesielt scenen der Forrest styrter 15 flasker Dr. Pepper på rappen på besøk i Det hvite hus gjorde inntrykk. – Jeg tenkte å shit, det må være en digg brus liksom, når Forrest synes den er så smud! Dagen etter prøvde jeg den selv for første gang. Tilbake i Norge fikk han nyss om butikken Vika Mat, like ved Klingenberg i Oslo sentrum, der de hadde både Dr. Pepper og Cherry Coke. Mye av lommepengene endte opp der. – Vi hadde en fast rute vi tok på lørdagene. Vi kom inn med Nesoddbåten, så var det rett på Bennys musikk på Aker Brygge, så bort på Vika Mat for å kjøpe noe import og så kjøpte vi The Source og Rap Pages på Narvesen.

SKAL MAN HA brus i dag er mulighetene flere. Selvimport via internett har blitt stadig vanligere i takt med at sukkeravgiften har økt. I 2020 kan man kjøpe brus direkte fra Japan, og amerikansk brus er lett tilgjengelig på sider som Myamericanmarket. Ønsker man å kjøpe brus på gamlemåten kan man ta en tur til Odeon kino på Storo. Der har de Norges eneste freestylebrusmaskin, der man selv fritt kan sette sammen opp til 140 ulike kombinasjoner. Sist vi var der gikk vi for en Sprite Zero Cherry, 0,8 liter, så klart. I tillegg er det flust av sjapper rundt omkring i Oslo for dem som foretrekker flaske og boks. På Rustal Matmarked i Damstredet, for eksempel, kan en få rundt 200 forskjellige typer brusende drikk. Det er både cherry Coke og Dr. Pepper, men også brus med Litchi-smak, rød Fanta, grønn Fanta, lilla Fanta, syv sorter Jarritos og alskens andre bokser født under mangoens, rabarbaraens, pasjonfruktens, kokosnøttens og/eller druens tegn. Innehaver Iftikhar Ahmed Bajwa er veldig interessert i brus. – Jeg pussa opp og starta alt nytt her. Det var en butikk her tidligere, men den ble stengt. Det lukta jævlig her da vi kom inn, så jeg rydda alt, vaska, malte alt på nytt, forteller han mens han stolt brer en haug bestillingsbrosjyrer ut over disken. Ute regner det så mye at vi må bytte klær når vi kommer hjem. – Jeg graver hele tiden, jeg, for å finne ut hva kundene vil ha. Så prøver jeg å skaffe forskjellig brus. Det er enkelt. Det er ikke vanskelig. Etter 27 år under Norgesgruppens fane startet Bajwa for tretten år siden en butikk på Røa. Han var lei av alt maset fra toppen, og ville bestemme mer selv. I kjedebutikkene er utvalget gjerne strengt regulert. Han sier han følte seg som en slave, det var som om en data bestemte alt. Da han

Bondevik pushet pærebrus når det kom internasjonale connections

▶

24 SAMFUNN

FOTO: RAYMOND MOSKEN

Lettbrus er billige etterligninger av ekte brus. Vi i brusmiljøet som kjøper ekte brus er de som har bygget opp brusprodusentene

tok styringen selv oppdaget han tidlig en nisje: rar brus. – Jeg hadde lyst til å prøve noe litt spesielt for kundene, og så jeg liker å skaffe varer som du ikke finner andre steder. Butikken i Damstredet har han drevet i omtrent fire år. Når det kommer til drikkevarer er filosofien enkel: – Jeg prøver å skaffe alt mulig. I BRUSBOKA SKRIVER Smedstad om hvordan merkevarer som Coca-Cola og Pepsi har brukt både verdenskriger og presidenter til å skape seg globale markeder. – Nixon for eksempel var jo i lomma på Pepsi deluxe. Han fikk i oppdrag av dem da han skulle til Sovjetunionen for å ha møte med Nikita Khrusjtsjov, at hvis han fikk et bilde av at Khrustsjov drakk Pepsi fikk han en ganske stor bonus. Det fikk han til. – Og det har skjedd mye interessant når det gjelder markedsføring. Pepsi var for eksempel de første som begynte å ha svarte mennesker i reklamene sine, og de fremstilte dem som vanlige middelklasse-folk. Det var første gang det skjedde i reklamesammenheng. MIDT OPPI DE seneste årenes bruskjør her til lands står den meksikanske brusen Jarritos, som tok av da rapperne i 612 gjorde det til sin go-to-drikke. Hva skjedde egentlig? Vi huker tak i Leon Grønvold, med 612-navnet Lille Leon.

– T-boy bodde like ved en kebabsjappe som nå er borte som het Corner'n. Der solgte de Jarritos før noen andre, er jeg ganske sikker på. – Jeg har alltid vært glad i brus, men jeg blir fort lei av smaker, så jeg liker å utforske. Utenlandske kiosker har alltid vært gode på å importere spennende varianter. Mye smaker rart, men etiketter er nok det som tiltrekker mest. Man blir alltid gæst når man ser brus som er sjelden, sier han. Det virker som rappere spesielt elsker brus. Er du enig? – Ja, i USA hvert fall. Har du noen teori om hvorfor? – Rappere elsker brus like mye som rappere elsker lean. Man drikker ikke te uten vann og heller ikke lean uten brus. Og det virker som alle rappere i USA drikker lean. Ikke bare med Sprite, men også med mer spennende brus. Brusmarkedet i USA er next level. Noen år tidligere hadde den svenske sad boy-rapperen Yung Lean gjort Arizona iste til en del av sitt image, som et slags ironisk nikk til lean-kulturen som hører til sørstatshiphopen. 612 og Jarritos ble litt av den samme greia, bare i norsk skala. Det var mye estetikk i det. – Flaskene så veldig bra ut. Videre fant vi ut at det var bekjente som importerte Jarritos til Norge, så det var jo en enda

en grunn til å like det. Så fikk vi en gratis kasse med brus for å ha med i videoen til «612 for alltid». – Resten er historie, legger han til. BRUSHISTORIE. I Dag Solstads roman 16.07.41 heter det at et dannet menneske må leve innenfor et spenn på 500 års samtid. 250 år tilbake i tid, og 250 år fram i tid. Har man brus i tankene er det vanskelig å se at han tar feil: I 2020 er det 253 år siden den britiske kjemikeren, naturfilosofen, teologen og lingvisten Joseph Priestley oppdaget hvordan man kunne tilsette bobler til vann. Etter oppdagelsen hans lå veien åpen for å tilsette bobler også i annen drikke, og noen tiår senere, i samme år som det franske revolusjon brøt løs, i 1789, begynte en viss Johann Jacob Schweppe å selge seltzer i Sveits. Schweppes var født. Utover 1800-tallet økte de alkoholfrie kullsyredrikkene i popularitet. Som så var vanlig på den tiden trodde man at det som i dag regnes som ekstremt usunt var sunt. For å få tak i brus måtte man innom et apotek, noe som riktignok også hadde en sammenheng med at fremstillingsprosessen ennå var smått komplisert og krevde en viss kjennskap til kjemisk utstyr. Ikke før i 1835 ble mineralvann for første gang tappet på flaske. Det var langt fra problemfritt. På grunn av trykket som bygget seg opp inne i flaskene hadde korkene

en tendens til å sprette av. Ikke før i 1892 dukket korken vi kjenner fra dagens glassflasker opp, men med den på plass var alt klart for at brus kunne masseproduseres, -oppbevares og -selges. Året etter ble den første Pepsien solgt. Som så mye av slik kommersiell massekultur var alt knyttet til et spesifikt land: USA. USA ER OGSÅ hiphopens hjemland. Er det USA som er fellesnevneren mellom rappere og bruskulturen? Vi får tak i Morten Eliassen alias Mae og Opaque idet han kjører rundt i Oslo med en varebil full av meksikansk brus. Det er stort sett det han gjør om dagen: importerer, selger og leverer brus. I tillegg nevner han at han er litt i studio med Tommy Tee. Det er ikke umulig at det kommer noe musikk etter hvert. Det norske Jarritos-eventyret startet rundt 2015/2016. – Vi drev med import av øl og mineralvann, og merka at flere tacosteder dukka opp i Oslo, forteller Eliassen. – Vi kom litt tilfeldig over Jarritos, og tenkte det var lurt å prøve. I tillegg var det en veldig god brus med litt annerledes smaker enn det som er på markedet her til lands fra før. At de er på en pen, retro glassflaske er jo heller ikke så dumt. Hva er det med rappere og brus? – Er det noe med rappere og brus?

SAMFUNN 25

Jeg vokste opp lenge før havrevaflene og smoothies gjorde inntog i barnebursdager

Ja? – Jeg veit ikke. Vi har en hypotese om at hiphopere har vært mer USA-orienterte enn folk flest, og at det er derfor de har plukket opp denne forkjærligheten for brus. Kan det være noe i det? – Nå spør dere vanskelig. Mulig det er noe i det ja. KANSKJE ER DET ikke rappere og brus det er noe spesielt med, men nordmenn og brus, og i forlengelsen av det – nordmenn og USA? Det er kanskje en søkt sammenheng, men er det ikke slik at nordmenns forhold til brus løper parallelt med det politiske forholdet til USA? Men brus er ikke brus. Den tradisjonsrike sukkerbrusen mister markedsandeler. Brus med sukker var høytidsdrikken som ble hverdagsdrikk. På 1950-tallet svelget en gjennomsnittlig norsk strupe unna åtte liter brus i året. I 2004 var tallet 79 liter. På den tida det stod røde Coca-Cola-automater fristende oppstilt på alle landets skoler. Da de utover 2000-tallet forsvant, ble deres gjenkomst – fortrinnsvis «i kantina» – en foretrukken valgkampsak for elevrådsrepresentanter. De fleste av disse elevrådsrepresentantene kom fra møtene med uforrettet sak, en hengende geip og svekket tro på deltager-demokratiet. Men de hadde ikke noen grunn til å være triste på brusens vegne: de siste årene har brusdrikkingen skutt i været, faktisk er snittet de siste tolv månedene på 87 liter per nordmann, skal en ta Bryggeri- og drikkevareforeningens egne tall. Men mye av dette er lettbrus. Sukkerfrie, kaloritomme varianter, har i det stille erobret det norske brusmarkedet. I august måned i år var cirka 6 av 10 solgte brusliter i dette landet sukkerfrie. Alle kjenner noen som er avhengig av Pepsi Max. Smedstad er blant lettbrusens største haters. Et av hans standardnumre er å gjøre narr av det han kaller lettbrus-geeks. – Lettbrus er billige etterligninger av ekte brus. Vi i brusmiljøet som kjøper ekte brus er de som har bygget opp brusprodusentene. Så kommer Ringnes med utsagn om at de «gjerne ser» at de slutter å produsere sukkerbrus! Da blir det en krig, rett og slett. Det er mange hundre år med kristen kulturhistorie som snakker gjennom deg? – De politikerne som faktisk har støttet ekte brus er jo fra Krf. Kjell Magne Bondevik og Knut Arild Hareide. – Bondevik pushet pærebrus når det kom internasjonale connections, og Knut Arild han er jo real G. Jeg har et legendarisk bilde av ham der han sitter og drikker Pepsi med én hånd – og en Solo klar i den andre! PÅ RUSTAL MATMARKED slår innehaver

Iftikhar Ahmed Bajwa plutselig hardt i disken. Vi skvetter, men det er ikke farlig, han er bare en sånn fyr som blir veldig engasjert av å snakke om brus. – Det var meksikansk brus, brus fra England, norsk brus, brus fra Hawaii … – Når gutta kommer fra den skolen og den skolen, fortsetter han, og peker vagt i et par himmelretninger og treffer muligens et par nærliggende utdanningsinstitusjoner med den viftende fingeren. – … da skal ha Yerba, for det finnes ikke andre steder. Kanskje på en restaurant, men da er det dobbelt så høy pris. Jeg kjører vanlig pris. Bajwa har nemlig ølbevilling, noe som gjør at prisene i butikken er regulert av norsk lov: 30 prosent avanse. Storkiosker uten ølbevilling setter prisene selv, og da blir de naturlig nok ofte høyere. Er det noen som kommer hit og kjøper veldig mange brus? – Å, ja, ja! Det er noen som er helt koko. De kjøper alle variantene, noen ganger 2530-40 stk. Noen kommer fra andre byer på lørdager og søndager og kjøper masse. Har du det beste utvalget i Oslo, tror du? – Jeg tror det. Jeg vet ikke om det er best, men jeg selger veldig mye brus! Hvordan går salget i år med tanke på korona? – Helt som normalt! Jeg har ikke hørt noe om korona i området her, ikke én person har snakket om det. Selger du mer brus? – Ja, brus og øl. Vi selger masse øl. Oral Bee på sin side er ikke så glad i øl, ikke smaken av det, i alle fall. Når han skal ha alkoholholdige drikker går han for de mest brusaktige variantene (sett bort i fra rusbrus): lyst øl og champagne. Men han liker ikke all brus. – Det er en brus med fuglespytt fra Asia som heter Bird’s Nest White Fungus. Jeg tok bare én slurk og var helt nede i en times tid. Jeg hosta og brakk meg. Du vet sånn råtten tang og tare som ligger på stranda? Sånn smakte det. Miksa med vaniljesmak. Man må ha sterkere og særere greier etter hvert. – Jeg så faktisk at de solgte det på den butikken som heter Chili Hoang som ligger like ved Oslo City. Så den har kanskje sine fans i visse dark web-kretser av brusmiljøet. Så lenge det ikke er lettbrus. Vi er tilbake på det som er Smedstads store kampsak: at lettbrus er dårlig. Vi ber om ytterligere utdypning. – Det smaker helt forferdelig. SMEDSTAD TREKKER OGSÅ frem et annet aspekt ved lettbrusen, at den gjerne drikkes i store mengder. Det er ikke uvanlig å helle i seg 1,5 liter Pepsi Max i løpet av én tacokveld. Dagens Pepsi Max-kultus står med andre ord i direkte motsats til de to tingene som utgjør norske verdier: den nøysomme protestantismen, og den nesten like nøysomme og veldig gradvise aksepten av amerikansk fråtsekultur etter andre verdenskrig. Sukkerbrus, jada, men på liten boks, og helst bare i helgene. Er Oral Bee en nostalgiker, ikke bare på vestkyst-hiphopens vegne, men også på brusens? Lengter han tilbake til en tid som for lengst har forsvunnet? Vi spør ham om forbindelsen mellom brus og USA. – Jeg har ikke et ukritisk kjærlighetsforhold til USA. Det er ikke på sitt mest sjarmerende nå for tiden. Men brusinno■ vatører, det er de fortsatt.

26 UTELIV

KETSJUP & SENNEP PÅ

GATSBY-FEST «

De er mennesker som har studert på Oslomet, som har en vanlig jobb, som trenger en temafest en gang i blant for å fylle livene sine med farger

I en tid der festing er blitt ulovlig dro mat- og utelivsbransjens minst fryktede kritikerduo på «Prohibition Club» på nyoppstartede Sennepen Scene.

–V

i er de eneste som ikke har kledd oss ut her.

KETSJUP SER RUNDT i lokalet. Sist han var i underetasjen på Colonel Mustard lo han hjertelig av Vegar Tryggeseids rare antihumor, sammen med resten av Gutta Som Flytta Til Oslo, Lars Berrum, Morten Ramm og the usual suspects fra Humornieu. Kjelleren har definitivt gått gjennom en forandring siden sist. De gigantiske TV-skjermene er fjernet, og det nevrotiske hipster-klientellet er byttet ut med ikke like fullt så selvbevisste normies, ikledd dress og paljettkjoler. Det ser ut som de har ankommet en skikkelig Gatsby-fest. Det er nok fordi det er en Gatsby-fest. På 20-tallet var det forbudt å drikke alkohol i hele USA, og ulovlige «speakeasy»-barer

poppet opp her og der, som solgte alkohol i skjul for lovens lange, edru arm. Nordmenn elsker å dra tilbake til denne tidsperioden vi i utgangspunktet aldri tok del i, og nå finnes det altså en Gatsbyklubb i Oslo. Aktualitetsknaggen er vel at vi befinner oss i opptakten av et nytt 20-tall eller noe, som jo på sin måte også har en del «roaring» kvaliteter ved seg. Om ikke med noe mer negativt ladede konnotasjoner. Liksom-jubileet gjør imidlertid ikke konseptet mindre smakløst, synes Sennep, som har gjort research på forhånd. Han minner Ketsjup om reklamevideoene som ligger på Facebook-siden deres, der blant annet Sturla Berg-Johansen står standup og snakker om hvor artig det hadde vært om prester hadde snakket med en homo nordnorsk dialekt, i stedet

for prektig sørlandsk. Ketsjup spenner et mentalt sikkerhetsbelte og gjør seg klar for dialekt-skråblikk. Sennep har skiftet fokus, og er mer opptatt av hva som skjer her og nå – servering av gjester. – Se på NPCene som går rundt med munnbind og drinker, sier han, og peker på servitørene, litt for rette i ryggen i Dressmannvestene sine med bukseseler over. – Du kan ikke kalle alle du ikke kjenner for NPCs, kritiserer Ketsjup. Det er dehumaniserende. Sennep mener det er nytteløst å stritte imot fremmedgjøringen på en vaskeekte Gatsby-fest. Er det ikke bare middelaldrende nabolagsdamer som driver med denne typen cosplay? – For det er cosplay det her er, ikke sant?, spør Ketsjup mens han scanner QR-koden på bordet og

velger en dry martini fra menyen. – Bond, James Bond, mumler han andektig. Han har ikke vært helt den samme siden han leste at Sean Connery døde i går. – All kostymefest er cosplay, avbryter Sennep. En servitør kommer bort med drinkene og sier et eller annet høyt under ansiktsmasken sin før han raskt returnerer til baren. Ketsjup løfter glasset opp mot de kalde LED-stripene over scenen og betrakter det. Han lukker øynene, tar en slurk og føler seg litt som den hemmelige agenten, selv om han er klar over at han ikke eksisterte før et par tiår etter. Han tilhører liksom bare gamledager, da folk gikk med hatt og dress til hverdags. Ketsjup åpner øynene. – Jeg tror jeg nettopp forstod hva slags behov denne klubben fyller, sier han i et plutselig blaff

av innsikt. Vi lever i et samfunnSennep tar opp hånden på haken sin og smiler lurt, som The Joker. – … der ungdommelighet er såpass glorifisert og ettertraktet, at den har tilintetgjort de tradisjonelle gentleman-idealene som er tilknyttet voksenrollen. «Klasse», som mange ville kalt det. Denne klubben lar deg være classy for en kveld. Det er produktet de selger. – Visste du at Sean Connery døde i går?, spør Sennep provoserende mens han ser på drinken til Ketsjup, fortsatt med Joker-smilet i behold. Han vet hvor glad Ketsjup er i James Bond. I stedet for å bite på agnet, prøver Ketsjup å forstå hva som foregår. Bandet har gjort seg klare, og en middelaldrende mann – som senere skal vise seg å være både britisk og gal – har

UTELIV 27

Hva er greia med sånne spellemenn og at de hele tiden skal etterligne Ivo Caprino-dukker, med søt, påtatt keitethet og vidåpne øyne?

tatt mikrofonen og skuer utover lokalet. Briten er kveldens konferansier, og det skal sies: Han gjør en strålende jobb. Han flørter med publikum, peker på folk med de fineste kostymene og riffer om at det passer bra med PROHIBITION CLUB nå som det er FORBUDT å feste. Han tar av og på seg munnbindet et par ganger mens han smiler megetsigende, som om han leker med skjebnen og risikerer å bli arrestert om han gjør noe feil. – Normally when I take my clothes off, I get a better response than that!, utbryter han mens publikum detter av stolene sine. Han avslutter biten sin med å kødde om at vi kan reise oss og vrikke på rumpa hvis vi vil, bare vi holder oss på plassene våre. Bandet spiller opp, og det tar Ketsjup rett tilbake til musikklinja på videregående. Det var sånn her det var

hver eneste dag. Standardlåter opp og ned. Louis Armstrong er først ut, og om det er noe annet enn klientellets kostymer som fungerer bedre som en 1920-tidsmaskin, er det den sløye trompeten som – BWWAAAA – bøyer toner oppover i hytt og vær. For Sennep er det ikke nok å se på kulturen. Han vil ta del i den. Når bandet drar i gang en swing-versjon av «Friend Like Me» fra Aladdin løfter han de to pailabbene han har til rådighet og slår dem sammen. Til slutt sitter hele klubben og klapper på 2 og 4. Det er lenge siden han har følt et så sterkt samhold, men han klarer ikke helt å riste av seg den kjølige fremmedfølelsen. – Hvem er disse menneskene, spør han liksom-undrende, med en underliggende, dårlig kamuflert forakt. – Jeg vet ikke hvor mange frenologer som befinner seg her

i kveld, men jeg er sikker på at de har en mighty good time. – De er helt vanlige mennesker i slutten av 20-årene og i starten 30-årene, debunker Ketsjup, mens han tenker på hvor glad han er for at de ikke målte skallen hans i inngangsdøra. Da hadde han ligget tynt an. – De er mennesker som har studert på Oslo Met, som har en vanlig jobb, som trenger en temafest en gang i blant for å fylle livene sine med farger. Det er tilsynelatende ikke mangel på farger i livene til to av kvinnene på første rad, som helt åpenbart har inntatt krystallisert pulver- eller pilleversjoner av litt av hvert. De har øynene lukket, sittedanser til «All of Me» så fjæren i hårbåndet vaier frem og tilbake, mens de stryker hverandre på armen. – Det er de som skulle skrevet denne saken, sier Ketsjup med

langt blikk. – «Vi tok MDMA på Gatsbyfest» hadde blitt en overskrift NATT&DAG-redaktøren hadde likt. Den gale briten kommer igjen inn foran scenen og snøvler et eller annet om «lovely ladies», før bandet igjen kjører i gang, og to dansere kommer ut fra backstagen. De virker profesjonelle, har korte fjærkjoler og smiler ekstremt bredt. – Ekte cabaret-jenter det her?, sier Ketsjup mens han dulter Sennep i siden. Sennep er mest opptatt av å la seg provosere av en i bandet, som utstråler en udiskutabel Alexander Rybak-energi. – Hva er greia med sånne spellemenn og at de hele tiden skal etterligne Ivo Caprino-dukker, med søt, påtatt keitethet og vidåpne øyne? Den faste trompetisten hadde skadet armen, og sang i stedet for ikledd et fatle. Han henvender seg mot publikum og spør om vi har sett dem spille før. Ketsjup rekker av en eller annen grunn opp hånden. – Hva faen, har du vært her før?, spør Sennep sjokkert. – Jeg så dem på Slottsfjell i 2014, sier Ketsjup beroligende mens han mister olivenen fra drinken sin på gulvet. – Hæ, er dette selveste Swing'it

Dixie Band?, spør Sennep igjen, enda mer vantro. Han har også et tåkete minne av å ha sett dem på Slottsfjell en gang for lenge siden. Det var på scenen kalt «Campingvogna», der man fikk se de små, usignerte, virkelig cutting edge artistene. – Det ser ut som medlemslista deres har vokst. Jeg har hørt rykter om at de er blitt så mange at de har spilt konserter i tre forskjellige kommuner på én kveld. Joda, hele greia er ekstremt corny. Konferansierens vitser er ikke akkurat noe man bør servere en edru person, og musikken … Den er spilt av flinke folk som trenger penger, til tider akkompagnert av dansere som uten tvil er på jobb. Men folk er drita, de klapper og ler, og har det faen meg gøy til tross for 20-tallets prohibitions. Når siste pause kommer kjenner de to kritikerne seg sultne, altfor fulle, og veldig utilpasse. De vil ikke utsette de glade klubbmedlemmene med sine skeptiske utenfrablikk en hel time til. – Nedtur at Sturla Berg-Johansen ikke kom for å gjøre en standup der han påpeker forskjeller mellom dialekter, sier Sennep. – Du og den sarkasmen din, sier Ketsjup og klyper Sennep på rumpa, før de låser opp hver sin bysykkel og sykler uforsvarlig fort ■ og dirty ned til Max Burger.

ALLE KINOBILLETTER 100 KR HVER MANDAG SE PROGRAM PÅ VEGASCENE.NO

Kan du tjene penger på likestilling?

Definitivt. Vi kaller det:

Rapporter viser at land taper milliarder av kroner ved å ikke utnytte potensialet som ligger hos kvinner. Samtidig viser flere studier at selskaper med god kjønnsbalanse og høy kvinneandel i ledelse og styrer gjør det bedre enn tilsvarende selskaper med dårlig balanse mellom kjønnene. Derfor investerer vi i selskaper som tror på likestilling. Fordi det kan lønne seg, og fordi vi tror på et mer rettferdig arbeidsmarked. Les mer om Gode penger på storebrand.no/gode-penger

Kilder: «Investing in Gender Equality», PWC for CARE og Storebrand, 2019. «Women in Business and Management: The business case for change», International Labour Organization, 2019

UTELIV 29

Ă&#x2DC;LBAROMETER OSLO Enkelte utesteder opererer med vennepriser, happy hours, kostymerabatt og andre utilgivelige pĂĽfunn importert fra kulturkrigen i USA! Men vi ignorerer alle fiksfakserier, og tar ganske enkelt utgangspunkt i ukas vakreste time: fredag klokka 22:00. Vi forholder oss kun til ĂŚrlige halvlitere, sĂĽ pingle-Ă¸l (0,4) vil omregnes til 0,5 og markeres med en sĂĽnn: *. En stjerne, ja. Akkurat som deg.

Oktoberutgaven, Naboens 25/9

FOTO WILLA WATHNE

SkĂĽl!

Nabolagskroa 62 Union Blindern** 62,5 Luna 63 Times Bar 65 Stargate 67 Bob's 69 Cafe Marienlyst 72 Ocean 73 CafĂŠ Lyon 75 Mastermind* 77,5 Sport 33 82 Cacadou 82 Tamara 84 Art Bar 86 Fyrhuset* 86,25 HĂŚrverk 88 Bruket 88 CafĂŠ Sara 89 Andy's Pub 89 Velo 89 HĂ¸r hĂ¸r 90 Fuglen 90 Makulator 92 Paul's Boutique 92 Bruun-Larsen 92 Last Train 93 Rouleur 94 Kunstnernes hus 94 Gressholmen Kro 96 Internasjonalen 96 (đ&#x;&#x2DC;) BLĂ&#x2026; 96 Parkteatret 96 Peloton* 99 Lorry 106 Dattera til hagen 110

FOTO: WELCOMIA / FREEPIK

6 LANSERINGSFEST

NĂĽ vil vi dele en overraskelse med deg! Helt siden 1995 har Bilkollektivet drevet med non-profit bildeling, for alle som trenger bil av og til. Se hvordan vi overrasket vĂĽre trofaste medlemmer Andreas, Une og Wenche. bilkollektivet.no/jubileum

UTELIV 31

TOLV PÅ BYEN

VILDE (21) – Hvis de dreper deg først.

BENJAMIN (22) – Åh, det er alltid lov å ønske noen død. Ikke Donald Trump, da blir han en martyr. Alle kan ta en kule for ham, unntatt Clint Eastwood.

ALBA (24) – Jeg har en hit-liste på telefonen av folk som fortjener en dødelig sykdom.

VILDE (21) – Det er lov å ønske noen død når de endelig har skrevet deg inn i testamentet.

