Kapittel 1: Innledning

Gjennom minnene kan vi gjenskape fortiden. Her representert ved ingeniør Thorvald Smith-Sunde (1873–1958), som blant annet var ansatt ved veganlegg i Troms og Finnmark. Bildet er tatt i 1925. Foto: Fotograf ukjent. Norsk vegmuseum.

Når alt er over. Når alt er kommet på avstand. Når alt er historie. Når alt er endret, og vi lever i en annen tid. Da er det bare minnene igjen. Fortida kan vi ikke få tilbake, men gjennom minnene kan vi gjenskape den. Men det må bli i en ny kontekst og med en ny tolkning.

I denne boka gjenskapes fortida i stor grad med bakgrunn i Vegvesenets minnesamling. Det er en samling intervjuer hvor mennesker har fortalt om sine opplevelser 40 til 60 år etter hendelsene. Hvor troverdig er det?

For å styrke troverdigheten til dem som har «skrevet sitt liv», har jeg satt deres personlige fortellinger i sammenheng med andre fortellinger. Med flere puslespillbiter på plass blir bildet mer komplett.

Hvor viktig denne samlingen er, kan synliggjøres ved å vise til at hele arkivet til vegvesenet i Finnmark brant under krigen. Minnesamlingen er nå det eneste Forkortelser arkivet som kan gi oss en forestilling om hva EW: Einsatzgruppe Wiking som faktisk skjedde i denne tida – og det kan- SIS: Secret Intelligence Service skje på en bedre måte enn tørre dokumenter NS: Nasjonal Samling OT: Organisation Todt kunne gjøre. Men da må samlingen forstås som det den faktisk er: minner.

Sårbare sannheter

Hva er egentlig minner? Noe som har hendt akkurat slik vi husker det?

Vi går og tenker på hva vi har vært med på, hva vi har sett, og hva vi har erfart. Så velger vi vår måte å bringe erfaringer videre på. Hvordan kan vi sette ord på det våre sanser har registrert? Hvordan tolke opplevelsene skriftlig eller muntlig?

Den hviterussiske forfatteren Svetlana Aleksijevitsj som vant nobelprisen i litteratur i 2015, mener at minner er «en gjenfødelse av fortiden som får tiden til å vende tilbake. Fremfor alt er det skapende virksomhet».1

Historieprofessor Ingar Kaldal mener at «når det er blitt ‘minner’, har vi gjort noe mer enn bare å huske det. Da har vi tolket det om til noe det ikke var før.»2

Vi skaper altså minner gjennom å tolke vår hukommelse.

Derfor er minner sårbare sannheter. De er nyttige, ja, for uten øyenvitner har vi ingen historie. Men de er også utfordrende. Var virkeligheten slik vi eller andre minnes?

Å huske er en prosess hvor man konstruerer bildet av sin egen fortid. Deler av dette bildet hentes fram når det oppstår assosiasjoner som frisker på hukommelsen. For eksempel når det stilles spørsmål som leder inn på hendelsene som er opplevd. Den som blir intervjuet, setter så sammen biter av sitt bilde slik det passer med hukommelsen – eller med den identiteten som han eller hun ønsker å skape.

Selvfølgelig kan man huske feil. Men det er nødvendigvis ikke slik at vi husker mer om ting som skjedde for kort tid siden, enn de erfaringene som ligger svært langt tilbake i tid. Vi glemmer mest rett etter en hendelse, og så stabiliserer langtidsminnet seg. Et minne kan altså være like klart om hendelser for 50 år siden som det var fem år etter at det skjedde.3

Av det som er opplevd, har noe gått i glemmeboka. Andre ting går i historieboka. En viktig grunn til at noe huskes og måten det huskes på, er hvilken betydning hendelsen fikk senere. Hva har formet måten du husker hendelser på, både da det skjedde og senere? I hvilken kontekst eller sammenheng skjedde det? Hva kan ha hendt underveis i ulike tidsepoker og kulturer som kan ha påvirket minnet og framstillingene av det? Bevisst eller ubevisst. Er noe lagt til eller trukket fra? Er det en oppriktig framstilling?

Svetlana Aleksijevitsj har erfart at det er de enkle menneskene som er mest oppriktige. Hun begrunner dette med at «[...] de finner ord fra seg selv, og ikke fra aviser og bøker de har lest – ikke fra andre stemmer.

