16 minute read
Vibe-check: Kan Ellen de Vibe og en tagger enes
TEKST YNGVE SIKKO FOTO KRISTINE WATHNE
Advertisement
Vi fikk en graffitiartist og en pensjonert byplanlegger til å ta en pils sammen, for å undersøke hva en by er, og hvor kampene står. Er de mer enige enn de tror?
TAGGEREN OG PLANLEGGEREN
Fra 1999 til 2019 var Ellen de Vibe mektig direktør i plan- og bygningsetaten i Oslo kommune. Hun er arkitekten bak arkitektene som står bak Fjordbyen Oslo, med energieffektive glassgiganter, Barcode-rekke, Søreng, Tjuvholm og nytt Deichman på samvittigheten. I fjor gikk hun av.
Et halvt år senere er 67-åringen på pub. Hun har akkurat dratt to sammenstiftede A4-ark opp av lomma og gitt dem, fulle av grønne tusjmarkeringer, til en annen som liker å markere med tusj, nemlig taggeren Juse.
Ellen de Vibe (f. 1952)
Direktør for planog bygningsetaten 1999-2019
Graffiti
Det vet du hva er. VI SKAL PRØVE å få dem til å snakke sammen om Byen. Begge prøver de å forme byen i sitt bilde. Den ene med planer og byggetillatelser, den andre med tusj og sprayboks. Klarer de å snakke sammen? De to sammenstiftede arkene er forresten Oslo kommunens handlingsplan for gatekunst. Og Juse liker den ikke.
– Jeg synes de fremlegger det som en veldig enkel ting å få lov til å lage noe som helst. Men det er mye enklere for en artist som som maler noe annet enn bokstaver å få lov til et lage prosjekt. Jeg har gjentatte ganger prøvd å få gjennom prosjekter, men jeg har aldri fått det til.
JUSE ER OPPVOKST et sted i nærheten av Oslo. Han startet å tagge da han var 10-12, rundt tida den norske graffitifilmen Grovt Skadeverk 2, kom ut. Som mange andre likte han hiphop-kultur, og startet med graffiti. På toppen en interesse for kunst. Det var den som gjorde at han aldri sluttet.
J: – Det er så mange forskjellige mennesker. Jeg kjenner vestkantgutter som driver med det, østkantgutter som driver med det og jeg kjenner barneforeldre som driver å tagger på kvelden når kidsa har lagt seg. Juse beskriver seg selv som rebelsk, og at han alltid har likt det som har vært ulovlig. I tillegg liker han å utfordre seg selv ved å lage kunst utfordrende steder. Hvis det er han som løser labyrinten, er det Ellen de Vibe som har laget den.
I en Morgenbladet-artikkel fra i fjor sommer, i anledning avgangen hennes, kan man lese at hun gjennom sine 20 direktør-år «stort sett» har fått viljen sin. MEN VI HAR kommet for at de to skal snakke med hverandre. Vi holder oss litt i bakgrunnen og ser hva som skjer. De Vibe henvender seg til Juse:
– Men hva slags gatekunst er det du holder på med? Han forklarer at han driver med mye forskjellig, både bokstaver og malerier utendørs, men at han også driver med kunst på lerret, går på kunstskole og har utstillinger. De Vibe tar ordet:
E: – Tagging synes jeg er vanskeligere å forholde meg til enn gatekunsten, det som er bilder og sånn.
J: – Det kunne jeg forstått. Men hadde ikke tagging eksistert, hadde aldri gatekunsten kommet seg til det punktet du liker heller.
GRAFFITIARTISTENE, kjemper ikke de egentlig mot planene – eller tøyer de dem bare? Juse spør de Vibe hva hun egentlig synes om at folk kommer seg opp på taktopper – egentlig hvor enn de vil – også hvor ingen har planlagt at det skal være folk.
E: – Det er egentlig to dimensjoner her. Som arkitekt, hvis man ser et gammelt hus, så tenker man, Ah, det var flott komponert! Fullendt og avsluttet, la nå det bygget være som det er! Så er det den andre siden: en planleggerhjerne tenker at friksjonen jo er en del av byens liv … J: – Ja. E: – Det er en sosiolog, John Pløger. Han snakker om «den fremmedes rom». De tilfeldige møtene du får når du beveger deg i en by, som du ikke får hvis du går i en idrettsklubb eller i et kjøpesenter. Og så snakker han om spatio-temporalitet, altså midlertidige ting som bare hender én gang og aldri skjer igjen. Og så snakker han om det estetiserende blikk. At du både er ute i byens rom for å se folk og for å bli sett. I det ligger det at det ikke er bare en selv eller utseende som blir sett, men også at ens uttrykk og aktiviteter blir sett. J: – Mhm. Kan du også la deg imponere av graffitikunstnere i denne byen som ofte maler veldig synlige steder, som også er høyt oppe og lite tilgjengelige?
