Kirsten Visdal Bli bedre kjent med stylist og kurator for tendensutstillingen

– Jeg er ikke minimalist, men jeg blir tiltrukket av minimalistiske ting, sier Kirsten Visdal.

– Estetikk handler om mer enn hva som er pent

Under oppveksten på en fjellgård i Vågå likte Kirsten Visdal å iscenesette rom på nye måter. Det gjør hun fortsatt.

Tekst Kristin Valla Foto Einar Aslaksen

Kirsten Visdal er interiørstylist, født 1963 i Vågå.

Jobber med å visualisere konsepter innen styling, art direction og interiørdesign.

Har jobbet for en lang rekke norske magasiner, TV2programmet Tid for hjem og for Oslo Design Fair.

Startet Håndverk + i 2015, en plattform hvor håndverkere og designere kan møtes og utveksle kunnskap og ideer. – Jeg har pusset opp, skjønner du, så det ser litt ubebodd ut.

Kirsten Visdal slår opp terrassedøren til hjemmet sitt på Strand i Bærum, en kjedet enebolig fra 1963. Her har hun og familien bodd blant eplehager og gamle tuntrær i 25 år, noen knappe meter fra Oslofjorden. Nå har husets tilbygg fått nye vegger og matte strøk med lys maling. Det er noe med det høye, luftige rommet som er umiskjennelig visdalsk. Selv er hun ikke riktig sikker på hva det er. – Jeg prøver egentlig å ikke ha en egen stil, sier hun. – Jeg er ikke så glad i gjentakelser. Samtidig har jeg en faglighet i bunn og noen verdier som jeg alltid jobber ut fra. Jeg arbeider veldig emosjonelt. Leter hele tiden etter en eller annen kjerne som jeg kan trekke noe ut av, som vekker følelser og lidenskap.

På gulvet står et svart skap i bondestil med gyllen rosemaling. Det kommer fra Kirstens barndomshjem i Gudbrandsdalen og venter på å bli montert. Hun vokste opp på en fjellgård i Vågå hvor foreldrene hennes drev med melkeproduksjon, og hvor det var langt til naboer og enda lenger til urbane miljøer. Likevel var det nettopp her at sansen for interiør og estetikk ble vekket. – Jeg var aldri interessert i å lære meg å strikke eller bake. Det var mor og bestemor som drev med det. Jeg ville iscenesette og kombinere ting på nye måter. Det var ganger da bestemor måtte rekonstruere hele stua etter at jeg hadde vært på besøk, fordi jeg hadde flyttet rundt på alt. Men hun sa ikke noe på det. Hun lot meg holde på, sier Kirsten og smiler. – Jeg tror at når du bor nær naturen, slik jeg gjorde, så lærer du deg å bruke sansene. Du lærer å se. Jeg tok inn det jeg hadde rundt meg og tenkte på hvordan jeg kunne forvalte og bruke det.

EN EGEN SCENOGRAFI Da Kirsten begynte å studere, ble hun dratt i to retninger: Den kommersielle og den kunstneriske. Hun endte opp med å velge begge, og er utdannet både innen varehandel, kunsthistorie, grafisk design og dekorasjonsfag. En slags splittet personlighet, sier hun, som hun har båret med seg gjennom hele yrkeslivet.

– Jeg er opptatt av verdier og håndverk, men samtidig er jeg veldig fascinert av kommersielle mekanismer, det å skape vekst og innovasjon. Jeg jobber mye for kommersielle aktører, så den forståelsen har nok hjulpet meg. Samtidig tror jeg at jeg kan være med på å påvirke når det gjelder å trekke bransjen i riktig retning.

Da hun var ganske nyutdannet, fikk hun tilbud om jobb som dekoratør på Steen og Strøm. Dette var på åttitallet, en storhetstid for varemagasinet, som i tillegg til senior- og juniordekoratører hadde egen illustratør og eget snekkerverksted. Dekoratørene var menn og kvinner i hvite frakker som jobbet med inspirasjon fra store europeiske varehus som Stockmann, Galeries Lafayette og Harvey Nichols. – Vi lagde store scenografier, sier Kirsten – En form for iscenesettelse som skulle inspirere til salg. Det var veldig, veldig lærerikt.