Men bare fra sine egne lidelser og prøvelser.» Folk med utdannelse, mener hun, er ofte mer utsatt for tidens tann. «De er smittet av annenhånds kunnskap.»4

Ja, man må passe på. Være på vakt. Først må vi forstå hvilken kontekst hendelsene skjedde i. Hva var rammene rundt det som ble erfart, og hvordan påvirket det framstillinga?

Så må vi finne ut om minnene henger sammen og er troverdige. Dette gjøres best ved å sammenligne minnene med annet materiale. Er det andre som kan bekrefte at dette har skjedd, eller som kan sannsynliggjøre hendelsene?5 Og hvordan kan vi finne sannheten?

«Sannheten er at kunnskap om fortiden er en meget skjør plante», skriver professor i moderne historie Håkon With Andersen. Ja, ikke bare er den skjørere enn vi vanligvis tror, mener han, den er også vanskelig å finne. Han sammenligner sannheten med sopp, som har mange varianter som ligner, «men som til syvende og sist viser seg å være giftige forvekslinger».

For å illustrere hvor skjør sannheten er, viser With Andersen til at det ikke finnes noe nøytralt redskap å gripe fortida med. «Vi er nådeløst utlevert til språket og språkets både fantastiske og forføriske egenskaper.» 6

Av det som er opplevd, har noe gått i glemmeboka. Andre ting går i historieboka. Et arbeidslag i 1939 i Porsanger. Fra venstre: Formann Josef Eliassen, Anders Sivertsen, Fredrik Josefsen, Ove Eriksen, Øyvind Paulsen, Johannes Nymo og Peder Samuelsen. Foto: Fotograf ukjent. Godtfred Karlsens bildesamling. Norsk vegmuseum.

Vegvesenets minnesamling

Hvor skjør er sannheten som er fortalt i Vegvesenets minnesamling? For å kunne danne seg et bilde av det må vi se nærmere på hvordan samlingen ble til. Vegvesenets minnesamling er en samling personerindringer som inneholder historier fra ca. 1910 og framover til 1970-tallet. I alt har 241 personer fra Norge og 30 fra de øvrige nordiske land gitt sine bidrag til minnesamlingen. Av disse er 203 intervjuet på lydbånd (kassett), og det utgjør 496 kassetter. I tillegg har 38 personer bidratt med egne skriftlige beretninger eller latt seg intervjue skriftlig. Lydopptakene foreligger også i avskrift. Disse avskriftene sammen med egenberetningene og de skriftlige intervjuene utgjør ca. 11 000 sider. Alt oppbevares av Norsk vegmuseum. Det ble også, samtidig med intervjuarbeidene, foretatt innsamling av bilder, som nå utgjør en betydelig samling.7 Innsamlingsarbeidet har foregått i flere perioder. Den første er fra februar 1980 til november 1981. I 1983 ble samlingen supplert med intervjuer blant annet fra tidligere ansatte i Biltilsynet og vegvesenets anleggskokker. Flere intervjuer ble utført i perioden 1986 til 1994. Resultatet er at minnesamlingen kan fortelle ettertida hvordan enkeltpersoner i vegvesenet opplevde perioden fra ca. 1910 og fram til 1990-tallet.8 For å få en systematisk intervjumåte ble det utarbeidet spørrelister for de fire hovedgruppene av ansatte i vegvesenet: vegarbeidere, oppsynsmenn, ingeniører og kontoransatte. Spørsmålene ble delvis utarbeidet i samråd med Norsk Etnologisk Gransking ved Universitetet i Oslo og Historisk Institutt ved Universitetet i Trondheim. For den interne delen av spørrelistene som angår vegvesenets drift og administrasjon, var vegsjef Johannes B. Irgens delaktig i det forberedende arbeidet. Tilsvarende var vegmester Vegvesenets minnesamling er en samling personerindringer som inneholder historier Erling Mo i Lillehammer delaktig i det som fra ca. 1910 og framover til 1970-tallet. Foto: Norsk vegmuseum. 2020. angikk praktisk vegarbeid og oppsynstjeneste.

