NATT&DAG Mars 2020 by NATT&DAG

MARS 2020

CEZINANDO 6 & 1 MØTER BENT HØIE GUIDE: HVORDAN IKKE FORNÆRME KINA BILDESERIE: VIRUSAPOKALYPSE NÅ! BYLARM: JUNO & OPROFFESIONELL SLØSERIOMBUDSMANNEN VS. KUNSTELITEN TEKNOLOGIOPTIMISMEN VIL DREPE OSS ALLE MR. FUKUYAMA! FINNES DET HÅP? KAKER, KAKER, KAKER

03/ 2020

MUSIKK

SAMFUNN

POLITIKK

FILM

KUNST

UTELIV

LITTERATUR

6 03/ 2020

SJEFREDAKTØR Ida Wammer wammer@nd.no REDAKSJONSSJEF Marco Reinertsen reinertsen@nd.no MUSIKKREDAKTØR Ludvig Furu furu@nd.no

4 Quiz, Overhørt og Tidens Ånd 8 Vi dro dit influencere blir avhengige av kokain 10 Cezinando snakker om Cezinando 12 Cezinando anmelder dyr 14 Guide: Hvordan la være å provosere Kina 16 Bildeserie: Virusapokalypse Nå! 22 Sløseriombudsmannen vs. kunstner eliten: LIVE 24 Demokratisert jazz? Elitistisk pop? JUNO, i hvert fall 26 Fukuyama er ingen klimaoptimist. 28 Ketsjup & Sennep spiser seg kvalme på kake 29 10 på byen: Har kaken utspilt sin rolle? 30 Silicon Valley = bekmørk nihilisme 33 DJ-kos i saunaen 34 Litteraturanmeldelser 38 Musikkanmeldelser 42 Spillanmeldelser 43 Vi ringte Dag Johan Haugerud, vi =) 44 Filmanmeldelser 46 Smil & Gift møter Bent Høie

JOURNALISTER Yngve Sikko sikko@nd.no

FOTO: KRISTINE WATHNE

ART DIRECTOR Saralinn Hembre Singstad singstad@nd.no SKRIBENTER Andreas Dahl Christophe Boulmer Eirik Kjøs Usterud Emanuel Waal Faduma Mohamud Gift Ida Wammer Joakim Randa Berthelsen Ketsjup Ludvig Furu Marco Reinertsen Marte Storrø Philip Maxwell Ruth Emilie Rustad Martinsen Sennep Smil Yngve Sikko

DAGLIG LEDER Christian Fure fure@nd.no

MORTEN TRAAVIK: «JEG ER JO SELV STATSFINANSIERT FRA NESETIPP TIL RÆV» ILLUSTRASJON: ODA ISELIN SORCHA SØNDERLAND

ADMINISTRASJON okonomi@nd.no UTGIVER NATT&DAG AS

MØRKET I SILICON VALLEY

Lesertall 110 000

distribusjon@nd.no Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

FOTO: KRISTINE WATHNE

Hva er det verste du har opplevd på jobb eller hørt har skjedd med andre? – Jeg vet om en kvinnelig psykolog som fikk en truse i gave av en pasient en gang. Det var visst gjort med en litt upassende undertone. Har du angret på at du ble psykolog? – Noen ganger, når venner drikker cava på jobb og spiller bordtennis i åpne kontorlandskap, kommer tvilen snikende.

Har en pasient blitt forelsket i deg? – Ikke som jeg vet om, men det er heller ikke så uvanlig. Her får man tre kvarter hvor den andre personen bare hører på deg og ditt og virkelig prøver å forstå.

KOMMERSIELL LEDER Kjetil Lorentzen lorentzen@nd.no

TRYKK Amedia Trykk AS

LYSET FRA NABOSETET Noen vi kjenner veldig godt satt nylig på nest første rad på premierevisningen på en uvanlig kort, men kritikerrost norsk middelklasse-gem. Ved siden av satt en av de mest prominente og moderlige birollene, og hun lo høyest av ALLE. Altså, hun lo drithøyt. Det virker som hun har et bra liv.

Har du blitt forelsket i en pasient? – Nei, men det er visst ikke så uvanlig. Det er jo en veldig intim og nær situasjon å være i terapi. Det er en sammenheng man ikke deler med så mange, det er jo liksom med sine nære eller på date man snakker på den måten.

ILLUSTRATØRER Oda Iselin Sorcha Sønderland Øistein Bergli FOTO Kristine Wathne Emanuel Waal

OVERHØRT

KETSJUP OG SENNEP DISKUTERER KAKENS PLASS I SAMFUNNET

Har pasienter tatt kontakt med deg på fritiden? – Nei, folk har stort sett respektert grensene. De har nok blitt flau hvis jeg kommer inn på samme bar, og gått fra stedet. Hvor vanlig er det at det skjer seksuelle ting mellom terapeut og pasient? – Det er veldig uvanlig, men hender at folk blir dømt for det. Stort sett middelaldrende menn, så vidt jeg skjønner. Er det mange som går til psykolog som ikke burde, og tar tiden til folk som trenger det mer? – Man må stole på at psykologen eller helsevesenet gjør gode prioriteringer, slik at man som pasient slipper å føle på det ansvaret. Det er ikke bare pasienten sin jobb å vurdere dette. Mange sliter unødvendig lenge

med hemmende angstlidelser før de tar tak i det. Hvilke triks kan man benytte seg av for å lettere få psykolog? – Sjekk om det finnes lavterskeltilbud du kan få innpass i, og sjekk om du har privat helseforsikring via jobben! Hvilke typer pasienter er det psykologer liker minst? – Det er veldig personavhengig. En jeg kjenner digger å jobbe med pedofile, andre syntes det hadde vært vanskelig. Noen elsker å arbeide med de mest sammensatte og kompliserte problemene, og enkelte digger å arbeide med konkrete problemstillinger. Er psykologer psykisk sterkere enn andre? – Lol, nei. Er det vanlig at psykologer selv går til psykolog? – Ja, mange utdanninger krever et visst antall timer egenterapi. Baksnakker dere pasientene noen ganger? – Ja, det hender nok, men det regnes som uproft, og som litt slepphendt psykologarbeid. Hva MÅ dere si ifra til politiet om ? – Omsorgssvikt hos barn og førerkortvurderinger. Hvor ofte går pasienter til angrep på psykologer? – Aner ikke. Det er veldig ulikt fra jobb til jobb, men det hører nok til unntaket. Har du vært redd på jobb? – Ja, jeg har vært redd på vegne av pasienter som har det skikkelig dårlig hvor man blir bekymret for suicidalitet. Er man ikke for ung til å være terapeut hvis man kommer rett inn på profesjon etter videregående? – Heldigvis virker ikke alder til å være et så relevant parameter for terapeutferdigheter.

HÅPLØS Norges mest omtalte skuespiller for tiden – men som ikke er omtalt i overhørten over denne – nektet å snakke med journalisten fra avisen du nå holder i hendene, fordi han ytret seg negativt om en av filmene hun har spilt i. :-( KINO Selv om man har veldig mye makt, betyr ikke det at man ikke skal få lov til å kose seg med veldig mye godteri når man er på kino. Tvert imot! For hva ellers er makt verdt, om ikke muligheten til å allokere ressurser over statsbudsjettet, representere det offisielle Norge i utlandet og sette til livs en hel fuckings bøtte med smågodt mens man er på kino?! (IKKE SÅ) UNG OG DUM En norsk rapper fra et sted godt sør for Oslo, som sannsynligvis ser på seg selv som en «smart rapper» med «bra tekster», er ikke liiiike intellektuell når han sjekker damer: Han slider inn i DM-en til jenter på Instagram ved å sende dem bilder av Deep Throating-spray. Gulp! FADERMORD! Han var ostrakisert fra den gode norske hiphop-selskap fra før, noe han kan takke tvilsomme holdninger vis-à-vis en viss historisk sett svært forfulgt religiøs minoritet, og voldsomt høye tanker om egen karriere. Det ble ikke noe bedre av at han nylig visstnok ga grisebank til den ene som ALLE er enige i at er den viktigste figuren i norsk hiphophistorie … EVER =( HAT! Hun ene sliter veldig offentlig med både det ene og det andre, blant annet med å få seg kjæreste, hun andre er begjært av MINST halvparten av Norges befolkning, kortklipt hår til tross. Kan det være fordi hun ser ut som en marekatt? Hihi =) Folk i Norge ELSKER å (fantasere om å) pule marekatter. Ikke sant … Ikke!? Sant!? Jaja, samma kan det værra, de to damene HATER i alle fall hverandre. BOOM! PANG! Han er omtalt i hver jævla overhørtspalte, denne norske skuespilleren, legen, spaltisten, sexologen, podcastgjesten og …eh, musikkartisten? Men sånn går det når du finner på så jævlig mange sprell som denne vestkant-skrullingen gjør. Nå har’n meldt seg inn i pistolklubb, nå! Er det fordi det ga mersmak å spille kjent norsk terrorist, mon tru? Sikkert er det at det eneste som kunne har gjort Wikipedia-siden hans enda mer fucka nå hadde vært om han bruker denne nye, sikkert jævlig essensielle evnen til å treffe bevegelige mål til å forsøke å sette politiske ideer ut i livet. Ikke gjør det. AU AU! Bare fordi du var Norges mest sexy kvinnelige R&B-artist for femten år siden, betyr det ikke at du har free pass til å denge typen. Står det i grunnloven? Det burde stått i grunnloven. For det er etter sigende akkurat det Norges mest sexy kvinnelige R&B-artist for femten år siden holder på med. Inte bra. GRÅTING 1 Ikke vet vi hvorfor vedkommende fra forrige overhørt drar og klatrer. Kanskje er det for å få ut aggresjon på andre enn typen. Vi vet om noen ansatte, som visstnok ikke er så fornøyde med akkurat hvordan dét har gått. GRÅTING 2 En kjent norsk artist og sex-symbol (selv om de ikke finnes lenger!) skjelte visstnok ut en ansatt på en juice-butikk slik at vedkommende begynte å gråte. =/

50 FORFATTERE 50 ARRANGEMENTER TOM EGELAND (FESTIVALFORFATTER) VAL McDERMID (UK) – ALEX MICHAELIDES (UK) – JØRN LIER HORST TORKIL DAMHAUG – UNNI LINDELL – TRUDE TEIGE ADRIAN McKINTY (UK) – YRSA SIGURĐARDÓTTIR (ISL) HANS OLAV LAHLUM – GUNNAR STAALESEN OYINKAN BRAITHWAITE (NIG) – CAMILLA GREBE (S) NICOLA RAYNER (UK) – SOFIE SARENBRANT (S) JESSICA FELLOWES (UK) – STEFAN AHNHEM (S) NIKLAS NATT OCH DAG (S) – TOVE ALSTERDAL (S) ANDERS DE LA MOTTE (S) – MIKAELA BLEY (S) – STINA JACKSON (S) og

mange flere …

www.krimfestivalen.no «Et bombenedslag av en bok.»

FOTO: STUDIO Q

NEW YORK TIMES

«Knivskarpt og fandenivoldsk.» INGER BENTZRUD, DAGBLADET

OY INK AN BR ATHWAITE: MIN S ØSTER ER SERIEMORDER

Oversetter: Henning J. Gundersen

OYINKAN BRAITHWAITE KOMMER TIL KRIMFESTIVALEN 5.–7. MARS 2020

SMÅSTOFF

QUIZ

TIDENS ÅND ERLING BRAUT HAALAND ER NORSK Dette er grunnen til at vi ikke kan ha fine ting. Hver gang en nordmann får oppmerksomhet i utlandet skal alltid de voksne ødelegge ved å vise hvor barnslige de egentlig er. Ødegaard, Solskjær og nå Haaland har rett og slett ødelagt de stakkars hjernene til norske sportsjournalister. De klarer ikke annet enn å skrive sak på sak med grunnleggende faktaopplysninger: Haaland er norsk, han scorer mål og han er flink. Sannsynligvis vil vi få litt pause fra mediedekningen av dom tre stora i sommer når Norge står over nok et mesterskap. Vi har jo ikke noe bra lag så vi slår vel ikke Serbia… Eller? Faen… Haaland og Ødegaard er jo norske!! Er det i år det skal skje?? Haaland er NORSK, han scorer MÅL… for Norge! GODE GUD, DU SER MEG NAKEN HVER DAG, OG SI MEG ER DET IKKE SANT? AT HAALAND ER NORSK!!

grunn til å mistenke at de tar dårlig vare på skinken sin – og at de mishandler den litt for lenge. Denne sjappa må for øvrig IKKE forveksles med Oslo Kebab & Pizza Hus nesten rett ved siden av, som serverer en nesten-godkjent, men akk så amerikansk type pizza. Det siste alternativet er Den Glade Italiener, som holder høy standard, men hvor prisene er tilsvarende. Det kan føles for mye å leve opp til når man ikke har det så bra med seg selv. Det bor mange slappe, alkoholiserte unge folk i området, så hva faen – etterspørselen er der. Start «flippin’ those doughs» ... For frick’s sake.

kaffen. Med på det rabatterte kjøpet har vi blitt en del av lokalmiljøet i Folketeaterpassasjen. Derfor vet vi at baristaene synes det har begynt å lukte vondt der. Og det er faktisk ikke på grunn av oss! Vi har vaska oss vi, og nesten alle i redaksjonen bruker deodorant. Det kan ikke være oss! Men er det egentlig så dumt at det stinker? Er ikke det å lukte vondt mens man spiser burger før man skal se Chess noe av det mest folkelige man kan gjøre i det som tross alt heter FOLKEteaterpassasjen? Nei, det er ikke det. Det er ekkelt at det lukter vondt. I Norge skal det lukte GODT! Enig?

TELENOR ER SNUT Telenor har begynt å reklamere for tjenesten SAFE, som skal hjelpe deg hvis du blir utsatt for identitetstyveri. Men vent litt … Er det ikke det vi betaler skatt for at politiet skal gjøre!????? Det er bare å konstatere at vi stadig kommer nærmere punktet der private selskaper tar over absolutt alt av SI OPP FOR Å GÅ VIRALT ansvaret som egentlig er statens 2 Å gå viralt er ikke bare noe og fellesskapets. man gjør når man må betale lege- Dette er ikke første gang teleregninger i USA, det er også noe selskaper leker stat. Et eksempel stadig flere gjør når de sier opp er da de informerte oss om at jobben så de ikke har forsikring det fra nå av skulle være like billig eller penger til behandling. Et med mobildata i Norge som i EU herrlig eksempel er en mann som =) Uten å også forklare at dette er sa opp baristajobben med et mu- en EU-lov og ikke noe selskapene sikalsk fuck you til sjefen, og gikk gjør for å være greie. Det er bare både viralt og fra jobb. Er det noe et spørsmål om tid før vi får se en fremtidige arbeidsgivere elsker er reklame som slår fast at «Nå inndet å ansette folk som tidligere fører vi i One Call en felles valuta har sagt opp viralt! Men hvorfor for hele det europeiske kontinenikke bare gjøre det, egentlig? Alle tet!» eller «Nå har vi i Telenor sørmennesker har rett til arbeid og get for at man kan reise uten pass alle har rett til å gå viralt. Det er i Schengenbare noe vi må bli vant til, og kan- området!». Vi skje blir det snart vanlig å gå viralt orker ikke mer, ved alle store livshendelser. vi legger på.

親愛なる、それは悪臭がする。 Det er ikke bare INNI Folkepassasjen det stinker. Litt oppe i gata har nemlig en asiatisk matvarehandel plassert den eksotiske, men infernalsk stinkende frukten DURIAN utenfor butikken sin. Dette er den eneste frukten de har liggende ute. Ufattelig sterk hersketeknikk.

QUIZMASTER ANDREAS DAHL KRITIKK DAHL@NATTOGDAG.NO INSTAGRAM @ANDREAS_DAHL_ Gitt klimaets nåværende tilstand så passer det bra med noen sommer-OL spørsmål. Nevn 2 av 4 nye idretter som er på programmet i Tokyo 2020? (NB: Baseball og softball har blitt avholdt tidligere og regnes ikke med her)

Hvilke idretter (NB: ikke øvelser) fantes på programmet i 1908-OL i London, men finnes ikke på programmet til 2020-OL? Nevn 2 av 7.

I 1879, enda litt tidligere enn OL i 1908, får Martin Bates (2.32 m høy) og Anna Haining Bates (2.41 m høy) et barn sammen, den tyngste babyen som noen gang har overlevd fødsel. Hvor tung var babyen? Slingringsmonn: 1kg.

Høye typer de folka der, men de har fortsatt et stykke opp til innehaveren av Guinness-rekorden «verdens høyeste person» (Robert Wadlow). Hvor høy var han? Slingringsmonn: 5cm.

FOTO: TCS 21. HOUGHTON LIBRARY, HARVARD UNIVERSITY

Vi holder oss i medisinens verden, men vi skal over til noe litt kortere. Hvor mange standardavvik i lengde under et aldersjustert gjennomsnitt må en penis være før den defineres som en «mikropenis»? (Fra ICD-10)

Hvilke fire sykdommer vaksineres det mot i den såkalte «oppfriskningsvaksinen» (DTP-IPV) som man visstnok burde ta, men som ingen gidder å ta? Nevn to av fire.

FOTO: WIKIMEDIA COMMONS / I OFFENTLIG EIE

Jeg vet ikke hvordan det er hjemme hos deg, men i denne quizen er det Hippokrates humoralpatologi som er den gjeldende modellen for sykdom. Hvilke fire kroppsvæsker er det som helst burde være i balanse?

8 9 10

Hva er navnet på personlighetstypen(«temperam ent») som karakteriseres av en overflod av slim?

Andre typer væsker: Hva er alkoholvolumprosenten til drikken Aperol?

Hva heter dataspillet, laget av skaperne av The Witcher og med Keanu Reeves på rollelisten, som lanseres i april?

1 Karate, skateboarding, sportsklatring og surfing. 1p for 2, 2p for alle 2 Rackets (en mer intens type squash), Lacrosse, tautrekking, polo, Jeu de paume (tennis med gummiball), vannmotorsport og kunstløp. 1p 3 10.7 kg. 1p 4 2.72 m. 1p 5 2.5. 1p 6 Kikhoste, stivkrampe, difteri og polio. 1p for 2, 2p for alle 7 Gul galle, sort galle, blod og slim. 1p 8 Flegmatisk. 1p 9 11%. 1p 10 Cyberpunk 2077. 1p SVAR

POENGSCORE 10-12 p Alle på Litteraturhuset dabber i respekt når du snubler inn døra. 6-9 p Selv om du har mikropenis har du tydeligvis andre kvaliteter å spille på. Bra! 2-5 p Vaksinert mot kunnskap eller? 0-1 p ¯\_(ツ)_/¯

PANDEMISK PORNO Vi mennesker elsker å RONKE. Det er like sikkert som at vi alle vil få – og at noen vil dø av – et visst kinesisk flaggermus-virus. Aller helst liker vi å ta på tissen mens vi ser nakne mennesker, men Tradisjonell Porno© kan bli kjedelig i lengden. Da tyr vi enten til ekstrem porno eller høyaktuell porno. Vi skal ikke si hvordan vi fant ut av det, men vi vet at det nå er mulig å se på ... coronavirusporno. Selvfølgelig er det det. Det er ikke en ekte krise før det lages pornoversjoner av det. Men her er det, i motsetning til annen aktuell porno, en positiv synergi mellom porno og krise. I stedet for å ta på seg munnbind, ha sex og dermed øke faren for å bli smittet eller smitte andre med viruset, kan man heller sitte hjemme alene, frisk og kåt. Wank-wank! Win-Win!

VINBARER FÅR IKKE VISE AT DE SELGER VIN Representanter fra Næringsetaten hadde nylig en slags razzia på flere av hovedstadens vinbarer. Ikke fordi barene gjorde ulovlige ting på stedet (ha sex i vinen, late som om saft er vin eller putte gift i glassene), men fordi markedsføringen deres på sosiale medier har nådd for mange. Det er nemlig IKKE LOV å vise alkohol på de frie ideers markedsplass. For det kan «oppfattes» som reklame. Og som vi alle vet: Ser vi bilde av vin på Insta, ja da MÅ vi ha det, for reklame det fungerer godt. Vet du hva annet som er godt? Meget god vin. Vinbarer har heldigvis så mye mer å friste med enn bare vin! For eksempel, øøøh… Dyr spekeskinke og oliven på ei trefjøl? Ooog… fulle folk som tror de er bedre enn oss fordi de har råd til vin! Og ... mørke tanker og sure oppstøt når man er ute med venner og heller vil hjem! Ouffff. Bffffhh, for ... Houfffff eksempel! Hpphh.

INGEN GODE PIZZASJAPPER PÅ GRØNLAND!!!?? Siden Pizza Porchetta ble gentrifisert bort i sommer er det ingen steder i området (Grønland) man kan kjøpe seg en halvbillig og helKJÆRE, DET STINKER I 7 god italiensk-ish take away-pizza FOLKETEATERPASSASJEN dagen derpå (ca. annen hver dag). Flere av redaksjonens medlemEt av alternativene er Grønland mer har lurt en lokal kaffebar til Pizza & Kebab, men det er skjellig å tro at vi fortjener perspris på

RIP POP SMOKE Nyheten om at den up-andcoming New York-rapperen Pop Smoke var skutt og drept slo ned som et fuckings bombeangrep den 19. februar, kun syv dager etter mixtapen Meet The Woo 2 ble sluppet. 20-åringen var ansikt utad for en revitalisering av den New Yorkske hiphopen. Han trakk linjer til, og skapte sammenhenger mellom, alt fra G-Unit til beinhard Chicago-drill. Men det mest påfallende: Pop Smoke hadde en av de sykeste rap-stemmene på mange år. Det var umulig å skrive om musikken hans uten å prøve å sammenligne den dype og fryktinngytende stemmen hans med et eller annet super-monster fra en tegneserie. Fordi han rappet faktisk som et Godzillamonster. Han hørtes ut som han skulle til å ta en tygg av Empire State Building. Den dype stemmen, og i bunn og grunn veldig rappete tilnærmingen til å rappe, gjorde at han hadde spesielt god dynamikk med tidstypiske melodiøse rappere – Lil Tjay, A Boogie Wit Da Hoodie, Quavo, Gunna – artister som trenger å feste de flyktige autotune-stemmene sine i noe konkret. Derfor kunne Pop Smoke blitt en av de aller største stjernene. I stedet ble han enda et navn på den tragiske listen over hiphop-stjerner som har dødd altfor, altfor tidlig. Hvil i fred.

Boblere: Filetere smågodt, Morgenbladet er en rampete lillebror, @ pen_perfekt_jente, Didzi, RIP Jahn Teigen, Reality-sesongen er i gang, bransjefestival, gamle Deichman er nattklubb nå, Kjærlighet gjør blind på Netflix, danskebåt og Kiel-ferge og sånn, klima-apati, Silicon Valley er dårlig, norske mediers dekning av det amerikanske valget er dårlig, 2009-nostalgi, wrap-backlash, A Boogie-backlash, Tame Impala-backlash

(US)

(UK)

Dagny · Bright Eyes · Bikini Kill (US)

Dave

(UK)

· Floating Points

(UK) LIVE

(US)

· Kamelen

Koffee · Princess Nokia · 070 Shake (JM)

Ben UFO

(US)

(UK) DJ-SET T

· Actress

(UK) DJ-SET T

(US)

· Avalon Emerson

(US) DJ-SET T

The Good The Bad and The Zugly Alcest

(FR)

· Cockroach Clan · Giant Swan

Kamara · Kampire & Decay

(UG) DJ-SET T

· Kamaal Williams

(UK)

· Leoparden · Los Bitchos

(UK)

Malin Pettersen · Myra · Parquet Courts

· Sherelle

(UK) DJ-SET T

Signe Marie Rustad · Thorgerdur Johanna

DJ-SET T

Squid

(UK)

· Tropical Fuck Storm

Følg med på øyafestivalen.no for fortløpende artistslipp, dagsprogram og annen informasjon!

(AU)

(US)

+ flere slipp kommer!

er på t t e l l i b K jøp master.no t e T ic k

FRA ARKIVET: FEBRUAR/MARS 1990

NATT&DAG FOR 30 ÅR SIDEN

EN FYR FRA TØNSBERG: Vi har ham nå, svinet. (…) Vi skal flå ham levende, skal vi – skjønt, vi vet ikke helt hvordan vi skal gjøre det. (…) Et nyttårsforsett byrde være å slutte og ta slike intervjuoppdrag. Det hviler nemlig en forbannelse over dem. Journalisten drives gradvis ut i en tilstand av tiltagende forvirring ved at intervjuobjekter han sendes av gårde for å slakte, partere og grille, viser seg å være hyggelige mennesker det ikke er noen som helst grunn til å fornærme, selv mot betaling. (…) JAHN: Gutter som gikk med langt hår på sekstitallet ble forsøksnegre for norske rasister.

« VIKA KINO OSLO 10. UTGAVE

18. — 22. MARS 2020

« «

BRUKTKLÆRMOTEN: Rå, autentiske bruktklær, som her på New York Secondhand.

Det er lett å føle seg voksen og verdensvant i møte med slike tilbakeblikk, men herregud, du holdt ikke akkurat kjeft etter å ha smakt ramen for første gang heller.

SPRIT ER KULT – Natt & Dags guide inn i ildvannets farvann.

Kunne nordmenn ønsket seg et bedre anslag for 90-tallet som lå foran dem?

SAIGONS LAVE PRISER: (…) Da Natt & Dag prøvespiste en 45-kroners, viste den seg riktignok å koste 50,- på regningen, men like fullt, en billig middag var det. (…) Kvaliteten på maten var, i likhet med prisene, litt under kinarestaurant-standarden for Oslo.

« SE DE BESTE FILMENE FRA VERDENS MEST AKTUELLE OMRÅDE Fem dager med en god blanding av komedier og drama, fengslende dokumentarer, engasjerende debatter, spennende gjester og fest. Les mer og kjøp billetter på www.arabiskefilmdager.no

Hvil i fred, Jahn Teigen.

I 2020 kan vi sammen med en økt forståelse for forskjellen mellom forskjellige typer asiatisk mat, med glede melde at kvaliteten på Saigon har økt.