Når de endelig har skrevet deg inn i testamentet

FOTO EMANUEL WAAL

NÅR ER DET LOV Å ØNSKE NOEN DØD? «

Jeg har avtalt med bestekompisen min at jeg skal drepe ham hvis han blir lam

RACHEL (21) – Folk som fucker opp ting. Jeg har Trump og Giske på lista mi.

AURORA (23) – Har du lyst har du lov.

HANNA (20) – Jeg har avtalt med bestekompisen min at jeg skal drepe ham hvis han blir lam.

PETER (22) – Folk kan egentlig ønske hverandre døde når de vil. Tror ikke vi tjener så mye på det, da.

HENRIK (25) – Man blir jo frista til å tenke på sånt, men det er vel egentlig ikke greit.

MILES (20) – Når de blinker i morsekode. -.. .-. . .--. / -- . --.

MATHIAS (23) – Aktiv dødshjelp bør være lov når de ønsker deg død.

TIA (20) – Mamma sier jeg ikke har lov til å ønske noen død.

32 MUSIKK

ANMELDELSER MUSIKK

DETTE ÅRET

TRIST

MEH

BRA

MEGET BRA

KLASSIKER

21 SAVAGE, METRO BOOMIN Savage Mode II Slaughter Boomin, Epic records, 02.10 På gravsteinen min skal det stå at jeg hadde et veldig ambivalent forhold til 21 Savage. På den ene siden ga Atlanta-rapperen ut en av 2010-tallets beste rapskiver, 2016-utgivelsen Savage Mode. På den andre siden ble han på rekordtid oppspist av sitt frankensteinske monster, det vil si sitt eget outrerte, kniv-i-panna-tatoverte, hviske-rappende og generelt ekstremt truende persona. 21 Savage ble et meme, og til slutt var det også det eneste han var. I 2017, da han slapp sin første fullengder, tullet han det bort med meme-tittelen Issa Album – en referanse til et viralt intervju der han ble spurt hva han hadde tatovert i ansiktet og lakonisk konstaterte «issa knife». Samtidig skal det anerkjennes og nedtegnes for ettertiden at denne skiva absolutt ga oss noen glimrende rap-øyeblikk (ja, jeg ser på dere, «Bank Account», «Numb» og «Bad Business»!). Likevel kunne man tillate seg å være skuffet; Savage Mode bestod jo BARE av sånne øyeblikk. Man også nevne albumet i am > i was (2018), som slik tittelen indikerer bød på en 21 Savage i et litt mer ettertenksomt humør, uten at det var noe som kledde ham. Kanskje husker man J Cole-samarbeidet «a lot» vagt fra kjøkkendelen av en fest ca. 2018-2019, men det er da også det. Også «a lot» var først og fremst et meme, dernest en god låt. Med andre ord var det en periode på cirka tre år der jeg avskrev 21 Savage nesten kategorisk. Den ekstremt monotone rappestilen hans hjalp heller ikke. Jeg holdt meg til de beste låtene fra Savage Mode og gikk forøvrig videre i livet. Da det på starten av fjoråret ble avslørt at Atlanta-patrioten ikke hadde oppholdstillatelse i USA (!) og faktisk ikke var fra Atlanta i det hele tatt (!!), men fra Storbritannia (!!!), og følgelig ble arrestert av den beryktede immigrasjonsetaten ICE, brydde jeg meg knapt. Jeg registrerte at 21 Savage igjen var redusert til et meme, og denne gangen også som eksplisitt offer for vitsen, som vel egentlig ikke hadde spesielt dypere klangbunn enn at Memes = Morsomt, Storbritannia = Rart ass!, og Ikke Oppholdstillatelse = Haha. Det sugde. Savage sjøl brydde seg sannsynligvis ikke så mye om at jeg mistet interessen. Ser man på rene tall er han en av verdens største rappere. Spørsmålet er bare hvorfor. Det må ha noe å gjøre med hans dyktige bransje-manøvrering, tenker jeg. Det må

L.U:N.A Mon Anomi Petroleum Records, 23.10 Anomi – av gresk; lovløshet, normløshet. Når individet blir tvunget til å forlate troen og dens normer, og selv må søke svar. Begrepet ble gjort kjent av en viss fransk sosiolog, Émile Durkheim (han fant opp sosiologien), på 1800-tallet. Spol fram et par århundrer og den noe yngre, men også franske L.U:N.A (fra Chamonix, Frankrike, men oppvokst i Bergen, Norge) har på tre år sluppet ti singler og stått på flere scener, deriblant på Bylarm. De tidlige singlene har vært preget av melodisk rap-vokal over poppete produksjon, ikke ulikt det mange andre norske

ha noe å gjøre med hvordan han stadig memer seg tilbake i den kollektive bevisstheten når han står i fare for å gli ut av den. 21 Savage er en ringrev, en rappende gjedde i strømmeøkonomisivet, han er rett og slett så god til å pakke inn ting at det ikke føles autentisk. Den røde tråden på Savage Mode II er Morgan Freeman-voice over, liksom! I 2020! Ikke bare er det dårlig smak, lavthengende referanse-frukt, kulhetsmessig ti år bakpå (minst!), det er også ekstremt kynisk på nettopp den kalkulert-memete måten som avsporet karrieren hans (kvalitetsmessig, ikke popularitetsmessig). Den Pen & Pixel-inspirerte coverkunsten etterlater meg også med en emmen smak i munnen, men denne gangen fordi jeg er i målgruppa for referansen, og om enn hvor kalkulert det føles, må jeg innrømme at jeg synes det er fett. Sånne ting gjør at jeg føler meg utmanøvrert. Ikke av en skummel rapper og hans banebrytende beatmaker, men av et musikk- og tidsåndetterapende og -skapende Maskineri. Det 21 Savage-Metroboomske Industrielle Kompleks, si! «Jeg likte dette albumet i et par uker, men nå gidder jeg ikke å bruke mer tid på det», tenker jeg på et tidspunkt, bare timer før hadde jeg entusiastisk diskutert det på Insta-DM.

fallgruve av intetsigende låter om barndommen. Det som gjør Mon Anomi spennende i sin søken er den tilsynelatende fraskrivelsen av standard pop-dramaturgi i noen av låtene, med en fullkommenhet i andre musikalske trekk som instrumenterings- og produksjonsvalg. Det er en kraft der i samsvaret mellom den mørke produksjonen og stemmen hennes. Følelsene i musikken presser seg gjennom akkordprogresjoner og basslinjer som minner om episke scener i store filmer. Narrativet i melodiene kommer med flere overraskende trekk som igjen lander trygt i flere beatswitches og trommebrekk som restarter nakkenikkingen. Uttrykket til L.U:N.A rommer mer enn de fleste andre pop-artister klarer å vise på sine første prosjekter. Albumet er laget for store høyttalere og naboer som lar seg irritere. De store temaene – både lyrisk og musikalsk – hentes ned igjen i av pumpende rytmer ispedd hardtslående perkussive synther av den skumle typen. Kombinert med vag bergensk nynning kan det frike ut hvem som helst.

Boy Pablo driver visstnok med «soveromspop», men det låter bare som vanlig pop for meg. Produksjonen låter proff, gitarlyden er stort sett superglatt og han gjør en del bruk av samme type babystemme som de fleste norske popartistene på radio, men det er ganske mye klang i miksen og det virker som det er en slags forsøksvis nonchalant «skater boy» type attitude i bunn, så det er kanskje det som er soveromsfaktoren. Jeg begynner å pushe 30 og skjønner ikke helt hva ungdommen mener når de bruker «vibe» som verb, så jeg vet ikke om dette er en distinksjon jeg er kvalifisert til å forstå. Dette er først og fremst «chill» musikk. Det er 13 låter her og hver av dem kunne gått an å slenge på en «chill» spilleliste. Det er typisk sånn post-postAriel Pink – Tame Impala for folk som ikke tør å prøve hasj. Når det er sagt: enda så mye jeg liker å totalavskrive pop-håp med Suksess I Utlandet som norsk musikkbransje har tro på, kan jeg ikke helt gjøre det her. Det er ikke interessant eller originalt i det hele tatt og virker ikke som det egentlig har noe på hjertet utover ung kjærlighet og lett melankoli, men det er overhodet ikke dårlig eller talentløst heller. Melodiene er fine og arrangementene er gjennomførte. Av og til sklir det faktisk litt ut i musikklinje-fiksfakseri som undergraver slacker-attituden, men bortsett fra dette og den evinnelige babystemmen er det veldig lite ved dette som er aktivt irriterende. Personlig pleier jeg bli hoppende kok forbanna når jeg hører norsk popmusikk, så at jeg ikke blir det av dette er egentlig et massivt kompliment. Jeg hadde ikke regnet med å like denne platen i det hele tatt, men det viste seg å være en stort sett positiv lytteopplevelse, og hadde det vært litt mindre babystemme ville jeg kanskje gitt den terningkast 4. Jeg landet til slutt på en treer, som jeg føler står i stil med ambisjonsnivået her. Boy Pablo, hvis du mot all formodning leser dette: om du fortsetter i dette sporet kan du sikkert ende opp som et likandes innslag i høytidssendinger på NRK og denslags, men jeg tror du har skillset til å gjøre noe mer interessant. Hvis du lover å høre grundig og lenge på Beach Boys’ Friends og Ariel Pinks Worn Copy før du lager neste album lover jeg å sjekke det ut, og det med høyere forventninger enn jeg hadde til dette.

Are Kjeldsberg Skauby

Eirik Kjøs Usterud

Så går det enda mer tid. Jeg kjenner etter og jo: jeg liker det. Jeg gjør jo det. Jeg liker det tross alt, tross fokusgruppe-følelsen, tross at det føles mindre som et helstøpt prosjekt og mer som en fremvisning av all things 21 Savage. Bare hør «Rich N**** Shit» med Young Thug! Bare hør! Hør beaten som Metro Boomin har kokt i hop! Hør den drømmende, sløye og beint fram classy beaten, som absolutt ikke er skummel sånn som alt på Savage Mode 1 var. Nei, denne er denne skiva mye mer enn en «2-er», la det ikke være noe tvil. Den er mer leken og mer sprikende i uttrykket enn 1-ern, og det er i større grad navnet og ikke gavnet som lever videre. Mørke låter som «Sliding» og «Snitches and Rats» lever opp til forventningene fra 2016, mens 80-talls-pastisjen «Steppin’ on N******» beviser for hele verden at både 21 Savage og Metro Boomin faktisk kan gjøre stort sett hva de vil innen den løse paraplybetegnelsen hiphop, helt uten at det føles som de prøver å skryte av det. Ved stadige gjennomlytt møter jeg meg selv i døra nesten hver gang. Er Savage Mode II kalkulert sprikende eller bare lekent og livsbejaende i en tid der vi trenger mindre av det første og mer av det siste? Eller er det kanskje begge deler? Er det det? Faen ass, 4 av 6 smilefjes.

rappere har utført i sine respektive karrierestarter det siste tiåret. L.U:N.As siste singler har derimot bikket mot et litt annet uttrykk. Hun tør å ta i større tema og gjøre dypere dykk ned i konseptene sine. Disse dykkene, eksperimentene, kall det hva du vil, har kulminert i Mon Anomi, som er L.U:N.As første EP. Mon Anomi forteller et litt skummelt og følelsesladet eventyr om å forsøke å finne egne svar, pakket inn i et mystisk og massivt lydbilde. Finner hun de svarene hun er ute etter oppi all normløsheten? EP-en åpner med kirkeklokker, uklar hvisking og grøssende skrik som dratt rett ut av en skrekkfilm. Vi får en videre utforskning av like store tanker i tekstene som det er store synther i produksjonen. Et høydepunkt i så måte er «Paranoia i tåken», som handler om lengsel, anger og reinkarnasjon i tillegg til at den har skivas både fineste pianomelodi og feteste beat. Mon Anomi er et prosjekt som får gjort mye på bare seks låter. Hver låt presenterer ulike stemninger og følelser, samtidig som helheten viser seg i et fast uttrykk L.U:N.A har funnet sikkerhet i. Med slike «finne seg sjæl»-prosjekt har mange ferske artister en tendens til å rote seg bort i en

BOY PABLO Wachito Rico 777 MUSIC, 23.10

Yngve Sikko

MUSIKK 33

BEST AKKURAT NÅ FOTO: PRIVAT

ONEOHTRIX POINT NEVER Magic Oneohtrix Point Never Warp Records, 30.10 Dette er tredje gang jeg anmelder Oneohtrix Point Never – en av mine absolutte favorittartister – her i NATT&DAG, og etter å ha måttet prøve å oppsummere de kompliserte konseptuelle scifi-mytologiene til Garden of Delete (2015) og Age Of (2018) er det forfriskende ikke å måtte gjennom den valsen denne gangen. Magic Oneohtrix Point Never (navnet spiller på lokalradiostasjonen Magic 106.7, som er kilden til artistnavnet i første omgang) er noe så enkelt som en hyllest til radioen. Ikke overraskende minner albumet meg om et storverk fra en annen konseptuell elektronisk «act», nemlig KLFs Chill Out. Det er en

JOAR NICOLAYSEN Bergensk musikk- og utelivsbaron Hva er det beste som har skjedd på musikkfronten den siste måneden? – Metteson sin utsolgte debutkonsert på Cornerteateret i Bergen. Det var opptil flere som fikk en sjelden wow opplevelse, og jeg anbefaler å sjekke ham ut på Blå 21. november. Hvilken kritikerrost norsk artist ville du hatt med deg på en øde øy? – Korona inntreffer, og Sondre Lerche kommer hjem til Norge og gjør 40 sologigs. Kanskje det mest underholdende showet jeg har opplevd på lenge, en true entertainer. Funker garantert på en øde øy. Hvilken trend i musikken er på vei inn, og hvilken er på vei ut? – Koreografi er på vei inn i flere musikksjangre, det påvirker også den musikalske delen av live-uttrykket. Penger er på vei ut, det er en kjedelig trend.

BEST AKKURAT NÅ FOTO: PRIVAT

RAGNHILD FANGEL Vokalist i Pom Poko Beste som har skjedd på musikkfronten den siste måneden? – Adrianne Lenker har gitt ut ny plate, den er helt nydelig. Hvilken norsk artist ville du hatt med deg på en øde øy? – Kanskje Jenny Hval? Hadde likt å bli venn med henne. Hvilken trend i musikken er på vei inn, og hvilken er på vei ut? – ASMR-synging har vel vært på vei inn en stund, det er kanskje inne allerede. Isåfall sier jeg coverlåter. Tror det er en 30% coverlåt-andel i enhver ny Spotify-spilleliste. Også tror jeg Mac DeMarco-gitarer er på vei ut. Det var fint så lenge det varte.

abstrakt, frittflytende suppe av låtfragmenter og ambience som fungerer som en drømmeaktig reise gjennom en lydverden som låter både fremmed og merkelig kjent. Radio-hyllest er også en idé som lett lar seg kombinere med OPNs langvarige oppheng i glattpolert, vakker og avslappende musikk som brytes brått av glitches, støy og brå klipp, en slags simulasjon av hvordan det faktisk kan være å høre på musikk i dagliglivet. Den åpenbare sammenligningen er flott musikk på radio som avbrytes av mellomsnakk, reklameinnslag og dårlig musikk, men det er vel så relevant for moderne smartphone-basert musikklytting: akkurat i det du har en av de fineste låtene du har hørt på øret kommer en fyr med løvblåser forbi, du setter på lyden på en Instagram-video ved et uhell, mobilen går tom for batteri, og så videre. Budskapet later til å være at det vakre og hellige aldri kan bli helt perfekt og uavbrutt når det er begrenset av en uperfekt verden og avspillingsmetoder som kan slå feil. Men det er ikke noe mindre vakkert og hellig av den grunn. Magic Oneohtrix Point Never inneholder både det nærmeste Lopatin har kommet å lage ren ambient siden Returnal fra 2010 og videre utforskning av

ASTRID S Leave It Beautiful Universal Music, 16.10

den skrudde pop-eksperimenteringen fra de to forrige platene. I likhet med Age Of gjør mange av låtene utstrakt bruk av vokal og trommer, som var nærmest totalt fraværende på de tidligere platene hans. Denne gangen er det til og med normale beats enkelte steder! Rent låtteknisk dypper Lopatin tærne i R&B og country som på forrige album og åttitallspop som i det tidligere sideprosjektet Ford & Lopatin, men her er det definitivt popstrukturer og gjestevokalister som gjøres til en del av Oneohtrix Point Never-prosjektet, ikke omvendt. Selv når selveste The Weeknd dukker opp – han og Lopatin ble venner og samarbeidspartnere under innspillingen av Uncut Gems – er det ingen tvil om hvem som sitter bak rattet. Som alle OPN-album er Magic mye å ta inn over seg. Det er både en tilbakevending til røttene og en fortsettelse av utviklingen over de siste par platene, og jeg har ingen anelse om dette er en god inngangsport for nye fans eller mest noe vi som allerede er helfrelst kommer til å digge. Men én ting er helt sikkert: ingen er bedre til å finne skjønnhet og transcendens i vår stygge og banale samtid enn Daniel Lopatin. Eirik Kjøs Usterud

AVGVSTVS Ta Det Pent Mad House Factory, 20.11

At Astrid S (ikke, såvidt vi vet, i slekt med Oslo S) – en popartist skapt for en karriere kun bestående av Spotify-singler med dertilhørende remixer og Live from the studio-akustiske versjoner – skal trenge å gi ut et album i det hele tatt, føles like unødvendig og anakronistisk som at Mads Hansen, Mammaen til Michelle og Annijor skal gi ut bøker. De trenger ikke dette for å bygge opp eller videreutvikle verken sine formuer eller personlige brands, men det å gi ut en bok er liksom bare blitt noe man gjør, når berømmelsen når et visst punkt. På samme måte er det altså med Astrid S sitt «debutalbum»: Det å gi ut album er liksom noe man gjør, fortsatt, selv om albumformatet som både estetisk og praktisk form for lengst har utspilt sin rolle. Det absurde i Ss tilfelle blir særlig åpenbart når vi blir bedt om å akseptere premisset om at dette er noen slags «debut». Det er allerede mange år siden fabrikken Astrid S begynte å produsere singler på samlebånd. Det er allerede flere år siden hun ble kåret til Årets Spellemann (!). Musikken til S er laget for algoritmegenererte spillelister, ikke for platesamlinger, og i de spillelistene har den allerede dominert i årevis. Selve musikken høres ut som følelsen av å være på food courten på Valkyrien («En ny handleopplevelse i Bogstadveien, et sted for fornyelse, velvære og opplevelser»). S har lite personlighet som artist, men alt stemmer og er sømløst. Både i den forstand at alt er svært profesjonelt og gjennomarbeidet, men også i hvordan låtene bokstavelig talt er vanskelig å skille fra hverandre (bortsett fra i titlene: det er en låt som heter «Airpods»!. Spons? Eller er det fordi låta er så uforglemmelig at den trengte en tittel som likevel gjør krav på oppmerksomhet?). Men akkurat når albumet begynner å bli andpustent, når man begynner å bli bekymret for om S klarer å stå løpet – ti låter, 28 minutter, ikke et veldig langt løp – ut, så tar det seg litt opp mot slutten. Denne formen for oppbygging, der det beste er gjemt bort helt til slutt, er nesten et ekte, gammeldags album verdig. Den avsluttende tittellåta fungerer, først og fremst fordi den i motsetning til alt annet her klarer å skape en sammensatt ste mning, en fornemmelse av menneskelige følelser. Den er på samme tid både trist og forhåpningsfull. Dronningen av den slags er Robyn, og det er neppe tilfeldig at S på sitt beste også er S på sitt mest robynete. Men jeg tror heller jeg bare setter på noe Robyn.

Med Ta det Pent tek Hans August Pünther, alias AVGVSTVS, steget vidare frå EP, singlar og features til første fullverdige album. På skiva er rapparen innom gamle og nye lydar. Det nye fungerer best. Skiva er dobbelt så lang, og dobbelt så innhaldsrik som fjorårets Snabba Cash, som var ein flott EP. Den gong var AVGVSTVS innom dei moderne trapbeatsa med tropisk tilskot vi har sett så mykje av dei siste åra – mykje hadde passa bra inn i ein danse-compilation i SKAM sesong 5. No finn vestkantrapparen eit deilig poppete lydbilete, og nyttar seg av elektroniske beats frå blant anna Clairmont, som har produsert dei grooovy låtane «CKMO» og «Herlighet». Albumet startar med tittellåta «Ta Det Pent». Traplåta er AVGVSTVS selv lik, men treff ikkje like bra som verken oppfølginga «Distanse», eller det Pünter har gjort tidlegare. Travis Scott-flowen som er brukt verkar tacky. Dette skuffer etter Snabba Cash der blant anna tittellåta nyttar flows meir hensiktsmessig og meir originalt. Leanreferansen «Lilla Flekk», er også blant dei meir trappy låtane på den nye skiva. Ord som «bands» og «lægs» blir gjentatt og bygd på av ad-libs som «Ey bars!». Låta verkar å skulle vere artig, men er rett og slett cringe. Eg har eit rom på nokre tusen m² i hjartet mitt for leiken hiphop, men «Lilla Flekk» må sitte i hjørnet. Det blir grovare då Jonas V med sitt NMG-image rappar om luksuriøse Uber Black, enn då AVGVSTVS gjer det same. Rap handlar ofte om å kome seg til rikdom, og gatekeeparen kjem fram då vestkantguten skryter om kva han har råd til. Denne porten har eg ikkje vokta sidan Erik Og Kriss herja for over eit tiår sidan. Etter «Lilla Flekk» kjem dei sterke augeblinkane på skiva. Rappinga endrar seg i takt med dei elektroniske beatsa. Det fungerer skambra då AVGVSTVS syng at «hun er modell for Calvin Klein … fyker ned alpene i Sveits», på den funky «CKMO» med si wobbly basslinje. Låta får meg til å digge intenst på bussen. Eg tykkjer distansen til hiphop verkar som ein stor fordel i låtar som denne. Det same gjelder på «Redlight», som er borderline techno. Denne delen fungerer bra, og utklassar trapen med glans. Mitt ynskje er ein tur tilbake til «Majestetisk» eller ein veg vidare inn i «CKMO». Då kan eg svette ut dei vonde tankane mine om Travis Scott-flows og kleine ad-libs på afterski i Sveits.

Torgeir Holljen Thon

Magnus Vattekar Sandvoll

34 MUSIKK

DORIAN ELECTRA My Agenda Selvutgitt, 16.10

VIRKELIG Lengsel blir til gjemsel Playground Music, 02.10

En musikksjanger slutter nesten alltid å være vital og spennende når den går fra å være en løs tendens der en liten kjerne av artister utforsker lignende idéer til å være en etablert oppskrift og estetikk det går an å etterligne. Dette skjedde fort med både industrial, black metal og post-rock, for å nevne noen få. Jeg skal ikke avskrive Dorian Electra som et totalt uoriginal kopist ettersom jeg ikke kjenner hens tidligere katalog og vil tro du må være en relativt seriøs aktør for at Charli XCX skal ta deg med på turné, men My Agenda virker som et solid bevis på at sjangeren som inntil nylig ble kalt «bubblegum bass» og nå tydeligvis heter «hyperpop» har nådd et lignende veiskille. Den soniske paletten her er påtrengende trance-synther som plutselig bryter ut i aggressive dubstep-drops og industriell rockegitar, trap-trommer blandet med metallisk perkusjon, billig midi og vokal som kauker gjennom hundre lag autotune og pitchshifter, ofte i vagt rap-aktige fraseringer. Dette var tilfeldigvis også den soniske paletten til albumet 100 gecs slapp i fjor. Faktisk medvirker gecs-halvdel Dylan Brady på en del av låtene, og har tilsynelatende blitt bedt om å gjøre nøyaktig det samme som han gjør i sin egen gruppe. Problemet er at å kopiere 100 gecs er som å kopiere Mr. Bungle: spastisk sjangerhopping og ekstrem usmakelighet krever mye musikalsk ekspertise å utføre uten at det tipper over i ren gimmick og tull. For 100 gecs virker det som kjerneverdiene deres er å lage fengende men uforutsigbare låter, genuin kjærlighet for utskjelte sjangre og ikke minst å få hverandre til å le. For Dorian Electra virker målet hovedsakelig å bli tweetet om. Rent musikalsk er den største forskjellen at dette låter som det er mer inspirert av Marilyn Manson. Den konseptuelle ryggraden er skråblikk på maskulinitetens krise i det tjueførste århundret, men dette utføres omtrent like overfladisk som Mansons religionskritikk, og virker egentlig som det bare er nok et lag av staffasje for å øke potensialet for å gå viralt. Til syvende og sist er My Agenda mer en serie påfunn enn en samling låter. Bare tracklisten i seg selv røper dette: å lage låter som heter «M’Lady» og «Edgelord (feat. Rebecca Black)» er egentlig mer shitposting enn faktisk musikk. Det er ganske underholdende og sporadisk inspirert – Village Peoplecameoen i tittelkuttet er både genuint uventet og veldig morsom – men alt i alt holder det ikke. Denne typen halvironisk lek med nu metal, EDM og så videre har det vært veldig, veldig mye av de siste årene, og det trenger både mer originalitet og bedre låtskriving enn man finner her for at det skal skille seg ut i mengden.

I kjølvannet av debutalbumet Lykke til i Livet (2018) kom gjennombruddet til Bodø-trioen Virkelig med påfølgende bookinger til de fleste av landets festivaler, som toppet seg på Øyafestivalens hovedscene(!) samme år. To år senere får synthen større plass som solistisk instrument, lyrikken er blitt dystrere og alt er generelt litt mer intenst. Om det gjør musikken mer spennende, spør du? Tja. Nøyaktig to uker før Manshausrettssaken startet i mai slapp Virkelig den aktuelle «Identitetsløse menn», som også er første låt på albumet. Tematisk kan denne sidestilles med Stein Torleif Bjellas trilogi om alenemannen, men kan også lyrisk sett høres ut som en parafrasering av andreverset på Postgirobyggets «Tidløs»: «Æ som skulle bli no / og æ som skulle fejr / at æ va en av dem som / hadde alt på stell» og «Men det må jo gå an å drøm om et liv der alt e rigga og klart / ut på sjøen og hjem til kone, kone, kone og barn». Kanskje er det en indikasjon på at temaet er relaterbart heller enn at Virkelig faktisk har parafrasert «Tidløs». Det som kan forveksles med biografisk lyrikk idet vokalist Tobias synger i førsteperson, er angivelig inspirert av et møte med en gammel kompis som viste en holdningsendring i form av et raseri mot skolesystemet, kvinner og andre utenforliggende faktorer en samfunnstaper som lengter tilbake til det mer konservative samfunn skulle

Eirik Kjøs Usterud

AUTECHRE SIGN Warp Records, 08.10

AUTECHRE PLUS Warp Records, 08.10

BEST AKKURAT NÅ FOTO: PRIVAT

ville tilskrive skylden. Pre-chorusen «Æ kan ikke dra men det kan du/ og det e din feil[..]» som hviler på en mørk, nedstrippet akkordprogresjon gir en ekkel klump i halsen og noe som faktisk kan minne om sympatiske frysninger på samme tid. Utover dette føles rimene til tider simple og ordene ofte gjentagende – noe som kanskje kommer av at låtene forholder seg til den klassiske, fengende popstrukturen i sine vers/refreng som understreker hvordan de tviholder på punkens enkelhetsideal. Når det gjelder bandets norske sangtekster er visstnok Hjerteslag og John Olav Nilsen og Gjengen inspirasjonskilder. De vokale virkemidlene synes å bevege seg mer i retning CC Cowboys og Lars-Lillo-Stenberg, for eksempel i måten Tobias Aamodt drar på ordene «skli» og «bli» på «Trøbbel». Denne låten er ellers preget av grumsete gitar og reverb-effekter som lydmessig underbygger temaet, i samspill med mystiske elementer som går igjen i flere av låtene. Den svingende eteriske tonen man finner på både «Alt for Nær» og «Det blir aldri en slutt mellom oss» slekter på sagen i Neutral Milk Hotels «In The Aeroplane Over The Sea», mens assosiasjoner til tidlig Arcade Fire utløses på «Identitetsløse menn» i den melodiøse dramaturgien, hvor riffene og den faste takten overraskende avbrytes av stillhet etterfulgt av en energisk eksplosjon, og senere gjennom orgellydene på «Det blir aldri en slutt mellom oss». Aamodt sin stemme fortoner seg imidlertid rimelig kontrollert, og befinner seg aldri på kanten til et følelsesmessig sammenbrudd på samme måte som de to sistnevnte bandene. Vokalen har en slags rasjonell fremtoning som gir antydninger til at albumets tematikk ikke emosjonelt angår vokalisten eller bandet forøvrig. Kanskje er det også mangelen på denne emosjonelle utløsningen som gjør at man som lytter aldri får behovet for å styre sin begeistring for selve albumet.