Utvelging av informanter ble som regel foretatt i samråd med lokale kontaktpersoner for musealt arbeid ved vegkontorene. Det ble lagt vekt på å få med de forskjellige stillingsgruppene og de ulike deler av fylkene. Også a\lderssammensetningen av informantene ble det tatt hensyn til, og det var viktig å få med dyktige fortellere.9

KJELL HEGDALSTRAND

Materialet til «Vegvesenets minnesamling» er samlet inn av Kjell Hegdalstrand, som var tilknyttet Hedmark vegkontor i Hamar. I 1979 fikk han permisjon fra sin ordinære stilling ved Kjell Hegdalstrand drev et landsomfattende vegkontoret for å starte et landsom- intervjuarbeid for å skape fattende intervjuarbeid. I 1984 måtte han gå tilbake til sin tidligere stilling, Vegvesenets minnesamling. Her fra en samling for museumsfolk i Stavanger men fra 1986 ble Hegdalstrand til- 21. august 1990. knyttet Norsk vegmuseum, hvor Foto: Arne G. Vasbø. Norsk vegmuseum. han arbeidet fram til utgangen av 1996. For sitt veghistoriske arbeid ble Kjell Hegdalstrand i 1997 tildelt H. M. Kongens fortjenstmedalje i gull.10 – Kjell Hegdalstrand har gjennom innsamlingen av disse personerindringene klart å fange vegvesenets sjel, sier Geir Paulsrud, tidligere leder av Norsk vegmuseum, i en samtale med forfatteren. – Hegdalstrand utførte et livsverk som vi er veldig stolte av, og som vi Daværende museumsleder Geir Paulsrud, fru Hellem og Kjell Hegdalstrand ser storheten i. i arbeid med minnesamlingen. Foto: Norsk vegmuseum.

Finnmark i minnesamlingen

Minnesamlingen er det eneste arkivet som finnes for en hel etats historie under andre verdenskrig i Finnmark. Dette fordi vegkontoret i Finnmark ble brent to ganger med det resultat at hele arkivet er borte. Først den 23. august 1944 i Vadsø, og andre gang 31. oktober samme år i Tana. Det setter verdien av denne samlingen i perspektiv.

Krigsårene står sterkt i erindringene for den generasjonen vegfolk som har gitt sine bidrag til denne samlingen. Mange av bidragsyterne til minnesamlingen har vært ansatt eller engasjert i Finnmark for kortere eller lengre tid. Deres erfaringer fra Finnmark varierer fra dem som jobbet der gjennom hele sitt yrkesaktive liv, og til dem som var der en kun en kort periode før, under eller like etter krigen. Av de 30 intervjuene som forfatteren har hatt tilgang til, er 28 fra minnesamlingen og to som forfatteren selv intervjuet på 1980-tallet i Reflexen, bedriftsavisen for Statens vegvesen Finnmark. Noen av personene har bidratt med flere intervjuer, egne beretninger og bøker/ hefter, som også er registrert. Disse intervjuene inklusive egne beretninger og utgitte hefter har et omfang på 1408 sider.

Det er store forskjeller på omfang og innhold i dette materialet. Av de 28 intervjuene og beretningene som jeg har hatt tilgang til fra Vegvesenets minnesamling, har jeg brukt 20. Flere intervjuer har vist seg ikke å ha noe relevant innhold for denne sammenhengen, eller det kan være gjentagelser som ikke tilfører historien noe nytt.

Vegvesenet på denne tida var selvfølgelig ekstremt mannsdominert. Seks kvinner har vært aktuelle, og tre er brukt for å beskrive de to aktuelle arbeidsområdene, anleggskokke og kontoransatte.

Grunnlag for disse fortellingene er personers erindringer fortalt i ettertid, med de styrker og svakheter det medfører. Det er ulike menneskers erindringer om en felles tid og felles opplevelser. Historiene blir forskjellige fordi menneskene er forskjellige. Kokka på anlegget som kjøper inn og lager mat, har helt andre historier å fortelle enn overingeniøren på stadige reiser og møter. Likevel har historiene like stor verdi for å forstå helheten. I tillegg er det flere overordnede historier som alle er en del av. For eksempel det som skjer i lokalsamfunnet, i landet og i en verden som omslutter oss alle. Derfor har jeg forsøkt å sette vegvesenets stemmer inn i en større sammenheng og tolke minnene i lys av det de er sammenvevd med. Jeg ønsker også å gi stemmer til dem som ellers ikke kommer mye til orde i offentligheten. De er

viktige stemmer i det koret som skal bringe oss nærmere en gjenskaping av den fortida som aldri kommer tilbake.

