Portrett: Forbildet Ezinne

Siste spurt

Ezinne Okparaebo legger opp som toppidrettsutøver. Nå vil hun fortsette å jobbe for at unge med flerkulturell bakgrunn skal få en lettere vei inn i idretten.

TEKST: Silje Pileberg FOTO: Lasse Fløde

– Jeg hadde neppe vært den jeg er i dag hvis det ikke var for idretten, sier løpsdronning og gründer Ezinne Okparaebo.

Når Ezinne Okparaebo deltar på OBOS Boligkonferanse i høst, skal hun snakke om barrierene unge minoritetsjenter møter. – Vi må tilby gode og gratis møteplasser. Vi må lage plass til alle, sier hun.

Ezinne Okparaebo (33) er Norges raskeste kvinne gjennom tidene. Kjører du bil i 30 kilometer i timen, løper hun fra deg. Og da hun i 2016 delte en video der hun tar kjempehopp oppover en tribune, fikk den 28 millioner visninger. –Jeg skjønte ikke at det var noe spesielt med det før videoen gikk viralt. Jeg bare filmet meg selv mens jeg trente, ler hun.

Men når hun legger ut noe på sosiale medier, er det ikke for å vise seg fram, understreker hun. –Intensjonen min er å gi folk noe av verdi. Med den videoen ønsket jeg å vise at det ikke er noen grenser for hva du kan få til.

Mer enn talent I sommer kunngjorde Okparaebo at hun legger opp etter å ha vært aktiv friidrettsutøver i 16 år. På Instagram skrev hun at hun er stolt av at hun aldri ga opp da hun møtte motgang, og at hun også er stolt av prestasjonene sine på banen.

Å bli sprintdronning har nemlig ikke bare vært lett. Den første motbøren kom i ungdomstiden. Som 15-åring sluttet hun å trene, tross talentet sitt. Hun var lei av pendleveien til trening, og lei av ikke å føle seg hjemme i miljøet.

Hun ble imidlertid overtalt til å bli med på Ungdomsmesterskapet (UM) på Fagernes ett år etter.

I høyttalerne ble følgende annonsert: «Ezinne er tilbake!» –Jeg stod der på startstreken sammen med mange av de jeg hadde pleid å slå. I mitt hode trodde jeg at jeg skulle vinne, forteller hun.

Men hun kom ikke engang til semifinalen. –Det var flaut. Jeg gikk og gjemte meg i et hjørne av banen og begynte å gråte.

Da kom hennes tidligere trener. Hun sa: «Om du lover meg å trene iallfall tre ganger i uka, skal jeg love deg at du blir like god – om ikke bedre – enn de jentene». –Da skjønte jeg at du ikke kan flyte bare på talent. Du må gjøre jobben.

En lang reise Okparaebo utstråler en kombinasjon av varme, ekthet, effektivitet og bestemthet. Vi møtes på en kafé på Bislett i Oslo, noen hundre meter fra stadion der hun har hatt utallige treningsøkter. Hun forteller åpent om livet som toppidrettsutøver – bare ikke det mest personlige. Å sette grenser er én av mange ting løpekarrieren har lært henne.

At talentet hennes ble oppdaget, skyldes en gymlærer på barneskolen. Han la merke til jenta som løp fra alle de andre jentene, og som ingen gutter turte å konkurrere med. Når de hoppet lengde, hoppet hun forbi matta de skulle lande på.

Gymlæreren anbefalte henne å begynne med friidrett. Tolv år gamle Ezinne tok fatt på reiseveien fra Furuset til treningene på Majorstuen i Oslo. Først i bil sammen med faren, så alene med T-banen. –Jeg skjønte ikke da at jeg syntes det var et ork. Som barn bare gjør du ting, sier hun.

De første årene var en delt opplevelse. Hun fikk delta i mesterskap og vant rett som det var, men hun trivdes ikke i treningsmiljøet. Reisen fra Furuset til Majorstuen føltes lang – både geografisk og kulturelt. –Jeg syntes ikke det var så lett i det hele tatt, men jeg tror at de årene gjorde meg motstandsdyktig.

