Nye møter

om vennskap eller enda nærmere kontakter, særlig til de tyske soldatene, fikk politisk betydning. Dette til forskjell fra tiden før okkupasjonen, da nære kontakter med fremmede hadde vært en avgjørelse av rent privat natur.

Spesielt vanskelig ble situasjonen ettersom sivilbefolkningen måtte forholde seg til møter med okkupasjonsmaktens soldater, og de nye reglene, uten å ha hatt tid til å tenke gjennom følgene nærkontakt med fienden kunne få – umiddelbart eller også etter at krigen var over. Selv om den enkelte visste at de egentlig ikke skulle ha noe med soldatene å gjøre, var det ikke så lett å forholde seg til dette når de stadig vekk ble konfrontert med deres nærvær. «Kanskje har vi lett for å glemme at også under krigen var det meste hverdagsliv. Sjøl om situasjonen var ekstraordinær, var folk flest opptatt med sitt: De strevde for det daglige brød og drømte om lykken eller bedre tider», skriver samfunnsforskerne Ericsson og Simonsen.5 Et viktig moment som preget folks liv, var angsten i den nye hverdagen. Begge sider, både de sivile og soldatene, måtte takle helt nye hverdagssituasjoner, noe som i seg selv kunne prege ens måte å forholde seg til omverdenen på. Enkelte reagerte på usikkerhet ved å henvende seg til okkupasjonsmakten, mens andre trakk seg tilbake og prøvde å holde seg til det som var velkjent. Krigssituasjonen og hva den kunne innebære, for de sivile arrestasjoner og terror og for soldatene muligheten til å bli sendt til fronten, kunne være livstruende. Dette må ha preget hverdagen mer jo sterkere omgivelsene var preget av direkte krigshandlinger, slik som

5 Ericsson og Simonsen 2005: 48.

i Øst-Finnmark.6 Etter hvert ble det vanskelig å definere hvor grensene egentlig måtte gå i det daglige livet, situasjoner kunne oppstå hvor moralske og etiske grenser kunne skyves til side.

Selv om lokalbefolkningen helst ville holde tyskerne på avstand, fantes det mange situasjoner der de var nødt til å komme i kontakt. Nærheten kunne starte med gjentatte tilfeldige møter langs veien, der det ikke er lett å se forbi hverandre når man møttes hver dag. Folk kom også i kontakt med tyske kolleger når de, frivillig eller ikke, tok såkalt tyskerarbeid enten ved tyske anlegg eller i form av private tjenester som for eksempel klesvask. Tyskerne

Barn og ungdom i Grense Jakobselv på besøk hos soldater ved en tysk Luftwaffe radarenhet øst for bygda. Foto: Franz van Wickeren / Rune Rautios samling.

6 Sindt 2006: 128–131; Weih 1999.

betalte godt sammenlignet med hva folk var vant til.7 Livet under den gjeldende matrasjoneringen kunne vekke et ønske om å bytte mat med tyske soldater som hadde tilgang til rasjonerte varer. Det samme gjaldt behovet for medisinsk hjelp eller medisiner, som norske leger ikke kunne gi. Alle disse formålene kunne danne et utgangspunkt for, eller motivere folk til, å ta kontakt med tysk personell.

Ofte var det formelle formål som førte til kontakt med tyske myndigheter. Et særlig godt eksempel er de familiene som måtte innkvartere offiserer eller soldater i sine hjem, og som var nødt til å inngå en avtale om alt som skulle skje. Husleien fikk huseierne utbetalt fra de tyske myndighetene, men hverdagen krevde at begge sider måtte tilpasse seg hverandre. For det første skulle og måtte folk oppføre seg rolig, men distansert. Lytter man til informanter som opplevde å få soldater inn i hjemmet, får man snart høre om forskjellige erfaringer med dem man var nødt til å bo sammen med – mange soldater ble beskrevet som høflige og åpne, andre som arrogante og lite hensynsfulle.

Som et annet kontaktfelt skal også nevnes de som etter sin politiske innstilling godtok det nye systemet og følte det som helt naturlig å komme i kontakt med okkupasjonsmaktens representanter, blant annet gjennom medlemskap i NS. «Det norske folks moral og karakter ble testet: Valgte han eller hun riktig side? (…) Holdt folk stand overfor fristelser – for eksempel de fordeler et NS-medlemskap kunne gi», spør Hjeltnes.8 Forholdene var ikke i sort eller hvitt, som det kommer fram i flere av kapitlene i dette bindet.

Alle de nevnte situasjonene danner en forståelig grunn til å møtes og til å ha noe å gjøre med tyskerne. Var man engang i kontakt, var det helt naturlig at man ikke lenger opplevde tyskerne som en stor gruppe, men som enkeltindivider. Da ble det klart at noen av soldatene var mer, andre mindre, omgjengelige eller sympatiske. Dette ble spesielt merkbart når soldatene på sin side dempet ned sin funksjon som fiendens representant og til og med distanserte seg fra den pågående okkupasjonen. Når en fra de sivile oppdaget «mennesket bak uniformen», som ikke brukte sin maktposisjon, men tvert imot hadde samme fritidsinteresser som en selv eller rett og slett var sympatiske, skjedde det lett at kontakten gikk over til det private. Grensen mellom fiender og venner kunne bli uklar.

7 Isachsen 2016: 33. BA-MA, RM/45/III nr. 372, Anlage 1. Wehrmachtsbefehlshaber Norwegen – Anordnungen für die Verwaltung 1940. 8 Hjeltnes 1986: 27.