NATT&DAG, Trondheimsguide, september 2020 by NATT&DAG

STOR STUDENTGUIDE VOE ER TILBAKE!

MØT NORGES STØRSTE, YNGSTE PENIS-MALER WILLIAM HEIMDAL

NATT&DAG PÅ DIETT – OG SYKEHUS INTERVJU: OTTESSA MOSHFEGH 6&1 MØTER DANBY CHOI NATT&DAG OG UBEHAG KULTURPROFILEN OG KULTUREN TORBJØRN RØE ISAKSEN OM KULTURKRIG, MINERVA OG HIPHOP

SIYABÅNG, BOOM! OSLO-RAPPEN KOMMER

GUIDE: OVERLEV SOM FATTIG I STORBYEN

6 09/2020 MUSIKK SAMFUNN POLITIKK FILM KUNST UTELIV LITTERATUR

6 09/ 2020

SJEFREDAKTØR Ida Wammer wammer@nd.no REDAKSJONSSJEF Marco Reinertsen reinertsen@nd.no MUSIKKREDAKTØR Ludvig Furu furu@nd.no JOURNALISTER Yngve Sikko sikko@nd.no

4 Quiz og tidens ånd 6 NATT&DAG stiller foreleseren spørsmålene du ikke tør stille 8 Arkivet: NATT&DAG for 16 år siden 10 Hvilken rolle spilte NATT&DAG i kulturprofilen-saken? 16 Siyabång fra Området 20 Oslo-rappens nye selvtillit 24 Disse podkastene bør du høre på i høst. INGEN andre. 26 Hei, Torbjørn Røe Isaksen! 30 Jakten på den østeuropeiske content-fabrikken 32 Dette bør pangolinen gjøre for å styrke brandet sitt 35 Vi har møtt Norges Rembrandt, William Heimdal

OVERHØRT

39 STOR STUDENTGUIDE: De beste stedene å spise, drikke, handle og feste 60 Jukselappene du trenger for å komme deg gjennom samtaler 62 GUIDE: Sånn overlever du å være fattig i storbyen 66 Ketsjup & Sennep har drukket på Blinderns nye tequila-bar 69 Vi dro til Voe og tvang henne til å lage middag til oss! 72 NATT&DAG testet ut dietter og ble hentet av ambulanse 76 Litteratur: Charlie Kaufman har skrevet sin første bok, Annijor har skrevet sin andre og Ottessa Moshfegh sin tredje 82 Vi har hørt på musikk igjen (og forteller deg hva vi synes) 85 NATT&DAGs guide til skogsraves 86 Vargnatt og weltschmerz 88 Filmanmeldelser 91 Animal Crossing er et kapitalistisk mareritt 92 Apple og Fortnite krangler 94 Smil & Gift møter kulturprofilen Danby Choi

DAGLIG LEDER Christian Fure fure@nd.no ADMINISTRASJON okonomi@nd.no UTGIVER NATT&DAG AS TRYKK Amedia Trykk AS Lesertall 110 000 distribusjon@nd.no Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

1 & 6 MØTTE

KULTURPROFILEN DANBY CHOI

MÅNEDENS DRINK

NORTHUG SLAMMER • 4cl tequila • 0,2l Red Bull – Ristes med is – Serveres i high-ball glass rimmet med sukker

PÅ BAKSIDEN OG STUDENTGUIDEFORSIDER: Anniken Jørgensen FOTO: Kristine Wathne

ILLUSTRASJON: EMIL JOHNSON ELLEFSEN

FOTO: KRISTINE WATHNE

GUIDE TIL FATTIGPELSEN

FOTO: KRISTINE WATHNE

FOTO Caroline Lytskjold Isak Okkenhaug Kristine Wathne Marthe Thu Ida Wammer Maria Pasenau Pernille Augusta Saralinn Hembre Øyvind Halsøy

PÅ MIDDAG HOS VOE

PÅ FORSIDEN: 129 (Crispy, Streetch, Yemz, Ungenutella, Ungenugatti, Siyabång, julez) og CotéArmy. FOTO: Kristine Wathne

ILLUSTRATØRER Emil Johnson Ellefsen

avtale: Dere (gestikulerer vagt mot forfatterstanden) kan skrive bøker, men da må dere love å ikke bli så fulle at dere knuser vinduene våre. Denne avtalen fungerte bra i mange hundre år, men i 2020 bestemte en poet, forfatter og litteraturkritiker fra tidligere nevnte avis seg for å bryte både denne hellige avtalen og stuevinduet til redaktøren av avisen du leser nå. Dette (og det faktum at erstatningen kom fryktelig seint) kan vi selvsagt tilgi, men om denne hendelsen blir den bærende bjelken i hans nyeste bok, blir vi rasende.

8====D Apropos uønsket penis: Etter å ha intervjuet en ung kvinnelig poet til bok-nettstedet sitt, sendte en aldrende journalist, nynorsk-entusiast og forfatter en runkevideo til poeten på messenger. Han beklaget seg med at videoen egentlig skulle til kjæresten. Det er det vanskelig å tro på da intervjuobjektet og journalisten Ikke hadde hatt kontakt via messenger, og siden kjæresten heter noe helt annet. At det er flere som har opplevd nøyaktig det samme gjør ikke saken bedre. Når det er sagt så forventet vi ikke akkurat en bedre unnskyldning fra en som har vist manglende fantasi gjennom hele karrieren.

Andedammen En nettavis som skriver om medier 24 timer i døgnet, begynte plutselig å gå bra (ikke spør oss hvorfor) og redaktøren bestemte seg ikke bare for å kjøpe alle tilgjengelige aksjer, han ville også ha aksjene til sine KOLLEGAER. Vi vet lite om bedriftsøkonomi, men såpass mye vet vi, at vanlige, ikkestormannsgale eiere pleier å ha en interesse av at journalistene har en viss eierandel. Dette hindret oss ikke i å stille opp i et intervju om Aftenpostens ledere, men da vi spurte om å få artikkelen (med hovedbilde av oss) – FIKK VI DEN IKKE. Vi fikk i stedet for beskjed om å kjøpe abonnement, til 1 kr i mnd. Det er det faktisk ikke verdt. Og dessuten så … fiksa det seg. Tihi.

Smittefest En ung redaktør som ikke har prøvd å selge oss abonnement og som er mest kjent for å være ... en ung redaktør, dro rett på fest i Oslo etter å ha vært i et visst støvelformet land. Det endte, leit nok, med at Oslo ble litt mer som nevnte land. Men å få et potensielt dødelig virus er en liten pris å betale for networking og for å høre anekdoter fra kontinentet, spesielt siden de aller fleste har valgt å holde seg i Norge i det siste og savner utenlandsferie veldig! =)

ART DIRECTOR Saralinn Hembre Singstad singstad@nd.no SKRIBENTER Andreas Dahl Christophe Boulmer Eirik Kjøs Usterud Gift Hannah Bull Ida Messel Ida Wammer Joakim Berthelsen Ketsjup Kristoffer Jakobsen Ludvig Furu Marco Reinertsen Marte Storrø Ole Torstein Hovig Pernille Reimers Rasmus Hungnes Ruth E. R. Martinsen Sennep Smil Tiago Gjesdal Torgeir Holljen Thon Vera Kaufman Yngve Sikko

Kongen av Stensparken En P3-profil og standupkomiker, som ofte tar det samme materialet hver gang han skal teste ut noe «nytt» på Prøverøret, avtalte å møte en jente som ikke var kjæresten sin i Stensparken. Etter å ha blitt avvist av jenta, forklarte han at det ikke gikk så bra i forholdet han var i akkurat nå, og tok frem tissen. Det gjorde situasjonen bare verre! Selv om han ved to tilfeller har hatt utblåsninger som har gått ut over medlemmer av N&Dredaksjonen kan det jo hende han egentlig er en okei person, altså!

Klassekampen Selv når vi i NATT&DAG prøver å koble av med litt høykultur, innhenter norsk offentlighet oss. En kulturtopp som bruker dagene sine på å dele ut andres penger til kunst, kultur og ekstremister (og som av mange rundt seg blir beskrevet som «litt dum») lo provoserende høyt da noen i publikum klappet på feil tidspunkt under Oslo-Filharmoniens sesongåpning. Vi har lenge klødd oss i hodet over hvorfor ikke vi får noe særlig støtte fra institusjonen han styrer, men kanskje er det klassehat og snobberi som er veien til lommeboka hans? Nå må vi altså prøve å skrive søknader hvor vi gjør narr av folk som tror man kan oppføre seg som man vil når man opplever kultur. Lidenskapelige rop fra et kjellerdyp Redaktøren i en radikal avis som i motsetning til oss nyter godt av sjenerøse støtteordninger har angivelig, angiiiiiiiiiivelig, etablert sexklubb i kjelleren sin. Ikke noe galt i det! En av de som har benyttet seg av tilbudet er en annen som nyter godt av støtteordninger fra både energidrikker og fond, og som er tredjeparten i en Japan-elskende duo. Sexfest med fondstøttede mennesker høres ikke bare ut som en dårlig roman-tittel, men også som noe som skjer oftere enn man skulle tro. Vi har som alltid mange spørsmål når vi hører at andre har sex. Kan man søke støtte til å sex-klubber? Søker man i så fall om prosjektstøtte eller sex-driftsstøtte? Hjelper det søknaden om man inviterer minoriteter eller har en type sex som fondet har en interesse av at skal skje oftere? Slagkraftig litteratur Du tåler en redaktør-overhørt til. Som samfunn har vi gjort en

Skamløs Norge er et land med få forskjeller. Selv de (tidligere) mest berømte av oss foretrekker ofte å drikke medbrakt øl i en park og gå gratis på do fremfor å henge på dyre utesteder. Og det er bra! Men da en *trekker pusten* NRK-profil kjent over hele verden for å ha spilt den ene parten i dysfunksjonelt forhold til en mann spilt av noen som er like glad i å feste som Northug, skulle tisse og/ eller bæsje på en gratis do på Utendørs under Hiphop på Haugen gikk det galt. Skuespilleren bestemte seg nemlig for å klage på doens standard, dette på tross av at hun ikke engang var gjest på arrangementet. Uhørt! Sterke meninger, sterke drinker En ung samtidsdebattant utviste nettopp imponerende evne til multitasking, der hun i stupfull tilstand krevde at vi skulle introdusere henne for noen andre, stjal ølen vår, anklaget en av oss for å være rasist OG holdt seg på beina. Men skrev hun et dikt? Skildret hun verden (jordkloden) med et poetisk blikk? På vers, med rim, med triks? Nei, og niks! … Jaja, vi er ikke sure (eller rasister), bare imponerte. Kongens livvakters nei En av våre skribenter har tatt steget til landets mest sexfikserte voksenavis, og opplever dermed situasjoner vi bare kan drømme om. Da han skulle dekke begravelsen til Ari Behn, ble han stoppet av politiet som mente han var stalkeren til Ingrid Alexandra som var en «hvit fyr i slutten av 20-årene med lilla lue» og spurt hvor mange av konfirmasjonene til kongefamilien han hadde vært i. Man trenger nødvendigvis ikke å være en stalker for å frivillig dra i andres konfirmasjoner, men det hjelper nok. Vi håper noen husker på å stalke Sverre Magnus også, så han ikke blir misunnelig. ACAB! Trist som faen Vinneren av et visst sex-basert realityprogram blir stadig observert på en trapp ved Pilestredet, hvor han sitter og er veldig trist. Life is a roller coaster, just gotta ride it!

ANNONSE

Rett fra trykken – rett på døra. Nå kan du få NATT&DAG helt hjem, uten å bære den dit selv. Det er 2020 og Norge er fremdeles så langstrakt at det er vanskelig å ordne distribusjon av NATT&DAG i alle landets kriker og kroker. Det hadde vært lettere om vi bodde i Danmark eller Vatikanstaten, men det hadde ført med seg helt andre (og sikkert mye verre) problemer. Du kan fortsatt lese utgaven digitalt, men som med venner, dyr og kjærester er også aviser bedre i fysisk utgave. NATT&DAG tilbyr å levere alle årets 11 utgaver der du bor, mot at du betaler frakta (40 kr per utgave). Avisa kommer rett på døra, rett fra trykken. Betaling skjer via Vipps, og trekkes noen dager etter at avisa er levert. Du kan avbestille levering hjem når som helst. Det betyr at du slipper du å tråle deg gjennom byens uteliv på leting etter siste utgave. Du slipper å se andre mennesker i øynene, du slipper å ta på deg deodorant og du slipper å si høflig nei takk til gateselgere. Det eneste du trenger er å åpne døra og løfte avisen inn. Det klarer du! Om du bor i en av byene vi allerede har distribusjon kan du selvsagt også bestille hjemlevering, hvis du av forskjellige grunner ikke kommer deg ut av huset. Kanskje står det en stor stein foran døra, kanskje har du pådratt deg Covid-19 eller kanskje gjemmer du deg fra politiet. Vi leverer uansett! Bestill på nattogdag.no/hjemtildeg

SMÅSTOFF

QUIZ

TIDENS ÅND AKADEMIKA SELGER WEBCAM-BLOKKERE Da Snowden avslørte hvor mye vi faktisk overvåkes av myndighetene fikk endelig konspirasjonsteoretikerne rett i noe. Siden vi lever under senkapitalismen er det mer naturlig å selge noe som gjør det litt vanskeligere for maskinene vi har betalt for (og som vi er helt avhengige av for å kunne tjene penger) å spionere på oss, enn å faktisk hindre spioneringen i utgangspunktet. På Akademika, UiOs bokhandel, selges derfor små plastikkcovere til webkameraet ditt sammen med ting som penner, notatbøker og kaffekopper. Livet i overvåkningssamfunnet normaliseres, noen tjener litt ekstra penger og vi studerer videre så vi kan få en jobb hvor vi sannsynligvis legger til rette for at stater og selskaper overvåker oss enda mer. Ah, the circle of life!

QUIZMASTER ANDREAS DAHL KRITIKK DAHL@NATTOGDAG.NO INSTAGRAM @ANDREAS_DAHL_

1 2

Hvilket land ble Libanon uavhengig fra på 40-tallet?

Kibbeh (eller kubba) er en vanlig rett på det libanesiske middagsbordet. Hva består den av?

FOTO: BAZEL / WIKIMEDIA COMMONS

Våre tanker går fremdeles til Libanon i disse dager. Hva slags type tre er det Libanon har i flagget sitt?

4 5 6

Vi holder oss i Midtøsten. Hva er navnet på coronaviruset som herjet i dette området i 2012?

Våre tanker går også til Petter Northug! Hvilket merke hadde bilen han totalvraket i 2014?

Hvilket vanlig husholdningsprodukt brukes ofte i fremstillingen av crack-kokain?

Fotballspørsmål til GUTTA: Nevn minst to av tre lag som rykket ned fra Premier League sesongen 2019/2020.

FOTO: ROOPEANK / WIKIMEDIA COMMONS

Ifølge en undersøkelse fra 2011, hvor mange liter Pepsi Max drikker gjennomsnittsnordmannen i året? Slingringsmonn: 3 liter

… og minst ett av tre lag som rykket opp fra Championship til Premier League.

Jada, fotball er fint og sånn det, men basket er den opplagt beste idretten. Hvilket lag vant den vestlige avdelingen (Western Conference) i den amerikanske basketligaen (NBA) sesongen 2019/2020?

1 Sedertre / Libanonseder. 1p 2 Frankrike. 1p 3 Ruller/boller av bulgur (kibbehdeig) og kjøtt. 1p 4 MERS (Middle East respiratory syndrome–related coronavirus). 1p 5 Audi. 1p 6 Bakepulver. 1p 7 19 liter. 1p 8 Norwich, Bournemouth og Watford. 1p 9 Leeds, West Bromwich og Fulham. 1p 10 Los Angeles Lakers. 1p SVAR POENGSCORE 10 p Alle på Litteraturhuset dabber i respekt når du snubler inn døra. 6-9 p Du er en bolle av kjøtt fylt med KUNNSKAP. 2-5 p *Drar tre linjer* - JA RÅTT MED QUIZ DA HEHEHEHE *knuser knyttneven gjennom lettvegg og gråter* 0-1 p ¯\_(ツ)_/¯

selvmordet de er midt i å begå, eller om valget av Trump bare var et rop om hjelp. Joe Biden er kanskje eldre enn Trump, ikke den kandidaten noen utenfor USA ønsket seg eller en mann som i det hele tatt burde bli president, men øhh … Han er i det minste ikke like dement, rasistisk og høyreekstrem som Trump, og akkurat nå er han alt som står mellom oss og det fullendte kaos. På en eller annen måte må vi bare klare å heie på Joe Biden, satse på at han ikke får slag under en av debattene og håpe på AOC i 2024.

SAVNE Å DRA PÅ BYEN Følelsen av å ikke kunne 5 klubbe, klemme, danse, kysse (med fremmede), drikke av andres øl når de ikke følger med, det er følelsen av å kaste bort 20-årene. Det er ikke noen annen måte å si det på enn: Dette er helt forferdelig!! Hvert eneste døgn så TILGI KJENDISER FORDI DE lenge dette står på er intet mer 2 ER KJENTE enn et 24-timersvindu for mottak Javel! Så kjørte han i 200 kilome- og utdeling av trøst. Vi drikker for ter i timen og tar masse kokain å glemme at det beste vi visste … Da hele Norges gullgutt ble var å drikke ute sammen med tatt i fartskontroll i ruset tilstand andre. for andre gang (er det ikke typisk at man blir tatt begge gangene STRESSENDE GAMING man gjør noe sånt??) var det Når borgerlønnen blir en 6 mange som var tydelige på at realitet og vi kan være den usympatiske millionæren hjemme i stedet for å dra på jobb, ikke burde dømmes for hardt. blir det viktigere enn noen gang at Det er selvfølgelig sant at man spill er like stressende som å være burde hjelpe, ikke straffe, folk med på kontoret. Det betyr, ironisk nok, rusproblemer, men disse menat spillbransjen må ansette flere neskenes sympati for mennesker mennesker for å utvikle lange, med rusproblemer starter og kjedelige og kompliserte spill, stopper med Northug og andre noe som på sikt vil føre til mindre kjendiser. Vi må normalisere det arbeidsledighet. Uansett, vi at man ikke trenger å være en rik trenger spill som i utgangspunkOL-gullvinner for å bli møtt med tet varer fra 9 til 17, men hvor sympati og forståelse når man du fort ender opp med å game når bunnen (klappe-emoji). Dette «overtid». Først når vi kan game gjelder spesielt for oss, som når på oss en følelse av å ha kastet bunnen mye oftere enn vi vinner mot sitt yrkesaktive liv, magesår konkurranser på ski :/ (en klappe- og utbrenthet kan vi snakke om et emoji til). humant og moderne galaxy brainsamfunn. Men frem til da får vi IKKE BRUKE MUNNBIND dra på kontoret og finne mening Etter at myndighetene anbe- og livslange vennskap, som de 3 falte bruk av munnbind på usiviliserte dyra vi er. offentlig transport i Oslo og Indre Østfold, viste flere uhøytidelige TI-PÅ-TOLV-SPRINTEN opptellinger i mediene at det var Velkommen til helvete, der 7 godt under halvparten av reisende utelivet stenger kranene i hovedstaden som fulgte rådet. ved midnatt. Hvor ofte har man En t-banepassasjer uten munnikke følt at kvelden bare så vidt bind ble for eksempel sitert på at er i ferd med å komme i gang, han ikke brukte munnbind fordi idet man hører rykter om at det han «ikke tenkte at han trenger er enda bedre stemning et annet det her nå». Ikke for å snikskryte, utested, og ikke minst at det der men flere av redaksjonens medsitter noen ved et av de smittelemmer har nå brukt munnbind sikre bordene som du har veldig på offentlig transport, og det føles lyst til å møte, spesielt nå som du godt å både bidra til den Store har 1-12 øl i kroppen? Det skjer Dugnaden, men også å kunne se ofte! Og like ofte så ser du på stygt på de som ikke har munnklokka. Faen, snart tolv allerede. bind. Er det noe vi virkelig trenger For å rekke siste servering fra akkurat nå er det muligheten til å tappekranene til stedet du helst stygt på andre folk. vil bruke som utgangspunkt for nachspiel er det bare en ting som TVINGE SEG SELV TIL Å LIKE gjelder: full pinne, full spiker, full JOE BIDEN faen i fullt firsprang. Klokka 23:58 4 Vi hadde en viss anelse om kan alt skje. Det er nå i alle fall at vi var generasjonen som skulle den draumen vi ber på. oppleve verdens ende, men at det skulle skje i form av Donald SLÅSS MED 8 Trump, var det få som hadde UTESTED-ANSATTE forutsett. Vi er nå kort tid unna Den som ikke i et beruset å vite om USA velger å fullføre øyeblikk har glemt et par-tre av

smittevernreglene kan kaste den første sten. Men ikke kast ølen din på de som jobber på utestedet, de har ikke noe lyst til å være der de heller! VEST Hei, 2007 ringte! Eller var det 2006? Eller var det sånn høsten for 3 år siden? Eller kanskje var det 80-tallet som ringte, 90-tallet (igjen)? Eller enda mer komisk: 70-tallet? 70-tallet ringte? Jaja, samme kan det være, for the boys are back in town! Og med boys mener vi «vest» og med «in town» mener vi på jentekropper. Jenter over hele Norge har den siste tiden brukt strikkevester for å signalisere kulturell kapital. Og det er … hot!

DELUXE-ALBUMER Nå er det faen meg NOK!!!!!!! I denne strømmingens tidsalder gir ikke deluxe-albumet ditt et SNEV av deluxe-følelse. Faktisk er ikke følelsen bare bittelitt ekstra deluxe, heller, den er utelukkende EKSTRA DRITT!!!!! Deluxe-albumet koster det samme som det originale albumet (altså ingenting) og det eneste det er godt for er å bryte ned psyken til skarve musikkfans ved å bryte gjennom scrolle-veggen på Instagram, ikke bare én, men to ganger per albumslipp. Ja, vi ser på dere hiphopere. Gunna og Pop Smoke og Lil Uzi Vert. Vi VIL jo høre på musikken deres, men dere tøyer strikken. Deluxe-album er bare én ting: hårreisende juks.

MEGET SPESIELLE KAKER 2020 er ingenting å feire, og det er vel derfor folk har begynt å lage Meget Spesielle Kaker. Ser det ut som et gulv-basert kunstverk laget av en kunstskoleelev? Ligger det på et kakefat? Da er det mest sannsynlig en Meget Spesiell Kake.

Boblere: Kaffekort, D2 tror at alt som er på instagram er en trend, Regine Stokstad, reke-emojien ligger under «mat» istedenfor «dyr» :(, unngå øyekontakt med familiemedlemmer, mails midt på natten, Beethoven/Hegel-teksten i Klassekampen, høstdepresjon, høst, depresjon, kransekake, vinfluensere, svik og bedrag!, antirasisme, «i disse koronatider»-backlash-backlash, ødelegge el-sparkesykler på fylla, falle ned trapper uten å få vondt, gråte foran andre, tre uker lange mail-krangler med kundeservice, tre uker lange mailkrangler med Smile&Gift-intervjuobjekter, Støre blir ikke statsminister, være sint på naboen, bestille alkohol med app-backlash, huske at Lagerback finnes, «kårvid», gamer pants, bli vant til å leve under en pandemi

-20% ELLER MER PÅ EN MENGDE PENSUMBØKER BILLIGST PÅ ! E R E G L E S T S 300 BE

KJØP PÅ ARK.NO NÅ! Kampanjen varer t.o.m. 13. september, men vi er alltid billig på pensum! Gjelder bøker til høyere utdanning. Gjelder ikke titler utgitt i 2019/2020, e-bøker og bøker til videregående skole.

SMÅSTOFF

NATT&DAG SPØR

Allerede blakk?

FORELESEREN Trøbbel i kollektivet?

SVARER

r det mange forelesere som skulle ønske de slapp å undervise i ex.phil.? – Ja. Det er ikke helt utenkelig at forskning lokker mer hvis studentene er umotiverte. Men ex. phil.-undervisning er veldig givende når studentene opplever eye-openers. Det er like heftig hver gang. Hva er den rareste eller dårligste leveringen du har fått? – Du har sitater fra barnemunn, også har du sitater fra studentmunn. Jeg har fått ganske mange underlige leveringer. Her er et lite knippe:

• «Sjelen er forskjellig fra vesen til vesen,

noe kroppen ikke er.» • «Descartes trodde at kroppen fulgte fysiske lover og gikk sin gang automatisk helt til den blir forstyrret av hjernen.» • «Jeg vil også innrømme at jeg selv som student har tatt hasjisj for å berolige kroppen og få sove gjennom eksamener.» • «Mange filosofer mente at det var nødvendig og (sic!) forby determinismen». Hva er det sleipeste en student har gjort? – Forklare at sen oppgavelevering skyldes farmors død. To ganger.

Kom innom UngInfo for gratis jobb- eller boligveiledning.

Har du noen gang angret på at du valgte den karriereveien du gjorde? – Nei.

FOTO: UKJENT / OSLO MUSEUM (CC BY-SA)

Hva er det verste du har hørt en kollega har opplevd? – En kollega opplevde at en student tilbød ham en blow job i Botanisk hage. En annen kollega ble forsøkt bestukket med fleinsopp. Selv har jeg for det meste blitt tilbudt helt uskyldige saker som te og kaker… Og en student spiste opp maten min en gang. Men i grunnen er det nesten ingenting som forbauser

For deg under 27 år Møllergata 3 d

www.unginfo.no

meg lenger med tanke på hva som kan skje med studenter og hva de kan finne på … Har du blitt forelsket i en elev eller omvendt? – Jeg har aldri blitt forelsket i en student. Hadde du spurt om jeg har blitt forelsket i en arbeidskollega, hadde svaret vært et annet...

En kollega opplevde at en student tilbød ham en blow job i Botanisk hage. Hvor ofte skjer det seksuelle ting mellom forelesere og elever? – Det forekommer. Noen forelesere faller for studenter. Jeg kjenner til mange eksempler på ganske så usjenerte seksuelt relaterte forslag fra studenter. Som en generell regel er det uheldig fordi det er en asymmetrisk maktrelasjon mellom studenter og forelesere. Studentmassen bør ikke være et sjekkemarked for forelesere, for å si det slik. Hender det at noen har fått en dårligere karakter enn de burde fordi de er usympatiske eller bedre karakterer enn de burde fordi de er sympatiske? – Det er en menneskelig faktor involvert i karaktersetting, så det forekommer helt garantert. Objektiv bedømming er et ideal, ikke en realitet.

SMÅSTOFF

FRA ARKIVET DESEMBER 2004

NATT&DAG FOR 16 ÅR SIDEN

« « « «

Vi lever i underlige tider, det har dere sikkert fått med dere.»

Hadde vi bare visst hvor mye mer underlig ting kom til å bli! Å, som vi savner det tross alt ikke så veldig underlige året 2004.

Hva heter du for noe?» – Torbjørn Røe Isaksen. «Er du en liten kosegutt?» – Ja, jeg tror da det. På skolen kalte de meg «kosebjørn».

I 2004 var den lille kosegutten Torbjørn Røe Isaksen akkurat blitt valgt til leder av Unge Høyre og møtte Smil & Gift. 16 år senere har den lille kosegutten blitt en stor kosemann og gir seg i politikken. Les vårt farvel med kronprinsens som aldri ble konge på side 26.

Høyrefolk har en hemmelig lengsel tilbake til den tiden da politiet slo ned på kommunisme med batonger». Torbjørn Røe Isaksen i samtale med SMIL&GIFT.

Er det tilfeldig at det er så mye politivold mot kommunister nå som Høyre har makt? Kanskje, kanskje ikke.

Guide til å være hipster: (...) «Mobiltelefon: For å si det slik: Det er ikke hvilken telefon du har, men hvilke telefonnumre du har lagret som gir deg hipsterens aura. Must have: Per Heimly, Pia Skevik, DJ Omar, Aylar, Jaa9, Ane Farsethås, Ane Dahl Torp».

Hvis du har disse numrene og ingen andre lagret på telefonen i 2020 er du enten alvorlig psykisk syk eller en ekte hipster. Eller aller mest sannsynlig: begge deler.

Tidens ånd: Snø Hurra for at vi bor i et land der det er så mange muligheter til å boltre seg i deilige masser av snø! Stikk til Hemsedal og stå på brett. Gå en tur i Nord-marka, og se, et ekorn! En god gammeldags snøball-krig er heller ikke å forakte.»

Tidens ånd, boblere: Champagneblåveis, crunk’n’b, Karl Lagerfeld på Rimi, Ukraina, Spellemannbråk, Alarmbråk, taxikøbråk, Aids, Johnny Vulture, Fernetflekker, Mysterious skin, kosing, kveling.»

Jo mer vi blar i denne utgaven, jo mer mistenker vi at 2004 var et utrolig uskyldig år. Hvis ikke dette er et slags frampek til Northug-skandalen? *myser* Nei, det kan det ikke være. Eller?

Vi kan med hånden på hjertet si at vi ikke vært i nærheten av å ha noen av disse som boblere i denne utgaven, og vi er ærlig talt usikre på om det er bra eller dårlig.

Les hele arkivet på nd.no/arkivet

SVINESTRIMLER 200 g pr. kg 99,50

KARBONADEKAKER 200 g pr. kg 99,50

KYLLINGFILET

190 g skivet, pr. kg 157,37

190 g pr. kg 157,37

LAKSEFILET

2x100 g pr. kg 164,50

160 g skivet, pr. kg 143,12

KALKUNMEDALJONGER

YTREFILET AV SVIN

STEINBITFILET 2x100 g pr. kg 164,50

G A D D I M BILLIG FOR Ã&#x2030;N!

TEKST LUDVIG FURU OG IDA WAMMER

NATT&DAG I VITNEBOKSEN Hvilken rolle spilte NATT&DAG i kulturprofilen-saken?

DET HAR VÆRT mange rykter rundt NATT&DAG-redaksjonen opp gjennom årene. Ville nach, et dedikert kokainrom i redaksjonslokalene, trusler fra folk som ville komme på forsiden, avlytting av konkurrerende magasiner og eksklusive gjestelister. Rykter det ikke tok altfor lang tid for utelivsinteresserte Oslo-innflyttere å bli innforstått med. Det samme gjaldt ryktene om at en tidligere NATT&DAG-redaktør hadde begått flere seksuelle overgrep. Disse ryktene ble etter hvert til håndfaste saker. I august 2015 kom den første anmeldelsen mot Gaute Drevdal (50). Per november 2017 hadde det i alt kommet 13 anmeldelser, og den 26. juni 2020 ble han dømt til 13 år og seks måneders fengsel for ni voldtekter av kvinner i perioden 2005 til 2014, deriblant et tilfelle av seksuell omgang med barn under 16 år. Han anket på stedet, og saken er derfor ikke over.

Et tendensiøst utvalg av NATT&DAGs forsider opp gjennom tidene.

ER RETTSSAKEN MOT Drevdal en spiker i kista for den opposisjonelle tidsånden som hedonistiske hipstere har utfoldet seg i – de som synes overskridelse og hensynsløshet er en dyd? Er det noe ved den liberale festkulturen som har gjort at Drevdal ikke ble anmeldt tidligere? Hadde NATT&DAG noe med det å gjøre? Dette er spørsmål vi har stilt oss i redaksjonen etter at saken ble kjent. I mediedekningen, som i rettssaken, har det vært et fokus på Drevdals yrkesliv. Alle overgrepene, bortsett fra ett, skjedde ifølge dommen mens Drevdal var overordnet den fornærmede, hvor det trekkes fram som et «skjerpende moment at Drevdal var langt eldre enn de fornærmede og hadde en maktposisjon både på grunn av dette og fordi han hadde goder å tilby.»

I PERIODEN 1995 TIL 2003 var Gaute Drevdal redaktør i NATT&DAG. Ifølge dommen skjedde det første overgrepet i 2005. I 2006 ble han ansatt som markedssjef på Hovefestivalen, hvor ett av overgrepene seneere skal ha funnet sted. Resten skal ha skjedd i perioden 2009 til 2014, mens Drevdal jobbet med Smuglesning. NATT&DAG ble stiftet i 1988, og var et utspring av svenske Nöjesguiden. Det tok ikke lang tid før ambisjonsnivået for trendanalyser, intervjuer og anmeldelser ble høyt, og gatesmarte amatører fikk slippe til i spaltene fremfor etablerte musikk- og motejournalister. For oss som jobber i NATT&DAG i 2020 er saken både fjern fra vår egen virkelighet, samtidig som den på en annen måte henger over oss. Redaksjonens forhold til Gaute Drevdal begrenser seg til et par tilfeldige møter ute på byen, men NATT&DAGs merkevare fremstår likevel å være uløselig knyttet til Drevdal og hans virke, til tross for at det er 17 år siden han sluttet i avisen. I denne saken har vi derfor snakket med noen av hans gamle kollegaer for å prøve å forstå hvordan NATT&DAG rundt årtusenskiftet er knyttet til Drevdals maktposisjon i Oslos uteliv. For hva slags makt er det egentlig snakk om? Har det uorganiserte arbeidslivet noe med saken å gjøre? Hvordan var det var å være kvinne i redaksjonen? Har de liberale verdiene NATT&DAG har frontet helt siden 1988 bidratt til å rettferdiggjøre overtramp av intimsoner og bagatellisering av overgrep?

▶

Vi var i opposisjon til jappetiden og det nye oljeNorge. Vi syntes det å ha mye penger og være macho og brautende var harry. Det var et sted der myke verdier var anerkjent. Det å elske musikk var en dyd.

IVAR WINTHER

REDAKSJONEN Helle Vaagland (50) var en av de som jobbet i NATT&DAG-redaksjonen med Gaute Drevdal over tusenårsskiftet. Hun var redaksjonssjef i NATT&DAG fra 1999 til 2001, da hun gikk videre til en karriere i NRK og D2. Nå jobber hun som digital utvikler på Munchmuseet. – Det ble et riktig miljø for meg med en gang. Hun forteller at det var stor gjennomtrekk av folk i redaksjonslokalene. Alle som ville fikk prøve å skrive, uansett om de hadde skrevet før eller ikke. Noen var der for å drikke øl og prate trendanalyser, andre tok skrivingen på alvor og ble hengende igjen. Hun mener denne måten å rekruttere på fungerte godt, og at den morsomme miksen av folk var verdifull. – Inn kommer liksom Anna og Kristin (Næss, journ.anm.) fra Soda Club, 18 år, og der kommer Kashif Iqbal, som må være en av de første som innførte kaffekultur til Norge. Erling Fossen, av og til noen gamle karer, Herman Willis ... Også var det noen representanter fra rocke-Oslo, med Thomas Seltzer i spissen. Redaksjonen fungerte til en viss grad som en voksenavis, med en håndfull faste stillinger og en drøss frilansere. Selv om Drevdal satt på toppen opplevde Vaagland at resten av redaksjonen hadde stor innflytelse, både individuelt og som gjeng.

– Jeg opplevde at Gaute på den tiden fikk motstand fra jevnaldrende og jevnbyrdige. Det var han klar for. Samtidig som Vaagland fullførte journalisthøgskolen, var hun redaktør for den feministiske antologien Råtekst, sammen med Hilde Charlotte Solheim. Den solgte godt, og kan i ettertid betraktes som et tegn på at tredjebølgefeminismen så smått begynte å skylle innover landet. Her skrev de om voldtekt, mensen, spiseforstyrrelser og at menn var dårlige i senga – temaer som i dag er normalt å snakke åpent om i offentligheten. – Da vi kom inn i NATT&DAG hadde vi lyst til å skrive mer om dette, men det var overhodet ikke interessant. Hvordan var responsen? – Det var litt sånn, æsj, det orker vi ikke. Hele produktet på den tiden ble også ... Vi skrev mye bra og interessant, men det ble litt for mye av en gutteavis. Sånn sett var det dårlig redaksjonsledelse. Til tross for at kvinnesakene ble nedstemt på redaksjonsmøter følte Vaagland at hun hadde definisjonsmakt både på jobb og i offentligheten. På denne tiden var hun også opptatt av en annen type makt – den uformelle makten mellom kjønn. – Hvem som fikk snakke sammen på byen,

hvem som blir hørt på, hvem som blir vurdert som interessant å ha med i samtaler ... Det var stereotypiske kjønnsroller i utelivet, med gutter som snakket om viktige ting, og pene jenter som hang rundt i ytterkanten av gjengen. Før sosiale medier inviterte NATT&DAG til fester via post og e-post, og redaksjonen hadde en liste med navn de brukte når de sendte ut invitasjoner. En person NATT&DAG har vært i kontakt med forteller at hen var redd for å si opp jobben i en stor kulturinstitusjon, fordi det kunne lede til at hen ble strøket fra lista. Hvor viktig var denne lista for den uformelle makten NATT&DAG var i besittelse av? Ganske viktig, ifølge Vaagland. – Vi hadde en invitasjonsliste, absolutt. Jeg styrte ikke så mye med lista, men ... I don’t know. Det er klart ikke alle var invitert på festene, akkurat som på forlagsfestene, for eksempel. I det ligger det jo makt. Klart vi var portvoktere. På slutten av 90-tallet var engelsk ladism et begrep som preget populærkulturen, med vulgære og køddete blader som Loaded. Vaagland mener deler av redaksjonen var inspirert av dette. Selv synes hun NATT&DAG burde vært noe annet enn et manneblad. Hun husker spesielt godt da hun nettopp hadde sluttet i jobben, og så en NATT&DAG-avis på gata med en pinlig ung jente på forsiden, som spiste

en banan på en provoserende måte. Hun kjente en lettelse over å ikke være en del av NATT&DAG-redaksjonen akkurat da. LIBERAL OG I OPPOSISJON Dette er mildt sagt verken første eller siste gangen NATT&DAG har avbildet unge kvinner med lite klær, gjerne med en pille eller syrelapp i munnen, eller at de spiser et eller annet på en måte med seksuelle undertoner. Ivar Winther (48) mener at det å avbilde lettkledde, unge kvinner på covere og i billedserier ikke var særegent for NATT&DAG. – Synet på det å vise frem kvinner var annerledes generelt. Det var en haug av andre blader som viste frem damer på akkurat samme måte, bare at bildene i disse bladene hadde en mer folkelig appell. Måten NATT&DAG seksualiserte på handlet om at det var chic, ikke at det var mer seksualisert. Winther kom inn i NATT&DAG etter å ha spilt i band med Drevdal på første halvdel av 90-tallet. Han begynte med småstoff og filmanmeldelser, og ble etter hvert fast redaksjonssjef. Han sa opp stillingen i 1999, men fortsatte som frilanser. Winther var med i oppstartsfasen av Smuglesning, men ga seg ettersom han følte han ikke hadde mye å bidra med, i tillegg til at det var dårlig betalt. Nå er han redaktør for tidsskriftet Plan og spiller i Sex Judas. Winther mener forsidene ble som de

Klart vi var portvoktere. HELLE VAAGLAND

Det var knapt et arbeidsliv. Det var mer som et dysfunksjonelt band.

AUDUN VINGER

fordi man ville lage noe interessant, som sa noe om tiden man levde i, samtidig som det også skulle være pirrende og fungere som blikkfang. – Men i bakspeilet kan man se at det og det bildet var nasty, og ikke ser bra ut. – NATT&DAG var tidlig antirasistisk, på et tidspunkt da man hadde problemer med nazister i gatene. Innvandrerbefolkningen hadde ikke den samme selvfølgelige plass i offentligheten som i dag. Generasjonen av NATT&DAG-skribenter som kom før oss var flinke til å dra frem dette, og det var også viktig for oss. Homofiles rett til å være seg selv, sånne ting. Noen som fikk hardere medfart i 90-tallets NATT&DAG, mest bare for å være seg selv, var macho-folk. Oljepengene føltes ennå nye, og Aker Brygge, champagne og innafjords båtliv var det som ga mest status i jappetiden. Winther mener det var en trass i redaksjonen på den tiden. – Vi var i opposisjon til jappetiden og det nye olje-Norge. Vi syntes det å ha mye penger og være macho og brautende var harry. Det var et sted der myke verdier var anerkjent. Det å elske musikk var en dyd. Friheten til å uttrykke forkjærlighet for kunst, film og musikk, spesielt med den krasse, humoristiske tonen, fikk de ved å

være privat finansiert av reklame. Denne lommen av frihet, kombinert med forakten for de over dem på statushierarkiet, var med på å dyrke synet på dem selv som underdogs – en redaksjon som stod utenfor både pressen og kulturbransjen. – Det ble skrevet og sagt mye ufint, men det var ikke noe ideal å gjøre seg lystig på bekostning av andres sårbarhet. Den type ting som Drevdal nå er dømt for ble sett ned på, da som nå. Jeg kjente ikke til rykter om seksuelle overgrep før det ble en politisak av det, kanskje fordi jeg var ute av loopen. UTENFORSKAP OG DEFINISJONSMAKT Audun Vinger (45) tok over som redaktør i NATT&DAG etter Drevdal, da han allerede hadde hatt ansvar for musikkdekningen i noen år. Siden har han blant annet skrevet for Vinduet, Jazznytt og DN. Han mener NATT&DAG ble annerledes utover 2000-tallet. Redaksjonen var ikke like religiøst opptatte av den gode, lange festen, og de hadde smalere, mindre oppsiktsvekkende saker. Og større pengeproblemer. – Vi visste vi satt på en definisjonsmakt. Før Bylarm var det alltid en liste over «de mektigste folka i norsk musikkliv», og der var ofte jeg eller noen fra NATT&DAG oppe blant topp 10. Foran sjefer i plateselskaper. Det var lættis – komisk liksom – men det var godt å høre at ens meninger betyr noe.

Uansett hvor mange Bylarm-saker de dukket opp i bestod imidlertid synet på NATT&DAG som en instans som befant seg utenfor. Samtidig var NATT&DAG et navn mange unge i storbyene forholdt seg til, også de utenfor den harde kjernen. Når de skrev om små artister eller DJer kunne de se det hadde en konkret effekt på hvor mange som møtte opp på konserter og klubber. Vinger tror denne dissonansen, det å ha sterk definisjonsmakt uten selv å kunne se sin egen maktposisjon, kommer av hvordan arbeidslivet var organisert. Dette gikk blant annet utover kvinnesynet i redaksjonen. – Da jeg begynte i NATT&DAG var ikke kvinnesynet så dårlig, men det ble kanskje dårligere etter hvert. Det var uansett ikke noen ordentlig arbeidsplass, ikke et sted å trakte etter. Dårlig betalt, dårlig kontorutstyr. Dere skjønte ikke hvorfor kvinner ville være med i utgangspunktet? – Det var feelingen tror jeg. Det gikk dårligere hele tiden, vi følte oss gamle. Inkludering og representasjon var ikke snakk om. Det stod ikke høyt på agendaen, dessverre. Det kunne blitt et bedre blad av det. Tror du NATT&DAGs liberale holdning til dop og sex, sammen med den uorganiserte organisasjonsstrukturen, var med på å skape en holdning i visse segmenter av Oslos uteliv der seksuelle overgrep lettere kunne feies under teppet?

