Antologi: Franskspråklig litteratur

NORSK LITTERATURFESTIVAL 21. TIL 26. MAI 2019

Antologi: franskspråklig litteratur

Frankofon litteratur på Norsk litteraturfestival Sigrid Undset-dagene 2019

Innhold:

Forord 400 års krangel, Geir Uvsløkk

Alice Zeniter Utdrag fra Kunsten å Miste

Jacques Roubaud Utdrag fra Noe svart

Boualem Sansal Utdrag fra 2084 Verdens undergang

Leïla Slimani Utdrag fra Vuggesang

Nicolas Mathieu Utdrag fra Og slik er det også med deres barn

Werewere-Liking Gnepo Utdrag fra Av jaspis og korall (ei misovirs dagbok...) – Romansang

Laura Vazquez Utdrag fra Ja

Kamel Daoud Utdrag fra Meursault-saken

Maylis de Kerangal Utdrag fra Reparere de levende

400 års krangel Geir Uvsløkk Franskmenn elsker å diskutere, kritisere og – iblant – provosere. Det gjelder ikke minst franskspråklige forfattere og litteraturkritikere. I flere hundre år har kvessede penner og gnissende tenner gitt gjenlyd langt utenfor Frankrikes grenser.

Vi skal stifte bekjentskap med en lang rekke litterære urokråker fra 1600-tallet til våre dager, både kjente og mindre kjente, noen radikale og noen litt mer moderate, som alle har til felles at de virkelig ikke har lyst til å holde kjeft når de har noe på hjertet.

Hva er det så de krangler om? Hva er det de kritiserer? Og hvorfor synes flere av dem at det er viktig å provosere leserne?

Svarene på disse spørsmålene har som oftest en sammenheng med epoken de forskjellige forfatterne virket i, så derfor kommer vi til å gå kronologisk frem, men samtidig ha en viss tematisk orden på det hele.

Vi begynner med Pierre Corneilles tragikomedie Le Cid, som skapte furore da den første gang ble oppført. Vi fortsetter med tusenkunstneren Molière – som provoserte både geistlige og (enkelte) adelige med sine komedier – og den nyskapende romanforfatteren Madame de La Fayette. Så sveiper vi innom striden mellom de gamle og de moderne før vi oppholder oss en liten stund i Opplysningstiden i selskap med Voltaire og Rousseau. Olympe de Gouges kommer deretter til å vise oss noen av revolusjonens skyggesider, og romantikernes dikterhøvding Victor Hugo tar oss med på barrikadene. Vi må også en tur innom rettssystemet og hilse på Charles Baudelaire og Gustave Flaubert, før vi slentrer videre til Paris’ mer populære strøk sammen med Émile Zola.

Etter hvert kommer vi frem til 1900-tallet og vår egen tid, og blant de mange kranglefantene fra denne epoken, skal vi snakke nærmere med Louis-Ferdinand Céline og noen av de sentrale dramatikerne fra 1950-tallets absurde teater. Vi kommer også til å se at den sindige Nobelprisvinneren fra 2014, Patrick Modiano, i sin ungdom på 1960-tallet var en hardtslående samfunnsrefser, før vi vandrer videre til 1994 og sier noen ord om debutromanene til Michel Houellebecq og Virginie Despentes.

Og helt til slutt skal vi snakke om noen av årets franskspråklige festivaldeltakere, Kamel Daoud, Nicolas Mathieu, Edouard Louis, Jacques Roubaud, Boualem Sansal, Leila Slimani, Laura Vazquez og Alice Zéniter, og om hvordan denne lange, samfunnskritiske tradisjonen føres videre i dagens franskspråklige litteratur.

Velkommen til 400 års krangel.

(Geir Uvsløkk er førsteamanuensis på institutt for fransk litteratur og områdekunnskap ved UiO. Hans foredrag 400 års krangel vil bli holdt på Bjerkebæk, Onsdag 22. mai kl 15.00)

Alice Zeniter Utdrag fra Kunsten å Miste, oversatt av Egil Halmøy, utgitt på Aschehoug forlag 2019.

Naïma skulle gjerne likt å ikke være redd for noe. Men slik er det ikke.Hun er dobbelt redd, tror hun.Hun har arvet sin fars redsler og også utviklet sine egne. Clarisse, moren hennes, har hun ikke arvet noen av. Clarisse ser ikke ut til å være redd for noe, og Naïma tenker iblant at livet er som hunder: Når det merker at du ikke er redd, angriper det ikke. Livet er behagelig for Clarisse, og hun beveger seg friksjonsfritt i hjertet av det.

