Duodje i arkeologiske funn

Duodje er gjenstand for flere arkeologiske funn. Et av dem er Skjoldehamndrakten. Et annet er funn av buefragmenter knyttet til tovedsbuen. I det følgende presenteres disse som funn som jeg argumenterer med kan knyttes til samenes duodjetradisjoner. Først presenteres Skjoldehamnfunnet, deretter tovedsbuen.

Skjoldehamnfunnet

Skjoldehamndrakten, en av Norges eldste bevarte klesdrakter, ble funnet i ei myr på Andøya i Vesterålen i 1936. Drakten er datert til andre halvdel av 1000-tallet og består av hette, kofte, skjorte, hoser, fotlapper, sko og teppe. Den døde var lagt på et reinskinn og inntullet i never (Elstad 2018:19). Nyere dateringer av både beinmaterialet og tekstilene viser at de er fra 995–1275 e.Kr. Flere forskere i dag mener at trekk ved drakten indikerer at det er snakk om et samisk klesplagg, mens andre forskere mener den kan knyttes både til samisk og norrøn tradisjon og kultur (Røskaft 2015:329, Løvlid 2010, Elstad 2018). Spesielt underbygges den samiske tilknytningen til banddekoren som finnes på skjortekragen og på løse dekorband som ble funnet sammen med selve drakten, og som hadde klare farger som rødt, grønt og gult. Drakten synes å ha størst likhet med lulesamiske og sørlige samiske draktskikker, mener Løvlid (2010: 195 og 330). Det det her vises til, er blant annet vevteknikker for eksempel innen lulesamisk duodjetradisjon der dekorbandene har samme vikleteknikk og avslutning som i dag benyttes på avslutningsdelen på lulesamisk avve (koftebelte) og som kalles tsavvet/tsavekbátte (tsavek-band)78 (Aira mfl. 1995:38).

Klærne har også dekorasjoner som benyttes i en annen kjent samisk vevteknikk som kalles viŋgodit eller «plukkteknikk». Plukkteknikk innen veving, en teknikk der mønstertrådene plukkes, er for øvrig en vevteknikk som også benyttes for eksempel på vevde dekorband innen norsk bunadsskikk, og også over store deler av det samiske området. Videre ligner skoene og skobandene personen hadde på seg, på samiske kommager og kommagband, noe som ikke er kjent innen norrøn tradisjon (Elstad 2018:23). Men Elstad åpner for muligheten for at drakten kan knyttes både til samisk og norrøn kultur, da i første rekke med det argument at man ikke har andre samiske klesplagg fra samme tidsperiode å sammenligne med. Dermed kan det ikke utelukkes at plaggene kan ha like stor tilhørighet også i en norrøn kulturtradisjon mener hun (Elstad 2018).

Svestad (2017) argumenter med at sammenligningen av gravtype/ gravskikk, gravfunn og draktelementer tegner et heterogent bilde av Skjoldehamnfunnets etniske tilknytning. Skofragmentene, ankelbandene (skobandene) og funn av tinn (knapper og ringer blant annet på ankelband) og reinskinn, samt bruken av senetråd peker mot samisk tilknytning, også enkelte vevteknikker peker i denne retningen (Svestad 2017).

Men han åpner også for at Skjoldehamnfunnet kan peke mot det han betegner som kulturell hybridisering, altså det tredje rom som oppstår i møtet mellom samisk og norrøn kultur som innebærer «en oppløsning eller nedtoning av etniske eller kulturelle grenser så vel som sosiale maktstrukturer mellom grupper» (ibid:149). Hovedsakelig begrunnes dette med graven og gravskikken der bildet er mer tvetydig; at graven der personen lå, vitner om en blanding av både samiske og norrøne trekk.

Hvordan dette «tredje rom» eller denne hybridiseringen av etnisk identitet gir seg uttrykk, synes derimot å være mer uklart forklart hos Svestad. Han viser selv til en mulig tolkning:

Det er vanskelig å se bort fra draktens samiske tilknytning, men indikasjonen på et «tredje rom» åpner for at denne betydningen har spilt en mindre rolle i det kultur-naturmiljøet som eksisterte i Vesterålen i vikingtid og tidlig mellomalder (ibid:149)