– Jo, det er sikkert lettere å ikke legge merke til sånt når man er vant til fest og fyll. Organisert arbeidsliv ville kanskje fjernet det. Men det var knapt et arbeidsliv. Det var mer som et dysfunksjonelt band, på en eller annen måte. Det er en uheldig kombinasjon, hvis ikke feminisme var høyt på agendaen og det var et uorganisert arbeidsliv, i tillegg til mye festing … – Det var en god musikkanmelder som skrev om klubbmusikk som sluttet etter vi hadde et nummer om pornografi. Da ville hun ikke skrive mer. Men det var jeg ikke reflektert nok til å skjønne da, at å publisere noe sånt kunne oppfattes som veldig kvinnefiendtlig. I Aftenposten-kommentaren «Farlig farvann» gjør Therese Sollien et forsøk på å forstå miljøet der overgrepene skal ha skjedd. I saken er NATT&DAG-logoen illustrert som en musefelle, der en kvinne ligger fanget i fosterstilling. En slik, eksplisitt misogyni kjenner Vinger seg imidlertid ikke igjen i. – At kvinnelige medarbeidere ble lokket og lemlestet i vår tid i NATT&DAG ... Det stemmer ikke.

▶

Uavhengig av skyldspørsmål så kan man fortsatt stille seg spørsmålet om det var noen trekk ved det miljøet, som jeg var en del av, som åpnet en mulighet for at noe sånt kunne skjedd. Poenget er at jeg dessverre må svare ja på det.

MARTIN BJØRNERSEN

Gaute Drevdal la større fokus på å hanke inn unge amatører, selv om det har alltid vært en metodikk i NATT&DAG. Martin Bjørnersen, nå journalist for Klassekampens Musikkmagasinet, ble plukket opp i NATT&DAG da han som 18-åring DJet på klubben HeadOn. Slik ble også Drevdal rekruttert et par år senere. De delte en sær interesse for disco og funk, som på 90-tallet var reelt sært. Matilda Gustavsson, journalisten som avdekket de systematiske overgrepene begått av den svenske kulturprofilen JeanClaude Arnault, skriver i reportasjeboka Klubben at mange mennesker i kulturverden kommer fra et opplevd utenforskap, og at de kultiverer et utenforskap på innsiden. At det fantes slike underdog-tendenser i NATT&DAG-miljøet, bekrefter Bjørnersen. – Det var absolutt en mekanisme som var til stede i det miljøet, det særegne samholdet når man samles rundt en stor interesse. Det blir fort litt klikkete og innforstått, Med det følger gjerne en litt destruktivt defensiv eller passiv-aggressiv holdning til omverden, noe som jo er tilfellet i de fleste subkulturelle miljøer. Den norske hipsteren startet nok ikke med NATT&DAG, men det norske hipsterhatet startet kanskje der, tror han. Det var en forestilling om en sentralisert hipsterarroganse i NATT&DAG, med misbrukt definisjonsmakt hvor dikotomien kul/ikke-kul ble poengtert i

alle relevante tilfeller. For eksempel om man stod på gjestelista eller ikke. Det å være i opposisjon til mainstreamen i kulturen har alltid vært en sentral drivkraft for prosjektet til NATT&DAG – og er det fortsatt – men Bjørnersen mener forestillingen om en menneskefiendtlig hipsterkultus er et vrengebilde som oppstod på utsiden. – Det var ganske fjernt fra min virkelighetsoppfatning og definitivt fjernt fra mitt eget selvbilde. Nå følte jeg meg litt som en outsider internt i NATT&DAG også, men det var ikke sånn jeg generelt sett oppfattet den reelle tonen. Det var ikke dette det gikk ut på, annet enn kanskje noen uheldige enkeltsaker. NATT&DAG, det misforståtte barnet? – Jeg føler meg ikke helt komf med den idéen heller, for det betyr jo ikke at jeg stiller meg ukritisk til NATT&DAG som prosjekt. Selve skyldsspørsmålet i den konkrete saken blir det åpenbart for meg at jeg ikke kan eller bør mene noe om i offentligheten, uten å dermed bli del av en slags offentlig prosedering som alt foregår og som er skadelig for alle parter i den rettslige prosessen, der skyldspørsmålet må behandles. Uavhengig av skyldspørsmål så kan man fortsatt stille seg spørsmålet om det var noen trekk ved det miljøet, som jeg var en del av, som åpnet en mulighet for at noe sånt kunne skjedd. Poenget er

at jeg dessverre må svare ja på det. At jeg ser at det er ting i miljøet som kan legge til rette for sånne ting. For utrygge situasjoner, for maktubalanse og grenseoverskridelser. Bjørnersen trekker fram gråsoner når det gjaldt ansettelsesforhold, med glidende overganger mellom personlig og profesjonell sfære, og mellom festsituasjoner og jobbsituasjoner. Men mener likevel at den mest åpenbare tingen å identifisere i ettertid er at det var et maskulint dominert miljø. – Vi var ikke sånn gutta-gutta-miljø, men det var et mannsdominert miljø med unge, hvite menn av en viss generasjon. En generasjon som ikke hadde den samme brede samtalen og bevisstheten rundt ting som empati eller strukturelle ujevnheter i maktbalanse mellom kjønn. Enten det være seg på privat plan, samfunnsplan, finansielt- eller seksuelt plan. – Og så er det deler av det som lå i, og ligger i, det motkulturelle. Det handler om den avantgardistiske impulsen mot å være grenseoverskridende som definitivt var til stede i dette miljøet, både i det vi skrev, men også på forskjellige plan ideal for livsførsel. Var det så grenseoverskridende som man skal ha det til? – Jeg synes for så vidt det er en fair

karakteristikk. Det er et begrep som får veldig kjipe konnotasjoner når man snakker om en sak som angår overgrep. Men om man snakker om det grenseoverskridende i estetisk, kunstnerisk, litterær forstand, eller i ens personlige tilnærming til dop og seksualitet … Det blir jo generaliserende, og å tolke det i retningen av at grenseoverskridende adferd var gyldig for alle som var del av kretsen rundt NATT&DAG, blir feil. Men om man skal snakke om NATT&DAG som et miljø synes jeg likevel ikke det er den dummeste beskrivelsen, i hvert fall ikke for den perioden jeg var der, som er overlappende med den som er relevant for saken. Synes du det er riktig å snakke så mye om miljøet, når det i realiteten dreier seg om én mann som ifølge dommen har begått disse overgrepene? – Jeg er ikke så bekymra personlig for å shame miljøet. Et miljø kan tåle det. Mer alvorlig er likevel faren for at man ved å skjære hele miljøer under en kam, rammer ofre og fornærmede. Noen av ofrene har også vært aktivt deltakende i miljøene vi snakker om, selv om de ikke har vært deltakende i det som står i dommen. Så om man henger for mye skyld på miljøer og adferden innad i disse, kan man samtidig ende opp med å henge skylden på ofre eller fornærmede på en måte som blir veldig ukomfortabel.

Det er jo en alvorlig og trist sak. Da jeg fikk høre om selve saken begynte jeg å tenke på hva jeg kunne ha gjort. Burde jeg sett det? Kunne jeg gjort noe for å forhindre det?

ANNA B. JENSSEN

IRONIGENERASJONEN På midten av 90-tallet markerte Soda Club seg ved å spille riktig og aktuell house. Det var en queer-orientert klubb, med to kvinner i spissen. Anna B. Jenssen, senere å se i høye stillinger i D2 og Morgenbladet, var en av dem. – Det var hun som drev Soda sammen med meg (Kristin Næss, journ. anm.) som kjente NATT&DAG-folka best. Hun skrev der, og så greide å jeg å egle meg inn. Og der ble hun værende. Først som frilanser, deretter som nettredaktør, som den gang handlet om HTML-koding i tekstdokumenter. Etter hvert ble hun forfremmet til moteredaktør. – Det var en fritidsklubbfølelse. Det var ingen faste arbeidstider, vi jobba døgnet rundt og det var dugnad for å få avisa ferdig. Helle og jeg var jo også de eneste jentene på kontoret. Iblant kunne de merke byrden av bare å være to stykker som representerte et helt kjønn, ifølge Jenssen, der feministisk representasjon ble behandlet med samme letthet som politikk og oppgitte leserbrev. – Det var jo en ironigenerasjon, alt kunne køddes med. Det var vanskelig å formulere en feministisk kritikk av kulturell makt i den tonen.

Kanskje spesielt vanskelig når et ekko fra ungdomsopprøret gjallet i veggene. Med Terry Richardson som gjorde kjønnshår, poser under øynene og tilfeldig sex til høykultur, og Calvin Klein viste frem undertøyet sitt på en herointynn Kate Moss. Om NATT&DAGs transgressive estetikk hadde noen sammenheng med overgrep ønsker ikke Jenssen å spekulere over. – Det er jo en alvorlig og trist sak. Da jeg fikk høre om selve saken begynte jeg å tenke på hva jeg kunne ha gjort. Burde jeg sett det? Kunne jeg gjort noe for å forhindre det? Noe av det som gjør dommen mot Gaute Drevdal unik er at den ikke diskrediterer kvinnene for å ha søkt kontakt med hverandre, før og underveis i etterforskningen. Dommer Marianne Trætteberg tolker ikke samtalene som kommer frem i chatloggene mellom kvinnene som et forsøk på å konspirere mot Drevdal, men heller som en rasjonell metode for å bygge en sterkere sak. I dommen står det at en av kvinnene på forhånd hadde hørt rykter om at man måtte passe seg for Drevdal, men endret inntrykk etter å ha hengt med ham. Kvinnen Drevdal ifølge dommen forgrep seg på da hun var 15 år gammel, fortalte i retten at det etter hvert oppstod rykter om at hun hadde ligget med ham. Allerede før hun møtte Drevdal første gang, skal hun ha kjent til ryktene om at han hadde et

«snuskete» forhold til unge jenter. Ryktene rundt Drevdal florerte altså allerede rundt 2010. I 2013 nominerte NATT&DAG Gaute Drevdal til Årets Navn, noe en av de fornærmede i rettssaken forteller at hun på den tiden leste i et eksemplar av NATT&DAG som lå på en kafé i Oslo. «De skulle bare visst hvem har egentlig er», skulle hun ha sagt til venninnen sin. Martin Bjørnersen husker godt ting som ble sagt om Drevdal bak ryggen hans, men konkrete overgrepsanklager var ikke en del av det snakket, i all fall ikke det som nådde ham.

overgrepsanklager, var i etterkant av de første anmeldelsene. Jeg vil heller ikke si at det var noe som ble tiet i hjel internt i miljøene. Samtidig kan jeg forstå at det har fremstått slik utad, og hvordan det inntrykket har vært ubehagelig og åpnet for spekulasjoner rundt en oppfattet beklemmende taushet.

– Det jeg kjente til av snakk eller rykter gikk på festing med dels ganske unge jenter. Man kan vel si at det var delte meninger om dette også innad i «miljøet», så vel som utad – samtidig som det også var noe som foregikk ganske åpent.

– Jeg, og sikkert flere andre på min alder, syntes etter hvert at det ble kleint og mørkt hele opplegget, allerede før jeg sluttet i NATT&DAG i 2007, egentlig. Rykter om «snuskete» tilnærming til unge jenter har vært der i årevis etterpå, men jeg tenkte jo ikke at grov kriminalitet ble utført heller.

Audun Vinger mener også det var vanskelig å skimte konkrete anklager om seksuelle overgrep blant alle ryktene som gikk om Drevdals livsstil. Drevdal la aldri skjul på at han var mye sammen med unge jenter eller ville dyrke nachspiel-livet.

Bjørnersen, som i likhet med Ivar Winther også var involvert i Smug i oppstartsperioden og fortsatt DJet sporadisk sammen med Drevdal i samme tidsrom, mener imidlertid at ryktene var mindre entydige enn man har inntrykk av i ettertid. – Når det gjelder dette med at «alle visste hva som foregikk men ingen grep inn», må jeg nesten si at det får de som nå i ettertid mener «alle visste», ta på egen kappe, i og med at det første jeg hørte om konkrete

Gaute Drevdal er kjent med sakens innhold, og vil komme med et tilsvar i neste nummer av NATT&DAG. ■

16 MUSIKK

Moses Mawa ga meg hele «Bando».

TEKST YNGVE SIKKO FOTO KRISITNE WATHNE

HITS FROM THE SIYABÅNG

MUSIKK 17

Siyabång er selve symbolet på Oslo-rappens nyvunnede selvtillit.

– Det jeg føler, er at vi faktisk snakker om hverdagen vår. Det vi sier, det er det som skjer, skjønner du? De som har litt kjennskap til oss ... de vet. SIYABONGA MBILASE Papa Enyam, eller bare kort og greit Siyabång – helst uttalt med den ikke-eksisterende a-en på slutten der – er ikledd på Strømsgodsets hvite bortedrakt. På ryggen står det et 10-tall og Moses Mawa. Kompisen har i likhet med Siyabång fått sitt gjennombrudd i år. Siyabång som artist, Mawa som angrepsspiller i Eliteserien. Rundt halsen har Siyabång en designerveske, der henger den som et smykke. – Først må du løse metaforen, så kan du ta det bokstavelig. Vi snakker om det man alltid snakker om når rappere bestemmer seg for å rappe om gata. Med en gang tekstuniverset består av klokker på hender, masker på ansikter, penger som skifter hender og dop som gjør det samme, kommer spørsmålene – er det ekte? Er tekstene basert på virkeligheten? Har du gjort den og den tingen? Folk blir stressa. Finnes det en intellektuell teori som kan (bort)forklare dette? Har vi kanskje med en form for litterær realisme å gjøre? Sånt blir plutselig veldig viktig å slå fast når noen rapper om gata. Men hvorfor mystifisere hvor tekstene kommer fra? Verden er ikke bare folk med nøkkelkort rundt halsen og kullsyremaskin på en jobb de reiser til og fra med elsparkesykkel. Musikk kommer fra et sted. I Siyabångas tilfelle er det stedet Urtehagen, dette litt udefinerte området som utgjør grenselandet mellom strøkene Tøyen og Grønland i Oslo, og som nylig ble portrettert i Mona Hoels vidunderlige film Skal dere gå allerede. Urtehagen, det er det som er «inni der». Det er i de gatene der du garantert har mistet retningssansen på vei fra Velo til nach i Gamlebyen, til tross for at det ikke er store området det er snakk om. Siyabång har bodd i Urtehagen siden 1995, altså hele livet. – Beliggenheten er sexy, ass. Selv om det er crack city. Men crack-folka er hyggelige, de. I URTEGATA ligger Frelsesarmeens lavterskeltilbud Fyrlyset, som er omdreiningspunkt for et av hovedstadens tunge rusmiljø. I flere år har det vært gnisninger mellom de som bor der – mange barnefamilier – og de rusavhengige. Siyabång ser derimot ikke det som noe problem. Crack-folka er bestis. Om det er et problem er det bare å rope litt. – Det er vanskelig å havne i trøbbel med dem fordi de er redde for deg basically. Låta «Området» er Siyabång og squaden 129 sin hyllest til denne delen av Oslo. I musikkvideoen har han på seg Raufossdrakt og peker rundt seg med en fake maskinpistol av den typen som følger med når du kjøper deluxe-versjonen av et skytespill. Musikkvideoen har over 100.000 views på

Youtube, og låta har i visse deler av Oslo blitt en aldri så liten sommerhit. Det er ikke så rart, for «Området» er det det beste norske posse-cutet på noen år. Beaten er simpel: det er en fløyte oppå standardarrangement med trommer og bass som egentlig ikke gjør mye ut av seg. Tekstmessig går den i harde, korthugde linjer i grenselandet mellom kameratslig fortrolighet og dårlig skjulte trusler: «Trap line always callin’ / Null pappa betaler / Området er farlig / Om twelve ser oss, vi avor». Men det er ikke en perfekt låt. Rappinga er for uslepen, men det er kanskje også derfor den er uimotståelig. Rapperne, ledet an av Siyabång, målbærer en energi man sjelden hører. Siyabång, Yemz, TSection, redz og Money Mitch koser seg. De mener hvert eneste ord. Det er nesten hypnotisk. Plusser man sammen tallene fra Spotify og Youtube har folk hørt Siyabång åpne «Området» med «Ey, hva skjer, stacker de flusa hva mer?», over 400.000 ganger. Han har fått den noen ganger i retur, også. – Det går ikke an å si «hva skjer» til meg, ass. For svaret er: stacker de flusa, hva mer? Shamener. Men det folk sier mest er «null pappa betaler», ass. MIDT I KORONA-PANDEMIEN samlet tusenvis seg midt i Oslo sentrum for å demonstrere mot politivold og strukturell rasisme. For tre måneder siden stod Siyabång et sted i folkehavet og var sint. Nå ser han dumt på oss. Vi har nettopp spurt om det var viktig for ham å være der. – Selvfølgelig! Er man black, skal man gå. Om jeg ikke hadde gått, hadde moren min sagt hva skjer? Moren hans (peker på en av de andre) hadde sagt hva skjer? Hans. Hans. Hans. Alles mødre hadde sagt hva skjer? Som et påskudd for å slutte med fotball dro Siyabånga i militæret. Den første dagen kom han ut fra messa med seks bananer i hendene da en kar litt lenger bak i køa sier «sulten eller?». – Jeg sier, ja? Og så sier han: du er en apekatt, da. Siyabång svarte ikke, bare stirret tilbake på medsoldaten, som tar ordet igjen: «Ja, for det ser man jo på fargen.» Siyabång tok et steg bakover i køen og slæppa karen. – Etterpå fikk jeg bot og straff og … Men jeg gjorde ikke så mye ut av det. Fikk han andre bot og straff? – Njet. Hvordan var det etterpå? Fikk du støtte av resten av troppen? – Nei. Jeg kjente jo ingen. En n**** slappa en av deres, du vet. Alle var på han andre sin side. I TILLEGG TIL Siyabonga og NATT&DAG er folk fra 129 og «129 junior» på plass i studio. Harun er manager og ungdomsskolelærer – for tiden underviser han i

demokrati i praksis, lillebroren Ungenugatti vil gjerne bli modell og ligger på en saccosekk og scroller på mobilen. Ungenutella chiller på en sofa, mens Yemz står i døra og har nettopp kommet hjem fra ferie. Ved miksepulten sitter han som gjorde at Siyabång rapper i det hele tatt, lydtekniker Herman Hassel. – Jeg havna i session med ham en gang, vi ble venner på face. Han sendte meg meldinger hele tiden og bare «yo, fortsett å rap, fortsett å rap!» Jeg tenkte «what the fuck, jeg kjenner ikke karen!» Men etter hvert ble vi homies, og han hadde tilgang til studio. – På ekte, jeg hadde ikke rappa om han ikke hadde mast så mye. Du vet når moren din maser på at du skal gjøre en ting så mye at du gjør det til slutt? Det var sånn.

Jeg kjente jo ingen. En n**** slappa en av deres, du vet. Alle var på han andre sin side.

Hvordan havna du i studio den første gangen, da? – Det var en barndomskompis av meg fra Urtehagen, Kinge, som på den tiden bare var sånn «rap rap rap rap!» Og han visste at jeg kunne rappe litt, han kjenner meg. Så møtte jeg på ham sent en lørdag. Han bare: «Jeg skal til studio på Området, bare kom!» Så drar jeg. Han sitter der med Herman, og etter hvert er jeg sånn: «Yo, bare la meg rappe! Jeg kaster bort tiden her!» Det var etter det Herman begynte å mase. Noe av det første man legger merke til med Siyabång er den dype stemmen. Den treffer deg i magen som en kontrabass. Den er messende og seig. Men det har ikke alltid vært sånn, på låta «Flow» fra 2018, som ligger ute på Spotify har han lys stemme, han høres nesten ut som en ung OnklP når han rapper: «Hun var gæst og jeg var tørnt / hun går opp og ned – Oslo Børs». Hva skjedde? – Jeg fant ut at jeg kan bruke stemmen min på forskjellige måter. Og jeg høres bedre ut nå, flowen er tilnærmet perfeksjonert. Tilnærmet – den er ikke perfeksjonert ennå. Men ja, dere kommer til å få høre litt lysere stemme også. Hva er hemmeligheten til en god studio session? – Ikke ha femti n***** samlet et sted, mann. Ha de riktige n***** samme sted, det er kanskje fem, maks. Litt Urge, zoot (sånn kjapt, bare!) Og å ha en bra dag. Hvis jeg hører riktig beat har jeg hele sangen i hodet mitt med én gang. Kan dårlig humør komme ut på en bra måte i studio, eller må du komme med en god attitude? – Eh …. Lydtekniker Herman Hassel bryter inn. H: – Hahah! Det blir alltid RÆVA når han er i dårlig humør. Da setter han seg i hjørnet og holder på å gi opp, så får han ett bra take, og så blir han alltid driiitglad. S: – Jeg vil bare gå hjem eller gjøre noe annet, eller klage hele dagen. Helt til jeg kommer på én bra linje. Kanskje dagen blir redda av det. Men det er ikke hver dag.

▶

18 MUSIKK

Hvis jeg hører riktig beat, har jeg hele sangen i hodet mitt med én gang.

MUSIKK 19

Jeg føler at med en gang man blir nummer én, eller man nærmer seg å bli nummer én i Norge, så switcher folk fra rap til pop.

Må man planlegge på forhånd, eller kan man bare gå i studio og håpe at det skjer noe? – Jeg har aldri klart å gjøre noe jeg føler fra hjertet hvis det er planlagt. Da føler jeg at det kan bli forced. Så du har ikke en notatblokk på nattbordet ditt der du skriver tanker som kommer rett før du sovner? – Jeg har en liten greie på telefonen min som heter «key bars», der jeg skriver en eller to bars, og de må være bra da, det er key bars, skjønner du. Og de barsa der, de er ofte, eller som oftest, åpningsbaren min i en sang. – Man må starte hardt. «Bando», for eksempel. «Bando Freestyle», låta som gjorde at mange fikk øynene opp for Siyabång åpner med linja: «Å rive uten neck er som å dra på kino uten å holde popcorn». – Den der hadde ligget på telefonen min i et år. Jeg kom inn her og bare «jeg skal bruke den linja», men Herman mente jeg burde prøve å bruke den litt senere i låta. – Den linja … for det første så satt den ikke da jeg recorda den. Herman: – Du brukte femti takes, faens drit. DYP STEMME, gateforankrede tekster, det er ikke veldig far-fetched å se til rappere som Pop Smoke eller UK Drill-rappere når man skal forklare hvordan Siyabång lyder. Men det stemmer visst ikke helt. Siyabång gikk to av VGS-årene på skole i Frankrike. – Jeg hørte litt på franske rappere fra før, jeg har fransk familie – jeg har fettere og familiemedlemmer som har putta meg på mye greier. Jeg ska’kke lyve, ass. Jeg er mest inspirert av fransk. For det meste Niska. Og så er det mye underground-rappere. Du må si hvilke. – Nummer én for meg er Kodes. Og så har vi Zola.

som er Instagram og Youtube? – Jeg føler det, ass. Men alle må bare fortsette å gjøre greia si, så går det nok bra for alle oss til slutt, tenker jeg. Ser du på S1SCO, Britz osv. som konkurrenter? – Alle de du nevnte er my dawgs! Det er selvfølgelig konkurranse, men det er venna mine, du vet. Jeg vil uansett se dem vinne. Regardless om de gjør det bedre enn meg eller ikke. Det er konkurranse, men det er sunn konkurranse. Siyabång har noen tanker om hvorfor Norge ligger bak Sverige på hiphop-fronten. – Jeg føler at med en gang man blir nummer én, eller man nærmer seg å bli nummer én i Norge, så switcher folk fra rap til pop. Eller noen ber deg om å gjøre det, eller det blir snakk om å gjøre det. Jeg vet ikke om det skjer i Sverige også, bare at alle de jævlene sier «fuck off!» Men … om det ikke hadde vært sånn her? Hm … Norge er i utvikling. Vi kommer. Fransk og britisk musikk har et definert sound, man hører med en gang at det er britisk eller fransk rap, sier han. Noe tilsvarende finnes ikke i Norge enda. Skrur du på en norsk raplåt er det ikke lett å vite hva slags rett som kommer på bordet. Folk prøver å lage mye forskjellig. Det kan være en styrke, men kanskje er det også en svakhet PR-messig. Kanskje må det også være sånn: Norge er et lite land, åpent for impulser utenfra – på godt og vondt. – Hva mener du, Norge er for lite? Sverige, hvor mange er de? Ti millioner? Hva? De er bare dobbelt så mange som oss, og streamsa deres sprenger åtte ganger mer enn oss. Musikken deres viser at det er mulig. Er målet svenske tilstander i norsk rap? – Yeah! For hva skjer da? Skandinavia fakker mer med oss og vi kan få flere collabs. Det blir ikke Norge, så Sverige, så Danmark. Det blir Skandinavia, skjønner du? Ollø! Det blir sånn: Skandinavia! Det skjer ting der!

Fra bakgrunnen, et respektfullt «Ouf!». DET ER IKKE bare i Urtehagen-området det spirer for tiden. Oslo-området synes å ha fått ny selvtillit, og ikke minst en klarere regional sound de siste årene. Rappere som S1SCO, Daniel Obede, Britz og AJ har tatt inspirasjon fra fransk og britisk rap, i tillegg til at de er sterkt påvirket av den svenske hiphop-musikken som de siste årene har tatt over hitlistene i nabolandet. Rapfans har undret seg: hvorfor har ikke rap samme posisjon i Norge som i alle de andre nevnte landene? Hvorfor spilles det ikke mer norsk rap på radio? Er radio relevant i 2020? Hvordan kan det ha seg at hitsene nesten ikke unnslipper det lukkede økosystemet

I Sverige er rappen mye hardere i Norge. Er det derfor det er mer populært der? – Kanskje? For det er det folk liker om dagen, det er nesten sånn at jo hardere du er, jo mer føler folk deg. Har du lyst til å være med i konkurransen om å være den hardeste? – Nei, ass. Jeg føler ikke at jeg kan være noen andre enn meg selv. Jeg kan ikke være hardere enn jeg er. De som later som, de blir ikke følt de heller. Hvordan kommer du på melodier? – Det er forskjellig. Moses Mawa ga meg hele «Bando». Han bare flowa den. Jeg

Norge er i utvikling. Vi kommer.

hørte, skrev og rappa. Som jeg sa i stad, du må ta med deg riktig folk til studio. Da han bodde i Oslo, i Kåffa-tidene (da han spilte for KFUM Oslo, red. anm.), pleide han å komme mer. Han hører beaten og bare «pabbada-dabbada», skjønner du? Så recorder vi det, og ser om det blir schpaa. Men han kan ikke gjøre det by force, han må gjøre det med eget hjerte. Og da blir det dum flow! – Så tar jeg den flowen og skriver noe. Hvordan finner du beats? – Jeg går inn på Youtube og søker på «NLE Choppa type beat» og trykker på den øverste. Hva hører du etter? – Jeg klarer ikke å sette ord på det. Herman: – Han sitter her og hører, og hvis det er en bra beat så begynner han å sprette i stolen. Da begynner’n. Alt begynner bare med mumling. Det må være en spesiell type bounce i beaten? – Er det en fin bounce i beaten, så blir alt mye enklere.

at det kan gå. Hvorfor ikke? Moses Mawa, klager han på lønna, eller? – Hehehe! Han spiser han, ass. Han klager ikke. Hva er likt og hva er ulikt mellom å satse på musikk og satse på fotball? – Det ene er lagsport, det andre er det ikke. Du har et lag rundt deg da? – Det er sant. Men på slutten av dagen: det er din stemme folk hører. Siyabång utdyper: – Alt er opp til deg selv. Selv om jeg har et team rundt meg, er det fortsatt jeg som bestemmer når jeg skal i studio, når jeg skal skrive. Med lagsport er det bare trening, trening, trening. Og det er fire, ikke halv fem. Skjønner du? Det er fire. Hver dag. Hadde du et problem med det? – Jeg hadde ikke noe problem med det, men da jeg var rundt 16 visste jeg at jeg ikke skulle bli fotballspiller. Men jeg slutta ikke før jeg var 19. Det var bare siste året jeg var litt sånn: «Æææh fotballtrening?» Det var da han dro i militæret.

Hva hører du på for tiden? – For tiden er det veldig mye UK Drill, ass. Og drill skal dere høre fra meg snart! Etter at han kom hjem fra Frankrike forsvant gradvis interessen for fotball. I de to musikkvideoene som ligger ute har han rukket å vise frem både Strømsgodset og Raufoss-drakt. Vi ymter frampå om noe om manglende lojalitet, spesielt med tanke på at han spilt for både Lyn og Lillestrøm også. – Hør ‘a, wolla Koran: Fuck de klubbene der! Fuck dem! Og fuck alle trenerne jeg har hatt! ********, du er en morrapuler! Han hever stemmen, men det er glimt i øyet og et lite smil om kjeften, like fullt: Siyabonga raser: – De brukte meg! De henta meg, og jeg var god, men hvis jeg var dårlig i 2-3 kamper: de slang meg. Hvordan kan jeg føle dem? Ærlig da. Hvor god var du? – Jeg hadde mine perioder. Hva var du best til? – En kjapp høyre-venstre. Har du alltid villet bli stjerne? Sånn først fotball, nå rap? – Jeg har alltid ville ha læg! Jeg sverger, om det hadde vært sinnssyke læg av å spille i Eliteserien … Jeg tror kanskje tre i det rommet her hadde spilt. Det handler bare om penger? – Læg gjør deg sulten, gjør det ikke? Hvis du vet at det er penger i det, at du er flink til det, og at du er i ditt eget land, så du vet

Hva gjør man der? – Man dør ut, liksom. Jeg følte ikke militæret. Man drar på Rema. Det er det man gjør, ass. Man drar på Rema og kjøper tre store Urge. Er det sant at man får bot for å runke i militæret? – Ja. Men hvordan skal man bli catcha? Vet ikke. – Du er dårlig hvis du blir catcha i å runke av befalet ditt, ass. Hvor mye får man, i så fall? – 1000 eller 1500. Jeg husker ikke. … og hva fikk du for å slå rasisten? – 2500. Halve lønna. Jeg blødde, ass, ska’kke lyve. Forresten, jeg ser at du har en Iphone. Rapper ikke du at du har kasta den og mover med Leica? – Jeg gikk Iphone-løs i ett år. Det var litt irriterende hvis jeg ikke hadde telefon, og ingen rundt meg hadde, og jeg måtte ringe noen. Men jeg hadde Ipad. Kanskje skal ikke alt tolkes helt bokstavelig likevel. Men får man bedre psykisk helse av å ikke være på Instagram og sånn? – Ikke en shite! Ikke bedre noe. Det bare var vanlig, det var bare sånn «okei du har ikke telefon?». Jeg skada meg selv, skjønner du?

■

20 MUSIKK

Oslo-rap er basert på fordommer, løgn og usikkerhet.

TEKST YNGVE SIKKO OG CHRISTOPHE BOULMER

OSLO KOMMER! 2020 har ikke bare vært koronaens år, det har også vært året der en tendens fra de siste årene har vokst seg sterkere enn noensinne: rap fra Oslo-området er den beste norske rappen og den får mange streams. Men får de den oppmerksomheten de fortjener? Vi huket tak i noen av våre favoritter.

MUSIKK 21

FOTO: ALVIN SANTOS

FOTO: KRISTINE WATHNE

BRITZ Født: 1994 Sted: Haugenstua En bra låt: AMG Streams: 5,3 mill.

YEMZ Født: 1996 Sted: Majorstuen En bra låt: Området Antall streams: 508 000 Hva lager du musikk om? – Jeg lager musikk om hvordan jeg lever og hvordan jeg vil leve i framtiden. Hva kjennetegner rap fra Oslo? – At folka rapper om livsstilen sin, ass – hva de ser og har sett med egne øyne, eller hørt av kompiser, hehe! Det er noen som bare capper også selvfølgelig. Er du en del av en Oslo-bølge? – I hjel! 129 er på vei! Hva tilfører du bølgen, a? – Haha, jeg har bare to sanger ute, men good vibes og shapa lingo som KUN 129 snakker. Hva føler du kjennetegner rap Oslo-området? – Jeg vet ikke as, det er ikke no’ som er typisk Oslo mener jeg. Kanskje den old school flowen, hvor alle rapper likt? Jesse Jones, OnklP, den stilen der, du vet ...

Hva slags musikk lager du, og hvem lager du den for? – Jeg lager musikk etter hvilken state of mind eller mood jeg er i. Så jeg liker å lage mye rart. Jeg er fortsatt ny i gamet, så jeg prøver å ikke låse meg fast til en bestemt sjanger/kategori. Hvilken oppfatning har du av rap fra Oslo generelt? Det virker som det er veldig mange up-and-coming nå. Hvorfor det tror du? – Jeg syns rap fra Oslo har blitt mye bedre i form av nivå og variasjon. Det er flere forskjellige sounds og mange som leverer godt. Jeg tror det kan være fordi at folk nå ser at det kan være mulig å leve av musikken og ser andre folk i Oslo som har fått det til. Det inspirerer sikkert. Ser du på deg selv som en del av en Oslo-bølge? Hvilke andre rappere fra Oslo føler du? – Ja, jeg er blant artister fra Oslo som vil sette preg på musikknorge, så ja. Jeg føler Jonas Benyoub, Ozzy Blacks, Siyabång, S1sco, Yomi, Eddy & Zino, Hiwa og Arif. De er forskjellige type artister, men alle er dyktige i det de gjør. Jeg føler flere Oslorappere, men de her er de jeg hører mest på. Hva kan norsk rap lære av Sverige? – Jeg personlig mener det Sverige har gjort riktig er at de har klart å bygge en hip hop/rap-stil som er typisk Sverige, men samtidig er interessant utenfor Sverige. Har du planlagt noen greier for resten av 2020? – Jobbe hardt, ta vare på egen helse og nyte prosessen.

▶

22 MUSIKK

Målet er å heller bli en del av en Norge-bølge.

FOTO: @DANIELOBEDE / INSTAGRAM

DANIEL OBEDE Født: 2002 Sted: Linderud og Etterstad En bra låt: «Film» Streams: 2,9 mill. Hvilken oppfatning har du av rap fra Oslo for tiden? Det virker som det er veldig mange up-and-coming nå. – Det er en tydelig bølge nå, og jeg vil se på meg selv som en av de som startet å legge ut musikk fordi helt i starten av den bølgen. Og ærlig, det er sykt og tenkte på hvor stor dette kan bli. Folk burde tenke på at jo fler som klarer å slå gjennom, desto større blir kulturen vår. Hvorfor det tror du? – Mange flere ungdommer, særlig fra Oslo Øst ser at det er mulig å få views og komme langt ved å lage den musikken vi selv hører på. Det er mye vanligere og mer akseptert å ville bli artist i dag enn for bare 2-3 år siden. Vi lager vår egen community som bare blir større og større! Hvilke andre rappere fra Oslo føler du? Primz, Yomi Ozzy Blacks og S1SCO er noen av de jeg føler mest, men det er mange andre jeg føler også! Hva skiller rap fra Oslo-området fra resten av Norge? – Oslo er nr 1 i Norge – det synes jeg i hvert fall. Vi har vårt eget sound samtidig som alle har sin egen stil. Vi har best lingo også, hehe! Hva kan norsk rap lære av svensk? – Vi kan lære det å få ut sanger og samarbeid med hverandre. Men å kopiere dem løser ingenting. Hva er det mest Oslo du har sett/opplevd? – Jeg kan ikke si noe «mest Oslo», hahaha. For oss som er oppvokst her er alt bare vanlig hverdag. Hva skiller Daniel Obede fra de andre som blir store via Youtube og Instagram nå? – Det ligger i tekstene. Jeg har punchlines og linjer som går over hodet til mange. Men de som føler sånt skjønner. Men fortsatt må jeg jobbe med å finne helt den retningen jeg vil gå.

Vi har vårt eget sound, samtidig som alle har sin egen stil.

MUSIKK 23

FOTO: SINDRE ERIKSSON VIK

FOTO: ICEOFFISIELL / FACEBOOK

ICE

ROHAT

Født: 1999 Sted: Ammerud En bra låt: Badman Antall streams: 800 000

Født: 1998 Sted: Haugenstua En bra låt: Dunya Streams: 1,1 mill.

Hva lager du musikk om? – Jeg lager musikk om ulike faser i livet mitt. Albumet mitt gjenspeiler dette fra første låt som er tidlig ungdomstid til siste låt som er i dag. Tror dette er faser mange går igjennom før man finner seg selv.

Hva slags musikk lager du? – Jeg lager musikk som kan relateres til, og for å gjøre endringer i, dagens samfunn.

Hva kjennetegner rap fra Oslo? – Jeg kan ikke snakke for alle i Oslo, men føler de utenfra fort hører man er fra Oslo pga. at vi har en egen lingo. Hva har du å tilføre? – Et solid og bra lydbilde, ellers good vibes only! Selv om noen låter er litt dype – som «Blålys». Hva er det mest Oslo du har sett? – Generelt: BLM-demoen! Det er typisk Oslo å stå sammen om viktige saker. Elsker det! Hvil i fred, Benjamin. – Musikkmessig: Shout out til Siyabång og Yemz. Mer ekte blir det ikke! Og Britz er en topp ambassadør for byen vår! Hilsen stolt groruddøling. Er du en del av en Oslo-bølge? – Jeg føler meg ikke som en del av et «Oslo». Det blir opp til folket å definere meg. Målet er å heller bli en del av en Norge-bølge som skylder nedover naboland og Europa.

Hva kjennetegner Oslo-rap? – Fordommer, løgn og usikkerhet. Hva mener du med det? – Oslo-rap er basert på fordommer, løgn og usikkerhet. Straight forward. Det er få som holder det ekte. Har du et kjedelig liv som de fleste av oss, så lyver du om at du lever mer. Er du usikker på deg selv, så viser du deg selv som «stor», oftest i musikken. Det er det få som faktisk har fakta på andre mennesker, og man bare dømmer dem ut ifra rykter. – Se videoen min «Because Mama» på Youtube om du vil ha et eksempel på ekte musikk! Hva tilfører du scenen? – Jeg bringer glede og sorg på bordet. Hva er det mest Oslo du har sett? – Jeg har sett alle hjørner av Oslo, men ingen like gode som hjemlandet. Er du en del av en Oslo-bølge? – Nei, jeg er en del av en Skandinavisk bølge.

PS: S1SCO og NALO ville dessverre ikke stille opp, og det lyktes heller ikke NATT&DAG å komme i kontakt med AJ. ■

N&D ELSKER

PODKASTER Cum Town Et fenomen, men er det på grunn av navnet eller fordi det faktisk fortsatt er morsomt å kødde med minoriteter og liberal politisk korrekthet? Hør selv, døm selv, dø alene.

EN KLOK PERSON skrev en gang at det som er greia med podkaster er at de er internett for ørene våre. Podkaster er en måte å være påkoblet, tilkoblet og tilknyttet når hendene våre har sitt svare strev med den virkelige verden. Overlater du det moderne mennesket til seg selv på denne stadig varmere og stadig jævligere kloden, er angst og uvirksomhet eneste sikre konsekvens. Folk som sier at man må koble mer av tar feil, man må koble seg mer på, og enda tettere til andre. Det gjør man blant annet med podkaster, for podkaster er internett for ørene. Her er noen av våre favoritter.

Slow Burn Velprodusert historiepodkast med egne sesonger dedikert til henholdsvis Watergate, Lewinsky-skandalen, konflikten mellom 2pac og Bigge og den amerikanske nazisten David Duke. Slow Burn antar at man kan akkurat nok fra før, og balanserer godt mellom spenning og ny informasjon. Sesong 4, om den amerikanske nazisten David Duke og hvordan han nesten tok over det republikanske partiet i Louisiana, er kanskje den beste.

Lotion & Smedstad Oral Bee og Mr. Pimp-Lotions Lotion & Smedstad (alias «godcasten») varierer mellom å være Norges beste hiphoppodkast når de snakker om hiphop, Norges beste bruspodkast når de snakker om brus og Norges beste fastepodkast når Mr. Pimp-Lotion snakker om de sjuke fasterutinene sine. Lotion & Smedstad startet som en podkast om vertenes musikkarriere, men utviklet seg til å bli en podkast om norsk og utenlandsk hiphophistorie – via en helt crazy (tidenes beste norske?) dobbeltepisode med Christer Falck, der han blant annet snakker om at han spytta på Gro Harlem Brundtland. Til slutt ble den noe eget i kraft av seg selv, med faste innsendere, lytterbidrag, internjokes og hele den pakka som gjør en podkast hørbar. Uten Lotion & Smedstad er det forøvrig ikke sikkert Mr. Pimp-Lotion hadde funnet seg selv som en artist som ikke bare lenger er makkeren til Oral Bee, men også sparringspartneren som av og til slår knock-out.

Bonuspodcasten Det kan bli for mange sportsjournalister i monitor, det kan jo det. Derfor er den beste podkasten om Eliteseriens fantasyspill tre lærere som skravler i vei om ståa i vår øverste herrefotballiga. Trond-David, Petter og Torstein har ikke veldig peiling på fotball, men de har snakketøyet i orden og fremstår som solide personer. Dette er podkasten for deg som iblant har et desperat behov for å bare føle deg som et normalt godt menneske, samtidig som du gjør det bedre i fantasyspillet. Uten at det siste er like sikkert som det første om du følger rådene i Bonuspodcasten.

Chapo Trap House Fenomenet Chapo Trap House. Hatet av mainstream media, elsket av smått overvektige folk som liker A24-filmer, banning og offentlig helsevesen, tre ting som alle blir regnet som ganske radikale i USA, men som her på bjerge’ er temmelig A4. Chapo blir dermed en perfekt podkast i norsk kontekst, idet den får norske folk uten spesielt sterke politiske meninger til å føle seg radikale og edgy.

The LRB Podcast IQ-podkast nummer 1. Snakkes aldri! For jeg har tusen i IQ nå! Jeg skal flytte til mars der jeg har bygd en koloni av plast og nano-teknologi og der skal jeg diskutere ting som har med litteratur og vitenskap å gjøre sammen med en venn av meg som også hører på LRB-podkasten!

Kongen over alle podder Ikke våre ord, men den er ganske bra. Bønna fra 612 lærte ikke å snakke ordentlig før han var ni år, og har visstnok aldri hørt på en podkast før. Nå har han en egen podkast. Litt av en Hollywoodhistorie! Det som ikke ville vært med i Hollywood-filmen er at han har gjester som Chirag, Moggger, Larsiveli, Odd Magnus Williamson og KingSkurkOne (i Hollywood-filmen ville de sikkert valgt noen mer internasjonalt kjente gjester).

Talking Politics Selv om EU påvirker hverdagen vår i mye større grad enn USA og Kina, er det svært få nordmenn som leser, eller vet noe, om europeisk politikk. Du kommer kanskje aldri til å bli en ekspert på Boris Johnson, Macron, EU eller hvorfor italienerne velger så dårlige politikere, men om du hører på britiske Talking Politics forstår du i alle fall litt mer.

Welcome to Night Vale Absurde og ubehagelige små oppdateringer fra alt det rare og skumle som skjer i den fiktive byen Night Vale hvor «alle konspirasjonsteorier er sanne». Welcome to Night Vale er en av de beste og morsomste fiksjons-podkastene som finnes, og om over 150 episoder høres mye ut, kommer du fort til å ønske at det fantes flere. Du kan i utgangspunktet hoppe mellom episoder som du vil, men du vil definitivt få mest ut av å følge den ambisiøse Glow Cloud og resten av innbyggerne i kronologisk rekkefølge.

