Brennpunkt Nordkalotten

Nordkalotten, Nord-Norge og forspillet til krigen

Tom Kristiansen og Stian Bones

Fram til et godt stykke utpå 1930-tallet ville knapt noen ha trodd at Nordkalotten skulle bli hjemsøkt av større krigshandlinger. Regionen hadde ned gjennom historien definitivt representert en utkant i politisk og militær sammenheng, til tross for perioder med positiv økonomisk utvikling. Men utkantstatusen tok brått slutt.

Brennpunkt Nordkalotten

De siste årene før krigsutbruddet i 1939 vokste det fram en oppfatning i offentligheten av at det europeiske nord hadde fått så stor betydning for stormaktene at regionen ville bli direkte berørt i en ny krig. Forsvaret i Nord-Norge, landets yngste og minste, ble derfor høyest prioritert i årene før krigen. Det samme gjaldt sivile beredskapstiltak. Hva var bakgrunnen for dette, og hvorfor hadde flere sentrale aktører endret syn? Og hvordan skal vi forstå rapportene som verserte i internasjonal og norsk presse om mistenkelige hendelser i nord i siste halvdel av 1930-årene – om spioner, opprustning, «spøkelsesfly», undergravende politiske flyktninger, etterretningsvirksomhet, nærgående fremmede marinefartøyer og ulovlige militære grensekryssinger under den drøye tre måneder lange Vinterkrigen etter det sovjetiske angrepet på Finland 30. november 1939?

Forsvars- og beredskapstiltakene i Nord-Norge før krigen må sees som en respons på helt nye sikkerhetsutfordringer. De europeiske nordområdene ble tettere vevet inn i storpolitikken. «[K]ampen tilsjøs mellom Tyskland og Russland i neste krig [ventes] av begge parter utkjempet bl. a. i Nordishavet», skrev sjefen for 6. divisjon, den konservative og notorisk

pro-britiske, general Carl Johan Erichsen i 1936. Det burde ikke overraske noen, føyde han til, siden «siste krig sluttet der – både tillands og tilsjøs».1 Generalstabssjef Otto Ruge resonnerte på samme måte da han et par år etter hevdet at «i Nord-Europa er Østersjøen og Nordsjøen – og i den siste tid Ishavet – de centrale områder i maktpolitikken».2 Og maktpolitikken i Nord-Europa omfattet også Frankrike og Storbritannia. Han mente ikke bare at Norge hadde havnet «i ildlinjen», men også ville bli trukket inn i neste krig på et innledende stadium.3 Det er en vanlig oppfatning i norsk historieskrivning at forsvarsledelsen først og fremst var opptatt av «den røde fare» og krig med Sovjetunionen. Hverken i forsvarsplanleggingen eller i de strategiske analysene finner vi spor av dette før Vinterkrigen, selv om slikt forekom hyppig i den politiske retorikken i det offentlige rom. Sovjetunionen hadde, etter militærledelsens oppfatning, hverken kapasitet eller interesse av en aggressiv opptreden mot Norge. Både de politiske og militære myndighetene var enige om at de sikkerhetsutfordringene landet sto overfor, sprang ut av beliggenheten og ressursene, ikke forholdet til andre stater.

Flertallet på høyeste politiske og militære hold hadde riktignok en langt mindre dramatisk situasjonsforståelse. De mente at Norge var trygt plassert bak Royal Navys brede rygg: «Regjeringen stolte på England», som kommanderende general, i årene 1931 til 1940, Kristian Laake, fortalte Undersøkelseskommisjonen etter krigen.4 Dessuten mente de fleste at avstanden til kontinentet var et forsvarsverk i seg selv. For å låne Nicolai Wergelands ord på Eidsvoll i 1814, var Norge «en hyperboræisk Afkrog paa Kloden», utenfor krigerstatenes rekkevidde.5 Framfor alt pekte de fleste på at nordområdenes beskaffenhet la sterke begrensninger på all landmilitær virksomhet i nord. De alternative røstene argumenterte med at ny teknologi og nye operasjonsformer hadde overvunnet de tidligere hindrene, og at nordområdene var godt innenfor rekkevidden til militære styrker som kom gjennom luften og over havet. Som norske historikere har påpekt, var politikere og mange militære overbevist om at landet var omfattet av en britisk «implisitt garanti» dersom det ble angrepet.6

Selv om det tilsynelatende var en avgrunn mellom det dominerende synet på landets sikkerhet og det som ble forfektet av enkelte på militært

1 SATØ, 6. divisjons skriv til generalstaben, 9. november 1936, «Meldinger om fremmede fly og krigsskibe». 2 Internasjonal Politikk 1938: 48. 3 Befalsbladet nr. 21, 1938. 4 Innst. Undersøkelseskommisjonen av 1945: 78. 5 Sitert etter Riste 1991: 8. 6 Sannes 1977; Riste 1973.