Det avgjørende øyeblikket Etter det dundrende tapet på Fagernes høsten 2004, begynte hun å trene igjen. Høsten 2005 stod hun igjen på startstreken. Da ble hun nummer to i UM. →

Portrettet

NAVN: Ezinne Okparaebo (33) JOBB: Sprinter og gründer. BOR I: Leilighet på Bislett i Oslo.

AKTUELL MED: Legger opp som toppidrettsutøver. Holder innlegg på OBOS Boligkonferanse i høst.

→ Like etter kom senior-NM på Bislett i Oslo. Hun var nervøs, forventet ikke å vinne. En av de andre som skulle løpe, var veldig god. –Men jeg har alltid hatt god selvtillit. Jeg tror det skyldes både personligheten min og idretten.

Okparaebo ble norgesmester på 100 meter med god margin. –Da tenkte jeg: «Greit. Kanskje jeg har noe her å gjøre. Kanskje jeg skal satse».

Gründerpuls i Groruddalen Ifølge Okparaebos lillesøster, Chiamaka Okparaebo, har søsknene alltid konkurrert; om skolekarakterer, om å spise fortest, om å flette rastafletter raskest.

Men båndene er tette. Ezinne var den som fikk Chiamaka til å begynne med friidrett, noe som førte til at hun vant NM i tresteg i 2015.

Og da Ezinne startet treningstilbudet «Ezinne Athletics» samme år, var både moren og søsteren med i staben. Tilbudet skal være en inngangsport til friidretten for jenter mellom 10 og 16 år. OBOS er med som sponsor. –I 2014 gikk det opp for meg at lite hadde endret seg siden min barndom. Det var få fritidstilbud i Groruddalen. Dessuten fikk jeg vite at jenter med flerkulturell bakgrunn er minst med i idretten, sier Ezinne Okparaebo.

Når hun står på scenen på OBOS Bolig- konferanse i september, hvor temaet er «Den rettferdige byen», skal hun snakke om hindringene disse jentene møter, som diskriminering, dårlig økonomi og manglende tilbud. –Jeg vil også snakke om løsninger. Ezinne Athletics er en del av løsningen. Å bygge fasiliteter og møteplasser i drabantbyene er også en løsning, sier hun.

Hun husker selv hvordan dyre piggsko og treningsleirer påvirket foreldrenes økonomi. Derfor er hennes eget tilbud gratis. –Jeg mener at alle burde ha rett til å delta på fritidsaktiviteter. Spesielt idrett og fysisk aktivitet er viktig for barn og unges utvikling.

I dag er 40 jenter med på treningene som foregår på en skole på Grorud. Jentene er rekruttert gjennom samarbeid med skoler i Groruddalen. Noen kommer også fra andre deler av Oslo. –Under covid-19 har det vært tøft. Jentene har ikke hatt kontinuitet, for vi har ikke kunnet møtes fysisk. Derfor har vi hatt Zoom-treninger, etterfulgt av samtaler – hver uke. Vi fikk bra respons på det.

Tro, håp og ansvarlighet Okparaebo er kjent for sin sprudlende framtoning. Hun har også vunnet mye. Likevel: Livet som toppidrettsutøver har vært mer preget av nedturer enn oppturer, mener hun. I 2013 og 2014 var det en vond tå som skapte trøbbel. Så mistet hun støtten fra Olympiatoppen, mislyktes i OL i Rio, for så å tape kvalifiseringskravet til VM i 2017. –Da jeg var yngre, knyttet jeg tapene til egen identitet. Om resultatet ikke var bra, var det jeg som hadde feilet. En gang bebreidet jeg meg selv for en andreplass, men mamma skjønte ikke hvorfor. Hun sa: «Det er jo en lek». Foreldrene mine har vært veldig avslappet. Det har vært deilig. Etter hvert klarte jeg å ha den innstillingen selv også. Når jeg tenkte at toppidrett er voksne som leker, håndterte jeg nedturene mye bedre.

Hun har også måttet lære seg å ta pauser for ikke å bli overarbeidet. –Du må heller være effektiv når du faktisk gjør ting, mener hun.

