Norske produsenter Veving, emaljesmykker og håndlagde tepper

Norske produsenter

Til tross for pandemi og strenge restriksjoner, er det ikke mangel på kunnskap, kreativitet og kvalitet blant norske håndverkere og designere akkurat nå. Veving, emaljesmykker og håndlagde tepper – møt tre dyktige, norske produsenter som på hver sin måte bringer gamle tradisjoner inn i fremtiden.

Med teft for tepper

For tre år siden startet Ksenia Stanishevski designstudioet og teppemerket Volver Studios. Nå har hun allerede gjort seg bemerket gjennom flere av sine samarbeid med anerkjente norske kunstnere.

Tekst Ingrid Østang Foto Birgit Solhaug

Ksenia Stanishevski har alltid vært fascinert av tepper. Spesielt persiske tepper. Og for henne er et teppe mye mer enn bare et tilbehør. Det er et lerret. Kanskje er det den kunstneriske åren i henne som gjør at hun tenker slik. Foreldrene hennes var begge kunstnere, og selv har hun studert kunst og industridesign. Etter mange års erfaring innen produktdesign, konseptutvikling og strategisk rådgivning, var tiden inne for å finne tilbake til det estetiske. Slik vokste Volver Studios fram, et firma med fokus på norsk design og håndlagde tepper, for både private og offentlige rom.

Før Volver Studios åpnet dørene i april 2018, reiste Ksenia til India for å etablere produksjonen og lære ulike håndverksteknikker. Noen måneder etter første lansering, under navnet Tribute, fikk Ksenia mulighet til å delta med sin neste kolleksjon på Milano Design Week 2018 i gruppeutstillingen Norwegian Presence i regi av DogA. Her ble Volver virkelig lagt merke til. – Det ble et springbrett til to store prosjekter, der jeg leverte spesiallagede tepper for Deichman Bjørvika og det nye Nasjonalmuseet i Oslo – sistnevnte i samarbeid med CADI og Kaels, forteller Ksenia.

Med Volver Studios ønsker Ksenia å vise at norsk design er mangfoldig, spennende og internasjonalt konkurransedyktig. Derfor satser hun på kreative samarbeid med Norges fremste talenter innenfor design, arkitektur og kunst. Det første var med interiørarkitekten Renate Aleksandersen. Deretter fulgte

Samarbeidet Fields and Forests med Andreas Siqueland viser livskraftige mønstre der naturen til syvende og sist tar over det menneskeskapte

1

2

Ksenia Stanishevski er designer og grunnlegger av Volver Studios.

Hun er utdannet innenfor kunst ved Kunstakademiet i Tallinn og industridesign på Arkitekthøyskolen i Oslo (AHO).

Instagram: @volverstudios

Nettside: volverstudios.com

1. ONO Rug fra Kristine Bjaadal er håndtuftet i ull og tencel.

2. På kort tid har grunnlegger og designer Ksenia Stanishevski gjort suksess med designstudioet Volver Studios. samarbeid med fargespesialisten Dagny ThurmannMoe og kunstner Andreas Siqueland. – I tillegg lanserte Volver Studios to nye kolleksjoner basert på ufarget ull i høst, i samarbeid med skulptøren Kaja Dahl og designer Kristine Bjaadal.

Men la oss ta to steg tilbake og stoppe litt opp ved Andreas Siqueland.

Ksenia hadde nemlig lenge drømt om et samarbeid med ham. Det var noe med de modige fargene, den lette og ledige streken og hans interesse for håndverkstradisjoner som appellerte til henne. – En dag jeg satt i studioet mitt, kom Dagny innom sammen med Andreas og sa «jeg syns at dere skal samarbeide». Slik ble ønsket mitt oppfylt, sier Ksenia og smiler.

Samarbeidet resulterte i kolleksjonen kalt Fields and Forests, som er del av Andreas Siquelands større kunstprosjekt Living with it, der han bruker sitt eget hjem for å undersøke fremtidens boforhold. – Vi bestemte oss for å lage tepper basert på malerier i full størrelse. Kolleksjonen har livskraftige farger og mønstre som forteller om naturen som trer inn i mønstrene og tar tilbake sin rettmessige plass, forteller Ksenia, og legger til at kolleksjonen har fått mye positiv oppmerksomhet med sin lekenhet og optimisme, midt i denne vanskelige tiden.