Siden jobbet hun blant annet fem år som dekoratør hos Bik Bok, og var med på å løfte dette selskapet i Warner-gruppen fra «ganske blodharry» til en ledende norsk merkevare. På sett og vis er dette et refreng i Kirsten Visdals karriere, det å ha vært med på å forvandle trauste norske merkevarer til noe som treffer hos kundene. – Jeg tror jeg har en ganske god forståelse av hva som skal til for at en vare blir solgt. Det rommet som ligger mellom produksjonen av varen og kjøperens handlepose, der jobber jeg. – Jeg skjønner hvilken del av næringskjeden jeg griper inn i og hvordan jeg kan bidra der på best mulig måte.

MER ENN SKJØNNHET Noen ganger, når Kirsten går ute på gaten, hender det at folk ser på henne og hvisker. Andre ganger kommer de opp til henne og vil prate. «Vi har sett deg på tv», sier de. «Du har så fin dialekt.» Rollen som stylist i TV2-programmet

3

Tid for hjem og jevnlig samarbeid med norske interiørmagasiner har gjort henne til en enda mer synlig aktør i bransjen. Denne synligheten er hun opptatt av å bruke til noe godt. – Det var ikke noe som het stylist da jeg begynte. Det het dekoratør, og det var en tittel man bar med faglig stolthet. I dag er det ofte graden av synlighet som er med på å bestemme verdien av det du gjør. Mye er bra med det, men jeg tenker noen ganger at vi er i ferd med å miste den faglige forankringen. Vi har ikke lenger et faglig språk. Det holder ikke å spørre om noe er fint eller ikke.

Fagligheten kommer til uttrykk i mange av de norskdesignede gjenstandene i Kirstens

4

1. Tilbygget i Kirstens hus fra 1963 er nylig blitt malt i fargen Space fra Jotun.

2. Kirsten jobber mye analogt med former og modeller som hun flytter rundt på. Denne skulpturen er av Nebil Zaman.

3. Bordet i rokokko fra 1700-tallet har Kirsten arvet av en tante. Hun brukte det blant annet til å spille whist med dikteren Per Sivle.

4. Kirsten vokste opp på en fjellgård i Vågå, og små detaljer i hjemmet vitner om hvor hun kommer fra

5. Former dekket med sølvpapir som er laget av designeren Poppy Lawman på oppdrag fra Kirsten. – Jeg jobber mye med unge designere, de tilhører en annen generasjon og ser ofte på estetikk, kreativitet og samfunnet på en annen måte, sier hun

6. – Intuisjon har alltid vært min styrke, sier Kirsten. – Det å ta et utvalg ingredienser og bruke det for å skape en forståelse av noe.

hjem. Koppen hun serverer kaffe i, for eksempel, som er laget av Bodil Mogstad Skipnes. Dørmatten fra norske Heymat, designet av Kristin Five Melvær. Men til og med hun kan få problemer med det nasjonale engasjementet, rett og slett fordi det er litt lite å velge i. – Kanskje er det for få produsenter, tenker hun høyt. – Eller en manglende forståelse for hva som skal til for å skape et salgbart produkt i markedet. En ting er å få forbrukerne til å forstå hvorfor de skal bruke 5000 kroner på en spisestuestol fremfor en til 500. Men så er det å få dem til å forstå hvorfor de skal velge den norske Vang-stolen fra Tonning & Stryn fremfor den danske Y-stolen til Carl Hansen & Søn. Mange er opptatt av håndverk og vil gjerne støtte lokale produsenter, men de mangler kunnskap om hvilke valgmuligheter som finnes der ute.

Løsningene hun skisserer, er noen av de samme som andre deler av norsk kulturliv har nytt godt av i en årrekke. Egne kulturhus for designfeltet. En egen innkjøpsordning, slik man har for litteratur. Tverrfaglige grupper som jobber med å innrede signalbygg, slik man har sett ved det nye Nasjonalmuseet i Stockholm. – Jeg tror vi må spørre oss selv om estetikk er et akseptert fagfelt i Norge, eller om det bare er kos og fjas. Blir det tatt seriøst? Kanskje ikke. Dette er ikke et spørsmål om noe er pent eller ikke. Det handler om å øke kunnskapen rundt noe som kan være med på å berike kulturen vår, slik vi ser i andre nordiske land – som et uttrykk for alle de historiene og lagene som er oss.

5

6

– Luft er lykke for meg, sier Kirsten i det romslige påbygget i huset hun deler med mannen sin. – Og så liker jeg skyggespill i rommene. Bare det å stå og studere dem gjør meg glad.