Fremtidsplanene Nå prøver hun å bruke én time om morgenen bare på seg selv. Da slår hun av telefonen. Hun går tur og hører på musikk, leser eller skriver ned tankene sine. –Du virker som en sunn sjel i et sunt legeme? –Ja, men jeg har jobbet aktivt med det. Negative tanker kommer til meg også, og da har jeg verktøy. Alle må finne de verktøyene som passer dem best, enten om det innebærer å snakke med en profesjonell, eller å jobbe med ting på egen hånd.

Når hun nå legger opp, vil hun vie tiden sin til å gjøre veien til idretten enklere for unge med flerkulturell bakgrunn. Som hun skrev det i en kronikk i VG i juli:

«Det har vært mange store øyeblikk på løpebanen, men de største øyeblikkene har vært de små møtene med jenter som har sagt at jeg inspirerer dem».

Uansett hva du opplever, kan du ikke se deg blind på hindringene, mener hun. –Du kan ikke gi opp. Du må ha håp, for da får du til ting. Og så må vi som har fått mye hjelpe til, slik at andre også får de mulighetene. Det er et ansvar vi har. → obosbladet@obos.no

Ezinne har ikke alltid vunnet. – Det går opp og ned i idretten. Selv har jeg jobbet mye med å bli mindre selvkritisk. Hvis jeg taper, prøver jeg å spørre meg selv hva jeg kan lære, sier hun.

Byutviklerne

Ekteparet Georg og Ann Sylvia Deocariza ønsker å gjøre en forskjell i byen de elsker. De er allerede godt på vei.

TEKST OG FOTO: Elisabeth Sperre Alnes

Georg og Ann Sylvia Deocaritza, sammen med den adopterte gatehunden og studiomaskoten Lola, på stedet der skaterampa de har kjempet for å få opp, skal stå.

← I Ålesund finner du ny arkitektur i skjønn forening med blant annet gammel jugendstil.

← Georg og Ann Sylvia er like gjerne å finne som surfeinstruktører i bølgene på Alnes, som på kontoret foran dataskjermen.

Da Georg og Ann Sylvia Deocariza ville slå seg til ro og skape noe eget etter åtte år på reisefot, valgte de Aspøya i Ålesund – stedet de selv mener er byens vakreste. Aspøya og Nørvøya utgjør sentrum av Ålesund, der Hellebroa kobler øyene sammen i historiske Brosundet. Her stimler turistene sammen for å se gammel jugendstil-arkitektur, som så å si stiger rett opp av vannet.

Et kvartal unna ligger arbeidsplassen deres, LD Studio. Adressen er Nedre Strandgate – en gate som lenge har vært preget av bilpendling. – Fra gammelt av var dette en skikkelig kremmergate der det yret av folkeliv, så det er trist å se at området har dødd litt ut. Vi ønsker å puste liv i det igjen, sier Ann Sylvia Deocariza (26).

Urban hotspot Ambisjonene til den kreative duoen er ikke små. Etter oppstarten av strategi- og markedsføringsbyrået LD Studio i 2019, har de utvidet med fem ansatte. Et gammelt lokale på bakkeplan er pusset opp, og nesten alt av møbler og inventar – helt ned til kaffekoppene – er selvlaget. Nedre Strandgate 10 huser nå kontor, egen kaffebar, foto- og podkaststudio, keramikkverksted og hub for surfeutleie. En lenge planlagt filmskole for barn og unge i samarbeid med Kulturskolen har nylig avsluttet sitt første år med en online streamet filmpremiere, og de jobber med en TV-serie og et spillefilmkonsept. Om de får det som de vil, tar de over hele bygården og lager en kreativ hub kombinert med hostell innen få år. –Aspøya skal bli den grønne, urbane hotspoten i Ålesund. Gi det fem år, så er Aspøya Ålesunds svar på Vulkan i Oslo, sier Georg Deocariza.