Red Scare Når Tinder-datene dine spør om du har hørt Red Scare i stedet for om du har hørt This American Life, vet du at du har klatret et par trinn på ‘stigen (hipsterstigen). For Red Scare er vocal fryens høyborg, hipster Chapo og dit hotte takes går for å dø. Anna Khachiyan og Dasha Nekrasova fremstår mildt uinteresserte i alt, men er tydeligvis såpass engasjerte at de gidder å lage en podkast om det. Skikkelig herlig dualitet, det der! Sa noen chill måte å få sin ukentlige dose kulturkritikk på? Nei! For chill er det ikke, selv om de kanskje, eller kanskje ikke, er rusa på piller og/eller ketamin under innspilling. Nedsløvet eller ei, det raljeres og diskuteres over en lav Camilla Paglia og Mark Fisher-aktig sko, der både amerikansk mainstreampolitikk og moderne feminisme får kjørt seg. Litt som på vors med gutta, bare at verdens beste jenter! <3 Null ironi her – de ER verdens beste jenter.

NYT Popcast Å være interessert i musikk handler om å finne så mange måter som mulig å unngå å høre på musikk på. Når Netflix-dokumentarer og gruppechatter har uttømt sitt potensial er det på tide å vende øret mot podkasterne. Den New York-baserte avisen The New York Times snakker bedre om musikk enn de skriver om den. I NYT Popcast samtaler Jon Caramanica med kunstskapsrike gjester om aktuelle musikkrelaterte temaer, og det er nesten aldri kjedelig uansett hva de snakker om. Et must om du vil følge med på den utvidete popmusikk-diskursen. Litt som et nyhetsbrev, bare at gøy.

Radio Røyst N&D-venn Tarjei Ellingsen Rosvoll er ikke bare en manisk leserinnlegg-skribent og klarsynt rettsteoretiker ved UiB, han er også podkast-ansvarlig for Tidsskriftet Røyst, et bergensbasert tidsskrift med nynorsk som en av sine verdier. Blant de andre verdiene er den politiske venstresiden og – i forlengelsen av det – hvor og når i helvete det hele gikk galt, et spørsmål en kan ta seg i å stille seg selv både titt og ofte, tilhører man venstresiden eller ei. Vi lover ikke at du blir noe klokere av å høre på Radio Røyst, men du blir sannsynligvis litt smartere. Det eneste som mangler er en litt sint, ganske ubehøvlet programleder i tillegg til milde Tarjei, slik at vi slipper å gå over dammen etter dirtbag left-podkastvannet vi beklageligvis behøver.

Bookworm Programlederen, Michael Silverblatt, høres ut som om at han snart skal dø – men han har ikke dødd ennå, og vi håper det fortsatt er en stund til. Bookworm er fremdeles en av de beste og mest dyptpløyende litteratur-podkastene som finnes. Han kan også skryte av å fått David Foster Wallace til å si at han skulle ønske han var faren hans. Om det er noe å skryte av, da.

What’s Left Australske Aimee Terese er en legende på venstreside-Twitter. Litt fordi hun er velsignet med en god dose ideologisk klarsynthet, men desto mer fordi hun ofte og med stor styrke fremstår direkte ustabil. Ja, hun var den første som calla ut at Elisabeth Warren kom til å ødelegge for Bernie Sanders, men hun har selv splittet den anglofone venstresiden nesten like mye som mye mer kjente og innflytelsesrike Warren klarte. Det ved å gå til personangrep, skjelle ut folk og generelt være en løs kanon på Twitterdekket. Men hun er ikke bare en superskurk. Podkasten What’s Left er hørverdig om spørsmålene som nettopp splitter og engasjerer, og alltid med en brodd mot de som tror de alltid har så rett, så rett. Kanskje må også du møte deg selv i døra? Den som ikke har vært riv ruskende uenig i noe som har blitt sagt i denne podkasten kan kaste den første sten. Og forresten – Aimee sier «fucking» veldig mye. Litt som oss! Behind the Bastards Denne er sånn: Visste du at Stalin skrev dikt? Helt grei podkast der man kommer «under huden» på fæle folk.

26 SAMFUNN

HEI – OG SNART HA DET – TORBJØRN RØE ISAKSEN

TEKST YNGVE SIKKO FOTO KRISTINE WATHNE

SAMFUNN 27

... min drøm, det er å være en sånn international man of leisure.

Torbjørn Røe Isaksen var i mange år Høyres konservative wonderboy. Nå synes han ikke politikk er så gøy lenger, og om ett år er det slutt.

ELE ARBEIDS- og sosialdepartementet virker tomt. Bortsett fra et knippe vakter som trasker rundt i uniformene sine er det ingen her. I kantina sitter Torbjørn Røe Isaksen og på bordet foran ham står det tre pappkrus. Det ene er det kaffe i, det andre er det vann i, og i det tredje, som han drikker fra, er det TAB X-Tra. Torbjørn Røe Isaksen har vært minister i Solberg-regjeringen siden 2013. Nå for tiden er han arbeids- og sosialminister og i starten av august mottok han en knusende rapport om NAV-skandalen som førte til at forgjengeren Anniken Hauglie måtte gå av. Men for Torbjørn Røe Isaksen fortsetter kampen mot trygdeeksport, selv om han selv ikke gjør det – etter neste valg trekker den tidligere Høyreprinsen seg fra politikken. Hvor kommer du fra nå? – Nå har jeg vært på podkast med han Mads Hansen og Rasmus … En eller annen Rasmus? – Wold. Er det Wold? Nei? På VG-bygget. Fikk du noe ut av podkasten? – Nei, det er ikke et selvrealiseringsprosjekt. Det er mest for å prøve å være litt tilgjengelig.

Vi kan godt bare kalle det «sånne ting». – Lettbent Underholdnings … eh … Ting. Er det fordi du liker det, eller er det en kynisk strategi fra høyere Høyre-hold om at man må ha minst én i alle fall litt likandes fyr i toppen? – Det er jo … Jeg synes jo ofte det er helt ålreit å være med på, også, men det er jo for å være tilgjengelig, det er en del av jobben min. Det å være politiker er å profilere seg og vise seg fram. Men snart er det slutt! Du har skrevet at det finnes et «prepolitisk rom». At noe der ute, kunst kanskje, ideer, filosofi og etikk, befinner seg utenfor politikken. Er det dit du har tenkt deg nå? – Eeeeh … Det vet jeg ikke, men det hadde vært veldig attraktivt, det altså. Kunst? – Nei, det blir det ikke, da! Men i mange år så har jeg tulla med at min drøm, det er å være en sånn «international man of leisure».

Tror du det er et selvrealiseringsprosjekt for Mads Hansen og Rasmus Wold? – Nei, det tror jeg heller ikke!

Hva betyr det? – Det forutsetter at du har en familieformue. Det betyr at du er en internasjonal dannet mann – eller kvinne – som liksom skriver litt, engasjerer seg litt, debatterer litt, svever over vannet … Men jeg har ikke formue nok, eller gifta meg godt nok.

Hva slags inntrykk fikk du da? – Jeg vet ikke rett og slett. De skal vel fylle en podkast, da. Og så må de vel ha med noen folk. Jeg vet ikke helt. Jeg er med på sånn, ganske ofte, sånne … altså sånne … sånne ting? Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det-

Ja. – Sååååå? Ja, men det med prepolitisk sfære, det er en ganske interessant diskusjon, det da. Det går jo midt inn i kjernen av alle de diskusjonene som går nå om identitetspolitikk, strukturer og makt og …

Ja. Mmm. Ehm? Absolutt. – Hehehe, den er fin. Har du noe du vil si om det? – Jeg vil si at det er en interessant diskusjon. Viktig. Du er ikke en av dem som mener at det bare er tragedie og importert kulturkrig? – Noe av det er det. Hvis man tar amerikanske konsepter, som man ikke engang oversetter, men bare tar dem direkte til Norge, så er det jo selvfølgelig … da er det bare import av kulturkrig. Det gjelder begge veier. Amerikansk høyreside har i mange år forsøkt å lage en historie om at det er en «war on christmas» – det ser man også forsøk på å importere. Det har ikke noe for seg. Er det noe poeng å konstatere «kulturkrig importert»? Debatten kommer uansett og man må ta stilling til den. – Det finnes viktige, interessante og gode diskusjoner å ha, bare i en norsk kontekst. Hvorfor er det sånn at statssekretæren min, jurist, Saida Begum, ordførerkandidat i Oslo, norsk-pakistansk bakgrunn, hvorfor er det sånn at hun har hatt andre opplevelser knyttet til diskriminering enn en som bare har … en annen hudfarge? Man kan ikke kimse bort det. Det betyr at det er en diskusjon som er relevant i det norske samfunnet også. Selv om vi ikke har sørstatsgeneraler på sokler. At vi kaller ting krig – kulturkrig – det er jo litt fælt, egentlig. Apropos det, i Aftenposten Forklart der du nylig var innom, på den avskjedsturneen du tydeligvis holder på med nå, nevner du at ytringsklimaet

og måten politisk debatt føres på, er blant grunnene til at du ikke er like gira på politikk nå som før. – Ja, jeg sa kanskje det. Ja. – Jeg er ekstremt privilegert. Det er ikke noe synd på norske politikere. Det er ikke trist eller vanskelig, og man må ikke ha sympati med norske politikere fordi det er så tøft å stå i offentligheten, eller noe sånn. Det er mer personlig … Da jeg ble med i politikken, da jeg var Unge Høyre-leder, da fant jeg en glede i å finne en god spissformulering, vinne debatter og sånn. Jeg synes ikke det er så gøy lenger. Hva er gøy nå, da? – Å ha en god diskusjon der jeg hører på hva Audun Lysbakken sier, og så argumentere mot det. Det hender at til og med Audun Lysbakken slumper til å ha et poeng eller to.

politikere som sier at de er så tykkhuda, og dette bryr jeg meg ikke om. Men jeg bryr meg om det. Sosiale medier er mange små nåler, ikke et stort sverd? – Hvis jeg gjør noe politisk, som påvirker mange mennesker, så er det ikke sånn at jeg tar meg nær av kritikk av det. Snarere tvert i mot. Det er jobben min. Hva er det du synes er så kjipt å bli kalt, da? Hvis det ikke er politisk kritikk som sårer deg. – Det er det som er paradokset: At jeg som hvit, heterofil mann får mye mindre av den type tyn enn det veldig mange andre gjør. Jeg er ikke spesielt utsatt for hets.

Og det har det blitt mindre av i dagens politikk? – Du skal ikke være veldig mye på sosiale medier, før du ser at sosiale medier gjør at du får et ekstremt polarisert ordskifte, hvor usaklige argumenter og personangrep sitter løst.

Om politikken, og måten politisk debatt føres på, har blitt «verre», så kan vi bare melde å si at det går ikke så det suser med media heller! Ser du en sammenheng her? – Det henger intimt sammen. Og som alt er det en utvikling som er både på godt og vondt. Det er veldig bra at samfunnsdebatten blir bredere og mer mangfoldig, og at det ikke bare er sånn at man må være professor for å få kronikkplass i Aftenposten, og at debatten går mellom en ingeniør og en økonom annenhver uke. Men samtidig, hvis vi ikke har noen redigerte offentligheter, eller noen felles arenaer der det er naturlig at jeg kan diskutere med noen som er grunnleggende uenig med meg, så mister samfunnet noe viktig, og et grunnleggende demokratisk fundament.

Har du en historie om en gang det har gått inn på deg? – Ikke én enkelt kommentar, eller noe sånn. Men det er mange

Er det dette som er det forjettede konservative sinnelaget? Elitene er der av en grunn! Og kultureliten finnes altså for å

Det tør du å innrømme? – Jeg og Audun Lysbakken har hatt noen dueller i valgkampen som har vært ganske bra. Ingen tror vi tilhører samme parti av den grunn, men han har i hvert fall hørt på det jeg sier før han svarer, han har ikke bare lest opp talepunktene sine.

▶

28 SAMFUNN

røkte den offentlige samtalen som demokratiet er helt avhengig av … – Et samfunn trenger selvfølgelig eliter. Alle samfunn trenger det. Problemet er hvis vi får eliter som er helt fjerne fra folk. Da er det ikke noe bra. Men et samfunn uten eliter er ikke noe mål. I den samme Aftenposten Forklart-episoden høres du ganske oppgitt ut da journalisten ikke kjenner igjen portrettene av Lars Roar Langslet og C.J. Hambro du har hengende på veggen. Er det dumme journalister som bare bryr seg om klikk og pupper og ikke kjenner igjen 1900-tallets konservative nestorer som gjør at du gir deg? – Altså, de som har Aftenposten Forklart, dette er liksom åndseliten i norsk journalistikk … Nei, men … Jeg vet ikke om jeg var så oppgitt over det? Men kanskje det er en 40-årskrise i miniatyr? At mye av det jeg har tatt som en selvfølge – ting, mennesker, personer – at det ikke er det; det er folk som er ukjente, kanskje glemt. Men Kåre Willoch kjente de igjen, da. Apropos elite – du har blitt kalt «Høyres kronprins» i mange år, har det vært deilig eller? – Hahaha! Det er ikke noe jeg har tenkt på i intime stunder, for å si det sånn! En ikke-navngitt Arbeiderpartipolitiker sier visstnok «hvordan føles det å ligge med makta?» når han har sex. Du pleier ikke å si «hvordan føles det å ligge med Høyres sjefsideolog og kronprins»? – Nei, det har jeg helt sikkert aldri sagt! Er det fordi det ikke blir noen konge av deg at du vil ut av politikken? – Nei. Det er snarere at hvis man skal være «kronprins» eller bli «konge», så må man være veldig motivert for det. Det er ganske banale grunner egentlig, som handler om helt private vurderinger, livet og familie og å gjøre opp status for hvor man er akkurat nå. Hvis Erna Solberg sa sånn «Nå har jeg gjort opp status, og fra og med neste år vil jeg gå litt mer på fjelltur sammen med Sindre Finnes», hadde du da

tenkt at okei kanskje de barna mine ikke er så viktige, likevel? – Nei, jeg hadde jo ikke det. Nettopp fordi mange har snakket om at jeg kanskje skulle bli den nye Høyre-lederen og så videre, så har jeg måttet forholde meg til det. Så det er ikke sånn at grunnen til at jeg ikke skal på Stortinget fra neste periode er fordi jeg har blitt dolket i ryggen og har mistet alle mulighetene i partiet. Det er et personlig valg. Hvem skal lure unge kule folk til å bli Minerva-intellektuelle i stedet for nymarxistiske kulturkrigere nå som du gir deg ‘a? – Den nye generasjonen med konservative. Hvem er det? – Han som er redaktør i Minerva nå, Nils August Andresen, er vel ett år yngre enn meg, så jeg vet ikke om han er riktig til det. – Siden jeg sa at samfunnsdebatten har blitt så polarisert og sånn tidligere, så vil jeg si at en av de bra tingene med det er at det er mye lettere å finne et politisk/intellektuelt/ideologisk miljø å tilhøre nå enn før. Så jeg tror ikke det er så veldig vanskelig, altså. Forøvrig tror jeg at diskusjonen om identitetspolitikk med alle dens avskygninger er en type diskusjon som godt kan tegne opp konfliktlinjene i den intellektuelle kulturdebatten på en annen måte enn før. Og det er du glad for. – Jeg er ikke glad. Jeg bare konstaterer det, egentlig. Generelt virker du glad i idéspørsmål. – Det er jo fordi det er viktig, og jeg synes også det er spennende. Men poenget er at på samme måte som det på 70-tallet var mange som identifiserte seg som borgerlige, selv om de kanskje ikke var det, på grunn av at ytre venstre fikk så mye vind i seilene, så tror jeg at den store identitetspolitiske diskusjonen gjør at en del kan identifisere seg som borgerlige, selv om de står et stykke unna, fordi de har et bestemt syn på ytringsfrihet eller institusjoner. Det er vel like trolig at det motsatte skjer? Minerva kan tjene som eksempel. Hegel skrev jo at Minervas ugle flyr i skumringen – og det er ganske mørkt det som skjer på nettstedet der nå. Før var Minerva sånn

Ironi er et privilegium i en verden som er fin.

La den som aldri har sagt «i disse koronatider» kaste den første stein!

halvinteressant tenke-tidsskrift for folk som liker høyrepolitikk. Nå er det bare tusen artikler om at anti-rasisme er dårlig og at det skal være lov å si Nordet. Har Minerva dreid i gal retning? – Det er jeg ikke enig i. Da jeg var redaktør i Minerva var det et borgerlig ideologisk prosjekt. Nå er Minerva en nettavis. Det betyr at hensikten med Minerva nå ikke er å forhåndsventilere nøyaktig hva interne bidragsytere eller spaltister mener, det er å ha en arena for debatt. På samme måte som enhver nettavis. Er Minervas utvikling i det siste betegnende for mediesituasjonen som har endret seg, i takt med den politiske situasjonen – på vondt? – Jeg vet ikke om den er betegnende. Hvis man går helt tilbake til slutten av 50-tallet, så starta Minerva kvartalskrift som en ganske tung ideologisk produksjon. Jeg vet ikke om å bygge en krets rundt et tidsskrift ville vært mulig på samme måte i dag. Og så mener jeg også at Minerva er … Det er flere høyrestemmer i offentligheten i dag enn for 20 år siden, og det er jo bra. Du sier at «kampen mot Trygdeeksport fortsetter». Allerede i 2012 skrev du på bloggen din at man måtte gjøre det man kunne for å hindre det du kaller trygdeeksport, altså at man mottar trygdeytelser mens man befinner seg et annet sted enn i Norge – selv om dette er fullt ut beskyttet av EØS-retten. Hvorfor er det så viktig at Norge bryter loven for å hindre at folk som mottar trygd kan oppholde seg i andre land? – Vel, akkurat nå er det viktig at vi slutter å bryte loven, eller slutter å gjøre det som er feil. Jeg mener at det fortsatt er et politisk mål at vi skal bekjempe uønsket trygdeeksport. Vi skal avsløre trygdesvindel. Men det må selvsagt være på riktig grunnlag. Så det du mener er at kampen mot «trygdeeksport» fortsetter – hvis det er til ikke-europeiske land? – Utenfor EØS gjelder de samme reglene som tidligere. Dersom du drar til for eksempel Thailand eller Tyrkia eller USA er det ingen endring i regelverket. – Også innad i EØS er det, innenfor det regelverket som er, gode argumenter for at man skal kunne ha krav om aktivitet, at man skal kunne være tilgjengelig for å følge opp avtaler med

NAV og et cetera. Det er ikke noen grunn til å legge bort alt det. – Du har plikt til å følge opp avtaler med helsepersonell, Nav og arbeidsgiver dersom du mottar ytelser fra Nav. Nå skal man jo helst ikke møtes lenger. Kan man ikke bare ta det gjennom Zoom? – Hehe, akkurat nå i koronatiden, ja. Men korona varer ikke evig. Så når korona forsvinner, så må man tvinge folk til å møte opp fysisk igjen. – Det er vi faktisk i gang med allerede. Nå er det sånn at tiltaksplasser og den type ting er i gang igjen. Du har omtalt konservatisme som mindre en ideologi, og mer som et verktøy eller en politisk tenkemåte – sentralt er det uansett at en må ta hensyn til det faktiske samfunnet man befinner seg i. Heller det, enn å lene seg på teoretiske dogmer. Er det derfor du fremstår så kritisk til EØS og Europa. Fordi du vet at i Norge, så er det ikke noe populært å være for Europa. – Altså nå er ikke jeg en sånn … Jeg er jo en varm EØS-tilhenger. Poenget med det er rett og slett at hvis man er politiker i Norge, så er det meningsløst å ta utgangspunkt i noe annet enn norsk virkelighet og norsk historie. Vi har ting som er annerledes enn i USA – et åpenbart eksempel – men vi har valgt å ha politiske institusjoner som er annerledes enn i andre land, og derfor finnes det ikke en detaljert politisk mal du bare kan dytte inn i ethvert samfunn og så kan du lage en sjekkliste på om dette er riktig eller galt. Pleier du å si «i disse koronatider»? – La den som aldri har sagt «i disse koronatider» kaste den første stein! På koronaviruset! – Hehe. – Men alle har sagt det. Og sånn som med alle ting, så slutter folk med det. Når noen i NATT&DAG oppdager at alle sier det, så slutter folk å si det. I starten av disse koronatider kom det en del tekster som håpet at det politiske øyeblikket nå åpnet seg, at nå ville det nye samfunnet bli mulig, at nå er det mulig å tenke helt nytt. – Jeg tror ikke nødvendigvis at kriser som den vi har hatt, og har nå, gjør at folk er sånn «nå

kan vi tenke helt nytt!». Jeg tror snarere at man holder litt ekstra fast i det som er kjent og kjært. Blant disse ideene som en del håper på er borgerlønn. Har koronakrisa fått deg til å endre mening om sånn ordning? – Det spørs hva man mener med borgerlønn. Jeg tror det kunne vært en idé at det var en form for enklere nødhjelpsløsning fra NAV … … ikke en flat ytelse til alle? – Det er to problemer med en flat ytelse til alle – eller minst to problemer. For det første mener jeg det er grunnleggende galt at man skal få noe uten at det er noen bestemt grunn til det. Enten må du jobbe, eller så må du være syk. Du må ha tjent opp, eller være for syk, for å si det enkelt. Det andre er at hvis du skulle hatt en flat ytelse til alle, så ville det betydd et dramatisk kutt i overføringene til uføretrygdede, for eksempel. Hvis man skulle hatt én borgerlønn som skulle erstatte alle sosiale ytelser i Norge, bortsett fra pensjon, så betyr det at en 23-åring som bare føler for å ikke jobbe, og en uføretrygdet 35-åring skal få akkurat det samme. Det er ikke spesielt rettferdig, eller rimelig. Har du fått noen nye ideer etter at viruset kom til Norge? – Hehe. Altså, dette har ikke vært den kreative nye ideerperioden. Det har vært nok å håndtere krisen, egentlig. Har du selv søkt mot det kjente og trygge? – Jeg så Countrymusikkens historie da jeg satt på isolat, og hørte ekstremt mye på country i tre uker etterpå. Det har jeg aldri gjort før. Mye gammel country, ikke sånn Nashville party-country fra de siste 20 åra, men mye sånn … Tenke-country? – Pappa-kommer-ikke-hjem-fordi-han-døde-i-en-gruveulykkeog-vi-vokste-opp-fattige-men-ernå-lykkelige-allikevel-country. Du var jo en av de første i Norge som ble koronasmittet. Fant du noen gang ut hvor mange du smittet og potensielt drepte, eller? – Heh! Jeg gjorde som alle skal, altså kartla alle jeg hadde vært i kontakt med siste 48 timer før symptomer, men jeg vet ikke om noen som ble smitta. Men det kan jo hende? Hva betyr «forandre for å bevare»? – Det betyr jo at man skal endre

SAMFUNN 29

Et samfunn trenger selvfølgelig eliter.

i det små for å bevare i det store. Burde ikke konservatismen valgt et slagord som høres mindre ut som det er laget for å lure folk? – Hehehe! Jeg synes det er ganske attraktivt å ha et slagord som du må tenke deg om tre ganger før du skjønner. Er det big dick- eller small dick-energy å være fast spaltist i Morgenbladet? – Ehhhh … Akkurat det begrepsparet der har jeg ikke noe forhold til, faktisk. Det kjenner jeg ikke til. Er det mye eller lite … ? Er det liksom … Det handler om hvorvidt man kompenserer for noe eller har det. – Ååja! Nettopp, ja. Eh … Det må være et tegn på at man har det, tror jeg? Du får ikke lov til å skrive i Morgenbladet hvis det bare er for å kompensere for et eller annet. I Morgenbladet har du også skrevet en nokså kjedelig kommentar om at Trumpismen vil leve videre uten Trump

– Trump er bare kulminasjonen av siste 40-50 årenes radikalisering av det republikanske partiet. Gratulerer, du har forstått mer enn de fleste! Men ser du muligens noe av den samme dreiningen i ditt eget parti? Det er samarbeid med Frp, statsstøtte til en hatblogg som HRS, og tillegg har vi din egen lille kamp mot folk som mottar trygd samtidig som de gjerne vil være utenfor Norges grenser. – Til det siste: alle regjeringer de siste 20 årene har vært opptatte av å begrense trygdeeksporten. Men nei, jeg ser ikke noe av den samme utviklinga. Det er fordi Trump og det republikanske partiets utvikling er – ikke i en særstilling – men den er annerledes, veldig annerledes, enn slik det har vært i nesten alle europeiske land. Men alle partier, også Høyre har måttet forholde seg til sine konkurrenter til høyre, enten det er de nasjonalkonservative eller populisthøyre, men igjen: Frp er ikke Donald Trump. Ting som skjer i USA pleier ofte å komme til Norge med en liten lag.

– Her mener jeg det er motsatt, for jeg mener at dette skjedde i Europa, så kom det til USA. Fremveksten av nye høyre har vært mye tydeligere i Europa. Det er derfor det er lett å tenke at Donald Trump er unntaket, for det er i Europa at flere generasjoner Le Pen-er har kommet til den siste runden i presidentvalget. Europeiske land har andre politiske systemer enn USA, det fører til en annen partiflora. Tendenser innad i det republikanske partiet kunne like gjerne vært et stort parti i et europeisk land. – Poenget er at høyrepopulismen er ikke en amerikansk import til Europa. Om noe så har Europa vært tidligere ute enn USA. Så du avfeier spørsmålet? Høyrepopulismens framvekst er ikke partiet Høyre sitt problem? – Også Høyre har et ekstra ansvar for å demme opp mot utslag av høyrepopulisme, men jeg har også vært varm tilhenger av å gå i regjering med Frp, og jeg mener at Frp

er annerledes enn Trump og Le Pen. Før valget i USA spør gjerne journalister hvem stortingsrepresentantene støtter. Alle som svarer Trump er Frp-ere. Det kan ikke være helt tilfeldig. – Nei, det er ikke tilfeldig. I den grad du finner støtte til Trump i Norge, tror jeg du finner mer støtte blant Frp-velgere, men samtidig vil jeg nesten banne på at det store flertallet av Frps velgere heller ikke ville støtta Trump. Det tror jeg det var målinger på også, før forrige presidentvalg i USA. Du er fra ironi-generasjonen, du! Ser du på deg selv som en ironiker? – Jeg gjør det. Men jeg også veldig glad for at 90-tallet er ubønnhørlig over. Jeg har en forestilling om at jeg hadde hele kvelder med vennene mine, der det aldri ble sagt noe som var genuint, at det var helt umulig å finne ut i etterkant om vi hadde hatt en samtale, eller om alt bare var ironi. Det ble slitsomt i lengden. – Ironi passer seg ikke … Ironi er et privilegium i en

verden som er fin. Er ikke konservatismen en ironisk ideologi? Den er ideologien som ikke er en ideologi! – Ja, hehe! Det er et godt poeng. Morsomt. Kanskje den også er et privilegium? – Ja. Jeg mener å ha lest et intervju med deg for mange år siden der du skrøt av at du hørte på Method Man på Stortingskontoret. Har du slutta med det? – Nei egentlig ikke, jeg prøver å følge med litt! Drake kom med ny plate nå, Cardi B la ut sånn korona-spilleliste og så er det OVO som Drake driver med. Og så hører jeg på litt gammelt. Men noen har spurt om jeg bare hører på 90-talls-hiphop, og det gjør jeg ikke. Det virker deprimerende. Snus liker du også. Hvilke preller går det i? – Hvilke prellær det går i? Skruf Original White. Hvorfor akkurat den? – Den smaker snus.

■

SAMFUNNET ØSTEUROPA

TEKST LUDVIG FURU

Surrealistisk barne-TV fra Ukraina er bare starten.

JAKTEN PÅ DEN ØSTEUROPEISKE CONTENTFABRIKKEN Hvorfor er det så spennende å avsløre hvor internettsøppelet blir laget?

FAKSIMILER I SAKEN: GOOGLE MAPS OG YOUTUBE

ROOM TROOM dukket opp på Youtube i 2015, og begynte som en helt normal DIY-kanal som gir deg inspirasjon til hobbyprosjekter. Rundt 2017 begynte imidlertid videoene brått å skifte karakter. De ble gradvis mer sketsjete og situasjonsbestemte, kulissene og klærne fikk sterkere, mer intense farger, og alt var sydd sammen av en Disney Channel-aktig amerikansk fortellerstemme som bare ble mer og mer masete. Innholdet ble, helt enkelt, jævlig rart. I skrivende stund er den siste publisert video Good Mermaid vs Bad Mermaid / 19 Funny and Awkward Moments, som viser hvordan du, som havfrue – forutsatt at hvis du blir forvandlet til et menneske med to ben – kan pranke mennesker. Hvordan endte vi opp her? Hvilken fase av kapitalismen er dette?

BARN SER PÅ Youtube, og de ser sinnssykt mye. De er også de mest ukritiske brukerne av sidespalten, som anbefaler deg videoer som likner den du sitter og ser på. Jakten på disse seertallene har resultert i en videreutvikling av underholdningssjangeren traumatiserende surrealisme for barn, der kunstig intelligens spiller en sentral rolle. Helt siden Youtube begynte å bruke algoritmer for å bestemme hvilke videoer som dukker opp i feeden til folk,

SAMFUNNET ØSTEUROPA 31

har det blitt gjort forsøk på å cracke systemet – forstå hva koden prioriterer, så man kan utnytte den til størst mulig økonomisk gevinst. Men mest av alt handler det om å forstå hva seerne klikker på. Utover ENTUSIASTISKE TITLER I ALL CAPS!!! (EXPOSED!) elsker folk generelt thumbnails med sterke farger, røde ringer, forskrekkede ansiktsuttrykk, og – viser det seg – tannkrem, cola og limpistoler som brukes på ting de ikke skal brukes på, som regel en Iphone eller et ansikt. Clickbait påvirker ikke bare hvordan ting publiseres, men også hvordan selve innholdet ser ut. En merkelig trend oppstod i 2016, da Frozen fortsatt var Disneys fremste produkt rettet mot barn. Plutselig dukket det opp mengder av hjemmelagde, barne-TV-aktige videoer der skuespillere kledde seg ut som Elsa, Spiderman og The Joker.

i en tid der det nyliberale og apatiske forholdet mellom enkeltmennesker og politikk gjør oss små og maktesløse i møte med både én, to og tre globale katastrofer. Den kolossale mengden journalistiske explainers (Here’s Whyartikler og -videoer) som dukket opp i samme periode mot slutten av 2010-tallet, fyller det samme behovet. Den store etterspørselen for life hacks resulterte etterhvert i en lang rekke knockoff-kanaler. 5-Minutes Crafts ble etterhvert større enn noen andre DIY-kanaler på Youtube, og – i likhet med animasjonsvideoene rettet mot barn – skilte den seg gradvis mer og mer fra sine konkurrenter på én bestemt måte: innholdets absurditet. En rask kikk på videoene publisert i det siste viser at du kan steke toast på et strykejern, teipe en sprøyte med tannkrem til tannbørsten din og … generelt putte tannkrem på det aller meste. Spesielt på ødelagte telefonskjermer. I en Vox-artikkel fra 2018 explainer Renecca Jennings at absurditeten i disse populære DIY-kanalene er en markedsstrategi for å skille seg ut, ikke helt ulikt sånn reklamer holder på. Men reklamer er også tvunget til å ha en viss rasjonell forankring i virkelighet og fornuft, fordi målet er å selge et faktisk produkt. Absurd clickbait snakker det samme språket, men det føles mer ukomfortabelt fordi det ikke finnes en mening bak det hele, noe som leder deg til et produkt du trenger og finnes i den fysiske verden. Oppmerksomheten du gir videoen er målet i seg selv. Vi må derfor bare pent akseptere at bisarre etterlikninger av maskinelt nettinnhold har gjort Tim & Eric lettfordøyelig og gammeldags. De har ingenting å måle seg med verstingene i sjangeren. Som Troom Troom.

Spiderman & Elsa-videoer ble i stor grad laget av opportunistiske youtubere med null budsjett. De ville komme seg inn på det allerede lukrative Youtube-markedet for barn, et marked som de siste årene hadde blitt mer og mer dominert av videoer som virket stadig mer off. Titler som Mickey & Minnie Mouse Babies Missing Abducted Lethal Injection! Mickey Mouse Clubhouse Cartoon Full og Superheros Pregnant Soccer Balls Fidget Spinner Spiderman Joker Hulk Cartoon Funny Kids Videos Pranks var AI-genererte videoer som kom fra et nettverk av kanaler, med mål om å imitere innhold barn klikker på. Scenarioer, leker, regler, farger, former og brands puttes inn i et dataprogram, og smeltes sammen til en uleselig suppe. Videoene kom fra India, og har angivelig røtter helt tilbake til 90-tallet, da lavoppløselige rim- og regle-tegnefilmer ble masseprodusert og solgt på et glemt format kalt video-CD. De indiske mareritt-videoene tok etterhvert såpass overhånd at Youtube stengte nettverkene av kunstige kanaler. Selv om videoene var laget av datamaskiner, og derfor tvilsomt prøvde å fortelle oss noe eller interagere med kulturen vår, hang et smått ubehagelig spørsmål igjen. Hvem er egentlig disse menneskene, som sitter i Sør-Asia og mater dataprogrammer med barnesanger, 3D-animasjoner og ordskyer? Hva tenker den digitale tidsalderens sweatshop-arbeidere om produktene de lager?

DIY & CRAFTS-KANALER er en av de andre store klikkgullgruvene på Youtube. En av de største, BuzzFeed Nifty, viser deg hvordan du kan lage en fløyte av en gulrot, men også praktiske life hacks – videoer som viser deg hvordan du kutter frukt på smarte måter eller får mer plass på det lille kjøkkenet ditt. Life hacks er avhengighetsskapende. Det gir deg en liten følelse av kontroll – en følelse som har økt i etterspørsel

REDDIT-BRUKERE MED fritids gikk forutsigbart nok straks i gang med å undersøke hvem som stod bak kanalen, og da subredditen r/analysingtroomtroom ble opprettet for et par år siden var det allerede liten tvil om at kanalen ikke var amerikansk. Vox klarte i 2018 å få tak i mannen med navnet nettsiden deres var registrert på. Eugene Miroshnykov holdt til i Odessa i Ukraina, men etter et par mails frem og tilbake byttet kontoen hans navn. Han sa det var for å skjule seg for folk som ble for nysgjerrige.

Nylig kom en Reddit-etterforsker til bunns i saken, da brukeren u/Neinson228 i sommer erklærte at han hadde klart å finne en av basene deres. Han hadde funnet et ukrainsk nettsted med jobbannonser og en rekke navn på skuespillere. Etter litt tråling på profilene deres på sosiale medier fant han instastories som viste noe som kunne se ut som Troom Troom-sets, og etterhvert bilder fra behind the scenes. Etter å ha kryssjekket landskapet i bakgrunnen av flere av bildene kunne han beregne seg frem til hvilken bygning de befant seg i. Ved første øyekast ser bygningen ut som et luksushotell. Den har en triangulær form, store vindusfasader, mange etasjer og et tilsynelatende eksklusivt penthouseområde. Når man plotter inn de vedlagte koordinatene og besøker bygningen på Google Maps på egenhånd er imidlertid inntrykket noe annerledes. Betongen har falmet, airconditions er malplassert utover veggene og området rundt er preget av gamle biler og ubehandlet buskvekst. På kartet står det at kunstgalleriet NT-Art Gallery holder til i bygningen, noe som ser ut til å stemme basert på et bilde fra nettsidene deres. Det står at galleriet har en samling på over tre tusen kunstverk, fra 1950 til i dag. «Jesus Christ, what a time to be alive», er det en bruker som kommenterer. PÅ SAMME MÅTE som det var oppsiktsvekkende å se Brennpunkt avsløre hvordan hvitevarene våre ender opp på søppeldynger i Nigeria og Gambia, blir vi forbløffet når

vi innser hvilken rolle fattigere deler av verden spiller i vår egen bruk av internett. Den enkleste måten å forstå dette avstandsforholdet er om vi ser på det globale internettet som et eget, avgrenset område.

Internett har på noen måter begynt å se ut som en nasjon, med en egen kultur, egen type humor, lingo og krav til karisma og troverdighet. På samme måte som vi har en følelse av hvem som hører hjemme i et land, har vi også en formening om hvem som passer og ikke passer inn på internett. En 22 år gammel gamingstreamer med anti-kapitalistisk twitterkonto og en kroppsfrigjørende OnlyFans-sidehustle er online. Bestemoren din som legger igjen en pinlig feriehilsen hver gang du skifter profilbilde er offline. På internett er også suspension of disbelief (i hvilken grad man ignorerer kritisk tenkning for å leve seg inn i et fiktivt univers) annerledes enn i andre medier. Vi har andre krav til hva vi som seer velger å akseptere som virkelig. Når vi ser på Youtube har vi andre forventninger til tillitsbåndet mellom oss og skaper enn når vi ser på TV. Vloggere snakker direkte til oss, og vi kan respondere i kommentarfelt. Dette gjør at vi oppretter sterkere parasosiale forhold til de vi følger på nettet enn de vi ser i tradisjonelle medier. Vloggere er mer som venner. Siden USA fant opp internett – og i tillegg har en generell tendens til å infisere absolutt alle aspekter av livene våre med kulturen deres – er det de som har skapt kulturen i Den Selvstendige Republikken Internett. Det er de som har satt standarden for hvordan det fiktive universet viser troverdighet. Kulturen på internett likner derfor svært mye på den amerikanske, både i språk, utseende, klær, væremåte og hvilke temaer som er på dagsorden. Etterhvert som Internett Landet har oppnådd selvstendighet har denne kulturen vokst fra sin opprinnelse, og endt opp som noe helt eget. Dette er grunnen til at det funker så dårlig å gjengi memes over en pils (blant annet), eller hvorfor det fungerte så dårlig da Late Show-verter i begynnelsen av koronapandemien sendte nedstrippede versjoner av showene sine hjemmefra. Troom Troom prøver å skape en illusjon av å være fullstenig frakoblet den jordlige virkeligheten – de ønsker kun å eksistere i det globale, hypervirkelige internett-landet. Kanalen er i stor grad fortsatt et mysterium, men når vi begynner å dra teppet tilbake, og avslører at de hører til i et kunstgalleri i Europas nest fattigste land, brytes illusjonen. Fordi Troom Troom viser deg skuespillere som dramatiserer, istedenfor nærbilder av limtuber og hender som teiper ting i fortfilm, uttrykker de en menneskelighet 5-Minute Crafts ikke gjør. Vi ser på skuespillerne at de ikke er fra USA, på hvordan munnene beveger seg, på ansiktsuttrykkene, ansiktstrekkene og klærne de bruker. 5-Minutes Crafts, på den andre siden, hører til på internett, fordi de lar være å vise hvordan de skiller seg fra den amerikanske internett-væremåten med å unngå å la mennesker fylle skjermen. Det er Troom Trooms menneskelighet som gjør at de er vanskeligere å akseptere enn noen av de andre, rare DIY-kanalene. Ikke graden av absurditet. DET VESTLIGE INTERNETT-hegemoniet står for fall. Strømmelister toppes av Sør-Korea, India og Latin-Amerika og TikTok slutter ikke akkurat å vokse det heller. Vi kan forby en app her og der, men vi kan ikke stoppe de fire milliardene av oss som ikke ennå har tilgang til internett, fra å bli influensere eller DIY-video-produsenter, og slik forandre den globale internett-kulturen i sitt bilde. Koreanske mukbangs, indiske The Joker-tiktoks og surrealistisk barne-TV fra Ukraina er bare starten.

■

FOTO: FRENDI APEN IRAWAN / WIKIMEDIA COMMONS

TEKST ANDREAS DAHL

SLIK KAN PANGOLINER GJENOPPRETTE BRAND CONFIDENCE PANGOLINEN ER I HARDT VÆR. Ikke bare er den listet som «truet til kritisk truet» på IUCNs rødliste, de har også fått mye av skylden for å spre COVID-19 til mennesker. Selv om flaggermusen nå ser ut som et mer sannsynlig opphav til viruset, har påstandene gjort tilnærmet uopprettelig skade på pangolinens brand. For å hindre at pangolinen ikke blir annet enn en utstoppet fotnote på naturhistorisk museum, har vi i NATT&DAG satt oss ned og utarbeidet fem tips til hvordan pangolinen kan gjenopprette brand confidence.

1. ÅPNE OPP OM DEN TUNGE TIDEN Alle skjønner at det ikke er så jævla lett å både få skylden for en verdensomspennende pandemi og samtidig være på randen av utryddelse, men hva gjør pangolinen når den blir utsatt for angrep fra media eller rovdyr? Jo, den ruller seg sammen til en pansret ball og venter til faren er over. Dette fremstår som både tannløst og lite transparent. Vi anbefaler at de eller åpner opp og gir konsumenten innsyn i hvordan det er å både ha skyld i en pandemi og snart være utryddet. Ida Fladen har vært åpen og ærlig om sin krystallsyke minst tre ganger, og hver gang har hun bare styrket sitt brand. Se og lær, pangoliner!

FOTO: SANDIP KUMAR / WIKIMEDIA COMMONS

FAKSIMILE: LIFE MAGAZINE 16. FEB 1948

FAKSIMILE: YOUTUBE.COM

2. REDEFINERE PURPOSE

Evolusjonen og Darwin har utstyrt alle dyr med et purpose, men det kommer ikke tydelig frem hva som er pangolinens. Hva er det jeg kan få av en pangolin som jeg ikke også kan få av for eksempel en solid armadillo? Kan jeg ha en pangolin i stua, eller er den giftig? Et godt fundert purpose og tydelige nye core values hadde hjulpet stort med å gjenopprette tilliten til pangolin-brandet. Som markedsdirektør Camilla Forsberg i DnB sier: «Purpose is the beating heart of your company. And if you can’t feel its pulse, then your business may soon be dead!»

3. AGGRESSIV SAMMENLIGNENDE MARKEDSFØRING Flaggermusen har en knallsterk og unik brandidentitet. Den drikker blod, sover opp-ned og kan fly fort selv om den er blind. Men la oss si noen tilfeldigvis lekker ut en liten nyhet om at flaggermusen på et tidspunkt samarbeidet med det amerikanske militæret om å utvikle en ny type brannbombe. Ville du hatt like høye tanker om flaggermusen da? Jeg tror vi begge vet svaret.

FAKSIMILE: POPULAR SCIENCE, DESEMBER 1935

4. BYTTE BRAND-AMBASSADØR 5

Pangolinen har for tiden Jackie Chan som sin brand-ambassadør, som en del av kampanjen Kung Fu Pangolin. Vi skjønner at pangolinen skal «slåss» for overlevelse, men det fremstår som bakstreversk og alt for enkelt å bruke en kampsportutøver for å vise dette. Ungdommen i dag vil ikke ha blind vold, de vil ha brands de kan identifisere seg med, brands med vanlige folk som deg og meg som bare prøver å forsøke å overleve hverdagen. Hva med å overtale en haug av nanoinfluensere til å ta en «pangolin challenge»; rulle seg sammen i en ball mens de blir forsøkt angrepet av rovdyr? Dette vil vise hva pangolinen utsettes for daglig, samtidig som det har skyhøy viralitet!

5. TA TIL VÅPEN Ifølge sosial identitetsteori, som jeg skummet igjennom på en brand-workshop på Farris Bad, er det kun én ting som kan gjøres når gruppetilhørighet er umulig å forandre, men gruppestatus er mulig å forandre: skape en sosial bevegelse. Få sosiale bevegelser er like sterke som de som bærer våpen. Se for eksempel på denne pumaen. Hvis ikke en slik majestetisk skapning oser confidence så vet ikke jeg.

■

34 KUNST

Jeg var faktisk ganske dyktig på skolen, men jeg trives ikke i selskap med dumme barn.

PORTRETT AV KUNSTNEREN SOM UNG MANN, WILLIAM HEIMDAL (17).