DIRIGENTEN PÅ BAGATELLE: (…) Eivind Hellstrøm har enda et snev av arroganse over seg, tross sitt imøtekommende vesen. Han har oppnådd noe og han vet nok hva det er verdt.

Ikke mye har forandret seg.

DET STORE ROCK OPPGJØRET: FASIT ROCKE-HØSTEN ’89 OG UTSIKENE FOR ’90. Høsten 1989 satset plateselskapene friskere enn aldri før på norsk rock. (…) Det ble slosskamp mellom banda om platekjøperne. Hvem vant? Og hvem tapte? Og «que pasa» fremover?

Herregud. Vi kan med sikkerhet si at alle nevnte band, altså Morten Jørgensen og Spekkhoggerne, Sterk Naken Og Biltyvene (???) og Tre Små Kinesere vant pris for mest mulig daterte navn på rockeband, i det minste.

« «

NAVNET ER PER PETTERSON (37), OG hans greie er bøker. (…) PP: Kommer det en kunde [inn på Tronsmo] og spør om en bok skal vi helst ha hørt om den, kunne snakke om den. NATT&DAG: Tronsmo er en spesiell bokhandel.

Og vi bekrefter dermed at Tronsmo-fetisjering ikke er en greie som startet da litterære folk begynte å skaffe seg sosiale medier i 2013.

Les hele arkivet på nd.no/arkivet

ONSDAG 17. JUNI

CEZINANDO GABRIELLE THE CARDIGANS TIMBUKTU MELISSA HORN FLERE ARTISTER KOMMER!

8 TEKST OG FOTO IDA WAMMER

ROOKIES PÅ ROOFTOPEN – Cavaen er kun for VIP.

– Jeg er VIP, svarer en fleecekledd NATT&DAG-journalist, uten at det endrer noen ting som helst. DET ER EN HELT vanlig tirsdag for influencerne i Oslo, og en helt uvanlig tirsdag for oss dåsemikler i NATT&DAG. Av uransakelige årsaker (et dårlig pleid instagram-bekjentskap? rene tilfeldigheter? den naturlig iboende og menneskelige frykten for at ingen skal komme på festen?) har vi blitt invitert til et launch-party for en frisørkjede som lukter mer senkapitalisme enn hårspray. Noen timer senere befinner vi oss på en rooftop vest for Egertorget. Det er her influencere blir slitne, bloggere kokainavhengige og alle sammen, til slutt: ensomme og deprimerte. Et satelittfoto over Oslo avdekker hundrevis, kanskje tusenvis, av rooftops. Man tenker ikke over at de finnes, like lite som man tenker over at de er der for en grunn. Det er en arena hvor fiffen samles hver eneste ukedag, for å tømme i seg champagne og føle seg litt bedre og litt viktigere enn alle andre, litt høyere over bakken. Men en tur på innsiden åpenbarer en helt annen virkelighet: ren tomhet.

INNGANGSPARTIET ER RIBBET for alt som kan minne om glamour. Heisturen opp til de store lyskulene, mojito-tappetårnene og det svartkledde tjenestevillige personalet føles derfor som en liten klassereise – ledsaget av en stor, morsk mann med trang dress. Høyt der oppe, hevet fra det gateplanet hvor folk halser hjem fra overbetalte reklamejobber og underbetalte viktig-jobber, finner vi den ytterste konsekvensen av snobberiets tyranni. Her er et forsøk på å gjenskape la dolce vita med begrensede budsjetter, og det ender som det må: Med den lett gjennomskubare illusjonen av luksus. Vi føler oss annerledes. Lokalet florerer av små krokodiller, hester med ryttere, andre typer skjorter, høye hæler, lange vipper og dype utringninger. Selv om det oppstår problemer når vi skal innkreve cavaen vi i kraft av VIPinvitasjonen har rett på, er det med en viss selvtilfreds mine vi erklærer oss som et alvorlig tilfelle av underdressed. Vi skåler, forent av våre felles idealer.

Gulvet fylles etter hvert opp av mennesker som alle synes å være styrt av samme drifter: å bli kjent. Samme hva, samme hvordan, bare kjent. Kjendisstatus kan inndeles i tre bestemte kategorier: du har et talent, foreldrene dine har et talent eller du er talentløs i den grad at det egner seg for kringkasting. Her er en overvekt av sistnevnte gruppe. Det er folk som gjør krav på kjendisstatus i kraft av realityprogram-deltakelse for åtte år siden, og som kommer på eventer som dette for å befeste, men kanskje mest av alt opprettholde denne statusen. Circle of life. Ellers spotter vi ferske P3-programledere, og folk som er med i et realityprogram som ruller over skjermen as we speak (la di da!), med glinsende øyne festet på det som skal skje om bare få måneder: Gjennombruddet. Halve funkyfam er også til stede, i tillegg noen bloggere som har vært en del på tinghuset i det siste. Og det er denne gjengen en av pengemaskinens gründere vil fange oppmerksomheten til, der han står på scenen og forsøker å bryte lydmuren med en rørende historie om bedriftens oppstart. Kombinasjonen av et publikum som er fordypet i de store mobiltelefonene sine og en mic på rekordlavt volum gjør at vi ender opp i den

Cavaen er kun for VIP.

forferdelige situasjonen der alle samtaler forstyrres av en stemme alle hører, men som ingen hører hva sier. På et tidspunkt hvor oppslutningen i publikum har nådd et historisk bunnivå, gjør kveldens konferansier, Martine Lunde, sin debut på scenen. Hun stiller seg akkurat på den lille flekken som ikke har lys. Martine Lunde står utenfor spotlighten og ramser opp frisørkjedens kjerneverdier. Martine Lunde står i mørket på en takterrasse og leser opp reklame. Etter at en eller annen Palmesusartist har hoppet litt opp og ned og gaulet noe om å få henne hjem nærmer vi oss et lite høydepunkt. Det foregår live-hårklipping – på scenen. Det påkaller enkeltes oppmerksomhet, sannsynligvis fordi det har visse likhetstrekk med en tiktok-video; det skjer mye og det går jævlig raskt. Dette er snart den eneste måten vi orker å konsumere kultur på. MEN NÅ ER DET IKKE konsum av kultur som står i hodene våre, det er konsum av pizzaen vi har blitt lovet. Bord med varmelys rulles ut på plattingen, stabler med pizza bæres ut fra kjøkkenet og pizza-vaktene(!) steller seg opp med de programfestede 90 centimetrene mellom høyre og venstre ben, og hendene myndig foldet foran beltespennen. Når vi ser landets største influencere stå som en flokk med hunder og trippe av sult demrer det for oss: Det nytter verken å pynte seg eller forholde seg ironisk til sirkuset. På et event som dette finnes ingen vinnere.

2 0 0 2 R VÅ

VULKAN ARENA,

KRØSSET & POKALEN

MARS

Rhapsody Of Fire Amigo The Devil Blomst UTSOLGT Blomst Ekstrakonsert Sie Gubba Unni Wilhelmsen FÅ BILL. Ash The Rails Temporary Paluch Merkules FÅ BILL. TNT med Dag Ingebrigtsen Posterboys Rotlaus FÅ BILL. Ine Hoem A Good Hiding Casa Murilo Christopher Paul Stelling

APRIL

Mike & The Moonpies Shafiq Husayn David Keenan Ziggy Alberts Magnum Young Fogertys Heavy Lungs Øyvind Holm White Man Dancing Moving Oos The Pinkertons Johanne Vie William Duvall Brother Osborne FÅ BILL.

MAI

02.03 04.03 06.03 07.03 07.03 08.03 08.03 12.03 13.03 14.03 17.03 20.03 21.03 21.03 26.03 28.03 28.03 30.03

Vulkan Arena Krøsset Krøsset Krøsset 01.06 Krøsset Vulkan Arena Giant Rooks Marky Ramones Blitzkrieg 10.06 Vulkan Arena Krøsset Krøsset Krøsset Krøsset Krøsset Krøsset Vulkan Arena Krøsset Vulkan Arena Krøsset Krøsset Vulkan Arena Krøsset

01.04 03.04 04.04 04.04 08.04 11.04 13.04 16.04 17.04 18.04 18.04 23.04 24.04 30.04

Krøsset Krøsset Krøsset Vulkan Arena Vulkan Arena Krøsset Krøsset Krøsset Krøsset Vulkan Arena Krøsset Krøsset Krøsset Vulkan Arena

Insomnium + Omnium Gatherum Alexander Pettersen releasekonsert Jerry Leger Nord-Norsk festaften Lime Cordiale

JUNI

01.05 01.05 03.05 22.05 28.05

SULTEN FØR KONSERT?

Vår nærmeste nabo er Mathallen

Vulkan Arena Krøsset Krøsset Vulkan Arena Krøsset

VI SLIPPER KONSERTER FORTLØPENDE: VULKANARENA.NO

VULKAN ARENA POKALEN

10 MUSIKK

Cezinando om: seg selv, det nye albumet, det forrige albumet, kunst, følelser, hiphop, estetikk, smak og TikTok.

ORRIGE GANG NATT&DAG snakket med Cezinando ville han bli størst. Han hadde akkurat gitt ut det prisbelønte albumet Noen ganger og andre, han hadde grått fordi «Håper du har plass» ble brukt i SKAM. Siden den gang har han tatt hjem vandrepokalen som er å spille den aller siste konserten på Øyafestivalen. – Nå har jeg blitt bittelitt eldre, og litt sikrere på meg selv som menneske. Forrige gang jeg gikk en sånn vill runde med masse intervjuer og album og liksom – nå skal vi gønne på! – så var jeg egentlig ikke på et bra sted. Jeg var kanskje ikke moden nok. Så føler jeg jeg har hatt en bra sånn … formativ fase i livet mitt. Jeg har blitt mer sikker på hva jeg egentlig prøver på. SIDEN SIST har han også dratt på backpacking i Sørøst-Asia («Så jææævlig klisjé!») og begynt på Statens kunstakademi («Jeg lagde en bullshit greie basert på scan av lungene mine»). Selve plata har blitt til i blant annet Sverige. – Det var en venn av en venn som har et sykt hus som han hadde veldig lyst til å låne bort. Så hang vi ut der en uke. Det var veldig nice. Jeg har alltid hatt en drøm om å være med et dreamteam og så være et sted og bare «okei nå er vi her en uke», så man bare sovner, våkner og jobber … Drømmelaget bestod av Ole Torjus Hofvind, Eivind Helgerød, og Axel Carlsson. Og så var Maria Pasenau en tur innom og tok bilder. – Jeg har gjerne et sett referanser og ting jeg ønsker å … et par kjerneverdier eller filosofier som det gjelder å få de man jobber med til å forstå, og så derfra jobbe sammen om noe. Hvilke verdier var det du ville formidle denne gangen som du ikke ville formidle forrige gang? – Noen ganger og andre var veldig retrospektivt. Nostalgisk i både fremtoning og historier jeg valgte å dra frem. Dette handler mye mer om NÅ. Det er mer et direkte avtrykk av det livet jeg lever nå. HVA ER DET med Cezinando, egentlig? Muligens er det noe med måten han kombinerer et alternativt og utfordrende image, spesielt med tanke på den estetiske pakka han pakker musikken inn i, med musikk som med enkle og nedtonede arrangementer, og tekster som kan tolkes både hit og dit, er noe veldig mange

HVA HAR CEZ SIDEN SIST?

TEKST YNGVE SIKKO FOTO KRISTINE WATHNE

forskjellige mennesker kan relatere til.

– Det jeg prøver å uttrykke visuelt er egentlig bare en smak. Det er ikke nødvendigvis noen konseptuelle tanker rundt helheten. Fra gang til gang så vil man uttrykke den smaken med forskjellige uttrykk, ikke gjenta seg selv, jobbe med forskjellige folk som du føler kan hjelpe deg, som er på samme bølgelengde, som kan skape noe kult.

Lager ikke alle følelsesmusikk, a?

Ikke bare er det mange mennesker som hører på ham. Det er også mange forskjellige grupper mennesker som liker Cezinando. Han er en i høyeste grad kulminasjonen av en Oslo-hipster, men jeg er overbevist om at en fjortenåring på Vestlandet hører på Cezinando akkurat nå, og like sikker på at hjertet hennes slår litt hardere og litt raskere enn det pleier å gjøre. Det fører et ansvar med å være populær. Den som lager musikk med veldig mange streams, må også være veldig snill. – På et punkt etter forrige runde følte jeg at jeg fikk veldig mye oppmerksomhet fra folk som mente at jeg hadde redda dem og sånn. Den type tilbakemelding var jeg på den tiden ikke i psykisk form til å ta innover meg. Det var vanskelig for meg å føle at jeg betydde det for noen. Folk åpnet seg til meg og sa så mange personlige ting til meg. I Insta DMs og på gata. Spagaten mellom det kommersielt aksepterte og det helt individuelle og alternative har vist seg å være en potent kombo, når det kommer til popmusikken. Et godt stup i grunt vann ble lansert uten noen singler i forkant. Det er hans eget valg. Little Big Sister står for distribusjon, men de er ikke noe plateselskap som forteller hva Cezinando skal gjøre. På mange måter går Cezinando mot strømmen, samtidig som han ikke egentlig gjør det i og med at han lager popmusikk. – Jeg følte ikke at jeg hadde noen enkeltstående singler som jeg hadde lyst til å presentere alene, som en pekepinn og en frister. Da låtutvalget var satt, var det ingen jeg hadde lyst til å presentere utenfor konteksten. Da var det like greit å være litt raddis å slenge det ut i ett. Det er heller ingen gjester på albumet.

– Det at jeg ikke har gjester er nesten litt sånn av praktiske grunner. Jeg vil ha livemateriale, og ikke vær amputert når jeg står på scenen. Ikke være avhengig av andre. Og så synes jeg det er utrolig vanskelig å jobbe med andre artister på eget materiale. Jeg elsker å være på andres materiale, for da … Det er som å være på fest hos andre vs. å hoste fest. Du føler deg friere? – Ja. Og hvis man skal si det på

en litt mer saklig-kreativ måte: du forstår deg på greia og sier ja til å være med på en låt på grunnlag av det. Du føler at du faktisk kan tilføre noe. Det er jævlig gøy synes jeg, å være med på en King Skurk One-låt, for eksempel.

å ha et fargerikt tekstunivers. Han er leken som faen, og det er gøy å høre på ham. Men det er morsomt det du sier om å trekke pusten, for det er ikke et bevisst virkemiddel. Den eneste andre som har kommentert det er Gaahl fra Gorgoroth.

Hva synes du om at han har begynt å rappe som deg? Han trekker pusten mot slutten av hvert eneste ord. – Gjør han det da? Men han har påvirka meg óg. Hele ideen om

Å? – Jeg møtte ham på en vinbar i Bergen og da sa han sånn: «Det er bra, men eg skjønner ikke greien med all den pustingen.»

MUSIKK 11

WOAH! De som er født i 2003, 2004 er fungerende mennesker som går rundt og har meninger og sånn! Kristoffer Cezinando Karlsen (f. 1995) Diskografi: Cez 4 Prez (2012), framtid:sanntid (2014), Barn av Europa (2016), Noen ganger og andre (2017) og Et godt stup i et grunt vann (2020).

som rapper om traumatisert barndom? Han forteller at også han dealer med ting som skjedde i barndommen. Å lage musikk er en måte å sette hendelser i system. – Og så er det også en grunnleggende ting i mange mennesker at man savner sin egen purhet. Man blir voksen og forsøpla av egen skam og angst, liksom. Og humoren blir ødelagt og …

Spesiallager du musikken din for P3? – For eksempel «Krokodilletårer», som er prosessert på den måten … Jeg tenker ikke at det veldig P3? Når jeg tenker P3, tenker jeg mer på en synthdrevet poplåt. Jeg tenker en poplåt, som ikke er EDM, som likevel har dropp. – Ja, word. På «Spiderman» har du både strykere og dropp på én og samme låt.

kronikker på NRK, liksom. Altså i 2004 hadde jeg sikkert allerede sett på porno. Tilbake til de Youtube-videoene. – Jeg hadde en periode der jeg så veldig mye på covere av kjente låter som ligger på Youtube. Det er en slags moderne måte å connecte med noen du ikke kjenner over internett. Å se at de liker den samme musikken som deg, og at de sitter og fremfører det med passion. Å se en Youtube-cover er som å titte inn et vindu til noens liv. Man kan la seg fascinere like mye, eller mer av det som ikke er musikken som selve sangcoveren. Det er så mange små detaljer, både av det slaget som det er meningen at man skal se og det som ikke er det. Tilforlatellig platecover i bakgrunnen, utilforlatelig dorull. Like and subscribe. – Du ser hvordan det ser ut hjemme hos dem, du ser hva de har på seg, det er sangvalget, hvor i leiligheten de sitter og så videre. Så jeg lagde et par sånne ishstereotypiske Youtube-karakterer som covrer sanger.

Kanskje både jeg og Gaahl har litt problemer med intimitet? – Ja, dere er vare på munnlyder og sånn. CEZINANDO HAR IKKE intimitetsproblemer. Eller? Den offisielle historien om hiphopen de siste årene og Cezinandos plass i den, lyder omtrent slik: Stadig flere unge rappere tematisert følelser i musikken sin. Først gjorde Future og Drake det stuerent å sippe, så gjorde Soundcloudrapperne det kult å være sårbar. Her i Norge har vi artister som for eksempel Cezinando som lager musikk som utforsker den nye mannsrollen. Det er ikke en veldig presis historieskriving, mener Cezinando selv. Han ser ikke på seg selv som en representant for den nye, myke mannen. – Det er på ingen måte noe jeg har bedt om, og jeg har i hvert fall ikke tatt cred for det. Men jeg kjenner til den tendensen, ja. – Jeg vetta faen, jeg! Lager ikke alle følelsesmusikk, a? Riktignok har han tonet følelsene og inderligheten ned et par-tre hakk denne gangen. Mener han selv, i alle fall.

Tidlig Young Thug som faen!

– Etter forrige album så var det noen som skrev at jeg hadde mistet mye av humoren og lettbentheten. Det tok jeg veldig til meg. Så det er noe jeg har prøvd å balansere litt mer. Jeg vil beholde en viss fargerikhet, selv om sangene kan være litt introverte. Og så har jeg prøvd å ikke bruke så mange ord. Skjære det ned, skrive mer smakfullt og mer muntlig, samtidig. Jeg ymter frempå med at det følesesnarrativet er litt urettferdig mot hiphop-artister. Når en ung mann skriver tekster slik alle andre har gjort det hele tiden, og attpåtil tar i bruk noen hiphopreferanser her og der, blir man med en gang tolket som en representant for … et eller annet. Det er lenge siden yoyo-perioden i hiphop? – Mange av de skribentene som henger seg opp i dette med følelser er nok blant dem som fortsatt ser hiphop som en «yoyo-ting». Den journalist-generasjonen før deg har litt den tendensen. Det stemmer jo ikke på noe som helst plan at svart musikk ikke har handlet om følelser. Tvert imot. – Ja, det er bare helt faktafeil. Det er gubbete å si, men: hva stammer hiphop fra, liksom? Og, Young Thug! Det er den mest følsomme musikken som finnes, og har de i det hele tatt hørt Lil Wayne, liksom? Eller Gucci Mane

Det er en avstand der, mellom Cezinandos veldige ønske om å gå tilbake i tid for å fikse ting som uttrykkes i tekstene, og den avvisningen av fortiden som ligger i lydbildet. Ikke mye med soundet minner om tidlige tiders rap og pop. Faktisk, høres det tidvis skamløst samtidig ut. Lyden av Cezinando er lyden av 2020. Og det fremstår nesten kalkulert, tar en utgangspunkt i det visuelle personaet hans, eller musikken han spiller på byen. Det er mye klimpring og strykere? Det blir fort veldig sukkersøtt? Er målet å bli bedre likt av tantene til lytterne dine? – Det der sier du bare for å være morsom i intervjuet. Men Ole Torjus (produsent journ.anm.) har jo en musikalsk bakgrunn han også, fra litt sånn klimprete elektronisk musikk. Er det ballett-arven som lever videre i deg, kanskje? – Hundre prosent! Da jeg dansa på ballettskolen hadde vi en pianist i rommet som spilte for oss hver dag. Det har vært helt grunnleggende for musikkforståelsen min. – Du får nesten spørre Ole Torjus om hvorfor han er så glad i klimpring. Jeg er glad i klimpring sjøl, jeg. Du er det? – Ja … eller … Pfff. Jeg vet da faen jeg.

– Jeg kjøper ikke at den er P3-musikk.

I tillegg til å lage kunst på skolen har Cezinando i løpet av 2019 startet hiphop-klubbkveldene Klubb Verdensstjerne (KVS), som booker artister fra inn- og utland og ikke minst spiller kompetente og harde DJ-sett med 2010-tallets hiphop. Uten mikkmakk, uten for mye beatmiksing og uten å prøve å imponere. Hiphop slik det bør spilles, og slik det nesten aldri spilles i Oslo eller ellers i Norge, for den saks skyld.

Det minner meg om da jeg spilte i strykeorkester og vi absolutt skulle spille Akon og sånn. – Du er skarp, du er det. Men okei.

– Jeg er egentlig ikke noen god DJ. Jeg kan bare utrolig basic beatmixing og overganger, men det holder som faen når du spiller hiphop.

Litt stillhet.

Han beskriver KVS som et overskuddsprosjekt basert på lyst.

Hva er det du holder på med der borte på Kunstakademiet, a? – For å være helt ærlig har jeg fått til veldig lite så langt. Jeg har laget et par videoer som ligger på Youtube, som ingen vet at ligger der … – Det er inspirert av første gang jeg følte meg gammel, eller ute av touch med samtiden. Det måtte en kinesisk mime-app til for at Kristoffer Cezinando Karlsen (24) skulle føle seg gammel. Det er ikke helt urelaterbart. Sommeren 2019 var en reality check for mange 20-somethings. Reality checken het TikTok. – Det var sånn wow, det her er noe som er etter meg! Så jeg ble obsessed med det. Det er dette iboende, intense behovet for å skjønne alt som har med ny estetikk å gjøre. Stresset det deg? – Sånn WOAH! De som er født i 2003, 2004 er fungerende mennesker som går rundt og har meninger og sånn! De skriver

– Vi er tre stykker som liker fritidsaktiviteten Være På Byen og som savnet et sånt sted å dra. Vi innså at shit – vi kan faktisk ikke gå ut et sted å høre på kul hiphop! Det er liksom bare EDM-remikser av nesten kule låter. Det er mye crowdpleasing. Det går mye i Chief Keef. – Han har så enormt mye musikk, når man står der er det så mye å ta i. Og så spiller vi en mer under overflaten Chicagoting som kanskje ikke så mange hører på, som er fett å spille på stort anlegg, som King Von, Sada Baby, Rico Reckless, Ballout. Alle de fete, egentlig. Musikken din høres jo ikke ut som noe av dette. Ikke i det hele tatt. – Jeg prøver å følge med på amerikansk hiphop. Og er litt nostalgisk i det også. Hører på gullæraen til Chicago, liksom. Enda en ting som kan få deg til å føle deg gammel. Det er ikke så

12 MUSIKK

lenge siden dette var samtidsmusikk. Nå høres det allerede datert ut. – Ja, jeg vet! Blir vi rockegubber, bare med Chicago og hiphop? – Ja, vi kommer til å bli det. Legit! Hvis ikke hiphop fortsetter å være fett, da. Jeg tenker mye på det, at man må være åpen. Mye av den nye musikken som er bra lengter tilbake til tidlig 10-tallet. – Det er akkurat det. Men, det skal sies til vårt forsvar, at mye av den hiphop-musikken som er utfordrende, er, enten den er selvbevisst på det eller ikke, grunner mye i den pre 2012 … Tidlig Lil B, Soulja Boy, Futuristic … Om det så er den trancesynthen i dur. Speaker Knockerz med «Flexin and Finessin» kunne vært sluppet nå og vært en hipp hit, liksom. – Altså, wow! Smaken hans! Den ER jo Futsal Shuffle 2020. – Akkurat det! Boom. There you go. Hvorfor har det tatt så lang tid for dette til å piple inn i mainstreamen? – Det har tatt lang tid. Men en del har holdt på ganske lenge. Det har vært veldig mange andre tendenser. Afrobeats, cloud rap … – Veldig mye av deres smak igjen stammer fra den samme greia. Og så har man Young Thugsounden, som har stagnert kreativt de siste par årene. – Den har blitt veldig formalisert. Vi har gått gjennom alle de andre referansene, tatt konsekvensene, så og si, av tidlig 2010-tall, og nå får vi tid til å løfte blikket og gå tilbake til den greia og bruke tid på det? Endelig kan vi sette pris på Rich Kidz og Skooly og tidlig Young Thug. – Tidlig Young Thug som faen! Den gangen var han mye mer ignorant i stemmebruken. Ikke så melodisk-intrikat og sånn. Det er jo også tilbake, du har sikkert fått med deg han 645AR, som rapper squeeky *gjør til stemmen* «miiimimimimimimiiiiii!». – Det er mye humor i musikken til 645AR, men han er óg en intellektuell. Ja, han er et eksempel på at man «går tilbake til 2010», men han er også 100 % konsentrert ekstremifisering av et ytterpunkt av Playboi Carti. Sånne ting føler jeg man ser mye nå i den aller nyeste hiphopen, at man tar ett element av en stil og gjør det enda mer ekstremt.

Denne tendensen til å bruke vokalen mer aktivt, og dra et eksisterende sound i en ekstrem retning, kan man også se i Cezinandos musikk. – Denne gangen jobbet vi mye mer materielt med vokal enn jeg har gjort før. Vi har brukt vokalen som et råmateriale som vi har bearbeidet og prosessert på en veldig moderne måte med DAW-en og alle disse plug-insa … Vi har fokusert mer på vokal fra startpunktet.

1 2 345

Jeg er i starten av den musikalske reisen min.

Et pent ansikt veier opp i alle relasjoner. Navn: Hvesekakkerlakk Bosted: Madagaskar De kalles hvesekakkerlakk fordi de blåser luft gjennom porer på magen for å skremme rovdyr. Jeg digger de, jeg. Synes de er ganske kule. De ser ut som sånn Sydenestetikk-armbånd laget av brent tre. Og så synes jeg det er morsomt at de kan blåse luft gjennom porer på magen, for jeg kan også blåse luft ut av et sted på kroppen ikke andre kan: øyet! Jeg kan blåse luft ut fra øyet! Jeg er et hvesemenneske.