Som en øvelse før hun sovner, hender det at Naïma lister opp hvilke redsler som er hennes egne og hvilke hun har arvet. Blant dem som stammer fra Hamid, regner hun: – frykten for å snakke eller skrive feil fransk – frykten for å oppgi for- og etternavnet sitt til visse mennesker, særlig de som er eldre enn sytti – frykten for at noen skal spørre henne hvilket år familien hennes kom til Frankrike – frykten for å bli satt i bås med terroristene Den siste er naturligvis den verste av dem alle, men Naïma ble først klar over den noen få år tidligere, i mars 2012 – fra da av har frykten bare vokst og vokst. Etter at Mohammed Merah hadde begått de første drapene, mens man fremdeles ikke kjente morderens identitet og journalistene strødde om seg med spekulasjoner – det kunne like gjerne være en høyreekstrem fanatiker som en islamist – gikk Naïma hjem og slo på TV-en, som hun lot stå på hele kvelden, på nyhetskanalen BFM («Takk for at du håner arbeidet mitt», sa Sol), mens hun krysset fingrene for at den skyldige skulle vise seg å tilhøre et nynazistisk miljø. Og hun visste at noen hundre kilometer fra Paris-leiligheten hennes gjorde Hamid det samme. Det har hun fra ham, denne følelsen av at hun må unngjelde for alt det de andre innvanderne i Frankrike gjør. Hun tar dumhetene deres personlig, fra umotivert bilbrenning til massakrer med maskinpistol. Hun tenker at det hun har gjort, den veien hun har tilbakelagt, løpebanen hennes, kunne ha tilhørt hvem som helst.Hun fnyser av dem som unnskylder innvandrerbarn som blir kriminelle, og som betrakter dem som ofre. Hun fnyser også av de hardhjertede konservative som hevder at dette er opprørende, men lander på den samme konklusjonen: Barn av innvandrere blir kriminelle.

Den 7., 8. og 9. januar 2015 blir massakren i redaksjonslokalene til Charlie Hebdo etterfulgt av gisseltagningen i Hyper Cacher og politijakten på terroristene. Sol kaster opp i vasken på badet mellom reportasjene mens Naïma sitter ubevegelig foran TVen og hikster av raseri. Etter de tre grusomme dagene merker hun at Kamel, kollegaen hennes i kunstgalleriet, og tunisieren som driver aviskiosken i første etasje i bygården hennes, får stadig flere mistroiske blikk rettet mot seg. Hun innbiller seg at de rettes med samme intensitet mot faren hennes, Yema, onklene og tantene hennes, og søskenbarna, som hun har mistet tellingen over. Disse blikkene opplever hun som uutholdelige når de faller på mennesker hun kjenner, men samtidig kan hun ikke la være å bli redd selv når hun ser en skjeggete mann med en overfylt sportsbag over skulderen komme inn i metrovognen.

Kvelden 13. november går Naïma på kino. Hun ser den siste James Bond-filmen, noe som i retrospekt forekommer henne å være et nærmest uanstendig lettbent valg. En av hennes tidligere kolleger fra tiden i kulturtidsskriftet dør under massakren på Bataclan. Hun får vite det morgenen etter og knekker sammen på de kalde flisene på kjøkkengulvet. Hun gråter over ham, og samtidig som hun klandrer seg selv for å være egoistisk, gråter hun også over seg selv, eller snarere over den plassen hun trodde hun hadde skapt seg for godt i det franske samfunnet, og som terroristene nettopp har revet ned, med et brak som kringkastes av alle medier i landet og også utenfor.

I sin naivitet tenker hun at de som står bak attentatene ikke skjønner i hvilken grad de har gjort livet vanskelig for en stor del av den franske befolkningen – denne vage minoriteten av muslimsk utseende, som Sarkozy kalte den i slutten av mars 2012. Hun er sint på dem fordi de hevder at de frigjør dem, mens de i virkeligheten bidrar til undertrykkingen av dem.

Slik gjentar hun et historisk mønster av feiltolkning som ble påbegynt av bestefaren hennes seksti år tidligere. I begynnelsen av Algerie-krigen forsto ikke Ali planen til frihetskjemperne – i hans øyne var represaliene fra den franske hæren fryktelige konsekvenser som FLN i sin blindhet ikke hadde tenkt på. Han hadde aldri forestilt seg at frigjøringsbevegelsens strateger hadde forutsett dem, og til og med håpet på dem, vel vitende om at de ville gjøre det franske nærværet forhatt blant befolkningen.

Hjernene bak al-Quaida og Daesh har lært av fortidens kamper og vet med sikkerhet at når de dreper i islams navn, utløser de et hat ikke bare mot islam, men mot alle som har gyllenbrun hud, skjegg og ørkenskjerf, som i sin tur fører til uroligheter og vold. Det er ikke, slik Naïma tror, en uheldig bivirkning, det er nettopp det de ønsker – at situasjonen skal bli uholdbar for alle brune mennesker i Europa, og at disse derfor blir tvunget til å slutte seg til dem.

Jacques Roubaud Utdrag fra Noe svart, gjendikte av Thomas Lundbo på Forlaget Oktober 2012.

Jeg ville vende blikket hennes bort for alltid Jeg ville vende blikket hennes bort for alltid. jeg ville være den eneste i verden som ikke hadde sett noe. denne hånden kunne, tross alt, like gjerne ikke ha vært der: ikke jeg heller, og med meg ville verden forsvinne. denne gaven. bildet av din død.

Hun hadde elsket livet lidenskapelig på avstand. uten følelse av å være til stede eller å delta. hun var ulykkelig og tok bilder av gressplener og familielykke. i paradisisk ekstase tok hun bilder av døden og lengselen sin.