KUNST 35

William Heimdal om ungdomsskolen, Sovjet, fallos, Onkel Skrue, jenter og nazisme.

– NORDMENN ER BESATT –AV MIDDELMÅDIGHET TEKST HANNAH BULL THORVIK FOTO KRISTINE WATHNE

IDEN OG LERRETENE er mørkebrune. Slik er i alle fall paletten i kitschens hovedstad, Stavern, hvor Nerdrum-elvene har hovedkvarter. Her arbeider og lever de sammen med sin læremester Odd Nerdrum, i permanent eksil fra det norske kunstmiljøet. Når de ikke maler «kitsch» - en betegnelse de selv bruker om sine klassisk figurative malerier – dyrker de en elitisme som ikke unnskylder seg. Om elitismen er sexy eller frastøtende? Det får være opp til hver enkelt, men elevene har for lengst blitt yndede sitatmaskiner i norsk offentlighet. På samvittigheten har de uttalelser som «jeg lærte tidlig at ferier er for underklassen» (Øde Nerdrum, Skavlan), «Playstation forstyrrer arbeidsmoralen» (NRK) og «alle som bruker øynene ser jo at Y-blokken er stygg, har vært stygg og alltid vil være stygg» (fra Dagbladets kronikkspalter). I sommer stilte elevene ut sine malerier under navnet Memorosa-gruppen. Her gjorde William Heimdal seg bemerket for selvportrett med ereksjon, malt i samme ånd som det like potente selvportrettet Nerdrum stilte ut tyve år tidligere. I disse dager setter de opp det omstridte teaterstykket «Immanuel Kants siste dager» i Oslo. Den tyske filosofen Kant, som i stykket er blir fremstilt som homofil og pedofil, opptar også en djevelsk posisjon i den nerdrumske kunstfilosofi. Mer om det siden.

WILLIAM HEIMDAL (17) er Nerdrum-kultens yngste medlem. Han har vært kulturpersonlighet siden tannfellingen, eller rettere sagt, siden NRK-intervjuet hans gikk viralt. «Han er bare femten år gammel, men sier han er sytti år i hodet!», utbryter NRK-journalisten. Det var et uimotståelig portrett av kunstneren som ung mann. Vi catcher opp med ham tre år senere. Heimdal har for anledningen klatret ut av kunstadelens mørkeloft. Nå sitter han på kaféen Bare Jazz. Et uklokt valg, viser det seg. «Jazz er en feiring av det kjedelige og forakt for det sanselige», får jeg høre. Ok. Det tar undertegnede på sin kappe. Skjønt, jeg er den eneste her som ikke er antrukket i en. Vet du hva du har blitt med på nå? I et NRK-intervju forbyr Nerdrum-kulten ironi, og nå lar du deg intervjue av Oslos etsende ironiske gratisavis! – Ja. Jeg har jo lest litt av NATT&DAG, og jeg liker veldig godt at det skinner gjennom at journalistene koser seg. Det er ikke tufta på forakt, som man ser på NRK. Der går overskriftene stort sett ut på at Trump er Hitler. Ja, i dag er generelt sett alt basert på forakt. Er N&D en av de som er fri for politisk korrekthet? – Ja, og en avis som heter Sivilisasjonen.

Er ikke det Nerdrum-kultens egen russeavis? – Nei, det ... vet jeg ikke noe om. Vi må snakke om fallos. I en NRK-anmeldelse fikk ditt potente selvportrett kritikk for sine proporsjoner. Fortell, hvorfor er hodet så lite og penis så stor? – Hvis du ser på grekerne, så forminsker de hodet veldig, slik at hodet går åtte og en halv ganger opp i kroppen. Men jo, litt av kritikken jeg har fått stemmer. Hodet bør flyttes bittelitt til venstre. Når det er sagt, så prøver kunstkritikerne bevisst å ta meg. De går inn for å se hva jeg gjør feil og ønsker å blåse det opp, for jeg er kanskje Norges største trussel mot kunstoligarkiet. Du malte etter et bilde av deg selv fra det perspektivet? – Nei, jeg brukte speilet. Speil er tillatt, hvis man vil lage et godt selvportrett. Så ja, jeg malte meg selv naturligvis naken. Startet i november, men det er fortsatt ikke ferdig. Du maler etter greske idealer? – Ja. Grekenland er standarden. Men det er jo en stor penis. De gamle grekerne idealiserte en liten en, og Nerdrum senior har jo en ganske optimistisk vinkel på sin. Her bryter du med mesterne? – Nei. Hvis du ser på diverse greske statuer så er penis ofte forstørret. De kan være like lange

Man ville aldri sagt til Rembrandt at han skulle lagt fra seg penselen fordi oppvasken er klar.

som hele overkroppen. De er jevnt over ganske små, de jeg har sett. – Det varierer ut fra motiv. For eksempel har man en skulptur av en hermafroditt som løfter kjortelen og ser ned på en svær ereksjon. Naturlig svær. I et radio-intervju sier du at du har fått positiv respons, særlig fra «homoseksuelle og jenter i 20-årsalderen som driver med hest». Er det målgruppen? – Målgruppen er mennesker generelt. Jeg bryr meg ingenting om hvem som liker det jeg gjør, så lenge Rembrandt er fornøyd. En venn påpekte at fremtidens kunsthistorikere lett vil kunne tidfeste maleriet til 2020, på grunn av dickpic-froske-perspektivet. – Problemet er at kunsthistorien vil dø ut, de klarer jo ikke å argumentere. Hele faget er tufta på mystisisme. Det er veldig få kunsthistorikere som spesialiserer seg på storhet. Altså, jeg kjenner en som går kunsthistorie. På universitetet får de høre at de kan skrive om hva de vil, og han ønsket å skrive om Caravaggio. Da sa den ansatte: «Mohaha, da må du forvente deg å søke deltidsjobb i en barnehage på Jessheim». Onde Blindern! Men som du sier, dette er noe å eksponere verden for. Morgenereksjon er jo et medisinsk normalfenomen. – Det er helt naturlig. Ser du på deg selv som en slags seksuell folkeopplyser, som ønsker å bevisstgjøre folket om morgenereksjonen? – Nei, det er ikke poenget med maleriet. Poenget er å være en arketypisk kitsch-maler, som

representerer treenigheten seksualitet, håndverk og intellekt. Som gutt overrakk du Donaldtegningene dine til lokalsykehuset, så de kunne pryde veggene på barneavdelingen. Det er trolig utelukket nå? – Hvis de er interessert, så kan jeg vurdere det. Ditt første selvportrett heter Melankoli, ditt andre Rape. Det høres ut som begynnelsen på Lars von Trier-trilogi, men hva er greia? Du bærer på et stort mørke? – Jeg putter meg selv inn i ulike roller, som en skuespiller. Noen vil påstå at det er depressive malerier; da vil jeg svare med at det er menneskelige malerier. Også har jeg jo laget det med ereksjon, som jeg vil påstå er ganske lyst. Ingen vil lese en bok uten noen form for konflikt. Buddhismens hjørnestein er at livet består av lidelse. Du har altså lest Schopenhauer? Eller Nietzsche? – Ja, jeg har lest Nietzsche. Det mest naturlige i verden er jo konflikt. Jeg er ikke hjernevaska av lykkekulturen som vi har i dag, der målet er å ha et lykkelig liv. Et klokt menneske søker konflikt. Lykke er for folk som har gitt opp. Var du et lykkelig barn? – Ja... Det var jeg vel, verken lykkelig eller ulykkelig. Ble du desillusjonert som tenåring? – Nei, nei, men skole er jeg ikke stor fan av. Skole er for idioter. Lærerne opplevde jeg som ignorante. Det er en uhyggelig indoktrinering som foregår på skolen. Det er fryktelig skremmende. Jeg var faktisk ganske dyktig på

▶

36 KUNST

Et klokt menneske søker konflikt. Lykke er for folk som har gitt opp.

skolen, men jeg trives ikke i selskap med dumme barn. Hva med en klasse for unge talenter? – Norge har generelt veldig lite av sånt. Man blir jo oppfordra til å søke middelmådighet. Nordmenn er besatt av middelmådighet. De er ukultiverte? – Anti-kulturelle. Tenker du på kunstfilosofi eller generelt? – Jeg tenker generelt, som at vi ikke lærer noe om ... Sovjet. I 9. klasse lærte vi om kommunisme, da overhørte jeg ei som sa «ah, det hører jo helt fantastisk ut!». Men de tok livet av, hva var det, 20 millioner mennesker? Likevel lærer vi at kommunisme er det motsatte av nazisme. Nazisme er jo helt forferdelig, så da er det motsatte bra, da.

Det er noe Donaldsk hissig ved dere. – Ja, kanskje vi er det. Men vi blir ikke så lett provosert. Jeg vil si vi er mer som Ole, Dole og Doffen.

Gi oss noe da. Jeg vil komme under huden på deg. Ikke bare Schuberts Lieder. Crazy Frog, Lil Boosie, Lana del Rey? – Jeg hører utelukkende på klassisk. Jeg har ingen sans for pop og jazz og sånn.

På Facebook skrev du at du ville gifte deg med Ayn Rand, liberalismens gallionsfigur. – Haha. Jeg er ikke så sikker på det lenger, en venn har fortalt meg om det hun har skrevet i annen skjønnlitteratur. Der er hun veldig kjølig.

På grammofon? – Det går i CD-er, også har jeg lært å laste ned noe fra YouTube.

Så du trenger en varm kvinne? – Jeg trenger en kvinne som kan ta vare på meg. Kanskje.

Hvordan er dynamikken mellom dere på gården? – Stort sett god, men jeg og kunstkollegaene mine er uenige om Mozart. Det er noen på gården som misliker Mozart veldig sterkt, og det begriper jeg ikke. Din kollega Øde Nerdrum skal delta på Farmen Kjendis. Hvilket reality-program vil du gjeste? – Maestro! Jeg vil dirigere. Det er en del stykker som ikke blir satt opp, som jeg gjerne vil sette opp selv. De stykkene blir dessuten ofte dirigert feil, altfor fort! Jeg tenker særlig på Brückner og det beste av Mozart. Du har kanskje en anelse om hvorfor det ikke spilles så mye av Brückner? – Det var Hitlers favorittkomponist. Og det skjønner jeg veldig godt. Han hadde en veldig god musikksmak. På det området er jeg enig med Adolf. Hva skjer når tre generasjoner kunstinteresserte menn forskanser seg på en liten gård? – Eeeh ... Skjer det noe da? Du ble jo kjønnsmoden. – Hahah. Nei, det vil jeg ikke påstå. Eller... det vil jeg ikke si. Det blir bare stor kunst? – Nei, det er jo det det ikke blir. Det blir stor kitsch! Er jenter... litt enkle? – Jeg vet nok ikke om noe som er mer komplisert enn det motsatte kjønn. Tvert imot. Trenger du en muse? – Kanskje jeg gjør det. Orket du å forholde deg til ungdomsskolens terrorvelde?

Hvis ikke blir du destruktiv? – Jeg har en tendens til det, ja. Jeg har en tendens til å like mennesker rundt meg mye mer enn jeg liker meg selv.

– Nei, nei, nei. Jeg satt å leste bøker i friminuttet: Dostojevskij, Aristoteles, Ibsen. Siden droppet du ut av vgs? – Jeg gikk der én dag. Jeg husker ikke navnet på linjen, Kunst og Design og Håndverk eller noe, på Sandefjord videregående. Så fant jeg ut: Nei takk. Klassekameratene dine da. Blåst? – Ja, jeg oppfattet dem som det. Men er ikke jevnaldrende litt interessante? – Litt interessant å observere dem ja, måten de oppfører seg rundt meg. Det er så rart, de ser på meg som en utenomjordisk. De klarer ikke å bli kjent med meg, det er bare noen få som tør å gå bort til meg. Det er stort sett dem som avslutter samtalen. Jeg er en veldig god lytter og jeg leser mye psykologi. Carl Jung, og Jordan Peterson så klart. Sett videoene hans, lest boka. Er Petersons bud noe unge menn bør følge slavisk? – Det er gode råd, ja. Ta seg sammen og finne et mål. Men han er ganske opptatt av å finne seg dame. – Er han det?

Eller: Å få orden på livet sitt, og da er dame inkludert i miksen. Du er ikke opptatt av det? – Jo, jo. Men det er veldig vanskelig det der, for Vesten er misfarget av radikal feminisme. Feminismen har gått altfor langt. Man ville aldri sagt til Rembrandt at han skulle lagt fra seg penselen fordi oppvasken er klar. Hva er kvinneidealet? – For å sitere Nietzsche: «Mannens glede: jeg vil. Kvinnens glede: han vil». Nietzsche skriver også: «Skal du til kvinnen? Glem ikke pisken!». – Haha! Ja, ja, ja. Ellers så havner du i friend zone. En metaforisk pisk, kanskje. Hva er det du misliker ved feminismen? – Først og fremst at den er anti-feminin. Jeg siterer August Strindberg som sa at: «Kvinnen blir mer og mer mannlig. Hun efterstreber menneskeligheten, men ser menneskeligheten kun i mannligheten». I NRK-intervjuet benekter du at du spiller Playstation, det går bare i russisk litteratur. Men helt unna Amerika kommer vi ikke. Du debuterte som Donald-tegner, og Skrue var din favorittfigur.

Hva er det med Onkel Skrue som er så besnærende? – Det er vel at han er miniatyrversjonen av en arketype, av en helt. En allmektig finansdemon som ikke skyr noen midler for å nå sine mål? – Ja... Det spørs om du leser Arild Midttun eller Don Rosa. Har Skrue og Nerdrum noe til felles? – Pågangsmotet kanskje. Nerdrum har også hatt en slags heltereise, fra ingenting. De er begge sure oldinger som er opptatt av penger? – Det ville jeg ikke sagt om Odd, tvert imot. Jeg har aldri sett Odd Nerdrum sur. Han er veldig karismatisk og omgjengelig. Nerdrum ble jo tiltalt og dømt for skattesvik, men ble til slutt benådet av Kongen. – Jeg venter at noe lignende kan skje med meg i fremtiden. Kunstpolitiet forsøkte først å ta Odd på å lage gammelmesterlige malerier i vår tid, men han klarte å argumentere bedre enn kunstpolitiet. Da var den eneste utveien å konstruere en tullete skattesak mot ham.

Hva er din mest provokative motiv-idé? – Mordet på Jeffrey Epstein. Jeg er ikke i gang med det enda. Hvis mordet blir avslørt, så utelukker jeg ikke at jeg maler det i fremtiden. Men du tror han ble drept? – Å, ja! Det er ingen tvil om det. Hva er din mest kontroversielle mening? – At demokrati er en av de verste styresformene. Folk flest er dumme, og under demokratiet er det de dumme som har makten. Aristokrati er et mye bedre alternativ. Kan du le? Du er jo insisterende umorsom. – Ja, så klart! *Smiler bredt*. Jeg liker veldig godt Morten Ramm, særlig de gateintervjuene han har gjort, fra Man Show. For å runde av: Jeg har tenkt på et omstridt malerimotiv, som forener din fascinasjon for kristendom og mannlig seksualitet. Når menn blir hengt, så kan de få en såkalt dødsereksjon ... – Ja, ja, ja. Dette har jeg tenkt på. ... som går under navnet «angel lust». Kunsthistorikere har hevdet at flere renessansekunstnere malte Kristus på Korset med en slik. Men dette har du allerede klekket ut? – Ja, ja, ja. Jeg prøver å finne ut en klok måte å utføre det på! ■

OPPLEV

ER DU MELLOM 18-25 ÅR?

BLI U25-MEDLEM I ASTRUP FEARNLEY MUSEETS KUNSTKLUBB! FOR KUN KR 175 FÅR DU GRATIS INNGANG I ET HELT ÅR.

KUNST @ASTRUPFEARNLEY

ANNONSE

Er du villig til å gjøre hva som helst for å bli rockestjerne? Da er du nok ikke den vi søker etter. Men om du har lyst til å skrive eller ta bilder for oss må du gjerne ta kontakt med sjefredaktør Ida Wammer på wammer@nd.no.

STUDENTGUIDE TRONDHEIM

Snus og sneip du kaster pĂĽ bakken ender i hav og fisk. Bruk avfallsdunken.

STUDENTGUIDE

TRONDHEIMSGUIDE 42

UTELIV 43 SPORTSPUBER

KAFÉER

RESTAURANTER 46 ASIATISK 47 PIZZA OG BURGER

SCENEKUNST

BUTIKKER 50 VINYL 51 VINTAGE

52 58 60 62

BILDESERIE 10 PÅ BYEN SMALLTALK-JUKSELAPPER GUIDE TIL Å VÆRE FATTIG I STORBYEN

DU KUNNE HA vært alle andre steder i verden. Du kunne ha flytta til Sør-Amerika og bodd på gård sammen med kommunister. Du kunne reist til Seoul og laget Youtube-videoer av at du spiser enorme mengder mat. Eller enda verre: du kunne bodd i Oslo og vært en ekkel liksom-kul dritt, eller kanskje Bergen, der du hadde måttet livnære deg på nederlag, regn, Hansa og hybris. Men det slipper du. Du bor i Trondheim. For en trønder finnes det ingen bedre steder på jordkloden. Og er du ikke er trønder allerede, så blir du det nok snart – det skal denne guiden hjelpe deg med. Her finner du butikker, spise- og utesteder. Men noen av de aller beste stedene har vi ikke nevnt. De må du finne selv. For litt spennende må du jo ha det. Selv om du bor i Trondheim.

NATT&DAGS ØLBAROMETER Agnat. Obitatur aut voles excescil ipitibu sciasim oluptae cepercipiet ab intur? Equosame perunt odis voluptaes doluptatur sitatem quid endandae eum simagnam, oditiunt et quis eseratur, ullecto quatasp elitatecto bea nos etur, optae nihitati doloruptas ducia venit maiore, cuptis explamus ressin praesequam.

Mormors stue* 81* Habitat* 86* Ila Brainnstasjon 86 Antikvariet 89 Lokal Bar og Scene 95 Øx* 105,5* Austmann* 106* Tyven* 111*

FOTO: WELCOMIA / FREEPIK

NATT&DAG-redaksjonen

UTELIV

STUDENTGUIDE

Hva ville studentbyen Trondheim vært uten utelivet?

LOKAL BAR

FOTO: PERNILLE AUGUSTA

TYVEN Dronningens gate 11 Tyven åpnet høsten 2018 i de gamle lokalene til legendariske Familien, og har siden sjarmert oss i senk med gode priser, tidsriktig og veldig botanisk interiør og mildt sagt variert klientell. I tillegg til å være en utmerket plass for å slukke tørsten bookes det bredt og variert innen de fleste sjangre, og er du på rett sted (Tyven) til riktig tidspunkt (varierende) er det også et dansegulv det går an å boltre seg på. Har også et av de smaleste rommene i Trondheims uteliv. HABITAT Olav Tryggvasons Gate 30 På Habitat kan man drikke deilig håndbrygget øl og spise håndlaget pizza i umiddelbar nærhet til grønne plantevekster. At det er DIGG er naturlig: Habitat hørte nemlig hjemme i

co-working-spacet DIGS da de fortsatt holdt til i Olav Tryggvasons gate, et co-workingspace med ett mandat: «å samle mennesker som ønsker å skape nye ting». På Habitat har de heldigvis aldri vært så strenge hva skaperånd angår – man trenger ikke engang gå med en gründeridé i magen for å slippe inn – det er nok å ha et ønske om å fylle nevnte mage med f.eks. øl eller pizza. RAMP PUB & SPISERI Strandveien 25a Svartlamons vannhull. Byens 70-tallsbydel. Arnestedet for Motorpsycho, store deler av kunstnermiljøet, aktivisme osv osv. RAMP klarer å kombinere sliten stil med god mat (ofte økologisk) på et vis som bare et sted på Svartlamon kan. Utsikten mot DORAbunkeren tilfører en akkurat passe konkret industrisjarm. Sliten pilsing på ett bord, burgerlunsj på et annet, avis og kaffe på det neste. Bokstavelig talt alle er velkommen på RAMP. Kaffen er i tillegg fortreffelig! BOXER Kongens gate 19 (inng. via Alma’s) I klubbstedet Supas gamle lokaler har Boxer flyttet inn. Der restauranten Alma’s i overetasjen byr på gastro-feel, er Boxer stedet for øl og jabbing under høyttalere som spiller rock på overlevbart lydnivå. Om det å sitte for lenge rundt samme bord gjør deg rastløs er det ingen grunn til å gå: Boxer har shuffleboard – et

spill som passer perfekt under mursteinshvelvene. En middag på Alma’s, en konsert på Byscenen og en sein kveld på Boxer er en komplett helkveld i ett og samme hus. TRONDHJEM MIKROBRYGGERI Prinsensgate 39 Siden 1998 har man rundt baren i midten av dette gyllenbrune lokalet kunnet nippe til en porter, hyle ned en lett Trondhjemspils og skåle i IPA, mens man beundrer de massive bryggekjelene bakerst i lokalet. Om kaloriinntaket LOKAL BAR

fremdeles føles for lavt, kan en av de generøst porsjonerte og ujålete hjemmelagde burgerne anbefales. BAR MOSKUS Olav Tryggvasons gate 5 I en tid da horder av formatelitister maser om at det eneste som gjelder er vinyl og industripils, kan Moskus umiddelbart virke trendbasert og tilsiktet «i tiden». Men innehaverne her har spilt musikk fra vinyl og vært interessert i fjern og nær ølbrygging (så vel som enkel rustikk tapas) i en

årrekke. Moskus er uformelt, men Magnus bak baren byr på service så tvers gjennom hyggelig og profesjonell at man ikke kan annet enn å trives i det lille, folksomme lokalet. CAFÉ LØKKA Dokkgata 8 «Så dette er altså Trondheims Grünerløkka?» Nei, det er Café Løkka, som ligger «Mellom Bakklandet og Solsiden, mellom mur og gammel industri, mellom der du var og dit du skal». De kaller seg selv byens bortgjemte perle, og det er

ikke langt fra sannheten: Café Løkka er en liten skatt. De vant Trondheimprisen helt tilbake i 2011 og kjøpte tilsynelatende møblene sine helt tilbake på 60-tallet, men nå er det 2020, og det ser fortsatt like bra ut. Kan brukes til alt, enten du bare vil drikke de berømte løkkashakene eller suse nedover alkoholens krumspringende allfarvei. Det er her du kan føle deg hjemme og spise og drikke hva du vil, uten å måtte gjøre noe ut av deg, til lyden av 70-tallsklassikere.

FOTO: PERNILLE AUGUSTA

LOKAL BAR Dronningens gate 12 Lokkal – hvordan klarte vi oss uten? Svaret er: vi gjorde ikke det. Etter at Brukbar/Blæst for noen år siden stengte dørene lå den delen av utelivet som tar både seg selv og gjestene sine seriøst brakk alt for lenge. Heldigvis ble tomrommet fylt av de flinke og hyggelige folkene på Lokal bar, som med tre forskjellige konsepter i samme bygg (klubb, kafé, bar) har laget byens mest anvendelige utested. I tillegg er både booking og profil en storby verdig.

STUDENTGUIDE

UTELIV SPORTSPUBER

Som reker og egg er sport og uteliv to tilsynelatende helt forskjellige ting som går godt sammen.

FAKSIMILE: GOOGLE MAPS

THREE LIONS ENGLISH PUB

MELLOMVEIEN Mellomveien 16 Østbyens fotballpub-alibi. I enden av Lamoparken ligger Mellomveien Sportsbar. Om O’Learys’ Egon-høye priser eller Three Lions’ Unions Jack-hysteri blir litt for mye å svelge og man egentlig bare vil ta en uformell Guinness over fotballkampen, kan Mellomveien anbefales. Et avslappet sted – slik det tross alt skal være på Lamon – der du like godt kan dukke opp i dressjakke som fotballtrøye.

MELLOMVEIEN

FAKSIMILE: GOOGLE MAPS

THREE LIONS ENGLISH PUB Brattørgata 10 Denne fotballpuben er drevet av briter og viser både engelsk, norsk og europeisk fotball (Premiere League og Champions League), serverer engelsk mat (Fry Up’s og English Breakfast) og den legendariske «Facebook Burger». Puben bærer samme navn som det engelske fotballandslaget og besøkes rett som det er av trubadurer med engelske drikkeviser på repertoaret. Mer engelsk blir det vel egentlig ikke.

KAFÉER

STUDENTGUIDE

Det sorte gull AKA «det vi skal leve av etter oljen».

DROMEDAR Olav Tryggvasons gate 14 Har SYKT mange pokaler som sier at de har drevet med Latte Art og Cupping og Brewers Cup og så videre og så videre. Selv om vi synes det er rått at de fikk trepokal for vinner av norgesmesterskapet i Latte Art NM 2017 i Lillestrøm (stedet vi alle kjenner som lattekunstens vugge), så er den vanlige kaffen vel så god. Og prøv solsnurr! Velfylt avisholder, men null N&D da vi var innom, så der kan de godt skjerpe seg litt, hvis ikke nekter vi å sende den forgylte treskulpturen av en gratisavis som de helt sikkert har lyst på. Har flere filialer, men den i OTgata har flest pokaler.

DROMEDAR

FOTO: CAROLINE LYTSKJOLD

BAKLANDET SKYDSSTATION Øvre Bakklandet 33 Skyds’n må nesten bare besøkes. Kaféen som holder til i det skeive trehuset (etter sigende bygget i 1791) ble omtalt av National Geographic Traveler som «det kanskje koseligste stedet i Skandinavia». Say no more. STAMMEN CAFÉ Kongens gate 55 Stammen café er Leutenhavens veganske alibi, noe som er sårt tiltrengt i en bydel som domineres av selve symbolet på destruktiv vestlig livsførsel: en gigantisk parkeringsplass. Torsdager og fredager har de buffet til rimelige priser, noe som er flaks fordi du som

leser dette sannsynligvis både elsker å spise ute og spare penger. Stammen café er også kjent for at det nesten er umulig å vite når det er åpent, så en utflukt hit innebærer alltid litt ekstra spenning i hverdagen (eller i helgen hvis du drar dit i helgen). Og det er flaks, fordi du som leser dette elsker adrenalin. Og hyggelig stemning. SCANDIC NIDELVEN Havnegata 1-4 Kanskje ikke akkurat en kafé, men denne skjulte perlen er ... NEIDA! Alle kjenner til frokosten på Scandic Nidelven, og vi mener den fungerer like godt som ethvert annet kafébesøk. De reklamerer med «Norges beste frokost

ti år på rad», men ble slått av et sted i Svolvær i 2016. Helt ærlig tror vi det er et utslag av SP-styrt (og feilslått!) distriktspolitikk, så vi kårer uhøytidelig Sca-Ni til å FORTSATT ha Norges beste frokost. TULLA FISCHER Kongens gate 8 Er gjengen bak steder som Sot, Selma, Bror, Nyfiken og Café Løkka i ferd med å overta hele sentrum? Det kan virke litt sånn, men herregud, vi skal ikke klage, vi – vi skal koooose oss på kafé! Nærmere bestemt på uteserveringen til Tulla Fischer, der vi skal slurpe i oss blåskjell og drikke vin fra Piemonte!

CAFÉ LE FRÈRE Søndre gate 27 Trondheims største utvalg av ingefærøl! Alt fra Roma til John Crabbie, naturfrisk og Luscombe. Har også TøyenCola og en rekke mindre cola-merker, som Fever-Tree premium Cola. Serverer vegetarblingser, har Klassekampen og Le Monde Diplomatique. «Pølser og politikk» kan ta seg en bolle: Brus og politikk! Reklamerer med «probably the best espresso in the world», men vi ser heller at de reklamerer for all brusen de har, for DER er de makeløse i Trondheim.

STUDENTGUIDE

RESTAURANTER

Mat er bokstavelig talt livsviktig og det er digg (og viktig!) å få den laget til seg.

KALAS & CANASTA

FOTO: CAROLINE LYTSKJOLD

SELMA BAR & PIZZA TMV-kaia 13 Hvorfor er det så mye rundt gull på Solsiden? Kan det være navnet? Akkurat som den internasjonalt anerkjente retten pizza er jo sola også et rundt gull. Selma Pizza og Bar flyttet inn i Peppes gamle lokaler, og selv om både Peppes og Selma er rundt gull-restauranter stopper også likhetene der. På Selma får du økologisk surdeigspizza laget av villgjær fra en 15 år gammel gjærkultur, og mel fra Italia. Shit! Vi snakker altså om Trondheims gourmetgull. I tillegg har Selma en bardisk med 21 (kanskje?) tappetårn fylt til randen med flytende gull! COWSEA RESTOBAR Ferjemannsveien 12 Under det nybygde prangende bygget til Adresseavisen har Trondheim nå fått sitt «Aker Brygge». Det er i hvert fall slik det markedsføres. På østsiden av Bakke Bru ligger det nå en rekke nyåpnede restauranter og barer. Cowsea serverer – som navnet bestående av ‘cow’ + ‘sea’ – både sushi og burger. I tillegg til å fungere som utested for de med en litt fetere lommebok enn studenter flest. Altså helt i tråd med «Aker Brygge i Trøndelag»imaget, selv om den gode lunchbuffeten klokken 15 hver dag likevel er overkommelig økonomisk.

KALAS & CANASTA Nedre Bakklandet 5 Liten meny er et godt tegn. Dagens fisk og dagens kjøtt. Og det er da ikke hvem som helst som har åpnet restaurant i de gamle lokalene til Choco Boco Bakklandet: Tidligere Credosjef Trond Åm står bak dette konseptet, som ligger et sted mellom delikatessebutikk, vinbar og restaurant. Nå tenker du kanskje at denne opplevelsen ligger på en firesifret prishylle, men nei: Her tilbys smaken av fugl for noen hundrelapper. MAT FRA HAGEN Nedre Bakklandet 75 Det er alltid folk innenfor vinduene til Mat Fra Hagen. Navnet bærer bud om at det også her står vegetarisk på menyen, men dette er mat for folk i farta som tar seg tid til å tenke bærekraftig og sunt i samme slengen. Med knasende wraps og saftige sandwicher er dette blitt et sted med særlig fokus på matbevissthet, og de tilbyr jevnlig kurs man kan melde seg på for å lære matvett fra kokkene bak kokeboken Mer kål, mindre jål. ALMA’S RESTAURANT & BAR Kongens gate 19 I de gamle Brukbar-lokalene har det steget frem en lys, behagelig og casual restaurant. Alma’s matprofil er god, ujålete og har fokus på rustikke,

ærlige smaker. Kakebuffet på flygelet, dagens smårett servert på svart steinhelle og krittavlen med dagens middag har til gode å skuffe. Samtidig som dagens fisk eller kjøtt fortæres på det ene bordet er det riktignok ikke noe i veien for å kunne bestille en drink fra den heftige og midtstilte bardisken. Perfekt før en konsert på Byscenen i nabolokalet. Etter konserten kan man oppsummere opplevelsen på det mer rocka utestedskonseptet til Boxer i underetasjen. FRIDA Fjordgata 15 Frida er naturligvis oppkalt etter Mexicos store avdøde kunstner Frida Kahlo, og for de som er kjent med Kahlo, så får man en følelse av å være i hennes hjem når man gjester restauranten – sikkert på grunn av alle maleriene på veggene. Her får du den tradisjonelle meksikanske utgaven av taco, og for dere som trenger en liten påminnelse om hva taco egentlig er, anbefales det å ta turen. En gjestende meksikansk skuespiller tok visstnok til (gledes)tårene i disse lokalene, øyensynlig etter å ha blitt utsatt for den norske meierimaten over for lang tid. Hyggelige priser og upåklagelig service skader heller ikke helhetsinntrykket.

LADEJARLEN Innherredsveien 52 Mange planeter skal tydeligvis stå på linje, og mange pinner som skal legges i kryss, før Innherredsveien blir miljøgata politikerne har vedtatt og Østsia har drømt om. For inntil videre virker det som om lite annet er gjort enn at noen har plassert ut noen stygge betongklosser som har blitt malt av barn (?) og andre som åpenbart aldri har holdt i en sprayboks før. Litt som Berlin-muren, bare uten kommunisme på den ene siden og kapitalisme og overflod av forbruksvarer på den andre. Det er faktisk noe enda bedre: nemlig det som meget vel kan være den aller beste pizzaen i Trondheim. Ingrediensene er kortreiste – etter en rask titt på menyen kan en få inntrykk av at alt er fra Hitra – og utførelsen perfekt. I tillegg har Ladejarlen stort ølutvalg, de viser fotball hvis man vil det, og til alt overmål henger det en Ranheim-drakt (!) på veggen, noe som egentlig fortsatt føles litt rart. Stort pluss for at de staver middag «meddag». TO ROM OG KJØKKEN Carl Johans gate 5 Tidligere vinner av cocktailmiksing, dreven restaurantør og Kyoto-pappas Roar Hildonens store hjertebarn, To Rom og Kjøkken, har havnet på helt riktig på plass i

trønderhjertene med tiden. Med sine åtte servitører på 20 m² er du sikret top notch service. Kjent for sine rause porsjoner i brasseri-stil og også for sine lokale varer tilberedt på både fransk og middelhavsk vis. På sommeren glimter de til med uteservering – og bartenderne er byens beste. SELLANRAA Kongens gate 2 Nykommeren Sellanraa er et naturlig bindeledd mellom den nye kunsthallen, litteraturhuset og biblioteket, og har på kort tid vist seg som en fin tilvekst til byen. Sellanraa satser på ferske og naturlige råvarer, naturlig nok, vil noen si, i og med at de har tatt navnet fra hovedpersonen i Hamsuns «Markens Grøde». Så lenge maten er god er det greit å være litt fjong på navnet, tenker vi. Utmerket både som spisested, drikkested og avislesested. PERSILLERIET Erling Skakkes gate 39 Persilleriet er byens originale veggis-sted. Men det er mer enn som så – der de ligger i de beskjedne små lokalene vis à vis Trøndelag Teater. Det er stedet der fordommer knuses. Menyen er så velsmakende, råvarebasert og velkomponert at dette er stedet å fortrekke fremfor hva-somhelst av steder i nærheten.

Studentrabatten garanterer en billig, rask og lystbetont detox – og du får en nydelig «studentkubbe» (wrap) til 85 kroner. AISUMA Kjøpmannsgata 57 Man skal klø seg en del ganger i hodet for å forstå at det lekre lokalet til AiSuma faktisk er det gamle Dickens-lokalet, og når du ser menyen, så skjønner du at det er bare å glemme å bestille et literskrus med Tab X-tra til maten. Det er ikke for pretensiøst heller, da det er mulig å bestille pizza for de som går for det enkleste. Men om du er litt mer kravstor: Se opp for både den panchettabakte salmalaksen eller peppersteken á la Madagaskar. Når det gjelder vin, går det i italiensk, da dette er en av få italienske restauranter i Trondheim med ekte italiensk i blodet. Trondheims lekreste do, helt klart – da du kan speile deg fra alle vinkler der. Helt greie priser som viser at AiSuma er for alle og enhver. Men la joggisen og hoodien være hjemme, så slipper de å henvise deg til Napoli i Kongens gate.

STUDENTGUIDE

RESTAURANTER ASIATISK KHAO THAI Søndre gate 17 Byens desidert sterkeste sted, rent smaksmessig. Der andre restauranter bruker bildet av et visst antall chilipeppere for å angi hvor sterk retten er, har denne restauranten i andreetasje tatt dette bokstavelig: Om du eksempelvis bestiller en mangosalat med to chilis styrke betyr det bokstavelig talt at to hele chilipeppere er kuttet opp og blandet inn i salaten. Et autentisk sted, dette. SABRURA STICKS & SUSHI Bakklandet, Byhaven, City Lade, City Syd, Solsiden, Sirkus, Torvet I kjelleren på Byhaven handlesenter og i bakgatene i Østbyen ligger en av byens mest populære sushibuffeter. Om man ikke bryr seg om at man sitter on display, så bugner dette stedet av alle sushivarianter, servert i raskt tempo rett ved rulletrappa opp mot Polet eller ut mot

SABRURA

Solsiden Parkeringshus. Vinneren i kategorien «uformell hangoutsushi». SUSHIME Beddingen 1, Sushime Torget (Kongens gate 14B) Må ikke forveksles med den foregående Sushime-en som lå her. «Den nye Sushime» har strammet seg opp og kan ikke sammenlignes. Liten sushibar ved Scandic Hotel, som ikke nøyer seg med å fly inn bare fisken fra Japan – kudos for å ha japansk kokk også. Her ligger ikke jåleriet i maten, men heller i interiøret. Egnet som take away, da det fort blir fullt inne. Perfekt om man har lagt handlehelga til Solsiden handlesenter og man merker at blodsukkeret dropper. BANGKOK CAFÉ Dronningens gate 27 Bangkok Café har alltid vært en hit i Trondheim, og nå blir de jaggu enda mer Bangkok

enn før. Halve restauranten er ombygd slik at alle sittegruppene blir «bokser» og man kan fotflørte usett. Serverer autentisk thaimat med mye smak som man bestiller rett fra luka. Hyggelige omgivelser. Her bør du ikke være redd for sterkt krydder. SUSHI BAR Munkegata 39, Innherredsveien 14 Pionérene på Sushi i Trondheim: Sushi Bar har nå utvidet til to lokaler: Den gode gamle ved Ravnkloa, og nå også ved Solsiden. Om du er ute etter mat for penga anbefaler vi Happy Sushi fra 15–18, mandag til torsdag. Til å være bar er Sushi Bar litt mer restaurant ellers og servitørene sitter inne med mye kunnskap. BENJA SIAM THAI RESTAURANT Ravelsveita 6 Byens muligens beste thaisted ligger vis à vis Trondheims beste ølsted, Mikrobryggeriet.

Det er et snev av latskap å putte ting i asiatisk-baggen, men vi er sikre på at vår asiatiske søsterpublikasjon 日日夜夜 putter alt i skandinavisk.

To fluer i en smekk om man besøker denne lille sidegata i sentrum, altså. Der andre thaisteder svarer at det tar 15 minutter å lage retten du bestiller, uansett hva du bestiller, er Benja Siam friskere. Råvarene er bedre og presentasjonen utsøkt. Prisene er upåklagelige og om du bestiller take-away blir det seff enda billigere.

FOTO: CAROLINE LYTSKJOLD

STUDENTGUIDE

RESTAURANTER PIZZA OG BURGER Ahh, det runde gull, og det runde, mer kjøttfylte gull.

HABITAT

FOTO: CAROLINE LYTSKJOLD

BROR

SUPER HERO BURGER Olav Tryggvasons gate 1, Prinsens gate 9 (Torvet) Her har redningen kommet for deg «in need of a burger» – som man jo ofte er, noe man også kan tillate seg her. For på SHB er det *ler hele veien til banken* RÅbillig, i alle fall for Dahlsen, og 59 kroner for superdigg chili cheese/spicy pork/truffle chips er heller ikke å forakte. Super Hero er likevel noe annet enn en hjemmelaget versjon av gatekjøkken. Stedet arrangerer for eksempel Regular Chess Wednesday – jepp, burgerspising, øldrikking og sjakkspilling på bord med menyer som ser ut til å være plukket rett ut

fra en grafisk novelle. Burgere innpakket i smart populærkultur. Ok ølpris også =) GRAFFI GRILL & BAR Olav Trygvassons gate 24, TMV-kaia 5-7 Det er alltid folk på Graffi. Det må jo være et godt tegn. Om du er glad i grillet kjøtt marinert i barbequesaus så er det plassen for deg, dog du må huske faren for å treffe alle folka i byen med tribals som er der for å fete seg opp. Graffi konkurrerer helt der oppe om byens beste burger og har i tillegg det fantastiske konseptet Grillfest hvor du får litt av det meste de har på menyen. Men det er nok burgeren de er mest

kjente for. Tuna Laguna, Honolulu og Jackburger er noen av folkefavorittene. Lunchavtalen «2 for 1» er heller ikke dumt: To lunchretter til prisen av én. Vi grilles, som de pleier å si. SOT BAR & BURGER TMK-kaia 3 (Solsiden) På få måneder etablerte Sot seg som Solsiden-rekkas definitive burgersted. Godt kjøtt, ujålete meny og et konsept som er «rett på sak». Også kullgrillen holder hva restauranten lover, og kjøttet får dermed akkurat passe hint av bål. Utvalget av både godt lokalt og fjernbrygget øl trekker heller ikke ned. I en tid der interessen for lokalprodusert mat

og øl kan vippe over i tilgjort snobbete tapaskonsepter og overpriset pilsner, er Sot Bar & Burger ikke bare østbyens, men også en av Trondheims hotspots for en matopplevelse uten dilldall og overdreven etikette. UNA PIZZERIA E BAR Beddingen 14 Når du trodde at Solsiden allerede var fylt opp av det som måtte være av restauranter, så dukket det opp en ny en i det lille huset som ingen har lagt merke til før. Ingen skrivefeil i den italienske menyen, råvarer som friske basilikumsplanter stående rundtomkring, store porsjoner, billig, steinovn.

Alt peker – allerede før du har smakt maten på dette stedet – mot at maten her er så italiensk du får den nord for Dovre. Etter du har spist der er førsteinntrykket bekreftet. BROR Olav Tryggvasons gate 29 Ganske lite lokale, men det gjør ikke så mye når burgerne er store. Det anbefales en Bror Blå, med kremet sopp. Både en og to nåværende og tidligere RBK-spillere er blitt sett i køen i de litt senere nattestimer, så her er det sikkert mulig å få burgeren signert før du spiser den. Hvem kan motså dét, da!

STUDENTGUIDE

nd.no/studentguide

STUDENTGUIDE

nd.no/studentguide

STUDENTGUIDE

SCENEKUNST

Hele verden er faen ikke en scene: DETTE er en scene.

FAKSIMILE: GOOGLE MAPS

ROSENDAL TEATER

OLAVSHALLEN Kjøpmannsgata 44 Byens «storstue» inneholder Musikkonservatoriet, Kulturskolen, en mengde klesbutikker og kaféer, i tillegg til flerfoldige scener i forskjellig størrelse. Mye konserter og lignende her.

ROSENDAL TEATER Innherredsveien 73 For dem som ønsker profesjonelt teater utenfor instutisjonsrammene til Trøndelag Teater, er det bare én ting som gjelder: Rosendal teater (tidl. Avant Garden). Teateret er et programmerende teater med en tydelig kunstnerisk profil, noe som sørger for mer enn bare Ibsen og nyoppsetninger av Georgs magiske medisin.

Hos Rosendal kan man oppleve sjanser, gjestestykker og eksperimenter. Rosendal teater er også glade i performance, og er således en garantist for fruktbare – og kanskje fuktige (sjekk ut Rosendal café!) – møter mellom scenekunstmiljøet og kunstmiljøet. Det er en idé å få med seg det meste som vises her i løpet av en sesong.