E: – … og på broer der du ikke skjønner hvordan de kommer til!
J: – Vi klatrer! Og så er det mange vinternetter og høstnetter nedi elver og oppå tak og det som er.
DET ER VANLIG å si at graffitimiljøet i Oslo nådde sin topp på 90-tallet. Siden den gang har antallet writere gått nedover. Men Juse mener at det fortsatt er mange hundre som holder på, hvis man inkluderer alle de som drar på fylla med en tusj i lomma. Kanskje halvparten gjør det litt mer nøye, og halvparten av dem igjen tar det ordentlig seriøst. Det dreier seg om kanskje femti stykker. Og mange skader seg. Juse sier han har hengt på gjerder, blødd overalt, knekt tenner, fingre og blitt banka opp.
J: – Den gangen var det en som bodde i blokka jeg tagga på. Men jeg har også fått ordentlig bank av politiet i situasjoner før, der jeg har blitt tatt for å skrive på tog. Det er de ikke så glade i.
Men det er du!
Ellen de Vibe ler.
J: – Det er fordi det er en utfordring å få tilgang. Og hvis man klarer det så vises det til alle når toget kjører gjennom byen.
E: – Kan du sette noen ord på hva som er motivasjonen eller intensjonen din når du gjør dette?
J: – Det er en terapi for meg selv å være ute og lage noe. Jeg får ut det rebelske i meg, og så får jeg ut tanker og det vonde jeg har i meg, ved å lage noe pent, og kanskje på en utfordrende måte der jeg må planlegge i forkant.
Og så har han mange av sine beste venner i miljøet.
J: – Det er mer en familie enn det er venner, fordi vi gjør så mye sammen som krever planlegging, og det er mye spenning.
Er du litt takknemlig for jobben Ellen de Vibe har gjort? J: – Både ja og nei. Jeg synes ikke den moderniseringen av Oslo er noe bra, jeg. E: – Du synes ikke den er noe bra? J: – Nei. E: – Nei. J: – Jeg liker det gamle bybildet, jeg. E: – Ja. J: – Det er min mening i det hele. Jeg liker ikke masse moderne bygninger og at alt skal være perfekt og pent.
E: – Nei, og det derre med hvor polert og pent det skal være, det har jo vært mye diskusjon om det med Sukkerbiten for eksempel, skal man ha et fotomuseum der? Da kunne du jo stilt ut bildene dine eller noe sånt. Eller skal man, når vi regulerte første gangen, så regulerte vi for temporære aktiviteter, altså at du ikke hadde lov til å ha permanente bygg, men du skulle kunne ha telt og brakker og forskjellige paviljonger og sånt.
De Vibe mener uansett ikke at polert/ikkepolert er så viktig for byutviklingen fremover. Mer sentralt blir spørsmålet vann/land, noe som resulterer i litt vennlig krangling om pirene på Aker Brygge (begge blir enige i at de er dårlige). Og så kommer vi tilbake til et stadig gjenvendende tema: penger og by.
E: – … også det de har gjort i den siste runden hvor de har satt ut vanlige, «betalingsfrie» benker for å si det sånn, det er bra.
Vanlige benker. E: – Ja, uten at du må kjøpe noe å spise og drikke og sånt. Det er bra.
J: Men synes du det da er bedre å ta betalt for at folk skal poste opp reklameplakater på vegger hvor jeg går hver dag og jeg må se på hver dag? E: – Nei. J: – For det har jo ikke jeg godkjent. E: – Jeg holdt et innlegg for kultur- og utdanningsutvalget i Oslo kommune. Var det i går? Og da sa jeg klart fra om at at folk flest forventer å kunne ta i bruk arealet. Det er folket som eier gata. Og de forventer å kunne bruke den. Og det har vært en lang diskusjon om hvordan man kunne leie ut gate- og fortausgrunn til en rimelig penge til kunstnere.
J: – Jeg har gjentatte ganger blitt leid inn til sånne events, for å male med barn og lage ting for kommunen. Men når vi går ut å gjør det som vår passion, og faktisk lager farger til folket uten å få betalt er det feil.
IKKE BARE FÅR man ikke betalt, men må betale. Bøter. Juse har imidlertid holdt seg til «ikke snakk»-regelen, og har dermed unngått de største. Det er også en fordel å orke å sitte de 48 timene på glattcella som politiet har anledning til å gjøre uten å sikte deg. Han forklarer det med at han har noe som heter sunn fornuft. Ikke snakk, ferdig snakka.
En gang malte han langs en motorvei. Det endte med å bli omringet av politiet, og den eneste måten å komme seg unna på var å løpe over i full trafikk over en seks felts motorvei.
