Sikkerhetsutfordringer i nord

hold, var det enighet om at Nord-Norges stilling ville være ganske annerledes enn før, under og etter første verdenskrig. Hva hadde skjedd i nord i løpet av 1930-tallet? Interessen for nordområdenes strategiske og økonomiske betydning ble stadig sterkere, men hvilke konkrete konsekvenser fikk det for stormaktene og de nordiske landene? Hvordan skulle de nordiske småstatene håndtere situasjoner hvor de nærmest ble tatt på slep inn i konflikter mellom stormaktene fordi de lå der de lå og kontrollerte de ressursene de gjorde?

Sikkerhetsutfordringer i nord

Det representerte altså noe nytt at Nordkalotten hadde fått en plass i stormaktenes strategiske overveininger. Endringen var først og fremst et resultat av de nye, tilspissede motsetningene mellom stormaktene utover i 1930-årene, ikke av de nordiske småstatenes bilaterale forhold til stormaktene. De tidligste endringene i tenkningen var dessuten basert på militærstrategiske analyser, som var løsrevet fra de stadig sterkere politiske motsetningene mellom liberale og totalitære stater, 1930-årenes dominerende internasjonale konflikt, som destabiliserte selve statssystemet fra oppgjøret etter første verdenskrig. Geografien og ressursene drev ganske enkelt Norden inn i stormaktenes kraftfelt. Årene etter verdenskrigen hadde vært preget av stabilitet i nord, fordi britene dominerte til sjøs, mens både Russland og Tyskland var innadvendte og svake som følge av krig, revolusjon og borgerkrig. Stabiliteten ble ikke utfordret før de to hadde gjenvunnet sin styrke og dermed kunne utfordre etterkrigsordningen. Og som en følge ble også de europeiske nordområdene satt på det internasjonale kartet i siste halvdel av 1930-årene.

Hvis vi ser bort fra noen episoder under Napoleonskrigene (1803–1815) og Krimkrigen (1853–1856), kom ikke regionens strategiske potensial klart til syne før under første verdenskrig. Det ble da raskt klart at det høye nord gjorde det mulig for Russland å omgå sitt stredeproblem. Når skipstrafikken gjennom Østersjø-innløpene og Bosporos ble stanset av krig, kunne Russland opprettholde sjøforbindelsene ved å dirigere importen nordover. Først skjedde det gjennom omfattende kløvtransporter fra Skibotn til Finland fra 1915.7 Denne trafikkåren hadde begrenset kapasitet, men fra 1916 kom en vesentlig endring. Da ble Murmansk grunnlagt,

7 Berg 1995: 210 f.

Trønderbataljonen på nøytralitetsvakt i grensetraktene mot Finland vinteren 1940, i et landskap og klima uegnet for moderne krigføring. Foto: Trondheim byarkiv, Trygve B. Gjervans samling.

og jernbanen til byen åpnet, noe som muliggjorde skipstransporter fra vestmaktene hele året, ettersom Arkhangelsk havn med sin jernbaneforbindelse ikke kunne brukes når Kvitsjøen var frosset til. Dette var bakgrunnen for at de nordlige farvannene ble en del av tysk blokadekrig og forsøkene på å stanse tilførselen av materiell til Russland i nord. Tyskland erklærte i 1916 deler av Barentshavet som sperresone, hvor all skipstrafikk ville bli angrepet.

Før andre verdenskrig hadde det knapt vært ført konvensjonell landkrig på Nordkalotten. Men også på dette punktet var det noen tilløp til endringer fra slutten av første verdenskrig. Etter den russiske revolusjonen og under borgerkrigen motarbeidet vestmaktene det nye sovjetregimet på tre måter: gjennom militær intervensjon, økonomisk boikott og å nekte diplomatisk anerkjennelse. Det fant også sted en vestalliert intervensjon i det nordvestlige Russland. Britiske avdelinger utgjorde hoveddelen, men styrken omfattet også amerikanske og franske enheter og frivillige fra det baltisk-nordiske området. Opprinnelig var oppdraget å sikre lagrene av materiell som vestmaktene hadde sendt til Arkhangelsk og Murmansk,

