ON! Magasin for Oslo Nye Teater by Oslo Nye Teater

våren 2017

CABARET MED TOM WAITS-GROOVE ettertraktede peter langdal gir seg i kast med musikalklassiker

NORGESPREMIERE PÅ SVART KOMEDIE OM ÆRESDRAP syreren ibrahim amir benytter humor som luftrenser i Hvem har æren?

KOMIKER TERJE SPORSEM – NÅ RELIGIONSJUNKIE

i tospann med per-olav sørensen i Religion

BARNAS FAVORITTER TILBAKE I TRIKKESTALLEN Herlig gjensyn med Den lille muldvarpen… og Bukkene Bruse på Badeland

Det kunstneriske teamet bak musikalen Cabaret

Fra venstre: Thea Bay - koreograﬁ Peter Langdal - regi Camilla Bjørnvad - scenograﬁ og kostymer Simon Revholt - musikalsk leder og kapellmester

KJÆRE PUBLIKUM Cabaret har alltid vært min yndlingsmusikal. Den foregår i Berlin i 1931. Selv om jeg mener man kan trekke parallellen mellom Europa i dag og mellomkrigstidens Tyskland for langt, så er det visse iøynefallende likheter. Mange av de europeiske demokratiene er svekket, mens populismen nesten overalt er i kraftig fremvekst. Demokratiet som styreform er rett og slett truet i land som Ungarn og Polen, til fordel for et autoritært regime med røtter i nasjonalistisk ideologi. Berlin på slutten av 1920-tallet var en smeltedigel av kjønn, klasse og rase. En vill, vital, dekadent og grensesprengende bykultur hvor alt var tillatt. Kort tid etter var alt forbudt. For meg er attraksjonen ved Cabaret at den lille Berlin-historien med Sally Bowles, Cliﬀ og de øvrige, blir fortalt opp mot et bakteppe av kommende undergang og holocaust. Vi har fått den legendariske og fremragende teatermannen Peter Langdal til å iscenesette Cabaret. I den ikoniske rollen som Sally Bowles presenterer vi med stolthet vår egen Ingvild Holthe Bygdnes. Og som konferansieren får vi møte Hilde Louise Asbjørnsen. Som den unge forfatteren Cliﬀord lanserer vi Lars Berge, som herved debuterer på Oslo Nye og i Oslo etter endt utdannelse på den berømte Juilliard School i New York. De nevnte står i spissen for et velopplagt og vitalt ensemble av skuespillere, dansere og musikere – 23 i alt.

ON! Oslo Nye Teater AS

Adresse: Rosenkrantzgt. 10, 0159 Oslo www.oslonye.no Ansvarlig utgiver: teatersjef Kim Bjarke

Redaksjon: Margareta Magnus Myhre Hanne Lise Rørstad Marte Kristiansen

Graﬁsk design: Solveig Jevanord

Forside: Hilde Louise Asbjørnsen i musikalen Cabaret Foto: Fredrik Arﬀ

Graﬁsk produksjon: Interface Media as 1. opplag januar 2017:

7000

I februar har vi på Centralteatret premiere på Hvem har æren? - en komedie om æresdrap, skrevet av den syriske forfatteren Ibrahim Amir. Sosial kontroll og tvangsekteskap er et samfunnsproblem som er tabubelagt i den norske oﬀentligheten. Vi er så redde for å krenke noen. Vi passer på å ikke mene noe om andre folks religioner. Sosial kontroll og tvangsekteskap har ingenting med religion å gjøre, men er et uttrykk for en gammel patriarkalsk machokultur som mennene klamrer seg til for å beholde makten over familien og kvinnene. Det er denne patetiske machokulturen Hvem har æren? tar under satirisk behandling.

Høstens kjempesuksess, En mann ved navn Ove med Sven Nordin vender tilbake til Centralteatret i april. På Trikkestallen blir det et gjensyn med de to populære forestillingene Bukkene Bruse på Badeland og Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans. I Statsteatrets store opus om norsk historie har vi kommet til kapittel 7, 1950 – Spionen. Var Gerhardsen-perioden så rosenrød som historiebøkene legger opp til? Året på Centralteatret starter med komikeren Terje Sporsems one-man-show Religion. På sin helt særegne måte tar han for seg de store spørsmålene, når han behandler et tema som mange kvier seg for. «Life is a cabaret» synger Sally Bowles. Livet er en fest og livet er her og nå. For alt i verden, her og nå. Det er et av coaching-industriens «buzzwords»: «du skal leve i nuet». Vi skal leve i nuet så vi ikke oppdager hva som skjer med Tiden og Verden rundt oss. Willkommen, bienvenue, welcome.

Kim Bjarke teatersjef

ON! 4

Oslo Nye Teater, vår 2017

Cabaret – meD tom Waits-groove lyst og livsutfoldelse på en klangbunn av europa i ruiner når peter langdal gir seg i kast med musikalklassikeren Cabaret.

ingvilD HoltHe bygDnes i Cabaret med forståelse for overlevelsesstragien til kabaretsanger sally bowles.

ine marie Wilmann i Hvem Har æren? med forstørrelsesglass mot machokultur i tarantino-aktig komedie.

Humor som luftrenser intervju med forfatter og lege ibrahim amir.

religionsjunkie terje sporsem komiker med religionskunnskap setter tabuer på agendaen sammen med per-olav sørensen.

en goD nummer to Dekorasjonsmalere med nervepleie og setefødsel i byens beste lokale.

et Historisk blikk på Den tyske kabaret en intim scene med intellektuelle ambisjoner og datidens møtested for kunstnere, hevder tora augestad.

Hvem Har æren? kurdisk syrer med komedie om æresdrap på Centralteatret.

Humorens balansekunstner terje strømdahl som ekvilibrist når patriarkatet står for fall.

ikke til å spøke meD? når vi ler av noe, blir det litt mindre farlig, hevder teatersjef og regissør kim bjarke.

statsteatrets 1950 - spionen statsteatret og karoline krüger med kald krig-spionparanoia.

barneteater er moro en juvel av en ﬁgurteaterscene med lang forhistorie.

teater for tigerstaDens barn tigerstadsteatret med oppstart i selveste rådhushallen. ON!

Oslo Nye Teater, vår 2017

WILLKOMMEN, BIENVENUE, WELCOME! IM CABARET, AU CABARET, TO CABARET! tekst: Marte Kristiansen foto fra den første prøveuken: Tine Poppe

Det blir intenst, det blir tungt, det blir livsglede og lyst når den ettertraktede danske regissøren peter langdal setter opp musikalen Cabaret på oslo nye teater. - Hold nå opp! Hårene reiser seg i nakken! Og det på første forsøk, roper Peter Langdal, som nettopp har overvært åpningsnummeret til musikalen Cabaret under første prøvedag med hele ensemblet samlet. - Det er f… meg et godt stykke arbeid, sier den engasjerte regissøren. Han strør om seg med kraftfulle ord og utrykk, og utstråler masse energi. Det er slutten av oktober og skuespillerne er samlet for første gang, til en intens ukes workshop sammen med Peter Langdal, koreograf Thea Bay, musikalsk leder Simon Revholt og Camilla Bjørnvad på scenograﬁ og kostymer.

Skuespillerne har nettopp sunget «Willkommen, bienvenue, welcome! Fremde, etranger, stranger. Glücklich zu sehen, je suis enchanté, Happy to see you. Willkommen, bienvenue, welcome. Im Cabaret, au Cabaret, to Cabareeeeeeeeeeeet».

Langdal er overbegeistret. Han løper frem og tilbake, og deltar aktivt for å ﬁnne gode løsninger. - For en fantastisk gjeng. Jeg har fått et kjempeensemble. Men det ender jo med at de alle må ﬂykte fra redselsregimet i fortellingen, det er jo ikke en person igjen på scenen til slutt, sier han.

Handlingen i Cabaret er satt til mellomkrigstidens Berlin hvor menneskene drakk, festet og elsket som om undergangen var rett rundt hjørnet. - Og det var den jo, med nazisme og intoleranse i fremmarsj, sier Langdal. - Jeg leser på en måte dette verket som en metafor over tiden vi lever i nå. 20- og 30årene er så praktfulle, de utrykker en slik fantastisk tid. Det var da man gikk ut, til tross for stor arbeidsløshet, klart at man skulle ut og danse, har min gamle far og min bestemor fortalt. Det var en slik vitalitet og en sånn livsglede i kunst og kultur, i mote og arkitektur og i sam-

ON! 6

Oslo Nye Teater, vår 2017

- Hold nå opp! Hårene reiser seg i nakken! Og det på første forsøk, roper Peter Langdal.

regissør peter langDal

Dansk sceneinstruktør og tidligere teatersjef. Var fra 1992-2015 teatersjef for Betty Nansen Teatret i København sammen med Henrik Hartmann. Har gjennom 35 år iscenesatt mer enn 130 produksjoner i inn- og utland. Oppsetninger i utvalg: Erasmus Montanus vender tilbage, Peer Gynt, Hamlet og A Clockwork Orange (Betty Nansen Teatret), Amadeus (Dramaten, Stockholm), Kong Lear (Det Kongelige Teater, København), Samfunnets støtter (Riksteatret). Er tildelt diverse priser og utmerkelser. Kommer direkte fra Operaen i Lyon og regien på Une Nuit à Venise, for å ta fatt på Oslo Nyes Cabaret. Tidligere gjestet oss som regissør for Vintereventyret (1990). ON!

Oslo Nye Teater, vår 2017

livsformer, som noen ganger var sykt og for mye, vilt, heftig og ukontrollerbart. Men det var et spørsmål om overlevelse i en sinnssykt intolerant og økonomisk vanskelig tid hvor mange mennesker hadde problemer med å klare seg, sier han. Langdal mener at nettopp denne lysten og livsgleden skaper den vitale og livgivende kontrasten til den dystre bakgrunnen i historien. Handlingen i musikalen foregår i miljøet rundt kabaretscenen Kit Kat Klubb. - Når det er krise, har folk en tendens til å ville glemme. Kunsten blir ofte en drømmefabrikk, sier han. Med slik kunst blir dette stykket også en metafortelling mener regissøren. I dag drømmer vi oss vekk fra virkeligheten med all verdens TV-serier, ﬁlmer, digitale medier og kunstige virkeligheter.

- Hvis kunsten løsriver seg totalt, og man glemmer å lese avisen, så blir det plutselig farlig. Om man mister forbindelsen til hva som foregår rundt omkring i verden, så står man plutselig og synger med på sanger uten mening, eller enda verre, på sanger med innhold man ikke fatter konsekvensen av, sier den erfarne teatermannen.

- Det likner faktisk en fest når vi prøver! Og det ER en fest. Det er så livgivende «Jeg er jo bare en skuespiller!», sier en av med all musikken og karakterene i fortellingen om det å gå med skylapper på i et diktatur. humoren. - Mange kunstnere i det tredje riket ble oppslukt av maktapparatets hyperrasjonelle idioti. De endte opp med å synge med på sanger de aldri hadde forestilt seg å tillegge en stemme, sier Langdal.

- Hva er det med Cabaret som gjør at du så gjerne vil gjøre den? - For det første er det verdens beste musikal. Og for det andre har jeg alltid drømt om å få lov til å lage akkurat dette supersexy og jazzede materialet, sier Langdal, som selv har en bakgrunn som jazzmusiker før han kastet seg over teater og opera.

- Da jeg i tillegg ﬁkk «the A-team» i form av Thea, Simon og Camilla, som mine nærmeste kreative kolleger, så var det bare å kaste seg ut i festen med disse dyktige menneskene og dette rike materialet som jeg alltid har vært så forelsket i, sier han engasjert.

foto fra Cabaret-workshop. Over: Eirik Dahlen Stiksrud, regissør Peter Langdal, Tor Ivar Hagen. Motsatt side: (topp) Lars Berge, (i midten) Nils Ole Oftebro og Birgitte Victoria Svendsen, (nederst) Charlotte Ø. Våset.

- Det likner faktisk på en fest når vi prøver! Og det ER en fest. Det er så livgivende med all musikken og humoren. Vi puster tonnevis av energi og kjærlighet inn i alle disse menneskene og får så mye igjen fra dette nydelige ensemblet. Og tenk hvor fantastisk livgivende at stykket rent dramatisk faktisk omhandler store spørsmål om liv og død, med spørsmålet om hvordan humanismen skal overleve i en krisetid, sier Langdal.