Ta «Krokodilletårer», for eksempel. Etter åpningsakkorder som minner om Lil Uzi Verts «XO Tour Lif3», starter Cezinando å synge. Først lavmælt og snakke-aktig, før vokalen gradvis skrus til i takt med at narrativet utfolder seg. Først bruker han bare sin egen stemme, før digitale effekter tar over, og til slutt har forvrengt stemmen helt. Når han avslutter er det ikke bare valgene av ord som minner om noe Karpe-aktig – «avgangselev med adferdsproblemer»! – også stemmen hans minner om noe Chirag-greier. – Det er jo ikke et leie jeg hadde rukket opp til uten å transponere hele låta ned kanskje 2-3 tonearter, kanskje fire til og med, sånn at jeg på en måte akkurat rekker opp dit. Så først vi pitcha hele låta ned og jeg sang i vanlig leie akkurat så høyt som jeg klarte, for å få den sprekke/bare akkurat klare det-type vokalen. Så transponerte vi alt opp igjen, sånn at vokalen følger med opp, og da får du den pitcha i samme key som det jeg synger i egen stemme. Du strekker deg lenger enn du egentlig klarer å strekke seg. Litt symbolsk? – Det er en idé der om at det er en samtale, der to ødelagte selvbilder ender i en ødelagt samtale som når et veldig høyt intensitetsnivå. Men det er mest musikalsk. Det høres kult ut.

Navn: Teppepyton

SE PÅ DEN!

Bosted: Australia og Papua Ny-Guinea Den har pent ansikt, noe som veier opp i alle relasjoner. Og så har jeg i utgangspunktet et godt forhold til Australia. De er joviale og chille folk. Det står her at denne kan være veldig aggressiv … men det trekker faktisk opp. Det er karakterbyggende. Det er bra å ikke være flat i humøret.

Navn: Blå pilgiftfrosk

Navn: Skjeggagam

Bosted: Sør- og Mellom-Amerika Blå er en av de sjeldneste fargene i naturen. Å se en blå frosk oppleves umiddelbart veldig eksotisk. Den skiller seg ut i froskemengden. Denne ser litt ut som en ametyst som man kjøper i en bod på Karl Johan. Og så er den veldig giftig. Det trekker opp. Jeg har et godt forhold til padder og frosker, fordi – ingen tror på dette, men – på både 10. og 11. bursdagen min stod det en padde utenfor døra mi. Og jeg bor i fjerde etasje. Dette var en dritbra frosk.

Bosted: Australia Har blitt avlet i mange generasjoner og kan bli veldig tam. «Forsvarer territoriet sitt veldig aggressivt, og spiser alt som er mindre enn den selv». Altså, jeg vet ikke hvorfor jeg trenger å gi begrunnelse engang: SE PÅ DEN! Og så bruker den mesteparten av tiden på å sole seg! I tillegg har den bra skjeggvekst, noe jeg er litt misunnelig på.

Forrige gang skulle han bli størst. Nå er han det. – Hungeren etter suksess som en form for ultimat bekreftelse har avtatt ganske mye. Hvis man får den bekreftelsen én gang, føles det ikke uoppnåelig lenger. Hva er målet ditt nå? – Målet mitt nå er å tørre å bare lage musikk kun for å stå for det. Jeg føler jeg er i starten av den musikalske reisen min, at jeg ikke har klart å samle alle trådene i min smak enda. Til hva? – Til hva det etter hvert kan bli.

Jeg har et godt forhold til padder og frosker.

Navn: Brillekaiman Bosted: Sør- og Mellom-Amerika Den har opptil 78 tenner og er et fantastisk rovdyr, står det på plakaten. Det er tydeligvis et bias her? Det må vi ta stilling til. Det står også at den kan holde seg under vann en time, og at den spiser alt. Det trekker opp. Jeg ser en del på datingprogrammer på TV, og noe av det mest usjarmerende der er hvis folk er veldig kresne på mat. Og så er den veldig søt.

14 SAMFUNN

Hei seriøst, Kina er lei seg, drit i å gjør narr, da!

SUPERMAKTEN

Fort gjort å glemme en konsentrasjonsleir med en million mennesker, ja!

TEKST REDAKSJONEN ILLUSTRASJON ØISTEIN BERGLI

ina er snart historiens rikeste, mektigste og mest folkerike nasjon. Det har gjort dem veldig irritable og de vil helst ikke ha noen sårende kommentarer! Kinesiske myndigheter krever nemlig stadig oftere unnskyldninger av andre land, etter at innbyggere i landene har gjort ting Kina føler seg støtt av. Er det noe som skriker styrke og selvtillit er det å følge med på hva alle i hele verden sier om deg, og bli sur og sint hvis de ikke sier eller gjør nøyaktig det du vil. Når Kina blir lei seg må vi vise hensyn. Jorda er et lukket økosystem. Vi svake må høre etter hvis rovdyret øverst på næringskjeden blir lei seg. Det er som å bo i et basseng med en hvithai med dårlig selvtillit. Skal vi ha velfungerende vennskap basert på gjensidig respekt, må vi derfor gjøre alt Kina krever, ellers får det, som Kina ofte sier, «konsekvenser». Her er en guide til hvordan man ikke tråkker verdens største bølle på tærne. Vi regner med at dette ikke får noen som helst konsekvenser for oss! Ikke påpek at Kina har konsentrasjonsleirer for muslimer Kina nektet først for at de hadde leirer hvor de plasserte medlemmer av den muslimske Uighur-minoriteten, før de senere innrømmet at det var sant likevel. Flere internasjonale organisasjoner mener det kan sitte minst en million mennesker i leirene. Fort gjort å glemme en konsentrasjonsleir med en million mennesker, ja! Okei, Kina. Vi skjønner at dere vil finne ut av ting selv, og at dere har deres egne måter å gjøre ting på. Men hvis dere skulle være interesserte, har vi europeere litt relevant erfaring med å forfølge minoriteter og sette dem i konsentrasjonsleire som vi gjerne vil dele med dere: Det er ikke alltid det lureste, spesielt ikke hvis det gjøres av en autoritær ettpartistat som ønsker å holde på makten! Jaja, bare si ifra hvis dere lurer på noe. Vi er her, vi!

Kinas president Xi Jinping er verdens nest mektigste mann, men det betyr ikke at han ikke har følelser!

PÅ ERTEN

SAMFUNN 15

Skal vi ha velfungerende vennskap basert på gjensidig respekt, må vi gjøre alt Kina krever.

Ikke del bilder av Ole Brumm Kinas president Xi Jinping er verdens nest mektigste mann, men det betyr ikke at han ikke har følelser! Så sterke følelser har han faktisk at han blir lei seg av å få høre at han ligner litt på Ole Brumm. Derfor har myndighetene slått hardt ned på sosiale medie-poster som sammenligner den folkekjære bukseløse bamsen med Kinas øverste leder. Det skjønner vi godt, det handler om grunnleggende respekt for andre mennesker! Det får dere i Kina sikkert også en dag. Ole Brumm er riktignok ikke helt bannlyst fra landet, men sensuren sitter ganske løst. Kanskje det rareste eksempelet på sensur stod den kinesiske spillnettsiden som omtalte Kingdom Hearts 3 for. De erstattet Ole Brumm med … en slags hvit tåke. Sikkert ingen kinesere som blir enda mer nysgjerrig på utseendet til Ole Brumm nå! Ikke snakk om at det foregår en viruskrise landet åpenbart ikke har kontroll over Da Jyllandsposten tegnet en karikatur av det kinesiske flagget hvor stjernene var erstattet av coronaviruset, ble Kina sure. De krevde en unnskyldning fra avisen etter å ha forklart hvor støtende tegningen opplevdes for kinesere. En belgisk avis trykket en lignende tegning, og kineserne reagerte på samme måte. Kina snakker ofte om at man ikke skal blande seg inn i andres anliggende. Det blir fort et problem når man lever i en verden hvor det meste krysser landegrenser raskt, spesielt dødelige virus. Dere har sikkert kontroll, dere, Kina, det er bare det at dere ofte sier ting som ikke er helt sant, eller pynter på sannheten. Så når dere sier at alt går bra, men folk plutselig begynner å dø, og folk utenfor Kina også blir smittet og det viser seg at det egentlig er et større problem enn dere først sa, ja, da begynner vi dumme ikke-kinesere å bli litt stressa. Nøyaktig hvor alvorlig Kina tar ytringsfrihet ble klinkende klart da Li Wenliang, den kinesiske legen som først oppdaget coronaviruset, ble anholdt av politiet og bedt om å ikke spre flere «rykter». Legen døde senere av det samme viruset. Tid og informasjon er vel uansett ikke spesielt viktig når man står ovenfor en epidemi! Vi stoler på dere, Kina! La et firma tett tilknyttet den kinesiske stat og det kinesiske militæret bygge viktig infrastruktur i landet ditt Det er få vestlige etterretningstjenester som ikke har advart mot å la Huawei

bygge ut 5G-nettet i Europa og USA. Det blir blant annet advart mot Huaweis tilknytning til kinesiske myndigheter, etterretningstjenester og militære styrker, og at utbyggingen kan føre til utstrakt spionasje. De aller fleste land har også hørt etter, og valgt å la firmaer fra allierte ta seg av utbygging. Det faller Kina tungt for hjertet. Så tungt at de har truet med en ny kald krig om USA fortsetter å stikke kjepper i hjulene for utbyggingen. Da Tyskland vurderte å utestenge selskapet fra det tyske markedet truet Kina igjen med «konsekvenser». Stol på oss, vi skal ikke gjøre dere noe, men hvis dere ikke gjør som vi sier må dere regne med straff! At Boris Johnson likevel nylig ga klarsignal til å la Huawei bygge ut Storbritannias 5G-nett, førte visstnok til en så stor krangel mellom Johnson og Trump at Johnson avlyste et planlagt statsbesøk til USA. Kult at Kina klarer å splitte oss!

Er det noe som sier styrke og selvtillit er det å følge med på hva alle i hele verden sier om deg, og bli sur og sint hvis de ikke sier eller gjør nøyaktig det du vil! Ikke lag kunst som kritiserer Kina Da det ble plassert en statue som ville rette oppmerksomhet mot Hongkong-demonstrantene utenfor det danske folketinget, var Kina lynraske med å si at det får være opp til kunstneren og danskene selv hva slags kunst de vil stille ut. Haha, neida, selvfølgelig gjorde de ikke det! Kina ble sure. Igjen. Den kinesiske ambassaden ville ha statuen fjernet, og mente statuen var skadelig for «det

vennskapelige forholdet mellom Kina og Danmark». Hvor skadelig det er å kreve at et lite land skal fjerne kunst i deres eget land, er tydeligvis ikke tatt med i beregningen. Kanskje Kina heller skal svare med samme mynt og lage en statue som viser hvor såret kinesere blir over at folk i Hongkong er villige til å risikere livet sitt for å ikke bli styrt av Kina? Ikke støtt Hongkong-protestene Da stortingsrepresentant Guri Melby nominerte demonstrantene i Hongkong til fredsprisen fikk hun beskjed fra en talsmann hos det kinesiske utenriksdepartementet om at ikke-kinesere ikke har rett til å blande seg. Okei, beklager, Kina! Melby har provosert Kina før også, for eksempel påstod Venstre-politikeren at hun ble nektet adgang til Stortinget under Norgesbesøket til Li Zhanshu, president i Den kinesiske folkekongressen. Årsaken var at hun hadde på seg en t-skjorte med teksten «frihet» skrevet på kinesisk og norsk. Det er jo egentlig bare rett og rimelig at Kina kan nekte en stortingsrepresentant adgang til Stortinget fordi hun synes frihet er bra! Takk for at dere passer på at vi ikke går over streken, Kina! Enda verre gikk det da da Daryl Morey, eieren av NBA-klubben Houston Rockets, uttrykte støtte til demonstrantene i Hongkong på Twitter. Han fikk streng beskjed om at han hadde gått over streken og det hele endte med at den kinesiske kanalen med rettighetene til basketligaen sluttet å sende NBA, noe som betyr enorme økonomiske tap for ligaen. Si unnskyld hvis du mener noe annet enn Kina Etter feiden mellom NBA og Kina, gikk LeBron James like greit ut på en pressekonferanse og fortalte at Morey ikke var «educated on the situation» da han tweetet støtte til Hongkong-demonstrantene. Det er nok dessverre for mye å kreve av profesjonelle idrettsutøvere at de setter seg inn i politiske situasjoner, men hva LeBron har å tjene på å refse noen som taler menneskerettigheters sak er vanskelig å forestille seg. Åja, jo, han har jo dritmye penger å tjene, selvfølgelig! Ta opp så mye lån fra Kina at du må gi deler av landet ditt til Kina Når Kina låner bort penger er de ikke så opptatt av å mase om menneskerettigheter som vesten er. Kina stiller forresten ikke voldsomme krav til at du kan betale tilbake lånet heller. De låner til stort sett alle som spør. Kina låner faktisk ut så mye

penger til utvikling av kraftverk, havner og annen infrastruktur, at flere land sliter med å betjene lånet. Landene ender i stedet for ofte opp med å gi Kina kontroll over byggene og områdene de står på i steden. Hele 77% av Djiboutis gjeld er ifølge China-Africa Research Initiative lån fra Kina, som nylig åpnet sin første utenlandske militærbase i nettopp Djibouti. Flere økonomiske eksperter mener dette er såkalt «debt-trap diplomacy», som gjøres bevisst for at Kina skal få overtak over land langs det såkalte Ett belte, én vei-initiativet deres. Nei, det er det ikke, svarte den kinesiske statsministeren. Jaja, da er det vel ikke sånn, da! Det er jo ingen grunn til å tro at Kina skulle lyve eller skjule sannheten! For det pleier de ikke å gjøre! Hvem er vi til å nekte folk å ta opp lån? Kanskje Kina kan stå for Tøyen-løftet nå som Munch-museet flytter?? En liten kinesisk militærbase i bytte mot store investeringer i de utsatte områdene på østkanten, kanskje? La Kina bestemme hvem du gir fredspriser eller andre priser til Kina ble veldig støtt da den svenske kulturministeren tross advarsler fra kineserne våget å dele ut Tucholskyprisen til den svenske forleggeren Gui Minhai, som sitter i fengsel i Kina. Den kinesiske ambassadøren truet ifølge Aftenposten med konsekvenser for Sverige, blant annet fordi utdelingen «såret det kinesiske folks følelser». Kina annonserte også at de ville slutte å gi visum til journalister som ønsker å skade forholdet mellom Kina og Sverige. Her til lands endte konflikten med Kina etter at fredsprisen i 2010 gikk til dissidenten Liu Xiabo med at Norge skrev under en avtale som av eksperter ble beskrevet som «ydmykende» for Norge. Der anerkjenner vi blant annet Kinas krav om suverenitet i Sørkinahavet og det legges opp til at Norge ikke lenger vil ta opp menneskerettighetsbrudd med Kina. Men det er det verdt! Vi snakker tross alt om veldig mye penger, og er det noe vi i Norge trenger, er det penger. Og et par andre ting veldig kjapt: Ikke bland deg i at folk blir nektet grunnleggende menneskerettigheter. Ikke si at Tibet er et eget land, ikke la Dalai Lama gå inn hoveddøra på Stortinget, ikke snakk med Dalai Lama, husk å legg inn kinesiske rollefigurer i filmen din om den skal få distribusjon i Kina. Ikke ta opp menneskerettigheter. For husk: hvis Kina blir sure får det konsekvenser.

16 BILDESERIE

OSLO, FEBRUAR 2020: Apotekene er tømt for munnbind. Coronaviruset har herjet det sørøst-asiatiske kontinent en stund nå, men søker nye impulser og utviser derfor grenseoverskridende atferd. Dette har ledet oss her på bjerget til det samme. I ren panikk har vi klart å tømme samtlige av Oslos apoteker for munnbind. (Selv om våre kilder i Big Pharma rapporterer om at kinesiske turister skal ha noe av æren.) Vi er altså dødelig opptatt av hvordan vi kan beskytte oss mot et nokså udødelig virus … og vi er selvfølgelig dumme nok til å tro at munnbind, som beviselig øker faren for smitte fordi vi ikke klarer å holde de skitne hendene våre unna ansiktet vårt, vil redde oss. Men ellers, da? Jo, ellers stamper vi fram i selvforglemmende vellyst. Vi spiser og drikker oss ihjel mens vi lukker øynene for livets banale realiteter. Vi lever de slagfremmende livene våre akkurat som før. Please clap.

FOTO KRISTINE WATHNE

I 180 NORLIBOKHANDLER OG PÅ NORLI.NO

E T S R Ø T S S T ÅRE BOKSALG

ER I GANG! D U B IL T 0 0 1 + R E L IT T 800

KUN HOS NORLI

22 KUNST

Det er ikke bare Nord-Korea som ikke forstår hensikten med bæsj, mensen og sæd i kunst, skal man tro Sløseriombudsmannen. Hvor mye skal staten gi til drittkunst? Morten Traavik tar debatten til scenen.

KUNST AV, MED OG FOR FOLK SOM HATER KUNST

DOKUMENTARFILMEN FRA i fjor, War of Art, reiser Morten Traavik til Nord-Korea sammen med en liten gruppe kunstnere med et mål om å, hvis ikke utveksle kultur, så i det minste krasje kulturer sammen. Guidene prøver å kompromittere og sabotere prosjektet gjennom hele turen, og de fleste fremvisningene de har planlagt ender med å være synlige for bare et fåtall reiseledere – som reagerer enten uforstående eller mistenkelig høflig. I et av de kontrollerte seminarene viser lydkunstneren Nik Nowak sine prosesserte opptak av forskjellige insekter, og gir et headset til en av de nordkoreanske guidene. Han tar umiddelbart av seg headsettet og rister på hodet. En annen byråkrat som blir vist et abstrakt maleri er klar i sin dom: «For meg er ikke dette kunst!». War of Art viser veggen mellom oss og dem. Nordkoreanere har ikke utviklet språket til å beskrive abstrakte kunstkonsepter som bevegelse og rom og forstår dermed ingenting med de moderne kunstuttrykkene. – Nordkoreanerne har sterke meninger om hva som er kunst og ikke. Men det er også kanskje nettopp det flest har til felles med nordkoreanere – den manglende forståelsen i møte med merkelig kunst. VEGARD VINGE ER en av Norges største og mest anerkjente scenekunstnere. Han har satt opp populære, gigantiske produksjoner i utlandet sammen med makkern sin, Ida Müller, og vunnet Kritikerprisen her hjemme. I desember ble det publisert en Facebook-post av en video fra en performance der han blant annet spruter maling ut av rumpa, og maler med penselen stukket opp i nevnte «ställe». Kommentarfeltet, like hatefullt som lattermildt, forteller oss én ting: i denne posten er han kun en fyr med en rumpe som spruter maling. Posten kom fra en side som kaller seg Sløseriombudsmannen. Med sitt årvåkne vaktbikkjeblikk over hvem og hva som sløser bort skattepengene våre har siden opparbeidet seg litt over 50.000 engasjerte følgere. Alle får gjennomgå. Trønderske gangbang-klubber, sleipe etterlønn-ordførere og utedoer til 17 millioner skattekroner. Men den hardeste støyten er det kultursektoren som tar. Saken nådde voksenmedias søkelys etter at Frps Silje Hjemdal i Stortingets spørretime la inn et spørsmål til den ferske kulturministeren Abid Raja om hvorvidt dette er kunst han står inne for å støtte. Hun viste også til en rekke andre kunstverk som bruker mensen, bæsj, sæd og andre virkemidler i den gata der. Abid Raja svarte bæsjekunsten «er veldig viktig for meg å kjempe for».

Til og med Odd Nerdrum slang seg inn i debatten tidligere i år. «Pengene kunne blitt brukt til å kjøpe inn mine verker», sier mannen som bare akkurat slapp unna fengsel for grov skattesvindel i 2017.

da store deler av det norske kunstmiljøet gikk jo inn i en slags Greta Thunberg-aktig massepsykose for å forsvare selve teaterforestillingens «ytringsfrihet», som ingen på noe tidspunkt hadde stilt spørsmålstegn ved.

Hvordan skal man kunne ha en meningsfylt samtale mellom to så vidt forskjellige holdninger til kunst? Den ene side siden mener kunstnere bokstavelig talt bæsjer vekk penger, og den andre at alle kritikere er høyreekstreme kommentarfeltkrigere.

Hvorfor skjedde det? – Det at norske, statsfinansierte kunstnere går i fakkeltog og skanderer «be om unnskyldning, Erna», fordi statsministeren som svar på et spørsmål, hadde sagt at folka bak teaterforestillingen burde la være å spekulere i gjerningsmenn før etterforskningen var klar ... Man kunne jo trodd det var Gadaffi som skulle styrtes ut fra patoset i det hele.

– Jeg tror kanskje at folk som befinner seg langt i fra kunstmiljøet, som derfor ikke har noen sosial kapital investert i å være enig med folk og derfor late som de liker ting, kan tillate seg å være mye mer ærlig og rett frem. I MAI SKAL Morten Traavik samarbeide med den kontroversielle og anonyme Facebook-siden om å sette opp et teaterstykke på hovedscenen under Festspillene i Bergen. Målet for forestillingen blir å diskutere hva som bør, og kanskje viktigere, hva som ikke bør få offentlig støtte. Alle er invitert til Sløserikommisjonen 2020, både tilhengere og motstandere. Hvordan stykket blir rent konkret er ennå ikke sikkert. Kanskje blir det slåsskamp, kanskje blir man enige. Det kan til og med hende at en viss slovensk filosof med nervøse tics kommer. Vi møter Traavik i Oslo i forbindelse med festivalvisningen av en ny, kanadisk dokumentar han medvirker i sammen med blant annet Ai Weiwei, Propaganda – the Art of Selling Lies. «KULTURPROFILEN», står det på capsen hans. – Det er jo en Sløserikommisjon. Og en kommisjon pleier å munne ut i anbefalinger. Så her vil vi ha et panel av drevne opinionsdannere og folk med kulturell bakgrunn. Ikke minst Sløserimannen sine egne følgere, som både i sanntid og med fysisk tilstedeværelse kommer til å bedømme de eksemplene på kunstsløsing vi velger å trekke frem. Sammen med publikum skal de gi sine anbefalinger om å fortsette sløseriet eller å kneppe igjen pungen. Traavik annonserte prosjektet som en respons til Aftenposten-kronikken «Det vonde teateråret», og stiller i innlegget spørsmålstegn med teaterskribent Per Christian Selmer-Anderssens negative innstilling til reaksjonene rundt Ways of Seeing. – Nå ble jo det en mindblowing totalkunstinstallasjon i seg selv, på grunn av at det viste seg det var hun labile-Laila som hadde iscenesatt alt. Fra mediedebatten til truslene. Og ikke minst siste akt,

Er det ikke nettopp det kunstnere streber etter, da – å provosere, utfordre? – Jo, det er jo en av de eldste åpningtalekjisjéene, at kunsten skal «stille spørsmålstegn ved det bestående, overskride grenser» og så videre. Men i virkeligheten er det svært få som egentlig vil provosere eller bli provosert. Det er altfor risikabelt. Det som klarer å skape et ekte ubehag, er jo faktisk ubehagelig på ordentlig, ikke sant. Julie Rongved Amundsen fra Scenekunst.no virker svært kritisk til Sløseriombudsmannen og stiller spørsmål om du kommer til å «legitimere» det de står for. Er kunstnere for sensitive for kritikk av egen eksistensberettigelse? – Norske kulturarbeidere er i en unik posisjon i verden når det gjelder kombinasjon av sjenerøs kulturpolitikk og politisk armlengdes avstand. Etter å ha jobbet i samfunn der maktstruktur og kultur er ett og det samme, så virker det for meg at det er veldig lett for oss å glemme hvor jævlig godt vi har det. Overbeskyttelse gjør at man overvurderer sin egen viktighet og sin egen integritet som kunstner. «Skal vi plutselig måtte forsvare oss, nå, liksom? Skal vi plutselig argumentere for hvorfor vi trenger pengene? Det burde jo være selvsagt at vi skal få så og så mye penger?» Såvel som å avmystifisere Sløseriombudsmannen og hans agenda inviterer Sløserikommisjonen 2020 like fullt den smått selvfornøyde venstresiden til en mental, filosofisk, kunstnerisk og moralsk øvelse. De må ifølge Traavik kunne spørre seg selv: er det så selvsagt å motta alle disse pengene? – Jeg er jo selv statsfinansiert fra nesetipp til ræv, men det minste vi kunstnere kan gjøre som en liten gest til dem som lønner oss er å i hvert fall vise en slags villighet til å stille oss selv under lupen av og til. Kanskje det ikke bare er rasister, populister, pensjonister, Resett, Hitler og så videre som er undrende til bruken av deler av kulturbudsjettet. Vi må kunne vende

TEKST LUDVIG FURU FOTO KRISTINE WATHNE

Jeg er jo selv statsfinansiert fra nesetipp til ræv.

blikket mot oss selv også. Det virker ikke som om alle er like sugne på å gjøre det. «Velkommen til Festspillene i Bergen, stedet der unyansert hvit mannlig populistisk dritt skal få flyte fritt på hovedscenen!», skrev Kai Johnsen, professor i regi på Teaterhøgskolen i kommentarfeltet på scenekunst.no tidligere i år. Hva som vil skje på scenen vet ennå ikke Traavik selv engang. Dette vitner om en selvoppfattelse fra kultursektoren han mener er feil – at norsk kunst og kultur er mangfoldig. – Kunst- og kultursektoren, og mediesektoren for den del, til tross for alle støtteordninger til nettopp mangfold, integrering og så videre, forblir jo omtrent like mangfoldig som et Ku Klux Klan-stormøte, bare med motsatt politisk fortegn. Det er den mest monolittisk venstreliberale samfunnssektoren du får. Dette er prakteksemplet på å ikke se bjelken i sitt eget øye. Når Kai Johnsen, Norges hviteste mann på seksti pluss, går ut helt rabiat mot en forestilling han ikke vet noe om, fire måneder før premiere, og kaller det hvit, mannlig populistisk dritt … Men kommer ikke stykket til å illustrere en slags verdikamp mellom høyre- og venstresiden? – Sløseriombudsmannen har et grunnleggende liberalistisk syn på verden og på ytringsfriheten. Han mener at hvis Resett vil lage sak på greiene han holder på med, så vær så god. Eller Dagbladet, Vi Menn og så videre. Meg bekjent har han derimot så langt ikke fått noen henvendelser fra for eksempel Klassekampen, Morgenbladet eller Dagsavisen. Det er vel mer at denne delen av media ikke vil bli skitne på de nye sneakersene sine i et så komplekst og for dem eksotisk terreng. Så sånn sett blir det litt vel populistisk å plassere det ansvaret på Sløseriombudsmannen selv, at ikke et mer variert spekter av mediene skriver om ham så langt. Hva kunne løftet debatten? – Mye av problemet i norske debatter generelt er hvor humørløs den er. Hvor ufattelig seriøst folk tar seg selv og det de står for. Og ikke minst hvor seriøst de tar problemstillingene. De fleste av oss, bevisst eller ubevisst, sitter litt fast i en forestilling om at det gravalvorlige er mer autentisk enn det lekne og humoristiske. Du har sagt at så lenge det finnes humor, så går det an å samarbeide. – Apropos det, så skal Žižek også være

KUNST 23

Det norske kunstmiljøet gikk jo inn i en slags Greta Thunberg-aktig massepsykose for å forsvare selve teaterforestillingens «ytringsfrihet».