FREDRIK VEIGA DJ og artist (Psycheek). For øyeblikket litt full. Beste som har skjedd på musikkfronten den siste måneden? – Siste Sewerslvt-skiva er kanskje den feteste utgivelsen fra den siste måneden. Og Close2DaEdge på BOA var episk. Hvilken norsk artist ville du hatt med deg på en øde øy? – Nils m/Skils. Hvilken trend i musikken er på vei inn, og hvilken er på vei ut? – Inn: strupesang. Ut: hyperpop.

Ruth Emilie Rustad Martinsen

Autechre, det britiske IDM-prosjektet som mange synes er så legendariske at de nærmest har dispensasjon fra kravet om kritikk når de gir ut musikk, har i løpet av oktober sluppet to album etter syv års tørke. Og når de med den første delen SIGN holdt på å lure mange til å tro at de bare skulle gi ut elleve sanger denne gangen (som er lite til dem å være), kommer også tilføyelsen PLUS, og ni spor til med vel så forunderlige navn. «gr4», «esc desc», «F7» og «Metaz form8» – nei det er ikke den fremtidige ungeflokken til en viss koko oppfinner og hans popartist-goth GF, men heller sporene som stikker seg ut som særlig spennende fra SIGN/PLUS-utgivelsen. Og tilfeldig er det ikke at alle er del av den første, SIGN. SIGN befinner seg i den harmoniske, sfæriske og melodiøse enden av det sedvanlige Autechre-spekteret der PLUS rommer det urolige, harde og mer perkussivt fokuserte. En drøm hadde gått i oppfyllelse om verkene som sådan hadde utfylt hverandre på en god nok måte, men det er ikke tilfellet. For SIGN lever opp til målene de setter seg så til de grader bedre enn hva PLUS gjør. Det er fylt med

eventyrlig dvelende, sutrende synth som vrenges og slenges mellom vegger på en måte som virkelig er instrumentet verdig. Det er mange som koker opp ambient og avantgardisk elektronisk musikk for tiden – i alle fall flere enn da Autechre startet opp for over tretti år siden – men SIGN viser hvor skapet skal stå, og er som en sann elektronisk oversettelse av et symfonisk mesterverk. PLUS oppleves på sin side som tendensiøst, treigt og overanalyserende, som om duoen er fanget i IDM-fellen de alltid opponerte mot. Støy, oppbrudd, svisj og svosj gjør seg alltid best når man fornemmer noe intuitivt ved hvordan rytmen forløper, skarpe kanter til tross. Avslutningssporet «TM1» bør nevnes fordi det nesten redder konseptet fra å gå i dunken, men er likevel ikke sterkt nok. Autechre har alltid hørtes ut som gutta som blir igjen etter rockebandøving for å leke med synthen i garasjen mens de snakker om kule filmer og drikker hjemmebrygg. Nå har de blitt gamle gubber på ekte, og holder seg tidvis mesterlig relevante. Og andre ganger ikke.

Ida Messel

Les mer pĂĽ nattogdag.no

36 MUSIKK

Bubblegum bass har blitt til hyperpop, og Dorian Electra fyller sjangeren med memes, politikk og skeivhet.

HYPERPOPPETE HOMOPROPAGANDA

TEKST LUDVIG FURU

FOTO: WESTON ALLEN

– Jeg syntes energien i rommet var bra, tross den lille størrelsen. DET ER MORGEN i Los Angeles og kveld i Oslo når Dorian Electra ringer NATT&DAG-skyskraperen. Den texasfødte artisten, med det fulle navnet Dorian Electra Fridkin Gomberg (!), snakker om den uvant lille konserten hen spilte med Charli XCX på John Dee i fjor. I minuttene før hen gikk på scenen for å varme opp et allerede ganske ekstatisk publikum, summet det samtaler i rommet om hvordan det kunne skje – at Charli XCX, ganske soleklart den største artisten i bane rundt PC Music-kollektivet, ble degradert fra byens nest største scene til en klubb som oftere gjestes av lokale band. Musikken kalt bubblegum bass og futurepop – og i senere, enda mer fremoverlente utgaver, hyperpop – har tilsynelatende et idiotsikkert kommersielt potensial. Produsenter som A. G. Cook, Dylan Brady og Danny L Harle har det siste tiåret perfeksjonert kunsten i å formidle de livsbejaende og euforiske sidene ved den lettbeinte, synth-tunge 90-talls-poppen i en ny, moderne og plastisk innpakning. Det har vist seg å kunne appellere til de fleste. Tyggegummibassen er både en lingvistisk og musikalsk utvikling av den barnslige og feminine eurodance-undersjangeren bubblegum dance. Den kan være skarp i kantene, og har et fremmedgjørende nok lydbilde for å tilfredsstille avant garde-lenende musikkvitere, samtidig som den svøper seg i en såpass steril og kommersiell estetikk at en artist som SOPHIE har vært å høre i McDonald’s-reklamer. Større stjerner som Charli XCX og Kim Petras har de siste årene dessuten vist at soundet også har bred publikumsappell. Men det viser seg at det norske publikummet er kresent. Eventuelt står plateselskapenes hegemoni sterkere enn vi trodde, så det glatte, hypervirkelige lydbildet ikke vil dominere hitlistene før produsentene hos Universal og Warner begynner å herme. Slike bransje-tanker går imidlertid raskt i glemmeboka når Dorian Electra entrer scenen med rustning, sverd, blått hår, påtegnet strekbart og vindmaskin. Hen kunne trolig glidd rett inn i Eurovision, om Herr Globalisme hadde tillatt

MUSIKK 37

Edgyhet og humor kan være kraftige politiske virkemidler

Dorian Electra (f. 1992) Ikke-binær hyperpopartist fra Texas. Platedebuterte i fjor med Flamboyant. Besøkte Oslo sammen med Charli XCX. Aktuell med andrealbumet My Agenda. Tidligere libertarianer, nå leftie.

amerikanere å delta. – Jeg har lært å ta elementer fra PC Music, fra andre sjangre, ta ting som folk synes er cheesy og over the top, old school, eller hva, finne den ekte skjønnheten i det, og dytte det ut i ekstremitetene DEBUTALBUMET FLAMBOYANT (2019) var relativt radiovennlig, i hvert fall sammenliknet med høstens selvutgitte oppfølgerplate My Agenda. Her finnes ingen smakfulle arrangementer av synthpads og gjennomtenkte melodier som omkranser refrengene – du blir i stedet for møtt av et ras av kaotiske lydeffekter, dubstep, skriking og det som verre er. I tidsalderen vi befinner oss i, definert og oppsummert i 100 gecs’ debutalbum fra i fjor, finnes det tydeligvis ikke lenger noen insentiver for å beherske seg. I tittellåten på My Agenda får Electra hjelp av gay anthem-veteraner nummer én, Village People, på refrenget. Pussy Riot stikker deretter innom for å rappe om at de driver med «homopropaganda» og har erstattet Putins såkalte «spirituelle bånd» (altså det presidenten i 2012 foran Russlands føderale forsamling mente landet manglet) med «straps». Etter den russiske rappingen kommer det et dubstep-drop akkompagnert av airhorn-bråk – som tatt ut av en Youtube-compilation fra 2014 av feminister som blir eid i en debatter. Artisten selv har omtalt noen av låtene på albumet som unlistenable. – Det er ADHD-musikk. Jeg har ADHD selv, og pleide å tro det var skadelig for musikken og kunsten min. Nå har jeg virkelig har omfavnet det, og ser på det som en positiv kraft. Hen jobbet med Dylan Brady fra 100 gecs også på debutalbumet, og har utvilsomt blitt inspirert av gruppa i låtskrivingsprosessen denne gangen. – Han går alltid i uventede retninger, kombinerer forskjellige ting … Han er en utrolig allsidig produsent. Uansett hva jeg spør om klarer han komme opp med noe som funker. Han har så mange innflytelser. Det kommer godt frem i 100 gecs. De er ikke begrenset til sjangre i det hele tatt. Electra snakker om at de ikke-eksisterende sjangerbegrensningene har ført til en leken tilnærming til låtskrivingen. Spesielt den tunge manipulasjonen av vokaler har vært enpowering, da hen elsker ideen om at man kan bruke teknologi til å bevege seg forbi kroppens begrensninger. På samme måte liker hen å modifisere kjønnsidentiteten sin etter behov. Hen identifiserer seg som ikke-binær, og ser på klær og sminke som midler til å fremme uttrykk, fremfor å skjule skrammer og ujevnheter. Varemerket hens er den lille, påtegnede strekbarten, som ble en del av personaet etter en fotoshoot i 2016 hen følte seg

spesielt komfortabel under. – Jeg ville bruke My Agenda som en mulighet til å være mer eksperimentell. Ikke føle jeg trenger å presse meg selv til å lage store popsanger eller noe … Bare la meg selv dykke ned i temaer jeg er interessert i og lyder jeg vil bruke, uten å måtte ta hensyn til at ting kanskje er for harskt, for rart eller for vondt å høre på. Er det et politisk album? – Ja, jeg ville lage noe som var en kommentar på mannsrollen og giftig maskulinitet, men også noe politisk som en reaksjon på splittelsen av venstresiden og den nye høyresiden som har formet seg de siste 10-15 årene. Internett, incel-kultur, kulturkrigene, alt som ledet opp til øyeblikket da Trump ble valgt i 2016 …

dammen har blitt mer og mer alvorlige. Det har ikke akkurat blitt lettere å ha et ukonvensjonelt forhold til kjønnsidentiteten sin det siste året heller, da Trumpadministrasjonen har gjort mye for å gjøre transkjønnedes liv vanskeligere: De har villet reversere Obamas forbud om diskriminering av kjønnsidentiteter, fratatt transkjønnede studenter retten til selv å bestemme kjønn under lagsport og toalettbesøk, bannlyst dem fra militæret og – sist, men definitivt ikke minst – rett og slett villet fjerne definisjonen av transkjønnethet fra loven. Electra har alltid hatt liberale verdier – kanskje litt for liberale på high school, da hen hevder å ha blitt hjernevasket av en lærer og ble libertarianer. Ikke at det ikke var godt for noe, for det førte til en del oppmerksomhet rundt hens

Det virker som det er mange på venstresiden som bruker fritiden sin på å spille et slags spill om moralsk overlegenhet

Det er mange incel-memes å spore på albumet ditt, med låtnavn som «Edgelord», «M’Lady», og «Gentleman». – Jeg liker ikke vitser og referanser som er for interne, men hvis jeg bruker en Joker-meme eller noe om neckbeards eller fedoraer, så det er noe folk kan relatere til, og som forhåpentligvis også kan brukes til å åpne nye dører. Jeg vil ikke bare gjøre narr av noen gjennom memes, jeg vil også åpne for empati og forståelse, gi en dypere analyse av situasjonen vi befinner oss i. Det er gøy hvordan Joker-filmen har gjort at den uironiske edgelord-personaen har våknet til live igjen i enkelte hjørner på internett. – Ja, det er kult! Jeg tror The Joker er en moderne kulturell trope som minner mye om de klassiske, som Homers Odysseen eller noe. Det er en karakter som forandrer seg med generasjonene, som kan reflektere ting om samfunnet som forteller historien. Jeg synes det er fascinerende. KJØNN, INTERNETT OG politikk. Lite har forandret seg tematisk i musikken til Electra det siste året, selv om dens økende eksentrisitet kanskje kan tolkes som uttrykk for splittelsen i det amerikanske samfunnet. Den er langt mer spekket av referanser, ekstremitet og utmattelse, og har tilsynelatende blitt mer hyperaktiv og uoversiktlig i takt med at overskriftene over

første musikkvideo – en tullelåt om at hen var forelsket i nyliberalismens far, Friedrich Hayek. Nå ser hen på seg selv som en generell leftie. Ifølge Electra bør USA prioritere sosial frihet, bruke staten til å jevne ut ulikheten i samfunnet, skape en ordentlig velferdsstat med sosialt sikkerhetsnett og ikke minst gjøre helsevesenet gratis. – Vi har splittet oss så mye. Alle har sin egen lille boble med politiske ideer, estetikk, smak ... Jeg ville minne meg selv og andre på at vi må se utenfor vårt eget ekkokammer, og se hva som skjer på hele det politiske spekteret. Men hva er egentlig greia med denne splittelsen internt i den venstrelenende opposisjonen? Alle lefties snakker om at de må samle seg, ikke gå i tottene på hverandre på internett på grunn av moralske urenheter eller stygge tweets fra 2012, og heller bruke energien på å vinne over den egentlige motstanderen. Til tross for at flere og flere tilsynelatende trygler om samhold virker det som den amerikanske venstresiden stadig blir mer porøs etter hvert som en ny presidentperiode nærmer seg. Samtidig som transaktivister, kommunister og feminister bruker tid på å slåss i Twitter-skyttergravene har høyresiden skrudd av filteret sitt fullstendig, hvor nazister, i noen tilfeller, marsjerer under samme parole som republikanere og konspirasjonsteoretikere – tilsynelatende med presidentens velsignelse.

– Jeg tror kranglingen kommer fra et godt sted, at man vil at folk må holdes ansvarlige for ideene sine. Men jeg tror også at det handler om internett. Det virker som det er mange på venstresiden som bruker fritiden sin på å spille et slags spill om moralsk overlegenhet, der man caller folk ut for stort og smått. Samtidig mener hen dette ikke er særegent for noe som skjer i miljøer som fronter venstrepolitikk. – Høyresiden har hatt det samme problemet. Se på old school-høyre og Tea Party-greiene. Nå har venstresiden det på samme måte, med de radikale og de moderate. Når vi spør om hvem hen tror kan redde den amerikanske venstresiden nevner hun verken Alexandria Ocasio-Cortez eller Noam Chomskys spøkelse, men den smått alkoholiserte, transkjønnede Natalie Wynn – tidligere filosof og nå Youtuber på fulltid. Kanalen hennes, Contrapoints, oppstod i kulturkrigen i kjølvannet av gamergate, og har fortsatt å publisere videoer om aktuelle, politiske temaer til dags dato. Hun har de siste par årene blitt den soleklart mest innflytelsesrike youtuberen på venstresiden, og er i likhet med Dorian Electra en radikaler, men med en uttalt skepsis mot venstresidens splittende cancel culture. Electra mener Wynn har klart å «deradikalisere» unge menn, og viser til casen fra The New York Times-podkasten Down The Rabbit Hole, der en høyrevridd Youtubekonsument skifter politisk syn etter å ha oppdaget kanalen hennes. – Hun gjør så mye bra med å informere folk. Å se noe som kan forandre hvordan folk tenker er så vakkert og inspirerende. Det er noe jeg håper jeg kan gjøre i mitt arbeid også. Jeg ser meg selv definitivt som en som har et ansvar for å opplyse andre. Er det ikke usannsynlig at det er nettopp Natalie Wynn som har gjort størst suksess med det arbeidet, selv om man skulle tro at det parodisk skeive uttrykket hennes kan virke frastøtende på en høyreekstremist? – Jeg tror grunnen til at Contrapoints fungerer så bra er fordi hun plukker fra hverandre disse ideene på en krass måte, som vekker oppsikt hos folk som tror de er smartere enn andre. Folk som tror at de bryter tabuer (ved å snakke om reaksjonære ideer, journ.anm.). – Jeg tror den edgy greia er viktig å ta med i beregningen når man snakker om politikk nå. Høyresiden ler av venstresiden fordi man angivelig ikke kan si noe uten å bli cancelled, at de er motstandere av ytringsfrihet, og så videre. Jeg tror Contrapoints tar tilbake noe av det narrativet og snur det. Å være edgy og morsom kan være ■ kraftige politiske virkemidler.

38 MUSIKK

RAP-PAP-PAPPAEN Youtubekanalen og mediehuset YLTV har hentet artister fra både gate og gutterom i seks år. Det er det ingen som har tjent penger på. Men 2021 blir kanskje året de endelig kan begynne å se fruktene av arbeidet sitt.

TEKST KRISTOFFER JAKOBSEN FOTO IGNAT WIIG

– Det er alltid en nykommer som hater meg, eller en veteran som føler han ikke får det han fortjener. Det blir selvfølgelig til at folk føler seg utelatt. DET SIES OFTE at porvokternes tid i musikkbransjen er forbi, at alle er sin egen kurator med algoritmen lurkende i bakgrunnen som en kontrollerende usynlig hånd. Anmelderne skriver stort sett for en liten menighet, og musikktrender kommer og går på TikTok. Marius Solberg er et bevis på at dette ikke er hele sannheten. For mange rappere er YLTV potensielt inngangsporten til et liv i musikkbransjen. En tommel opp eller ned fra grunnlegger Marius Solberg kan bety å få en karriere i gang, like fort som en tommel ned kan bety en knust drøm. For eksempel da YLTV nektet å gi rapgruppa Undergrunn en plattform, selv om de hadde begynt å få en hype på egenhånd. Solberg ventet

og kontaktet dem først når han «følte det var klare». Resultatet ble en YLTV Radio-freestyle, som fikk 135 000 views. Det er fremdeles deres mest sette video. – Det var et viktig steg i guttas karriere, så føler jeg traff godt på timing. NATT&DAG TAR EN prat med Solberg fra leiligheten i Åsane i Bergen som han emigrerte til i fjor. Marius sitter med hette på hodet for å skjerme seg fra den lave ettermiddagssola – og som et mulig nikk til den norske hiphopgenerasjonen han selv tilhører. I dag driver han Youtube-, Tiktok, Facebook-, og Insta-kanalen YLTV, som løfter frem skandinavisk rapmusikk. Blant artistene som hadde noen av sine første videopptredener på YLTV finner vi Ezzari, Hkeem og S1sco. Men YLTV er ikke bare for den nye generasjonen. På kanalen kan man se musikkvideoer med unge gutter med våpen og

finlandshette, etterfulgt av intervjuer med Marius som drikker kaffe med Cast fra Equicez og snakker om gentrifisering. Solberg forteller at den årelange jobben som kurator og portvokter for en panskandinavisk plattform tidvis har vært en utakknemlig oppgave. I en bransje hvor teknologiske fremskritt har gjort det lettere enn noensinne å være artist, har Solberg rett og slett ikke tid til å ta inn alle – ikke at han nødvendigvis ville ha gjort det om han kunne. – Folk kan finne på å kontakte meg og si «halla, jeg skal spille inn musikkvideo neste uke og har skaffet damer og bil.» Da svarer jeg at jeg nesten må høre musikken deres først, og så svarer de at de ikke har laget låta enda! Da tenker jeg oh shit, du har planlagt en video til en karriere du ikke har begynt på en gang? PÅ TVERS AV plattformene Youtube, Facebook, Instagram og

Tiktok når YLTV ut til mellom 100 000 og 300 000 unike brukere i måneden, avhengig av hvor godt innholdet treffer. Visninger på videoer på Youtube kan spenne alt fra noen få tusen til millionklassen. Forretningsmodellen til YLTV fungerer som en hvilken som helst Youtube-kanal, og pengene kommer fra klikk på annonser. I tillegg kommer søknader på offentlige midler og sponsorpenger, for å nevne noe. – De første fem årene har vært et rent passion-prosjekt fra min side. Det har gått mye mer penger ut enn inn. Der er først nå at sponsorene og musikkbransjen skjønner greia. Det er en rød tråd i mitt liv at jeg er så ahead of the curve at man risikerer å gi opp før det funker. I likhet med store deler av kultur-Norge holdt YLTV på å bukke under av pandemien i vår. 2020 skulle egentlig bli året da Marius skulle realisere femårsplanen sin. Markedet virket endelig modent

MUSIKK 39

Jeg har en forkjærlighet for folk som sier fuck you til den gamle generasjonen

Jeg har mange jeg skal kappe huet av før jeg er ferdig for et prosjekt som YLTV. Slik gikk det ikke. Marius brukte store deler av nedstengningen til å logge av internett og bygge veranda. Planlagte reiser, prosjekter, samarbeid og eventer ble satt på vent. Samtidig blødde han økonomisk. – Jeg hadde det vel like jævlig som alle andre og jeg tapte ufattelig mye penger. Hvis du ser på publiseringer på YLTV er det en lang periode med nesten ingen ting. Jeg hadde vel en periode da jeg var på vei til å drite i hele greia.

Men det gjorde du ikke. Hva skjedde? – Det skjedde noe i sommer, jeg hørte noe musikk eller så en eller annen video som gjorde at jeg fikk gløden igjen. I dag føler jeg at markedet aldri har vært så åpent som det er nå. Annonsører har aldri vært så på, og bransjeorganisasjonene har aldri vært så villige til å lytte som de er nå. Det er klart at det er jævlig gøy å holde på når det er åpne dører. Det at du intervjuer meg nå er bare en av mange ting, jeg føler at de siste fem årene har ledet fram til der hvor jeg er nå. Rappere kommer, rappere rapper og rappere går. Solberg har vært i miljøet siden tusenårsskiftet som manager og bakmann, og norsk rap har hatt en enorm utvikling siden han selv var tenåring. – Jeg tror det var Chiraq (Patel, red.anm) som sa til meg at det må være umulig å ha så bred musikksmak som meg. Selv om det virker rart kan jeg digge S1sco

og Pen Jakke uten at jeg føler det går på kompromiss med hverandre. Da jeg var ung utfordret vi også status quo, så jeg har en forkjærlighet for folk som sier fuck you til den gamle generasjonen. Bredden i kanalen er ikke nødvendigvis en fordel i dagens algoritmestyrte bransje. Hvis Youtube-kanalen kun hadde henvendt seg til unge folk, ville algoritmen ha matet seere med mer av det samme, og seeren ville antakelig vært fornøyd. Men når en kommer for å se den nye Doni Mulavideoen og ender opp med å få servert en 40 år gammel rapper i hettegenser i neste klipp, er det ikke nødvendigvis bra for business. – Det sunne med det er at når vi slipper en ny artist så når de en bredde, kontra å bare nå ut til egen menighet. Det er jo oppsiden i det. BLANT DE TIDLIGE videoene på YLTV, finner vi en internasjonal hit signert hele Norges Madcon fra

2007. Marius var på dette tidspunktet musikksjef for nettmagasinet stress.no som da var toneangivende for stoff om norsk rap. På en tid da folk ikke helt visste hva de skulle gjøre med Youtube, mottok Marius musikkvideoen til monsterhiten «Beggin» på en brenne-DVD som han senere lastet opp på nettet. Videoen er spilt over 11 millioner ganger. I myriaden av ulike konsepter, musikkvideoer, live freestyles, battles og podkaster er det reaction-videoene av internasjonale artister som ser på skandinaviske musikkvideoer som virkelig skulle bli en klikkvinner. – Reacts-serien vår startet en global trend. Over hele verden dukker det opp videoer med artister som reagerer på skandinavisk rap. Hvor mange ganger kan man si at man har gjort avtrykk på Youtube i helhet, liksom? Marius forteller om den første videoen som ble gjort med den da ukjente rapperen G-Eazy, tilbake i 2015. Først trodde Marius at han var en EDM-artist på grunn av den polerte stilen på pressebildene. I videoen reagerte G-Eazy blant annet på videoer av Karpe (positivt) og Madcon (negativt). – Jeg hadde kontor i Nydalen og allerede da jeg tok t-banen hjem satt det noen og så på videoen jeg akkurat hadde lagt ut, og da tenkte jeg «ok, shit, kult.» Da bodde jeg i Ski, så jeg byttet på Oslo S til toget, så satt det en ny gjeng der og så på videoen. Da tenkte jeg at dette var et øyeblikk.

budsjettene sine, og da handler det om mangel av forståelse av økonomi i veldig mange ledd. Kostnaden per singel gjør at det er next to impossible å tjene penger. Jeg tror at mange artister signerer og tror at alle gutta skal få pay day og så skjønner de ikke at pengene kommer fra egen lomme. Hvis produsenten får 30 000, videofyren får 60 000 og kompisen som tar noen bilder får 500, må singelen streame til gull før du går i pluss. Hvis du slipper ti røde låter på rad er det klart at plateselskapet blir nødt til å kutte en artist. Solberg har fungert som rådgiver for mang en rapper og mange uttrykker takknemlighet for hvordan han har hjulpet dem med karrierene deres. Men hva med han selv: Hva kunne han ha gjort noe annerledes med sitt eget livsverk? – Det tok jævlig lang tid før jeg viste mitt eget ansikt – man så meg ikke i det hele tatt de tre første årene. Folk har et behov for å knytte en personlighet til et brand, det ser man også internasjonalt med No Jumper, eller Joe Budden og Akademiks. Jeg tror vi hadde vært større om vi hadde sett det med en gang. Jeg føler nå at jeg må stikke hodet mitt ut enda mer, og mene enda mer. Jeg føler at til og med barten min er et resultat av at jeg skjønte det var bra for branding. – Folk bruker seriøst tid på å irritere seg over eller mene noe om at jeg har hår i ansiktet. Da tenker jeg at vi har knekt en kode.

ØYEBLIKKENE KOMMER OFTE noe uventet på YLTV. Tidligere i år kritisterte Oslo-rapperen Britz fra Haugenstua karakteren Ola Halvorsen fra Herman Flesvigs Førstegangstjenesten i et intervju med YLTV. Plutselig var Britz på forsiden av både Dagbladet og TV 2. – Jeg er glad for at mange ser intervjuet mitt med Britz, men det er litt bitter sweet å se at en ung artist blir dratt ned på internett fordi folk er uenige, og at TV 2 skriver sak på intervjuet og glemmer å skrive «sier Britz og ler». Da oppleves det som en trussel fra Reidun fra Raufoss som kaller han en «jævla utlending». Solberg forklarer hvordan han bruker tid på å sørge for at unge artister i bransjen har det bra, og på å gi tips og triks til hvordan man kan navigere karrieren sin i en tøff bransje. – Jeg har lest igjennom platekontrakter for mange og forklarer dem hvordan økonomi fungerer og hvordan booking fungerer, og så videre. Det er en hjertesak for meg å drive kompetanseheving av unge artister. – Det finnes få eller ingen artister i Norge som har grønne tall i

SELV OM SOLBERG stort sett har jobbet som bakmann, fikk han selv oppmerksomhet i sommer da han publiserte en video der han kritiserte hva han anså som P3s motvilje til å satse ordentlig på rapmusikk. – NRK er akkurat som et major label, jeg blamer ikke musikkledelsen i P3, jeg blamer ledelsen i NRK. Jeg vet at det er mange aktører som føler seg motarbeidet i systemet der, og det var mange i NRK og P3 som ringte meg etter videoen og var enige i det jeg sa. Folk hørte det jeg sa med forskjellige ører, old school heads følte at jeg sa det var for mye poprap og gaterapperne følte at jeg sa det var for mange old school heads. Folk trodde jeg sa fuck P3, men det sa jeg overhodet ikke, men når NRK sier de skal satse på rap og lager en kanal på internett som ingen hører på og lager noen intervjuer med folk som allerede er stjerner – da blir jeg skuffa. – Videoen var bare en del av en større agenda for min del, det er flere som kommer til å få så hatten passer fremover. Jeg har mange jeg skal kappe huet av før jeg er ferdig.