- Vi fester også i dag på bakgrunn av en dyster klang. Flyktningkrise, en rik/fattig-avgrunn, klimakrise og så videre. Det finnes mørke og tyngde under overflaten. Med all den livsgleden og lykken og utfoldelsestrangen i kunsten, i litteraturen, i kjærligheten, i alt som var i Berlin i 20- og 30-årene, og som er en stor del av menneskets vesen, er det fantastisk forførende å få lov til å jobbe med, sier regissøren ivrig. Det er ikke første gang den velkjente danske teatermannen har regi på Oslo Nye. I 1990 satte han opp Shakespeares Vintereventyret på Centralteatret med stor suksess. Nå er han svært takknemlig for å få muligheten til å gjøre den prisbelønte musikalen Cabaret på Oslo Nye Hovedscenen. - Den fineste opplevelsen jeg har hatt var faktisk i det her huset, så da Kim (teatersjef Kim Bjarke red.anm.) spurte meg, sa jeg ja med det samme, sier Langdal. - Jeg føler meg privilegert og glad for å få komme tilbake til teatret hvor jeg for mange år siden hadde min norgesdebut med blant andre Nils Ole Oftebro og Birgitte Victoria Svendsen, som den gang var unge og vakre. De er fortsatt vakre, men ikke lenger så unge, sier regissøren og ler godt. - Nå skal de igjen spille et kjærestepar, og det er moro. Foruten de to erfarne skuespillerne, i rollene som pensjonateier Fräulein Schneider og Herr Schultz, en jødisk frukthandler, har Langdal flere spennende skuespillere på rollelisten. Som kabaretsangeren Sally Bowles finner vi Ingvild Holthe Bygdnes, som i fjor høst blant annet spilte i Hvem er redd for Virginia Woolf? sammen med Eldar Skar, Linn Skåber og Sven Nordin. - Det bare fantastisk at Ingvild som spilte en alvorlig rolle i «Virginia Woolf», nå skal på scenen med all sin humor i rollen som Sally Bowles, som bare vil være skuespiller og ikke vil lese avisen. Det gjør hun altså mesterlig med sin humor, sier Langdal. Hilde Louise Asbjørnsen som har solgt fulle hus med The Lulu Show, spiller Konferansieren. - Det har blitt en tradisjon å ha halvt androgyne menn som spiller denne rollen. Nettopp derfor er det så herlig å gå en annen vei og få denne uovertrufne fantastiske jazzsangeren til å spille mann og leder midt i dette her, sier den engasjerte regissøren. - Vi leker mye med kjønn på alle mulige måter. Slik som den gang i Berlin. I dag er det på en måte to bevegelser, på den ene siden blir kjønnene i mediene ofte mer og mer stereotype, på den annen side blir det stadig forsket i all verdens forskjellige samlivsformer. Det er blitt mer utbredt og akseptert de årene jeg har levd. Dette er også en hyllest til det. Til mangfoldet, til kjønnslivet og mulighetene om man kan kalle det det, utdyper Langdal. Den amerikanske forfatteren Clifford Bradshaw som ankommer Berlin, spilles av Lars Berge, som selv er nyankommet tilbake til Norge etter endt skuespillerutdannelse ved The Juilliard School i New York.

- Jeg føler meg privilegert og glad for å få komme tilbake til teatret hvor jeg for mange år siden hadde min norgesdebut.

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2017

- Under mitt første møte med Lars kom det frem at han snakker flytende amerikansk. Det må vi da bruke! Han kommer jo rett fra Amerika! Det er så gøy! roper Langdal ivrig. - Jeg er ikke i tvil et sekund om at vi kommer til å le av og forelske oss i dette kjærlighetsparet Sally og Cliff, med disse to supertalentfulle unge skuespillerne. - I tillegg har jeg så mange praktfulle skuespillere rundt, og et meget musikalsk danseensemble med fantastiske sangstemmer. Dette gir et trykk som vil merkes! Den velkjente regissøren liker godt å treffe nye, og for han, kanskje ukjente skuespillere. - I alle land hvor jeg arbeider er det er en gave når man kommer som innvandrer. Det blir et slags privilegium, for det er ikke så mange forventninger. Det er ingen som vet hvem du er og sånn, sier Langdal. - Og det samme merker jeg med skuespillerne. Jeg vet heller ikke hvem alle er. Jeg har ingen faste klisjeer om hva de kan eller ikke kan. Det er det som også gjør det gøy med å reise med sitt fag. Det er et privilegium. Det første møtet når alle i ensemblet treffes er noe av det jeg elsker med teater. Det er et slags internasjonalt språk, så selv om jeg ikke forstår alt det dere sier noen ganger, og dere ikke forstår alt hva jeg sier, så blir det veldig fint likevel, sier Langdal og ler godt.

Den velkjente regissøren liker godt å treﬀe nye, og for han, kanskje ukjente skuespillere.

- Hvordan blir din versjon av Cabaret? - Den har et større kollektivt trykk. Vi trenger ikke spille det i nåtid med ISIS og greier. Vi tror at folk kan tenke selv. Vi låner ord og klær fra en annen tid

ON! 10

Oslo Nye Teater, vår 2017

foto fra Cabaret-workshop. Over: Cabarets ensemble. Motsatt side: (topp) regissør Peter Langdal, (i midten) koreograf Thea Bay, (nederst) musikalsk leder Simon Revholt.

fordi de menneskelige følelsene er de samme, sier Langdal.

Han trekker frem at musikerne er oppe på scenen og blir en del av fortellingen som skal fortelles. Han søker det ultimate nærvær med publikum og orkester i salen, og spiller derfor både på scenen og i salen. - Og det skal være tungt! Han begynner å nynne «lalalalalala» med en letthet, før han tråkker hardt ned i gulvet, og roper kraftig «kadunk, kadunk, kadunk». - Det er slik det skal gå. Det er underlivet vi synger med, det er en slags Tom Waits-groove, og en heavyness også koreografisk. Det er tyngde i det, sier Langdal. - Det er den kollektive styrken som er så heftig, men det er også det kollektive poweret som viser hvor galt det kan gå, sier han. - Jeg har en sønn på ti år som er vill etter fotball, og det der «huhhh, huhhh, hohhh», roper Langdal høyt. - Det er forførende. Hva mennesker gjør fordi det smitter. Hva f… var det som skjedde? Er det noe vi kan lære av hva det var som skjedde i 30-årene. Plutselig så var nasjonalsosialistene flere enn sosialdemokratene. Langdal snakker engasjert om dagens samfunn og om politisk utvikling. - Man skal ikke kikke lenger bort enn til UKIP (UK Independence party red.anm.) i England, Dansk Folkeparti eller Le Pen i Frankrike. Den partipolitiske polariseringen finner sted i den grad i Europa for øyeblikket. Den historien som skjer der, er født i dette stykket. Kanskje noe som kan få folk til å tenke etter. Så jeg håper vi kan få det nyansert, og mangfoldiggjøre vårt blikk på hverandre og på de fremmede. Han stopper seg selv. - Det blir kanskje litt vel politisk korrekt å snakke slik om dette, men jeg synes Kims repertoar her i Oslo er et meget flott repertoar, sier Langdal. - Bare det at dere også har en standup om religion, og en komedie om æresdrap. All ære til dette teatret. Langdal fortsetter å snakke ivrig, og beskriver scenografien på følgende måte. - Det er ikke slik at vi har en dekorasjon og så en masse mennesker. I mitt hode utgjør menneskene også scenografien, og det blir enormt sterke bilder. Det samme med musikk og lys og dans og sang, og orkesteret i seg selv. Det er så mange ting man er heldig å få ha med i et slikt stort ensemble, sier Langdal begeistret. - Vi spiller egentlig på en klangbunn av slik Europa så ut etter krigen, altså et liv i ruiner. Oppe på disse ruinene var det engang en kabaret, det var engang en MC (Master of ceremony red.anm.), det var en gang et land som het Tyskland, og det gikk til helvete. Vi setter bare opp noen store jernbanesviller som jødene ble transportert til Dachau på, innover i teatret som en kjempeskrå og asymmetrisk scene. I tillegg kaster vi inn en masse sangere, dansere og skuespillere på dette skråplanet og setter igang, sier han og slår opp med hendene.

Det er underlivet vi synger med, det er en slags Tom Waitsgroove, og en heavyness også koreograﬁsk.

Han står oppreist nå. - Så har vi en scenisk fortelling!

•

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2017

tekst: Tora Augestad • illustrasjon: Solveig Jevanord • foto: Tine Poppe

ON! 12

Oslo Nye Teater, vår 2017

Foto: Thomas Olsen

i et europa på bristepunktet vokste kabareten fram som både en frodig kunstform og en av de viktigste arenaene for kunstnerisk nybrottsarbeid, eksperimenteringsvilje, kreativitet og galskap. Den tyske kabaretscenen som gjorde seg gjeldende ved begynnelsen av det 20. århundret var sterkt inﬂuert av den franske. Tyskerne hadde et behov for en underholdning som verken var borgerskapets kunstmusikk eller var som den lettere underholdningens åndsfattigdom. Tyske kunstnere ønsket å kombinere stor og tidligere lite tilgjengelig poesi med musikk og fremføre det for et

tora augestaD sanger og skuespiller med hele Europa som arbeidsfelt. Synger jevnlig med store europeiske orkestre og arbeider bl.a. ved Volksbühne i Berlin. Utdannet klassisk sanger med en mastergrad i Kabaret. Er en meget allsidig utøver, kjent som en sterk Kurt Weill-tolker og sjangersjonglør som vokalist i Music for a while. Nominert til Nordisk Råds Musikkpris i 2015.

publikum som også ville bli underholdt. I Frankrike hadde drivkraften bak dannelsen av kabareten vært å skape en møteplass for artister. I Tyskland ble kabareten en intim scene med intellektuelle ambisjoner. Der den franske kabareten var sentimental var den tyske kabareten satirisk og ironisk og i mye større grad politisk bevisst. Den tyske kabareten var basert på intimiteten til et lite lokale, et lavbudsjetts ofte ad hoc-preget orkester og en direkte kontakt mellom gulv og scene. Da første verdenskrig var over, rådet det en overveldende følelse av maktesløshet i Tyskland. Fortvilelsen over den meningsløse krigen som hadde herjet Europa var med på å prege den formen de ulike kunstneriske uttrykkene ﬁkk. Dette ﬁkk også utslag i den tyske kabareten. Spesielt på 1920-tallet

Den tyske kabareten var basert på intimiteten til et lite lokale, et lavbudsjetts ofte ad hoc-preget orkester og en direkte kontakt mellom gulv og scene.

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2017

HILDE LOUISE ASBJØRNSEN - Nå skal jeg få gjøre den rollen jeg ikke visste var selve drømmen, sier Hilde Louise Asbjørnsen om å få lov til å spille Konferansieren i Cabaret. Etter tre musikalroller på Oslo Nye Teater gleder hun seg stort til å stå på scenen i nettopp dette stykket. - Selve musikalen Cabaret har alltid stått høyest på ønskelisten min, både på grunn av den fantastiske 1930-talls kabaretmusikken og fordi tekstene og tematikken er ekte og rå, og handler om menneskers væren i en skjellsettende periode i historien, sier den velkjente jazzsangeren. - Men jeg ante jo ikke at det var en mulighet å spille den rollen som ellers er spilt av en mann. Toralv Maurstad gjorde rollen under norgespremieren i 1968, og Anders Hatlo hadde rollen i 2000. Konferansieren på Kit Kat Klubb er bindeleddet i historien og kommentatoren som setter handlingen inn i en større kontekst. - I de numrene jeg får gjøre kan jeg bruke hele min erfaring som revy- og kabaretartist og veksle mellom uttrykk og stiler. Og det med et stjernelag av noen dansere og et glitrende orkester, sier Asbjørnsen. Hun sammenlikner Konferansieren med Lulu-rollen fra sitt eget suksessfulle show om livet som en dans på renter, som ble spilt for fulle hus på Oslo Nye, og som fortsatt lever. - Tematisk er de to skikkelsene veldig i slekt, men i Cabaret strammer jeg strengen enda litt mer. Konferansieren er nok litt mørkere enn Lulu, selv om begge har humor og showfaktor i seg, sier Asbjørnsen. - I Cabaret har alle låtene og tekstene et ladet innhold, og harselerer med temaer som fattig vs. rik, fremmedfrykt og prinsippenes ﬂyktighet når sult og nød råder. Skal man se en musikal så må det være denne. Den har humor, satire, den beste musikken og kanskje i dag, den mest aktuelle tematikken. ON! 14

Oslo Nye Teater, vår 2017

musikalen Cabaret

» vokste det frem mange kabareter i Berlin og andre

byer. Fra midten av 20-tallet til Hitlers maktovertakelse ﬁkk kabareten en sterk pasiﬁstisk tendens og politisk venstrevri. I München virket allerede den unge Bertolt Brecht som kabaretdikter og sanger. I Berlin virket komponister som Rudolf Nelson og Friedrich Holländer og forfattere som Kurt Tucholsky og Walter Mehring. Den tyske kabareten var datidens møtested for kunstnere som forfattere, komponister, musikere og malere.