Vi forklarer hva Nathan for You går ut på så godt vi kan til Morten Traavik – det føles i et øyeblikk som om vi er på et vors tilbake i 2015. … greia er uansett at han lager fucka situasjoner og ser hva som skjer. Sånn som deg. – Det er kanskje nettopp der vi er ulike. Jeg har alltid en plan med hvor jeg vil. Det er ikke bare å kaste en håndgranat og så springe. Det handler om å bygge en sammenheng og en sammensetning. Det er mer som å stå i en gryte, der man legger ting oppi, prøvesmaker, endrer blandingsforholdene … Men det skal bli en ferdig rett også, som skal serveres. Det gikk ikke akkurat som planlagt da dere ikke fikk lov til å fremføre en lydinstallasjon i Nord-Korea for andre enn en busk på siden av en vei, da? – Haha. Og en jogger. I det kontrollerte seminaret mente Nowak at det var en ordløs dialog i blikkene han delte med nordkoreanerne mens musikken hans spilte. At han merket det ble plantet et frø i dem, kanskje. Har du troen på det? Eller var de positive reaksjonene deres ren høflighet? – Det er umulig å si, det blir bare spekulasjon. Men jeg vil tro at de, i likhet med 98% av jordas øvrige befolkning, var høflige da de sa installasjonen var interessant. Nowak sa behind the scenes at det er mange hjemme i Tyskland som heller ikke synes det han driver med er kunst. Sånn sett kan man si Sløserikommisjonen er en videreføring av War of Art-ideen.

Er det et element av trolling der, når du vet de ikke kommer til å forstå kunsten? – Jeg vil nok ikke kalle det trolling, jeg vil heller kalle det triksing. En trickster er en figur som The Joker ... Ikke som i den siste filmen da, som jeg syntes var pisskjedelig. Men i The Dark Knight, for eksempel. Eller Loke.

Kunst- og kultursektoren forblir omtrent like mangfoldig som et Ku Klux Klan-stormøte.

med i Sløserikommisjonen. Han er en god bekjent av meg.

- eller personlige integritet om man vil – som ditt.

Andre, hvite menn på 60+ som tidligere har blitt annonsert å være med i stykket er Hans-Wilhelm Steinfeld. Han var i utgangspunktet tenkt som en slags programleder for sirkuset, men Traavik valgte nylig å avskjediggjøre ham etter Kai Johnsens kommentar og de påfølgende reaksjonene. Eller Steinfeld valgte å avskjediggjøre Traavik. Det kommer an på hvem du spør. Traavik skriver til Steinfeld i en e-post:

Steinfeld langet ut mot Traavik og lirte blant annet av seg følgende fraser:

«Det kan derfor lett bli forstyrrende for prosjektets målsetninger – og diskursen rundt – at dets sceniske manifestasjon frontes av en hvit, mannlig snart 70-åring som lett kan tas til inntekt for etablerte klisjéer rundt fremskreden alder og såkalt ‘white privilege’».

– Stusselig, patetisk og ynkelig har bekjentskapet med deg vært.

Følgende korrespondanse gikk ikke spesielt pent for seg. Traavik skrev: – Jeg har sjelden eller aldri kommet ut for et ego med så liten plass til, og interesse for, samhandling med andres egoer

– Jeg har vel nærmest glemt mer om det totalitære enn du noensinne kommer til å lære! – Din adferd gjør at ditt intellekt muligens bør seg karakteriseres av et berømt, ungarsk ordtak: «Det ligger på nivået under ræven på en frosk!»

Så du ga etter for identitetspolitikken og sparket Steinfeld, altså? Hva slags minoritet er det som stepper inn? – Minoriteten som scorer positivt hos meg er den som er nysgjerrig på ting. Spørrende. Den egenskapen mangler han, dessverre. Jeg var ikke klar over det, men jeg trodde han fortsatt var en journalist. Men han er jo ikke det. Og har tydeligvis ikke vært det på ganske lenge.

Hva er han da? – Han er et slags tribute show til seg selv. Det vil alt for lett spille rett opp i fanget til de som vil hevde at det er et show av og for hvite gubber. Jeg tar helt avstand fra hele den kritikken som går på hudfarge og alder og sånt, men jeg ser at han kroppsliggjør de aller fleste negative klisjeene folk flest fester ved nettopp mansplaining og alt det der. Han ville overdøvet dialogen med sine Gorbatsjov-stories. – Mangfold er definitivt en ambisjon med forestillingen. Å bringe sammen flere sider i denne diskusjonen, som kanskje ikke snakker sammen til vanlig, som kanskje aldri kommer til å sitte i samme rom og snakke til hverandre. Så da, å tvinge halve kunst- og kulturnorge til å sitte og måtte høre på innpust- og utpust-anekdoter om Hans-Wilhelms egen fortreffelighet, det blir en annen forestilling. Da må vi lage en forestilling som heter Hans-Wilhelm-kommisjonen. Og det kan jeg godt gjøre. Men det er ikke denne forestillingen. Har du sett Nathan for You? – Nei.

Hva er forskjellen? – En trickster målbærer, i motsetning til et troll som bare bryter ned og ødelegger, mulighetene for undergang og gjenfødelse. I tvilen, paradokset, selvmotsigelsen, finnes muligheten for ny innsikt og utvikling. Samtidig som den kan føre til det helt motsatte. Den tvetydigheten er nok grunnen til at mange ikke vet hvor de har meg, tror jeg. MEN VI VET hvor vi har ham. Tror vi. I 2010 ble han ansatt som Forsvarets kunstner, som resulterte i et verk bestående av Norges største missil med et gigantisk kondom tredd over. Kondomet kostet 30.000 kroner. Og i 2014 fikk han penger for å knytte bånd til Nord-Korea, som endte i en oppsetning av Kardemommeby (Kardemomyang), der nordkoreanske barn fremførte norske replikker. I et intervju med oss fra 2012 hevdet han selv at de er bedre i norsk enn de fleste norske rappere. Man kan ikke unngå en viss kulturutvekslende elefant i rommet når man ser opptakene. Broen mellom Norge og NordKorea møtes ikke på midten. Forestillingen vitner om en kommunikasjon som har kollapset fullstendig. Er du glad i å påpeke absurditeten i dine egne, statsstøttede prosjekter, som en del av verket? Er Sløserikommisjonen en slags kulminasjon av dette metanarrativet som har foregått over mange år? – Ikke kulminasjon, forhåpentligvis. Jeg vet det finnes mange andre narrativ å ta fatt i også.

24 MUSIKK

TEKST CHRISTOPHE BOULMER FOTO KRISTINE WATHNE

flere anmeldelser av debutalbumet til Juno fikk vi lese om en rekke begreper som «jazzifisering» og «poptimisme». Greier de selv å komme på noen bedre ord? Hva vil du si at dere spiller? Demokratisert jazz? Elitistisk pop? – Det vet jeg ikke, haha. Vi tenker jo kanskje at dette er pop på jazzens premisser. Kvintetten, bestående av Thea Ellingsen Grant og Malin Ødegård på vokal, Mona Krogstad på saksofon, Georgia Wartel Collins på kontrabass og Ingvald Vassbø på trommer, ga i januar ut debutalbumet Young Star, produsert av Kristoffer Lo. På et par år har bandet rukket å spille konserter både her til lands og ute i resten av Europa. Gode indikatorer på at man er «fremadstormende», altså.

POP PÅ JAZZENS PREMISSER Musikken deres er blitt karakterisert som «jazzisfisert poptimisme». Hva er det?

De er en av disse unge, ferdigutdannede jazzgruppene som insisterer på at jazzen har en plass i popkulturen, som inviterer til komplisert improv via hiphopliknende hooks og popmelodier. Vi møtte Thea i forkant av Bylarm, med håp om å få vite litt mer om deres egen opplevelse av musikken. Dere er et band som først og fremst trives live. Hvordan er det å lage et album der dere gir såpass stor plass til lydmanipulasjon og andre pop-produksjonstriks? – Vi har lært veldig mye i prosessen med å spille inn albumet. Vi har tenkt framover med musikken, særlig etter å ha fått innblikk i hvordan vi kan benytte oss mer av studioet. Vi har tidligere bare har hatt en live-approach. Å jobbe sammen med Kristoffer gjorde at vi brukte studioet mer som et instrument. Det var vel han som tok oss med i en pop-retning, når vi tidligere bare hadde spilt inn live-versjoner uten noe særlig pålegg. Han er definitivt glad i sitt pålegg. Påvirker den elektroniske delen av plata hvordan dere spiller sammen live? – Vi har jo blitt inspirert av det lydbildet som er på plata, og prøver å gjenskape deler av det. Vi bruker flere pedaler, for eksempel, men vi har alltid ment at det ikke nødvendigvis må låte som i studio når vi spiller live. Det er to litt forskjellige ting. Samtidig har vi merget det mer enn før. Det blir noe annerledes og videreutviklet på Bylarm enn sånn vi har vært på tidligere konserter. Vi har hatt to konserter knyttet til plateslippet hvor vi har gjort ting på denne nye måten. Dette blir første gangen i Oslo. Hva med publikummet, hvordan er mottagelsen på et sted som Revolver, kontra en jazzklubb? – Jeg føler at vi har blitt veldig godt mottatt uansett hvor vi har spilt. Forskjellen er kanskje i når

man prater med folk i etterkant av konserten. Hvis vi spiller på en jazzklubb, så sier de kanskje «så kult at dere har med popelementer», mens vi når vi spiller på en annan scene kan får vi høre at det er kult vi har med jazzelementer. Det er lett å oppleve publikum som mer kresne enn artistene selv. Har jazzscenen, i løpet av

de siste årene, i større grad åpnet opp for den type sjangerlek som vi ser på Young Star? – Vi blir påvirket av mange sjangre, men jeg tror ikke vi ville vært mer ensporede om vi hadde holdt på for mange år siden. Jeg har ikke tenkt at det først og fremst er i tida at vi har fått det soundet vi har fått, men mer at vi er musikere som kommer

fra forskjellig bakgrunn. Noen har hørt på frijazz «hele livet» mens andre har vokst opp med hiphop. Anbefal noen man må se på Bylarm! – Jeg har skikkelig kick på Daufødt for tiden. Jeg hørte dem da jeg var på Trondheim Calling og syntes det var jævlig fett. De er så rå.

Vi har tenkt framover med musikken.

OSLOPRISEN 2019

TAKK FOR ALT! SES PÃ&#x2026; OSLOPRISEN 2020!

FOTO EMANUEL WAAL OG EMILIE KORNELIUSSEN

SAMFUNN

Francis Fukuyama er en av verdens mest berømte statsvitere. Martin Wolf er kommentator i Financial Times. Slik gikk det da elitens meningsmakere skulle fortelle oss om klimaendringene. Spoiler alert: vi er fucked!!!

TEKST OG FOTO YNGVE SIKKO

HISTORIENS SLUTT,

E FOR DERE at det kommer en komet mot jorden. Hvis kometen treffer, utsletter den alt liv, dinosaur-style. Dette er faktisk et enkelt problem. Denne kommeten krever at kun én aktør, sannsynligvis USA, tar ansvaret for å stoppe den. – Det kommer til å gå greit. Sannsynligvis.

VI SITTER I et rom like ved Solli Plass i Oslo. Ikke hvilket som helst rom. Det er her, i tredje etasje i bygget til Det Norske Nobelinstitutt, at fredsprisen hvert år blir annonsert. Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama snakker om kollektive problemer og spillteori. Tidligere på dagen har han vært på Civitafrokost, noe som ble behørig dekket av norske medier. Er vi de eneste norske journalistene som ikke orker å stå opp tidlig? Godt mulig, salen er i alle fall befolket av Blindern-tryner, og det er tilsynelatende ingen andre journalister her, selv om Geir Lundestad sitter på nest bakerste rad og utstråler, vel, auraen til Geir Lundestad, og selv om Nina Witoszek spratt opp trappene til salen like foran oss. Men vi er ikke kommet for å se D-kjendiser fra akademia. Vi er kommet for å se en A-kjendis fra akademia. Francis Fukuyama, identitetspolitikkens dissektør numero uno, og forsvarer av den liberale orden, og – fordi han har beveget seg fra høyrevridd neo-con til det politiske sentrum – tenketankene favorittakademiker. Den politiske vandringen vitner nemlig om at han er villig til å endre synspunkt konfrontert med empiri. At han tross alt ikke har endret synspunktene sine så mye, bekrefter det tenketankene

vet om seg selv: at de har rett, sånn cirka, i alle fall. Og så skriver Fukuyama lettfattelige bøker, om staten, om verdier og identitet. Long story short: den politiske utviklingen går i feil retning, og det gjør et i utgangspunktet veldig vanskelig problem til en nesten uløselig et. Politikken har prøvd i mange tiår, men ingenting skjer. Utslippene stiger. Fukuyama snakker sakte, med veldig tykke R-er og nesten helt uten karisma. Han nevner hullet i Ozonlaget, som ble oppdaget i 1986. Det gikk også gikk an å fikse, relativt lett. – Siden problemet i hovedsak stammet fra noen få land, var det mulig å komme til enighet om tiltak. Kun tre år senere var Montreal-protokollen på plass, en avtale som regulerte bruk av CFC-gassene som hadde laget hullet.

MEN HVORDAN I svarte skal vi løse klimakrisa? Det lurer Fukuyama på. Og det lurer en sal fylt av akademikere med blazer på, og det lurer et lass unge kvinner og menn med briller og anonyme klær på, der de sitter og tilsynelatende er klare for å på 20 minutters varsel gjøre en innsats i norske departementer. I det kirkelignende rommet er det stille. Men folk holder faen ikke kjeft om at Fukuyama skrev et essay i 1989 med tittelen «The End of History?», og folk holder heller ikke kjeft om at han utvidet essayet til en bok som heter The end of History and the Last Man, tre år senere. Historien har jo ikke slutta, påpeker folk, fornøyd med å vunnet den dype innsikten at tider skal henrulle og slekter skal følge slekters gang.

Og dessuten bytter vi regjering en gang i blant, ofte i forbindelse med valg.

Det har aldri noensinne eksistert et troverdig alternativ til den kapitalistiske modellen.

Historien fortsetter!!!! Dessverre har akkurat dét vist seg å være et problem. Økonomien dundrer videre. Olje pumpes opp, kull graves opp, og begge deler brennes, noe som frigir CO2 som fyller atmosfæren hver eneste dag, og sakte men sikkert varmer opp atmosfæren. Temperaturen har allerede økt med én grad siden førindustriell

tid. Paris-avtalen vil begrense oppvarmingen til 2 grader innen 2100. En fersk studie i Nature Communcations, viser at temperaturen vil stige fem grader, om kloden fortsetter med klimapolitikk tilsvarende Canadas, Russlands eller Kinas politikk i dag. Historien får ikke lov til å slutte her.

Fukuyamas tese ble lansert idet 80-tallet var iferd med å bli 90-tall, men 30 år senere er det bare å slå fast at 80-tallet fortsetter, bare ikke oppi hodene våre. Det er derfor vi nå står midt oppi en klimakrise, som absolutt ingen ser en vei ut av. Klimaet er en oljetanker som det tar tid å snu. Utenfor skinner februarsola på Slottet, og en dame

SAMFUNN 27

Francis Fukuyama (f. 1952) Amerikansk statsviter (George Mason University, Johns Hopkins University Stanford University). Har skrevet noen bøker: The End of History and the Last Man (1992), The Origins of Political Order (2012), Political Order and Political Decay: From the Industrial Revolution to the Present Day (2015) og Identity: The Demand for Dignity and the Politics of Resentment (2019).

Stemningen er mindre preget av grønnvasking enn av total nihilistisk apati.

JORDENS ENDELIKT «

så må vi ha vekst, mener Wolf. Mennesker vil ha mer, og å gi dem mer hindrer konflikter i samfunnet i å bryte løs.

Mange er av den oppfatning at demokratier er ineffektive.

går forbi i flyvertinne-uniformen sin. På Nobelinstituttet heter det forresten ikke klimakrise, men «the climate challenge», optimistisk nok. Men stemningen er mindre preget av grønnvasking enn av total nihilistisk apati. FØR FUKUYAMA inntok talerstolen viste

økonomikommentator i Financial Times, Martin Wolf, frem en lang rekke grafer. Ingen av dem hjalp på humøret. På den første Powerpoint-sliden hans stod det «People, not capitalism, are the problem». I den grad at kapitalismen er noe mennesker har skapt, så kan han ikke ta helt feil. I spørsmålsrunden etterpå tar en dame

ordet og sier at det trengs litt kapitalismekritikk. Wolf avfeier henne. – Det har aldri noensinne eksistert et troverdig alternativ til den kapitalistiske modellen, sier han, og legger til: – Jeg levde under den kalde krigen. En av grafene viser hvordan

BNP og utslipp henger sammen. Men Wolff benytter anledningen til å trekke fram noe positivt: nylig stabiliserte utslipp per hode seg. Men om det er et tegn på økende ulikhet, heller enn lavere utslipp, betyr det bare at vi har enda et problem. Og like få løsninger som før. Selv om GDP og utslipp henger tett sammen,

FUKUYAMAS HOVEDPOENG er at akkurat det motsatte har skjedd i mange vestlige land. Resultatet er politisk polarisering. En polarisering som hittil har vist seg å være til fordel nasjonalistiske bevegelser, hvis fremvekst vil gjøre det ytterligere vanskelig å løse det problemet vi er for å diskutere, nemlig klimakrisa. Demokratiet er på tilbakegang, nasjonalismen på fremmarsj. Fra USA til Ungarn, til Storbritannia til India. Fukuyama ser bekymret på utviklingen. Han trekker frem to forklaringer. Den første er politisk. Demokratiet er på tilbakegang fordi de har vist seg å ikke løse oppgavene sine godt nok. – Mange er av den oppfatning at demokratier er ineffektive. At de er ikke i stand til å ta gode avgjørelser. Interessegrupper, lobbyister, og en endeløs rekke av parlamentariske diskusjoner og politiske manøvre kommer i veien for de tøffe beslutningene som kan forbedre velferden til folk flest. For mange land er dette sant, mener Fukuyama, og trekker frem: USA, Italia, India og Japan som demokratier som har opplevd at politikken har gått i vranglås de siste tiårene. Den andre forklaringen er kulturell: – Hvis det viktigste spørsmålet hadde vært den økte ulikheten som kommer som følge av globaliseringen, så skulle en tro at finanskrisa ville ført til økt oppslutning om venstrepopulistiske partier. – Men det er det motsatte som har skjedd: høyrepopulistiske partier har økt oppslutningen, mens venstresidens store partier er i ferd med å forsvinne. Og det har med identitet

å gjøre, mener Fukuyama. Og med det har han kommet til kjernen av sitt syn på politikk: først og fremst handler om det å tilfredsstille folks behov for å føle at de blir sett. Problemet er: Hvordan får man det? Når det ikke er mer penger å ta av, kan man få legitimitet ved å appellere til nasjonalistiske følelser. Det er det som skjer nå. Og det er dårlig nytt for klimaet. Et av Fukuyamas hovedpoeng er at mennesker bare samarbeider under veldig spesielle forhold. Et slikt negativt – eller som det heter, realistisk – syn på mennesket og samfunnet, gjør den skandinaviske modellen til en ledestjerne. Vi har jo klart det!

DET ER I DEN forstand historien sluttet, ifølge Fukuyama. Ikke ved at hendelser sluttet å skje, men at forestillingsevnen nådde sitt ytterpunkt. Går det an å se for seg et ideal som er bedre enn frie valg og en liberal rettsstat? Hvis svaret er nei, har ideene fullført utviklingen sin. Er svaret er ja, betyr det at historien fortsetter. Skal en dømme etter venstresidens politikk de siste tiårene er det vanskelig å argumentere for at Fukuyama tar feil. Det som i dag er radikalt: utvidelse av velferden, statlige bedrifter, høyere skatter, er ikke vesenforskjellig fra det sosialdemokratiske styringspartier en gang gikk til valg på i hele etterkrigstiden. Historien har i så måte, nådd sitt endepunkt. Men den har ikke stoppet. Den har gått bakover. – Folk blir ikke mobilisert av statistikker alene, men av å oppdage at naturkatastrofene skjer nå, foran alles øyne. Sånn som brannene i Australia. Nå kan bare en katastrofe redde oss. Det er det siste vi trenger å høre akkurat nå. Men vi klapper takknemlig for at Fukuyama fortalte oss dette likevel, før vi forlater Solli plass. Enda litt mer nedtrykte enn da vi kom.

28 MAT

TEKST KETSJUP OG SENNEP

LA KETSJUP OG SENNEP SPISE KAKE

Ketsjup og Sennep dro på konditori for å spise seg kvalme og irritere seg grønne over spørsmålet om kakens plass i samfunnet.

Jeg tror det tar maks syv dager fra man blir pensjonist til man spiser kake hver dag.

– Vi tar … tre! Napoleonskake, bløtkake med rosa marsipantrekk og det Sennep omtaler som «vanlig kake», som etter nærmere inspeksjon viser seg å være en lukket valnøtt (standarden innenfor bløtkaker, red.anm.) – Hva man omtaler som «vanlig kake» sier mye om sosioøkonomisk bakgrunn, hevder Ketsjup, og gjetter på at de tre kakestykkene vil koste 250 kroner, og får rett i det.

kake, foreslår Ketsjup, og legger ettertenksomt til:

– Hvor god man er på å gjette hva tre kakestykker koster sier enda mer om sosioøkonomisk bakgrunn, smeller det fra Sennep idet hun drar kortet.

– Det er som en barnefilm hvor det er lurt inn en grov vits bare foreldrene forstår. Det som kunne spilt opp mot å bli en fin samtale, blir brått avbrutt av at Sennep foraktfullt kaster fra seg bestikket så det gir gjenlyd i porselenet.

– Dette er uansett for mye å betale for kake, sier Ketsjup. – Poenget er å putte mat i munnen et annet sted enn hjemme, det er opplevelsen man betaler for, hevder Sennep.

– For første gang skjønner jeg hvorfor det heter BLØTkake. Den består jo bare av bløte komponenter, og faller før eller siden sammen, bjeffer Sennep, som enda ikke har fått kjenne blodsukkerstigningens humørhevende effekt.

Det er ikke ofte Oslo føles som Tyskland, men dette var en følelse som slo ned i både Ketsjup og Sennep idet de traltet over den nye Stortingspiazzaen på vei til Halvorsens Conditori, kakens institusjon i Oslo. Nå har de gjenåpnet, og etter hva Ketsjup og Sennep har hørt stod visstnok jubelen i taket på en annen type institusjon (der de gamle folkene er: på gamlehjemmet og på Facebook).

– Jeg er kvalm, jamrer Ketsjup. – Jeg tror løsningen er å trappe opp, sier Ketsjup, og gestikulerer mot de andre i lokalet. – Bare se på dem. Det er maks to dager siden forrige gang de spiste kake.

– Elitens bakeri, smeller det kontant fra Ketsjup. Dette i motsetning til folkets bakeri Backstube,

Jeg er kvalm.

der folket utnyttes av den rike eliten. I Norge har vi lange tradisjoner for å bruke masse penger på luksus så lenge det ikke gjøres et stort poeng av at man er på et luksussted. Her er både bord og stoler utformet i henhold til alle sosialdemokratiske prinsipper. Tapetet er autentisk 1900-talls borgerlig stil, men synet av denne får både Ketsjup og Sennep til å tenke på en rikmannsbolig i en 90-talls-TVserie. Veggene er forsynt med Finn Willy-aktig kunst med motiver fra NORGE. Det er oljeplattformer og kjente bygninger som kanskje eller kanskje ikke skal rives. Det er

– Maks, svarer Sennep.

Dagsrevyen-introen møter kunstnerisk kaos. – Dette er ekte brukskunst! – Bildene er fulle av små detaljer man kan studere, så man slipper å å se på mobilen eller fjeset til de du spiser kake med, konstaterer Sennep, og blir i samme øyeblikk oppmerksom på et bilde hvor ordene «digital fuck you» er stavet inni Posthornet. – Bra burn! I en verden der postvesenet faktisk fungerer, sier Sennep sarkastisk, men Ketsjup er helt uenig. Han synes postvesenet er det eneste som fungerer i Norge. Ketsjup elsker post.

– Her skal alle føle seg hjemme, konkluderer Ketsjup. – I det minste skal ikke rikingene føle at de er på et snobbested, mumler Sennep. – Jeg lurer på hvordan alle disse menneskene har blitt rike, sier Ketsjup mens han myser ut i lokalet. Lokalet er stort sett befolket av skandinavisk rike-utseende mennesker; De er rike på den minimalistiske og underspilte måten alle nordmenn er. Ketsjup og Sennep overhører små fragmenter av samtaler. Rushtrafikk, skog og mark synes å utgjøre store deler av gjestenes bevissthetsspenn.