Kan det tolkes dit hen at han mener at de som gravla den døde, anså vedkommende for å ha både samisk og norrøn tilknytning? Eller at «det tredje rom» viser til en tredje etnisk gruppe i området? Kan det tenkes at draktens samiske tilknytning hadde mindre betydning for den gravlagte personens etnisitet? Eller kan det tolkes som at den døde personen hadde en spesiell posisjon i samfunnet? Kan det videre tenkes at de som gravla den døde anså vedkommende som en samisk person, mens de selv hadde en norrøn/ norsk tilknytning og følgelig gravla de den døde ut fra sine kjente norrøne/ norske gravtradisjoner? Eller kan det tenkes at personen ikke hadde vært spesielt opptatt av å markere etnisk samisk tilknytning i sitt levde liv, men hadde gitt uttrykk for at hans/hennes samiske tilknytning i form av disse gjenstander skulle følge med i graven?79 Svestads tolkning om «det tredje rom» eller «hybridisering» åpner for flere tolkninger av den gravlagtes etnisitet, og synes derfor noe uklar.

Denne studien har ikke til hensikt å konkludere med den etniske tilknytningen til den gravlagte personen i Skjoldehamnfunnet. Men ut fra egen kunnskap om duodje er jeg enig med Svestad i hans argumentasjon både om skofragmentene (tolket som rester av kommager/skaller), ankelbandene/skobandene (som vuoddaga, kommagband), funn av tinn og bruk av senetråd, som alle er kjente materialer, produkter og form innen duodje.

Vevteknikken vingodum (plukkteknikk) på skobandene og flerfargede vevde band gir en indikasjon på en nordlig samisk tilknytning koplet til Ofoten og Sør-Troms, samt tornesamisk region, som strekker seg inn på svensk side. Dette dersom en legger dagens tradisjoner for tilvirkning av kommagband (vuoddaga) til grunn. Dagens lulesamiske flerfargede kommagband tilvirkes med låhtåm-teknikk, som betyr at kommagband flammes/flettes med låhtåmmuorra (flammepinne) framfor å veves med snjisskom (grindvev) og med spesielle mønstre. Lulesamiske hverdagsband kunne også være vevde band, men da som regel ensfargede band. Det finnes imidlertid også eksempler på flerfargede vevde kommagband ved Norsk folkemuseum som har kjennetegn som ligner dagens tradisjonelle lulesamiske flammede kommagband, blant annet et par vevde kommagband i rødt og blått som er veldig lik dagens flammede kommagband for menn, men disse er ikke lagd med plukkteknikk. I forbindelse med Bååstede-prosjektet80 er kommagbandene overført til Árran. Proveniens/ opprinnelse til disse er ukjent.81 Mønsteret på de vevde skobandene med forskjellige mønsterrapporter i plukkteknikk kjenner man imidlertid igjen også i lulesamisk vevtradisjon, men da på ave (koftebeltene) på lulesamisk, betegnet som vingodit (plukkmønster). Man kan selvsagt argumentere med at tilvirkning av lulesamiske kommagband kan ha endret seg fra veving

79 En slik praksis er i dag ikke uvanlig. Eksempelvis brukte ikke min mor (f.1916–d.2007) samekofte verken til hverdag eller som høytidsplagg. Men da hun ble gammel i 80-årene ordnet hun selv sine «reiseklær» som var gáppte/samekofta som hun ikke hadde brukt på over 50 år. Den var likevel så vesentlig for henne at hun ønsket å bli gravlagt i den, selv om hun ikke hadde brukt den på lenge. Og slik ble det. Det var den eneste gangen jeg så min egen mor kledt i gáppte, den dagen da vi kledte den på henne etter at hun var død, foruten om på gamle fotografier fra hennes ungdomstid.

80 Bååstede-prosjektet er et stort tilbakeføringsprosjekt der 1600 samiske gjenstander ved Norsk folkemuseum/Kulturhistorisk museum tilbakeføres til samiske museer. Mer informasjon om prosjektet se. f.eks. her: Norsk folkemuseum (2020: Bååstede – samisk kulturarv tilbakeføres: https:// norskfolkemuseum.no/baastede.

81 Kommagbandene er avbildet på Digitalt museum med museumsnummer ÁRR-00913: https:// digitaltmuseum.no/011023296315/komag-band-til til flamming, og at man dermed ikke kan legge så stor vekt på hvordan lulesamiske kommagband tilvirkes i dag. Men det forhold at det i det lulesamiske språket er to ulike termer for veving (snjisskom) versus flamming (låhtåm), synliggjør at det i språket har vært behov for å skille flamming fra veving som teknikk, kanskje nettopp fordi bruksområdet er forskjellig. Eksempelvis er det også enklere å lage kommagband som legges med flammeteknikk fordi man trenger kun garn og en flammepinne som lages av en bjørkepinne, som redskap, og bandene kan legges/flammes hvor som helst. Veving betinger at man i tillegg til garn også må ha med seg en bandgrind eller brikker for å veve med, og renningen må festes til noe. Det er ikke nødvendig når det gjelder låhtåm (flamming).