For en gangs skyld perfekt samsvar mellom døden i seg selv og den drømte døden, den opplevde døden, selve døden i seg selv. identisk med selve seg selv.

Kjærlighetens rene avgrunn.

Sovne som alle andre. det jeg vil.

Så langt elsker jeg deg.

Det var selvfølgelig ingen vanlig gave. det å gi meg, klokken fem om morgenen, en fredag, et bilde av din død.

Ikke et fotografi.

Selve døden i seg selv. identisk med selve seg selv. Lys, for eksempel

Lys, for eksempel. svart.

Glass.

Lukket munn. som åpner seg for tungen.

Vindu. ansamling av kritt.

Bryster. så strømper. hånden nærmer seg. trenger inn.

Sprer Skilte lepper. på kne.

Lampe, der. våt.

Blikk fylt av alt.

Afasi Jakobson sier at afasi fortærer språket motsatt av hvordan det tilegnes. Det er det man sist har lært å uttale som forsvinner først.

Når munnen faller fra hverandre begynner det med leppene.

Jeg har tenkt det samme om verset. når verset går i oppløsning, forsvinner versereglene en etter en, i en rekkefølge som er afasisk. Som om poetene ødela bygningen de bodde i etasje for å etasje. Uten å sprenge hele bygningen med en gang.

Stilt overfor din død var jeg fullstendig taus.

I nesten tretti måneder klarte jeg ikke å snakke.

Jeg klarte ikke å snakke på min måte å snakke på, som er poesien.

Jeg hadde begynt å snakke i poesi tjueto år tidligere.

Det var etter en annen død.

Før denne andre døden, visste jeg ikke hvordan jeg skulle snakke. jeg var liksom stum. Slik, stengt inne mellom to ‹kanter› av død

Boualem Sansal Utdrag fra 2084 Verdens undergang, oversatt av Synneve Sundby, utgitt på Solum/Bokvennen forlag i 2017.

I det samme han var ankommet sanatoriet midtvinters året før, ble en karavane med vakter meldt savnet. De ble senere funnet i isen nederst i et juv, og i påvente av bedre vær for å kjøre dem til byen, ble de lagt i likhuset. På sanatoriet gikk alt sin vante gang, pleierne hastet hit og dit med koster og bøtter, pasientene svirret rundt i bakgården og kastet stjålne blikk i retning den mørke vindeltrappen som førte ned til kjelleren, femten sicca under, egentlig enden på en tunell som buktet seg – skjønt noen steder sammenrast – gjennom steinen under fortet, som var bygget på den tiden da Den første store hellige krig herjet i disse områdene. Enten var den ment som rømlingsvei, proviantrom, fangehull eller katakombe, muligens som ly for kvinner og barn under invasjon, eller som kultsted for ulovlig gudsdyrkelse, det fantes flere slike på de utroligste steder. Tunellen skar langt inn i fjellet, ingen visste hvor den endte. Det var en fordervet tarm, dette, den hadde forholdt seg til tidligere verdeners vanvidd, ubegripelige og så skremmende at det enkelte dager i brønnens bunn rant over av luguber surkling. Temperaturen holdt seg på et punkt som garanterte rask nedfrysning.

Skrekk og gru … I tillegg til skadene de hadde pådratt seg under det høye fallet, ble det kjent at soldatene var stygt lemlestet. De manglet ører, tunge, nese, kjønnsorganet var trykket inn i munnen, testiklene var knust, øynene utstukket.

Ordet «tortur» ble uttalt av en eldre nervøs mann, men uten at han kunne forklare hva det betydde, han hadde glemt det, eller ville ikke si det, hvilket bidro til å øke skrekken. Mannen trakk seg unna, rygget og mumlet: «sverger … demok … mot … Yölah, bevare oss vel!» For Ati ble dette starten på en langsom prosess som skulle føre til opprør. Opprør mot hva, mot hvem, det forsto han ennå ikke. Man forstår ikke i en stivnet verden, den eneste som forstår er opprøreren, den som gjør opprør mot seg selv, imperiet eller Gud – men det er jo ingen i stand til, og dessuten: kan man i det hele tatt røre på seg? Selv den største visdom må gi etter for det støvkornet som blokkerer tankene. De som møtte døden i fjellet, de som bega seg ut på den forbudte veien og trengte over grensen, de forsto.

Men trenge over grenser, hva betyr det? Og for å reise hvor?

Og hvorfor myrde de stakkars djevlene i uniform når de kunne ha tatt dem med seg, eller bare rett og slett overlatt dem til sin egen skjebne? Hva? De soldatene som ble spart og kom hjem, fikk en straff som ellers var forbeholdt feiginger, forrædere, gudløse, de endte opp på stadion på dagen for den store bønnen, henrettet til hele folkets applaus etter at de først var blitt fremvist som forestilling gjennom byens gater. Når et statsanliggendes skal avvikles, må vitnene, på en eller annen måte elimineres.