Nøkkelen til kabaretens suksess i sin samtid ligger i de politiske forholdene og ytringsfrihetens betingelser. Under Weimarrepublikken (1919-33) var teatersensuren sterk. Dette innebar at det var ulovlig å kritisere styresmaktene i oﬀentlige forestillinger. Etter 1. verdenskrig (1914-18) ble teater- og kabaretsensuren opphevet, og det var i denne tiden frem til Hitlers maktovertakelse at den tyske kabareten ﬁkk sitt hovedgjennomslag som en politisk og satirisk viktig samfunnskommentator. Man kan si at kabaretsangene var datidens kommenterende popsanger, fremført på datidens fremste underholdningsarena: kabaretscenen.

hn usikk av Jo asteroﬀ M Fred Ebb. av Joe M av ngtekster Kander, sa nar Olsen ag R av Oversatt Bygdnes, ild Holthe Med: Ingv sen, rn ise Asbjø Hilde Lou øhrt, R n e rt o M , Lars Berge ria Svendsen, to Birgitte Vic bro, Per Skjølsvik, t, fte Guri Tved Nils Ole O rs, Anne ah K n lle Liv-E i Wesnes, agen, Jan Nicola Tor Ivar H Ø. Våset, e es, tt sn lo d ar n h A C eig yang, Solv Brænna, e Sindre Hø n ti ar ijord, M Guro Kar . n Stiksrud le ah D ik Eir

I sin samtid hadde imidlertid den tyske r Langdal Regi: Pete : Thea Bay fi ra g o kabareten flere Kore er: og kostym fi ra Scenog ansikt. Noen d va rn Camilla Bjø er/ kapellmester: led kabareter hadde Musikalsk holt et forlystelsens Simon Rev ders Busch An : n g si e Undset Lysd preg og ble sett Bjørn Ottar Ramberg. : n g Lyddesi lm o : Siri Løkh ned på av den Dramaturg sin dannede musikker med Cabaret beg o aft usikalen kr M ke eliten. I både t, musikals læring og sensualite rlighetserk jæ k n We i m a r re p u e livsglede. g gjær o ld til mangfo st fra 1930lle y e h blikkens og den rt baktepp ismen i te ys d t e t Mo d naz tyske kabaretens erlin me n seg tallets B handlinge r e ill p ts u , sj n Kit ar e m n gullalder (1923-29) m ce e ts fr dt cabare n ru t e ø i milj ble det produsert . Kat Klubb enorme mengder det re mellom tene er sto unstk e musikk. Andre sk At kontras ti is avantgard et for øvrig frigjorte nn kabareter, med en og samfu t e ø ilj atteren nerm anske forf k ri e am mer politisk- satirisk han ana d e får den ar dshaw erf ra B p å et rd n o in Cliff agenda samlet noen , flytter in rl e B r effer e tr og komm av sin samtids største pensjonat s. le w o slitent B geren Sally komponister og tekstkabaretsan men, forfattere. I en form m Willkom er fl ssikere so

Nøkkelen til kabaretens suksess i sin samtid ligger i de politiske forholdene og ytringsfrihetens betingelser.

Med kla g mange Cabaret o a usikalen fr Mein Herr, m te risbeløn ver, o n e rd har den p ve er bret scen 7 2 i Bo b 1966 ero gjort i 19 lig e d ø d u ﬁlm med e d og ble n e n Oscar-vin ske utliti o Fosse sin . De n p lli e n in gjort M ke Liza har ik i Europa årene. d e m viklingen ll e indre aktu Cabaret m 2017 9. februar premiere nen e sc d ve Ho oslo nye

ON!

Oslo Nye Teatervår 2017

NILS OLE OFTEBRO

- Vi er i en tid i forvandling, der populistiske høyrekrefter sprenger seg frem i samfunnet, sier skuespiller Nils Ole Oftebro. - Ennå er de bare på frammarsj, men mange er sjarmert av disse nye kreftene som er annerledes og våger se verden med vanlige folks øyne, fortsetter han.

Oftebro snakker ikke om hva som skjer i dagens samfunn, men om hva som skjedde tilbake på 1930-tallet. Tiden musikalen Cabaret er satt i, hvor han spiller Herr Schultz. - Jeg spiller en eldre frukthandler med minoritetsbakgrunn som opplever å bli angrepet fordi han tilhører en fremmed religiøs gruppe, sier Oftebro. Han beskriver en tid i endring. Nedgangstider og økonomiske kriser. - Det kan kanskje høres ut som om musikalen foregår i dag, men nei. Vi er i Berlin helt i begynnelsen av 1930-årene, men «it is all about us, baby, all about us», så «willkommen, bienvenue, welcome, im Cabaret, au Cabaret, to Cabaret», småsynger den erfarne skuespilleren. Det er fra åpningsnummeret til Cabaret, hvor handlingen utspiller seg i miljøet rundt cabaretscenen Kit Kat Klubb. Med sin sensualitet, musikalske kraft og begjær er musikalen en kjærlighetserklæring og hyllest til mangfold og livsglede. Likevel har den et dystert bakteppe med nazismen i fremmarsj. Det er ikke første gang Oftebro må sette seg inn i denne tidsepoken. For kun få år siden tolket den erfarne skuespilleren Stalin i stykket Diktator mot dikter. En rolle han ble Hedda-nominert for. Oftebro er en av landets mest karaktersterke skuespillere. Han er kjent fra både teaterscenen, spilleﬁlmer og TV-serier. De siste årene har han blant annet vært aktuell i TV-suksesser som Mammon og Det tredje øyet. Snart er han også aktuell i den nye skandinaviske storserien Svartsjøen. ON! 16

Oslo Nye Teater, vår 2017

Det sydende kabaretlivet i Tyskland ﬁkk en brå slutt med Hitlers maktovertagelse i 1933. søkte oppvåkning og forandring inneholdt » som tekstene ofte en bitende politisk og sosial satire.

Kabareten og dens sanger har hatt betydelig innﬂytelse på utviklingen av musikkteateret, ikke minst i stykkene av Bertolt Brecht og Kurt Weill. I deres største suksess Tolvskillingsoperaen, skrevet og urframført i 1928 hører vi tydelig inspirasjon fra både amerikansk jazz og tysk kabaret og rollelisten på premieren besto hovedsakelig av skuespillere fra Berlins kabaretscene. Det sydende kabaretlivet i Tyskland ﬁkk en brå slutt med Hitlers maktovertagelse i 1933 og omtrent alle skapende kunstnere søkte eksil i Sveits, Frankrike, Skandinavia og etter hvert i USA. På etterkrigstidens amerikanske musikkteaterscene ble Weill kanskje den mest kjente immigranten, med store suksesser på Broadway og evige spor i amerikansk musikkteater.

Spenningsfeltet mellom underholdning og samfunnskritikk viste seg å være eksplosivt, og mange kabaretscener ble viktige talerør og meningsbærere i et Europa som gikk mot fatale endringer. Hitler så kraften i dette uttrykket, og maktet

å utrydde all lokalkultur i store deler av det østlige Europa i slutten av 1930årene.

berlin 2017 I dag er Berlin kanskje Europas kunst og kulturhovedstad. I den tyske hovedstaden ﬁnner vi mer enn 50 teatre, tre operahus, syv symfoniorkestre og noen av Europas vakreste konsertsaler. Det er en by som tiltrekker seg kunstnere, musikere, sangere, dansere og skuespillere fra hele verden. Det lave prisnivået i storbyen

Spenningsfeltet mellom underholdning og samfunnskritikk viste seg å være eksplosivt.

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2017

LARS BERGE

- I Cabaret spiller jeg Cliff (Clifford Bradshaw) som er en ung, amerikansk forfatter som ankommer Berlin i 1929. Han drømmer om å skrive sin første store roman, men blir gjennom nye bekjentskaper dratt inn i en fantastisk verden av musikk, show, politikk, drama og kjærlighet. Og ikke nødvendigvis konvensjonell kjærlighet. Cliff møter mennesker som jeg tror vil utfordre et moderne menneskes holdninger, og bare det i seg selv er utrolig spennende å få leke med som skuespiller. - Jeg synes Cabaret er et fantastisk stykke! Først og fremst er det en knallsterk historie med utrolig kul musikk, men i tillegg er dette en musikal som har noe viktig å fortelle oss. Vi befinner oss i dag i en verden hvor politisk populisme, innvandringshat og nasjonalistiske strømninger brer seg – og det virker som om vi har glemt vår egen historie. I Cabaret befinner vi oss i Berlin på slutten av 20-tallet, hvor man lever og fester som om dommedag er nær. Det var den også, men man kan aldri slutte å kjempe imot vold og hat. Dette tror jeg er stykkets sterkeste side, at vi (forhåpentligvis) klarer å gi publikum en påminnelse og en utfordring: Dette har skjedd før, vi vet alle hvordan det gikk, samtidig som vi utfordrer til engasjement og handling. Vi må bry oss. Vi kan ikke lukke øynene og feste videre og tro at ting vil ordne seg av seg selv. Det er dette tankegodset som gjør Cabaret til et så spesielt stykke for meg, og jeg tror også det er grunnen til at det stadig settes opp over hele verden. - Jeg startet å jobbe som skuespiller i Norge og fikk etter hvert muligheten til å jobbe på Den Nationale Scene i Bergen. Etter noen år der kom jeg inn på The Juilliard School i New York hvor jeg studerte i fire år. Jeg er den eneste nordmannen som har vært heldig nok til å komme inn på dramalinjen til Juilliard, og det var utrolig lærerike år. De siste to årene har jeg jobbet med teater og film i USA. - Jeg har aldri jobbet på scenen i Oslo, så jeg gleder meg utrolig mye! At min scenedebut her blir sammen med den ekstremt begavede Cabaret-gjengen, på et hus som jeg ble glad i idet jeg gikk inn døren, er nesten uvirkelig. - Kom og la deg rive med i en engasjerende historie med noe av den kuleste teatermusikken som er skrevet – vi kommer til å gjøre alt vi kan for å engasjere hele følelsesregisteret ditt! Og til folk som kjenner stykket tror jeg at jeg kan love en versjon de har lyst til å se. Hadde jeg sett at konferansieren i Cabaret skulle spilles av Hilde Louise Asbjørnsen (denne rollen blir vanligvis spilt av en mann), og Sally Bowles av Ingvild Holthe Bygdnes, hadde jeg booket billetter til hele familien! ON! 18

Oslo Nye Teater, vår 2017

Metropolen har et sydende kulturliv og nattelivet tiltrekker seg unge mennesker fra hele verden.

lokker, i kombinasjon med et miljø hvor tilsynelatende alt er mulig. Metropolen har et sydende kulturliv og nattelivet tiltrekker seg unge mennesker fra hele verden. På den legendariske elektronika-klubben Berghain danses det omtrent hele døgnet, og bare de kuleste kommer inn. Dagens Kit Kat Club i Berlin har naturlig nok Christopher Isherwood sin Kit Kat Klubb i tankene, men er likevel noe helt annet. Her er det ingen live musikk men idag en ren sex-klubb, med bartendere som serverer deg toppløs mens gjestene har åpenlys sex i alle kriker og kroker. I dagens Berlin er det en frivol åpenhet og toleranse så lenge du ikke skader andre. En grenseløs Kardemommeby hvor enkeltmennesket selv må sette grensene. Det er som om Berlin etter to verdenskriger og en brutal mur som delte den, mest av alt prøver å finne fred med seg selv. Slik har kabareten i Berlins gater i dag mange uttrykk. Det finnes scener som spiller på 1920-talls image med flotte kostymer, servering ved bordene, stive priser og underholdning som ligger langt, langt borte fra den opprinnelige kabaret. Der spilles varieté med en slags kabaretnostalgi. Det finnes også andre scener hvor kabareten har beholdt sin dagsaktualitet, og består av et standup-show med

et par sanger, ikke langt fra tilsvarende form i Norge. Snakker man ﬂytende tysk og er oppdatert på tysk politikk, kan man le mye og lenge, for det er stort sett parodier på tyske samfunnstopper, i et slags iscenesatt «Hallo i uken». Er man ute etter den riktige 1920-talls kabaretstemningen i Berlin, er man snart 100 år for sent ute. Den ﬁnnes ikke lenger. Elementer fra den er likevel så absolutt til stede, både i sinn og samfunnsliv. Går man på nyskrevet musikkteater, vil man oppdage mange kabaretelementer hvor

I dagens Berlin er det en frivol åpenhet og toleranse så lenge du ikke skader andre. ON!