■

40 MUSIKK

NATURMEDISIN OG SAMISK ELEKTRONIKA

TEKST TOBIAS SANDHAUG

FOTO: NIKOLAY TYSSE Ã&#x2DC;BERG

MUSIKK 41

Niilas slipper debutalbumet. Han synes det er «revolusjonerende» å kunne presentere noe han kan høre på selv.

– I oktober fikk jeg to-tre stipender og residency-leilighet i Berlin, og jeg tenkte at wow, ting blir faktisk bedre! Så dør macen min, jeg kræsjer på bysykkel, brekker hånda og nå sitter jeg i karantene. DEN EKLEKTISKE BEATMAKEREN Niilas har lenge vært å finne i ermene til store prosjekter som Vibbefanger og Balestrand Badeklubb, i tillegg til å ha lurt frem både ett og to anerkjennende nikk for EPene Memoraids (2016) og Naste (2018) – begge fylt med leken og egenrådig elektronika. Siden forrige storslipp har det nå gått to år, hvorav ett av dem har vært eksepsjonelt slemt mot Niilas selv. Den 20. november slipper han et helt debutalbum Also This Will Change. Helt på egenhånd. – Hvis jeg bare klarer å gi ut plata i det hele tatt så er jeg fornøyd. Gjennom internettets krefter befinner vi oss i den noe pikselerte stuen til Niilas, omringet av gitar, piano og keyboard. Det er i stuer som dette han har produsert mesteparten av albumet sitt. «Also this will change» høres ut som oppløftende ord i tider som dette, men opprinnelig stammer de fra en fabel fra det trettende århundre, skrevet av den persiske poeten Attar av Nishapur. Fabelen handler om en konge som blir gitt en ring med aforismen inngravert. I onde tider finner kongen trøst i disse ordene, men gaven blir en forbannelse når ringen i gode stunder minner kongen på at det gode også skal forgå. For de fleste av oss begynte de nåværende utidene da aktiviteten i samfunnet ble amputert, men for Niilas begynte ulykken allerede i nyttårskiftet 2019-2020. Etter samlivsbrudd, øyeinfeksjon, dobbel senebetennelse og en husbrann, overhørte Niilas i februar ordene som ble albumtittelen – rett før Erna meldte på TV at landet skulle stenges ned. – Etter Dagsrevyen så kommer det en episode av Norge Rundt som handler om DJ-ing, der jeg er instruktør! Det var veldig absurd.

den smerten du har her og nå, eller all den fantastiske gleden, så raner du deg selv for fremtiden din. PÅ ALBUMET HAR hver sang sitt eget cover, designet av Niilas selv, med tegninger av billedkunstner Jenni Friis. De består av blekk penslet på stoff, i bokstavlignende former, i sort-hvitt og farger over flytende mønstre. Helleristninger av nesten-dyr og nesten-mennesker satt over stjernehimmelen. Det kan virke som om Niilas vil at vi skal søke tilflukt fra det flyktige i det evige - i urtid og fremtid. – Kanskje litt grandiost å si, men du mister så mye hvis du henger deg opp i verden her og nå. Det handler ikke om at du knakk hånden på bysykkel, det skjer så sykt mye der ute som er større enn det. – Den visuelle profilen er også en del av et forsøk på utforske min samiske bak-

fra naturlige midler. Mesteparten kan ikke fremstilles kjemisk. Man kan ikke separere de to. – Man ser det jo mer og mer på nettet, at folk er overrasket over at de kan dra i skogen og spise ting som faller fra trærne og at jakting egentlig er dritfett og sånn. Folk drar jo til Sør-Amerika og drikker ayahuasca. Det er kanskje noe som ligger latent i folk, en connection til naturen de har mistet når de bor i millionbyer. Hvordan finner du fram til dine samiske røtter? – Det er noe jeg finner ut gjennom prosessen, men det hjelper å ta for seg en tematikk, som en langstrakt vidde for eksempel, som «Mesa» handler om. Eller du kan lage en låt om et kraftdyr. Men du må la deg selv rive litt med. Du kan ikke lage en låt som bare består av en chill beat med jazzsamples og kalle det «Bjørnen». Nå er det en stund siden siste store slipp fra deg, hvordan blir det å slippe et debutalbum? – Nå skal jeg ikke si at jeg bryr meg om det streamer bra eller får bra anmeldelser, men dette er noe jeg vil presentere til verden og er veldig fornøyd med. De fleste som driver med kunst og musikk og film er sylskarpt selvkritiske. Å presentere et album jeg kan høre på selv er revolusjonerende for min egen del. – Jeg har ganske lave forhåpninger, for dette året er jo totalt kjørt! Det går ikke an å spille konserter, utelivet er dødt og kulturlivet sliter skikkelig. Og med den oktoberen jeg har hatt …

I oktober fikk jeg to-tre stipender og residency-leilighet i Berlin, og jeg tenkte at wow, ting blir faktisk bedre! Så dør macen min, jeg kræsjer på bysykkel, brekker hånda og nå sitter jeg i karantene

Er du en ulykkesfugl til vanlig? – Ikke egentlig hehe, men i år… I år blir min tillit til albumtittelen testet. Det virker for meg som en ganske menneskelig universal. Hvis du henger deg for mye opp i

grunn og hva samisk kultur og estetikk er i 2020. Spesielt i elektronika er det et ganske underrepresentert felt. Det er enten Keiino eller Mari Boine. Veldig lite imellom. «Chaga» er navnet på den første singelen fra albumet. Det er også navnet på en sopp som vokser på bjørketrær, og som i alle tider har blitt brukt av urfolk for å kurere lidelser. Den faktiske effekten er ikke vitenskapelig dokumentert, men påstander om at den kan kurere alt fra kreft til dårlig humør florerer på nettet. – Låten høres ut som du står i en fuktig t-banestasjon eller midt i skogen. Ved å kombinere slike uttrykk ønsker jeg å finne fram til den samiske elektronikaen. Det at vi for eksempel sitter på høymoderne Zoom og snakker om urfolkmedisin er utrolig spennende for min del! Naturmedisin settes ofte opp som en motsetning til farmasøytisk industri. Niilas mener det er bullshit. – Jeg har ikke faktiske tall, men brorparten av farmasøytiske medisiner kommer

Savner du å stå på scenen? – Ja, veldig! Men jeg har faktisk nytt å ha sommerferie for første gang på veldig lenge, det har vært skikkelig kult. Hele Balestrand Badeklubb hadde jo ikke skjedd hvis alle hadde hatt festivalsommer! Så man får prøve å se mulighetene. Sist vi snakket med deg fortalte du om tråden du har på Freak.no. Hva synes Freakforum-fansene dine om de nye singlene? – Det har vært ganske dårlig respons. De er nok lei av meg.

■

Det er kanskje noe som ligger latent i folk – en connection til naturen de har mistet når de bor i millionbyer

42 MUSIKK

FORBILDER, RAPPERE OG GÃ&#x2020;TTERE I GRORUDDALEN

MUSIKK 43 TEKST CHRISTOPHE BOULMER FOTO ESPEN IDEN

Rap fra Oslo er preget av «løgn og usikkerhet», sa artisten Rohat i septemberutgaven av NATT&DAG.

SEPTEMBERUTGAVEN AV NATT&DAG gjorde vi noen korte intervjuer med rappere fra Oslo-området som har sluppet låter, fått oppmerksomhet og streams den siste tiden. De fleste var positive, og snakket om en bølge, men da vi pratet med Rohat fra Haugenstua i Groruddalen var tonen en annen. Han mente at «løgn og usikkerhet» kjennetegner rap fra Osloområdet. Omtrent på samme tid slapp han låta «Because Mama», hans første singel med Leo Ajkic som manager. Dette til ga oss lyst til å vite mer om hva man faktisk skal mene om all rappen fra Oslo, den nylige vendingen mot gateog forstadsbasert gangsterrap og hva som gjør at Rohats meninger skiller seg fra resten. Vil han ikke være kul, kanskje? Da var det bare å komme seg på toget til Haugenstua. Vi møtes noen dager etter at forrige avis er ute. Rohat påpeker at på Haugenstua får man ikke tak i NATT&DAG. – Det må dere gjøre noe med. Mens vi går opp en tung bakke i flott høstvær, opp til blokka der Rohat har bodd hele sitt liv, begynner vi å spørre om hans tanker rundt rappen fra området sitt. Før vi får sagt noe er han allerede i gang. – Okey, vil du høre hvordan hele denne greia her – all rappen herfra – starta? Vi har fulgt med på Rohats musikk i snart ti år, helt siden han begynte å poste låter på SoundCloud og deltok på mindre konserter i byen. Det er også så langt tilbake Rohat tar oss. – I starten var vi bare to. Meg og Nalband. Begge lagde låter på 101 på Rommen. Så begynte jeg etter hvert å skaffe utstyr til eget studio, søkte Frifond blant annet. Derfra fikk jeg selv mye erfaring og mange timer i studio fra tidlig av. Så tok jeg inn venner og bekjente i studio som også ville skape noe. Nesten ti år senere er det mange unge som jobber med sine egne utgivelser i forskjellige studioer på Haugenstua og Stovner, men også i resten av Groruddalen. Mange av dem er inspirert av Rohat og Nalband. Begge de to har fått en rolle – eller i alle fall et stempel – som forbilder for unge i området. Nalband har utallige ganger forsvart sitt nabolag mot fordommer fra folk utenfra, enten det har vært ved å stille opp i nyhetene eller ved å arrangere vennskapsfotballkamp mot politiet. Men Rohat og Nalbands veier har skilt seg. Mens Rohat fortsatt ønsker

flere som ikke var like glad i dette stedet. Nå forsøker de å skinne og forsvare hjemstedet sitt, fordi det plutselig setter dem i bra lys. Og kanskje enda verre, knytter de stedet sitt opp til samfunnets skyggesider. – Flere rapper om et kriminelt liv de lever uten at det har så mye med virkeligheten å gjøre, påstår han. Er det sånn? Vi sender en DM til rapperen Ice. I samme sak som Rohat gikk hardt ut i, svarte han veldig positivt da vi spurte hva han synes kjennetegner rap fra Oslo. Han er ikke enig i Rohats virkelighetsbilde. – Jeg føler egentlig ikke at folk lyver så mye. Noen overdriver så klart. Noen lever det livet de rapper om, noen ønsker å leve det livet. For meg er det viktig å holde det real bare, noe jeg føler de fleste gjør.

Jeg har alltid forsvart og representert stedet jeg kommer fra.

å være et forbilde, har Nalband brukt 2020 på å slippe musikk sammen med den maskerte gangsterrapperen S1sco. Den kunstneriske og holdningsmessige utviklingen virker veldig markant for en som tidligere har tatt avstand fra å bli sett i sammenheng med kriminalitet. Men er det faktisk et problem å ha på seg finlandshette i en musikkvideo,

eller å lage låter som viser at kriminalitet er sentralt i livene for mange unge? Vi tenker på det Rohat sa i forbindelse med det siste singelslippet sitt: – Forbilder som driver med musikk, i et miljø blant unge, burde være mer klar over måten de velger å fortelle sin historie på. Samtidig understreker han at han og Nalband fortsatt er venner.

Men fra å være bevisst på sin rolle som forbilde, til å hevde at andre artister fra området kjennetegnes av løgn og usikkerhet, det er en stor påstand. – Jeg skal ikke nevne navn, men én ting er sikkert: Jeg har alltid forsvart og representert stedet jeg kommer fra. Da det ikke var noen hype verken her eller andre steder i Groruddalen, var det

DET AT FOLK RAPPER om liv de ikke lever, inspirert av hardere artister, er ikke noe nytt. Men det er like fullt tydelig at det er en viss «Pappaisjappa-effekt» blant yngre rappere for tiden. I løpet av fjoråret fikk han og Doni Mula mye hype for sine brutale og dramatiske videoer, der det blant annet dukket opp skytevåpen som attpåtil ble avfyrt mot et mørkt, norsk, intetanende skogholt. Dette er heller ikke noe nytt i norske musikkvideoer, men nå ser vi også mange flere – til dels veldig unge rappere – som fronter tilsvarende harde liv i både tekster og i musikkvideoer. Rohat ser likevel smått bekymret på utviklingen. – Man har et ansvar som artist. Hvis man ikke engang rapper om noe ekte, og det bare spiller på egne fordommer knyttet til livet som rapper, eller en gangster man ikke er, kan man umulig bidra til forståelse og innsikt i den virkelige verden her i området, sier Rohat. Det finnes nok av mindre sosiale sirkler i Oslo man gjerne kunne omtalt som «miljøer» tilknyttet rapmusikk, både på vestkanten og i sentrum, men miljøet i Groruddalen er det eneste av disse nettverkene som faktisk slår oss som stort. Bølgen av nye artister fra Oslo siste månedene, med rappere som Ice, Pedram og 129-gjengen for å nevne noen, viser at det ligger enormt med vilje til å slå gjennom blant unge som vil lage musikk. Denne bølgen er også i høy grad påvirket av en viral logikk, noe musikkvideoklipp på blant annet Instagram og appen Triller vitner om. Det handler om å skille seg ut, få oppmerksomhet,

Låter som viser impulsiv aggresjon og voldelige handlinger, tror jeg kan ha alvorlig dårlig påvirkning ikke bare for kids, men også eldre ungdommer

klikk, å bli snakket om. Kanskje er det i rappen som i samfunnsdebatten – det ekstreme vinner frem. Opplever du selv at du har hatt en rolle som forbilde? – Vi tok jo flere under vingene våre. PÅ LØKKA, TIDLIG i oktober, møter vi Rohat igjen. Denne gangen er den nye manageren, Leo Ajkic, med. Vi snakker mer om samarbeidet deres, og kommer også inn på sounden til Rohat, som skiller seg ut med et mer orientalsk, mindre drill-ete og mindre afroinspirert sound enn det som stort sett regjerer i dag. Vi snakker også om dokumentaren som kommer på NRK i desember. – De vurderte mange titalls artister og kunstnere, og valgte å produsere en dokumentar om meg og min musikk. Vi spør Ajkic om hva han mener skiller Rohat ut fra de andre artistene i Oslo-bølgen. – Tidligere har jeg opplevd at hiphop fra Balkan for eksempel, enten er veldig etnisk, eller veldig hardcore i stilen. Rohat har en stemme og en sang med en særegen sound som ikke finnes her ellers, som jeg allikevel føler er tilgjengelig for publikummet i Norge. Se for eksempel på hvordan MHD kom med sin egen form for afrikansk musikk i Frankrike. Man kan kanskje også sammenligne med danske Jamaika som med nydelig stemme bringer assosiasjoner til opplesninger av Koranen. Så, er vi i klare for orientalsk r&b, med tekster som reflekterer en «vis» personlighet? Leo tror det. – Det er jo egentlig ganske spennende å følge med på Spotifystatistikk på hvilken musikk folk hører på. Folk hører mindre på festmusikk, kanskje også fordi folk rett og slett fester mindre nå, og det gir folk muligheten til å reflektere. Kanskje dette er et bra tidspunkt å bli kjent med Rohat

Flere rapper om et kriminelt liv de lever uten at det har så mye med virkeligheten å gjøre som artist på. Leo fortsetter: – Jeg ser alt for mange unge hoppe på trender og brenne ut fort. Folk legger ut låter og sletter noen måneder senere. Har du virkelig en låt som kan være en hit mange år senere, kan du godt la den vente en stund, noen år til og med, til tiden faktisk er riktig. Men hva Rohat egentlig mente med at Oslo-rap i 2020 er preget av «løgn og usikkerhet», det får vi ikke svar på, ikke helt konkret i alle fall. – Ingenting er mulig å spå, men låter som viser impulsiv aggresjon og voldelige handlinger, tror jeg kan ha alvorlig dårlig påvirkning ikke bare for kids, men også eldre ungdommer. Kanskje får vi flere svar i dokumentaren som kommer på NRK. Hvordan Rohat velger å fortelle sin historie, sier minst like mye om hvordan han ikke vil fortelle den. Så er det i det minste klart da, at man ikke trenger være Jan Bøhler for å synes at noe rap er litt vel hard for sitt eget beste. ■

FOTO: LOUDKINDFOTO

44 MUSIKK

MØT «

Vi må slutte å tro på at Norge er så fint

VELO TEKST YNGVE SIKKO

–J

EG FØLER DET er som Vali Corleone møter Munch. Det er gate, kunstnerisk og ærlig! Jeg skriver kun om ting jeg har opplevd, forteller den norsk-albanske, finlandshettebrukende rapperen Velo. Hvis det finnes en skala der Rohat befinner seg i den ene enden, befinner Velo seg i den andre. Det er ikke snakk om å være et forbilde og spre visdom, men å dokumentere en virkelighet. Den kan være brutal, skal vi tro Velos musikk. Velo forteller har drevet med musikk i flere år, men på grunn av «ting som soning og andre personlige greier» har ikke musikk vært førsteprioritet. Før nå. – Nå føler jeg at fokuset er der det skal være. De første singlene «Tiki Taka» og «Albaner», har begge fått gode tall på strømmetjenestene. Den Temurgjestede singelen «Så Høyt» viser at han mener alvor. På tre minutter og 36 sekunder rekker duoen innom både Munch-museet, Galleri FineArt, Vigelandsmuseet og Nationaltheateret. – Det er en anthem for gatene, samtidig som jeg vil dele norsk kulturarv på min måte. Gangster-rap, masker … Den greia der er en trend nå. Hvorfor? – Det er på tide med noe nytt,

jeg tror folk i Norge er sultne på noe ekte gateshit. Er andre norske rappere for snille? – Det finnes noen der ute som holder det gate og gjør sin ting. Og det finnes andre. Reflekterer den musikalske trenden at gatene har blitt hardere, eller er det bare det: en musikalsk trend? – Gata har alltid vært kald. Når ingen slipper oss inn i varmen, så står brusjan klar med tennvæske. Vi må slutte å tro på at Norge er så fint, det som skjer i Europa skjer her også! Sånn snakker en artist som må sies å være siste skudd på stammen som er norsk gaterap. DET SISTE ÅRET har den harde Oslo-rappen slått seg opp. S1SCO fra Stovner har levert hit etter hit på Youtube, mens Siyabång litt nærmere sentrum sammen med gjengen 129 begynt å skape seg et navn, også utenfor Urtehagen og Tøyen-området der de kommer fra. Velo på sin side er fra Ammerud, men med bånd som strekker seg også utenfor landets grenser, noe som gjenspeiler seg i de to foregående singlene, drilllåta «Tiki Taka» og «Albaner». Førstnevnte har fått både en Norge-remix og en euro-remix

Hvem: Rapper fra Ammerud, Oslo. Hva: Har tidligere gitt ut singlene «Tiki Taka» og «Albaner». Blant gjesteartistene finner vi Larsiveli, KingSkurkOne og Doni Mula. Nå er han aktuell med «Så Høyt» sammen med Fyfaen-rapper Temur. Hvorfor: I munnbind-året 2020 har også hiphoperne tatt på seg maske.

med gjestevers fra både polske og tyske rappere. – Norge er lite, men gate kjenner gate. Velo er kjent i utlandet og Velo kommer i kontakt med hvem Velo vil. DET HAR BLITT spådd at gangsterrap-trenden fra de svenske strømme-topplistene er en bølge som før eller siden også vil slå over Norge. Men norsk rap har også vært hard – Kamelen har vært en av de største norske rapperne i flere år – og med tanke på trøbbelet han har fått fra ordensmakten er det kanskje ikke så rart at finlandshettene igjen rulles ned over norske rapperhoder. I «Så Høyt» trekkes også linjer enda lenger tilbake i tid. Pål Enger gjør en cameo i musikkvideoen. Han er ikke fremmed for å iføre seg maskering på museer. I 1988 stjal han maleriet Vampyr fra Munch-museet i Oslo, og seks år senere gjennomførte han et beryktet tyveri av Skrik fra Nationalgalleriet – midt under åpningssermonien til Lillehammer-OL. Har du planlagt album/EP? – For nå er fokuset på singler. Men det er fullt mulig at det blir en EP eller et album til neste år. Hva driver du med, da, bortsett fra rap? – Ehm, ehm... «jobber». ■

46 LITTERATUR

ANMELDELSER LITTERATUR

TRIST

MEH

BRA

MEGET BRA

KLASSIKER

MARIA KJOS FONN Skribent og forfatter Beste nye bøker akkurat nå? – Ida Fjeldbraatens debutroman Jerv, om en funksjonshemmet og overvektig jente på institusjon. Og Sandra Lillebøs Tingenes tilstand – som jeg ga en litt kritisk omtale i Minerva, men det gjaldt mest etiske aspekter ved romanen: den er veldig god, og blir sittende lenge. Beste teksten på internett akkurat nå? – Akkurat i dette sekund: Oda Faremo Lindholms anmeldelse av Sophie Elises nye bok, anmeldelsen heter Skarpt om skam og fitte. Jeg fikk lyst til å lese den. Hvilken norsk bok bør flere lese? – Joakim Kjørsviks Min døde hund. Utrolig fin diktsamling om å savne sin døde hund, rett og slett.

FOTO: ANNE VALEUR

BEST AKKURAT NÅ

ODA FAREMO LINDHOLM Journalist, historiker og forfatter Beste nye bøker akkurat nå? – Maria Kjos Fonn – Heroin Chic. Seyward Darby – Sisters in Hate: American Women on the Front Lines of White Nationalism. Vigdis Hjorth – Er mor død. Ayad Akhtar – Homeland Elegies. Beste teksten på internett akkurat nå? – To be a man, et utdrag av Nicole Krauss sin kommende novellesamling med samme navn. Kan leses på The Atlantic. Hvilken norsk bok bør flere lese? – Diktsamlingen Elsket og Savnet av Endre Ruset.

DAGARNA, DAGARNA, DAGARNA Tone Schunnesson 262 sider Norstedts, 2020 Vi har offisielt nådd et punkt i historien hvor det skrives romaner om influensere. Og relaterte problemer. 39 år gamle Bibbs er en avdanket (gammel og tjukk) influenser, og står ved sin Baby i et forhold preget av sterke følelsesutbrudd, alkoholmisbruk og utroskap fra begge kanter. Så forlater han henne. Sammen med inntektsgrunnlaget. Slik kastes hun ut i den umulige situasjon: ingen er interessert i produktet hennes, som indirekte knuser selvbildet, og som direkte knuser utsiktene for økonomisk stabilitet. Svenske Tone Schunnesson debuterte med Tripprapporter i 2016, en heisatur av en roman som tar form av en ukonvensjonell triprapport. Der får vi innsikt i en ung kvinnes herjede sinn, utsvevende rusvaner og forsøk på å skrive dikt. Schunnesson har tidligere skrevet for Nöjesguiden, og hun er fast spaltist i Aftonbladet Kultur. Med Dagarna, dagarna, dagarna posisjonerer hun seg som en av de mest spenstige forfatterne innenfor skandinavisk samtidslitteratur. Bibbs, med en fortid fra MTV og et reality-program til forveksling likt vårt eget trauste 4-stjerners middag, er tvunget til å ta grep. Det er pinlig, men overraskende sår lesning, når hun halvhjertet forsøker å gjøre comeback som brand ambassador for en kollagendrikk. Etter hvert kommer det frem at de har booket henne for mangfoldets skyld, ettersom hun er både gammel og tjukk. Merkevaren Bibbs har mistet sin verdi. Hva nå? Romanen stiller spørsmål ved framtidsutsiktene til mennesker som lever av sitt eget navn. Schunnesson avfeier ikke deres overfladiske verden, men problematiserer og undersøker gjennom Bibbs, hvilke konsekvenser den kan ha for dem.

Resultatet blir en slags Nittenåttifire for influensere. Romanens persongalleri viser frem typene: narsissisten Bibbs, den sexy, kjipe kjæresten og ymse karakterer fra bransjen. Kallenavn som Baby, Mickey og Texas understreker det utskiftbare ved dem; de kan være hvem som helst. Tittelen Dagarna, dagarna, dagarna får gjenklang i et sentralt tema i romanen: «Jag tänkte på pengarna, pengarna.» Varianter av denne setningen gjentas flere steder i romanen. Bibbs tenker på penger hele tiden. Når hun har penger tenker hun på hvordan hun kan bruke det, og når hun ikke har penger tenker hun på hvordan hun kan få tak i det. Og sånn går dagarna. Romanen diskuterer ulike former for kapital: kulturell, økonomisk, sosial og seksuell. Babys kapital er den seksuelle, men den synker proporsjonalt motsatt mens alderen stiger. Dette kommer til uttrykk gjennom et forhold kjæresten har innledet på si, med den yngre skuespilleren Nina. Det utvikler seg en maktkamp mellom Bibbs og Baby, som kulminerer i at hun poster et innlegg der hun lyver om at han har voldtatt henne. Med en fornyet relevans i offentligheten, strømmer pengene inn på konto, men hun sliter med å finne seg til rette i offerrollen. Løgn og sannhet kleber seg sammen i romanen, for Bibbs, og til tider leseren, er skillet uklart. I 2019 satte Folkteatern i Göteborg opp Charlotte Brontës Jane Eyre. Schunnesson sto for manuset, der hun blant annet ga en stemme til den tidligere så stemmeløse gale kvinnen på loftet. Schunnesson skriver dialog som hun aldri har gjort annet. Bibbs dom over andre er hard. Det er gøy å lese. Det som vanskelig lar seg beskrive som annet enn menneskelige sannheter, sauses inn i dramatikk, og driver romanen fremover. Om onani, porno og sex, som det er en del av, skriver hun i forfriskende poetiske vendinger. Bibbs fornedrer seg, men det gjør alle andre også. Hun tar del i en genealogi av forrådte kvinner, men virker ikke videre interessert i å ta del i søsterskapet. I møte med skuespillerNina som sier: «Alla kvinnor är mina systrar» kan ikke Bibbs gjøre annet enn å himle med øynene. Schunnessons nyanserte portrett av en Bibbs der selv sannheten er til salgs, utgjør en interessant lesning av en moderne problemstilling.