Ketsjup og Sennep har derimot kanalisert all sin bevissthet mot et portrett av kronprinsparet fra 2001. Portrettet er opplyst av en gedigen lysekrone, og får både Ketsjup og Sennep til å lure på om de er utsatt for ironi. – Men hvor ironisk kan et luksusbakeri som kneiser mellom Stortinget og frimurerlosjen egentlig ta seg råd til å være før de mister kunder, spør Sennep. – Kanskje det er en form for dobbeltkommunikasjon, hvor man skal gi noe til både ironiske republikanere og inderlige monarkister. Det viktigste for å være her er jo egentlig bare at man elsker

– De som snart blir gamle, såkalte unge eldre, har ikke samme forhold til kake som generasjonen før dem. De er ikke interessert i kake, hevder Ketsjup. Da smeller det fra Sennep: – Jeg tror det vil skje en endring når de blir pensjonister. Det er veldig vanlig å være mye på kafé når man er pensjonist. Først holder man seg i skinnet og tar bare en kaffe eller kanskje en scone ved siden av. Men jo lengre man sitter der, jo lettere er det å kjøpe en bolle eller lignende. Bolle vil siden fungere som et gateway drug til kake, og før man vet ordet av det sitter man på bakeri og spiser kake hver eneste dag. Jeg tror det tar maks syv dager fra man blir pensjonist til man spiser kake hver dag.

10 PÅ BYEN 29

HAR KAKEN UTSPILT SIN ROLLE?

FOTO EMANUEL WAAL

Kake betyr mer for meg og min familie enn det jeg kan sette ord på. Det har redda meg!

ADRIAN (22), BUTIKKMEDARBEIDER – Jeg kommer fra en paifamilie. Vil du ha et tips for å lage en god eplepai? Kok eplene med ingefær!

VETLE (28), BIBLIOTEKARSTUDENT – Kake betyr mer for meg og min familie enn det jeg kan sette ord på. Det har redda meg!

AINA (21), STUDENT, EINAR GRANUM – Kaken er «the icing on the cake» for alle fester. Jeg tenker på bestemors kake da.

JONAS (23), AKTIVITETSSKOLEN – Ja! Det kommer ikke til å være nok kake til alle om 100 år.

TORMUND (24), FYSIOTERAPISTUDENT – Nei, kaken er inne på uteklubben. Ta et stykke på dansegulvet, så går du ut og tar du en bit marsipanlaget og en sigg.

ALEX, 28, LÆRER – Hvilken kake? Er det en ny samfunnsbevegelse jeg har gått glipp av?

MIKKEL (20), STUDENT, PROSJEKTSKOLEN – Jeg tror kaken kommer til å leve ganske mye lenger sånn den holder på nå.

FRØYDIS (22), STUDENT – Jeg er kvinne og morkaken er jo faen meg hele livet.

THOMAS (37), BARTENDER – Nei, menneskers sukkeravhengighet kommer til å vedvare.

PETTER, 25, SVEISER OG SVENSKE – Nei, kaken er Masterchef-utgaven av desserter.

30 SAMFUNN

TEKNOLOGIOPTIMISMENS MØRKE SIDE

Ideene som råder i Silicon Valley er bekmørk nihilisme forkledd som en app, en VR-løsning eller et romprogram.

SAMFUNN 31

TEKST PHILIP MAXWELL ILLUSTRASJON ODA ISELIN SORCHA SØNDERLAND

Mark Zuckerbergs nyttårsforsetter 2009 Bruke slips hver dag 2010 Lære mandarin 2011 Være vegetarianer med unntak av selvskutte dyr 2012 Kode litt hver dag 2013 Møte en person som ikke jobber i Facebook hver dag 2014 Skrive ned noe han er takknemlig for hver dag 2015 Lese en bok hver 14. dag 2016 Lage en kunstig intelligens, løpe 365 miles 2017 Møte noen fra hver eneste amerikanske stat 2018 Fikse Facebook 2019 Være vertskap for debatter om samfunnsrollen til teknologi 2020 Løse sosiale problemer med VR-teknologi

Silicon Valley er et merkelig sted.

oppsjefer i Silicon Valley investerer i bunkere på New Zealand. Jeff Bezos og Elon Musk satser på romprogrammer. Mark Zuckerberg vil gi VR-briller til alle mennesker i hele verden. Alt dette er tapsprosjekter. De gir ikke økonomisk mening. Det vil si, de gir ingen økonomisk mening med mindre de gambler på at verden slik vi kjenner den kommer til å gå under. Rikingene er i ferd med å legge en fluktplan. DET ER ET UBEHAG i kulturen. Det er forespeilet at minst en million dyre- og plantearter vil dø ut som en følge av global oppvarming. 1% av verdens befolkning eier 99% av verdens formue. Ingen av trendene ser ut til å stoppe med det første. Selv milliardærene begynner å bli urolige. I en TED talk advarer Nick Hanauer, en av de tidlige investorene i Amazon, at hvis ikke noe endres snart, kommer folk til å plukke opp høygaflene. Hoder vil rulle. Hvorfor skjer det ingenting? Hvorfor gjør ingen noe? «VI GJØR MASSE!», runger det fra en dal hvor Ohlone-folket levde i pakt med naturen inntil slutten av 1700-tallet. Dalen, bedre kjent som Silicon Valley, har nemlig svaret klart allerede. Ikke bare spiser vi bananer feil – som Buzzfeed må forklare oss gang på gang – vi gjør alt feil! Og teknologien vil redde oss. Disrupsjon, baby! Det er det som må til. Lei av å gå på butikken med store planer om å spise sunt, for så å kapitulere og kjøpe grandis i stedet for? Bare ta på deg denne stroppen mellom pungen og anus som måler blodsukkeret ditt og så får du et skreddersydd forslag til en meny som passer akkurat for deg – og bare deg! Silicon Valley er et merkelig sted, og det har vært skrevet nok om det fra før. Likevel skader det ikke å skrive enda litt til. Det er viktig at vi lytter til disse menneskene. De sier noe viktig om oss, om arten vår, om nåtiden, og – ikke minst – om fremtiden.

En global spredning av virtuell virkelighet vil føre til global sosial dumping.

LYTT TIL MARK Zuckerberg, for eksempel. Mark Zuckerberg er ingen vanlig person. Han var den yngste selfmade milliardæren i historien, inntil i fjor da Kylie Jenner tok over tronen (yaass queen). Han er også en mann med visjoner, illustrert ved de bisarre nyttårsforsettene han har satt hvert år siden 2008. Det begynte med at han i kjølvannet av finanskrisen ville vise til de ansatte ved Facebook at han Tok Dette Seriøst og hadde derfor som forsett i 2009 at han skulle bruke slips hver dag. Siden har han, i kronologisk rekkefølge, hatt som forsett å: lære seg mandarin, være vegetarianer med unntak av dyr han hadde skutt selv, kode litt hver dag, møte en person som ikke jobber i Facebook hver dag, skrive ned noe han er takknemlig for hver dag, lese en bok hver 14. dag, lage en kunstig intelligens han kunne ha hjemme OG løpe 365 kilometer, møte folk i hver eneste amerikanske stat, fikse Facebook og være vertskap for debatter om samfunnsrollen til teknologi. Det er imidlertid ingenting i forhold til forsettet hans for 2020, eller for å være mer presis, for det neste tiåret. Nå har Mark løftet blikket. Han skal ta fatt på den amerikanske boligkrisen. Den amerikanske boligkrisen er mildt sagt fucka. Til tross for at ca. 18 000 000 hus står tomme på en gitt dag er det i overkant av 500 000 personer som ikke har et sted å bo (Endhomelessness. org). Men Mark har en løsning, virtuell virkelighet. I et FB-innlegg der han oppsummerte 2019, skrev han at muligheten for å være

«til stede» hvor som helst også vil hjelpe oss å løse mange av de største samfunnsmessige problemene i dag, som økte bokostnader og geografisk ulikhet: «Today, many people feel like they have to move to cities because that’s where the jobs are. But there isn’t enough housing in many cities, so housing costs are skyrocketing while quality of living is decreasing. Imagine if you could live anywhere you chose and access any job anywhere else. If we deliver on what we’re building, this should be much closer to reality by 2030». VIRTUELL VIRKELIGHET skal fjerne behovet for å flytte for å få jobb et nytt sted. Arbeidstakeren kan «være til stede» på jobb, når de i virkeligheten befinner seg flere hundre kilometer unna. Kanskje vil dette ha en viss effekt på boligmangelen, men det løser ikke det underliggende problemet. Det er at det ikke er nok jobber, den tingen som folk trenger for å kjøpe eller leie bolig i utgangspunktet. Trolig gjør Marks «løsning» bare vondt til verre: I stedet for å konkurrere mot de som bor i samme by som deg om de samme jobbene vil man måtte konkurrere med folk fra hele verden. En global spredning av virtuell virkelighet vil føre til global sosial dumping. Vestlige industrier outsourcer allerede produksjon til lavkostland som Kina og Bangladesh. Er det noen tvil om at den kognitive industrien ikke kommer til å gjøre det samme? Hva er forskjellen på dette og «Normal Kapitalisme»? Vi må kjapt innom nyliberalismen. DET NYE MED nyliberalismen var dens drastiske endringer i kapitalens prioriteringer. Der hvor kapitalister tidligere hadde sett seg fornøyd med å tilby produkter og tjenester som folk hadde varierende behov for, åpnet nyliberalismen et helt nytt marked – markedet for essensielle tjenester. Sykepleie, barnepass, eldrehjem og lignende felt som tidligere hadde vært statens domene, ble en del av det frie markedet. Dette er ikke ting som folk bare har et alminnelig behov for, det er ting folk trenger for å overleve. Nyliberalismens genistrek var å spørre, «men hvorfor kan vi ikke tjene penger på det også?». TIL OG MED Det Internasjonale Pengefondet (IMF), den nyliberalistiske institusjonen fremfor noen annen, begynner å lure på om kanskje det muligens kan være noen bitte-pitte-små problemer med den økonomiske politikken de har ført siden 1945. Hva er disse problemene? Intet mindre enn en eksistensiell trussel mot menneskeheten: klimaendringer, økonomiske forskjeller, og den manglende evnen til det liberale demokratiet å gjøre noe med disse problemene. Nyliberalismens gamle forkjempere ser her den åpenbare begrensningen til deres eget system: de kan ikke tjene penger hvis det ikke lenger finnes folk som betaler for tjenestene deres. HER KOMMER MARK Zuckerberg tilbake – eller mer spesifikt, det Richard Barbrooks og Andy Cameron kaller the Californian Ideology. I et essay fra 1995 med samme navn legger Barbrooks og Cameron frem en idehistorisk analyse av fremveksten til Silicon Valley. Hovedargumentet deres er at Silicon Valley er en syntese av to i utgangspunktet motstridende idehistoriske tendenser, «the free-wheeling spirit of the hippies and the entrepreneurial zeal of the yuppies (jappene)».

FRA HIPPIENE har de lært å sette pris på personlig frihet og og å være i opposisjon til autoriteter, i tillegg til en generelt liberal holdning i sosiale spørsmål. Fra jappene tar Silicon Valley ideen om entreprenøren som den som beveger verden, og en sterkt konservativ holdning i økonomiske spørsmål. Denne uhellige alliansen toppes med en mystisk tro på teknologi som det ypperste verktøyet som kan frigjøre oss fra … ja, hva du vil egentlig. Uber vil ha selvkjørende biler i gatene for å frigjøre oss fra kjaset og maset det er å kjøre fra A til B (eller gå eller sykle for den saks skyld). Facebook vil lage virtuelle agoraer for å frigjøre oss fra debattspaltenes harde sensur. Amazon vil revolusjonere måten vi kjøper og selger varer på. Det viktige er at disse løsningene, i den grad det var noe problem fra før, på død og liv ikke kan være kollektive. Entreprenøren, som jobber dager og netter for å utvikle en eller annen teknologi, skal bevege verden. Og fordi bevegelse er moralsk (Facebooks opprinnelige motto var «Move fast and break things»), og fordi entreprenøren er en beveger, så er entreprenøren pr. definisjon moralsk. Bare husk Googles gamle motto: «Don’t be evil». Denne ideologiske miksturen er i beste fall ustabile greier. Silicon Valley overlever mye takket være statlig finansiering. Som Barbrooks og Cameron skriver: også amerikanerne har planøkonomi, det er bare det at de kaller det for forsvarsbudsjettet. Fetisjeringen av teknologi er en nødvendig konsekvens av denne innebygde selvmotsigelsen. For å rettferdiggjøre sitt eget selvbilde som hyperliberale frihetsforkjempere er det essensielt at de ser på støtte fra staten som et nødvendig onde for å spre teknologi. Teknologi som til slutt vil gjøre staten overflødig. I praksis artikuleres dette som en sosioøkonomisk fatalisme. Det finnes ikke noe alternativ, sier de, til den kinesiske modellen. Enten kan vi få statssanksjonert teknologi og sosial kreditt, eller så kan vi få Silicon Valley og universell frigjøring. Sannheten er selvfølgelig at forskjellene mellom Kina og Silicon Valley er minimal. Sosial kreditt blir det uansett, spørsmålet er bare om teknologien skal være styrt og eid av sentralkomiteen i det kinesiske kommunistpartiet eller av konsernsjefer i Silicon Valley. DET ER HER vi kan begynne å antyde at dette ikke lenger er noen vanlig kapitalisme. Kapitalister har sjelden vært fans av staten, men det 20. århundret, i hvert fall etter krigen, var lenge historien om hvordan industrialiserte nasjoner fant et kompromiss mellom stat og kapital. Det er med nyliberalismen at dette kompromisset går i oppløsning. Det er også her man ser begrensningen til Barbrooks og Camerons analyse. I deres analyse er Silicon Valleys teknologioptimisme først og fremst en ideologisk mekanisme for å rettferdiggjøre en form for cowboy-kapitalisme. Med andre ord, Silicon Valley er teknologioptimister fordi de tror at teknologi faktisk kan løse alle samfunnsproblemer. De har en generell tro på fremtiden og mulighetene som ligger foran dem. Jeg tror dette er feil. Silicon Valley er stort sett befolket av harde realister. De tror på klimaendringer, de tror på at sorte, homofile, og transpersoner undertrykkes, og de kan til og med forfekte mer eller mindre marxistiske hypoteser om hvordan kapitalismen undertrykker arbeidere. Problemet er at de i tillegg er nihilister. De tror ikke egentlig at disse problemene kan løses.

32 SAMFUNN

MUSIKK

I stedet for å lese troen deres på at teknologi kan løse sosioøkonomiske problemer som en teknologioptimisme, bør vi lese det som det det er: et totalt fravær av enhver tro på menneskeheten og dens muligheter.

Den beste måten å tilbringe en søndag på: å høre på ambient i en badstue. TEKST CHRISTOPHE BOULMER

DENNE NIHILISMEN har i det siste tatt en enda dystrere retning, som for så vidt ikke burde kommet som noen overraskelse. Det er åpenbart for de fleste at oljeavhengigheten vår er et problem. Dette vet Silicon Valley veldig godt, som er grunnen til at de fleste selskapene som har hovedkvarteret sitt der har ambisjoner om å være fullstendig utslippsfrie. Men i 2019 begynte en trend som burde heve noen øyenbryn. De store tech-selskapene, med Google, Microsoft og Amazon i front, gikk inn i profittvennlige partnerskap med oljeindustrien. Produktet de tilbyr er maskinlæringsalgoritmer som kan effektivisere oljeleting- og utvinning, altså det eksakt motsatte av det vi trenger. Denne forretningsbeslutningen kan ikke forklares med at de tror at teknologi vil redde oss fra klimakrisen. Den eneste fornuftige forklaringen er at de gir faen. Det er nesten så man skulle tro at det som driver dem er et kaldblodig overlevelsesinstinkt, og at de er villig til å la verden gå under så lenge de kan sikre eksistensen til seg selv og en fremtid for sine (hvite) barn. OG DA HAR jeg ikke engang nevnt de virkelig mørke sidene av Silicon Valley. Peter Thiel, for eksempel – tidligere sjef for PayPal, risikokapitalist og filantrop med en særlig interesse for livsforlengende teknologier – har hevdet at det som gjør startups så effektive er at de er mikromonarkier. Stater har visst litt av hvert å lære av denne organisasjonsformen. Hans støtte til Donald Trump var pragmatisk. For ham var Trump mellommannen mellom det amerikanske demokratiet og USA A/S, ideen om et USA styrt som en bedrift med ingen ringere enn Thiel selv som CEO. Han har også sittet i styret til, men senere trukket seg ut av, et prosjekt for å bygge byer på havet, en visjon han da hevdet var «one of the few technological frontiers that has the promise to create a new space for human freedom». Jeg mener å huske å ha sett noe lignende i den post-apokalyptiske dystopien romantiske komedien Waterworld. Han har også flørtet med noen av de mest ekstreme stemmene i alt-right bevegelsen, som tidligere forretningspartner Curtis Yarvin, alias Mencius Moldbug kjent for å snakke om «raserealisme» og å ikke være helt fremmed for muligheten for at noen typer folk faktisk er bedre egnet enn andre til å være slaver. Forskjellen mellom Thiel og resten av Silicon Valley er likevel minimal. Han sitter i styret til Founders Fund, et risikokapitalfond som har investert i Facebook, Airbnb, Linkedin, og mange andre, og er godt likt i dalen (det vil si, han har mye penger). Det er ingen kulturkrig i Silicon Valley. Den eneste forskjellen er mellom aktører som kjenner verdien av god, liberalvennlig markedsføring, og dem som ikke gidder å late som. PROBLEMET ER selvfølgelig ikke apper, VR-briller, og egentlig heller ikke romprogrammer. Problemet er, som det alltid har vært, at noen folk har mye mens andre har lite. Vi beveger oss mot en verden hvor noen har alt, mens resten har ingenting. Bare spør Siri.

INN I VARMEN MED UTEKLUBB « Etter powersessionen i badstua og et par dupp opp og ned i kaldkulpen kjenner vi oss gjenfødte.

N UVANLIG VÅRLIG søndag i februar rusler vi bortover mot Salt, et saunabasert kulturprosjekt ved kaikanten i Oslo. Vi skal møte Filip Storsveen, alias Oprofessionell, som skal spille et sett i varmen med Uteklubb-kompis Marius Bø. På høyre hånd har man tollboden og på den venstre har man utsikten på Ekerberg, der Filip og resten av utegjengen har arrangert en rekke vellykkede fester de siste par årene. De første utgivelsene har allerede satt gjengen på kartet internasjonalt, med utgivelser som går sin seiersgang i bl.a. København. Og det før de i det hele tatt har kommet ut digitalt og i butikk. «Pull Up (Bound 2 Meet The Taxman Mix)» fra deres

eget label, UTE.REC., dundrer i øreproppene. Det er trance og breakbeat i skjønn forening, over et atmosfærisk bakteppe. Låta gjør nok enda mer ut av seg på et par høyttalere. Høyttalere finnes dit vi er på vei. På nettsidene står det bare at det vil spilles «chillout-musikk» og at det skal være «en atmosfære for total avslapning». Greit, det.

utstyret spiller på lag med temperaturen.

musikken som skjer på klubb, fester eller i studio.

Helt nye stifter på platespillerne er det også, en sjelden luksus for DJer som ofte må nøye seg med å spille på mer eller mindre slitent utstyr.

Likevel er det helt klart for Filip at den viktigste delen av virket skjer i den virkelige verden.

Oprofessionell synes dette er i ferd med å bli en «fin gjenganger».

VI TAR TUREN INN i den største, tribuneformede badstuen på Salt. Det er definitivt en slags forskjell mellom svetten klokka tre på dagtid og tre på nattestid. Etter å ha blitt varme i trøya, går vi inn igjen til baren. Det er tid for å sette på en ny plate.

– Vi spiller som regel ambient i rundt fire timer, mens vi bytter på å ta omganger i saunaen eller dukkerter i kaldkulpen. Denne gangen har Salt fått inn platespillere, så jeg har tatt med noen plater og håper

– Setter på en 20-minutters låt jeg. La oss gå og svette litt.

– Sjekk ut denne, den er norsk. Where it All Begins, av Erik Wøllo. Kjøpt på Filter Musikk. DJ-en vi først og fremst kjenner fra raske og basstunge opptredener drar frem plata fra Hot Club Records, jazzlabelet til Jon Larsen, der både Chet Baker, stringswingikonet Jimmy Rosenberg og poeten Jan Erik Vold, for å nevne noen få, har gitt ut musikk. Noen kommer aldri til å gi seg med det fysiske formatet.

Hvordan påvirker den uendelige informasjonen på internett hvem dere spiller med og hva dere spiller? – På nettet er alt blitt hyperglobalisert og det hjelper jo for å få kontakt og utveksle musikk med labels, distributører og eventuelle bookingmuligheter. Men det har oppstått en egen boble på nettet, parallelt til den utøvende delen av elektroniske

– Leter man etter musikk på nettet, vil man alltid prøve å finne den siden som har full oversikt over hva som finnes av alt, eller et sted hvor det beste av det som finnes, er samlet. Det sier seg selv at det ikke er mulig. Handler du fysisk musikk av enkeltpersoner, eller ved å besøke platesjapper, er mye av utvalget påvirket av helt andre faktorer enn hva som er hipt eller trendy. Man blir i større grad fritatt fra kravet om at man må ha oversikt over alt som noensinne er blitt laget. Det tar flere evigheter å skulle høre gjennom alt i en platebutikk. Da er det lettere å dyrke nysgjerrigheten og musikkgleden som gjør at man bruker alle penga sine på plater. PÅ FREDAG HØRTE vi, sammen med Filip, på testpressen til den nye Omformer-plata – et samarbeid mellom HMD Records og UTE.REC. Det er skrevet og produsert av Filip selv, og kommer ut på LP denne våren. Etter powersessionen i badstua og et par dupp opp og ned i kaldkulpen kjenner vi oss gjenfødte. Den lange helgen ute på byen er bak oss. Vi klarer endelig å tenke fremover. Hva har du på kalenderen? – Nå skal jeg jo spille to ganger under Bylarm, både live- og DJ-sett. Ellers jobber vi med å få på plass et sublabel der vi kan gi ut timeslange ambientlåter.

Det er en slags forskjell mellom svetten klokka tre på dagtid og tre på nattestid.

Fordyp deg i 160 0 0 0 lyd- og e -bĂ¸ ker pĂĽ mobilen .

stor y tel .com

’’

ANMELDELSER LITTERATUR

FOR DE PRIVILIGERTE ER LIVET ENKELT UNCANNY VALLEY: A MEMOIR Anna Wiener Fourth Estate, 14.01.2020

SILICON VALLEYS TEKNOLOGI, språk og livsstilspakke har trengt seg inn i hele vår hverdag. Både offline og online. Informasjonen du etterlater deg i løpet av en arbeidsdag brukes sømløst og umerkelig til å selge deg alt fra politiske parti til deodoranter. Hvem er det egentlig som har forandret tilværelsen så radikalt? Anna Wieners Uncanny Valley gir techboomen et ansikt bak reklamepropagandaen. Memoaret er et fascinerende innblikk i ideologien som former samtidens techindustri med sitt øko-fascistiske, utopiske verdensbilde. Privilegiene og stormannsgalskapen skildres treffende, fra en ung outsider på innsiden av næringen, men boken kommer stort sett til kort i sine tilløp til kontekstualisering og analyse. MEMOARENE ER IKKE bare en personlig beretning om et ungt menneske som ønsker å bedre sine livsvilkår, men også en fortelling om senkapitalismens påvirkning på det amerikanske samfunnet. Anna Wiener er på mange måter en typisk representant for sin økonomiske og kulturelle bakgrunn: høyt utdannet innenfor kulturfag med økonomisk støtte hjemmefra, hvorpå hun nå, drevet av både idealisme og snobberi, forsøker å lykkes i den tradisjonelle forlagsbransjen i New York. Desillusjonert av lave lønninger og høyt arbeidspress i en patriarkalsk og ukledelig gammeldags bransje, søker hun nye muligheter i den boomende techbransjen, først lokalt og siden i det myteomspunnede Silicon Valley. Memoarene skildrer hennes år som kundeansvarlig i en bransje preget av høy risiko, unge mennesker og et teknologioptimistisk, på grensen til fanatisk, verdensbilde som får Petter Stordalen til å fremstå som avmålt og sindig. Det hele skildres som en gigantisk barnehage av unge, intelligente menn hvis språk er hentet direkte fra Pentagons operasjonssentral og livsstil blander det verste fra internettkultur, new age-fanatisme og et svært dekadent forhold til egne privilegier. Likevel er det en smittsom optimisme som fenger Wiener, en blanding av genuint håp for fremtiden og noe for hennes generasjon så sjeldent som trygge, forutsigbare økonomiske rammer. SILICON VALLEY FREMSTÅR her både som en kult, en livsstil og et frigjøringsprosjekt, i skarp kontrast til forlagsbransjen hun forlot i New York. Arbeidsplassen preges av den unge, nyrike startupkulturen. De ansatte stiller på jobb i treningsklær, alltid beredt for en spontan fjelltur. Arbeidsdagen bærer preg av

en lekenhet i tilsynelatende skarp kontrast til de ekstreme pengesummene som er i omløp. En enorm forskjell fra den gammelmodige bokbransjen, med sine formale kleskoder og pay-your-dues mentalitet: her er det fritt frem for de unge nyrike til å gjøre nøyaktig hva de vil: «The most obedient of us would perch on the two sofas in the middle of the office, and the rest would roll over in their desk chairs, flanking the CEO in a semicircle like children at a progressive kindergarten». Man kan forstå, gitt hovedpersonens trygge oppvekst og hierarkiske arbeidshverdag i New York, at noe slikt virket forfriskende. Som i all big business, ledes barnehagen i hovedsak av menn – dette til tross for de overfladiske mantraene om flat organisasjonsstruktur og interne policyer for å ansette flere kvinner. Wiener skildrer treffende at hverdagen hennes i stor grad handler om å bistå menn, som om hun selv var et slags moderlig dataprogram. Menn skaper problemer, hun løser dem, lytter, smiler og hever lønn. Den frie, barnlige lekenheten i industrien er i stor grad forbeholdt mennene. Storslåtte punchlines om representasjon og likestilling er reklamespråk – både internt og eksternt. Måten Wiener fremstiller denne kulturen og hvordan de mannlige kollegaene forholder seg til samfunnets gradvis økende bevissthet om seksuell trakassering, er kanskje bokens sterkeste punkt. Hun avslører treffende vagheten i de unge sjefenes selvsikre ytre og hvordan de i sitt oppblåste selvbilde hverken klarer å se det problematiske med arbeidskulturen de har skapt eller at bedriften deres i bunn og grunn gjør det bedrifter alltid har gjort: selger produkter. På arbeidsplassen så vel som utad, er de fremdeles tradisjonelle finansmenn som forvalter patriarkalske strukturer i jakten på simple transaksjoner. WIENER FALLER DOG fullstendig igjennom i sine vage forsøk på å innta et klasseperspektiv. Hun identifiserer korrekt at det bak techindustriens utopiske propaganda skjuler seg intet mer enn simple, tradisjonelle transaksjoner og at de i bunn og grunn leverer helt konkrete produkter. Skildringene av hvordan San Fransisco parallelt med techboomen har en uteliggerboom og hvordan gentrifiseringen gjør byen nærmest ulevelig for mennesker utenfor techindustrien, er treffende og tankevekkende, men Wiener evner ikke å gi disse observasjonene en like treffende overordnet analyse som for eksempel gjør i spørsmål om sexisme ved arbeidsplassen. Hun ser kontrastene tydelig, men klarer ikke å kontekstualisere dem. Techarbeiderne kritiseres presist for deres blinde tro på at de utfører nøytralt, upolitisk arbeid og at de simpelthen bygger et babelsk tårn inn

i menneskehetens frigjørelse. Wiener overser tidvis blindt de småfascistiske trekkene med den utopiske tankegangen, den militaristiske utopiske propagandaen og den grusomme utnyttelsen av andre mennesker som ligger til bunn for velstanden. Det er kanskje vel høye krav å stille til et personlig memoar, men når hun så tydelig forsøker å belyse fattigdommen som preger bybildet i San Fransisco, savner jeg en mer strukturell analyse. Insisteringen på de skarpe kontrastene føles overfladisk og nærmest poserende, tidvis provoserende, spesielt når hun tydelig tenker strukturelt i spørsmål som angår hennes kvinnelige kollegaer som tjener millioner og dropper syre i helgene. Når hun midtveis i boken reflekterer over sitt nye liv i techindustrien og de etiske problemstillingene det medfører, lengter hun etter et enklere liv, bestående av dagligvarehandling, husvask og lange dusjer. Dette er selvinnsikt som minner mest om Kjetil Østli på sitt mest retur-til-natur-aktige, med en privilegert Lena Dunhamsk twist. Det blir ikke revolusjon av slikt, nei. JEG SITTER DERFOR igjen med en blanding av både irritasjon og beundring for Wieners bok. På den ene siden er dette en dypt empatisk, velskrevet tilnærming til memoarsjangeren, hvor hovedpersonen tar lite plass i teksten og lytter til sine omgivelser og tidvis reflekterer godt over dem, hvilket på sett og vis er en prestasjon i en så grunnleggende selvopptatt sjanger som memoarbøker kan være på sitt verste. Wiener har en god penn, og boken er fornøyelig lesning. Analysen av hvordan techindustrien, til tross for sitt grandiose selvbilde, reproduserer de samme patriarkalske strukturene som tradisjonelle bedrifter er betimelig og god, til tross for sine tilkortkommenheter. Man sitter likevel igjen med en følelse av uforfylt potensiale og intens apati ved bokens ende. Kapitalismen er tross alt en selvgående maskin, uansett hvem som sitter i det hvite hus – for de priviligerte er livet enkelt og politikk er noe adskilt, en lek. Wiener oppsummerer egentlig bokens problemer best selv: «I was looking for stories; I should have seen a system». Joakim Randa Berthelsen

Dette er selvinnsikt som minner mest om Kjetil Østli på sitt mest retur-til-naturaktige, med en privilegert Lena Dunhamsk twist.