J: – Men politiet ga opp, de turte ikke
å løpe etter meg. Så kjørte de bare rundt. Det var sånn skogsfelt som jeg klarte å hoppe ned til, så kom de fra andre siden og lette etter meg. Men jeg gjemte meg i skogen i fem timer.
E: – Det du sa med reklame er jo en kjempeutfordring. Vi laget en reklameplan som var ganske streng… Hehe, jeg vet ikke hvor mye jeg skal si om dette.
E: – Den kom vel for i alle fall ti år siden. Også ville kommunen ha bysykler som skulle reklamefinansieres, og da er du med engang inne i et dilemma. Reklameplanen var laget ganske streng, så det var bare Oslo S og et lite område hvor du kunne ha litt sånn Times Square-reklame-tilnærming.
Var det et argument som ble brukt, at det ga storbyfølelse? E: – Jada. Men ellers skulle det være i første etasje og i boligområder skulle det ikke være blendende lys mot soverom, og så videre. Og det var jo masse diskusjoner om disse nedstigningstårnene. Jeg husker DN hadde en syv-siders artikkel hvor de beskrev hele den politiske prosessen og hva det var som skjedde med reklamefinansieringen av bymøbler.
E: – Men egentlig er jo Oslo ganske streng i forhold til mange andre byer. Hvis du ser London, for eksempel. Vi har jo forbud mot bevegelig reklame.
J: – T-banen er jo nedklistra med bevegelig reklame hele døgnet?
E: – Ja, stasjonene har vi ikke tatt med. Men byrommet forøvrig.
J: – Hvorfor får de et fripass til å kjøre med reklame når de ikke vil ha vår kunst på sine vogner? Det er et offentlig rom. E: – Jada. Man kan godt si det.
Nok en gang koker alt ned til penger.
J: – Jeg synes det er litt rart, da. Alt skal styres av penger.
E: – Vi fikk dempet ganske mye av reklamen.
STEILE FRONTER ER det kanskje, en time ut i samtalen vår, men på 90-tallet var frontene steilere. Ellen de Vibe begynte som direktør i Plan- og bygningsetaten i 1999. Det var noen år etter den beryktede «taggehue»-kampanjen i 93/94, der taggere ble fremstilt som idioter det skulle føres krig mot. Krigsropet var «nulltoleranse». I ettertid kan en si at det gikk så där. Juse har bodd i Danmark og mener at de der gjør mer for graffitisamfunnet. De ser ikke på det som stygt, sier han, og de fjerner ikke like mye. Derfor har de finere piecer der, større piecer, og flere politiske budskaper.
J: – Jeg føler at hele byen har mye mer sjel, og det merker menneskene, og jeg merker det på menneskene rundt meg der også. I stedet for at de er iskalde og stive som jeg ofte opplever den normale mannen her i Oslo.
E: – Tror du det har noe med Christiania-tradisjonen å gjøre?
J: – Christiania er der jo fordi København og Danmark er som det er. I Danmark oppfordrer de til kunst og politiske utsagn, selv om det ikke er direkte lovlig, eiendomsrett finnes jo der også. Utfallet blir bedre, og de har færre rusproblemer og er gladere der, hevder Juse.
E: – Ja den statistikken kan man kanskje diskutere, men …
J: – Kan jeg få en øl til?
I 1997 SØKTE de Vibe på stillingen som direktør for Utsmykkingsfondet for offentlige bygg. Slik gikk det ikke, men samtalen dreier likevel inn på offentlig kunst. Juse er skeptisk. Han liker det, men skulle gjerne sett at det ble satset mer på unge og lokale kunstnere. de Vibe er enig, og peker på at en har begynt å tenke mindre på «tomtekunst», altså en svær statue utenfor et forretningsbygg. Nå er rådende tanke å se mer på kunsten som en prosess.
E: – Det kan være å lage en frokostsamling på en en eller annen bro, det kan være det å faktisk dyrke fram ting, å lage brød. Og hvor mange mennesker som involveres, at det i seg selv er på en måte en del av kunsten. Og det tenker jeg er en ny tilnærming til bruk av offentlige rom også, som jeg synes er interessant da.
IKKE HELT ULIKT hvordan graffitimalerne tenker om gata generelt – eller hva kommunen i sin handlingsplan for gatekunst fremhever. Denne vinteren har det dukket opp to trekanter utenfor Sentrum Scene. Lovlige graffitivegger laget av sponplater.. Av mange blir det oppfattet som for trygt, ikke veldig interessant. Samtidig, gir det ikke en viss glede? Går man forbi omtrent hver dag ser man nesten alltid noe nytt. Er ikke dette den hellige gral av prosess alle egentlig ønsker seg?