men intervensjonen utviklet seg til en blanding av depotsikring, ordensoppdrag og mindre trefninger med dårlig organiserte russiske avdelinger på begge sider av borgerkrigen. Fram til andre verdenskrig var dette stormaktenes hovederfaring med krig i nord. To av de sentrale aktørene under felttoget i Norge i 1940 hadde erfaring fra denne intervensjonen: sjefen for den britiske generalstaben Edmund Ironside og sjefen for de allierte bakkestyrkene ved Narvik (fram til 13. mai) Pierse Mackesy. Sistnevnte ble utpekt fordi han var blant de få britiske offiserene som hadde sett snø. Likeledes hadde Nikolaus von Falkenhorst, ansvarlig for det tyske angrepet på Norge, deltatt i Østersjødivisjonen som støttet de hvite i den finske borgerkrigen i 1918.

Hendelsene under første verdenskrig var et tidlig varsel om den plassen Nord-Norge skulle få i storpolitikken utover på 1900-tallet. Norge sto på noen måter i en særstilling blant småstatene i regionen. For det første fordi nøytralt norsk kystfarvann kunne være en nødutgang til Nord-Atlanteren for tysk skipsfart hvis britene iverksatte blokade. For det andre ble den svenske jernmalmen som tysk industri importerte i store kvanta, skipet ut over Narvik havn, samtidig som Ofotbanen hadde militær verdi fordi det var den eneste veien inn i Nord-Skandinavia fra kysten. For det tredje flankerte kysten av Øst-Finnmark sjøruten til Nord-Russland. Ved å kontrollere finnmarkskysten kunne Russlands fiender lettere stanse trafikken til havnene i nord. Likeledes ville Sovjetunionen kunne sikre den samme trafikken ved å ta kontroll over kysten fra Petsamo til Øst-Finnmark. For myndighetene var det en utfordring at Nord-Norge var vevet inn i stormaktenes maritime strategier, enten de var defensive eller offensive. Men når og hvordan vokste denne erkjennelsen fram på øverste politiske og militære hold i Norge?

Nordkalotten fikk som sagt liten internasjonal oppmerksomhet på 1920-tallet og et stykke utover i 1930-årene. Regionen ble lenge oppfattet som en ødemark. Men etter hvert gjennomgikk de tynt befolkede nordvestlige delene av Sovjetunionen en merkbar vekst. Industri ble bygget, gruver åpnet og skogbruket utviklet i høyt tempo. Alt tydet på at sovjetiske myndigheter også ville videreutvikle infrastrukturen i regionen. Stalins tredje femårsplan (1938–1943) omfattet dobbeltspor på deler av jernbanelinjene til Murmansk og Arkhangelsk, i tillegg til at det var planlagt en tverrforbindelse mellom dem ved Soroka-Plesetskaja. I 1935 var Kvitsjøen knyttet sammen med Onega, Ladoga og Finskebukta gjennom nye kanaler. Til dette kom 22 flyplasser med faste forbindelser, nye veier

Den sovjetiske nordflåtens base Poljarnoje, ytterst i Kolafjorden. En ubåt av Shch-klassen anløper kai. Foto: Nordflåtens museum avd. Murmansk.

og 18 radiostasjoner. Regionen hadde definitivt fått større betydning for Sovjetunionen.8 Den samfunnsmessige veksten i det sovjetiske nord skapte en viss uro på nordisk side og et ønske om å følge utviklingen tettere.

I et notat fra 1936 om nøytralitetsforberedelsene diskuterte kommanderende general hvordan veksten i Nord-Russland påvirket det strategiske utsynet og fikk betydning for forsvaret av Nord-Norge. General Laake noterte seg at Sovjetunionen i en krig med Tyskland ikke ville kunne bruke Østersjøen, men bli «henvist til å lede sin trafikk over sine Ishavshavner (om vinteren bare over Murmansk) og videre langs Nord-Norges kyst ut mot Verdenshavet. Tyskland vil søke å hindre denne trafikk.»9 Derfor kunne man fra et militært synspunkt ikke se bort fra at Sovjetunionen ville søke å forsvare forbindelseslinjene sine bedre ved å flytte baseområdene for luft- og sjøoperasjoner lenger vest, selv om Laake foreløpig ikke ville legge for stor vekt dette. I en redegjørelse til hærledelsen om mobiliseringen av nøytralitetsvernet i nord satte 6. divisjon fingeren på det samme problemet, nemlig at Sovjetunionen ville «søke å holde tilgangen fra vest til

8 Kristiansen 2008: 72 f. 9 SATØ, 6. divisjon stabs hemmelige kopibok, kommanderende generals memorandum. «Nøytralitetsforanstaltninger i Nord-Norge», vedlagt skriv, 7. november 1936.