Den største utfordringen for Ksenia og Volver Studios dette året, har vært den strenge nedstengningen i India, der teppene produseres. Til tross for mange bestillinger, måtte hun og kundene smøre seg med tålmodighet og vente til landet åpnet igjen. Men Ksenia brukte tiden godt. – De indiske håndverkerne fikk vevstolene hjem til seg for å kunne gjøre jobben, og jeg har nå flyttet deler av produksjonen til Kina for å sikre høy kvalitet og stødigere leveranser, forteller Ksenia.

Hun velger å se på fremtiden med positive øyne, og heier på samarbeid og framsnakk i bransjen.

1

1. – Vi er lykkelige som jobber på et så flott sted, sier Jo og Gro Lyngstad. En kontrast til tidligere, da begge jobbet i bank.

2. På Grinakervev brukes både håndvev og mekanisk vev.

3. Snart kommer de nye barneteppene fra Vera & Kyte.

3

2

Å veve er å leve

Da Gro og Jo møtte hverandre på jobb i bank ante ingen av dem at de noen år senere skulle drive et veveri. – Det nærmeste jeg hadde kommet veving, var å spille orgel, så jeg kunne kombinere hånd og fot, ler Gro. Det skulle vise seg å komme godt med i driften av Grinakervev.

Tekst Ingrid Østang Foto Birgit Solhaug

Grinakervev på Hadeland produserer alt fra håndvevde skoposer til flotte festdrakter.

I tillegg til vevstua og systua på Grinaker gård, finner du en sjarmerende butikk og en liten kafé som heter Trillobitten.

Instagram: @grinakervev @framoslo

Nettside: grinakervev.no Jos’ foreldre, Elin og Kåre Lyngstad, tok over Nordre Grinaker gård på vakre Hadeland i 1974. Men det var først etter at Jo flyttet hjemmefra at de begynte med veving, som var Elins store interesse. – De startet i det små med håndvev sammen med flere lokale damer. Da far insisterte på store maskinvever, bestemte de seg for å satse på bordtekstiler, forteller Jo.

I 1996 tok Jo og Gro Lyngstad, som begge hadde jobbet i bank, over gården, uten tanke på at de ti år senere også kom til å ta over veveriet, som er et av få gjenværende damaskveverier i Europa. Med tiden kom nye tanker, som det jo ofte gjør. Med grundig opplæring fra Elin og Kåre var ekteparet nå klare for et liv med vev. I tillegg til å videreføre mesteparten av produktene fra Jos’ foreldre, som damaskduker, busseruller, veggtepper og egendesignede festdrakter, kom det til nye prosjekter til. Særlig etter at paret startet et samarbeid med møbel- og interiørmerket Fram Oslo.

I 2016 ble ekteparet spurt om de kunne tenke seg å produsere bunadspledd som Andreas Engesvik hadde designet for Fram Oslo. – Vi hadde aldri hørt om dette, men ble fortalt at idéen var å hente ut fargene i norske bunader, forklarer Jo.

Siden vevstolene på Grinaker ikke egnet seg for å lage bunadspleddene, endte paret opp med å kjøpe to moderne mekaniske vevstoler fra Mandal veveri, som på det tidspunktet skulle legge ned. I januar 2017 kunne Jo trykke på knappen og veve det aller første bunadspleddet. Resten er historie – pleddene sendes i dag ut til kjøpere over hele verden. Og godt er det når alle ting stilner.

For etter at koronaviruset traff landet med et brak, har det dessverre blitt slutt på å invitere publikum inn på Grinaker gård. Omvisninger der halvsøvnige menn følger sine koner ut av bussen, for så å komme ut av låven med funklende stjerner i øynene en stund senere. – Jo er kjempegod til å fortelle om historien og alt arbeidet som ligger bak produktene våre, sier Gro. – De som hører på synes det er fascinerende å se alle vevene, trådene og mønstermaskinene vi bruker. Det er så gøy å se skiftet som skjer med mange av mennene som kommer til oss, sier Gro stolt, som sammen med mannen sin gleder seg stort til de kan holde nye omvisninger for lag, foreninger og privatpersoner.

Heldigvis får Grinakervev mange oppdrag fra det offentlige, også i denne litt spesielle tiden. Nå skal de levere 220 meter duk og 1000 tallerkendempere. Dermed har de, sammen med sine to ansatte, heldigvis nok å henge fingrene i. Det er tilfredsstillende. – Vi ser fysiske ting bli til, og at det er våre hender som er årsaken til det. Jeg tror alle mennesker liker å se konkrete resultater av det de gjør. Vi er heldige som gjør det hver eneste dag, avslutter Gro.