Anna Krokene

BEST AKKURAT NÅ FOTO: AGNETE BRUN

FOTO: WILLA WATHNE

BEST AKKURAT NÅ

OMSLAG: ANNA DAVISON / ILLUSTRASJON: LINCOLN FUENTES

1 INSTAPOESI

SUSANNE KALUZA Redaktør, forfatter og daglig leder av Litteraturhuset Beste nye bøker akkurat nå? – Sandra Lillebøs fragmentariske og vonde Tingenes tilstand handler om å leve med en psykisk syk mor. Det er en bok som belyser tabuer på en ærlig og rå måte og burde leses av mange. Samme tematikk, men fra den sykes perspektiv løftes også i Linda Bostrøm Knausgårds Oktoberbarn som kom i våres. I denne boka skildrer Linda tida hun fikk elektrosjokk innlagt på et psykiatrisk sykehus og fletter fortellingen sammen med egen oppvekst, barn og samlivsbrudd. Et annet tema som behandles godt i bøker nå er seksuelle overgrep, gråsoner og maktmisbruk. Her anbefaler jeg Matilda Gustavssons Klubben på det varmeste. Hvordan kan en kulturmann «alle» vet er greneseoverskridende mot yngre damer voldta en rekke kvinner i bekjentskapskretsen uten at noen sier ifra? Her har vi fortsatt mye å lære. Beste tekst på internett akkurat nå? – «I recently came across an old cryalog that I kept during the month of April in 1998. ‘C’ stands for the fact that I cried, the number of C’s represents the number of times I cried, and ‘NC’ indicates that I did not cry on that day. The saddest thing is, I now find the cryalog very funny, and laugh when I look at it. But when I kept it, I wanted to die. Literally, to kill myself – with an iron, a steaming hot turned-on iron. This was not depression, this was menopause.» Den amerikanske forfatteren Mary Ruefle skriver bra om et annet underbelyst tabu på granta.com/pause/ Hvilke norske bøker bør flere lese? – Mange! Bjørn Hatteruds Mot normalt skildrer en oppvekst som homofil og funksjonshemmet i en arbeiderklassefamilie på bygda. Camara Joof Lundestads Eg snakkar om det heile tida er skarp om å leve med hverdagsrasisme som ung i Norge i dag. Jan Grues Jeg lever et liv som ligner deres er knallgod om hvordan vi som samfunn ser på rullestolbrukere, Olaug Nilssens Tung Tids Tale er et rasende oppgjør med manglende hjelp og byråkrati som møter foreldre med barn med spesielle behov, i dette tilfellet et autistisk barn. Følges briljant opp i årets Yt etter evne, få etter behov. Også burde alle som ikke alt har gjort det lese Vigdis Hjorths Arv og Miljø som kretser rundt fortielse om seksuelle overgrep, og hvordan det mest behagelige er å se en annen vei. Vi ser det ikke før vi tror det.

BARBAR Morten Langeland 135 sider Flamme Forlag, 2020 Morten Langeland har høstet mye skryt for sin lekne, ofte uortodokse tilnærming til poesien, preget av en bestemt, ofte fruktbar, åpenhet mot sine omgivelser og hvordan mennesket formes av de inntrykk man suger til seg og de minnene dem skaper når de borer seg fast i en. Hans nye bok Barbar er noe annerledes fra tidligere utgivelser, da det her er snakk om en ren samling av kortprosatekster, gitt et gjennomgående, kronologisk narrativ. Hvor grensen mellom en roman, kortroman og en kortprosasamling går, er ikke helt godt å si i denne sammenhengen. Grovt fortalt foregår Langelands kortprosa i et høyst reelt Oslo og Bergen, med referanser til virkelige mennesker og virkelige hendelser i nær nåtid. Til tross for både flotte tilløp og svake passasjer underveis, slutter boken vesentlig bedre enn den begynner. Første del foregår stort sett i et sommerlig Oslo og kan leses som en klassisk byskildring. Langeland inntar rollen som observant kikker, det snubler bytryner inn og ut av fokus. Refleksjoner og poetiske bilder får henge i luften maksimalt et par linjer. Fra byens kafeer, bibliotekfilialer og barer trenger inntrykk og innfall inn i litteraturen, forfatteren ser opp fra sin egen tekst og lar seg forstyrre av både livet og anekdoten. «Det er mye som fortjener en snutt», skriver Langeland og ja, det er det vanskelig å være uenig i. Noen observasjoner er morsomme, for eksempel en om en mann som jogger med dongeribukse for å skåne skabben. Andre, som at moderniteten er som å leve i en gullfiskbolle, har de fleste tenkt bedre selv. Beklagelig er det sistnevnte observasjoner som er i klart flertall. For ja, det er noe patetisk over å lese en middelaldrende mann som skriver som en fjortenåring og tenker som en gymnasiast. Seanser som denne på Deichmanske preger bokens første del: «DJ Ingebling fra Spasibar gikk forbi med blomsterjord, der folk bor, oh la la, er det mye som gror. Blant annet på Biblo, hvor ei jente (12) beklaget og håper det

ikke var offensive at de lo. Lol, le lil charmer!». Man kan gjerne hevde at dette har elementer av dagligtale i seg og at litteraturen skal kunne romme dette. Ja, men her har det absolutt ingen annen funksjon enn å være sjelevrengende kleint. Det er en balansegang ved bruk av slike virkemidler – anvendt riktig og troverdig tilfører det autensitet og lekenhet, gitt tanke og kontekst kan det til og med fortelle oss noe om vår samtid. Anvendt slik som her minner det mest om problemene med tidsmarkørene man finner i for eksempel makkverket Emily in Paris (les anmeldelse på side 52) – umotiverte, men likevel ekstremt insisterende. Eller, for å si det på Langelandsk: LOL sjukt 2020 amiright. For det er virkelig lite å glede seg over i denne delen av Barbar, utenom hjemkomsten til Kristiansand som står igjen som en av bokens høydepunkter, selv om også dette er litteratur som ikke er spesielt minneverdig. Forfatter er seg åpenbart dette bevisst, spøker om det, men mest for syns skyld og alltid halvhjertet. Humor, vidd og selvironi beriker selv den mest alvorstunge roman, men her er det virkelig ikke litterært interessant, det tilføyer intet og undergraver det lille som er – en ulempe med formen, kan man si. Han fremstår egentlig bare mest flau på egne vegne. De mange tjommslige seansene er også like flaue som de er mange. Dette er jazz-prosa, et lite stykke Grünerløkka sendt til litteraturen for å dø: «Senere kom Torgny og flippet helt da de fortalte hva som hadde skjedd, han gikk sporenstreks opp og tok salto naken fra samme spot. Det gjelder å sette triksene først. Øystein spør om det er noen som har et ord, helst et sted, som har tre stavelser og som rimer på «to do»? Bellevoh? Ouagadougou?». Slik prosa minner mer om Anniken Jørgensen enn en prisvinnende poet. Bokens andre del er dog vesentlig sterkere og til dels velskreven. Det stadig gjentatte kråkemotivet er interessant, spesielt lest opp mot de gjennomgående, velskildrede rusproblemene. Prosatekstene bedrer seg rett og slett med alvoret, men Langeland mestrer virkelig ikke lettheten og lekenheten like godt i prosa som i lyrikkform. Som virkemiddel for å skildre overgangen fra rus til edruelighet, er motsetningen nokså effektiv, men bare i form av å være en åpenbar kontrast. Tidvis skriver han dog svært godt, som her om kjærlighetssorg: «Når noen som har sett på en, og tenkt sitt, hver dag i lang tid, brått blir borte, mister livet sin validitet, det gjelds ikke, man grafser rundt midtveis i livet, i lyngen, i kratt og bregner, med kart og kompass og forstørrelsesglass, langt unna der det skjer.» Her er presisjonsnivået høyt og Langeland viser at han også har en vakker penn, ikke bare en kødden en. Det er synd at denne boken er så svak som den er. Langelands tidligere forfatterskap er godt og bokens andre halvdel har flere lovende passasjer. Dessverre preges det hele i for stor grad av selvsabotasje, kamuflert som eksperimentell prosadiktning. Hvis man ikke tror meg, lar jeg heller Langeland ta ordet. Åstedet er Deichmanske Hovedbibliotek og noen har låst en FUJI -sykkel til en annen sykkel, hvilket annonseres over anlegget. En kvinne kalt Fatou kjeder seg med språkvask, hvorpå forfatter svarer henne slik: «Det er det som er kunsten, selv om du kanskje driver mer med det de kaller art by acci-dent,» svarer jeg ;) Faen, jeg har jo en sølvfarget FUJI-sykkel.» Roflmao.

Det er noe patetisk over å lese en middelaldrende mann som skriver som en fjortenåring og tenker som en gymnasiast

Joakim Randa Berthelsen

OMSLAG OG ILLUSTRASJONER: CHRIS (SIMPSONS ARTIST)

OMSLAG: ASLAK GURHOLT

LITTERATUR 47

HOW TO MAKE FRIENDS WITH STRANGERS AND STAY FRIENDS UNTIL YOU DIE: A REALLY INSPIRATIONAL GUIDE TO FRIENDSHIP Chris (Simpsons Artist) 128 sider Trapeze, 2020 Er du usikker på om du burde dyppe en pølse i blåsehullet på en delfin? Spør broren din, om han er en venn! Har du lyst til å få et bedre forhold til naboen? La han mate deg over gjerdet som skiller hagene deres. Har du ikke venner? Bare skriv hvorfor (f.eks at du har diabetes) i panna di. Dette er bare noen av de mange tingene man kan, men ikke burde, lære om vennskap i den fjerde boka til den surrealistiske og anonyme serietegneren Chris (Simpson artist). Forfatterens karriere startet, som pseudonymet hinter til, karrieren med å tegne The Simpsons-karakterer da han var 5. Repertoaret utviklet seg etter hvert til kjendiser, andre tegneseriefigurer, vanlige mennesker og dyr, alltid i den samme barnslige, surrealistiske og til tider mildt ubehagelige, gjenkjennelige stilen. Ofte ble tegningene fulgt av skriftlige tips, replikker eller generelle observasjoner om livet, skrevet uten tegnsetting. Og om folk på internett elsket det de så? Oh, yes. Chris fikk til slutt så mange fans at forlagene forstod at det var penger å tjene, og det vakreste som kan skje i et kapitalistisk system skjedde: Noen tjente penger på å lage surrealisme. Heldigvis har ikke steget fra skjerm til papir påvirket forfatterens kreative frihet eller ført til mangel på idéer. Tvert imot har de overordnede temaene og i bøkene på mange måter hjulpet. Ved å dele opp How to Make Friends i underkategorier som hvordan man kan få venner eller hvordan man bør oppføre seg når en venn er trist, får man akkurat nok av den intense og fantastiske surrealismen fra Chris. Boka er både den verste guiden til vennskap man kan gi et annet menneske, og samtidig en av årets morsomste bøker. Rådene til Chris vil kanskje ikke hjelpe deg å få venner, men om du viser tegningene til de rundt deg og de ler like mye som deg, vet du i alle fall at du har funnet en venn du bør ta vare på.

Marco Reinertsen

48 LITTERATUR

Loüise Gluck er mainstream, poesi er en melkeku for universitetene og det å finne parkering i NYC på mandager og tirsdager er et helvete. Ifølge Eileen Myles.

PUNKPOETEN TEKST MARIA NAVARRO SKARANGER OG BENDIK VADA

Eileen Myles (f. 1949) er en amerikansk poet og forfatter med over tjue utgivelser bak seg. Aktuell med boka For Now, den tredje i rekka i Why I Writeserien til Yale University Press, med tidligere bidrag fra Karl Ove Knausgård og Patti Smith. Stilte som presidentkandidat mot Bush og Clinton i 1992. Tapte, men det skjønte dere vel.

FOTO: SHAE DETAR

LITTERATUR 49

Jeg tror ingenting irriterer en familie mer enn når et medlem gjør suksess med et absurd yrke

ILEEN MYLES ER 30 minutter forsinket til zoom-møtet vårt. Vi har blitt oppdatert på situasjonen, og det dreier seg visst om en «New York parking situation». En eksotisk klisjé for oss, sannsynligvis helt dagligdags for Eileen Myles. Hen flytta til New York tidlig på 70-tallet, ramla rett oppi det radikale poesimiljøet rundt St. Mark’s Church, og vanket rundt med Allen Ginsberg, Frank O’Hara og Alice Notley. Fram til i dag har hen et tjuetalls utgivelser bak seg, og får bemerkninger som punk-poet, kult-poet og queer-ikon slengt etter seg. Forfatter Dennis Cooper har beskrevet Myles som «en av de villeste og mest rastløse intelligensene i samtidslitteraturen». Rastløs, kanskje, men poesien til Myles er direkte og fokusert, de korte verselinjene er muntlige, men samtidig divergerende og assosiativ. Diktene tar ofte utgangspunkt i en opplevd situasjon; en formiddag på ei gate på Manhattan, en lesning av et Creeley-dikt, en elsker som sover i senga ved siden av. Derfra blir Myles visjonær og skriver det hens mange selv har sett og tenkt. Og herfra har altså Myles blitt hyppig referert til når unge poeter møtes i bokbad, i tillegg til å være en uttalt inspirasjonskilde for den nye generasjonen poeter i USA, som Ariana Reines, Maggie Nelson og C. A. Conrad. Snart er hen også forskningsobjekt på Yale, hvor den nyeste utgivelsen For Now – Why I Write utkommer i disse dager. Det er den vi skal snakke om i dag, en halvtime etter planlagt tid. – Å finne parkering i New York på mandager er … jeg tror det skyldes korona. Alt er forandret, restauranter har fått private parkeringsplasser som har tatt plassen til de offentlige. Det er et helvete å ha bil i New York på mandager og tirsdager. Hvor er du nå? – Nå sitter jeg i min gamle leilighet. Jeg bestemte meg for ikke å flytte ut. Det er egentlig veldig merkelig; jeg har hatt en zoomturné med denne boka, hovedsakelig fra leiligheten som mye av boka handler om.

Det var en cliffhanger på slutten der, om du skulle flytte eller ikke? – Ja, jeg vet, det var det for meg også. Da jeg skrev den tenkte jeg at jeg skulle finne ut av det når jeg ble ferdig med boka. Og det gjorde jeg. Men du vet hvordan det er; fortellingen fortsetter, og så står du der og tenker: Vil jeg dette? Jeg tror det spørsmålet alltid vil være et spørsmål. Det virker som om leiligheten tok mye oppmerksomhet mens du skrev boka, at den spilte en stor rolle i skrivinga di. Og i livet ditt. – Ja. Jeg opplevde spørsmålet om «why I write» som ganske kleint og flaut, og litt for kostbart, på en måte. Men det var oppdraget, jeg måtte gjøre det. Så når jeg hadde det problemet kunne jeg snakke om noe helt annet, og det passa meg perfekt, fordi jeg kunne snakke om leiligheten, som jo er relevant for skrivinga. Og da jeg gikk tom for ting å si om leiligheten var jeg faktisk villig til å si noe om skriving.

Jeg opplevde spørsmålet om «why I write» som ganske kleint og flaut For For Now, er en del av en serie som heter Why I Write, som utgis av Yale University Press. Vi tenkte på at noen forfattere ville ha prøvd å rettferdiggjøre hvorfor de skriver, men i boka di beskriver du heller hva som fikk deg til å skrive. For eksempel New York City, du skriver: «New York has taught me almost everything I know about language and existence and being a writer,

density of impression etc.» Det virker ikke som det er en rettferdiggjøring av hvorfor du skriver, men mer en beskrivelse av hvordan verden skriver en poesi gjennom deg. – Ja, jeg tror hvordan er et mye mer interessant spørsmål. På et vis tror jeg at når du bebor språket, bebor språket deg. Ja, jeg tror New York har mye å si for hvordan jeg skriver. Også hvorfor jeg skriver, fordi da jeg kom hit kjente jeg ingen som skrev. Senere begynte jeg å møte alle disse menneskene som bare hadde venner som skrev, og jeg tenkte: virkelig? Det virket så rart å bare ha forfattervenner, sånne som deg selv. Men jeg forstod at folk får et nettverk gjennom å være i en verden hvor spørsmålene er: Hvorfor skulle jeg ikke skrive? Hva ellers skulle jeg ha gjort? Hva var det som dro deg mot poesien? – Nederlag og ambisjon, tror jeg. Jeg har alltid lest mye. Jeg likte å skrive, og jeg tenkte aldri på skriving som noe man kunne holde på med. Men da jeg gikk på universitetet og videregående forstod jeg poesien. Da jeg var liten skrev jeg også dikt, jeg tenkte bare ikke over det. Jeg syntes det var morsomt; jeg syntes de var som vitser. Da jeg gikk på universitetet ville jeg bli en akademiker. Jeg likte å lese bøker, og det å få betalt for å snakke om bøker virket helt fantastisk. Jeg var uslepen, ung og emosjonell, men jeg begynte å forstå at litteraturemnene jeg tok handlet om noen mennesker som var forfattere, og jeg begynte å ville være en av dem. Etter hvert forstod jeg også at det jeg skrev var poesi. Sakte men sikkert, selv etter jeg var ferdig på universitetet og tenkte jeg var en forfatter, begynte jeg å merke at det jeg skrev var dikt. Da tenkte jeg: Hvorfor ikke? Er det det som er forskjellen mellom poesi og det akademiske? At i akademia må du tenke på det hele tiden, oppdage disse innsiktene som du ikke har, mens poesien kommer til deg hvis du bare venter?

– Ja, selv om jeg tror at de er som oss. Jeg leser en helt fantastisk bok nå, den heter The Order of Time, av Carlo Rovelli. Han er fysiker, og boka handler om tid, noe som er så interessant. Når jeg leser bøker om vitenskap innser jeg at de er som oss, forskjellen er bare at jeg ikke hadde verktøyene til å forstå det de holder på med. De tenker på diktene sine, men diktene deres er universet. Det virker som om man må være kreativ om man vil gjøre noe med det. Man kan være god til å huske ting, men man må være kreativ for å forestille seg det man vet, hva det kan bety. – Ja, nettopp. Og jeg tror disse områdene er fremmedgjørende fordi vi ikke befinner oss på samme sted. Det er det som er så interessant; å oppholde seg i det, for så begynner ting å skje. Tror du at det er det akademiske systemet som har satt disse områdene på sine respektive plasser? Fordi i USA har også poesien blitt akademisert? – Det er big business, som alt annet i USA, de har funnet ut hvordan de kan selge det. Poesi er ei melkeku for universitetene. Skolene tjener så enormt mye penger, det er helt vilt at man går på Columbia og bruker 50 000100 000 dollar på en MFA i poesi. Du er fucked, du er en poet, du er en fattig poet med gjeld. For Now kan også leses som noe midlertidig, at skriving også kan forandres med tiden. Du skriver også om ting som ikke forandrer sitt nærvær i livet ditt, som leiligheten din, for eksempel. Men det betyr ikke at de ikke er i forandring, de bare er der til tross for forandringen. Føler du deg forbundet til poesien og leiligheten din på den måten? – Ja, jeg merker enhver forandring i poesien. Det er nesten som om jeg skriver et dikt hver gang det kjennes ut som om jeg runder et hjørne. Jeg tror poesien er det stedet jeg befester forandringen. Da jeg kom hit på syttitallet var det en overflod av billige leiligheter i dette området. Min generasjon

hadde alle disse bittesmå leilighetene; alle bodde alene, noe som er umulig for en ung person i dag, om vedkommende ikke er rik. Jeg vant rettsaken (mot huseieren, som Myles skriver om i boka, journ. anm.), så jeg kan bo her uten å bli kasta ut. Men så tenkte jeg: OK, men vil jeg bli værende? Denne boka jeg leser nå, den som handler om tid, har fått meg til å tenke annerledes om tid. Det er så morsomt å ha skrevet denne boka som bretter opp ermene og vil kjempe for leiligheten, og at det er min holdning for now. Samtidig endrer now seg på så mange plan. … Med tiden har du også blitt berømt. Kanonisert. Eller, kanonisert er kanskje feil ord. Er det å begrense det du har skrevet? – Som så mange andre har jeg hatt flere omveltninger. Da jeg var i tjueårene fulgte de eldre poetene med, sånne som Allen Ginsberg og John Ashbery. Jeg var en av de yngre poetene, alt var en svær scene, jeg kjente dem og de kjente meg, og de støtta det jeg gjorde på forskjellige måter, så jeg fikk en form for oppmerksomhet da. Jeg har alltid vært en kultpoet. PoesiNorge er sannsynligvis likedan; det er ingen konge på haugen, det er mange små hauger på kongen. Man har alle disse klubbene, og etter et stykke tid vet alle klubbene hvem du er; du har blitt en poetenes poet. Jeg hang veldig mye rundt St. Mark’s, Naropa, L=A=N=G=U=A=G=E, New Yorkskolen. Vi var ikke akademikere, og vi var mot skriveskoler og alt det der, og St. Mark’s Church var der vi var. Og når kulturen forandra seg, forandret vi oss. Jeg tror jeg har hatt flere små eksplosjoner av berømmelse, og for hver gang tjener du mer av å være en poet, og folk vil ha mer. Da jeg publiserte mine «Utvalgte dikt» i 2016 og Chelsea Girls ble gitt ut på et stort forlag. Greia er at jeg var i sekstiårene da dette skjedde. Når du får den formen for berømmelse på et senere punkt i livet ditt har du allerede holdt på så lenge at det du gjør ikke forandrer seg. Jeg fikk mye oppmerksomhet, bøkene mine solgte mye, jeg ble oversatt for første gang. Men den neste

▶

50 LITTERATUR

boka mi var Afterglow, ei bok om en hund, og jeg trodde jeg kom til å få mye penger for den boka. Ingen ville ha den! Den var bare ei merkelig hundebok. Agenten min kom i kontakt med Grove Press, som er et fantastisk forlag, men det store forlaget mitt, HarperCollins, ville ikke ha den. Folk ville at jeg skulle skrive memoarene mine. Mer unge-Eileen, hvordan jeg ble meg. De ville ha den samme fortellingen om og om igjen. Men jeg er fortsatt altfor rar. Stilen er hva den er. Jeg er til og med overrasket over at dere kjenner til denne boka, den er ikke oversatt, jeg trodde dere bare kjente til det andre jeg har skrevet. – Jeg er nokså kjent, men ikke som Louise Glück? Louise Glück får en Nobelpris? Det er sykt! Noe som er artig er at da Bob Dylan fikk Nobelprisen, ringte ei svensk avis meg på morgenen og spurte hvordan det føltes. Og jeg sa: Jeg føler meg veldig bra, Bob Dylan er fantastisk! Og jeg mente det, men jeg tenkte også: Wow, jeg er virkelig berømt! Så berømt at ei svensk avis bruker meg som representant for hva poetene tenker om Bob Dylan. Men de ville aldri ha spurt meg om noe rundt at Louise Glück fikk den. Hun virker grei, men hun er ikke i min poetverden. Vi kjenner hverandre litt, jeg har ingenting imot henne, men hun er veldig mainstream. De bruker ofte ordet «universal», og jeg tenker: Wow, det er det mest gammeldagse, konservative, nesten rasistiske ordet man kunne brukt. Mange forfattere slutter å skrive etter å ha mottatt nobelprisen. Så vidt vi vet er Bob Dylan den eneste som fortsatt produserer tekst. Hvorfor skjer det, tror du? – Jeg vet ikke noe om de andre forfatterne, fordi jeg har ikke fulgt med. Men jeg vet at når man vinner en MacArthur, så mottar man mye penger i fem eller seks år. Og jeg vet at flere forfattere som har fått den prisen, har sluttet å skrive. En fyr jeg vet om fikk den prisen for debuten sin, han var veldig ung og vakker, og det var en bra debut,

men jeg tror han bare ble nervøs og sjenert av den prisen. Jeg tror at jo senere i livet man får slike priser, jo bedre er det. I For Now skriver du om å bli arkivert av Yale. Du gir fra deg alt skrivemateriale du har, alle notatbøker, uferdige tekster, skisser, til Yale, mot en pengesum, slik at du kan bli forsket på. Hvordan føltes det? – Artig. Men det er rart å tenke at det du skriver skal bli lest av noen andre. Jeg snakket med kjæresten min om dette og hun sa: Skriver du i dagboka di om at vi har sex, og jeg sa: Ja, og hun sa: Så hvis du dør, kan jeg lese i arkivet hva du følte og tenkte om sexen, og jeg sa: Men du trenger jo ikke lese det. Men var det ikke trist, eller vondt, å gi fra deg alle notatbøkene? – Noen ganger tenker jeg på hvordan det ville vært hvis jeg hadde alle tekstene mine her i leiligheten, men på en annen måte er dette en del av livet som forfatter. Du har så mye drit. Jeg får så mange bøker i posten, jeg føler meg som en sliten bokhandel, som bare kaster ut ting, det er så mye papir, så mange esker, det er mareritt av et rot. Selv de papirene jeg tror at jeg vil ta vare på, er det godt å ha rydda bort. Det jeg fremdeles husker fra fortida mi, bruker jeg i skrivinga. Men det er der i hodet, jeg trenger ikke gå tilbake til papirene for å gjøre research. Men i For Now leter du likevel etter en stor boks med dikt du har mista? – Grunnen til at jeg snakker om denne boksen med papirer, og grunnen til at jeg mista den på et tidspunkt, var at jeg aldri ville se i den. Den var gammel og tung og jeg ville ikke ha den. Jeg tenkte at når jeg åpnet boksen så ville jeg finne vakre dikt som jeg kunne bruke på et seinere tidspunkt. Jeg begynte å flytte boksen rundt, men hver gang jeg fant den fram igjen og åpnet den, var det bare en stor bunke med gult gammelt papir som gjorde meg trist. Jeg

ble lei meg fordi jeg mista den boksen, men uansett hva man mister, så vil man jo ikke tenke på det resten av livet? Tapet er på en måte som å kutte ballasten mens man må fortsette videre. Men noen ganger våkner jeg likevel og tenker: Ah, hvordan kunne jeg miste den boksen! Du snakker også om at skriving er som å være en fabrikk. Som at teksten er et bevis på det du har gjort som poesi-arbeider. Hva ligger i det begrepet? – Da jeg begynte å henge på St. Mark’s på sekstitallet var folk opptatt av å være en poesi-arbeider. Dette var folk som kom fra poesimiljøer, men de var ikke en del av akademia og de store institusjonene, de var fra den ekte verden. På seksti- og syttitallet, til og med på åttitallet, var det en forestilling om at en poesi-arbeider var noe verdifullt, og dette snakka jo til meg, fordi jeg har en arbeiderklassebakgrunn. Men da jeg var yngre syntes også jeg det var forferdelig at noen kunne blir filmstjerner bare fordi de kom fra familier bestående av filmstjerner, at privilegier går i arv på en måte. Og på et tidspunkt begynte jeg derfor å tenke: Trenger det man arver nødvendigvis å være negativt? Jeg tror jeg bærer på en arv fra familien min, som er å være en leser, å være melankolsk, å være alkoholiker, å være queer. Jeg fant en måte å være arbeider på, som føltes komfortabel, i motsetning til familien min. Faren min var postbud, mora mi var sekretær, de likte ikke jobbene sine. Jeg har funnet en måte å forholde meg til klasseaspektet på, som fungerer for meg. – Da jeg var yngre sa folk, gjerne ti-år-eldre-poeter, at man ikke måtte tro at man kunne leve av poesien, gjør noe annet sa de, bli kunstkritiker eller akademiker. Men jeg ville bare være poet. Jeg hadde alltid drittjobber ved siden av skrivinga, men jeg jeg var først og fremst poet. Da jeg kom til New York og sa jeg var poet, sa folk: Hva? Er du poet? Du har en

Louise Glück får en Nobelpris? Det er sykt!

grad fra universitetet, du må bli lærer, få deg en ekte jobb. Og jeg sa nei. Fordi jeg hadde bestemt meg for hva jeg skulle gjøre, det var så viktig for meg. Jeg tror ingenting irriterer en familie mer enn når et medlem gjør suksess med et absurd yrke. Blant alle gledene ved å være poet, tror jeg det faktum at jeg fikk det til å fungere som et arbeid, er det noe av det viktigste for meg. Hvordan er skriverutinene dine? Skriver du for hånd? – Noen ganger, ja. Men jeg har ikke en rutine. Noen ganger er jeg i dårlig humør, jeg er frustrert, og jeg sutrer, og da kan jeg ikke skrive dikt. Men så kan jeg gå til leiligheten min her i New York og sette meg ned og tenke at nå skal jeg skrive. – Jeg står opp om morgenen, drikker kaffe, trener, jeg gjør alt annet enn å skrive, så setter jeg meg ned og jobber. Jack Halberstam, en venn av meg, sa at hen skrev bare ti minutter av gangen, og jeg ble helt sånn: hæ, går det an? Men idéen er at i stedet for for å ha høye forventninger til sin egen skriving og utholdenhet, så har hen bare veldig lave forventninger. Hvis man bestemmer seg for å skrive i bare ti minutter, kan man jo i prinsippet skrive når som helst på dagen, og poenget: man blir forført til å holde på lenger. Hva jobber du med nå? – Jeg jobber med en roman, som jeg har jobbet med siden 2013. I fjor var jeg på en opplesning med Jack Halberstam og C. A. Conrad der de imiterte Knausgård, bare at de var to queers som leste detaljrikt om hvordan dagen hadde vært. De hadde lest Knausgård hele sommeren, så vi andre skulle slippe. Og da tenkte jeg at jeg også skulle skrive en roman på tusen sider. Den heter All my Loves. Det er en utforskning av hva kjærlighet er, og jeg hiver alt mulig inn i manuset, fordi jeg vil at boka skal bli svær.