Noen av svakhetene i disse beretningene går på at avskriftene fra båndene ikke er korrekte, eller at intervjuer og/eller intervjuobjekt ikke har fått med seg korrekte benevnelser på steder og himmelretninger. Derfor har jeg ved flere anledninger måtte justere på stedsnavn som er feilskrevet, og retninger som er feil beskrevet. Jeg har valgt å bruke stedsnavn med korrekt skrivemåte i dag. Dette for at leserne skal kunne finne fram på kartet for å orientere seg om hvor hendelsene foregikk. Det finnes også erindringsfeil fra intervjuobjektenes side som går på datoer, årstall, vegnummer og stedsbeskrivelser for hendelser. En risiko med slike feil i kildematerialer er at de kan formere seg i andre artikler og bøker. Derfor må minnesamlingen brukes med oppmerksomhet og varsomhet.

I flere tilfeller føler jeg at intervjueren unnlater å lede intervjuobjektet inn på temaer som er spesielt interessante i denne sammenhengen. Noen ganger kan det også virke som om den som blir intervjuet, gjerne ville gått mer i dybden på kontroversielle temaer, men blir avbrutt.

Det er også god grunn til å være på vakt når det gjelder den delen av minnesamlingen som består av informantenes egne beretninger. Det er beretninger som er skrevet av informantene selv og overlatt til minnesamlingen, enten på eget initiativ eller med bakgrunn i utarbeidede spørrelister. Det kan også være bøker eller skrifter som på eget initiativ er utgitt av informanter. Noen av disse egenberetterne er blitt svært dominerende i sine framstillinger av sentrale hendelser. At flere av dem er personer i maktposisjoner, gjør også at historikeren som behandler dette materialet, må være ekstra på vakt. Grove/Heiret sier det slik: «Til dømes vil intervju med personar i maktposisjonar krevja andre tilnærmingsmåtar og reisa andre kjeldekritiske spørsmål enn intervju med kvardagsmenneske. Uansett må intervjuaren vera godt førebudd og ta aktiv del i samtalen.»11

I disse egenberetningene mangler i stor grad dialogen mellom intervjuer og informant, en dialog som i seg selv er en kildekritisk tilnærming. Da bør vi igjen ha Svetlana Aleksijevitsj’ ord i minne: «Når menneskene forteller, skaper de noe, de ‘skriver’ sitt liv. Det hender at de også ‘legger til’ og ‘skriver om’.»12

Vegsjef Johannes B. Irgens er i en slik situasjon. Han har egenberetninger på til sammen 116 sider, og deler av beretningen er også utgitt som særtrykk av Vegdirektoratet.13 I mange tilfeller er hans fortellinger ikke mulig å kon-

trollere gjennom andre muntlige eller skriftlige kilder. Underdirektør Otto Arnulf har også publisert sine erindringer i heftet «På veg i krig og fred» i serien Vegfolk forteller. Her finnes det feil som jeg påpeker. Vegsjef Leif Moy har en egenberetning på 28 sider. I tillegg har overingeniør i Vegdirektoratet Knut Waarum en ganske dominerende posisjon i historien med sine 137 utskrevne sider fra intervju.

Det er naturlig at personer i slike maktposisjoner har mye å bidra med til historien. Vi må bare «være på vakt» når de får stå for mye alene på scenen.

Jeg tror likevel at helheten i de mange intervjuene og beretningene, sammen med de overordnede historiene, vil gjenskape vegvesenets historie i Finnmark under krigen på en best mulig måte.

For å markere hvilke kilder som er hentet fra Vegvesenets minnesamling, er alle merket med M: foran navnene i fotnotene.

Noter

1

2

3

4

5

6 Aleksijevitsj, Svetlana 2014: 13. Kaldal, Ingar 2016: 9. Grove, Knut/ Heiret, Jan 2018: 127. Aleksijevitsj, Svetlana 2014: 13. Grove, Knut/ Heiret, Jan 2018: 141. Andersen, Håkon With: Den vanskelige sannheten. Artikkel under vignetten «På sidelinjen» i Adresseavisen 7. oktober 2003. Artikkelen ble skrevet med bakgrunn i spørsmål om hva som er sant ut fra to aktuelle hendelser på denne tida:

7

8

9

10

11

12

13 Åsne Seierstads bok om «bokhandleren i Kabul», og «hva hendte egentlig mellom Carew og Riise i en spillerbuss i Drammen». Hegdalstrand, Kjell 1996: 7. Hegdalstrand, Kjell 1996: 7. Hegdalstrand, Kjell 1996: 6–7. Hegdalstrand, Kjell 2002: 5. Grove, Knut/ Heiret, Jan: 2018: 147. Aleksijevitsj, Svetlana 2014: 13. Irgens, Johannes B. 1983.