Kapittel 2: I krisetid mot krig

Verdenskrisen i mellomkrigstida rammet også Finnmark hardt. Det ble harde tider, men nødsarbeid reddet mange. Her er ungdommer i arbeid i Kvalsund i 1937. Foto: Fotograf ukjent. Godtfred Karlsens bildesamling. Norsk vegmuseum.

Det var optimisme blant ungdommen like etter første verdenskrig. I Finnmark var vegvesenet en populær arbeidsplass med god lønn og hardt arbeid. Det var også muligheter for å spe på lønna med annet sesongarbeid.

Fra sommeren 1921 ble alt snudd på hodet, og vegarbeider Jakob Karlsen fortalte at «vi sultet simpelthen». Hva hadde skjedd? En verdenskrise hadde slått inn som en bølge over store deler av verden. I Norge ble 1921 selve ulykkesåret. Et kriseforlik i Stortinget i 1935 ga ekstrabevilgninger og nødsarbeid på vegene for mange arbeidsledige. Det ble hardt arbeid, dårlig lønn og stor usikkerhet for Jakob Karlsen, Alfred Bjørkli og mange andre vegarbeidere i Finnmark. I bakgrunnen spøkte finsk fare, usikkerhet og tysk aggresjon.

Norske militære myndigheter presset på for å få bygd ferdig gjennomfartsvegen mellom Vest-Finnmark og Øst-Finnmark. For å få det til måtte håndmakt vike for bulldosermakt. Men da vegen endelig var ferdig, hadde andre militære myndigheter overtatt kravet om framdrift.

«Vi sultet simpelthen»

Jakob Karlsen hadde som 18-åring jobbet på sildoljefabrikken i Sørreisa. Det var 12-timers skift uten spisetid. Når magen skrek for mye, og det passet med arbeidet, kunne ungdommene ta en rask løpetur fra arbeidsoppgavene og hive innpå litt mat. Men det var ingen grunn til å klage. 30 øre timen, 3 kroner og seksti øre dagen, over 100 kroner på en sesong. «Nei det var flott», syntes han. Men på vegarbeid i Finnmark skulle det være bedre. Det hadde han hørt av onklene sine.14

Første gang Karlsen kom til Finnmark for å søke arbeid i vegvesenet, var i 1915. Men istedenfor arbeid med hakke og spade, ble det fiskearbeid i Mehamn på Nordkynhalvøya. Vegarbeidet som skulle starte opp, ble utsatt fordi det brøt ut tyfus blant arbeiderne. Karlsen holdt seg frisk da. Verre ble det i 1919 da han igjen var tilbake på Nordkyn, denne gangen i Gamvik. Først ble det én dag med godt fiske, så ble havet fullt av kobbe og ingen napp å få – og så fikk han spanskesyken. «Jeg lå i 14 dager. Ikke kunne jeg få mat i meg en gang. Ingen doktor eller noe»,15 forteller Karlsen.

Da han frisknet til, ble det vegarbeid på vegen i fiskeværet Gamvik, og da var lønna bra i vegvesenet, mente han. På anleggsarbeid i Gamvik i Finnmark tjente han om lag to kroner timen, og det var arbeid å få både i Berlevåg og året etter i Hammerfest før sesongen var slutt sist i oktober.

Oppsynsmann Jakob Karlsen i arbeid etter krigen. Han minnes de harde arbeidsårene i mellomkrigstida. Foto: Fotograf ukjent. Godtfred Karlsens bildesamling. Norsk vegmuseum.

Jakob Karlsen var da 24 år og hadde allerede en lang og variert erfaring i arbeidslivet.

En tur på ishavet i 1921 var tenkt å gi enda bedre inntjening. På vårparten fikk Karlsen og to gutter fra Bardufoss hyre for en tur rundt Kvitsjøen og opp til Spitsbergen. Spekkprisen var da på én krone og tjue øre kiloet, og for et skinn kunne de få ti til tolv kroner. Den økonomiske situasjonen så lys ut for ungguttene.

Da de kom tilbake fra ishavet i juli måned, hadde alt endret seg. Spekkprisen var sunket til tjue øre kiloet. For et skinn fikk de bare tre kroner. Etter tre måneders slit på ishavet hadde de tre guttene tjent 235 kroner på deling.

Etter denne bomturen med fangstskute ble det vegarbeid igjen. Denne gangen på sørsida av Varangerfjorden. Men nå var det nesten ikke levelig å være vegarbeider. Lønna var redusert kraftig. De to kronene de før hadde fått som timebetaling, var nå blitt redusert til 70 øre.16 Det var bare så vidt arbeidsfolkene klarte å betale for kosten, selv når de skar pent av brødet.

«Vi sultet simpelthen», sier Karlsen. «Og det verste var at jeg ikke hadde klær og undertøy.» 17 Han spinket og sparte hele vinteren for å få kjøpt seg et sett undertøy til 15 kroner, og sleit seg gjennom dagene helt fram til et stykke ut i 1924.

Hva hadde skjedd som kunne endre hverdagen så dramatisk for Jakob Karlsen, andre vegarbeidere og arbeidere generelt? Og ikke bare i Finnmark, men i hele Norge, i Europa og det meste av verden for øvrig?

En verdenskrise

Like etter at verdenskrigen var over i 1918, opplevde Europa en oppgangstid. Både produksjon og sysselsetting økte sterkt fordi varemangelen i kjølvannet av krigen skapte stor etterspørsel. Høsten 1920 kom en brå og brutal endring. Det var fortsatt varemangel, men nå ble det også pengemangel. Folk hadde ikke penger å handle for.

Etter kort tid kom en ny oppgang, men den ble ikke stabil. En berg- og dalbaneøkonomi førte Europa mot en uviss framtid. Så kom den store verdenskrisen i 1929. Prisene falt, konkursene florerte, og det ble en arbeidsløshet uten sidestykke.18