Murmansk åpen – mens dets motstandere hadde en tilsvarende interesse av å stenge den. Divisjonen tror at dette er det varige strategiske problem under en storkrig som berører Nordishavet.»10 I 1936 forsto den norske forsvarsledelsen sovjetisk militærpolitikk som ivaretakelse av legitime forsvarsbehov, ikke som uttrykk for ekspansjonisme.

Fordi myndighetene bare satt inne med spredte og ofte ikke-verifiserte informasjoner om Finland og Sovjetunionen i nord, hadde forsvarsledelsen allerede i 1935 startet arbeidet med militærgeografiske oversikter over Øst-Karelen, Kolahalvøya og Kvitsjø-regionen. I 1936 fulgte en tilsvarende oversikt over Nord-Finland.11 De inneholdt detaljerte opplysninger om klima, topografi, naturressurser, befolkning, byer, kommunikasjoner, forsyningsmuligheter og næringsliv. Oversiktene, som hovedsakelig var basert på åpne kilder, viste hvilke muligheter og begrensninger som lå på militær virksomhet i nord. Selv om den raske økonomiske og kommunikasjonsmessige utviklingen i regionen hadde endret forutsetningene for militære operasjoner, måtte fortsatt Nord-Finland og Kola regnes som uegnet for bakkeoperasjoner på grunn av mangelen på veier, spesielt mellom landene. Fram til krigsutbruddet ble det derfor regnet som mest sannsynlig at landmilitære operasjoner ville være bundet til jernbanetraseene til Murmansk og Arkhangelsk.

På bakgrunn av den generelle utviklingen anbefalte general Erichsen i slutten av 1936 å etablere en offensiv og en defensiv etterretningstjeneste i divisjonen. Han argumenterte for at det både var behov for å orientere seg om hva som skjedde i de andre landene i nord, og å sikre seg mot undergravende virksomhet internt i landsdelen. Den offensive etterretningen skulle særlig holde seg orientert om den sovjetiske nordflåtens virksomhet. Divisjonen fryktet ikke for et direkte sovjetisk angrep, men mente at den måtte ha sikrere holdepunkter for å vurdere de sovjetiske sjømilitære tiltakene. Videre var det behov for å få oversikt over virksomheten i Barentshavet. Året etter ble det så oppnevnt lokale etterretningsoffiserer i Troms, Vest-Finnmark og Øst-Finnmark, og i 1938 tilsvarende stillinger i Sør- og Nord-Hålogaland. Som vi skal se, viser rapportene fra virksomheten i tiden fram mot 1940 at den nye tjenesten først og fremst var i stand til å drive overvåking i Nord-Norge. Tilgangen på informasjoner fra

10 SATØ, 6. divisjon stabs hemmelige kopibok, skriv til kommanderende general, 12. februar 1937, «Nøitralitetsvernets mobiliseringsberedskap». 11 Marinemuseets bibliotek, Enkelte oplysninger vedrørende Øst-Karelen, Kolahalvøen og Hvitehavskysten, utarbeidet for generalstaben av kaptein Aage R. Pran, april 1935, og Militærgeografiske oplysninger om Nord-Finland, fra mars 1936.

Kvitsjøkanalen – før krigen omtalt som Stalinkanalen – ble bygget av fanger i årene 1930–1933. Nærmere fem mil med kanaler skapte en sammenhengende vannvei fra Østersjøen til Kvitsjøen via innsjøene Ladoga, Onega og Vygozero. På kanalen skulle det primært fraktes malm og tømmer til Østersjøen, men den fikk også en militær betydning for små marinefartøyer som kunne transittere trygt mellom Østersjø- og Nordflåten. Foto: Republikken Karelens statlige regionmuseum.

alle nabolandene var fortsatt liten, med unntak av den sivile utviklingen i det nordlige Finland og Sverige og sporadisk informasjonsutveksling med finske og svenske militære.12

I en situasjon hvor norsk og internasjonal presse flommet over av spekulasjoner om sovjetiske hensikter og hvor bekreftede informasjoner var sterkt begrenset, foreslo den norske forsvarsledelsen å opprette et «sentralkontor for bearbeidelse av materialet om og fra Sovjet-Samveldet».13 Tanken ble ikke realisert før krigen, men viser likevel at myndighetene hadde behov for å utforme sin sikkerhetspolitikk basert på sikrere kunnskaper enn de ideologisk og politisk fargede ytringene i pressen.