Oslo Nye Teater, vår 2017

MORTEN RØHRT

- Med en superinspirerende dansk regissør i spissen, skal det bli meningsfylt å være med på et sirkus der publikum setter brødet i halsen, sier Røhrt. Han snakker om den velkjente musikalen Cabaret, hvor bakteppet er Berlin i 1930-årene med kulturell dekadanse og nazifisering. - Datidens forfølgelse av jøder, homofile og annerledes troende og tenkende er skremmende likt det vi igjen opplever i dagens samfunn gjennom økt rasisme, høyreekstremisme og intoleranse, sier Røhrt. Han mener det virker som verden har glemt, og at vi må få den til å huske. - Cabaret må gjennom handling og kjent musikk bli et varsko og en brannfakkel, som vekker oss til engasjement og bevisstgjøring i en verden som er ved å gå av skaftet, sier skuespilleren. Med den danske regissøren Peter Langdal til å lede arbeidet, er Røhrt sikker på at dette blir en musikal som vil engasjere. Den erfarne skuespilleren gleder seg til å være del av Cabaretgjengen, hvor han spiller rollen som Ernst Ludwig. - Jeg feirer et lite privatjubileum med denne rollen. Det er nemlig den 25. musikalen jeg medvirker i siden jeg gikk ut fra Statens Teaterhøgskole i 1980, sier han. Siden den gang har rollene vært mange og varierte. Han har hatt utallige store og små oppgaver inne teater, TV, film og radio, både som utøver og tekstforfatter, regissør, oppleser, dubber og pedagog. Flere kjenner han fra rollen i TV-serien Hotel Cæsar, eller fra mangfoldige «spel» rundt omkring i Norge, blant annet Stiklestadspelet, Kinnaspelet og Herregårdsspelet. Røhrt har jobbet ved Rogaland Teater, Den Nationale Scene, Nationaltheatret, Hålogaland Teater, samt et par år som frilanser før han ble fast ansatt på Oslo Nye i 1992. I 25 år har den erfarne skuespilleren også vært lærer ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) og ved Bårdarakademiet. Der har han veiledet unge håpefulle i tekstarbeid og skuespillerteknikk. ON! 20

Oslo Nye Teater, vår 2017

I sin dagsaktualitet forholdt kabareten seg til sin samtid med både kjærlighet og et kritisk blikk. satiren har en helt sentral plass, hvor teatrets fjerde » vegg er borte og musikken er basert på dagens

populærmusikalske uttrykk. Frank Castorf har gjort dette til kunst gjennom sine eksperimentelle og nytenkende forestillinger på Volksbühne i over 20 år. Andre regissører, som Sebastian Hartmann, følger i hans fotspor og blander Brechts Verfremdung og moderne spillestil med kabaretestetikk.

kabareten som forløper I dagens Tyskland kan det synes som om enhver eksperimentell forestilling må inneholde sex, dop og vold. Det kan man tulle med, for «Man tuller ikke med krigen, man tuller ikke med jøder». Til det er arven etter krigen fremdeles for sterk og innprentet i en slags folkesjel eller et felles etisk verdigrunnlag. Kabareten representerer i så måte en form som våget å gå imot nazistene, i en tid som var preget av både forlystelse og skjebnevalg. Slik blir kabareten en «uskyldig» medspiller i moderne teaterkunst.

Kabareten var ment å være for sin tid. I sin dagsaktualitet forholdt den seg til sin samtid med både kjærlighet og et kritisk blikk. En god parodi må gjøres med kjærlighet. Man er bare kritisk til sin egen virkelighet dersom man har et ønske om å forandre den. I sin autentisitet får kanskje kabareten

dermed gyldighet langt utover sin egen tid, ikke mest på grunn av sitt vokale repertoar, men på grunn av den holdningen til sin egen eksistens som den – ubevisst – frembrakte og fremelsket. Skapt av kunstnere, for kunstnere. Fordi kunsten har en direkte link når den har en ærlig agenda. Nettopp fordi kabareten var så opptatt av bare å være gjeldende i sin egen tid, oppleves den fortsatt som så ekte og autentisk. Og det er jo kanskje – enten man vil det eller ikke – den endelige deﬁnisjonen på all sann kunst fra alle epoker.

•

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2017

Plakatfoto: Fredrik Arﬀ

- Jeg har lurt mye på hvordan hun kunne velge å ikke ta stilling til den virkeligheten som var i Berlin på 1930-tallet.

ON! 22

Oslo Nye Teater, vår 2017

INGVILD HOLTHE BYGDNES ALIAS SALLY BOWLES tekst: Margareta Magnus Myhre • foto: Tine Poppe

Ingvild Holthe Bygdnes og Lars Berge

- Sally Bowles og jeg er nok ganske ulike som personer, sier Ingvild Holthe Bygdnes. - Jeg er nok en litt mer skeptisk person, mens hun er en type som går på og følger egne impulser. Jeg gjør nok det jeg og av og til, men i noen situasjoner skulle jeg ønske jeg var mer lik henne.

Ingvild skal spille Sally Bowles i Cabaret og er spent på å gå inn i rollen. - Jeg har lurt mye på hvordan hun kunne velge å ikke ta stilling til den virkeligheten som var i Berlin på 1930-tallet. - Men jeg tenker at det var hennes overlevelsesstrategi, å distansere seg fra konﬂikten utenfor Kit Kat Klubb. Hun ville stått på scenen mens krigen raste utenfor, som orkesteret i Titanic som spilte mens skipet gikk ned. Det er også noe vakkert i det. Og en slik overlevelsesstrategi kan man jo forstå, det er en måte å holde verden på avstand. Samtidig sang Sally både for venner og ﬁender, Kit Kat Klubb var åpen for alle. At hun ikke tok parti er jo noe man kan kritisere henne for. Samtidig var det kanskje bedre at soldater og sivile satt sammen i et cabaret-lokale og moret seg enn at de kastet granater på hverandre.

Ingvild startet sin karriere på NISS, og søkte seg så både til Teaterhøgskolen og til Skolen for samtidsdans i København. Da hun kom inn på begge valgte hun teater. - Jeg har ofte tenkt over om det var det riktige valget, og tror jeg har kommet fram til at det var det for meg. Men jeg savner å danse, derfor er jeg veldig spent på å få være med i Cabaret. Jeg har ikke vært med på så mange musikaler før, men jeg liker sjangeren godt. Særlig de musikalene som lar deg stoppe opp og reflektere, som ikke haster av sted med en handling i et forrykende tempo. - Nettopp dette håper jeg vi klarer med denne musikalen. Den har et stort potensiale, ikke minst fordi den er så aktuell. Vi lever i en tid med stor fornektelse, hvor fler og fler ikke orker å ta inn over seg den virkeligheten som er utenfor døra vår. Så om du ikke liker musikaler fra før, er Cabaret en ypperlig grunn til å begynne å utfordre seg selv.

•

Ingvild Holthe Bygdnes med musikalsk leder Simon Revholt i forgrunnen.

Plakatfoto: Fredrik Arﬀ ON! 24

Oslo Nye Teater, vår 2017

Hvem Har æren? - en komedie om æresdrap av Ibrahim Amir Oversatt av Øyvind Berg Med: Terje Strømdahl Ine Marie Wilmann Helle Haugen Petter Vermeli Trond Høvik Pål Rønning Marius Næss Trine Svensen Kari-Ann Grønsund.

Regi: Kim Bjarke Scenograﬁ og kostymer: Milja Salovaara Lys: Rolf Christian Egseth Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg.

To opphissede fedre har innkalt til familieråd. Familien har blitt vanæret. Den enes datter har vært utro mot den andres sønn og stukket av med sin elsker. Hun må dø for å gjenopprette familiens ære. Men hvem er mann nok til å skyte henne?

Hvem har æren? er en svart komedie om et tabubelagt emne, skrevet av den syriske forfatteren Ibrahim Amir. Den tvangsgiftede datteren protesterer mot sitt ufrie liv under streng sosial kontroll ved å ﬂykte ut av sitt ekteskap. Modig setter forfatteren ﬁngeren på et prekært tema og utleverer idealer om ære og mandighet. norgespremiere 23. februar 2017 oslo nye Centralteatret

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2017

ON! 26

Oslo Nye Teater, vår 2017

TARANTINO-AKTIG KOMEDIE OM ÆRESDRAP tekst og foto: Marte Kristiansen

skuespiller ine marie Wilmann (31) lo høyt for seg selv da hun leste manus til Hvem har æren? - en komedie om æresdrap. et stykke som nylig ble satt opp i Danmark. - Jeg håper vi klarer å banne like kult som danskene gjør det, og å lage like kul komedie som Tarantino, eller de mørke danske komediene jeg digger, sier Wilmann, som mener Hvem har æren? ligger litt i samme gate.

Wilmann spiller den tvangsgiftede datteren som har vært utro og stukket av med sin elsker. Familien har blitt vanæret. Hun må dø for å gjenopprette familiens ære. Men hvem er mann nok til å skyte henne? - Stykket handler vel om å rette forstørrelsesglasset mot machokultur. Et spill om mandighet og ære som blir forstørret og avkledd. Sånn at vi kan stikke litt hull på det hele og le av hvor forferdelige vi mennesker kan være innimellom, sier Wilmann. Hun mener det er en utrolig viktig og alvorlig ramme som dramatikeren Ibrahim Amir har klart å hanskes med på en elegant og morsom måte. - For å sitere en klok dame, Sibylle Berg, «hvis vi kan le av all elendigheten i verden så kan det kanskje gå, ikke sant?», sier Wilmann. - Det hjelper i alle fall. Og på den måten er jo dette komedie på sitt aller beste. - I en debatt eller lignende forum vil man vokte seg for å ikke trå feil eller si noe galt. I teatret kan man male med bred pensel og tulle med det utenkelige, sier hun. Wilmann mener det kan gjøre det lettere

å snakke om de vanskelige temaene. - Temaet æreskultur er i dette stykket mer ekstremt enn mange av oss kjenner fra hverdagen, da det handler om æresdrap. Men disse strukturene som handler om makt, kjønn, ære og fasade, er veldig lett gjenkjennbare for oss alle. Og nettopp derfor er det ekstra bra å løfte det opp på scenen på denne måten, sier Wilmann.

Troen på at dette temaet vil egne seg godt for lattermuskulaturen er stor. - Endelig en skikkelig bra, overraskende, moderne og potensielt viktig komedie, som jeg har full tro på at blir skikkelig morsom og underholdende. Jeg lo i alle fall høyt da jeg leste manus, sier Wilmann. - Jeg synes også det er fett at Oslo Nye som har en så sterk komedietradisjon bak seg, nå tar komedien inn i vår egen tid. Mer av det, tenker nå jeg.

Den engasjerte skuespilleren er glad for å få jobbe med teatersjef Kim Bjarke på regi. - Jeg gleder meg veldig til å jobbe med sjefen sjøl, for han er en komediemann på sin hals. Nå går vi inn i en smart, mørk, morsom og moderne komedie, som jeg godt skjønner at han ikke klarte å holde seg unna, sier Wilmann.

Selv bestemte hun seg for å bli skuespiller da hun var fem år gammel. Etter mange år med barneteater, dramalinje, Romerike folkehøgskole og NISS kom hun inn på Teaterhøgskolen i 2007. Etter at hun gikk

ut fra Teaterhøgskolen i 2011 har hun jobbet ved mange ulike teatre, og hatt mange prosjekter på gang, blant annet med frigruppen Fjerdeklasses Produksjoner. - Jeg har en veldig fin trygghet i at jeg fortsatt holder tak i fellesskapet med min gamle klasse fra Teaterhøgskolen gjennom denne frigruppen, sier Wilmann.

Sammen gjorde de bl.a. Det enkleste er pistol 2016, som en hyllest til Tramteatret, på Oslo Nye Trikkestallen høsten 2016. På samme tid sto hun også alene på scenen i monologen Og nå: Verden! på samme scene. Et stykke hun høstet fantastiske kritikker for. Hun kaller seg selv «teaternerd». Likevel innrømmer hun en slags utroskap. - Ved siden av min store kjærlighet til teater har jeg de siste årene blitt veldig forelsket i ﬁlm og TV-mediet, sier Wilmann.

Noe som tydeligvis bærer frukter. I fjor spilte hun hovedrollen i filmen De nærmeste, som ga henne Amanda-pris for beste kvinnelige hovedrolle. Hun var også med i sesong to av Det tredje øyet hvor hun fikk Gullruten for beste kvinnelige skuespiller. Nå ser hun fremover til flere morsomme og utfordrende prosjekter i tiden som kommer. - Det er et stort privilegium å få lov til å veksle mellom teater, filming, og såkalte «frie prosjekter», sier Wilmann. ON!

•

Oslo Nye Teater, vår 2017

HUMORENS BALANSEKUNSTNER tekst: Astrid Sletbakk • foto: Tine Poppe

ekvilibrium betyr likevekt og en ekvilibrist er en balansekunstner. skuespiller terje strømdahl må utøve denne farlige og vanskelige kunsten når han denne våren spiller pappa i en usannsynlig komedie om æresdrap. - Historien er selvfølgelig en tragedie, men også i tragedien ligger det avtrykk av vår irrasjonelle menneskelige adferd, en adferd hvor komikken ofte ligger på lur, sier Terje Strømdahl, skuespiller, regissør og pedagog på KHiO. Denne våren tar han en avstikker fra sin arbeidsplass Nationaltheatret til Oslo Nye for å spille i Hvem har æren? av Ibrahim Amir, en kurdisk-syrisk ﬂyktning som når han ikke arbeider som lege i Wien bruker fritiden til å skrive dramatikk.