Leïla Slimani Utdrag fra Vuggesang, oversatt av Thomas Lundbo, utgitt på Cappelen Damm 2019 Babyen er død. Det tok bare noen sekunder. Legen kunne forsikre om at gutten ikke hadde lidd. Han ble lagt i en grå pose, og så ble glidelåsen trukket opp over den slappe kroppen som liksom lå og fløt innimellom lekene. Jenta var fortsatt i live da hjelpen kom. Hun hadde sloss som et villdyr. Det ble funnet spor etter kamp, biter av hud under de bløte neglene.

I ambulansen som kjørte henne til sykehuset, var hun urolig, hun ristet av spasmer. Øynene bulte ut, det virket som om hun snappet etter luft. Halsen var fylt av blod. Lungene var punktert, og hodet hadde fått et kraftig støt mot den blå kommoden. Åstedet ble fotografert. Politiet tok fingeravtrykk og målte arealet av badet og barnerommet. Prinsesseteppet på gulvet var gjennomtrukket av blod. Stellebordet var halvveis veltet. Lekene ble samlet i gjennomsiktige poser som ble forseglet. Til og med den blå kommoden skulle bli brukt i rettssaken.

Moren var i sjokk. Det var det ambulansefolkene sa, det samme gjentok politimennene, og journalistene skrev det.

Da hun kom inn i rommet der barna lå, skrek hun. Det var et skrik fra det aller dypeste av henne, et hyl fra en ulvinne.

Veggene dirret. Mørket senket seg over denne maidagen. Hun kastet opp, og det var slik politiet fant henne, med tilgrisete klær, sammenkrøpet inne på rommet, hikstende som en sinnssyk. Hun hylte så man skulle tro lungene ville sprekke.

Ambulansesjåføren nikket diskré, og de fikk henne opp selv om hun gjorde motstand og sparket. De løftet henne opp, og den unge legen i ambulansen ga henne beroligende. Det var hennes første måned i turnustjenesten.

Den andre kvinnen måtte også reddes. Like profesjonelt, objektivt. Hun hadde ikke klart å dø, hun hadde bare klart å spre død. Hun hadde skåret opp begge håndleddene og satt kniven i brystet sitt. Hun hadde mistet bevisstheten og lå ved fotenden av sprinkelsengen. De satte henne opp og målte pulsen og blodtrykket. De la henne på båren, og den unge turnuslegen holdt en hånd mot halsen hennes.

Naboene har samlet seg utenfor leiegården. Det er særlig kvinner. Det er snart tid for å hente barna på skolen. De ser på ambulansen med hovne øyne. De gråter og de vil vite. De stiller seg på tå. Prøver å se hva som skjer bak sperrebåndet til politiet, inne i ambulansen som starter med hylende sirener. Hviskende utveksler de opplysninger i øret på hverandre. Ryktene går allerede. Det har skjedd noe forferdelig med barna.

Det er en flott leiegård i Rue d’Hauteville, i tiende arrondissement. En leiegård der alle naboer hilser hjertelig på hverandre, selv om de ikke kjenner hverandre personlig.

Familien Massés leilighet ligger i sjette etasje. Det er den minste leiligheten i bygningen. Paul og Myriam satte opp en skillevegg i stuen da de fikk sitt andre barn. De sover i et trangt, lite rom mellom kjøkkenet og vinduet som vender ut mot gata. Myriam liker vintage-møbler og berber-tepper. På veggen har hun hengt opp japanske tresnitt.

I dag kom hun hjem ganske tidlig. Hun avsluttet et møte og ville utsette gjennomgangen av neste sak til i morgen. Mens hun satt på klappsetet i vognsettet på linje 7, fikk hun det for seg at hun ville overraske barna. Hun gikk innom et bakeri på veien.

Hun kjøpte en bagett, en dessert til ungene og en appelsinkake til dagmammaen. Det er yndlingskaken hennes.

Hun tenkte at hun skulle ta dem med i til karusellen. Så skulle de dra og handle til middag sammen etterpå. Mila kom til å be om å få en leke, Adam kom til å gnaske på en brødbit i barnevognen.

Adam er død. Mila kommer til å gi tapt.

Nicolas Mathieu Utdrag fra Og slik er det også med deres barn, oversatt av Henninge Margrethe Solberg, utgitt på Gyldendal Norsk Forlag 2019 Han løp i den retningen en stund, han visste ikke hvor han skulle dra, men hjem skulle han ikke. Han var sint på alt og alle. Det var ikke lenge siden han bare kunne lage popkorn og se en god film, og så hadde han det bra. Da rettferdiggjorde livet seg selv, for det begynte hele tida på nytt. Han sto opp om morgenen, gikk på skolen, han fulgte timeplanenes rytme, han hadde kompisene, hjulene rullet med forbløffende letthet, det mest stressende som kunne skje, var at de fikk en uventet lekseprøve. Og nå var det sånn her, en følelse av gjørme overalt, dagene var som et fengsel.

Hvis han husket riktig, hadde den første bølgen skylt over ham i en biologitime. Ordene som kom ut av lærerens munn, kunne like gjerne ha vært uttalt av et romvesen, monozygot, fagocytt, og plutselig hadde han kjent at nå klarte han ikke dette lenger. Capucine Meckert på første rad. Fargen på linoleumen.