■

Jeg tror jeg bærer på en arv fra familien min, som er å være en leser, å være melankolsk, å være alkoholiker, å være queer

LITTERATUR 51

Du har kanskje fått med deg at det er presidentvalg i USA. Vi har spurt et knippe folk hva de leser for å forstå seg på det, og hva de leser når de vil tenke på noe annet.

THOMAS SELTZER (f. 1969), programleder, bassist og Bernie Bro. Aktuell med dokumentarserien UXA på NRK. Han er født i USA og oppvokst i Wisconsin. Bor i Norge nå, da.

ANNA KLEIVA (f. 1985), forfatter og oversetter. Seneste utgivelse Echo Mountain (2018). Hun har de siste årene bodd i Los Angeles i kortere perioder. Vant Osloprisen 2014.

– The Chapo Guide to Revolution: A Manifesto Against Logic, Facts and Reason er en vittig, men meget informativ innføring i nyere amerikansk fortid og samtid.

– Eg las Political Fictions av Joan Didion i vinter, som ei slags opplading. Political Fictions skal ein lese fordi den tenkjer sakte, og utstiller amerikansk politikk som ein konkurranse i narrativ og personlegheiter, ei verd fråkopla det amerikanske folket. Den dekker fleire tiår, presidentperiodane til både Reagan, Clinton og begge Bush. Elles er eg ikkje så konsekvent. Eg les litt Washington Post og LA Times. LA Times er ei halvdårleg avis, den les eg fordi eg har tilknytning til byen og vil ha lokale vinklingar. Eg høyrer ein del podkastepisoder av The Daily, Intercepted og Deconstructed. The Daily høyrer eg fordi dei tek opp enkelttema og detaljar, Intercepted og Deconstructed fordi eg synest analysane deira er gode. Men skal og skal … Det er greitt å ikkje bruke all tida si på USA også. Det einaste som ikkje er greitt er å ha Anders Magnus sine NRK-reportasjar som informasjonskjelde.

– A Confederacy of Dunces av John Kennedy Toole, fordi det er tidenes morsomste roman.

FOTO: PRIVAT

SKJØNN & RØM VIDAR SUNDSTØL (f. 1963), tidligere krimforfatter. Seneste utgivelse Oseberg (2020). Han har bodd i Kentucky og Minnesota. Og Egypt. – Jeg leser norske aviser. Morgenbladet, Klassekampen, Dagbladet og VG. Og ikke minst den liberale amerikanske bloggen Daily Kos som jeg leser fordi det er mange ulike aktører som bidrar med artikler der, de forlanger alltid kildehenvisninger og har nulltoleranse for konspirasjonsteorier. – Det samme som jeg alltid leser. Historie. Riktignok endrer det ikke det faktum at verden går til helvete, men man blir i det minste minnet på at den alltid har gjort det.

– Eve Babitz. Essaya hennar er samla i ei bok som kom ut i fjor, og elles er Sex & Rage og Slow Days, Fast Company fantastiske bøker som faktisk gjer livet betre å leve.

Det einaste som ikkje er greitt er å ha Anders Magnus sine NRK-reportasjar som informasjonskjelde

Det er i det hele tatt få ting jeg gjør som jeg vil foreskrive andre

IDA LØDEMEL TVEDT (f. 1987), journalist og forfatter. Seneste utgivelse Marianegropen (2019). Har bodd i Brooklyn i flere år, men nå er hun i Norge og skal blant annet være med i panelsamtale på NATT&DAGs valgvake. Det skal forresten Thomas Seltzer også. – Den amerikanske mediedietten min er ganske standard. Jeg leser i New York Times hver dag, og hører på New York Times-podkasten The Daily, men fordi jeg ikke har avisen på papir lenger blir lesingen mer og mer overfladisk og dermed mer frustrert. Før og etter valget i 2016 ble jeg glad i Washington Post. De var skikkelig i slaget da. Ellers leser jeg av og til nettsidene til tidsskrift som N+1 og New York Review of Books. The New Yorker har jeg aldri likt. Det blir for amerikansk selv for en amerikaelsker som meg. Jeg klarer heller ikke la være å se absolutt alle Steven Colberts monologer, selv om de irriterer meg helt grenseløst. Colbert og de andre satirikerne på venstresiden har blitt helt uthult av Trump-æraen. Alt de gjør er å gjøre narr av Trump og hans tilhengere, på en måte som heller bensin på bålet og svir av alle muligheter for empatiske meningsutvekslinger på tvers av partiene. Jeg klarer ikke å tilgi dem for det, men jeg følger trofast likevel, også den etter hvert ganske krakilske Trevor Noah og den politisk dummeste av dem alle: Seth Meyers. Jeg tilbringer i det hele tatt alt for mye tid på Youtube. Jeg mener ikke at man skal lese det det jeg leser. Det hadde sikkert vært bedre å la være, for det er jo ikke som om vi nordmenn har stemmerett i USA uansett. Det er i det hele tatt få ting jeg gjør som jeg vil foreskrive andre. – Jeg tviler på at verden er mer på bristepunktet nå enn ellers. Men for å komme meg vekk fra følelsen av kronisk unntakstilstand leser jeg ting som er skrevet så langt vekk fra meg selv som mulig, i både tid og rom. Om man skal forstå vår tids kriser bør man lese skildringer av andre tiders opplevelser av lignende kriser. Utover det er lesingen min lite eskapistisk. Jeg vil inn i virkeligheten, ikke ut av den.

52 FILM

ANMELDELSER FILM

TRIST

MEH

BRA

MEGET BRA

KLASSIKER

HOW TO WITH JOHN WILSON John Wilson 1 sesong Premiere: 23.10, HBO Det lages mye satire på corny amerikanere, men få gjør det som Nathan Fielder og John Wilson. Deres samarbeid på HBO, How To With John Wilson, er stilsikker og hjertevarm historiefortelling som tar krappe svinger inn i det hysteriske når du minst venter det. USA er et merkelig sted, fullt av merkelige folk som deler seg inn i merkelige grupper. Dette har både Fielder og Wilson utnyttet godt før. Fielder er mest kjent for serien Nathan For You, som utforsker Amerika gjennom en sosialt tilbakestående markedsfører- og businessmanns øyne, zoomet inn til det absurde og hysteriske. John Wilson er en dokumentarist og regissør, med kortfilmer som The Road To Magnasanti og How To Remain Single på CVen. De seks episodene i HBO-serien fokuserer på introverte og engstelige Wilsons ferd gjennom hjembyen New York. Målet er å finne svaret på livets

FOTO: NETFLIX

små og store spørsmål. Med episodetitler som How To Make Small Talk og How To Put Up Scaffolding tar Wilson, kun bevæpnet med sitt kamera, for seg tilsynelatende uskyldige temaer, og gjennom disse setter han byen og dens innbyggere under lupen på en måte få har klart før. For en episode kan i utgangspunktet ta for seg stillasets historie, og Wilson kan gjerne reise hundrevis av mil for å dra på en stillas-konferanse, men disse episodene utvikler seg alltid i fullstendig uforutsigbare retninger. I en episode ønsker Wilson for eksempel å løse dilemmaet om hvorvidt han burde dekke til møblene sine med plast, for å unngå at katten klorer i stykker alle stolene og sofaene han kjøper. Derfra er veien kort til at Wilson ender vi opp hos en trivelig, men intens, middelaldrende mann hvis hjertesak er å hjelpe omskårede amerikanere å «gro tilbake» forhuden sin. Jeg skal ikke spoile noe mer enn det, men la oss si at du aldri vil tenke på filmen Parasite på samme måte igjen. Alle digresjonene føles aldri som digresjoner. Det er Wilsons avvæpnende vesen og evne til å følge sin egen

EMILY IN PARIS Darren Star 1 sesong Premiere: 02.10, Netflix Parissyndromet beskriver et ekstremt tilfelle av kultursjokk hos førstegangsbesøkende i Paris, som utløses av kontrasten mellom idealiserte forventninger og den faktiske opplevelsen av byen. Dette er et fenomen som hovedkarakteren i Emily in Paris slipper. Det er fordi TV-serien lever opp til disse idealiserte forventningene gjennom franske klisjéer som jeg ikke engang gidder å nevne. Og

akkurat slik som fremstillingen av Paris er robbet for personlighet, er også hovedkarakteren det. Slik ender hun, i løpet av sitt opphold i croissantgryta, opp som influencer. Emily in Paris er en gjennomgående simplifisering av kultur og smak gjennom karikaturer av franskmenns og amerikaneres forskjeller. Lily Collins spiller den ambisiøse hovedkarakteren Emily Cooper, som har fått drømmejobben som marketing executive for et fransk markedsføringsfirma i Paris. Det er bare et «lite» problem ... Emily kan ikke fransk. Dette blir naturlig nok omdreiningspunktet

nysgjerrighet som gjør at folk åpner seg for ham, og får alt til å henge sammen på en unik måte. Det ligger en intimitet i kameraføringen hans, både når han filmer unger som piller seg i nesa (og spiser det) eller når han fanger opp et par som slår opp på et gatehjørne. Mye av appellen med How To With John Wilson ligger i disse små øyeblikkene, og hvordan Wilson klarer å bruke dem som metaforer på større ting. I Wilsons verden kan håpløse forsøk på å lage den perfekte risottoen til noen du er glad i ende opp som et genuint rørende bilde på livets skjørhet. How To With John Wilson er selvsagt også morsomt. Som da Wilson forviller seg inn på innspillingen av MTVs årlige Spring Break-show i Cancun, på det som egentlig skulle være en avslappende ferietur. Eller da han filmer at en monstrøs Ronald McDonald-ballong kollapser under Thanksgiving-paraden, og senere oppdager at kanalen som direktesendte paraden byttet til en sending fra et tidligere år, så seerne ikke må se klovnens groteske endelikt. Eller da Wilson frustreres av en to og en halv meter høy smilende dagligvare-robot som glir rundt i butikken når han prøver å handle. How To With John Wilson er en imponerende titt på mennesket i storbyen, hvor ingen vet helt hva de driver med eller hvor de skal. Det er den perfekte serie for deg som savner å observere folkemengdene. Det er en hyllest til majoriteten. De ensomme, taperne, de som gjør alt for å finne et sted å passe inn, uansett hva som kreves.

BEST AKKURAT NÅ FOTO: PRIVAT

FOTO: HBO

1 DETTE ÅRET

JOHAN HVEEM MAURUD Revyekspert, visesanger og profesjonell filmgjenforteller Hva bør folk se akkurat nå? – Alle bør se Tillsammans. Ikke bare er den jævlig funny med den helsprø proletargjengen når de lufter tissene sine på kjøkkenet, men den er varm, vond og rørende. Skikkelig feelgood. Og det trenger vi nå. Eller? ;-) Vår tids mest undervurderte film? – MacGruber. Den både ser og høres teit ut, eller, den ER veldig teit. Men den er også helt hysterisk. Jeg vil si at den ikke bare er vår tids mest undervurderte film, men også den viktigste fra 2010! Hvilken film hadde du laget med evige ressurser og kunstnerisk frihet? – Mamma Mia. Jeg elsker Mamma Mia, jeg! Men jeg vil lage en Abba-musikal på mine egne premisser, uten å måtte tenke på beilere og rødvinstanter i Hellas! Kanskje litt sånn SKAM-aktig? Den skulle hett Mamma Mia: Now I Really Know.

Andreas Veie-Rosvoll

for flere av seriens humorpoeng, der hun forveksler vanlige ord med seksuelt ladede ord. Hehe! Serien har også blitt offer for kødding på internettet. Blant annet viser en meme på instagram et grønt rektangel med teksten «Emily in Berghain» over. På uhyggelig vis separerer memet de som tar referansen (og har likt eller delt den) fra de som legger igjen en «I don’t get it» i kommentarfeltet. Emily selv ville tilhørt «I don’t get it»-gruppen; en feilslått running gag i serien er at hun ikke har kulturell kapital nok til å jobbe med de store klesdesignerne i Paris. For eksempel tar hun ikke referanser som Man Ray og Jean Cocteau eller har noen som helst oversikt over fransk surrealisme overhodet. Når hun bestiller billetter til Svanesjøen svarer hennes snobbete, franske date at den balletten er for turister. Han setter seg på bakbeina og nekter å være med. Emily drar alene og møter designeren Pierre Cadault – en gammel, på grensen til avdanket klesdesigner som på tidligere tidspunkt har kalt Emily ringarde. Google det.

Det er nemlig vanskelig, om ikke umulig, å ikke la seg provosere av Emilys nevemagnetiske optimisme og iboende naivitet som manifesterer seg gjennom hennes turistiske alpelue og mobildekselet som etterligner et kamera. Hennes skrikende, men uskyldige antrekk understreker til enhver tid den samme naiviteten og drar assosiasjoner til både Reese Witherspoon i Legally Blonde og Alicia Silverstone i Clueless. Problemet er at Emily ikke er en sassy eller dum karikatur på samme måte som gjør disse filmene til kultklassikere. Hun har til sammenligning ingen nevneverdige kjennetrekk overhodet, utover å være kjedelig og ringarde. Emily mener likevel at designere som Cadault er avhengig av basic bitches. Serien gir her eksempel på hvordan high-end stadig approprierer lavkultur. Pierre Cadault lar seg inspirere av Emily i sin nye kolleksjon som fremvises gjennom et PR-stunt: ut av en knallgrønn lastebil (!) kommer modeller ikledd alpeluer og fargesprakende kjoler med påskrifter som indikerer kulturelitens forakt

for det folkelige: «I am tacky», «Basic Bitch», «Pierre Cadault is Ringarde» og «Fashion is Trash». PRstunts, SoMe og memes sin rolle i slike henseender er i utgangspunktet tematisk spennende, og derfor er det synd at serien faller gjennom på alle områder ellers. Netflix lager nok en gang en slags parodi på seg selv, med en slags insinuasjon om hvordan lavkulturen og filmverdenens ekvivalent til en basic bitch (netflix) er greit og faktisk ganske «kult», mens for eksempel fransk nybølgefilm er snobbete intellektuelt. Som Emily svarer i en samtale med sine kolleger om amerikanske filmer: «But they give you hope, and the hero wins in the end. Don’t you want to see the hero win? [..] Don’t you want to go to the movies to escape life?» Budskapet: man trenger ikke være flau over å takke ja til Netflix’ «blå pille» («ser du fortsatt på Emily in Paris») siden den legitime smak i bunn og grunn befinner seg hos folket og det amerikanske netflixistiske hegemoni!!!

Ruth Emilie Rustad Martinsen

FOTO: PRIVAT

BEST AKKURAT NÅ

FOTO: NETFLIX

FOTO: MATT FURIE / WAVELENGTH PRODUCTIONS

FILM 53

FEELS GOOD MAN Arthur Jones 1t 33min

DICK JOHNSON IS DEAD Kirsten Johnson 1t 36min Netflix

2016 var året da trollete internettkultur gikk fra å være en gjemt, mystisk og mørk tumleplass, til å bli noe den generelle befolkningen i USA måtte begynne å forholde seg til på ordentlig. Helt ukjent var den edgy armeen nå ikke – tidligere hadde man hørt om 4chan via alvorstunge og tabloide nyhetsrapporter om noe foruroligende noe som hadde skjedd på internett, som da de i 2012 flommet Youtube med porno (da noen i kommentarfeltet skrev «I’m 12 years old and what is this» ble det umiddelbart en meme). At seks mennesker døde under et incel-terrorangrep i 2014 rettet også en bølge av oppmerksomhet mot nettstedet. Men at det skulle ligge et politisk potensial i de hvite, frustrerte gørteguttene, som kunne gi utslag i et presidentvalg, hadde ikke blitt tatt i betraktning før Trump retweetet et bilde av seg selv som Pepe The Frog. Tweeten var som et anerkjennende nikk. Trump – som lystløgner og provokatør – ble noe 4channere kunne identifisere seg med. I kjølvannet av valgseieren var (noe feilaktig) konsensus på forumet at det nettopp var meme-kraften Trump besatt som fikk ham inn i det hvite hus. 4chan var for lengst blitt partipolitisk, og gjorde den uskyldige frosken til en kjendis.

Historien om Matt Furie er komisk, og til tider lettere rørende, men føles som en fotnote til historien om den rekontekstualiserte Pepe, som beskjeftiger seg med verdenspolitikk og hatkriminalitet. Om historien absolutt skulle handlet om Matt Furies syn på situasjonen hadde filmen måttet bruke lenger tid på å forstå hans verdenssyn – å virkelig vise verden som den ser ut inni hans egen boble. Her faller Feels Good Man mellom to stoler, og Furie fremstår uinteressant i forhold til kaoset som foregår rundt ham.

Ludvig Furu

Av en eller annen grunn klikket jeg meg på inn på Dick Johnson is Dead i den tro at den var en slags feel good-film. Det er det ikke. I filmen iscenesetter regissør Kirsten Johnson sin egen fars død på en rekke ulike måter, flere av dem veldig voldelige. Pitchen hennes var: Pappa, kan jeg lage en film der vi dreper deg om og om igjen, helt til du dør på ekte? Faren (alias Dick) takker ja, noe som tydeligvis er typisk ham, fordi han er så snill og kødden. I dokumentaren Dick Johnson is Dead fremstilles han i alle fall slik, altså som en elskverdig karakter/menneske med mye varme

Hva bør folk se akkurat nå? – Premieren på Evangelion: 3.0+1.0 Thrice Upon a Time er nå satt til slutten av januar, så det er vel på tide å begynne å se seg opp på Neon Genesis Evangelion (inkludert Rebuild 3) for å være klar.

Hvilken film hadde du laget med evige ressurser og kunstnerisk frihet? – I sommer ble det annonsert at et walisisk produksjonsselskap skal lage tv-serie av Chris Reynolds' Mauretania-tegneserier, men det beste hadde vært å gi mannen ubegrenset med penger og kunstnerisk frihet, og latt ham filmatisere dem selv. Kortfilmene hans Hunters of the Sun og The Strange Second Childhood of Wallis Simpson er bra greier.

BEST AKKURAT NÅ

AN EVENING WITH TIM HEIDECKER Standup, 1t 24.10, Youtube Tim Heidecker har befolket flere fiktive univers med versjoner av seg selv (Awesome Show, On Cinema, The Comedy, Kitchen Tips og Beef House, for å nevne noen) siden han sammen med Eric Wareheim begynte på veien mot å bli verdens mest toneangivende og populære alternative komikere. Når duoen tar pause og Wareheim drar på veldokumenterte gastronomiske reiser til utlandet, bruker Heidecker som regel tiden på forskjellige sideprosjekter. En av karakterene som får velfortjent fokus denne høsten er standupkomikeren Tim Heidecker, som nylig slapp timelange An Evening with Tim Heidecker (spilt inn i 2017) på Youtube. Karakteren kan best skilles fra andre Heideckere ved at han alltid har grønn skjorte under en skinnjakka og en sleik som får han til å ligne litt på en tjukk Eric Trump. Karakteren standup-Heidecker er en sammensetning av det aller verste fra amerikanske komikere som fokuserer mer på å være komiker enn hva man faktisk sier. Vitsene er platte, selvsagte og dårlige leverte. Heidecker selv er pro-Trump, alkoholisert, har sinneproblemer, er selvhøytidelig og fullstendig talentløs.

5 MONA FASTVOLD Regissør og manusforfatter: The World to Come, The Childhood of a Leader, Vox Lux Hva bør folk se akkurat nå? – På kino: Kunstneren og tyven, en vakker og komplisert kjærlighetshistorie. Digitalt: se alt av Larisa Shepiko. Hun lagde kun en håndfull filmer men alle er geniale. Vår tids mest undervurderte film? – Hvorfor Lucrecia Martel ikke hylles som en av vår tids viktigste filmskapere er et mysterium. Begynn med La Cienaga. Hvilken film hadde du laget med evige ressurser og kunstnerisk frihet? – Hva med en episk og super hardcore versjon av en av Ursula K. Le Guins bøker? En feministisk-psykedelisk sci-fi.

Yngve Sikko

FOTO: TIM HEIDECKER, YOUTUBE

Vår tids mest undervurderte film? – Kanskje ikke undervurdert sånn i det store og hele, men det er mitt inntrykk at nordmenn ikke har noe forhold til Ghostwatch, BBCs falske direktesending fra et hjemsøkt hus i Ealing i 1992.

FOTO: JEN STEELE

I dokumentaren om Pepe The Frog, Feels Good Man, velger regissør Arthur Jones først og fremst å fortelle historien fra perspektivet til en person som ironisk nok har lite med memen å gjøre: skaperen selv. Matt Furie er en tegneserieskaper som oppnådde en viss suksess på 00-tallet med Myspace-tegneserien Boy’s Club, der Pepe dukket opp for første gang i 2005. Av en rekke kompliserte grunner (som på overflaten kan virke for dumme og tilfeldige til å la seg forklare) la 4chan sin elsk på den triste frosken. De postet så mange bilder av den at den etter hvert ble en slags maskot. Da nettstedet ble mer politisk, og mer høyrevridd, ble Pepe – og alle dens rasistisk ladede hjemmebryggede variasjoner – registrert på AntiDefamation Leagues liste over hatsymboler. Matt Furie blir etter hvert bekymret for oppmerksomheten. Han får ikke solgt Pepe-T-skjortene han har printet opp, og føler mer og mer skam over hva han har skapt. Etter en rettssak mot InfoWars, et mislykket møte med ADL om å få fjernet Pepe fra listen deres og en mindre suksessrik kampanje for å «ta tilbake Pepe» har Furie fortsatt vansker med å ta innover seg at han ikke har makt over situasjonen. Han eier ikke Pepe lenger. Det tar ikke lang tid før publikum forstår seg på denne naive siden ved Furie. Problemet er at vi tilsynelatende skjønner det bedre enn skaperen av dokumentaren. Arthur Jones er i alle fall fast bestemt på å fortelle oss masse om Matt Furie, til tross for at han kun er tilskuer i memens kulturelle seiers-hanemarsj.

AKSEL KIELLAND Film- og TV-kritiker i Morgenbladet

og gode akkurat passe kristne verdier. Dessverre skal han dø snart, også på ekte. Feel good er det som sagt ikke, selv om det er mye humor i filmen (av galgensorten). Dick er dement, og det blir bare verre og verre. Til slutt vet han knapt hva han selv er med på. Regi-datteren klamrer seg til prosjektet sitt, til filmen, til alle måtene Dick skal dø på (som ikke inkluderer demens), og på den måten også til ham, til sitt bilde av ham. Det er sårt, det er trist, og det er selvsagt til ingen nytte. For slik er det med demens, etter at det har begynt å gå utfor går det bare én vei, ugjenkallelig. Sånn sett er det kanskje bare en rutsjebane-versjon av livet selv. Det er ekkelt å tenke på.

Karakteren har tidligere dukket opp med sporadisk innhold siden Youtube-debuten i 2007, og kanskje mest minneverdig i Tim and Gelman Have Lunch, en deprimerende og manisk parodi på serier som Comedians in Cars Getting Coffee og podkaster hvor komikere snakker om humor. Og når Heidecker først får en hel time på scenen skuffer han ikke. Etter å gått opp på scenen og mistet besinnelsen til klassisk rock for første, men ikke siste gang den kvelden, lover Heidecker kompromissløs og grenseoverskridende improvisasjonshumor, noe han selvsagt ikke klarer å levere. Etter flere mislykkede forsøk på levering av uinteressante historier og selvsagte vitser, faller han raskt tilbake til velkjent materiale: en elendig parodi på Jack Nicholson, historien om «the bitch» (en servitør som våger å spørre om det er greit med Pepsi når han bestiller Cola) og bitre utfall mot eks-kona. Et spesielt godt øyeblikk av mange oppstår da Heidecker, etter å ha fremprovosert et frieri blant et par i publikum, nesten umiddelbart idet svaret er gitt begynner på en lang monolog om hvor forferdelig han selv har det. Det hele avsluttes som bare Heidecker kan: med to sanger fra et annet sideprosjekt, bandet Yellow River Boys, som bare lager sanger om å drikke tiss. Det er den beste timen med standup jeg har sett i år. Marco Reinertsen

BORAT SUBSEQUENT MOVIEFILM Jason Woliner 1t 36min Premiere: 24.10, Amazon Prime Som straff for å ha vanæret hjemlandet Kasakhstan har Borat siden den første filmen fra 2006 jobbet i en straffeleir. Skuespiller Sacha Baron Cohen burde selvsagt også bli straffet for å ha introdusert den grønne mankinien til alle norske gutter uten personlighet, Frank Løke. Etter fjorten år bestemmer ledelsen i Kasakhstan seg for at de i likhet med andre u-demokratiske land også vil ha et godt forhold til Trump, og sender Borat tilbake til USA for å gi den berømte Kazakhstanske sex-apen Johnny the Monkey i gave til visepresident Mike

Som det bør være når Cohen lager humor, er det til tider grenseløst ubehagelig å se på, og spesielt vondt er det når Borat, utkledd som en antisemittisk karikatur av en jøde,

Scenene med Rudy Giuliani, den alkoholiserte og stadig mer psykiske syke tidligere borgemesteren av New York og Trumps personlige advokat, er de som har fått mest oppmerksomhet. Filmens klimaks skjer nettopp med Giuliani, som på skjult kamera tar hånda si nedi buksa alene på rommet med 24 år gamle Maria Bakalova, som spiller Borats datter. Om det får så

vårt forsterkede behov for virkelighetsflukt. Laura (Rashida Jones) har, som de fleste moderne mødre, mange baller i lufta, og må sjonglere ekteskap, to barn, bokskriving og en påtrengende, men fornøyelig far og kurtisør Felix (Bill Murray). Når ektemannen Dean (Marlon Wayans) en natt kommer hjem fra jobbreise i en Xanax-indusert forvirringstilstand, forveksler han tilsynelatende kona med en annen. En mistanke begynner å blusse dagen etter, når Laura finner en fremmed toalettmappe i Deans bagasje. Ilag med sin eventyrlystne far setter de i gang en egenhendig etterforskning av ektemannens potensielle eskapader. Denne cocktailen av Bill

Murray, New York-setting og et premiss som burde by på gøyale nattelivssekvenser og finurlige påfunn, ender opp med å smake mye tammere enn ingrediensene skulle tilsi. Gjennom filmens korte, men imponerende nok oppsvulmede, spilletid på 96 minutter, gjør regissør og manusforfatter Sofia Coppola en substansfattig utforskning av generasjonsskille (farens utdaterte holdninger til kjønnsroller og pardynamikk), utroskap og et smått anspent far-datterforhold. On the Rocks er morsomst når den lar Felixs bekymringsløse løssluppenhet utfolde seg til komiske situasjoner, men dessverre er det for langt mellom øyeblikkene som treffer. Halvparten av vitsene faller rett og slett litt flatt. Der tidligere (mester)verk som Lost in Translation og Marie Antoinette melker miljøer til det ytterste for å skape en oppslukende og taktil opplevelse (henholdsvis Tokyo som en fremmedgjørende effekt, og Versailles-palasset i sin praktfullhet og latterlige rikdomsoverflod), evner ikke On the Rocks å utnytte hverken sine interiørsett eller New York på samme måte. Med unntak av en svidd gummi-luktende bilscene som involverer

FOTO: A24

Pence. Forviklinger oppstår, og Borat ender opp med å måtte gi sin 15 år gamle datter (Borat rakk altså å gjøre en av sine koner eller kjærester gravid før han havnet i straffeleir) i gave i stedet for. Mye har forandret seg i USA på 14 år, men metodene til Cohen er stort sett de samme. En blanding av skjult og ikke-skjult kamera for å avdekke amerikaners holdninger, eller for å sette kjente personer i upassende situasjoner. Denne gangen ofte utkledd som noe annet enn Borat på grunn av sistnevntes kjendisstatus. Også som i 2006 er det med blandet resultat.