TEATER

PRESENTERER

THE CACTUS LEAGUE Emily Nemens Farrar, Straus and Giroux, 04.02.2020

FASADER OG FADESER HVOR MANGE SIDER av en baseballroman kan man lese uten å ha kjennskap til sportens grunnleggende prinsipper? Emily Nemens’ romandebut The Cactus League viser at det er mulig å lese alle, også for den som ikke er interessert i sport. For her er det ikke selve sporten som står i sentrum, men situasjonene som oppstår når mennesker samler seg om sporten, med alt den byr på av press og forventninger.

VELKOMMEN TIL SCOTTSDALE, Arizona! Det er her det Los Angeles-baserte baseballaget The Lions holder til under sesongoppkjøringen, med sitt flunkende nye treningsanlegg Salt River Fields. Disse seks ukene inntar hele baseballapparatet ørkenbyen: trenere og spillere med sine baseballfruer som befester sin posisjon som nettopp baseballfruer ved å arrangere direct marketing-kvelder (bare med truser i stedet for overflødige kjøkkenprodukter i plast). Her innlosjerer de seg i sine moderne, arkitekttegnede feriehus med for mange bad, marmorbenkeplater og flotte fasader. Og det er nettopp det det er: fasader. The Cactus League består av ni fortellinger med hver sine hovedpersoner som på ulike måter er knyttet til laget The Lions og deres beste spiller, Jason Goodyear. Alle er opptatt av Goodyear, som er av typen alle menn vil være som ham, og alle kvinner vil være med ham – en mann med en kontrakt verdt 150 millioner dollar og som Nike kanskje skal kalle opp en skomodell etter. Han er en stillfaren, kjekk fyr uten synlige tatoveringer, som aldri ville stilt i bare trusa i en reklamekampanje, noe den første fortellingens hovedperson påpeker. Men han har en tatovering skjult under skjorta, og ja, den er et bilde på at det er mørke ting som skjules under overflaten. I BOKA MØTER VI blant andre en aldrende trener som bekymrer seg for nært forestående pensjon, en nyinnkjøpt spiller som ikke er så god som

alle trodde han skulle være og en fraskilt kvinne i midten av førtiårene som jakter kroppslig kontakt med unge baseballspillere. Med bredden i persongalleriet sørger Nemens for å angripe flere temaer: maskulinitet, seksualitet, helse, skjønnhet, sjalusi og økonomi. Etter hvert blir det tydelig at temaene på en eller annen måte knyttes til forfall, og spesielt fasadenes. Gjennom hvert kapittel avkler forfatteren The Lions’ nære og fjerne venner, lag for lag, slik at leseren til slutt skjelner usikkerheten hos de som klamrer seg til sportslige bragder og fete lommebøker. Forfallet skildres med humor. Nemens vender på forslitte uttrykk: det vanlige «before the shit hit the fan» blir her «before the shit really hit the oscillating fan». Nemens er også morsom når karakterene beveger seg ned i det dypeste dypet, og avreagerer på de ynkeligste måter. For eksempel når en av de eldre karakterene ser sin nylig frastjålne Cadillac, for så å slå løs på den med en baseballkølle. DET ER UTENFRABETRAKTNINGENE til en sportsjournalist som innleder alle de ni kapitlene i romanen. Som forteller zoomer han med disse mellomspillene inn på og ut fra de ulike sidene ved baseballen, menneskene og livet, og drar store og små linjer – som å sammenligne Arizonas geologiske historie med sportens gang: «rocks for jocks». Det er også her det blir tydelig at forfallet og Jason Goodyear er de røde trådene som alle karakterene tangerer. Det er et klokt valg av Nemens å sette handlingsgangen på pause med disse introduksjonene, fordi det skaper sømløse overganger mellom de ulike fortellingene, samtidig som leseren får pust i bakken mellom all dramatikken. Sportsjournalistens bemerkninger mellom kapitlene kan også leses som pauser mellom omgangene i baseball, og det er neppe tilfeldig at det er ni kapitler, for det er, som jeg nå har lært, ni omganger i et spill baseball. Marte Storrø

AV ROLF KRISTIAN LARSEN MED MUSIKK AV SONDRE JUSTAD

URPREMIERE 21. MARS SPILLER T.O.M OKTOBER 2020

BILLETTER OG MER INFO PÅ VEGASCENE.NO

OSLO

Design: Frode Skaren og Rune Mortensen

200 KONSERTER â&#x20AC;&#x201C; ETT FESTIVALPASS

’’

ANMELDELSER MUSIKK ULLIS TAPES Sekretorisk Otitis Media HMD Records, 27.03.2020

2020 betyr fem år med utgivelser og gode stunder fra det oslobaserte HMD Records. Bossman Jan-Fredrik Bjerk har gitt ut over et dusin kassetter på labelet, fylt med mixtapes fra lokale helter som Øyvind Morken, Halal Mario (Charles Codère), K^3 og André Bratten. Nå ligger albumet til Ullis Tapes for tur, Sekretorisk Otitis Media, ute på kassett og digitalt via Bandcamp. Releasefesten blir samme dag på Revolver. Forrige Ullis-helaften på Blitz var et av høstens store høydepunkt. Etter albumet å dømme blir denne kvelden også verdt å få med seg, mens vi ser frem til den årlige HMD-festivalen senere denne våren. 13 spor fylles av en stor sjangerbredde som allikevel oppleves som det mest helhetlige gitt ut av Ullis Tapes. Han klarer å presse sammen både ambient, house, jungle, electro, acid og ... norsk folkemusikk. Ambientlåtene «Shredmans» og «Through out this Together» imponerer ved å gi nok rom til lydene til at det mektige uttrykket fortsatt oppleves som lett. Låter som utmerker seg er albumets tydeligste hits, «Versjoner av en eldgammel fremtid» og «Olivars hoggormstil», mens roligere «Jæren frisk bris» hinter til den samme intensiteten. Siste låt, «Fanten», fungerer godt som avslutning og binder albumets tilsynelatende skildringer av norsk natur sammen med folkemusikk-referanser. Sekretorisk Otitis Media er en god mulighet til å bli introdusert for soundet til Ullis Tapes, som aldri har vært like tydelig som nå. Dette er også lyden av Norge! Christophe Boulmer

MUSTI Qoyskayga Nora Streams/ Sony Music Norway, 07.02.2020 Glem områdeløft, hvis det er noe som virkelig løfter Tøyen, er det 18 år gamle Ugbad Musti. Rapperen har rukket å turnere med den svenske R&B-stjerna Cherrie, gjestet Arifs siste skive og spilt konserter under fjorårets Øyafestival. Til tross for null singler. I februar kom endelig et album. Qoyskayga er somali og betyr familie. Det er et tema hun er innom på flere av sporene på skiva med samme navn. Albumet er konsist, 11 spor fordelt på bare 24 minutter. Åpningssporet «meg selv» oser selvsikkerhet. Det er personlig og breialt uten at det føles påtvunget eller anstrengt. Mye av det samme kan sies om albumet som helhet. Selvhevdelse blir kombinert med utleverende tekster om sårbare temaer som omhandler familie, identitet og tilhørighet. Heldigvis føles det mer jordnært enn selvmedlidende – i motsetning til mye annen ny rap. Musti har en allsidighet mange kan drømme om, og binder det sammen med en sterk fortellerevne og flyt, enten hun synger eller rapper. Qoyskayga er en kompetent debut fra en begavet artist. Faduma Mohamud

GRIMES Miss Anthropocene 4AD, 21.02.2020 Mye tyder på at det har rablet fullstendig for Grimes. I de fem årene som har gått siden Art Angels kom ut har det ikke vært så mye musikk å snakke om, men til gjengjeld svært mye eksentriske utspill i sosiale medier om anime, Dark Souls, å skifte navn til bare «c», eksperimentell øyekirurgi som kur for vinterdepresjon og ikke minst kjærlighetsforholdet til Elon Musk (hun gjorde det også nylig offentlig at hun er gravid via et lett forstyrrende manipulert toppløsfoto, men det er i skrivende stund uklart om Musk er faren). Comebacksingelen «We Appreciate Power» var et ugjennomtrengelig forsøk på å kombinere nordkoreansk pop og Marilyn Manson. Det så en liten stund ut som om popindustrien og Silicon Valley hadde forvandlet kunstpop-heltinnen bak «Oblivion» – muligens 2010-tallets beste låt – til den sprø troféhustruen til Reddits favoritt-gründer. Nå som det etterlengtede albumet endelig er klart kan vi med glede konstatere at å bli sprø har gitt hakket bedre musikalsk uttelling for Grimes enn det gjorde for Kanye. Miss Anthropocene har et slags konseptuelt rammeverk som, i likhet med de fleste gode konseptuelle rammeverk, kanskje er litt vanskelig å forstå for andre enn artisten selv. Så vidt jeg har forstått referer tittelen til en skikkelse som legemliggjør menneskeskapte klimaendringer i form av en slags gudinne/popstjerne/superskurk, som later til å være det Grimes går inn for å være selv for tiden også, med intensjoner om å rette oppmerksomhet mot miljøkatastrofe ved å lage popmusikk av det. Den er grei, du! Dette er typen konsept som veldig lett kunne gått på trynet, men i mine ører lykkes Grimes særdeles godt i å fange tidsånden. Miss Anthropocene er gjennomsyret av mørke og desperasjon fra start til slutt, men klarer faktisk å være morsomt å høre på samtidig. På Art Angels viste Grimes hvor spennende pop blir når du har en viljesterk kvinnelig auteur bak rattet i stedet for en brigade av bransjetryner og fokusgrupper. På denne platen videreføres dette samtidig som den mer innadvendte følelsen fra de tidligere platene hennes kommer inn igjen. Som så mye moderne konsept-drevet pop og elektronisk musikk dykker Grimes dypt i idéen om å forene det smakfulle og artsy med mainstreampop, lavkultur og teite, halvglemte trender. Det er nemlig en tidsperiode som henger like tungt over Miss Anthropocene som nåtiden: nittitallet. I tillegg til at de atmosfæriske elementene av new age og drømmepop som gjennomsyret platene før Art Angels er tilbake for fullt, flørter mange av låtene med klare elementer av grunge, industrielle beats, triphop og musikken du hører i bakgrunnen når noen er på nattklubb i en halvgammel scifi-film. Det er en herlig gotisk retrofuturisme som gjør materialet like gøy som det er tungt, og blandingen av stemninger fanger tidsånden bemerkelsesverdig godt. Dette er ekte undergangspop, full av ambivalens – det føles som Grimes argumenterer for å redde jorda og nihlistisk omfavnelse av apokalypsen om hverandre. Miss Anthropocene er en plate full av motsetninger og variasjon som nytes best som en helhet. Etter en åpning med to tunge, elektroniske låter brytes stemningen av «Delete Forever» der Grimes høres ut som en suicidal Idol-vinner ledsaget av banjo og strykere som later til å være et levende symbol for det naturlige, den gamle verdenen vi er i ferd med å miste. Deretter får vi to låter med energisk cyberpunk-pop etterfulgt av en låt som høres ut som den er skrevet til en musikal, så de to mest rocka låtene på albumet, og til slutt en bittersøt konklusjon som får meg til å tenke at hun muligens benyttet anledningen til å se Neon Genesis Evangelion igjen da det kom på Netflix – «The fate of destruction is also the joy of rebirth», heter det der. Det virker som om Grimes er enig. Eirik Kjøs Usterud

CEZINANDO Et godt stup i et grunt vann 1111KLUBB / Universal Music, 21.02.2020 Et godt stup i et grunt vann høres tidvis ut som om Future tok med seg Elton John og Karpe på en todagers ecstasybinge, hvor lydsporet ble unnfanget på rusens topp, og tekstene på nedturens absolutte bunnpunkt. Det er et overskuddshorn av idéer, kitschy kvantesprang og forbløffende vidd, men også et intimt verk av en artist som stadig evner å utvide sitt uttrykk. Selv om han besitter det tekniske repertoaret og viser at han er en rapper i den absolutte elitedivisjonen, er Cezinando anno 2020 mye mer enn det. Han er en av kongerikets mest innovative og sjangerutfordrende artister. Det er musikalsk vidtspennende i sine idiosynkratiske nikk til alt fra fløtete disneysvisker til kontemporær soundcloudrap, og alt i mellom. Til tross for at tekstene er personlige, fremstår de ikke som selvopptatte. De bæres fram av et lyrisk vidd de fleste andre artister kan misunne ham. Fra hysteriske «Rosa sky» og «Hollywood», til det selvransakende høydepunktet «Hore og madonna», leverer Cezinando et album som er vesentlig mer spennende enn Noen ganger og andre, som var en mer radiovennlig affære med sine monotone og sukkersøte låter. I Et godt stup i et grunt vann får Cezinando i større grad vist frem bredden i sitt talent. Albumet klokker dessverre inn alt for tidlig. Etter avsluttende «Kristoffer Robin», en låt som rent musikalsk kunne vært del av soundtracket til en hvilken som helst animasjonsfilm fra Disney, sitter man igjen med et ønske om mer. Det er mange i Norges raplandskap som forsøker å trå i samme spor, blant annet Eirik Aas, som søker det autentiske i det emosjonelle snarere enn i det erfarte. Men få er mer originale enn Cezinando. Enda færre makter å skape helhetlige, gode album ut av det. Når han også topper det hele med selvtillit og nevnte blodtidig vidd, står Et godt stup i et grunt vann igjen som et album som på fortreffelig vis forener popsensibilitet og et lyrisk talent av de rent sjeldne. Joakim Randa Berthelsen

SIMEN STEINKLEV, JANGO Dårlig Tid Ladnera, 21.02.2020 Søker man etter «arendal rap» på en søkemotor er øverste treff en Youtube-opplastning av en låt av poeten Håvard Rem (f. 1959) som heter «De e'kje bære bære du». Utgivelsesdatoen er uviss, men sannsynligvis første halvdel av 90-tallet. På Youtube har også tittelen falt ut. Der heter den enkelt og greit «Arendal rap». Den har 26 000 avspillinger. I låta synger Rem, med et tonefall som minner mer om regle enn rap, om hvordan det er å være fra Arendal. På det et og et halve minuttet denne anmelderen gadd var han innom både påmfri og utelivsvold. Det er bare å slå fast: Arendal er ikke kjent for sin stolte hiphop-tradisjon. Det kan komme til å endre seg. Kanskje på grunn av Simen Steinklev og Jango. På debut-mixtapen Dårlig Tid rapper de i likhet med Rem om livet i Arendal, men med mindre av den mye omtalte selvironiske brodden mot egen hjemplass som har hjemsøkt byen post Lille Lørdag, og mer av en (i overkant?) selvbevisst utforsking av hva det vil si å være ung og fra Arendal i 2020. Musikalsk spenner mixtapen over det viktigste av hiphoptrender fra de siste par-tre årene. Det er Soundcloud-rap ala Yung Smul på «Uvilkårlig» og 612-inspirert godteri-trap på «Dashboard». Ja, i høy grad er dette veldig norsk hiphop. Gjester har de også. Sørlandsrapper Nasrii er med, men det er Didzi fra Ålesund som står for mixtapens høydepunkt med gjesteverset på «Okay». Dårlig Tid er en passe lang, passe god start. Og de trenger ikke å føle at de har dårlig tid.

OBS: Denne Jango-en er ikke, slik NATT&DAGs anmelder først trodde, den samme som Jengo, som bidro på låta «Dyre Ting Vol. 2» med Unge Flui (2019). Yngve Sikko

123456 FOTO: FREDERIK HEYMAN

BRITZ Britz SZN Sony Music Norway, 21.02.2020

ARCA @@@@@ XL Recordings Ltd., 2020

Rappere driver og sletter alt innholdet på Instaen sin hver gang de skal slippe et prosjekt, jo! Det gjorde også Britz nylig. Så dukket det opp en video. En forventningsfull melodi og droneshots av Haugenstua. Jeg rakk å tenke at droneteknologien har gjort underverker både for rappere og True Crime-serier før jeg la merke til at der står han, jo. På toppen av en av blokkene, som en aldri så liten norsk PNL. Fra før er Britz mest kjent for låter med Isah («Vi Flyr») og Jonas Benyoub («Alé Alé»). Begge låtene er med på denne skiva, som har fått tittelen Britz SZN – og som med det blir den andre oslo-EP-en på tre måneder som heter noe med «SZN» (den forrige var Edrizz og MGs eksepsjonelle (!) Cuffing SZN). Denne SZN-en er tidsriktig og dansbar hiphop, som er veldig europeisk i formen. Det minner om både britiske og franske greier, hvis tentakler av melodiøs rap har nådd Danmark, Nederland,Tyskland og ganske sikkert også et par-tre-tjue andre land uten at jeg har fått det med meg. Det som binder denne sounden sammen, og gjør den til noe genuint europeisk – i motsetning til amerikansk eller norsk – er noe som egentlig ikke er europeisk, nemlig de myke afrobeatsene. Men Europa er mindre et produkt av de nasjonale identitetene, og mer en felles tilnærming til (kulturelle) impulser utenfra. På godt og vondt, selvsagt. Apropos godt og vondt. Britz’ tekstunivers handler mye om det, eller rettere sagt: å gå fra noe vondt til noe godt. Dessverre går det mye i troper som er iferd med å slite seg ut. Britz vil leve lavish, kjøre Bentley, det handler om å work hard, og dessuten: you dun know, bando, Dubai, grinde, gang og rollie! Det er ikke noe problem i seg selv, og når en uansett beveger seg i dette landskapet er det pluss i boka at det ikke på noe tidspunkt antydes at det lages filmer som tarantino. En skulle likevel kunne ønske seg mer egenart mellom standardfrasene. Det får en på første spor, «AMG», som lyder som en bekjennelse: «Når jeg sier Britz SZN er det mer enn en Instagram-tag / Det er et symbol på at du kan bli no’ uten å flippe en eneste bag». Denne låta er en av de tre helt nye låtene, og bærer bud om en artist som både vil og er kapabel til å gjøre enda større og bedre ting enn dette senere. Men enn så lenge må vi vente. Det er ikke Britz sin SZN helt ennå. Yngve Sikko

Etter en ekstrem mengde aktivitet både som soloartist og samarbeidspartner for aktører som Björk, Kanye og FKA Twigs i årene fram til 2017 har det føltes bemerkelsesverdig stille fra en av vår tids mest fremoverlente produsenter. Nå er Arca endelig tilbake med en hel time musikk – i ett eneste spor. For oss som har fulgt med på Instagram har det vært spennende å se Arca gjenoppdage seg selv som en slags eksperimentell, biomekanisk popdiva. Det har vært mange besnærende snutter fra studio og konserter, men det virker som hun mest har tatt kjernetematikken, kropp og identitet i endring, fra å være bare musikk til å utgjøre en hel livsstil. Hun har stått frem med ikke-binær kjønnsidentitet og skiftet til kvinnelige pronomen. Jeg har tenkt spesielt mye på en gang jeg så henne besvare spørsmålet «are you transitioning?» med «from birth to death». Singelen (den varer i 62 minutter) @@@@@ har akkurat det man forventer fra Arca: musikk som er i konstant endring, som et levende vesen, bygget på en blanding av lyder som låter som de kommer fra enten en kropp, en maskin eller noe midt i mellom. Det er en variert gryte av alt fra mystisk ambient, reggaeton-rytmer, spastiske breakbeats, utflytende autotune, støyutbrudd og glitrende melodi. Faktisk er det flere partier her som er det nærmeste Arca har kommet konvensjonell klubbmusikk, men felles for alt som skjer her er at det ikke skjer spesielt lenge av gangen. Det er uforutsigbart og alt annet enn kjedelig. Utgivelsen er ment å simulere en piratradiosending fra en annen verden, og det er omtrent sånn det låter også. Å mikse et album som om det var et DJ-sett var et av grepene som gjorde mesterverket Mutant fra 2015 så fantastisk, og det funker her også, men det er ikke så ofte det blir skikkelige låter av det, og det er av og til litt frustrerende at det fremstår mest som en kollasj av skisser og idéer som ikke får mer rom til å utvikle seg. Det har likevel vært standard praksis for Arca å gi ut en miks med smakebiter og outtakes før det er tid for album, så jeg håper det er tilfelle denne gangen også. I mellomtiden er en time med variert musikk der den mest forståelige tekstlinjen er noe sånt som «I don’t care what genital you were born with, you can shake that pussy». En fin måte å bryte stillheten på. Eirik Kjøs Usterud

’’

ANMELDELSER MUSIKK

123456

REDAKSJONEN ANBEFALER MUSIKK

J. HUS Big Conspiracy Black Butter Limited, 24.01.20 Etter braksuksessen med debutalbumet Common Sense i 2017 har livet til Momodou Jallow fra Øst-London vært en serie opp-og-nedturer. I 2018 døde faren, og han ble dømt til åtte måneders fengsel for besittelse av kniv. Oppfølgeren Big Conspiracy er mer innadvent, og er hakket mer nedtonet enn forgjengeren. Tekstene antyder også at J Hus har hatt tid til å tenke, og innholdsmessig bærer de fleste sporene preg av nettopp det. Produksjonsmessig blir det støttet av melankolske klaverakkorder, men i likhet med på debuten veksler han mellom en rekke musikalske stiler. «Fortune Teller» er inspirert av 90-talls dancehall og reggae, og sporrekka «No Denying», «Must Be» og «Love, Peace and Prosperity» viser resten av dimensjonene ved ham. Bak det rike og varierte lydbildet – fra afrobeats via hiphop til R&B og grime – står hans hyppige samarbeidspartner og produsent Jae5, i tillegg til TobyShiBoy og Nanna Rogues. På gjestelista finner man den Grammy-vinnende og høyst aktuelle jamaicanske artisten Koffee, som serverer et vers på basstunge «Repeat». En annen høyst aktuell mann, Burna Boy, spiller på Kadetten i Sandvika i sommer, og er også innom en tur. J Hus er en dyktig historieforteller. Et kjennetegn ved stilen hans er tankesprang som, uten forvarsel, flyter inn og ut av hverandre. I de fleste tilfeller funker det, men i et par partier blir dette forvirrende. Noen ganger er det en fordel å fullføre en tanke før man går løs på den neste. Faduma Mohamud