Eleven han delte labpult med. Lukta av kaustisk soda og håndsåpe i labene i øverste etasje. Hans egne nedbitte negler. All energien han hadde, som etset seg gjennom huden. Han klarte bare ikke dette lenger. Han kikket på klokka på veggen. Det var fortsatt en drøy halvtime til det ringte ut, og den halvtimen framsto plutselig som helt grenseløst lang. Til slutt hadde han bare slengt fra seg alt – pennalet, bøkene, notatboka, selv labkrakken hadde han kastet.

Det hadde ikke gått så aller verst på rektors kontor. Monsieur Villeminot var fullt klar over hvordan de fungerte, disse hormonherja ungdommene de holdt innestengt hele året for å lose dem mot formålsløse eksamener som skulle åpne døra for mer eller mindre prestisjefylte utdannelsesløp, tøffe maskinerier de enten kom perfekt formet eller helt knust ut av, men som uansett fikk dem inn på arbeidsmarkedet. Monsieur Villeminot lot seg ikke lenger opprøre av raserianfall, klining i kroker, smuginntak av dop og alkohol. Han nøyde seg med å håndheve regelverket, uten å være sint, uten å vise nåde, helt mekanisk.

Anthony slapp fra det med tre dagers utvisning, for denne hendelsen var på ingen måte ikke den første.

Fra da av hadde livet blitt ganske merkelig. Det hendte at Anthony våknet om morgenen og var mer utslitt enn da han la seg. Og det selv om han sov stadig lenger, særlig i helgene, noe som gjorde mora rasende. Når kompisene ertet ham, tente han på alle plugger og svarte med knyttnevene. Han hadde en ustanselig lyst til å slå, skade seg selv, renne inn i vegger. Når det kom over ham, syklet han seg en tur med walkmanen og hørte på den samme triste sangen tjue ganger på rad. Plutselig, mens han så på Beverly Hills på tv, kunne han gripes av et voldsomt vemod. Et annet sted på kloden eksisterte California, og der borte levde folk liv som var umaken verdt, det var helt sikkert.

Han, derimot, hadde kviser, joggesko fulle av hull, et øye som var helt ute å kjøre. Og foreldre som bestemte over livet hans.

Han omgikk selvsagt ordrene deres, han trosset dem hele tida.

Men allikevel, de akseptable skjebnene var utenfor rekkevidde.

Han hadde tross alt ikke tenkt å ende opp som faren, som var dritings halvparten av tida, og som alltid kjefta og smelte foran nyhetene eller krangla med en fullstendig likegyldig kone. Faen heller, hvor var selve livet?

Etter hvert som Anthony gikk, kom han stadig nærmere utkanten av byen. Foran ham, så langt øyet rakk, lå et nedslående panorama av tettvokste koller og gult gress. Der borte lå skroget av en forlatt Caddy. De som hadde fantasi, ville kanskje synes det var romantisk. Anthony syntes ikke det. Han skulle akkurat til å snu og gå tilbake da han fikk øye på Steph.

Da løp hjertet hans løpsk.

Hun var mutters aleine på den lille veien som gikk til den nye skateparken. Fra denne avstanden kunne han egentlig mest skimte henne. Men den hestehalen, den rumpa – det var ingen tvil. En liten tohjuling kom kjørende bak henne, langsomt, skranglende, med den karakteristiske brekingen som hørte med. Det var han gjøken, Romain Rotier, på den bitte lille Chappyen sin. Steph stanset og ventet på ham. Avstanden mellom dem minket raskt. Anthony kjente seg skuffet da han gjettet seg til resten.

Men det var det motsatte som skjedde. Steph hadde åpenbart ikke lyst til å snakke med den kødden, og samtalen utartet nesten med en gang. Hun ville gå videre, men det ville ikke han vite noe av. Han fulgte etter henne, kjørte i sikksakk, gassa litt på for å ta henne igjen. Han kjørte fra henne og så tilbake for å avskjære henne. Det var ganske jævlig bare å se på. Da han tutet, orket ikke Anthony mer og spurtet mot dem med senket hode.

Han hadde ikke trodd at det var såpass langt. Han måtte løpe i nesten et minutt for å nå dem, så de hadde all verdens tid til å oppdage at han var på vei. Han var litt av et syn der han kom styrtende, med de korte, utrettelige beina og med hodet og skuldrene først.

Werewere-Liking Gnepo Utdrag fra Av jaspis og korall (ei misovirs dagbok...) – Romansang. Gjendiktet av Erlend Wichne, publisert i Tidskriftet Mellom, nr. 1 2017.

Blant de mange sannhetene om Afrika og Menneskeheten er det én jegbrenner etter å forkynne: «Her skal det fødes ut av famlinga vår mumlinga vårut av tåkesnakket vårt de nedstøva hukommelsene våre ut av de hardkjøpte lærepengene vi ikke har tatt til oss ikke lært noe av ut av dritten vår blodet vårt skal det fødes fruktbart og magisk fertilt jordsmonn det skal fødes en Ny Menneskerase med menneskelig åndedrett og guddommelig ild og misovira jeg er skal treffe en misogyn og vi skal leve lykkelig og vi skal bli mange barn jeg sverger... dere kan la tungene deres gå i hundene eller menneskene stikke ti kniver i hjertet og sverge at dette er sannheten: Det er skrevet. Her. En gang for alle...