- Når du skal spille husfar i en fortelling om et familieråd hvor problemet er hvem som skal ta livet av en utro datter/ svigerdatter, hvor begynner du da å lete etter komikken? - Humoren, komikken eller det tvetydige ligger i hvordan du opptrer i situasjonen. Når du sitter ved et bord, kan du fortelle mye med måten du behandler bestikket på, påpeker Terje Strømdahl og tar oss med i en runde i en skuespillers arbeidsprosess: - Vi starter med å bli kjent med teksten, så må vi arbeide videre med å forstå situasjonene som oppstår. Nå det er på plass, skal vi hente frem det vi kaller undertekst. Underteksten er i det usagte som ligger bak ordene som sies. Men vi kan ikke stoppe der. Gjør vi det, blir hver forestilling en gjentagelse. Jeg synes for eksempel ikke å fortelle vitser er særlig morsomt. I komedien må vi videre for å få situasjonen til å leve. Mange komikere stopper der. Og de kan være dyktige. Men Terje leter videre: - Det er nå vi må støvsuge medspillere og oss selv for det udeﬁnerbare nærværet i samspillet. Jeg kaller det etterklangen som skal fylle og lade scenerommet etter replikken er sagt. Og noe som kommer i tillegg til forståelse av undertekst. Noe som får situasjonen til å leve slik at publikum klart og tydelig mottar det usagte, sier Terje og fortsetter: - Rent teknisk er det ikke vanskelig å hente frem publikums latter. Det kan gjøres med teknikk og styres av skuespilleren. Publikum styres til å le. Ved å skape en lett, organisk dialog lokkes det jeg kaller publikums frivillige latter frem.

- Humoren, komikken eller det tvetydige ligger i hvordan du opptrer i situasjonen.

ON! 28

Oslo Nye Teater, vår 2017

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2017

ON! 30

Oslo Nye Teater, vår 2017

- Jeg ser klart og tydelig denne komediens slektskap med min favorittforfatter Fo.

- Det må kreves stor trygghet av en skuespiller for å gå dette siste steget fra sikker teknikk til udeﬁnerbar dybdeboring? - Absolutt, vi vil jo ha bekreftelse på det vi gjør, og bekreftelse gjør oss alle trygge, sier Terje og legger til: - For meg tok det 15 år. Som ung mann i andreklasse på teaterskolen skulle jeg fremstille en mann på 50 år. Jeg prøvde å lete meg frem til et uttrykk som skulle fortelle publikum at det var en moden mann og ikke en valp de hadde foran seg. Mine medstudenter lo, og det var sikkert ikke ondt ment, de bare reagerte på det uventede, da klappet jeg igjen, ung og usikker som jeg var. Jeg ønsket bekreftelse, men opplevde det som avvisning. Jeg skulle bli 40 år før årene, livet og erfaringer gjorde meg trygg nok til å ha sikkerhet nok til å utvikle faget og begi meg ut på leting etter dette udeﬁnerbare ekstra.

- I en komedie om æresdrap ligger det vel en fare for at et solid, hvitt og veldig norsk publikum vil le av «de andre». - Dette handler like mye om «oss». Det er mannsrollen og patriarkatet som får smekk på ﬁngrene, og det lever i beste velgående også hos oss. Nei, her er det mor som er helten, det er hun som stille betrakter mannen - som i dette stykket reiser seg som en løve og faller ned som en skinnfell. Det er hun som har levd i løvens hule, og ser at løvefellen fra nå av kan brukes som dørmatte.

- Og der står du i en farse beslektet med Dario Fos komedier og skal balansere mellom komedie og tragedie? - Ja, jeg ser klart og tydelig denne komediens slektskap med min favorittforfatter Fo, og jeg gleder meg stort til å fylle skinnfellen. For den må jeg krype inn i hver eneste kveld, sier Terje og presiserer: - Humor er årsaken til at jeg ble skuespiller. Kanskje fordi jeg som barn gikk for å være morsom, ordkjapp og ﬂink til å vri og leke med ord. Andres latter var en bekreftelse for meg. Men latter er viktig. Med latter uttrykker vi nærvær og medopplevelse. Med nære venner i de mest seriøse samtaler om livet, politikk og vennskap kan vi midt i alvoret bryte ut i den latteren jeg kaller den frivillige latter. Da vet jeg vi er midt i et dypt, lærerikt og engasjerende samvær, sier balansekunstneren Terje Strømdahl.

•

Med latter uttrykker vi nærvær og medopplevelse. ON!

Oslo Nye Teater, vår 2017

HUMOR SOM LUFTRENSER Intervju med forfatter Ibrahim Amir tekst: Lene Kryger, kulturredaktør Fyens Stiftstidende

- i den vestlige verden hyrer man en detektiv eller en advokat istedenfor å gripe til våpen, sier forfatteren av komedien om æresdrap.

ibraHim amir

Ibrahim Amir er kurder og ble født i Aleppo, Syria i 1984. Av politiske årsaker ﬁkk han etter tre semestre ikke fullført sine studier i teater- og medievitenskap. Han ble utmatrikulert fordi han deltok i ett minutts stillhet for kurdiske ofre. I 2002 ﬂyktet han til Wien for å studere medisin. Og for å skrive. På tysk, et språk han måtte lære fra grunnen av. Hans novelle, In jener Nacht schlief sie tief, vant eksillitteraturprisen Schreiben zwischen den kulturen i 2009. Hans første teaterstykke, Habe die ehre (Hvem har æren?), som hadde premiere 29. januar 2013 på Wortstätten Wien, ble kritikerrost i Wien og ved Schauspiel Köln. Det blir bearbeidet til engelsk av Richard Bean og vil bli satt opp på Royal Court i London i 2018. Hans andre teaterstykke, Stirb, bevor du stirbst, uroppført på Schauspiel Köln 7. november 2015, ble en like stor suksess som hans første. Hans neste teaterstykke, Homohalal, får premiere ved Staatsschauspiel Dresden i mars 2017. I dag, hvis han ikke skriver, så arbeider Ibrahim Amir ved et wiensk sykehus som lege. Han er gift og bosatt i Wien. ON! 32

Oslo Nye Teater, vår 2017

I Vest-Europa virker et emne som æresdrap veldig eksotisk. I arabiske land er det den rå virkeligheten. Ordene er dramatikeren Ibrahim Amirs. Han har skrevet Hvem har æren?, som er noe så selvmotsigende som en komedie om æresdrap. Like kontroversielt er det at komedien er skrevet av en syrisk kurder. Ibrahim Amir kom til Wien for 15 år siden som politisk immigrant og studerte medisin. Han jobber i dag på et sykehus og sparer opp penger, så han av og til kan ta permisjon og konsentrere seg om å skrive dramatikk. - Hvem har æren? er ikke «klaske-seg-pålåret-morsomt», men underfundig og grotesk. Jeg bruker humor som luftrenser, forklarer Ibrahim Amir. Den korte versjonen av handlingen er at en ung tvangsgiftet kvinne har funnet seg en elsker og valgt å forlate mann og barn. Men dette ærestapet kan hverken hennes familie eller svigerfamilien tåle, så de beslutter at hun og elskeren skal drepes. Men hvem skal utføre drapene?

vesten er også patriarkalsk - For meg handler det ikke om å slå noen kultur i hodet med dens middelalderske metoder og tenkning. Men heller ikke om å henge ut «den nye kulturen». Det er først når politiet ankommer at man ﬁnner ut at personene i stykket oppholder seg på fremmed jord, sier Ibrahim Amir. For å understreke skillet mellom kulturene, lar han politifolkene snakke et uforståelig språk. - Historisk sett er ikke æresdrap en oppﬁnnelse fra Midtøsten. Når æresdrap har overlevd i det muslimske samfunnet,

er det fordi familien stadig er fundamentet. Når det ikke ﬁnnes et sosialt sikkerhetsnett, blir man avhengig av hverandre, så hvis man mister æren taper man også ansikt og status. Ibrahim Amir oppfatter også den vestlige kulturen som patriarkalsk orientert, selv om det manifesterer seg på en annen måte. - I den vestlige verden hyrer man en detektiv eller advokat istedenfor å gripe til våpen.

mor er Den sanne Heltinne Under verdenspremieren i Wien (2013) ble Ibrahim Amir rost for å presentere æresdrap som et av de skjulte problemene som har ﬂyttet med innvandrerne til Europa. Han ønsker med stykket å bidra til integrasjon: - Sann integrasjon krever at europeiske teatre presenterer teaterstykker med utgangspunkt i Midtøsten. Ikke nødvendigvis politisk teater, for sosiale og religiøse konﬂikter er like interessante. At Ibrahim Amir ble lege og dramatiker er uttrykk for et foreldrestyrt kompromiss. - Min far er syrer, universitetsutdannet historiker, forfatter og politisk aktivist. Nå har han trukket seg tilbake og dyrker oliven. Olivenolje er Syrias sanne gull. Han stammer fra en rik venstreorientert familie. Likevel var det han som mente jeg skulle bli noe fornuftig som advokat eller lege. Min mor er min sanne heltinne. Hun kommer fra en fattig kurdisk slekt og begynte å tjene til livets opphold da hun var syv år. Hun lærte også seg selv å lese og skrive. Det er en stor prestasjon. Hun oppfordret meg til å følge hjertet mitt.

•

Intervjuet er hentet fra Fyens Stiftstidende 15. november 2015 og gjengitt med tillatelse fra Lene Kryger (oversatt fra dansk av Oslo Nye Teater).

HELLE HAUGEN

Foto: L-P Lorentz

- Man kan jo selv tenke seg hvor skrekkelig det må være for moren å bevitne at ﬂere av mennene i familien ønsker hennes datter drept, for å redde familiens ære, sier skuespiller Helle Haugen. Hun spiller moren i forestillingen Hvem har æren? - Moren har ingen makt og er selv oppdratt i denne kulturen. Helle Haugen kommer fra en skuespiller-familie, er utdannet ved Statens Teaterhøgskole og Statens balletthøgskole og har spilt i utallige forestillinger og ﬂere TVserier. For den erfarne skuespilleren er komedie et kjent felt. Likevel er det noe spesielt med akkurat dette stykket mener hun. - Dette er en svart komedie, og det blir veldig interessant å se hvordan vi skal arbeide fram komikken. Stykkets tema er jo ikke særlig lystig. Men på den annen side er det også absurd, dobbeltmoralsk og herlig løgnaktig. Fylt med grenseløs selvopptatthet. I det ligger det mye god komikk. Dette er et stykke som forteller noe om et tema vi helst lukker øynene for. Det angår ikke oss. Det er de andre, de vi ikke kjenner, og ikke vil bli kjent med.... Mulig vi kan skjønne litt mer, etter å ha ledd sammen. Dette blir spennende, sier Haugen.

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2017

Foto: Lars Martin Rønningen

PETTER VERMELI - Litt skummelt og høyst komisk. En absurd og svart komedie. Slik beskriver skuespiller Petter Vermeli det å skulle spille i Hvem har æren? - Datteren i familien bryter ut av den sosiale kontrollen, og mennene i familien, med far i spissen, skal straﬀe henne for dette ved å drepe henne, sier Vermeli. Diskusjonen om hvordan og hvem som skal gjøre denne ugjerningen blir heftig. - Det som gjør at det blir så komisk er at diskusjonen er så normal. Det blir veldig absurd for oss, i 2016, hvor vi lever i et demokrati og et fritt samfunn, sier Vermeli. Den unge skuespilleren fra Sandefjord er utdannet fra Bårdar og Teaterhøgskolen. Han har en forkjærlighet for musikkteater og musikaler, og innrømmer at han er redd for å tråkke feil rundt et tema som æresdrap. Likevel mener han det er viktig å tørre å ta tak i vanskelige temaer. Selv spiller han sønnen i familien, eller broren til kvinnen som har krenket familiens ære. - Sønnen er en slags rasjonalist oppe i det hele. Selv om han står på fars side og mener at det er feil, skamfullt og grusomt det søsteren har gjort, prøver han likevel å holde ting litt i tøylene, sier Vermeli.

IKKE TIL Å SPØKE MED? tekst: Kim Bjarke

når vi ler av noe, blir det litt mindre farlig, og når det blir mindre farlig, mister det litt av sin karismatiske makt, mener regissør og teatersjef kim bjarke, som nå regisserer komedien om æresdrap.

Komedieformen kan være et sterkt våpen mot makt og idioti. Når vi ler av noe, blir det litt mindre farlig. Og når det blir mindre farlig, mister det litt av sin karismatiske makt. Tenk bare på Chaplins parodi på Hitler i Diktatoren eller Dario Fos satire over maﬁakulturen i Italia.

Vi er privilegerte som lever i et av verdens mest opplyste og likestilte samfunn hvor likestilling og personlig frihet er vitale verdier som er innskrevet i Norges grunnlov. Uansett hva patriarkalske mørkemenn hevder og truer med så er det ikke fundamentalistiske dogmer men Grunnloven som sikrer mus-

limske kvinners rettigheter. Vi gjør feil og urett når vi som strutsen gjemmer hodet i sanden og sier «dette angår ikke oss, for det er deres kultur og religion og vi skal ikke blande oss». Men sosial kontroll og tvangsekteskap handler ikke om religion. På denne måten bygger vi mur mellom «dem» og «oss». De muslimske jentene er like norske som våre døtre. De er født og oppvokst her og er norske statsborgere. Likestilling og personlig frihet er naturlige verdier for oss alle i dette landet. Gjelder ikke disse rettighetene for norske muslimer?