ON THE ROCKS Sofia Coppola 1t 38min Premiere: 02.10 Det er rart hvordan filmer skutt før sosial distansering og korona-nedstenging i dag nærmest fremstår som periodefilmer. Selv om nordmenn og newyorkere nå er tilbake i en semi-normal hverdag, preges livene våre fremdeles av forsiktighet, sosial distansering og nattklubber uten dansegulv. En film som portretterer fysisk kontakt og bekymringsløst uteliv, uten munnbind og kompulsiv håndvasking, kan nok skape en utilsiktet nostalgi for mange. Dessverre evner ikke On the Rocks å stimulere stort annet enn

blir møtt med grenseløs tålmodighet av holocaust-overlevende Judith Dim Evans. Andre ting faller flatt, som når amerikanerne møter Borats påfunn med skuldertrekk, eller det anitklimatiske «møtet» med Mike Pence. Mer vellykket er det når Borat kommuniserer med hjemlandet via en amerikansk faks-operatør eller får med Trump-fans på allsang, eller når han av helt uforståelige grunner får «ja» da han spør to menn om han kan være i karantene fra viruset på hytta deres. Der finner han i all elendigheten som er USA akkurat nå også håp. De to mennene er kanskje QAnon-følgere som mener Hilleri drikker blod og skapte Covid-19, men de er tross alt ikke monstre, men (relativt) normale, snille og empatiske mennesker. Eller vent litt. Var det ikke det at helt vanlige og snille mennesker er i stand til å manipuleres, og dermed også bedrive ondskap som var det vi lærte av Holocaust? Jo, kanskje. Hm!

fryktelig mye å si for karrieren til den allerede rimelig vanærede Giuliani, som bruker dagene på å skjelle ut Trumps motstandere og forfekte konspirasjonsteorier, er det vel få som egentlig tror. Det hindrer selvsagt ikke flittig bruk av håpet i markedsføringen av filmen. «Kan klovnen Borat påvirke det amerikanske valget», spurte for eksempel Aftenposten i overskriften til sin anmeldelse, men som Betterdiges lov har forklart oss: om en avis skriver en overskrift med et spørsmål, er svaret alltid nei. Det har blitt skrevet mye om satirens rolle og virkning under Trump, men etter fire år kan vi vel konkludere med at kunst og kultur virker å ha like mye påvirkningskraft på Trump-fansen som en sak i New York Times om at Trump har brutt en viktig norm eller snyltet på skatten: Ganske lite. En del morsomme scener til tross, føles det som om verden har forandret seg for mye til at Borat føles relevant nok til å være det filmen prøver på. Det er selvsagt for mye forlangt å forvente at Borats reise for å gi en sex-ape til Mike Pence skal forandre noens stemmer før valget. Uansett hvem som vinner kommer vi til å trenge distraksjon de neste fire årene også, og da er det bedre ting å bruke tiden på enn en ny roadtrip med Borat til USA. Marco Reinertsen

trafikkaggresjon, gule taxier og tykkhodede politimenn, kunne handlingen vært utspilt i en hvilken som helst storby, uten at det ville påvirket utfallet nevneverdig. Det er med andre ord en slags anonymitet som preger omgivelsene – at settingen ikke utnyttes til filmens formål. Etter storproduksjonen og det logistiske marerittet Marie Antoinette, søkte Sofia Coppola tilbake til intime settinger med få skuespillere. Men med On the Rocks er det ikke bare en reduksjon i spennvidde, for det er også tilsynelatende et markant fall i ambisjonsnivå. Coppola virker fornøyd med å lage en viljeløs og lettbent dramakomedie, uten særlig preg av kinetisk energi eller skaperglede. Det er et manglende driv og rytme over dialogene, som om alle de ulike filmatiske elementene besitter en slags apati over deres rolle i det endelige produktet, enten det er den uinspirerte statiske kinematografien kombinert med shot/reverse shotklipping, manus strippet for undertekst, eller halvhjertede skuespillerprestasjoner. Selv ikke Bill Murrays evigunge sjarm kan bære filmen alene. Rasmus Hoholm

FOTO: ANOTHER WORLD ENTERTAINMENT

FOTO: AMAZON STUDIOS

54 FILM

THE PAINTED BIRD Václav Marhoul 2t 49min Premiere: 26.06 The Painted Bird prøver hardt å være en storslagen tour de force i ondskap, brutalitet og krig, men har ingen av ambisjonene som skal til for å nå sine inspirasjonskilder til knærne. Den minner om Berlinale-vinner Touch Me Not fra 2018, som skapte furore blant kritikere på grunn av sin umodne og brautende måte å utforske sensitive temaer på, pakket inn i en jålete estetikk. En jødisk gutt ved navn Joska, som kanskje eller kanskje ikke er besatt av en overnaturlig forbannelse, kommer på avveie i ett eller flere slaviske land under andre verdenskrig. Filmen er basert på en bok ved sammen navn, og er delt opp i kapitler (mmm, smakfullt) navngitt etter forsørgere som tar ham under vingen. De ender alltid opp med å mishandle ham. Denne historien, sammen med en viss verdenskrig som utspiller seg i bakgrunnen, gjør at den er umulig ikke å sammenlikne med den russiske klassikeren Come and See (1985), bare med en visuell stil som gjør at du skulle ønske du så noe av Béla Tarr i stedet for. The Painted Bird skiller seg fra disse to nærliggende kunstnerskapene ved å utnytte sjokkverdien til Joskas lidelse i større grad. Etter hvert som mishandlingen av ham repeteres (gradvis til det komiske) forstår man at dette ikke er tenkt som et verktøy for å fortelle noe meningsfullt om livet til gutten, men at mishandlingen er midtpunktet. Exploitationfilmer fungerer bedre når de ikke tar seg selv på alvor, som Tarantino vet godt. Regissør Václav Marhoul bruker lang tid på å dvele ved ansiktet til Joska. Der publikum i Come and See har nok innsikt i karakterens motivasjoner, angster og drifter til å forstå nøyaktig hva Floryan tenker og føler til enhver tid, er Joskas indre reise noe vanskeligere å få grep om. Han er stort sett taus med pokerfjes, og har ingen iøyenfallende utvikling. De åpenbare tematiske motivene blir heller ikke utforsket på noen verdifull måte. Etter nesten tre timer i kinosalen sitter man ikke igjen med stort annet enn refleksjoner om at overtro er dårlig, at nazister er onde og at patriarker med sinneproblemer er problematisk. Det er umodenhetens tåke som ligger over hele greia. Hvorfor velger Marhoul å skåne oss for å se på at en eldre mann voldtar Joska, mens han senere vier masse tid til å seksualisere at han blir voldtatt av en kvinne? Hvorfor fremstår nazistene så karikert pene, sterke og rene, når resten av filmen fremstår naturalistisk? I Come and See er en slik karikatur lett å akseptere da filmen mot slutten etter hvert får et subjektivt og drømmeaktig preg, men i The Painted Bird er det vanskelig å tro noe annet enn at Marhoul ubevisst faller for nazistenes propagandiske iscenesettelse av seg selv. Jeg kan se for meg at filmen blir lett å markedsføre til folk som liker litt annerledes film, med sitt smakfulle plakat-design, den magisk-realistiske dyresymbolikken og det tsjekkiske regissørnavnet. Filmen gir dessverre ikke så mye mer enn denne samlingen identitetsmarkører som gjør deg smertelig klar over at også du bare er en kunde – selv om du gir pengene dine til Cinemateket i stedet for Netflix. Ludvig Furu

O E L S O SER I E G-LE N E SC T&DA A EG NAT V PÃ&#x2026; FOR T IV 0 KR S U L N 8 K S EK L KU S E I S I V TER T ET L L BI

56 KUNST

BEST AKKURAT NÅ FOTO: PRIVAT

BEST AKKURAT NÅ

FOTO: PRIVAT

FOTO: ERIKA HEBBERT / DET NORSKE TEATRET

ANMELDELSER KUNST OG SCENEKUNST

FREDRIK WIIG SØRENSEN Kunstner

HVIS DU ER UTE ETTER STORE ERKJENNELSER MÅ DU TIL EN ANNEN PLANET SOLARIS Basert på kultklassikeren av Stanislaw Lem (1961) Premiere 9.10.20, Det Norske Teatret Med: Ane Dahl Torp, Gard Skagestad, Joachim Rafaelsen, Ellen Birgitte Winther, Trond Høvik Dramatisering: David Greig Oversetter: Anders Hasmo og Peer Perez Øian Regissør: Peer Perez Øian En sølvbekledd Ane Dahl Torp fires ned fra taket mot et hav av rød røyk. Rommet fylles av atmosfærisk musikk, og scenen er dekket at lavasteinaktige skulpturer. Det ser ut som vi er på vei inn i en effektmettet eventyrfortelling. Dette er dessverre en teaser som ikke innfrir. Stykket åpner idet solaristen og psykologen Kris Kelvin (Ane Dahl Torp) ankommer den fjerne planeten Solaris. Hun kommer for å hente besetningen på romstasjonen tilbake til jorden, men av de tre forskerne på stasjonen har to blitt koko-paranoide og en har tatt livet av seg. Årsaken er at de hjemsøkes av «Besøkende», minner og traumer som kommer til dem i form av personer de en gang har kjent. De tror det er Solaris som forsøker å kommunisere med dem. En besøkende kommer i

form av Kris’ avdøde ekskjæresten Ray (Gard Skagestad). Stykket lykkes i å vise de komplekse følelsene som oppstår, når Kris konfronteres med ensomhet, kjærlighet og skyld, og møter sin egen lengsel i et levendegjort fantasibilde. I dramaet mellom Kris og Ray er spillet morsomt, voldsomt og uforutsigbart. De andre karakterene i stykket blir stive og karikerte i forhold, ironisk når det er de som er de ekte, levende menneskene. Dr. Sartoruis (Ellen Birgitte Winther) er streng og advarende hele veien, men heller enn å bli urolig, får man lyst til å be henne roe seg ned. Selv om nevrotisismen nok handler om at hun tvinges til å gjenoppleve traumet hun har fått etter sin datters død, føles den konstruert og irriterende i måten den spilles ut på. Alvoret hennes er sikkert ment å gi stykket tyngde, men jeg blir ikke grepet. Det føles unektelig som om noe farlig kan skje. Ray skvises mellom å være forskningsobjekt og kjærlighetsobjekt, og Kris’ rasjonalitet vakler. Er de besøkende tikkende bomber? Mye spenning bygges opp, bare for å sive ut som lufta fra en ballong og ende i et antiklimaks. Dramaet utspilles på en planet som består av et levende, fargeskiftende,

utenomjordisk hav, så det burde være rom for en fantasifull og spektakulær scenografi. I hvert fall kunne det vært gjort mer ut av det enn de litt simple pappmasje-fjellknausene som pryder scenen. Utover i handlingen er det knapt noe igjen av den stemningsfulle dramatikken fra åpningsscenen. Det finnes ikke et tydelig skille mellom inne og ute her, romstasjonen er antydet med noen enkle møbler. Premissene for rommet er rett og slett litt uklare, og jeg setter pris på alt som blir forklart. Heldigvis er det også mye som må forklares for Ray. Når han vil ut til havet for å bade hjelper det også meg å etablere rommet at Kris sier nei, det går ikke, fordi vi er på et romskip! Det er heller ikke godt å si hvordan tiden fungerer på planeten. På et tidspunkt får vi vite at Kris har sittet på rommet sitt i dagevis, uten at det underbygges. Universet har noen iboende visuelle virkeligheter, som at døgnet er delt inn i blå og rød dag. Det er rart at de ikke utnytter dem. Jeg sitter igjen med følelsen av at det først og fremst er mye som skal fortelles på kort tid. Det blir ikke mye overskudd igjen til visuell lek, eller helt store erkjennelser. Sigrid Stokker

Hvilken utstilling bør alle få med seg akkurat nå? – Det står en engelsk fyr i 50 åra med sleik utenfor Weekday på Karl Johans gate, og synger triste kjærlighetssanger med ekkovokal, gitar blastende ut av en gammel og sliten høyttaler. Beste jeg har sett på lenge. Ektefølt, relasjonelt og følelsesmessig sterkt. Ingen hipsterkunstutstilling kan overgå det der. Hvilken norsk kunstner burde flere vite om? – Arthur Alstad (1899-1989) en norsk figurativ maler, bortgjemt skatt. Trondhjem Kunstmuseum hadde en kort utstilling med hans verker noen år tilbake. Bleken eier dessverre mange av bildene og ruger på de som en høne, slik at de ikke blir vist mer. Alstad malte emosjonelt, figurativt og tidvis naivt, om sine dypeste ønsker og opplevelser. Hvorfor sliter folk flest med å forstå hva kunstnere holder på med? – Tror det er fordi folk flest går dypere og dypere inn i sine polariserte ekkokammer, for eksempel på sosiale medier. Det å skulle strekke seg for å forstå det ukjente har aldri vært mer problematisk for mennesker enn nå. Kunst som en estetisk opplevelse blir da dessverre ansett som unødvendig og tullete.

Hvilken utstilling bør alle få med seg akkurat nå? – Van Etten stiller ut noen saftige malerier av Terje Nicolaisen. Jeg har ikke sett bildene live ettersom jeg stort sett oppholder meg på Vestlandet, men noen av arbeidene er godt dokumentert på internettet. Hvilken norsk kunstner burde flere vite om? – Jeg har en lidenskapelig interesse for farger, og jeg beundrer Bent Erik Myrvoll sin kunnskap om frescomaleriet og hvordan han i sine nyere arbeider forsker på fargepigmentenes intensitet i møte med kalkflaten. Hvorfor sliter folk flest med å forstå hva kunstnere holder på med? – Delvis fordi enkelte kunstnere ikke er flinke til å formidle ideene sine klart og tydelig, gjerne i form av uansvarlig bruk av store eller uklare begreper som egentlig forkludrer mer enn de opplyser. Samtidig kan «folk flest» kanskje ha en tendens til å erklære seg uforstående til verk som virker utfordrende. BEST AKKURAT NÅ FOTO: STEFANIE VINSEL JOHNSON

KAREN NIKGOL Kunstner, vinner av Osloprisen 2017

THEA SOFIE LOCH NÆSS Skuespiller Hva bør alle se på scenen akkurat nå? – Linje 5 av Don Martin og Zeshan Shakar, med blant andre Jenny Mueni Ndunda! Jeg gleder meg også veldig til å se Vildanden på Nationaltheateret. Jeg synes også Pust, som Marie Blokhus har hatt regi på for Riksteatret, var veldig fin. Det var det første jeg så etter at korona satte en stopper for det meste av scenekunst, så det var ekstra spesielt. Hva er det beste du har sett på norske scener de siste årene? – Måken! Mare av Lisa Lie på Det Norske! Og Julemiddag er jo en klassiker. Hvilken norsk regissør, skuespiller eller dramatiker burde flere vite om? – Ada Otilde Eide er snart å se i serien Basic bitch. Et menneske og skuespiller med varme og enormt komisk talent.

58 KUNST

FOTO: MAYA GOLYSHKINA

Instagram-kunstner Maya Golyshkina har gjort seg bemerket med særegne og skulpturelle antrekk laget med hverdagsprodukter og masse humor. I sommer ble hun plukket opp av Marc Jacobs.

Maya Golyshkina (f. 2001) Kunstner Bosted: Moskva Instagram: @_themaiy_

MAYAKULTUREN TEKST YNGVE SIKKO

SOMMER DUKKET det plutselig opp tre rare bilder i Instagram-feeden til designeren Marc Jacobs. En jente stående i en seng uten sengetøy, med kroppen dekket av, ikke klær … ja, hva egentlig? På et bilde er hun ikledd noe som ser ut som korker (eller er det en type snacks?). På et annet har hun limt en kortstokk fast til kroppen som en topp, med skjeve korthus balanserende på skuldrene og en Marc Jacobs-veske på hodet som en hatt. Mellom glossy motefoto av vesker og de pene menneskene som bruker dem, vekket bildene oppsikt. Kunstneren bak var den 19 år gammel russeren Maya Golyshkina som hadde brukt tiden i karantene på å lage et kombinert foto-, skulptur- og designprosjekt. Blant annet gjenskapte hun de mest minneverdige looksene fra AW20-kolleksjonen til de store motehusene. Nå er hun plutselig selv del av den verdenen. – Det er som om karantenetilstanden har forandret livet mitt fullstendig. Jeg er en slags helt i denne rare perioden, hehe, sier kunstneren til NATT&DAG. – Jeg laget mange prosjekter i karantene, og så fant Marc Jacobs meg. Jeg vet ikke hvor mange nye følgere jeg fikk etter det, men det var mange. Bildeserien utløste sak i Vogue, og plutselig hadde moteverdenen enda en ung designerspire-favoritt.

KUNST 59

For å være ærlig så vet jeg ikke helt hvem eller hva jeg er

DA HUN BLE kontaktet av Marc Jacobs, fulgte hun egentlig ikke spesielt mye med på hva som skjedde i moteverdenen. Hun omtaler designeren som en inspirasjon, men derfra til å bli oppdaget av Marc Jacobs via Instagram? Det er en lang vei. I ettertid er det ikke så rart at det ble sånn, for hun er god på Instagram. Profilen er gjennomarbeidet, et nytt bilde dukker opp hver andre eller tredje dag, og uttrykket er det samme: det er Golyshkina, sengen hennes og de rare tingene hun har på seg. Noe annet man legger merke til er at det er mye hud i bildene, uten at de av den grunn fremstår spekulative eller sensuelle. Golyshkina kan dermed også lett relateres til en helt spesifikk form for kombinert estetikk og aktivisme som preger Instagram: kvinnekroppen som noe naturlig og ufarlig. Hvor kom ideen fra? – Fra fantasien min, fra virkeligheten min. Jeg elsker verkene mine! Og jo mer jeg jobber, desto flere verk blir det! Hardt arbeid lønner seg alltid, hihi. – Du trenger bare å tro på deg selv. I EN VERDEN der vesten fortsatt belager store deler av økonomien sin på utnyttelse av arbeidere i den tredje verden, er det mye snakk om at moteindustrien ikke lenger er etisk forsvarlig. Selve grunnlaget for klesindustrien – at folk endrer stil og at

motebildetendrer seg minst et par ganger per år – er med på å ødelegge jordens ressursgrunnlag. Som motreaksjon finnes bevegelsen trashion der designere tar i bruk søppel og overskuddsmaterialer. Estetisk følger Golyshkina denne trenden. Tilnærmingen hennes til verkene er preget av det som kalles found object, der kunstneren tar i bruk dagligdagse objekter, i Golyshkina tilfelle for eksempel dopapir, spaghetti, tannbørster, tannkrem, magasinutklipp, CD-er, bestikk og teip. Wearable art, på norsk også omtalt som kroppsbåret kunst, er langt fra noe nytt. På 60-tallet spilte performance-kunstner Charlotte Moormann cello på BBC med bare to små TV-apparater foran brystene. Et tiår tidligere laget den japanske avantgardisten Atsuko Tanaka verket Electric Dress, som mer var en lysende skulptur man kunne ha på seg enn et klesplagg. Blar man seg gjennom Golyshkinas instafeed går også tankene til dadaisten Hugo Ball og det merkelige kubistiske kostymet av papp han hadde på seg da han leste nonsensdiktet Karawane på Cabaret Voltaire i Zurich samtidig som første verdenskrig raste over den europeiske kontinent. I tillegg så er det jo sånn at haute couture heller ikke behandler klær som noe man går med til daglig. Sånn sett er det nødvendigvis noe banebrytende ved å lage klær som ikke er klær. Like fullt er Marc

Jacobs-samarbeidet et friskt pust. Det gjør seg ofte med humor i seriøse settinger, inkludert i Marc Jacobs Instagram-feed. Hva skjer med det du lager etter at du har lagt ut bildene? – Dessverre kvitter jeg med alt. Men noen ganger kan jeg jo spise det, haha. FRA HUN VAR 10 til hun var 16 gikk hun på kunstskole i Moskva. Men i dag ser hun ikke seg selv som verken kunstner, kunsthåndverker, eller som designer. I utgangspunktet var det mest foto hun drev med. – For å være ærlig så vet jeg ikke helt hvem eller hva jeg er. Til daglig går Golyshkina på oversetterog translatørutdanning ved et universitet i Moskva. For øvrig tralter 2020 videre på samme måte nå som det gjorde da koronaviruset først kom til Moskva. For øyeblikket er ikke byen i lockdown, men som i Norge gjelder mange restriksjoner. – Dagene er like. Jeg gjør shoots og jobber med prosjekter mens jeg drømmer om å slappe av og gjøre andre ting. Dessverre har jeg fortsatt ikke mulighet til å reise utenlands og koble av. Hvilke prosjekter? – Store prosjekter. Dere får se snart.

■

Hardt arbeid lønner seg alltid, hihi

60 SPILL

ANMELDELSER SPILL

DETTE ÅRET

TRIST

MEH

BRA

MEGET BRA

KLASSIKER

FOTO: FRICTIONAL GAMES

FOTO: MOTIVE STUDIOS

STAR WARS: SQUADRONS PlayStation 4, Xbox One, Microsoft Windows Her sit eg altså iført VR-briller i X-wingcockpiten og suser gjennom verdsrommet medan laserkanonane går for fullt, men av ein eller annan grunn slit eg med å finne knappen for å aktivere mitt eige engasjement. Mystisk. Kan hende gjer ikkje nostalgifaktor susen lenger. RH FOTO: MASSIVE DAMAGE

TEKST RASMUS HUNGNES

Paven er antikapitalist og du kan prøvekøyre mechaen hans.

SERIØS SKREKK OG GRU R

blei oppheva ved folkerøysting i 1927, og i strategispelet Democracy 4 trer du inn i rolla som folkevald president eller statsminister. Spelet er i early access, og så langt er nasjonane USA, Canada, Tyskland, Frankrike og Storbritannia tilgjengelege for regjering. Fokuset er på innanrikspolitikk, og spelmekanikken krinsar rundt høveleg intrikate nettverk av årsak og verknad. Spelet held fram så lenge du klarar å bli attvald og unngår å bli myrda. Slik sett kan det vere freistande å køyre ei populistisk linje, men som utviklaren hevdar, treng ikkje fokuset naudsynt vere å bli sitjande på makta i all æve: «Den eigentlege utmaninga er å byggje eit land du heilt ærleg er stolt av. Eg vonar du kosar deg med forsøket :D» Der ein i Democracy 4 herskar over nasjonen frå toppen av makthierarkiet, kan ein i Serious Sam 4 drive hierarkifritt samarbeid mellom opp til fire spelarar i kampen for å redde menneskeheita frå vonde, kolonialistiske romvesen. Eg har eit spesielt forhold til denne spelserien, for i røynda samarbeidde eg ein gong med Serious Sam-stemmeskodespelaren John J. Dick. Han leverte stemmearbeidet til eit verk om den utryddingstruga galapagosskjelpadda som blei til den gong då eg var sjøperson og segla på eitt av dei sju hav. Men – stort men – i den same røynda er det diverre slik at menneskeheita (og dei fleste andre som bur på denne planeten, der gjennomsnittleg 150 til 200 artar blir utrydda kvar dag) lyt reddast frå spinnville systemproblem vi sjølv, grunna grådig vestleg kolonialisme og kapitalsvoltne vrangførestillingar om endelaus ekspansjon i ei verd med avgrensa ressursar, har stelt i stand.

Tru til serien sin stil, kjempar du – eller de – deg – eller dykk – gjennom ekspansive områder der uhorvelege mengder fiendar kjem mot deg – eller dykk – i fullt firsprang frå alle kantar. Desse kan ein – eller fleire – få bukt med ved hjelp av eit arsenal som mellom anna inkluderer kanonar (den gamaldagse typen med kanonkuler), ein skurtreskjar og sjølvsagt, sidan ein del av spelet går føre seg i Vatikanstaten, paven sin personlege mecha. La Gud lære dei ei lekse, for å parafrasere superroboten sitt våpensystem. Pave Frans stod faktisk nyleg fram som antikapitalist. I eit encyklikalsk skriv, det mest høgtidelege uttrykket for paven sitt embete, fordømte han det nyliberalistiske dogmet om økonomisk nedsildringseffekt. Han sa at finanskrisa kring 2008 var ein missa mogelegheit for endring som i stadet produserte auka fridom for dei rike og mektige, og at samfunnet må konfrontere dei destruktive verknadene av pengeimperiet. Paven oppmana til omfordeling av rikdom og rettferdig tilgang til ressursar. Han fordømte populistiske politikarar som appellerer til usle og egoistiske tilbøyelegheiter, omtala rasisme som eit muterande, ofte skjult virus, og oppmana til avskaffing av atomvåpen og dødsstraff. Er paven katolikk?! Det får ein tru, men han viste seg iallfall å vere ein god sosialist. Ein får håpe at han med dette har starta ein trend, for den egosentriske grådigheita som ligg innbakt i den politiske hovudstraumen sitt konservative og liberalistiske tankegods, har brakt oss inn i seriøs trøbbel her på planeten.