Ser dere ikke stjerna bryte fram?

Kjenner dere ikke pulsen slå?

Den skal være av jaspis og korall.

Den skal være av åndedrett og ild.»

––– Og så runka Grozi igjen.

Nå henger pikken der på nytt – tuppen mykt nedover ei vemmelig dråpe dingler nølende: faller, faller ikke...

– Jeg må... Jeg skulle ønske... Jeg hadde hatt godt av... Å oppleve noe...

Nei! at det skjedde noe..., ja, å møte noen! Jeg skulle ønske jeg traff noen som kunne forandre alt...

Han nøler... Så snur han seg bort i raseri. Hva er det egentlig jeg har gjort ham?

– Ja, det er greit, det er greit! Du forakter meg, jeg veit det!

Du forakter alle som er som meg, alle tsetsefluene i Lunaï. Kom igjen! Bare spill overlegne, dere, det passer deg så utrolig bra...

Og så stikker han. Jeg blir aleine igjen nok en gang aleine alltid aleine hvor lenge skal dette egentlig vare?

Jeg har lyst til å høre noen ubetydelige ord slik ord kan være Og «mennesket fikk språket av Gud for bedre å skjule hva som bor i deres hjerter» ––– Hver morgen strekker jeg meg etter blyanter – notisbøker jeg har lyst til å skrive dagbok – ei loggminnebok hvor jeg skulle ført inn betydningsløshetens essens eller det betydningsløse og det essensielle. På forsida skulle jeg skrevet: Loggminnebok over et hundeliv: ei misovirs dagbok.

På første side skulle jeg hatt en dedikasjon men hvem hva skulle den vært dedisert til? Alt virker så platt i Lunaï... Likevel når sant skal sies er ting her ganske ualminnelige og alt i alt heilt enestående: Lunaï er en bedriten drittlandsby.

Siden Svarte-Natts død i Lunaï er det umulig å bli grepet av Skjønnheten drømme om Kjærligheten skimte Nye Horisonter kort sagt er det umulig å få noen Framtidsvisjoner... Til syvende og sist kunne man nærma seg hva som helst hvem som helst og funnet nok indre elendighet til å vie resten av livet sitt til å utføre apostelgjerninger...

Grozi og Babou for eksempel...

Skal vi se... Første side: Til Grozi og Babou, kimene til den...

Nei! det går ikke... Man kan si mye om dem men de er på ingen måte kimer til noe som helst...

Laura Vazquez Utdrag fra Ja, gjendiktet av Erlend Wichne, utgitt på H//O//F 2018 med dyrehodene måler man omkretsen til et hus man får en bygning til å vokse man hiver en person ut av vinduet man vikler halsen hens inn i hageslanger hen måler høyden skammen hen er mennesket man elsker det er nyttig det faller deiser i bakken danner en liten grop i bakken hen er ikke lenger enn landjorda hen er like stort som alt på størrelse med en snegl på størrelse med en dinosaur menneskene vokser de gror en dag strekke et menneske ut på bakken dekke bakken med folk med en frivillig person utstrakt jeg tenkte

ordne fjeset ordne ørene alt du kommer over alt du treffer alt du ber om gå langs det still deg utenfor hold deg utenfor hold deg på utsiden gå langs folk senk stemmen sett deg hold deg der hold deg der i mørket brett ut dikt opp en murstein vi ser ikke hvorfor vi ikke vet vi vet ikke hvorfor det vi ikke vet

Kamel Daoud Utdrag fra Meursault-saken, oversatt av Synneve Sundby, utgitt på Solum/Bokvennen 2016.

I dag lever mamma fremdeles.

Hun sier ingenting lenger, men det er mye hun kunne ha fortalt. I motsetning til meg, som har holdt på med denne saken så lenge at jeg snart ikke husker mer.

Jeg mener, det er jo mer enn et halvt århundre siden. Det skjedde, og folk snakket mye om det. De snakker om det ennå, men de nevner bare én død – helt uten skam – bare én, selv om det var to. To som døde. Grunnen til forsømmelsen? Den første var god til å fortelle, så god at forbrytelsen ble glemt, den andre var en stakkars analfabet som Gud visstnok utelukkende hadde skapt til å få en kule i kroppen og bli til jord, en ukjent som ikke engang rakk å få seg et navn.

La meg si det med det samme: Den døde nummer to, han som ble myrdet, han var min bror. Det er ikke noe igjen etter ham nå. Det er bare jeg igjen til å snakke for ham, her jeg sitter i denne baren og venter på kondolanser som ikke ett menneske noen gang kommer til å uttrykke. Du må gjerne le, men dette er på en måte mitt kall: selge stillhet i kulissene, selv om publikum for lengst har gått. Det var forresten derfor jeg lærte meg å snakke og skrive dette språket, for å kunne snakke for en død, kunne fullføre setningene hans. Morderen ble berømt, og beretningen er altfor godt skrevet, jeg vil ikke engang forsøke å etterlikne. Men så var det jo hans språk. Derfor har jeg nå tenkt å gjøre det vi ofte gjorde i dette landet etter uavhengigheten: Plukke ut én og én av steinene i koloniherrenes gamle hus og bygge mitt eget. Mitt eget språk. Behandle morderens ord og uttrykk som herreløst gods. Landet her er fullt av ord som ingen lenger eier, du ser dem på gamle butikkskilt, i falmede bøker, i folks ansikt eller bare bearbeidet av det merkelige kreolspråket som avkolonisering alltid avler.