BUTIKKER VINYLSJAPPER ALL GOOD CLEAN RECORDS / KAFFEBAR OG VINYLSPINNERI Nonnegata 25 For dem som lengter tilbake til tiden da platebutikkene var en hangout der man lyttet til plater, diskuterte og tok en kopp: Her er svaret. Danske Jacob Kjørsvik Kaas har etablert nettside for salg av vinyl, eget plateselskap og butikklokaler som altså også fungerer som kaffebar. Her er alt tilrettelagt for at handling og lytting skal være en sosial opplevelse – og der kaffen skal være like god som samtalen og musikken. Du finner garantert plater du ikke har hørt eller sett i disse små lokalene på Møllenberg. WANGSMO ANTIKVARIAT Vår Frue Strete 1 Det mange ikke vet er at det på hjørnet ut mot Vår Fruesparken ligger et lite, men

ypperlig utsalg med vinyl fra 70-tallet. Wangsmo har ligget her en årrekke, men har de siste årene tatt inn mer og mer vinyl. Overraskende mye prog/hardrock/metal fra 70- og 80-tallet for (litt) stive priser. Men uansett bedre enn hva kjedene kan tilby. I ny og ne kan man raske med seg vinyljuveler herfra for en skarve tohundrelapp, som normalt går for det dobbelte på de omreisende platemessene. CRISPIN GLOVER RECORD SHOP Kjøpmannsgata 48 Inne i 80-talls-monsteret som er Olavskvartalet ligger det et annet og bedre type 80-talls-monster: en kvalitetsbutikk for vinylplater. I tillegg til det runde og sorte musikkgullet (vinyl), serverer Crispin Glover Record Shop flytende sort gull (kaffe), og

arrangerer konserter (sikkert en type sort gull det også). I tillegg har innehaveren vært i en aldri så liten krig mot kommunen om retten til å servere alkohol. Det synes vi er kult! :) AFTERMATH MUSIC St. Olavs gate 3 Til tross for verdens minste lokaler er Aftermath Music den eneste musikksjappa i Trondheim som har overlevd siden 1997! På Aftermath finner du vinyl, CD, klær, DVD, buttons, patches – alt som kan relateres til musikk. Sjangrene? Metall, punk, hardcore, prog, rock og litt pop. Det står ikke på utvalget altså, og det står heller ikke på betjeningen, som er veldig glade i å snakke om musikk over en kopp kaffe.

Ingenting slår lukta av en som kjøper skikkelig vinyl.

ALL GOOD CLEAN RECORDS / KAFFEBAR OG VINYLSPINNERI

FAKSIMILE: GOOGLE MAPS

TRØNDELAG TEATER Prinsens gate 20 Et steinkast unna Byscenen og Salem Menighet ligger regionens institusjonsteater, med sine fem scener, og i tillegg til å lage gode forestillinger har de sikra seg et utrolig dyktig ensemble fylt opp med mange smarte og dyktige skuespillere. Godt jobba!

STUDENTGUIDE

BUTIKKER VINTAGESJAPPER

Det eldste er ofte best.

FOTO: IDA WAMMER

LIVID

FRETEX MØLLENBERG Rosenborg gate 9B Hvis Fretex var en flåte ville Fretex Møllenberg vært et av de største og flotteste skipene i den flåten. Hvorfor det? Fordi Fretex Møllenberg er en av de flotteste Fretex-butikkene, og her er hele det ganske land medregnet, bare så det er klart. På Fretex Møllenberg finner du både klær, bøker, bestikk, asjetter, og et og annet gammelt møbel. Som et aldri så lite og og miljøvennlig mini-Ikea, like i nærheten av der du bor! Bedre enn det blir det ikke. LIVID Olav Tryggvasons gate 19 Her selges det klær, men det er ikke 100% forståelig hvordan de reklamerer for det. Litt spess med teksten til «Mellom bakkar og berg» printet i vinduet, men props for å gjøre en gammel postvogn om til utstillingsstativ. Denim dude og Livid Jeans-grunnlegger Jens Olav Dankertsen ble nominert

til Trondheimprisen for Årets Navn i 2015, og mente da at Trondheim kan være en fullverdig samlingsarena for nyskaping, men ønsker man noe må man bidra. Det stiller vi oss bak, særlig fordi Livid er en bedrift som fremmer gode verdier i en bransje som ofte er svært lite bærekraftig.

fra steder som Chile, Argentina, Sør-Afrika, Tjekkia og Finland. Utvalget varierer derfor en god del, så gjør det gjerne til en vane å stikke innom ofte. I tillegg til å selge gamle klær, fikser de dem, og redesigner dem. Er det denne lille vintage-sjappa vi skal leve av etter olja, mon tro?

SUKKER Nedre Bakklandet 9A Sukker på Bakklandet er en samling av kreative fingre bestående av klesdesignere, smykkedesignere, industridesignere og lignende. Nevnte vi grafiske designere? Her finner du alt fra kjoler til accessories. En perfekt plass å gå innom om du kikker etter den ekstra detaljen til antrekket – eller en gave til din medstudent.

GJENBRUKSBUTIKKEN Saupstadringen 3 (Coop Prix, Kolstad-bygget) Bruktbutikken er drevet av et eldre ektepar, og du møtes med et smil av veldig hjelpsomme folk. Her kan du finne brukte kjøleskap til 50-lappen, grytekluter til gratispris og … ja, hvorfor ikke en porselenshund? Du skjønner tegninga. Verdt bussturen til Saupstad.

PRISLØS VINTAGE & SECOND HAND Brattørgata 1 Prisløs omtaler seg som et gjenbrukskollektiv, som sourcer gamle og kule klær

STUDENTGUIDE

FOTO KRISTINE WATHNE

STUDENTGUIDE

TI PÅ BYEN I TRONDHEIM

HVA HAR DU « GJORT FOR Å FORTJENE Å VÆRE UTE I DAG? FOTO PERNILLE AUGUSTA

Jeg har blitt en selvstendig kvinne.

BIRK (21) – Vært ute med bestevenninna mi!

RIKKE (21) – Dro ut for å møte bestekompisene mine.

ARNFINN (24) – Det var et godt spørsmål. Jeg føler meg frisk, i hvert fall. Og jeg er flink til å vaske henda.

OLE (27) – Jeg vet ikke om jeg egentlig fortjener det, men jeg har prøvd å være flink.

TUVA (24) – Jeg har blitt en selvstendig kvinne som fortjener en pasjonsfrukt-drink akkurat nå.

MARKUS (25) – Jeg er her for å være med kusina mi som er på besøk, og også for å støtte en lokal bar. Selv om det stenger tidlig. Jeg elsker Tyven, og da liker jeg å bidra og kunne være her. Jeg la merke til at de har vært superflinke med koronatiltak, så det føles veldig safe og trygt.

FABIAN (20) – Jeg har prøvd å holde enmetersregelen, hengt med de samme folkene, brukt mye antibac, vasket hender mye og ikke vært i utlandet! Det er veldig teit å dra til utlandet akkurat nå. Vi studenter er kjempeflinke. Noen, i hvert fall.

KAROLINE (26) – Jeg har jobbet masse. Og jobbet masse med å forholde meg til disse koronareglene og restriksjonene, og nå har jeg fem dager fri i Trondheim for å besøke min fine familie og da fortjener vi å ta en drink ute.

Jeg er flink til å vaske henda.

SEBASTIAN (23) – Jeg føler meg frisk og kan gå ut fordi jeg har vært flink til å sprite henda mine og tatt gode hensyn til koronaen!

LOUIS (22) – Jeg har faktisk vært inne ganske lenge, også har jeg holdt en-metersregelen! Jeg har faktisk ikke deltatt på fadderuka heller. Okei, det er fordi jeg ikke er fadder eller fadderbarn, da. Også har jeg bodd med en eldre dame, altså min mormor. Så jeg har ikke vært blant de mest sosiale.

ANNONSE

VIL DU JOBBE I NATT&DAG? Vi søker flere annonseselgere/kommersielle rådgivere i Oslo, Bergen og Trondheim. Les mer på nattogdag.no/stillinger/

STUDENTGUIDE

JUKSELAPP TIL SAMTALER TEKST MARCO REINERTSEN

LA OSS BARE innrømme det: det er vanskelig å snakke med andre mennesker. Det blir heller ikke noe lettere når man har brukt store deler av våren på å være hjemme alene. Nå er det straks høst, og for mange betyr det ikke bare å treffe folk man ikke har sett siden våren, men også å møte helt nye folk på jobb, studier eller på sex-treff. Det er dessverre fremdeles

Hilse

Samtalestartere og småprat

– (Skjær grimase) Uff, haha, hvordan er det man bør hilse nå, egentlig? Er det albue mot albue, eller hvordan skal vi gjøre det? Hehe. :)

– Donald Trump er ikke akkurat helt god, eller hva? :) Så du de greiene han sa i går eller? – Kanye West skal visstnok stille som president-kandidat! :) Tror du det er kødd, eller? :) – Black Lives Matter, ikke sant? – Messi og Ronaldo er begge utrolig flinke til å spille fotball! – Utrolig gøy med Solskjær, Ødegaard, Magnus Carlsen, Kygo, Kristoff, Ruud, Ingebrigtsen-brødrene og Haaland, da? – Haha, han Petter Stordalen er litt rar, men han får jo til ting? – Og ellers da? – Tinder er jo egentlig helt forferdelig, men man blir jo litt avhengig av å sveipe, ikke sant? :) – Hvilket parti hater du mest, og hva synes du om partiledelsen? – Det har jo vært en veldig spesiell tid nå pga korona. Har du noen personlige historier å dele om det? – Er det noen på jobben din du irriterer deg veldig over, eller? – Har du noen gang drukket helt EPISK mye med venner? Kanskje da dere var på ferie sammen? – Hva synes du om boligmarkedet i Oslo? Ikke akkurat billig å kjøpe leilighet, eller hva?

slik at disse menneskene forventer at du har en samtale med dem. Det er det mange som gruer seg til. Heldigvis kan vi hjelpe. Om du trenger litt ekstra hjelp til å få selvtillit til å ha samtaler, kan du rive ut denne siden, laminere den og putte den i lomma på de stygge buksene dine. Lykke til, dummen!

Samtalestoppere (ting å si om du vil få folk til å gå)

Unnskyldninger for å forlate samtalen

– Hva synes du om islam, da?

– Oi, se bak deg! Er ikke det han feite som er så kjent?

– Vil du høre hvorfor jeg vil bli ingeniør? – Erre her det er party? ;) – Har du lyst til å høre hva jeg drømte om i natt? – Hvilken episode av Side om Side liker du best? – Jeg er ikke enig i alt han sier, men jeg synes Trump har en del poenger, jeg. – Jeg har begynt å selge forsikring, har du forsikring, eller? – Er du fornøyd med strømleverandøren din? – Herregud som jeg kjedet meg da det var lockdown! Vil du høre om hvordan jeg hadde det? – Jeg er så sykt støl! Trente i går, skjønner du! :) – Strømmetjenester har totalt forandret måten vi hører på musikk og ser på film. – Jeg kommer til å fyre av en fis om 2 minutter, for deretter å fise eksponentielt kraftigere hvert 30. sekund til jeg besvimer eller blir arrestert. – Jeg har begynt å samle på vinyl! – (Se på deg selv) Hm, jeg er nesten helt sikker på at dette ikke er min kropp.

– (Pek mot hodet og/eller rumpa) Jeg må bare i skogen og sjekke noe greier, straks tilbake! – Jeg må gå, jeg har blitt psykisk syk/Jeg må dessverre avbryte samtalen på grunn av psykisk sykdom. – Jeg må hjem en tur, jeg glemte gymtøy! – Jeg er henta! – (Ser på mobilen) Nei, faen, nå har de i kjelleren brutt seg ut. Jeg må løpe! – Å nei, jeg må hjem og vaske tissen (eller tissene), nå!

STUDENTGUIDE

Start her!

Nei

Førstehjelp/113

Du møter et levende vesen. Er vedkommende …

Hyggelig?

Beveger seg

Dyr Nei

Farlig?

Nei

Synes Trump har noen gode poenger? Nei

Politiet?

Nei

Lukter vondt

Person som har kommet fra fremtiden for å drepe deg?

Stuntreporter fra P3 eller noen som lager content til SoMe??

Ja Nei

Ne i

Morsom? Nei

Billettkontrollør?

Nei

Speilbilde av deg?

Nei

Har du gjort noe ulovlig?

Nei

Ja Ne

Har du gyldig billett? Nei

Ja Ikke snakk

Har korona?

i Ja

Nei

Er du på offentlig transport?

Johan Golden eller Vegard Harm?

Gjem deg

Er advokaten din der?

Høflig småsnakk

Snakk!

GUIDE TIL Å VÆRE FATTIG I STORBYEN ILLUSTRASJON EMIL JOHNSON ELLEFSEN TEKST MARCO REINERTSEN

STUDENTGUIDE

STORBYEN ER EN FIN by med mange seksuelle og karrieremessige muligheter, men som vi alle på et eller annet tidspunkt har sagt til en utlending, «Norway is very expensive, you know?». Spesielt dyrt er det å være student i en storby, både fordi du må leie bosted (noe du sannsynligvis vil måtte gjøre så lenge du bor her), men også fordi stipendet ikke strekker til. Du kan selvsagt få deg en jobb, men som vi alle vet er tid penger, og du vil på grunn av all tiden du bruker på jobb, ironisk nok forbli fattig. Men! Bare fordi byen er for rikinger betyr det selvsagt ikke at det ikke er rom for de fattige óg. Som fattig må man bare tilpasse livsstilen sin så det blir enklere å overleve. Her er noen tips.

STUDENTGUIDE

Lær deg å bli hyper-oppmerksom på hvem som er billettkontrollører i sivil Selv fattige mennesker har steder de må være (f.eks NAV, Lillestrøm eller Olafiaklinikken) og ofte kan man bli så lei av å spasere at man blir nødt til å reise kollektivt. Har man ikke råd til billett blir det derfor ekstra viktig å være bevisst på rare sammensetninger av mennesker, kroppsspråk og dårlig skjulte kontroll-maskiner.

Det kan nemlig være billettkontrollører i sivil. Vi har alle vært der: du sitter alene og naken på kollektivtransport uten å ha betalt for billett mens du gråter og ler om hverandre og tenker på barndommen din. To pakistanske menn i 20-årene og to damer i 60-årene går på samtidig. Du blir mistenksom. Det kan selvsagt være to kjærestepar eller fire venner på tur, selv om de går på gjennom hver sin dør, men det kan også være billettkontrollører. Gå av og spar deg selv for boten! Lær deg å synke lavt nok til å lyve seg ut av en bot Livet går ikke alltid som man vil, og man må regne med å bli tatt i billettkontroll en eller annen gang. Har man først blitt tatt er det vanskelig å gjøre noe med det, hvis man ikke er villig til å synke virkelig lavt. Men det er du vel, siden du allerede har lest hittil i teksten. Du kan for eksempel late som om du er psykisk syk, tilbakestående eller rett og slett vise billettkontrollørene at du er villig til å bruke så mye vold for å unnslippe situasjonen at de tenker at det er best å la deg gå. Husk: å miste ansikt foran andre mennesker er som å ha sex – veldig ubehagelig de første gangene, men litt enklere for hver gang.

Lat som om du er full En viktig del av det å være fattig og ung er å være full. Men i Norge er det, på grunn av en politikk som totalt sett har ført til bedre folkehelse, dyrt med alkohol. Istedenfor å prioritere å bruke penger på rus bør du derfor bare late som om du er full. Det gjør du blant annet ved å snakke høyt, være mindre selvbevisst og mer utadvendt. For å simulere de permanente skadene alkohol gir deg kan du slå deg selv hardt i leveren og i hjernen, samt å ha ubeskyttet sex med noen med kjønnssykdommer. Kjøp øl fra Øst-Europa Om du absolutt må bli full, er det mulig å spare penger. I land vi ikke liker å sammenligne oss med er alkoholen mye billigere. Det er kanskje upraktisk å dra til disse landene hver gang du vil bli full, men det er mulig å få landene til deg. Det finnes grupper på visse demokrati-ødeleggende sosiale medier hvor det er mulig å bestille levering av alkohol fra menn fra et visst demokrati-hatende land fra en østlig del av Europa. Ikke bare blir man full og sparer penger, man støtter også det ulovlige lokale næringslivet. Idealny! Start en politisk revolusjon som knuser det økonomiske systemet Noe som fremdeles er gratis er slagord, karisma og demonstrasjoner. Er du desperat eller sjarmerende nok kan du bygge opp en voldelig politisk bevegelse som har som mål å velte hele det økonomiske systemet samfunnet er bygget på. Dermed vil det ikke lenger være relevant hvor mye eller lite penger du har, fordi konseptet penger ikke lenger finnes. Om ikke du kan være rik, hvorfor skal noen være det?! Kutt ned på kransekake! Mange studenter har et stramt matbudsjett. Men med få enkle grep kan man få pengene til å vare lenger. Det er allment kjent at unge bruker for mye penger på kransekake, som er både dyrt og kaloririkt. Derfor bør man prøve å begrense innkjøp av kransekaker til maks tre ganger i uka, selv om vi skjønner at det er vanskelig. Bli kriminell Har du ikke en såkalt lovlig jobb, er det mye å tjene på å være kriminell. Nasking, dealing og prostitusjon er alle måter å tjene raske penger på. Men alle store kriminelle drømmer om det store prosjektet som man kan snakke om på gamlehjemmet, i helvete eller i fengsel. Du kan for eksempel kjøre en varebil gjennom dørene på Elkjøp eller Power og ta med deg små men verdifulle ting som Mac-er, eller lande et helikopter på taket til en bank og stjele sekker med penger. Bare fantasien setter grenser! Hack boligmarkedet Du kommer aldri til å få råd til leilighet. I stedet bør du finne andre måter å kjøpe bolig på. Du kan for eksempel spare til å kjøpe parkeringsplass i parkeringshus hvor du setter opp et telt. Ikke bare er det en fin måte å komme inn på et slags boligmarked, du vil også dø tidlig av å bli forgiftet av eksosen. Vinn-vinn!

ANNONSE FOR ICE Annonsesamarbeid med ice

– Jeg liker å slå hardt og vinne kamper tillegger henne egenskaper og meninger fordi hun er jente og driver med boksing. Madeleine bare brenner for å slåss – innenfor kontrollerte og avgrensede rammer – på proffboksingens vilkår, med andre ord.

Foto: Brian Kndeneh

adeleine er lei av at folk

I 2014 ble proffboksing tillatt i Norge. Frem til

Madeleine har sett seg lei av at boksingen

da var Norge ett av de to eneste landene med

skal komme med et lass av andres

forbud mot den type idrett. Det andre var

fordommer på grunn av kjønnet hennes.

Nord-Korea.

– Det er viktig for meg å få lov til å eie det man holder på med uten å bli tillagt masse

2014 var også det året Madeleine, da 15 år

meninger og egenskaper kun fordi jeg er en

gammel, for første gang representerte Norge

jente som holder på med boksing. Jeg valgte

i internasjonale boksemesterskap. Seks år

boksing fordi jeg synes det er gøy å slåss.

etter har hun stått på pallen utallige ganger

Jeg liker å slå folk, slå hardt og vinne kamper.

i internasjonale mesterskap, etter å ha klart

Hadde en gutt sagt det, hadde han ikke

det hun øver 20 timer i uka på – å slå mot-

trengt å svare på alle spørsmålene rundt det.

standeren hardere enn de kan slå tilbake.

Du trenger ikke å ha noen spesielle motiver for å drive med boksing eller bryting eller noe

– Jeg elsker å vinne. Følelsen av å endelig

annet som er mannsdominert. Du bare driver

lykkes etter å ha hatt mange nedturer, etter

med boksing fordi det er fett.

å ha lagt ned sånne enorme mengder med arbeid som ingen andre ser, det er noe helt

UTDATERT TEMATIKK

spesielt. Det har jeg aldri opplevd på noe

– Det er ikke noe å nekte for at det er

annet sted enn akkurat i boksingen.

forskjell på kvinner og menn. Vi er biologisk forskjellige. Vi har forskjellige kropper og

Nå sikter hun seg inn mot OL i Tokyo i 2021.

sånne ting, men utover det er alle mennesker.

For henne handler suksessen om én ting:

Vi har samme type tanker og mekanismer for

å tørre å være fryktløs.

hvordan vi skal oppnå det vi ønsker. I 2020 synes jeg det begynner å bli en ganske utda-

– Man skal tørre å gi litt f*** i hva alle andre

tert og kjedelig tematikk. Man er forskjellige,

tenker og alle andres meninger om hva du

men kvinner har sin plass på alle arenaer og

burde gjøre og hvem du burde være.

det er ikke et spørsmål og bør ikke være det.

Det å tørre å følge lidenskapen sin er utrolig

Men samtidig så er det en realitet at

viktig. Det er jo bare å gønne på med det

det dukker opp hele tiden. Det lever videre

man virkelig vil. Det å være jente og drive

på en måte da, de holdningene. Det er litt

med boksing er tradisjonelt sett en sjelden

skremmende. Madeleine slåss ikke kun mot

kombo, noe som får mange til å stusse

russere. Etter å selv ha opplevd at det kan

– i alle fall i Vestby.

være vanskelig å gå imot strømmen, kjemper

Foto: Madeleines private Instagram

må slutte ”Viå stigmatisere. Vi må slutte å dømme folk på bakgrunn

av kjønn.

”

Madeleine for en verden som er mer åpen for å la

STÅ I MOTSTANDEN

mennesker gjøre det de vil, uansett hvem de er.

Motgang er noe hun har støtt mye på. Det er ikke nødvendigvis de som er flinkest til å slå som blir de

– Vi må slutte å stigmatisere. Vi må slutte å

beste bokserne – det er ofte dem som tåler å takle

dømme folk på bakgrunn av kjønn. Vi må

mest motgang som til slutt ender opp på toppen.

begynne å høre hva folk har å si. Ikke bare

– Det kommer mye motgang og kjipe opplevelser

dømme ut fra det øynene ser.

og skuffelse og tårer og bitterhet, men jeg har lært

”

at det er viktig å ikke være prestasjonene sine. Jeg er

Verden har blitt så liten i forhold til det den var før. Alt er innenfor rekkevidde, verden vokser sammen.

GENERASJON WOKE

alltid Madeleine uansett om jeg vinner eller taper.

”

– Det bor mange gode tanker og holdninger i den generasjonen som vokser opp nå. Det er veldig mange engasjerte unge mennesker ute nå. Det er mange som tør å ha en stemme. Mobilen har blitt en forlengelse av kroppen, og det gjør at man alltid må forholde seg til mennesker på den andre siden av kloden. – Mobilen tilpasser seg akkurat til deg. Men samtidig så har du mulighet til å skaffe deg all den informasjonen du ønsker deg. Det var ikke mulig før, og på den måten er vi mer «woke» enn det man var før. Vi skjønner at det er en slags sameksistens på jorden. Det er ikke bare oss mot dem. Det er ikke bare hvite og svarte eller europeere og amerikanere, eller kristne og muslimer. Ting skjer hele tiden samtidig, og man ser at andres virkelighet er like verdifull som våre egne. Mobiltelefonen har unektelig vært med å forme en hel generasjon, både på godt og vondt. Nå har alle en digital publikumsmasse som følger med på alt du gjør, og det har kanskje gjort det enda mer

Madeleine syns at mobilen er det viktigste verktøyet unge mennesker har for å holde seg oppdatert, opplyst og uttrykke seg.

vanskelig å stikke seg ut. – Verden har blitt så liten i forhold til det den var før. Alt er innenfor rekkevidde, verden vokser sammen. Og da kan det virke overveldende for mange, tror jeg. Å stikke seg ut er en helt naturlig ting å være redd for. Vi er flokkdyr som er programmert fra naturen til å velge det resten av flokken gjør. Det er kanskje klisjé å si, men jeg tror at magien skjer utenfor komfortsonen. Hvis man har noe man virkelig brenner for, hvis du har den drømmen inni deg, så må du aldri gi slipp på den. Det er bare det å skjønne at alt ikke er behagelig til enhver tid. Alt er ikke kult 100 % av tiden.

Foto: Jói Kjartans

Derfor har hun iceUng 10 GB. Et mobilabonnement for deg under 29 år, for kun 249,-/mnd som gir deg mest data for pengene.

66 MAT

TEKST OG FOTO KETSJUP OG SENNEP

KETSJUP & SENNEP PÅ

UNION BLINDERN SiO har åpnet bar hvor man kan drikke tequila sunrise … til klokka 18.

MAT 67

Jeg har grått mye i dette rommet.

Samfunnet utenfor Blindern har forandret seg mye de siste 20 årene. Studenter uten STEM-grad må nå belage seg på en karriere hvor man enten jobber i kreative bedrifter hvor man har spill på kontoret, eller arbeidsledighet, hvor det fort også blir en del biljard og alkohol. Derfor er det, om vi legger godvilja til, kanskje passende at den nye storsatsningen til SiO (Studentsamskipnaden i Oslo) er en kombinert pizzarestaurant, game lounge og bar. Ketsjup & Sennep kunne selvsagt ikke motstå denne kombinasjonen, og dro på Union Blindern. VEGGENE ER BOKHYLLER med kontorrekvisita. Fra taket henger lamper laget av gamle fysikkbøker. I midten av lokalet står en fake peis med navnet gamle røykern’, et arbeiderklassehommage til at rommet en gang i tiden var røykerom. I tillegg er Tacoriet flyttet til etasjen under. SiO har altså erstattet taco og røyk, de to mest folkelige tingene man kan like, med det tredje og fjerde mest folkelige man kan like: pizza og shuffleboard. Alt bader i en grå pallett. – Dette interiøret minner meg om noe, sier Sennep og skuer ut i rommet. Han sliter med å lande på riktig sammenligning. – Det er en tydelig Espresso House-energi her … Ketsjup nikker. – … men det ligner også litt på et minimalistisk Peppes Pizza, eller kanskje et sted som kunne vært på Østbanehallen… – Dette er neo-Egon! avbryter Ketsjup. – Egon for den nye generasjonen! Det er hyggelig, men ikke for hyggelig. Noen helt ok timer i bekjentes lag. Her skal man ha det helt greit til stengetid. Ketsjup kaster et blikk på menyen, og ser sjokkert opp på Sennep. – Som er … 18:00? Som om denna byen ikke sliter nok med tidlige stengetider på skjenkesteder fra før. – Absurd! roper en sint Sennep. – Du har nettopp fått god kontakt med en tysk utvekslingsstudent, fortalt hen at her i Norge sier vi «in these corona times», men så må dere plutselig skille lag fordi klokka har blitt 18.00!? For et pottitland.

Ketsjup får det dumme smilet han får når han skal til å si en vits han er fornøyd med. – Det er en smal målgruppe du forsøker å treffe når du har ni drinker på menyen, men bare åpent til 18. – Alkoholikere, mumler Sennep, fortsatt sint. – Neo-alkoholikere, legger Ketsjup til og peker på drikkemenyen. Han har oppdaget noe han er svært fornøyd med. – Det er hyggelige priser på alkoholen her, det skal de ha! En 0,6 Mack til 75 kroner! Det må jo være byens billigste? Ikke rart folk blir alkoholikere, si. SENNEP HAR FORTSATT UiO-tilgang og får opp edruelige studentpriser i bestillingsappen, den eneste måten å bestille på. To store øl og to pizza bestilles, en med parmaskinke, en med pulled vegme. Ifølge Sennep har ikke alle vært like fornøyde med app-systemet. – Det var en eldre kar som skulle spise her, men han hadde ikke smarttelefon. Han ble sint, men en sverm av ansatte loset ham trygt til de to bestillingsskjermene i hjørnet. Dette har de tenkt på! Det er mange år siden Ketsjup gikk på Blindern, men Sennep har inntil veldig nylig vært redaksjonens UiO-stringer. – Jeg har grått mye i dette rommet, sier Sennep og ser tomt ut i lufta, fortsatt arbeidsledig etter mastergrad, men fremdeles i live. I alle fall litt til! De to matglade idiotene har gjort research. Universitas har nemlig slått på stortromma og forteller i en overskrift at man nå kan kjøpe tequila sunrise på Blindern. Ketsjup er begeistret, Sennep er skeptisk. – Jeg tenker som han matematikeren i Jurassic Park: De var så opptatt av å tenke på om de kunne, at de aldri vurderte om de burde. Ketsjup smiler forsiktig, han har alltid likt dinosaurer. – Samtidig er det jo noe helt rått med å drikke tequila sunrise på en mandag? Sennep sukker. Det er han som har studentrabatt og bestillingsappen, og dermed også makten.

Dette er neo-egon!

– Kan du ikke i det minste drikke opp ølen din og spise opp pizzaen? Så kan vi heller bestille drinker etterpå? Ketsjup grynter samtykkende og kaster et langt blikk på cocktailmenyen som i tillegg til tequila sunrise inkluderer gamle bekjente som cuba libre, vodka tonic med cola, mojito, og andre standarddrinker. Ingen originaloppskrifter, men med kun tre timers åpningstid på drinkserveringen er det greit å holde seg til det trygge. Ketsjup undrer høyt i det ølen kommer på bordet. – Er det fordi man er student så lenge at man blir gammel, at man må ha en bar hvor man gjør gubbete ting som å drikke tequila, spille biljard, shuffleboard og dart? Sennep rekker ikke å svare før servitøren krever legitimasjon av begge før ølen får nytes. Ketsjup begynner å si at han tar det som et kompliment å bli legget, men innser hvor gubbete det høres ut, og stopper halvveis ut i setningen. Sennep tar en slurk av ølet og poengterer at tequila og shuffleboard hører sammen. – Jeg tror aldri jeg har hatt lyst til å spille shuffleboard uten å være full. De to kollegene ser seg rundt. Over bordet med antibac henger det et slags portrett av Magnus Carlsen laget av setninger fra Wikipedia-artikkelen hans. Så langt virker Senneps teori om rus og shuffleboard solid. Det er få andre på Union som drikker alkohol, og utenom et par som spiller biljard er det lite analog gaming. Studenter studerer med noise cancelling headset, og rett ved bordet til NATT&DAGs utsendte sitter en kollokviegruppe. VI LESER I UNIVERSITAS, avisen de lokale foretrekker. «Alle tidsepoker trenger dart og mat,» mener Kommunikasjonsdirektør i SiO, Nina Langeland. – Mayakulturen hadde både mat og blåserør med darts, men det holdt ikke helt inn sier Ketsjup, med 10 studiepoeng i Latin-Amerika-studier. Pizzaene følger tett etter ølen. De er velsmakende, på høyde med noen av de bedre pizzastedene i byen. Til 120 kroner er dette en god investering, selv for «fattige studenter». I tillegg er pizzaene allerede skåret opp, så man kan kjenne på følelsen av at man fremdeles bor hjemme.

– Er det ikke litt vel mye ruccola på pizzaen din, Sennep? – Ruccula har vært den mest stabile institusjonen i Norge de siste 30 årene, uten den har vi anarki, parerer Sennep, som tydelig sliter med å tygge unna nok ruccula til å kunne føre en vanlig samtale. DEN TRYGGE OG generiske housemusikken som spilte da Ketsjup og Sennep ankom har stoppet. Lokalet fylles av ubehagelig stillhet, før den en halvtime senere brytes av Shakiras «Hips don’t lie». – Akkurat som du kan bytte ut «Shakira Shakira» med «Korona korona», kan du bytte det ut med «tequila tequila»! hinter Ketsjup og ser bort på drikkemenyen. Sennep sukker, finner frem appen, og bestiller en tequila sunrise til Ketsjup og en cuba libre til seg selv. – Det er mange som kommer inn i lokalet, men snur når de hører det er bordservering. Litt stivt kanskje? sier Sennep undrende – Det er vel heller «korona korona» svarer en syngende Ketsjup, alltid like opptatt av smittevern. Etter mer pinlig stillhet setter de ansatte på Queens «Don’t Stop Me Now». Det er en trigger for Ketsjup, som allerede er halvveis ned i drinken sin. – Det verste med å gå på Blindern var alle vorsene hvor folk satte på denne sangen og pekte på hverandre mens de sang refrenget. – Det var før de mistet fremtidshåpet, sier Sennep, herdet av for mange år på Blindern. – Apropos fremtidshåp. Jeg er litt usikker på om dette stedet har noen stor fremtid. Mens vi har sittet her, nesten tre timer nå, har kun to personer spilt spill. Stengetid 18:00 er rett og slett for tidlig for at dette skal fungere som et slags vors-sted. Det føles ubehagelig å hive nedpå tequila mens det sitter folk og leser to meter unna. – Enig sier Ketsjup, mens han peker på Sennep og skriker refrenget til «Don’t Stop Me Now».

■

FAST CASUAL RESTAURANT BURRITOS & BOWLS FROM 120 TO 149

STREET TACOS 3 FOR 110,-

THE CHIPOTLE

THE CHEESY

THE NORWEGIAN

THE VEGAN

Grilled chicken, pickled onions, chipotle mayo, choice of salsa on the side

Taco meat, corn, cucumber, sour cream, chice of salsa on the side

Taco meat, crushed nacho chips, corn, nacho cheese, choice of salsa on the side

Los Tacos plant-based protein, pickled onions, salsa fresca, choice of salsa on the side

THE CALI

Steak, pickled onion, salsa fresca, choice of salsa on the side

Mix as you like

See LOSTACOS.NO for a full menu on food & drinks and book your next night out online OSLO • BERGEN • STAVANGER • DRAMMEN • FREDRIKSTAD

PÅ MIDDAG HOS VOE

MAT 69

Jeg har alltid elsket kjærlighet.

Emilie «Voe» Nereng har sluttet å blogge flere ganger, men vi blir ikke kvitt henne av den grunn. Voe 3.0 har skrevet kokebok og sluttet å se på nyheter.

TEKST TORGEIR HOLLJEN THON OG YNGVE SIKKO FOTO KRISTINE WATHNE

– JEG FIKK ET skikkelig anstrengt forhold til hele bloggkarrieren min da jeg sluttet å blogge, uten at jeg vet de psykologiske årsakene som ligger bak det. Jeg var helt ekstremt flau, jeg har lagt ut hele ungdomstiden min på internett! Folk vet ting om meg jeg aldri ville ha fortalt dem ellers. Hva skjedde? Våknet du opp en morgen og fant deg selv i sengen forvandlet til en person som ikke var Voe? – Jeg dro til psykolog fordi jeg ikke hadde det noe bra. Jeg gruet meg til hver dag, det var veldig rart. – Jeg har hatt to eller tre psykologer, men det var egentlig bare hun ene som var flink. De andre bare satt der og hørte på og sa ting jeg har tenkt på selv. Hvorfor skal jeg betale over 1000 kroner i timen for det? Hva sa hun flinke? – Hun gjorde meg bevisst på tankemønsteret mitt og gav meg verktøy for å stoppe triggertankene som fører til bekymring. – Jeg hadde tjent penger på en helt bisarr, rar greie. VI ER HJEMME hos Voe, i en leilighet som er inspirert av New York lofts. Vinduskarmene er sorte, spottene er plassert i gulvet (!) og teglsteinsveggene er eksponert. På en av dem henger et bilde som staver ut ordet O-S-L-O. På en annen henger en stor tegning av en sykkel, kreativt nok delt opp i to rammer som henger tett ved siden av hverandre. Går man opp en smal trapp havner man på en privat takterasse med helt ok Oslo-utsikt. På badet er det nesten tomt for såpe, men noen har etterfylt med vann slik at man får i alle fall får illusjonen av rene hender helt til neste gang noen gidder å dra på butikken. Det lukter ikke noe spesielt i leiligheten, men et bord med tallerkener, bestikk og en vannkaraffel feier all tvil til side: Voe har laget middag til oss! Maten som står på bordet er hentet fra den nye boken hennes Sunt og godt. Det er squashboller fylt med mynte, persille, og fetaost, og i skåler er det tsatsiki, rødbethummus, oppskårete grønnsaker og hele herligheten nyter vi i halvgrove pitabrød fra frysedisken på butikken. – Det er veldig sånn mat jeg liker, da.

▶

70 MAT

Hva er egentlig forskjellen på meg og han som selger luer?

GRUNNEN TIL at den forhenværende toppbloggeren byr oss på middag er at hun debuterer som forfatter. Sunt & digg er først og fremst en kokebok, men i tillegg til oppskrifter på mat som er «god for kroppen, jorda og sjela», inneholder den et forsøk på en kort selvbiografi over Norges første store tenåringsblogger – hennes vekst, fall, og så gryende interesse for sunn og næringsrik mat. Forordet er skrevet av kjæresten, samboer og forlovede Torgeir. Det avsluttes med setningen «Du er sunn og digg!». Emilie Voe Nereng har nemlig blitt opptatt av sunn mat. Siden hun la opp som blogger i 2017 har hun studert ernæring og skaffet seg 107.000 følgere på matinstagramprofilen sin. I tillegg har hun et eget program på TV-kanalen Matkanalen og driver podcasten Foodies. Første gang Voe sluttet å blogge var i januar 2011. Hun var utmattet, lei av all oppmerksomheten og de negative kommentarene. Åtte måneder etter var hun i gang igjen, og denne gangen holdt hun på helt til 2017, men da sa det stopp. For godt. Hun var sulten på noe nytt. – Jeg trivdes ikke med den hverdagen. Jeg hadde jo levd av å skrive om meg selv i åtte år … Knausgård-style! – Ja, hehe! Når man skal leve av å konstant drive med selvutvikling, for det er jo det man gjør når man blogger – man tenker hele tiden: hvordan kan jeg bli bedre? Klærne mine må bli bedre, håret mitt må bli bedre – da blir man virkelig aldri fornøyd. Man blir også fort utbrent av å leve av å være så opptatt av seg selv og alt som er galt i livet. Maten smaker ikke mye, men ser veldig fargerik og spennende ut. Litt salt hadde gjort seg, mener den journalisten som bryr seg mest om hvordan mat smaker. Du ble tvunget til å se på deg selv som et produkt? – Ja, og det var det jeg følte, også. Hver gang jeg satte navnet mitt på en reklame for et produkt, følte jeg at jeg brukte opp meg selv litt. I 2014 begynte Nereng å legge ut bilder av mat på en halvanonym Insta-konto, der hun ikke brukte Voe-navnet. Men det var først da hun sluttet å blogge for godt, og samtidig studerte ernæring, at hun tenkte at hun skulle ta @emilienutrition mer seriøst. På den tiden kom hun også i kontakt med bladet Elle, som hadde lagt sammen to og to og skjønte at det var Voe som gjemte seg bak bildene av smoothie bowls og pasta med speltlompe i stedet for lasagne. Elle lurte på om hun ville bli livsstilsskribent hos dem. – Jeg gikk sinnsykt mange runder med meg selv på om jeg skulle gjøre det, for det

Emilie «Voe» Nereng (f. 1995) Eks-superblogger og matinfluenser Bøker: Sunt og godt, Frisk Forlag, 2020 Antall ganger gått forbi køen på utested: 2 Favorittutesteder i Hønefoss: Gledeshuset og Juvva

ville bety at jeg skulle komme tilbake. Jeg var nervøs for hva det ville si at jeg igjen satte navnet mitt på noe, men jeg hadde kommet til et mye bedre sted med meg selv, og følte at jeg hadde funnet en nisje, i stedet for å leve av å være en merkevare man må opprettholde hele tiden. For Voe virker det å være kjendis både umulig og det eneste mulige. På den ene siden har hun aldri vært noe annet, hun har blitt gjenkjent på gata siden hun var 13. På den andre ble kjendisstatusen og presset som fulgte med noe som stod i veien for å leve et vanlig og i alle-fall nesten lykkelig og behagelig liv. Til slutt takket hun ja til Elle-giggen og i 2019 var hun også med i Skal Vi Danse. Én gang kjendis, alltid kjendis. Er du flau over bloggekarrieren din nå? – Det tok i hvert fall et år eller to, men så begynte jeg å se tilbake på det og tenke shit, jeg var egentlig ganske god! Tenk at jeg klarte å bli Norges største blogger da jeg var TRETTEN år! FORRIGE GANG Voe ble intervjuet i NATT&DAG var hun 14 år. Da poserte hun på forsiden med åpen munn full av tyggis og overskriften «Voelita». Ikke et stolt øyeblikk for denne avisa, og for henne var det et veldig forvirrende og ubehagelig et. – Jeg bare, «Mamma? Hva er Voelita? Hva er det her?». Jeg skjønte på mamma og pappa at det var en slags … prostituert … ? En historie om en jente som var uvøren eller et eller annet sånn da. Følte du deg lurt? – Ja, litt. På den tiden var jeg veldig vant til å gi intervjuer, men det var liksom min første … Ditt første brutale møte med slibrige journalister? – I hvert fall den første gangen jeg følte jeg ikke hadde kontroll. Man blir sånn etter hvert at man har lyst til å ha kontroll over det som skrives om en. Det gjaldt foreldrene også. – Alle fulgte meg på haukeblikk, og jeg følte at selv små feil kunne ha store konsekvenser. Hun var redd for å gjøre feil, bli mistolket og å tabbe seg ut. Det tror hun hun har tapt penger på. – Jeg kunne nok tjent veldig mye mer enn det jeg har. Det er først nå jeg har lyst til å være med å starte ulike ting, fordi prosessen er veldig gøy. Så lenge hun kan kjøpe granatepler og urter føler hun seg ganske rik, sier hun over squashbollene og vannglasset og tsatsikien, og legger til at det å ikke tenke på matbudsjettet er en «kjempeluksus». Voe fremstår kledelig nøysom. Og en kan gripe seg i å tenke at protestantisme og pietismen har

satt sine spor også i bloggosfæren. Kanskje var det derfor akkurat Voe ble den første store norske bloggeren? Stygge kommentarer – ja, men sett i ettertid fremstår hun som en helt ukontroversiell figur. Verdens vanligste norske jente, der var Emilie «Voe» Nereng. – Jeg husker da jeg skulle kjøpe en Alexander Wang-veske til 8000. Det var den første dyre tingen jeg kjøpte, og da måtte jeg ringe pappa og be ham overføre, selv om det var mine penger! Da var jeg fjorten. Hun mener hun kunne tjent mer. – Jeg hadde flere lesere enn TV2.no, men ingen ville annonsere, fordi blogg var

så nytt. Jeg var for tidlig ute. I 2022 GIFTER Voe og forloveden seg. Ett år på overtid, grunnet en viss pandemi. Det går fint. – Jeg har ikke brukt så mye tid på det. Men jeg har alltid elsket kjærlighet. Jeg har alltid elsket symbolikken i det å gifte seg. Det er på en måte den største kjærlighetserklæringen du kan gi til noen. Forloveden Torgeir driver et podkastfirma. De møttes i fadderuka på Westerdals, der hun studerte markedskommunikasjon. – Vi ble kjærester med én gang. Vi flyttet sammen før vi var ordentlig kjærester,

Jeg hadde tjent penger på en helt bisarr, rar greie.

MAT 71

Jeg dro til psykolog fordi jeg ikke hadde det noe bra. Jeg gruet meg til hver dag, det var veldig rart.

Voe er i det hele tatt ydmyk og snill, hun er ikke engang ekkel på byen! – Jeg misunner de der Paradise-folka som kjenner dørvakta og alltid kommer inn. Jeg står alltid i køa, og er kjempeklein og vennene mine bare, kom igjen, Emilie! Gå frem og si hvem du er! Men jeg har bare gjort det to ganger, den ene gangen var på … Lavvo?

filmen. Han leser nyheter og takler det fint. – Før så vi på nyhetene hver dag klokken ni. Da jeg sluttet med det fikk jeg en mye bedre kveld. Jeg slapp å bekymre meg over vonde ting, og så vet jeg om the basics, hvis jeg leser om klima, for eksempel-

Var du full da? – Jeg har aldri vært noe særlig full i Oslo. Jeg synes det er ubehagelig, men jeg var full nok til at jeg gikk forbi køa, da.

Du skriver at det er viktig for deg at maten er god for jorda. Hvordan har du gjort research for å lage miljøvennlige oppskrifter? – Jeg prøver å holde meg til norske tall, fordi det kan variere litt. Men generelt er et sunt kosthold mye mer bærekraftig enn det som er basert på prosessert mat. Og så fremmer jeg bærekraftige matvarer som bønner og linser.