Selv om ingen kunne bestride at Sovjetunionen hadde nye forsvarsbehov i nord, var problemet sett med de nordiske landenes øyne å skjelne

12 SATØ, 6. divisjon til kommanderende general, 18. november 1936, «Efterretningstjeneste for nøitralitetsvern i Nord-Norge»; «Direktiver for efterretningstjenesten», 23. november 1937; 6. divisjon til generalstaben, 15. april 1937, «Halvårsrapport vedrørende efterretningsvesenet»; 6. divisjon til kommanderende general, 12. april 1938, «Rapport om e.-tjenesten 1/10 1937–1/4 1938»; 6. divisjon til kommanderende general, 18. oktober 1938, «Rapport om efterretningstjenesten 1/4–38–1-/10–38». 13 RA, Halvdan Kohts privatarkiv, pakke 1, udatert, men trolig fra 1937/38, «Memorandum. Et sentralkontor for bearbeidelse av materiale om og fra Sovjet-Samveldet»; Holtsmark 1988: 13.

mellom sikringen av legitime behov og ekspansjonisme. I offentligheten ble Sovjetunionen gjerne tillagt aggressive hensikter. Likevel var tendensen i militærfaglige analyser at Sovjetunionen i all hovedsak utviklet forsvarstiltak i nord. Legasjonen i Helsinki, som fulgte utviklingen i Sovjetunionen nøye, kunne i 1938 bekrefte at det fant sted en omfattende opprustning i nord, men at den var av defensiv karakter og hadde front mot sjøen.14 De militære hadde også registrert at Sovjetunionen var i ferd med å styrke marinen i nord, mens Østersjøflåten ble redusert. Bakgrunnen for dette, forklarte generalstabssjef Ruge, var at Østersjøen enklest kunne kontrolleres med landbaserte fly. Et hovedpoeng hos Ruge var at styrkingen av Nordflåten ville «forandre den militære stilling vesentlig, ikke bare for oss, men også for Tyskland og England».15 Det uløselige problemet for Sovjetunionens naboland i vest var at en grunnleggende defensiv sovjetisk nasjonalstrategi kunne komme til uttrykk som aggresjon på lokalt nivå i form av krav om avtaler og grenserevisjoner. Finland erfarte dette, men ikke Norge.

Finsk militær tilstedeværelse i nord var mest symbolsk. Så vidt norske myndigheter kjente til, var det kun fire grensevaktkompanier lengst nord. Forsvaret her var bundet av Dorpat-avtalens paragraf 6 – fredsavtalen mellom det nyetablerte Finland og sovjetregjeringen fra 1920. En eventuell finsk ishavsmarine kunne bare bestå av bevæpnede fartøyer under 100 tonn og ikke mer enn 15 på inntil 400 tonn. Ikke en gang en slik flåte ble bygget.

Den sovjetiske militære utviklingen i nord ga altså liten grunn til uro på norsk hold fordi den var av klart defensiv karakter. Likevel var det et tankekors da man i 1938 ble kjent med at sovjetiske styrker i nord nå trente på troppeforflytninger over sjø og landstigningsøvelser.16 Sovjetunionens nordflåte ble erklært etablert i 1938, etter en beskjeden start som den nordlige flotilje fra 1933. Flåten hadde hovedbase i Aleksandrovsk og skulle i all hovedsak forsvare murmankysten og sikre sjøforbindelsene til de to store havnebyene.17 Fra britisk marineetterretning hadde nordmennene fått opplyst at Nordflåten var i ferd med å bli styrket, og den omfattet trolig 10–15 ubåter og 10–15 store sjøfly. I tillegg kom et ukjent

14 RA, UD, 52D1, skriv fra legasjonen i Helsingfors til UD, 25. januar 1938. 15 RA, UD, 52D1, Otto Ruges memorandum, 23. desember 1937 om den russiske militære utbyggingen ved Murmansk. 16 Legasjonen i Moskva oversendte en artikkel i Krasnaja Zvezda nr. 64, 20. mars 1936, «En militær småby nordpå». 17 Holtsmark og Petrov 2020.