J: – Tanken er god, og teorien bak er en veldig god, men de er også veldig strategiske plassert. De to som står i sentrum er plassert utenfor politistasjonen. Så står du der og maler, mens de står og ser på hva du maler.
Har måten du ser byen på endret seg siden du begynte å male på den? J: – Definitivt. Jeg er alltid på søken etter et sted å male. Ubevisst. Jeg går jo og ser på bybildet hele tiden. Jeg får med meg hver eneste lille merking. Jeg merker hvis noen har skrevet navnet sitt, og ikke er en tagger på et sted der det ikke har vært noe før. Jeg er ubevisst observant på absolutt alt som skjer på hvert eneste lille hushjørne og taktopp. Med én gang jeg ser et sted der det ikke er noe på, så tenker jeg … Da kan jeg sitte en uke og tenke: hvordan kommer jeg opp dit? Hvordan gjør jeg dette?
De Vibe tenker også på byen stort sett hele tiden.
E: – Jeg overser helt sikkert alle de små merkene som er satt opp overalt. Du leser alt det, mens jeg kan lese volum og fysisk form og sånn. Og så ligger det noen andre lag der. Den amerikanske sosiologen Saskia Sassen snakker om den virtuelle verden av økonomi, som ligger over byen. Deler av Manhattan er kjøpt opp av arabiske sjeiker. Du ser høyhus der det bare er ett lite lys – og det er kanskje vaktmesterens leilighet. Resten står tomt. Og noen av de posheste byggene på Manhattan kan være kjøpt opp og står og forfaller. Fordi investeringen i eiendommen, er mye mer verdt enn å bruke byen.
DISKUSJONEN dreier i retning Hausmannskvartalet. Juse er opprørt over at Thon kjøper opp alle eiendommene rundt og setter til leie-skilt i vinduene uten å leie ut. Thon Eiendom kjører et waiting game, mener han. Om ti år kommer det ikke til å se ut som i dag.
J: – Og da mister jo politikerne det de er så glad i å ta bilder foran.
DE VIBE VAR med på opprustingen av Torggata, som har blitt fin, men like fullt er preget av strukturelle endringer: flere uterestauranter, flere spesial-klesbutikker. De som ønsker et annet tilbud blir presset lengre og lengre ut. Hun spør om hvordan Vega Scene, som ble investert i for å lage et «supplement» til Hausmania fungerer.
J: – Alle jeg kjenner hater det bygget mer enn alt.
E: – Å, hvorfor da? J: – Det bygget der kommer i alle år til å bli ødelagt av tagging, liksom. Dere ødela plassen vår, som vi har hatt i 10 år, eller 20 år, whatever, til å lage noe på. Det var
minnesmerker der til døde folk, det var hedringer der til store ting i vårt miljø, som dere bare «nei, det skjuler vi med en rød bygning med glass på» liksom.
J: – Det er jo greit, bygg en større og finere by så mye dere kan, men hva med å ta vare på de miljøene som faktisk blir satt pris på da, det som er hjertet av byen? Vil du ha en hjerteløs, en sjelløs by uten noe kunst, uten noen ting?
Er det et element av opprør mot eiendomsretten i det du driver med? J: Jeg har ofte noen quotes ved siden av det jeg maler, men selve det å male er ikke politisk. Men jeg kan godt gå ut å lage en politisk piece, men da er det en politisk ytring, men da er det ikke min terapi og da skriver jeg ikke mitt navn.
E: – Det er ikke sånn at fordi du har mye penger så får du bestemme.
Olav Thon for eksempel, han bestemmer en del? J: – Han bestemmer mer enn meg! E: – Oslo kommune har hatt flere rettsaker mot Olav Thon. Men eiendomsretten står sterkt. Men med mindre det er snakk om landbrukseiendom, trenger du ikke konsesjon for å kjøpe eiendom så hvem som helst kan jo …
Du må fortsatt ha råd til å kjøpe eiendom. E: – Nederland har en lovgiving som er sånn at hvis hus står tomme i mer enn seks måneder, så kan folk flytte inn, altså okkupere. Og de kan da få leie det til en veldig lav pris, i to-tre år eller et eller annet sånn. Men sånn er ikke lovgivningen i Norge. Vi hadde kanskje trengt noen insentiver for å ta i bruk ting mer temporært.
Vi spør Ellen de Vibe om hun tenker at han hun har tatt en øl med er kriminell.
E: – Jeg har ikke noe bakgrunn for å definere kriminell. Jeg synes det er bra han er engasjert, og så vil det alltid være situasjoner der de ulike rollene vi har vil gjøre at vi er uenige. Men jeg ser også likheter. Det er bra å uttrykke hva man vil med byen.