Audiovisuelle Parets planer inspirerte til å starte podkasten «Fremtidens Ålesund», der Georg inviterer kjente og ukjente fra lokalmiljøet til en samtale om nettopp byens framtid. Det sentrale spørsmålet er; «Hvor er vi i 2050?» Hvilket →

Liv i byen

•Byutviklingen i Ålesund har skutt fart de siste årene og nye boligprosjekt og næringsbygg preger nå mye av bybildet. • Det største og kanskje mest omdiskuterte prosjektet står ennå på vent – utviklingen av Sørsiden, regulert for circa 130.000 m² ny bebyggelse. • LD Studio ønsker å inklu- dere flest mulig i sosial byutvikling i form av verdiskapning og produk- sjon i egen region.

←Deler av taket på det nye Bybadet er bygget som et friareal for lek og avslapping, med gummiert overflate, lekeapparater og benker med fantastisk utsikt over Sunnmørsalpene.

← Fargerike Brosundet på en solskinnsdag, her representert ved Hotell Brosundet.

potensial har byen, og hvordan kan vi skape fortgang i utviklingen?

For fort skal det gå. Ved oppstarten av LD Studio for tre år siden, var ett av de konkrete målene å lage en spillefilm innen fem år. En ungdomsserie er også under utvikling, der handlingen foregår i Ålesund by 15–30 år fram i tid.

Netflix-ambisjoner Georg Deocariza er ikke redd for å bruke store ord, og han dukker stadig opp i lokalavisene med prosjektpresentasjoner eller sterke meninger om miljø og politikk. Men så får han også ting gjort. Det er altså ikke helt usannsynlig at du kan se den overnevnte ungdomsserien på NRK eller Netflix om noen år. –Det er veldig spennende å jobbe i denne regionen nå. Det er så mye som skjer her, og «business is blooming», sier Georg.

Snart starter også byggingen av en skaterampe på LD Studios nabotomt. Duoen har designet den selv, og finansieringen ordnes gjennom sponsorer og bidrag gjennom Spleis. –Vi vil gjerne tegne og bygge mer i fremtida, men først må vi vise at vi kan. Vi er jo ikke arkitekter, sier Georg, og legger til at de har rådført seg med fagfolk.

En livsstil For paret er byutvikling og samfunnsengasjement like viktig som det mer økonomisk motiverte kommersielle arbeidet. Jobb og fritid flyter også ofte sammen, spesielt når man deler både bopæl og arbeidsplass. –Det skjer kanskje litt for ofte at vi skal hygge oss med et glass hjemme i sofakroken, men så ender vi opp med å arbeide i stedet. Det er ikke bare en jobb – det er en livsstil, sier Ann Sylvia. –Vi er en sosial gjeng som jevnlig arrangerer keramikkurs, klesbyttekvelder, morgen-yoga og låtskriver-workshop. Lokalene våre er åpne for de som har lyst til å stikke innom for en prat over en kaffe, om vi ikke er

altfor travle. → obosbladet@obos.no

Folkets røst

Jobben med å styrke medlemsdemokratiet i OBOS er godt i gang, forteller styreleder Roar Engeland.

TEKST: Birgitte Dørum ILLUSTRASJON: Jon Arne Berg/byHands

– Det ble en litt annerledes generalforsamling i OBOS i år. Hvordan syns du det gikk, styreleder Roar Engeland? –OBOS har aldri før hatt en generalforsamling med så mange deltakere. Nesten 700 medlemmer møtte opp. Det var som mange husker et stort engasjement rundt OBOS på forsommeren, så interessen for generalforsamlingen var naturlig nok stor. Det var et imponerende engasjement, og både vi i styret og administrasjonen vil gjerne se enda mer av dette! For en medlemsorganisasjon er det viktig å være relevant og interessant for medlemmene.

– Men noe fysisk møte ble det ikke? –Nei, generalforsamlingen foregikk digitalt, og det var første gang vi prøvde det. Digitalt møte gjør det mulig for mange flere å delta, og siden over 60 prosent av OBOS’ medlemmer bor utenfor Oslo, er det egentlig demokratisk framskritt som gjør medlemsdemokratiet mer tilgjengelig for alle.

– Det kom inn mange forslag til generalforsamlingen. Hvilke konkrete resultater vil medlemmene se av det? –Medlemmene vil se en organisasjon som tar forslagene på alvor, vurderer dem nøye og bruker dem for å forbedre virksomheten. Medlemmene vil også merke at OBOS i større grad vil be dem om råd i spørsmål som er avgjørende for hvordan OBOS utvikles.