Nordflåten disponerte 10–15 ubåter fram til krigsutbruddet. Her er D-3 Krasnogvardejets (Røde garde) til kai i Murmansk i 1933. D-klassen – Dekabrist – var den første klassen russiske ubåter etter revolusjonen. D-3 ble sjøsatt i 1929. Foto: Museet for historien til de russiske ubåtstyrkene, St. Petersburg. Jageren Grosnij, av Gnevnij-klassen, var del av Nordflåten fra årsskiftet 1938/1939. Grosnij deltok i eskortetjenesten for de allierte ishavskonvoiene fram til 1945. Her anløper den flåtebasen Poljarnoje i 1942. Foto: Jevgeni Khaldei / Nordflåtens museum avd. Murmansk.

antall mindre fartøyer – ingen større enn jagere – og kampfly.18 Den eneste regulære hæravdelingen norske myndigheter kjente til, var infanteriregimentet i Murmansk og et grensevaktregiment underlagt GPU – Det politiske hoveddirektoratet, forløperen til NKVD, den sovjetiske sikkerhets- og etterretningstjenesten. En divisjon var under etablering i Kandalaksja i 1938.19

Alt i alt var det lite ved den sovjetiske militærutbyggingen i nord som pekte i offensiv eller ekspansjonistisk retning. Den fikk heller ingen alarmklokker til å kime på kompetent militært hold i Norge. Det er en seiglivet myte i historieskrivningen at Forsvaret planla for krig med Sovjetunionen, og at forestillingene om en «russisk fare» preget den profesjonelle forståelsen. Forsvarsledelsen både sentralt og regionalt hadde etter eget syn et rasjonelt og faktabasert syn på de sikkerhetsutfordringene Sovjetunionen representerte.

Fram til undertegnelsen av Molotov–Ribbentrop-pakten 23. august 1939 så norske myndigheter på sikkerhetsutfordringene i nord som en funksjon av konflikten mellom Sovjetunionen og Tyskland. Med ikkeangrepsavtalen inngikk de to rivalene i et slags allianseforhold, og det kompliserte det strategiske bildet fordi paktens fiender, Frankrike og Storbritannia, var vevet inn i den nye helheten. Den sovjetisk-tyske ikkeangrepsavtalen kastet mørke skyer over hele det baltisk-nordiske rom. Polen

18 RA, UD, 52D1, skriv fra legasjonen i London til UD, 19. januar 1938. 19 RA, UD, 52D1, strengt fortrolig skriv fra legasjonen i Helsingfors til UD, 25. januar 1938.

ble rammet først og delt mellom Tyskland og Sovjetunionen. Uvissheten om de andre landenes skjebne var stor. Først etter et knapt år forelå det en fasit. Sju av åtte baltisk-nordiske land ble lagt under den sovjetiske og tyske jernhælen. Bare Sverige hadde bevart sin formelle frihet, mens Danmark, Estland, Latvia, Litauen, Norge og Polen helt eller delvis hadde mistet sin. Pakten hadde gitt Sovjetunionen frie hender i Finland, og finnene ble i 1940 tvunget til avstå store landområder. Tyskerne hadde fått anledning til å etablere en forsyningsbase for krigsmarinen i nærheten av Murmansk, den såkalte Basis Nord. Den ble aldri særlig viktig for den tyske marinen, men kom til å spille en viss rolle i 1940 fordi noen av forsyningsskipene til Narvik var utrustet der.

Hvalkokeriet Jan Wellem i Kiel i 1936. Under det tyske angrepet på Narvik 9. april 1940 hadde Jan Wellem seilt fra det tyske marinestøttepunktet på Kola, Basis Nord, og lå klar som tank- og forsyningsskip for den tyske angrepsstyrken. Foto: Erling Skjolds samling.