I boken skriver du at maten din skal være «god for sjela». Tror du på sjelens udødelighet? – Ehhh, nei. For det må jo bety at det egentlig finnes veldig få sjeler, men at de vandrer rundt? Ja, eller at de tar seg en tur til himmelen eller helvete. «Tur/retur!». Den greia der. – Jeg liker å tro at det er noe mer enn at vi bare lever og dør. Det er en eller annen energi ved mennesker man ikke kan bevise. Den er så abstrakt at man ikke kan se den, men man kan føle den. Hun utdyper: – Jeg kan gå inn i et rom og merke stemningen, og det er ikke bare kroppsspråk. Det er en vibe man kan sende ut.

til og med. Det var i løpet av året på Westerdals at Voe skjønte hvor kynisk reklamebransjen er, og i forlengelsen: også bloggeryrket. En mann som drev et firma som solgte stygge luer skrøt av at han hadde funnet ut at man kunne ha 302 reisedager i året før man blir skilt. – Jeg måtte gå i meg selv, for jeg hadde jo reklameavtaler hvor jeg skulle selge sminke, som ikke bidrar til noe godt for verken verden eller jenta som kjøper sminken. – Jeg har alltid skrevet mye om selvbilde og kroppsbilde, og vært opptatt av å legge ut naturlige bilder og ikke være for glamorøs. Men likevel har jeg bidratt til kroppspress ved at jeg har lagt ut pene bilder av meg selv og fokusert på at det er en verdi, og solgt den verdien. Så da begynte jeg å tenke, hva er egentlig forskjellen på meg og han som selger luer?

Er ikke en kokebok med sunn mat også en måte å fremme forestillingen om et vellykket liv? – Jo, men derfor har jeg også med et kapittel i boka som heter «sunt for sjela», hvor det er masse sukker, smør og sjokolade. Matlaging handler mest om å ha det gøy og kose seg. Sett på en kul spilleliste, ha noe godt i glasset, og nyt resultatet uansett hva det er! Hvorfor kan ikke du bare leve sunt selv, hvorfor må alle andre gjøre det også? – Jeg er veldig glad i den nabolagsfølelsen, det er noe av det jeg savner mest fra Hønefoss. Voe har blitt en idealist! – Jeg lever i hvert fall mye etter idealer, selv om jeg ikke helt vet hva en idealist er. Jeg føler man har et visst ansvar når man er del av et samfunn, til å bidra litt.

Er dette det forjettede artsfelleskapet? Mennesker sender ut stoffer som påvirker andre underbevisst, gjennom lukt, feromoner … Eller er det telepati vi snakker om her? – Uh, nå er vi dypt inne i det. Hva er telepati? (NATT&DAGs journalist gidder ikke å svare på spørsmålet, samtalen går videre) – Jeg har møtt flere folk som har sagt at de kan se farger på folk, auraer og sånn. Jeg tror litt på auraer. Jeg føler det litt selv. Noen mennesker får man energi fra, mens andre trekker energi. Du er jo veldig vanlig. Egentlig litt kjedelig. – Kjedelig er negativt, vanlig er positivt. Men jeg vil uansett heller ha et lite publikum som liker meg, enn et stort publikum der mange ikke liker meg. Du har helt motsatt strategi fra media, som vil ha et så stort og så sint publikum som mulig. – Det er kanskje litt feil å si, men jeg leser ikke media. Det er så negativt ladet. Og så vet jeg at det de skriver om, det er ikke nødvendigvis det viktigste i verden akkurat nå. Burde andre også ta avstand fra nyheter? – Jeg kan ikke anbefale andre det. Men folk er veldig forskjellige. Hvis jeg ser en film som omhandler et tungt tema og ikke har en happy ending, så får jeg ikke sove, jeg kan gråte i flere timer etterpå. Mens kjæresten min er sånn jaja, det var den

Du har fått med deg at alt går til helvete? – Jeg har fått med meg det.

Gi oss en fun fact! – To pakker kjøttdeig til tacoen tilsvarer 135 bokser bønner i CO2-utslipp. Så da kan du velge, da. Hva annet leser du enn kokebøker? – Jeg leser ingen skjønnlitterære bøker. Jeg har lest Hunger Games. Jeg leste masse da jeg var yngre, det ble en konkurransegreie på skolen. Læreren skrev opp på tavla hvor mange bøker de forskjellige elevene hadde lest. Jeg var en av de flinke elevene, så jeg måtte lese de vanskeligste og lengste bøkene. Da hun var rundt ti år plukket hun ut den tjukkeste boka hun fant på biblioteket. Det viste seg å være … en navnebok. – Men når man først hadde valgt en bok fikk man ikke levere den tilbake uten å ha skrevet referat! Og da ble jeg så flau, men var så pliktoppfyllende at jeg leste hele skiten. Så flink pike var jeg. – Jeg hadde ikke vært den samme personen om jeg ikke hadde blogget, det er en unik erfaring som har formet meg. Samtidig skulle jeg ønske jeg hadde færre bekymringer, og at jeg ikke hadde levd gjennom ungdomsårene på en måte som gjør at jeg hver dag tenker at hvis jeg gjør en feil nå, så bryter helvete løs. For man skal kunne gjøre feil i ungdomstiden, du skal kunne være frekk mot foreldrene dine. Likevel er du ikke helt ferdig med å eksponere deg selv? – Nei, det som er rart med meg, og som var grunnen til at jeg måtte til psykolog, var det at jeg hadde et skikkelig ambivalent forhold til det at jeg ikke likte den posisjonen jeg var i, det å være så utsatt for kritikk. Samtidig liker jeg å være på TV. Når jeg er foran kamera føler jeg at jeg har en på-knapp. Jeg kan være veldig god. Det er en god følelse. – Det som holder meg gående er at jeg føler meg veldig som alle andre.

■

MAT

Det føltes herlig unorskt å være på diett og samtidig spise kebab til lunch og hamburger til middag.

THICC

2020 For seks år siden testet NATT&DAG seks ulike trenddietter. Nå er tiden igjen kommet for å dyppe tærne nedi diettmarkedets smultgryte. Aksepten for å ha litt kroppsfett har angivelig økt siden sist, men likevel har vi aldri brukt så mye penger på dietter som vi gjorde i 2019. Det er derfor på høy tid at noen går de nye trenddiettene etter i sømmene og ser på hvilke som funker og hvilke som bare gjør deg fattig og/eller trist. For hvorfor bare spise litt mindre og trene litt mer når du kan sette i gang med et helt sinnsykt komplisert opplegg som involverer sjeldne bær eller veldig mye smør? OBS: Ikke prøv noen av disse diettene. Vær heller fornøyd med det du har!

TEKST OG FOTO REDAKSJONEN

MAT 73

Dag 3-4 minner om da vi hadde anoreksi i 2012.

SKINNY BITCH-DIETTEN SJOKOLADEDIETTEN Hva: Vegansk diett fra bestselgende bok. Hvorfor: Fordi noen ganger trenger du at verdens beste jenter heier på deg. Regler: Tre veganske måltider om dagen (boken kommer med egen spiseplan). 20 minutter trening minst fire ganger i uken. Ikke kaffe, alkohol (sulfittfrie viner er OK), brus («brace yourselves, girls: Soda is liquid Satan»), eller sigaretter. Drikk åtte glass vann. Resultat: Ned 1 kg på én uke. Passer for: Veganere, rike mennesker. Passer ikke for: Mennesker avhengig av å ha et stabilt blodsukker. SKINNY BITCH-DIETTEN, en «no-nonsense, tough-love guide for savvy girls who want to stop eating crap and start looking fabulous» (oss), stammer fra en bok utgitt i 2005, forfattet av en tidligere modellmamma og en tidligere modell. Boken tar form som et slags forlenget manisk rant og rekker innom mye på sine 13 kapitler (vi har lest hele, den har store bokstaver), inkludert tre kapittler om kjøtt- og meieriindustriens lugubre aktiviteter, et kapittel om hvorfor landbruksdepartementet hater deg, samt et eget kapittel om avføring. Det hele kulminerer i en fire ukers kostholdsplan, hvorav vi prøvde den første uken. Underveis fungerer boken som en slags gal stemor som prøver å bryte deg ned og bygge deg opp på samme tid, med sitater som «you need to exercise, you lazy shit.» :( Vanskelighetsgraden til kostholdsplanen vil avhenge av hvor mye kjøtt og meieri du har i dietten din fra før. Dersom du allerede har en tålelig grønnsakstung diett vil ikke Skinny Bitch være noen enorm overgang, det er bare mindre av alt. Frokostene består utelukkende av ferskpresset appelsinjuice og soyayoghurt med frukt og granola. For å gjøre dietten litt mer 2020-vennlig, og fordi vi så noen på nettet gjøre det, tilsatte vi acai-puré til yoghurten (2005 var en mer uskyldig tid sånn rent fruktmessig), slik at vi nå spiste acai-bowls. To frokostrelaterte problemer meldte seg tidlig. For det første ble frokosten veldig dyr, dersom du tror Skinny Bitch er for deg bør du regne med minst 100,- til appelsiner og acai-puré for hver dag, litt avhengig av hvor god du er til å presse appelsiner. For det andre ble vi ruset på fruktsukker frem til ca 1100, hvoretter vi krasjlandet totalt og forble uproduktive frem til godt etter lunch. Lunch- og middagsforslagene består primært av ulike erstatningsvarer (veganburger, veganpølser, vegankebab, osv.), de fleste av dem amerikanske, men vi prøvde etter beste evne å finne norske alternativer. Det føltes herlig unorskt å være på diett og samtidig spise kebab til lunch og hamburger til middag, men vi kom kjapt ned på jorda igjen når vi innså at vi igjen måtte dra og trene. Likevel, det er relativt forfriskende at boken ikke gjemmer seg bak noen pseudovitenskapelig grunn til hvorfor du må gjøre som du gjør. Her er det ingen «kroppen må inn i ketose», Skinny Bitch vil bare at du skal spise litt mindre og bli dødsdigg. I et rørende etterord, som forøvrig åpner med «Don’t be a fat pig anymore. You know what you have to do, now do it. But don’t go anorexic on us, either», forteller boka deg at den egentlig ikke mente å være så slem med deg, den ville bare at du skulle bli digg slik at du nå med selvtillit kan ta tak i de virkelige problemene i livet – «There’s no point in being gorgeous if your life is a mess. End your co-dependent relationship, quit your dead-end job, and ditch your toxic friends». Vi er fulle av fruktsukker og klare til å si opp jobben!

Hva: Spise utelukkende mørk sjokolade. Hvorfor: Sjokolade aktiverer belønningssystemet i hjernen, dette gjør deg visstnok mindre interessert i annen mat. Regler: Sjokoladen må være «sunn» med lavt sukkerinnhold og høyt kakaoinnhold, vi spiste mellom 1 og 4 store plater hver dag. Trene mye og hardt. Drikke vann. Resultat: Ned i vekt, psykisk sammenbrudd. Passer for: De som lurer på hvordan badeflisene kjennes ut når man treffer dem hardt med hodet, folk som misliker å tilberede mat, sosiopater. Passer ikke for: Følsomme mennesker. VI TRODDE VI HADDE GLEDET OSS til denne uken hele livet, men det skulle fort nok vise seg å være bare enda en alvorlig misforståelse. De første timene kjente vi på entusiasme og optimisme, uvitende om hvilke følelser som snart skulle slå rot i oss. Dette ble fort nok erstattet av udefinerbar prikking i hud og dundring i bryst, til forveksling lik entusiasme, men som sannsynligvis handlet om en underbevissthet som skjønte hva som var i ferd med å skje. Derfra gikk det bare nedover. Sjokoladedietten handler ikke bare om å spise sjokolade, det handler også om et treningsregime, som praktisk nok utelates i diettens navn. Man skulle kanskje tro at et kosthold som utelukkende baserer seg på sjokolade, kombinert med hardere trening enn vi noen gang har gjort, ville etterlate deg letargisk, doven og uproduktiv. Det var ikke tilfelle. Vi gikk i stedet for inn i en produktiv psykose og ryddet samtlige oppgaver av veien. I ettertid er det vanskelig å si om vi underpresterte kvalitetsmessig, men oppgvene ble i alle fall gjort, og det er det viktigste. Etter hvert begynner man å gulpe en god del, og det står ingenting i diettens beskrivelser om hva man skal gjøre, men vi tenker at det eneste riktige er å svelge unna. Diett er diett. Økt forekomst av kroppsvæsker er et resultat av dietten generelt. Huden var veldig våt hele tiden. Hadde NATT&DAG hatt en egen HMS-ansvarlig ville vi fått instrukser om å avbryte på dette punktet. Men NATT&DAG har ingen HMS-ansvarlig. Vi fortsetter dietten. Dag 3-4 minner om da vi hadde anoreksi i 2012. Alle liggestillinger gjør litt vondt, bortsett fra fosterstilling på varmekablene etter at man har besvimt i dusjen om morgenen. Det er vanskelig å følge med på film, bok og podkast og vi må avbryte dokumentaren om fotballguden Maradona når vi begynner å grine. Det svir i magen og hjernen, og vi mistenker at vi har litt spesiell ånde. Sjokoladen smaker stadig mindre som seg selv, og mer som harsknet majones. Man kunne med andre ord like så godt injisert dritten. Dag 6 av 7 innså vi på egen hånd at det ikke lenger kom til å være mulig å knele for dette regimet. Dietten måtte avbrytes. Sideeffekten vi hadde håpet på, nemlig avsky for usunn sjokolade, har foreløpig vist seg å utebli.

▶

MAT

Hvor mange øl skal vi tillate oss når vi har 1400 kalorier å gå på og hver halvliter rommer 200?

MIKHAILA PETERSONS MILITÆRDIETTEN «LION DIET» Hva: 100% kjøttbasert diett. Hvorfor: Kurerer fysisk og psykisk sykdom. Regler: Spis kun kjøtt til alle måltider (salt og pepper er lov). Drikk kun vann. Resultat: Ned 2.0 kg på én uke. Liker ikke lenger grillpølser. Passer for: Dyr, folk som vil bli veganere. Passer ikke for: Veganere, miljøbevisste, psykisk og fysisk friske. MIKHAILA PETERSON (datter av Jordan Peterson) skriver på nettsiden sin at hun klarte å kurere mange av sine psykiske og fysiske lidelser kun ved å følge en diett bestående av kjøtt, salt, pepper og vann. Den ultimate «elimineringsdietten» kaller hun den, fordi den eliminerer alle matvarer som kan ha en negativ påvirkning på kroppen. Vi ble fristet av tanken på bedret psykisk helse og kastet oss på en 7 dagers løvediett for å se om også vi kunne oppnå psykisk stabilitet gjennom et kosthold utelukkende basert på klimaets verste fiende: kjøtt. Dag én av dietten gikk med på kjøttshopping der kreativitet måtte tas i bruk for å komme på flest mulig spennende variasjoner av rene kjøttmåltider. Ut av butikken hadde vi med oss 1,7 kilo kyllingvinger, en pakke grillpølser, to pakker bacon og en kilo med kyllingbryst. Vi gledet oss allerede til å spise alt vi hadde plukket ut. Menyen for dagen ble to striper bacon og en pølse til frokost, kyllingvinger til lunch og mer kyllingvinger til middag. Moroa var over allerede ved middag dag én, hvor vi merket savnet etter pasta og andre essensielle matprodukter. Dag to begynte vi å kjenne et mildt ubehag av tanken på å spise enda mer rent kjøtt uten tilbehør. Til frokost passet vi derfor på å skape variasjon ved å spise to pølser og en stripe bacon. Lunsj ble pølse. Og middag ble igjen kyllingvinger. Dag tre var det slutt på sommerferie og den hektiske hverdagen var i gang igjen. Vi merket raskt utfordringene knyttet til det å følge dietten «on the go», så løsningen ble å steke opp to pølser, putte dem i en plastpose og konsumere dem ved behov.

Ut av butikken hadde vi med oss 1,7 kilo kyllingvinger, en pakke grillpølser, to pakker bacon og en kilo med kyllingbryst. Men følelsen av avsky vokser seg raskt sterkere enn behovet, og vi ender i en mer eller mindre frivillig fastesituasjon. Dag 6-7 hadde vi opparbeidet oss et likegyldig forhold til mat. Mat er drivkraft, ikke nytelsesmiddel, tenkte vi, mens vi stekte opp det siste halve kiloet med kyllingvinger. Vi er fortsatt fysisk og psykisk syke etter endt diett, men vi sitter i alle fall igjen med to kilo mindre kroppsfett og et helt nytt anstrengt og herlig miljøvennlig forhold til kjøtt.

Hva: Diett basert på å innta få kalorier. Militær i navnet for at dietten skal være kul. Hvorfor: Viktig å være slank når man dreper sivile i Midtøsten. Regler: Dag 1, 1400 kalorier. Dag 2, 1200 kalorier. Dag 3, 1100 kalorier. Dag 4-7, spis hva du vil, men ikke overstig 1500 kalorier. Snacks er tillatt de fire siste dagene, men da innenfor de 1500 kaloriene du disponerer. Repeter uka til ønsket resultat er oppnådd. Resultat: Ned 2,3 kg på én uke. Passer for: Folk som har sett American Sniper to ganger for mye. Slemme vektere. Passer ikke for: Folk som jobber utallige timer på gulvet med å servere burgere, biff og øl. Vi som foretrekker å ikke føle oss syke 24/7. FOR ALT VI HAR, og alt vi er. Forsvaret, de som er villige til å dø for å beskytte oss sivile, vi som vandrer gatelangs uten mål og mening. Vi som tar oss en øl for mye og tenker at vi kan vente til i morgen med å bli noe. Hvordan skal vi noensinne kunne tilbakebetale den enorme prisen forsvaret betaler for å beskytte oss? Mest sannsynlig ikke ved å gå på militærdietten, men vi gir den et forsøk! Dag 1, rekrutten. Vi begynte første dagen med å sette opp en plan. Vi hadde få kalorier å gå på, og strategien var å finne kalorifattig mat som metter. Vi lagde tomatsuppe med kokt brokkoli. En halvliter tomatsuppe og 350 gram brokkoli rommer ikke mer enn 320 kalorier. Dette kom til å bli lett tenkte vi. To måltider á 320 kalorier tomatsuppe og brokkoli senere var vi triste på innsiden. Vi trengte en ny tilnærming. Resten av kveldens kalorier gikk til øl og hjernekraften ble satt til å tenke ut nye strategier. For ja! Vi kan drikke øl på militærdietten. Ettersom du disponerer kaloriene dine som du vil, står du fritt til å ta deg en tur på byen om du skulle ønske det. Alt handler om prioriteringer. Hvor mange øl skal vi tillate oss når vi har 1400 kalorier å gå på og hver halvliter rommer 200? Vi startet med 400 kalorier, to halvlitere, men etter to hadde vi lyst på en tredje og kveldsmaten (brødskiver uten pålegg) uteble. Etter den tredje lekte vi med tanken på å krite av morgendagens kalorier. Når vi våknet den neste dagen kom svaret til oss. Vi måtte spise lite og usunt. Har vi 250 kalorier til rådighet? Dobbel cheese på mccern! Hele 500 kalorier til et måltid? Et par stykker pizza! Å klare å gjennomføre en diett handler om å føle seg bra når man er på den, tenkte vi, og pizza og burger gjorde at vi ble glad i kroppen og hodet. Resten er bonus. Og bonus ble det! Med unntak av at vi følte oss kvalme, hadde hodepine av og på fra vi stod opp til vi la oss, underpresterte både i arbeid og i sosiale settinger, ble spurt fire ganger daglig om det gikk bra med oss og slet med å sovne til lyden av en kropp som trygler etter flere kalorier å konsumere, så gikk det hele greit for seg. Man ofrer mye for å prestere når det gjelder, enten det er når du står i baris foran speilet med kameraet rettet mot din 2,3 kg lettere kropp, eller når du står bevæpnet foran en geitebonde i Afghanistan som har på klær som er akkurat klumpete nok til at du kan rettferdiggjøre å si at du trodde han hadde på seg en bombevest. Så gjenstår det bare å bruke dine (nå) slanke fingre til å trykke på avtrekkeren.

KETO-DIETTEN

Dermed ble vi hentet på stuegulvet av ambulansepersonell, etter å heroisk nok ha krabbet bort til fasttelefonen i anfalls-tåka.

Hva: En type lavkarbodiett med mye fett og veldig lite karbohydrater. Hvorfor: Tanken er å lure kroppen til å brenne fett. På grunn av diettens lave karbohydratinnhold får kroppen lavere blodsukkernivå. Kroppen går inn i en sulttilstand, selv om du ikke sulter. Dermed brenner kroppen fett i stedet for karbohydrater. Regler: Dietten bør bestå av 70% fett, 25% protein og 5% karbohydrater. Resultat: Ned 2 kg. Tur med ambulanse. Passer for: Folk som trener. Passer ikke for: Folk som liker hvetebakst. KETO-DIETTEN FOKUSERER først og fremst på å oppnå ketose. Dette oppnår du ved å spise ekstremt lite karbohydrater. Filosofien er at det er fett, ikke karbohydrat/sukker, vi er skapt til å bruke som energikjede. Hvis den daglige dosen karbohydrater uteblir, lurer vi kroppen til forbrenne fett. Keto-diettens forkjempere hevder at man får et kick av det kontrollerte blodsukkernivået som etter hvert oppnås, selv om sult altså er virkemiddelet. Under forberedende refleksjon over egne matvaner, innså vi at matvanene våres fra før av gikk ut på å nyte en god del, ost, rødt kjøtt, spekemat, paté og smør, samt en stor mengde grønne grønnsaker. Kanskje keto-dietten ikke er så ille, tenkte vi. Noe vi var lite forberedt på var sukkersuget som gjorde seg bemerket fra første stund, helt til dagens største måltid skulle inntas. Middagen besto av saucisson som forrett, samt en omelette, entrecote og kål. Smør ble generøst tilsatt både under og etter tilberedning av alle ingrediensene. Første natt la vi oss veldig mette, med et betydelig antall fettflekker på klærne. Til nå, ingenting uvanlig. Omeletten til frokost dag nr. 2 smakte egentlig ganske ekkelt. Ikke greier vi lage noe særlig appetittlige omeletter heller. Søtsuget er blitt tydeligere, på grensen til irriterende. Særlig lysten på bakverk. Kylling og brokkoli står på menyen den kvelden, og ost tilsettes for å oppnå tålelig metthetsfølelse. Dag tre begynner en allerede tynn mage å se litt skrinn ut. Vi er tom for spekeskinke, og egg frister ikke til frokost lenger, dermed uteblir noe som helst måltid frem til klokka 15. Bloggen Smørjesus definerer Keto-dietten som «følelsen av å ha en stabil energi, selv om klokka er 15:00 og du ennå ikke har spist den dagen». Søtsuget er minsket, men vi føler oss i det hele tatt ganske ekle. Stabil energi, langt ifra – en bysykkeltur på tom mage fremkaller kvalme og et umiddelbart behov for å innta betydelige mengder mat. Vi svetter. Mye. Magen skriker etter cola eller noe som kan gi et tilsvarende boost. Vi nøyer oss med solsikkekjerner og grillet svin. Natten er preget av intens kaldsvette. Dag 5 våkner vi med dårlig ånde, og orker ikke tanken på å lage noe mat selv, heller ikke se på fett. En kjøpt quiche blir løsningen. Quichen inneholdt nøtter, som er anbefalt for å få i seg proteiner under en keto-diett, men ikke til hyper-allergikere som naivt nok tror quiche ikke kan inneholde noe slikt. Dermed ble vi hentet på stuegulvet av ambulansepersonell, etter å heroisk nok ha krabbet bort til fasttelefonen i anfalls-tåka. Til nå hadde vi kun tapt 2 kilo over 4 dager – et forholdsvis greit vekttap, men oppholdet på intensiven skulle imidlertid vise seg slå positivt ut på vekta (i anorektisk øyemed). Keto-dietten avbrutt, men hvis du er nøtteallergiker har du nettopp funnet en uvirkelig rask måte å gå ned i vekt på. Rask og dødelig. Men, vi lever, og jobber fortsatt med å fete oss opp etter anfallet. Denne gangen blir det ved hjelp av smågodt, pasta, vannbakkels og baguette.

MAT 75

ADELE-DIETTEN Hva: Adele-dietten/Sirtfood-dietten, tilsynelatende bevisst feilkreditert Adele fordi hun er kjendis og etter sigende har gått ned en del kilo på grunn av denne dietten. I virkeligheten er det Aidan Goggins og Glen Matten som har utviklet dietten bestående av såkalt sirtfood som (visstnok) inneholder proteiner som aktiverer sirtuiner – gener som skal ha en positiv påvirkning på kroppslige prosesser som metabolismen (aka fettforbrenning), resistensen mot diverse sykdommer og levealderen selv. Hvorfor: Torturere seg til fordel for helsebringende effekter. Regler: Kun spise mat som inneholder sirtuiner. Dag 1-3: Tre grønne jus og et måltid per dag (1000 kalorier), Dag 4-7: to grønne jus og to måltider per dag (1000 kalorier). Får ikke lov til å spise etter 19:00. Resultat: Deprimert. Passer for: Rike A-mennesker. Passer ikke for: Fattige B-mennesker som liker å gå ut fra leiligheten.

Vi ble liggende i fosterstilling i sofaen med kronisk tusenmetersblikk.

VI BEGA OSS UT PÅ ADELE-DIETTEN etter å ha skumlest tabloidoverskrifter om at denne innebar å nyte sjokolade, rødvin og kaffe. Det var før vi fant ut at den første uka av den vedrørende dietten hovedsakelig innebærer å holde seg innen 1000 kalorier per dag. 1000 kalorier som skal utgjøres av en grønn jus som er så vond at smaksløkene vrir seg i smerte, tett etterfulgt av en anger på at man i det hele tatt har blitt født. Vi leste et provoserende avsnitt skrevet av en provoserende blogger mens vi inntok vårt første glass: «Det er noe med det å starte dagen med litt grønt. Jeg føler meg umiddelbart mye sunnere og selv om det tross alt finnes veldig mange alternativer som er minst like sunne eller til og med sunnere, så gjør det jo ingenting å sitte med denne følelsen. Det gjør jo at alt umiddelbart føles veldig greit, nesten så jeg har lyst til å plystre» Forfatterne bak The Sirtfood Diet påstår at SIRT-1-genet er med på å regulere appetitten, og henviser til en undersøkelse med deltakere som har prøvd dietten, hvor flere skal ha rapportert om at de har hatt problemer med å spise alt som var inkludert i diettplanen. Tydeligvis var målgruppen i denne undersøkelsen vaskeekte lystløgnere, for slik fungerte ikke dietten for oss. Den grønne juicen som skulle konsumeres tre ganger om dagen består av ingredienser som kål, stangselleri, persille, ruccola, eple, sitron og matcha. Ikke la deg lure av at dette er relativt ydmyke ingredienser som hver for seg smaker vanlig mat. Når disse organiserer seg er det duket for krig. Sirtfood-dietten har en tidskonsumerende diettplan, og dagene under disse matrestriksjonene gikk i stor grad bort til å jakte etter de påkrevde ferske, sirtfood-vennlige og dyre ingrediensene til middagen. Deriblant risvin, miso, bokhvete, gurkemeie, ingefær, rawit, og kapers, i tillegg til de nevnte ingrediensene i jusen, som vi allerede hadde torturert de fem sansene med tidligere samme dag. Etter middagsmåltidet fikk vi tillatelse til å spise 30 gram sjokolade. Ikke vanlig god melkesjokolade, men den kjipe, kompromissløse nørdeversjonen med 85% kakaoinnhold. Etter 19:00 var det ikke lov å spise mer – et slags halvhjertet fasteregime basert på en omdiskutert myte om at kroppen ikke forbrenner fett på kvelden, i tillegg til et vellykket forsøk på å få oss til å kjenne litt på meningsløsheten ved våre egne liv. Dietten myrdet det vi i utgangspunktet hadde av interaksjoner med andre mennesker. Ved enhver sosial forespørsel, måtte vi bruke den siste gjenværende energien til å å forklare at vi ikke hadde energi og ble liggende i fosterstilling i sofaen med kronisk tusenmetersblikk. Vi var som ofre for stockholmsyndromet; kidnappet som diettens gissel i egen leilighet, ble man takknemlig for den maten man fikk spise selv om maten smakte vondt. Heldigvis greide vi å slippe oss fri fra gisseltakeren allerede på dag 5. Vi rømte ut fra leiligheten og var sosiale, drakk oss fulle og stappet i oss kebab. Og vi angrer ikke på noe. ■

76 LITTERATUR

FOTO: JAKE BELCHER

Jeg var virkelig ikke interessert i å skrive en vanlig kriminalroman som kun handler om å finne morderen.

Ottessa Moshfegh (f. 1981) Har tidligere gitt ut bøkene McGlue (2014), Eileen (2015), Homesick for Another World (2017) og My Year of Rest and Relaxation (2018). Har flere noveller og korttekster publisert i Granta, The Paris Review og The New Yorker. Fikk debutromanen Eileen kortlistet til Booker-prisen i 2016.

– JEG HÅPER DEN IKKE OPPFATTES SOM EN MISLYKKET KRIMROMAN TEKST MARTE STORRØ

LITTERATUR 77

Jeg tror vi er ved et punkt i kulturen der vi vil at de kvinnelige karakterene vi leser om skal være ledere, vinnere og bedre enn alle andre.

Ottessa Moshfegh om fantasi, hunder og Harrison Ford.

ATT&DAG MØTER OTTESSA Moshfegh i stua hennes, ved foten av et fjell i indre California, via Skype. Dette var i midten av juli, og vi forholder oss til to forskjellige virkeligheter: Hos henne har delstaten nettopp besluttet å stenge ned igjen på grunn av koronasituasjonen, mens vi i Norge allerede er på vei til Spania. Norge har kanskje gjort noe riktig, undrer Moshfegh. Kanskje det. Selv har hun tilbragt de siste månedene hjemme og fylt dagene med skriving og skogsturer. Egentlig skulle hun på bokturné denne våren, med en bok som ble til i 2015, men som har ligget i karantene i en skuff fram til nå: Death in Her Hands, hennes tredje roman og femte utgivelse. MOSHFEGH FIKK SITT gjennombrudd med sin forrige roman, My Year of Rest and Relaxation (2018), som handler om en rik og modellpen 24-åring som bestemmer seg for å sove et helt år ved hjelp av sovemedisiner og antidepressiva. At tilværelsen hennes minner om et slags karanteneliv, der hun i narkorus kjøper dyrt undertøy på nett og forlater leiligheten på Upper East Side så lite som mulig, syns Moshfegh har gitt en ny resonans til romanen. På flere måter har tilværelsen til den forrige romanens hovedperson likhetstrekk med livet til hovedpersonen i Death in Her Hands, som også holder seg mest hjemme for seg selv, bortsett fra når hun lufter hunden og kjører til sentrum for sitt ukentlige matinnkjøp. Men der My Year of Rest and Relaxation foregår i New York og handler om en ung, privilegert og usympatisk kvinne, er Death in Her Hands satt til det avsidesliggende stedet Levant og handler om en eldre, litt mislykket, men fortsatt privilegert og usympatisk kvinne. Hun heter Vesta Gul, er 72 år og enke. – Jeg tror vi er ved et punkt i kulturen der vi vil at de kvinnelige karakterene vi leser om skal være ledere, vinnere og bedre enn alle andre. Men det er på tide at vi respekterer kvinnelig makt og autoritet som ikke arter seg på den «riktige» måten, den vi er vant med, og som føles mest bekvem. Det er lett å bli frustrert over Vesta. Hun er så mislykket og vanskelig å forstå. Hun kunne aldri vært noens mor, noe hun heller ikke er. Eller, Vesta er vel mammaen til hunden sin, men hun er ikke engang så flink til det. Men hva så? Hun er delikat og fantastisk, med standhaftighet, indre mot og en unik evne til å observere verden. På en av sine ikke rent sjeldne skogsturer finner Vesta Gul en lapp om et lik i skogen. Etter dette er hennes skjebne forseglet: hun er fast bestemt på å løse denne mordgåten, og inntar rollen som detektiv. Kanskje som konsekvens av et mer eller mindre frivillig sosialt sølibat, begynner hun å dikte opp potensielle hendelser og mordere i søken etter forklaring. På veien snubler hun over tanker om sitt eget liv, om hvordan det egentlig ble som det ble. – Jeg var virkelig ikke interessert i å skrive en vanlig kriminalroman som kun handler om å finne morderen. Tanken var å skrive noe mer eksperimentelt, om skriving og kreativitet. Men også om hvordan mennesker lager sammenhenger for seg selv for å rettferdiggjøre og rasjonalisere den forstyrrende virkeligheten de lever i. Du vet, uten fantasi ville verden vært et forferdelig sted. – Death in Her Hands er også skrevet som en slags undersøkelse av hvordan man responderer når man leser. Derfor startet jeg boka med et stykke litteratur, nemlig lappen som Vesta finner, der det står at det ligger et lik i

skogen, noe det jo ikke gjør. Resten av romanen skrev jeg som et svar på det som står på lappen, og i forsøk på å finne ut av dette mysteriet uten svar, må hun dikte opp det hele. Det er en roman om fantasiens mysterier, så jeg håper virkelig at den ikke blir oppfattet som en slags mislykket krimroman. MOSHFEGH HAR TIDLIGERE brukt konseptuelle metoder for å skrive. Debutromanen Eileen (2015), kortlistet til Booker-prisen i 2016, begynte hun å skrive etter metoden fra manualen The 90-Day Novel av Alan Watt, som handler om, slik tittelen gir indikasjoner på, hvordan man skriver en roman på 90 dager. Litt på tull, litt fordi hun var blakk og litt fordi hun ville bli kjent, sa hun til The Guardian. Men hun fulgte den bare i 60 dager, fordi det var for kjedelig. Også Vesta Gul får hjelp av manualer for å dikte opp mulige løsninger på mordmysteriet, og finner en liste kalt «Top Tips for Mystery Writers» på internett. Et av tipsene er å fylle ut et skjema for karakterene man skal skrive om, der man skriver inn all mulig informasjon, som for eksempel utseende, personlighetstrekk, familiebakgrunn og favorittmat. Vesta fyller ut et sånt skjema om Magda, den angivelig drepte kvinnen, og det blir formen på et av kapitlene i romanen. Finnes det et skjema som du har fylt ut om karakteren Vesta, på samme måte som hun fylte ut et for drapsofferet Magda i romanen? – Det er veldig meta å skrive om en person som skriver, og det kan bli litt overlapping. I skrivingen var det som om jeg tok på meg et slags Vesta-kostyme, latet som at jeg var henne, og tenkte hva jeg ville sagt og gjort om jeg var henne. Det var gøy. Men jeg fylte ikke ut et sånt skjema om henne. Kanskje jeg skulle ha gjort det? Kanskje neste gang? De få menneskene rundt Vesta Gul uttaler navnet hennes feil gjentatte ganger. Til slutt begynner hun å gjøre det selv. I en alder av 72. Hvorfor akkurat … Vesta Gul? – Hmm … Mange spekulerer rundt betydningen av navnet Vesta Gul, men det er et villspor. Passende for en detektivroman! – Da jeg skrev Death in Her Hands fant jeg først på navnet til den drepte kvinnen, Magda, noe som satte standarden for resten av navnene. Jeg var inne i en slags Østeuropeisk sfære, og navnet Vesta bare … Kom til meg. Jeg visste ikke hva det betydde, bare at det var et ekte navn. Etter å ha søkt det opp, viser det seg at det er navnet på gudinnen for ildsted, hjem og det å ta vare på familien. Men å lage bål og sørge for at familien er varm, komfortabel og mett, er helt bortenfor Vestas evner. Hun klarer jo knapt å få i seg mat selv. Jeg så at noen skrev en trigger warning om romanen på Goodreads, på grunn av holdningen hennes mot feite, TV-tittende landsbymennesker. Advarselen nevnte også en hendelse med vold mot dyr i romanen. – Noen folk, de som skriver sånt, er virkelig ute av balanse. Det er så kontrollerende. Hvis de bryr seg så mye, kan de heller gå ut og advare folk mot å se på søppel, gå forbi en kirkegård, se på brystområdet til kvinner, eller lese nyheter. De kan starte der i stedet for. Du har blitt kalt provokatør …

[Moshfegh himler med øynene] – Altså, det går bra … Hvis en provokatør er noen som provoserer andre, vil jeg heller være det enn det motsatte, en forfatter som ikke påvirker folk i det hele tatt. Journalister må jo skrive noe, og om slike betegnelser kan få flere til å lese bøkene mine, så får det bare være. – Men det der du fortalte om den Goodreads-advarselen om vold mot dyr i boka gjør meg egentlig ganske opprørt. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på det. Romanen er jo fiksjon, ikke virkelighet. Vanvittig. Du har hunder? – Ja! Vil du se? [Moshfegh bærer oss til den andre siden av rommet, og viser to hunder i søt søvn] – Her har vi den store hundedatteren vår Julee, hun er så trøtt. Og her er lille Walter, min lille baby, også veldig trøtt. De vekker meg på morgenen, så mater jeg dem, og så legger de seg igjen. Noen hunder er virkelig magiske. Høres magiske ut! Den ene hunden din heter det samme som den avdøde mannen til Vesta, Walter. – Ja. Jeg hadde helt glemt at jeg hadde en karakter som het Walter da jeg ga hunden navnet. Hunden, altså den i romanen, virker å ta over plassen til Walter etter hans bortgang? – Absolutt, og ikke bare metaforisk sett. Hun skaffer hunden så fort mannen dør, og elementer fra ekteskapet med Walter videreføres til forholdet med hunden. For eksempel når hun tror hunden blir sint om hun ikke mater ham på riktig måte. Walter er en ganske manipulerende mann. Han kritiserer Vesta for mange ting, spesielt måten hun tenker på. Likevel viderefører hun en del av hans tenkemåter i romanen, som om han hjemsøker henne. – I begynnelsen av boken føler hun seg forlatt, og hun savner Walter, men etter at detektivarbeidet og skrivingen tar til, oppdager hun egne styrker. Og ikke minst, innser hun at Walter var en komplett idiot, men også at mange av hennes tanker egentlig er hans. Så hun må kvitte seg med dem. Det er jo sånt man må gjøre hele tiden. Som når man gjør det slutt med en kjæreste, og man bærer på og lever etter deres dømmende holdninger lenge etter. For å bli fri, og det vil Vesta, må hun finne ut hvilke tanker som er hennes egne, og hvilke som tilhører den avdøde mannen hennes. Først da kan hun bli kvitt ham. Slemme menn er en gjenganger i romanene dine. Et unntak er Harrison Ford, som figurerer som en slags idealmann i både Death in Her Hands og i My Year of Rest and Relaxation. Hva er det med Harrison Ford? – Jeg forguder ham. Virkelig. Det er så rart, for når man ser filmene hans, spiller han ofte sleipe drittsekker og skjørtejegere. Som i Indiana Jones-filmene. Jeg beundrer ham til tross for dette. Det må være på grunn av karismaen hans, både som mann og skuespiller. Jeg er ganske fascinert. Kommer han til å dukke opp i din neste roman? – Nei, slett ikke. Nå jobber jeg med en roman som skal foregå i middelalderen, så Harrison vil ikke bli invitert. Det er en slags saga fra en fiksjonell landsby et eller annet navnløst sted, muligens i Øst-Europa.

■

78 LITTERATUR

’’

ANMELDELSER LITTERATUR

MOR, GI MEG REGNET FOTO: IDA WAMMER

OG SÅ KOM REGNET Anniken Jørgensen 128 sider Gyldendal, 2020

«Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal leve, om det skal gjøre så vondt.» – Nathalie, 24 år. Nathalie på 24 år dumper kjæresten «Michel» (de som vet de vet!) i forargelse over at han fortsatt elsker henne. Fem måneder tidligere begikk hun generaltabbe nummer én og insisterte på å drikke rødvin sammen, til tross for hans alkoholproblem. Nå er han tilbake på kjøret, pisser i sengen, og elsker henne fremdeles (ja, det er på ekte dette som er vinklingen, jeg vet faen meg ikke hvem som dumper hvem, men virker som henne, fuck denne romanen).

Jeg har aldri tidligere lest kjærlighetsskildringer som får meg til å vegre meg for intimitet i all overskuelig fremtid.

VANLIGVIS FINNER MAN en eller annen form for resonans i en skjønnlitterær tekst som har blitt utsatt for møysommelig redigering, stadige utkast og grundig lesning – enten det gjelder svake debutromaner eller litterære mesterverk; noe møter en i lesningen. Anniken Jørgensens debutroman Og så kom regnet, hvis en slik sjangerbetegnelse overhodet gir mening i denne sammenhengen, er ikke engang provoserende svak. Dagene til Nathalie fylles av pillemisbruk, kjærlighetssorg og panikkanfall. At Michel ikke legger ut noen røpende detaljer på Instagram, gjør ikke saken bedre. Vi følger Nathalie mens hun, ved hjelp av en psykolog, forsøker å stable livet på beina igjen. Hun sliter med å venne seg til tanken på at hun er et menneske som går til psykolog, og tenker at det vanligvis er slike som Utøya-terroristen som oppsøker hjelp. Tilværelsen blir heldigvis bedre. Nathalie møter en mørk, eldre kjekkas kalt Tobias, som har markerte magemuskler. Dessverre møter hun Michel igjen og alt kollapser, helt til hun plutselig får svar fra ham på fyllemeldingene fra romanens innledning. Han savner henne også. OG SÅ KOM REGNET forsøker seg på noen nokså spenstige sjangergrep, fra klassisk fortellende tekst i den undervurderte sjangeren skolestil, via små instagrampoetiske snippets og hele veien til spektakulære indre dialoger mellom hovedpersonen og angsten etter et ublidt møte med nattens fyllemeldinger til eksen. Jeg lar meg nesten begeistre av motet – det er ikke mange norske romanforfattere som eksperimenterer med form i tilsvarende grad og i like raske vendinger.

Det er ikke nødvendigvis interessant at noen lider, føler angst og smerte. Det er språket, den litterære forskjønnelsen – gjerne underliggjøringen – som hever disse gjenkjennelige menneskelige erfaringene fra simple konstateringer. Når Jørgensen forsøker å invitere leseren inn i en skildring av panikkangst på vei til en bursdagsfeiring, en tilstand mange har følt på kroppen og som kan være grusomt å oppleve, brytes det brått av helt banale observasjoner knyttet til egen stil og fremtoning: «Jeg liker å se litt maskulin ut, en type fransk maskulin, kald og utilnærmelig. De er flere som har spurt om jeg er lesbisk, men jeg er bare redd. Og sliten». Det er nærmest umulig å ta et i utgangspunktet alvorlig tema seriøst etter å ha lest noe slikt. Ikke bare er det svakt på både språk og komposisjonsnivå – det bagatelliserer også et av bokens sentrale temaer. KVALITETEN PÅ PROSAEN, billedspråket som skal gjøre alvoret levende for leseren, tydeliggjøre og kontekstualisere det, er enda verre. Jeg har aldri tidligere lest kjærlighetsskildringer som får meg til å vegre meg for intimitet i all overskuelig fremtid: «Den sorte T-skjorten som stryker uanstrengt mot kroppen hans og får være så nær han. Jeg vil være så nær han. Alt beveger seg i en slags nostalgisk sakte film». Det er ikke ofte man utvikler en usunn skepsis til eget klesskap av å lese forsøk på å formidle menneskelig intimitet. Nærmest alle forsøk på skildre følelsene Nathalie nærer til sine platte medmennesker er tilsvarende pinlige, fremmede på et vis, men noen av dem fremstår også skremmende umenneskelige i sin klønete språkdrakt. Refleksjon over de fæle tingene som har skjedd i hovedpersonens liv, blant annet tapet av moren, som ender i den tragiske konklusjonen at man «står uten fast grunn under føttene», er mer banale enn det gjennomsnittsmennesket lirer av seg i skammekroken på SFO. Så også når hovedpersonen søker tilhørighet i «fuckethet» og kontakt med omverden: «Tenk om det ikke fins (sic!) noen andre som er det? Like føkka som meg. Skal jeg være alene resten av livet da?». Nathalie finner heldigvis sin «føkka» kis igjen. Kjærligheten har muligens overvunnet psykisk lidelse. Hvis dette er tilhørighet, vil jeg for min del helst være alene resten av livet. For tross alt, hvis gutter med kjærlighetssorg er det vakreste i hele verden, kan ingenting matche en fullblods eremitt.