– Har du et eksempel på det? –Ja, boligutvikling er et eksempel. Hittil har vi lagt vekt på å bygge flere boliger for hvert år som går, fordi dette kommer alle medlemmene til gode. Samtidig er det utvilsomt at mange medlemmer i pressområdene ikke har økonomi til å komme seg inn på boligmarkedet. Derfor har vi gjort det mulig å kjøpe deler av boligen, leie resten og kjøpe seg opp etterhvert, gjennom OBOS Deleie. En annen modell, OBOS Bostart, gjør det mulig å kjøpe bolig til en litt lavere pris. Nå skal vi øke ambisjonsnivået på dette området, og ønsker å invitere medlemmer med i diskusjonen. Det samme vil vi gjøre når vi planlegger boligprosjekter framover. Medvirkning er viktig for oss, og ikke bare fra dem som påvirkes av et konkret prosjekt. Også medlemmenes synspunkter generelt skal vi lytte til.

– Flere eksempler? –Ja, hvordan OBOS skal prioritere samfunnsbidraget. De 10 prosentene av overskuddet som OBOS gir tilbake til samfunnet gjennom store og små tiltak, vil vi også diskutere med medlemmene. I år er budsjettet vårt cirka 180 millioner. Av disse skal 50 millioner hvert år bli prioritert til medlemsborettslagene våre. Vi er spesielt opptatt av å støtte bomiljøer og klima- og miljøtiltak. Og vi ønsker medlemmenes og borettslagenes mening om hva som bør prioriteres.

– Hva med dialogen mange har etterlyst? – Medlemmene kommer til å merke at vi er mer aktivt tilstede gjennom åpne medlemsmøter, både digitalt og fysisk, både i Oslo og ute i våre regioner, i Norge og i Sverige. Det handler om å fortelle om hva OBOS driver med, lytte til hva medlemmene er opptatt av og svare på spørsmål. Vi har etablert en digital forslagskasse som ligger ute på nettsidene våre, der medlemmene kan stille spørsmål og komme med innspill og forslag.

– Som styreleder, hva er din ambisjon for medlemsdemokratiet i OBOS? – Jeg ønsker at OBOS skal være relevant for så mange medlemmer som mulig, og at medlemsdemokratiet skal være åpent og interessant å delta i for alle. Det er viktig at medlemsdemokratiet gjør det mulig for store deler av medlemsmassen å gi uttrykk for sin mening på en god og enkel måte. En digital generalforsamling er et skritt på denne veien.

– Hva er den største utfordringen OBOS står overfor i året som kommer, slik du ser det? –OBOS har over 500.000 medlemmer. 100.000 bor i OBOS-boliger, 400.000 gjør det ikke. Noen av disse 400.000 ser etter OBOS-bolig, men flertallet gjør nok ikke det i dag, derimot kanskje en gang i framtiden. I mellomtiden bruker de medlemsfordelene og holder seg orientert om boligmarkedet. OBOS har også medlemmer, enten de bor i OBOS-bolig eller ikke, som har sterke oppfatninger om hva OBOS bør og ikke bør gjøre, blant annet innen arkitektur, byutvikling og miljøspørsmål. Mange bor i Oslo og ønsker et fokus på Oslo, men enda flere bor utenfor hovedstaden. Det er en stor oppgave å navigere i dette landskapet av ulike interesser, som også kan komme i konflikt med hverandre. Hvilke synspunkter er representative for et stort antall medlemmer? Og hvordan skal vi vektlegge disse, om de er i konflikt med hverandre? Dette opplever jeg å være en av våre største utfordringer.

– Hva ar du lært av alt engasjementet og debatten rundt OBOS den siste tiden? –At vi i enda større grad må legge til rette for at vi har tilgjengelige kanaler slik at engasjementet finner en god vei inn i organisasjonen. Vi må ha arenaer for innspill og debatt tilgjengelige, der meninger kan ytres og diskuteres på en god måte.

Neste digitale medlemsmøte blir 21. september. Følg med i nyhetsbrev og på obos.no