Medan eg sit der, undrast eg over at mega-konsernet Amazon tilsynelatande synest det er uproblematisk å produsere og distribuere den openbart kapitalismekritiske tv-serieadapsjonen av The Boys og at mega-konsernet Disney produserer og distribuerer Star Wars, der den gode sida er ei revolusjonær (og anarkistisk, i følgje Squadrons) opprørsgruppe som kjempar mot eit undertrykkande imperium. Uansett, i den turbaserte rougelite-indie-RPGen Star Renegades tar du del i ein revolusjonær kamp mot eit undertrykkande, galaktisk imperium. Dette er romopprør med stil, og det er bra å ha sin egen stil. (Gry «J-Diva» Jannicke Jarlum, 1981.) RH FOTO: COLESTIA

UNDT ALLEHELGENSAFTAN er det tid for å kople av med grøssarar og andre skrekkelege ting som er mindre skumle enn tida vi lev i. Eit spel ein kan kose seg med for å gløyme alt det horrible som går føre seg i røynda, er Amnesia: Rebirth. Her går ferda for deg og ditt ufødde barn til det koloniale Algerie og ymse sidestilte lag av røynda. Ok, ok, ok, eg veit kva du tenkjer: Den vestlege kolonialismen er ikkje noko å spøke med. Det er ei grufull, lang og sann soge som dei fleste veit altfor lite om. Men ikkje ulikt måten årets beste tv-serie, Lovecraft Country, skapar medvit om den inntil nylig fordekte rasemassakren i Tulsa i 1921, er Amnesia: Rebirth eit forvitneleg skrekkeksempel på at spel kan vere opplysande og vekkje kunnskapstørsten. Medan Amnesia: Rebirth sin grenseoppløysande berg-og-dalbane-tur gjennom ytre og indre fasettar av tid og rom er forankra i 1937, går Mafia: Definitive Edition føre seg mellom 1930 og 1938, altså under den store depresjonen, og både under og etter forbodstida. Spelet handsamar mellom anna korleis sosioøkonomisk ulikskap og feilslått ruspolitikk fostrar organisert kriminalitet, og det er underleg korleis kunst- og kulturprodukt, trass lange produksjonsperioder, ofte resonnerer med nylige skift i tidsånda: Den kapitalistiske ordenen er i dag i djup krise, og i Noreg er fordommane mot rus og endra medvit så gamaldagse og feilinformerte at det ikkje ein gong ser ut til at det går an å ta det forsiktige, vesle steget i retning av ein rettferdig og human ruspolitikk som kallast rusreformen. Brennevinsforbodet i Noreg, derimot,

STAR RENEGADES Nintendo Switch, PlayStation 4, Xbox One, Microsoft Windows, Linux, Xbox, Klassisk MacOS

THEY CAME FROM A COMMUNIST PLANET Microsoft Windows, Linux, Mac OS Du lev eit tomt og håplaust liv. Så kjem UFOar frå ein kommunistisk planet og lærer folket om solidaritet og motstand. Ruter knusast og det taggast på betongveggar. Huff, at spel har blitt så grufulle og valdelege. Det er ikkje ein gong finansiert av Disney eller Amazon, Google eller Facebook, noko så uetisk og forferdelig. Og så er det gratis attpåtil, korleis skal dette gå? RH

SPILL 61

FOTO: SUPERGIANT GAMES

FOTO: PRIVAT

FOTO: TWITCH

BEST AKKURAT NÅ

HADES Supergiant Games, 17.09 Windows Microsoft, MacOS og Nintendo Switch

EIVIND TRÆDAL Programleder og podkaster Beste nye spill akkurat nå? – Baldur's Gate 3. Riktignok bare i early access ennå, men dette er alt jeg drømte om. Få spill jeg har kost meg mer med i oppveksten enn BG-serien. Hva er det beste eldre spillet akkurat nå? – CIV 6 begynner vel å dra på åra? Jeg spiller stort sett bare nye versjoner av de samma spillene jeg har spilt siden jeg var 11. PS5, Xbox Series X eller ingen av delene? – Ingen av delene, jeg holder meg stadig til PC, blitt glad i Stadia, da. Praktisk å slippe å oppdatere hardware.

6 Among Us har tatt verden med storm, to år etter det ble sluppet. Hvorfor akkurat nå?

GASLIGHT DINE VENNER (OG POLITIKERE) TEKST OLE TORSTEIN HOVIG

BEST AKKURAT NÅ FOTO: PRIVAT

JAKOB SCHØYEN ANDERSEN Komiker og programleder Beste nye spill akkurat nå? – FIFA 2021. Ikke fordi det er det beste, men fordi det er det eneste nye spillet jeg spiller. FIFA 2021 er jo samma mølet som før, men det er så innmari gøy når det svinger. Hva er det beste eldre spillet akkurat nå? – WoW: Classic. Men tok meg en pause etter jeg fikk Neltharion’s Tear. Har ikke klart å logge inn igjen etter den pausen. PS5, Xbox Series X eller ingen av delene? – PS5, men den er jo altfor stor, så jeg lurer på om jeg heller venter på en slim versjon om noen år.

Spillet om den greske gudesønnen Zagreus’ flukt fra pappa Hades (aliasdødsguden) og den greske underverden har overrasket alle spillanmeldere, og har på kort tid tatt plassen blant årets beste spill. Hades er en roguelite, hvor man spiller Zagreus, den elskelige, men litt eplekjekke sønnen til Hades. Han har to mål – å rømme fra Hades, Tartarus og hele dødsriket – for å finne sin mor. I roguelites vandrer man gjennom ulike automatisk genererte huler, fangehull og grotter. Det som skiller seg ut fra andre spill er at karakteren din i denne sjangeren dør på ordentlig når du taper. Du befinner deg da i en såkalt permadeath, og må rett og slett begynne på nytt. Ofte gjør det at roguelikes kan føle repetitivt, men Hades har løst det elegant. For hvert dødsfall kommer du nemlig litt lengre frem i historien – du åpner ny dialog for hver gang du kommer tilbake til startpunktet. Selv om du faktisk dør, står du ikke helt på bar bakke hver gang du begynner på nytt. Sakte men sikkert rekker du å bygge opp ressurser til å oppgradere deg selv og våpnene dine. Du kan få ekstraliv, bedre angrep og mer dødelige våpen. Våpensystemet er en annen ting spillet løser godt. Hvert våpen føles unikt, og det å mestre alle er noe man må bruke utallige timer på. Det er også gøy å se hvordan du kan låse opp ulike bonuser på hvert våpen, som gjør det å bruke våpnene enda mer nyansert. Selv om man skulle klare å flykte fra pappa Hades er ikke spillet over. Du har fortsatt et mysterium å løse opp i, og mange flere karakterer å bli kjent med. I tillegg er det å gjøre et fluktforsøk så gøy at jeg etter hvert forsøk tar meg selv i gjøre bare et forsøk til, opptil flere ganger før jeg klarer å slutte. Hades er også svært tilgjengelig til å være såpass vanskelig med så mange ulike variasjoner når det gjelder karakterbygging, selv om du kan velge vanskelighetsgrad etter både lyst og behov. Fra en enkel tutorial blir man forsiktig ledet til å utforske og å lære seg spillets funksjoner på en elegant måte – samtidig som man dør. I utgangspunktet var jeg svært lite glad i roguelikes, men det har andret seg nå. Hades har vist at man kan bruke sjangerens begrensninger til å fortelle historie på en ny og overraskende måte, samtidig som det spillmekanisk er utrolig gøy. Supergiant Games har ved å kombinere en god historie, et godt kampsystem og en god utfordringskurve laget et spill man kan spille igjen og igjen. Jeg er allerede oppe i 100 runs, og tror at de fleste andre som begir seg utpå vil oppleve det samme.

et er et enkelt spill. Sammen med ni andre, såkalte skipskamerater, skal dere utføre enkle vedlikeholdsoppgaver på et romskip. To av de ti skipskameratene er bedragere – imposters – som skal gjøre alt de kan for å drepe og sabotere for de andre spillerne. Én etter én blir spillerne drept, mens de få gjenlevende må prøve å finne ut hvem som faktisk er bedragerne. Hver gang noen oppdager et mord eller bare er mistenksomme tilkaller man til et nødmøte. Der bestemmer man seg for om man skal stemme ut noen eller ikke. Blir man stemt ut, uansett om man er skyldig eller ei, er spillet over og man blir sendt rett ut av luftslusa. Siden august har Among Us tatt internett med storm. Det toppet seg i slutten av oktober da to representanter fra den amerikanske kongressen, Alexandria Ocasia-Cortez og Ilhan Omar, spilte med noen av de største streamerne på Twitch foran over 600 000 tilskuere på direkten. Ikke bare tror jeg det sier mye om verden akkurat nå, men det sementerer Alexandria OcasiaCortez (eller «AOC» som varemerket hennes har blitt hetende), som kanskje Amerikas største politiker på både Twitter og internett generelt, især hos den yngre generasjonen. Den 31 år gamle politikeren jobbet som kelner i New York før hun ble folkevalgt, og har siden valget vært en betydelig stemme på internett, og har derfor også blitt en markant skikkelse i resten av verden. Også innen gaming og relevante områder har hun vært en tydelig og progressiv stemme. Enten det gjelder militær rekruttering på Twitch eller da Activision-Blizzard sensurerte en spiller i en turnering på vegne av Kina. Hun har også oppnådd Silver VI i League of Legends – en svært respektabel rank. Among Us er et to år gammelt spill med relativt beskjeden grafikk og en begrenset brukeropplevelse. Allikevel topper det ikke bare Twitch men også Youtube. Spillerne har utviklet egen terminologi. Plutselig er alle «sus» (kort for «suspicous»). Det er i tillegg det mest nedlastede mobilspillet i høst på både Apple Play og App Store. Her i Norge blir det laget memes om spillet, og det fra memekontoer som vanligvis ikke bryr seg så mye om gaming.

Mye av populæriteten kan forklares med hvor lett tilgjengelig det er. Alle kan spille det på mobilen, og det er som regel gratis. I tillegg har sosiale spill over voice chat blitt normalisert I DISSE TIDER. Enten det er Jackbox, Pummel Party eller bare Kahoot har definitivt flere blitt vant til å spille sammen over internett nå. Among Us er et såkalt social deduction-spill, og det er langt ifra nytt i spillverdenen. Mafia, som regnes som det første spillet i sjangeren, ble funnet opp av en russer i 1987, som jobbet for universitet i Moskvas psykologi-avdeling. Det startet først som et verktøy for forskning, og som en lek han underholdt elevene sine med, før det spredte seg til andre skoler og til slutt endte opp som et verdensomspennende og populært bordspill. Siden har det kommet mange forskjellige variasjoner, som Werewolf, Town of Salem eller videreutviklinger som Resistance og Avalon. Det har altså vist seg at sosial paranoia er et bunnsolid og tidløst spillpremiss, og det er ikke er tilfeldig at det virkelig har tatt av først nå. Det føles som om verden brenner opp rundt oss, og det å forsvinne inn i dataspill er en effektiv måte både å prosessere og glemme alt som skjer. Men hva er det som får oss til å bli løgnaktige sosiopater som dreper og stemmer ut folk basert på de tynneste indisier? Kanskje det har noe å gjøre med at man tar kontroll. Enten man er den pålitelige skipskameraten som stemmer ut folk uten å blunke eller en bedrager som elegant gjør dobbeldrap uten å bli tatt. Eller kanskje spillet tilbyr en plattform for de betente diskusjoner som likner de fra virkeligheten, bare med mindre alvorlige konsekvenser? Spillkvelden AOC og Ilhan Omar inviterte til på i slutten av oktober foregikk imidlertid mer ryddig og sivilt enn den første debatten mellom Trump og Biden. I lys av hvordan Trump konsekvent har løyet i sitt presidentskap blir Among Us sin salgspitch – «Gaslight Your Friends» – veldig relevant. Kanskje det gir oss lekfolk en sjanse til å spille ut vår indre politiker. Eller kanskje man føler man tar kontrollen tilbake fra verdenslederne som Trump, Erdogan, Putin og Boris, som gaslighter oss på daglig basis.

Ole Torstein Hovig

62 SMIL & GIFT

ANDERS MAGNUS NRKs USA-korrespondent Anders Magnus har kanskje ikke våpen, peiling på hvor mange valgmenn det er i electoral college eller kontroll på hvor selfien han tok med Mullah Krekar er, men det har ærligt talt ikke vi heller. Smil & Gift logget på Teams (!) for å snakke om Antifa, usikkerhet og spørsmålene han har stilt Donald Trump. Anders Magnus (f. 1952) er NRKs USA-korrespondent og har tidligere vært Afrika og Asia- korrespondent for samme kanal, og nyhetsanker i TV2. Han har gått viralt etter å ha konfrontert Lan Marie, fått kastet steiner etter seg i Sverige og tatt selfie med Mullah Krekar. En gang brakk blitzere en av fortennene hans foran den danske ambassaden i Oslo.

SMIL & GIFT 63

Du er ufin

Hvor mange valgmenn er det i USA? – [Tenker] Neeei … Det er antallet … Hvis du legger sammen antallet … Eh … Delegater i Representantens hus, pluss antall senatorer pluss tre fra D.C., så har du antallet valgmenn. Nei, jeg husker ikke. Men du må ha 790 for å få flertall, så da må det være …

270 må du ha for å få flertall! – Haha, 270, ja. Sorry. Det var et 7-tall der. 270. Da må det være fire … Ja, 270 ganger 2, pluss 1. Eller minus 1, mener jeg.

1 6

Det er 538. – Ja, det er fint at du vet. Når jeg trenger å

vite det.

1 6

Ja, det er bare å ringe!

Har Trump rett i noe? – Han har jo rett i at Kina har blitt en utfordrer for USA og resten av verden. Og at de jukser med handelssubsidier til egne industrier, bryter patentloven og ikke følger reglene i Verdens handelsorganisasjon. Det er mange eldre nordmenn som sier Trømf, med «f». Hvorfor gjør de det? Og hva sier du? – Jeg gjør ikke det! Det er vel kortspillet. Trumf. Det er jo samme ordet. Jeg er ikke helt sikker på hva slekten hans het, men de het Trumf eller noe sånt, i Tyskland. Det kan jo ha en sammenheng med det.

Tror ikke det. Uansett, har Trømf rett i noe de republikanske utfordrerne fra 2016 ikke ville sagt? – Jeg vet ikke om det er noe han har rett i, men han appellerte nok mer til den delen av arbeiderklassen som følte at ingen politikere så dem. Det er mange som har følelsen av å være forlatt av politikerne og samfunnet. Etter å ha mistet jobben ser de at industrien de jobbet i kanskje ikke kommer tilbake og at de har blitt så gamle at de kanskje ikke klarer å lære seg noe nytt.

Har du noen gang latt som om du intervjuet Trump på engelsk mens du dusjer? Øvd deg i tilfelle du får sjansen? – Nei, hehe. Jeg har jo stilt ham noen spørsmål.

Hva spurte du om? – Det var en general som hadde uttalt noe om en storkrig som var i emning. Så jeg lurte på hva det dreide seg om.

Svarte han? – Jada. Han svarte noe med at Norge hadde kjøpt mye fly fra USA. Så nevnte han F-35 og et fly som bare finnes i et dataspill.

6 6

Hvis du skulle hatt et lengre intervju med han, hva ville du spurt om?

Did you know in Norway one beer is very expensive, Professor President?

Norge? – Jeg har bedt om et intervju med ham. Da ville jeg nok startet med Norge. Han sa jo at han var begeistret for Norge da Erna Solberg var på besøk. Det ville kanskje vært en ice breaker. Jeg tror jeg ville vært mer min stil som intervjuer enn de amerikanske journalistene, de er altfor unnvikende. De stiller et spørsmål, og så følger de ikke opp. Det irriterer meg veldig. Jeg synes det er en journalists plikt å følge opp når en politiker prøver unnlater å svare på spørsmålet. Trump er nok den aller vanskeligste å intervjue, for han snakker bare om andre ting hele tiden og svarer veldig sjeldent på direkte spørsmål.

Dere har jo litt samme hårsveis, så hvis du går med samme dress og slips som han neste gang så får du kanskje mer oppmerksomhet? – Du er ufin.

1 1 6

Mener du det? – Ja. Rett og slett.

1 6

Øvelse gjør mester!

Hvis det skulle bli borgerkrig i USA, blir du værende eller drar du hjem til Norge? – Det blir ikke borgerkrig i USA.

Nei? – Nei. Borgerkrig, som en krig mellom to væpnede fronter, blir det ikke i USA. Men det kan bli uroligheter og væpnede sammenstøt, det ser jeg ikke bort i fra. Særlig nå som alle har bevæpnet seg så mye. Salg av ammunisjon har gått i været og det er nesten tomt i hyllene på våpenbutikkene. Det er en bekymring. Men jeg kommer nok til å være her, ja.

Er det svenske tilstander i USA? – Hehehe! Ha-ha. Det er ikke jeg som har funnet på det begrepet!

Men du har brukt det? – Nei, jeg har aldri brukt det. Det er dette som kan kalles for fake news. Jeg har blitt tilskrevet det, men jeg har aldri brukt det selv. Jeg har rapportert fra Sverige, det har jeg gjort. Men jeg har ikke snakket om «svenske tilstander».

Har du noen gang kalt vennene dine eller noen i familien din for «Mr. President» uten å mene det? – Nei.

Hvorfor ikke? – Eh, nei. Jeg bruker ikke det uttrykket så ofte, heller.

Ja, for eksempel. – Ja … Nå har jeg ikke fulgt så veldig med på hva som skjer i Sverige. Men det vet du sikkert mer om meg. Om det er mye kriminalitet der nå, er det definitivt litt amerikansk. For kriminaliteten øker her nå. Det er bekymringsfullt. Den har jo vært ganske lav en lang stund, men i det siste, særlig siden sommeren, har den økt kraftig.

Har du våpen når du bor i USA? – Nei, jeg har aldri eid et våpen. Jeg har laget en pil og bue et par ganger til det eldste barnebarnet.

Har du vurdert å skaffe det? – Nei, jeg vet at den som har våpen er mer utsatt for å bli skutt og drept enn den som ikke har det. Dessuten bor jeg i et fredelig nabolag.

6 1

Et hvitt, fredelig nabolag …?

Har du fått noen svarte venner? – Ja … Jeg sier kolleger. Men du har rett. Jeg bor i et hvitt nabolag, og det er jo dels fordi Washington D.C. har blitt hvitere de siste årene. Da jeg var her første gang i 1993 var det mange flere svarte som bodde her, men de har blitt gentrifisert vekk. Det er riktig at det er mange nabolag dominert av svarte og latinere som er mer utsatt for kriminalitet enn det nabolaget jeg bor i. Og det er fortsatt et stort problem at det er mer kriminalitet blant svarte, eller ikke mer kriminalitet, men mer voldskriminalitet, kan vi si. De hvite er flinkere til forbrytelser som ikke skyter ned og dreper folk.

Det er kanskje mer riktig å si at det er amerikanske tilstander i Sverige? – Ja, du tenker på med kriminalitet og sånn?

Det er forresten helt tåpelig at vi må gjøre dette intervjuet over Teams. Du kunne jo like gjerne vært på Marienlyst!

Hvorfor er det så viktig at NRK fysisk sender journalister til USA? Hva er det vi kan få ut av det, som vi ikke kan få gjennom internett og amerikanske medier som er der allerede? – Det viktigste jeg kan bidra med er å reise rundt og snakke med amerikanere og fortelle historier om hvordan de opplever situasjonen, fortelle hva som skjer sett fra innbyggernes synsvinkel. Prøve å skape en forståelse for hva amerikanere opplever, hva de mener og hvordan de har det. Hvordan det er forskjellig fra Norge, og om det er noen likheter, sånne ting. Det tror jeg er viktig.

Tenker du virkelig at en nordmann lærer mer om USA av å se dine reportasjer enn å lese for eksempel New York Times? – Nei, det tror jeg andre skal

vurdere, haha. Andy Ngo ble av dere omtalt som en høyreorientert journalist. Seltzer kalte ham for en «svindler som aktivt jobbet med høyreekstreme for å kartlegge journalister». Tenker du nå at det var feil å bruke han som kilde? – Nei. Og jeg er helt uenig i den karakteristikken Thomas bruker. Jeg har truffet Ngo før og han heller nok mot høyre, men derfor har jeg også kalt ham for en høyreorientert journalist. Det er han også beskrevet som i toneangivende amerikanske medier, så det tror jeg ikke er noe spesielt tvil om. Det vi brukte ham som kilde på var hva han hadde sett under demonstrasjoner. Så fortalte han om det. Vi hadde en annen kilde som var på den andre siden som fortalte hva han så. Det var et klassisk eksempel på å se situasjonen med brillene til to helt ulike standpunkter.

Om det ikke informeres tydelig om disse forbindelsene, vil ikke det undergrave tilliten til medier på sikt? Om folk må finne ut av det selv, senere? Er det ikke NRKs plikt å informere om hva slags tilkoblinger og roller han har? – Hvis Dagsrevyen hadde vært et tidsskrift kunne man laget en note med alt du spør om. Jeg mener det var helt korrekt å kalle han en høyreorientert journalist, det er det man rekker i Dagsrevyen. På samme måte som han på andre siden ble kalt for venstreorientert aktivist. Jeg har ikke fått kritikk for at vi ikke hadde mer informasjon om den andre siden. Vi intervjuer hele tiden folk som har forskjellige tilknytninger og gjør forskjellige ting. Men i denne settingen vi brukte han i var han en observatør og fortalte hva han så. Og det var ikke noe mer enn det.

Ville man ikke spart seg for mye problemer med å bare snakke med en annen person? – Ja, men det er nå en del i Norge som liker å mene mye om ting. Du har lest kritikken om Andy Ngo, men du aner ikke hvor mye mer kritikk jeg får fra Resett og Document og sånne ting. Vekten tipper mer over i den skålen, tror jeg. Jeg er vant til å få kritikk, men jeg synes forsåvidt det er greit at det kommer fra begge sider. Noen ganger blir venstresiden sure, andre ganger blir høyresiden sure. De som er mest aktive i kritikken er høyresiden.

Du har skrevet om Antifa og noe man kan beskrive som en aggressiv de-plattforming hvor de fysisk stiller seg i veien for kameraet så høyreekstreme ikke blir filmet. Hvor stor trussel er Antifa mot demokratiet i USA? – Jeg tror ikke de er en stor trussel mot demokratiet. Jeg leste nylig en oversikt over terror i USA i 2020 så langt, og av alle voldelige terrorhendelser står høyreekstreme for nesten

70%, og venstreekstreme for 20%. Det er vanskelig å knytte dette opp mot organisasjoner på høyre- og venstresiden, for det er veldig mye av det som skjer som er enkeltpersoner. Også er det noen av dem som har tilknytning til mer organiserte grupper, men det er ikke alle som har det heller. Du har tidligere sagt at Antifa er en organisasjon, men både Biden og FBI sier de ikke er det. Hva vet du om antifa som ikke de vet? – Jeg har møtt dem.

Haha. – Når de har en leder, en informasjonsansvarlig og medlemslister så mener jeg at det ikke er feil å kalle dem for en organisasjon. Men det er jo helt uinteressant hva man kaller dem. Du kan godt kalle dem en bevegelse, men de er jo organiserte i forskjellige kapitler. Det er en sånn voldsom og merkelig interesse i Norge for detaljer om semantikk. Det som er viktig er at en del Antifamedlemmer er voldelige. En har skutt og drept en person, og andre har vært med på å sette fyr på bygninger, ødelagt og plyndret. Det har også andre på venstresiden vært med på. Også har høyresiden vært med på flere angrep og flere terrorhendelser. Det er det som er viktig, ikke en semantisk diskusjon om det er en organisasjon eller en bevegelse, eller om det er mange desentraliserte grupper. Antifa har en desentralisert struktur og det har militsbevegelsen i USA også. De ligner veldig mye på hverandre på mange måter.

Hvilken del av kroppen din vil du si er mest som et rustbelte og hvilken del er mest som en vippestat? – Oia meg. Eh. Hehe. Det var et interessant spørsmål! Jeg tror jeg må beskrive det ene kneet mitt som et rustbelte, for det knirker og det fungerer dårlig til tider. Det kan være jeg trenger en operasjon, jeg har fjernet menisken, de har på en måte tatt ut godbitene. Jeg vet ikke om det er solgt til Kina, men … Vippestaten må være … Hjernen. Den jobber i høygir hele tiden og flipper frem og tilbake og lurer på hvordan skal jeg løse det og det, hvilke sitater skal jeg ta herfra og derfra. Det er jo mange avgjørelser man må ta når man lager reportasjer. Det vipper frem og tilbake.

Hadde amerikanere bare hatt like gode helsetjenester som oss hadde de kanskje hatt bedre vippestater og rustbelter på sine kropper.

Om man skal bruke et annet begrep om hjernen, ville du sagt at hjernen din er mest som en salad bowl eller en melting pot? – Haha. Nei, det er nok mer som en melting pot. Det er mye som rører seg rundt der oppe. Ja.

Har du fortsatt selfien du tok med Mullah Krekar? – Jeg har den sikkert et eller annet sted, men ikke på den telefonen jeg har nå. Det er så mange andre som har den, så det er ikke noe problem.

Har du brukt den på Tinder? – Nei, det har jeg ikke gjort. Hele poenget var å få kontakt med mannen. Hele pressekorpset stod 20 meter fra han, og den gangen var det jo ikke korona. Så ville jeg prøve å oppnå kontakt for å få et intervju. Han synes jo det var et festlig grep, og vi stod å prata sammen og jeg fikk jo det intervjuet.

Men du har ikke det hengt det opp på soverommet eller noe

sånt? – Jeg synes Mullah Krekar er en helt forferdelig person. Det tror jeg kom godt frem i det intervjuet jeg gjorde med ham.

1 6

Bra tinderbio!

Hender det du ser Dagsrevyen-intervjuet der du eier Lan-Marie når du føler deg nedfor og trenger en boost? – Haha. Nei. Jeg har ikke sett det igjen. Det var ganske vittig, for jeg snakka med en på jobb i NRK som ikke er journalist, og hun fortalte at sønnen hennes var ikke noe interessert i politikk inntil han fikk se det klippet på Youtube. Men jeg ser ikke på det. Hvis jeg er nedfor er det ikke sånn jeg tyr til, hehe. Vi hørte at når du trener på NRK så vrenger du av deg treningstøyet på det lille treningsrommet foran kollegene dine i stedet for i garderoben. Er det sant? – (Stillhet) Ehh … Nei?

Det er også fake news? – Jeg pleier å gå opp i garderoben og skifte der, ja. Det er jo mange år siden jeg har vært der nå. Jeg vet ikke hvem dine kilder er, men … Haha.

1 6

Det kan jeg ikke avsløre!

Hva vil du si er din største usikkerhet som USA-korrespondent? – Det er ikke bare som USAkorrespondent, men som journalist. Jeg føler at jeg burde vite mer, hele tiden. Jeg prøver jo så godt jeg kan å tilegne meg kunnskap, da. Men det er jo alltid en følelse av at det er noe jeg ikke vet. Eller ikke bare noe, men masse. Det som er veldig spesielt med USA er jo at det er så fryktelig mange av de som følger med på NRK som kan utrolig mye om USA. Du skal være ganske oppegående for å matche det, og jeg tror ikke jeg klarer det bestandig. Jeg føler at det er veldig, veldig mye jeg ikke vet.

■