Joakim Randa Berthelsen

LITTERATUR 79

EVIG MONOLOG I ET KAOTISK SINN ANTKIND Charlie Kaufman 720 sider Penguin Random House, 07.07.2020

I MANUSFORFATTER OG regissør Charlie Kaufmans første roman får vi et forvirrende innblikk i det kaotiske livet til den mislykkede filmkritikeren B. Rosenberger Rosenberg, gjennom hans upålitelige, distraherte og veldig underholdende indre monolog. Rosenberg er mest opptatt av å være sykelig woke (han har funnet på sitt eget pronomen og understreker flere ganger for seg selv at han ikke er rasist), irritere seg over manglende anerkjennelse og det å ha så smale referanser som mulig. Han er med andre ord en av verdens mest irriterende personer. EN DAG SNUBLER Rosenberg over en Henry Danger-aktig amatørregissør som har brukt 90 år av livet sitt på å lage en animasjonsfilm som varer i tre måneder. Etter å ha vært den første til å se filmen, blir ikke Rosenberg bare overbevist om at filmen er et mesterverk, han er også sikker på at hans rolle i oppdagelsen vil gi ham den akademiske anerkjennelsen han selv synes han fortjener. Etter et besøk på en burgerrestaurant hvor Rosenberg prøver å imponere kassadama ved å fortelle at han har hengt mye med ikke-hvite i det siste, går det som det må gå: den eneste utgaven av filmen brenner opp, og Rosenberg bestemmer seg for å rekonstruere hele filmen fra hukommelsen. Herfra begynner plottet å bli vanskelig å beskrive. Rosenberg begynner nemlig ikke bare å blande minner, fantasi og drømmer, han begynner også å blande seg selv med andre og å miste fullstendig grepet om virkeligheten. HAR DU SETT Kaufmans filmer er det mye å kjenne igjen i Antkind. Kaufmans magisk-realistiske univers er som regel befolket av personer som ligner Rosenberg – dypt ensomme og usikre mennesker som sliter med å kommunisere hva de føler og tenker, både direkte og til de rundt seg, men også gjennom umulige kreative prosjekter. Rosenbergs forsøk på å forvandle vage minner og sjølve livet til kunst minner spesielt mye om Synecdoche, New York (2008), regi-debuten som nesten tok knekken på karrieren til Kaufman. Kanskje ikke overraskende for en som har utfordret grensene for hva som

kan være en kommersiell filmsuksess, gir romanformatet Kaufman enda større friheter. Kaufman har selv uttalt at han ville at romanen skulle være ufilmelig, noe han trygt kan si han har oppnådd. Det er vanskelig å se for seg Rosenbergs indre sjeleliv (eller mangelen på et) skildres på film, i alle fall på en måte som gjør at noen ville sett den. Antkind gir Kaufman både tid og rom til å dykke enda dypere ned i et kaos av fremmedgjøring og psykiske lidelser enn det som ville vært mulig på film. MER OVERRASKENDE ER det kanskje at Kaufmans kreative frihet har gjort ham litt mindre dyster. Det kan virke som en prøvelse å tilbringe 700 sider i hodet på en irriterende person som holder på å bli alvorlig psykisk syk, men Antkind er betraktelig lysere enn de fleste av Kaufmans filmer. Rosenbergs opplevelser punkteres av morsomme assosiasjoner til alt fra et mislykket essay om den urealistiske fremstillingen av insekt-sykehus i animasjonsfilmen The Ant Bully, hans endeløse beundring for Judd Apatow, til hvorfor man må se en film syv ganger før man vet hva man synes om den (også baklengs og opp-ned). Og alt imellom. Nesten like underholdende som å lese boka er det å lese intervjuene med forfatteren hvor journalistene sliter med å få Kaufman til å snakke om noe som har med boka å gjøre. Kaufman forteller heller om hvor vanskelig karrieren har vært siden 2008, og at han blir stadig mer villig til å ta på seg prosjekter han egentlig ikke brenner spesielt for. Kaufman er kanskje ikke blitt Rosenberg ennå, men han er allerede et godt stykke på vei.

Marco Reinertsen

80 SPONSET INNHOLD FRA ARK

FOTO: ISAK OKKENHAUG

ZESHAN SHAKARS VEI

Vi har hørt om forfattere som stenger seg inne på et værelse og nekter å komme ut før de er ferdige med boka. Hvilken type forfatter er du? – Ganske disiplinert, egentlig. Jeg skriver mest på kvelden, så fra sånn åtte og frem mot midnatt. Hver dag, når jeg har et konkret prosjekt. Digger du å skrive eller digger du å ha skrevet? – Det jeg digger mest er tanken på hva jeg skal skrive. Idéfasen, når den bare kan være helt løs og flyte, alt bare kan være notater og tanker. Det er den beste. Når jeg setter meg ned ved pc-en og skal skrive, blir det aldri så bra som det var i notatene og i hodet mitt. Neste gang kan du jo bare gi ut notatene dine da! Du har to jobber, to barn og sikkert to kompiser også. Når får du tid til å lese? – Før jeg legger meg stort sett. Beste sovemedisinen som finnes. Og hva leser du da? – Jeg har lest litt biografier i det siste, og både Lahlum sin om Reiulf Steen og Jonathan Eig sin om Muhammad Ali var heftige. Finnes det litteratur du hater? – Jeg vil ikke få for mange uvenner i det forfatter-Norge jeg ennå ikke er en formell del av, så veit ikke hvor mye jeg skal si om det. Greit nok. La oss ta fem kjappe! Favorittklassiker? – Brødrene Løvehjerte. Astrid Lindgren, bare, wow. Favorittforfatter/skribent? – Det der varierer med dagsformen. Akkurat i dag tror jeg at jeg sier Chimamanda Ngozi Adichie. Beste norske forfatter? – Hmm ... Johan Harstad. Noen ukjente du vil løfte frem? – Kanskje ikke så ukjent, men Mohsin Hamid er veldig god. Har du noen guilty pleasures? – Jeg hadde en fase midt i tjueåra hvor jeg blei helt hekta på Hercule Poirot. Kjøpte en DVD-boks med alle episodene og binga dem aleine på rommet i kollektivet jeg bodde i. Det har vi alle hatt. Hva den mannen ikke får til! Har du noen flere anbefalinger? Podkast f.eks? – The Ezra Klein Show. Helt rå på å utforske de store ideene og konfliktene i vår tid fra mange ulike sider. Film? – La Haine. Fortsatt den fremste europeiske hoodfilmen.

Zeshan Shakar forteller at det han digger mest er å skrive. Flaks at han ble forfatter da! Vi tok en prat om hans nye bok, Gul bok.

JENNOM TANTE ULRIKKES VEI ga han innvandrerungdom en roman de endelig kunne speile seg i, og resten av oss fikk en etterlengtet innsikt i hvordan det kan være å vokse opp på Stovner. Han nye bok får anmelderne til å juble – og Abid Raja til å gråte. Men hvorfor? – Klassereise recognize klassereise, og Abid er en mann av sterke følelser. Han kjente seg igjen, tror jeg. … Fordi den handler den om en mann med mål om å danse på alle lokale nyhetssendinger i løpet av en sommer? Hvorfor måtte du skrive Gul bok? – Jeg tok en liten skriveperm fra jobb, så da måtte jeg jo skrive. Også er jeg byråkrat og Gul bok handler nettopp om en byråkrat, og en del mer. Det gir mening. Millioner av nordmenn har lest Tante Ulrikkes vei. Hvorfor burde de også lese Gul bok?

– Det er på ingen måte en direkte oppfølger til TUV, men de som likte noe av tematikken i TUV, som identitet, utenforskap og klassereise, vil finne det her også. Hvordan har det vært å bli innlemmet i forfatter-norge? – Egentlig er jeg ikke helt innlemma, jeg er ikke medlem i Forfatterforeningen ennå. Jeg sendte faktisk inn søknadspapirene i går, så vi får se da. Vi krysser fingrene! Hvis du hadde sagt til en 16 år gammel deg at du skulle bli en bestselgende forfatter, hva hadde ungdoms-deg svart? – Hva, seriøst elle? Du kødder, jeg veit du kødder. Nei? Shit ass. Hvor mye tjener du, a? Leste du noe på den tiden? – Jeg hadde nesten fullstendig lesetørke mellom sånn 12-18-årsalderen. Den eneste jeg kan huske å ha lest var Beatles av Saabye Christensen. Og den var skikkelig, skikkelig bra. Det hender ofte jeg leser små deler av den, seinest for noen måneder siden.

Serie? – Æhh, har nesten ikke sett noe siste året. Siste jeg så var Normal People og jeg var så gira at jeg fant en hack for å se den på svensk TV, siden jeg ikke klarte å vente til den kom på NRK. Men den har jo hele verden sett nå. Hadde egentlig trengt noen nye anbefalinger sjæl... Forfatter, byråkrat og nå også hacker av svensk TV. Et ekte multitalent. En snartur innom det eksistensielle: det er mye som foregår i verden nå. Stiller du deg optimistisk eller pessimistisk til fremtiden? – Ofte tar jeg meg selv i å være pessimistisk på sånne ting som ligger kort frem i tid, men stort sett alltid veldig optimist på det som ligger langt frem. Til slutt: Nå kommer det sikkert en ny bølge av forespørsler for alt fra bokbad til Farmen mot deg. Får vi sett deg noe sted i løpet av nærmeste fremtid? – Om bokbad er tingen, så er det et med meg på Deichman Bjørvika i september. Men sånn ting på TV ... Jeg sliter litt med game rage, så tror jeg skal holde meg unna ting som involverer spill og konkurranse. Den er god. Sees på Deichman, da!

Gul bok er nå tilgjengelig hos ARK Bokhandel Sponset innhold skrevet av Joakim Ljønes

K R A S O H R E T E H Y N

«Heidi Linde skriver så det suser om familie, barn og de vanskelige valgene midt i livet.»

«Les den i et sug!»

379,Etterlengtet ny roman fra forfatteren av Tante Ulrikkes vei.

349,-

379,Moderne samliv: om troskap og utroskap, moderskap og seksualitet.

Anniken Jørgensen romandebuterer! En roman om lengsel og ensomhet.

«For en nydelig bok!» VG

399,399,Om rynker og treningshysteri, ensomhet, lyst og begjær, og mye mer.

349,-

Boka for deg som vil bli sterkere, smidigere og sprekere hjemmefra. Helt uavhengig av fysisk form og erfaring.

Den ultimate boka om livsmestring og mental helse for ungdom. En faglig solid bok som gir unge mennesker kunnskap og råd som kan lette veien gjennom livet.

Kjøp nå på ARK.no – bestill hjem eller Klikk & Hent i nærmeste butikk!

82 MUSIKK

’’

ANMELDELSER MUSIKK OBS: I denne avisen har Eirik Kjøs Usterud også intervjuet Ulverfrontmann Kristoffer Rygg om gjeldende album, på side 86. Vi kan forsikre om at anmeldelsen ble skrevet før det i det hele tatt ble gjort en intervjuavtale, og at Eirik er Norges fjerde beste til å skille kunst fra kunstner.

BUTTECHNO PSY X Gost Zvuk, 07.08.20

POPCAAN Fixtape OVO Sound/Warner Records, 07.08.20

A. G. COOK 7G PC Music, 12.08.20

ULVER Flowers of Evil House of Mythology, 28.08.20

Det føles som en evighet siden Pavel Milyakov alias Buttechno spilte under Bylarm. Og som om ikke Covid-19 var nok: hans sjette album PSY X. Sammenlignet med det langt mer rigide 2019-albumet badtrip er PSY X frisluppen teknisk lekenhet, som fortsatt ikke går på bekostning av det gode lyddesignet vi har lært oss å forvente av Buttechno. På PSY X går det utstøtte og det forfengelige hånd i hånd. Tidligere i år slapp russeren et album som bestod av opptak fra opptrednen hans under Berlin Atonal i 2019, en audiovisuell performance kalt MASSE MÉTAL. Selv beskriver han musikken sin, skal vi tro den egenkomponerte bioen på Bandcamp, som: «the ephemeral post-apocalyptic world where the new rises through the ruins of an old world order». I PSY X har Buttechno laget enda et utflytende verk med komplekse lydlandskap, som med litt innsats kanskje kan funke som akkompagnement til et tenkt, dystopisk installasjonskunstsverk. Samtidig er han fortsatt komfortabel med å bruke catchy hardbass-elementer. Albumnavnet refererer til et bortgjemt område i sjelen, et sted Buttechno selv kaller for X. Skal vi tolke albumet deretter er musikken introspektiv, selvbevisst og kaotisk i sitt møte med en minst like kaotisk verden. Og det låter også nokså mørkt. Spor som «X-tr» og «the big R» er særlig angstfylte, men oppleves ikke som forsøk på å flykte fra denne angsten – heller som en fabulering over den. Sporet «2020» ligeså, i tillegg til at det bekrefter Buttechnos ønske om å referere direkte til samtiden. Mot slutten bekrefter «AC torches» at dette er Buttechnos beste album hittil, men låten jeg vil trekke frem helt til sist er «O2», som minner oss på å huske å notere at vi skal sette ekstra stor pris på norske artister som Fakethias, Psycheek og den uslepne juvelen DJ Terranova MC, som bidrar til å gjøre den norske elektroniske musikkfloraen litt mer skækk.

I det konkurransepregede Dancehall-miljøet på Jamaica, sitter den selverklærte kongen Vybz Kartel inne i fengsel på livstid for drap på en tidligere kollega. I dag er det Popcaan som har inntatt tronen. Popcaan ble også selv oppdaget av Kartel på slutten av 2000-tallet og har siden nytt en tilsynelatende ustanselig oppgang i popularitet. Han ble virkelig omfavnet av internasjonal mainstream da han dukket opp på en lekket versjon av Drakes superhit «Controlla», for så å finne ut at han var blitt kuttet da albumet kom. Hvorfor er fremdeles uvisst. Utelatelsen av Popcaan gjorde fanbasen hans rasende, men det har riktignok ikke hindret de to å samarbeide siden. På Fixtape dukker den kanadiske kulturgribben opp på to spor: På den typisk OVO-dancehalltypete hiten «Twist & Turn» med Partynextdoor, og på den mer OVOrnb-typete «All I Need». Popcaan er også signert til plateselskapet OVO Sound, og der det første prosjektet hans for plateselskapet, Vanquish, var preget av en følelse av retningsløshet, føles Fixtape mer som et overskuddsprosjekt. Popcaan manøvrerer seg uanstrengt mellom ballader, festlåter, og personlige anskuelser av egen suksess. Hatere får også passet sitt påskrevet på «Jealousy Die Slow», et mulig stikk til samtidige kolleger Alkaline og Mavado som har disset Popcaan de siste årene. Paranoia får et nydelig uttrykk på «Friends Like These», hvor Popcaan messer «Wid friends like these, who need enemy?» om og om igjen. Den sirlig produserte «Buzz» og påfølgende «Fresh Polo» er klassiske maktdemonstrasjoner i sexy og røff dancehall, og gir oss tidlig i tapen en forsikring om at Popcaan ikke har tenkt til å gå alt for mye på kompromiss med soundet sitt på tross av at han står i OVO-stallen. French Montana gjør en sedvanlig middelmådig opptreden på en av mixtapens lavpunkter «Murda» og «Unda Dirt» viser hvor uinspirert det kan bære av sted når man tyr til typiske rapbeats. Popcaan er gjerne på sitt beste når han skuer over sitt eget rike alene - med grandiose pianokomposisjoner. «I Only trust the bank and God», erklærer Popcaan, og det er godt å høre at den uhellige dualiteten frembringer inspirasjon hos dancehallens konge. Med Drake og OVO i ryggen, finnes det heller ingen grenser for Popcaans fremtidige suksess.

Alexander Guy Cook er mest kjent som sjefen og hjernen bak det fremtidsorienterte label-kollektivet PC Music, i tillegg til å være Charli XCX sin faste produsent. Musikken hans har bitende, fengende melodier, satt sammen av syntetiske og elastiske lyder og den medfølgende estetiske pakka er inspirert av eurodance og hardstyle, så sjokket det var å se ham opptre med en akustisk gitar på den digitale festivalen Secret Sky i mai var stort. Så stort, faktisk, at det var var nok til å vekke liv meg – selv etter å ha blitt nummen av 10 nattetimer med festivalstreamet EDM, Hatsune Miku, vocaloid og japansk jazz. På festivalen ble det servert akustisk emo i ordentlig Mike Kinsella-ånd, litt snublende, men særdeles sjarmerende fremført, som etter hvert gled over til en kakafoni av fantastiske remikser. Sånn er ofte DJ-settene til A.G, og sånn er albumet 7G også – et kontrollert kaos av uttrykk, sjangre og teknikker. Faktisk har han brukt så mange ulike måter å skrive musikk på til denne utgivelsen, at hver «disc», som han kaller det, er delt inn etter instrumenter. Advarsel: det er syv disker til sammen, varer til sammen i over to og en halv time, og inneholder svært mye forskjellig. Over de 49 låtene er det gøy å høre hvor mange av de som høres ut som et eksperiment med en teknikk eller lek rundt et motiv, mer enn vanlig strukturerte poplåter. «Note Velocity» er et godt eksempel på en låt som først og fremst hører ut som noe skrevet etter Steve Reich sine prinsipper, mens Waldhammer høres i bunn og grunn ut som black midi – en musikkstil hvor skjermen blir helt sort av noter/miditoner – bare at det er skrevet av Mozart. Tredje disk, «A.G. Supersaw», er partiet der A G. høres mest ut som seg selv, over en samling mer ekstreme låter som alle bruker supersaw (den gode, gamle trance-synthen Roland JP-8000), som utgangspunkt. På «Idyll» parafraserer han sin egen låt «I.D.L», fra sideprosjektet Life Sim (som forøvrig også samples på Charli XCXs fenomenale «Track 10» fra Pop 2), men han bruker kun vokalsamples av sin egen stemme. Den er såklart å finne på siste discen, kalt «Extreme Vocals». Der finner man også en versjon av Sias «Chandelier», som, uten å sjekke, må holde verdensrekorden i antall modulasjoner. Med en så kaotisk utgivelse som innehar så mange ulike uttrykk, er det likevel en rød tråd som skinner igjennom hele albumet, i tillegg til alt annet A.G. har gjort i sin karriere, og det er noe så enkelt som at han har en unik sensibilitet for pop-musikk. Selv de mest eksperimentelle sporene domineres av hans evne og teft for iørefallende og catchy melodier. Øreormer som «Silver», «Acid Angel», «2021» og «Today» sitter igjen allerede etter første lytt. Det sammen med evnen til å pushe de estetiske grensene til ytterpunktene, er det som gjør 7G til det mest definerende og oppsummerende verk i A. G.s karriere.

Christophe Boulmer

Kristoffer Jakobsen

Helt siden Kristoffer Rygg allerede i første låt på demoen Vargnatt i 1993 brått skiftet fra kvekkende black metal-vokal til en merkelig falsett som egentlig ikke ligner noe annet (med et mulig unntak av falsetten Fenriz gjorde på Goatlord) har det vært tydelig at Ulver ikke er en gruppe som gjør det du forventer at de skal gjøre. Siden den tid har de vært innom utallige stilskifter, som har tatt form av både rene sjangerstudier og musikk som er bortimot umulig å klassifisere, og de har alltid gjort det på sin helt egen måte. Med opuset The Assassination of Julius Caesar fra 2017 lot de sitt alltid sterke øre for gode melodier utarte seg i form av rendyrket synthpop, og tok kanskje det største steget ut i tilgjengelig og lettlikt musikk de noensinne har gjort – selvsagt uten å miste seg selv på veien. Flowers of Evil fortsetter i samme spor som Julius Caesar, men er akkurat forskjellig nok på alle måter til at det overhodet ikke føles som bandet har kjørt seg fast. Der den forrige platen gikk all in med massive refrenger og en glamorøs, glattpolert følelse, er det nå mørkere og dystrere. Både åttitallsreferanser og endetidsstemning er veldig i tiden. Men Ulver gjør det på en måte som gjør at de skiller seg ut. I deres hender blir «Nordic Sad»-popmodellen, som har vært godt etablert helt siden Abba, formet til sitt mest ekstreme ytterpunkt, der alt er ufattelig dystert samtidig som det utvilsomt er popmusikk. Eksempelvis er den Lilya 4 Ever-inspirerte førstesingelen «Russian Doll» like hjerteskjærende som kildematerialet tilsier, samtidig som den er utrolig vakker og fengende. Interessant nok er fokuset på menneskelig ondskap og svakhet det nærmeste Ulver har kommet å tangere de tidlige black metalårene sine rent tematisk, som jo er passende i år som debuten Bergtatt fyller 25. I likhet med mesterverket Nattens Madrigal, bandets siste rendyrkede black metal-plate, er interessen for det umenneskelige i mennesket svært sentral på Flowers of Evil. Den mektige og hypnotiske andresingelen «Little Boy» ser ut til å operere med den samme idéen om atombomben som et nytt syndefall som vi så i den mest omdiskuterte episoden av Twin Peaks: The Return. Mørket til tross er det nærmeste vi kommer heavy metal her den Killing Joke-aktige gitaren som ligger sentralt i høydepunktet «Machine Guns and Peacock Feathers». Like tilstedeværende som den mørke tematikken er også de andre tilbakevendende elementene hos Ulver, nemlig ren og skjær musikkglede og utforskertrang. Ulver er et band som forstår linjene mellom disco og prog, at en god melodi bør presenteres på en spennende måte og at utstrakte instrumentalpartier er en ypperlig arena for både musikalsk og fysisk utfoldelse. Til syvende og sist er kjernen til Ulver at verden er jævlig, men musikk er herlig. Det er et budskap jeg kan stille meg bak. Eirik Kjøs Usterud

Ole Torstein Hovig

MUSIKK 83

123456 03 GREEDO, RON-RONTHEPRODUCER Load It Up vol. 1 Golden Grenade/Alamo Records, 14.08.20

3 KELLY LEE OWENS Inner Song Smalltown Supersound, 28.08.20 Pene popstrukturer som drukner i technobeats bør på dette tidspunktet regnes som en sjanger i seg selv, heller som et uttrykk for et oppgjør med «det etablerte». Inner Song når om lag 18 grader på «techno akkopagnert av fin synging»-barometeret, tilsvarende en helt grei norsk sommerdag. Er det urimelig å kreve at musikk som dette bør bryte baner, når den egentlig bare vil være velprodusert og flink? Tja. De minimalistiske soundscapene på «Melt» er uansett uimotståelig tacky, og representerer en modig retur til den Nina Kravizaktige elektronikaen få hipsterprodusenter tør å ta i uten arbeidshansker i 2020. Men å bruke en cover av Radioheads «Weird Fishes/ Arpeggi» som anslag for et arpeggio-fylt album er også en fantastisk idé, men også en som dessverre ikke lever opp til forventningene. De endeløse, oppbrutte akkordene som går igjen på flere av sporene er nok mer interessante for den som sitter og plugger i studio enn for lytteren. Hvis synthsekvenseringene ikke er interessante nok til at de hypnotiserer deg kan man godt la være å bruke dem. Samtidig, midt inne i all ambivalensen, dukker sporet «Night» opp, som sitter igjen som platas høydepunkt. Kanskje er det den beste låta hun har laget, til og med? Vi tar det på utsiden om du er uenig. Inner Song er absolutt godt nok til å være lydsporet til kikking på våte høstblader gjennom 17-trikkvinduet på vei mot Zoom-sesh i Sophus Bugges hus på Blindern. Det er likevel overhengende fare for at størsteparten av albumet går inn i det ene øret, og rett ut av det andre.

Ida Messel

SAFARIO Safa Radio 17.07.20 Kacper Tratkowski, også kjent som Safario, har ikke ligget på latsiden siden han EP-debuterte i 2018. Han ble ett år senere omtalt av magasinet NME som «Young, dumb and oh so much fun», og ble nevnt som en av 100 artister å se opp for i 2019 i samme magasin. Han har dessuten spilt bøttevis med konserter, og imponerte stort under by:larm i fjor. Lekenheten til Safario kan ofte lede tankene til Playboi Carti og Lil Uzi Vert. Han har en uformell og intuitiv rapstil med korte linjer og mye luft. Låtene på nye Safa Radio er tilsvarende korte, fulle av energi, og produsert av artisten selv. Han veksler stadig mellom sjangere, mer rockete opptredener, blant annet med Slutface-bassist Lasse Lokøy. Den Pierre Bourne-infiserte «Finn», produsert sammen med Axxe, er en sjarmerende og repetitiv låt som også kanskje er det uttrykket han kler aller best, samtidig som det antakelig ikke er stilen med det største hitpotensiale. På «Don’t let me fall in love this time» bringes vi mer inn i et Kid Cudi/Travis Scott-landskap, og låta oppleves som vel skissebasert og beaten noe anmasende. Safarios beste låter er som laget for stage diving og moshpits, de er feststemte og strømlinjeformede med forvrengte basslyder og tøysete tekster. «Took the metro home, Metro Boomin in my system / Boomin' in my dome, baby give me dome / When she kiss me I can't focus / Let me fuck you on the sofa», synger Safario på «Playstation», en liten hyllest til utendørs lek der mange av vennene hans var inne og spilte Playstation. Tekstuniverset til Safario er enkelt, men det tar ofte uventede vendinger. Han synger om at beltet hans er laget av skolisse i én linje, før han oppfordrer noen til å dytte ham ned trappa og klippe håret hans i den neste. Det er vanskelig å ikke like den uanstrengte måten Safario bygger opp låtene sine på, og der norskspråklige rappere på engelsk gjerne kan føles noe distanserte, har Safario en nærhet og varme i musikken som føles personlig samtidig som den er uhøytidelig. Forhåpentligvis vil vi snart kunne oppleve Safario i all sin stage divende prakt på en lokal klubbscene. I mellomtiden har vi denne 27 minutter lange energibomben å varme oss på.

Kristoffer Jakobsen

SHORELINE MAFIA Mafia Bidness Atlantic Records, 31.07.20

MIDDELS LA-RAP-SOMMER I sommer kom to album som på hver sin måte er betegnende for ståa i LA-rappen anno 2020. Shoreline Mafia slapp albumet Mafia Bidness, som på en og samme tid både er (offisielt) debutalbum og gruppas siste utgivelse i sin nåværende form. Et par uker senere slapp mentoren 03 Greedo albumet Load It Up Vol. 1. 03 GREEDO har nettopp levd gjennom 40-dagers korona-karantene (ordet karantene kommer opprinnelig fra italiensk, quaranta giorni, 40 dager) i Texas-fengselet der han soner en dom på 20 år. I 2016 ble han stoppet i en bil med to stjålne pistoler og 1,8 kg meth. Han har sittet i fengsel siden 2018, men har gitt ut musikk støtt og stadig siden. Load It Up Vol. 1 er hans første album for året, og er et av de tosifret antall albumene han spilte inn i en rettsvesenforskyldt kunstnerisk raptus like før han måtte sone. Dommen skulle forøvrig sannsynligvis vært kjent ugyldig – bilen rapperen satt i ble stoppet fordi den visstnok oppholdt seg for lenge i forbikjøringsfeltet i venstrefila, noe Jason Jackson, alias 03 Greedo, bestrider. At rettsvesenet systematisk motarbeider svarte amerikanere er ikke noe nytt. Også Drakeo the Ruler, den andre av Shoreline Mafias hovedinspirasjonskilder, sitter i fengsel på det som ser ut til å være tilsvarende sviktende grunnlag. EN ANNEN AV fellesnevnerne mellom 03 Greedo og Shoreline Mafia er Ron-RonTheProducer. Ikke bare har han laget beats for 03 Greedo i flere år, deriblant på den fantastiske The Wolf of Grape Street (2018), han har også har vært, sammen med AceTheFace, som husprodusent for Shoreline Mafia å regne. Nesten alle de beste låtene til Shoreline Mafia er produsert av Ron-Ron, så enkelt er det. Bare hør «Musty», «Nun Major», eller «Wuss The Deal», alle fra den moderne klassikeren ShorelineDoDatShit (2017). Men – en kan ha i mente – begge disse utgivelsene begynner å bli et par-tre år gamle. I og med at 03 Greedo sitter i fengsel (og sannsynligvis kommer ut på prøvetid i løpet av et par år) er det urettferdig å si at han har peaket ennå, selv om det var det han var iferd med å gjøre da han ble stoppet i 2016. Like fullt, God Level, hans beste album hittil, det siste før han røk inn, har null Ron-Ron-låter. I introen til Load It Up sier 03 at han og Ron-Ron har en uovertruffen kjemi. Etter en ukes lytting tar jeg meg i å tenke: er den for god? Blir 03 pushet for lite? Og hvis den pusher ham, gjør den det i feil retning? Jeg tror det. GREEDOS STYRKE er som pop-rap-eksperimentalist. Ta for eksempel mesterverket «Touchdown», eller singelen «Never bend», produsert av ham selv. På låta pusher han grenser både hva angår rapping, pop-melodier, tilstedeværelse og ikke minst sin egen stemme – ikke ulikt Atlanta-rappere og zeitgeist-yppersteprester som Future, Young Thug, Playboi Carti og Lil

Baby, for ikke å glemme LAs egen superstjerne, Roddy Ricch. Sistnevntes karriere hadde kanskje ikke vært mulig, hadde ikke 03 banet veien for melodiøs rap, også fra LA. I likhet med alle de nevnte er ikke 03 best når han skal være aggressiv og tøff, som man så ofte har måttet være i LA-rappen, og som han på introen til skiva erklærer er skivas etos. Når 03 er sårbar er han ikke bare på sitt beste, han er Den Beste. Det er han ikke på Load It Up Vol. 1. Ron-Rons beats er for tunge, for tøffe, for seige – rett og slett for lite dynamiske for en 03 Greedo som både trenger melodier å hanskes med og nok luft til å gjøre det i. PÅ SHORELINE MAFIAS Mafia Bidness bidrar Ron-Ron på 8 av 23 spor. Her passer produksjonene hans imidlertid som Sprite og hostesaft. Shoreline Mafia har siden starten hatt lavere kunstneriske ambisjoner enn Greedo, men desto større ambisjoner om å være den hardeste, mørkeste og kuleste gutterappe-gjengen. Det går i sex, dop og våpen (altså tøffe ting) og best av alt: ingen av av de fire Shoreline Mafiosoene prøver å imponere oss når de rapper. De bare rapper. Det kunne fort ha blitt kjedelig, men dynamikken mellom gruppas udiskutable ener, Ohgeesy, og toeren Fenix Flexin holder på oppmerksomheten. Tidligere i år fortalte Fenix at Mafia Bidness blir hans siste utgivelse som medlem av gruppa, og pekte på at samarbeidsklimaet i gruppa ikke alltid har vært det beste. Kanskje føler han at han burde hatt mer å si for gruppas retning? Det hadde muligens ikke vært for mye forlangt, om sånt skal dømmes etter musikalsk bidrag. MAFIA BIDNESS ÅPNER med en monolog om å bruke munnbind og holde avstand, og glir over i en nedsløvet versjon av klippene fra en lokal nyhetssending som omhandler Shoreline Mafias Youtube-videoer, som gruppa har for vane å bruke i introen på låter: «Sizzurp, or lean, this medicinal mixture blowing up in videos posted online isn’t curing a cough. Instead, young people are using it to get high». Det er symptomatisk for skiva. Mafia Bidness fungerer i mindre grad som en faktisk skive man hører på, og mer som en samling sanger som minner deg om andre sanger, og ikke bare Shoreline Mafias. Eksempelvis er andresporet «Run It Back» (med bla. 03 Greedo!), en litt uinspirert flip av Juveniles klassiker «Back That Azz Up». Hvorfor ikke bare høre på originalen? Det samme slår meg hele resten av skiva: Hvorfor ikke bare høre på Shoreline Mafia anno 2017? For all del, det er mange fine sanger her. «Gangstas & Sippas» er bra, «Perc Popper» er kul, og Drakeo the Rulers gjestespor «Musty freestyle» er fantastisk (fordi «Musty» (fra 2017) er fantastisk, og fordi Drakeo er fantastisk). Samtidig har fansen hørt de fleste av disse fra før som singler. Skiva totalt sett når aldri nivået over bruks. Kanskje vil det vise seg at det er Fenix Flexin som kommer best ut av dette. Yngve Sikko

DESIGN: TRINE + KIM DESIGNSTUDIO

Arild Andersen Group Arild Andersen, Håkon Mjåset Johansen, Helge Lien, Marius Neset

Beady Belle Beate Slettevoll Lech, David Wallumrød, Bjørn Sæther, Marius Reksjø, Sofie Tollefsbøl, Anja Martine Mørk

Bendik Hofseth’s Woodlands Bendik Hofseth, Helge Iberg, Eivind Aarset, Mats Eilertsen, Per Oddvar Johansen

Bugge Wesseltoft solo piano

Eivind Aarset Quartet Eivind Aarset, Wetle Holte, Erland Dahlen, Audun Erlien

BILLETTER KJØPES PÅ SENTRALEN.NO

Elephant9

Mats Eilertsen

Torstein Lofthus, Ståle Storløkken, Nikolai Hængsle

solo bass

Gard Nilssen Acoustic Unity Gard Nilssen, Ole Morten Vågan, André Roligheten

Hedvig Mollestad Trio Hedvig Mollestad Thomassen, Ellen Brekken, Ivar Loe Bjørnstad

Ketil Bjørnstad solo piano

Mathias Eick Mathias Eick, Andreas Ulvo, Torstein Lofthus, Audun Erlien, Håkon Aase

Nils Petter Molvær Nils Petter Molvær, Jo Berger Myhre, Erland Dahlen

Silje Nergaard Silje Nergaard, Espen Berg

Tord Gustavsen Trio Tord Gustavsen, Jarle Vespestad, Steinar Raknes

Trygve Seim «Rumi Songs» Trygve Seim, Håvard Lund, Ingebjørg Bratland, Frode Haltli

MUSIKK 85

Smittedugnad til tross, raves i skogen vil det bli flere av. Noen måter å arrangere på er bedre enn andre. TEKST CHRISTOPHE BOULMER

På en skogsfest tidligere denne sommeren ble en folkekjær rapper observert i en febrilsk jakt på dopapir.

SKOGSRAVE?

E SISTE MÅNEDENE har rastløsheten blant Oslos festglade unge, og ikke fullt så unge, vokst samtidig som smittetallene nesten ikke har gjort det. I rastløsheten lå det et potensial. Den første helgen i august, da ølkranene stengte (igjen), ble det forløst. Det endte i en håndfull streitinger med bluetoothhøyttalere foran ekte høyttalere rundt Paradisbukta på Bygdøy. Det skapte en midlertidig, stor, rød smittesone. Vi skal likevel være forsiktig med å kaste den første sten. Vi har også snublet innom noen skogsfester denne sommeren. Disse var riktignok mye mindre. Folk, til tross for restriksjoner, vil alltid prøve å komme seg unna med en fest, til tross for at pandemien herjer og Bent Høie er morsk på pressekonferanser. HISTORISK HAR RAVE vært blodig alvor, både for arrangører og deltakere. Selv om skogsfesten anno 2020 er i et mer tvetydig moralsk grenseland

enn da klubbmusikk ganske enkelt var bannlyst på grunn av assosiasjonene til narkotika. Man må akseptere at fester som dette er viktige for den fattige delen av befolkningen, som ellers er tvunget til å sitte inne i trange, råtne og dyre drittleiligheter sammen med folk fra Finn.no. Fester vil poppe opp i skogen uansett hvor ofte og i hvilken retning man retter den moralske pekefingeren- Det beste (og eneste?) man kan gjøre er å ta forhåndsregler. Og så er det jo dessuten er feil at det nødvendigvis er helt trygt å drikke på en liten bar, men utrygt å drikke i skogen med en større vennegjeng. Her er tipsene til hvordan du kan minke sjansene for at festen blir kjip, at festen blir stoppet, festen stopper seg selv eller at festen blir en smittefelle:

Location, location, location Raves på sensommeren har vist hvor naivt det er å organisere noe på tungt trafikkerte steder. Har du en ambisjon om å ha en noenlunde følelse av kontroll hjelper det lite å legge festen din til en populær strand en varm sommernatt. Vil du at randoms som bare tilfeldigvis befinner seg i området ender opp på din fest? Det er mer enn nok å holde orden på de man faktisk vil at skal komme.

Venners venner Vitenskapen bak å forutse antall deltagere på en fest er mystisk og unøyaktig, særlig under en sommer der alle kribler etter å få svingt seg. Vi kan garantere lammende angst av å se masse folk som ikke engang vet hvem vennene dine er på din egen fest. Særlig hvis vennene dine etter hvert blir færre. Stol på venner som inviterer folk du tror passer inn. Det trenger ikke bety mer enn at man inviterer folk som faktisk liker, eller er åpne for å høre på, musikken de er kommet for. Raves er mer

segregerte enn man tror når det kommer til sjangre og følgerskarer. Et tegn på mangfold, synes vi! Aggregat Om du bruker aggregat, test det i forkant! Er strømmen for ujevn for utstyret ditt risikerer du et utrolig hikkete, avant-garde sound fra platespillerne. Det blir du fort blir lei av. Husk også å fylle på aggregatet underveis, heller for ofte enn å måtte traske bort først når lyden har gått. Men her kommer et kontra-tips: En sjelden gang er det derimot en bra crowdpleaser å la strømmen gå, for å så slå den på igjen, til ekstase for de fremmøtte.

Dopapir På en skogsfest tidligere denne sommeren ble en folkekjær rapper observert i en febrilsk jakt på dopapir. Det er usikkert om han fant det til slutt, men på et tidspunkt sluttet han i alle fall å mase. Til ettertanke for både arrangører og deltagere.

Edru Hvis du tror du skal greie å sole deg i glansen bak DJ-bordet, rusa og god, samtidig som du passer på at ting går som det skal på festen DU har satt i gang, så tar du feil, kompis. På raves får man sjelden i pose og sekk. Utvis skjønn, så du slipper å miste kontrollen. Det innebærer at i hvert fall én av dere er edru og kan stille som ansvarlig arrangør om noe skulle skje. Det du får igjen for det er at noen kan operere et kjøretøy når tiden er kommet for å pakke sammen. Eller når man plutselig må hente et nytt aggregat på andre siden av Oslo i ett-draget. Rydd Når festen er ferdig skal du ikke se bort fra at det på magisk vis dukker opp tre-fire stimulerte ravere som melder seg til ryddetjeneste. Disse skal du ikke avfeie. Kanskje er det disse hverdagsheltene som gjør at du orker å arrangere en fest igjen.

■

86 MUSIKK

TEKST EIRIK KJÃ&#x2DC;S USTERUD

Kristoffer Rygg om det nye Ulver-albumet og den evige nostalgien.

FOTO: BRIAN CLIFF OLGUIN

VARGNATT OG WELTSCHMERZ

LVER HAR IKKE vært et black metalband på mange år, og kommer aldri til å bli det igjen. Og hva gjør vel det, når de stadig flytter grenser med mørke synthpop-verk – det ene mer konseptuelt og visjonært enn det andre? – Det er jo en helt eksepsjonelt anal prosess det der å lage album. VI TOK EN TELEFON til primus motor Kristoffer Rygg. I disse dager fyller bandet dessuten 25 år, og feirer med å gi ut biografien Wolves Evolve: The Ulver Story, der de reflekterer rundt bandets mangeårige oppheng i menneskets ubønnhørlige livsvilkår. Blant annet. Det gjør de på mange måter på det nye albumet sitt også, Flowers of Evil, som ble sluppet i slutten av august. Det kan på mange måter kan sees på som en oppfølger til deres forrige, The Assassination of Julius Caesar. Og på mange måter ikke. – Det er likt, men det er ikke likt. Det er kanskje litt skarpere i kantene nå, strammere. Det er også færre ting som skjer. Mye av prosessen er å kline på mengder med informasjon, men vi har kanskje vært litt flinkere til å trekke fra igjen denne gangen, holde igjen, sånn at man sitter igjen med noe enklere enn Caesar-plata. Selve kildematerialet og referansene er av litt nyere dato, da, så det er en mer kontemporær apokalypsefølelse. Vi var jo ferdig med dette akkurat i det det smalt (koronaen, red.anm), og denne plata skulle jo egentlig vært ute i april. Så nå er jo ironisk nok en låt som «Machine Guns and Peacock Feathers» nesten en slags kommentar til all galskapen rundt oss. Synthpunk-apokalypse. Hva slags ting hørte dere på mens dere lagde den? – Nesten ingenting, tør jeg påstå. Du vet, vi hører så mye på våre egne ting at vi blir så jævla mett på lyd. For å snakke litt sånn meta, så hørte vi på en måte mer på minnene våre, hva vi huska av annen musikk. Så det blir mer at disse referansene, altså disse nikkene til barndomsmusikken fra åttitallet og sånt, de er jo temmelig åpenbare, men det blir mer sånn at nostalgien liksom sitter i hodet. Da vi skulle begynne å mikse satte vi muligens på noen skiver for å høre hvordan man vil at det skal låte, sammenligne litt. Det låter veldig proft.

– Dyrt, som det også heter. Var det noe spesielt som førte til ønsket om å gå i en mer poppete retning på de nyeste platene? Det har vært merkbart siden Perdition City, om ikke enda tidligere, at dere har noe veldig god popmusikk i dere. – Det har nok litt med alder å gjøre, at ting som tidligere har vært flaut ikke er så jævla flaut lenger. Vi har vel tidligere tenkt at hvis vi skal gjøre noe som er pent, så må vi gjerne ha med noen kontrapunkter, hvor noe er støyete eller vrangt i formen. Setter dere dere og leser dere opp om ting dere vil lage musikk om, eller er det bare at tingene dere er interessert i organisk ender opp med å informere musikken? På Caesar-plata ser det ut som dere har gjort aktiv research. – Ja, det gjør vi jo. Vi hadde lyst til å skrive en tekst om nostalgi, og i forlengelsen av dette så begynte vi å snakke om Tarkovskyfilmen med samme navn, og den famøse ni minutter lange scenen mot slutten hvor en mann går fram og tilbake i et tomt basseng med et stearinlys, og at dette lyset skal ikke slukke, for i det øyeblikket lyset slukker så dør han. Det er mange år siden jeg har sett filmen, så for oss var dette bare et minne, og så begynte vi å snakke om det. Så samlet vi inn trådene og gjør som du sier, søker opp litt informasjon, og kombinerer med egne netthinne-bilder fra barndommen. Hva tenker du om nostalgi, da – bra eller dårlig? – Ja, nei, det er jo fint, men det er fryktelig unødvendig, for du kommer jo på en måte ikke noen vei med det. Men det kan jo være en slags trøst i ulvetider, da. Og selvfølgelig gjør nostalgi seg mer gjeldende jo lenger man kommer opp i åra. Uansett hva man lager er det jo basert på noe som har hendt, så sånn sett driver vi jo og graver i en eller annen sånn historisk skraphaug, eller en popkultur-skraphaug. Skyldes sjangeromveltningene dere har gått gjennom hva slags musikk dere er interessert i å lage, eller tar dere høyde for hva som passer best til å uttrykke en gitt følelse? – Jeg tror nok det førstnevnte. Men ta Shadows of the Sun da, en ganske viktig utgivelse for oss, kanskje den viktigste av dem alle, egentlig. Etter den plata snakket vi mye om hvordan faen kan vi gjenta det der.