I tillegg indikerer det flettede bandet som er sydd ytterst på det vevde mønstrede kommagbandet, en nordlig samisk variant slik vi kjenner kommagbandene i nordsamiske områder fra Sør-Troms/Ofoten i Norge og tornesamisk område på svensk side. Ifølge Ellen Berit Dalbakk, tidligere duodjekonsulent i Duodjeinstituhtta, og selv fra dette området i Skånland, har kommagband for kvinner fra Skånland slike flerfargede, flate flettede band ytterst i enden av kommagbandet, mens på kommagband som brukes av kvinner for eksempel fra Gáresávvun/Karesuando i Sverige som ligger nordøst for Sør-Troms / det tornesamiske området, har dette flettede bandet kun én farge, nemlig rød. Dalbakk mener videre at hoveddelen av ankelbandet/kommagbandet på Skjoldehamndrakten ligner på nissunvuoddaga (kvinnekommagband) fra tornesamisk område, og særlig fra tornesamisk område på svensk side (Inga mfl. 1986:39). Her er det tradisjon for kommagband vevd i plukkmønster med asymmetriske mønstre. Det at mønsteret er asymmetrisk, knyttes til at bandet har vært brukt av en kvinne. Dette siden kommagband for menn har symmetriske mønstre ifølge henne.82 Hun viser til at slike vevde kommagband med plukkmønster tradisjonelt har vært mindre vanlig på norsk side (ibid). Et flettet band i enden av kommagbandet er ikke kjent i lulesamiske kommagband. Her flammes den ytterste delen av kommagbandet som et smalere band som kalles uhtsalåhtå eller unnalådåsj, og som er cirka 40 cm langt (Aira 2000:73).

På den annen side kan det å ta utgangspunkt i dagens gáppte-tradisjoner (samekoftetradisjoner) og dagens kommagband være problematisk. Dette fordi det forutsetter at tilvirkningen har skjedd på samme måte ubrutt over lang tid, uten endringer av noe slag. Det er en forutsetning som det er lite belegg for, med mindre man anser likheten mellom dagens kommagband fra Sør-Troms/Ofoten og skobandene i Skjoldehamnfunnet som svært like med ett felles opphav. Det kan igjen sannsynliggjøre en ubrutt tradisjon. Alternativt kan man tenke seg at også andre enn personer med samisk tilknytning har tilvirket klær og produkter med utgangspunkt i duodje. I dag anser jeg at det er for lite forskningsmessig belegg for å kunne trekke en slik konklusjon. Det er mer sannsynlig å kunne sammenligne Skjoldehamndraktens ulike deler med dagens duodjetradisjoner, spesielt gáppte (samekofta) og tilbehør til den. Dette fordi dagens samekofte har vært samenes bruksplagg og hverdagsbekledning opp til nyere tid, selv om den i dag i mindre grad er nettopp dette. Gáppte (samekofta) har i tillegg en ubrutt brukstradisjon.

Ankelband fra Skjoldehamnfunnet sammenlignet med kommagband fra Sør-Troms.

Foto av ankelbandene fra Skjoldehamnfunnet utlånt fra Åsa Elstad.

Foto av dagens nissunvuoddaga/ kvinnekommagband fra Skånland utlånt fra Ellen Berit Dalbakk.

Spørsmålet er også om de vevde skobandene/kommagbandene er vevd med brikkevev eller grindvev. Elstad argumenter med at brikkevev ikke er kjent i samisk vevtradisjon, noe som kan være en indikasjon på manglende samisk tilknytning (Elstad 2018:20). Løvlid argumenterer også med at ankelbandene (skobandene) er vevd med brikkevev (Løvlid 2010:119). Dikka Storm argumenter på sin side med at de er vevd med grindvev (gjengitt i Svestad 2017:145). Svestad drøfter ikke spørsmålet om hvorvidt brikkevev er kjent i samisk kulturtradisjon (ut fra det som han selv kaller sin egen manglende kompetanse innen vevtradisjoner), men i fotnoten til artikkelen viser han likevel til tre brikkevevsfunn i samiske områder (ibid:144). Det første er på Geahčeváinjárga innerst i Varangerfjorden der Knut Odner dokumenterte fire vevbrikker av bein med fem hull i på den samiske boplassen G 244 b, som sannsynligvis er fra tidlig 1400-tall (Odner 2001:33–36). Vevbrikker av bein er også funnet på den samiske boplassen Juikenttä i Nord-Finland datert til 1200–1600-tallet (Carpelan 1975:65). Undersøkelsen av ei samisk grav i Kramvik i Vardø kommune som er datert til 1460–1645 e.Kr., har resultert i et funn av det som ifølge Svestad skulle være et brikkevevd, smalt silkeband, men Schanche skriver at dette er et grindvevd smalt band av silke (2000:128).83 Men dette viser brikkevevsfunn også i samiske områder, i alle fall på to av stedene henvist til ovenfor. Sannsynligheten er derfor stor for at også samene har hatt brikkevevstradisjoner, på samme måte som i norrøn kulturtradisjon, og at veving med brikkevev innen samisk kulturtradisjon derfor ikke kan utelukkes.