BEATRICE DILLON Workaround PAN, 07.02.2020 Beatrice Dillon virker alltid å befinne seg i et eller annet skjæringspunkt, enten det gjelder hvordan hun forholder seg til musikalske sjangre eller hvordan hun stadig utforsker grensene mellom musikk og kunst. Hun har alltid laget musikk som beveger seg i fremmede terreng og til ukjente steder vi aldri kan forutse – på måter som er både elegante og påfallende estetiske. Både Blue Dances, hennes første EP fra 2014 og Face A/B utgitt året etter, er en god innføring i det som kan sies å kjennetegne sounden til Dillon. Det er atmosfærisk, varmt, data-animert og stoisk på samme tid. Denne gangen, når hun gir ut sitt første soloalbum, Workaround, gir hun ikke slipp på sin egenartede sound, men spisser den enda mer. Tittelen indikerer noe som er jobbet rundt, og i et intervju med Mixmag forteller Dillon at hun ønsket å utforske ideen om komposisjon uten bruk av romklang. Resultatet er perkussive beats med en krisp, kortklipt og tørr sound som ved første lytting kan virke kald, monoton og gjentagende, men der djevelen befinner seg i detaljene, i all sin prakt. Grep tas og slippes like fort: en fiolinstreng skjærer forbi, en kontrabass rumler og stopper brått. Kompulsive rytmer spretter i takt med hoppende trommer og harde kicks på etterslep med luminøse samples som spenner i alt fra jazz og elektrisk gitarpedal til cello, kora og perkusjon fra den indiske tablatrommeren Kuljit Bahmra. Mekanisk dekonstruert og synkopert UK garage møter organisk analog instrumentasjon i et dub-befengt futuristisk lydbilde, alt i et sløvt rullende tempo på 150 bpm. Det er komplekst, likevel lett, avventende men insisterende. Albumet som er støpt gjennom en tre års periode mellom månedtlige radioshows på NTS, DJ-sets, kollaborasjoner med eksperimentelle musikere som Rupert Clervaux, Karen Gwyer og Laurel Halo – pluss diverse EPer og en veldig fin kassettutgivelse på The Triology Tapes – er en tidløs rytmereise som viser at Dillon er i stand til å utvide det elektronske klubbmusikk-formatet til store lengder. Workaround fungerer som et inviterende alternativ til danseren, DJen og lytteren, og er nok bare en brøkdel av hva vi kan forvente av Beatrice Dillon i fremtiden. Kristina Holt

SKENGDO, AM EU DRILLAS Finesse Foreva, 21.02.2020 En av de gledeligste utviklingene i hiphopen de siste par årene er at drill-rappen fra Chicago, med artister som G Herbo og Lil Durk i spissen, har fått gjennomslag i mainstreamen med de regionale avartene som slikt fører med seg. Minst to distinkte side-sjangere har oppstått. I New York den såkalte Brooklyn Drill, hvis avdøde Pop Smoke var en gallionsfigur, mens det i Storbritannia har dukket opp et utall av artister under UK Drill-fanen. Blant dem, Skengdo og AM. Samleskiva EU DRILLAS er en aldri så liten statement etter at britene gikk ut av EU 31. januar. De to britene har samlet drill-artister fra hele Europa – dvs. Irland, Tyskland og Nederland og Sverige – for å vise at … we are the world og Boris Johnson bestemmer ikke over drill. Fra Sverige stiller Robbz x Brook, Dani M, Elias Abbas og Cherrie-lillebror K27 opp. EU DRILLAS viser at musikk, tross det voldelige budskapet som ligger i kjernen av drill, handler om å lage fellesskap mellom mennesker. Det gjør at skiva ikke bare er en lyttverdig dokumentasjon av en musikalsk bevegelse som har hjemsøkt vår tid, men også et sterkt symbol på at mennesker på tvers av land står sammen – helt til tross for at en Europeisk Union her, og et Storbritannia der, fragmenteres internt og eksternt, med de følgene det har for politisk retorikk, handel, verdensfred og sånn. Sa noen We Are The World? Budskapet om brorskap stiller ikke akkurat noe svakere tatt i betraktning at Brooklyn Drill-stjerna Pop Smoke ble skutt og drept 19. februar, to dager før EU DRILLAS ble sluppet på strømmetjenestene. I slike øyeblikk er det fint å tenke på at musikk alltid (!) er en netto positiv faktor i samfunnet, selv om – for ikke å si, spesielt når! – lydbilde og tekster farges av samfunnets skyggesider. Dette trengte vi nå. Yngve Sikko

FLIRT - «UKORREKTE RYKTER» Verdens første norskspråklige UK Garage-låt (2001) er endelig på Spotify! Var det denne spalten som var tungen på vektskålen, mon tro? Yngve Sikko

EIRIK AAS Med lyset slukket Vibbefanger, 21.02.2020 I vinter havnet jeg litt vilkårlig på Landmark, hvor Eirik Aas introduserte nytt materiale som nå har endt i debutalbumet Med lyset slukket – en tittel med soveromsrap-garanti. Hesterapperens soloprosjekt har, som et resultat av samarbeid med hovedprodusent Vetle Junker (Verdensrommet), Even Kjelby (Great News), Thomas Wesenlund Wahl (Hasta, Cezinando) og Martin Gowland endt i en fusjon av rap, pop, jazz og indie. Gjennom albumet akkompagneres Eirik Aas av alskens akustiske instrumenter, inkludert saksofon, strykere, gitar samt behagelige synth-pads; et lydbilde som gir rom for for eksperimentering og sjangerlek, spesielt for en rapper. Etter å ha hørt gjennom hele Med lyset slukket, tas jeg imidlertid tilbake til Landmark, og følelsen jeg satt igjen med etter konserten. Hvorfor blir jeg ikke revet med? Er det fyllesyken? Lavt blodsukker? Hjerneslag? Er det noe som mangler i fremførelsen? Eller er det fordi jeg ikke er fra Bergen? Det er først på nest siste låt, Dag og natt, at Aas selv avslører hva som er galt, med innrømmelsene: «eg e litt kjedelig til vanlig» og «eg trenger noe mer». Dette understøttes av feature-låtene Aldri og Nesten der, hvor Aas assisteres av henholdsvis L:U:N:A og Verdensrommet. Eirik Aas føyer seg i rekken av norske artister som har forlatt en stor og bra rapgruppe til fordel for et soloprosjekt, hvor vedkommende deretter ofte tenderer mot popsjangeren gjennom personlige historier som strekker seg utover et typisk 16-bars-vers (som Linni, Store P, Emir og OnklP). Personlige historier til tross, føles det til tider som om både tekst og fremførelse mangler karisma, hvor eksempelvis tomme repetisjoner brukes uten mål og mening, som om det bare er noe man har hørt andre artister gjøre for å opphøye et budskap (og dessuten siden man slipper å skrive så mange ord). Det høres ut som taffel-rap, om det er lov å bruke ord som ikke finnes ennå. Det kan hende dette er et resultat av at det akustiske lydbildet får vokalen til å fremstå nesten mekanisk i forhold. Mens synthene forvrenges i hytt og pine, føles det som om vokalen er litt for kontrollert til at det er rom for affeksjon. Noe som er litt irriterende for vanlige mennesker med følelser å høre på. «Stopper opp», en godt mottatt singel med Great News på feature, er kanskje albumets høydepunkt idet Aas modulerer sin ellers dyssende vokal, i et flowskifte som harmonerer med den drømmende synthen. Den samme variasjonen finner man i «Daggry», som også er hørverdig. Utover dette føles Med lyset slukket som et eksempel på hvordan et overprodusert album kan ende opp mindre autentisk, og blottlegge artistens fravær av karakter. Ruth Emilie Rustad Martinsen

COLD LAKE – NEO SCANDI Sideprosjektet til han andre i Trist Pike. Du trenger ikke nødvendigvis høre det (jeg er fortsatt usikker på om det går an å høre hele), du må bare vite at det finnes. Du finner det på SoundCloud og Bandcamp. Best Tracks: «Rock ‘n’ Roll Computer». Ludvig Furu

KIM ANDRÉ RYSSTAD OG KORK «DRAUMKVEDET» I TRADISJONELL DRAKT «Folkemusikktimen» på P2 hust hit different, når man er bakfull. Det fikk undertegnede erfare en hypnotisk halvtime på badet i begynnelsen av januar, da bakfulle øyne gjennomførte sjelegransking i et flekkete speil til lyden av mikrotonale, arabisk-lignende lyder, fremført på arkaisk nynorsk. Historien som messes fram i middelalderballaden Draumkvedet er historien om Olav Åsteson, som gjennom tretten mørke juledager i en transelignende søvn svever mellom liv og død. Mens han ligger og sover, vandrer sjelen hans til etterlivet, og Olav får en unik – og nokså skremmende! – innsikt i skjebnen som venter etter døden. Men sjelen kommer tilbake til legemet til slutt. Slik den også gjør det når man har drukket litt for mye dagen før.

(Søk: «Draumkvedet med fullt orkester NRK», så finner du det. Starter etter ca. 24 minutter.) Yngve Sikko

Designet av Sigrid. Inspirert av Norrøna-klassikere. Testet av GORE-TEX. Slippes i uke 13. Svært begrenset opplag.

Sigrid, GORE-TEX brand-ambassadør.

norrona.com

’’

ANMELDELSER FILM THE PLOT AGAINST AMERICA Serieskapere: David Simon og Ed Burns Premiere: 16.03.2020

I The Plot Against America vinner flyhelten Charles Lindbergh det amerikanske presidentvalget i 1940 mot Franklin D. Roosevelt. Det gjør han ved å drive valgkamp for å holde USA ute av andre verdenskrig. Men bak anti krig-retorikken skjuler det seg, ikke spesielt godt riktignok, antisemittisme og proto-fascisme. Jødene vil naturligvis at USA skal hjelpe til med å stoppe Hitler, men i Lindeberghs, og mange amerikaneres øyne, er de krigshissere. Og jøder. Med denne hypotetiske situasjonen som bakteppe skildrer The Plot Against America hvordan frykten gradvis spiser opp en jødisk familie. Først innenfra, og så gradvis utenfra, lenge før volden implisitt i den politiske retorikken slippes løs. The Wire-skaperne er ikke like eksperimentelle i formen som vi tidligere har sett dem, for eksempel i … The Wire. The Plot Against America følger Philip Roths originalhistorie fra 2004 tett, og fortellerstilen er, slik den er i Roths roman, likefrem og simpel. The Plot Against America er en skremmende historie, men boken er verken Roths beste, eller den beste boken om hypotetiske autoritære maktovertagelser av USA rundt andre verdenskrig (les: It Can’t Happen Here (1935)). Resultatet er en serie som ikke er så gripende som den kunne og burde ha vært – om den tok seg flere friheter fra Roths historie, og gjorde parallellene til dagens vestlige demokratier enda mer eksplisitte. Vi må aldri glemme hvor hatet kommer fra, men denne serien kommer til å gå i glemmeboken ganske raskt. Og sånt sett er den vel et symbol, på hvor galt det fortsatt kan gå. Yngve Sikko

THE GENTLEMEN Regi: Guy Ritchie Premiere: 28.01.2020 Guy Ritchies tydelige stil gjør at hans mindre vellykkede filmer kan fremstå som dårlige hyllester til egne verk. Sånn er det også med The Gentlemen, som føles som en slapp fan service til den som synes det høres spennende ut med en litt mindre gjennomtenkt versjon av Snatch eller Lock Stock satt til 2019. Ploten er ganske enkelt: Mickey Pearson (Matthew McConaughey) vil selge hasj-imperiet sitt før legaliseringsbølgen når England. Det hele ender selvsagt opp i et kaos av vold, overraskende vendinger, utpressing, snappy replikker, etniske stereotypier og fine herreklær. Alle disse bestanddelene føles utdaterte og oftere enn ikke som unødvendig fyll. Filmen er full av twister hvor hovedpersonene alltid har planlagt et steg lengre enn sine fiender. Uansett hvor håpløst det ser ut dukker det alltid opp en person med maskingevær eller pistol som redder situasjonen. Sånn sett er det vanskelig å ikke sammenligne The Gentlemen med den mer vellykkede Knives Out, hvor både historiefortellingen og vendingene faktisk bidrar til å drive handlingen fremover i stedet for å bare få tiden til å gå. Til å være en action-komedie er det også langt mellom de gode vitsene. På et tidspunkt blir noen skutt i hodet med en liten pistol, stopper opp og kjenner på såret før han på tegneserievis faller bakover. Det er nesten parodisk fantasiløst. En annen av filmens karakterer er en kineser som heter Phuc. Her er det mange muligheter til dårlige vitser, og Ritchie benytter seg av alle. Det er nesten så man tror det er gjort på trass. Noen lyspunkter er det likevel. Ritchies karakteristiske raske tempo og hyppige kutt gjør at filmene hans sjeldent kan beskrives som kjedelige, selv om regissørens retur til britisk underverden tilfører lite nytt til hverken sjangeren, hans egen filmografi eller gleden til den som ser på. Marco Reinertsen

RICHARD JEWELL Regi: Clint Eastwood Premiere: 21.02.2020

MONOS Regi: Alejandro Landes Premiere: 21.02.2020

I Richard Jewells øyne er verden delt opp i de gode og de onde. Sikkerhetsvakten som hindret et større bombeangrep under OL i Atlanta, er nemlig av den naive overbevisningen at politiet og ordensmakten alltid er de snille. Av dette følger det logisk at de de utøver makt mot er de onde. Men det ligger ikke noe politisk bak dette synet. Richard Jewell er bare en udugelig idiot, som tidligere har fått sparken både som vekter og politimann. Han er sannsynligvis ganske dum. Til tross for dette klarer han å delvis avverge et brutalt terrorangrep. To stykker dør likevel, men det kunne vært langt flere. I tre dager blir han hyllet som en helt. Men med hele verdens øyne på seg leter både FBI og den lokale pressen etter en hurtig oppklaring. Uten andre spor, havner sikkerhetsvakten selv under mistanke. Alt dette er basert på ekte hendelser, forresten. Richard er en tragi-komisk figur. Med potensiell terrorsiktelse og påfølgende dødsdom, er det vel så viktig for ham å gjøre det klart overfor verden at han i alle fall ikke er homofil, som å bedyre sin uskyld i bombeangrepet han mistenkes for. Det er tidvis ustyrtelig morsomme greier. Det er i høy grad hovedrolleinnehaver Paul Walter Hausers fortjeneste. Men det er nå engang først og fremst en seriøs film, som stiller et seriøst spørsmål: Kan en udugelig idiot stå imot mektige krefter, som eksempelvis Staten og Media? Med hjelp av de riktige folkene – kanskje. Enter: den livstrøtte, libertarianske advokaten Watson Bryant. Han og Richard utvikler et De Urørlige-aktig, liksom usannsynlig kompisforhold, mens verden forsøker å knuse dem utenfra, én reporter på gressplenen utenfor huset av gangen. Rørende? Joda. Samtidig er det en maktubalanse mellom dem som bringer med seg et visst ubehag. Richard har en lignende relasjon til moren, som han fortsatt bor hos, selv om han er godt oppi tredveåra. Det eneste som eventuelt kan redde disse relasjonene, for ikke å si hele sulamitten, er en god dose kjærlighet. Verden er ikke så enkel som Richard tror. Strukturer, allianser, lojalitet, (motstridende) interesser og seksualdrift legger føringer for hvordan vi lever livene våre. Og vi kan ikke gjøre noe med det. Det er et kaos. Det er ikke sant at noen er gode og noen er onde. I større eller mindre grad er vi alle idioter. Filmen preges ikke av den samme moralske tvetydigheten som samfunnet den skildrer. Historien fortelles rett frem, FBI-folkene er Making a Murderer-aktig fæle og journalistene er karikerte blodhunder som ikke bryr seg om menneskene bak overskriftene. Generelt er alle som representerer noe mer enn seg selv fæle. Richard Jewell tar ingen sjanser. Den er liksom bare akkurat det den er: et småmorsomt, smått rørende drama der de store spørsmålene får lure i bakgrunnen – heldigvis uten at de forsvinner helt. Yngve Sikko

For norsk ungdom som er lydigere, mindre kriminelle og har bedre forhold til foreldrene sine enn noensinne, kan prematur selvstendighet og full frihet virke skremmende. Den paramilitære ungdomsgruppen Monos lever oppe i de colombianske Andesfjellene, tvunget til å finne ut av hvordan man styrer et lite samfunn på egenhånd. De har tatt en amerikansk kvinne til fange og ledes av en voksen general som kommer innom basen med jevne mellomrom. Filmen er en blanding av mange bra ting. Den koregraferte disiplinen fra Beau Travail, umodenheten fra Lord of The Flies og jungeldypet fra Apocalypse Now (selv om referansene av og til blir så overtydelige at man dras ut av filmen). Med slående locations, vakre utsnitt og oppslukende lyddesign tar den oss umiddelbart inn i den maskuline, ensomme og klaustrofobiske verdenen til de militante tenåringene. Det gjennomgående fuktige været hjelper heller ikke på stemningen for oss som sist opplevde slike forhold i 6. klasse på «utedag». Bordet er altså dekket for en saftig studie i farlig gruppementalitet. Hva slags menneskelig mørke er det Monos klarer å belyse? Ikke lett å si. Konteksten i handlingen, spesielt den politiske, forblir uklar. Dette er antakelig ment for å åpne opp filmen, gjøre den mer universell, OG opphøye historien til et slags eventyr, så den slipper å ende opp som enda et spesifikt historisk drama. Men mangelen på informasjon blir i stedet et irritasjonsmoment. Den holdes tilbake for oss tilsynelatende uten god nok grunn – fremfor å være mysteriet som holder filmen i gang. Hvorfor gjør ungdommene det de gjør? Kan kidnappingen av amerikaneren rettferdiggjøres? Vel, uten å få innsyn i det store bildet er det umulig for publikum å avgjøre. Derfor, til tross for en rekke slående, vakre bilder fra fuktige fjell og tett Amazonas-jungel, kule fortellerideer og en viss opprørsk tidsånd, klarer ikke Monos å formidle noe særlig. Den bruker lang tid på å vise oss uvilkårlige aggressive utbrudd, utemmet sexkultur og interne rettssystem. Men hele tiden lurer man på hvorfor. En rolig middelklasseoppvekst kan kanskje gi en illusjon om at de onde kreftene som får andre til å drepe ikke finnes i en selv. Monos prøver å være et dette slaget i magen – en herzogsk påminner om at naturen er ekstrem og at vi er en del av den – men den mangler kjøttet på beina som trengs for å måle seg med sine filmhistoriske forbilder. Ludvig Furu

123456

REDAKSJONEN ANBEFALER TING PÅ INTERNETT

DATASIKKERHET Joda, privatlivet går til helvete, og joda, det er politikerne sin oppgave å forhindre det. Det er likevel verdt å spørre seg om hvor man vil være når en eller annen computerapokalypse kommer. Selv om Silicon Valley vet alt om deg allerede er det ingen grunn til ikke å tegne opp en grense her og nå. Hvordan? Her er det minste du bør gjøre: – Slutt helt med Google. Slett profilen din, lag deg en kryptert epost (Protonmail, f.eks.), bytt nettleser til Firefox og søk med Duckduckgo. – Slutt med Facebook-chat. Bruk Signal i stedet, din idiot :-) – Kjøp VPN, så ser ingen IP-adressen din. – Bruk passordmanager og ha dritvanskelige passord overalt. Ludvig Furu

FOTO: AMAZON PRIME

FJOLS TIL FJELLS Regi: Petter Holmsen Premiere: 21.02.2020

ALL OR NOTHING: THE BRAZILIAN NATIONAL TEAM Amazon Prime Dokumentarserie, ute nå

Det er vanskelig å le av noe som aldri bryter med forventningene. Fjols til fjells er oppfølgeren til publikumssuksessen og påsketradisjonen med samme navn fra 1957, og ... skal forestille en komedie. Det er kommersielt taktisk å kalle en film opp etter det som er inkludert i serien «Norske klassikere», som Norske Byggeklosser fra 2018. Samtidig følger det med en viss fallhøyde. Men sånne filmer er tilsynelatende ikke laget for å være bra, heller. Fjols til fjells er laget for å trekke familier på kino frem mot påske, kun i kraft av å være en sesongbasert film. Såpass kyniske tanker kan oppstå hvis filmen er så dårlig som denne, i hvert fall. Resepsjonisten Poppe (Herbert Nordrum) skal forestille barnebarnet til Justers rollefigur med samme navn i originalfilmen. Sammen med kokken Morten (Nader Khademi) og renholderen Pia (Anette Hoff), gjør han sitt ytterste for at hotellet i Trysil skal vinne den gjeve tittelen «Årets påskehotell» for femte år på rad. Til tross for at halve rollebesetningen har erfaring med hotelldrift fra serien Hotel Cæsar viser det seg å være vanskeligere enn antatt. Dermed følger et konfliktfylt, helsikes rabalder når fjolsene må møte kravene til et sprøtt persongalleri av hotellgjester, hyttenaboer, misjonærer og afterskikledde ungdommer som alle skal feire påske samtidig på samme sted. Dette er en slags homage, der handlingen gjennom filmen trekker paralleller til spesifikke scener i originalen. Der Leif Juster ukontrollert stormer på ski ned en lang skibakke, aker Herbert Nordrum ufrivillig ned Trysilbakken på et kors med en utkledd Jesus festet til. Hvor den innbitte ornitologen i originalen stenges ute fra hotellrommet og ender opp med å overnatte i et badekar, blir den overtydelige antagonisten av en hotellanmelder i 2020-filmen stengt ute fra hele hotellet i et basseng, og må i likhet med ornitologen gjentatte ganger bytte rom på grunn av feil fra de distré hotellansatte. Disse referansene til originalen føles mer påtvungne enn nødvendige, idet bruken av 60 år gammel humor sjeldent fungerer i moderne kontekst, og fordi handlingsforløpet virker unaturlig lagt opp med formålet om å skvise inn disse referansene. Fjols til fjells er et prakteksempel på hvordan en moderne komedie med hentydninger til den gamle slapstick-farsen kan slå feil (no PUNCH intended (ser du, man får dårlig humor bare av å se filmen)). Der originalen utspiller seg som en situasjons- og forvekslingskomedie med misforståelser i dialogen som viktigste humoristiske verktøy, er den moderne Fjols til Fjells et mislykket forsøk på en farse med forutsigbare og lavpannede comic reliefs som repeterer seg selv – person som får elektrisitet gjennom hele kroppen idet strømmen skrus på; mennesker som sitter fast med foten og dras etter skiheisen; dårlig behandling av et lik som gjentatte ganger blir forsøkt brukt for å dekke over at plottet er dårlig. Ikke gi denne filmen oppmerksomhet, da slutter den aldri. Ruth Emilie Rustad Martinsen

Det er fremdeles mange aspekter ved fotball som er nesten helt ukjente for oss. Noe av det, som den tilsynelatende ustoppelige korrupsjonen, bobler noen ganger til overflaten. Andre aspekter, som hva som skjer i garderobene under kamp og konfliktene mellom spillere, ser vi nesten aldri noe av. Rykter om managere som skjeller ut spillere og sparker ting i hodet på dem blir bekreftet i selvbiografier mange år senere, men det er svært sjeldent å se opptak fra garderobekonflikter, enten fra mobiler eller i dokumentarer. Fotballklubber har tross alle potensielle lekkasjer og store konflikter, ganske god kontroll på eget image. Den etterlengtede sniktitten på hvordan det går når fotballstjernene og treneren mister kontroll føles fremdeles langt unna. Det er denne jakten på det som skjer bak kulissene som gjør fotballdokumentarer så fascinerende. Vi er kanskje et stykke unna å sette mikrofoner på spillerne som man gjør i NFL, men en ny generasjon fotball-dokumentarer om Sunderland, Leeds, QPR og Manchester City har gjort litt for å åpne opp garderobedøra til storlagene, selv om den fremdeles bare står på gløtt. I All or Nothings nye sesong er det det brasilianske landslagets tur til å dele litt fra tilværelsen under fjorårets Copa America på hjemmebane. Litt mer ærlig enn mange andre dokumentarer i samme sjanger er denne serien riktignok. De voldsomme protestene i Brasil under mesterskapet blir såvidt nevnt, vi får litt ufarlige opptak fra garderoben og Neymars voldteksangklagelse begraves ikke helt. Utenom disse, og det faktum at serien følger et landslag, er det få dramatiske endringer å spore sammenligned med lignende serier. Vi blir med på treningsanlegg og ser motiverende taler fra trener Tite, men dramatikken føles mer konstruert enn virkelig, og i likhet med andre fotballserier fra Amazon kan det til tider virke mer som en lang reklame enn en dokumentar. Ting er stort sett som det vanligvis er i fotballverdenen, forenklet og overdrevent dramatisk. Det er viktig å vinne, sier fansen i pent klippede montasjer før kampene. Ja, nikker andre fans, jeg håper også at mitt lag vinner, legger flere til. Pressen er også enige: Det hadde vært fint om vi vant nå. Nei, ikke bare fint, laget MÅ vinne nå! Og spillerne? Om de også vil vinne? Oh yes. Noe dypere enn det kommer man kanskje aldri, og det er kanskje ikke meningen heller. Fotball er følelser, og som andre følelser, ofte vanskelig å sette ord på. Det er god tilgang på spillere og nok av intervjuer, men de som har sett fotball på TV vet at det er håpløst å håpe på noe særlig nytt her. En av spillerne sier, totalt blottet for ironi, at han aldri har likt å trene med vekter, men at han respekterer de som gjør det. I neste klipp understreker han at man ikke alltid kan tulle og le, men når situasjonen er riktig, liker han å gjøre det. Det er godt å få det bekreftet. Ikke en gang under voldtektsanklagene mot Neymar klarer en eneste person på kamera å si noe interessant eller fornuftig. Ikke hjelper tilgangen på lagets største stjerne noe særlig på underholdningsverdien heller. Når han ikke er skadet eller forteller at han liker å spille fotball, sitter Neymar stort sett med ansiktet mot mobilen. De tydeligste forskjellene fra dokumentarer om engelske klubber er lettere å få øye på i de små dryppene fra hverdagen til spillerne. Som for eksempel da Willian på kort varsel kalles inn til troppen og derfor må avbryte ferien sin i Jerusalem hvor han har dratt med hele familien for å la seg døpe i den samme elva Jesus visstnok skal ha døpt seg i. Herlig brasiliansk! Etter hvert kan man begynne å lure på om den manglende åpenheten rundt fotballen er der først og fremst for å skape illusjonen om at spillere, trenere og prosessen i en fotballklubb er mer interessante enn de egentlig er. Det er som med denne dokumentaren som med fotball generelt. Klarer man å se forbi hvor kjedelige spillerne er når de gjør noe annet enn å spille fotball og ikke la seg irritere av hvor intetsigende presse, trenere og fans snakker om fotball, er det mye å like. Selv om det er polert, er det fremdeles underholdende. Skal man se litt mer ufiltrert virkelighet, må man se Sunderland ’Til I Die, hvor den katastrofale sesongen smitter over i manglende kontroll over hvor godt klubben fremstår på kameraet, og man innimellom får følelsen av å se ekte drama. Marco Reinertsen

@MYSPACEMAFIAEN PÅ TWITTER Tro det eller ei, men en gang for lenge siden var Twitter et sted man fikk sin daglig dose jokes – også på norsk. Mens dere venter på den 350 sider lange boka en eller annen burde skrive om humortwitters rise (2013-) and fall (2015-) kan dere gå inn og følge dritten ut av myspace mafiaboss på nevnte webpage. Han er den eneste fra post-USA-valget-i-2016 som holder det ekte – Jame bond style ;) Ludvig Furu

REDAKSJONEN ANBEFALER TEKST

EMILY RABOTEAU – THIS IS HOW WE LIVE NOW «At the head of the table where we sat eating bagels, Aurash said we won’t solve this problem until we obsess over it, as he had obsessed over Michael Jordan and the Lamborghini Countach as a kid.» Noen forskere, skriver Emily Raboteau, mener at den beste man kan gjøre for klimaet er å snakke om det med venner og familie. I 2019 utfordret den amerikanske forfatteren seg selv til å snakke om klimakrisa hver eneste dag. Denne artikkelen er fragmenter fra det året. Folk spiser mat, drikker drikke og snakker om klima. Hver for seg er de korte tekstene små innblikk i et liv. Sett under ett tegner de et bilde av et samfunn som er i full fart på vei mot stupet. Yngve Sikko

REDAKSJONEN ANBEFALER FILM OG TV

LENNY COOKE (2013), DOKUMENTAR For de som vil se bakover i katalogen til Benny og Josh Safdie og allerede har sett Good Time, er brødrenes dokumentar om Lenny Cooke et fint sted å fortsette. Cooke går ut av skolen som en av USAs mest ettertraktede baskettalenter, men er så arrogant og umotivert at han ender opp med å feste vekk hele potensialet sitt. Drømmen om NBA blir erstattet av et liv som bitter, overvektig og fattig mann. Det er vanskelig å trekke frem én scene fra en 90 minutter sammenhengende tragedie, men en deprimert og full Cooke som bryter sammen i gråt mens han synger 2004-hiten «Let Me Love You» på 30-årsdagen sin er ganske høyt oppe. Marco Reinertsen

44 FILM

Q&A

HEI, DAG JOHAN HAUGERUD TEKST LUDVIG FURU

orfatter, filmskaper og bibliotekar Dag Johan Haugerud har hatt et godt år, kan vi anta etter fjorårets Barn snart har gått seiersrunden sin. Den har vunnet en rekke priser både i utland og innland, ikke minst NATT&DAGs egen Oslopris for Årets Beste Film. Allerede før adrenalinet til den norske middelklassen har lagt seg etter å ha blitt tatt på kornet, er han tilbake med en ny film, Lyset fra sjokoladefabrikken. Det er en kort langfilm som han selv har beskrevet som en dekonstruert musikal. Vi likte den også, vi. Har du en fin dag? – Den er okei, jeg er litt forkjøla. Hva arbeider du med nå, ny film eller? – Jeg gjør noen sånne ting knytta til Barn og Lyset fra sjokoladefabrikken, men jeg prøver å jobbe som vanlig. Som bibliotekar og med å skrive. Du fremstår ganske norsk, i likhet med filmene dine. – Jaha?