MUSIKK 87

Det er jo en helt eksepsjonelt anal prosess det der å lage album.

Altså, det går ikke. Det lot seg på en måte ikke gjøre å følge opp den skiva egentlig, og da må man jo fornye seg, eller finne en annen fetisj, nærmest. Jeg syns jo flere band kunne hatt godt av å tenke at det ikke er noe vits i å gjøre det samme om igjen. – Tja, noen gjør jo det jævlig bra, Motörhead ville det jo vært jævla rart om de plutselig gjorde noe helt annet, ikke sant. Nå som dere feirer jubileum og kommer med bok: Hva er de røde trådene i Ulver-katalogen? – Hm, det er jo en melankoli i musikken. Den har nok vært der hele tiden. En slags mollstemt grunnfølelse. Og så er det jo – hvis vi trekker fra de første årene, da det liksom gnostiske perspektivet gjorde seg gjeldende – det er noe med menneskets kår under sola. Jeg vet ikke, det ser ikke så jævla lyst ut akkurat nå, men det har brent under føttene på mennesket før. Man har jo liksom tenkt flere ganger at nå går alt til hælvete. Dette er nesten en liten elefant i rommet: vi irriterer oss litt på deres vegne når vi ser folk ikke klare gå bort fra det at dere startet som black metal-band, og platene deres kommer fortsatt av og til i metal-avdelingen i platebutikker. Vi satt og kikket på noen gamle anmeldelser og Pitchfork sin anmeldelse av ATGCLVLSSCAP åpner sånn, «ja, det er sikkert mange der ute som håper at Ulver skal gå tilbake til heavy, men de har ikke gjort det denne gangen heller», og det er en rar vinkel. – Det er vanskelig det der, sånn er det jo med sånn mytologi. Det er klart at den black metal-mytologien er blitt veldig stor. Det er blitt et sånt spøkelse som det er vanskelig å flykte fra. Er det irriterende? Kjipt? – Både og. Det er jo unektelig rørende at vi kommer med den eneste utgivelsen fra en helt annen sjanger enn det det normalt skrives om i Metal Hammer. På en annen side, jeg så nettopp en totalslakt i danske Devilution Magazine, og journalisten tvitret før anmeldelsen at han syns det var kjipt at han måtte anmelde den nye Ulver-skiva, for han ville heller høre på Unleash the Archers, som jeg tror er et power metal-band fra Canada. Det blir jo et litt rart premiss for å skrive en anmeldelse, tenker jeg. Det hender sånt dukker opp i forbindelse med konserter, «kunne dere

dratt noen gamle låter» ... Nei, selvfølgelig ikke, vi har ikke samme line-up. Vi har ingen trommis som øver på blastbeats. Vi har ikke doble basstrommer engang, og jeg har ikke skreket siden 1996. Vi så dere jo på Tons of Rock i fjor, og vi hadde trodd det kom til å føles mer malplassert enn det var, på en måte. – Vi takket faktisk nei til Tons of Rock i mange år, fordi vi følte litt det samme. Men så, jeg bor jo på Ekeberg, så jeg tenkte at faen, da kan vi jo ha backstage hjemme hos meg. Noe av det som gjør de tidlige elektroniske-greiene deres på starten av 2000-tallet så interessant er at de bærer preg av at dere ikke har bakgrunn i den type musikk, men har mye kunnskap og kjærlighet til den. – Det stemmer jo det, i årene opp mot den skiva hørte vi på veldig mye på industriell musikk og veldig mye elektronika, Autechre, Aphex Twin og Squarepusher og alle disse tingene som var i subkultur-eteren på den tiden. Okey, men: falsett-vokalen på Vargnattdemoen, hvor kom den ideen fra? – Hehe, den er vond. Nei, du, det var første gang jeg var i studio, dette var liksom amatørdager, og jeg tenkte vel at jeg kunne dra en King Diamond, da. Jeg syns det er gøy å høre tilbake på de tingene nå, faktisk, jeg syns nesten det er sjarmerende. Samtidig som det er fryktelig pinlig. Dere gir jo ut bok, så vi må spørre helt på tampen her om du har lest noen bra bøker i det siste. – Akkurat nå er jeg midt i den boka om Iggy Pop, Open Up and Bleed. Før det leste jeg Electri_City: om the Düsseldorf School of Electronic Music, så jeg nørder veldig på sånn musikkhistorie og rockbiografi for tiden. Det begynner å bli en stund siden jeg leste mine Penguin Classics, det blir mer ting vi rører litt i når vi skal skrive tekster og bok selv. Så akkurat nå er det sex, drugs and rock ‘n’ roll som gjelder. Og den Swans-boka, leste du den? Sacrifice and Transcendence, den er veldig bra. Ja, vet du hva, jeg leste den akkurat for andre gang nå over den siste uka. – Dæven, der kan du se, liten verden.

■

88 FILM

AN AMERICAN PICKLE Regi: Brandon Trost HBO Hvordan hadde du reagert om din jevnaldrende oldefar plutselig dukket opp på døra di og du måtte hjelpe han med å navigere moderne fenomener som cancel culture, sosiale medier og praktikantjobber? Det er premisset for American Pickle, hvor Seth Rogen spiller både Herschel Greenbaum og hans oldebarn Ben (noe som fungerer overraskende godt). Filmen er basert på historien «Sell Out», fra Simon Richs novellesamling Spoiled Brats (2014).

Herschel lever et parodisk grusomt liv som grøftegraver i Polen på 1910-tallet. Hans største drøm er å smake vann med kullsyre, mens kona Sara (Sarah Snook fra Succession) drømmer om å få råd til sin egen gravstein. En dag angriper deres erkefiender kosakkene landsbyen og Herschel må flykte til Brooklyn for å starte et nytt liv som rottedreper på en sylteagurk-fabrikk. Det ender med at han faller ned i en stor syltemaskin og syltes. 100 år senere våkner han opp igjen, og blir kjent med sin eneste gjenlevende familie, oldebarnet og app-utvikleren Ben. Når Herschel prøver å starte sylteagurkbedrift i 2019 blir han raskt kjent med hvor radikalt USA har forandret seg på hundre år. Og når Herschel ser vårt samfunn med sine øyne? Øyne som ser hverdagen vår fra et helt annet perspektiv? Ja, da oppstår det humor! Om det er nok humor til å rettferdiggjøre en halvannen time lang film, er en annen sak. Etter den første veldig morsomme halvtimen begynner premisset å gå på tomgang. Vitsene blir stadig mer forutsigbare, og den bærende historien føles tvunget, retningsløs og tyr ofte til narrative troper (kanskje kan Herschel og Ben lære noe av hverandre??). American Pickle føles i det hele tatt litt som en sketsj som varer for lenge, bygget opp av mindre sketsjer som stort sett følger samme mal: Herschel introduseres for et nytt fenomen i det moderne samfunnet, og enten mestrer konseptet eller ødelegger for seg selv. Herschel skjønner for eksempel fort at ulønnede praktikanter kan brukes som slaver, men ikke at han blir cancelled av å tweete sitt svært konservative syn på kvinner og minoriteter. Herschel navigerer 2019 som en slags moderne Chauncey Gardiner med Borat-aksent. Hans manglende politiske korrekthet blir av høyresiden tatt for å være dype betraktninger om sensur, og det at han selger hjemmelaget sylteagurk i Brooklyn fremstår for hipstere som autentisk og anti-kapitalistisk. American Pickle er kanskje ikke en film du vil huske lenge, men det er verre ting å bruke halvannen time på enn en lettfordøyelig komedie. For eksempel å bli cancelled eller å bli angrepet av kosakker. Marco Reinertsen

KUNSTNEREN OG TYVEN Regi: Benjamin Ree Dokumentar Med: Barbora Kysilkova og Karl-Bertil Nordland 18. september, Euforia

FOTO: NETFLIX

FOTO: SONY PICTURES

FOTO: EUFORIA

ANMELDELSER FILM

I'M THINKING OF ENDING THINGS Regi: Charlie Kaufman 4. september 2020, Netflix

Etter at to rusavhengige stjeler to av Barbora Kysilkova malerier fra galleri Nobel i Oslo, velger den tsjekkiske maleren å konfrontere den ene kunsttyven, Karl-Bertil Nordland, som bare en kunstner og Leonardo di Caprio kan: hun ber om å få male ham. En kunstner som maler sin kunsttyv er i seg selv et nesten parodisk perfekt premiss for en dokumentar, men regissør Ree har også vært svært heldig med hovedpersonene og det som skjer videre. Etter de første møtene utvikler de to et årelangt, altoppslukende vennskap som

Både Nordland og Kysilkova er traumatiserte på hvert sitt vis.

er vekselvis oppbyggende, destruktivt og fullt av uventede vendinger. Både Nordland og Kysilkova er traumatiserte på hvert sitt vis. Nordland har siden sin dårlige barndom blitt fanget i en nedadgående spiral av rus, kriminalitet og selvdestruktivitet, mens Kysilkova nylig har forlatt et voldelig forhold. Hun finner mye inspirasjon i traumer og død, og i stadig økende grad Nordlands skjebne. I bytte gir hun enorme mengder emosjonell og økonomisk støtte, som etter hvert fører til alvorlig slitasje på forholdet til sin stadig mer oppgitte kjæreste, hennes karriere og økonomi. Oppmuntret av omsorgen han vises, griper Nordland etter hvert mulighetene og hjelpen han mottar så godt at dokumentaren til tider kunne vært brukt som reklame for norsk sosialdemokrati: Norske fengsler kan forandre deg til det bedre, kunsten kan føre mennesker sammen og det hjelper faktisk å møte folk som har det vanskelig med verdighet og varme. Et eller annet sted, men ikke i statsministerboligen, jubler Jonas Gahr Støre. Selv om materialet Ree har fanget er usedvanlig godt, bruker regissøren det fornuftig. Spesielt vellykket er det vekslende perspektivet de to hovedpersonene har på hverandre, den sømløse hoppingen i tid, det lite insisterende soundtracket og tiden han gir historien til å utvikle seg. Grepene gjør at dokumentaren aldri oppleves som en av de mange Sterke Historiene mindre kompetente regissører ofte er fristet til å konstruere. Kunstneren og tyven er norsk dokumentar på sitt beste og er stappfull av imponerende mange oppsiktsvekkende, overraskende og såre øyeblikk som gir deg et litt mer optimistisk syn på dette kaotiske og forvirrende samfunnet vi lever i. Og det er ganske bra jobba for en drøy halvannen time lang dokumentar. Marco Reinertsen

Charlie Kaufmans Netflix-debut I’m Thinking of Ending Things er hans tredje film som regissør, men den første han ikke har skrevet selv. Den psykologiske thrilleren er basert på Ian Reids bok med samme navn fra 2016, og utgangspunktet er enkelt nok: En ung kvinne vurderer å gjøre det slutt med kjæresten mens hun er på vei til hans foreldre. Da hun ankommer det avsidesliggende huset under en snøstorm merker hun at det er noe rart i luften. I kjent Kaufman-stil tar det ikke lang tid før forventninger brytes og vi sakte men sikkert glir over i en fortelling om sorg, alderdom og ensomhet. Det er kanskje lite å gå på når man skal velge mellom villnisset av Netflix-filmer, men tro oss: Dette er en film du må se, og jo mindre du vet, desto bedre er det. Få regi-oppdrag den siste tiden til tross, Kaufman er en regissør som vet å sette stemningen. Filmens uhyggelige, musikkløse stillhet fylles av foruroligende dialog fylt til randen av referanser og detaljer. Ubehaget underbygges mesterlig av polske Łukasz Żals feberdrømaktige kinematografi. Den kan til tider oppleves overveldende, men bidrar til å skape filmens fantastiske og uklare skille mellom virkelighet og fiksjon. Ulikt andre av Kaufmans verk er det lite humor å spore i det melankolske universet han har konstruert for Netflix. Ikke at det gjør noe. Det alvorstunge fokuset føles som et friskt pust og en naturlig utvikling. Det er fint å se et verk med en så flytende og drømmeaktig struktur ta seg selv så seriøst, og få seeren til å spenne musklene under hver eneste vending. La oss håpe vi ikke må vente for lenge på neste reise i et av Charlie Kaufmans universer.

Vera Kaufman Brunstad

FILM 89

123456

REDAKSJONEN ANBEFALER FILM OG TV

KORTFILM OG WIKIPEDIA-ARTIKKEL OM DANSEMANI

I Strasbourg i juli 1518 begynte plutselig flere titalls mennesker å danse. Ingen av dem viste tegn til å hverken stoppe eller å ha kontroll over seg selv. De dansende (noen av dem nakne, de aller fleste skrikende og/eller gråtende) skal ha hatet spisse sko og fargen rød, likt å bli slått på føttene og ha truet forbipasserende med vold om de ikke ble med på dansingen. Etter noen uker klarte myndighetene å stoppe all-dansen, men da var flere hardt skadde eller døde. Dette var den siste av mange lignende dødelige dansemanier i Europa. Som en slags hyllest, om det er riktig ord å bruke på en dansemani hvor folk døde, slapp regissør Jonathan Glazer (Under the Skin, Sexy Beast, Birth og The Fall) nylig en kortfilm ved navn Strasbourg 1518. Den består av klipp av personer som har filmet seg selv danse under korona-lockdown. Om du er like lei av content fra lockdown-hjem som du er av koronaviruset, anbefales i stedet wikipediaartikkelen «Dancing Mania». Marco Reinertsen

(OVER)TENKEFILM Vakker, tankefull, og en smule uinteressant. LETTERS TO PAUL MORRISSEY Regi: Armand Rovira 2018, 78 min. Norgespremiere: 04.09.20 På 60- og 70-tallet samarbeidet Paul Morrissey og Andy Warhol om en rekke filmer i sjiktet avant-garde/B-film. Flere av filmene har kultstatus, deriblant Flesh (1968), som ble filmet mens Warhol kom seg etter å ha blitt skutt i sin egen leilighet av forfatteren Valerie Solanas, og Trash (1970), den første filmen der en transkvinne spilte en cis-kvinne.

Letters To Paul Morrissey handler ikke om disse filmene. Den handler om ulike mennesker som skriver brev til Paul Morrissey. Men egentlig skriver de om seg selv, om enn indirekte, via diverse tema. Det er derfor vi har kunsten, for å tenke ting om den og snakke om den, og dermed finne ut litt mer av dette mysteriet som er å traske rundt på planeten i ca. 70-100 år, mens vi vekselvis irriterer oss og bryter ut i brede glis. Og det er der Andy Warhol og Paul Morrissey kommer inn i bildet. Ikke som et motiv i filmen Letters to Paul Morrissey, nei, men som en unnskylding for å snakke om .... ting. Sagt enda litt rarere: filmen om brevene til filmskaper Paul Morrissey er en nøkkel som åpner opp en dør til resten av det som er her nede på jordskorpa – det vi har å stri med, for

å si det rett ut. Og la det være klart, det er ikke bare vi her i Oslogryta som synes livet kan være litt vanskelig til tider. Det gjelder også karakterene i Armand Roviras debutfilm. For ordens skyld kan vi ramse opp noe av det: kjærligheten, biologien, tiden som går, populærkulturens manglende dybde, livets manglende mening, kunstens tilkortkommenhet – og sikkert enda mer. Nok å gripe fatt i, men også kanskje for mye, i alle fall akkurat for denne filmen. Roviras gjør ikke noe forsøk på å komme med definitive svar. Det er kunstfilm, dette. Det er underforstått og uuttalt, og attpåtil svart-hvitt. Bare noen ganger er handling og budskap spesielt tydelig – som når den ene karakteren finner ut at det er noe med en fin sang som gjør henne trist, og grubler på om det kan være en frekvens vi mennesker ikke kan høre som har denne virkningen på henne. Hun går vitenskapelig til verks og skaffer seg hvite lab-mus for å sette opp et eksperiment, i stedet for å rette blikket mot seg selv. Selvgransking er ikke med det sagt en vei ut av uføret. Ikke for filmens karakterer, og sikkert ikke for oss andre heller. Kommer man helt nær noe ser man bare ytterligere dybde, ytterligere nederlag. I Letters to Paul Morrissey kommer vi nærme, og det er tidvis vakkert å

se på. Spesielt scenene der sola får lov til å skinne er flotte, og kan tolkes som nøkler for resten av filmen. Men kinematografien er ikke så vakker at den er i fare for å komme i veien for det tvetydige budskapet, et budskap som sikkert best kan oppsummeres som: her er livet, her er et ark med spørsmål, still de du vil, men ikke forvent svar på noen av dem. Du ser ikke denne filmen hverken for å bli opplyst eller underholdt. I stedet er det en film som prøver å fange deg i garnet sitt, og nekter å slippe deg løs. Kunst som klarer å få oss til å gruble over Dette som nekter å slippe oss løs (livet) er også, både dessverre og paradoksalt nok, kunst som ikke kan redde oss. Og det er vel derfor de skriver brev til en avdanket filmskaper, Roviras karakterer, selv om verden er rundt dem akkurat nå. Og i samme slengen kan en tenke at det er derfor vi mennesker sitter som vi gjør, og ser film etter film etter film. Spørsmålet er om akkurat denne filmen lykkes med det den prøver på, om den klarer å fylle seeren med sin stemning. Det gjør Letters to Paul Morrissey. Det er bare det at det den har å komme med ikke er veldig originalt, eller at det fester seg veldig lenge. Til det er de fem historiene den (bare nesten) forteller for vage.

Yngve Sikko

JASPER MALL (2020), DOKUMENTAR

Da det fremdeles var mulig å reise til USA kunne man på den lange flyturen fra Europa drømme seg bort og innbille seg at ferien kom til å være litt som å være med i en amerikansk sitcom, hvor alle man møtte var pene, morsomme og psykisk friske. De av oss som har vært i USA vet at virkeligheten er en ganske annen. Den er mer som dokumentaren om Jasper Mall, et døende kjøpesenter i Alabama. Det virker kanskje ikke så ille at et kjøpesenter går konkurs, men for lokalbefolkningen fungerer Jasper Mall som en slags blanding av bibliotek, treningssenter, kafé, pensjonistklubb og datingsted. Kjøpesenteret er kanskje tomt, men dokumentaren er full av fantastiske scener, som da de ansatte sverger troskap til flagget hver morgen, da en av senterets lojale kunder forteller om de to gangene han var i himmelen eller da en stakkars nyansatt får opplæring i hva man må gjøre om kundene bæsjer på gulvet (det skjer ofte). Marco Reinertsen

V I V E T H VA N O R D ME N N L I K E R

56% av norske kvinner eier en vibrator. 44% gĂĽr glipp av noe. Finn din nye vibrerende venn pĂĽ kondomeriet.no

SPILL 91

’’

ANMELDELSER SPILL

123456 FOTO: SONY

TEKST RASMUS HUNGNES

KAPITALBASILLEN Animal Crossing burde hatt 18-årsgrense.

RETT NOK KAN du fortsatt byte til deg morfin og mirakelkurar mot ein handfull nøtter og ei klinkekule dersom du handlar med småungane – dei har vel ikkje spelt nok Animal Crossing til å skjøne dette med lønsemd. Eg har fortsatt ikkje sett The Wolf Of Wall Street, men her om kvelden gjekk eg innom stua medan The Matrix blei spelt av på TV-apparatet og Agent Smith delte si innsikt: Mennesket, sa han, er ikkje eit pattedyr, men eit virus. Det lev i disharmoni med omgjevnadene sine og spreier seg til alt er øydelagd. Han er ikkje heilt på villspor, men det er ikkje mennesket i seg sjølv som er viruset. Sjukdomen er kapitalismen, der alt handlar om vekst og maksimal profitt og omsynsløyse er vegen til suksess, og det Mark Fisher kalla kapitalistrealisme: Det er enklare å sjå for seg enden på verda enn eit alternativ til kapitalismen. Kapitalistrealismen er opphavet til doomer-mentaliteten ein ser så mykje av: Trass at koronakrisa og BLM-rørsla syner at marknadskreftene slett ikkje er uunverlege og at ein alternativ samfunnsorden er mogeleg – faktisk heilt naudsynt dersom vi skal ha ei framtid på denne planeten – gir ein seg, heller enn å organisere seg og tenke vidløftige, konstruktive og utopiske tankar, over til deling av forargande clickbaitartiklar og å annonsere at all von er ute på Facebook. Men det er ikkje sant. Kor ille den andre koronabølgja blir er opp til oss. Om framtida skal ofrast på kapitalismen sitt (for nokre få) komfortable alter, det er òg opp til oss. Hugs uansett å bruke maske i utsette område – både i Pathologic 2 og i røynda.

CARRION PC, Nintendo Switch, Xbox One, Mac, Linux I det forførande, men villeia israelpropagandaspelet Last Of Us Part II har ein av hovudpersonane frå originalen blitt til eit inkoherent monster besett av ubehandla traume. Langt mindre forvirrande er det å tre inn i rolla som eit vaskeekte sci-fi-monstrum i metroidvania-spelet Carrion. Ein svært underholdande liten powertrip, dette. Rasmus Hungnes

FOTO: LIZARDCUBE

I EIT ANNA solsystem, i Outer Worlds, som nylig kom ut til Switch, trer du inn i rolla som romkolonist som blir tina opp litt etter skjema, og medan du gjennom generasjonar låg og drog deg i frysaren, har den nye sivilisasjonen gått inn i eit seinkapitalistisk stadium. På første planet du lik ein frelsar stig ned til, lyt du velje side – støttar du oligarkiet si omsynslause utnytting av arbeidarane, eller separatistane sitt samfunn basert

på likskap og berekraft? Sanneleg eit vanskeleg etisk dilemma, det der. Under dei litt vel lange ladeskjermane kan du gruble over det, eller la deg distrahere av reklamen for all slags nyttig luksus, t.d. lækjemiddel frå «Auntie Cleo’s Auntie-Biotics». Merk: Inneheld skadelege ingrediensar. Auntie Cleo’s er ikkje ansvarleg for finansmessig skade på brukarane sitt fysiske og mentale velvere. Antibiotika bruker ein òg i det litterære storverket Pathologic 2, der ein trer ein inn i rolla som lækjar og kirurg, og det på langt meir verdifullt vis enn det fjollete Surgeon Simulator 2, som driv eit harselas med helsearbeid som (ikkje ulikt privatsjukehusforvaltingsspelet Two Point Hospital med si grønkapitalistiske utvidingspakke, Off The Grid) framstår som noko utidig. Du synest kanskje at russiske myndigheiter var raskt ute med å godkjenne «Sputnik»-koronavaksina? Ha! I dette intense overlevingsrollespelet, signert russiske Ice Pick Lodge, har du berre tolv dagar til å finne ein kur. Handel – nærare bestemt bytehandel – er ein heilag tradisjon i Pathologic si unike verd. Men i kontrast til den kapitalistiske røynda, der annankvar finn-seljar anten er ute etter å selje deg halvvegs øydelagde varer til overpris eller smittevernsutstyr med makaber profittmargin og målet for suksess er egosentrisk forteneste utan omsyn til fellesskap og økosystem, får du her respekt dersom du gir andre ein god deal.

Pennen er mektigare enn sverdet, seiast det, og Sony har diska opp med to gode sverdfektingsspel i år: Først Nioh 2, ein beinhard soulslike der du blir til digitalt lik oftare enn du likar, deretter det langt meir spelarvenlege, Akira Kurosawa-inspirerte Ghost of Tsushima. Sistnemnde byd òg på eit haikudiktinngsminispel, og kan tilrådast på det varmaste. Rasmus Hungnes

FOTO: PHOBIA GAME STUDIO

IN GONG DÅ eg i fordums tid var i det store utland, brukte eg av kontant desperasjon ein av desse kommersielle minibankane som gjerne kostar deg skjorta og eit halvt kvitauge i avgifter. Denne hadde ein ny vri: Før eg fekk pengesetlane, måtte eg sjå ein teaser for The Wolf Of Wall Street på den lavoppløyste skjermen. Leonardo DiCaprio strødde desperat om seg med grunkar i ville, utilfredsstillande luksusscener. «More is never enough», laud slagordet. Deretter tok eg mine euro fatt for å vere aktør på den frie marknaden. I Animal Crossing: New Horizons skal du på ferietur, trudde du. Overrasking! Sidan du kjøpte Nook Inc. si såkalla aude øy-reisepakke på kreditt, lyt du straks setje i gang med å jobbe for den nusselege og venlege erkekapitalisten Tom Nook sitt kolonisering- og urbaniseringsprosjekt for å nedbetale rekninga på 49800 bjeller. Krona var i djup koronakrise då spelet kom ut 20. mars, så bjelle-krone-raten var ute av proporsjon. Uflaks. Heldigvis er oligarken av ein kosebamse snill nok til å la deg nedbetale med opptena Nook Miles, men før du veit ordet av det sit du i saksa. Medan du strengt tatt kan vandre rundt og plukke frukt og skjel utan å bruke ei bjelle, blir du bombardert med annonser, salspitch og (ofte ubetalte) jobbtilbod. NookPhonen du fekk med på pakketurkjøpet er ein konstant propagandakanal rett til ditt undermedvitne, og ja, minibanken, som du blir oppmana til å bruke kvar dag – då får du Nook Miles – fungerer òg som postordrekatalog. I Animal Crossing byrjar dopaminet å flyte straks du gir deg over til forbrukartilværet. Dette er reinspikka indoktrinering, ein kawaii kapitalismesimulator, som ein ven av meg kalla det. Spelet skulle hatt 18-årsgrense, slik som Doom: Eternal. Medan ein i Final Fantasy VII (som fekk ein forvitneleg remake på PS4 i vår) tar ein del i reaktor-sprengande miljøaktivisme i eit forsøk på å redde planeten frå grådigheit – sjå dokumentaren The Corporation (som får ein sørgjeleg tiltrengt oppfølgjar i september) om du ikkje veit at selskap har sterke psykopatiske trekk – har det i Doom Eternal allereie gått to hersens år sidan det multiplanetariske selskapet Union Aerospace Corporation opna ein portal for å pumpe energi ut or helvetet. Sidan den gong har Jorda blitt infisert av demoniske krefter og 60% av folket blitt utrydda – energien blir visst produsert ved hjelp av masseofring av menneskesjeler, og blant sivilisasjonen sine demoninfiserte ruinar står ei holografisk propagandamaskin og formidlar bodskap som at «the cleansing of Earth is a necessary step to a brighter tomorrow» og «your suffering continues to inspire us!»

GHOST OF TSUSHIMA PS4

STREETS OF RAGE 4 Win, Nintendo Switch, PS4, Xbox One Det har aldri vore klart kva spela eigentleg handlar om, men Streets Of Rage involverer alltid ei gruppe ekspolitifolk som tar loven i eigne hender og bankar opp punkarar, sadomasochistar og gjøglarar som av ein eller annan grunn er med i ein vondsinna kriminell organisasjon. I nr. 4 har eks-snutane ei ung popstjerne med på laget i kampen for å stogge storstila hjernevask av folket ved hjelp av beinhard technomusikk. Merkeleg soge, men alltids kjekt med ein god, gamaldags beat’em’up. Rasmus Hungnes

FOTO: WIKIMEDIA COMMONS (CC-BY-SA)

92 SPILL

SCENENEKT Fortnite inviterer Apple til bikkjeslagsmål om app-monopol. TEKST OLE TORSTEIN HOVIG

NGEN HADDE TRODD at Fortnite kom til å bli det monsteret det er nå da det ble lansert sommeren 2017. Det som startet som et lunkent mottatt overlevelsesspill hvor spillere kjempet mot zombier, er nå ikke bare verdens største battle royale-spill, men også sitt helt unike univers. Det er åsted for konserter, kinovisninger og samarbeid med noen av verdens største merkevarer, som Disney og Marvel. Og ikke nok med det, eksperter – som Matthew Ball, tidligere CEO i Amazon – mener også at Fortnite er ledende i å utvikle det nye internett. Også kjent som «the metaverse». Enkelt fortalt er det et internett hvor alt foregår i samme klient, uansett om det er nettbank eller spilling. Litt som i Ready Player One. Nå er Fortnite også i krig med verdens mest verdifulle selskap, Apple. Det startet som en dialog mellom Epics Tim Sweeney og Apples Tim Cook, men endte i en låst situasjon, etter at Fortnite lanserte et alternativ i den virtuelle butikken sin der man slapp å betale Apple-avgifter. Fortnite ble kastet ut av Apples operativsystem IOS, og etter det har konflikten eskalert voldsomt. Kan disse systemene fortsatte å være lukket, eller tvinges de til å åpne seg? Underholdningmessig var høydepunktet for feiden kanskje da Epic-utviklerne parodierte Apples kjente 1984-reklame (i seg selv en referanse til George Orwells 1984) og lanserte hashtaggen #FreeFortnite inne i selve spillets klient. Det er verdt å merke seg at majoriteten av de som spiller Fortnite er unge og under 16 år, og at Fortnite og Epics strategi ser ut til å være å rekruttere så mange opprørere som mulig blant spillerne. Det fikk en definitivt dystrere tone over seg da Apple bestemte seg for å stenge ute, ikke bare Fornite, men all Epic-relatert software fra alle plattformer på IOS.

Det inkluderer Unreal Engine, som ved siden av Unity er verdens mest brukte spillmotor, også hos Hollywood, som for eksempel brukte den flittig i produksjonen av The Mandalorian. DETTE HAR KATASTROFALE konsekvenser for alle som bruker spillmotoren, ironisk nok også for nesten alle spillutviklere som har utviklet spill eksklusivt for Apples egen spillplattform, Apple Arcade. Det er her både Fornite og Apples strid går fra å være en teoretisk og morsom pissekonkurranse til å bli en konflikt som påvirker kanskje millioner av mennesker som er avhengig av å bruke Unreal på Apple-produkter. Dette ble en av hovedpunktene i en hastet rettshøring på Zoom, mandag 24. august. Den endte med at Apple ble tvunget til å tillate Unreal Engine på sine plattformer. Men Fortnite fortsatt er utestengt. Prinsipielt er dette en viktig sak. Muligheten til å publisere programvare på den mest brukte mobile plattformen er noe det er verdt å kjempe for – uavhengig av hva plattformen skulle mene om innholdet, og uavhengig av avgiftene. Man trenger kanskje ikke å publisere via App Store, men den bør være der. Android fjernet også Epic fra sin butikk, men i motsetning til IOS er det fortsatt mulig å laste ned Fortnite på Android-telefoner. Man kan se dette i lys av Epics ønske om å skape egne plattformer og oppheve markedsmonopoler, spesielt når det gjelder distribusjonsplattformer for apper og spill. I 2018 lanserte de sin egen spilldistribusjonsplattform i direkte konkurranse med Valves Steam, som har et kraftig balletak på PC-markedet. Det ble en høyst kontroversiell affære, både fordi PC-spillere elsker – virkelig

elsker – Steam, men også på grunn av Epics tilknytning til Kina. For er det noe en del gamere har vist seg å være skeptisk til, er det Kina. TO ÅR ETTER LANSERINGEN har Epic klart å bite seg fast, og sitter nå på 15 prosent andel av markedet for PC-spill. Det gleder mange spillutviklere, kanskje fordi vilkårene til Epic Game Store er betydelig bedre for utviklere enn hos Steam er. Steams standard var å ta en andel på 30 prosent av total inntjening, og Epic tar kun tar 12. Etter lanseringen har selv Steam innsett at de må endre modellen sin. For salg under 10 millioner dollar er avgiften fortsatt på 30 prosent, men mellom 10- og 50 millioner dollar er den satt ned til 25 prosent, og for salg på over 50 millioner dollar er den satt ned til 20 prosent. Vilkårene er likevel betydelig dårligere enn hos Epic. Det er dette Epic nå dyrker i sin konflikt mot Apple – inntrykket av å være på utviklernes, og derfor spillernes side. Netflix har gjentatte ganger sagt at deres største konkurrenten ikke er HBO, eller Disney, men Fortnite. Fortnite er allerede pionerer med ulike massive events og skins fra en haug med konkurrerende merkevarer. I våres kunne spillere utkledd som John Wick, Hopper fra Stranger Things og Rey fra Star Wars danse til Travis Scotts digitale konsert i Fortine-kartet. Konserten ble sett av 27,7 millioner mennesker – på direkten. De har også vist filmteasere i spillets kino, blant Star Wars: The Rise of Skywalker. Metaverse-revolusjonen skjer nok ikke før om minst ti år, men allerede nå skjer det fascinerende ting. Tim Sweeney er åpen om ambisjonene sine, og flere techeksperter sier at Fortnite er nærmest målet. Uansett blir måten vi laster ned spill til mobil og nettbrett i fremtiden helt annerledes. ■

Filter AUGUST 2020

Filter 04

#4 08/2020 www.filternyheter.no Utgiver: Filter Media Norge AS Ansvarlig redaktør: Harald S. Klungtveit Journalister: Tora Lind Berg (tora@filtermedia.no) Jonas Skybakmoen (jonas@filtermedia.no)

10 uker til valget: Alle presidentens menn Hurtigrutens «førsteellever» i departementene Mislykket DJ bak mystisk milits 1

Vil du ha Norges viktigste magasin i postkassa?

Gå til filternyheter.no og finn frem Vipps-appen, så sender vi deg 11 magasiner i året.

94 SMIL & GIFT

FOTO KRISTINE WATHNE

DANBY CHOI Danby Choi (f. 1993) er redaktør i nettmagasinet Subjekt og bekymret for rettsstaten Norge. Han møter oss for et snitt på Grand Hotel, hvor han tidligere på dagen diskuterte wokehet med Aftenposten, en helt normal ting å gjøre på en tirsdag. På fritiden bruker han penger og skriver uforståelige setninger.

Alle vet at du brukte Subjektforbrukslånet til kunst, designmøbler og hundemat. – Det er ikke så dyr kunst.

1 6 1

Hva er det dyreste du har? – Det største navnet jeg har er Henrik Placht. Hvis vi bøffer den av deg og leverer det til Blomquist i morgen, hva er hammersla-

get? – Femti tusen. Hva koster dressen? – Seks tusen, men jeg kjøpte på femti prosent. Oscar Jacobson, helt vanlig.

Acne gir deg 200.000 cash for å benekte holocaust. Tar du pengene? – Jeg ville ikke tatt imot uten bindinger engang. Ikke fra Acne.

1 1 6

Hva med to millioner? Tre?

Pluss 50% rabatt på sjappa i Bogstadveien? – Haha. Nei, men med tre millioner så hadde jeg vurdert å slutte i yrket mitt. Eller, det er egentlig litt lite det også. 20 millioner. Eller, benekter jeg holocaust da? Hvis du vil? – Minus det holocaustgreiene hadde jeg sikkert gjort det for 20 millioner.

Hva med en myk løsning, med at du sier at romfolk også ble forfulgt? – Da vil jeg heller jobbe hardt.

Hva ville du gjort om du ikke hadde jobbet hardt som redaktør i Subjekt? – Jeg hadde vært kommentator i en større avis.

Hvis du ikke kunne jobbet med skriving da, hvis du mister armene eller noe? – Da ville jeg jobbet med politikk, kanskje.

6 1

Uten armer? Hvilket parti? – «Oss uten hender».

Hypotetisk scenario: Du driver et hipstermagasin i Oslo hvis dekningsområder blant annet er kunst. Magasinet går ikke sånn alt for bra, men du har jobb som kunstanmelder i en stor avis i tillegg, så du er egentlig ganske fornøyd med det hele, bortsett fra at arbeidspresset er stort, akkurat som forbruket ditt av både «litt av kvart» og «hist og pist».

Kunne du da, i denne hypotetiske situasjonen – for å komme deg ut av en deadline-knipe – plagiert din egen kunstredaktørs tekst, til anmeldelsen til den store avisen? – Det der var en anmeldelse hun (Una Mathiesen Gjerde, red.anm.) og jeg skrev sammen. I tekst 1 stod både hun og jeg i byline fordi vi hadde skrevet den sammen. I tekst 2 gjorde jeg litt om på den, og så stod bare jeg i byline. Det var ikke verre enn det.

6 1

Og tekst 2 sendte du til i Aftenposten? – Ja, men den var ikke helt lik.

Så det var et slags konseptuelt Audun Mortensen-esque plagiat-opplegg? – Jeg vet ikke, jeg angrer ikke på noe.

Hvilken person, levende eller død, har du mest lyst til å intervjue? – Marianne Tretteberg, tingrettsdommer i kulturprofilen-saken.

Hva har du lyst til å spørre henne om da, Danby? – Jeg ville spurt hva forskjellen mellom påstander, indisier og beviser er.

6 6

Svaret på det kan du vel slå opp et sted? – Nei, hun må nesten gjengi

Hvilket spørsmål ligger til grunn? – Det viktigste spørsmålet er det jeg ikke kan svare på, skyldspørsmålet.

1 6 1

Den snodde du deg greit ut av, eller hva.

Har du fucket opp her, brent noen broer og sånt? – Sånn i ettertid tenker jeg nok at det her var dumt, men samtidig at jeg ikke ville gjort noe annerledes. Hva slags kjeks skal du ha med når du besøker Drevdal i fengsel? – Han er jo glutenintolerant ... By fashion. Jeg ville tatt med ...

1 1 6 6 6

Smågodt?

Hoof. – Jeg tror han egentlig bare er keen på en god prat. Er du redd for å bli cancelled? – Jeg kjenner litt på det nå.

Er det noen som har forsøkt det? – Jeg vet ikke hvem de er, men folk ringer jobbrelasjonene mine og ber dem la være å samarbeide.

det. Hvis det går en uke der du ikke har fått kritikk online, føler du deg død innvendig da? – Nei, det er faktisk helt fantastisk. Jeg synes det har vært litt vel mye bråk i det siste.

Det var stille og rolig på Subjekt nå etter Drevdal fikk dommen sin? – Mm. Haha.

Var det planen, å skape blest under saken, og sitte stille etterpå? – Ehh, nei. Jeg føler egentlig jeg har sagt det jeg har villet si. Jeg tror folk har lett for å blande mitt engasjement med å tråkke på jentene, eller beskytte Gaute.

Du inntok en nøytral posisjon, altså. Selv om du kjenner folk som er innblandet i saken. – Ja, og det er jo et litt dumt ord, det erkjenner jeg.

Hvor nøytral på en skala fra 1-10 kan man være når det kommer til å ha sex med mindreårige? – Det er jo egentlig ikke spørsmålet som ligger til grunn i min sak.

Er det små, tynne stemmer, eller store, sterke stemmer? – Jeg opplever det jo som massiv motstand, men meningsmotstanderne mine vil ha det til at dette er et minimalt problem som jeg blåser opp. Alle som canceller vil si at cancelling er et minimalt problem.

Hva er det som får folk fra Jodel og Twitter til å ringe kontaktene dine? – De mener jeg går til forsvar for en voldtektsmann, selv jeg bare forsvarer rettsprinsipper.

Det gjør du sikkert. Har du noen gang startet en Jodeltråd om deg selv?

– Nei. Hvordan har det gått etter du skrev den pedofili-teksten i 2017? – Siden har det bare gått nedover, kan man si. Det er summen av veldig mange ting som gjør meg til en pedo-rasistisk og transfob voldtektssupporter.

Klinger bra! – Jeg mener ingenting av dette er kontroversielt.

Hva er din mest kontroversielle mening, da? – Det er jo det jeg sier. Jeg anser ikke meningene mine som noe særlig kontroversielle, sånn egentlig. I 2020 er man liksom kontrær når man forsvarer ytringsfriheten. Smak på den.

1 6

Weak. – Det er helt ukontroversielt, jeg er enig.

Metoo i 2020, da? Hva synes du om det? – Jeg synes det er viktig å være kritisk til alt, særlig store folkebevegelser, men ... Tror det er best uten «men». Punktum. Hvem andre enn deg selv er det som gir media mangfold om dagen? Hvem er mediekameratene dine? – Jeg blir glad når jeg får likes fra Frank Rossavik.

Hvorfor i helvete liker du ham? – Han er moderat liberal. Ikke så veldig høyrekonservativ. Jeg kaller meg radikalt moderat.

1 1 6 1

Klassisk fascist å kalle seg sentrist. – Anki Gerhardsen er dritkul. Hva med Knut Olav Åmås?

Var det du som stjal skinnjakken han mistet på Lorry for et par år siden?

– Nei.

6 6

Har dere hatt sex? – Haha. Nei, vi har ikke det.

Du tror ikke kulturkrigen først og fremst finnes i media, da? At folk flest her til lands ikke egentlig er sååå forbanna? Tror du virkelig at en 50 år gammel lagmannsrettsdommer i en voldtektssak får med seg tweets som går utover dømmekraften, liksom? – Ja.

6 6

Du tror det? – Ja. Så du er bekymret for at woke 20-åringer truer rettssikkerheten?

– Ja. Oooook. Hva er «woke» for deg? – At du ser problemer der de ikke finnes. Det er en sånn fundamental tankegang hvor det viktigste er å fremstå opplyst. Uten at man nødvendigvis er det. Antirasister er woke

når de mener at Diplom-is-logoen er rasistisk, for eksempel. Eller når transaktivister kaller de som tror at kjønn er binært, de som tror på biologien, altså, for transfober. Det handler om å posisjonere seg, det handler om å beskytte svake, og vise at man har hjertet på rette stedet, men uten å gjøre nødvendige konsekvensutredninger [sic], så det blir liksom aldri helt konsekvensetisk [sic], eller formålstjenelig [sic], det man forsøker å oppnå.

6 1

… Notert.

Det er et spørsmål fra en leser. – Jeg misforstår ikke frem-

Hva er det kuleste fremmedordet du har misforstått i det siste? – Hvorfor stilles det spørsmålet?

medord. La oss si at en ung Subjektbidragsyter kommer med denne ingressen: «Ja, vi hater dette «landet», som IS stiger frem». Hva – Hahaha. Jeg blir faktisk litt imponert over meg selv, når den hardeste kritikken jeg får er av en Dagbladet-kronikk fra 2015. Jeg var faktisk 21 år da.

Synes du det er vanskelig å gjøre deg opp en mening om vi bør gå til krig mot IS, sånn i retrospekt?

Du kom jo godt ut av det, de greiene der løste jo seg selv. – Nå synes jeg ikke det. Jeg prøvde vel i teksten å være litt moderat, men nå synes jeg ikke det i det hele tatt. Man burde bare skyte i vei.

6 6

Du går utrolig fort. – Det er derfor det går så bra med Subjekt. Rekker mange

møter. Hvor flink er du til å le? – Det er en misforståelse at jeg ikke ler så mye. Vennene mine pleier å introdusere meg som klassens klovn. Jeg kunne ønske jeg var komiker i stedet for.

Til slutt: topp tre fete Steinerskole-elever akkurat nå? – Haha. Jeg er i et eksklusivt forhold. Jeg kan ikke svare på det spørsmålet.

ÂŤ

Jeg misforstĂĽr ikke fremmedord.