Et annet trekk ved Skjoldehamnfunnet som kan knyttes til duodje, er kragen på skjorta. Den er i stripet stoff med tre forskjellige vertikale striper i fargene brunrød/olivengrønn, gyllen (som opprinnelig trolig har vært gul) og grønn (Løvlid 2010:98). Kragen har klare fellestrekk med ráhka (kragen) på mannskofta til den tradisjonelle gákti 84 (samekofta) slik den fortsatt brukes den dag i dag i Sør-Troms og Ofoten, med tre vertikale felter, der de brede feltene er i rødt og med smale pyntestriper i klede i gult og grønt eller blått (Inga mfl. 1986). Det er nærliggende å spørre seg om kragen på dagens mannskofte er et bilde av kragen på skjorta i Skjoldehamnfunnet? Ráhka, kragen på samekofta er i dag oftest knyttet til mannens bekledning. Men sválltjá, den lulesamiske skinnkofta har goahkka (krage) både på kvinnekofta og mannskofta (Aira mfl. 1995). Den tradisjonelle silbbagoahkka, sølvkragen, er også et plagg som kvinner tradisjonelt har brukt. Det kan derfor argumenteres med at skjorta i Skjoldehamnfunnet har mange likhetstrekk med dagens tradisjonelle gákti (samekofte), og slik sett kan den knyttes til å være et samisk plagg. Disse tre vertikale stripene på skjorta i avvikende farger, gir grunnlag for å argumentere for Skjoldehamndraktens historiske tilknytning til markasamisk/ nordsamisk koftetradisjon

83 Min referanse viser til Svestad (2017:144) siden jeg ikke er arkeolog og således ikke har arkeologisk kompetanse til å vurdere disse brikkevevsfunn som han henviser til.

84 Gákti er samekofte på nordsamisk. På lulesamisk er det gáppte

Skjorten i Skjoldehamnfunnet og ráhka/kragen på mannskofta for SørTroms side ved side. Foto av skjorten fra Skjoldehamnfunnet utlånt fra Åsa Elstad. Foto av mannskofta fra Sør-Troms, Harrieth Aira.

Bildet illustrerer dette ved at skjortekragen og koftekragen er fotografert ved siden av hverandre, noe som etter min vurdering viser likheten mellom disse.

Jeg konkluderer derfor med at Skjoldehamnfunnet har sterke elementer ved seg som er kjent innen duodje, både materialvalg, form, vevteknikk og dekor. Samlet sett gir dette grunnlag for å konkludere med duodje som kan dokumenteres langt tilbake i tid, i dette tilfellet datert til andre halvdel av 1000-tallet.

Tovedbuen

Et annet arkeologisk funn som kan knyttes til duodje, er funn/fragmenter av tovedbuene, som ofte omtales som samiske. En tovedbue er en spesiell type laminert pilbue som i motsetning til helvedbuen er satt sammen av to treslag (toved kommer av det norrøne «tviviđr»), og har et karakteristisk plankonvekst tverrsnitt og en dekor som gjør at de skiller seg fra andre buetyper som for eksempel den enkle langbuen (Malde 2008). De to vedslagene (bjørk og furu (tennar)) ble enten limt sammen med lim lagd av fiskeskinn (abbor) eller de ble surret sammen av bjørkenever (Malde:36–41). Buestrengen kunne være sene, råhud, eller hamp. Pilen hadde bjørkeeller furuskaft og spiss av skifer, flint eller jern. Pilen måtte også ha fjær, men man har ikke noen særlig kunnskap om pilene brukt til tovedbuen, dermed er det ikke mulig å fastslå hvilke typer fjær som ble benyttet.