Rolig, kanskje litt konfliktsky, men ikke så nevrotisk, nødvendigvis ... Er du komfortabel i norskheten din? – Åh, vanskelig spørsmål. Jeg kan merke det når jeg er ute og reiser med filmer og snakker med folk. De ser på meg som en ganske typisk skandinav. Det er ikke noe jeg prøver å verken forsterke eller jobbe imot. At jeg er norsk, det er liksom, ja … Jeg vet egentlig ikke hva det betyr, hvis man skal bryte begrepet opp i småbiter. Barn ble godt mottatt i Italia, der de etter ryktene skal ha kjent seg igjen i den. – De kjente igjen hvordan ting fungerte på skolen, hvordan sånt ville blitt behandlet. Det var lærere som uttalte seg om dette. Jeg så Fellinis Roma her om dagen, og der er italienerne i alle fall litt annerledes enn karakterene i dine filmer. – Haha, ja det vil jeg tro. Jeg tror de synes

Barn har lavt temperament. De syntes det var så påtakelig at de var så rolige, i den filmen. De tenker nok det skulle vært sterkere sinne, sterkere uttrykk for frustrasjon. Det har jeg fått mange spørsmål om, om det er typisk for nordmenn og skandinaver. Jeg tror vi er opptatte av å oppføre oss bra og dannet, og ikke bryte ut i sinne.

Mye underliggende frustrasjon er det uansett, også i Lyset fra sjokoladefabrikken. Språket kladder, folk snakker forbi hverandre og misforstår og blir misforstått både i klartekst og underliggende mening. Føler du deg ofte misforstått? – Nei, men jeg synes det alltid er vanskelig å uttrykke meg så presist at det jeg sier vil bli forstått på akkurat den måten jeg ønsker at det skal bli forstått på. Av deg, for eksempel, i denne samtalen. Jeg vet jo ikke om du oppfatter situasjonen akkurat som jeg ønsker at du skal. Det tenker jeg er noe alle sliter med hele tiden. Det finnes alltid en mulighet for misforståelse i enhver kommunikasjon. Når jeg observerer andre som kommuniserer, så tenker jeg ofte at «okei, han tror nå at det var det som ble sagt, men det var jo ikke det han egentlig mente», hvis du skjønner. Det var en eller annen som sa at det vakreste språket finnes i jussen, litt fordi det handler om å gjøre ting så tydelig som mulig. Men rettssaker finnes vel for en grunn. – Det er tydelig språk, men det har også sine mangler. Det vil aldri kunne forutse alle gråsonene som finnes i mennesket. Det er helt umulig. Hvis jeg snakker med noen, formidler noe i klartekst, og spør om bekreftelse på om de skjønte hva jeg mente, kan jeg likevel se at det er mye som skjer i blikket til den jeg snakker med, som vitner om at det kanskje ikke var like klart likevel, men at det er umulig for hun eller han å svare noe annet. Filmene dine har en rolig og ren stil som gir rom for alle de små detaljene i for

Det finnes alltid en mulighet for misforståelse i enhver kommunikasjon.

eksempel kroppsspråket. Er du en perfeksjonist når det kommer til foto? Er du redd for håndholdt kamera? – Hehehe. Jeg kan absolutt forholde meg til håndholdt kamera, for eksempel, jeg må bare vite hvordan jeg skal bruke det. Valg av kameraplassering og bevegelser handler om hva jeg vil fortelle. Nå har jeg ikke brukt håndholdt nok til å skjønne hva det er godt for, hvis du skjønner. Hvordan det kan fungere best. Jeg må egentlig utforske det mer. Jeg tror jeg bare har brukt det én eller to ganger. Hvordan var det? – Det er en ganske fri idé, at noen bare tar kameraet på skulderen og filmer i vei, liksom. Jeg gjorde det i Barn også, men jeg er usikker på om vi endte opp med å bruke det, jeg tror ikke det. Men det å si til fotografen at de bare skal følge med på situasjonen, da tenker jeg det kan bli upresist og fortelle dårlig, i verste fall. Da blir det en slump, om det fungerer eller ikke. Og det interesserer meg ikke så mye, merker jeg. Hva synes du om Pusher, for eksempel? – Den synes jeg er bra, for der føles det som det blir brukt gjennomtenkt. Men det interesserer meg ikke å begynne å filme med et kamera bare for å se hva som dukker opp. Man må ha en plan med hvordan man filmer ting. Hva med mobilkameraet, er du glad i å bruke det? – Det kan jeg gjerne bruke. Men jeg filmer ikke noe selv, jeg har alltid med en fotografJeg mente på fritiden! – Jeg bruker det til å ta stillbilder hele tiden, men jeg bruker det aldri til å ta video, egentlig. Har du en regissør du vender tilbake til hvis du mister troen på filmen? – Som en trøst, for å holde motet oppe? Nei, det kan jeg vel ikke si. Da blir det en

slags flukt, i så fall. Jeg kan gå tilbake til noen filmer som jeg er veldig glad i, ikke på grunn av motløshet, men heller fordi jeg har lyst til å se dem igjen. Ikke for å få tilbake troen på noe. Nei. Jeg har det ikke sånn at jeg driver og mister troen på kunsten, heller. Ikke? – Jeg kan synes det er kjempevanskelig å få til ting, selvfølgelig. Og jeg kan oppsøke ting for å bli inspirert, for å se at man kan gjøre det slik og slik, men ikke for å få tilbake troen på det. Det tror ikke jeg kan si, nei. Det må være deilig, å alltid ha troen på kunsten. – Det er vel sånn at hvis man ser mange dårlige filmer eller leser mange dårlige bøker etter hverandre, så blir man motløs. Da må man kanskje gjøre noe helt annet, gå en tur, eller noe. Det går jo i puljer og perioder. Det krever ikke mer enn én film for meg, ass. – Det krever ikke mer enn ÉN film for at du skal bli motløs? Nei, noen ganger, hvis den er dårlig nok. – Da er du kanskje mye motløs, da? Ja, jeg må innrømme det. – Haha. Tenker du at dette bare gjelder norsk film, eller filmer generelt? Det er verst hvis det er en film som har fått mye ros eller er en del av en kanon som jeg ikke ser poenget med. – Ting virker på forskjellige måter på forskjellige stadier i livet. Jeg har opplevd å se filmer som har truffet meg som en kule i panna, liksom, også har jeg sett dem igjen noen år etter, og ikke helt forstått hvorfor jeg reagerte sånn. Og det er noe jeg synes er bra med sånne type kunstopplevelser, at det ikke alltid er så lett å forklare hva det er som funker og hvorfor.

’’ ANMELDELSER

SPILL

123456 FOTO: LANTERN STUDIO

I Ancestors: The Humankind Odyssey styrer ein ei menneskeape gjennom åtte millionar år med evolusjon.

LUNA Win, Mac, Linux Ancestors: The Humankind Odyssey er forfriskande fritt for (sedvanleg) dialog, og det handteikna adventurespelet LUNA er fritt for ord. Her lyt du løyse puslespel med visuell informasjon åleine. Til og med menyen er piktogrambasert. Ute 13. februar. Rasmus Hungnes

Første del av Stanley Kubricks 2001: A Space Odyssey (1968), kjend som «Dawn of Man», ender idet ei menneskeape på krigsstien oppdagar at eit bein kan brukast som mordvåpen. Via eit klassisk kryssklipp spolast det nokre millionar år fram, og vips, så har klubbeteknologien leia til interplanetariske romskip. I overlevingsspelet Ancestors: The Humankind Odyssey (PC, PS4, XB1) trer spelaren inn i rolla som nettopp menneskeape. Spelet har i stor grad motteke lunken og til dels negativ kritikk, og forventingane mine var høvesvis nedjustert. Men sanneleg, eg skulle bli svært positivt overraska av denne ambisiøse evolusjonssimulatoren.

LÆRINGSKURVA er bratt, og den unike, oppdagingsbaserte spelmekanikken opplevast best med god tid og minst mogeleg førehandskjennskap, noko som sjølvsagt er kontraindikativt for journalistar under tidspress og andre med lågt tålmod. Enkelte negative meldarar har avslørt sitt eige slurv ved å omtale element som ikkje eksisterer her i det heile. Det er destruktivt og dystert – særleg når det er tale om eit spel utvikla av eit lite, uavhengig studio. Speldesignar Patrice Désilets står mellom anna bak det storslåtte Prince of Persia: The Sands of Time og dei tre første Assassin’s Creed-spela, men fekk sparken frå Ubisoft i 2013 av di han ikkje lot kapitalen herse med den kreative fridomen. Diverre er det også lite overraskande når ein har aning om kor lite ein gjennomarbeidd kritikk er verd i dagens mediemiljø – forureina av clickbait og andre fordummande marknadsmekanismar som den har blitt. LIKNANDE TENDENSAR har rett nok eksistert lenge. Ta til dømes 2001: A Space Odyssey, som ikkje akkurat blei varmt motteke ved premieren i 1968. Med unntak av The New Yorkers Penelope Gilliatt, ifølgje John Hofsess’ meta-kritikk «How I Learned To Stop Worrying

JOURNEY TO THE SAVAGE PLANET PC, PS4, XB1 Dette er eit forvitneleg uhøvla stykke kapitalismekritisk sci-fi-satire i førstepersonsperspektiv der du speler rolla som einsam, grovt utnytta astronautarbeidar på ein framand planet der livsformer har utvikla seg på ganske annleis vis enn her heime på Tellus. Rasmus Hungnes

UNDER OPNINGSSCENA til Ancestors: The Humankind Odyssey dukkar undertittelen «Volume 1: Before Us» opp, og ein kan berre vone at det slappe slaktet av spelet ikkje leier til at det ikkje blir nokon del 2. For som Mark Maslin, klimatolog og forfattar av The Cradle Of Humanity: How the Changing Landscape of Africa Made Us So Smart (2016), skreiv på theconversation.com: «For oss som forskar på tidleg menneskeleg evolusjon, er dette ein spanande augneblink, eit spel som illustrerer all forskinga vår og som alle kan spele. Eg ser no fram til Ancestors 2, sidan det er når proto-menneska har [spreidd seg ut or] Afrika at den ordentlege moroa startar.» SÅ FORVENT IKKJE å finne opp høgteknologiar som klede og eld i denne omgang (du har jo trass alt pels). Vil ein tilfredsstille slike technofetisjistiske lyster, lyt ein heller spele Dawn Of Man (PC, PS4, XB1), eit strategispel som startar i steinalderen og varar heilt inn i tjukkaste jernalderen. 2020-sinnet tenkjer kan hende at «Dawn of Person» ville vore betre titlar på både dette og førsteakta av 2001. Men så var det trass alt med teknologien kalla landbruk – «den verste tabben i menneskearten si historie», ifølgje antropolog Jared Diamond, og «historia sin største svindel», skal ein tru historikar Yuval Noah Harari – at mennesket gav opp den likestilte, deling- og takksemd-baserte jeger-sankar-livsstilen og opna for eigedomsrett, eit patriarkalsk konsept som har leia oss dit vi er no: Eit globalt samfunn på kapitalismeindusert klimakollisjonskurs, og der depresjon er pandemisk. «Når du er på veg i feil retning, er framsteg det siste du treng», som Christopher Ryan skriv i Civilized to Death (2019). Les den boka, spel Ancestors: The Humankind Odyssey og bli vis. Rasmus Hungnes

FOTO: STERN PINBALL

DET HEILE startar for ti millionar år sidan i Afrika, idet bestefar blir fanga av ei ørn. Du, barn av ukjend primat-art, ramlar av gamlefars rygg og tumlar ned til jungelbotnen, der du desorientert og åleine lyt trasse frykt for det ukjende og anten finne ein gøymestad eller vegen heim til klanen. Så snart det er gjort, blir perspektivet ditt teleportert til eit vaksent primat-medvite, og du kan gi deg i kast med åtte millionar års evolusjon. Reisa går via artar som Sahelanthropus tchadensis og Australopithecus afarensis og fram til Homo ergaster, ein variant av Homo erectus som dukka opp for rundt to millionar år sidan og tok turen ut or Afrika, skal ein tru vitskapen.

And Love ’Barry Lyndon’» (NYT, 1976), skjønte hovudstraumskritikarane jamnt over ikkje eit kvekk. Hofsess fortel at han ein gong spurde Kubrick om han hadde lært noko av ein filmkritikk: «Nei», laud svaret. «Det å sjå ein film ein gong og skrive ein kritikk er absurd. [...] Meldingane som kjenneteiknar dei fleste kritikarar er diverre slakt med bulder og tjobang som er enkle å skrive og gøy å skrive og absolutt unyttige.» Med tida har 2001 rett nok blitt kanonisert, men ein kan undrast korleis det ville gått dersom Metacritic og Rotten Tomatoes hadde eksistert på den tida – nettstader som gir ein rimeleg meiningslaus, gjennomsnittleg karakter som potensielle publikummarar kan søke opp for å på færrast mogleg sekund finne ut om noka er verdt å streame.

FOTO: TYPHOON STUDIOS

PREHISTORISK SPELNYTT

ANCESTORS: THE HUMANKIND ODYSSEY Overlevingspel, Panache Digital Games, 27.08.2019

THE LONGING Win, Mac, Linux Dette langstrekte eventyrspelet der du trer inn i rolla som holebuande vandrande vekkjarklokke, ser ut til å vare i 400 dagar – rett nok ein augneblunk samanlikna med Ancestors: The Humankind Odyssey sine åtte millionar år, men The Longing går føre seg i sanntid. 400 dagar frå lanseringsdatoen, 5. mars, vil det longe ha vore 2021 og du treng truleg ikkje lenger ullongs. Rasmus Hungnes

46 FOTO KRISTINE WATHNE

Helseminister Bent Høie (f. 1971) er den eneste som har hatt samme jobb i Solberg-regjeringen siden 2013, og er den i regjeringen som fysisk holder seg best. Han har en så travel hverdag at han bare hadde en halvtime til Smil & Gift. Ikke ville han prøve munnbind heller, men vi er ikke sure vi, altså.

BENT HØIE Da vi intervjuet Bård Hoksrud sa han at han ofte hadde tenkt på at initialene hans var BH, og at han hadde ledd mye av det. Har du tenkt samme tanke om ditt navn? – Hehe, ja, jeg har det. Jeg har ikke ledd så mye av det selv, men da jeg var yngre så var det litt sånn at folk lo av det på skolen og sånn, ja.

6 1 6

Ble du erta? – Nei, jeg synes bare det var morsomt. Haha. Haha.

Ja, ja, mr. Helseminister: Hvor mange poser med potetgull er det greit å spise i løpet av en måned? – Jeg er ikke så fryktelig glad i potetgull, men folk må kose seg i helgene. Det som er viktig er å ikke kose seg hver dag. Da blir det trøbbel.

6 1

En potetgullpose hver helg? – Ja, du trenger ikke å spise hele potetgullposen alene, da.

Så … Cirka fire i måneden? – Men om dere er flere og deler en pose potetgull i helgene eller en lørdagskveld, så er ikke det noe problem. Hvorfor dekkes fremdeles ikke tannhelse av velferdssystemet? – Den dekkes hvis du har spesielle behov, hvis du har en tannsykdom, er innlagt på en institusjon eller er rusavhengig. Men som voksen må en betale, rett og slett fordi det er noe av det enkleste området der en selv kan sørge for at en ikke har noe særlig utgifter.

Det argumentet kunne man brukt om folk som bruker hele dagen på å dytte i seg potetgull og ender opp som fedmepasienter også? – Nei. Fordi der slår det inn mange andre årsaker som du ikke så enkelt styrer selv.

1 6

Man kunne brukt det argumentet om helsen til tissen sin også …

Ofte er det sånn at gutter som sliter psykisk også har rusproblemer, og derfor ikke tør å være åpne om rus med psykologen i fare for at de skal miste lappen. Bør man slutte med førerkortbeslag for de som som har testet positivt for cannabisbruk? – Rusreformen handler om å ikke straffe for besittelse og bruk til eget bruk. Spørsmålet knyttet til førerkort handler om vurderingen om en person utgjør en fare for andre.

Men det oppleves i stor grad som en straff. – Jaja, det er det. Men da må man ta innover seg at om det er sånn at man ruser seg så mye at man representerer en fare for andre når man kjører bil, så må man akseptere at man ikke kan kjøre bil.

Men så vidt jeg forstår så er den terskelen veldig lav, og har ikke grunnlag i faktisk nedsatt kjøreevne. – Det er den ikke. Så kan det tenkes at det er noen fagpersoner som praktiserer den for strengt, men da har man klagemuligheter.

Men dette tas ikke opp i NOUen? – Nei, nei. Dette er ingen straff. Det er ingen straff å miste førerkortet hvis man bruker rusmidler i et så stort omfang at man utgjør en fare for andre.

Eller politikk. – Hehe, politikk har han greie på. Men det er forskningsbasert fargevalg, det er basert på hvilke farger flest mennesker mener er stygg.

Folk gikk nakne? – Hehe, nei. Vi gikk helt normalt kledd, som alle andre studenter. Men veldig mange som går der har en fagutdanning i bunn, enten som servitør eller kokk, som selvfølgelig-

Men det er noe implisitt i det han sier, da. Med rosa. Hva slags signaler sender det når en justisminister sier noe sånt? – Eh, den catcha jeg ikke helt.

Tenker du litt sånn at, «in your face, jeg kom lenger enn klassekameratene mine»? – Eh, nei. Det kan jeg ikke si, for jeg har klassekamerater som har veldig viktige og spennende jobber i både hotellbransjen og i andre næringer. Det er en god lederutdanning som jeg kan anbefale alle.

Han sier at rosa er en femi farge, og da ville ikke han gått rundt med boksen. – Hehe, han tok sikkert utgangspunkt i seg selv, da. Mens jeg er også bekymret for at snusing er et generelt ungdomsproblem. Og da må vi finne fargen som folk flest misliker.

1 1

Tror du skolen skryter av at man kan bli helseminister om man går på den skolen nå? – Hehe, ja det kan godt være om noen gjør det. I så fall, er det bare hyggelig.

1 6

Kanskje flere hadde sluttet å snuse om de visste at Kallmyr gjør det.

Du er på mange måter denne regjeringens stayer. Hva er det du har skjønt som de andre ikke har? – Det kan være at jeg har den jobben ingen andre vil ha, da. Haha.

Men å pisse i en kopp foran noen, er det en straff? – Vi kan ikke si at det er en straff, men ungdomsprogrammet som det er i dag er en del av en straffereaksjon, og det vil bli endret på når vi får gjennomført rusreformen.

1 6

Det virker ikke som om folk har veldig lyst til å være justisminister i regjeringen heller!

1 6 6

Er det en straff å bli pålagt å ta urinprøver, da? Det kalles påtaleunnlatelse. – Ja, altså ungdomsprogrammet er basert på dagens straffesystem. Men det å ikke få kjøre bil når man ruser seg handler om å ikke skade andre mennesker.

Men det er en sammenheng der, mellom det å tørre å spørre om hjelp fra en psykolog og det at man kan snakke åpent om rus? – Ja, og derfor er jeg en pådriver for rusreformen. Jeg er helt enig i at dagens straffetenkning er et hinder for å hjelpe folk, og bidrar til stigmatisering og bygger opp barrierene for for eksempel en åpenhet i møte med hjelpeapparatet.

Ok. Nå som vi først har deg her: Er det greit å dra på Tinder-date om man er forkjøla?

– Hæ? Er det greit å dra på Tinder-date om man er forkjøla? – Ja, det synes jeg. Hehe. Forkjølelse er helt ufarlig.

Jøran Kallmyr twitret at det hadde vært mer effektivt å lage rosa snusbokser om man skulle få folk til å slutte med snus. Kunne ikke det vært noe? – Jøran er en kjempekar han, men jeg tror ikke han har veldig mye greie på design.

Haha, er det ingen som vil være helseminister? – Vi er flere i regjering som har vært med siden 2013, men jeg er jo den eneste bortsett fra Erna som ikke har skifta posisjon, og det handler nok om at jeg har vært veldig klar på at jeg ikke ønsker å skifte posisjon. Jeg har fortsatt mye ugjort på dette området. Det hjelper sikkert å ikke lage memes som beskylder Arbeiderpartiet for å sette terrorister foran Norge, eller å ikke ha en samboer som tiltales for å true demokratiet!

Du har gått hotellhøyskolen. Burde ikke en person som er helseminister ha en utdannelse innen helse? – Eh, nei. Fordi på samme måte som en utdanningsminister ikke trenger å være lærer eller en utenriksminister ikke trenger å komme fra UD. Min jobb er å være politiker, og da kan det ofte være en fordel å ikke være fagperson, rett og slett fordi man som fagperson fort ville veldig preget av det helsefaget man har bakgrunn fra, så jeg mener ikke det er noen ulempe.

Gikk folk med dress der? – Nei, det var ikke veldig mange der som gikk i dress, for å si det sånn.

Da vi skulle kjøpe munnbind fikk vi beskjed om at alle apotekene i Oslo var tømt, men at de hadde to stk på bakrommet som de ville gi til noen de mente virkelig trengte det. Vi fikk dem, noe som betyr at vi lever i et samfunn der fotoshoots prioriteres høyere enn folk med dødsangst. Og det var så stor mangel at de mente vi kunne få 700 kr på finn.no for dem! – Ja, haha.

Folk har litt småpanikk når det er utsolgt for munnbind? Er det pressen som overdriver? – Jeg tror at mye av årsaken til at norske apoteker er utsolgt for munnbind er at kinesiske turister kjøper så mye de kan for å ta med seg hjem, og det er de bedt om. Så jeg tror ikke det er så mange nordmenn som har hamstra munnbind. Men det hjelper ikke med munnbind mot coronaviruset, sånn egentlig? – Det hjelper ikke for å hindre smitte, men hvis du har viruset hjelper det mot å smitte andre. Man skal ikke le av kinesere som kjøper munnbind. Det gjør de i solidaritet.

1 1 1

Vi må ikke le av Kina i det hele tatt, tror jeg. – Haha. Det er slutt på det nå. (Les hvorfor på side 14)

ktelig y r f å s e k ik r e Jeg ll. glad i potetgu

Man skal ikke le av kinesere som kjøper munnbind.

PRESENTERER

29. FEBRUAR

BLÅ • BY:LARM • LØRDAG Lydmor(DK) 20:30 Kanaan - Band 21:30 Porto Geese 22:30 Athletic Progression(DK) 23:30 Spencer.(US) 00:30 B-Boy Myhre 01:30 VIKING_DEATH_TRAP.EXE 02:00 NATT&DAG DJs 19:30

06. MARS

ÅPNINGSFEST DET GAMLE BIBLIOTEKET Håvard Brekke WNDR Finnebassen