Det er altså veldig lenge siden morderen døde og altfor lenge siden broren min sluttet å eksistere – unntatt for meg. Jeg vet det, du har nå veldig lyst til å stille akkurat det spørsmålet jeg ikke kan fordra, men vær så snill, kan du ikke heller lytte? Du kommer til å forstå etter hvert. Dette er ikke en vanlig historie.

Dette er en historie som begynner med slutten og beveger seg bakover mot begynnelsen. Ja, som en laksestim tegnet med blyant. Som alle andre har du sikkert lest den akkurat slik mannen som skrev den fortalte. Han skriver så godt at det virker som om ordene er hogget i stein av nøyaktigheten selv.

Han var streng med nyanser, den helten din, han krevde så å si matematisk presisjon. Uendelige utregninger, basert på stein og mineraler. Har du sett hvordan han skriver? Han bruker poesi for å beskrive et pistolskudd! Hans verden er ren, klar, distinkt, finslipt av morgenlys, full av dufter og horisonter. Det eneste mørke er «araberne», utydelige, urimelige ting fra «før i tiden», gjenferd uten annet språk enn lyd fra en fløyte. Jeg tror han var lei av å drive rundt i et land som ikke ville ha noe med ham å gjøre, hverken levende eller død. Og mordet, det får meg til å tenke på en skuffet elsker som dreper den jorden han ikke får besitte. Som han må ha lidd, stakkar! Være barn av et sted som ikke har født deg …

Også jeg har lest hans versjon av saken. Som du og millioner andre. Fra første side er alt helt opplagt: Han er en mann med et navn, min bror omtales som en ren tilfeldighet. Han kunne ha kalt ham Klokken to, akkurat som han andre, han som kalte negeren sin for Fredag. Et klokkeslett i stedet for en ukedag.

Klokken to er fint, zouj på arabisk. To, to stykker, han og jeg, to uante tvillinger, om jeg så får si, for de som kjenner historiens historie. En kortvarig araber, teknisk sett forbigående, som levde i to timer og døde i sytti år uten pause, selv etter at han var begravd. Min bror Zouj i glass og ramme, likevel bare så vidt nevnt, myrdet og ikke desto mindre utstyrt med to visere på en urskive, for igjen og igjen å kunne spille død – drept av en franskmann som ikke visste hva han skulle bruke dagen til, eller verden, som han bar på sine skuldre.

Nei, ærlig talt! Jeg blir sint hver gang jeg tenker på det, i hvert fall hver gang jeg orker. Det er franskmannen som spiller død og snakker opp ad stolper og ned ad vegger om at han mistet sin mor, om at han mistet sin egen kropp i solen, mistet elskerinnens kropp, om at han gikk i kirken bare for å konstatere at Gud hadde forlatt menneskekroppen, og så om at han våket over sin mors lik og sitt eget lik og så videre og så videre. Herregud, hvordan kan du drepe et menneske og så ta fra ham alt, til og med hans egen død? Det var broren min som ble skutt, ikke han! Det var Mousa, ikke Meursault! Én ting her er helt ubegripelig for meg, og det er at ingen – selv ikke etter uavhengigheten – har prøvd å finne ut hva offeret het, hvor han bodde, hvem familien var, om han hadde barn. Ingen!

Alle bare sto og gapte over det perfekte språket som skjærer diamantskarpt gjennom luften, uttrykte sin medfølelse med morderen og hans ensomhet i lærde kondolanser. Hvem i dag kan fortelle meg Mousas egentlige navn? Hvem vet hvilken elv det var som førte ham til havet og som han måtte gå gjennom alene, uten et folk og uten mirakelstav? Hvem vet om Mousa hadde pistol, heteslag eller en filosofi?

Hvem Mousa var? Han var broren min.

Maylis de Kerangal Utdrag fra Reparere de levende, oversatt av Thomas Lundbo, utgitt på Aschehoug forlag 2018.

Gata er stille den også, stille og ensfarget som resten av verden.