Kjærlighet til emalje

Fire år gammel lå June Rasch-Olsen og lekte i et hjørne av pappas gullsmedverksted. 40 år senere får hun den samme gode følelsen når hun åpner døren til sitt eget emaljeverksted midt i Oslo.

Tekst Ingrid Østang Foto Birgit Solhaug

Blant røde skrivebordslamper, gamle rosinbokser fylt med sølv, godt brukt verktøy og arbeidsbenker fra 1976, skapes det vakre emaljesmykker i alle regnbuens farger. Her finner du fem fornøyde og konsentrerte gullsmeder, som med stor presisjon legger emalje for hånd på sølvbiter med små omarbeidede tannlegeverktøy før de brennes i ovnen. – Smykkene må gjennom minst 18 ledd før de er klare for salg, og vi gjør alt her på verkstedet, bortsett fra å presse sølvbitene, for slike tunge maskiner har vi ikke, forteller June.

Familiebedriften Opro – norske emaljesmykker har eksistert, høyt over Storgatas ståk og støy, siden 1976. Da tok Junes far, Ole Petter Rasch-Olsen (derav bedriftens navn) over driften etter Finn Jensen, som han hadde jobbet for siden han var 19 år. Nå er Ole Petter 76 år og fortsatt en viktig del av gullsmedverkstedet. Men datteren June er sjefen. – Pappa nekter å pensjonere seg. Dette er jo hele livet hans! Men jeg trenger ham, for han kan så mye, smiler June, som selv var 19 år da Ole Petter lurte på om hun kunne hjelpe til litt i verkstedet.

Siden har hun blitt der. Etter hvert har hun selv blitt gullsmed, og i 2006 tok hun over hele bedriften. Det har hun ikke angret på.

Opro fører sine egne smykkekolleksjoner, både for barn og voksne. De leverer smykker til de fleste frittstående gullsmedforretninger i landet, og medaljer, hederstegn og ordner til idrettsforeninger, Odd Fellow-ordenen, Utenriksdepartementet og ikke minst Det kongelige slott. Mens vi prater sammen på telefonen, bryter den vakreste regnbuen fram på himmelen, og det er ikke til å unngå å se at fargene passer perfekt i fargeskalaen til Opros smykkekolleksjon. Men hva er egentlig emalje? – Emalje er knust glass tilsatt ulike metalloksider, som igjen gir farge, forklarer June.

Før i tiden kunne man kjøpe ferdig emalje fra England, men nå er det ingen som produserer det i stor skala lenger. Fordi Opro kjøpte emaljelageret fra gullsmeden David Andersen da de la ned sitt eget verksted, har June heldigvis nok emalje i uoverskuelig framtid. Hun har allerede nådd målet sitt om at folk skal spørre etter Opro-smykker i landets gullsmedbutikker, så det blir nok bruk for emaljen på lageret.

Da Norge lukket i fjor vår på grunn av koronaviruset, solgte nemlig Heimen Husflid mest av to ting: bunader, bunadssmykker og emaljesmykker fra Opro. Nå håper June at enda flere får øynene opp for dette genuine, gamle håndverket. – Heldigvis ser jeg at flere og flere velger norskprodusert emalje, i stedet for å kjøpe billige varer fra Kina, sier hun fornøyd.

Med fokus på å løfte tradisjonsrikt håndverk inn i fremtiden, fortsetter June sitt detaljfokuserte, fargerike og tålmodighetskrevende arbeid i verkstedet hvor hun har tilbragt hele livet.

Opro – norske emaljesmykker er et av Norges eldste gullsmedverksteder og spesialiserer seg på emalje.

Drives av gullsmed June Rasch-Olsen og holder til i Storgata 22 i Oslo.

Instagram: @opro_emalje

Nettside: emaljesmykker.no

1

3 2 1. Det er en helt egen stemning i Opros lokaler, et av Norges eldste emaljeverksted.

2. – Glassemalje er fargeekte og vil derfor aldri falme, men siden emalje er glass kan det knuse, sier June og oppfordrer til å behandle emaljesmykkene pent.

3. Som far så datter. – Jeg skulle bare hjelpe pappa litt med regnskapet, men jeg skjønte raskt at jeg måtte kunne alt, sier June, som ble gullsmed som sin far, Ole Petter.

«Heldigvis ser jeg at flere og flere velger norskprodusert emalje, i stedet for å kjøpe billige varer fra Kina.»