Som hele byens teater skal vi skape et variert teatertilbud til byens borgere, og vi har mange kulturelle forpliktelser. En av dem er av og til å ta del i den samfunnsmessige samtalen; gjennom kunsten på scenen å sette fokus på et av byens sosiale problemer. Selv om det stadig er relativt få, er det tross alt ﬂere og ﬂere modige jenter som snakker åpent om den beinharde sosiale kontrollen og den volden de utsettes for. Og de løper en livsfarlig risiko. Enkelte av disse jentene beskriver Oslo som «et fengsel av systematisk sosial kontroll».

Hvem har æren? er en hyllest til de modige kvinnene og jentene som går først i kampen for personlig frihet og likestilling. Forestillingen er «fargeblind» i den forstand, at teksten ikke viser hvilket land eller område personene på scenen stammer fra. Den skal få alle relevante til å føle seg truﬀet.

•

Foto: L-P Lorentz

Det er ikke noe ærefullt ved å drepe. I visse strengt konservative muslimske innvandrermiljøer blir jenter og kvinner utsatt for sterk sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap fra sine familier, knyttet til hvordan de oppfører seg. Det skjer hver dag, her og nå, i byen vår. I et av verdens mest likestilte land. Og vi nordmenn forholder oss tause. En taushet som for de utsatte kvinnene til forveksling likner likegyldighet. Vi er redde for å mene noe om andre folks religioner, men sosial kontroll, fornuftsekteskap og æresdrap har ingenting med religion å gjøre. Dette er uttrykk for en gammel patriarkalsk machokultur som enkelte menn klamrer seg til for å beholde makten og kontrollen over kvinnene og familien. Det er denne patetiske machokulturen komedien Hvem har æren? tar under satirisk behandling.

teatersjef og regissør kim bjarke

Tiltrådte som teatersjef for Oslo Nye Teater i januar 2014. Regiutdannet ved Statens teaterskole, København. Har vært kunstnerisk leder for Nørrebro Teater i København og hatt et virke som kunstnerisk rådgiver ved diverse institusjonsteatre gjennom 20 år; bl.a. Den Nationale Scene i Bergen og Det Kongelige Teater i København. Har instruert mer enn 100 teateroppsetninger i Skandinavia. Regisserte i fjor suksessen Hvem er redd for Virginia Woolf? ved Oslo Nye Teater.

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2017

RELIGIONSJUNKIE TERJE SPORSEM tekst: Marte Kristiansen • plakat: fotograf og design: Svein Finneide, illustratør: Jonas Kinge Bergland

De to siste årene har terje sporsem kastet seg over bøker, dokumentarer, podkaster, artikler, tv-programmer og alt annet som handler om religion. Han er hektet. Det blir det humor av. resultatet er standup-forestillingen religion.

prutekultur Hva får en gjeng trøndere til å konvertere til islam og reise til Syria for å kjempe med IS? Hvorfor protesterte ingen da Abraham ville omskjære alle? Var Moses helt tilregnelig? Og hvorfor ønsket ikke Muhammed å bli avbildet? Dette er bare noen av spørsmålene Terje Sporsem stiller i sin forestilling. - Det er viktig å kunne tørre å tulle ON! 36

Oslo Nye Teater, vår 2017

med religion, sier den erfarne komikeren. Temaet blir mye brukt, men for lite i Norge, mener Sporsem. - Dessuten er det kristendommen som tulles med, mens Islam blir tatt tak i veldig lite. Bare vi nevner Muhammed, så blir alle livredde for at vi skal dra frem en karikaturblokk, sier han. Komikeren mener det ligger en gullgruve av muligheter for humor i religion av alle slag. - Blant annet Nattreisen til Muhammed er en fantastisk historie. Det er en historie om Mohammeds reise opp til de syv himlene. Her får vi blant annet vite hvordan man endte opp med fem bønner om dagen, i stedet for 50, som var Allahs første idé. Men Mohammed klarer da å prute det fra 50 til fem bønner! Som komiker er dette bare som servert. Hvilke baller har du vel ikke da, som starter pruteprosess med Gud, sier Sporsem engasjert. - Som sunnmøring appellerte den historien til meg helt sinnssykt. Komikeren mener han også drar personlig nytte av den nå opparbeidede religionskunnskapen. - Jeg har leilighet i Tyrkia, og vet heretter hva jeg skal bruke når det kommer til pruting. Når de kommer med «This is last price», vet jeg hvilket kort jeg skal trekke frem. Når Muhammed klarte fra 50 til 5 skal vel jeg klare fra 100 til 50, sier Sporsem, som er sikker på at han kommer til å gjøre mange gode kjøp på ferie fremover.

Det er ikke bare i Tyrkia komikeren har vært på reise. Tidligere har han vært i Afghanistan, både for å underholde, men også for å gjøre research til en av hans tidligere forestillinger Krig, som han satte opp med Per-Olav Sørensen på regi. Det var i forbindelse med denne forestillingen de første tankene om stykket Religion oppsto. - Vi begynte å tenke på årsaker til krig.

Ofte spiller religion en stor rolle, og vi tenkte at vi var på sporet av noe, sier Sporsem. Dermed var det klart. To dager før premiere tok de hverandre i hendene og avtalte å fortsette det samarbeidet for å lage Religion.

sinne ga samarbeiD Samarbeidet med den velkjente regissøren kom i gang etter at Sporsem var med i forestillingen Hundre år i rødt, hvitt og blått. Sporsem husker spesielt godt én hendelse. - Per-Olav klikket på meg. Under en prøve sa jeg noe à la «du, seriøst, dette her er ikke gøy». Og da kom det høyt og tydelig fra Per-Olav «Men det må da for f… være mulig å prøve!». Han ble så sint. Jeg har aldri i voksen alder opplevd at noen har blitt så sint på meg, sier komikeren.

Foto: Tine Poppe

- Der er han jeg skal snakke om i åpningen av showet, sier Terje Sporsem ivrig, men hviskende. Komikeren fra Ålesund sitter innerst i en krok i Bibliotekbaren på Hotel Bristol og nikker diskre mot bordet ved siden av. Der sitter den kristne predikanten og mediemisjonæren Jan Hanvold, som blant annet er grunnlegger av den kristne TVkanalen Visjon Norge. - Jeg har så lyst til å snakke med han. Jeg tror jeg skal… jeg må det, sier Sporsem. Hanvold ble nylig fremstilt i svært dårlig lys i Brennpunkt-dokumentaren Pengepredikanten på NRK, og Sporsem brenner etter å få snakke med han. - Noe av bakgrunnen til showet ligger i spørsmål som hva er det som får folk til å gi penger til han kameraten der. Folk som tenker at de kommer til himmelen om de gjør det, eller at de blir friske igjen, sier Sporsem. - Eller hva med de som reiser til Syria fordi Ubaydullah Hussain sier til dem at om du ofrer livet ditt nå, så er alle syndene dine borte. Altså, what?! Hvordan skjer det, hvilke krefter er det og hva er det de leser som ikke vi, eller som ikke jeg klarer å se i hvert fall? For jeg har lest de bøkene (Bibelen og Koranen red. anm.) jeg også, men ser ikke det samme som disse menneskene, sier Sporsem. - Noen leser Koranen og reiser til Syria. Andre leser Koranen og setter opp et show.

iStage Entertainment AS presenterer standup-showet

terje sporsem religion

Med: Terje Sporsem Regi: Per-Olav Sørensen

Komiker Terje Sporsem tar for seg et av de mest ømﬁntlige, altoppslukende, politiske, personlige og morsomste temaene å spøke med, religion.

Hva får en gjeng trøndere til å konvertere til islam og reise til Syria for å kjempe med IS? Hvorfor protesterte ingen da Abraham ville omskjære alle? Var Moses helt tilregnelig? Og hvorfor ønsket ikke Mohammed å bli avbildet? Dette er noen av spørsmålene Terje Sporsem stiller seg i sitt nye show. På sin særegne og humoristiske måte tar han for seg de store spørsmålene når han harselerer med temaet mange kvier seg for. urpremiere 26. januar 2017 oslo nye Centralteatret

- Jeg gikk litt sånn, oj, hva skjedde nå? Men etter dette fikk vi veldig god kontakt. Og jeg liker så godt at han tydelig viser at han brenner sånn for det han gjør. Derfor ble det naturlig å spørre om han ville har regi på et show jeg skulle gjøre. Sporsem beskriver Sørensen som en god venn han jobber ekstremt godt sammen med. - Jeg stoler veldig på han. Selv om vi er venner, så tør han å si at det her er ikke bra. Vi har hatt ekstremt mange samtaler om livet og religion, hvem er vi, hvor skal vi, hvorfor er ikke vi kristne, sier komikeren. For Sporsem er den erfarne regissøren mannen som ser ting fra en annen side. - Per-Olav er det andre blikket. Vitsene får vi til, men vi trenger noen som ser det vi som komikere ikke ser. Noen som klarer å sette dramaturgien på dette her, som klarer å finne vinklinger som kanskje ikke vi har tenkt på, som klarer å finne gode tvister. Per-Olav er en regissør som stoler ekstremt på skuespilleren, eller på

utøveren. Han går ikke inn og sier «så går du til høyre», eller «se mer desperat ut». Han er så leken selv. Også ler han så godt når ting er gøy. Samtidig mener Sporsem de har en sammenfallende agenda – å tørre å bruke ytringsfriheten. - Jeg vet at Per-Olav brenner ekstremt mye for dette og at han er glad i å mene noe. Det liker jeg!, sier komikeren. I den nye forestillingen mener de mye. Blant annet om kvinnelig omskjæring. - Vi tar tak i alt fra de som anerkjenner og utfører kvinnelig omskjæring, selv om det hverken står noe om det i Bibelen eller Koranen, til norsk kvinnekamp som vi mener kanskje ikke adresserer problemet nok, fordi det er et så betent tema. Det er så lett å si at dette er kultur, tradisjon og religion, så dette må vi ikke legge oss bort i, for da blir det bråk.

Sporsem mener humor spiller en viktig rolle for å sette tabuer på agendaen. - Jeg synes det er helt fantastisk at

Oslo Nye nå har to produksjoner som tar for seg temaer som kan være vanskelige. Æresdrap, kultur og religion er viktige temaer å adressere og ta tak i. Det mååå tulles med, sier han. Komikeren trekker frem at det var humoren som gjorde at kristendommen begynte å få et litt klamt tak over seg i Norge på 70-tallet. - Med KLM og alle andre som på den tiden turte å tulle med religion. Når de begynte med sketsjene sine og sto og kastet prestekrager ble det full furore, men nå er det en selvfølgelighet at man skal kunne gjøre slike ting. Nå må vi ta steget videre, gire opp et hakk. Tørre å tulle med alt av religion, sier Sporsem ivrig. Nå har han jobbet med temaet i over to år. Han er tydelig hektet. - Jeg merker jeg blir litt religionsjunkie. Alt som har noe som helst med religion å gjøre svelges rått. Dokumentarer, TVprogram, bøker, og alt kan jeg sitte med. Kona mi er så drittlei! Jeg bruker mye tid og har blitt helt idiot, helt hektet på religion.

•

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2017

ON! 38

Oslo Nye Teater, vår 2017

STATSTEATRETS SYVENDE tekst: Karoline Krüger • foto: Magnus Skrede • plakatfoto: Stig Håvard Dirdal

- Statsteatrets prosjekt «Norge 10662066» er å reskrive norsk historie gjennom ti forestillinger på ti år. Alltid med ulike former. Det har vært både musikal om pesten og 1814-western. Dette stykket heter 1950 Spionen. Her blir det både skinnende 50-talls støvsugerreklame og kald krig-spionparanoia. Jeg har elsket det disse gutta har gjort siden starten, og ble lykkelig da de nå ville gjøre denne forestillingen med utgangspunkt i ﬂygelmusikk. Der kommer nemlig jeg inn, som stykkets pianolærerinne.

- Alle Statsteatrets forestillinger har sin egenart, denne gangen har som sagt pianomusikk en sentral plass. Musikalsk blir det nok et spenn fra russiske klaverkomponister til 50-talls amerikansk nostalgi og nyskrevet musikk. Alle gutta har fått små stykker de skal lære seg, så det blir både to-, tre- og ﬁrhendig. Ellers folder historien seg ut

innenfor 50-tallets litt schizofrene kombinasjon av intens framtidstro- og frykt. Yngve Sundvor skriver manus og har regi, på bakgrunn av mange intense og spinnville workshop-økter...!

- Jeg startet ut i popbransjen på 80-tallet, og gikk inn døra til musikkteatret rundt år 2000, med en forestilling som het De to Stemmer, basert på tekster av André Bjerke. Siden har jeg aldri sett meg tilbake, og har hengt i pendelen mellom å spille musikkteater og skrive teatermusikk. Og av og til, som her: begge deler. Jeg elsker det momentumet som kan oppstå når musikk skyver levende fortelling. Så: det er et strålende sted å henge. - Det blir skummelt. Det blir morsomt. Det blir vakker musikk. Det blir rett og slett noe helt annet. Gard, Kim, Per, Karoline og Yngve. Bare å løpe og kjøpe!