Katastrofen har forplantet seg til elementene, stedene, tingene, en landeplage, som om alt har tilpasset seg det som skjedde i morges bakenfor klippene – den fargesprakende varebilen som krasjet i full fart mot stolpen, og unggutten som ble slynget med hodet først mot frontruta – som om landskapet hadde absorbert støtet, slukt ettervirkningene, kvalt de siste vibrasjonene, som om sjokkbølgen hadde minket i omfang, som om den var så svekket at den hadde strukket seg ut til en flat strek, en enkel linje som skjøt ut i rommet og blandet seg med alle de andre, slo seg sammen med de milliarder på milliarder av linjer som all verdens vold danner, dette nøstet av sorg og ødeleggelse, og uansett hvor langt øynene kan se, er det ingenting, ikke et stenk av lys, ingen glans av sterke farger, gyllengult eller karmonsinrødt, ingen sanger som lekker ut fra et åpent vindu – ingen rockelåt som bykser mot en, ingen melodi som får en til å tralle leende med på refrenget, glad og litt skamfull over å kunne den åh så sentimentale teksten – ingen lukt av kaffe, ingen duft av blomster eller krydder, ingenting, ingen barn med røde kinn som løper etter en ball eller sitter på huk med haka på knærne og følger med på en klinkekule som triller på fortauet, ingen rop, ingen menneskestemmer som snakker til hverandre eller hvisker kjærlige ord, ingen spedbarnsgråt, ikke en levende sjel hengitt til hverdagen, opptatt med denne vintermorgenens enkle, ubetydelige gjøremål: ingenting som roper ut mot fortvilelsen til Marianne, der hun skrider fram som en robot, med mekaniske bevegelser og oppløste ansiktstrekk. På denne skjebnesvangre dag. Hun gjentar ordene lavt for seg selv, vet ikke hvor de kommer fra, hun uttaler dem mens hun stirrer på skotuppene, som om de akkompagnerte de dumpe støtene, en regelmessig lyd som fritar henne fra å tenke på at hun for øyeblikket bare har én ting å gjøre: ett skritt og så ett til og så ett til, og så sette seg ned og drikke. Hun forflytter seg langsomt mot kafeen hun vet er åpen på søndager, et tilfluktssted hun når med en kraftanstrengelse. På denne skjebnesvangre dag, jeg ber deg, o min Gud. Hun hvisker ordene om og om igjen, plukker stavelsene én etter én som kulene på en rosenkrans, hvor lenge siden var det hun sist framsa en bønn? Hun skulle ønske hun bare kunne fortsette å gå for alltid.

Hun har lukket opp døra. Det er mørkt der inne, rester av nattlige utskeielser, dunst av kald aske. Alain Bashung. Jeg stjeler amforaer / innerst i bukten. Hun går mot baren, bøyer seg over disken, hun er tørst, vil ikke vente lenger, er det noen her? En fyr kommer ut fra et kjøkken, diger, med en tettsittende bomullsgenser mot huden, løs jeans, bustete morrasveis, ja da, ja da, jeg er her, og med en gang han står foran henne, fortsetter han, høytidelig, hva ønsker så fruen i dag?

En gin – Mariannes stemme er knapt hørbar, et gisp. Mannen stryker håret bakover med to ringprydede hender, etterpå skyller han et glass mens han glaner på denne kvinnen han vet at han har sett her før: Går det bra med deg? Marianne vender blikket bort, jeg går og setter meg. Det store patinerte speilet sender tilbake refleksen av et ansikt hun ikke kjenner igjen, hun vender hodet bort.

Ikke lukke øynene, lytte til sangen, telle flaskene over bardisken, studere formen på glassene, tyde plakatene, Der ditt ekko ennå høres. Skape illusjoner, avlede sjokket. Sperre ute bildene av Simon, som tar form i et voldsomt tempo og velter over henne i stadig nye angrepsbølger, få dem unna, måke dem vekk hvis mulig, men de er allerede i ferd med å organisere seg i erindringer, en masse av nitten år med mnemiske sekvenser.

Holde alt sammen på avstand. Minneblaffene da hun snakket om Simon på kottet til Révol, har avsatt en smerte i brystet hun ikke er i stand til å kontrollere, døyve, skulle hun ha klart det, måtte hun trukket hele hukommelsen opp i hjernen, sprøytet inn en lammende væske, fått stukket inn nåla med en høypresisjonsmaskin, men det eneste hun ville funnet der, var selve motoren i aktiviteten, evnen til å huske, for hukommelsen sitter i hele kroppen, men det vet ikke Marianne. Hele sesongen har jeg arbeidet inne i dette hodet.

Hun må tenke, hun må samle og ordne, så hun kan uttrykke et klart innhold til Sean når han kommer, foreløpig forskånet.

Hun må kjede setningene sammen på en forståelig måte. For det første: Simon har vært utsatt for en ulykke. For det andre: Han ligger i koma – en slurk gin. En snuppetemmer tok deg, han sprengte akvedukter. For det tredje: Tilstan den er irreversibel – hun svelger mens hun tenker på ordet hun må si, irreversibel, fem stavelser som laminerer situasjonen, fem stavelser hun aldri uttaler, for hun tror på livets uavbrutte bevegelse, at alt alltid kan gjøres om, ingenting er irreversibelt, ingenting, utbasunerer hun så ofte hun kan – og da legger hun an en lett tone, slenger ordene ut slik man mildt rusker i den motløse, ingenting er irreversibelt, bortsett fra døden kanskje, og handikapp, og kanskje tar hun en piruett da, kanskje begynner hun å danse. Men for Simon, jo. For Simon er det irreversibelt.

design: BlÌst design • illustrasjon: mari kanstad johansen

Festivalprogram 2019