Kapitel 65 - De helliges belønning

Deretter så jeg et meget stort antall engler bringe herlige kroner fra staden, en krone til hver hellig, med navnet hans inngravd. Etter hvert som Jesus ba om kronene, overrakte englene dem til ham, og med sin egen høyre hånd plasserte den elskelige Jesus kronene på de helliges hoder. På samme måte overrakte englene harpene, som Jesus gav de hellige. De ledende engler slo først an tonen og snart lød alle stemmer i en takknemlig, lykkelig lovprisning. Alle berørte strengene på sine harper med en øvet hånd, og det strømmet ut melodiøs musikk i rike og fullkomne toner. Deretter så jeg Jesus føre de frelste til stadens port. Han grep tak i porten og åpnet den på sine glitrende hengsler og ba de folkene som hadde holdt fast på sannheten, om å gå inn. Staden var et syn for øyet. Alt var usedvanlig vakkert. Da så Jesus på sine frelste hellige. Deres ansikter lyste av herlighet. Med sitt kjærlige blikk festetpådem,sa han medsinrike, musikalske stemme:"Jegser resultatetav minsjels lidelser, og jeg er tilfreds. Denne rike herlighet tilhører dere, somdere kan glede dere over i all evighet. Deres sorger er slutt. Døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt, heller ikke smerte skal være mer." Jeg så den frelste hær bøye seg ned og kaste sine glitrende kroner for Jesu føtter. Og så, mens hans elskelige hånd reiste dem opp, slo de an sine gyldne harper og fylte himmelen med sin rike musikk og sang til Lammets ære.

Etterpå så jeg Jesus lede sitt folk til livets tre, og igjen hørte vi hans elskelige stemme, rikere enn all musikk som noen gang lød i dødelige menneskers ører, som sa: "Bladene på dette treet tjener til helse for folkeslagene. Spis alle av det." På livets tre hang de vakreste frukter, som de hellige fritt kunne spise av. I staden stod en strålende vakker trone, og fra den strømte en elv med livets vann, klart som krystall. På hver side av denne elven stod livets tre, og på elvebreddene var det andre vakre trær som bar frukt og var gode å spise.

Ord er i det hele tatt alt for utilstrekkelige til å forsøke og beskrive himmelen med. Mens inntrykkene strømmer på, er jeg tapt i undring. Grepet av synet av denne uovertrufne glans og storslagne herlighet, legger jeg ned pennen og utbryter: "Å, for en kjærlighet, for en vidunderlig kjærlighet!" De mest velformulerte vendinger klarer ikke å beskrive himmelens herlighet eller Frelserens makeløse dype kjærlighet.

Jorden lagt øde

Siden fallet har hans onde tilbøyeligheter vært i stadig virksomhet. Men da vil han være fratatt sin kraft og overlatt til å tenke over hva han har gjort siden fallet. Skjelvende av skrekk vil han se frem til den grufulle fremtiden, da han må lide for alt det onde han har gjort og straffes for alle synder som han har vært årsaken til.

Jeg hørte triumferende rop fra englene og fra de frelste hellige. Det lød som ti tusen musikkinstrumenter. De triumferte fordi Satan aldri mere ville plage og friste dem, og fordi innbyggerne i andre verdener også var befridd fra hans nærvær og fristelser.

Deretter så jeg troner, og Jesus og de frelste hellige satte seg på dem. De hellige regjerte som konger og prester for Gud. Kristus, sammen med sitt folk, dømte de ugudelige døde. Deres gjerninger ble sammenlignet med lovboken, Guds ord, og enhver sak ble avgjort etter de gjerninger som var gjort i kjødet. Så målte de ut straffen som de ugudelige måtte lide etter sine gjerninger. Straffen ble skrevet ved siden av navnene deres i dødens bok. Også Satan og hans engler ble dømt av Jesus og de hellige. Satans straff vil bli meget større enn den straffen dem som han har bedratt vil få. Hans lidelser vil bli så meget større enn deres at det ikke kan sammenlignes. Etter at alle dem som han har forført er tilintetgjort, vil Satan fortsatt leve og lide ennå meget lengre.

Etter at dommen over de ugudelige døde var avsagt ved slutten av de tusen år, forlot Jesus staden. De hellige og et følge av engler fulgte ham. Jesus steg ned på et stort fjell. Da han satte foten på det, delte det seg og ble til en mektig slette. Deretter løftet vi blikket og fikk øye på den store og vakre staden, med tolv grunnvoller og tolv porter, tre på hver side og en engel ved hver port. Vi ropte: "Staden! Den store staden! Den kommer ned fra himmelen fra Gud!" Og den kom ned i all sin glans og blendende herlighet og la seg på den mektige sletten som Jesus hadde gjort i stand for den.

Min oppmerksomhet ble igjen vendt mot jorden. De ugudelige var blitt tilintetgjort, og deres døde legemer lå strødd ut over jorden. Guds vrede i de syv siste plager hadde hjemsøkt jordens beboere, og fått dem til å stønne av smerte og forbanne Gud. De falske hyrder hadde spesielt fått føle Jehovas vrede. øynene i øyehulen deres og tungene i munnen tærte bort, mens de stod oppreist. Etter at de hellige var blitt befridd ved Guds røst, vendte de ugudelige sitt raseri mot hverandre. Jorden så ut til å være oversvømmet av blod, og døde kropper dekket den fra den ene enden til den annen.

Jorden lignet en ubebodd ødemark. Byer og småsteder lå i grus, jevnet med jorden av jordskjelv. Fjell var blitt flyttet på og hadde etterlatt store kratere. Forrevne stener, som var kastet opp fra havbunnen eller hadde slitt seg ut av selve jorden, lå strødd ut over overflaten. Store trær var blitt dratt opp med roten og lå slengt ut over jorden. Dette vil bli Satan og hans onde englers hjem i tusen år. Her vil han være innesperret. Han vil vandre opp og ned den brutte jordoverflaten og betrakte resultatene av sitt opprør mot Guds lov. I tusen år kan han nyte den forbannelsens frukt som han har vært årsak til. Begrenset til jorden alene, vil han ikke ha mulighet til å besøke andre planeter for å friste og plage dem som ikke har falt i synd. I løpet av denne tiden lider Satan ekstremt.