•

1950 - spionen statsteatret

Med: Karoline Krüger, Per Kjerstad, Kim Sørensen, Gard B. Eidsvold. Regi: Yngve Sundvor

Dette er historien om Ronald og Maren Olsen. Født 1925 og 1929. Han, spikerverksarbeider, hun hjemmeværende. Det hun ikke vet er at mannen egentlig arbeider i avlytningstjenesten. Store deler av materialet vil bli hentet fra Lundkommisjonen. Statsteatret skal lage ti forestillinger om vesentlige historiske knutepunkt i Norge mellom årene 1066-2066. Dette er kapittel syv. oslopremiere 19. april 2017 oslo nye trikkestallen

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2017

ON! 40

Oslo Nye Teater, vår 2017

EN GOD NUMMER TO tekst: Hanne Lise Rørstad • foto: Tine Poppe

på toppen av rosenkrantzgate 10, med utsikt til Holmenkollen og konkurrerende teatre, troner oslo nyes lyseste og luftigste verksted. med 4,5 meter under taket og ubegrenset med boltreplass, holder teatrets minste tekniske avdeling hus. Den stille malersalen på byens tak som telte hele 120 kvm inntil nytt ventilasjonsanlegg forsynte seg grovt av lokalet både i bredde og høyde, har bare to ansatte; dekorasjonsmalerne Hans Fosby og Hege Eitvet. Parhestene har arbeidet sammen i 15 år og har en arbeidsfordeling som faller seg helt naturlig. - Begge kan forskjellige ting, forklarer Hans, som også er avdelingsleder. – Vi utfyller hverandre. - Vi er veldig heldige, supplerer Hege. – Det Hans syns er morsomt, syns ikke jeg er gøy. Det blir en helt naturlig fordeling. - Man prøver å lære av den andre. Med to ansatte på tre scener i tre hus må vi ha klare beskjeder. Vi begynner dagen med å møtes og prates om hva som skal skje. - Det at vi bare er to gjør at vi vet det går ut over den andre hvis jobben ikke blir gjort, forklarer Hege. - Vi har en jevn dialog. Jeg er ofte usikker og spør den andre om råd. Vi har vært flinke, konkluderer Hans. – Vi er egentlig forskjellige som natt og dag. Malersalens ansvarsområde er scenografien til forestillingen, kalt dekorasjonen eller «dekken». Den skal formgis - skulptureres - og males. Her snakker vi ikke en scenografi om gangen, men opptil tre. Som fast rutine kommer malersalen inn i arbeidsprosessen etter snekkerverkstedet. Når snekkerne har produsert «emnene» - ofte assistert av smia - tar malerne fatt på sin del av jobben. - Jeg bruker å si vi er en god nummer to, sier Hans. – Etter snekkerverksted og smie, og før lysavdelingen. Forberedelsene begynner på produksjonsmøtet,

hvor modell, skisser og tegninger legges frem, etterfulgt av et møte mellom malerne og scenografen hvor de diskuterer materialvalg, fargebruk og utførelsesteknikker. Deretter bruker malerne tid og erfaring på å komme frem til de beste teknikkene for å kunne utføre oppgaven på en tilfredsstillende måte. I denne prosessen lages det prøver på ulike materialer som presenteres for scenografen. I malersalens kroker ligger det strødd prøver av ulik karakter som illuderer is, bøker, murvegg, planker m.m. I dette arbeidet er en åpen dialog med scenografen viktig. - Scenografen leder oss videre til neste forslag, sier Hans. – Måler er at vi - når vi får go for it -, kan sjonglere fordi vi vet det grunnleggende og kjenner grunnstammen. De er ikke i tvil om hva som er det viktigste i arbeidet de utfører. - Det å understreke handlingen, sier Hege. Vi underbygger handlingen med scenograﬁen. Hans er så enig. – Vi blir forvirret og ulykkelig når ikke scenograﬁen og opplevelsene på scenen korresponderer. Vi har opplevd at dekken «ikke funker». Da blir det vanskelig. - Når vår jobb ikke samsvarer med sluttproduktet, supplerer Hege. - Når vi ikke er med på å løfte frem forestillingen.

De er enige om at en god dialog med scenografen er avgjørende. Men hvor gode er scenografene til å kommunisere sin visjon? - Noen er gode, sier Hans. – En modell er viktig i disse digitale tider. Og fargebruk og teksturvalg. Når scenografen er upresis eller det ikke ﬁnnes modell, blir det vanskelig. - En digital modell er ikke nok, sier Hege. ON!

Oslo Nye Teater, vår 2017

Vi blir forvirret og ulykkelig når ikke scenograﬁen og opplevelsene på scenen korresponderer.

- Modellen er skjellettet vårt. Det er lett å kle på. Det er viktig for malerne at scenografen kommer innom og følger prosessen. - Det er vanskelig å kommunisere visjon og følelser over telefon, sier Hans. - Eller se en fargeprøve på PC, supplerer Hege. Å lese manus før de begynner arbeidet er ikke nødvendig. - På produksjonsmøtet gjennomgår regissør og scenograf den grunnleggende handlingen. Vi trenger ikke detaljer. Men jeg vil gjerne vite hvem som bor i et interiør, er de unge eller gamle?, sier Hege. - Scenografens tolkning gir oss mest å jobbe med, fortsetter Hans. – Det skal ikke være vår tolkning. I øyeblikket er de veldig travle. - I sånne perioder jobber vi på scenen før prøvene begynner. Og etter prøvene jobber vi i kjelleren. De har mange steder å jobbe foruten kjelleren og malersalen. - På hovedscenen, Central, Trikkestallen, forklarer Hege. - Og i foajeen på Central, sier Hans. - Vi er rimelig fleksible. Grunnen til at det jobbes i kjelleren er fordi malersalen ble etablert i en tid hvor man kun malte tepper. På toppen av huset var lyskilden best. Da teatret åpnet i 1929 var malersalen det eneste verkstedet. Teppene lot seg enkelt frakte ned gjennom lange, smale luker i malersalsgulvet. I 2016 er scenografien en annen. - Scenografien kommer opp i biter, forteller Hans. – Vi maler i biter. Alt produseres med tanke på frakt til og fra malersalen, og må kunne passere gjennom 23 cm brede slisser i malersalsgulvet. Først fraktes emnene fra snekkerverkstedet i kjelleren med sceneheisen. Fra scenen går ferden videre med vinsj til malersalen, 28 meter over. - Klønete og tungvint, sier Hans. ON! 42

Oslo Nye Teater, vår 2017

- Når vi skal vinsje må scenen ryddes, forklarer Hege. – Det er sesongbetont når vi kan vinsje. Går det ikke, males alt i kjelleren. Større ting males alltid der, selv om det er trangt og dårlig belyst. I kjelleren jobber de nå med dekorasjoner til vårens oppsetninger. Den største er musikalen Cabaret. Hvordan blir den? - Rustikk og «rå», sier Hans. - Med tunge og massive elementer med illusjoner av rust, metall og slitt gammelt treverk. Det hele skal bære sterkt preg av forfall og en depravert livsstil over mange år. Når de jobber med store musikaler har de tanken om at det vil bli mye slitasje med seg i planleggingen. Da hender det de jobber «baklengs». – Noen ganger legger vi malingen sånn at jo mer slitasje, jo bedre blir dekken. Setefødsel, spøker Hans. Hva gjør de med gjengangere som Jul i Blåfjell og Jul med Prøysen og snekker Andersen? - Det er ren jobb, sier Hans. – Vi gjentar det vi gjorde i fjor. Og sier i fra til hverandre hvis vi trenger hjelp. Vi stoler 100% på hverandre. Malersalens arbeid kan pågå helt frem til premieren. Men deres interne premiere er egentlig fotodagen, når forestillingen fotograferes til program og media. For det er disse bildene som blir stående. Frem til premieren kan det bli småﬂikking og «nervepleie» som Hans kaller det. - Selv om man er ferdig kan det være ﬁnt at det ser ut som om det fortsatt er aktivitet helt frem til premieren, så folk roer nervene. Ser de for seg at de blir på teatret i fremtiden? - Det er veldig gøy å jobbe dekor, sier Hans. – Det har vært drømmejobben siden jeg var liten. Jeg gleder meg til å gå på jobb. Det er en viktig drivkraft. Og så er dette det beste lokalet i huset.

•

- Stille og fredelig og lite besøkt, istemmer Hege. - Vi blir her til teatret går ned.

Da teatret åpnet i 1929 var malersalen det eneste verkstedet.

Avdelingsleder Hans Fosby

Noen ganger legger vi malingen sånn at jo mer slitasje, jo bedre blir dekken. Setefødsel, spøker Hans.

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2017

BARNETEATER ER MORO og er det moro skal man ta det alvorlig tekst: Finn Lewin, produksjonsteknisk sjef på Oslo Nye Teater

oslo nye teater har en lang tradisjon med å ta barneteater på alvor.

Etter flere omflakkende år rundt i Oslo fikk vi på slutten av sekstitallet flytte inn i den gamle stallen på Bymuseet i Frogner Hovedgård. Det blomstret på den lille scenen i det lille lokalet. Figurteatret fikk status og var i en periode et svært attraktivt hus for figurteaterregissører og dukkemakere fra stolte figurteatermiljøer i hele Øst-Europa og Frankrike. Var det en figurteaterfestival i Europa kom invitasjonen. Men Bymuseet i Frogner Hovedgård vokste og trengte plassen selv. Dermed var jakten på nye spillelokaler i gang. Den som leter han finner, og som Askeladden fant skjæreunger og vidjespenninger på sin vei til prinsessen og det halve kongeriket, fant vi en sliten trikkestall i Torshovgata 33. Omregulert til kulturformål på vår vei. Der fikk vi til et forbilledlig samarbeid med Bydel Sagene-Torshov. Vi

Bestevennene Bernhard og Ludvig hilser på dukkene i Trikkestallen.

ON! 44

Oslo Nye Teater, vår 2017

tilbød et teater og de tilbød hus og ikke minst kjærlig vilje og økonomisk kraft til å stå for rehabilitering og ombygging. For Oslo Nye Teaters dukketeater betød det da mer enn både en prinsesse og et halvt kongerike.

Trikkestallen er en juvel av en figurteaterscene og en av NordEuropas fineste. Da vi hadde besøk av en delegasjon tyske teaterutstyrsleverandører og et studentkull som skulle bli teateringeniører fra Berlin Technische Hochschule, ble de aldeles jublende begeistret for at det fortsatt var noen som prioriterte slik og tok seg råd til å lage slikt for barn.

En av Oslo Nye Teaters viktigste oppgaver er å glede og oppdra vårt unge publikum til å bli trofaste teatergjengere. Tusener på tusener av barn har fått sin første opplevelse av teatret og dets magi, fått lov å være med Askeladden på hans vei til prinsessen og det halve kongeriket, fått lov til å være med når Mummitrollet og Lille My hjelper det usynlige barnet, fått ta del i Mio min Mio og Jum Jums kamp mot den onde ridder Cato, fått møte pasifistoksen Ferdinand eller fått bli med tre Bukkene Bruse på Badeland, nettopp her på Oslo Nye Trikkestallen. Hver eneste dag året rundt spiller vi teater for barn. Vi gjør

Foto: Tine Poppe

Helt siden femtitallet har teatret laget barneteater. Vel har både barneteatret og dukketeatret hatt en omflakkende tilværelse og til tider vært en salderingspost når det har vært trangt om kroner i kassa. Men dukketeatertradisjonen har alltid overlevd. Har det skortet på kontanter har ildsjelene aldri latt pengemangel stå i veien for en ny produksjon. Vi kan stolt peke på både Arne Mykle og hans far Agnar Mykle, Julian Strøm og hans etter hvert så folkekjære datter Birgit Strøm, samt Ellen Horn og Kjersti Germeten. Alle glødende opptatt av figurteater.

av Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund. Dramatisert for dukketeater av Tine Thomassen. En samarbeidsproduksjon mellom Oslo Nye Teater og Riksteatret.

det med glede og med en alvorlig og seriøs bevissthet om at dette skal gjøres med de samme krav til alle i alle ledd i prosessen. Det er ingen forskjell i om vi gjør Hvem er redd for Virginia Woolf? på Hovedscenen eller om vi gjør Karius og Baktus på Trikkestallen. Dette er teater. Det er vi som kan invitere barna inn i munnen til Jens, og til tross for deres oppførsel der inne, kan få barna med på allsang etter at tannlegen har plombert. Det er på dukketeater du kan oppleve snakkende katter og dansende heisekraner med både sjel og sjarm. Det er her du kan oppleve Albert Åberg og den usynlige vennen Skybert i virkeligheten. Det er ingen fjernsynsskjerm mellom - det er virkelig. De lever. Vår forestilling Jul med Prøysen og snekker Andersen er selve dokumentasjonen på hvor riktig det er, og hvor viktig det er med figurteater, med et kontinuerlig tilbud til barn. 1384 forestillinger på 25 år!

For på teater kan både Julenissen og Snekker Andersen ta seg tid til en liten prat med Bernhard på fem, som lurer på om snekkeren vil ha en klem, eller lille veslevoksne Ludvig som lurer på om bæsjen på hodet til den lille muldvarpen av hygieniske grunner burde vært fjernet tidlig i første akt.

•

Foto: L-P Lorentz

Alt dette er en vesentlig del av vårt liv, av teatrets liv og det vi inderlig håper skal bli en del av alle barns liv.

Bukkene Bruse på Badeland: Paal Viken Bakke, Sarah Sandberg, Marianne Edvardsen og de tre bukkene Bruse.

Med: Knut Wiulsrød, Marianne Edvardsen, Suzanne Paalgard, Per Emil Grimstad, Christine Stoesen, Sarah Sandberg.

Regissører: Anne Marit Sæther og Espen Dekko

Som i folkeeventyret legger bukkene i vei til seters for å gjøre seg fete. Men på veien dit oppdager de skiltet «Badeland – 200 meter». Bukkene fristes til lek i det våte element og endrer kurs. På Badeland er det kjempegøy og spennende, særlig med den superkule sklia Snurre Snabel. Men så dukker det bøllete trollet opp og lager kaos. Her må den største bukken Bruse ta tak! Gled deg til en ny omgang med fart og spenning i Badeland!

spilles fra 18. januar 2017 oslo nye trikkestallen

Den lille mulDvarpen som ville vite Hvem som HaDDe bæsjet på HoDet Hans av Werner Holzwarth Dramatisert av Tine Thomassen

Med: Suzanne Paalgard, Knut Wiulsrød, Marianne Edvardsen og Sarah Sandberg. Regi: Catrine Telle

Kjenner du den populære barneboken Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans, om den lille muldvarpen som intetanende stikker snuten opp fra hulen sin og får en bæsj i hodet? I stedet for å nyte den fine dagen marsjerer muldvarpen rasende avgårde for å finne den frekke synderen. I teaterversjonen er sanger kommet til og karakterer bygget ut. Her møter du blant annet den forelskede geita, en hest med verdens største selvtillit, en sint hare og møkkaekspertene fluene. Gjennom morsomme scener fortelles en drivende, humoristisk og informativ historie for de minste. nypremiere 23. mai 2017 oslo nye trikkestallen

Den lille muldvarpen... : Muldvarpen og haren.

Foto: John Hughes

bukkene bruse på baDelanD

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2017

TEATER FOR TIGERSTADENS BARN tekst: Margareta Magnus Myhre foto og tigerdesign: Tilnærmet Lik/ Morten Quist Hommersand

Det har gått et år siden tigerstadsteatret ble etablert. Dette året er brukt ﬂittig til å bli kjent med barn og unge i oslo. for tigrene vil engasjere oslo-barn med deres egne historier og være tilgjengelig for alle. - Vi har møtt rundt 1000 barn i Oslo og gjort til sammen 150 dybdeintervjuer, forteller sjefstiger, Hilde Brinchmann. - Utvalget er gjort med en demograﬁsk spredning i alder, kjønn, øst og vest, og de har blitt spurt om oppvekstvilkår, om hvilke drømmer de har, hva de brenner for og kanskje om å beskrive en helt vanlig dag i deres liv. Vi har rett og slett kartlagt livet til barn i Oslo. På grunnlag av dette materialet skal vi produsere engasjerende og aktuelt teater for dem i årene som kommer.

Tigerstadsteatret består av regissør Hilde Brinchmann, teaterprodusent Wenche Viktorsdatter Paulsen og dramatiker og regissør Toril Solvang. De er alle utdannet ved Dramatiska institutet i Stockholm, og det var der de ble inspirert av teatersveriges satsing på teater for barn og unge.

- I Sverige er det en lang tradisjon for målgrupperettet, samtidsorientert barneteater, og institusjonsteatrene har sine egne barne- og ungdomsscener hvor de spiller forestillinger spesielt laget for et barnepublikum, forteller Paulsen.

Det er verdifullt materiale tigerdamene har samlet inn dette året. - Vi sier at alle disse intervjuene er banken vår. Det er vår kapital. Vi skal lage

ON! 46

Oslo Nye Teater, vår 2017

forestillinger basert på det materialet vi samler inn gjennom møter med barn fra hele Oslo. Det er slett ikke alle barn som har et forhold til teater, vi må få skoleklasser inn i teatret og vi må reise ut der barna er for å spille teater. Vi planlegger en egen «tigerbuss» som skal kunne dukke opp både her og der med teater inni bussen som du ikke er forberedt på, smiler Brinchmann.

Tigerstadsteatret har vært i kontakt med ﬂere skoler, og mange ønsker å være referansegrupper for teatret. - Vi er så heldige å ha truﬀet glødende interesserte lærere og klasser som veldig gjerne vil være referansegrupper for oss. Slike grupper er gull verd.

Tigerstadsteatret har inngått et samarbeid med Oslo Nye Teater. - Samarbeidet er en kjemperessurs for oss, sier Paulsen. - Vi får tilgang på teatrets kompetanse, ressurser og scener, og bare det at dere vil samarbeide med oss gir oss trua på at vi gjør noe riktig! At Oslo Nye er hele byens teater betyr at vi har en sammenfallende visjon og at dere vil det vi vil.

Prosjektet Tigerstadskids er det første samarbeidet med Oslo Nye Teater. Tigerstadskids skal foregå i selveste Rådhus-

Et prosjektbasert teater som skal lage forestillinger for barn og unge i Oslo. Etablert høsten 2015 av Hilde Brinchmann, Toril Solvang og Wenche Viktorsdatter Paulsen.

Hilde Brinchmann har markert seg som regissør for Brageteatrets Heddaprisforestilling Trollmannen fra Oz, Riksteatrets grunnlovsforestilling Folkestyre 2014, og som en av manusforfatterne for Nationaltheatrets Ole Ivars-musikal. Wenche Viktorsdatter Paulsen er teaterprodusent med erfaring fra Nationaltheatret og Riksteatret. Toril Solvang er dramatiker og regissør. Hun skrev Heddaprisforestillingen Den sommeren pappa ble homo for Hålogaland Teater, Peer, du lyver! for Riksteatret, og har jobbet med en rekke barneforestillinger, bl.a. Medeas barn på Hålogaland Teater og Hvem bestemmer? på Barneteatret Vårt i Ålesund. Alle tre er utdannet ved Dramatiska institutet i Stockholm.

TIGERSTADSTEATRET og OSLO NYE TEATER har inngått en samarbeidsavtale om en felles satsing på barnepublikummet i Tigerstaden.

hallen i Oslo april 2017. Her skal det bygges opp en interaktiv installasjon; et stort kart over hele Oslo, med små hus hvor publikum kan gå inn og på ulike måter få høre barna fortelle sine historier fra sin del av byen. - Vi skal presentere en del av vårt innsamlede materiale, som forskjellige portretter av oslobarn. En hyllest til alle barna i Oslo! Det er helt fantastisk at vi får benytte Rådhushallen til dette. Det rommet er et seremonielt rom som ellers brukes til utdelingen av Nobels Fredspris og mottagelser. Å kunne vise en installasjon om Oslo-

barna i akkurat dette maktrommet gir en utrolig mulighet til å løfte diskusjonen om barnas plass i samfunnet, sier Hilde Brinchmann med et stolt smil.

- Oslo Nye stiller med verksteder, scener for prøver og andre ressurser på teatret. Våren 2018 er planen at vi skal ha premiere på vår første forestilling i samarbeid med Oslo Nye Teater. Det skal være samtidsdramatikk som angår barn i dag. Vi gleder oss til å oppfylle vår visjon om at alle barn og unge i Oslo skal få oppleve teater som vil bety noe for dem resten av livet! sier Brinchmann.

•

TIGERSTADSKIDS

En interaktiv installasjon basert på intervjuer med barn og unge i Oslo.

Premiere 20. april 2017 Rådhushallen i Oslo Gratis og åpen for alle

Det siste gjeng året har d en i s vært afarik enne på og in Feltstudie ostymer i Tige Fra v tervjuet rst .: T sosio journalis igerstads aden log L t Wil kid is h e a lm St s. Smith Hilde W B rin alaas øylen, Wen ,r che V chmann, produ egissør iktors dram datte sent a r tik Pa Inter vjuen er Toril So ulsen og lv e insta llasjo skal pres ang. nen « e Tiger nteres i våren st 2017 adskids» .

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2017

musikalen Cabaret

premiere 9. februar Hovedscenen

en mann veD navn ove ekstraforestilinger fra 20. april Centralteatret

1950 - spionen statsteatret

ON! 48

oslopremiere 19. april trikkestallen

Oslo Nye Teater, vår 2017

Hvem Har æren? - en komedie om æresdrap norgespremiere 23. februar Centralteatret

varig vinD

religion

urpremiere 26. januar Centralteatret

førstereis

premiere 7. februar teaterkjeller’n

spilles fra 16. mai Centralteatret

bukkene bruse på baDelanD

Den lille mulDvarpen....

spilles fra 18. januar trikkestallen

nypremiere 23. mai trikkestallen

karius og baktus spilles vĂĽren 2017 Hovedscenen

gjenklang - musikken som vant krigen premiere 20. januar teaterkjellerâ&#x20AC;&#x2122;n

farlig minne Detekteamet

ekstraforestillinger fra 28. januar teaterkjellerâ&#x20AC;&#x2122;n

nĂĽ gir vi alle mulighet til ĂĽ gĂĽ pĂĽ teater via vĂĽrt inkluderingsprosjekt. les mer: www.oslonye.no

ET LITE MĂ&#x2026;LTID KAN GJĂ&#x2DC;RE STOR FORSKJELL! Sabona jobber med ĂĽ gi de mest utsatte barna i Zimbabwe skolegang. Men et barn som sulter kan ikke lĂŚre. Gjennom Sabonas matstasjoner fĂĽr barna et varmt mĂĽltid hver dag pĂĽ skolen - for mange er dette det eneste de spiser den dagen. Zimbabwe stĂĽr midt i en matkrise og hjelpen er viktigere enn noensinne. Vil du vĂŚre med ĂĽ bidra? Vipps valgfritt belĂ¸p til #13214. For 120 kr gir du et barn et daglig varmt skolemĂĽltid i 3 mnd.

bli medlem! venner av

oslo nye teater

som venn av oslo nye teater fĂĽr du to billetter til hver oppsetning til rabattert pris, eksklusive mĂ¸ter med regissĂ¸rer og skuespillere, omvisninger pĂĽ vĂĽre scener, teaterturer mm. pris kr 400,-

kontakt elisabeth vatne-lund e.vatnelund@gmail.com mobil: 46923158

/DWWHU SUHVHQWHUHU 6WDQG8S $LG 6HSWHPEHU IRU Â§UHW SÂ§ UDG 1RUJHV ĹśRWWHVWH VWDQGXSVKRZ KYRU KYHU NURQH JÂ§U WLO 6DERQDV SURVMHNWHU www.sabona.no www.facebook.com/sabonanorge

ON!

Oslo Nye Teater, vĂĽr 2017

ENSEMBLE

Ingvild Holthe Bygdnes

Marianne Edvardsen

Henriette Faye-Schjøll

Kari-Ann Grønsund

Helle Haugen

Johannes Joner

Suzanne Paalgard

Morten Røhrt

Per Skjølsvik

Birgitte Victoria Svendsen

Trine Wenberg Svensen

Petter Vermeli

Ine Marie Wilmann

Knut Wiulsrød

Hilde Louise Asbjørnsen

Lars Berge

Martine Brænna

Solveig Andsnes ON! 50

Oslo Nye Teater, vår 2017

Foto: Tanja Steen

GJESTER

Gard B. Eidsvold

Statsteatret

Pål Rønning

Sarah Sandberg

Kim Sørensen

Anne Guri Tvedt

Statsteatret

Sven Nordin

Terje Sporsem

Eirik Dahlen Stiksrud

Charlotte Ø. Våset

Jan Nicolai Wesnes

Statsteatret

Helge Jordal

Marius Næss

Christine Stoesen

Liv-Ellen Kahrs

Foto: Gisle Bjørneby

Karoline Krüger

Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen

Sindre Høyang

Foto: Øivind Eide

Statsteatret

Trond Høvik

Foto: Erik Berg

Per Kjerstad

Foto: Magnus Skrede

Tor Ivar Hagen

Foto: Svein Finneide

Foto: Magnus Skrede

Guro Karijord

Foto: Tanja Steen

Per Emil Grimstad

Nils Ole Oftebro

Terje Strømdahl

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2017

billetter

22 34 86 80 ticketmaster: 815 33 133 www.oslonye.no 7-eleven narvesen oslo nye Hovedscenen rosenkrantzgt. 10

oslo nye Centralteatret akersgt. 38 oslo nye trikkestallen torshovgt. 33

oslo nye teaterkjeller’n akersgt. 38 www.oslonye.no

følg oss på sosiale meDier